Svein Harberg (H) [10:03:02] (ordfører for saken): Dokument 12:5 for 2015–2016, fremmet av representanter fra Sosialistisk Venstreparti, inneholder fem endringsforslag av Grunnlovens bestemmelser som omhandler forholdet mellom staten og Den norske kirke. I Dokument 12:32 for 2015-2016, fremmet av representanter fra Venstre, er det framsatt forslag om to endringer av Grunnlovens bestemmelser som omhandler det samme. De to forslagene i Dokument 12:32 er identiske med to av forslagene i Dokument 12:5 og gjelder fjerning av § 4, som omtaler kongens bekjennelse til den evangelisk-lutherske religion, samt endring av § 16, slik at Den norske kirke ikke lenger skal ha en særstilling som Norges folkekirke og ha lovfestet støtte fra staten. I Dokument 12:5 er det i tillegg forslag om å fjerne verdigrunnlaget fra Grunnloven § 2 samt ta vekk «så sant hjelpe meg Gud den allmektige og allvitende» i edsavleggelsen for konge, prinser og prinsesser, som er omtalt i §§ 9 og 44. Komiteen har i innstillingen behandlet alle forslagene under ett.

De framsatte grunnlovsforslagene har som intensjon å tydeliggjøre et fullstendig skille mellom stat og religion. Etter forslagsstillernes syn er ikke de gjenværende bestemmelsene i Grunnloven forenlige med en stat som skal være nøytral med hensyn til tro og livssyn. Forslagsstillerne mener videre at staten ikke bør knyttes til én bestemt religion, siden det å velge tro og livssyn er personlige valg.

Jeg regner med at de respektive forslagsstillerne eller deres partifeller redegjør nærmere for sitt syn og mindretallets forslag, og vil derfor videre begrunne konklusjonen til flertallet i komiteen, som fremmes av Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og uavhengig representant Leirstein.

Den norske kirke er en folkekirke med svært dype røtter her i landet. Kirken og den kristne og humanistiske kulturarven har preget Norge i mer enn 1 000 år og må kunne anses som sentral i forståelsen av verdigrunnlaget for nasjonen. Med dette som bakgrunn mener vi at Den norske kirke fremdeles skal ha en særskilt forankring i Grunnloven, og at dette ikke på noen måte er til hinder for at alle innbyggerne i landet sikres lik og rettferdig behandling, uavhengig av tro og livssyn. Lik og rettferdig behandling er også ivaretatt gjennom de støtteordninger som i dag gjelder for finansiering av tros- og livssynssamfunn.

Gjennom mine år som folkevalgt kan jeg knapt huske en annen sak som har fått så grundig behandling gjentatte ganger, og som har endt med den samme konklusjonen med bred støtte i Stortinget, som forholdet mellom staten og Den norske kirke. Den har gått gjennom flere storting og har vært behandlet grundig.

I tillegg var det i 2014 en grundig gjennomgang av Grunnloven, og det framforhandlede stat–kirke-forliket lå til grunn for gjennomgangen av de paragrafer som det nå er foreslått endringer i – altså så sent som i 2014. En ny samlet lov om tros- og livssynssamfunn ble også nylig vedtatt her i denne salen. Den nye loven er en fullføring av stat–kirke-forliket og bygger på forliket og på Grunnlovens formuleringer. Dette er gjort på bakgrunn av et klart flertall på Stortinget som har slått fast at Den norske kirke skulle ha en særskilt forankring i Grunnloven. Vi kan ikke se at det er noe som skulle tilsi en endring av dette nå.

Flertallet innstiller derfor på at forslagene i Dokument 12:5 og 12:32 ikke bifalles.

Dag Terje Andersen (A) [10:07:45] (komiteens leder): La meg starte med å gi min fulle tilslutning til den redegjørelsen for flertallets syn som saksordføreren har gitt uttrykk for her fra talerstolen.

Jeg er ikke i særlig tvil om hvis vi kunne startet med blanke ark og skrive Grunnloven i dag, ville neppe de nevnte paragrafer være sånn som de nå er. Men som saksordføreren var inne på, er de balanserte formuleringer som i dag er både i Grunnloven og annen lovgivning, et resultat av et veldig grundig arbeid med stortingsmelding, med behandlinger, med enighet, med forslag og med endring i Grunnloven tidligere. Det var en vanskelig prosess under god ledelse av daværende kirkeminister Trond Giske opp mot konklusjonene. Det er sånn med alle kompromisser at de er ikke nødvendigvis ethvert partis førsteprioritet, men dette er et resultat av et kompromiss som tar inn over seg og tar hensyn til at den kristne kulturarven er en sentral del av norsk historie, og det var en balansert løsning som det da ble funnet fram til.

Som sagt: Jeg tror ikke at paragrafene ville blitt formulert sånn i dag hvis vi ikke hadde en forhistorie. Men for Arbeiderpartiet er det naturlig når vi har inngått i et bredt forlik, der forskjellige hensyn er balansert mot hverandre, at vi står på de avtaler vi har inngått, og da synes vi det er naturlig at konklusjonen blir, sånn som saksordføreren har sagt, at de framlagte forslag til endringer i Grunnloven ikke bifalles.

Nils T. Bjørke (Sp) [10:09:51]: Eg vil fyrst takka saksordføraren for eit svært godt arbeid, og eg støttar meg til konklusjonane hans i saka. Dette er ei sak som kjem opp att gong etter gong, men som stadig vekk får eit klart fleirtal imot seg.

Den norske kyrkja er ein del av kulturen og historia i Noreg. Det er ei folkekyrkje med tusenårige røter i landet. Land, folk og kyrkje heng tett saman. Eit døme på dette finn me heime på Voss, der eg bur. Kyrkja på Voss ligg midt i sentrum av Vossevangen. Ho har vore ein del av folk sitt liv både til kvardag og fest – og i sorg. Ho har lege der sidan 1200-talet, ho var bygd av soknet sine eigne menn. Det finn me nedteikna frå Magnus Lagabøte, som oppmoda mennene til innsats i arbeidet med den unike steinkyrkja.

Stortinget har i grunnlovsforliket frå 2014 og gjennom lova om trussamfunn trekt opp kva som skal vera tilhøvet mellom kyrkja og staten. Grunnlova slår fast at Den norske kyrkja er ei folkekyrkje, at ho har rett til økonomisk tilskot frå staten, og at kongen skal vedkjenna seg til den evangelisk-lutherske religionen. Slik viser Grunnlova at folkekyrkja ligg i botnen av statsforma og er ein del av kulturen og historia vår. Dette står støtt på nasjonal grunn, like støtt som steinkyrkja heime på Voss.

Eg anbefaler at me ikkje støttar desse forslaga.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [10:11:40]: Vi skal være stolte over at hva Norge representerer, våre friheter og vårt demokrati. Vi skal være stolte over vår kristne kulturarv, den skal ikke gjemmes bort, den skal løftes fram. Vår kristne historie tar vi med oss inn i en ny tid. Den preger oss som land, og verdiene er stadig relevante inn i en ny tid.

Kirken og den kristne og humanistiske kulturarven har preget landet i mer enn 1 000 år. Dette bør fremdeles være verdigrunnlaget for nasjonen Norge. Kristelig Folkeparti mener Den norske kirke fremdeles skal ha en særskilt forankring i Grunnloven. Dette står ikke i motstrid til at alle innbyggere i landet sikres lik og rettferdig behandling, uavhengig av tro og livssyn.

Jeg er glad for at flertallet i komiteen og Stortingets flertall fortsatt står på denne linjen, men verdiene er under press. De må forsvares, og Kristelig Folkeparti står fjellstøtt i dette forsvaret, for den kristne etikk og kulturarv er en viktig historisk arv og representerer noen fellesverdier for det norske samfunn. Ja, kristendommen preger vårt menneskesyn, våre verdier, våre lover, vår historie og vår kultur. Dette skal fremdeles være en viktig del av grunnmuren for det norske samfunnet.

En nyordning av forholdet mellom kirke og stat innebærer samtidig at disse verdiene blir beholdt i Grunnloven. Slik bør det være, og Kristelig Folkeparti støtter ikke forslag som bidrar til å svekke Grunnloven på dette punktet.

Det var historisk viktig for vår framtidige religionspolitikk at et enstemmig storting i sin tid samlet seg om å endre Grunnloven, sånn at den politiske overstyringen av Den norske kirke ble fjernet, at støtten til folkekirken og andre tros- og livssynssamfunn ble grunnlovfestet, og at det ble fastslått at verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv.

Samtidig ble religionsfriheten slått fast, sammen med respekten for menneskerettighetene. Det politiske forliket som man da fikk i stand, er et viktig fundament i framtidens religionspolitikk.

Samtidig er det riktig at det norske samfunn er et åpent demokrati som ikke er knyttet til en bestemt tro, men det er like riktig at vi i den norske Grunnloven i dag har en klar verdiforankring. Som det står: «Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv.»

Retten til å tro er en av våre mest fundamentale menneskerettigheter. Respekten for trosfriheten innebærer at vi må tåle at tros- og livssynssamfunn har et verdisett og en lære som går mot strømmen. Det er viktig. Tro og livssyn er personlige valg – ja, det er det - men det står ikke i veien for at vi samtidig skal knytte an til vår tradisjon og vår 1 000 år lange kulturhistorie. Det er ingen motsetning her.

Det er en helt sentral verdi i et samfunn at vi har trosfrihet, at vi har frihet til at hver enkelt også kan få praktisere sin tro både i hverdagen og i høytider. Nettopp derfor, ja nettopp derfor, skal religionen ha en plass i Grunnloven, og nettopp derfor skal vi samtidig ha en forankring i vår historiske og kulturelle arv, som er nedarvet gjennom århundrer i vår nasjon.

La meg si det sånn: Staten skal sikre trosfriheten, det skal fortsatt gis støtte til Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn, det skal legges til rette for at trosbasert virksomhet virkelig kan gjøre en sosial innsats i samfunnet, og vi skal bidra til kunnskap om religion og den kristne kulturarv gjennom skoleverk, lærerutdanning og trosopplæring i trossamfunnenes egen regi. Ikke minst skal vi forsvare et fritt og demokratisk samfunn.

Med trygghet for disse verdiene og med en aktiv religionspolitikk faller det helt naturlig at også sentrale verdier, som våre kristne humanistiske arv, reflekteres i Grunnloven gjennom de bestemmelsene som er der. Grunnlovens verdiparagraf sier at Norge skal forbli et kristent land. Det slås fast i Grunnloven at staten bygger på den kristne arv. I henhold til stat/kirke-forliket fra 2008 vil lovendringene som da ble vedtatt, også sikre at Den norske kirke blir styrt av kvinner og menn som Kirkens medlemmer selv velger, ikke av staten. Det handler om trosfrihet og demokrati.

Kristelig Folkeparti var også glad for at Hans Majestet Kongen personlig engasjerte seg da omfattende endringer ble diskutert. Det betyr mye. Det var en seier at alle partiene på Stortinget avviste kravene fra bl.a. Human-Etisk Forbund om å fjerne kristendommen fra Grunnloven. Mens presset for å vanne ut Grunnloven på dette punktet vedvarer, står Kristelig Folkeparti fast i sitt syn, vi viker ikke på dette. Derfor er jeg glad for at forslagene ikke blir vedtatt i denne omgang, men med verdier under press, og med enkelte partiers ønsker om å rense Grunnloven for bindinger til tro og kirke, må vi være på vakt også framover. Selv om flertallet fortsatt er i tråd med Kristelig Folkepartis syn i denne saken, kjenner vi motkreftene. Vi kjenner dem som angriper det som lukter av kristenliv. Det merker vi, og det merker folk, men i dag er det grunn til å være glad og takknemlig. Vi kan være stolte over at vi fortsatt har en grunnlov som reflekterer nettopp det at kristendommen preger vårt menneskesyn og våre verdier. Den preger våre lover og vår historie - ja hele vår kultur. Kristelig Folkeparti stemmer imot forslagene og støtter flertallsinnstillingen.

Nicholas Wilkinson (SV) [10:17:36]: En moderne stat bør ha en grunnlov som sikrer en lik og rettferdig behandling av alle sine innbyggere, uavhengig av tro eller livssyn. Tiden er kommet for at Den norske kirke må anerkjennes og fullt ut behandles som et trossamfunn med rettigheter og plikter på lik linje med øvrige tros- og livssynssamfunn. Jeg vil ha en stat som ikke blander seg opp i hva folk bør tro. Staten bør ha en nøytral rolle når det gjelder tro og livssyn.

Stat–kirke-forliket var viktig, og vi har kommet framover med dette forliket, men vi er ikke ferdig. FNs menneskerettighetskomité kritiserer Norge. Komiteen uttaler at §§ 2, 4 og 16 kan påvirke retten til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet.

I § 2 står det at Grunnloven skal sikre menneskerettighetene, men i samme punkt står det først at verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Vårt forslag til § 2 er: «Denne grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.» Det bør bli vår verdiparagraf. Nå kan vi velge å støtte uttalelsen fra FNs menneskerettighetskomité og støtte det som står i Grunnloven om at vi skal sikre menneskerettighetene. Hvis vi følger det – hvis vi skal sikre menneskerettighetene, slik det står i Grunnloven – må vi endre denne paragrafen.

Ifølge § 4 må kongen alltid bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion. Jeg er frihetssosialist, og jeg forstår ikke at Stortinget kan, og bør, pålegge andre hva de må tro eller ikke tro. SV jobber for tankefrihet og religionsfrihet. Vi støtter menneskerettighetene. Ingen lover i landet vårt bør pålegge folk å tro eller ikke tro.

Ifølge § 16 skal Kirken understøttes av staten. Grunnloven har ikke en egen paragraf for religionsutøvelse. SV foreslår at § 16 skal bli den første egne paragrafen for religionsutøvelse i Norge. Jeg viser til en meningsmåling som viser at tre av ti nordmenn tror på Gud. Grunnloven bør være for alle, også flertallet som ikke tror på Gud eller andre guder.

SV foreslår å endre §§ 9 og 44 om ed. Vi foreslår at eden for kongefamilien er at de skal regjere i balanse med vår grunnlov og lovene våre.

SV vil ha en grunnlov som likestiller alle – de som tror på Gud, de som tror på forskjellige guder, og de som ikke tror på Gud. SV vil ha full religionshetsfrihet og følge rådene fra FNs menneskerettighetskomité.

Jeg tar opp SVs forslag. Vi vil støtte Venstres forslag sekundært.

Terje Breivik (V) [10:22:57]: I eit liberalt samfunn er fridom til å tru på det ein vil, heilt grunnleggjande. Toleranse og respekt for andre sine val og ytringar på trus- og livssynsområdet er sjølvsagt. Staten bør verken diskriminera eller favorisera livssyn. Venstre gjekk til val på å fullføra skiljet mellom stat og kyrkje ved å fjerna attverande tilvisingar til bestemte kyrkjesamfunn og trusretningar i Grunnlova.

Stortinget tok eit fyrste steg i rett retning for å avskaffa statskyrkjeordninga i stat–kyrkje-forliket. Gjennom å fråkopla enkelte av banda mellom staten og kyrkja gjekk Stortinget i retning av å sidestilla den evangelisk-lutherske kyrkja med andre religionar og livssyn i Noreg. For Venstre er det prinsipielt rett.

Trass i stega som er tekne for å skilja stat og kyrkje, er det framleis grunnlovfesta at kyrkja er folkekyrkja, at ho skal finansierast med offentlege midlar, og vedkjenningsplikta til kongen står ved lag. I eit samfunn der religionar skal jamstillast, bør dette fjernast.

Med forslaget me i dag debatterer, ønskjer me å fjerna dei attverande bindingane mellom stat og kyrkje. Ein sekulær stat kan og skal føra ein heilskapleg og aktiv trus- og livssynspolitikk, med respekt for eigenarten til dei ulike livssynssamfunna og med finansieringsordningar som tek vare på prinsippet om likebehandling. Difor føreslår Venstre å oppheva § 4 og endra § 16 slik at han lyder:

«Alle innbyggjarane i riket har fri religionsutøving. Alle trus- og livssynssamfunn skal bli stødde på lik line.»

Kyrkja og andre trus- og livssynssamfunn er viktige samfunnsinstitusjonar, og religiøse ytringar har ein naturleg plass i samfunnsdebattar og offentlege rom. I eit liberalt samfunn er livssynet til kvar enkelt ei personleg sak. Staten og andre offentlege institusjonar skal i namnet til toleransen vera upartiske og ikkje knytte til ein bestemt religion. Det er ut frå dette grunnsynet at forslagsstillarane finn det prinsipielt rett med eit skilje mellom stat og kyrkje.

Venstre vil alltid forsvara fridommen og retten folk har til å tru og til ikkje å tru.

Avslutningsvis vil eg fremja forslag nr. 2, frå Venstre. Eg vil òg signalisera at me støttar forslag nr. 1, frå SV, som har same intensjon.