Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [10:01:20]: Vi la nettopp et tiår bak oss, 2010-tallet. 2010-tallet er nok ennå ikke et like innarbeidet begrep som 1980- eller 1990-tallet, men med tida vil også 2010-tallet bli brukt som ramme for å skjønne større endringer i verden.

At noen hendelser går inn i historiebøkene, skjønner vi øyeblikkelig. Andre ganger tar det lang tid før vi skjønner at hendelser faktisk får historisk betydning. Men dette vet vi: Ved inngangen til 2020-tallet er bekymringen over den globale utviklingen større enn den var ved inngangen til 2010-tallet. Det er i årene som ligger bak oss, konsekvensene av klimaendringene virkelig ble synlige og økte. Hvordan vi skal jobbe sammen for å håndtere dette, blir et av de viktigste spørsmålene i tiåret vi har foran oss.

De siste månedene har jeg oftere enn før blitt stoppet av folk som er urolige, f.eks. for situasjonen i Midtøsten, for handelskonflikten mellom USA og Kina eller for koronaviruset. Denne typen utenrikspolitisk uro har jeg ikke opplevd med samme styrke før, og den skyldes at både små og store brikker i internasjonal politikk er i bevegelse på en måte vi ikke har sett på flere tiår.

Det betyr ikke at alt har gått i feil retning de siste årene – absolutt ikke. Hver eneste dag på 2010-tallet kunne en avis hatt som forside: «I går forlot 170 000 mennesker ekstrem fattigdom.»

På 1980-tallet levde over 40 pst. av jordas befolkning i ekstrem fattigdom. I dag er tallet under 10 pst. Fattigdomsreduksjonen er blant det viktigste som har skjedd i vår tid. Økonomisk globalisering og utbredelse av frihandel og markedsøkonomi har vært med på å legge grunnlaget for dette.

Parisavtalen og bærekraftsmålene viser at verden fortsatt klarer å enes om saker som påvirker hele kloden. Og det er i tiåret vi er inne i nå, verdens land skal oppfylle vår felles globale handlingsplan – bærekraftsmålene.

Menneskerettighetene er under press mange steder i verden, men det finnes også lyspunkter som viser at det er verd å kjempe. Vidt forskjellige steder som Hongkong, Ecuador, Angola, Botswana og Bhutan har nylig gjort framskritt for homofiles rettigheter.

Globalt fortsetter likestillingen å gå riktig vei. I år feirer vi 25-årsjubileet for kvinnekonferansen i Beijing. Eksempelvis går familielovgivningen i flere land i riktig retning, aldersgrensen for å gifte seg settes til 18 år, og kvinners politiske og økonomiske deltakelse blir stadig større – over hele verden.

Men vi opplever også betydelige tilbakeskritt på flere områder, særlig for kvinners seksuelle og reproduktive helse og rettigheter. At noen land i økende grad snakker om seksuelle og reproduktive rettigheter som noe kontroversielt, er bekymringsfullt. Retten til å bestemme over egen kropp er ikke kontroversiell, det er en grunnleggende menneskerettighet. Når kvinners menneskerettigheter brytes hver dag, i mange deler av verden, må vi både snakke om det og diskutere det. Vold mot kvinner er utbredt over hele verden. I noen land får preferanse for sønner ekstreme utslag, som f.eks. vold, diskriminering og til og med drap.

Selv om det er stygge tilbakefall noen steder, er den overordnede trenden klar: Stadig flere jenter og kvinner i stadig flere land får bestemme mer over eget liv. Og selv om dagens utfordringer er store, må vi ikke glemme at vi også lever i en tid der mulighetene til å gjøre noe med verdens utfordringer er større enn noen gang.

Utviklingen på 2010-tallet var ikke svart-hvit – noe den heller ikke var i tiårene før.

Årene etter tusenårsskiftet ble bl.a. preget av terrorangrepet 11. september 2001 og Irak-krigen. Finanskrisen var et økonomisk og politisk jordskjelv med rystende konsekvenser for store deler av verden. Men verden ser annerledes ut nå sammenliknet med for 10 eller ikke minst 30 år siden. Og ikke bare ser verden annerledes ut i dag, vårt syn på framtida har også endret seg. Troen som mange av oss hadde den gangen på at frihet og demokrati ville fortsette å spre seg utover verden nesten av seg selv, virker nok i dag litt naiv. Jeg mener det er riktig å si at det kom et nytt alvor inn i utenrikspolitikken på 2010-tallet, ikke minst fordi flere av de faste holdepunktene vi er vant til å navigere etter, er i bevegelse.

Et virus som ble oppdaget i Wuhan i Kina, har i løpet av få uker spredt seg til over 80 land og fått enorme konsekvenser. En slik epidemi viser hvor tett sammenvevd verden er blitt. Vi reiser mer og har globale markeder og produksjonskjeder. Det gjør oss mer sårbare.

Verdens helseorganisasjon har erklært utbruddet av koronaviruset som en internasjonal helsekrise. Det får også direkte påvirkning på verdens børser.

Norge støtter Verdens helseorganisasjons lederskap og koordinerende rolle i den globale prosessen. I lys av risikoen for spredning til land med svake helsesystemer har regjeringa gitt et ekstra bidrag på 10 mill. kr til WHOs arbeid for beredskap og operasjonell respons i utviklingsland.

Norge er en stor bidragsyter til Koalisjonen for forebygging av epidemier og pandemier, CEPI, med totalt 1,6 mrd. kr fram mot 2025. CEPI har tatt initiativ til utvikling av en vaksine mot koronaviruset. Målet er å ha en vaksinekandidat til klinisk utprøving så snart som mulig. CEPI melder at de har god framgang.

Verdensbanken svarer med en satsing for utviklingslandene på vel 12 mrd. dollar for å avhjelpe situasjonen, med fokus på de fattigste og mest sårbare landene.

Regjeringa, med statsministeren i spissen, har tatt direkte kontakt med andre land for å mobilisere givere til finansiell støtte til WHOs arbeid og til vaksineutvikling gjennom CEPI. I det konsulære arbeidet samarbeider vi tett med de nordiske og de øvrige europeiske landene.

Helseministeren vil redegjøre nærmere om koronaviruset på tirsdag.

Fra epidemier til terrorisme: Stadig flere utfordringer klarer vi bare å løse sammen i fellesskap. Et av de tydeligste trekkene vi ser nå, er at land som var helt avgjørende for å etablere forpliktende internasjonalt samarbeid, nå vender seg bort fra multilateralisme og velger bilaterale, unilaterale og tidvis transaksjonelle løsninger. Dette er mer utfyllende beskrevet i stortingsmeldinga om Norges rolle og interesser i multilateralt samarbeid, som ble behandlet i Stortinget den 25. februar.

Internasjonalt samarbeid er under kraftig press. Internasjonale normer brytes, og grensene for hva som er politisk akseptabelt, flyttes. Deler av sikkerhetsarkitekturen i vår del av verden svekkes.

Land med et mer autoritært styresett opptrer med større selvtillit. Brudd på menneskerettigheter er ikke forbundet med samme skam som før. Rettsstat og demokrati svekkes flere steder, også i Europa, som i Polen og Ungarn.

Rommet for tros- og livssynsfrihet snevres inn en rekke steder, noe som ofte er en indikator på at andre grunnleggende menneskerettigheter også er i fare.

Den arabiske våren ble fort til vinter. Som leder av utenriks- og forsvarskomiteen husker jeg godt komitéreisen vår til Egypt, som ble avsluttet den dagen det folkelige opprøret for alvor begynte på Tahrir-plassen. Jeg står fast på det jeg sa den gang: Vi har sett diktaturer falle, men vi har ennå ikke – med unntak av Tunisia – sett demokratier reise seg.

Konflikten i Syria er nå inne i sitt niende år. Mer enn en halv million mennesker har blitt drept. Mer enn halvparten av landets innbyggere har måttet forlate sine hjem. 2010-tallet ble preget av store migrasjonsstrømmer. Over 65 millioner mennesker er drevet på flukt. De fleste reiser til land i nærområdet eller forblir internt fordrevne, men mange vil også søke mot Europa.

Økonomisk globalisering har skapt enorme gevinster, men ikke alle har høstet godene av denne veksten. Det er store forskjeller i lands nasjonale fordelingspolitikk.

Populismen brer om seg, og slår blant annet ut i en mer egenrådig utenrikspolitikk fra mange land.

Makt forskyves, fra vest mot øst, i et tempo som gjør at vi stadig må oppdatere våre mentale kart. Asias store framvekst flytter verdens økonomiske tyngdepunkt østover. På begynnelsen av 2010-tallet snakket vi mye om framvoksende økonomier. På slutten av tiåret var det klart at ett land er mye mer framvoksende enn de andre: Kina. Det er økende stormaktsrivalisering. Handelskonflikten mellom USA og Kina er bare toppen av isfjellet av det som er en dyp strategisk rivalisering mellom Washington og Beijing.

Verdens handelsorganisasjon står overfor store utfordringer. Proteksjonismen øker, mens veksten i verdenshandelen går ned. Den mest akutte utfordringen for WTO er at ankeorganet ikke lenger behandler nye saker. En kjerne i utfordringene i WTO er forskjellen i forpliktelser mellom utviklede land og framvoksende økonomier.

2010-tallet så også den dramatiske framveksten av terrororganisasjonen ISIL, som i en kort periode klarte å etablere et kalifat i Midtøsten. Etter vesentlig innsats fra mange land, inkludert Norge, er ISIL nå territorielt nedkjempet. Det betyr likevel ikke at trusselen fra ISIL er borte.

Selv om mye uforutsett har skjedd, betyr det ikke at vi automatisk skal forandre vår utenrikspolitikk. En viktig årsak til det er at flere store valg allerede er tatt – gode valg, som har gitt oss trygghet og handlingsrom gjennom tiår, og som har båret med seg store endringer i vår utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk:

• Vi ble medlem av NATO i 1949. Det har konsekvenser for sikkerhetspolitikken vår i dag.

• Vi sluttet oss til EØS-avtalen i 1992. Det har konsekvenser for norsk økonomi i dag.

Vi må alltid gjøre justeringer, men avisoverskrifter kan ikke være kompasset i utenrikspolitikken vår. Vi må bygge en utenrikspolitikk som kan stå seg over tid og tåle ulike scenarioer. Det betyr også at vi må klare å justere vår evne til å fremme og verne om norske interesser når det er nødvendig.

Dagens internasjonale utvikling gjør det nødvendig å styrke oss fordi utviklingen er mer krevende for et relativt lite land – med en mellomstor, åpen økonomi – som vårt. Som en del av arbeidet med å styrke og fremme norske interesser vil vi også se på hvordan utenrikstjenesten best kan organiseres.

Utenrikstjenesten er der for hele Norge: enkeltpersoner, privat og offentlig sektor. Fordi den internasjonale situasjonen er mer krevende enn før, har vi nettopp iverksatt en gjennomgang som vil se på hvordan utenrikstjenesten kan bli enda bedre og mer effektiv, i nært samspill med den øvrige sentralforvaltningen.

Norge har lyktes godt med å tilpasse utenrikspolitikken sin siden 1945. Den brede politiske konsensusen om prinsippene i utenrikspolitikken har vært – og er – en styrke for Norge.

Det samme gjelder for land som for enkeltpersoner: I mer usikre tider fokuserer vi mer på at det viktigste er på plass – på at vi er trygge og sikre. Derfor vil årets utenrikspolitiske redegjørelse ha sikkerhetspolitikk som et hovedtema.

Norge endrer seg, men som jeg var inne på: En del valg er allerede tatt, og enkelte forhold følger naturlig av hvor landet vårt ligger, historien, verdiene og styresettet vårt. Vi er en del av Norden. Vi er europeere. Vi er et arktisk land. Vi er og forblir et globalt land. Og sist, men ikke minst: Vi er et atlantisk land.

Vår lengste grense er ikke mot Sverige, men mot Atlanterhavet. Atlanterhavet har alltid spilt en viktig rolle for Norge. Det var naturlig at vi var blant landene som grunnla den nordatlantiske alliansen, NATO, i 1949. 71 år senere hviler sikkerhetspolitikken vår fortsatt på en grunnleggende forutsetning: I krise eller krig er vi avhengige av allierte forsterkninger.

For at den linjen skal være troverdig, må den forberedes i fredstid. Vi trenger et sterkt forsvar og et nært samarbeid med våre allierte. Samtidig må vi balansere avskrekking med beroligelse.

Også denne linjen har lange røtter og bred politisk oppslutning. Vi er og forblir en forutsigbar aktør. Det verdsettes av allierte og av naboland. Vi må hele tida sørge for å gi både avskrekking og beroligelse gode vilkår under de til enhver tid gjeldende omstendighetene. Det er krevende. Alliansesolidaritet dreier seg i ytterste fall om å risikere våre egne soldaters liv for å forsvare en alliert. Dette er kjernen i det forpliktende internasjonale samarbeidet vi har i NATO. Da må også det politiske samholdet være sterkt.

Utviklingen de siste årene har minnet oss om at vi må prioritere å styrke NATO også som politisk allianse. På ledermøtet i London i desember vedtok NATO å gjennomføre en refleksjonsprosess, under ledelse av generalsekretæren, for å styrke den politiske dimensjonen i alliansen. Vi er ikke sterkere som militær allianse enn vårt politiske samhold og solidariteten mellom allierte.

Flere land viser tilbøyelighet til alenegang i utenrikspolitikken. Presset mot internasjonalt samarbeid har økt, og politisk polarisering preger utviklingen i flere land. I slike tider er det ikke uvanlig at land satser mer på eget forsvar eller samarbeid i mindre grupper. Men det må gjøres på en måte som ikke øker presset på fellesinstitusjonene enda mer.

NATO-toppmøtene har kommet tett disse siste årene, og det med god grunn: Knapt noen organisasjon har gjennomført større reformer enn NATO de senere årene. Forsvars- og avskrekkingsevnen er styrket. Nye planer for forsterking av medlemslandene er på plass. Beredskapen og reaksjonsevnen har økt. Allierte øver og trener mer sammen.

Medlemslandene jobber for å styrke sivil beredskap og skape motstandsdyktige samfunn. Norge står sentralt i dette reformarbeidet. Vi har lenge jobbet for å styrke kollektivt forsvar og oppmerksomheten om nærområdene. Det såkalte nærområdeinitiativet ble tatt i 2008 og var riktig og nødvendig. I 2014 begynte vi arbeidet med de helt nødvendige reformene for en fornyet og forsterket kommandostruktur og en oppgradering av evnen til å gjennomføre større maritime operasjoner.

Etableringen av et felles hovedkvarter for Nord-Atlanteren er et konkret eksempel på at vi har lyktes med å styrke det maritime domenet og NATOs forsvarsevne i de strategisk viktige nordområdene.

Byrdefordeling forblir et av de viktigste temaene på NATOs dagsorden. Temaet har til tider skapt friksjon mellom allierte, men det er også et område med store framskritt. Den kumulative reelle økningen i europeiske allierte og Canadas forsvarsutgifter siden 2016 utgjør nå 130 mrd. dollar. 9 av 29 allierte bruker nå over 2 pst. av BNP på forsvar. Norge er også på god vei, og i 2019 var vi på ca. 1,8 pst.

Vår satsing er langsiktig, målrettet og gir økt forsvarsevne. Siden 2013 er forsvarsbudsjettet økt med 12,7 mrd. kr, og investeringsandelen vår er nå på 29,2 pst., som er langt over NATOs mål på 20 pst. Det verdsettes av våre allierte.

Forholdet mellom Europa og USA er blitt mer komplekst. Samtidig ser vi et USA som bruker NATO til å rådslå med allierte om saker som energisikkerhet, Midtøsten og Kina. Også i sikkerhetspolitiske saker som ikke nødvendigvis angår NATO direkte, eller som ikke har militære svar, er alliansen en naturlig ramme for transatlantisk koordinering og dialog.

Nedrustning, tillitsbygging og åpenhetstiltak er også veldig viktig for vår sikkerhet. På dagen i dag, for 50 år siden, trådte ikkespredningsavtalen, NPT, i kraft. Antall kjernevåpen er kraftig redusert. Man anslår at under den kalde krigens toppunkt befant det seg 70 000 kjernevåpen i verden, mens dette nå er redusert til ca. 14 500. Vi har begrenset spredningen av kjernevåpen til mindre enn en håndfull nye land.

NPT er hjørnesteinen for nedrustning og ikke-spredning av kjernevåpen og har sikret fredelig utnyttelse av kjernekraft og -teknologi. Ved inngangen til et nytt tiår har vi et felles ansvar for å sørge for at NPT forblir en bærebjelke i internasjonalt nedrustnings- og ikkespredningsarbeid. Det er ingen selvfølge.

Dagens sikkerhetspolitiske realiteter utfordrer oppslutningen også om dette viktige avtaleverket. Rustningsdrivende atferd globalt, politisk polarisering og regionale spenninger vil påvirke tilsynskonferansen for NPT i april. Vi må ha realistiske forventninger til hva som er mulig å oppnå.

Norge skal fremme forslag som er samlende og konkrete. Vi skal jobbe systematisk for å hegne om NPT.

Avtalen kan ses på som en grunnleggende kontrakt mellom ikke-kjernevåpenstater og kjernevåpenstater, der de første gir avkall på kjernevåpen i bytte mot full tilgang til fordelene som fredelig bruk av kjernekraft gir, og et løfte fra kjernevåpenstatene om endelig atomnedrustning. En levedyktig ikkespredningsavtale forutsetter at dette kontraktsforholdet etterleves.

Når vi nå forbereder NPTs tilsynskonferanse, legger vi det langsiktige perspektivet til grunn. Det handler om klarhet i strategiske mål koblet til realisme og godt politisk håndverk. Vi må jobbe i fellesskap for dette. Norge har gått sammen med 15 andre land i en tverregional gruppe for å styrke NPT og innsatsen for nedrustning og rustningskontroll.

Vår innsats i dag legger grunnen for reell nedrustning i morgen. Både avtalepartnerne selv og det globale fellesskapet må være trygge på at avtaler følges av reelle reduksjoner. Derfor prioriterer Norge arbeidet med verifikasjon av nedrustning. Det gjør oss bedre i stand til å overvåke framtidig destruksjon av kjernefysiske stridshoder og våpensystemer. Verifikasjon er håndfast innsats og ett av ytterst få områder i nedrustningsarbeidet der det er framgang.

I flere år har Norge jobbet målrettet med nære partnere som Storbritannia, USA og Sverige om å utvikle teknologi, metodikk og prosedyrer som er relevante for å verifisere nedrustning. Vi deltar i Det internasjonale partnerskapet for nedrustningsverifikasjon. Her bringer vi sammen teknisk ekspertise, nukleære fagmiljøer og diplomater fra nesten 30 deltakerland.

Sist, men ikke minst, jobber vi gjennom FN. Den norskledede resolusjonen om nedrustningsverifikasjon ble vedtatt av Generalforsamlingen i desember. 178 land støttet resolusjonen, og 50 land fra alle regioner stilte som medforslagsstillere. Bakgrunnen for dette var arbeidet i FNs ekspertgruppe om nedrustningsverifikasjon, som Norge ledet, og vi fikk til en enighet. Den nye resolusjonen anerkjenner gruppens arbeid, ber om at en ny ekspertgruppe opprettes, og oppfordrer til kapasitetsbygging og videre innsats på feltet. Noe av det som gjør dette arbeidet særlig verdifullt, er at det inkluderer både kjernevåpenstater og ikke-kjernevåpenstater.

Regjeringa er klar til å fortsette det norske lederskapet for dette arbeidet.

Norge gikk høsten 2019 inn i styret til Det internasjonale atomenergibyrået, IAEA. Vi kommer til å sitte i styret fram til 2021. Vi prioriterer bl.a. å styrke IAEAs inspeksjonsordning for å hindre spredning av kjernevåpen, og vi jobber for økt kjernefysisk sikkerhet for å hindre at nukleært og radioaktivt materiale kommer på avveier.

Det siste var tema for et eget ministermøte som jeg deltok på i Wien i februar. IAEAs virke er helt avgjørende for at NPT gjennomføres.

Atomavtalen med Iran støtter også opp om det internasjonale ikkespredningsregimet. Fra norsk side har vi hele veien vært konsistente i vår støtte til atomavtalen. Selv om Iran ikke har forlatt atomavtalen, er utviklingen høyst bekymringsfull. Vi oppfordrer Iran til full etterlevelse av sine atomrelaterte forpliktelser under avtalen. Full og uhindret tilgang for IAEAs inspektører er avgjørende for å sikre at det internasjonale samfunnet har et uavhengig innsyn i Irans atomprogram. Som medlem av styret i IAEA er dette noe vi legger spesiell vekt på.

Norge har et omfattende engasjement for ikke-spredning og nedrustning, og det innebærer bl.a. vårt formannskap i Haag-kodeksen mot spredning av ballistiske missiler.

Flere nedrustnings- og rustningskontrollregimer er under press. New Start, den kjernefysiske nedrustningsavtalen mellom USA og Russland som begrenser antall utplasserte strategiske kjernevåpen, utløper i 2021. Avtalen har en viktig stabiliserende funksjon. Vi oppfordrer begge parter til å videreføre New Start utover 2021.

Vi ser også fornyede diskusjoner om Open Skies-avtalen. Avtalen gir statspartene mulighet til å overvåke og dokumentere militær aktivitet i andre medlemsland gjennom overflygninger. Vi må verne om Open Skies-avtalen, som fremmer tillitsbygging og åpenhet. For at avtalen skal fungere, må alle land overholde forpliktelsene. Det er et klart budskap Norge tar opp med de aktuelle landene, og som vil være et hovedpoeng for oss fram mot tilsynskonferansen i april.

Europa er vårt kontinent. Mange av våre likesinnede partnere er her i Europa. Vi deler grunnleggende verdier og interesser. I møte med stormaktsrivalisering blir det europeiske samarbeidet stadig viktigere for Norge, ikke minst for å fremme internasjonalt samarbeid.

Norsk deltakelse i det europeiske samarbeidet, gjennom EØS, Schengen og tett dialog om utenriks- og sikkerhetspolitikk, er viktig for å møte globale trusler – fra terrorisme til klimaendringer.

I 2020 skal alle land oppdatere eller melde inn nye mål under Parisavtalen. Skal verden nå avtalens temperaturmål, må alle land øke ambisjonene. Det er spesielt viktig at de store utslippslandene går foran, inkludert EU. Norge har allerede meldt inn til FN et mål om å redusere utslippene med minst 50 pst. og opp mot 55 pst. sammenlignet med 1990-nivå. Norge gir også betydelig klimafinansiering til utviklingsland.

Europeisk samarbeid om en ambisiøs klimapolitikk bidrar til teknologiutvikling og hjelper oss med å oppfylle forpliktelsene under Parisavtalen. Norge skal støtte opp om – og kan også komme til å nyte godt av – EUs storstilte grønne reformprogram European Green Deal. Initiativet framstår som et taktskifte i europeisk klima- og miljøsamarbeid. Samtidig skal det styrke europeisk konkurransekraft.

Hele bredden av EUs politikkområder mobiliseres. Virkemidlene spenner fra regelverk, programmer og finansielle insentiver til internasjonale handelsavtaler og diplomati. Vi skal være en partner for EU i dette arbeidet, og EØS-midlene vil være et viktig virkemiddel.

Europeisk samarbeid om det grønne skiftet vil også bli et tema i min redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker i vår.

Etter president Erdogans uttalelse forrige uke om at Tyrkia ikke vil stanse migranter fra å komme over den sørlige Schengen-grensen, følger vi situasjonen tett. Å gjøre flyktninger og migranter om til et politisk pressmiddel er ikke akseptabelt. Norge støtter EU fullt ut i denne saken. EU- og Schengen-landene kan ikke gi etter for det politiske presset. Tyrkia må overholde enigheten i EU–Tyrkia-erklæringen fra 2016. I dette samarbeidet ligger også en tydelig solidaritet med Tyrkia, som har tatt imot nær fire millioner flyktninger.

Norge henter kvoteflyktninger fra regionen, noe som sammen med bidrag fra andre land også demper trykket på Tyrkia.

Alle Schengen-land er forpliktet til å gjennomføre effektiv kontroll på EUs yttergrense. Grensen mellom Hellas og Tyrkia er ikke åpen. Menneskene som per nå forsøker å krysse grensen til EU, er færre i antall enn det som hevdes fra tyrkisk hold. Men dette kan selvsagt endre seg raskt. Situasjonen i Idlib er ikke nå direkte knyttet til de siste ankomstene fra Tyrkia til Hellas. De siste migrantene som har kommet til grensen mot Hellas, ser i hovedsak ut til å være av andre nasjonaliteter enn syrere.

Norge, som Schengen-land, deltok med justisminister Mæland på det ekstraordinære justis- og innenriksministermøtet i Brussel i går. Erklæringen fra møtet gir full støtte til Hellas og slår fast behovet for samarbeid med land på Vest-Balkan og viktigheten av effektiv grensekontroll.

Hellas har bedt om hjelp gjennom EUs mekanisme for sivil beredskap, der Norge også bidrar. For å bistå greske myndigheter har Norge, med humanitære midler fra Utenriksdepartementets budsjett, tilbudt senger, madrasser og telt fra Sivilforsvarets sentrallager. Norge skal også gi ekspertbistand til dokumentkontroll, identifisering og intervjuer i Frontex.

Vi vil også fortsette vår innsats for å bistå asylsystemet i Hellas gjennom EØS-midlene. Et av prosjektene er etablering av 300 mottaksplasser for mindreårige asylsøkere i Hellas. Dette er et konkret og håndfast bidrag til situasjonen.

For inneværende programperiode er det satt av rundt 350 mill. kr til å bistå Hellas med ulike deler av håndteringen av migrasjon. I tillegg er flere norske fagetater og direktorater direkte involvert som eksperter. Vi gir også betydelig humanitær støtte til Syria og nabolandene.

Norge styrker samarbeidet med EU om sikkerhet og forsvar. Gjennom EØS-avtalen deltar vi i EUs samarbeid om forsvarsforskning.

Vi deltar også i det europeiske samarbeidet om samfunnssikkerhet og beredskap. Dette er viktig på en lang rekke områder, i hele spennet fra transport av høysmittepasienter til bruk av skogbrannhelikoptre.

Vi arbeider også for norsk deltakelse i enkeltprosjekter under PESCO, det fordypede forsvarssamarbeidet i EU. Særlig interessant er prosjekter for å fremme militær mobilitet i Europa. Her har Norge mye erfaring og kompetanse, og mobilitet på tvers av landegrenser er også svært viktig for NATO. Sammen med allierte skal vi bidra til at framtidas forsvars- og sikkerhetspolitiske ambisjoner i NATO og EU utfyller – ikke overlapper – hverandre. Det er viktig at nye former for samarbeid støtter den sikkerhetsarkitekturen vi allerede har.

Afrika er vårt nabokontinent. Fred og utvikling er avgjørende både for Afrika selv og for oss og resten av verden. EU utformer nå en ny Afrika-strategi nettopp med denne erkjennelsen i bunnen: Europas og Afrikas framtid henger nært sammen.

Vi fortsetter å videreutvikle vårt sikkerhetspolitiske samarbeid med sentrale europeiske allierte, som Tyskland, Nederland, Storbritannia og Frankrike, i tillegg til de nordiske landene.

Vi har et nært bilateralt forsvarssamarbeid med Tyskland, gjennom bl.a. anskaffelse av tyske ubåter, annet materiell- og logistikksamarbeid og tett operativt samarbeid.

Vårt sikkerhetspolitiske samarbeid med Storbritannia er veldig godt, og det vil det fortsette å være også etter brexit.

Frankrike har tatt initiativ til å styrke samarbeidet mellom europeiske allierte, bl.a. gjennom Det europeiske intervensjonsinitiativet. Norge sluttet seg, sammen med mange allierte og partnere, til dette i høst. Vi håper initiativet på sikt vil forbedre Europas evne til å håndtere kriser.

Det nordiske forsvarssamarbeidet, NORDEFCO, er også et verdifullt forum for forsvars- og sikkerhetspolitisk dialog som et supplement til vårt NATO-medlemskap. Økt nordisk øvingssamarbeid har også styrket de sikkerhetspolitiske båndene mellom Norden, USA og Storbritannia.

Det nordiske samarbeidet innen samfunnssikkerhet og beredskap, det såkalte Haga-samarbeidet, er også viktig. I fjor høst ble det enighet om å styrke dette ytterligere, på områder som skogbrann og nødkommunikasjon.

Brexit har stått høyt på regjeringas dagsorden de siste tre og et halvt årene. Storbritannias utmelding av EU har vært krevende for alle parter, men vi har forberedt oss godt, og det får vi igjen for nå. Sammen med de to andre EØS/EFTA-landene forhandlet vi fram en egen avtale med Storbritannia som jeg signerte i London få dager før Storbritannia gikk formelt ut av EU i januar. Avtalen speiler de relevante delene av EUs og Storbritannias utmeldingsavtale og sikrer bl.a. rett til fortsatt opphold, arbeid og etablering for norske borgere som benytter seg av disse rettighetene før utløpet av overgangsperioden. I tillegg vedtok Stortinget i fjor en lov som gjør overgangsperioden gjeldende også for Norge, slik at alle Norges avtaler med EU som regulerer vårt forhold til Storbritannia, vil fortsette å gjøre nettopp det ut året.

Nå skal EU og Storbritannia forhandle om det framtidige forholdet dem imellom. Mandag denne uka var de første forhandlingsmøtene. Et hovedspørsmål vil være hvor langt det er mulig å komme innen året – og dermed overgangsperioden – er over. Så langt har partene hatt en betydelig avstand mellom posisjonene. Det gjelder ikke bare på enkeltområder, men også i selve spørsmålet om hva slags avtale de ønsker å få på plass, og hva innholdet i den vil være. Hvor omfattende avtalen mellom EU og Storbritannia blir, vil også kunne få betydning for Norge.

Listen over politikkområder med ordninger og samarbeid som vil utløpe ved overgangsperiodens slutt dersom det ikke blir enighet om en avtale, er lang: transport, klima, fiskeri, politi- og justissamarbeid, datautveksling, forsvars-, utenriks- og sikkerhetspolitikk, migrasjon m.m. Det er ikke avklart hvor mye av dette som vil innlemmes i frihandelsavtalen EU og Storbritannia skal forhandle om, hva som eventuelt vil kreve egne avtaler, og hva som muligens ikke vil trenge avtalefestede løsninger.

I dette uoversiktlige landskapet må vi stake ut vår egen kurs. Fordi Storbritannia gjennom å gå ut av EU også forlater EØS, vil mye av det avtalemessige grunnlaget vårt for dagens forhold til Storbritannia forsvinne når overgangsperioden utløper.

Regjeringa går til forhandlingene med Storbritannia med mål om å få på plass et avtaleverk som erstatter det vi har i dag, og som opprettholder et nært forhold til Storbritannia. Vi legger opp til at deler av disse forhandlingene skjer sammen med våre EØS/EFTA-partnere Island og Liechtenstein, særlig har de tre landenes statsministre diskutert at dette kan være relevant for forhandlingene om en frihandelsavtale. Andre deler av forhandlingene vil det være riktig å håndtere bilateralt.

Den 25. oktober markerte vi sammen med gjester fra Russland at det var 75 år siden Den røde armé hadde drevet rundt 200 000 tyske soldater på flukt og Kirkenes var frigjort. 25. oktober ble et uttrykk for den historien vi har felles med Russland, og for samarbeidet mellom våre to land.

Utenriksminister Lavrov og jeg hadde også gode politiske samtaler i Kirkenes, hvor vi bl.a. avtalte å gjenoppta de bilaterale konsultasjonene om menneskerettigheter.

Menneskerettighetssituasjonen i Russland er svært bekymringsfull. Vi vil fortsette å ta opp vår uro for den negative utviklingen for menneskerettigheter med Russland.

I februar sendte utenriksminister Lavrov et brev om russisk virksomhet på Svalbard, og brevet fikk stor oppmerksomhet i media. Synspunktene i brevet er jevnlig blitt tatt opp av russisk side over flere tiår og er godt kjent for norske myndigheter. I mitt svar gjentar jeg norske syn og posisjoner som også er godt kjent for russisk side. Jeg vil understreke at det ikke er aktuelt å konsultere med andre land om hvordan vi utøver myndighet i egne områder, verken på Svalbard eller i landet ellers. Dette vet også russiske myndigheter godt. I den sammenheng er det viktig å understreke at det praktiske samarbeidet lokalt mellom russiske aktører og norske myndigheter på Svalbard er godt, og at russiske virksomheter respekterer norsk myndighet.

Forholdet mellom Vesten og Russland er fortsatt preget av den anstrengte sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa og et betydelig verdi- og interessegap.

Den sikkerhetspolitiske situasjonen er dessverre uendret siden min forrige redegjørelse. Russland fortsetter sin omfattende militære modernisering, ikke minst i nord. Moderniseringen styrker Russlands militære evne i våre nærområder. Dette har konsekvenser for oss, selv om det ikke er direkte rettet mot Norge.

Sammen med NATO-fiendtlig retorikk fra offisielt russisk hold bidrar Russlands militære oppbygging og manglende åpenhet om militær øvingsaktivitet til usikkerhet og et dårligere samarbeidsklima. Den sikkerhetspolitiske stabiliteten svekkes også av Russlands brudd på INF-avtalen og utvikling av nye våpensystemer som ikke omfattes av dagens avtaler for rustningskontroll.

Vi er bekymret over denne utviklingen, og vi vil fortsette å stå sammen med våre allierte mot russisk atferd som skader andre lands sikkerhet og stabilitet.

Vi vil fortsette å støtte Ukrainas suverenitet, territorielle integritet og rett til å bestemme sin egen utenrikspolitiske kurs. Vi vil derfor videreføre våre restriktive tiltak knyttet til konflikten i Øst-Ukraina inntil Minsk-avtalene er gjennomført. Vår holdning til Russlands folkerettsstridige annektering av Krim forblir uendret.

Samtidig vil jeg understreke at det bilaterale forholdet mellom Norge og Russland preges av vilje på begge sider til å løse felles problemer. Det praktiske samarbeidet med Russland fungerer godt, f.eks. om fiskeriforvaltning, atomsikkerhet og søk og redning i de nordlige havområdene. Dette er en god illustrasjon på hva vi kan oppnå gjennom engasjement på lokalt, regionalt og sentralt plan.

Både bilateralt og multilateralt, bl.a. gjennom Arktisk råd, vil vi sammen med Russland og andre land jobbe for å utvikle nordområdene. Norge overtok nylig formannskapet i Barentsrådet og vil benytte denne perioden til å satse på folk-til-folk-samarbeid, kunnskapsutvikling og helse. Barentssamarbeidet utfyller vårt bilaterale samarbeid og skaper kontakt og engasjement over grensene i nord både lokalt, regionalt og sentralt.

Kontakt med Russland på politisk nivå er nødvendig for å videreutvikle det konkrete samarbeidet basert på felles interesser. Det er også nødvendig for å arbeide for en tryggere og mer forutsigbar sikkerhetspolitisk situasjon i Europa. Jeg har møtt min kollega Sergei Lavrov flere ganger det siste året og planlegger å besøke Moskva senere i år for nye samtaler med russiske myndigheter.

Samarbeid over landegrensene i nord er et kjerneanliggende i Norges utenrikspolitikk. Arktis og nordområdene er i dag i all hovedsak en fredelig og stabil region, preget av muligheter, samarbeid og etterlevelse av internasjonal rett.

Arktis er ikke et lovtomt rom, som det av og til blir hevdet. Vi trenger verken nye rettslige strukturer eller nye internasjonale mekanismer. Aktører som viser interesse for Arktis, må innordne seg folkeretten, som gjelder fullt ut i Arktis. De må også innordne seg de gjeldende styringsmekanismene.

Norge er et lite land med en åpen økonomi og en strategisk viktig beliggenhet. I en slik situasjon er dialog og internasjonalt samarbeid viktig. Et stort arbeid legges ned i bilaterale forbindelser og i multilaterale strukturer som Arktisk råd og Barentssamarbeidet.

Også i nord bidrar vi aktivt til en regelstyrt verdensorden. Et Arktis med felles regler skaper forutsigbarhet og stabilitet. Folkeretten – inkludert havretten – utgjør et solid juridisk rammeverk mellom landene i nord. Det vil også være et hovedbudskap i stortingsmeldinga om nordområdene som regjeringa tar sikte på å legge fram til høsten.

Kina har alltid hatt betydning for vår sikkerhet, hovedsakelig som følge av at de to definerende størrelsene i europeisk sikkerhetspolitikk – USA og Russland – også er stillehavsmakter. I dag er påvirkningen mer direkte.

Kina er blitt verdens største handels- og skipsfartsnasjon, verdens nest største økonomi og militærmakt og en teknologisk gigant. På stadig flere områder – økonomisk, teknologisk og militært – framstår Kina som en utfordrer til amerikansk dominans, og vi ser en økt stormaktsrivalisering.

Kina ønsker i økende grad å prege internasjonalt samarbeid i tråd med sine interesser. Det er på mange måter naturlig. Stormakter har alltid gjort dette. Men vi har – i hvert fall de siste 30 årene – vært vant til at toneangivende land har delt vårt politiske verdigrunnlag. Med Kina er det på viktige områder, ikke minst når det gjelder menneskerettigheter, betydelig avstand.

Men land langt borte får også større betydning for vår sikkerhet fordi Norge endrer seg. Vi er i dag en del av et globalt marked der bedrifter fra ulike land – også Kina – konkurrerer om kontrakter av betydning for vår samfunnssikkerhet. Samtidig er skillet mellom statssikkerhet og samfunnssikkerhet på flere områder blitt mindre tydelig. Dette må vi ta alvorlig, men vi må også være nøkterne i våre vurderinger.

Europas største sikkerhetsutfordringer vil fortsatt være i våre nærområder. USA forblir vår viktigste allierte. Vi er helt avhengige av globale markeder for å omsette varer og tjenester og bringe fram ny teknologi som kan løse framtidige utfordringer.

Vår tids største utfordring – klimaendringene – kan heller ikke løses uten samarbeid med Kina. Men hvis forholdet til Kina skal fortsette å produsere gode resultater, som det langt på vei har gjort de siste tiårene, må de rette betingelsene være til stede. Vi må verne om det multilaterale systemet og søke å inkludere Kina der det er mulig. Vi må fortsette å forvente at Kina respekterer menneskerettighetene. Norge er tydelig, ikke minst når Kinas fotavtrykk nå øker også i vår del av verden. Sammen med andre nordiske land har vi klare forventninger til at alle, også stormaktene, respekterer verdiene og kjørereglene i våre liberale demokratier.

I minst hundre år har vi operert med tre såkalte militære domener: luft, sjø og land. I dag opererer flere land med to domener til: det ytre rom og det digitale rom. NATO definerte i 2016 det digitale rom som et nytt domene alliansen også skal forsvare.

Mye av det teknologiske grunnlaget for internett ble lagt i det amerikanske forsvarets forskningsavdeling på 1960-tallet. I 1973 ble to steder utenfor USA koblet til dette nettet: University College London og forskningsinstituttet NORSAR på Kjeller, så man kan egentlig trygt si at vi i Norge har vært med siden internetts tidlige barndom. I dag er Norge et av verdens mest digitaliserte og teknologisk avanserte samfunn.

Digital nettverksteknologi ligger i dag til grunn for hvordan hele samfunnet vårt er organisert og fungerer. Men digitaliserte samfunn kan også være sårbare, ikke minst når enkelte stater ser bort fra eksisterende normer og regler og benytter digitale virkemidler til undergravende formål. De gjennomfører operasjoner mot andre staters infrastruktur, næringsliv og politiske interesser. Konfliktpotensialet er stort. Risikoen for feilkalkuleringer og utilsiktede konsekvenser er høy.

Internasjonalt er det enighet om at folkeretten gjelder i det digitale rom, selv om det er noe ulike syn på hva det innebærer i praksis. Enkelte stater ønsker å etablere et nytt rettslig bindende internasjonalt rammeverk.

Regjeringa mener at det i utgangspunktet ikke er nødvendig eller ønskelig med nye folkerettslige avtaler for staters opptreden i det digitale rom. Slike initiativ kan bidra til å skape økt uklarhet om eksisterende reglers anvendelse og svekke respekten for dem. Utfordringen er ikke at etablerte regler og normer er utilstrekkelige, men at ikke alle stater etterlever dem. Disse statene må holdes ansvarlig.

Siden 2004 har flere ekspertgrupper i FN diskutert retningslinjer for ansvarlig statlig adferd i det digitale rom. En ny slik ekspertgruppe ble opprettet i 2019 og inkluderer for første gang en norsk representant. Vi vil bruke vår stemme, i FN og på andre internasjonale arenaer, til å fremme en digital verdensorden i samsvar med folkerettens regler.

Det afghanske folket fortjener fred. Jeg var til stede i Doha da avtalen mellom USA og Taliban ble undertegnet på lørdag. Denne avtalen, sammen med felleserklæringen fra USA og den afghanske regjeringa i Kabul, har gitt fornyet håp om fred i Afghanistan. Qatar har bidratt med vellykkede forhandlinger. Dette er imidlertid kun et første skritt på en lang og svært vanskelig vei mot fred.

Vi oppfordrer de afghanske partene til å starte direkte fredsforhandlinger mellom afghanske myndigheter, Taliban og andre afghanske representanter. Samtalene må inkludere kvinner og minoriteter.

Det er viktig at partene i tida som kommer, holder voldsnivået nede, slik at det skapes en atmosfære som tillater reelle fredssamtaler. Vi har sett en eskalering av volden de siste dagene, og det er bekymringsfullt.

Norge støtter en videre fredsprosess, men det er partene som må ta ansvaret for å finne en fredsløsning. Vi har sagt oss villige til å bidra dersom de ønsker det, herunder å stå som vertskap for intra-afghanske forhandlinger.

Afghanistan har oppnådd framgang siden 2001, ikke minst når det gjelder menneskerettigheter generelt og kvinners rettigheter spesielt, men utfordringene forblir store. Afghanistan er fremdeles et svært fattig land og vil ha behov for støtte i mange år framover, også etter en eventuell fredsavtale.

Nylig har vi sett en positiv utvikling i mer demokratisk og fredelig retning i både Sudan og Etiopia. Utviklingen er håpefull, men den er også sårbar og skjør. Vi må støtte opp om positive krefter og demokratisk reform i denne kritiske fasen.

Bildene fra den desperate situasjonen i Idlib-provinsen de siste ukene er en kraftig påminnelse om at konflikten i Syria langt fra er over. I møtet med Syria-krisen har det internasjonale samfunnet sviktet. FNs sikkerhetsråd er handlingslammet som følge av at Russland og deres allierte har lagt ned veto til sammen 14 ganger mot resolusjonsforslag som var ment å avhjelpe situasjonen.

Syriske myndigheter ignorerer sitt ansvar for å beskytte egen befolkning. Konstruktive forsøk på å finne varige politiske løsninger undergraves systematisk. I tillegg utsettes sivilbefolkningen for overgrep begått av terrorgrupper som ISIL og Al Qaida.

Situasjonen i Syria tilspisset seg kraftig etter det syriske luftangrepet mot tyrkiske stillinger 27. februar. Tyrkia og Syria utfører nå aktive krigshandlinger mot hverandre over store deler av Nordvest-Syria. Det er en svært bekymringsfull eskalering. Militæroffensiven til det syriske regimet og dets støttespillere, som Russland og Iran, forårsaker helt uakseptable lidelser. Kampene må stanse umiddelbart, og humanitære aktører må få uhindret tilgang for å bistå og beskytte sivile. Norge støtter FNs arbeid for å finne en varig og politisk løsning på konflikten i Syria. I dag møtes president Putin og president Erdogan for å diskutere situasjonen i Idlib og en eventuell våpenhvile. Det er helt nødvendig.

Ved utgangen av 2019 oppfylte regjeringa løftet vi ga i 2016 om å bevilge 10 mrd. kr over fire år i bistand til befolkningen i Syria og til nabolandene som har tatt imot svært mange syriske flyktninger. Vi skal fortsette å være en betydelig bidragsyter til den humanitære responsen på Syria-krisen. I tillegg til å oppfylle løftet vi ga i 2016, overførte Utenriksdepartementet nå nylig 77 mill. kr til å respondere på den akutte humanitære situasjonen i Idlib-provinsen.

Jemen har ifølge FN verdens største humanitære krise. Krisen er menneskeskapt og et resultat av krigen. Jemen er et ekstremt krevende land å arbeide i for de humanitære organisasjonene Norge støtter. Manglende sikkerhet og byråkratiske hindringer legger store begrensninger på tilgangen til alle som har behov for humanitær assistanse og beskyttelse. Det er derfor helt avgjørende at det skapes framgang i innsatsen for å få i gang politiske samtaler. Partene i konflikten må respektere humanitærretten og menneskerettighetene og sikre humanitær tilgang til sivilbefolkningen. Jemen er blant de landene som mottar mest humanitær støtte fra Norge.

De siste to ukene har jeg vært på to lengre turer til Midtøsten – først til Saudi-Arabia og Israel/Palestina og så på statsbesøk til Jordan denne uka. Det amerikanske forslaget til en løsning på den israelsk–palestinske konflikten ble presentert 28. januar og har vært en viktig del av samtalene jeg har hatt med mine kollegaer og andre aktører i regionen disse to ukene.

Hovedlinjene i det norske engasjementet for å bidra til en løsning på konflikten ligger fast. Det er kun en framforhandlet tostatsløsning mellom Israel og Palestina som kan skape varig fred mellom partene. For at en tostatsløsning skal være bærekraftig, må den være i tråd med folkeretten. Ensidige handlinger, som annektering, har vi advart mot. Ethvert initiativ til å gjenoppta fredsprosessen må reflektere den brede internasjonale enigheten som er definert i Oslo-avtalene og i FNs sikkerhetsråds resolusjoner.

I en tid da internasjonalt samarbeid er under betydelig press, har regjeringa brukt de siste månedene på konkrete tiltak som på forskjellig vis forsøker å styrke nettopp internasjonalt samarbeid. La meg kort nevne noen av disse:

Vi styrker samarbeidet med land som har felles interesse av å unngå en verden styrt etter prinsippet om at makt er rett, bl.a. har vi tatt et nordisk-afrikansk initiativ til støtte for multilateralt samarbeid i 2019. Initiativet bidrar også til å styrke det politiske samarbeidet med afrikanske land utover det tradisjonelle utviklingssamarbeidet.

Sammen med likesinnede land fortsetter vi å jobbe for å reformere og styrke Verdens handelsorganisasjon. En sentral del av samarbeidet består i å sikre at medlemmer får løst tvister seg imellom, også i disse dager når ankeorganet er satt ut av spill. Det er dessverre ikke sannsynlig med store framskritt under WTO-konferansen i Kasakhstan til sommeren, men vi har som en klar målsetting å bidra til en vellykket avslutning av forhandlingene om fiskerisubsidier.

Vi har også arrangert tre store internasjonale konferanser i Oslo.

I mai arrangerte Norge, sammen med Somalia, Irak, De forente arabiske emirater, FN og Den internasjonale Røde Kors-komiteen, en konferanse for å bekjempe seksualisert og kjønnsbasert vold i humanitære kriser.

I oktober arrangerte vi Our Ocean-konferansen for å finne løsninger for sunne, rene og produktive hav. Konferansen samlet representanter fra over 100 land, i tillegg til næringsliv, forskere og sivilsamfunn.

I november hadde vi som presidentskap i Minekonvensjonen ansvaret for den den fjerde tilsynskonferansen. Konferansen bidro bl.a. til økt framdrift i minerydding, slik at flere land kan nå målet om å bli minefrie innen 2025.

Vertskapet for disse tre konferansene gir verdifulle resultater, og det er en konkret oppfølging av stortingsmeldinga om multilateralt samarbeid.

Norge og nordmenn er nordiske, europeiske og atlantiske, men også globale. Vi har aldri vært en passiv tilskuer til framveksten av globale spilleregler og strukturer. Vi er aktivt med på å bygge dem. Vi gjør det fordi det er i norsk interesse, og vi gjør det fordi vi vil ha en verden hvor rett skal gå foran makt. Vi gjør det fordi en verden med felles regler skaper forutsigbarhet og stabilitet. I det lange løp er det i både små og store lands interesse.

Dagens press mot internasjonale strukturer er mer grunnleggende enn før. Regjeringa jobber for å forsvare og reformere forpliktende internasjonalt samarbeid og ta vår del av ansvaret. Dette er en av grunnene til at vi stiller til valg i FNs sikkerhetsråd for perioden 2021–2022. Hvis vi blir valgt, vil vi som medlem av Sikkerhetsrådet være tydelige og gjenkjennelige. Folkeretten, inkludert menneskerettighetene, internasjonal humanitærrett og de humanitære prinsippene skal være grunnlaget for alt Norge gjør i Sikkerhetsrådet. Vi skal jobbe for at alle resolusjoner som Sikkerhetsrådet vedtar, er i tråd med gjeldende folkerett, inkludert prinsippene nedfelt i FN-pakten.

Norge fører en gjenkjennelig utenrikspolitikk. Denne konsistensen gjør at vi mener det samme om sentrale spørsmål under kampanjen som vi gjorde før, og vi kommer til å mene det samme hvis vi blir valgt inn. For eksempel er kritikken vår av enkeltlands brudd på menneskerettighetene like tydelig nå som før. Det er det selvsagt en del land som misliker, men de vet hva de får, fordi de har fått den samme kritikken før.

At det er bred enighet i denne salen om kandidaturet, er en styrke for kampanjen. Vi har vært åpne om, og jevnlig offentliggjort, kostnadene knyttet til kampanjen. Det er nybrottsarbeid fra Norge, og vi håper at flere land vil gjøre det samme.

Vår kunnskap og erfaring gir gode forutsetninger for å sette preg på Sikkerhetsrådets arbeid. For det første har få, om noen, andre valgte medlemmer tilsvarende nettverk og erfaring fra fredsdiplomati. Som medlem av Sikkerhetsrådet vil vi bruke erfaringer og innsikt fra vårt fredsdiplomati og fredsengasjement til å styrke rådets innsats innen konfliktforebygging og konfliktløsning. Som upartisk, men ikke nøytral, tilrettelegger i fredsprosesser vil vi i dette arbeidet stå overfor viktige og krevende avveininger.

For det andre vil vi arbeide for at klimarelaterte sikkerhetstrusler i større grad kommer på Sikkerhetsrådets dagsorden. Klimaendringene er ikke en sikkerhetspolitisk trussel i tradisjonell forstand, men de kan forsterke effekten av andre utfordringer som har konsekvenser for fred og sikkerhet. Likevel har det vært krevende å få satt dette på dagsordenen i FNs sikkerhetsråd, siden flere av de faste medlemmene mener det faller utenfor Sikkerhetsrådets mandat.

Kvinners deltakelse er et tredje område der Norge har særlig kompetanse. I flere tiår har vi jobbet for å sikre kvinners deltakelse i fredsprosesser som vi har vært involvert i. Dette handler bl.a. om å sikre kvinners rettigheter og deltakelse og at de ivaretas i FNs freds- og sikkerhetsinnsats.

For det fjerde vil Norge jobbe på bred front med beskyttelse av sivile, med en særlig innsats mot seksualisert vold i konflikter. Dette vil være en praktisk måte å fremme menneskerettigheter og etterlevelse av humanitærretten på.

Hvis vi kommer inn i Sikkerhetsrådet, vil vi være kreative, lyttende og jobbe med land både i og utenfor rådet. Som et lite land kan vi jobbe annerledes enn store land. Vår kampanje er i rute, men det er tre land som konkurrerer om to plasser. Våre konkurrenter, Irland og Canada, er også svært sterke. Valget skjer i FNs generalforsamling i juni.

Vi har en tradisjon i Norge for å ta internasjonalt ansvar. Det er en tradisjon regjeringa viderefører og forsterker. Vi bidrar til å reformere internasjonale organisasjoner og finner nye samarbeidsmåter med andre land. Vi tar initiativ og bruker vår kompetanse og vårt nettverk til å finne nye innganger til fastlåste problemer. Vi ivaretar norske og globale interesser best gjennom forpliktende internasjonalt samarbeid fordi vårt utenrikspolitiske handlingsrom alltid har vært definert av vår evne til å inngå allianser.

Norge er – og skal forbli – et av verdens beste land å bo i. Ved inngangen til et nytt tiår, 2020-tallet, står vi godt rustet til å møte morgendagens utfordringer.