Ingvild Kjerkol (A) [12:22:58]: Som presidenten nå sa i innledningen til interpellasjonen, er sepsis en av de vanligste dødsårsakene på norske sykehus. Konsekvensene kan være fatale om man ikke får behandling raskt. På verdensbasis dør det som sagt 6–10 millioner mennesker hvert år, og 1 million av dem er nyfødte. I Norge er sepsis årsaken til 4 pst. av alle sykehusopphold. Det finnes ikke helt nøyaktige tall, men tilgjengelige helsedata fra norske sykehus antyder at over 10 000 pasienter får sepsis hvert år, og at 3 000–5 000 av dem dør.

Kunnskapen om dem som overlever, er mangelfull, og vi vet for lite om hvordan det går med dem etter at de har blitt skrevet ut fra sykehuset. Det vi vet, er at blant dem som overlever sepsis, må mange leve med senskader, som nedsatt kognitiv funksjon, forverring av kroniske sykdommer, nedsatt fysisk funksjon og smerter. Det går ut over livskvalitet og arbeidsevne. Kartleggingen av pasientenes vitale funksjoner er derfor viktig for å oppdage sepsis så tidlig som mulig, ifølge dem som kan det. Rask og målrettet behandling er avgjørende og kan i enkelte tilfeller forhindre utviklingen av selve sykdommen. Forsinket oppstart av riktig behandling ved sepsis øker dødeligheten.

Pasientsikkerhetsprogrammet har utviklet tiltakspakker og læringsnettverk for tidlig oppdagelse og behandling av sepsis i akuttmottak og på sengepost. Tiltakene er definert av en nasjonal, sammensatt ekspertgruppe og baserer seg på både erfaringskunnskap og ny internasjonal forskning og kunnskap. Ved utarbeidelsen har ekspertgruppen jobbet etter prinsippene om at tiltakene skal kunne gjennomføres ved alle norske sykehus, at de skal treffe pasientene som er i risiko for å utvikle sepsis tidlig i forløpet, eller som har fått diagnosen sepsis eller septisk sjokk, og at de kan gjennomføres innenfor eksisterende rammebetingelser og strukturer. Det er bra.

Undertegnede mener på ingen måte at det ikke skjer noen ting på feltet. Tvert imot er det jobbet systematisk og godt i norske sykehus for å oppdage og behandle pasienter med sepsis, særlig etter Helsetilsynets landsdekkende tilsyn med sepsis i akuttmottakene. Likevel er det åpenbart at vi kan og bør gjøre mer og ikke minst søke bedre kunnskap som kan gi bedre råd om forebygging.

Forskning viser at BMI, hjerte- og karsykdom, røyking, alkohol, angst og depresjon øker risikoen. Et nytt funn er at det å ha for lave eller veldig høye jernnivåer i kroppen også kan disponere for sepsis. Representanter fra Kreftforeningen fortalte under Arendalsuka i år at kreftpasienter har ti ganger høyere risiko for å få sepsis. Kreft er en tøff nok sykdom om en ikke også skal få sepsis, og om en får det, får en kanskje heller ikke effektiv behandling. Kreftforeningen er bekymret for at mange ikke får effektiv behandling på grunn av frykten for antibiotikaresistens.

Vi deler selvsagt bekymringen for å få mer utbredelse av antibiotikaresistens, for det kan bety at den kreftbehandlingen vi tilbyr i dag, settes tiår tilbake. Jo mindre antibiotika vi bruker, jo mindre fare er det for resistens. Men hvis vi trenger antibiotika, må vi ha en effektiv antibiotika.

Pasienthistorier kjent gjennom media gjør også inntrykk, og flere av oss har lest om Gry Hege. Gry Hege Henriksen hadde jobbet dag og natt før hun endelig tok juleferie i 2016. Hun begynte å hoste mens hun pakket inn julegavene og forberedte juleferien. Det gikk bare noen timer fra Gry Hege hadde begynt å føle seg skikkelig elendig, til hun gikk i koma. Hun våknet igjen etter fire uker, og da sa legene at hun var heldig som i det hele tatt hadde overlevd. Hun hadde en sepsis som sannsynligvis startet med en lungebetennelse. Gry Hege måtte dessverre amputere både hender og føtter. I vårt helsepolitiske fellesskap her på Stortinget har vi også opplevd at sykdommen rammer hardt og uventet.

Stig Slørdahl, administrerende direktør i Helse Midt-Norge, var med i en diskusjon om sepsis under Arendalsuka i år. Han fortalte at data viser at raten over tilfeller ved norske sykehus er veldig forskjellig:

«Jeg tror ikke det er store forskjeller i befolkningen. Her har nok vi en jobb å gjøre i helsetjenesten».

I Trondheim har SINTEF og NTNU etablert et Gemini-senter for sepsisforskning ved St. Olavs hospital for å møte utfordringene sykdommen gir, med kunnskap. Vi har også en gruppe i Bergen som har forsket på sepsisforekomst i Norge, og i tillegg har vi flere gode fagmiljø innen infeksjonsmedisin i resten av landet.

Sepsis er vanskelig å oppdage tidlig, først og fremst fordi symptomene er diffuse. På sykehus er det få andre sykdommer som er så dyre å behandle. Det er fordi pasientene blir liggende så lenge. Samfunnet ville kunne spare store kostnader ved å øke innsatsen gjennom hele sykdomsforløpet til pasienter med sepsis. Det finnes imidlertid konkrete tiltak som vil kunne spare oss for store summer og mye lidelse. Basert på erfaringer fra fagfolkene som driver med sepsisforskning, vil en opplysningskampanje for å øke folks bevissthet rundt sepsis være et godt tiltak. Vi trenger også beslutningsstøttesystemer for raskere diagnose og oppfølgingsprogram med følgeforskning etter behandling for å vite mer om hvordan det går med disse pasientene.

Globalt er byrden så stor at Verdens helseorganisasjon, WHO, vedtok en resolusjon mot sepsis i 2017. Her bes medlemslandene bl.a. om å etablere strategier for å forebygge, diagnostisere og behandle sepsis og for å gi tilgang til nødvendig helsehjelp for sepsisoverlevere. Norge bør også lytte til WHO. En nasjonal strategi mot sepsis bør man i aller høyeste grad se på, både hvordan den skal utformes, hvilke fagmiljøer som skal involveres i utarbeidelsen av den, og hvem den skal treffe.

Prate, smile, løfte – veldig mange av oss kjenner i dag de vanligste symptomene på hjerneslag, og noen av oss har også gjort disse øvelsene ved mistanke. Denne enkle testen har sannsynligvis reddet mange menneskeliv. Men kjenner egentlig noen av oss symptomene på sepsis, og kjenner vi dem godt nok? Mange vil nok svare nei på disse spørsmålene, så både privatpersoner og helsevesenet trenger derfor mer kunnskap om sepsis.

Statsråd Bent Høie [12:31:34]: Jeg vil takke representanten for at hun tar opp en viktig diskusjon om et tema som er avgjørende for ganske mange pasienter i helsetjenesten vår.

Sepsis, som på folkemunne kalles blodforgiftning, er livstruende organsvikt som er utløst av en sannsynlig eller påvist infeksjon. Pasienter med sepsis trenger ofte langvarig og omfattende behandling i sykehus, og de opptar i dag rundt 3,5 pst. av sengekapasiteten. Hver fjerde pasient som får sepsis, dør. Dette er et uakseptabelt høyt tall. Det er derfor mye å vinne på å ha gode rutiner for både å oppdage og behandle sepsis. I alle helseregioner jobbes det nå godt med dette.

Dødeligheten ved sepsis øker raskt hvis det tar tid før pasienten får antibiotikabehandling. Det kan derfor være nødvendig å øke kunnskapen hos fastleger, i legevakt, i sykehjem og i befolkningen generelt om tidlige tegn på sepsis.

Verdens helseforsamling vedtok en resolusjon om sepsis i 2017, der de oppfordrer medlemslandene til å inkludere forebygging, diagnostisering og behandling av sepsis i medlemslandenes helsetjenester. Videre inneholdt resolusjonen en oppfordring til landene om å utarbeide egne strategier eller innarbeide tiltak for å styrke programmer for infeksjonsforebygging og infeksjonskontroll i eksisterende strategier. Det kreves altså ikke at medlemslandene skal utarbeide et bestemt dokument. Det som kreves, er at forebygging og behandling av sepsis må hvile på Verdens helseorganisasjons faglige anbefalinger, og at dette er tilstrekkelig nedfelt i dokumentasjon som styrer den nasjonale helsetjenesten.

Statens helsetilsyn gjennomførte i 2016–2018 et landsomfattende tilsyn med helseforetakenes somatiske akuttmottak og mottakenes identifisering og behandling av pasienter med sepsis. Fylkesmennenes tilsynslag konkluderte med at det var lovbrudd ved samtlige sykehus som ble undersøkt. Selv om ledelsen ved helseforetakene var klar over viktigheten av å prioritere pasienter med sepsis, hadde de ikke sørget for dette i praksis. Særlig alvorlig var det at pasienter med livstruende organsvikt måtte vente uforsvarlig lenge før de fikk antibiotikabehandling.

Alle sykehusene som hadde hatt tilsyn, ble fulgt opp med to journalgjennomganger henholdsvis åtte og fjorten måneder etter selve tilsynet. Disse skulle avdekke om helseforetakene hadde fått på plass tilstrekkelige forbedringer for å ivareta pasientsikkerheten. Status etter journalgjennomgangen var at de fleste helseforetakene hadde arbeidet godt med å følge opp etter tilsynet, og at tiden fram til pasientens første legetilsyn og antibiotikabehandling hadde gått ned. Men resultatene var ikke tilfredsstillende alle steder, og fylkesmennene følger nå opp disse sykehusene videre.

Tidlig oppdagelse og behandling av sepsis var innsatsområde i pasientsikkerhetsprogrammet, som gikk parallelt med det landsomfattende sepsistilsynet. Det ble laget en tiltakspakke som bl.a. omfattet tidlig klinisk vurdering, bruk av skåringsverktøy for risikovurdering og diagnostisering og rask oppstart av antibiotikabehandling. Pasientsikkerhetsprogrammet er nå sluttført, men helseforetakene har fått i oppdrag å videreføre arbeidet fra programmet.

Helse- og omsorgsdepartementet har nylig gitt ut en handlingsplan for et bedre smittevern, som også skal bidra til å styrke programmer for infeksjonsforebygging og kontroll. To av åtte delmål i planen handler om blodbaneinfeksjoner og hvordan resultater skal måles.

Helsedirektoratet er i gang med å oppdatere retningslinjene for antibiotikabruk i sykehus, i tett samarbeid med helsetjenesten. Kapitlet om sepsis er et av de første som vil bli revidert, og ventes ferdig i løpet av neste år.

Alle helseregionene har informert departementet om arbeidet med å oppdage og behandle sepsis i sykehusene, og overalt gjøres det nå et stort arbeid for å følge opp det landsomfattende tilsynet.

Helse Midt-Norge rapporterer at alle helseforetakene har implementert tiltakspakken «Tidlig oppdagelse og behandling av sepsis» i relevante klinikker og avdelinger, og at dette blir fulgt opp.

St. Olavs hospital deltar aktivt i arbeidet – som også representanten var inne på – ved Geminisenter for Sepsisforskning ved NTNU. Det skjer bl.a. gjennom et prosjekt som heter «Genetikk og kunstig intelligens skal bedre overlevelsen av sepsis». Senteret har mer enn 15 forskere med ulik bakgrunn og er bygget opp gjennom et nært samarbeid mellom St. Olavs hospital, Helse Nord-Trøndelag, NTNU, SINTEF og Yale University i USA.

Helse Vest har lenge jobbet målrettet med tidlig oppdagelse av sepsis. Det er gjennomført omfattende omorganiseringer med bedre bemanning og mer kompetanse i akuttmottakene, bedre prioritering av pasienter etter medisinsk alvorlighetsgrad, og det er satt inn tiltak for å fange opp forverring hos inneliggende pasienter. Sykehusene bruker anerkjente skåringsverktøy til dette.

Helsetilsynet har avsluttet tilsynet i alle helseforetakene i Helse Vest fordi de anså at ledelsen hadde tatt hånd om påviste avvik og merknader.

I Helse Nord har Finnmarkssykehuset innført skåringsverktøy både i akuttmottak og ved medisinsk sengepost, og resultatet legges fram for de ulike avdelingene med jevne mellomrom. Gruppen som jobber med dette forbedringsfeltet, fikk Finnmarkssykehusets fagpris for 2017.

Prehospital klinikk ved Nordlandssykehuset har laget en prosedyre for prehospital oppstart av antibiotika for pasienter der det er mistanke om sepsis, og som har mer enn én times reisevei til sykehuset. Alle medarbeiderne i ambulansetjenesten har fått opplæring, og det har vært en gledelig økning i prehospitale antibiotikabehandlinger.

I Helse Sør-Øst er det etablert regionale læringsnettverk for tidlig oppdagelse og behandling av sepsis i pasientsikkerhetsprogrammet, både i akuttmottak og i sengepost. Alle helseforetakene og alle private, ideelle sykehus i Helse Sør-Øst deltar. På siste regionale samling kunne samtlige helseforetak og sykehus vise til målbare forbedringer på antibiotika gitt innen en time hos pasienter med mistanke om sepsis.

Det har vært stor oppmerksomhet om tidlig oppdagelse og behandling av sepsis etter Helsetilsynets landsomfattende tilsyn i 2016–2018. Alle helseforetak har iverksatt tiltak, og mange har oppnådd vesentlige forbedringer. Det er også laget handlingsplan for et bedre smittevern, og Helsedirektoratet skal oppdatere retningslinjer for antibiotikabruk i sykehus.

Når det gjelder rehabilitering av pasienter som har gjennomgått sepsis, vil behovene være ulike, og tilbudet må derfor tilpasses individuelt. Kommunenes mulighet for å gi et rehabiliteringstilbud vil være styrket etter gjennomføringen av opptrappingsplanen for habilitering og rehabilitering.

Det kan være grunn til å vurdere ytterligere tiltak i kommunene og ikke minst generelt i befolkningen for å øke bevisstheten om tidlige symptomer. Jeg ønsker å følge med på utviklingen på dette området og løpende vurdere tiltak fra nasjonalt nivå i nært samarbeid med fagmiljøet. I denne sammenhengen vil vi også kontinuerlig vurdere om en nasjonal strategi er et godt og egnet virkemiddel for å oppnå enda bedre resultater på dette området.

Ingvild Kjerkol (A) [12:40:02]: Tusen takk til statsråden for et godt og fyldig svar på interpellasjonen. Det gjøres mye godt arbeid, det er ikke noen tvil om det. Men dette er en stor utfordring ikke bare i Norge, men også på verdensbasis, så det vil jo være viktig at den strategiske jobben tar for seg både forebygging, diagnostisering og behandling, slik WHO-resolusjonen tydelig forplikter oss til, og at vi også på en planmessig måte utvikler mer kunnskap for bedre helsehjelp til dem som overlever sykdommen. Nå sa jo statsråden at han skulle vurdere en nasjonal strategi, så jeg er egentlig ganske oppstemt over det.

Man kan jo, hvis man ser litt generelt på det, forstå en reservasjon mot å lage egne strategier for enkeltsykdommer, og også mot å dra enkeltsykdommer inn i stortingssalen og debattere dem. Men akkurat når det gjelder sepsis, er utbredelsen stor, det beslaglegger mye ressurser, og – kanskje det viktigste av alt – dette er en sykdom uten en sterk pasientorganisasjon. Selv om mange blir syke, ca. 10 000 i året, kommer stemmen til pasienten bare fram i de sterke enkelthistoriene i media – de som mister livet, hører vi selvsagt ingenting fra – og det er en dynamikk som gjør at vi politikere som driver med helsepolitiske spørsmål, har et ekstra stort ansvar.

Det arbeidet som jeg opplever at statsråden sier er i gang, og som de vurderer å intensivere, håper jeg kan involvere flere av våre gode fagmiljø i landet som jobber med ulike tilnærminger til sykdommen – både teknologibedrifter som har en spennende teknologi for å kunne påvise sepsis tidligere i forløpet, og spennende forskning som kan gi oss noen gode råd om hvordan dette kan forebygges.

Jeg sier foreløpig takk.

Statsråd Bent Høie [12:42:43]: Jeg takker for hyggelig tilbakemelding. Jeg mener dette er et tema som det virkelig er verd å diskutere i Stortinget, nettopp med tanke på det som representanten her peker på. Dette er jo et område som har vært grunnlag for et nasjonalt tilsyn som ga veldig nedslående resultater, men jeg opplever at helsetjenesten på dette området virkelig har tatt tak i dette og jobber godt og systematisk med oppfølgingen. Det er ikke alltid nasjonale tilsyn nødvendigvis fører til så omfattende arbeid som vi ser på dette området. Det henger kanskje sammen med at de avdelingene på sykehusene som jobber med denne typen temaer, kanskje er de avdelingene som er mest vant med å jobbe systematisk og med rutiner når de jobber med forbedring. Det ser vi også av mange av resultatene.

Så er det en problemstilling som representanten tar opp som jeg er enig i at vi ikke har gode nok svar på i dag. Det er det som handler om informasjon til befolkningen, den forsinkelsen som ligger i at befolkningen ikke er bevisst nok på hva som er symptomene her, og hva en skal gjøre. Parallellen til hjerneslagkampanjen er en god parallell, men også primærhelsetjenesten – legevakt, fastlege – det å vurdere om det er noen tiltak som kan settes inn for å unngå at det forsinkende elementet oppstår hos pasienten og i primærhelsetjenesten nå når det ser ut som om sykehusene, spesielt akuttmottakene, har etablert bedre rutiner. Det er noe av det vi er nødt til å vurdere videre – om det er behov for å gjøre noe eget på det området.

Kjersti Toppe (Sp) [12:45:05]: Takk til interpellanten for at ho tar opp eit tema som eg meiner det er viktig å diskutera i Stortinget, for det handlar både om ein sjukdom og ei sjukdomsgruppe og om kva slags strukturar vi skal ha i helsetenesta for at ein skal klara både å førebyggja og få best mogleg resultat. Poenget er at det er for mange som døyr av sepsis i Noreg. Det er liv som kunne ha vore redda. Det er òg slik at det er ein del som får sepsis som ein del av eit naturleg dødsforløp, altså i siste stadium, men det er for så vidt ikkje dei vi snakkar om her i dag.

Spørsmålet er om vi treng ein nasjonal strategi. Eg meiner òg at statsråden gir ei god beskriving av tiltak som er sette i verk, og at ein kan vurdera nye nasjonale tiltak for å fokusera meir på dette området. Ja, det har skjedd ein god del ting i helsetenesta i det siste. Eg er einig i det som vert sagt om at det er behov for auka kunnskap både i befolkninga generelt, hos fastlegar og legevakt osv., men eg vil dra fram at vi no snakkar stort sett om kva som skjer i akuttmottaka. Det er i akuttmottaka pasientane får sitt første møte med sjukehus. Det er her dei viktige avgjerdene vert tatt, om hastegrad, behov for undersøkingar, behandling, vidare observasjon, og det er her det er viktig å sjå på kva vi kan gjera enda betre for at ein skal fanga opp pasientane, og at dei skal få behandling tidleg nok.

Fleire har vist til dette landsomfattande tilsynet som var veldig nedslåande. Alle helseføretaka fekk påvist manglar og svikt. Pasientsikkerheita var ikkje varetatt i helseføretaka, forseinka legetilsyn og -undersøking og antibiotikabehandling var eit gjennomgåande funn, og leiinga var ikkje god nok på å vareta pasientsikkerheita.

Tilsynet viste òg at avvikssystemet ikkje var tatt tilstrekkeleg i bruk. Eg er opptatt av at om helseføretaka skal forbetra praksisen sin, må ein melda frå når det skjer uheldige hendingar. Helsetilsynets rapport om dette viste at i nokre helseføretak var det ikkje kultur for å melda avvik, og i andre helseføretak vart det meldt avvik, men leiinga følgde ikkje opp meldingane og brukte dei ikkje i forbetringsarbeid. Dette meiner eg er veldig bekymringsfullt.

Eit anna tema som vart tatt opp i tilsynet, var samtidigheitskonfliktar. Det seier seg sjølv at det ofte er samtidigheitskonfliktar i akuttmottak. I halvparten av helseføretaka fann Helsetilsynet at samtidigheitskonfliktar var ein risikofaktor som kunne medføra svekt pasientsikkerheit, og at pasientar med sepsis ikkje vart fanga opp. Vi har hatt fleire saker både i rapportar frå Riksrevisjonen og i andre tilsyn som viser at det er stort press på norske akuttmottak. Vi har òg hatt meldingar bl.a. frå Stavanger og frå Haukeland sjukehus – det var uheldige hendingar som skjedde på Haukeland sjukehus. Det er klart at vi ikkje kan snakka om at vi skal få ein forbetra behandlingsstrategi for sepsis utan å snakka om grunnbemanninga i akuttmottaka, for det er faktisk ein samanheng. Dette må òg leiinga i helseføretaka følgja opp.

Så er eg optimistisk med tanke på at det siste tilsynet førte til og vil føra til læring. Eg har bl.a. sett eit oppslag om at Helgelandssjukehuset etter dette tilsynet gjorde grep, og dei fekk styrkt prognosen på at ein fekk behandling innan ein time – det var 44 pst., og så vart det auka til 82 pst. etterpå. Men vi har hatt tilsyn før, i 2007, og tilbakemeldingane derifrå var at vi ikkje var flinke nok til å læra. Eg håpar at det vil skje no, og eg vil ønskja nye tiltak velkomne, viss det er behov for dei.

Sveinung Stensland (H) [12:50:18]: Sepsis er en alvorlig og dødelig – ikke diagnose, men gruppediagnose. Det er et komplekst sykdomsbilde vi snakker om i dag, men det krever rask diagnostikk og behandling. Som representanten Toppe er inne på, er det også avhengig av akuttmottak som er forberedt, og en legevaktordning som er forberedt. Dette er akuttmedisin i høyeste grad, i de aller fleste tilfeller.

Vi ser at mange helseforetak har forbedret sin behandling av sepsis, men det er forskjell – det hører vi både i dag og har lest tidligere – på hvordan dette blir håndtert i de forskjellige helseforetakene. Det er vel nettopp dette interpellanten er opptatt av. Om løsningen er en strategi eller å fortsette arbeidet, skal ikke jeg legge meg så mye opp i.

Vi kan iallfall konstatere at alle de regionale helseforetakene har tatt tak i de funnene tilsynet gjorde fra 2016 til 2018. Det er bra, for sepsis tar liv.

Det forskes en del på sepsispasienter, særlig i regi av Geminisenteret, som interpellanten kjenner godt, og vi ser også at antibiotikaresistens er en trussel her. Det er en generell trussel, men det er også selvfølgelig en stor trussel når det gjelder sepsispasienter. Retningslinjene for antibiotikaresistens er under revisjon. De må revideres, og ikke minst må vi være mye tøffere på at norske leger, bl.a. infeksjonsleger, følger disse retningslinjene. Vi ser at antibiotikabruken går ned, og vi er i ferd med å nå det målet om reduksjon som ble satt, men vi er helt avhengig av at retningslinjene blir fulgt. Samtidig må det generelle smittevernet og vaksinearbeidet i Norge intensiveres, slik at vi får ned infeksjonspresset i befolkningen.

For de fleste er sepsis et obskurt begrep. Det er ikke så enkelt som å si at det er en blodforgiftning. Det er mer diverse organkomplikasjoner som følge av en kraftig infeksjon. Pasienter som har opplevd sepsis og overlever det, får ofte varige men og blir svekket. Vi ser at unge mennesker som var livskraftige, blir svært syke og får livet sitt satt på vent på grunn av sepsis.

For svært syke pasienter, pasienter som er i ferd med å dø, kan sepsis være en del av et naturlig dødsforløp. Igjen, som Toppe var inne på: Det er ikke de pasientene det er snakk om her. Så vi kan ikke se på sepsis som en sykdom vi skal utrydde, men det vi kan gjøre, er å gjøre mer for å stoppe disse unødvendige dødsfallene og voldsomme sykdomsforløpene blant unge og livskraftige mennesker som plutselig blir rammet. Det handler om å luke ut de pasientene som unødig får sepsis, unødig får lidelser av sepsis, eller unødig dør av sepsis. Vi har jo eksempler selv, som vi kjenner godt, som har blitt satt ut av spill i år på grunn av sepsis, og det er veldig sterkt å møte folk som på grunn av en infeksjon får kognitive utfordringer og utfordringer med andre ting, innenfor fysisk helse. Dette koster penger, og dette koster liv.

Nøkkelen er økt kunnskap både blant leger, blant pasienter og ute i sykehusene. Som statsråden var inne på, ser vi at f.eks. i Helse Vest er det nå rutine å ta blodkultur og sette i gang dyrking på pasienter som kommer inn. Men det er ikke alle sykehus som er der. Det krever også beredskap når det kommer til laboratorier, og dette er viktig og krevende.

Personlig mener jeg at å fortsette arbeidet sånn som i dag er veien å gå. Vi er inne i et godt spor, sykehusene har tatt på alvor de funnene som ble gjort i tilsynet. Men jeg vil takke interpellanten for at hun tar opp dette viktige spørsmålet, og for det personlige engasjementet hun har på dette området. Jeg vil takke for at hun tok med komiteen til Trondheim og viste oss det arbeidet som ble gjort der, og jeg vil også takke statsråden for et betryggende og utfyllende svar på interpellasjonen.

Ingvild Kjerkol (A) [12:54:42]: En god debatt trenger ikke så veldig lang talerliste, hvis de som deltar, er veldig gode. Så jeg vil takke dem som har deltatt i denne interpellasjonen, særlig siste taler, Stensland, som beskriver at det er noen myter her. Man har ofte referert til sepsis – eller blodforgiftning, som er det folkelige uttrykket – som en gammelmannssykdom. Realiteten er at det er for mange unge som rammes, og det gjør det enda viktigere at vi klarer å møte dette litt mer effektivt.

Jeg tenker at det som er et av våre fortrinn her i Norge, er at vi kan forske på gode data. For å finne gode svar er tilgangen på gode data viktig. Og bare for å holde oss litt lenger i Trøndelag, det er jo alltid fristende: I Helse Nord-Trøndelag har infeksjonslegene registrert sepsispasienter i et kvalitetsregister de siste 20 årene. Alle pasienter som har fått behandling for sepsis på Sykehuset Namsos, Sykehuset Levanger og St. Olavs hospital, er altså registrert. Dette er en ganske stor pasientpopulasjon, jeg tror det er 6 000 – men jeg må ta litt forbehold om at jeg husker tallet riktig. I tillegg til dette er en relevant andel av disse pasientene også deltakere i HUNT-undersøkelsen. Det betyr at vi har data og biologiske prøver fra disse pasientene både før og etter at de ble syke. En forpliktelse et land som Norge bør påta seg, er å ta ansvar for en stor global utfordring, som sånn sett kan gi svar som andre land som ikke har kommet like langt og jobber like godt som oss, kan nyte godt av i sin helsetjeneste.

Jeg har spurt statsråden tidligere om å etablere et nasjonalt sepsisregister. For å få de registrene må man jo gå tjenestevei, og det vet jeg at man også jobber med fra sykehusene og via de regionale helseforetakene.

Jeg vil takke for en veldig god debatt og en tydelig felles ambisjon, og så venter vi spent på fortsettelsen.

Statsråd Bent Høie [12:57:21]: Jeg vil også takke for en god diskusjon, eller kanskje mer samtale, om dette viktige temaet. Som interpellanten er inne på, er det mulig å etablere nasjonale kvalitetsregister for sepsis, etter initiativ fra fagmiljøene via helseregionene. Så er det også viktig å si at det allerede er ganske mye informasjon tilgjengelig om pasienter med sepsis i både Norsk pasientregister og Norsk intensivregister, som omfatter alle pasienter med sepsis som innlegges på intensivavdelingene på sykehus.

Jeg vil avslutte med en liten oppfordring knyttet til det forebyggende arbeidet: Alle over 65 år oppfordres av Folkehelseinstituttet til å ta en pneumokokkvaksine for å hindre lungebetennelse, som er en ganske vanlig årsak til sepsis. Også på dette området er vaksine et godt forebyggende tiltak.