Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [12:46:04]: La meg først på vegne av forsvarsministeren og meg selv få takke for muligheten til å redegjøre for den spente og alvorlige situasjonen i Midtøsten.

Regjeringa har konsultert regelmessig med Stortingets organer både om situasjonen og den norske innsatsen i området. Denne dialogen har vært viktig for regjeringas vurderinger og håndtering. La meg også innledningsvis takke og berømme norsk sivilt og militært personell i regionen. Under krevende forhold har de med stor profesjonalitet ivaretatt egen sikkerhet og norske interesser. Sikkerheten til norske statsborgere og til våre utsendte, både i Forsvaret og ved ambassadene, er regjeringas første prioritet.

Utviklingen vi har sett i Irak og i forholdet mellom USA og Iran de siste ukene, er svært alvorlig og bekymringsfull. Den har betydning for sikkerhetssituasjonen i regionen, for atomavtalen med Iran, for den fortsatte kampen mot ISIL og for rammene for det internasjonale styrkenærværet i Irak, inkludert det norske.

Konflikten mellom USA og Iran går langt tilbake. Den iranske revolusjonen i 1979 endret forholdet dramatisk. Det har siden vært perioder med tilnærming, men også mange perioder med eskalering. Det siste halvannet året, siden USA trakk seg fra atomavtalen, har situasjonen tilspisset seg. Vi så en gradvis opptrapping gjennom 2019, bl.a. med angrep mot skip i Omanbukta og Hormuzstredet, nedskyting av en amerikansk drone og missilangrep mot saudiarabiske oljeinstallasjoner. Det er fortsatt usikkerhet knyttet til nøyaktig hvem som står bak flere av disse angrepene, men de bidro like fullt til å forverre forholdet mellom USA og Iran.

Gjennom de siste ukene har utviklingen vært dramatisk og uforutsigbar. Under et angrep 27. desember mot koalisjonsstyrker ved byen Kirkuk i det nordlige Irak ble en amerikansk borger drept. USA svarte da med et motangrep mot den Iran-vennlige militsen Kata'ib Hezbollah, som trolig var ansvarlig for angrepet ved Kirkuk og den senere stormingen av den amerikanske ambassaden i Bagdad 31. desember.

Den 3. januar gjennomførte USA et droneangrep ved flyplassen i Bagdad. Blant de drepte var lederen for ekspedisjonskorpset til den iranske revolusjonsgarden, Qasem Soleimani. Nestlederen i den Iran-vennlige militsen Popular Mobilization Forces, Abu Mahdi al-Mohandes, ble også drept. Natt til 8. januar svarte Iran med missilangrep mot to baser i Irak der koalisjonsstyrker, inkludert norske styrker, har tilstedeværelse – i Anbar-regionen og i Erbil i de kurdiske områdene.

Natt til 8. januar ble et ukrainsk passasjerfly skutt ned kort tid etter avgang fra flyplassen i Teheran. Tre dager etter innrømmet iranske myndigheter at flyet var skutt ned av iransk luftvern ved en feiltakelse. Dette er en forferdelig og dypt tragisk hendelse for alle som ble rammet av den. Alle 176 om bord ble drept – de fleste iranere, men også mange andre nasjonaliteter. Iran har nå invitert berørte land til å delta i etterforskningen. Det er avgjørende at etterforskningen blir uavhengig, grundig og transparent.

De siste dagene har mange iranere tatt til gatene igjen med protester mot myndighetene, bl.a. på grunn av hemmelighold av fakta om nedskytingen. Sist det var større demonstrasjoner, i november, ble de slått brutalt ned på, med flere hundre drepte. Fra norsk side er vi tydelige overfor Iran om at voldsbruk er helt uakseptabelt, og at retten til fri meningsytring må respekteres. Vi følger situasjonen nøye framover.

General Soleimani var Irans viktigste militære leder og en av landets mest populære personer. Han har vært sentral i iransk sikkerhetspolitikk i 40 år. Han var avholdt i egen befolkning etter tiår med innsats, først under krigen mot Irak og senere i kampen mot ISIL. Samtidig var han helt avgjørende i å utvikle Irans strategi med støtte til væpnede grupper utenfor landets grenser. Disse gruppene har bidratt til økt ustabilitet i regionen, i land som Irak, Jemen, Libanon og Syria. Svært mange har blitt drept som en konsekvens av denne strategien, som han har vært en hovedarkitekt bak.

Angrepet som drepte Soleimani, innebar en betydelig eskalering av situasjonen i Irak, i regionen og i verden for øvrig. Det iranske angrepet mot militærbaser i Irak framstår som et kalkulert og kalibrert motsvar til angrepet som drepte Soleimani. Angrepet ble gjennomført direkte fra Iran, og Iran tok tidlig ansvar for angrepet. Fra Teheran ble det samtidig uttrykt at man ikke ønsket en ytterligere eskalering.

Etter det vi nå vet, varslet Iran på forhånd om angrepet, via irakiske myndigheter. Koalisjonsstyrkene fikk foretatt nødvendige evakueringer i tide, før angrepet skjedde. Angrepet førte, etter det vi kjenner til, ikke til personskader, verken på irakere eller koalisjonsstyrker.

I etterkant av angrepene har president Trump og iranske ledere uttrykt seg i mer forsonende ordelag. Mye tyder på at den umiddelbare faren for en større konflikt og direkte konfrontasjon mellom de to landene kan ha avtatt. Begge sider i konflikten sier tydelig at de ikke ønsker krig. Forholdet mellom dem fortsetter å være spent, og man må være forberedt på at nye runder med opptrapping kan skje. En sånn type eskalering kan også komme fra iranskstøttede militsgrupper og andre aktører som ikke er under full statlig kontroll – i Iran eller andre steder.

Vi er bekymret for konsekvensene av den spente situasjonen for landene i regionen, ikke minst Irak. Sivilbefolkningen i disse landene, som i mange tilfeller allerede er under hardt press, er de som lider mest når sikkerheten forverres. Med svekket sikkerhet og lavere grad av myndighetskontroll vil også grupper som ISIL kunne styrke seg.

Jeg formidlet vår bekymring til Iraks utenriksminister da jeg snakket med ham i forrige uke. Han uttrykte en dyp uro for at Irak igjen i økende grad skal bli åsted for stormaktsrivalisering og økte interne konflikter. At dette ikke skjer, er i alles interesse. Sammen med allierte har vi investert mye for å styrke Iraks evne til å bekjempe ISIL, en innsats som har gitt resultater og bidratt til stabilisering og en bedret situasjon for lokalbefolkningen etter år med konflikt. Denne innsatsen trues dersom sikkerhetssituasjonen igjen forverres.

Fra norsk side har vi fordømt stormingen av den amerikanske ambassaden i Bagdad, angrepet på koalisjonsstyrkene i Kirkuk og de siste missilangrepene mot militærbaser der også norsk personell befant seg. Vi har samtidig uttrykt en dyp uro over den alvorlige opptrappingen mellom USA og Iran. I møter med både den iranske og den amerikanske ambassaden her i Oslo har regjeringa oppfordret partene til å bidra til å roe ned situasjonen og hindre at den eskalerer ut av kontroll.

Vi holder hele tida nær kontakt med allierte og regionale partnere. Det har vært avholdt møter både i NATO og i koalisjonen mot ISIL, og situasjonen har vært et sentralt tema i mine samtaler med europeiske kollegaer de siste dagene. Vi er ikke kjent med den fulle bakgrunnen for angrepet på Soleimani og har bedt USA om mer informasjon.

Jeg opplever en samstemt alliert tilnærming om at situasjonen må roes ned, og at løsninger må finnes gjennom forhandlinger. Jeg er også glad for at det er bred enighet i koalisjonens kjernegruppe om at vi må fortsette innsatsen mot ISIL så snart sikkerhetssituasjonen tillater det, ikke minst forutsatt at invitasjonen fra irakiske myndigheter – som er det folkerettslige grunnlaget for koalisjonens tilstedeværelse – fortsatt står ved lag.

ISIL utgjør fortsatt en trussel i Irak og Syria, i regionen og internasjonalt. Det er fortsatt behov for å bekjempe gruppen med et bredt sett av virkemidler, inkludert militære. De siste ukenes utvikling har påvirket forholdet mellom de internasjonale koalisjonsstyrkene og Irak. Det er uheldig. Koalisjonsstyrkene har en viktig rolle i å bygge Iraks egen evne til å bekjempe ISIL, og de støtter i tillegg Iraks styrker med avgjørende kapasiteter. De er også med, i noen situasjoner, på å bekjempe ISIL direkte. Koalisjonens strategi om å samarbeide med lokale myndigheter og grupper har vært vellykket. ISIL har blitt fratatt de landområdene de holdt i Irak og Syria.

Vi har samarbeidet med den irakiske regjeringa siden 2014 for å bygge kapasitet og støtte dem i deres kamp mot terrorgruppen. Både koalisjonen og vi har tilbudt vår videre støtte i dette krevende arbeidet. Samtidig har vi vært klare på at koalisjonens folkerettslige grunnlag for å være til stede med militære styrker i Irak er en invitasjon fra irakiske myndigheter. Dersom denne invitasjonen skulle falle bort, vil vi selvsagt respektere det og trekke våre styrker ut.

Det irakiske parlamentet vedtok i etterkant av de siste angrepene en resolusjon om å anmode den irakiske regjeringa om å avslutte utenlandske styrkers tilstedeværelse. Parlamentsresolusjoner utgjør ikke nødvendigvis bindende lovvedtak. Kurdiske representanter og en del sunnirepresentanter i parlamentet boikottet avstemningen. Det knytter seg usikkerhet til hvordan dette vil bli fulgt opp av irakiske myndigheter, ved den irakiske regjeringa.

Da jeg snakket med Iraks utenriksminister i forrige uke, understreket han at landet fortsatt har behov for internasjonal støtte til å bekjempe ISIL. Han uttrykte samtidig takknemlighet for den hjelpen Norge bidrar med, både humanitært og gjennom stabiliseringsstøtte og militær kapasitetsbygging.

Vi følger situasjonen tett og er i nær kontakt med irakiske myndigheter, koalisjonen, allierte og FN. Vi gjør våre egne og løpende vurderinger av grunnlaget for å være til stede med militære bidrag i Irak. Så langt, og som forsvarsministeren vil redegjøre for, er rammene og behovene for vår tilstedeværelse fortsatt til stede.

Forrige søndag kunngjorde Iran sitt femte tiltak for å redusere etterlevelsen av atomavtalen. Iran begrunner den reduserte etterlevelsen med manglende sanksjonslettelser. Avtalen, som ble inngått med de faste medlemmene i Sikkerhetsrådet og Tyskland, inneholder en rekke forordninger for å avklare at Irans atomprogram er til fredelig bruk. Det er viktig både for regional stabilitet og for det globale ikke-spredningsregimet. Regjeringa støtter arbeidet for å opprettholde avtalen.

De fem tiltakene, som har blitt kunngjort med 60 dagers mellomrom, gjør at denne uttalelsen ikke kom overraskende. Iran anser at tiltakene samlet sett opphever alle operasjonelle begrensninger for urananriking. Det gjenstår å se hvilken praktisk betydning Irans reduserte etterlevelse vil ha. Selv om Iran ikke har forlatt atomavtalen, er utviklingen høyst bekymringsfull.

Frankrike, Storbritannia og Tyskland ba i går om at avtalens tvisteløsningsmekanisme iverksettes. Med dette har de europeiske partene formelt fulgt opp sin bekymring over at Iran ikke oppfyller sine avtaleforpliktelser. Formålet med mekanismen er å avklare formell uenighet knyttet til gjennomføring av avtalen. De tre avtalepartene uttrykker håp om at det er mulig å komme fram til en enighet innenfor avtalen.

En avgjørende del av avtalen er at den gir inspeksjonstilgang for Det internasjonale atomenergibyrået, IAEA. Dette er nødvendig for å sikre at det internasjonale samfunnet har uavhengig innsyn i Irans atomprogram. Iran har uttalt at samarbeidet med IAEA vil fortsette. IAEA rapporterer jevnlig om oppfølging av avtalen. Som medlem av IAEAs styre følger Norge utviklingen nøye. Jeg tar også jevnlig opp den manglende etterlevelsen av avtalen direkte med Iran.

Vi har også merket oss uttalelsen fra Irans president Rouhani i dag, som er referert i media, om at europeiske soldater kan være i fare dersom tvisteløsningsmekanismen iverksettes fra E3-landene. Dersom dette er gjengitt riktig, er det en helt uakseptabel trussel.

Avslutningsvis vil jeg understreke at vi fortløpende vurderer den spente situasjonen og de konsekvensene dette har for norske interesser. Utenriksdepartementet er i tett dialog med norske bedrifter og med Rederiforbundet om sikkerheten for norske bedrifter og norsk skipsfart i området. Reiserådet til Iran har også blitt skjerpet som følge av konfliktene. Sikkerheten for norske borgere, ansatte ved våre ambassader og norske militære i området er, som tidligere nevnt, vår høyeste prioritet.

Statsråd Frank Bakke-Jensen [12:59:09]: La meg også få takke for muligheten til å komme til Stortinget og redegjøre for situasjonen i Midtøsten.

Som nevnt ble natt til 8. januar flere baser i Irak angrepet med ballistiske missiler avfyrt fra iransk territorium. Iranske myndigheter har selv kunngjort dette. De har beskrevet angrepet som gjengjeld for det amerikanske angrepet 3. januar, som drepte generalmajor Qasem Soleimani fra den iranske revolusjonsgarden. De fleste missilene rammet Al-Assad-basen i det vestlige Irak, hvor også norsk militært personell er stasjonert som del av koalisjonen mot ISIL.

Forsvaret iverksatte sine planverk for å beskytte personellet straks man ble klar over angrepet, og intet norsk personell kom til skade. Vi har heller ikke informasjon om drepte eller sårede blant personell fra andre koalisjonsland sine styrker. Angrepet viser at Iran har utviklet en troverdig evne til å ramme militære motstandere over lange avstander og understreker igjen behovet for nedtrapping av konfliktnivået og for å fremme et reelt forhandlingsspor.

Norsk personells sikkerhet er regjeringens høyeste prioritet når vi deployerer styrker til internasjonal innsats. Vi har like fullt besluttet ikke å trekke noe personell ut av Al-Assad etter angrepet. Det er flere grunner til dette. For det første er vårt personell trent og utrustet til å ivareta egen sikkerhet i konfliktområder. For det andre inngår vårt personell i den internasjonale koalisjonen mot ISIL, som har solide planverk og ressurser for å håndtere slike situasjoner. Endelig: Vi sender et tydelig signal til Irak om at Norge tar oppdraget i anti-ISIL-koalisjonen på største alvor. La meg legge til at vi har holdt tilbake stabspersonell som skulle til Bagdad.

Når dette er sagt, vil jeg understreke at det alltid vil være en risiko forbundet med militær deltagelse i internasjonale operasjoner. Det gjelder i høyeste grad også i Irak. Derfor fortsetter vi å følge situasjonen nøye, i tett samråd med koalisjonen, og vi gjør fortløpende egne vurderinger knyttet til styrkebeskyttelse og eventuell evakuering. Situasjonen er nå roligere, etter president Trumps tale 8. januar, men spenningen mellom USA og Iran består, og situasjonen kan igjen endre seg på kort varsel.

La meg si litt om Norges militære innsats i Irak. Vi er der på invitasjon fra landets regjering. Det norske personellet inngår i koalisjonsoperasjonen Inherent Resolve. Koalisjonens hensikt er å bistå irakiske sikkerhetsstyrker i deres innsats for å bekjempe terrororganisasjonen ISIL. Det norske bidraget er i dag en hæravdeling som skal trene og gi irakiske partneravdelinger råd i deres kamp mot ISIL. Avdelingen består av rundt 70 personell og roteres hver sjette måned.

Koalisjonens støtte til Irak har vært svært krevende, men må også sies å ha hatt viktig framgang. I 2015 og 2016 kontrollerte ISIL store deler av Irak og Syria. ISILs terrorvelde innebar enorme lidelser for befolkningen i området og tvang millioner av mennesker på flukt, både internt, til nabolandene og til Europa. Ved utgangen av 2017 var disse områdene frigjort fra ISILs territorielle kontroll. Striden ble ledet av irakiske sikkerhetsstyrker, men Irak kunne ikke ha gjort dette alene. Internasjonal militær støtte har vært nødvendig i form av både flystøtte i luften, trening, rådgivning og støtte på bakken.

Selv om ISIL er territorielt slått, lever likevel organisasjonen videre. ISIL forsøker å vinne tilbake kontroll ved å skremme befolkningen og svekke landets myndigheter gjennom terroranslag. Derfor er det viktig å opprettholde det internasjonale nærværet. Koalisjonen vurderer fortløpende situasjonen med sikte på å redusere fotavtrykket for å innta en mer tilbaketrukket rolle og fokusere på mer langsiktig kapasitetsbygging av sikkerhetsstyrkene. Basert på dette tilpasser medlemslandene, inkludert Norge, løpende sine bidrag. Her vil også NATO kunne spille en viktig rolle. NATO og Irak besluttet i 2018 å opprette en treningsmisjon nettopp for langsiktig kapasitetsbygging. Sammen med andre nordiske og baltiske land skal Norge støtte den irakiske hæren i oppbygging av en effektiv sanitetstjeneste.

Regjeringen har en klar målsetting med vår innsats i Irak. Å søke en gradvis mindre og mer tilbaketrukket rolle etter hvert som irakisk kapasitet styrkes, er koalisjonens exit-strategi. Men vi kan ikke nå sette noen endelig sluttdato for vårt engasjement. Per i dag har vi besluttet deltagelse ut 2020. Så må innretningen på bidraget og eventuell videre deltagelse vurderes fortløpende i konsultasjon med koalisjonen og irakiske myndigheter og med hensyn til sikkerhetssituasjonen.

Vi merker oss selvsagt debatten i det irakiske parlamentet og resolusjonen om at landets regjering skal trekke tilbake invitasjonen til de internasjonale styrkene. Det er fortsatt uavklart hva dette ender med. Så lenge den irakiske regjeringen ikke konkluderer med det motsatte, er invitasjonen og dermed det folkerettslige grunnlaget for norske styrkers tilstedeværelse i Irak gjeldende. Selv om koalisjonen nå har satt mye av virksomheten på hold og fokuserer på egen sikkerhet, er det ikke fattet noen beslutning i retning av å avvikle operasjon Inherent Resolve.

Regjeringen vil fortsette å følge situasjonen nøye og gjøre fortløpende vurderinger knyttet til sikkerheten til norske styrker og den videre innsatsen i koalisjonen mot ISIL:

Anniken Huitfeldt (A) [13:04:53]: Overskriften «uro i Midtøsten» er dessverre ingen nyhet, men ved starten av dette nye tiåret var voldsspiralen og den gjensidige opptrappingen mellom USA og Iran i ferd med å komme ut av kontroll. Heldigvis ser vi at konflikten nå er i ferd med roe seg, men det kan komme mer.

Det er i alle lands interesse at konflikter og interessemotsetninger kan håndteres og løses gjennom forhandlinger og diplomati, ikke med vold og gjennom den sterkestes rett. Men noen fiender må faktisk møtes med militærmakt. Lederne for Al Qaida og ISIL ble begge drept i amerikanske angrep. Som Irans toppgeneral Soleimani hadde begge mye blod på hendene, men bin Laden og al-Baghdadi var ledere for væpnede terrorgrupper, de tilhørte ikke stater. Soleimani ble regnet som Irans nest viktigste person. Likvideringen av Soleimani setter en ny og potensielt farlig standard. Det er riktig å si fra når våre allierte selv bidrar til å eskalere konfliktnivået i Midtøsten.

Forutsatt at sikkerheten for de norske styrkene kan ivaretas, og at Iraks regjering ønsker oss der, er Arbeiderpartiet for å videreføre det norske bidraget i Irak. Norge bør konsentrere seg om de oppdragene der vi har erfaring og er militært godt innkjørt, i samarbeid med viktige NATO-allierte. Om vi skal styrke våre bidrag nå, bør det skje i tilknytning til de oppdragene vi allerede er med på i Midtøsten.

De norske styrkene er ikke i Irak for å føre krig. De er der for å sette Iraks forsvarsstyrker i stand til å holde kontrollen over eget land og hindre at ISILs terrorvelde og andre militser igjen får fotfeste i Irak. Årsaken til ISILs framvekst henger sammen med Irak-invasjonen i 2003. Kjell Magne Bondevik har i ettertid sagt at han måtte stille kabinettsspørsmål i egen regjering for å hindre at Norge deltok. Den gangen ønsket både forsvarsministeren og utenriksministeren fra Høyre å delta. Fremskrittspartiet beklaget at Norge ikke deltok. I ettertid tror jeg vi alle er glad for at Norge ikke deltok i den invasjonen. Ustabiliteten skapte nemlig et maktvakuum som oppsto etter at USA trakk seg ut, og det ga grobunn for rekruttering til ISIL. Iraks egne forsvarsstyrker maktet ikke å stå imot ISIL.

Noen partier mener at Norge ikke skal delta militært i Midtøsten. Men da ISIL sto rett utenfor døra til den kurdiske befolkningen i Nord-Irak, ba de ikke om varme tepper og støtteerklæringer, de ba om militær bistand. Den norske Telemarkbataljonen gjorde en svært solid innsats med å trene de kurdiske styrkene. Kurderne i Irak og Syria viste seg å være helt avgjørende i kampen mot ISIL.

Det er uklart hva Fremskrittspartiet mener om norske soldater i Irak. Tybring-Gjedde mener at Norge ikke skal delta militært i Midtøsten. Men hans parti er faktisk for NATO-medlemskap. Da bør dette partiet ta inn over seg NATO-solidariteten og hva det handler om. Mens vi her i Norge opplever størst sikkerhetstrussel i nord, er NATO-landene i sør opptatt av terrortrusselen fra Midtøsten og Nord-Afrika. Hvis vi ønsker at de andre NATO-allierte skal stille opp for det vi opplever som vår største sikkerhetstrussel, må vi også stille opp for dem.

De norske soldatene fortjener etter min mening et klart svar fra landets nest største regjeringsparti: Støtter de eller støtter de ikke militær deltakelse i Irak? Politisk dobbeltkommunikasjon er etter min mening uansvarlig, men ekstra uansvarlig mener jeg det er i spørsmål om norske styrker i utlandet.

Med en rask uttrekking risikerer man et nytt maktvakuum i dette landet. Det kan gi rom for ulike militsgrupper, og at ISIL får nytt fotfeste. Norge har faktisk lang tradisjon for å delta militært for å skape stabilitet for sivilbefolkningen. Rett etter annen verdenskrig sendte krigsherjede Norge soldater til den britiske sonen i Tyskland. Den gangen handlet det om å stille opp for å få sikkerhetsgarantier tilbake fra britene. Vi ville ha hjelp i våre havområder i nord og stilte opp for dem i Tyskland.

Selvfølgelig skal vi alltid gjøre våre egne vurderinger av hvilke operasjoner vi skal delta i, men for dem av oss som forsvarer NATO, er det gode grunner til å stille opp både humanitært og militært. Vi klarer oss ikke best alene.

Michael Tetzschner (H) [13:09:51]: Under henvisning til det foregående innlegg, fra min ærede kollega i komiteen, vil jeg si at man kan vel kanskje finne bedre anledninger til å gyve løs på hjemlige konkurrenter og deltakere bak regjeringen enn i et så viktig spørsmål, som egentlig ikke skiller vannene når det gjelder vurderingen av alvorligheten i Midtøsten.

Jeg vil også begynne mitt innlegg med å takke for to reflekterte og kloke innlegg, som nettopp slår an den tonen som Stortinget i sin brede alminnelighet også sikkert deler, både bekymringen og den norske tilnærmingen til dette. Etter mitt syn var det også klokt av utenriksministeren å sette det droneangrepet vi var vitne til i begynnelsen av året, inn i en større kontekst. Drapet på personell i Kirkuk og så ambassadestormingen skal man også dvele litt ved, for det er faktisk slik at det er Iran som orkestrerer militsgrupper som utfordrer Iraks egen suverenitet, og hvor de til og med gir ordrer til irakiske myndigheter om å holde én kilometers avstand til de objektene de vurderer å storme. Hvis vi trekker inn folkeretten – og det bør man jo absolutt gjøre – må man også ta i betraktning de alvorlige angrep på ikke bare norsk militærmateriell, men også på dem som er i landet med et helt uomtvistelig folkerettslig solid mandat, nemlig etter invitasjon fra Iraks anerkjente myndigheter.

Så kan man diskutere klokskapen i selve droneangrepet, men der gjenstår det fakta for å vurdere om dette var et forholdsmessig eller et uforholdsmessig inngrep med tanke på folkeretten. Det er nemlig slik at FN-paktens artikkel 51 slår fast statenes rett og plikt til selvforsvar, og det er også anerkjent at man kan gjøre forkjøpshandlinger nettopp for å begrense skaden, men det er altså slik at de som utfører disse handlingene, må kunne dokumentere i ettertid, på forespørsel, at de har vært innenfor folkeretten.

Det er ingen grunn til å nære sentimentale følelser ved Qasem Soleimanis bråe død. Han har gjennom sitt virke orkestrert Irans operasjon, som går ut på å destabilisere land i regionen. De har støttet Houthi-opprørerne i Jemen, de har støttet Assad også i hans bruk av folkerettsstridige stridsmidler, gass mot egen sivilbefolkning, de har støttet Hamas og Hizbollah, og de ønsker å bruke Irak som operasjonsbase for iransk dominans fra Eufrat til Middelhavet. Så det er jo også den konteksten man må ha i minne når man vurderer disse spørsmålene.

Når det gjelder det som nå skjer med atomavtalen, som faktisk fortsatt er bindende for de landene som ikke har varslet at de trekker seg ut, vil jeg si at det er også viktig at Iran svarer på de forpliktelsene som de selv har skrevet under på etter denne avtalen, og at man ikke går i retning av et gradvis brudd. Det går både på bekymringen over at antall sentrifuger økes utover det man har avtalt, at anriket materiale målt i kilo også går utover det avtalte, og ikke minst på anrikingsgraden, som korter avstanden til å utvikle en ferdig atombombe. Også på dette punktet bryter man avtalen. Så det er viktig at man fastholder de avtalene og den avtalestrukturen som gjelder, og at man følger opp og støtter de forespørsler og forlangender som er kommet fra de europeiske landene, i første rekke Storbritannia, Frankrike og Tyskland.

Så dette har mange sider. Det at Iran også brukte så lang tid før de innrømmet at de hadde skutt ned et sivilt passasjerfly, gjør at Iran vekker minnelser hos mange av å være en bandittstat, og det er ikke det vi trenger; vi trenger seriøse stater som man kan inngå avtale med.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [13:15:18]: Jeg vil også takke utenriksministeren og forsvarsministeren for redegjørelsene. Vi har hørt det noen ganger nå, men vi blir litt klokere hver gang.

Det amerikanske droneangrepet mot den iranske generalen Soleimani den 3. januar kom overraskende på de fleste som hevder å være eksperter på politikk i Midtøsten, og mediene hengte seg på. President Trump ble på sedvanlig vis beskrevet som ustabil, og aksjonen ble omtalt som en impulshandling uten foregående analyser. General Soleimani ble beskrevet, bl.a. av NRK, som en krigshelt som var høyt elsket av iranerne. Begge disse påstandene har vist seg å være ukloke og usanne.

Det er liten tvil om at president Trump visste hva han gjorde. Sannheten er at likvideringen av Soleimani, og ikke minst Trumps gjentatte nye trusler mot det iranske regimet, har bidratt til redusert spenning i regionen – paradoksalt nok, vil mange eksperter hevde. I motsetning til mange tidligere verdensledere har Trump vist at han ikke kommer med tomme trusler. Han gjør det han sier han vil gjøre. Donald Trump er verbal og tydelig. Han setter amerikanske interesser først, og han handler ut fra USAs økonomiske interesser og militære styrke – og han får det som han vil.

Det skal faktisk Norge være glad for. Norge trenger USA som en sterk militær alliert, og som en sterk økonomisk samarbeidspartner. I en verden hvor globalister får stadig mer innflytelse, er det sågar fremstilt som kontroversielt at den amerikanske presidenten setter Amerika først, noe som faktisk burde ha vært selvsagt for en president som er valgt av det amerikanske folket.

For fremtiden bør vi venne oss til at amerikanske presidenter setter USAs interesser først. Det betyr imidlertid ikke at dette ikke samtidig kan være i Norges interesse – snarere tvert imot. USA står på de vestlige liberale demokratiers side, USA kjemper for markedsøkonomien, USA kjemper mot meningsløse og markedsdestruktive klimatiltak, og USA er samtidig vår sikkerhetsgarantist gjennom NATO. Norge og verden har mye å takke USA for.

Så til den andre påstanden, om at general Soleimani var høyt elsket av sitt folk. Etter hvert har dette vist seg å være en sannhet med mange modifikasjoner. Militære angrep på en nasjon fører ofte til at innbyggerne holder sammen og står samlet mot en felles fiende. Det skjedde også i Iran. Flere hundre tusen mennesker møtte opp for å følge Soleimanis båre til graven, og mange uttrykker sterke følelser og sinne over hans død. Men det viste seg at for mange var dette følelser som ikke stakk særlig dypt.

For general Soleimani var ikke et uskyldig offer. Soleimani var ansett som den islamske republikken Irans mektigste mann etter ayatollah Ali Khamenei. Soleimani ledet den paramilitære Qud-styrken. Han var mesterhjernen bak Irans strategi for regionalt hegemoni gjennom oppbygging av terrororganisasjoner utenfor Iran, bl.a. Hizbollahs missilprogram mot Israel og Houthi-styrkene mot Saudi-Arabia. Soleimanis oppgave var å bekjempe revolusjonens fiender, særlig USA, Israel og sunni-land som Saudi-Arabia. Qud-styrken var særlig aktiv i Libanon, Irak, Syria, Jemen, Afghanistan og Gazastripen. Soleimani ledet Qud-styrken i en rekke terrorangrep i nærområdene, og han infiltrerte terrornettverk og kriminelle nettverk over hele verden.

Det er faktisk underlig at Soleimani har fått anledning til å spre sitt internasjonale terrorbudskap og sine terrormetoder i så mange år. Revolusjonsgarden er av USA stemplet som en terrororganisasjon, og det har det jeg har beskrevet, vist ganske tydelig. Med andre ord: Soleimani var en terrorist. USAs droneangrep var derfor helt i tråd med folkeretten. Det var et selvforsvar.

Det er å håpe at USAs resolutte handling og kompromissløse holdning overfor Iran kan føre til noe positivt på sikt. Iran er en nasjon med stolte kulturelle tradisjoner og dypt historiske røtter. Det er et frihetselskende folk, et intellektuelt folk, et folk som gjennom sine mange diasporaer i den frie verden har vist vilje og evne til å skape nye liv for seg og sine. Eksiliranere som ikke har gjort seg til slaver av islam, har kunnet frigjøre seg og omfavnet de liberale frihetsverdiene.

Vi kan håpe at iranere flest kan komme seg ut av traumet som revolusjonen i 1979 skapte, at iranere flest tar et oppgjør med det totalitære imamstyret, og at Iran finner veien tilbake til sivilisasjonens fellesskap – et Iran som skrinlegger alle ambisjoner om å utvikle atomvåpen, et iransk regime som bruker tiden på å gjøre hverdagen til iranere flest bedre.

Jeg må også komme med en kommentar til representanten Huitfeldt, som prøvde å gjøre dette til en politisk debatt og en enkel debatt. Når det gjelder norske militære styrkers tilstedeværelse i Irak, er det naturlig at dette diskuteres i et NATO-perspektiv. Hvis man lytter til hva den amerikanske presidenten har sagt, sa han først i sin valgkamp før han ble valgt som president, at USA skulle ut av disse meningsløse og evigvarende krigene. Samtidig har han nå sagt at han ønsker at Europa har en sterkere tilstedeværelse i Midtøsten. Det henger ikke helt sammen. Derfor er det viktig at NATO sammen nå setter seg ned og ser på hva som er den riktige strategien for situasjonen i Midtøsten, og på hva NATO eventuelt skal eller ikke skal bidra med der. Men selvsagt skal vi forlate Irak dersom irakiske myndigheter ikke ønsker oss der.

Liv Signe Navarsete (Sp) [13:20:38]: Først: Takk til statsrådane – utanriksministeren og forsvarsministeren – for orienteringa. Det er ein styrke for Noreg og for Stortinget at ein kan halde orienteringar som dette i ope storting. Eg vil gjerne understreke at det set me pris på.

Etter lang tids spenning mellom USA og Iran gjekk USA 3. januar i det me må seie var ein open konflikt, gjennom drapet på m.a. den iranske generalen Qasem Soleimani. Og Iran gjekk 8. januar til mottiltak.

Eg er samd i at det er rett å setje dette inn i ein breiare samanheng. Det er klart at alt har ei forhistorie. Samstundes eskalerte USAs åtak konflikten til eit heilt anna nivå enn det var frå før. Så vidt eg veit, var ingen av USAs allierte informert om åtaket, det er i seg sjølv problematisk i ein allianse. Trump hevda at åtaket hindra at USA ville miste fire–fem ambassadar, medan forsvarsminister Mark Esper måndag sa at han ikkje hadde sett noko prov på at Iran planla åtak mot fire amerikanske ambassadar.

Trump og administrasjonen hans syner ofte til Noreg som ein god alliert og samarbeidspartner. Det er bra, for USA er vår viktigaste allierte. Men då bør òg Trump ha såpass stor respekt for Noreg at me får innsyn i resultata av overvakinga som låg til grunn for avgjerda om å ta ut Soleimani med fleire. Eg håpar at utanriksministeren kjem lenger i det ho sa at ein ville arbeide med, nemleg å få dette på bordet. Eg trur det er viktig for tilliten mellom USA og dei europeiske allierte.

Etter åtaket har Trump bedt NATO om å ta ei større rolle i Iran og Irak. Det er òg eit vanskeleg spørsmål ettersom USA handla i strid med folkeretten og utan å informere NATO. Viss Noreg går meir aktivt inn, reiser det fleire spørsmål.

Me ser ei flytting av grenser for korleis statar opererer internasjonalt. Saudi-Arabia, Russland og no USA opererer med likvidering som eit legitimt verkemiddel. Eg vil hevde at USA skil seg mest ut, ettersom det er eit liberalt demokrati, ein NATO-alliert og Noregs viktigaste allierte.

Representanten Tybring-Gjedde sa i innlegget sitt at Trump får det som han vil, og det er sikkert rett. Spørsmålet er i kva retning det tek oss alle, for handlingane til stormaktene påverkar sjølvsagt også oss i stor grad. Noreg er ein liten stat som er avhengig av at internasjonale normer og reglar vert oppretthaldne. Det som no har oppstått, kan gi oss vanskelege avvegingar. På den eine sida vil me følgje USA som vår viktigaste allierte. USA vil forvente at me stiller opp saman med dei, men korleis vil det i eit større bilde påverke legitimiteten til norske styrkar i utlandet? Som eit lite land må me rette oss etter det regelverket me vil at dei store landa og stormaktene skal følgje. Det er ei grunnleggjande interesse for Noreg å oppretthalde orden og hindre at stormaktene tek seg til rette. Same kva regjeringa vil lande på, må Noreg arbeide hardt for å snu den trenden som ser ut til å utvikle seg.

Viss Noreg og våre allierte vel å trekkje ut troppane sine, slik enkelte land har gjort, risikerer me – på den andre sida – at det kan oppstå eit vakuum i regionen. Det vil verte fylt, truleg av militsar og andre grupper, og situasjonen som vidare kan oppstå, kan ha fatale konsekvensar for den internasjonale tryggleikssituasjonen, noko som heller ikkje er i vår nasjonale interesse. Så det er tunge og vanskelege avvegingar regjeringa og Stortinget må gjere. Eg er glad for at regjeringa tek dette på alvor. Eg registrerer ut frå det som er sagt her, og det som eg har høyrt tidlegare, at ein ser kor vanskeleg dette er.

Professor Nouriel Roubini vart kalla for Dr. Doom etter å ha åtvara mot finanskrisa i 2008 under årsmøtet til IMF i 2006, to år før det skjedde. På Skagenfondenes nyttårskonferanse åtvara han mot at investorar kraftig undervurderer faren for ein militærkonflikt mellom USA og Iran, at den vil eskalere til krig. Eg håper han tek feil. Men det er alvorlege spenningar, og Senterpartiet vil støtte aktivt opp om regjeringas arbeid for å sikre at me får fred, ikkje eskalering til krig.

Audun Lysbakken (SV) [13:26:03]: Jeg vil også først takke regjeringen for redegjørelsen. Vi setter stor pris på at regjeringen har vært så imøtekommende med tanke på det ønsket flere partier på Stortinget har hatt om en åpen debatt. Jeg tror det er sunt, selv om spenningsnivået er noe lavere denne uken enn det var på det tidspunktet vi kom med forespørselen. Jeg tror det er godt at vi diskuterer dette likevel, også fordi dagens uttalelser fra president Rouhani, med trusler mot europeiske soldater, ser ut til å understreke at faren for en eskalering mot krig ikke er over. Det er også uttalelser som, i likhet med mange andre ting akkurat nå, understreker at det iranske prestestyret er brutalt og umulig å stole på. Jeg synes det er viktig å begynne denne debatten med å understreke vår solidaritet med de menneskene som nå har hatt mot til å gå i gatene i Iran og protestere mot regimets løgner om nedskytingen av flyet, og alle dem som i høst ble brutalt undertrykt i Iran da de krevde demokrati, og på samme måte vår solidaritet med folk i Irak som selvfølgelig er redd for at deres land nok en gang skal bli det store offeret for nye konflikter i Midtøsten.

Så er dette også en historie om en amerikansk politikk som er uforutsigbar og uvettig, om siste kapittelet i en lang historie, hvor USA som stormakt har spilt rollen som elefanten i glassbutikken i Midtøsten, der utviklingen siden den amerikanske invasjonen av Irak i 2003 har vært en sammenhengende katastrofe som vi fortsatt sliter med ettervirkningene av.

Jeg ønsker å utfordre statsrådene på en konkret problemstilling i dag. Jeg setter stor pris på at regjeringen har vært så tydelig på at for Norge er det selvfølgelig avgjørende at irakiske myndigheters invitasjon ligger til grunn for norske styrkers nærvær i Irak. Men det kan jo se ut som at det samme prinsippet ikke gjelder for USA. Før helgen kunne vi lese at den irakiske statsministeren hadde bedt utenriksminister Pompeo om å sende en delegasjon til Irak for å diskutere uttrekking av de amerikanske styrkene, som det kan være mange årsaker til at han gjør, det er mye uklarhet rundt vedtaket i det irakiske parlamentet. Men likevel: Poenget er at det amerikanske svaret var himmelropende arrogant – et tvert nei til å diskutere det. Det må være en bekymring for Norge, for vi må jo vite at USA vil forholde seg til det samme prinsippet som vi vil, nemlig at det må ligge en tydelig irakisk vilje i bunnen. Derfor ønsker jeg å høre hva som er regjeringens syn på den amerikanske avvisningen. Jeg forventer at Norges svar er veldig tydelig, nemlig at hvis Irak skulle bestemme seg for at en ikke ønsker amerikanske styrkers nærvær, så mener Norge at amerikanske styrker må trekkes ut.

Så setter jeg også pris på at Norge har etterspurt beviser for begrunnelsen for den amerikanske likvideringen. Men jeg må samtidig si at vi mener at Norge kunne vært tydeligere og tidligere ute med kritikken av dette. Det er ingen behov for bevis for at general Soleimani var en person som det ikke er noen grunn til å ha sympati for, men det er grunn til å etterspørre bevis for om dette var en klok og nødvendig handling. Jeg registrerer at veldig mange amerikanske politikere er svært tydelige i sin kritikk av dette, mens Norge ikke har vært det. Det synes vi er synd. Jeg vil også spørre om regjeringen nå er villig til å støtte det kravet som FNs spesialrapportør for utenomrettslige henrettelser har kommet med, om en gransking av likvideringen. Spesialrapportøren mener det er behov for det.

Da vil jeg samtidig si at jeg håper – og det føler jeg meg trygg på – at Norge vil støtte de kravene som kommer fra Amnesty om at iranske myndigheter nå løslater alle som er tilfeldig fengslet i forbindelse med protester, at de beskytter fanger mot mishandling, og at FN får adgang til iranske fengsel.

SV mener at de norske soldatene bør hentes hjem fra Irak. Det handler ikke om den akutte situasjonen, men den akutte situasjonen illustrerer det vi har sagt hele tiden, nemlig at allianseforholdene i Midtøsten nå er uklare, og den amerikanske politikken er uforutsigbar. Da bør ikke Norge ha militær tilstedeværelse i regionen. Det gjør oss prisgitt en uklar amerikansk politikk, og det gjør at vi har økt risiko for å bli trukket inn i konflikter. Vi bør heller prioritere vårt nasjonale forsvar og hente våre soldater hjem.

Knut Arild Hareide (KrF) [13:31:25]: Eg vil òg takke for to svært gode utgreiingar, frå utanriksministeren og forsvarsministeren. Eg er einig i det representanten Tetzschner sa: Dette var kloke innlegg, nettopp fordi me er bekymra over den situasjonen me no ser i Midtausten.

Konflikten mellom USA og Iran går jo mange tiår tilbake, men det er klart at han har eskalert, spesielt etter at USA valde å trekkje seg ut av atomavtala, og òg med dei hendingane me har sett både dei siste månadene og ikkje minst dei siste vekene.

Eg trur eg òg har lyst til å slutte meg til det utanriksministeren sa om Soleimani, for det var ei balansert beskriving. Det er ei sanning at han hadde ein betydeleg posisjon i sitt eige land, men òg stod bak handlingar som ingen av oss vil forsvare. Eg meiner at det folkerettslege grunnlaget for denne operasjonen ikkje er avklara, og det var òg det eg høyrde frå statsråden.

Det var òg ein tydeleg bodskap: Den tydelege bodskapen er at me blir med dei militære operasjonane våre så lenge Irak ønskjer at me skal vere der. Eg er glad for det, for når ein har gått ut tidlegare, har me sett at det har skapt eit maktvakuum. Derfor er eg òg glad for den bodskapen, som både forsvarsministeren og utanriksministeren kjem med. Vi må vere ærlege på det og seie at nettopp våre militære operasjonar har bidratt til framgang. ISIL, som altså er den verste terrororganisasjonen i moderne tid, er jo blitt betydeleg svekt nettopp på grunn av det militære samarbeidet. Det må derfor fortsetje, for sjølv om ISIL er svekt, utgjer dei òg i dag ein betydeleg fare.

Utfordringa mi går ut på korleis me no likevel kan bidra til å sikre at Iran ikkje får moglegheita til å utvikle atomvåpen. For det er klart at atomavtala er svekt, og som òg utanriksministeren sa: Det er jo ikkje overraskande, det som Iran gjer. Kva er dei europeiske landa sitt svar? Korleis kan me no bidra til at Iran ikkje utviklar atomvåpen? Det meiner eg er ei felles utfordring på eit spørsmål som me er nøydde til å stille oss.

Bjørnar Moxnes (R) [13:34:50]: I 2014 bestemte Solberg-regjeringen at Norge skulle delta i den USA-ledede Operation Inherent Resolve i Irak. Norge har rundt 70 soldater i landet, som nå har en stor risiko for å bli rammet av konflikten som USA utløste ved å drepe en irakisk og en iransk offiser 3. januar i år. Attentatet ble for øvrig erklært ulovlig av FNs spesialrapportør for utenomrettslige henrettelser.

Det var i sin tid USA som ved å invadere Irak bidro til at både IS og Al Qaida fikk fotfeste i Midtøsten og Irak. USA invaderte, uten FN-mandat, i strid med folkeretten. De drepte og torturerte uskyldige og ødela sivil infrastruktur. I stedet for å stille de skyldige til ansvar har USA i tiden etterpå forfulgt, fengslet og mishandlet varslerne som er en del av WikiLeaks, som har avslørt disse krigsforbrytelsene.

Da Erna Solberg sendte soldater til Irak, visste hun altså at de ville stå under ledelse av en stat som verken respekterer folkeretten eller grunnleggende menneskerettigheter. I lengre tid har regjeringen malt et rosenrødt bilde av den USA-ledede operasjonen i Irak som Norge deltar i. Under redegjørelsen for Stortinget 2. mai 2018 skrøt Frank Bakke-Jensen av de irakiske styrkene som vi samarbeider med: «Det er de som har stått i front mot ISIL, det er de som har tatt tap for å slå ISIL tilbake, og det er de som har vunnet landet sitt tilbake fra terroristene.» Han sa også: «Det er en grunnleggende forutsetning at innsatsen skal ha som formål å støtte irakiske sikkerhetsstyrker underlagt sentrale myndigheters kontroll i deres kamp mot ISIL.» Det USA gjorde 3. januar i år, var altså ikke å støtte de irakiske sikkerhetsstyrkene, men å likvidere en av styrkenes viktigste offiserer. USAs attentat ble derfor også åpent applaudert av IS, og ikke uten grunn.

Man kan være kritisk til, ja til og med en sterk motstander av, fremmede regimers militære ledere uten dermed å støtte opp om likvidering av de samme menneskene. Attentatet satte også norske soldater i stor fare. Ifølge amerikanske kilder var det nærmest et mirakel at ingen ble drept i det iranske angrepet mot den amerikanske basen der de norske soldatene oppholder seg.

Frank Bakke-Jensen har også forsikret Stortinget om at operasjonen i Irak skulle fremme Iraks demokratiske institusjoner, og da ble spesielt den irakiske nasjonalforsamlingen framhevet. Det var også skryt av at koalisjonen hadde unngått gnisninger med Iraks innbyggere. Men koalisjonens leder i USA har nok en litt annen oppfatning enn det vårt lands forsvarsminister, Frank Bakke-Jensen, har.

Nå krever Iraks folkevalgte og statsministeren at amerikanske styrker skal ut av landet. USAs svar er dermed å angripe Iraks selvstendighet og true med å beslaglegge Iraks oljeinntekter og knuse landets økonomi. Dette betyr at sentrale forutsetninger for norsk deltakelse er brutt, og at norske soldater er i fare. Rødts standpunkt er klart: Vi må få de norske styrkene hjem. Soldatene trengs til forsvar av Norge, ikke til å risikere livet i en meningsløs konflikt i Irak framprovosert av USA og i en spiral med regimet i Irak.

Jeg vil stille tre spørsmål til slutt.

For det første, til Frank Bakke-Jensen: Er hans grunnleggende forutsetning om å støtte Iraks sikkerhetsstyrker overholdt nå som USA har drept medlemmer av irakiske sikkerhetsstyrker, deriblant en sentral offiser, til åpen applaus fra IS?

For det andre: Når USA åpent nekter å forholde seg til kravet fra Iraks statsminister og folkevalgte forsamling om at USA må ut av Irak, og i stedet truer med å beslaglegge landets oljeinntekter og knuse økonomien deres, er da forutsetningen om å støtte Iraks demokrati overholdt?

Til slutt: USA satte åpenbart norske soldater i fare med angrepet 3. januar. Ifølge VG hadde soldatene våre ikke engang missilbeskyttelse. Det må også USA ha vært klar over. Jeg vil ha et klart svar: Varslet USA de norske styrkene i forkant av likvideringen av Soleimani og den irakiske offiseren, slik at Norge kunne ta forholdsregler for å beskytte soldatene våre, eller gjorde de det ikke?

Statsråd Frank Bakke-Jensen [13:39:55]: På nytt vil jeg takke for oppfordringen om å komme hit og holde denne redegjørelsen. Dette er viktige debatter for Stortinget. Jeg skal avslutningsvis ta en gjennomgang av hovedpunktene.

Når vi er ute med styrker, er personellets sikkerhet vår høyeste prioritet. Derfor er vi sikre på at det personellet vi har i Irak, er trent og utrustet til å ivareta egen sikkerhet i møte med aktuelle trusler. Derfor er vi også i et tett samarbeid i koalisjonen om det oppdraget vi er på i Irak, som har kommet på invitasjon fra irakiske myndigheter, der de norske soldatene deltar i en internasjonal koalisjon på 70 nasjoner i kampen mot terrorbevegelsen ISIL. Dette har vært helt avgjørende for at irakiske styrker har evnet å bekjempe ISIL territorielt.

Når det i denne salen brukes ord som «rosenrødt» om den situasjonen som er der nede, oppfatter jeg det som ganske respektløst overfor styrkene vi har ute, og overfor det samarbeidet vi har for å hjelpe irakiske styrker.

ISIL er territorielt bekjempet, men de utgjør fortsatt en terrortrussel. Vi vurderer løpende og i nær kontakt med samarbeidspartnerne våre i den internasjonale koalisjonen den videre innretningen av den militære innsatsen der nede – med ett mål, og det er at Irak selv gradvis skal kunne overta det samlede ansvaret for landets og innbyggernes sikkerhet.

I en diskusjon om situasjonen der nede er det veldig enkelt – det er egentlig billige poeng – å putte konflikten mellom USA og Iran opp i den samme gryten som koalisjonens kamp mot ISIL. Vi merker oss den resolusjonen som ble gjort i det irakiske parlamentet den 5. januar. Av respekt for Iraks selvstendighet har vi også respekt for at de har en politisk prosess, og for at det er en konstitusjon i Irak som sier at parlamentet har én oppgave og regjeringen en annen, og vi avventer nå kontakt med den irakiske regjeringen i denne saken. Hvis den irakiske regjeringen trekker tilbake invitasjonen, har vi sagt at vi trekker oss. Foreløpig har vi ikke fått de signalene.

Foreløpig står koalisjonen der rett og slett fordi kampen mot ISIL ikke er over. Jeg mener at en god måte å vise at vi skiller mellom konflikten mellom Iran og USA og kampen mot ISIL på, er at vi er tydelige på at vi står der i en koalisjon mot ISIL.

Jeg merker meg de forskjellige innspillene fra salen. Jeg er veldig tilfreds med at vi stort sett er enige om at dette er en viktig innsats. Husk at denne innsatsen er grunnlaget for humanitært arbeid, humanitær bistand og muligheten for å løfte denne regionen opp til et litt mer stabilt nivå. Derfor er det mange nasjoner som bidrar, og mye ressurser som blir satt inn i denne kampen.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [13:43:58]: Jeg vil få takke for innspillene og debatten som har vært. Jeg mener også det er en styrke at vi både har muligheten til å konsultere Stortingets organer, som den utvidede utenriks- og forsvarskomité, og samtidig kan ha åpne redegjørelser og diskusjoner av denne typen. Jeg tror dette er et spørsmål som opptar og angår mange utenfor stortingssalen. Det at de kan få anledning til på sett og vis å lytte til og gjøre seg opp en mening om debatten, mener jeg er positivt.

Så vil jeg bare gi noen korte kommentarer – det er nok det jeg rekker – knyttet til noen av de spørsmålene som kom.

Når det gjelder det irakiske parlamentet, er det viktig å understreke at det ennå ikke har kommet noen klare signaler fra Iraks side om hva vedtaket er og hvordan det skal følges opp. Det var et sentralt poeng i min samtale med den irakiske utenriksministeren. Det er det samme bildet som går igjen hos alle andre som også har hatt samtaler. De ønsker selvfølgelig nå å gå inn i en prosess hvor de skal definere både hva vedtaket innebærer, og hvordan det skal følges opp. Men det var én veldig tydelig beskjed, som ble gjentatt flere ganger, og som også har blitt gjentatt til flere av mine kollegaer, og den gjaldt behovet for å fortsette kampen mot ISIL. Det er et veldig tydelig behov Irak ser, for de er også svært klar over hvilken mulighet ISIL igjen har til å få fotfeste i regionen dersom man ikke lenger fører kampen.

Som forsvarsministeren helt riktig sa, er det invitasjonen fra irakiske myndigheter som er vårt og koalisjonenes folkerettslige grunnlag for å være til stede. Det er selvsagt at vi forholder oss til det, og det er ingen andre signaler enn at koalisjonen også selvfølgelig forholder seg til det.

Så til spørsmål fra representanten Lysbakken, særlig knyttet til Iran: Jeg hadde i går et møte med Amnesty om akkurat demonstrasjonene og også den jobben Amnesty nå gjør for å forsøke å kartlegge hvor mange som er blitt drept eller skadet i forbindelse med de demonstrasjonene som både var før jul, og som nå har blitt gjenopptatt. Det er ett nytt element ved demonstrasjonene som nå skjer, og det er at studenter også i stor grad deltar. Det er i grunnen første gang på ti år at man ser at studentene tar til gatene på den måten. Jeg uttrykte min veldig sterke bekymring 21. november, da disse demonstrasjonene var på høyden, og ikke minst krevde jeg at iranske myndigheter måtte respektere fredelige demonstranter, måtte respektere ytringsfriheten og demonstrasjonsfriheten.

Jeg mener det er viktig at vi også har i minne det som har vært to av våre fem anbefalinger til Iran i Menneskerettighetsrådets høringer, og det har særlig gått på det å ha et trygt rom for sivilsamfunnet, ikke minst for menneskerettighetsforsvarere, og også å ta vare på og ivareta rettighetene til dem som sitter i fengsel, inkludert at de skal få helsehjelp i tide. Dette er noe som brytes daglig, og som vi er dypt bekymret for. Derfor har vi også gjentatte ganger tatt disse tingene opp når vi kaller Irans ambassadør inn til UD. Det var også sentrale temaer da utenriksminister Zarif var i Norge før jul. Dette er noe vi tar opp og kommer til å fortsette å ta opp.

Både vi og andre allierte har vært i briefinger både i det amerikanske utenriksdepartementet og i Pentagon. Dette gjør vi sammen med allierte. Og som jeg var inne på i min innledning, har informasjonen som har kommet fra amerikanerne, foreløpig ikke vært av en sånn karakter at vi eller andre har tatt stilling til alle sider ved grunnlaget for angrepet som drepte Soleimani. Det har vi rett og slett ikke nok informasjon til å gjøre. Derfor fortsetter vi å etterspørre den informasjonen. Det har vi og også andre gjort.

Til kravet fra FNs spesialrapportør for utenomrettslige hendelser, Agnes Kalamar: Dette er en spesialrapportør som kan komme med egne anbefalinger, det er en del av mandatet, som ikke nødvendigvis er FN-anbefalinger. Det er likevel en del av mandatet. Vi har foreløpig ikke tatt stilling til det kravet som er kommet. Det har vi ikke registrert at noen andre land heller har gjort. Men vi registrerer de diskusjonene som er, og vi følger disse diskusjonene nøye.