Presidenten: Etter ynske frå familie-
og kulturkomiteen vil presidenten ordna debatten slik: 3 minutt
til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av regjeringa.
Vidare vil det – innanfor den fordelte taletida
– verta gjeve høve til inntil fem replikkar med svar etter innlegg frå
medlemer av regjeringa, og dei som måtte teikna seg på talarlista
utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.
Freddy André Øvstegård (SV) [14:12:09 ] (ordfører for saken):
Jeg vil starte med å takke komiteen for samarbeidet om denne saken.
Stortinget ba regjeringen i et vedtak i januar 2017 om å fremme
forslag om en medieansvarslov, og i dag vedtar vi den, den viktigste
loven for pressen. Det er egentlig historisk. Jeg synes at formålsparagrafen
sier det ganske fint:
«Loven skal legge til rette for en åpen
og opplyst offentlig samtale gjennom å sikre redaksjonell uavhengighet
og etablere klare ansvarsforhold for innhold som blir publisert
i redaktørstyrte journalistiske medier.»
Som saksordfører er jeg også glad for at komiteen
leverer en innstilling som er samstemt på det aller, aller meste.
Jeg vil særlig nevne to områder hvor komiteen har samlet seg om
noen løsninger som har vært viktige for pressen.
Det første er avgrensningen av lovens virkeområde. Lovforslaget
vil gjelde for medier som driver både med produksjon og med publisering.
Med andre ord kan f.eks. nyhetsbyråer som NTB eller produksjonsselskaper som
lager dokumentarer, falle utenfor lovens virkeområde. De hensynene
som loven skal ivareta når det gjelder klare ansvarspunkter, veier
tungt, men det har kommet gode innsigelser mot akkurat dette. De
redaksjonene som også publiserer innhold produsert av andre, er på
mange måter prisgitt produsentens – for å bruke det ordet – jobb
og presseetikk, bl.a. når man publiserer en melding fra NTB eller
en dokumentar fra et produksjonsselskap. Det å ettergå metoden,
kildebruk, vil være både vanskelig og lite ønskelig, sier pressen
selv. Derfor er det viktig at komiteen har samlet seg om at det
kan være hensiktsmessig at også nyhetsbyråer som leverer det mediene
som omfattes av medieansvarsloven, oppfatter som kvalitetskontrollert
innhold, også kan holdes ansvarlig for stoffet de produserer. Samtidig
bør man unngå en uklar ansvarssituasjon. En enstemmig komité fremmer
derfor forslag om å be regjeringen utrede det å utvide lovens virkeområde
og komme tilbake til Stortinget med sak.
Det andre området jeg vil peke på til slutt,
er foretaksstraff. For mediene er det veldig viktig for deres rolle og
for redaktørens uavhengighet at foretaksstraff ikke brukes mot mediebedrifter.
Derfor har man ønsket et unntak fra den bestemmelsen i straffeloven.
Komiteen støtter det prinsippet, sier at den terskelen skal være
høy og ber regjeringen følge med på praksis og vurdere eventuelle
endringer om det skulle skje.
Med det anbefaler jeg komiteens innstilling.
Trond Giske (A) [14:15:30 ] : Dette er en sak Arbeiderpartiet
har ventet på lenge. Vi må helt tilbake til sesjonen 2015–2016 for
å finne det initiativet Arbeiderpartiet den gangen tok i Dokument 8:102,
som resulterte i at man ba regjeringen komme tilbake med en medieansvarslov
som skulle dekke hele bredden av medier i en ny digital tid. Det
har tatt tid, men vi er glad for at vi nå endelig er her og kan
gjøre dette vedtaket.
Bakgrunnen var en ny mediehverdag. Vi trodde
i utgangspunktet at internett skulle gjøre oss alle informerte og
aktive. Så viser det seg at vi like gjerne kan bli desinformerte
og passive. Det er en flom av informasjon som det er vanskelig for
enkeltmennesker å sortere ut. Vi er faktisk mer avhengig av gode,
kvalitetsorienterte, redaktørstyrte medier med høy tillit i befolkningen
enn noen gang før. Delvis er det mange nye aktører som ikke opererer
under noen form for presseetikk eller redaksjonelt ansvar. Samtidig
opplever nok også de etablerte mediene et større press – et press
fra de useriøse, et press fra markedsavdelinger som skal ha klikk
og overskudd, og et press i konkurransen mediebedriftene imellom, hvor
deadline for lengst har gått fra å være én gang i døgnet til hvert
eneste minutt og sekund.
Mediene kalles den fjerde statsmakt – og de
har mye makt. Med makt følger ansvar, og med makt følger også det
amerikanerne kaller «Checks and Balances» – at alle med makt må
kunne ettergås og ha rammer rundt sin virksomhet. De fleste journalister
i mediehus jobber aktivt og grundig med presseetikk og medieansvar.
Likevel trenger også mediesektoren rammer, spesielt i en tid hvor
konkurransen er så mye større.
I Norge har man valgt en modell hvor pressen
i veldig stor grad er selvstyrt – en egen justis, et eget system for
det. Men også sivilsamfunnet har rett og plikt til å sette opp noen
rammer. Det vi gjør i dag, er en viktig opprydding i så måte. Det
er en likebehandling. Det er et rammeverk. Og jeg tror det i framtiden
vil være opp til pressen selv, medieaktørene selv, hvilke endringer
som eventuelt blir nødvendige. I utgangspunktet er dette et vedtak
som gir stor tillit, men dermed også et stort ansvar for medieaktørene
selv.
Tage Pettersen (H) [14:18:44 ] : Den 3. mai var pressefrihetens
dag. I krisetider er det ekstra viktig at vi er informert og får
svar på våre spørsmål. Bare uavhengig journalistikk og et mangfold
av medier kan sikre oss det. Jeg benytter anledningen til å gratulere
med dagen.
Det er fristende å si at politikk tar tid.
Nedsettelsen av mediemangfoldsutvalget i 2009 kan vi kanskje si
er startskuddet for arbeidet med denne loven, selv om bestillingen
nok har endret seg flere ganger underveis i arbeidet. Gjeldende
ansvarsregler på mediefeltet er i stor grad utformet før utviklingen
av nettbaserte og digitale produksjons- og formidlingsformer, hvor
brukerne og aktørene utenfor de etablerte mediene har fått en helt ny
posisjon i medielandskapet. Målet med de foreslåtte endringene er
en tydeliggjøring av det journalistiske og redaksjonelle ansvaret,
samtidig som den redaksjonelle friheten styrkes. Det er også verdt
å merke seg at det var bred tilslutning til hovedlinjene i medieansvarsloven
på den åpne høringen. Vi går i dag fra delvis utrangerte særregler
i tre ulike lover til en ny felles lov.
La meg også få uttrykke tilfredshet med at
komiteen til slutt ble omforent rundt det aller meste i innstillingen,
men noen nyanser er det. Kildevern på linje med Sverige er ett slikt
område. De rød-grønne partiene ønsker et kildevern med etterforskningsforbud,
mens vi fra regjeringspartienes side framhever at vi allerede har
et sterkt kildevern i Norge. Vi viser også til at Justisdepartementet
mener det ikke er grunnlag for et slikt forbud.
Et annet område med uenighet er knyttet til
redaktørenes ansvar. SV ønsker her et eneansvar, mens resten av
komiteen ikke støtter dette. Et slikt eneansvar bryter med utgangspunktet
i norsk rett, som er at rettslig ansvar plasseres hos den som har
foretatt den klanderverdige handlingen.
Jeg er glad for at en samlet komité ble med
på å be regjeringen utrede om lovens virkeområde kan utvides til
også å gjelde nyhetsbyråer. Jeg er ikke i tvil om at det vil skjerpe
kvalitetssikringen i de journalistiske produksjonsmiljøene. Nyhetsbyråer
og produksjonsbyråer har et redaksjonelt ansvar for det de leverer,
både juridisk og etisk.
Avslutningsvis vil jeg avlegge en visitt til
noe som åpenbart var «fake news» fra Fremskrittspartiet før helgen.
Høyre har aldri tatt til orde for å støtte alternative medier. Derfor
er vi heller ikke med i den delen av merknaden. Men det bør ikke
overraske mange når vi støtter at offentlige myndigheter i størst
mulig grad skal likebehandle alle redaktørstyrte journalistiske
medier. Min tolking av nettopp redaktørstyrte journalistiske medier
er at de er underlagt pressens selvdømmesystem, og at de følger
Vær varsom-plakaten og Redaktørplakaten.
Himanshu Gulati (FrP) [14:21:51 ] : Tiden står ikke stille.
Tvert imot har det skjedd veldig mye både i måten vi konsumerer
nyhetsinformasjon på, og hvilke plattformer vi bruker. Derfor er
denne loven viktig og nødvendig, at man oppdaterer også lovverket
ut fra hvordan folk faktisk konsumerer nyhetsstoff.
Flere av talerne før meg har vært inne på noen
av de viktigste elementene i denne saken. Vi støtter at man også
ser på om nyhetsbyråene bør inkluderes i de områdene som denne loven
dekker, nettopp fordi det for vanlige folk skiller lite om nyhetene
de leser på sine vanlige medier, er fra f.eks. et byrå som NTB eller
skrevet av redaksjonens egne journalister.
Vi støtter også dagens kildevern. Vi har et
sterkt kildevern i Norge. Det er viktig, det er bra. Det er viktig
for at pressen og de nødvendige stemmene, varslerne og andre skal
få fram sine synspunkter og sin stemme, men vi mener at et etterforskningsforbud
ikke er riktig vei å gå, og at det etterforskningsvernet vi har
i Norge i dag, er solid nok.
Den digitale verden gir også rom for nye medier,
nye typer stemmer, et mediemangfold som vi i Fremskrittspartiet
mener er bra. Flere av de mediene som har vokst fram de siste årene,
er omtalt som alternative medier, og jeg registrerer at det er ulike
syn på disse medieredaksjonene også. Men så lenge loven ikke skiller
mellom ulike typer redaktørstyrte journalistiske medier, mener vi
at heller ikke det offentlige kan velge å behandle disse mediene
på ulikt vis. Derfor er vi glad for at vi har fått støtte fra regjeringspartiene
for den delen av representantforslaget, som representanten Tage
Pettersen nevnte før meg, som de støtter. Det går ut på:
«Stortinget ber regjeringen sørge for
at staten og offentlige organer likebehandler redaktørstyrte journalistiske
mediers adgang til arenaer som er av offentlig interesse.»
Dette forslaget kommer på bakgrunn av at flere
av disse redaksjonene ofte opplever at de kanskje ikke kommer inn
på pressekonferanser eller i andre sammenhenger hvor offentligheten
har interesse av å vite hva som formidles, og at de derfor ønsker
en likebehandling. Vi i Fremskrittspartiet mener at det ikke er hvilke
medieforeninger man er en del av, som skal avgjøre hvordan man skal
behandles av det offentlige, men hvordan loven kategoriserer de
ulike typene medier.
Vi er glad for denne saken. Vi er glad for
at det er såpass stor enighet. Så får vi se hvor raskt utviklingen
går, og om vi må gjøre enda flere endringer i årene framover.
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [14:24:58 ] : For tre år siden bestilte
Stortinget den medieansvarsloven vi vedtar i dag, og jeg og Senterpartiet
er godt fornøyd med resultatet. Det å nå få en ny lov om redaksjonell
uavhengighet og ansvar i redaktørstyrte journalistiske medier betyr
en helt nødvendig oppdatering og samling av gjeldende særregler
om rettslig ansvar på medieområdet – og da i en ny teknologinøytral
særlov.
Dette siste, at den er teknologinøytral, er
veldig viktig og bra, samt det at loven er mye bedre egnet enn gjeldende
regelverk for den nye mediehverdagen vår, som jo er blitt veldig
nettbasert, og som har gjennomgått stor teknologisk utvikling og
gitt nye og digitale produksjons- og formidlingsmåter samt nye medieformer,
der både brukerne og aktører utenfor de etablerte mediene har fått
en ny posisjon.
I en tid hvor de redaktørstyrte mediene våre
og også mediemangfoldet vårt er under press, er det viktig at vi her
på Stortinget gjør det vi kan for å støtte opp under disse for å
sikre ytringsfriheten gode kår og ikke minst for å innfri det essensielle
punktet i Grunnloven § 100 om at det «påligger statens myndigheter
å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»
Jeg er veldig glad for det mediemangfoldet
en aktiv mediepolitikk over år med pressestøtte har gitt oss, og jeg
er veldig stolt over at Norge igjen troner øverst over verdens beste
land for pressefrihet. Men disse resultatene kan ikke tas lett på.
De må jobbes med hele tiden for å kunne beholdes. Altfor mange lokale,
regionale og nasjonale medier og fagmedier sliter med økonomien
som følge av dramatisk annonsesvikt, ikke minst nå i disse koronatider,
men også lenge før det. Det er utfordrende for mediene våre å få
til en digital omstilling som gir bærekraft.
Ikke minst er det også de siste årene blitt
vanskeligere for de seriøse redaksjonelle mediene å beholde befolkningens
tillit, siden framveksten av «fake news» – i alle mulige former
og fasonger – forvirrer og undergraver folks tiltro. Tilliten til
våre seriøse redaktørstyrte medier, med strenge presseetiske retningslinjer,
er også utsatt som følge av framveksten av en del – ikke alle, men en
del – såkalte alternative medier som faktisk jobber aktivt for å
undergrave andre mediers troverdighet.
Dette er ikke bra da demokratiet vårt er helt
avhengig av at den fjerde statsmakten vår har stor troverdighet og
tillit, som det stedet der befolkningen, myndighetene og vi politikere
får presentert fakta. Da må det ikke herske noen tvil om at mediene
jobber strengt presseetisk, og at redaktøransvaret er sterkt, at
kildevernet er godt, og at bransjestandarden for den journalistiske
kvaliteten er høy.
Jeg mener den nye medieansvarsloven vår bidrar
til dette, og det mener også medieorganisasjonene. Men både disse,
Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV skulle ønske at kildevernet
ble ytterligere forsterket med et etterforskningsforbud. Det er
det ikke flertall for i dag.
Men ellers har samarbeidet om loven vært godt
i komiteen, og vi har samlet oss om mye. Jeg vil takke særlig saksordføreren
for det. Resultatet er ikke minst at hele komiteen i fellesskap
i dag har fremmet forslag om en utredning av virkeområdet til loven,
at det også kan gjelde nyhetsbyråer som leverer kvalitetskontrollert
stoff til andre medier. Jeg heier på utfallet av det.
Carl-Erik Grimstad (V) [14:28:21 ] : Mangfold er et ord som
vanligvis omtales fra denne talerstolen i positive ordelag. Vi dyrker
mangfoldet som en berikelse for vårt samfunn fordi det gir oss impulser
og tvinger oss til å se oss selv fra forskjellige perspektiver.
Mangfold bringer ofte med seg innovasjonskraft, framgang, berikelse. Likevel
skal vi være forsiktige med uten videre å likestille mangfold med
kvalitet. Det finnes ikke noe sted mangfoldet er større enn på en
søppelplass.
Norsk mediebransje har det siste århundret
vist en i internasjonal sammenheng påfallende evne til å holde tritt
med teknologisk fornyelse, nyrekruttering og økonomisk utvikling
– les finansieringsmodeller. Bransjen har klart å trekke publikum
med seg inn i informasjonssamfunnets grønne skifte og er etter vanskelige
år i ferd med å skape seg en ny plattform for videre vekst.
Like viktig er det at etikken blant norske
journalister, redaktører og mediehus har utviklet seg i samme kvalitative
retning. Det er mer enn 80 år siden den første vær-varsom-plakaten
ble til. I løpet av denne tiden har selvjustisordningen utviklet
seg i takt med ny økonomisk og teknologisk utvikling. Jo visst dreier
bransjeetikken seg, satt på spissen, om bukken som passer havresekken,
men for å sitere en tidligere generalsekretær i Presseforbundet:
Det dreier seg om en relativt intelligent bukk, da.
Av større betydning er at alternativet til
en slik ordning i demokratisk sammenheng er forferdelig dårlig. En
bransjeetikk fastsatt og ivaretatt av det politiske miljøet, som
mest av alt trenger innsyn og kritisk gransking, er en tanke som
står de fleste av oss temmelig fjernt. Noen av oss har opplevd overtramp,
feilsiteringer, urettferdig behandling, til tider trakasseringer
mer enn andre, men jeg har heldigvis til gode å høre noen her i
huset mene seg berettiget, endog i stand til, å ivareta pressens
etiske standard bedre enn bransjen selv, selv om fristelsen til
å ta slike grep kan være stor. Det er et demokratisk sunnhetstegn.
Jeg kan ikke se at såkalte alternative medier
beriker vår meningskultur, heller tvert imot. De ligger langt utenfor
vanlig publisistisk standard og bidrar jevnlig til å undergrave
norsk presseetisk norm. Med ansvar følger som regel frihet. Det
er påviselig ikke slik at det motsatte – at frihet medfører ansvar
– er tilfellet. Resett er så langt et godt eksempel på det.
Med pressefrihet, uavhengighet og selvjustis
følger altså ansvar og kvalitetsbevissthet, og det er der vi er
i dag. Medieansvarsloven flytter kanskje ikke store grensesteiner
i det norske medielandskapet. Den markerer heller forsiktige justeringer
av noen teiger. Den konsoliderer og gjør grensesettingen tydeligere,
og samtidig åpner den for fortsatt debatt om kvalitet, ikke minst
ved at kravet til redaktørenes bransjeetiske standard presiseres.
Nils T. Bjørke hadde
her teke over presidentplassen.
Statsråd Abid Q. Raja [14:31:43 ] : Jeg vil takke saksordføreren
og komiteen for godt og kyndig arbeid med saken.
Pressefriheten er i dag under press i mange
deler av verden. I sin pressefrihetsindeks for 2020 viser Reportere
uten grenser til fem bekymringsfulle utviklingstrekk som de mener
vil gjøre det neste tiåret avgjørende for journalistikkens framtid.
De ser en geopolitisk krise knyttet til aggressive autoritære regimer.
De ser en teknologisk krise som følge av at digital globalisert
kommunikasjon har skapt et kaos der propaganda, reklame, rykter
og journalistikk er i direkte konkurranse med hverandre. De ser
en demokratisk krise knyttet til polarisering og undertrykkende
politiske regimer. De ser en tillitskrise på grunn av mistenksomhet
og til dels hat mot mediene, og de ser en økonomisk krise som truer grunnlaget
for produksjon av kvalitetsjournalistikk.
I tillegg forsterkes disse utviklingstrekkene
nå av en global helsekrise. I dette bildet skiller Norge seg på
mange måter ut som et velsignet unntak, og til dels et forbilde.
For fjerde år på rad har Reportere uten grenser kåret Norge til
landet med størst pressefrihet av alle de 180 landene som er vurdert.
Jeg er stolt over at årets begrunnelse særlig peker på oppnevningen
av ytringsfrihetskommisjonen og det at kommisjonen skal fremme bred
deltakelse i det offentlige ordskiftet, vurdere tiltak mot bl.a.
falske nyheter og hatefulle ytringer og tiltak for økt journalistsikkerhet.
Neste år håper jeg vi kan se Norge på førsteplass igjen, for femte
år på rad, og da med medieansvarsloven som en viktig del av begrunnelsen.
Målet med lovforslaget er nettopp å fremme
og sikre pressefriheten og ytringsfriheten for framtiden. Myndighetene
har en grunnlovsfestet plikt til å legge til rette for ytringsfrihet
i praksis. Dette ansvaret ligger bak oppnevningen av ytringsfrihetskommisjonen
og forslaget til ny medieansvarslov.
Lovforslaget støtter opp under de redaktørstyrte journalistiske
medienes rolle som garantister for en åpen og opplyst offentlig
samtale. For eksempel vil loven sikre medienes uavhengighet ved
å avskjære eiernes mulighet til å overprøve redaksjonelle beslutninger.
Loven sikrer også uavhengighet ved å lovfeste en ansvarsfrihet for
tekniske medvirkere, som da ikke blir fristet til å gripe inn for
å unngå ansvar selv. Loven bidrar også til seriøs og troverdig journalistikk
ved å gi redaktørene et skjerpet rettslig ansvar for publisert innhold.
Gode og oppdaterte rettslige rammer for publisering
av journalistikk er en viktig forutsetning for at mediene skal ha
gode arbeidsbetingelser, men det er også viktig for publikum og
for tilliten til det offentlige rommet og den demokratiske samtalen
generelt. Det er den seriøse journalistikken fra ulike områder av
samfunnet som gir oss grunnlag for en åpen og opplyst diskusjon om
politiske og andre temaer, og som gjør det mulig for oss å delta
i demokratiet som myndige samfunnsborgere. Jeg mener loven er et
bidrag til dette, og er derfor glad for at flertallet i komiteen
støtter regjeringens forslag.
Presidenten: Det vert replikkordskifte.
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [14:34:50 ] : I denne salen har komiteen
ved flere anledninger de siste årene diskutert utfordringene med
at de redaktørstyrte, seriøse mediene er under press fra «fake news»
og en del alternative medier som jobber aktivt for å undergrave
deres troverdighet.
Ministerens forgjengers svar var bl.a. loven
vi vedtar i dag. Den vil hjelpe, vil jeg tro. Men jeg mener også
at vi som politikere er nødt til å legge enda bedre til rette for at
den seriøse journalistikken kan få bedre vilkår til å grave mer
og lage bedre saker, sånn at publikum ser at det er den de skal
følge og lytte til – at det er medisinen. Da må vi rett og slett
bruke mer penger og støtte opp under de redaktørstyrte mediene i
en periode – ikke bare nå i koronakrisen, men også framover – da
de trenger mer penger enn ministeren ga i går.
Hva tenker ministeren om at det kan være en
medisin for å hjelpe til med å få til enda bedre journalistikk?
Statsråd Abid Q. Raja [14:35:55 ] : I utgangspunktet er jeg
enig i spørsmålsstillerens bekymringer. Samtidig er det viktig å
si at det ikke er politikernes ansvar å lage journalistikk; det
er det journalister og redaktørstyrte medier som skal gjøre. Vi
skal være veldig glade for at vi har en fri presse i Norge. Den
frie pressen er verdens beste, og det er bra.
Samtidig er vi vel kjent med at vi har en problematikk
med – stikkordet ble jo nevnt – både «fake news» og andre ting.
Derfor er det enda viktigere at vi lager nettopp denne loven, som
bidrar til at de redaktørstyrte medienes posisjon styrkes, og ikke
minst at vi ser på at redaktørene gis både en særlig uavhengighet
og også et utvidet rettslig ansvar.
Vi har satt ned en ytringsfrihetskommisjon,
som skal ta en bred gjennomgang av rammene for ytringsfrihetens
kår i Norge. Der vil vi diskutere en rekke av de spørsmålene representanten
tar opp.
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [14:36:52 ] : Takk for svaret, da
ser jeg fram til det arbeidet. Kan ministeren allerede nå slå fast
at økonomi og støtte vil være en del av det arbeidet – i hvert fall
over en periode, til de redaktørstyrte mediene har kommet seg over
kneika, som er blitt forsterket i koronakrisen?
Statsråd Abid Q. Raja [14:37:13 ] : Selvfølgelig, regjeringen
er jo bidragsytere til mediestøtten, og vi jobber også med forslag
for å se på hvordan vi kan sikre langsiktige rammer for dette.
I går presenterte jeg en mediepakke fra regjeringens side.
Den vil komme til Stortinget i forbindelse med revidert budsjett.
Der vil vi også ta tak i utfordringene mediene står i når det gjelder
koronakrisen. Det er en rammestyrt ordning begrenset til 300 mill. kr.
Det forutsettes at den notifiseres i ESA, godkjennes og går igjennom i
Stortinget, og så skal vi også forelegge den for høring, ta imot
høringsinnspillene og se om vi skal justere den. Men den vil da
dekke 60 pst. av annonseinntektsbortfallet dersom man kan dokumentere
at man har 15 pst. annonsefall i markedet for lokale og regionale
medier. For de sentrale mediene vil det være 20 pst. for å komme
inn under dette.
Sammen med de lange rammene vi har, sammen med
denne pakken og gjennom mediestøtten som vi generelt gir, mener
jeg regjeringen stiller opp for norske lokale og sentrale medier
på en god måte.
Trond Giske (A) [14:38:29 ] : Statsråden snakket varmt om den
norske pressefriheten. Norge kåres jevnlig til verdens beste land
på det området. I loven har vi tiltak for å legge til rette for
dette, bl.a. med godt kildevern og med gode rammer for medienes
arbeid. Men jeg tror også at en av grunnene til at vi skårer så
høyt, er den norske offentlighetsloven, som gjør at politiske beslutninger
og analyser blir tilgjengelige for pressen og kan granskes, debatteres
og brukes av pressen i deres kritiske arbeid. Nå har regjeringen
fått kritikk fra både Arbeiderpartiet, SV og Fremskrittspartiet
og fra flere hold – også fra Barneombudet – for å hemmeligholde rapporter
om viktige samfunnsspørsmål, som burde vært tilgjengelige. Mener
Abid Raja at dette hemmeligholdet er i tråd med den offentlighetspraksisen
som han som Venstre-politiker i hvert fall tidligere har stått for?
Statsråd Abid Q. Raja [14:39:33 ] : Jeg ser at det er en polemikk
i det offentlige ordskiftet mellom representanten Giske og flere
av regjeringspartiene, og det skal selvfølgelig fortsette, for det
er veldig bra at vi har ytringsfrihet i Norge, at vi kan ha en offentlig
og opplyst debatt.
Så vil jeg berolige representanten med at Venstre
er en forkjemper for ytringsfrihet. Det er også regjeringen. Venstre
er også en forkjemper for meroffentlighet. Det er også regjeringen.
Jeg er glad for at komiteens flertall nettopp sier at man skal likebehandle
alle redaktørstyrte journalistiske medier. Det vil selvfølgelig
regjeringen på sin side legge til rette for.
Så har vi daglig pressekonferanser, der man
deler informasjon om det som skjer under koronakrisen – jeg vil
si at det er et eksempel til etterfølgelse for veldig mange andre
land – hvor alt fra statsminister til helseminister, hele bredden
i regjeringen, har vært tilgjengelig for pressens mange ulike spørsmål
til så å si alle døgnets tider. Jeg mener dette viser at vi har
et godt demokrati i Norge, at det fungerer godt.
Himanshu Gulati (FrP) [14:40:36 ] : De siste årene har det
vokst fram flere medier, ofte kalt alternative medier, lest av hundretusenvis
av nordmenn daglig, som også er redaktørstyrte journalistiske medier.
Vi ser også at flere av disse mediene ofte diskuteres av andre, både
andre medier og politikere. Mitt spørsmål til statsråden er: Hva
tenker han om de mange alternative mediene som har vokst fram i
Norge de siste årene?
Statsråd Abid Q. Raja [14:41:09 ] : Jeg er glad for at vi har
mediefrihet i Norge. Jeg er glad for at man nå får en lov som samler
de ulike særreglene og klargjør de ulike bestemmelsene. Det er en
plattformnøytral lov. Det er bred enighet i bransjen om dette, det
er en detaljert lov, og det er jeg glad for at man får til. Så skal
ikke jeg som medieminister trille terningkast over enkeltstående medier,
men jeg mener representanten Grimstad fra Venstre var ganske klar
i sin tale.
Freddy André Øvstegård (SV) [14:41:53 ] : Det er noe forunderlig
å lytte til de ulike delene av det borgerlige flertallets innlegg
når det dreier seg om akkurat denne sidestillingen med andre medier.
Vi hørte først innlegget fra representanten Gulati, som var ganske
tydelig på hvem dette skal gjelde, og så hørte vi innlegget fra
representanten Pettersen, som tvert imot slo fast at det kun er
snakk om redaktørstyrte medier som innbefattes av pressens selvdømmesystem,
som følger både Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten. Hvis det
er sant, må jeg stille statsråden spørsmålet: Med det anmodningsvedtaket
som også partiet Venstre står bak i denne innstillingen, hvem er
det da som egentlig skal sidestilles, som ikke blir det i dag?
Statsråd Abid Q. Raja [14:42:47 ] : Jeg er ikke sikker på om
jeg oppfattet spørsmålet helt riktig, men jeg er glad for at vi
fremmet denne proposisjonen. Det var et initiativ som ulike partier
sto bak, og det har tatt litt tid. Det har vi jobbet fram. Jeg er
glad for at loven nå blir vedtatt, og så skal selvfølgelig både
jeg og regjeringen lojalt følge opp alle flertallsmerknadene og
alle vedtakene.
Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.
Trond Giske (A) [14:43:32 ] : I formålet til loven står det
at loven skal legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale
gjennom å sikre redaksjonell uavhengighet og etablere klare ansvarsforhold
for innhold som blir publisert i redaktørstyrte journalistiske medier.
Til grunn for dette ligger at mediene selv kan få tilgang til ulik
informasjon, også fra offentlige etater, om hva som faktisk foregår.
Det som fikk meg til å tegne meg igjen, var
noe statsråden sa i sitt svar til meg som var ganske utrolig. Han
sa at det var et eksempel til etterfølgelse for andre land at informasjon
blir gitt på pressekonferanser der statsrådene kan fortelle om hva
som skjer. Dette skjer hele tiden. Det skjer i Ungarn, det skjer
i Tyrkia, det skjer i Kina, det skjer i Nord-Korea – det skjer overalt
at statsråder systematisk presenterer informasjon fra det offentlige.
Det er ikke noe unikt for demokratier. Det skjer i USA, og det skjer
i Storbritannia. Det som er unikt for åpne demokratiske samfunn,
er at pressen selv kan gå etter denne informasjonen, uavhengig av
en presentasjon fra en statsråd på en pressekonferanse. Det er det
vi etterlyser, at dokumenter som har allmenn interesse – interesse
for Barneombudet, for kommuner, for Stortinget, for partier, for
organisasjoner, for helseinstitusjoner, for folk som jobber i ulike
sektorer – blir tilgjengeliggjort, slik offentlighetsloven krever.
Og dette svarer altså statsråden på med å vise til at ja men, det
er flott at man har pressekonferanser hver ettermiddag kl. 16. Det er
flott, det. Og etter hvert blir det kanskje anledning til at flere
journalister også får være til stede og får stille enda flere spørsmål.
Men det fritar jo ikke statsråden ansvaret for åpenhet, mulighet
til å granske, grave, bruke kilder. Dette må statsråden kunne svare
på med mer enn en setning om at Venstre er for meroffentlighet.
Statsråden sitter med konstitusjonelt ansvar for sektoren.
Han svarer for øvrig heller ikke på spørsmålet
fra SV, som jo er helt betimelig. Hvis det er nødvendig for Venstre
å være med på en merknad om at ulike redaktørstyrte medier må likebehandles,
må dette være et åpenbart spørsmål: Hvilke er det som ikke likebehandles
i dag? Hvordan har statsråden tenkt å følge opp dette hvis han ikke
aner svaret på det spørsmålet?
Jeg har erfart at statsråden ikke er så glad
i å stille til debatt, men her i salen må han faktisk svare, for
det er denne sal, dette forum, dette hus som er det øverste organet
i det norske demokratiske systemet. Det er altså ikke slik som statsministeren
visstnok sa her, at Stortinget har en kontrollfunksjon som kan komme
til skade hvis vi får informasjonen litt for tidlig eller blander
oss borti regjeringens beslutninger. Premissene for beslutningene
legges her.
Presidenten: Fleire har ikkje bedt
om ordet til sak nr. 3.
Votering, se voteringskapittel