Dag Terje Andersen (A) [11:07:09] (komiteens leder): Nok en gang tar jeg ordet først fordi saksordføreren er fraværende. Det gjelder, som presidenten sa, grunnlovsforslag fremmet av Michael Tetzschner, Erik Skutle og Per Olaf Lundteigen, om endring i § 89, altså domstolskontroll med lover.

La meg først si lite grann om forslaget. Forslagsstillerne skriver at forslaget om å endre teksten ikke tar sikte på å rokke ved Stortingets vilje til å la systemet for domstolskontroll komme til uttrykk i Grunnlovens tekst. I samsvar med formålet om å grunnlovfeste den etablerte ordningen tar forslaget heller ikke sikte på å endre bestemmelsens saklige innhold. Det er nødvendig å understreke det.

Det som er begrunnelsen, er «å bringe paragrafens ordlyd bedre i samsvar med dens tilsiktede meningsinnhold». Et ønske om å bedre samsvaret mellom ordlyd og reelt innhold er i seg selv tilstrekkelig for å begrunne grunnlovsforslaget, men det er også tydelig at lovkontrollen i Norge skal være en konkret kontroll og ikke en såkalt abstrakt kontroll. Det er i tråd med den praksis vi har i dag, men det blir altså tydeligere, og understreket.

Det siste elementet det er grunn til å nevne, er klargjøringen av at kontrollen ikke bare gjelder statens myndigheter, men alle som utøver offentlig myndighet med utgangspunkt i lov. Alt burde være ukontroversielt når det gjelder det.

Ved behandling av saken har komiteen understreket akkurat det samme. Det er en samlet komité som peker på at det er bred støtte til at Grunnlovens tekst så langt som mulig skal kunne leses av alle på en slik måte at den gir best uttrykk for Grunnlovens sentrale innhold. Komiteen understreker videre at man ikke tar sikte på «å endre bestemmelsens saklige innhold», men å endre Grunnlovens ordlyd til bedre å samsvare med det tilsiktede meningsinnholdet. Det er nødvendig å understreke det.

Komiteens flertall understreker den samme forståelsen av nyanseringen mellom konkret kontroll og abstrakt kontroll og også betydningen av at loven gjelder alle som utøver myndighet med utgangspunkt i norsk lov.

Til det spesielt har det i løpet av den diskusjonen vi har hatt under behandlingen i kontrollkomiteen, kommet inn en del innspill – fra Norges institusjon for menneskerettigheter, fra professor Eivind Smith og fra andre som har ønsket å komme med innspill til komiteen. De to førstnevnte er tatt inn som vedlegg i innstillinga.

I den forbindelse reiser mindretallet spørsmål om det at det gjøres en endring i § 89, kan føre til at det kan bli en ny tolkning av en rekke andre paragrafer i Grunnloven. Det er henvist til §§ 92, 93, 95, 100, 102, 104, 108, 109, 110 og 112.

La meg understreke at når forslaget ikke er ment å endre den faktiske rettstilstand med hensyn til § 89, er det selvfølgelig – jeg tror jeg kan si det på hele Stortingets vegne, i alle fall på vegne av det flertallet som står bak innstillinga – heller ikke meningen at det skal forandre fortolkningen av de øvrige paragrafer. Det burde være unødvendig å si, men jeg understreker det likevel. De andre paragrafenes betydning endres selvfølgelig ikke.

Det har som sagt kommet en rekke innspill til komiteen, og det er reist en del problemstillinger. Det at Grunnloven skulle få et nytt meningsinnhold, kan vi altså avkrefte, både når det gjelder den aktuelle paragrafen, og når det gjelder andre paragrafer. Men så har noen sagt: Når vi ikke endrer betydningen av Grunnloven, er det nødvendig å endre paragrafen da? Det synes jeg er et godt spørsmål. Men vår felles oppfatning – min oppfatning, og jeg tror flertallets, som innstiller på at forslaget bifalles – er at det er viktig at Grunnloven også gir et riktig inntrykk for dem som leser den, ikke bare i de juridiske miljøene, men for innbyggerne i Norge. Det vi gjør, er det samme som vi gjorde da vi i 2007 vedtok i Stortinget at parlamentarismen skulle inn i Grunnloven. Den hadde eksistert siden 1884, og alle var enige om at det var konstitusjonell sedvane, men allikevel er det greit at Grunnloven reflekterer det faktiske forhold. Jeg oppfatter forslagsstillerne og komiteens flertall, som altså anbefaler bifall, å ha nettopp den oppfatningen av denne paragrafen.

Når jeg henviser grundig til det, er det fordi at i den siste henvendelsen fra Norges institusjon for menneskerettigheter sier de:

«Om Stortinget likevel skulle velge å gå videre med forslaget, bør det presiseres nærmere at grunnlovsfestingen ikke er ment å endre den rettstilstanden som følger av konstitusjonell sedvanerett.»

Herved er det understreket – som det er i forslagsstillernes begrunnelse, og som det er i innstillinga fra komiteen – nå også fra Stortingets talerstol.

Et av de siste innspillene vi har fått, er fra den norske avdelingen i International Commission of Jurists. De er for så vidt inne på at det kanskje ikke blir så stor endring av praksis, og stiller spørsmål ved behovet for det, men de sier til slutt i sitt brev til oss:

«Dersom Stortinget finner grunn til å forsikre seg om at legalitetskontrollen skal være del av prøvingsplikten i medhold av Grunnloven § 89, mener ICJ Norge at alternativ H er det klart beste alternativet.»

Det er det alternativet vi peker på og anbefaler at blir vedtatt – som sagt fordi vi er opptatt av at Grunnloven skal gi et korrekt bilde av den faktiske rettstilstand.

Michael Tetzschner (H) [11:15:31]: Igjen vil jeg gi uforbeholden støtte til hovedinnlederen og komiteens leder, som representant for kontroll- og konstitusjonskomiteens innstilling, som er meget opplysende. Jeg vil også si at for dem som har prøvd å problematisere hvordan disse tekstene utlegges, er det nok å minne om at i lovanvendelsen vil man nettopp i vår grunnlovstradisjon, som baserer seg på nokså knapt uttrykte prinsipper, kunne lese seg til hva som ble sagt, og hva som har vært motiverende for flertallet her i salen. Det inngår i det samlede rettskildebildet, slik også innstillingen fra kontroll- og konstitusjonskomiteen gjør det, som en del av motivteksten.

Det som er litt interessant i denne sammenheng, og som også er av prinsipiell betydning for Stortinget, er synet på Høyesteretts oppgaver, som vi egentlig er inne på her.

Høyesterett har tre hovedoppgaver i vår konstitusjon:

De skal sørge for rettsenhet i landet, dvs. at de har det endelige ordet hvis det ser ut som det kan utvikle seg forskjellig praksis fra underrettene, underliggende domstoler. De har det siste ordet fordi de er øverste dømmende makt i denne pyramiden.

Så driver de med rettsavklaringer. Høyesterett avklarer spørsmål som kanskje lovgiverne ikke tenkte på da de skrev lovene. Da bruker de også juridisk metode, men det er altså innenfor den bestillingen de har fått fra Stortinget. Av og til har også Stortinget i noen saker sagt at den nærmere betydning av rettslige standarder, urimelighet og andre ting overlater vi til rettspraksis å finne en vei i. Av og til, og det er ikke uvanlig, er dette en bestilling fra Stortinget. Så det skjer både en tolkning og en utfylling.

Det som er ønsket nå, og som vi har holdt på med en stund, er at man i Grunnlovens tekst finner en så realitetsnær beskrivelse som mulig av både rettigheter og plikter og hva statsmaktene driver med. Da var det slik at § 89 med den nåværende formulering var, skal jeg si, litt løs i kanten. Det vil si at utsatt for noen som bekjenner seg til en dynamisk tekstfortolkning, dvs. noe løsrevet fra Stortingets bestilling eller forutsetninger, vil de kunne argumentere med at de i ordlyden skal prøve lover som sådan, altså hele loven, mens vår tradisjon, som vi har hatt som sedvanerett, ikke skrevet inn i Grunnloven, har vært at domstolsapparatet, og til slutt Høyesterett, har tatt stilling til de saker som har kommet til dem som resultat av tvister, og hvor de har avgjort det på et konkret grunnlag. Det er altså rettsanvendelsen opp mot Grunnloven som har vært kjernen i grunnlovsprøvingen som Høyesterett har drevet med i snart 200 år, og det var det forholdet Stortinget ikke ønsket å endre. Derfor må vi ha en ordlyd som ikke er slappere i kanten, og som ikke uten at Stortinget har diskutert det, forskyver maktforholdet og funksjonsforholdet mellom de tre statsmaktene. Hvis Stortinget ønsker det, krever det en større gjennomtenkning og en større debatt. Derfor er det viktig at vi med denne justeringen, som kontroll- og konstitusjonskomiteen foreslår i dag, får teksten tilbake til det som var intensjonen, nemlig å skrive inn i Grunnloven det som juristene hadde sagt var konstitusjonell sedvanerett.

Så er selvfølgelig også hele øvelsen med å skrive mest mulig inn i loven nå at vi ikke overlater til juridisk teori å definere en så viktig side av statsretten ut fra hva man finner å være en del av det sedvanerettslige grunnlaget for Stortinget. Da vil vi i vår tid heller kunne lese det i Grunnloven. Det er det oppgaven består i, og som dessverre ikke ble bestått helt godt under første forsøk. Det er det man grunnleggende sett retter opp i dag.

Det betyr også at vi holder fast på hvorvidt resultatet av den konkrete rettsavgjørelsen, som måles opp mot Grunnloven, er uforenlig eller ikke med Grunnlovens prinsipper. Det er ikke en generell kompetanse til å sette lover som Stortinget har vedtatt, ut av kraft. Vi kjenner jo andre konstitusjoner hvor det er en del av det konstitusjonelle oppdraget. Noen steder har man også et annetkammer i nasjonalforsamlingen som en lov skal igjennom. Men det ligger fjernt fra vår rettstradisjon å overlate til Høyesterett å sette lover ut av kraft. Så også av disse prinsipielle grunner bør man absolutt nå justere ordlyden tilbake til det som var intensjonen, slik at en uheldig formulering ikke danner grunnlag for en rett som Stortinget ikke har ønsket å gi domstolene.

Så vil jeg avslutte med en annen setning, hvor man sier at man ønsker en kontroll med forvaltningen. I det ligger det at vi ønsker at forvaltningen får en direkte beskjed om at man skal respektere loven. Den skal rammes inn av norsk lov. Man kan også lese vårt legalitetsprinsipp i den sammenheng. Jeg viser til Grunnlovens kapittel om menneskerettigheter, § 113. Jeg mener også at den bestemmelsen som har vært forsøkt problematisert, er langt bedre enn dagens formulering, og vil også være en kvalitetsmessig vinning, hvis det er slik at Stortinget med grunnlovsmessig flertall slutter seg til kontrollkomiteens innstilling.

Solveig Horne (FrP) [11:23:03]: Begrunnelsen for å endre Grunnlovens bestemmelse om domstolskontroll er å bringe paragrafens ordlyd bedre i samsvar med det tilsiktede meningsinnholdet. Ifølge forslagsstillerne tar forslaget ikke sikte på å endre bestemmelsens saklige innhold.

Fremskrittspartiet er enig i at Grunnlovens tekst så langt som mulig bør kunne leses av alle på en sånn måte at det gir best mulig uttrykk for Grunnlovens sentrale innhold. Det var en av hovedgrunnene til at Fremskrittspartiet stemte for å endre språket i Grunnloven til 200-årsjubileet i 2014.

I utgangspunktet var undertegnede innstilt på å støtte forslaget, men som flere har vært inne på, har komiteen som ledd i behandlingen mottatt et brev fra NIM, Norges institusjon for menneskerettigheter, som peker på noen mulige faktiske endringer som ikke er belyst av forslagsstillerne, samt nye uklarheter som kan oppstå som konsekvens av den foreslåtte teksten. Det har også vært andre henvendelser om denne saken, bl.a. fra professor Eivind Smith.

Det blir bl.a. anført at forslaget utvider domstolens prøvingsadgang til også å omfatte en generell legalitetskontroll med forvaltningens avgjørelse. Dersom forslaget forstås på den måten, vil man da grunnlovfeste noe annet og mer enn det prøvingsretten omfatter i dag.

Det er kanskje å ta litt for mye Möller’s Tran, men vi kan komme til å få amerikanske tilstander, hvor domstolene i USA har stor makt og kan overprøve Kongressen i praktisk talt alle saker. Det gjelder også i f.eks. abortsaken, hvor det i realiteten er Høyesterett som avgjør saken, siden det er de som har det siste ordet i det spørsmålet.

Det vil nok kanskje ikke skje umiddelbart her hjemme, men det kan skje en gang i framtiden, hvis Høyesterett tiltar seg mer makt over tid. Og hvis domstolene skal prøve alle sider av en sak, blir oppnevning av høyesterettsdommere like viktig i Norge i framtida som det er i USA i dag.

Hvis forslaget går gjennom i dag, noe det kan se ut som det gjør, vil både storting og regjering gi fra seg betydelig makt og myndighet, siden domstolene kan overprøve alle sider av forvaltningsmessige vedtak. For eksempel vil det være Høyesterett som da vil bestemme hva som skal være det faktiske bestandsmålet i ulvesaken, hvor det skal være lov til å kjøre snøscooter i utmark, eller hvor iskanten faktisk skal gå.

Problemet med å gi domstolene sånn makt og myndighet er at de ikke står til ansvar for sine handlinger på samme måte som politisk valgte, i og med at de ikke kan avsettes, men sitter til de selv velger å gå av eller pensjoneres. De kan ikke stilles til ansvar hvis de går mot den alminnelige oppfatningen til borgerne. Politisk valgte blir i det minste holdt ansvarlig hvert fjerde år – eller hvert andre år, hvis en tar med kommune- og fylkestingsvalget.

Det var kanskje å sette det litt på spissen, men de innspillene som er kommet under denne behandlingen, viser likevel at det er mye usikkerhet knyttet til hvilke konsekvenser denne lovendringen vil få. Derfor har Fremskrittspartiet kommet fram til at vi ikke kommer til å støtte forslaget, fordi det kan føre til endringer som ikke er tilstrekkelig belyst, og som også kan skape ny usikkerhet. Vi hadde heller sett for oss at dette først ble utredet og klargjort i forbindelse med et nytt forslag, som da kan komme til behandling neste stortingsperiode.

Nils T. Bjørke (Sp) [11:27:04]: Fyrst vil eg takka saksordføraren for eit godt arbeid og leiaren for ei god og grundig gjennomgang av saka. Eg synest han treffer godt på det han seier.

Her finn me ei endeleg formulering i Grunnlova for å omtala ein over 100 år gamal tradisjon med domstolskontroll i Høgsterett. Omsynet bak denne kontrollen er å sikra at Grunnlova er overordna andre lover i forvalting og i dømande verksemd. Framlegget til grunnlovsformulering gjev eit klarare uttrykk for kva domstolen er, og kva han ikkje er. Formuleringa presiserer at dette er ein kontroll av måten lova vert nytta på i konkrete saker, og ikkje ein kontroll av sjølve lova.

Samstundes legg me inn i formuleringa at domstolskontrollen ikkje berre inneber at den lovgjevande og utøvande makt fylgjer Grunnlova, men òg at forvaltinga held seg innanfor grensene i det ordinære lovverket. Denne legalitetskontrollen er ein viktig del av den juridiske sedvaneretten ved domstolskontrollen, som no får sin plass i Grunnlova. Stortinget avgjer slik korleis den juridiske praksis skal inn i lova.

Demokratiet treng at Grunnlova er skriven slik at ho kan lesast og verta forstått av alle. Den formuleringa fleirtalet i komiteen er samde om, gjer domstolskontrollen tilgjengeleg for alle. Samstundes avgrensar formuleringa rettsutviklinga klårt frå ei retning mot forvaltingsdomstolar, der rettsvesenet kan opptre som lovgjevar. Lovgjevar er Stortinget, folkevald og demokratisk. Slik skal det framleis vera.

Eg stussar litt over innlegget frå Framstegspartiet. Eg meiner tvert imot at dette skal vera med og sikra mot ei slik retning. Så korleis Framstegspartiet har klart å lesa inn i denne saka at dette skal gjera det motsette, er for meg uforståeleg. Det er tvert imot å sikra ein sedvane og sikra ein måte der det er dei folkevalde som skal styra lovene.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [11:29:24]: Grunnlova skal ein ikkje ta lett på å gjere endringar i, og i salen er det nok ulike oppfatningar av om ein skal vere grunnlovskonservativ, i den forstand at ein ikkje skal gjere store endringar, eller om ein skal vere grunnlovsprogressiv. Eg trur ikkje denne saka fell mellom nokon av dei stolane, og eg skal kome inn på det.

Grunnlova vår er jo eit barn av opplysningstida. Eit litt artig poeng med opplysningstida er at ho i stor grad byggjer på idear som f.eks. naturrett. På grunn av menneskenaturen, korleis verda fungerer, osv., har vi i kraft av berre å vere fødde ein serie grunnleggjande rettar – rett og slett ved berre å vere ein del av naturen. Grunnlova er ikkje grunngitt i nokon Gud, som ein før opplysningstida ofte hadde som ein sentral del av grunngivinga for forfatningar, men ein grunngav dei i natur. Det er det store steget med John Locke og naturretten osv., som Grunnlova vår byggjer på. Grunnlova er eit uttrykk for ein serie rettar vi har.

Prøvingsretten er sentral her. Det er ikkje ein rett domstolane har. Det må ein aldri forveksle – det er ein rett presidenten, eg og kvar ein borgar i samfunnet har til å prøve om vedtak eller lover i ei konkret sak er i strid med Grunnlova. Vi har ein rett til å prøve dette for domstolane, og dei har ei plikt til å kontrollere om det er riktig eller ikkje – slik er det.

Eg må ærleg talt innrømme at eg ikkje ser kva som er årsaka til at vi behandlar dette forslaget, for det er ikkje noko som er uklart. Det er ikkje slik at vi i dagens grunnlov har skapt ei opning for ein abstrakt kontroll av lover spesielt – av heile lover. Det blei heilt ettertrykkeleg sagt ved behandlinga i 2015 at dette byggjer på sedvane, ein har ikkje nokon forfatningsdomstol i dette landet. Likevel finn ein grunn til å gjere korrigeringar. Det som da skjer, er at ein skaper nye uklarleikar, og eg trur representanten Nils T. Bjørke tar litt lett på formuleringane som er valde her. På den eine sida seier ein at ein ikkje skal gjere endringar. På den andre sida gjer ein ei endring, og det er å bringe inn «statens myndigheter», vedtak som er blitt gjort av «statens myndigheter». Omgrepet «stat» kan oppfattast forskjellig i ulike delar av Grunnlova, noko vi har gjort greie for i merknadene frå SV, Framstegspartiet og den uavhengige representanten.

Kva er staten? Er staten den sentrale staten? Er det den lokale staten? Fordi dette er namna på ulike vis, blir ein ikkje særleg klok av det. Dermed bringar ein inn ein uklarleik fordi ein tar forvaltningskontrollen – kontrollen med forvaltninga, ikkje berre lovene, men også vedtak og avgjerder som blir gjorde rundt omkring – og så er det uklart kva for stat ein snakkar om.

I avdelinga for å skape meir klarleik i Grunnlova bringar ein her inn ein auka uklarleik. Det er det vi åtvarar mot. Samtidig trur eg at det som har blitt sagt frå talarstolen, som er ein del av forarbeidet til denne justeringa, heller ikkje er til å misforstå. Det er ikkje noko stort alvor her. Eg oppfattar at alle er einige i at med «staten» meiner ein det offentlege i seg sjølv – både kommunar, fylke osv. Det er ikkje avgrensa til den sentrale staten vi ofte omtaler det som, i denne føresegna.

Men sidan ein ikkje skal ta for lett på å endre Grunnloven, vil eg påpeike at det ikkje er klokt å vedta noko som vil skape uklarleikar. Sedvanen i dag er ikkje til å misforstå, Stortinget av 2015 er ikkje til å misforstå, og det er heller ikkje intensjonane i salen her i dag, men den formuleringa ein har valt, er til å misforstå.

Terje Breivik (V) [11:34:42]: Stor takk til saksordføraren frå meg for framifrå arbeid i denne saka.

Når Stortinget vurderer endringar i Grunnlova, er det noko me naturleg nok nærmar oss audmjukt og med varsemd – sjølv språklege endringar. Me har fylgt den offentlege debatten om endringa av § 89 med stor interesse, og har fått mange gode, gjennomtenkte, godt grunngjevne innspel heilt inn til målstreken – innspel som argumenterer både for endring og mot endring.

Når Venstre valde å stå bak fleirtalsmerknadene og tilrådinga, er det fordi me støttar intensjonen forslagsstillarane har om ei klargjering av ordlyden i regelen – å gjera Grunnlova klarare, bringa ordlyden i samsvar med det reelle innhaldet, utan å endra innhaldet verken i denne paragrafen eller andre, eller å skapa usikkerheit om at det er fylgjene.

Spørsmålet i denne saka er nettopp om fleirtalstilrådinga gjer det eller ikkje. Eg skal vera så ærleg frå denne talarstolen å vedgå at me i Venstre er «i tvende sinn» og har enda opp med å la tvilen koma gjeldande formulering til gode. Venstre kjem difor til å røysta mot fleirtalstilrådinga i dag. Kall det gjerne fjørvekta som til slutt vart avgjerande – er tvilen som er sådd frå leiande juridiske miljø og juristar om at ei endring i § 89 kan bidra til å skapa forvirring rundt innhaldet i andre føresegner i Grunnlova, burde dette ha vore betre drøfta og greidd ut før me eventuelt endra teksten i § 89.

Eg vil likevel streka under, som fleire talarar har gjort før meg, at lovendringa Stortinget vedtek i dag, ikkje skal føra med seg endringar i gjeldande rettspraksis. Og alt i forslaget strekar forslagsstillarane under at intensjonen ikkje er å endra lova sitt saklege innhald, men ordlyden, slik at han samsvarar betre med det tilsikta meiningsinnhaldet.

Fleirtalet strekar òg under at domstolane ikkje skal driva abstrakt kontroll som fylgje av denne endringa. Fleirtalet ynskjer òg at innhaldet i avgjerda ikkje berre skal gjelda domstolskontrollen med respekta regjeringa og forvaltingsapparatet har for Grunnlova, men at det òg omfattar bindinga forvaltinga har til lova, legalitetskontrollen. Det medfører at domstolskontrollen ikkje berre skal gjelda avgjerder av staten sine styresmakter, men alle avgjerder som vert trefte under utøving av offentleg styresmakt.

Det er vel og bra, men domstolane har òg andre oppgåver som ikkje går fram av § 89, og dei som har hevda at det aldri var meininga at § 89 skulle regulera eller synleggjera domstolane sin legalitetskontroll med forvaltinga, har nok rett i det. Det er slik sett ingen mangel med dagens grunnlov at dette føremålet ikkje kjem til uttrykk i ordlyden i § 89.

Endringsframlegget ynskjer å erstatta uttrykket «statlege styresmaktene» med «offentlege styresmaktene». Føremålet er å synleggjera at domstolskontrollen gjeld utøving av all offentleg makt – òg kommunar og private organisasjonar som utøver offentleg makt i kraft av lova. Her vil forslagsstillarane endra § 89 for å bøta på eit problem som fleire juristar meiner ikkje finst i praksis, som òg er eitt av innspela som har vore avgjerande for at me no vel å stemma imot forslaget.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:39:11]: Jeg slutter meg helt til det som komitéleder Andersen fra Arbeiderpartiet sa i sitt grundige og meget presise innlegg.

Som medforslagsstiller vil jeg understreke at det framsatte forslaget om å endre teksten i § 89 ikke tar sikte på å rokke ved Stortingets vilje til å la systemet for domstolskontroll komme til uttrykk i Grunnlovens tekst, men derimot er formålet å bringe paragrafens ordlyd bedre i samsvar med dens tilsiktede meningsinnhold.

Det er interessant å lese at en samlet komité – og jeg understreker: en samlet komité – er enig i at dagens ordlyd i bestemmelsen om domstolskontroll med lover ikke fullt ut samsvarer med det faktiske innholdet. Det er altså en samlet komité som sier at det ikke fullt ut samsvarer, og da burde jo den logiske konsekvensen være at en tar konsekvensen av det og er med på en endring. Det er framlagt en rekke forslag til endringer som på ulike måter forsøker å fange opp den realitet som en samlet komité helt klart viser at det er behov for å endre på.

Jeg skal ikke ha noe langt innlegg, jeg vil bare poengtert begrunne grunnlovsendringen gjennom to hovedpoeng som nemlig har som poeng dette med klargjøring.

Punkt én: Domstolen, i siste instans Høyesterett, skal ha mulighet til å vurdere hvordan loven anvendes, men ikke overprøve sjølve loven, slik enkelte konstitusjonsdomstoler i andre land kan gjøre, og – jeg vil også si – slik enkelte juridiske miljø i Norge også arbeider målbevisst for at vi skal få tradisjon for i Norge. Men denne utviklingen som de juridiske miljøene arbeider for, har ikke Stortingets støtte og vil da med denne presiseringen ikke være mulig å videreføre. Det er meget viktig. Det første hovedpoenget er altså at ved grunnlovsforslaget vil vi få en klargjøring av at det ikke er loven som sådan som er gjenstand for domstolens kontroll, slik dagens ordlyd kunne tyde på. Ved forslaget til grunnlovsendring oppnås derimot bedre samsvar mellom grunnlovsparagrafens ordlyd og det faktiske tilsiktede meningsinnhold.

Det andre hovedpoenget er at gjennom Grunnloven skal vi sikre at domstolen kan kontrollere at forvaltningen holder seg innenfor lovens grenser, altså legalitetskontroll. Dette er konstitusjonell sedvanerett i dag, og den sedvaneretten blir etter grunnlovsforslaget klargjort i Grunnloven. Det må være et framskritt for at vi skal få en oppdatert og mer entydig grunnlov.

På dette grunnlaget støtter Senterpartiet endringen i § 89 om domstolskontroll m.m. og støtter da alternativ H, som på den beste måten oppfyller de klargjøringer som jeg nå har nevnt.

Ellers må jeg ha en liten kommentar til representanten Solveig Horne fra Fremskrittspartiet, for det som var representantens gjennomsyrende argumentasjon, var at en gikk mot forslaget fordi det la til rette for en utvikling slik som en har i USA, nemlig at domstolene da kunne overprøve Stortingets vilje. Det er jo en fundamental misforståelse. Det er en fundamental misforståelse, for hvis en mener det en sier i argumentasjonen, må en for all del stemme for endringen, for det er jo nettopp det som vi skal få til. Så det er dessverre ikke noen sammenheng mellom hva som var argumentasjonen og konklusjonen i innlegget til representanten Solveig Horne fra Fremskrittspartiet. For å være litt mer enn beskjeden vil jeg si at kanskje Fremskrittspartiet burde ta et kort møte før avstemningen for å oppklare det som er en opplagt misforståelse – dette sagt i beste mening.

Til representanten Knag Fylkesnes, som sier at det skapes nye uklarheter: Jeg fikk ikke tak i hva som var uklarhetene. Hele poenget var og er jo klargjøring, nettopp for å presisere, for å ta vekk uklarheter. Det er ikke kommet noen argumentasjon som viser hvordan det forslaget skaper flere uklarheter. Det er det som er kjernen i det hele.

Når representanten fra Venstre sier at det er flere juridiske miljø som har ulike meninger om det, er jo ikke det overraskende, men det som er fellesnevneren for veldig mye av kritikken mot det forslaget som Senterpartiet med flere nå går inn for, er at de kritiske kommer fra et miljø hvor personene har mer eller mindre direkte roller i det miljøet, og det må vi også ta med i denne diskusjonen.

Svein Harberg (H) [11:45:33]: Min partikollega og medforslagsstiller Michael Tetzschner har hatt et godt og grundig innlegg i saken, men jeg føler likevel behov for å presisere noe og å kommentere noe. Jeg synes komiteens leder, Dag Terje Andersen, hadde en særdeles grundig og god gjennomgang, som også ivaretar det synet vi i Høyre står for i saken. Jeg vil også si at saksordføreren i denne saken har gjort ekstra mye for å sjekke ut alle mulige betenkeligheter og delt dem med oss andre i komiteen. Det setter jeg pris på, og det har vært viktig når det er slik at de juridiske miljøene begynner å engasjere seg i debatter. Etter disse årene i kontroll- og konstitusjonskomiteen tror jeg knapt jeg har sett entydige tilbakemeldinger fra de juridiske miljøene. Men det ligger vel litt i sakens natur at det er vurderinger og juridiske betenkninger som går forskjellige veier, og så må vi veie dem opp mot hverandre.

Det som er viktig å presisere, er det som forslagsstillerne sier, og som komiteen sier, at det ikke er noe nytt meningsinnhold i den endringen vi nå gjør. Det er ikke en endret rettstilstand. Vi slår fast det som gjelder, og det gjør vi med bakgrunn i at vi vil at andre enn de som sitter og spekulerer i de juridiske betenkningene, også skal kunne lese hva denne paragrafen gjelder. Til dem som problematiserer andre paragrafer, er det bare å understreke det som komitélederen sa, at vi behandler denne paragrafen, og hvis noen mener det skulle vært endringer i andre paragrafer, ja, så får de fremme det på vanlig måte, men det er denne paragrafen vi tar stilling til, og det er den vi presiserer gjennom det arbeidet vi har gjort.

Noen har kommet til meg og sagt at det er underlig at NIM ikke er hørt. Jo, de er hørt. Vi har spurt dem, vi har tatt imot svaret, og også deres svar har vi bedt om skikkelige juridiske betenkninger av – altså en litt sjeldent grundig behandling av et høringssvar, må jeg kunne si det har vært her. Og det slås fast at slik som forslaget er formulert og begrunnet, og slik som komiteen begrunner det, så er de betenkningene relevante å reise, men svart ut i flertallets innstilling i saken.

Så er det også viktig å merke seg at fra de juridiske miljøene som er spurt, er det én entydig tilbakemelding. Det var jo en sak med mange alternative formuleringer vi fikk på bordet, og det kan være krevende når vi som ikke er jurister, skal behandle det. Da har det vært godt å se at det har vært en samlet tilbakemelding, også fra den norske avdelingen av International Commission of Jurists, som sier at ja, kanskje var det ikke nødvendig å endre, men dersom det skal endres, så er det alternativ H som definitivt på best måte ivaretar det som er intensjonen, der vi understreker gjeldende meningsinnhold, gjeldende rettstilstand, på en ryddig og god måte.

Michael Tetzschner (H) [11:49:43]: Det var i grunnen representanten Hornes innlegg som fikk meg til å be om ordet en gang til. For hvis man lytter til hennes innlegg, som man jo kan si utkrystalliserer en eldgammel konflikt, nemlig folkemakt mot ekspertmakt, eller Stortingets gjennomslag overfor juristene, har hun definitivt meldt seg under de gale faner. Hele rasjonalet med denne presiseringen er at vi ikke åpner for en annen rettsutvikling enn det vi ønsker, og det oppdraget som man tidligere har gitt til Høyesterett. Det går i all enkelhet ut på at Høyesterett, som ikke skal initiere saker selv, tar stilling til de saker som kommer på bordet, tar også stilling til de grunnlovsmessige sidene ved det – det har de rett og plikt til – men de underkjenner ikke loven, de underkjenner rettsanvendelsen. Så er det opp til Stortinget selv, hvis de ser at det er mange saker i samme retning, eventuelt å justere sin egen lovgivning.

Det er kjernen – det er nettopp for ikke å lage denne åpningen, for vi ser at det er mange i vår tid som synes det er glimrende å ha politisk innflytelse uten å melde seg i politikken eller melde seg inn i et parti eller stille til valg til Stortinget, som gjerne vil gi sitt besyv med og ha politisk innflytelse uten å delta i politikken. Jeg mener Stortinget skulle være de første voktere – grensevoktere – om sin egen kompetanse. Det er folkemakten, også fordi den hviler på et bedre legitimitetsgrunnlag, fordi det er folket, som da skifter ut denne forsamlingen jevnlig, hvert fjerde år, og ikke sitter til livstid. Det var akkurat det som var poenget til Solveig Horne, og derfor blir jeg ekstra lei meg når man ikke oppdager at man har meldt seg inn i en riktig batalje, men altså under de gale faner.

Så var det heller ikke riktig når det gjaldt fremstillingen av domstolenes prøving av forvaltningsvedtak. For det første: De går jo ikke inn på det frie skjønn, som er en utviklet lære. Men det de understreker, er legalitetsprinsippet. Så det som egentlig er oppgaven her – og heller ingen andre har vært så frimodige å påstå at det er det som er problemstillingen, slik den ble beskrevet – er nettopp å sørge for at man får en entydig begrepsbruk om hva er nå statens organer. Da er det slik at selv når staten delegerer til kommune: Alt kommunalt selvstyre er avledet statsmakt. Ethvert forvaltningsvedtak er jo ikke kommet ut fordi man har en lokal embetsmann som synes det var en god idé å gjøre det slik eller slik og pålegge folk byrder ut fra en stillingsbetegnelse. Nei, all maktutøvelse, også når den skjer gjennom institusjoner eller kommuner, hviler på den lovgivningsvirksomheten som denne nasjonalforsamlingen setter ut i livet, og som regjeringen også har noe kompetanse på når det gjelder å lage forskrifter.

Men det er igjen det som er domstolenes oppgave: De skal passe på at man holder seg til de retningslinjene og de lovmessige bindingene som Stortinget har ønsket. Hvis man ikke gjør det, kan man risikere at når Stortinget uttrykker den høyeste statsviljen gjennom lover, må vi passe på at vi har legalitetskontroll som kan føres tilbake til vedtak i denne sal. Ellers har vi ikke et forvaltningsapparat som er styrbart, og som vi kan sikre oss styrer i overensstemmelse med Stortingets prioriteringer. Det er kjernen. Det er derfor vi også får en bedre formulering enn den som var foreslått.

Så må jeg til slutt si: Man kan si mye positivt om Norges institusjon for menneskerettigheter, men det er ikke vårt ledende kompetansesenter for offentlig forvaltning eller offentlig rett. Det befinner seg på universitetet. Tvert imot har jeg sett at man har brukt engasjerte private jurister – man tar jo den interessen med seg døgnet rundt. Så har man brukt av Stortingets – skal vi si – brevark og lånt av Stortingets autoritet for å fremme sine personlige kjepphester. Det har brakt forvirring inn i denne sal, og det beklager jeg veldig hvis det er det som skal til for at Stortinget ikke i dag kan samle seg om et flertall, som er nødvendig, for nettopp å gjøre § 89 enda klarere og enda bedre.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [11:55:11]: Det som gjer denne saka spesiell, er at det verkar som om det er full einigheit om politikken, og så er det ueinigheit om ein ved å vedta eller ikkje å vedta dette gjer ei klargjering, eller om ein berre skapar auka forvirring.

Slik eg les dette, er dette ein diskusjon der vi har bringa Stortinget langt inn i ein teoretisk debatt som går i juridiske miljø – som er ein viktig debatt, men som ikkje har noko folkeleg grunnlag i Stortinget. Det er den diskusjonen som Eivind Smith trakk opp: om ein er på veg i retning av ei endring av rolla til domstolen som rettsskapar, om domstolen inntar ei meir politisk rolle, om det er den vegen vi går, osv. Men Stortinget har vore tydeleg på dette hele vegen. Ein ønskjer ikkje å utvikle ein forfatningsdomstol i dette landet – det er berre å lese innstillinga frå 2015 og innstillinga til denne saka – det er ikkje slik Grunnloven skal forståast, at han kan bøyast i den retninga.

Likevel meiner ein at dette må klargjerast, og kjem da med dette forslaget som bringar nye uklarleiker inn. Lundteigen etterlyser kva som er uklart. Staten er uklar, for staten blir namna og oppfatta på forskjellig vis i Grunnloven. Eg er jo heilt einig i forståinga om at staten må oppfattast som alt det offentlege gjer, i ein eller annan forstand. Slik må statsomgrepet forståast i denne samanhengen, men det er ikkje slik det blir forstått andre stader i Grunnloven. Dermed har ein sett ein liten kile til uklarleik i denne føresegna.

Men vi er som sagt langt inne i juridisk teori, og eg kan tenke meg at i det neste storting vil Stortinget kome tilbake til § 89 med nye avklaringar, og så har ein det gåande – sånn går no dagane. Men eg trur at for Stortinget er dette ganske klart og tydeleg. Vi har nokre klare sedvanar her, vi slår ring rundt dei, vi fortset som før. Høgsterett skal ikkje ha ei rettsskapande rolle – og ferdig med det.

Solveig Horne (FrP) [11:57:51]: Jeg skal ikke dra ut debatten, men det var flere innlegg her som handlet om mitt innlegg, og at jeg har meldt meg under de gale faner. Ja, kanskje har jeg det, og det er derfor jeg mener at denne saken faktisk ikke er så enkel som enkelte klarer å få den til å være. Kanskje argumenterte jeg i mitt innlegg for at disse endringene ville føre til at domstolene ville få mer kontroll, og så er det andre som sier det stikk motsatte, at de med det vil få mindre kontroll. Det er flere miljøer som sier forskjellige ting her.

Jeg er ikke jurist, men jeg kjenner Michael Tetzschner som en dyktig jurist og pleier stort sett å være enig med ham i veldig mange saker. Men hovedgrunnen til at Fremskrittspartiet har landet på ikke å støtte dette forslaget, er at vi mener at de tingene som kommer fram her nå, ikke er tilstrekkelig belyst, og det kan også skape ny usikkerhet. Jeg skulle gjerne ha sett at dette ble bedre utredet og klargjort til neste stortingsbehandling i neste periode.

Så er det sånn at vi ikke har noen partipisk i Fremskrittspartiet på dette, så hvis det er representanter i Fremskrittspartiet som er blitt overbevist om noe annet, står de fritt til å støtte dette under voteringen i dag.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:59:33]: Endringer i Grunnloven er krevende, det er vanskelig, og det er presisjon. Det denne debatten viser, synes jeg er at på tross av at vi har en prosedyre med grunnlovsendringer som skal legge til rette for en bred debatt, og en debatt over lang tid, har det utviklet seg en tradisjon der de grunnlovsforslagene som fremmes i en periode, og som skal behandles i neste periode, nesten ikke blir omsnakket. Det er ikke samsvar mellom det som var intensjonen med prosedyren, og det som skjer i praksis. Og så kommer vi i sånne situasjoner som i dag, hvor flere representanter tydelig viser at en ikke har greid å gå ned i kompleksiteten, inn i presisjon på dette og destillere hele denne saken ned til hva som er kjernen, hva som er hovedpoengene. Hovedpoengene er etter min vurdering at vi skal klargjøre at domstolene og Høyesterett i siste instans ikke skal være noen konstitusjonsdomstoler. Vi skal ikke ha noen utvikling i den retningen. Det er meget presist beskrevet nå av representanten Tetzschner, og jeg er veldig glad for at representanten Tetzschner på vegne av Høyre nå plasserer seg i den tradisjonen. Det er jo i beste Venstre- og Senterparti-tradisjon opp igjennom tida, og Arbeiderpartiet har sjølsagt systematisk stått for akkurat det samme. Det er jo glitrende at representanten Tetzschner har et så presist, ideologisk og klargjørende innlegg om dette. All honnør til representanten Tetzschner! Jeg har aldri sagt det så klart og tydelig før, men det vil jeg gjerne si, og skulle gjerne hatt applaus på det! (Munterhet i salen.)

Det andre poenget er at legalitetskontrollen, som i dag er konstitusjonell sedvanerett, ønsker vi å ta inn i presiseringer, slik at det blir tydelig. Jeg hører også representanten Knag Fylkesnes fra SV si at en er enige om at domstolene ikke skal ha en rolle som rettsskaper – altså en skal ikke ha noen forfatningsdomstol. Vi er enige om det. Da er vi tilbake til den siste presiseringen, nemlig dette omkring «staten». Jeg har ikke lest meg opp så mye på staten og statens rolle som marxister har gjort opp gjennom tida, så her har Sosialistisk Venstreparti en forse, men jeg trodde at Sosialistisk Venstreparti var klar på at staten er i sin essens, til syvende og sist, i det norske demokratiet det som kommer av beslutninger, vedtak og myndighet fra denne salen. På det punktet er jeg også helt enig med representanten Tetzschner i hva han sa. Så jeg forstår ikke egentlig hvorfor vi ikke kan få en bredere støtte for dette forslaget når det er så bred enighet om realitetene i saken.

Dag Terje Andersen (A) [12:03:09]: Jeg synes det har vært en god debatt. Jeg synes det er hyggelig at det har blitt sagt hyggelige ord om saksordføreren. Det skal jeg bringe videre til Freddy André Øvstegård, som er saksordfører, men ikke til stede her nå. Jeg er enig i at det har blitt gjort en grundig jobb i prosessen.

Representanten Horne problematiserte hvorvidt domstolene får mer kontroll eller mindre kontroll. Nei, de får den kontrollen de har, som det er sedvane for at de har, og den kontrollen Stortinget har gitt dem ved å fatte lov. Det er hele kjernen i denne saken.

Det jeg oppfatter at alle er enige om, er at hvis det blir vedtatt en endring i § 89 i dag, skal ikke det bety noen endring i rettstilstand, men en klargjøring. Jeg synes det er viktig å få fram at det har faktisk også en del av dem som tilhører mindretallet, presisert som en felles forståelse av hvordan eventuelt de som skal tolke, skal tolke Stortingets vedtak.

Jeg gjentar altså – og kan gjerne si, som noen har vært inne på – at dette er en diskusjon for jurister. Ja, Grunnloven er folkets viktigste dokument, og hele utgangspunktet for at vi støtter saken, og at flertallet går inn for saken, er at Grunnloven faktisk også er tilgjengelig, og at en ikke må inn og lese seg opp på sedvane, i for stor grad, for å forstå hva Grunnloven egentlig mener. Og jeg er glad for at så mange har understreket det.