Presidenten: Etter
ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten ordne debatten
slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer
av regjeringen.
Videre vil det
– innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil
seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid,
får en taletid på inntil 3 minutter.
Jon Georg Dale (FrP) [10:51:46 ] (ordførar for saka): La meg
starte med å takke komiteen for eit godt arbeid med dette representantforslaget
frå Sosialistisk Venstreparti som omhandlar ulike måtar å kutte
utslepp frå olje- og gassindustrien på.
La meg berre seie
innleiingsvis at alle parti er opptekne av at vi skal bidra til
at norsk olje- og gassproduksjon framleis skal vere den reinaste
i verda, og at det finst mange måtar som er lønsame for både samfunn
og selskap – og framleis kutte utslepp. Men den store diskusjonen
som vert leia ut av dette forslaget, og som også delar komiteen
i den innstillinga som ligg føre oss, er kva slags regulatoriske
grep ein skal gjere for å påleggje vår industri – i kvotepliktig
sektor – andre krav enn det som ligg til konkurrerande lands produksjonar.
I tillegg til
det går dette forslaget mykje lenger, f.eks. når ein frå Sosialistisk
Venstreparti og Miljøpartiet Dei Grøne si side føreslår ikkje å
gje fleire tillatingar til å leite etter fossil energi på norsk
sokkel. Det er eit stort retningsskifte ein eventuelt då ville ta,
som vil setje titusenvis av arbeidsplassar i fare, og som vil ta
vekk grunnlaget for det som gjer at Noreg er eit rikt land med høg
velferd, nemleg at vi har klart å få ei fornuftig forvalting av
naturressursane våre, skapt verdiar, skapt lønsame arbeidsplassar
i industrien, og samtidig klart å utvikle ei teknologisk orientert
næring som bidreg til at den produksjonen som skjer i Noreg, skjer
med det lågaste fotavtrykket slik produksjonen er verda over.
Det er mykje av
dette diskusjonen også har handla om i behandlinga av saka, og som
debatten i dag antakeleg også vil verte prega av, nemleg at Stortinget
samlar seg om å gå mot den type forslag som openbert berre svekkjer
det norske finansielle grunnlaget, grunnlaget for lønsame arbeidsplassar,
og – ikkje minst – ikkje nødvendigvis bidreg til reduserte globale
utslepp, men tvert imot til redusert produksjon innalands, medan
– gjeve at etterspørselen skal dekkjast – produksjonen heller vil skje
i land med høgare utslepp.
Med det har eg
nok ein gong lyst til å takke komiteen for samarbeidet.
Runar Sjåstad (A) [10:54:44 ] : Norge må som en del av det
globale samfunnet bidra til en reduksjon i de totale klimagassutslippene.
Olje- og gassnæringen på norsk sokkel er allerede underlagt strenge
regler knyttet til utslipp og miljøkrav. Kvoteplikt og CO2 -avgift er eksisterende
virkemidler som har hatt en beviselig effekt, og vil fortsatt medvirke
til å redusere utslippene av klimagasser fra norsk sokkel.
Næringen har satt
seg ambisiøse mål og vil redusere klimagassutslippene med 40 pst.
i 2030 sammenlignet med 2005, og til nær null i 2050. Bransjen har
uttalt at målene vil bli oppdatert i tråd med forsterkede norske og
europeiske utslippsmål etter hvert som disse blir vedtatt.
Arbeiderpartiet
mener staten bør bruke offentlige anbudsprosesser til å få på plass
flere grønne tiltak i olje- og gassindustrien, som elektrifisering
av oljeplattformer på norsk sokkel og krav om tilsvarende utslippsreduksjon
ved produksjon andre steder i verden. Samtidig mener Arbeiderpartiet
staten må jobbe for å få på plass en premiering i markedet for beste
praksis innen reduksjon av klimagassutslipp. På denne måten vil
det skapes stimuli for utvikling av nye tilstøtende industrier,
som havvind og hydrogen samt fangst, bruk, transport og lagring
av karbon. Alt bidrar til reelle kutt i utslipp og gjør norsk petroleumsindustri
renere sammenlignet med de fleste andre produsenter.
Arbeiderpartiet
mener Dokument 8-forslaget vi nå behandler, om en bindende forpliktelse
for olje- og gassnæringen om at de skal kutte utslipp av klimagasser, vil
være lite hensiktsmessig, da en samlet industri allerede har satt
seg ambisiøse mål som de er i ferd med å gjennomføre, og som vil
oppgraderes fortløpende.
Omstillingen er
i gang, og olje- og gassnæringen gjør en betydelig innsats for å
bidra til reelle utslippskutt samtidig som de jobber med å tilpasse
seg et globalt energimarked i rask endring. Norge var tidlig ute
med å innføre en CO2 -avgift,
forby fakling og stille krav om elektrifisering. Alt dette har bidratt
til at bransjen nå selv har ambisiøse planer for gjennomføring av
kutt i egne klimagassutslipp. Fra statlig hold må vi sørge for at
gjennomføring av disse planene skjer på en rask og effektiv måte
ved å spille på lag med industrien, og det har ikke blitt mindre
aktuelt med den pågående pandemien og koronakrisen. Arbeiderpartiet
støtter derfor ikke forslaget.
Presidenten: Men
representanten vil vel ta opp Arbeiderpartiets forslag i saken?
Runar Sjåstad (A) [10:57:32 ] : Siden jeg fikk en mild påminnelse
og har noen sekunder igjen, tar jeg både opp de forslagene vi er
en del av, og gratulerer Sandra Borch med dagen! (Munterhet i salen.)
Presidenten: Det
var en hyggelig hilsen fra representanten Runar Sjåstad, som også
tok opp Arbeiderpartiets forslag.
Stefan Heggelund (H) [10:57:56 ] : Jeg vil også benytte anledningen
til å gratulere representanten Borch med dagen. Og jeg vet at til
bursdagen får hun en av sine favoritting: en debatt om NorthConnect
– litt senere i dag!
Så har jeg lyst
til å takke saksordføreren for det gode arbeidet og for ypperlige
saksordførermerknader, som vi kunne slutte oss til.
Men det er enkelte
ting som ikke slutter å forundre meg i den norske politiske debatten.
En av dem er den slappe holdningen enkelte har til norske interesser,
eller den uinteresserte holdningen man har til innsatsen fra norske
selskaper. Det første som slo meg da jeg leste dette forslaget,
var om forslagsstillerne har fått med seg det som skjedde i januar,
da en samlet industri – med partene i arbeidslivet – presenterte
sine tiltak, sitt veikart for å kutte utslipp på norsk sokkel. Det
er altså en forpliktelse industrien har gitt seg selv. Jeg tror
det er fornuftig, både fordi det kutter utslipp, for omstilling
og også for omdømmet til norsk sokkel. Men det har ingenting å si for
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne – nei, det har
ingenting å si! Spørsmålet melder seg: Hvis et tre faller i skogen,
har det egentlig falt hvis Stortinget ikke har vedtatt det? Ingen
tillit til de norske selskapene overhodet, men det er fordi det
er selve industrien de vil til livs, koste hva det koste vil – koste
hva det koste vil for Norge, og koste hva det koste vil for alle
de menneskene som jobber tilknyttet denne industrien. Riktignok
har de i en tidligere sak vi har behandlet i denne salen, innrømmet
i merknader at verden fortsatt kommer til å trenge petroleumsproduksjon
i lang tid fremover. De vil bare ikke at det er Norge som skal drive
med det, så istedenfor å anerkjenne det som skjer på norsk sokkel
fra selskapene der, skal man altså strupe dem, strupe deres mulighet
til å drive videre og kutte sine utslipp.
Det foreslås også
at man ikke skal gi flere letetillatelser. Pre korona så vi en industri
som har jobbet hardt for å bredde seg. Skal industrien klare å bredde
seg som energisektor, må de også ha inntekter til å gjøre det. På grunn
av kvoteplikt og CO2 -avgift
tar selskapene hensyn til klimagassutslipp i sine investerings-
og driftsbeslutninger.
Så ser jeg at
man igjen løfter Johan Castberg-debatten. Da vil jeg minne om at
det går ikke an både å foreslå at man skal stoppe Johan Castberg,
og å foreslå en ilandføring. Jeg har foreløpig ikke sett noen forslag,
konkret, som ville løst situasjonen med ilandføring på Johan Castberg.
Det eneste jeg ser, er slagord i forslags form, og det holder ikke.
Vi står på den avtalen som ble inngått da vi behandlet Johan Castberg-saken.
Sandra Borch (Sp) [11:01:17 ] : Jeg vil takke for gratulasjonene.
Jeg gleder meg til debatten om NorthConnect etterpå.
Dette er et representantforslag
som omhandler et strengere regelverk for olje- og gassnæringen,
reduksjon i klimagassutslipp, stans i utbyggingen og ilandføring.
La meg først bare få si at norsk olje- og gassnæring på norsk sokkel
allerede er underlagt et strengt regelverk – ja, et av verdens strengeste
regelverk – og det er bred enighet om at det skal videreføres. Samtidig
er det gledelig å se at næringen selv de siste årene har tatt initiativ
til å sette ambisiøse mål i tråd med norske og internasjonale klimaforpliktelser.
Heldigvis har
vi et bredt flertall på Stortinget som har stått bak stortingsmeldingen
knyttet til olje- og gassnæringen, som gjennom år har sikret forutsigbarhet i
næringen, og som jeg tror vi i dag skal være veldig glad for. Senterpartiet
mener det er viktig å videreføre hovedlinjene i norsk olje- og gasspolitikk.
Når vi er inne
på bursdagsgaver, skulle jeg ønske meg ilandføring på Johan Castberg
i bursdagsgave. Vi var veldig mange som ble skuffet da det ikke
ble ilandføring på Castberg. Det var knyttet sterke og tydelige
forventninger til det, også fra næringen selv. Jeg må bare understreke
betydningen av at næringen innretter sin aktivitet til lokal verdiskaping.
I den situasjonen vi står i i dag med tanke på korona, ser vi at
leverandørindustrien i Norge sliter kraftig. Allerede er det mange
oppsigelser. En ilandføring på Johan Castberg hadde betydd mye også
for leverandørindustrien. Jeg synes derfor det er synd og beklagelig
at forslaget i dag om ilandføring ikke får flertall.
Som sagt: Jeg
ønsker meg en bursdagsgave i dag, og det er ilandføring på Veidnes
i Finnmark.
Jeg tar med det
opp forslaget som Senterpartiet har sammen med SV.
Presidenten: Representanten
Sandra Borch har tatt opp det forslaget hun refererte til.
Lars Haltbrekken (SV) [11:03:45 ] : Jeg vil også slutte meg
til gratulasjonene som er sendt til representanten Borch, men jeg
tror at en enda større bursdagsgave enn en diskusjon om NorthConnect,
ville ha vært diskusjoner om bjørn, ulv og skuter. Det får vi huske
på til neste år.
Denne saken handler
i bunn og grunn om at oljeselskapene, de som har stått for den største
veksten i utslippene av klimagasser, skal underlegges de samme kravene
som resten av samfunnet i kampen mot klimakrisen. Jeg er glad for
at oljeselskapene tidligere i år presenterte planer om å kutte egne
utslipp, men deres målsettinger gjør at utslippene deres kan bli
høyere i 2030 enn de var i 1990 – året vi beregner de internasjonale
klimaforpliktelsene ut fra.
Klimamålet Norge
hadde meldt inn i forbindelse med Parisavtalen, da dette forslaget
ble lagt fram, var å kutte utslippene med 40 pst. sammenliknet med
1990. Dette målet er det nå varslet skal økes til minst 50 pst.
Equinors og bransjens
mål er å kutte med 40 pst. sammenliknet med 2005. Selv om det er
et stort kutt, vil det likevel bety at utslippene vil være høyere
i 2030 enn i 1990. Sektoren vil derfor ikke være i front med å kutte klimagassutslipp,
men vil derimot kutte for lite sammenliknet med hva Norge som nasjon
skal gjøre. Dette innebærer at andre i Norge må kutte mer for at
vi skal oppfylle våre internasjonale forpliktelser. Oljeselskapene
og flertallet i Stortinget vil altså at annen industri og vanlige
folk skal ta større ansvar i klimakampen enn oljeindustrien – som
står for den største veksten i utslipp. Det kan ikke vi akseptere
når vi vet at det er nettopp produksjonen av fossil energi som er
årsaken til den klimakrisen vi står foran.
Den 26. november
2019 uttalte daværende stortingsrepresentant og nåværende olje-
og energiminister Tina Bru følgende til NRK:
«Vi må ha en nullvisjon for klimautslipp
for norsk sokkel helst innen 2035, men senest innen 2050.»
Dette var en langt
mer ambisiøs målsetting enn oljeselskapene og flertallet i denne
salen i dag går inn for. Vi har derfor tatt olje- og energiministeren
på ordet og fremmer hennes forslag om nullutslipp fra petroleumssektoren
innen 2035. Men jeg er stygt redd for at det er kun oss og Miljøpartiet
De Grønne som støtter statsråden i dette målet. Ikke engang hennes
egne partifeller vil støtte henne i det.
Jeg tar med det
opp de forslagene SV står bak.
Presidenten: Representanten
Lars Haltbrekken har tatt opp de forslagene han refererte til.
Hulda Holtvedt (MDG) [11:07:03 ] : Premisset for denne saken
endret seg kraftig denne uken da det kom fram at Equinor vurderer
å skrote hele klimaplanen sin hvis de ikke får den krisepakken som
oljebransjen ønsker. Det er, for å bruke et parlamentarisk uttrykk,
en mildt sagt oppsiktsvekkende utpressing. Oljenæringen må selvsagt
ta sin del av ansvaret for å kutte utslipp, som alle andre. I Norge
er oljenæringens del av ansvaret veldig stort. Equinor kan ikke
og skal ikke kreve enda gunstigere skattebetingelser enn de allerede
har, for å kutte utslipp.
Som sagt har verden
allerede funnet mer kull, olje og gass enn vi kan brenne hvis vi
skal unngå farlige klimaendringer. Derfor holder det ikke å kutte
utslipp fra produksjonen av en vare som først og fremst gir utslipp under
forbrenning. Norges olje- og gasseksport fører til utslipp i andre
land på en halv milliard tonn hvert år. Det er omtrent ti ganger
så mye som Norges samlede årlige klimagassutslipp. I 2030 må klimagassutslippene være
halvert. I 2050 må de være netto null. Den viktigste årsaken til
klimakrisen er at vi brenner altfor mye kull, olje og gass. Så enkelt
og så vanskelig er det.
Derfor vil De
Grønne gjennomføre en planlagt og gradvis utfasing av oljevirksomheten
på norsk sokkel. Derfor stemmer vi i dag for å stanse utbyggingen
av Johan Castberg-feltet og for ikke å gi flere letetillatelser
i Norge og på norsk sokkel. Vi stemmer også for alle forslag som
vil kutte utslipp fra olje- og gassvirksomheten.
Til slutt en stemmeforklaring:
I tillegg til forslagene vi er en del av i innstillingen, stemmer
vi også for forslagene nr. 2, 7 og 8 samt det løse forslaget nr. 9.
Ketil Kjenseth (V) [11:09:21 ] (komiteens leder): Midt i koronapandemien
har vi også opplevd et lite eksperiment, et lite forsøk på hvordan
det er å leve litt mer klimavennlig. I den siste måneden har salget
av fossilt drivstoff gått ned med 10 pst. Det sier noe om hvilke
utfordringer vi står overfor når Norge har bestemt seg for at vi
skal kutte utslippene med minst 50 pst. i ikke-kvotepliktig sektor
innen 2030. Olje- og gassektoren har lagd et veikart der de sier
at de skal kutte 40 pst. i produksjonen. Det er formidable utfordringer vi
står overfor, og det er en omstilling som vi på en måte har litt
godt av å forberede oss på – hva vi skal igjennom i de neste ti,
tjue, tretti årene. Men det var ikke planlagt, og det er den store
utfordringen med den situasjonen vi står i.
Kvoteplikt og
CO2 -avgift er de viktigste
politiske virkemidlene vi har stilt opp for olje- og gassektoren.
Jeg sa i forrige debatt at norsk oljeproduksjon står for ca. 2 pst. av
forbruket i verden. Hvis vi ikke gjør noe nytt og ikke bygger ut
noen nye felt, synker den til 1,5 pst. Det sier noe om at det er
ikke nå vi er på den store oppturen, den har vi bak oss. De siste
tjue årene i olje- og gassektoren har vært eventyrlige, både i produksjonsvekst
og i inntjening, altså økonomisk. Sosialistisk Venstreparti har sittet
i regjering i åtte av de tjue årene og har vært med på den oppturen.
De har likeledes vært med på å åpne Barentshavet sørøst for ny lete-
og borevirksomhet.
Det er litt for
å ligge fremst i løypa i å kutte at disse forslagene blir fremmet.
Det er viktig at det er ansvarlighet og langsiktighet i de tiltakene
som vi skal innrette oss etter de neste årene. En del av dette er
norsk teknologi, og det er også en viktig del av debatten – det
at vi er ledende på å elektrifisere produksjonen på sokkelen, det
at vi er langt framme når det gjelder å ta i bruk flytende havvind,
vi putter på mye penger for å utvikle karbonfangst og -lagring og
skaper med det også en mulighet for å ta i bruk hydrogen på sokkelen.
Så Norge gjør mye viktig. Det er et kostnadsbilde, det er litt tempo
her. Dette er også en viktig del av det grønne skiftet, og vi diskuterer
nå egentlig bare når det er forsvarlig å redusere olje- og gassandelen
i energimiksen, eller hvor raskt vi kan fase den ut.
Statsråd Tina Bru [11:12:40 ] : Vi må redusere verdens klimagassutslipp.
Det betyr at vi må redusere utslippene betydelig og raskt også her
i Norge. Sammen har vi satt oss ambisiøse mål for å redusere norske
klimagassutslipp både for 2030 og for 2050.
Skal vi lykkes,
må vi samarbeide. Vårt samarbeid med EU i tiårsperioden frem til
2030 er en sentral del av klimapolitikken vår. Norge har også forsterket
klimamålet for 2030 til minst 50 pst. og opp mot 55 pst. Vi jobber
for at EU skal gjøre det samme, og vi ønsker å samarbeide med EU
også i gjennomføringen av det forsterkede målet. Målene i Parisavtalen
kan ikke vurderes isolert, men må ses i sammenheng med FNs øvrige
bærekraftsmål – ikke minst målet om å sikre alle tilgang til pålitelig,
bærekraftig og moderne energi til en overkommelig kostnad.
Det vil være behov
for olje og gass i tiår fremover. Samtidig må vi få til en omlegging
til en stadig større andel fornybar energi i den globale energimiksen
og mer effektiv bruk av energiressursene.
Som følge av den
strenge klimapolitikken Norge har ført over flere tiår, produserer
vi olje og gass med svært lave utslipp i global målestokk. Denne
politikken har også ført til en stor innovasjonsevne i operatør-
og leverandørleddet, som gjør at vi kan redusere utslippene enda
mer fremover.
Jeg mener det
er bra at næringen sammen med KonKraft-partnerne har satt seg ambisiøse
klimamål. Det viser at virkemidlene våre fungerer. Jeg tror ikke
en type myndighetsstyrt plan om nullutslipp fra petroleumssektoren,
som representantene tar til orde for, vil fungere bedre enn det.
Vi som myndigheter skal fortsette å legge til rette for at det lønner
seg å redusere utslipp. Det skal være lønnsomt å utvikle og ta i
bruk lav- og nullutslippsteknologier. Dette er teknologier som både
kan bidra til å redusere utslippene fra petroleumsvirksomheten,
og de kan tas i bruk og skape konkurransefortrinn også i annen industri.
Eksempler på slike teknologier er fangst og lagring av CO2 og ikke minst offshore havvind.
Skal vi nå de
norske klimamålene og samtidig utvikle norsk sokkel slik at vi produserer
med enda lavere klimagassutslipp, krever det samarbeid. Det krever
samarbeid på politisk nivå, blant selskapene og med partene i arbeidslivet.
Jeg er overbevist
om at vi vil lykkes, og at petroleumsnæringen fortsatt vil være
en bærebjelke i den norske økonomien og for det norske velferdssamfunnet
– også i overgangen til lavutslippssamfunnet.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Sandra Borch (Sp) [11:15:25 ] : Vi var, som jeg nevnte i mitt
innlegg, veldig mange som ble skuffet da det ikke ble ilandføring
på Veidnes i Finnmark i forbindelse med utbyggingen av Johan Castberg.
Vi ser også nå at motstanden i Nord-Norge, og særlig i Finnmark,
mot olje- og gassnæringen øker veldig. Så mitt spørsmål til statsråden
er: Hva vil hun gjøre for å sikre verdiskaping og ringvirkninger
i Nord-Norge knyttet til olje- og gassnæringen?
Statsråd Tina Bru [11:15:55 ] : Jeg er veldig enig i det representanten
sier om at det å skape lokale ringvirkninger er utrolig avgjørende
for å sikre legitimitet til denne næringen, langs hele kysten og
i hele landet. At det skapes arbeidsplasser fra den aktiviteten
ute i havet, er avgjørende. Det vil det også være fremover. Så jeg
forstår den skuffelsen – det forstår jeg veldig godt.
Så er det sånn
at det er selskapene som skal beslutte hvordan oljen transporteres
fra feltet, og selv om alle steiner er snudd, har selskapene dessverre
ikke lyktes med å finne et fornuftig opplegg, til en lønnsom pris,
for omlasting på Veidnes. Men det er ingen tvil om at utbygging
av funn i Barentshavet vil skape også lokale ringvirkninger. Finner
vi mer – gjennom at vi opprettholder forutsigbare rammer, fortsatt
har en aktiv letepolitikk og gir et grunnlag for å kunne gjøre flere
funn og bygge ut mer – kan den situasjonen også endre seg.
Men det er altså
det som er avgjørende: Vi må fortsette å lete, vi må fortsette å
finne. Da vil vi også få ringvirkninger.
Lars Haltbrekken (SV) [11:17:10 ] : Statsråden sa i sitt innlegg
omtrent som følger: Jeg tror ikke på en myndighetsstyrt plan om
nullutslipp.
Hva tenker da
statsråden om stortingsrepresentanten Tina Bru, som i november tok
til orde for en nullvisjon for klimagassutslipp fra norsk sokkel,
helst innen 2035? Har ikke statsråden tro på det stortingsrepresentanten
Tina Bru la fram den gangen?
Statsråd Tina Bru [11:17:52 ] : Jeg vil påstå at det er en
forskjell på at man har en visjon, har et mål, har et ønske om hvor
man vil, i partnerskap med bransjen selv, og at vi legger rammene
gjennom politiske virkemidler, som f.eks. CO2 -avgiften, for å utløse
det – og å ha en myndighetsstyrt plan for hvordan man skal komme dit.
Det er jo rammeverket vi har, som gir grunnlag for at selskapene
kan fatte lønnsomme beslutninger, og hvis beslutningene ikke er
lønnsomme i bunnen, vil de heller ikke gjennomføres. Vi trenger
at selskapene er aktive, at de har investeringsplaner, at de vil
bygge ut, for at vi skal kunne utløse f.eks. reduksjon i utslippene, ny
teknologi i en mer klimavennlig retning.
Så jeg står fortsatt
for at jeg hadde et utspill i forbindelse med programprosessen i
Høyre. Jeg mener det er viktig å ha politiske visjoner for hvor
man vil, og så mener jeg at myndighetene må legge rammene – gjennom virkemidler,
tiltak, lov, avgift – for å komme dit.
Lars Haltbrekken (SV) [11:18:47 ] : Vil ikke det nettopp være
en plan for å nå den visjonen som stortingsrepresentanten Bru tok
til orde for, det som hun nå beskriver? Jeg er også helt enig i
at vi som politikere må ha visjoner, men for at de visjonene skal
bli realiteter, må de jo følges opp med konkrete planer og handling.
Er ikke statsråden enig i det?
Statsråd Tina Bru [11:19:17 ] : Hvis man vil kalle regjeringens
offensive klimapolitikk og våre virkemidler for en plan, må man
gjerne gjøre det. Jeg er opptatt av at de utløser det vi alle vil.
Når bransjen selv kommer med svært ambisiøse målsettinger som viser
at dette er mulig å få til – på grunn av de virkemidlene – er jeg
fornøyd. Vi kan godt være fornøyd sammen om det, men det er ikke
slik jeg oppfatter det forslaget som ligger her fra SV.
Så må jeg si –
og jeg har kanskje en naturlig skepsis mot noe av det som kommer
fra Sosialistisk Venstreparti – at det er mye som er litt spesielt
i dette forslaget. Det er noe spesielt på den ene siden å si nei
til Castberg-utbyggingen og samtidig si at man vil ilandføre oljen
derfra, og så vil man i tillegg elektrifisere det. En må da virkelig
bygge noe for å kunne gjøre de andre tingene som SV foreslår i dette
forslaget. Da er det kanskje ikke så rart at jeg har litt skepsis
mot hva en sånn type plan egentlig ville innebære for et parti som
Sosialistisk Venstreparti.
Lars Haltbrekken (SV) [11:20:13 ] : Det er ikke så vanskelig
å forklare standpunktet i Castberg-saken. SV er prinsipielt mot
at man skal dele ut nye tillatelser til oljeindustrien. Så registrerer
vi at det er et flertall i denne salen for å bygge ut Johan Castberg-feltet.
Da har vi fremmet forslag om at de som må ta de største konsekvensene,
i form av risiko for oljeutslipp, også skal være de som får fordelene
knyttet til dette. Så her har man med primære standpunkt og sekundære
standpunkt å gjøre, og det vil jeg tro at statsråd Bru også møter
daglig i sitt arbeid som statsråd.
Spørsmålet blir
da: Hva vil statsråden gjøre nå som det ikke blir ilandføring på
Veidnes, for å sikre at det blir lokale ringvirkninger av den Johan
Castberg-utbyggingen?
Statsråd Tina Bru [11:21:20 ] : Jeg bare påpeker det merkelige
i og synes det er noe spesielt å skulle være veldig opptatt av ringvirkninger
og arbeidsplasser og aktivitet hvis man ikke er for den aktiviteten
i utgangspunktet. Jeg mener vi alle hadde vært tjent med å si at dette
er faktisk bra, dette er noe som skaper arbeidsplasser, det gir
verdiskaping – da må man ha funn, så må man bygge ut, og så kommer
de andre tingene etterpå.
Så synes jeg også
det er litt merkelig: Det er en del av meg som har lyst til å spørre
representanten om han fortsatt mener at vi bør avslutte Castberg-utbyggingen
i den tiden vi står i nå, hvor vi vet at landet er i en veldig spesiell
situasjon. Å stanse Castberg-utbyggingen er å stanse 47 000 årsverk.
Det er ingen tvil om at dette også kommer til å skape ringvirkninger
i nord. Castberg-utbyggingen vil gi muligheter i Nordkapp kommune,
det er ingen tvil om det, selv om jeg – som jeg sa tidligere i mitt
svar til en annen representant – deler og forstår skuffelsen rundt
at det ikke ble ilandføring på Castberg. Men med nye funn og mer
lønnsomhet kan det hende at fremtiden vil være annerledes.
Presidenten: Det
spørsmålet får ikke representanten svart på i denne omgang, for
neste replikant er Runar Sjåstad.
Runar Sjåstad (A) [11:22:40 ] : Det er riktig, som flere har
vært inne på, at det var stor glede da man vedtok å bygge ut Johan
Castberg-feltet. Den gleden var delvis knyttet til at man var lovet
en ilandføring. Så har Equinor i ettertid gått bort fra egne løfter.
Jeg tror de undervurderer det renommétapet og den økte motstanden som
er en direkte konsekvens av det. Det skal jeg selvfølgelig ikke
tillegge ministeren, men det jeg har lyst til å spørre om, er: Kan
man, på noen som helst slags måte, påvirke, slik at man kan få omgjort
det vedtaket? Næringen, nasjonen og verden er i en annen situasjon
enn da de vedtakene ble fattet. Jeg skjønner at vi ikke løser denne
saken gjennom et omfattende representantforslag: I punkt nr. 6 i
representantforslaget er det foreslått ikke å bygge ut feltet, og
i punkt nr. 8 foreslås det ilandføring fra det feltet som ikke ønskes
utbygd. Men kan man bidra til å få den ønskede løsningen?
Statsråd Tina Bru [11:23:42 ] : Som jeg har sagt i mange av
mine tidligere svar her i dag, er jeg helt enig i at det å skape
ringvirkninger på land, at man ser hva aktiviteten i havet bringer
med seg også i form av arbeidsplasser, og at det skjer ting lokalt,
er kjempeviktig for næringens legitimitet. Det vil også være viktig
i fremtiden.
Igjen: Jeg forstår
skuffelsen. Men Johan Castberg-utbyggingen vil gi betydelige ringvirkninger
i nord, i både utbyggingsfasen og driftsfasen. Castberg-feltet skal
driftes fra Harstad og Hammerfest og vil gi lønnsomme arbeidsplasser
og nye muligheter for lokale og regionale bedrifter.
Selskapene i Johan
Castberg-feltet har dessverre ikke lyktes med å finne et fornuftig
opplegg for omlasting av råolje på Veidnes som ikke ville medføre
et tap i milliardklassen for samfunnet. Da er vi tilbake til det som
andre representanter har vært litt inne på i sine innlegg her også,
at det å finne en løsning når det ikke er lønnsomt og selskapene
ikke klarer å løfte det på den måten, er vanskelig. Det er selskapene
på Johan Castberg-feltet som er nødt til å beslutte hvordan oljen
skal transporteres fra feltet.
Runar Sjåstad (A) [11:24:48 ] : Vi hadde høring i denne saken,
og på direkte spørsmål til Equinors ledelse om hvorvidt prosjektet
sto og falt på ilandføring, var svaret at dette er lønnsomt uansett.
Jeg mener at dette er et viktig og riktig prosjekt i en tid hvor
næringen sliter. Jeg håper det blir realisert.
Jeg er obs på
de enorme nasjonale og regionale ringvirkningene, med Hammerfest-miljøet,
som er kjempeviktig for oss, og med driftsorganisasjon i Harstad,
men man har sviktet fullstendig når det gjelder de lokale ringvirkningene
for Nordkapp kommune. Det skuffer meg og mange andre stort. Så selv
om det fortsatt finnes goodwill overfor denne næringen, og det er
ønske om økt aktivitet også i Barentshavet – vi har flere saker
hvor vi kommer tilbake til dette, for å legge til rette for en næring
og fortsatt utvikling og vekst – er jeg fortsatt skuffet over ilandføringsvedtaket.
Spørsmålet mitt
er fortsatt: Har man lagt det fullstendig dødt, eller er dette noe
man fortsatt prøver å finne en annen løsning på enn den som er valgt
til nå?
Statsråd Tina Bru [11:26:05 ] : Som jeg har svart tidligere,
gir Johan Castberg-utbyggingen også nye muligheter i Nordkapp kommune.
Selskapene planlegger opptrapping av kapasiteten for beredskapstrening
og maritim trening for aktiviteten i Barentshavet. De har til hensikt
å benytte fasiliteter i Honningsvåg og er i dialog med mulige lokale
samarbeidspartnere om det. Denne bruken vil gi økt aktivitet og
sysselsetting i regionen og vil styrke et viktig miljø for sikkerhet
og beredskap i Finnmark, som også kan komme andre næringer til gode.
Jeg må også gjenta
noe annet jeg har sagt tidligere: Jeg tror at noe av nøkkelen for
å få til slike løsninger er at man finner mer, at man har en forutsigbar
olje- og gasspolitikk som legger til rette for at det kan letes,
som legger til rette for at det er lønnsomt å gjøre investeringer
i Norge, og som gjør at man også kan løfte prosjekter som skaper
lokale ringvirkninger.
Jeg skulle ønske
at man hadde funnet en løsning på dette, men selskapene klarte ikke
å finne en fornuftig løsning til en pris som gjorde at det var mulig
å forsvare.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
De talere som
heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.
Terje Halleland (FrP) [11:27:23 ] : Jeg ønsker å slutte meg
til gratulasjonene som går til representanten Borch. Jeg lover at
det skal bli veldig mange saker om skuter og ulv framover, men jeg
forventer også at det kommer en innbydelse til Eilefs Landhandleri
ved første anledning.
Det virker ikke
på meg som om forslagsstillerne har tro på de eksisterende avtalene
som sektoren forholder seg til i dag – de reglene som er for utslipp
og miljøkrav, og som næringen er pålagt – og den kvotepliktige sektoren
i Europa. Dette er virkemidler som har effekt, og har bidratt til
de lave utslippene som er i dag på norsk sokkel. Samtidig har næringen
store ambisjoner om å kutte mer.
Norges største
bidrag til Parisavtalen skjer likevel ikke gjennom hjemlige kutt.
Det skjer ved de kuttene som oppnås gjennom å eksportere gass og
å gi mottakerlandene i Europa mulighet til ikke å bruke kull. Jeg tror
at også forslagsstillerne vil medgi at skal vi oppnå lavere utslipp
globalt, er det utfordringen med bruk av kull vi må løse. Løser
vi ikke det, løser vi ikke problemet. Problemet for norsk miljøbevegelse
er at vi ikke har kull på fastlandet, og dermed er det vanskeligere
å problematisere. Derfor må kritikken rettes mot andre næringer.
Det neste store
klimaprosjektet Norge kan bidra med, er igangsettingen av Baltic
Pipe – en gassrørledning til Polen. Med dette prosjektet kan vi
redusere utslippene i Polen med 80 millioner tonn CO2 . Det er 1,5 ganger det
totale utslippet i Norge.
Det kommer fram
fra forslagsstillerne at Europa kommer til å etterspørre mindre
gass framover. Det er mulig, men er det likegyldig hvem som leverer
resten av den gassen som Europa uansett vil kunne bruke? Alternativene
til Norge er Russland og Afrika. Det er uansett viktig at Norge
kan levere gass til Europa. Skal vi kunne sikre det, må vi gi næringen
tilgang til nye arealer som kan sikre nye funn – ikke gjøre som
forslagsstillerne ønsker: nekte nye lisenser på norsk sokkel.
Til slutt: Jeg
kunne tenke meg å snu litt på problemstillingen som en av forslagsstillerne
hadde i replikkrunden med statsråden. Forslagsstillerne skal ha
skryt for hvordan de klarer å framstille seg som motstandere av prosjektene
samtidig som de klarer å opprettholde de lokale ringvirkningene
av de samme prosjektene. Jeg trenger ikke å spørre hvordan det henger
sammen at forslagsstillerne har tenkt å få oljen i land fra Johan
Castberg-feltet når de samtidig ikke ønsker å realisere prosjektet.
Jeg trenger ikke spørre hvorfor en skal elektrifisere Johan Castberg
samtidig som en ber myndighetene om å stanse prosjektet. Men det
jeg kan spørre om, er hvordan forslagsstillerne ser for seg å erstatte
de ringvirkningene som lokal aktivitet fra disse prosjektene gir, når
de med forslagsstillernes politikk vil forsvinne.
Lars Haltbrekken (SV) [11:30:56 ] : Jeg vil ta opp et annet
av forslagene som fremmes i dag i denne saken, og som vi fremmer
sammen med Senterpartiet. Det går på oppfølging av Klimarisikoutvalgets
utredning.
Klimarisikoutvalget
kom med sin utredning i desember 2018. Rapporten kom med en rekke
viktige vurderinger og anbefalinger til hvordan Norge skal kunne redusere
risiko forbundet med de alvorlige klimaendringene.
I revidert nasjonalbudsjett
for 2019 kom det fram at regjeringen ville gi en oversikt over tiltak
for å redusere klimarisikoen i den varslede perspektivmeldingen.
I Granavolden-plattformen står følgende:
«Vurdere og følge opp anbefalingene
og vurderingene fra klimarisikoutvalget, og stille krav til at selskapene
synliggjør klimarisiko i sine utbyggingsplaner.»
Klimarisiko er
et stort og alvorlig tema for Norge som bør få større oppmerksomhet
og en grundigere debatt enn kun som en del av perspektivmeldingen.
Klimarisikoutvalget bør derfor følges opp med en egen stortingsmelding.
Derfor har vi, sammen med Senterpartiet, i dag fremmet forslag om
at det legges fram en egen stortingsmelding basert på Klimarisikoutvalgets rapport
i løpet av 2020.
Jeg skjønner at
enkelte i denne sal har litt tungt for det – beklager, president,
på forhånd hvis det er et utenomparlamentarisk uttrykk. Men representanten Halleland,
som utenfor denne sal er kamerat Halleland, spør hvordan det kan
ha seg at SV 1) går imot utbygging av Johan Castberg og 2) foreslår
å ilandføre det. Det er nettopp fordi vi ikke har nådd gjennom med
vårt primære standpunkt. Vi ser at Stortinget har stemt for denne
utbyggingen. Da vil vi prøve å gjøre det beste ut av den situasjonen
for dem som må ta de største konsekvensene av denne utbyggingen.
Noe vanskeligere enn det er det ikke, men det er tydeligvis vanskelig
nok for enkelte, og det gjelder ikke bare representanten Halleland,
som utenfor denne sal er kamerat Halleland, men det gjelder tydeligvis
flere.
Magne Rommetveit hadde
her teke over presidentplassen.
Presidenten: Tungt
for det kan me alle ha innimellom, så presidenten lar det passera.
(Munterheit i salen).
Runar Sjåstad (A) [11:34:12 ] : Jeg skal ikke dra ut debatten
unødig; dette er mer en stemmeforklaring.
Det har vært mye
snakk om bursdager og ønsker om gaver. Arbeiderpartiet er mer på
linjen for å skape og dele. Men litt i den ånden ønsker jeg bare
å si at Arbeiderpartiet støtter forslag nr. 9, altså det løse forslaget
fra SV og Senterpartiet.
Stefan Heggelund (H) [11:34:56 ] : For å utdype litt om Johan
Castberg: Vi i regjeringspartiene og Fremskrittspartiet, som da
også var med i regjeringen, var sammen med Arbeiderpartiet helt
enig i at man burde finne en løsning for Johan Castberg og ilandføring.
Det var vi ganske tydelige på i merknadene. Samtidig skrev våre
partier sammen i disse merknadene at da beslutningsgrunnlaget ikke
var godt nok da vi behandlet PUD-en, måtte BSOI få lov til å jobbe
videre med beslutningsgrunnlaget. Og vi skrev sammen i merknadene
at man måtte søke å finne en lønnsom løsning.
Så kan man i ettertid,
etter at selskapet har tatt beslutningen, argumentere for – og det
har vi også gjort fra regjeringspartienes side – at det kan hende
selskapet i denne saken har forregnet seg, nettopp fordi dette også går
på legitimiteten til hele industrien, nemlig at den er med på å
skape arbeidsplasser i hele landet. Det har vi vært enig i. Men
vi sa i merknadene og var enige om at man skulle søke å finne en
lønnsom løsning, og det var det man ikke klarte å gjøre.
Ingen av de forslagene
som ligger her, løser den utfordringen vi var enige om da vi behandlet
PUD-en. Det betyr at de forslagene som nå måtte bli fremmet for
at dette skulle skje, er forslag som ingen andre partier enn Sosialistisk
Venstreparti noen gang har vært inne på. Det ville f.eks. vært å
kaste styret i Equinor. Det er det ingen som foreslår. En annen
mulighet er å komme med en lovendring som ville hatt store konsekvenser
for hele den maritime sektor og marine næringer. Det er det ingen
som foreslår. Det er ingen som egentlig har kommet med en løsning
på dette på bakgrunn av den enigheten vi hadde da vi behandlet PUD-en,
om at man skulle søke å finne en lønnsom løsning.
Jeg hører argumentasjonen
til representanten Lars Haltbrekken, men poenget er ikke at vi andre
har tungt for det. Poenget er at representanten følger logikken
til Sosialistisk Venstreparti, som er at man alltid kan få i både
pose og sekk, at man kan stemme imot noe og for noe samtidig. Det
går ikke an. Hvis representanten virkelig hadde vært opptatt av
arbeidsplasser i hele landet, måtte alternativet til Sosialistisk
Venstreparti ha vært å foreslå noe som bidrar til verdiskaping over
hele Norge. Men også der kommer Sosialistisk Venstreparti til kort, for
de har ikke egentlig en næringspolitikk, har de vel?
Presidenten: Fleire
har ikkje bedt om ordet til sak nr. 3.