Stortinget - Møte torsdag den 7. mai 2020

Dato: 07.05.2020
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 249 L (2019–2020), jf. Prop. 31 L (2019–2020))

Innhold

Sak nr. 3 [14:11:15]

Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om Lov om redaksjonell uavhengighet og ansvar i redaktørstyrte journalistiske medier (medieansvarsloven) (Innst. 249 L (2019–2020), jf. Prop. 31 L (2019–2020))

Talere

Presidenten: Etter ynske frå familie- og kulturkomiteen vil presidenten ordna debatten slik: 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil det – innanfor den fordelte taletida – verta gjeve høve til inntil fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

Freddy André Øvstegård (SV) [] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke komiteen for samarbeidet om denne saken. Stortinget ba regjeringen i et vedtak i januar 2017 om å fremme forslag om en medieansvarslov, og i dag vedtar vi den, den viktigste loven for pressen. Det er egentlig historisk. Jeg synes at formålsparagrafen sier det ganske fint:

«Loven skal legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale gjennom å sikre redaksjonell uavhengighet og etablere klare ansvarsforhold for innhold som blir publisert i redaktørstyrte journalistiske medier.»

Som saksordfører er jeg også glad for at komiteen leverer en innstilling som er samstemt på det aller, aller meste. Jeg vil særlig nevne to områder hvor komiteen har samlet seg om noen løsninger som har vært viktige for pressen.

Det første er avgrensningen av lovens virkeområde. Lovforslaget vil gjelde for medier som driver både med produksjon og med publisering. Med andre ord kan f.eks. nyhetsbyråer som NTB eller produksjonsselskaper som lager dokumentarer, falle utenfor lovens virkeområde. De hensynene som loven skal ivareta når det gjelder klare ansvarspunkter, veier tungt, men det har kommet gode innsigelser mot akkurat dette. De redaksjonene som også publiserer innhold produsert av andre, er på mange måter prisgitt produsentens – for å bruke det ordet – jobb og presseetikk, bl.a. når man publiserer en melding fra NTB eller en dokumentar fra et produksjonsselskap. Det å ettergå metoden, kildebruk, vil være både vanskelig og lite ønskelig, sier pressen selv. Derfor er det viktig at komiteen har samlet seg om at det kan være hensiktsmessig at også nyhetsbyråer som leverer det mediene som omfattes av medieansvarsloven, oppfatter som kvalitetskontrollert innhold, også kan holdes ansvarlig for stoffet de produserer. Samtidig bør man unngå en uklar ansvarssituasjon. En enstemmig komité fremmer derfor forslag om å be regjeringen utrede det å utvide lovens virkeområde og komme tilbake til Stortinget med sak.

Det andre området jeg vil peke på til slutt, er foretaksstraff. For mediene er det veldig viktig for deres rolle og for redaktørens uavhengighet at foretaksstraff ikke brukes mot mediebedrifter. Derfor har man ønsket et unntak fra den bestemmelsen i straffeloven. Komiteen støtter det prinsippet, sier at den terskelen skal være høy og ber regjeringen følge med på praksis og vurdere eventuelle endringer om det skulle skje.

Med det anbefaler jeg komiteens innstilling.

Trond Giske (A) []: Dette er en sak Arbeiderpartiet har ventet på lenge. Vi må helt tilbake til sesjonen 2015–2016 for å finne det initiativet Arbeiderpartiet den gangen tok i Dokument 8:102, som resulterte i at man ba regjeringen komme tilbake med en medieansvarslov som skulle dekke hele bredden av medier i en ny digital tid. Det har tatt tid, men vi er glad for at vi nå endelig er her og kan gjøre dette vedtaket.

Bakgrunnen var en ny mediehverdag. Vi trodde i utgangspunktet at internett skulle gjøre oss alle informerte og aktive. Så viser det seg at vi like gjerne kan bli desinformerte og passive. Det er en flom av informasjon som det er vanskelig for enkeltmennesker å sortere ut. Vi er faktisk mer avhengig av gode, kvalitetsorienterte, redaktørstyrte medier med høy tillit i befolkningen enn noen gang før. Delvis er det mange nye aktører som ikke opererer under noen form for presseetikk eller redaksjonelt ansvar. Samtidig opplever nok også de etablerte mediene et større press – et press fra de useriøse, et press fra markedsavdelinger som skal ha klikk og overskudd, og et press i konkurransen mediebedriftene imellom, hvor deadline for lengst har gått fra å være én gang i døgnet til hvert eneste minutt og sekund.

Mediene kalles den fjerde statsmakt – og de har mye makt. Med makt følger ansvar, og med makt følger også det amerikanerne kaller «Checks and Balances» – at alle med makt må kunne ettergås og ha rammer rundt sin virksomhet. De fleste journalister i mediehus jobber aktivt og grundig med presseetikk og medieansvar. Likevel trenger også mediesektoren rammer, spesielt i en tid hvor konkurransen er så mye større.

I Norge har man valgt en modell hvor pressen i veldig stor grad er selvstyrt – en egen justis, et eget system for det. Men også sivilsamfunnet har rett og plikt til å sette opp noen rammer. Det vi gjør i dag, er en viktig opprydding i så måte. Det er en likebehandling. Det er et rammeverk. Og jeg tror det i framtiden vil være opp til pressen selv, medieaktørene selv, hvilke endringer som eventuelt blir nødvendige. I utgangspunktet er dette et vedtak som gir stor tillit, men dermed også et stort ansvar for medieaktørene selv.

Tage Pettersen (H) []: Den 3. mai var pressefrihetens dag. I krisetider er det ekstra viktig at vi er informert og får svar på våre spørsmål. Bare uavhengig journalistikk og et mangfold av medier kan sikre oss det. Jeg benytter anledningen til å gratulere med dagen.

Det er fristende å si at politikk tar tid. Nedsettelsen av mediemangfoldsutvalget i 2009 kan vi kanskje si er startskuddet for arbeidet med denne loven, selv om bestillingen nok har endret seg flere ganger underveis i arbeidet. Gjeldende ansvarsregler på mediefeltet er i stor grad utformet før utviklingen av nettbaserte og digitale produksjons- og formidlingsformer, hvor brukerne og aktørene utenfor de etablerte mediene har fått en helt ny posisjon i medielandskapet. Målet med de foreslåtte endringene er en tydeliggjøring av det journalistiske og redaksjonelle ansvaret, samtidig som den redaksjonelle friheten styrkes. Det er også verdt å merke seg at det var bred tilslutning til hovedlinjene i medieansvarsloven på den åpne høringen. Vi går i dag fra delvis utrangerte særregler i tre ulike lover til en ny felles lov.

La meg også få uttrykke tilfredshet med at komiteen til slutt ble omforent rundt det aller meste i innstillingen, men noen nyanser er det. Kildevern på linje med Sverige er ett slikt område. De rød-grønne partiene ønsker et kildevern med etterforskningsforbud, mens vi fra regjeringspartienes side framhever at vi allerede har et sterkt kildevern i Norge. Vi viser også til at Justisdepartementet mener det ikke er grunnlag for et slikt forbud.

Et annet område med uenighet er knyttet til redaktørenes ansvar. SV ønsker her et eneansvar, mens resten av komiteen ikke støtter dette. Et slikt eneansvar bryter med utgangspunktet i norsk rett, som er at rettslig ansvar plasseres hos den som har foretatt den klanderverdige handlingen.

Jeg er glad for at en samlet komité ble med på å be regjeringen utrede om lovens virkeområde kan utvides til også å gjelde nyhetsbyråer. Jeg er ikke i tvil om at det vil skjerpe kvalitetssikringen i de journalistiske produksjonsmiljøene. Nyhetsbyråer og produksjonsbyråer har et redaksjonelt ansvar for det de leverer, både juridisk og etisk.

Avslutningsvis vil jeg avlegge en visitt til noe som åpenbart var «fake news» fra Fremskrittspartiet før helgen. Høyre har aldri tatt til orde for å støtte alternative medier. Derfor er vi heller ikke med i den delen av merknaden. Men det bør ikke overraske mange når vi støtter at offentlige myndigheter i størst mulig grad skal likebehandle alle redaktørstyrte journalistiske medier. Min tolking av nettopp redaktørstyrte journalistiske medier er at de er underlagt pressens selvdømmesystem, og at de følger Vær varsom-plakaten og Redaktørplakaten.

Himanshu Gulati (FrP) []: Tiden står ikke stille. Tvert imot har det skjedd veldig mye både i måten vi konsumerer nyhetsinformasjon på, og hvilke plattformer vi bruker. Derfor er denne loven viktig og nødvendig, at man oppdaterer også lovverket ut fra hvordan folk faktisk konsumerer nyhetsstoff.

Flere av talerne før meg har vært inne på noen av de viktigste elementene i denne saken. Vi støtter at man også ser på om nyhetsbyråene bør inkluderes i de områdene som denne loven dekker, nettopp fordi det for vanlige folk skiller lite om nyhetene de leser på sine vanlige medier, er fra f.eks. et byrå som NTB eller skrevet av redaksjonens egne journalister.

Vi støtter også dagens kildevern. Vi har et sterkt kildevern i Norge. Det er viktig, det er bra. Det er viktig for at pressen og de nødvendige stemmene, varslerne og andre skal få fram sine synspunkter og sin stemme, men vi mener at et etterforskningsforbud ikke er riktig vei å gå, og at det etterforskningsvernet vi har i Norge i dag, er solid nok.

Den digitale verden gir også rom for nye medier, nye typer stemmer, et mediemangfold som vi i Fremskrittspartiet mener er bra. Flere av de mediene som har vokst fram de siste årene, er omtalt som alternative medier, og jeg registrerer at det er ulike syn på disse medieredaksjonene også. Men så lenge loven ikke skiller mellom ulike typer redaktørstyrte journalistiske medier, mener vi at heller ikke det offentlige kan velge å behandle disse mediene på ulikt vis. Derfor er vi glad for at vi har fått støtte fra regjeringspartiene for den delen av representantforslaget, som representanten Tage Pettersen nevnte før meg, som de støtter. Det går ut på:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at staten og offentlige organer likebehandler redaktørstyrte journalistiske mediers adgang til arenaer som er av offentlig interesse.»

Dette forslaget kommer på bakgrunn av at flere av disse redaksjonene ofte opplever at de kanskje ikke kommer inn på pressekonferanser eller i andre sammenhenger hvor offentligheten har interesse av å vite hva som formidles, og at de derfor ønsker en likebehandling. Vi i Fremskrittspartiet mener at det ikke er hvilke medieforeninger man er en del av, som skal avgjøre hvordan man skal behandles av det offentlige, men hvordan loven kategoriserer de ulike typene medier.

Vi er glad for denne saken. Vi er glad for at det er såpass stor enighet. Så får vi se hvor raskt utviklingen går, og om vi må gjøre enda flere endringer i årene framover.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: For tre år siden bestilte Stortinget den medieansvarsloven vi vedtar i dag, og jeg og Senterpartiet er godt fornøyd med resultatet. Det å nå få en ny lov om redaksjonell uavhengighet og ansvar i redaktørstyrte journalistiske medier betyr en helt nødvendig oppdatering og samling av gjeldende særregler om rettslig ansvar på medieområdet – og da i en ny teknologinøytral særlov.

Dette siste, at den er teknologinøytral, er veldig viktig og bra, samt det at loven er mye bedre egnet enn gjeldende regelverk for den nye mediehverdagen vår, som jo er blitt veldig nettbasert, og som har gjennomgått stor teknologisk utvikling og gitt nye og digitale produksjons- og formidlingsmåter samt nye medieformer, der både brukerne og aktører utenfor de etablerte mediene har fått en ny posisjon.

I en tid hvor de redaktørstyrte mediene våre og også mediemangfoldet vårt er under press, er det viktig at vi her på Stortinget gjør det vi kan for å støtte opp under disse for å sikre ytringsfriheten gode kår og ikke minst for å innfri det essensielle punktet i Grunnloven § 100 om at det «påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»

Jeg er veldig glad for det mediemangfoldet en aktiv mediepolitikk over år med pressestøtte har gitt oss, og jeg er veldig stolt over at Norge igjen troner øverst over verdens beste land for pressefrihet. Men disse resultatene kan ikke tas lett på. De må jobbes med hele tiden for å kunne beholdes. Altfor mange lokale, regionale og nasjonale medier og fagmedier sliter med økonomien som følge av dramatisk annonsesvikt, ikke minst nå i disse koronatider, men også lenge før det. Det er utfordrende for mediene våre å få til en digital omstilling som gir bærekraft.

Ikke minst er det også de siste årene blitt vanskeligere for de seriøse redaksjonelle mediene å beholde befolkningens tillit, siden framveksten av «fake news» – i alle mulige former og fasonger – forvirrer og undergraver folks tiltro. Tilliten til våre seriøse redaktørstyrte medier, med strenge presseetiske retningslinjer, er også utsatt som følge av framveksten av en del – ikke alle, men en del – såkalte alternative medier som faktisk jobber aktivt for å undergrave andre mediers troverdighet.

Dette er ikke bra da demokratiet vårt er helt avhengig av at den fjerde statsmakten vår har stor troverdighet og tillit, som det stedet der befolkningen, myndighetene og vi politikere får presentert fakta. Da må det ikke herske noen tvil om at mediene jobber strengt presseetisk, og at redaktøransvaret er sterkt, at kildevernet er godt, og at bransjestandarden for den journalistiske kvaliteten er høy.

Jeg mener den nye medieansvarsloven vår bidrar til dette, og det mener også medieorganisasjonene. Men både disse, Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV skulle ønske at kildevernet ble ytterligere forsterket med et etterforskningsforbud. Det er det ikke flertall for i dag.

Men ellers har samarbeidet om loven vært godt i komiteen, og vi har samlet oss om mye. Jeg vil takke særlig saksordføreren for det. Resultatet er ikke minst at hele komiteen i fellesskap i dag har fremmet forslag om en utredning av virkeområdet til loven, at det også kan gjelde nyhetsbyråer som leverer kvalitetskontrollert stoff til andre medier. Jeg heier på utfallet av det.

Carl-Erik Grimstad (V) []: Mangfold er et ord som vanligvis omtales fra denne talerstolen i positive ordelag. Vi dyrker mangfoldet som en berikelse for vårt samfunn fordi det gir oss impulser og tvinger oss til å se oss selv fra forskjellige perspektiver. Mangfold bringer ofte med seg innovasjonskraft, framgang, berikelse. Likevel skal vi være forsiktige med uten videre å likestille mangfold med kvalitet. Det finnes ikke noe sted mangfoldet er større enn på en søppelplass.

Norsk mediebransje har det siste århundret vist en i internasjonal sammenheng påfallende evne til å holde tritt med teknologisk fornyelse, nyrekruttering og økonomisk utvikling – les finansieringsmodeller. Bransjen har klart å trekke publikum med seg inn i informasjonssamfunnets grønne skifte og er etter vanskelige år i ferd med å skape seg en ny plattform for videre vekst.

Like viktig er det at etikken blant norske journalister, redaktører og mediehus har utviklet seg i samme kvalitative retning. Det er mer enn 80 år siden den første vær-varsom-plakaten ble til. I løpet av denne tiden har selvjustisordningen utviklet seg i takt med ny økonomisk og teknologisk utvikling. Jo visst dreier bransjeetikken seg, satt på spissen, om bukken som passer havresekken, men for å sitere en tidligere generalsekretær i Presseforbundet: Det dreier seg om en relativt intelligent bukk, da.

Av større betydning er at alternativet til en slik ordning i demokratisk sammenheng er forferdelig dårlig. En bransjeetikk fastsatt og ivaretatt av det politiske miljøet, som mest av alt trenger innsyn og kritisk gransking, er en tanke som står de fleste av oss temmelig fjernt. Noen av oss har opplevd overtramp, feilsiteringer, urettferdig behandling, til tider trakasseringer mer enn andre, men jeg har heldigvis til gode å høre noen her i huset mene seg berettiget, endog i stand til, å ivareta pressens etiske standard bedre enn bransjen selv, selv om fristelsen til å ta slike grep kan være stor. Det er et demokratisk sunnhetstegn.

Jeg kan ikke se at såkalte alternative medier beriker vår meningskultur, heller tvert imot. De ligger langt utenfor vanlig publisistisk standard og bidrar jevnlig til å undergrave norsk presseetisk norm. Med ansvar følger som regel frihet. Det er påviselig ikke slik at det motsatte – at frihet medfører ansvar – er tilfellet. Resett er så langt et godt eksempel på det.

Med pressefrihet, uavhengighet og selvjustis følger altså ansvar og kvalitetsbevissthet, og det er der vi er i dag. Medieansvarsloven flytter kanskje ikke store grensesteiner i det norske medielandskapet. Den markerer heller forsiktige justeringer av noen teiger. Den konsoliderer og gjør grensesettingen tydeligere, og samtidig åpner den for fortsatt debatt om kvalitet, ikke minst ved at kravet til redaktørenes bransjeetiske standard presiseres.

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Statsråd Abid Q. Raja []: Jeg vil takke saksordføreren og komiteen for godt og kyndig arbeid med saken.

Pressefriheten er i dag under press i mange deler av verden. I sin pressefrihetsindeks for 2020 viser Reportere uten grenser til fem bekymringsfulle utviklingstrekk som de mener vil gjøre det neste tiåret avgjørende for journalistikkens framtid. De ser en geopolitisk krise knyttet til aggressive autoritære regimer. De ser en teknologisk krise som følge av at digital globalisert kommunikasjon har skapt et kaos der propaganda, reklame, rykter og journalistikk er i direkte konkurranse med hverandre. De ser en demokratisk krise knyttet til polarisering og undertrykkende politiske regimer. De ser en tillitskrise på grunn av mistenksomhet og til dels hat mot mediene, og de ser en økonomisk krise som truer grunnlaget for produksjon av kvalitetsjournalistikk.

I tillegg forsterkes disse utviklingstrekkene nå av en global helsekrise. I dette bildet skiller Norge seg på mange måter ut som et velsignet unntak, og til dels et forbilde. For fjerde år på rad har Reportere uten grenser kåret Norge til landet med størst pressefrihet av alle de 180 landene som er vurdert. Jeg er stolt over at årets begrunnelse særlig peker på oppnevningen av ytringsfrihetskommisjonen og det at kommisjonen skal fremme bred deltakelse i det offentlige ordskiftet, vurdere tiltak mot bl.a. falske nyheter og hatefulle ytringer og tiltak for økt journalistsikkerhet. Neste år håper jeg vi kan se Norge på førsteplass igjen, for femte år på rad, og da med medieansvarsloven som en viktig del av begrunnelsen.

Målet med lovforslaget er nettopp å fremme og sikre pressefriheten og ytringsfriheten for framtiden. Myndighetene har en grunnlovsfestet plikt til å legge til rette for ytringsfrihet i praksis. Dette ansvaret ligger bak oppnevningen av ytringsfrihetskommisjonen og forslaget til ny medieansvarslov.

Lovforslaget støtter opp under de redaktørstyrte journalistiske medienes rolle som garantister for en åpen og opplyst offentlig samtale. For eksempel vil loven sikre medienes uavhengighet ved å avskjære eiernes mulighet til å overprøve redaksjonelle beslutninger. Loven sikrer også uavhengighet ved å lovfeste en ansvarsfrihet for tekniske medvirkere, som da ikke blir fristet til å gripe inn for å unngå ansvar selv. Loven bidrar også til seriøs og troverdig journalistikk ved å gi redaktørene et skjerpet rettslig ansvar for publisert innhold.

Gode og oppdaterte rettslige rammer for publisering av journalistikk er en viktig forutsetning for at mediene skal ha gode arbeidsbetingelser, men det er også viktig for publikum og for tilliten til det offentlige rommet og den demokratiske samtalen generelt. Det er den seriøse journalistikken fra ulike områder av samfunnet som gir oss grunnlag for en åpen og opplyst diskusjon om politiske og andre temaer, og som gjør det mulig for oss å delta i demokratiet som myndige samfunnsborgere. Jeg mener loven er et bidrag til dette, og er derfor glad for at flertallet i komiteen støtter regjeringens forslag.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: I denne salen har komiteen ved flere anledninger de siste årene diskutert utfordringene med at de redaktørstyrte, seriøse mediene er under press fra «fake news» og en del alternative medier som jobber aktivt for å undergrave deres troverdighet.

Ministerens forgjengers svar var bl.a. loven vi vedtar i dag. Den vil hjelpe, vil jeg tro. Men jeg mener også at vi som politikere er nødt til å legge enda bedre til rette for at den seriøse journalistikken kan få bedre vilkår til å grave mer og lage bedre saker, sånn at publikum ser at det er den de skal følge og lytte til – at det er medisinen. Da må vi rett og slett bruke mer penger og støtte opp under de redaktørstyrte mediene i en periode – ikke bare nå i koronakrisen, men også framover – da de trenger mer penger enn ministeren ga i går.

Hva tenker ministeren om at det kan være en medisin for å hjelpe til med å få til enda bedre journalistikk?

Statsråd Abid Q. Raja []: I utgangspunktet er jeg enig i spørsmålsstillerens bekymringer. Samtidig er det viktig å si at det ikke er politikernes ansvar å lage journalistikk; det er det journalister og redaktørstyrte medier som skal gjøre. Vi skal være veldig glade for at vi har en fri presse i Norge. Den frie pressen er verdens beste, og det er bra.

Samtidig er vi vel kjent med at vi har en problematikk med – stikkordet ble jo nevnt – både «fake news» og andre ting. Derfor er det enda viktigere at vi lager nettopp denne loven, som bidrar til at de redaktørstyrte medienes posisjon styrkes, og ikke minst at vi ser på at redaktørene gis både en særlig uavhengighet og også et utvidet rettslig ansvar.

Vi har satt ned en ytringsfrihetskommisjon, som skal ta en bred gjennomgang av rammene for ytringsfrihetens kår i Norge. Der vil vi diskutere en rekke av de spørsmålene representanten tar opp.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Takk for svaret, da ser jeg fram til det arbeidet. Kan ministeren allerede nå slå fast at økonomi og støtte vil være en del av det arbeidet – i hvert fall over en periode, til de redaktørstyrte mediene har kommet seg over kneika, som er blitt forsterket i koronakrisen?

Statsråd Abid Q. Raja []: Selvfølgelig, regjeringen er jo bidragsytere til mediestøtten, og vi jobber også med forslag for å se på hvordan vi kan sikre langsiktige rammer for dette.

I går presenterte jeg en mediepakke fra regjeringens side. Den vil komme til Stortinget i forbindelse med revidert budsjett. Der vil vi også ta tak i utfordringene mediene står i når det gjelder koronakrisen. Det er en rammestyrt ordning begrenset til 300 mill. kr. Det forutsettes at den notifiseres i ESA, godkjennes og går igjennom i Stortinget, og så skal vi også forelegge den for høring, ta imot høringsinnspillene og se om vi skal justere den. Men den vil da dekke 60 pst. av annonseinntektsbortfallet dersom man kan dokumentere at man har 15 pst. annonsefall i markedet for lokale og regionale medier. For de sentrale mediene vil det være 20 pst. for å komme inn under dette.

Sammen med de lange rammene vi har, sammen med denne pakken og gjennom mediestøtten som vi generelt gir, mener jeg regjeringen stiller opp for norske lokale og sentrale medier på en god måte.

Trond Giske (A) []: Statsråden snakket varmt om den norske pressefriheten. Norge kåres jevnlig til verdens beste land på det området. I loven har vi tiltak for å legge til rette for dette, bl.a. med godt kildevern og med gode rammer for medienes arbeid. Men jeg tror også at en av grunnene til at vi skårer så høyt, er den norske offentlighetsloven, som gjør at politiske beslutninger og analyser blir tilgjengelige for pressen og kan granskes, debatteres og brukes av pressen i deres kritiske arbeid. Nå har regjeringen fått kritikk fra både Arbeiderpartiet, SV og Fremskrittspartiet og fra flere hold – også fra Barneombudet – for å hemmeligholde rapporter om viktige samfunnsspørsmål, som burde vært tilgjengelige. Mener Abid Raja at dette hemmeligholdet er i tråd med den offentlighetspraksisen som han som Venstre-politiker i hvert fall tidligere har stått for?

Statsråd Abid Q. Raja []: Jeg ser at det er en polemikk i det offentlige ordskiftet mellom representanten Giske og flere av regjeringspartiene, og det skal selvfølgelig fortsette, for det er veldig bra at vi har ytringsfrihet i Norge, at vi kan ha en offentlig og opplyst debatt.

Så vil jeg berolige representanten med at Venstre er en forkjemper for ytringsfrihet. Det er også regjeringen. Venstre er også en forkjemper for meroffentlighet. Det er også regjeringen. Jeg er glad for at komiteens flertall nettopp sier at man skal likebehandle alle redaktørstyrte journalistiske medier. Det vil selvfølgelig regjeringen på sin side legge til rette for.

Så har vi daglig pressekonferanser, der man deler informasjon om det som skjer under koronakrisen – jeg vil si at det er et eksempel til etterfølgelse for veldig mange andre land – hvor alt fra statsminister til helseminister, hele bredden i regjeringen, har vært tilgjengelig for pressens mange ulike spørsmål til så å si alle døgnets tider. Jeg mener dette viser at vi har et godt demokrati i Norge, at det fungerer godt.

Himanshu Gulati (FrP) []: De siste årene har det vokst fram flere medier, ofte kalt alternative medier, lest av hundretusenvis av nordmenn daglig, som også er redaktørstyrte journalistiske medier. Vi ser også at flere av disse mediene ofte diskuteres av andre, både andre medier og politikere. Mitt spørsmål til statsråden er: Hva tenker han om de mange alternative mediene som har vokst fram i Norge de siste årene?

Statsråd Abid Q. Raja []: Jeg er glad for at vi har mediefrihet i Norge. Jeg er glad for at man nå får en lov som samler de ulike særreglene og klargjør de ulike bestemmelsene. Det er en plattformnøytral lov. Det er bred enighet i bransjen om dette, det er en detaljert lov, og det er jeg glad for at man får til. Så skal ikke jeg som medieminister trille terningkast over enkeltstående medier, men jeg mener representanten Grimstad fra Venstre var ganske klar i sin tale.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Det er noe forunderlig å lytte til de ulike delene av det borgerlige flertallets innlegg når det dreier seg om akkurat denne sidestillingen med andre medier. Vi hørte først innlegget fra representanten Gulati, som var ganske tydelig på hvem dette skal gjelde, og så hørte vi innlegget fra representanten Pettersen, som tvert imot slo fast at det kun er snakk om redaktørstyrte medier som innbefattes av pressens selvdømmesystem, som følger både Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten. Hvis det er sant, må jeg stille statsråden spørsmålet: Med det anmodningsvedtaket som også partiet Venstre står bak i denne innstillingen, hvem er det da som egentlig skal sidestilles, som ikke blir det i dag?

Statsråd Abid Q. Raja []: Jeg er ikke sikker på om jeg oppfattet spørsmålet helt riktig, men jeg er glad for at vi fremmet denne proposisjonen. Det var et initiativ som ulike partier sto bak, og det har tatt litt tid. Det har vi jobbet fram. Jeg er glad for at loven nå blir vedtatt, og så skal selvfølgelig både jeg og regjeringen lojalt følge opp alle flertallsmerknadene og alle vedtakene.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Trond Giske (A) []: I formålet til loven står det at loven skal legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale gjennom å sikre redaksjonell uavhengighet og etablere klare ansvarsforhold for innhold som blir publisert i redaktørstyrte journalistiske medier. Til grunn for dette ligger at mediene selv kan få tilgang til ulik informasjon, også fra offentlige etater, om hva som faktisk foregår.

Det som fikk meg til å tegne meg igjen, var noe statsråden sa i sitt svar til meg som var ganske utrolig. Han sa at det var et eksempel til etterfølgelse for andre land at informasjon blir gitt på pressekonferanser der statsrådene kan fortelle om hva som skjer. Dette skjer hele tiden. Det skjer i Ungarn, det skjer i Tyrkia, det skjer i Kina, det skjer i Nord-Korea – det skjer overalt at statsråder systematisk presenterer informasjon fra det offentlige. Det er ikke noe unikt for demokratier. Det skjer i USA, og det skjer i Storbritannia. Det som er unikt for åpne demokratiske samfunn, er at pressen selv kan gå etter denne informasjonen, uavhengig av en presentasjon fra en statsråd på en pressekonferanse. Det er det vi etterlyser, at dokumenter som har allmenn interesse – interesse for Barneombudet, for kommuner, for Stortinget, for partier, for organisasjoner, for helseinstitusjoner, for folk som jobber i ulike sektorer – blir tilgjengeliggjort, slik offentlighetsloven krever. Og dette svarer altså statsråden på med å vise til at ja men, det er flott at man har pressekonferanser hver ettermiddag kl. 16. Det er flott, det. Og etter hvert blir det kanskje anledning til at flere journalister også får være til stede og får stille enda flere spørsmål. Men det fritar jo ikke statsråden ansvaret for åpenhet, mulighet til å granske, grave, bruke kilder. Dette må statsråden kunne svare på med mer enn en setning om at Venstre er for meroffentlighet. Statsråden sitter med konstitusjonelt ansvar for sektoren.

Han svarer for øvrig heller ikke på spørsmålet fra SV, som jo er helt betimelig. Hvis det er nødvendig for Venstre å være med på en merknad om at ulike redaktørstyrte medier må likebehandles, må dette være et åpenbart spørsmål: Hvilke er det som ikke likebehandles i dag? Hvordan har statsråden tenkt å følge opp dette hvis han ikke aner svaret på det spørsmålet?

Jeg har erfart at statsråden ikke er så glad i å stille til debatt, men her i salen må han faktisk svare, for det er denne sal, dette forum, dette hus som er det øverste organet i det norske demokratiske systemet. Det er altså ikke slik som statsministeren visstnok sa her, at Stortinget har en kontrollfunksjon som kan komme til skade hvis vi får informasjonen litt for tidlig eller blander oss borti regjeringens beslutninger. Premissene for beslutningene legges her.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 3.

Votering, se voteringskapittel