Vetle Wang Soleim (H) [10:03:31]: (ordfører for sakene): Jeg vil begynne med å takke for et meget godt samarbeid med de andre partiene i finanskomiteen i arbeidet med å ferdigstille skatteinnstillingen for 2019. Selv om det kjekkeste for oss politikere er å snakke om utgiftssiden, er det altså vedtakene som fattes i dag, som finansierer det de ulike partiene har lovet velgerne sine.

Jeg vil i forlengelsen av dette gi skryt og en stor takk til komiteens sekretariat og andre ansatte på Stortinget som sørger for at komiteens behandling går som den skal. Jeg vil også spesielt takke for samarbeidet mellom regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti, som har ledet fram til et statsbudsjett for neste år, og da også er grunnlaget for den innstillingen som komiteen fremmer for Stortinget her i dag.

Etter budsjettforhandlingene på Stortinget ligger hovedgrepene i regjeringens skatteopplegg fast. La meg trekke fram noen av de viktigste tiltakene:

Stortinget slutter seg til regjeringens forslag om å fortsette med å senke den generelle skattesatsen fra 23 til 22 pst. Dette vil gjøre det mer lønnsomt å investere i arbeidsplasser i Norge. Tiltaket er i tråd med skatteforliket på Stortinget, for der ble det sagt at man skulle se på den framtidige skattesatsen, i tråd med og i lys av den internasjonale utviklingen. Med 23 pst. har Norge hatt Nordens høyeste skattesats, og hvis vi har en sats som ikke er konkurransedyktig sett opp mot andre sammenlignbare land, faller Norges attraktivitet.

Vi vet at Sverige har 22 pst. i dag og skal ned til 20,6 pst. i 2021, så dette er ikke noe kappløp mot bunnen, som enkelte hevder, dette er en tilpasning til den internasjonale situasjonen, og vi er fortsatt langt unna bunnen. Samtidig er dette viktig for vanlige innbyggere i dette landet, for vi omfordeler gjennom trinnskatten slik at de med minst inntekt får minst skattetrykk.

Regjeringens forslag om å kutte i skatten på arbeidende kapital står flertallspartiene bak. Formuesskatten er en særskatt for norske eiere som diskriminerer nordmenn sammenlignet med utlendinger. Det er en skatt Norge nærmest er alene om å ha i Europa, en skatt som mange bedriftseiere, kanskje spesielt i verftsindustrien og i servicenæringer knyttet til petroleumsindustrien, har merket godt. Lokalt eide selskap tapper sin egen egenkapital for å slippe å permittere ansatte, kanskje å måtte gå konkurs, for å holde hjulene i gang og for å kunne omstille seg. Derfor er det viktig at vi nå kutter skatten videre på aksjer og driftsmidler ved å øke rabatten fra 20 til 25 pst. På den måten sikrer vi at varer på lager og eierskap i næringsliv ikke skattlegges like hardt som i dag.

Regjeringen foreslo i statsbudsjettet å kutte eiendomsskatten for vanlige folk som eier en bolig eller fritidsbolig. Dette gjør man ved å kutte den maksimale promillesatsen med to enheter, fra 7 og ned til 5 promille. Det innføres en obligatorisk reduksjonsfaktor på 30 pst., slik at ikke mer enn 70 pst. av markedsverdien kan tas med i skattegrunnlaget når man skriver ut eiendomsskatt på folks hjem i kommunene.

Samtidig strammer vi inn på hvor raskt man kan øke eiendomsskattetrykket, nå blir det kun mulig å øke med 1 promille i året, ned fra tidligere 2 promille. Disse nevnte tiltakene som Stortinget i dag vedtar, er bare noen av en rekke tiltak som gjør Norge mer konkurransedyktig og sørger for at det lettere skapes flere arbeidsplasser i dette landet.

Med det skatteopplegget som vedtas i dag, har denne regjeringen senket skattene med om lag 25 mrd. kr siden den tiltrådte i 2013. Likevel har man økt samferdselsbudsjettet med 75 pst., likevel behandles flere pasienter raskere, og likevel er rekordfå kommuner på ROBEK-listen.

Etter å ha vært nede i en dyp bølgedal med høy arbeidsledighet ser vi nå virkelig at veksten er på tur opp igjen, ikke bare på de plassene i landet der det har vært nedgangstider – nei, veksten skjer over hele landet og i samtlige bransjer. Det er en meget gledelig utvikling for landet, den skal vi ta med oss og sørge for at fortsetter. Etter min mening er ikke en kjempestor skatteregning måten å gjøre det på.

Å samle inn mer penger fra folk og bedrifter hit til Oslo for å dele dem ut igjen er etter min mening ikke bare et fordyrende mellomledd. Det forhindrer enkeltbedrifter i å investere i flere arbeidsplasser, i sine ansatte og i utvikling av egen næringsvirksomhet. Det er faktisk private arbeidsplasser og vanlige folks penger vi skriver ut skatt på i dag. Hvis vi klarer å gjøre nødvendige prioriteringer, trenger man ikke å øke skattene. Tenker man litt smartere og nytt, kan man faktisk kutte i skattene samtidig som man satser på velferd, slik denne regjeringen gjør.

Jeg vil avslutningsvis berøre to punkter som ligger til behandling i salen i dag. Det første punktet er innføring av en generell elavgift på kraft som benyttes til å utvikle kryptovaluta. Jeg er glad for at det er et enstemmig storting som i dag slutter seg til dette. Det er etter vårt syn ikke riktig at kryptovaluta, som er en meget kraftkrevende virksomhet, skal høste den samme fordelen som øvrig tung og kraftkrevende industri i dette landet.

Der kryptovaluta er en digital valuta som ikke er garantert av noen sentralbank, men har en vekslende verdi basert på tilbud og etterspørsel, er industrien i Norge en stor del av de verdiene dette landet skaper – og store arbeidsgivere. Kryptovaluta er mer en spekulativ virksomhet, og man vet at den benyttes som betalingsmiddel av kriminelle og for å unndra skatt.

Enkelte medier melder nå at utvinning av kryptovaluta i løpet av dette året vil kreve en halv prosent av verdens totale energiforbruk, samtidig som det er anslått at 700 millioner mennesker ikke vil ha tilgang til elektrisk energi i 2030. Nå er det ingen direkte sammenheng mellom norsk strømforbruk og antallet mennesker i verden uten tilgang på elektrisk energi, men når vi hører at denne virksomheten tilsvarer strømforbruket til et større og større europeisk land for hvert kvartal som går, er det kanskje greit å stramme inn på fordeler som for øvrig er tilgodesett annen industri og enkelte deler av landet.

Videre er det viktig å påpeke at dette ikke betyr at det blir ulovlig eller umulig å drive med utvinning av kryptovaluta i Norge. Det betyr bare at de som driver med utvinning av kryptovaluta, må betale det samme som alle andre som driver alminnelig næringsvirksomhet i dette landet, gjør.

Komiteen har innstilt på å gi regjeringen noe handlingsrom tidsmessig i denne saken. Grunnen til det er at dette er teknisk komplisert. Det er ikke forlikspartnernes intensjon – jeg har heller ikke oppfattet at det er intensjonen til noen av de andre partiene i komiteen – å ramme blokkjedeteknologien eller datasentre generelt. Det er kun den kraften som brukes til utvinning av kryptovaluta som ønskes avgiftsbelagt med den generelle satsen. Selve teknologien blokkjede er en teknologisk nyvinning som mange aktører nå jobber med å se muligheter i, det inkluderer også staten.

Skattedirektoratet har på oppdrag fra Finansdepartementet utredet en mulig modell for å gjennomføre Stortingets ønske, men den har ikke vært ute på høring hos næringen, og den har fått noen innvendinger som er verdt å vurdere nærmere før forslaget iverksettes. Derfor har regjeringen fått som utgangspunkt at den generelle avgiften trer i kraft fra 1. mars, men med noe slingring hvis høringen tar lengre tid, eller man avdekker avveininger som må utredes nærmere. Uansett er det klare vedtaket i Stortinget at dette skal innføres.

Det andre punktet er det løse forslaget som flertallet fremmer i salen i dag, og det løse forslaget fra Arbeiderpartiet, som går på et lovvedtak. La meg først ta flertallets anmodningsforslag. Anmodningsforslaget som fremmes, er et svar på en del spørsmål som har dukket opp. Man går her inn for å oppdatere loven og utvide anvendelsesområdet. For kommunesammenslåinger er utgangspunktet at inndelingslovens regler kan unntas fra øvrig lovverk i en sammenslåingsprosess med en harmonisering av de ulike kommunenes utskriving av eiendomsskatt i løpet av to år, slik at de i løpet av denne perioden kan samkjøre de ulike reglene og satsene.

Eiendomsskatteloven inneholder ikke noen spesifikk regel om kommunesammenslåing, men det ble i finanskomiteen løftet fram et konkret lovforslag som komiteen ba Finansdepartementet gjøre en hurtig og foreløpig vurdering av. Den vurderingen mottok komiteen på mandag.

Forslaget som flertallet fremmer i dag, setter opp noen tydeligere føringer for hvordan lovverket skal utformes. Flertallet mener at det er rett at kommuner som i dag får store inntekter fra vindkraft, vannkraft eller petroleumsanlegg, også skal ha det i en sammenslått kommune. Det hensynet må likevel balanseres opp mot vernet vanlige innbyggere og bedrifter skal ha mot å få brå skatteøkninger over natten. I tråd med de endringene som for øvrig finnes i eiendomsskatteloven, der vi har fastslått hvor raskt et kommunestyre kan øke promillesatsene fra et år til et annet, skal også bestemmelsen som gjelder for sammenslåtte kommuner, sørge for at innbyggere og næringsliv ikke kan bli utsatt for for store og brå skatteøkninger fra et år til et annet. Jeg ser fram til at regjeringen så raskt som mulig, men også så grundig som nødvendig, kommer tilbake til Stortinget med et lovforslag basert på dette anmodningsforslaget.

Derfor er det med stor undring jeg ser at Arbeiderpartiet fremmer et løst lovforslag i salen på skatteinnstillingen. Det er en alvorlig måte å drive politikk på. Vanligvis fremmes det anmodningsforslag der regjeringen bes om å utrede og vurdere for så å komme tilbake til Stortinget med et lovverk som har vært på høring, som er kvalitetssikret teknisk, og som passer inn i den berørte loven. Det har i alle fall ikke de ti siste årene blitt foreslått lovverk ut fra et løst forslag i salen på skatteinnstillingen. Arbeiderpartiet fraviker med det nok en gang linjen som et ansvarlig og styringsdyktig parti. Forslaget deres reiser flere spørsmål enn det besvarer, og når det gjør det, bør ikke Stortinget vedta det rett over bordet på den måten.

Jeg tar med det opp forslaget som Høyre fremmer sammen med Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti.

Rigmor Aasrud (A) [10:21:52]: Takk til komiteen for effektivt samarbeid i forbindelse med behandlingen av denne saken.

Arbeiderpartiet vil ha et Norge der grunnleggende velferdstjenester er finansiert av fellesskapet. Barnehage, skole, helsehjelp og omsorg er oppgaver som løses best i fellesskap. Mange land har valgt andre løsninger der folk må ut med høye egenandeler og forsikringer for å kunne bruke de samme tjenestene. Det fører til ulike tilbud og at lommeboka bestemmer tilbudet du skal få. Det skaper ulikhet og er kilde til sosial uro. Et sånt samfunn vil vi ikke ha i Norge.

For at alle skal ha like muligheter og et tilfredsstillende sikkerhetsnett om man ikke kan sørge for egen inntekt, har vi det store spleiselaget. Det er her skatter og avgifter kommer inn. Når skatter og avgifter reduseres, blir det mindre i spleiselaget. Kaka til fordeling blir mindre, og mulighetene for gode velferdstjenester for alle reduseres – ikke for dem som har mest, men for dem som har minst.

Arbeiderpartiet mener vi skal ha et skattesystem med et bredt grunnlag. Da blir det mulig med forholdsvis lave satser og mer symmetri mellom de forskjellige skattetypene. Et annet viktig formål med skattesystemet er å omfordele ressurser i samfunnet. For å bidra til en mer rettferdig fordeling må folk skatte etter evne. Høyreregjeringen gir skattekutt etter evne. I årene med høyreregjering har de tusen med høyest formue fått 1,3 mill. kr i skattelette. Det bør ikke overraske noen at forskjellene mellom folk da øker.

Også i år har vi fått servert et budsjett for de rike. Skattekutt på arbeidende kapital har blitt framstilt som en håndsrekning til småbedriftseiere. Men å øke verdsettelsesrabatten på aksjer og driftsmidler er i realiteten politikk skreddersydd for dem med store formuer – enkelt og greit fordi store formuer ofte består av aksjer. Jo større formue, jo større skattekutt.

Arbeiderpartiet er bekymret for økende ulikhet. Tilsynelatende er regjeringen også det, siden de har varslet en stortingsmelding om temaet. Men da framstår det som litt underlig at regjeringen vil bruke nærmere 700 millioner budsjettkroner på et sånt skattekutt.

I høst kom det ferske tall fra SSB som viser en kraftig økning i forskjellene mellom folk. Nå eier den ene rikeste prosenten i Norge mer enn halvparten av all formue. For litt over 20 år siden eide denne ene prosenten mindre enn halvparten. Det er spesielt de siste fem årene at andelen til de rikeste har skutt fart. Da blir det mindre på alle andre. En sånn utvikling vil vi ikke ha.

Når Arbeiderpartiet er bekymret for økt ulikhet, går vi for løsninger som virker. Et kraftfullt virkemiddel er formuesskatten. De som betaler formuesskatt i dag, må betale litt mer med vårt opplegg. Men det ikke bare de rike som drar ifra – med høy vekst i sin formue – noen faller også fra i bunnen. Arbeidsfolk som har de laveste lønningene, har hatt en spesielt svak utvikling etter 2015.

Økte forskjeller bidrar til at tilliten mellom folk svekkes. De som eier kapitalen, stikker av med en større del av kaka, mens arbeidsfolk får mindre. Det er urettferdig, og det er dette vi burde fokusert på i denne debatten. Opprøret i Frankrike er en tydelig påminnelse om hvordan folk reagerer når de opplever at noen blir forfordelt. Norge er heldigvis ikke der.

Arbeiderpartiet vil mer for folk i jobb. En mer rettferdig fordeling krever en mer rettferdig skattepolitikk. Det er egentlig ganske enkelt. En rettferdig skattepolitikk er den skattepolitikken som gagner folk flest: nordmenn med vanlige inntekter. Derfor reduserer Arbeiderpartiet skatt på inntekt for fire av fem nordmenn. Og hør etter, alle fra posisjonspartiene som har talepunkter som sier det motsatte: De som tjener mindre enn 750 000 kr i året, får mindre skatt med Arbeiderpartiet.

De aller fleste nordmenn får dermed mer å rutte med med Arbeiderpartiets skattepolitikk – de aller fleste nordmenn får det. De vil få økt minstefradrag – fordi det er rettferdig. Vi setter ned skattesatsen for dem med lave inntekter – fordi det er rettferdig. Vi foreslår at enslige minstepensjonister får 4 000 kr mer i året – fordi vi mener det er rettferdig.

Mer til dem som trenger det, betyr noe mer skatt for dem som tåler det. For å skatte rettferdig må folk skatte etter evne. Med vårt opplegg må de som tjener mer enn 1 mill. kr i året, betale litt over 600 kr ekstra i skatt i måneden. Det tåler de.

Nesten en halv million nordmenn pendler for å komme seg på jobb. Å pendle har blitt dyrere under høyreregjeringen. Økt egenandel før du får skattefradrag, gjør det vanskeligere å bo langt unna der jobbene er. Det gjør at nesten hele skatteletten disse personene har fått, blir spist opp bare av økt skatt på pendling.

Skattekutt gjør ikke kaka større, ikke engang regjeringen tror på det. Både i skatteproposisjonen for 2015 og i svar på våre budsjettspørsmål nå i høst sier finansministeren at det ikke er grunnlag for å budsjettere med dynamiske effekter av forslagene til skatteendringer. Det er altså ikke kaka som blir større, men bankkontoen til dem med store formuer.

Vi har lenge hatt en balanse mellom hvordan kapitaleiere og arbeidere får avkastning på sin innsats. Det har vært en av de store suksessfaktorene i Norge. En mer rettferdig fordeling enn i mange andre land gjør Norge til det samfunnet mange misunner oss. Men denne balansen kan vi ikke ta for gitt. For at arbeidsfolk skal få sin rettmessige del av kaka, må flere organisere seg. En sterk fagbevegelse som står sammen, får til mer. Med flere organiserte kan arbeidstakernes interesser representeres, og det er bra. Derfor øker vi fagforeningsfradraget med 1 000 kr.

Det har blitt nye arbeidsplasser i Norge så langt i år. Det skyldes lav rente, ansvarlige parter som bidro til et ansvarlig lønnsoppgjør, og økt oljepris. Regjeringen og stortingsflertallet burde sende et stort takkekort til arbeidstakerorganisasjonene. De har tatt stort ansvar gjennom en vanskelig periode i norsk økonomi.

Men hva leverer regjeringen tilbake?

• kutt i verdien av sluttvederlag for dem som må slutte i jobb

• kutt i feriepenger til de ledige

• kutt i skattefradraget for fagforeningskontingent fordi det ikke ble prisjustert

• kutt i skattefradraget for pendlere

• kutt i kjøregodtgjørelsen

• kutt i reise- og diettsatsene

For noen år siden ropte Fremskrittspartiets leder Siv Jensen ut at den norske modellen sto i veien for det norske folk. Nå er det tydelig at det er finansminister Jensen selv som står i veien for norske arbeidsfolk. Kutt i reise- og diettsatsene er et alvorlig angrep på noe av det som er kjernen i den norske modellen: respekten for forhandlinger. Reise- og diettsatser forhandles mellom staten og arbeidstakerorganisasjonene.

Det er kommunalministeren som er ansvarlig for forhandlingene. Finansministeren må være svært lite fornøyd med det arbeidet kommunalministeren har gjort, siden hun mener at satsene for dagdiett er høyere enn det som er rimelig. Det samme sier budsjettkameratene i innstillingen som begrunnelse for at man skattlegger utenlandsdietten. Verken finansministeren eller flertallet i salen her i dag tar forhandlingsresultatet på alvor når de innfører skatt på diett. Det er å lure arbeidstakerorganisasjonene til å godta en kompensasjon som viser seg ikke å være reell. Det handler om å forstå de bærende prinsipper i den norske modellen, og da gjør man ikke sånn. Og la det ikke være noen tvil: Arbeiderpartiet setter arbeidstakerne først – alltid.

Jeg tar dermed opp de forslagene som Arbeiderpartiet selv fremmer eller er en del av, og jeg vil også si at i avstemningen i dag kommer vi til å støtte forslagene nr. 11, 13 og 14 fra Senterpartiet.

Sivert Bjørnstad (FrP) [10:36:15]: Skatter og avgifter bidrar til å finansiere fellesskapet vårt. Selv for en liberalist som meg er det utgangspunktet. Det er helt grunnleggende at innbyggere og bedrifter betaler for de basistjenestene man nyter godt av gjennom et liv, at vi har en rettsstat, en domstol og et politi, at vi har et forsvar av landet vårt, og at vi har sterke velferdstjenester som tar vare på oss i de mest kritiske delene av livene våre.

Forskjellen på oss liberalister og andre på høyresiden på den ene siden, som ønsker mindre stat, men sterkere fellesskap, og sosialistene på den andre, er at de har mye mindre omtanke og respekt for andre menneskers penger. Istedenfor å lete med lys og lykte etter hvordan man kan forbedre, forenkle og fornye tungrodde offentlige systemer, leter de like gjerne etter nye muligheter for å ta inn økte skatter og avgifter fra folk og næringsliv. Det preger også den debatten vi har nå, og dokumentene som ligger til grunn for det vi behandler i dag.

Den grunnleggende forskjellen på høyre- og venstresiden er altså om folk flest er best i stand til å ta vare på sine egne penger, eller om staten av ren omsorg bør ta hånd om dem. Det litt underfundige er at de også, under det de kaller den blåeste regjeringen i landets historie, ønsker å overlate mer av innbyggernes midler til denne regjeringens rådighet. Det takker vi heldigvis nei til.

Da Fremskrittspartiet gikk til valg på et regjeringsskifte for snart seks år siden, gikk vi til valg på en regjering som ønsket å redusere det samlede skatte- og avgiftsnivået i landet. Historien så langt, inkludert neste års budsjett, viser at vi har redusert skatter og avgifter med nesten 25 mrd. kr. Det har vært en helt riktig medisin i møte med et arbeids- og næringsliv i voldsom omstilling, konkurranse fra naboland med en mer moderat selskapsskatt og en oljenedtur som rammet landet hardt i noen år, men som heldigvis, bl.a. på grunn av kraftfull politikk, ikke har satt varige spor i økonomien.

Vi er fornøyd med det vi har fått til så langt, men vi skal videre. En av skattene som er vanskeligst å forsvare, er den usosiale eiendomsskatten, en skatt som ikke tar hensyn til hvor mye den enkelte tjener eller har av verdier, og som rammer dem som står utenfor arbeidslivet eller har blitt pensjonist med varig lavere inntekt. Fra og med neste år kan kommuner som innfører eiendomsskatt, kun kreve inn 1 promille det første året, og kommunene kan kun øke skatten med 1 promille hvert år, mot 2 promille tidligere. Det ble vedtatt på denne dagen i fjor.

I år vedtar stortingsflertallet at maksimal sats kommunene kan kreve inn i eiendomsskatt i 2020, går fra 7 til 5 promille. Det betyr at de som i dag blir hardest rammet av eiendomsskatten, får en håndsrekning fra stortingsflertallet.

Dessverre er det sånn at det bare er Fremskrittspartiet som ønsker å fjerne loven om eiendomsskatt, men derfor er vi også veldig fornøyd med at vi får med et flertall på Stortinget på disse endringene. Blant innbyggerne er det kun 29 pst. som oppfatter eiendomsskatten som en rettferdig skatt, så vi har i det minste med oss folket.

Selskapsskatten går videre ned neste år. I dag har Norge Nordens høyeste selskapsskatt. Fra 2013 er skatten satt ned fra 28 pst. til 22 pst. neste år. Det er et kraftfullt virkemiddel for å trekke flere virksomheter og investeringer til Norge. Selvsagt betyr skattenivået noe når man skal velge lokasjon for virksomheten. Dessverre står flere av opposisjonspartiene på at Norge fortsatt skal ha høyest skattesats i Norden.

Samtidig som vi senker selskapsskatten, gjør vi flere endringer i skattereglene for selskaper for at skattepliktig overskudd i større grad skal samsvare med faktisk overskudd, og vi gjør det vanskeligere for flernasjonale konsern å flytte overskudd ut av Norge.

I 2014 sa opposisjonen at skatte- og avgiftslettelsene til regjeringen holdt til en femmer om dagen. Omtrent det samme sa de i 2015 og i 2016. Neste år, når man legger sammen alle femmerne, kommer vi til at en helt vanlig, gjennomsnittlig familie sitter igjen med omtrent 11 000 kr mer i året enn de gjorde under de rød-grønne i 2013. I stedet for å dele på antall dager kan man multiplisere med antall år. I løpet av en stortingsperiode vil en familie sitte igjen med mellom 40 000 og 50 000 kr ekstra. Det er penger som virkelig betyr noe i privatøkonomien til den enkelte familie.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [10:50:00]: Mye går bra i Norge, og vi skal være veldig godt fornøyd med at vi lever i et land med stor rikdom, store muligheter og mange høykompetente folk som gjør en utrolig god jobb hver eneste dag for å gjøre Norge bedre. Samtidig ser vi noen tunge trender som går i feil retning, og som vi som land er nødt til å få gjort noe med.

Vi ser økende forskjeller mellom dem som har gode inntekter, og dem som har lave inntekter. Vi ser utfordringer knyttet til å sørge for aktivitet i hele landet, og vi ser utfordringer når det gjelder tap av norske arbeidsplasser i flere næringer.

Nettopp da er de politiske veivalgene en tar, viktige – om de veivalgene er egnet til å gjøre noe med de utfordringene en ser, eller om de tvert imot bidrar til å forsterke problemene. Senterpartiet er opptatt av at en skal skatte etter evne. Vi er opptatt av at de som har lave inntekter, skal få mer å rutte med, samtidig som de som har høye inntekter i det norske samfunnet, og som de senere årene har opplevd å få gigantiske skattelettelser, kan bidra noe mer til det norske samfunnet. Det har de god rygg til å bære.

Med vårt skatte- og avgiftsopplegg for neste år vil alle med inntekt under 750 000 kr få skattelette. Folk med en helt vanlig lønnsinntekt på 500 000–600 000 kr vil få en skattelette på nesten 2 000 kr med vårt skatteopplegg for neste år. I tillegg har vi en reduksjon i avgifter. Vårt opplegg ligger 1 mrd. kr under det som flertallspartiene legger opp til. I tillegg legger vi inn en skattelette gjennom å legge til rette for et CO2-fond for næringstransporten, for å legge til rette for en praktisk og god ordning for utskiftning av kjøretøy, for å få inn ny teknologi, bl.a. for å styrke miljøet og klimaet.

Med det flertallet som er i dag, har en rekke grupper i det norske samfunnet fått skjerpet skatten. Det gjelder bl.a. pendlerne. Det er hundretusenvis av folk som pendler hver eneste dag i Norge. Bare fra Akershus og inn til Oslo er det over 80 000 som pendler hver eneste dag. I tillegg er det mange som er ukependlere, som bor borte fra sin familie i lengre perioder, og som jobber i yrker der det er press på lønns- og arbeidsvilkår, som opplever at hverdagen blir vanskeligere å få til å gå i hop, både praktisk og økonomisk. En kan se at gjennom de vedtakene som ble fattet i forbindelse med fjorårets budsjett, har det blitt 7 000–8 000 kr i økt skatt for dem som bor på brakke. Dagpendlerne har også opplevd økt skatt på flere tusen kroner.

Vi har også sett en avgiftspolitikk som både er svært uforutsigbar, og som rammer norske arbeidsplasser. Det har blitt en kraftig avgiftsøkning på norsk innenlands lufttransport, noe som rammer veldig mange av dem som er avhengige av å bruke fly i vårt langstrakte land, både folk og næringsliv.

Vi har sett en økning i beskatningen av reiselivet gjennom økning av momssatsen i flere runder. I fjor fikk næringsmiddelindustrien, den største fastlandsindustrien Norge har, et avgiftssjokk over natten som skapte utfordringer. Avgiften på ikke-alkoholholdige drikkevarer blir ikke redusert av flertallet i år. Det betyr at veldig mange av de bedriftene som ser blodrøde tall, og som jobber fra dag til dag og forsøker å opprettholde familieeide bedrifter som har lange tradisjoner i Norge, ikke får noen håndsrekning fra flertallet. Tvert imot blir avgiftene opprettholdt, samtidig som den helt urimelige forskjellsbehandlingen av utenlandske nettbutikker gjennom subsidieringen ved 350-kronersgrensen blir opprettholdt i hele 2019.

Til sist til den ordningen for utenlandske arbeidstakere som representanten Bjørnstad tidligere i dag sa gjaldt revidert nasjonalbudsjett: Den skatteordningen blir for inneværende års budsjett beregnet å ha den effekten at utenlandske arbeidstakere får en skattesubsidie i forhold til norske arbeidstakere på 100 mill. kr. Det er svært uklokt. Vi vil stå opp for norske interesser og norske arbeidsplasser.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [11:01:15]: Ja, det vil jeg gjerne.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [11:01:28]: Klimaforhandlingene er i sluttspurten i disse dager. Verden skal bli enige om kjørereglene for å nå klimamålene. Så langt er bildet beksvart. Målene i Parisavtalen er ikke tilstrekkelig, målene landene har meldt inn, er i hvert fall ikke tilstrekkelig. Vi må halvere utslippene på tolv år, men utslippsveksten i 2018 blir større enn i 2017, til tross for at verden hver eneste dag merker de dramatiske konsekvensene av klimaendringene.

Samtidig går nyhetene om protestene i Frankrike, de gule vestene, verden rundt – store og dramatiske demonstrasjoner utløst av en økning i bensin- og dieselavgiftene som har utviklet seg til en kraftig markering mot økende ulikhet, urettferdighet, kutt i formuesskatten og velferdsordninger. Vi kan vel si at tilliten er lav.

Dette henger jo sammen. Vi kan ikke løse klimaproblemet uten små forskjeller og høy tillit. Folk må tro på at de faktisk kommer bedre ut av denne enorme omveltningen som vi skal gjennom, og vi klarer aldri å skape en rettferdig verden uten fattigdom hvis klimaendringene får fortsette å vokse. Det er de fattigste i alle land som rammes hardest av konsekvensene av klimaendringene.

Når vi nå skal diskutere skatter og avgifter, er det disse to store oppgavene vi som politikere er satt til å løse. Ingenting kan være viktigere enn det. Skattesystemet både kan og må bli langt mer omfordelende, og det må legge til rette for den raske og nødvendige omstillingen til nullutslippssamfunnet. Men regjeringens budsjett vil øke forskjellene. Det er målrettede skattekutt til de aller rikeste, dem med de store aksjeformuene, samtidig som miljøprofilen på skattene og avgiftene står til stryk. Formuesskattekuttet i dette budsjettet alene vil gi dem med formue over 100 mill. kr 104 600 kr i lavere skatt. De tusen rikeste personene får i snitt 179 000 kr lavere formuesskatt. Alt dette illustrerer hvor målrettet regjeringens skattepolitikk er rettet inn mot skattekutt som kommer de aller rikeste i samfunnet til gode.

Samtidig vet vi at formuene i Norge er kjempeskjevt fordelt. De 0,1 pst. med høyest formue eier nesten en tidel av all formue. Denne konsentrasjonen fører til at forskjellene videreføres mellom generasjoner, og at klasseskillene forsterkes, og det uten at regjeringen kan sannsynliggjøre at de store kuttene som er gjennomført i formuesskatten, har noen positiv effekt på verdiskaping og arbeidsplasser.

Samtidig merker folk flest lite til reduserte skatter. Barnehageprisene har reelt økt med 250 kr i måneden i perioden 2013 til 2018, noe som tilsvarer 2 800 kr i året for å ha ett barn i barnehagen. Da spises skattekuttene fort opp.

En rekke grupper har i tillegg tapt på regjeringens politikk gjennom en serie smålige kutt. I dette budsjettet er det skatteøkning for uføre gjennom at skattebegrensningsregelen lukkes, og skatteøkning for vanlige folk når fradragene igjen står bom stille.

Innbetalt skatt kommer jo tilbake til innbyggerne som bedre og billigere velferdstilbud. Dette er noe alle tjener på, gjennom tilgang til grunnleggende velferdsgoder og gjennom små forskjeller. Derfor har SV lagt fram et alternativt budsjett med en skattepolitikk for fordeling og for miljøet. Vi foreslår lavere skatt på arbeid for dem med inntekt under 600 000 kr, en mer progressiv inntektsbeskatning, innføring av en mer progressiv formuesskatt og gjeninnføring av fordelsbeskatning av bolig og økning av miljøavgiften. Vi vet at forslaget om lavere skatt på lave og middels inntekter skaper rom for å øke avgiftene på skadelig forurensning. Folk flest, den jevne arbeideren, kommer til å gå i pluss med dette forslaget. Og så skal vi sikre at alle, også landets rikeste, som det blir stadig flere av, bidrar til fellesskapet, og da må vi gjeninnføre en rettferdig skatt på arv.

Forurensning og utslipp av klimagasser har store konsekvenser for enkeltmennesker og samfunnet, både her i Norge og i resten av verden. Miljøavgiftene er et av virkemidlene som vi må bruke for å få mindre miljøskadelig aktivitet og for å betale for å reparere skadene fra forurensningen. Avgiftspolitikken kan brukes effektivt for å redusere utslippene. Det viser vi også i vårt alternative budsjett.

Det er fullt mulig å kombinere omfordeling med miljø, men da kan vi ikke gi de største skattekuttene til de rikeste. Da kan vi ikke gå imot alle økte miljøavgifter. Da må vi ha et skattesystem som omfordeler og reduserer forskjellene, og miljøavgifter som treffer – et rød-grønt skattesystem, et skattesystem for de mange og ikke for de få.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [11:06:32]: Det gjør jeg, jeg tar opp de forslagene SV har alene, og det vi har sammen med Rødt.

Abid Q. Raja (V) [11:15:14]: Jeg fikk ikke deltatt i budsjettdebatten forrige mandag, av ulike årsaker, men jeg fulgte deler av den på nett-tv. Også den debatten som vi er vitne til i dag, er i utgangspunktet, som den på mandag, veldig positiv.

Det er klart det er politiske forskjeller i Norge, men disse forskjellene er faktisk ganske små. Det må vi prøve å huske. Jeg slutter meg innledningsvis til det saksordføreren så godt redegjorde for på vegne av alle regjeringspartiene.

I dag skal vi debattere skatter og avgifter, og det vil være delte meninger om mangt. Selv blant regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti, som utgjør forlikspartnerne, er det delte meninger om enkelte elementer. Også innad i partiene er det delte meninger om emnene. Det er det flotte ved det å være folkevalgt – vi er forskjellige. Vi går inn i et parti, blir en del av et lag og aksepterer at våre meninger får både gjennomslag og tap. I regjering skjer også det når fire partier skal forhandle om budsjett. Mye får man igjennom, men en del skulle man gjerne sett annerledes. Slik er politikk.

Men la oss heller ikke overdramatisere forskjellene mellom partiene og blokkene. Vi skal diskutere både sukkeravgift og CO₂-avgift, og vi skal diskutere eiendomsskatt og totalisatoravgift. Vi skal snakke om tips og kost- og reisefradrag – og gjerne krypto og finansskatt også.

Men vi bør ikke miste perspektivene, og jeg tillater meg derfor å løfte inn i salen det som skjedde i rådhuset for to dager siden – hvor flere av oss, inkludert presidenten og finansministeren, deltok – nemlig talene fra fredsprismottakerne. Vi må ikke miste av syne i våre politiske uenigheter her i landet at vi bor i et ekstremt godt land – det beste landet i verden på veldig mange måter. Uavhengig av hvem som styrer, skal vi jobbe for at Norge skal forbli blant de aller beste. Dette var et godt land å bo i under Jens Stoltenberg, og dette er et godt land å bo i under Erna Solberg. Det er viktig å anerkjenne det.

Samfunnet vårt er bygget på tillit. Det er høy grad av tillit mellom befolkningsgrupper. Selv om noen gjør et større poeng av at de vil ta hele landet i bruk, vet også de at alle andre partier faktisk bryr seg like mye om hele landet som de selv gjør.

Samfunnet vårt er heldigvis så solid at vi tåler kraftige politiske debatter. Uenighet er bra. Vi viser gjennom debatt at det går an også å ha et uenighetsfellesskap.

I mange land er slike uenigheter, eller slike uenighetsfellesskap, helt umulig. Fredsprisvinnernes historier er derfor dessverre ikke unike. Krig, konflikt og manglende toleranse fører med seg utallige ofre. Nadia fra jesidifolket fortalte om brutaliteten som vi dessverre også har sett andre steder i verden. Denis fra Kongo fortalte om episoder som vi vet at også finner sted andre steder i verden.

Jeg er glad for at denne regjeringen, som mitt parti er en del av, oppfyller målet om 1 pst. til bistand. Det er et kraftig signal om vårt verdisyn. Det er klart det koster penger, men det er verdt det – selvsagt er det verdt det, for vi må også ta vår del.

Noe av det viktigste vi kan gjøre i Norge, er å hegne om fellesskapet, om vårt verdisyn. Selvsagt skal vi fremme norsk næringsliv, både i Norge og i utlandet. Men det er ikke penger som skal definere oss som folk.

Vi skal være glad for tillitssamfunnet vi har i Norge. Det norske folk tåler både avgiftslettelser og avgiftsøkninger. Vi tåler debatt om formuesskatt og at den senkes samtidig som CO₂-avgiftene går opp. Slikt har vi sett ikke nødvendigvis går i andre land i Europa, slik vi har sett eksempler på i Frankrike de siste ukene.

Da Venstre gikk inn i Solberg-regjeringen i begynnelsen av året, gjorde vi det med en klar målsetting. Det var å bidra til å gjøre regjeringen grønnere, rausere og mer sosialliberal. Vi gjorde dette fordi vi visste at vi kunne levere mer i regjering enn på Stortinget. Gode forhandlinger på Jeløya leverte en framtidsrettet regjeringserklæring som dreide regjeringens politikk inn mot sentrum i norsk politikk.

Da jeg engasjerte meg i politikken, gjorde jeg det fordi jeg ønsket et rausere Norge. Jeg ønsket meg et Norge som tok vare på dem som trengte det, som viste nestekjærlighet overfor dem som lider, og som setter mennesker i stand til å fatte sine egne beslutninger. Enkeltmennesket sto alltid i sentrum for meg, men det jeg var opptatt av, var enkeltmenneskets mulighet til utfoldelse i et fellesskap. Det fellesskapet bygges nedenfra, i kirken, i moskeen, på biblioteket, på fabrikkgulvet eller i kantinen, og vi politikere skal være med på å legge grunnlaget for nettopp dette fellesskapet.

Jeg er stolt over at partiet mitt har tatt steget inn i regjering, at vi har lagt fram et helhetlig budsjett. Det var riktig å gjøre for å gjøre Norge til et rausere samfunn. At vi har gått inn i regjering, merkes allerede. Budsjettforhandlingene og samarbeidet med Kristelig Folkeparti de siste årene har vist at vi sammen finner gode løsninger på borgerlig side. Jeg har derfor store forhåpninger til at Kristelig Folkeparti og regjeringen vil finne sammen etter sonderinger og forhandlinger, og jeg tror det vil være bra for Norge om vi får et trygt og forutsigbart styre med en borgerlig flertallsregjering.

Une Bastholm (MDG) [11:28:12]: «Skjebnelandsmøte» ble kåret til årets ord for 2018. Sylfest Lomheim, tidligere direktør for Språkrådet, var ikke enig. Han mente at ordet «klima» oppsummerer året bedre.

I 2018 har varmerekordene stått i kø. I Norge mistet vi halvparten av avlingene. Sverige, Hellas og California hadde skogbranner helt ute av kontroll. Så kom høsten, og i Norge fikk vi flom og ras. Klimaendringene er her nå. Ingen vet hvor mye de vil koste oss på sikt, men vi vet hva som skal til for å hindre dem. Vi, De Grønne, tror de fleste i Norge ønsker å bidra, men det må bli lettere. Prisen for en reise eller en vare må reflektere hva det faktisk koster for kloden. De grønne valgene må bli enklere, billigere og triveligere, uansett om en bor i bygd eller by. Det kan vi gjøre gjennom skatte- og avgiftspolitikken.

De siste ukene har de gule vestenes demonstrasjoner i Frankrike blitt brukt av noen til å begrunne at vi ikke kan innføre klimatiltak, som f.eks. å heve drivstoffprisene. Men dette er fullstendig historieløst. Det er ikke grønn politikk som skaper sosiale forskjeller. De gule vestene er et resultat av mange års frustrasjon hos det franske folk over stadig økende økonomiske forskjeller. Dieselavgiften ble dråpen som fikk begeret til å flyte over.

Norge har lenge vært et samfunn med små forskjeller. Det krever en stor innsats for fortsatt å holde det på den måten. Istedenfor å skyve de fattige foran oss som et retorisk panser mot klimatiltak bør vi forsterke politikken for sosial omfordeling og gjøre alle i stand til å være med på å løse klimakrisen. Her vi alle i samme båt.

Mens regjeringen kutter skattene for de rikeste, målretter vi i De Grønne skattelette for dem som har minst. Vi øker personfradraget med over 15000 kr, vi starter trinnskatten på et høyere nivå, og vi øker satsene på de høyeste trinnene, vi innfører en trinnskatt på formue, slik at de med høyest formue må skatte mest, og vi fjerner skatterabatten på aksjer.

At forurenser betaler, er et rettferdig og riktig prinsipp. De Grønne foreslår å øke avgiftene på fossilt drivstoff, men økningen – følg med her – bruker vi ikke til å redusere skattene for de rikeste eller gi staten mer inntekter. Vi deler dem ut igjen til befolkningen, like mye til hver, slik at man går i pluss dersom man er litt mer miljøvennlig enn gjennomsnittet. Dette er etter en modell fra Canada, og i motsetning til i Frankrike har avgiftsøkningene i Canada blitt ønsket velkommen. Dette står i sterk kontrast til denne regjeringen, som har satt ned avgiftene på fossile biler med over 3 mrd. kr, og en representant var nylig ute og sa at de vil fjerne momsfritaket for elbiler. Hvem tror regjeringen at de lurer, når de sier at de skal nå klimamålene Norge har forpliktet seg til, ved å sette ned avgiftene på fossile biler og øke dem på elbiler?

De Grønne gjør også de bærekraftige valgene lettere. Vi fjerner moms på frukt og grønt, på reparasjoner og på kollektivtransport. Dette er viktig i folks hverdag. Slik får alle billigere billettpriser, også de av oss som ikke har råd til verken førerkort eller egen bil.

Mens vi i Norge har brukt høsten til å følge med på Kristelig Folkepartis veivalg minutt for minutt, har EU-kommisjonen laget en ny klimastrategi: Den legger opp til 70 pst. nedgang i EUs energiimport i årene framover. Dette er landene som i dag kjøper norsk gass.

Rett foran nesen vår står nå et Norge som er nødt til å gå gjennom store endringer, og det fort. Men Norge er rikt på ressurser, på kunnskap og på tillit, og vi klarer denne omstillingen hvis vi vil. Å ta vare på miljøet er tross alt også å ta vare på oss selv. Et stabilt klima gir mat på bordet, trygge veier, stabil strømforsyning og jobber langs kysten fordi fisken ikke vandrer nordover på grunn av varmere hav – også i framtiden.

Une Bastholm (MDG) [11:32:39]: Det vil jeg gjerne, jeg tar opp forslaget som Miljøpartiet De Grønne har sammen med Rødt.

Bjørnar Moxnes (R) [11:38:44]: I høst har mange kost seg med at 1980-tallsserien Dynastiet er tilbake på Netflix. Men det er ikke bare på tv-skjermene at dynastier gjør comeback. At makt og rikdom samles i familier, og at privilegier går i arv, blir stadig vanligere i det norske samfunnet. For kort tid siden kunne vi lese i bladet Kapital at de 400 rikeste har økt sin formue med imponerende 14 pst. det siste året. Denne gruppen, som er knøttliten, og som får plass på en og samme julekonsert, har en totalformue som tilsvarer 22 pst. av all ligningsformue i hele Norges land. Og mens utbyttene har vokst til rekordhøyder de siste årene, har vanlige folks reallønn stått tilnærmet stille – den har gått ned for de lavtlønte.

Når ulikhetene øker og den økonomiske eliten øker sin makt og innflytelse over norsk økonomi, er det et demokratisk problem, mener vi. Derfor foreslår Rødt en dynastiskatt, som skal hindre at rikdom samles på toppen. Det er en skattepakke som består av tre ting: for det første en progressiv formuesskatt som gjør at de som har spesielt store formuer, skatter mer, for det andre økt skatt på arbeidsfri inntekt, nemlig aksjeutbytte som formuene kaster av seg, og sist, men ikke minst en rettferdig arveskatt med høyt bunnfradrag på 5 mill. kr, sånn at det ikke er familiehytta eller bunaden som skattlegges, og der de som arver over 100 mill. kr, bidrar mer til fellesskapet.

Med forslaget til dynastiskatt og økt skatt på høye inntekter vil Rødt reversere hele Siv Jensens samlede skattekutt på 28 mrd. kr, og det gjør vi for å få råd til mer fellesskap. Vi viser med vårt budsjett at det er mulig å finansiere mer fellesskap uten at det store flertallet trenger å betale mer i skatt enn de gjør per i dag.

Fire av fem nordmenn tjener under 600 000 kr i året. De får ikke ett øre mer i skatt med Rødts forslag. Tjener man opptil 1 mill. kr, er det snakk om et par tusenlapper i året, men den rikeste prosenten, de som har over 2 mill. kr i inntekt, får økt skatt med vår politikk. Det er den samme gruppen som har hatt høyest lønnsvekst, som har størst formue, og som eier flest aksjer, og de har rom for å bidra mer. Det vi kommer med, er dessverre ikke særlig radikalt. Det tilsvarer skattenivået som var under Jens Stoltenberg i 2013. Men med en like forsiktig skattepolitikk som det var da, er det altså mulig med store velferdsreformer som kommer både fattig og rik til gode, som gratis tannhelse, økt barnetrygd, bedre trikk, buss og bane, gratis barnehage for femåringer og styrket kommunevelferd.

Rødt er ikke bare partiet for økt skatt for de rike. Vi går også inn for skattelette og avgiftskutt, men på en helt annen måte enn Erna Solberg og Siv Jensen. Der de bruker 550 mill. kr på skattegaver til folk på børsen, bruker vi det samme på å kutte skatten for folk som bor på brakke når de er på jobb. Det er til sammen et kutt på 1,3 mrd. kr i skatten på kost og losji, sluttvederlag, fagforeningskontingent og for enslige forsørgere.

Så ser vi at flate avgifter som ikke skiller på fattig og rik, er usosialt. Samtidig må noen helt sentrale miljøavgifter økes, som CO₂-avgiften. Men for å unngå at avgiftene generelt øker, kutter vi samtidig i momsen. Vi fjerner all moms på reparasjoner, og vi kutter momsen på bl.a. kollektivtransport.

Men når det gjelder miljøprofilen på skatter og avgifter, er det én del som betyr mer enn noe annet, nemlig petroleumsskattesystemet. I dag kommer Klimarisikoutvalget med sin rapport, og de kommer ikke til å si noe om petroleumsskatt og leterefusjon fordi mandatet eksplisitt utelukker det. Derfor foreslår Rødt å starte en utredning av denne delen av skattesystemet, om hvordan det påvirker norsk økonomi og næringsstruktur at man betaler ut titalls milliarder kroner i letesubsidier hvert år. Denne kunnskapen trenger vi for å sikre en aktiv industripolitikk som bygger opp ny, grønn industri, og som sørger for en rettferdig omstilling i Norges land.

Statsråd Siv Jensen [11:52:08]: Regjeringen la i oktober frem et budsjett for flere i jobb, et bærekraftig velferdssamfunn og et tryggere Norge. Budsjettenigheten i Stortinget viderefører regjeringens prioriteringer.

Når vi i dag debatterer skatter og avgifter, er det viktig å minne om at vedtakene som fattes her, fører til at penger tas ut av lommebøkene til folk flest. Derfor må vi ha et skatte- og avgiftsnivå som oppleves som riktig, og som gjør det lønnsomt å jobbe og investere i norske arbeidsplasser.

Med budsjettforliket er skatter og avgifter samlet redusert med i underkant av 25 mrd. kr siden regjeringen tiltrådte i 2013. Disse lettelsene har kommet familier og bedrifter over hele landet til gode og gir økonomisk frihet. Neste år vil en vanlig familie med to fulltidsinntekter betale om lag 11 000 kr mindre i skatt enn i 2013. Til sammen har en slik familie fått redusert sin skatt med flere titusen kroner over disse årene.

Det er ikke et mål i seg selv at staten skal ta inn mest mulig i skatter og avgifter. Vi kan ikke skatte oss til velferd eller økonomisk vekst. Derfor er det avgjørende at vi holder orden i norsk økonomi. Det går bra i norsk økonomi. Veksten er god.

La meg få minne om at dette ikke er noen selvfølge. Tvert imot. I 2014 opplevde vi et dramatisk oljeprisfall som fikk store konsekvenser. Heldigvis taklet vi det på en god måte. Jeg mener skattereformen vi har gjennomført, har vært riktig medisin – ikke venstresidens rop om kraftige skatteskjerpelser.

Vi ser den positive utviklingen i norsk økonomi også i arbeidsmarkedet. Sysselsettingen øker markert og har nå steget med 75 000 personer i løpet av de to siste årene. Ledigheten har avtatt betydelig. Den er om lag én prosentenhet lavere enn da den var på sitt høyeste vinteren 2016. Når ledige hender kommer i jobb, går skatteinntektene opp og trygdeutgiftene ned. På den måten kan vi redusere fattigdom og utenforskap. Slik sikrer vi også gode velferdsordninger. Og på den måten får vi mer ressurser til å bygge landet videre.

For at norsk økonomi skal fortsette den gode utviklingen, vil regjeringen redusere skatten på arbeid og på næringslivet. Skattelettelser som øker vekstevnen i økonomien, støtter opp under nødvendige omstillinger, slik at vi får flere ben å stå på. Derfor følger regjeringen opp skattereformen ved å redusere skattesatsen på alminnelig inntekt for personer og selskaper fra 23 pst. til 22 pst. Til sammenligning var satsen 28 pst. i 2013.

Når bedriftene og den enkelte får bestemme over en større del av inntekten, blir det litt mer attraktivt å investere og jobbe. Skatten på den sist tjente kronen reduseres for de aller fleste, og mest for dem med lavest inntekt. Det er dermed på lave inntektsnivåer at lønnsomheten av å jobbe mer øker mest.

Verden rundt oss endres raskt. Norge må forholde seg til utviklingen internasjonalt, også i skattepolitikken. Det blir mindre attraktivt å investere i bedrifter i Norge dersom den norske selskapsskatten avviker vesentlig fra sammenlignbare land. Til tross for at vi har redusert selskapsskatten år for år, har vi i 2018 den høyeste selskapsskattesatsen i Norden. Samtidig som vi senker selskapsskatten, gjør vi flere endringer i skattereglene for at skattepliktig overskudd i større grad skal samsvare med faktisk overskudd, og vi gjør det vanskeligere for flernasjonale konsern å flytte overskudd ut av Norge.

I tillegg reduserer vi formuesskatten på aksjer og driftsmidler. Verdsettelsesrabatten – som et bredt flertall på Stortinget stiller seg bak – økes til 25 pst. Formuesskatten hemmer det private norske eierskapet fordi den bare rammer norske eiere og kan svekke investeringene i virksomheter som er avhengige av norsk kapital for å utvikle bedriften videre og skape nye jobber.

Om lag halvparten av personskattelettelsene under denne regjeringen har gått til personer med inntekt under 600 000 kr. De 11 000 kr en vanlig husstand med to fulltidsinntekter sparer i skatt per år med denne regjeringen, kommer godt med i familieøkonomien. Dette er penger som den enkelte familie kan bruke på det de ønsker. Det kan være avdraget på boliglånet en måned, eller det kan være det som gjør at barna kan få delta på en ekstra fritidsaktivitet. Slik gjør vi hverdagen enklere for folk flest.

Arbeiderpartiets budsjettforslag for 2019 går i motsatt retning av en vekstfremmende skattepolitikk. Sammenlagt vil de øke skattene med om lag 10 mrd. kr. Både skattesatsen på alminnelig inntekt og formuesskatten foreslås økt sammenlignet med regjeringens forslag. I tillegg blir mange nye biler dyrere med Arbeiderpartiets forslag. Men jeg har forstått at Arbeiderpartiet øker fagforeningsfradraget. Det må imidlertid være en mager trøst for arbeidsfolk når man samtidig rammer norske arbeidsplassers konkurranseevne med høy selskapsskatt og formuesskatt.

Eiendomsskatten er en usosial skatt fordi den rammer uavhengig av betalingsevne og hvor mye lån man har på hus og hjem. Kommunen kan ilegge eiendomsskatt enten man er arbeidsledig, er i en periode med lav inntekt, eller er blitt pensjonist med varig lavere inntekt og bor i huset der barna vokste opp. Folks bolig skal være et hjem, ikke et skatteobjekt. Derfor skal eiendomsskatten reduseres. Maksimal eiendomsskattesats for bolig og fritidseiendom settes ned fra 7 til 5 promille med virkning fra 2020. Samtidig innføres en obligatorisk maksimalverdi på 70 pst. av den beregnede markedsverdien. Det er et klart signal til kommunene om at eiendomsskatten på folks hjem og fritidsbolig må begrenses. Norske kommuner har et godt økonomisk fundament til å styrke viktige velferdstjenester og samtidig redusere eiendomsskatten. Det er derfor uforståelig hvorfor Arbeiderpartiet og flere andre partier går mot å redusere eiendomsskatten. Kutt i eiendomsskatten gjør bolig billigere, men for Arbeiderpartiet er det tydeligvis viktigere at norske kommuner skal ha et størst mulig sugerør ned i lommeboken til folk.

Neste år reduseres også elavgiften. Det har bare skjedd én gang tidligere at elavgiften har blitt redusert for husholdningene.

I 2019 vil det norske folk og bedriftene våre betale anslagsvis 1 466 mrd. kr i skatter og avgifter. Dette er utrolig mye penger, og disse pengene må vi forvalte på en fornuftig måte. Jeg registrerer at Arbeiderpartiet gjerne skulle tatt inn enda mer i skatter og avgifter fra folk flest og fra bedrifter. Dessverre glemmer man en viktig ting: I Norge lever vi av verdiskaping, og verdiene må skapes før de kan fordeles. Med statsbudsjettet for 2019 fortsetter vi å redusere skatter og avgifter. Slik legger vi et godt grunnlag for omstilling til et grønnere, smartere og mer nyskapende næringsliv – for flere i jobb, for en enklere hverdag for folk flest.

Ingrid Heggø (A) [12:09:55]: Høg deltaking i arbeidslivet og eit rettferdig, omfordelande skattesystem gjev inntekter til å finansiera verdas beste velferdssamfunn. Eg skal starta med å vera litt personleg i dag. Eg har vore gjennom ein alvorleg sjukdom der all medisin var på blå resept. I ein lang periode fekk eg òg ei sprøyte kvar veke som kosta ein 10–12 000 kr per gong. Kva total behandling faktisk kosta, torer eg ikkje å tenkja på eingong. Kven hadde teke seg råd til ei førebyggjande sprøyte til den prisen? Det var ikkje livstruande eller behandlande, men reint førebyggjande, for å få opp att immunforsvaret slik at eg kunne vera i jobb. Slik vil vi fortsatt ha det i Noreg. Velferd kostar.

Derfor bør ikkje Noreg gå føre til lågast mogleg skattesats. Arbeidarpartiet vidareførar skattesatsen på alminneleg inntekt på 23 pst., og då òg på selskapsskatten, men vi skattar smartare. Arbeidarpartiet vil ha lågare skatt til dei som treng det, og høgare til dei som toler det.

Fire av fem får redusert skatt på inntekt med Arbeidarpartiet, alle som tener under 750 000 kr. Dei einslege minstepensjonistane løftar vi dette året med 4 000 kr i året. Vi aukar minstefrådraget til 48 pst., slik at dei som har minst, får meir å rutta med. Dermed reduserer vi skattane meir enn regjeringa for dei som har inntekt under 750 000 kr, og dette sjølv om vi beheld skatt på alminneleg inntekt på 23 pst. Så må dei som tener over éin million i året bidra med litt over 600 kr meir i månaden. Det er omfordeling i praksis. Forskjellane vil verta mindre.

Arbeidarpartiet vil ha eit organisert arbeidsliv, difor aukar vi fråtrekket til fagforeiningskontingent med ein tusenlapp i året.

Formuesskatten er personskatt. Her vil fortsatt tre av fire ikkje betala formuesskatt med Arbeidarpartiet sitt opplegg, men det vert færre nullskattytarar enn med regjeringa sitt forslag, fordi alle bidreg.

Arbeidarpartiet har gradvis senka selskapsskatten frå 28 pst. til 23 pst., i tråd med skatteforliket. Det var Arbeidarpartiet i regjering som starta denne reduksjonen. Arbeidarpartiet senkar ikkje denne ytterlegare, av den enkle grunn at Noreg ikkje bør gå føre for å få lågast mogleg skatt. Vi er med andre ord ikkje med på «the race to the bottom» som mange peikar på. Noreg ligg faktisk midt på snittet i OECD i selskapsskatt. Ifølgje skattedirektøren vert 60 pst. av selskapsskatten betalt av store, multinasjonale selskap. Kvifor er dei så imot det?

Skattekutt til dei rikaste vert heilt feil medisin. Vanlege arbeidsfolk som pendlar til jobb, har betalt delar av prisen for desse skattekutta til dei rikaste. Har ein pendla strekninga Hamar–Oslo, ville ein fått ei skatteskjerping på 6 730 kr sidan høgreregjeringa overtok. Budde ein borte og hadde kokemoglegheiter, har ein fått skatteskjerping på 8 375 kr sidan høgreregjeringa overtok. Dette er tal frå SSB og Finansdepartementet i 2018-kroner.

Konklusjonen er klar: Pendlar ein, slik stadig fleire gjer, let høgreregjeringa ein dekka stadig større del av pendlarutgiftene sjølv, fordi skattelette til dei rikaste skal betalast. Skatteutgiftene på gjennomsnittleg 5 500 kr per person, er oppetne viss ein pendlar – og vel så det.

Det er også slik at gjeldsrenter, pendlarutgift og kontingent vert høgare for den einskilde når skatt på alminneleg inntekt går ned, fordi ein må dekkja ein større del sjølv. Når ein samanliknar skattesatsar, må ein også ta inn over seg kva ein får igjen for den skatten ein betalar: skulegang, helsetilbod, og vi blir ivaretekne når vi vert gamle. Fell vi utanfor, er det eit sikkerheitsnett. Slik har vi det i Noreg, og Arbeidarpartiet vil at vi alle fortsatt skal ha det slik, og ikkje vera avhengige av ei god forsikring. Det går an å skatta smart og samtidig varetaka den norske velferdsmodellen, den som redda meg. Velferdsgoda, som gratis helsehjelp og skulegang, kostar, og det må finansierast.

Aleksander Stokkebø (H) [12:15:06]: Arbeidsledigheten går ned, veksten går opp, og det skapes nye jobber. For Høyre er det viktig å legge til rette for mer verdiskaping. Derfor har regjeringen og Kristelig Folkeparti senket det samlede skatte- og avgiftstrykket med om lag 25 mrd. kr, og derfor legger vi for neste år fram et statsbudsjett for flere trygge jobber.

Vi senker selskapsskatten og formuesskatten på arbeidende kapital. Det handler om å trygge norske arbeidsplasser. Bedriftene skal få bruke mer av sine ressurser på å skape verdier. Vi fortsetter å senke personskatten. Det handler om valgfrihet og økonomisk trygghet for vanlige folk. En familie vil neste år betale om lag 11 000 kr mindre i skatt enn i 2013. Det betyr mer velferd for familiene, som nå med større trygghet vet at de har råd til å betale neste strømregning.

Høyre er opptatt av forutsigbarhet for norsk næringsliv, og i årets budsjettforhandlinger har det vært viktig for oss å unngå brå avgiftsendringer. Nå skal vi også ta en grundig gjennomgang av avgiftene, bl.a. på alkoholfrie drikkevarer og sjokolade- og sukkervarer, i samarbeid med bransjen. Særlig sjokolade- og sukkeravgiften har ikke vært godt nok utformet, og avgrensningene kan framstå som tilfeldige. Det kan f.eks. være vanskelig å forstå hvorfor det er avgift på marsipangris, men ikke på marsipanrull. Her må det ryddes opp.

I vår besøkte jeg Chili Chocolate, en lokal sjokoladefabrikk i smørøyet av Stavanger sentrum. Der kunne den lokale gründeren Asle melde om utfordringer med avgrensningene og avgiftsnivået. Jeg er derfor veldig glad for at regjeringen og Kristelig Folkeparti har lyttet til Asle og bransjen, og skrur tilbake avgiften på sjokolade og sukkervarer. Jeg er også veldig glad for at vi fjerner maskinskatten, noe som betyr at produsentene får mer forutsigbarhet for hva de skal skatte. Vi viser vilje til å finne bedre løsninger for næringslivet.

For regjeringen er det viktig å skape en enklere hverdag for vanlige folk, og 350-kronersgrensen er for mange i dag et verdsatt forbrukergode. Samtidig må vi erkjenne at handelslekkasje er en økende utfordring, og at vi har et ansvar for å sikre norske jobber. Netthandelen er kommet for å bli; det forstår de fleste. Internasjonal handel er bra, men det er rimelig at bedrifter som ønsker å selge varene sine i Norge følger de samme spillereglene som andre. Camilla i Skoringen sa da jeg besøkte sentrumsbutikken hennes: La meg konkurrere, men på like vilkår. Derfor endrer vi nå 350-kronersgrensen, men vi gjør det først fra 2020, slik at vi kan finne en god løsning for tolldeklareringen. Vi må finne digitale, forbrukervennlige løsninger der gebyret ikke blir urimelig høyt.

I den anledning kan vi være glad for at venstresiden ikke fikk gjennomslag for å fjerne grensen med et pennestrøk – det ville betydd kaos for posten og tolletaten – og de har ikke engang klart å bli enige om hva det vil bety for inntektssiden i budsjettet. De har lagt inn beregninger som kan minne om lottotall. Regjeringen og Kristelig Folkeparti har funnet en mer ansvarlig løsning som vil sikre forutsigbarhet for både forbrukere og bedrifter.

Vi må aldri ta arbeidsplassene i dette landet for gitt. Et viktig nyttårsforsett for oss alle bør derfor være å bli like gode på å heie på dem som skaper jobber, som vi er når vi heier på våre norske utøvere i OL og VM. I den anledning vil jeg gi en oppfordring til alle gode kollegaer her i salen om å handle julegavene lokalt i år. Med Høyre i regjering skal vi jobbe på lag med bedriftene for å skape flere trygge jobber i Norge.

Jan Steinar Engeli Johansen (FrP) [12:19:39]: Verdiskaping er et resultat av et samspill mellom arbeidsgiver og arbeidstaker i et mest mulig fritt samfunn, med lavest mulig skatt for alle og med politikere som legger til rette for at vi får flere arbeidsgivere, som skaper flere arbeidsplasser, som gir flere en jobb å gå til.

Med Fremskrittspartiet i regjering har vi sørget for at næringslivet får beholde mer av sitt overskudd til ny verdiskaping, samtidig som helt vanlige familier nå beholder 11 000 kr mer av sin egen inntekt enn de gjorde under de rød-grønne. Landet trenger politikere som vil satse på folk som vil skape arbeidsplasser. Da må vi sørge for at bedriftseierne kan bruke mer på bedriftene og mindre på skatt til staten. De politikerne finner vi få av i Sosialistisk Venstreparti, partiet som prøver å gi inntrykk av at de vil skattlegge de rike, mens folk med vanlige inntekter skal betale mindre i skatt.

Jeg tror de fleste har fått med seg at SV skal skattlegge de såkalte rikingene – eller bedriftseierne, som mange av dem er. Når SV skattlegger bedriftseierne, blir det riktignok et lite øyeblikk mer til staten, men mindre til å utvikle bedriften, mindre til å kjøpe nye maskiner, mindre til å ta i bruk ny teknologi som kan øke bedriftens konkurranseevne, mindre til å markedsføre det de produserer, som vil gi mindre salg og dermed færre arbeidsplasser.

Konsekvensen av SVs skattepolitikk er at færre arbeidsplasser i privat sektor vil bli etablert, og at flere vil slite med å finne seg en jobb. En ting er at SV prøver å framstille dette som at det er å ta fra de rike og gi til de fattige, men i tillegg til at SVs skattepolitikk betyr færre arbeidsplasser, innebærer SVs politikk også mindre i lommeboken for de aller, aller fleste. De aller fleste bor i dag i sin egen bolig, og SV foreslår at de som bor i egen bolig, skal betale mer i skatt til det offentlige. For SV betyr det kanskje ingenting at de aller fleste som bor i sin egen bolig, også har lån på boligen de bor i. Det kan virke som om SV har blitt så opptatt av rike folk som bor i store, kostbare boliger, at de helt har glemt at de aller fleste faktisk ikke bor i store villaer med egen butler og privatsjåfør. Med SVs politikk er det ikke slik at det bare er de rikeste som må betale mer; med SVs politikk må alle som bor i egen bolig, forberede seg på å betale mer i skatt enn det Fremskrittspartiet og dagens regjering ønsker.

Om det er kommunal eiendomsskatt, nasjonal eiendomsskatt, fordelsbeskatning for egen bolig, boligskatt eller formuesskatt, betyr egentlig ingen verdens ting for dem som må betale mer. Hadde SV fått bestemme, ville det ha vært mer i skatt ved å bo i eget hjem for alle – punktum. Så kan jo SV stille seg spørsmålet om det egentlig er de som har best råd, eller om det er de som har dårligst råd, som faktisk ville ha blitt rammet mest, med mer skatt på bolig.

For Fremskrittspartiet er det viktig å tenke helhet – å ha flere tanker i hodet samtidig – og sørge for at vi som politikere kan redusere skattebyrden for folk flest, samtidig som vi bidrar til at næringslivet kan gå bra, slik at bedriftseiere skal kunne bruke mer penger på nettopp bedriftene istedenfor på skatt, slik at vi får flere arbeidsplasser. Næringslivet og bedriftseierne, som SV liker å kalle rikingene, har riktignok fått mindre skatt med Fremskrittspartiet i regjering, på samme måte som alle andre som går på arbeid og har helt vanlige inntekter også betaler mindre i skatt. For uansett hvordan man vrir og vender på det, betaler alle mindre i skatt. – I forhold til hva? Jo, i forhold til hva de gjorde da SV satt i regjering. SV kan si hva de vil i opposisjon, men det er ingenting som sier mer om virkeligheten enn hvordan det faktisk var da SV var i regjering. Og da SV satt i regjering, betalte alle mer i skatt – alle – ikke bare de aller rikeste, men alle. Da SVs stortingsrepresentanter sto på plenen utenfor Stortinget, var det ikke fordi de mente at folk med vanlige inntekter betalte for mye i skatt. Nei, SV syntes det var helt greit at absolutt alle skulle betale mer i skatt enn det Fremskrittspartiet og dagens regjering synes de skal. Så kan de selvfølgelig prøve å innbille folk i dag at de plutselig har blitt et parti som ønsker mindre skatt for noen, men det er ikke troverdig – rett og slett fordi SV satt i regjering i åtte år. Og hvis de egentlig mente at noen burde få lavere skatt, ville de fått det før Fremskrittspartiet og dagens regjering overtok. Men det er altså med Fremskrittspartiet og dagens regjering at folk flest har fått lavere skatt, ikke med SV.

Åsunn Lyngedal (A) [12:24:56]: Arbeiderpartiet ønsker en skattepolitikk for Norge som omfordeler mer, som sikrer at vanlige folk må skatte mindre av inntekten sin. Det gjør vi med en inntektsskatt der fire av fem nordmenn får beholde mer av lønnen sin. For folk flest har jo en lønnsinntekt under 750 000 kr, og alle med inntekt under 750 000 kr vil betale mindre skatt med vår politikk. De med inntekt over vil betale mindre skatt med regjeringens politikk.

Arbeiderpartiet er opptatt av at det skal lønne seg å jobbe, også hvis man må reise for å jobbe. Pendlere har hatt trange kår under Solberg-regjeringen. De får ikke fradrag for noen av utgiftene til reise før de har kommet opp i 22 700 kr i rene reiseutgifter. Arbeiderpartiet vil gi fradrag fra 15 000 kr. Fradraget for merkostnader ved å ha to husholdninger, 205 kr per dag, ble borte i fjor. Hvis man i tillegg har boutgifter og må leie hybel, kan man trekke fra leieutgifter over 10 000 kr, men bare i to år, så må man flytte. Flere familier er i en situasjon der én reiser til jobb og er borte i uken. Vil regjeringen splitte de familiene, eller er det nok et tiltak for at den som tjener minst skal måtte slutte å jobbe? Sånn tilrettelegger man ikke for deltakelse i arbeidslivet.

Norge har nesten en halv million pendlere, og det kan se ut som det er bl.a. pendlerne som skal betale for at de tusen rikeste har fått 1,3 mill. kr hver i skattelette. Her ligger den største forskjellen mellom oss og regjeringen. Vi mener at de som har de største formuene kan skattlegges mer, og de som må reise i jobb, mindre.

Selv om det store flertallet i Norge har høy levestandard og gode levekår, har ulikhetene økt over tid. De siste årene har de med lavest inntekt ikke tatt del i inntektsveksten. Det er en farlig utvikling. Altfor mange unge går til utrygge deltidsstillinger uten mulighet for en lønn som kan få dem inn på boligmarkedet, så de får startet voksenlivet. For Arbeiderpartiet har det alltid vært et mål å bruke skattepolitikken til utjamning. Det er nødvendig, for det er så mange andre mekanismer i samfunnet vårt som gjør at de som har mye, får mer.

Formuesskatten er svært effektiv for å redusere økende forskjeller. Det er liten faglig støtte for å påstå at formuesskatten er til vesentlig hinder for norsk næringsliv.

Den forrige taleren var opptatt av at man måtte ha midler til å utvikle og investere i en bedrift. Det er jo sånn at utgifter til en sånn investering og utvikling, går til fradrag før man betaler selskapsskatt. Arbeiderpartiet beholder selskapsskatten på samme nivå som i fjor. Det ble jo utviklet arbeidsplasser i fjor, heldigvis. I forrige regjeringsperiode ble det skapt flere jobber per år med 28 pst. i bedriftsskatt, så Fremskrittspartiet forenkler.

Elin Rodum Agdestein (H) [12:28:12]: Et hovedformål med den økonomiske politikken, skatte- og avgiftspolitikken inkludert, er å understøtte vekstevnen i økonomien, fremme omstilling og bidra til at det kan skapes flere trygge arbeidsplasser. Det er verdiene som skapes gjennom hardt arbeid hver dag og skatter og avgifter fra enkeltmennesker og tusenvis av bedrifter landet over, som er grunnlaget for det vi i neste omgang kan disponere på utgiftssiden av statsbudsjettet til velferd, veiinvesteringer, forsvar, beredskap og gode formål for øvrig. At det er skattebetalernes penger vi fordeler, forplikter oss også til å bruke ressursene mest mulig effektivt. Derfor må også staten effektivisere og omstille, slik næringslivet gjør hver dag. For at bedrifter skal klare omstilling og videreutvikle og trygge jobbene, og for at folk med ideer skal ta risikoen det innebærer å starte egen virksomhet, må det være gode og stabile rammebetingelser, forutsigbarhet og et langsiktig perspektiv, også i skatte- og avgiftspolitikken.

Høyres politikk har som grunnlag at verdier må skapes før de kan fordeles. Jo flere lønnsomme jobber, jo mer blir det å fordele. Kaken blir større. Derfor må det lønne seg å jobbe, spare og investere. Enkeltpersoner, familier og bedrifter må få beholde mer av egne penger, fordi vi kommer til å trenge flere private jobber som bidrar til statsbudsjettet framover. Da må det belønnes at folk satser og skaper ny virksomhet.

Et annet viktig grep er en ytterligere reduksjon i formuesskatten og selskapsskatten ned til 22 pst., også for å bringe de mer i samsvar med våre nabolands nivå og gjøre det mer attraktivt å investere i Norge. Lavere skatte- og avgiftsnivå øker verdiskapingen, og lavere skatt på alminnelig inntekt vet vi er vekstfremmende.

Blant tegnene på at den politikken regjeringen fører, virker godt, er at det skapes flere jobber. Bare det siste året er det skapt hele 56 000 flere arbeidsplasser. Med de endringene vi vedtar i dag, har denne regjeringen siden 2013 redusert skatter og avgifter med i alt 25 mrd. kr. Det er personskattelettelser, der halvparten har gått til inntekter under 600 000 kr. En vanlig familie vil med dette budsjettet betale 11 000 kr mindre i skatt i 2019, enn de gjorde i 2013. I tillegg vil reduksjon i eiendomsskatten redusere skattebyrden på bedrifter og familier ytterligere.

Samarbeidet med Kristelig Folkeparti gjør det mulig å videreføre en vekstfremmende skatte- og avgiftspolitikk. Det er bra. Det er en oppskrift på omstilling og jobbskaping som vi vet at virker, og som Norge trenger mer av framover.

Tove-Lise Torve (A) [12:31:20]: Arbeiderpartiet ønsker et samfunn med små forskjeller og er opptatt av at vanlige folk skal ha gode vilkår.

Høyreregjeringen har igjen lagt fram et statsbudsjett som prioriterer de rikeste mest. Forskjellene mellom folk fortsetter å øke, og høyrepolitikken fortsetter å skape større forskjeller. Det er en vond sirkel det ser ut som Solberg-regjeringen verken ønsker eller klarer å komme ut av.

Arbeiderpartiet mener dette er feil politikk Med vårt alternative skatteopplegg må de som har mest, bidra mer, mens de som har minst, betaler mindre. Med Arbeiderpartiets skatteopplegg blir vanlige arbeidsfolk godt ivaretatt. Tjener en under 750 000 kr, får en lavere inntektsskatt med Arbeiderpartiet enn med regjeringen.

Mange må pendle for å komme seg på arbeid. Samtidig som regjeringen sier at folk må være innstilt på å reise lenger for å få arbeid, gjør regjeringen det dyrere å pendle. Siden Erna Solberg ble statsminister, er grensen for å få fradrag økt fra 13 950 kr til 22 700 kr.

Arbeiderpartiet vil gjøre det lettere for arbeidsfolk som pendler, og vil kompensere mer av reiseutgiftene gjennom å senke grensen for å få fradrag med 7 700 kr.

Arbeiderpartiet mener et organisert arbeidsliv bidrar til et seriøst arbeidsliv. Jo flere arbeidstakere som er medlem av en fagforening, jo vanskeligere er det for useriøse arbeidsgivere å dumpe lønna og de sosiale rettighetene. Dessverre har organisasjonsgraden gått ned. Det er uheldig og vil på sikt undergrave vårt velfungerende trepartssamarbeid.

Forskning fra Institutt for samfunnsforskning viser at økt fagforeningsfradrag gir økt organisasjonsgrad. Derfor øker vi fagforeningsfradraget med 1 000 kr. Regjeringspartiene støtter ikke forslaget til økning.

Oppsummert: Vanlige arbeidsfolk betaler mindre skatt med Arbeiderpartiet enn med dagens regjering.

Arbeidsfolk som pendler, får bedre vilkår med Arbeiderpartiet enn med dagens regjering.

Arbeidsfolk som organiserer seg, og slik bidrar til et mer seriøst arbeidsliv, får bedre vilkår med Arbeiderpartiet enn med dagens regjering.

Arbeiderpartiet ønsker et samfunn med små forskjeller. Derfor prioriterer vi ikke skattekutt til de rikeste, men gode vilkår for vanlige arbeidsfolk.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [12:34:20]: Jeg skjønner at det begynner å bli slitsomt for Høyre og Fremskrittspartiet å høre SVs tall år etter år om hvordan de 0,1 pst. med høyest formue har fått over 300 000 kr i skattekutt, hvordan de tusen rikeste får i snitt 179 000 kr i skattekutt, og hvordan de med inntekter over 10 mill. kr i gjennomsnitt får 300 000 kr i lavere skatt. – Jeg skjønner at det er tall det er vanskelig å lytte til. Men å ty til løgn for å forsvare seg ved å si at SV ønsker høyere skatt for folk flest, er et angrep jeg kanskje ikke skal bruke tid til å svare på, når det er så usant.

Jeg tenkte jeg skulle snakke om to andre konkrete saker og et forslag vi fremmer i forbindelse med budsjettdebatten.

Den første saken og forslaget dreier seg om bekjempelse av skatteparadis. Stortinget har nemlig innført land-for-land-rapportering, som er bra fordi det vil bidra til å synliggjøre uønsket skattetilpasning. Gjennom det kan man få en oversikt over hva et selskap betaler i ulike land, og hensikten er åpenbart å dokumentere skatteinngangen og hindre uønsket skattetilpasning. Hvorfor? Jo, det er helt åpenbart svært skadelig at samfunn taper skatteinntekter som finansierer fellesgoder, og det bør også være – og er – en konkurranseulempe for selskaper som ikke ønsker å benytte seg av slike teknikker.

Dessverre lever ikke forskriften til dagens land-for-land-rapportering helt opp til forventningene. Det er fordi man har smutthull – smutthull som betyr at plikten til å gi opplysninger bare gjelder de landene der selskapet betaler til myndighetene mer enn 800 000 kr. Men i skatteparadis betaler man gjerne ikke skatt, eller i hvert fall veldig veldig lite, og da blir grensen på 800 000 kr et ganske stort smutthull. Økokrim kaller det smutthullet paradoksalt med tanke på å avdekke svart økonomi og mulige skattesvik. Også Finans Norge og KLP har advart mot dette smutthullet. Derfor er det på tide å endre det, og vi foreslår i dag å endre denne forskriften, slik at det gis og rapporteres opplysninger i tråd med årsregnskap og uavhengig av en slik grense. Det er et forslag som jeg håper kan få bred støtte.

Den andre saken er oljeskatt. I dag legges nemlig Klimarisikoutvalgets rapport fram. Lederen for utvalget skriver i dag i Dagens Næringsliv:

«Overgangen til lavutslippssamfunn innebærer grunnleggende omstillinger av energimarkedene.»

«Klimarisiko må bli bedre belyst, slik at vi sikrer at nye investeringer i blant annet petroleumssektoren tåler møtet med en ny virkelighet.»

Det er på tide å endre dagens oljeskattesystem, slik at vi går fra et system som tilpasser økte investeringer, til en nedbyggings- og høstingsfase. Det håper jeg blir prioritert i regjeringsforhandlingene.

Vetle Wang Soleim (H) [12:37:38]: Vi har i dag et lovforslag til behandling i salen. Bare for å fullføre en diskusjon vi har hatt her tidligere: Det er med stor undring jeg ser at Arbeiderpartiet fremmer et løst lovforslag i forbindelse med skatteinnstillingen. Det er en alvorlig måte å drive politikk på. Vanligvis fremmes det anmodningsforslag, der regjeringen bes om å utrede, vurdere, for så komme tilbake til Stortinget med lovverk som har vært på høring, som er kvalitetssikret teknisk, og som passer inn i den berørte loven. Det er ikke gjort i dette tilfellet.

For dem som bor i en kommune uten eiendomsskatt, men som skal gå sammen med en kommune som har det, ville jeg som boligeier eller bedriftseier vært nervøs med tanke på dette forslaget. For man sidestiller altså kraftanlegg og næringseiendom. Med andre ord synes man at det er helt i orden at hvis tre kommuner går sammen, og den ene kommunen har 7 promille i eiendomsskatt på et petroleumsanlegg og de andre kommunene ikke har noe som helst, skal det nye kommunestyret ha mulighet til å gi alle næringseiendommer i den nye kommunen en økning fra 0 til 7 promille fra det ene året til det andre. Det er ingen differensiering i det første punktet som er foreslått, og det kaller jeg et skattesjokk.

Det andre punktet er at man for boliger og fritidsboliger ikke skal ha høyere sats enn satsen i den mest folkerike kommunen. Så hvis den mest folkerike kommunen i dag har en sats på 7 promille, eller 5 promille fra 2020, skal altså boligeiere i den mindre folkerike kommunen kunne få et skattesjokk uten sidestykke fra et år til et annet. Mener man virkelig at det er riktig? I andre deler av eiendomsskatteloven har man begrensninger på hvor raskt man skal øke promillesatsen, nettopp for å verne innbyggere og bedrifter. Og det er mange andre spørsmål som blir stilt i forslaget. Derfor fremmer regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti et forslag som gir skattytere en bedre forutsigbarhet og beskytter boligeiere og næringseiendom mot skattesjokk.

Det var det. Over til saken og stemmeforklaring. Regjeringspartiene kommer i alle fall til å gå imot forslagene nr. 6, og også 22, 23, 14 og 15, som er fremmet i disse to sakene.

Jeg må også som saksordfører si at vi må gjøre en oppretting i innstillingene fra komiteen. Det har seg slik at to forslag som er fremmet, ett forslag i Innst. 3 S og ett forslag i Innst. 4 L, er duplikat av det som ble fremmet i Innst. 2 S. Forslag nr. 2 i Innst. 3 S er det samme som forslag nr. 3 i Innst. 2 S. Forslag nr. 1 i Innst. 4 L er det samme som forslag nr. 5 i Innst. 2 S. På vegne av komiteen trekker jeg disse forslagene fra innstillingen, i og med at de allerede er framsatt i Innst. 2 S – dette av rent formelle grunner; forslagene har jo blitt votert over.

Geir Inge Lien (Sp) [12:40:49]: Senterpartiet meiner at regjeringas statsbudsjett for 2019 er eit dårleg budsjett for dei som bur og driv næring i det langstrakte landet vårt. Kvifor? La meg nemne eit par døme på det.

Først: Aukinga i den såkalla taxiavgifta. I år vart det bl.a. drosjenæringa som fekk den tunge avgiftsauken som vart lagd i siste time i forhandlingsrommet. Regjeringa og Kristeleg Folkeparti vil fjerne unntaket for vektkomponentar i eingongsavgifta. Det betyr at drosjeeigarar går tøffe tider i møte, og kanskje kundane må betale meir.

Eit par eksempel på dette: Ein Volvo V90 TS får ein auke i avgifta på 113 000 kr. Og ein Mercedes-Benz Sprinter får ein auke i avgifta på heile ca. 250 000 kr. Dette er bilar som transporterer menneske med handikap, skuleungar, og som er utruleg viktige for drosjenæringa.

Drosjenæringa har òg, frå regjeringa tok over og til no, fått eit påslag i reiselivsmomsen frå 8 til 12 pst. Marginane begynner å verte små for drosjenæringa. Det er no utruleg med avgifter som dei er pålagde, og eg er veldig bekymra.

Regjeringa sparer pengar på å ikkje prisjustere frådrag og satsar for fiskeri, for landbruk, for sjøfolk, for einslege forsørgjarar og for lågtlønte – meir pengar til dei rikaste og mindre til næringsdrivande, næringslivet og folk flest.

Regjeringspartia beheld den høge sukkeravgifta på brus. Dette veit vi vil få dramatiske konsekvensar for norske bryggeri, som f.eks. Oskar Sylte, som er frå mitt heimfylke. Vi har sett at framståande politikarar frå regjeringa gjentekne gongar har vore der og har lova å ta vekk denne avgifta. Så har ikkje skjedd.

Vi i Senterpartiet vil i praksis behalde skattesatsane frå 2018. Alle som tener mindre enn 700 000 kr, vil få mindre skatt med Senterpartiets forslag. Dette kan vi få til fordi vi legg på litt skatt til dei som har aller mest frå før, altså ei tidlegare omfordeling frå den som har mest, til folk flest.

Samtidig ønskjer Senterpartiet å redusere eller fjerne usosiale avgifter på til saman 1 mrd. kr og gje næringsdrivande skattefordelar.

Ingrid Heggø (A) [12:44:11]: Eg registrerer at posisjonen er oppskaka over at opposisjonen prøver å rydda opp i manglande lovforslag i regjeringa sitt arbeid med kommunereforma. Eg registrer òg at Høgre prøver å skjula dette med no å koma med eit oppmodingsforslag.

Her har regjeringspartia sove i timen. Utan at Arbeidarpartiet hadde teke tak i kva sats den nye, samanslegne kommunen kan ta, hadde kommunen ikkje hatt noko å halda seg til. Kva inntekter kunne dei rekna med å ha i 2020 for å finansiera skulehelse og god eldreomsorg? Det var ein heilt manglande føreseielegheit. I seks år har regjeringa hatt kommunesamanslåing fremst i pannebrasken, og det er ikkje tenkt på at kommunane bør ha føreseielegheit og klare reglar for eigedomsskatten i den nye, samanslegne kommunen.

Dei samanslegne kommunane kunne heller ikkje føresjå at regjeringa skulle gå inn og strypa kommunane sin moglegheit til å ta inn eigedomsskatt. I forslaget vårt ligg det at den nye kommunen kan velja om dei vil ta inn den skattesatsen som er høgst, midt på eller lågast av dei samanslegne kommunane. For eksempel: Når Fjell og Øygarden slår seg saman, vil den mest folkerike kommunen, Fjell, ha låg eigedomsskatt, medan den med høgst sats, Øygarden, har kraftinntektene. Og desse kommunane har rekna med inntektene òg frå Øygarden som framtidige inntekter. Dei må ha tillit til at kommunestyra set riktig sats også i framtida.

Når det gjeld bustader, har vi sagt at vi vidarefører det som finansministeren seier i svarbrevet til underteikna, og det er å bruka den mest folkerike kommunen.

Eg synest ikkje at debatten her i dag skal dreia seg om tolking eller feiltolking. Hadde regjeringspartia teke opp problemstillinga, kunne vi faktisk ha einast om eit godt oppmodingsvedtak. Arbeidarpartiet er oppteken av å få ei løysing og klare reglar, og det at vi føreslo dette seint, må ikkje stå i vegen for formålet: føreseielegheit. Men i staden for å få eit godt forslag nedstemt, trekkjer vi det, og ber om at regjeringa tek det med seg i det vidare arbeidet – og julefreden er retta opp att òg i finanskomiteen!

Vi kjem til å støtta oppmodingsvedtaket. Då kan vi kanskje i resten av debatten få fokuset tilbake på saka, nemleg på at forskjellane aukar i regjeringa sitt budsjett, og at det er innført klimaavgifter som ikkje verkar.

Så vil eg heilt til slutt nemna at ved ein inkurie står det 2019 i Arbeidarpartiet sitt forslag om avslutning av IPS, Individuell pensjonssparing. No er rammene vedtekne, og då må vi endra det til 2020.

Mudassar Kapur (H) [12:47:35]: Den største forskjellen mellom folk i Norge er først og fremst basert på om de står utenfor eller innenfor arbeidslivet, og det er nettopp dette denne regjeringen, både før 2017 og etter 2017 – med utvidelsen med Venstre – i samarbeid med Kristelig Folkeparti har jobbet for hver eneste dag. Det ser man i våre budsjetter, det ser man i våre skatte- og avgiftsopplegg, det ser man også i alle andre saker vi legger fram i de andre komiteene. Det handler om at de voksne ikke faller ut av arbeidslivet, at våre barn fullfører skoleløpet, og at vi skaper flere arbeidsplasser.

Det siste året har det blitt skapt 56 000 arbeidsplasser, etter en periode med en oljeprisnedgang som man nesten ikke hadde sett maken til før. I den situasjonen har man trengt forutsigbarhet, bedriftene har trengt en stat og en regjering som står på deres side, og som hjelper dem med å skape disse arbeidsplassene, og ikke bare skape dem – vi må trygge dem, vi må få dem til å vare.

Jeg har hørt her i salen i dag ett parti, Rødt, som med stolthet kunne si at ja, men det å øke skattene med 37 mrd. kr, det er jo ansvarlig, det er jo nødvendig og dette måtte vi bare forvente mer av. Samtidig har vi Miljøpartiet De Grønne, som nesten med et pennestrøk er villig til å legge ned olje- og gassnæringen og sende 200 000 mennesker ut i en usikker framtid.

Men det er egentlig ikke det som overrasker meg. Disse partiene vet vi jo hvor står, men hvor er Arbeiderpartiet, hva skjer med Arbeiderpartiet? Her er det to partier, som jeg akkurat har nevnt, som Arbeiderpartiet er avhengig av for i det hele tatt kunne ha en sjanse til å danne flertall for sin politikk, og de står her og vil nedlegge olje- og gassnæringen og øke skattene med 37 mrd. kr – med stolthet – og ingen fra Arbeiderpartiet stiller spørsmål ved dette, ingen fra Arbeiderpartiet stiller spørsmål ved ansvarligheten i dette. Er det fordi de stilltiende aksepterer den linjen, er det det nye Arbeiderpartiet vi skal få se mer av framover?

Så mitt spørsmål er til Arbeiderpartiets representanter: Er de bekvemme med å samarbeide med partier som vil øke skattene med 37 mrd. kr og legge ned olje- og gassnæringen? For sist jeg var i debatt med representanten Rigmor Aasrud, sa hun ganske tydelig at det ville være helt naturlig å snakke med Miljøpartiet De Grønne og Rødt hvis man skal finne flertall for Arbeiderpartiets politikk.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [12:50:48]: Representanten Stokkebø var her oppe i stad og sa at det var viktig ikke å foreta brå endringer – han brukte det i en argumentasjonsrekke som begrunnelse for at en skulle opprettholde det avgiftssjokket som kom på ikke-alkoholholdige drikkevarer i budsjettet i fjor. Og det er jo smått utrolig, men det har dessverre føyd seg inn i en tradisjon: at i budsjettforlik før jul kommer den ene avgiften etter den andre, uten utredning, uten dialog med berørte parter. Det er helt greit for dette flertallet, men når en da skal gjøre noe med det, når en ser de praktiske konsekvensene, når en ser arbeidsplasser gå tapt, når en ser at bedrifter holder på å gå over ende, da skal en sette seg ned og utrede og skyve det ut i tid.

Det er akkurat det samme med 350-kronersgrensen. Hadde en fulgt Senterpartiet, hadde det blitt gjort noe med den for lenge siden. Og det handler ikke om at en skal innføre det over natta, nei, Senterpartiet har foreslått at en skal ha noen måneder på innføring, men når man skyver det over til neste års statsbudsjettbehandling, altså over ett år fram i tid, vil den helt urimelige forskjellsbehandlingen av norske aktører, som innebærer kraftige tap av arbeidsplasser og kraftige tap også av inntekter for den norske stat, fortsette i hele 2019.

Representanten Stokkebø snakker også om at en har ulike provenyberegninger der. Senterpartiet legger til grunn i sitt alternative budsjett, det som Statistisk sentralbyrå beregnet, lagt fram i oktober i år: utenlandsk netthandel under 350 kr. Det som er det overraskende i denne saken, er at flertallet ikke tar inn over seg disse provenyberegningene. Jeg er fullt klar over at Finansdepartementet og finansministeren tidvis har hatt et anstrengt forhold til SSB, men vi pleier å legge til grunn de provenyberegningene som Statistisk sentralbyrå gir oss. Det er derfor også viktig å videreføre det. Isteden bruker finansministeren og representanter fra regjeringspartiene private konsulentrapporter utarbeidet på oppdrag av dem som ser seg tjent på at denne importen skal videreføres, som begrunnelse for å undergrave de utredninger som Statistisk sentralbyrå har kommet med.

Så har en i år nok engang sett at det kommer nye avgiftssjokk over natten. Denne gangen er det taxinæringen som rammes. Enkeltbiler får et avgiftssjokk på 250 000 kr over natten. Senterpartiet har i en årrekke vært med på å gjøre endringer i bilavgiftssystemet for å sikre bedre, tryggere og mer miljøvennlige biler, men det å innføre et avgiftssjokk over natten når alternativene ikke er på plass, vil innebære dyrere og dårligere tjenester for dem som er helt avhengig av å bruke drosje i Norge.

Rigmor Aasrud (A) [12:54:08]: Debatten om skatter og avgifter går mot slutten. Det burde vært en debatt som handlet om hvordan vi fordeler velferden i Norge, hvordan vi skaper et skattesystem som gjør at folk kan oppleve mer rettferdighet, men vi har altså opplevd en posisjon som er helt sjokkert over at noen i Stortinget – lovgiver – har tillatt seg å legge fram et lovforslag som ikke er utredet, det er ikke engang hørt. Men jeg lurer på hvordan høringen var da representanten Asheim og de andre budsjettkameratene fant ut at man skulle skattlegge utenlandsdietten. Hvor var høringen? Hvilke ansatte og organisasjoner var det som fikk lov til å være med på det? Hvilke utredninger ble gjort, og hvordan ble lovforslaget hørt? Det er ganske underlig hvordan man bruker tid på å angripe oss for at vi legger fram et lovforslag for å rette opp i noe regjeringen har hatt fem år på å ordne opp i, og ikke har gjort det. Det sier seg vel selv at man ikke har veldig mye å snakke om i denne debatten når man bruker så mye tid på det.

Det vi har hørt, er at regjeringen prater om at halvparten av skatteletten er gitt til dem som har under 600 000. Ja, det skulle bare mangle; det er jo ganske mange som har inntekt under 600 000. Men man snakker veldig lite om de tusen rikeste som har fått 1,3 mill. i skattelette. Man snakker heller ikke om og forsvarer heller ikke hvorfor man kutter i verdien i sluttvederlag, kutter i feriepengene til de ledige, og sørger for at fagforeningskontingenten ikke blir justert, så den blir mindre verdt år for år. Man sier ingenting om skatteøkningen på 3 000 kr som en pendler fra mitt hjemsted vil få, hvis man må ta tog og t-bane til Oslo. Det hjelper lite at skatten for den samme personen har blitt noen tusenlapper mindre når barnehageregningen også øker tilsvarende. Og når man innfører skatt på både kjøregodtgjørelse og reise- og diettsatser, bidrar det heller ikke for folk flest.

Til representanten Kapur, som er bekymret for at Arbeiderpartiet skal samarbeide med andre på venstresiden: Jeg har lyst til å minne representanten Kapur om Fremskrittspartiet, som han samarbeider med, som er for å fjerne bompengene, som er for å fjerne dokumentavgiften, som er for å fjerne formuesskatten, og som er for å fjerne eiendomsskatten. Det sier seg selv at Fremskrittspartiet har fått lite gjennomslag i de budsjettene man har lagt fram, men det er ganske stort sprik på regjeringssiden også, og jeg er glad for at vi bruker pengene mer fornuftig enn som så.

Aleksander Stokkebø (H) [12:57:18]: Det er interessant å høre Senterpartiets plutselige omsorg og bekymring for avgiftsnivået når de i komité etter komité, representant etter representant, foreslår høyere avgifter, når vi vet at de har en lang historikk fra den rød-grønne avgiftsregjeringen.

Når det kommer til 350-kronersgrensen og inndekning, merker jeg meg at Senterpartiet vil fjerne grensen før vi har fått på plass en forbrukervennlig, enkel løsning. Det kunne betydd kaos for Posten og tolletaten hvis Senterpartiets forslag hadde blitt vedtatt, og det kunne betydd store kostnader for den enkelte forbruker.

Senterpartiet sier at de har funnet ut hvor mange som handler for under 350 kr på nett, og dermed har de bare slengt inn det tallet i budsjettet sitt og mener at det er ansvarlig. Nei, det er ikke ansvarlig. En kan ikke bare anta, fordi en fjerner 350-kronersgrensen, at alle vil slutte å handle for under 350 kr i utlandet – så enkelt er det ikke. En kan ikke bare regne det inn sånn, det er uansvarlig. Det viser en uansvarlig linje, som Senterpartiet og flere partier i opposisjonen har lagt seg på.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [12:58:48]: Det er interessant hvis representanten Stokkebø mener at den rød-grønne regjeringen var en avgiftsregjering. For hva er det som har skjedd etter vi hadde den rød-grønne regjeringen? Jo, da har vi fått et nytt flertall på Stortinget, som har økt avgiftene med 6,6 mrd. kr. Så det ville være interessant om representanten Stokkebø kom opp på talerstolen og ga en karakter også til det som skjer på dette området med dagens flertall.

Til 350-kronergrensen: Vi innfører ikke den over natten. Vi går flere måneder fram i tid, nettopp så en får tid til å få systemene på plass. Og tallene er ikke hentet ut av hodet fra noen i Senterpartiet, de er hentet i statistikk fra Statistisk sentralbyrå. Det er ikke riktig at vi i vårt alternative budsjett legger til grunn at alle disse inntektene skal inn til statskassa. Statistisk sentralbyrå sier at netthandel under 350 kr er på over 18 mrd. kr. Dersom en skulle hentet inn alle de inntektene til statskassa, ville en fått et langt høyere proveny enn det Senterpartiet har lagt til grunn.

Henrik Asheim (H) [13:00:06]: Det var representanten Aasrud som fikk meg til å tegne meg, for Aasrud var overrasket over at vi, som er i posisjon, er uenig i det forslaget som Arbeiderpartiet har fremmet.

Det er flere grunner til at vi er uenig i det. Den ene er at man skisserer en løsning som over natten vil kunne føre til et skattesjokk fra 0 til 7 promille i eiendomsskatt på bolig. Den andre er at man sammenlikner et verksted lokalt med et kraftanlegg og sier at de kan beskattes på samme måte i kommunene. Men i tillegg er vi kritiske til det å fremme et lovforslag med så store konsekvenser som et løst forslag i salen.

Finanskomiteen sendte i fellesskap et brev til Finansdepartementet hvor man ba om en redegjørelse for et helt annet forslag og fikk et fem sider langt svar, som problematiserte hvorfor dette måtte utredes skikkelig og ikke kunne overføres på den måten. Så kommer Arbeiderpartiet i dag med et lovforslag, over bordet, uten engang å slå fast når loven skal tre i kraft, og sier at dette skal vi nå vedta. Hvis Arbeiderpartiet mener at det er en helt legitim og fin måte å gjøre det på, hvorfor har de da trukket forslaget? De har selvfølgelig trukket det fordi vi har avkledd dem på at dette er en svært useriøs måte å behandle lover på i Norge – også i Stortinget.

Videre trakk representanten Aasrud frem at det er uenighet mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Det er helt riktig. Det er uenighet i programmene. Så viste representanten Aasrud til at Fremskrittspartiet har flere forslag, f.eks. om å fjerne alle bompengene, eller å fjerne eiendomsskatten lokalt. Det er helt riktig. Det er slik at Fremskrittspartiet har finansministeren i Norge i dette samarbeidet. Det er slik at Stortinget nå vedtar å redusere satsen fra 7 til 5 promille på eiendomsskatten. Det er slik at bompengeavgiftene hadde vært langt høyere hvis Fremskrittspartiet ikke satt i regjering enn når de sitter i regjering – fordi det å samarbeide med et parti, gir partiet makt og gjennomslag i politikken.

Representanten Kapurs spørsmål til Arbeiderpartiet er helt åpenbart: Hvilken makt og hvilket gjennomslag vil Arbeiderpartiets foretrukne partnere få? Hvilke statsrådposter vil de få? Hvordan vil de påvirke? Det er utvilsomt slik at når Fremskrittspartiet sitter i regjering, påvirker de politikken på mange områder, akkurat som Høyre og Venstre – og kanskje over jul også Kristelig Folkeparti. Vårt spørsmål er bare: Hvordan skal opposisjonspartiene få påvirke politikken hvis Arbeiderpartiet får makten? Og det fikk vi ikke noe godt svar på.

Aleksander Stokkebø (H) [13:02:48]: Jeg merker meg at vi heller ikke fikk svar på hva som ligger bak det eksakte tallet i Senterpartiets budsjett. De har funnet noen tall hos SSB, og så har de tippet seg fram til hvor mange færre som vil slutte å handle hvis 350-kronersgrensen blir opphevet. Senterpartiet har ett tall, Arbeiderpartiet et annet og SV et annet. Dette er uansvarlig. Vi må legge til grunn realistiske inndekninger, og det vil regjeringen gjøre når den tid kommer.

Jeg skal gi Senterpartiet en betraktning på hvordan budsjettet til regjeringen er når det gjelder skatter og avgifter. Siden 2013 har vi senket det samlede skatte- og avgiftstrykket med 25 mrd. kr – 11 000 kr for hver vanlig familie i dette landet årlig. Senterpartiet på sin side vil samarbeide med partier som vil sende de samme familiene og de norske bedriftene en skattesmell på flere titalls milliarder kroner. Det er ikke ansvarlig politikk.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [13:03:57]: Under denne skattedebatten har det nærmest blitt tegnet et bilde av at det var Harmageddon under den rød-grønne regjeringen. Det bildet er det kanskje behov for å nyansere lite grann. Det som i alle fall har skjedd gjennom de siste fem årene, er at utslippene fra veitransporten har gått opp, forskjellene mellom rike og fattige i Norge har økt, barnefattigdommen har økt – over 100 000 barn vokser nå opp i fattigdom. Da var kanskje det rød-grønne skattenivået ikke fullt så galt likevel.

Dette handler om prioritering. Det handler om at vi har en regjering som har valgt å bruke 1,4 mrd. kr til landets 4 300 aller rikeste. Det er prioritering. Det er prioriteringen til den regjeringen vi har i dag. Det ville ikke vært prioriteringen til en rød-grønn regjering. Det kan jeg si med sikkerhet. Vi ville hatt et skattesystem som prioriterer omfordeling, og som prioriterer å få ned klimagassutslippene.

Roy Steffensen (FrP) [13:27:07] (komiteens leder og ordfører for sak nr. 4): «Når nettene blir lange og kulda setter inn», er det igjen tid for budsjettdebatter, og vi ser nå fram til å gå gjennom utdannings- og forskningskomiteens område. Mer enn 1,5 millioner mennesker i Norge har hverdagen sin i utdanningssystemet og blir påvirket av debattene våre og vedtakene vi fatter.

Hver eneste høst begynner titusenvis i barnehage, på barneskole, på ungdomsskole, på videregående, som lærling, eller de går i gang med høyere studier på fagskoler, høyskoler eller universiteter. Vårt mål som politikere er å sørge for at flest mulig av disse kommer seg gjennom barnehagen og utdanningsløpet på en god måte, at de får seg en jobb, og at de får muligheten til å bli deltakende og verdiskapende innbyggere i samfunnet.

For å klare dette er vi avhengige av innsatsen til alle de dedikerte ansatte som jobber med våre barn. Det er de som får hverdagen til å gå rundt, enten de jobber som lærere, skoleledere, renholdere, vaktmestere, assistenter eller annet. Dette er folk som fortjener skryt.

I Norge er stort sett de aller fleste foreldre og barn fornøyd med tilbudet de får, og det er det viktig å huske på. Men det er dessverre også en del som er misfornøyd, og det skal vi ta på alvor. I en tenkt klasse med 20 førsteklassinger som startet på skolen nå i høst, vil det rent statistisk være fire, fem eller seks av dem som ikke kommer seg gjennom videregående. Det er et for høyt tall. Vårt mål er at ni av ti skal fullføre, og for å nå det målet har vi satt i gang en rekke tiltak som vi forsterker ytterligere i neste års budsjett.

Innenfor barnehage har vi innført redusert foreldrebetaling og gratis kjernetid for dem som tjener minst, sånn at flere kan få muligheten til å gå i barnehagen og få en bedre start på utdanningsløpet sitt. I 2019 vil dette også gjelde toåringer. Vi har innført en bemanningsnorm i barnehagen, som vil gi høyere kvalitet. Den vil gjelde fra 1. august 2019. Vi har innført en plikt til bedre samarbeid i overgangen fra barnehage til skole, for at skolen skal være bedre i stand til å tilpasse seg hver enkelt elev.

I skolen har vi jobbet målrettet med tidlig innsats i form av flere lærere på 1. –4. trinn, og vi har vedtatt rett til intensiv opplæring, sånn at hjelpen settes inn når behovet meldes. Vi har innført en strengere mobbelov, sånn at flere elever skal slippe å grue seg til å gå på skolen, og i 2019 bruker vi 115 mill. kr på dette arbeidet.

Den viktigste enkeltfaktoren for en god skole er gode lærere. Derfor har vi iverksatt lærerløftet, hvor vi stiller høyere krav for å bli lærer, vi har gjort lærerutdanningen om til en mastergrad, og vi har stilt krav om fordypning i fagene man underviser i. Det videreutdannes 7 200 lærere i høst, mot ca. 1 500 i 2013. Vi fortsetter med en høy satsing på videreutdanning i 2019, og vi ser nå en 15 pst. økning på lærerstudiene. I samarbeid med profesjonen og sektoren jobbes det nå fram nye læreplaner, der målet er bedre læring og mer dybdelæring. Jeg er overbevist om at de forbedringene vi har gjort og gjør i barnehage og skole, vil hjelpe flere til å fullføre videregående skole.

Vi ser at det er størst utfordringer med å få dem som velger yrkesfag, til å fullføre, noe som skyldes både innholdet i skolen og mangel på læreplasser. Vi utarbeider nå en ny tilbudsstruktur for yrkesfagene, sånn at de skal være bedre tilpasset næringslivets behov, og vi yrkesretter fellesfagene sånn at utdanningen blir mer tilpasset det yrket man skal ut i.

Jeg vet ikke om ministeren har blitt inspirert av teaterstykket «Putti Plutti Pott» og «Julenissens skjegg», hvor de synger sangen «Spikke-sage-lime-banke», men det blir i hvert fall en endring, for de som skal bli snekkere, vil få mer tid til akkurat dette allerede det første året.

Men fortsatt vil det mangle tusenvis av læreplasser, og det skjærer meg i hjertet, for dette handler om at ungdom ikke får fullført utdanningen sin. Alle bedrifter etterspør kvalifisert faglært personell. Likevel ser vi at for mange bedrifter ikke tar samfunnsansvar ved å ta inn lærlinger. Det må det bli en endring på. Hvis ikke flere tar det ansvaret, vil det ikke være faglært arbeidskraft å rekruttere fra, og her må vi finne gode, fleksible løsninger.

Vi gjør mye. Siden 2013 har vi brukt nesten 600 mill. kr på yrkesfagene. Vi har økt lærlingtilskuddet syv ganger med totalt 21 000 kr per kontrakt, og vi har stilt krav om bruk av lærlinger i det offentlige og ved offentlige anbud. Resultatene er at vi nå ser en rekordøkning i søkere til yrkesfag, fraværet reduseres, frafallet synker, det ser ut til å bli flere lærlinger for tredje år på rad, og vi ligger an til å slå rekorden i lærekontrakter fra 2017. Men jeg forventer at næringslivet også er seg sitt ansvar bevisst, og at enda flere tar inn lærlinger i årene som kommer.

Med det anbefaler jeg komiteens forslag til vedtak i innstillingen.

Martin Henriksen (A) [13:39:36]: Arbeiderpartiet vil ha en skole der elevene lærer mer og trives bedre – en skole som ser hele eleven. Derfor foreslår vi et budsjett som er mer ambisiøst og mer offensivt, på vegne av barna, foreldrene, studentene og lærlingene.

Da regjeringas statsbudsjett ble lagt fram, var vi overrasket over at regjeringa ikke ville betale for bemanningsnormen i barnehagen, og at de ikke la fram en eneste ny studieplass. Å prioritere nye kutt i formuesskatten foran barnehagebarna eller framtidas utdanninger er lite framtidsrettet. Men der regjeringa ser ut til å ha mistet litt av gnisten i utdanningspolitikken, vil Arbeiderpartiet fortsette de satsingene vi mener er viktige, og øke ambisjonene på de områdene der vi ser utfordringer.

Arbeiderpartiet foreslår å satse betydelig mer på barn og elever, tidlig innsats og mestring, yrkesfag og fagskole, høyere utdanning og forskning i sitt alternative budsjett. Vi er opptatt av at handlingsrommet i økonomien bør brukes til å sikre flere ansatte for barna i barnehagen og i skolen, sikre bedre kvalitet i hele utdanningsløpet og gi flere muligheten til å studere og skaffe seg den kompetansen som trengs. Det er viktig både for de unge som trenger utdanning, og for utviklingen av nye næringer og ny teknologi, å sikre nok ansatte i helse, skole og næringsliv.

Det er meningsløst å snakke om tidlig innsats uten å sørge for kvalitet i barnehagen, for da vil man bare «danse rundt i ring, ring, ring» – uten resultater. Arbeiderpartiet vil bruke 580 mill. kr mer enn regjeringa på flere plasser, flere pedagoger, lavere barnehagepris og økt kvalitet gjennom flere voksne til alle barn.

Vi ønsker at de pengene som går til barnehagen, skal brukes på barna. Vi vil komme uakseptabel profitt til livs og støtte opp under de ideelle barnehagene. Derfor foreslår vi en liten reduksjon i tilskuddet til private barnehager samtidig som vi fullfinansierer bemanningsnormen med 400 mill. kr. Dermed kommer små og ideelle barnehager ut i pluss, mens vi sender en tydelig beskjed til de kommersielle konsernene om at stor profitt ikke er akseptabelt.

Vi øker innsatsen for de yngste i skolen gjennom tidlig innsats og ressurser til lese-, skrive- og regnegaranti, slik at oppfølgingen blir mer enn ord. Arbeiderpartiet vil gi de yngste barna leken tilbake og sette skolen bedre i stand til å ha varierte aktiviteter gjennom en ny satsing på lek. Vi vil ha nytt utstyr i ungdomsskolen for å sikre mer praktisk læring. For Arbeiderpartiet er det åpenbart at elever trenger å lære med både hodet og hendene.

Vi prioriterer skolemat til alle elever foran kutt i formuesskatten. Vi vil ha en skole som ser hele eleven. Å gi alle elever mat i magen gir bedre helse, bedre konsentrasjon og bedre læring. Regjeringa sier nei, men de har glemt et ord: Man kan ikke snakke om læring eller mat – det er læring og mat. Én av syv elever går til skolen uten matpakke. Derfor er dette også et tiltak for å utjevne forskjeller, samtidig som det legger til rette for helse og læring.

En skole som ser hele eleven, trenger lærere som ser elevene. Pedagoger daler ikke ned i skjul helt av seg selv, og det blir ingen paradis grønt dersom regjeringa fortsetter i den leia de har valgt. Elevene trenger flere lærere med utdanning – ikke flere ukvalifiserte i klasserommene. For Arbeiderpartiet er det åpenbart at det må en sterkere innsats til for å rekruttere til lærerutdanningen, men også for å få flere til å fullføre utdanningen og flere til faktisk å jobbe i skolen.

Derfor foreslår vi både å forbedre lærerutdanningen, med mer praksis og tettere oppfølging, og også å innføre en nasjonal rekrutteringskampanje for flere lærere, særlig flere menn. Dette haster. Vi kan ikke sitte og nynne «tider skal komme, tider skal henrulle». Det trengs handling nå.

I sitt budsjett ønsker Arbeiderpartiet også et stort yrkesfagløft, som kan gi flere stolte fagarbeidere over hele landet. Vi ønsker en reell kompetansereform, der staten tar en større del av spleiselaget. Vi foreslår også tidenes studentbudsjett, med mer enn 1 mrd. kr mer til tiltak for studentene, og det gjør vi uten å be studentene betale for det selv.

Totalt sett er satsingen på skole og utdanning en vinner i Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett.

I motsetning til dette ser ikke kunnskapsministeren ut til å ha vunnet budsjettkampen internt i regjeringa. Det er ikke utdanning som er den store vinneren i regjeringas statsbudsjett. Tvert imot ser vi at regjeringas politikk i stor grad er at det er andre som må ta ansvar, og som må ta regningen for de utfordringene skolen og arbeidslivet står overfor. Barnefamiliene må selv betale for pedagognormen gjennom økt barnehagepris. Studentene må selv betale for økt studiestøtte gjennom kutt i stipendet. Bemanningsnormen skal kommunene og private betale for selv. Regjeringa ville ikke legge en eneste krone på bordet. I kompetansereformen mener regjeringa at bedriftene selv må ta ansvar for kompetanseheving av ansatte. Det er alle enig i, men de vil heller ikke at staten skal ta sin del og være med og betale, som Arbeiderpartiet foreslår. Om skolemat sier Høyre at dette er foreldrenes ansvar, selv om de vet at ikke alle foreldre sender med barna matpakke.

Dette er ikke handlekraftig. Det er ansvarsfraskrivelse.

Når Høyre skryter av viktige saker i skolepolitikken, er det symptomatisk at de trekker fram tiltak andre har gått i bresjen for. Det snakkes mye i media om Fremskrittspartiets dobbeltkommunikasjon, der de i praksis opererer som to partier: ett i regjering og ett i opposisjon. En annen del av den solbergske parlamentarismen som det snakkes mindre om, er at denne regjeringa konsekvent skryter av politikk som de har blitt påtvunget av andre. Gjentatte ganger har flertallet på Stortinget tvunget regjeringa til å gjennomføre en politikk som bl.a. Høyre og Fremskrittspartiet har argumentert kraftig imot.

Pappaperm er et godt eksempel. Nå reiser barne- og familieministeren landet rundt og soler seg i glansen av økt pappaperm, som hun selv og Høyre mente var en tvangstrøye.

Å innføre en norm for lærertetthet i skolen var og er en kampsak for opposisjonspartiene på Stortinget. Høyre og Fremskrittspartiet kjempet imot med nebb og klør. Nå har tonen endret seg. Nå skryter Høyre av den lærernormen de egentlig var imot.

Denne kameleonoppførselen er ganske gjennomskuelig og viser at regjeringa ikke fører an i utdanningspolitikken, men tilpasser seg det flertallet som tar initiativene, og de sakene som de ser er populære. Jeg skulle ønske de hadde tenkt slik i noen flere saker, f.eks. ved å gi studentene en julegave i form av å gjøre om på stipendkuttet, eller ved ikke å øke barnehageprisen for barnefamiliene.

Arbeiderpartiet foreslår en mer ambisiøs og offensiv politikk – med et budsjett som svarer på utfordringene, som satser uten å be barnefamilier, studenter, foreldre, bedrifter og andre ta regningen, som prioriterer det som er viktig i skolepolitikken, og som tenker på fordeling.

Martin Henriksen (A) [13:47:46]: Jeg tar opp alle forslagene Arbeiderpartiet står bak, både dem vi har sammen med Senterpartiet og SV, og dem vi har sammen med bare SV.

Kent Gudmundsen (H) [13:56:11]: Ja, det er mulig presidenten har rett i den antagelsen, for i dag klapper vi i hendene, vi synger og vi ler, (munterhet i salen) for så glad er vi, så glad er vi når det er de fire ikke-sosialistiske partiene som står bak kunnskapsbudsjettet også for 2019.

For det er menneskene vi skal leve av i framtiden, og da er det særlig gledelig å vedta et kunnskapsbudsjett som ikke kutter i videreutdanning eller flere karriereveier for lærerne, som ikke hevder at tidlig innsats og kvalitet i høyere utdanning er viktig og samtidig kutter i tilskuddet til private barnehager eller til konkurranseprogrammet for kvalitet i høyere utdanning. Tvert om, i dag vedtar vi et budsjett som anerkjenner at det er vi og våre barn som utgjør den største verdien et samfunn har.

Siden regjeringsskiftet i 2013 har Høyre i regjering, sammen med Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, fått på plass en rekke tiltak hvor vi har gått fra sen innsats under de rød-grønne til tidlig innsats i skolen, vi løfter kvaliteten i barnehagene, vi satser historisk på lærerne og yrkesfagene. Vi ser at elevene lærer mer, og at barna våre blir møtt av flere dyktige lærere.

I PISA-undersøkelsen for 2015 skåret altså norske elever for første gang betydelig bedre enn OECD-snittet i både lesing, naturfag og matematikk. I TIMSS i 2015 gjorde norske elever på 5. trinn det svært bra i matematikk. Våre barn skårer betydelig høyere enn jevnaldrende i andre nordiske land og er blant de beste i Europa. Mye går altså rett vei i norsk skole og barnehage. Foreldreundersøkelsen viser høy tilfredshet med kvaliteten i barnehagene, og på skolen lærer elevene mer, er mer til stede, og flere fullfører videregående opplæring.

Men vi er ikke i mål. Skal vi lykkes med tidlig innsats, må det settes inn et støt allerede i barnehagen. Det er ingen motsetning mellom læring og lek. Gjennom målrettede tiltak er det gledelig å se at stadig flere barn går i barnehage og tar del i et faglig godt og lærende fellesskap. Særlig positiv er den store økningen blant dem med minoritetsspråklig bakgrunn. Dette bidrar sterkere til god integrering i samfunnet.

På få år har vi gjennom våre budsjetter innført ordninger som sikrer gratis kjernetid eller redusert betaling for barn fra lavinntektsfamilier. I 2019 heves altså inntektsgrensen ytterligere, sånn at 6 500 flere barn får rett til gratis kjernetid, og nå utvider vi også for 2-åringer. Det vil bidra til økt barnehagebruk for familier med lav inntekt og bidra ytterligere til bedre integrering og språkopplæring blant minoritetsspråklige barn. Med et godt utgangspunkt fra barnehagene blir skolestarten enklere, men også der må vi målrette innsatsen tidlig.

Mot Arbeiderpartiets og de rød-grønnes stemmer har vi nå sikret flertall for innføring av en plikt, sånn at skolene må gi intensiv opplæring til elever på 1.–4. trinn som strever med lesing, skriving og regning, for vårt mål er klart: Alle barn skal føle mestring tidlig i skoleløpet, sånn at ingen slutter å rekke opp hånda. Vi må stimulere til nysgjerrighet og til den læringsgleden som alle barn tar med seg inn i barneskolen.

Satsingen vår på læreren står derfor sentralt for å løfte skolen. Foreldrene der ute bør merke seg at rød-grønn politikk, hvor Arbeiderpartiet nå står i front, slår fast at det ikke er så viktig at barna våre blir undervist av en lærer med fordypning, dette til tross for at både læreren selv og forskningen viser at dette gir en bedre skole. Derfor har Høyre i regjering levert et solid videreutdanningsløft, og bare siden 2014 har over 27 000 lærere mottatt videreutdanning i en rekke fag.

Vi må også tørre å satse på de lærerne som strekker seg, og som søker flere utfordringer. Vår satsing på lærerspesialistordningen bidrar til at engasjerte og dyktige faglærere kan utvikle seg videre i skolen og fortsette å bidra i klasserommet, og at de ikke finner karriereveier utenfor skolen eller i administrasjonen. I 2019 får vi derfor en dobling til 1 200 lærere som kan bli lærerspesialister, også her mot de rød-grønnes stemmer, hvor bl.a. SV vil avvikle hele systemet. Det er derfor liten tvil om at helheten rundt en rød-grønn skolepolitikk ikke ville gitt hovedfokus på kvalitet, kunnskap og innhold i skolen. Det bør flere merke seg når vi nå skal strekke oss langt for å gi ungdom i Norge de beste mulighetene.

Når vi f.eks. nå også satser 8 mill. kr på flere doktorgrader, er det bl.a. for at flere lærere i skolen skal få muligheten til å ta doktorgrad. Sånn bidrar vi til at forskningskunnskap og praksis ute på skolene nærmer seg hverandre. Vårt fokus er på kvalitet, på dyktige lærere og på evnen til å prioritere tidlig, sånn at alle barn skal føle mestring i skolen. Sånn bidrar vi til lærelyst og ikke minst til læringsglede, og til at flere barn får et godt møte med skolen og ikke minst fullfører og består sitt utdanningsløp. Det betyr noe hvem som styrer kunnskapspolitikken.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [14:09:49]: Budsjettforslaget fra regjeringen er tannløst, så å si blottet for reelle satsinger. Det er, som tidligere nevnt i debatten, ingen tvil om at Kunnskapsdepartementet ikke var årets budsjettvinner på konferansen.

Senterpartiets alternative budsjettforslag inneholder flere tydelige og mer konkrete styrkingsforslag. Våre prioriteringer viser en mer ambisiøs retning for utdanning og hvordan skolen møter elevene når tider skal henrulle.

La meg starte med de yngste elevene. Vi foreslår full finansiering av bemanningsnormen i barnehagene. Forskningen er helt klar – for at flere skal lykkes i utdanningsløpet, må de jobbe mer med lekbasert læring i barnehagen, og de sosiale og emosjonelle egenskapene må få spire og utfolde seg i løpet av skolegangen. Det må være nok voksne der for at både praktiske og teoretiske ferdigheter skal bli stimulert. Senterpartiet tok i vår initiativ til en gjennomgang av seksårsreformen for å ivareta de minste elevene bedre. Vi er glade for at Stortinget sluttet seg til dette, og vi har store forventninger til regjeringens gjennomgang.

Videre legger vi inn midler til mer fysisk aktivitet i skolen og feirer også at regjeringen nå vil være med på det. I tillegg mener vi leirskole med friluftsliv og en annerledes uke er så viktig at vi vil innføre et tilskudd til leirskoleopplæring for alle elever. Elevene vokser like mye på en ukes leirskole som to år i skolen, sier flere lærere.

Det er dessuten behov for investeringer i laget rundt eleven. Med 3,5 mrd. kr ekstra til kommunene setter Senterpartiet skolene i stand til å ansette flere lærere, flere helsesøstre og -brødre og gir dem generelt større handlingsrom. Vi kan ha aldri så store ambisjoner for nye læreplaner og større tetthet, men det hjelper lite dersom kommunene og skoleeierne ikke har økonomi til å innfri. Dette gir også midler til bemanning og vikarbruk mens lærerstaben er pålagt etter- og videreutdanning. Senterpartiet gir kommunene og skolelederne tillit og mulighet til å utvikle Skole-Norge videre.

I tillegg øremerker vi midler til arbeid med seksualitet, språkdelte klasser, lesestimulering og elevkurs for blinde, svaksynte og hørselshemmede. Det må være takhøyde for elever med ulike egenskaper, forutsetninger og interesser.

Presset for å passe inn i en mal må vi gjøre mindre. Vi trenger realister og kreative elever. Derfor bør alle ungdomsskoleelever ha arbeidslivsfag og god rådgivning for videre utdanning. Tilbud om sjømatlinje ved Vardø videregående skole er et eksempel på framtidens kompetanse.

Senterpartiet har i veldig mange år snakket om yrkesfag generelt og fagskoleutdanning spesielt. Regjeringspartiene snakker varmt om yrkesfag uten at det gir gjenklang som jingle bells i satsinger. Det var derfor overraskende med et så svakt budsjettforslag for fagopplæring i yrkesfagenes år. Senterpartiet tar fagopplæring på alvor med sin omfattende yrkesfagpakke på 300 mill. kr for et reelt yrkesfagløft. Det handler om tilrettelegging for yrkesfagelever med særskilte utfordringer samt hospitering i bedrift og relevant utstyr underveis i opplæringen. Utdatert utstyr er demotiverende. Lærlingtilskuddet ønsker vi å øke, og formidlingen av læreplasser bør bli langt bedre. Dialogen og oppfølgingen mellom skole og bedrift i læretiden må være tettere. Produksjonsskoler er også viktige og et alternativ for elever som har droppet ut, og som kan få tilbake motivasjonen gjennom praktiske oppgaver.

I høyere utdanning er både fagskoler, høyskoler og universiteter sentrale og viktige. Flere studieplasser trengs. Regjeringen svikter når det skrikende behovet etter bl.a. fagskole- og IKT-kandidater melder seg som mest.

Når nettene blir lange og kulda setter inn for studentene i eksamenstiden, hjelper det heller ikke at omgjøring av lån til stipend har blitt et trangere nåløye å komme igjennom. Lønnlig iblant oss skal regjeringen spare midler. Med Senterpartiet hadde vi hatt en mer praktisk og aktiv utdanningspolitikk.

Mona Fagerås (SV) [14:21:17]: Ingen skal trenge å leve livet med lua i handa. Lik rett til utdanning og like muligheter til utdanning er en av grunnpilarene i det norske samfunnet. Utdanning er det viktigste verktøyet vi har til utjamning, inkludering og verdiskaping. Det handler om hva slags muligheter folk i dette landet skal ha. Det handler om en politikk for de mange, ikke for de få.

Samfunnet skal ta ansvar for at alle barn kan gå på en skole der de får tilgang på kunnskap, og der de trives. Et barn forberedes ikke på framtiden gjennom å kunne ramse opp flest mulig byer i Belgia på kortest mulig tid, og selv om det er fint å vite at et barn er født i Betlehem, er det de trenger, dybdelæring for å forstå kjernen i fagene, se sammenhengene på tvers av fag og lære seg hvordan man kan bruke ny kunnskap.

Ved å bygge videre på den inkluderende fellesskolen vil SV utvikle skolen i en retning som i større grad tar i bruk praktisk, variert og aktiv læring, og der det er plass til både kreativitet og kultur. En sånn modernisering av skolen vil kreve ny organisering og store investeringer, både i flere lærere, sånn at det blir mer tid til å følge opp hvert enkelt barn, og i en skole som er tilpasset at barn er barn, med behov for å leke, bevege seg, være kreative og få tilbud om gratis og sunn skolemat.

Evaluering av skolen har vist oss at den har blitt for teoretisk og ensrettet, og høyresidens overdrevne tro på at testing, rangering, konkurranse og kontroll skal føre til mer kunnskap, er utdatert og gammeldags. Det er for å fornye skolen at SV vil innføre heldagsskolen og en mer praktisk og variert skoledag til erstatning for dagens SFO og hjemmelekser.

SV foreslår i sitt alternative budsjett å starte innfasingen av en sånn skoledag med å innføre en ekstra time i praktisk-estetiske fag og gratis tilbud om kulturskole for elevene på 1.–4. trinn. For elevene på 5.–7. trinn økes tiden til øvingsarbeid på skolen sammen med lærer, slik at elevene kan få mer hjelp av læreren sin og ha leksefri når de kommer hjem. For elevene på ungdomstrinnet starter vi innføring av gratis og sunn skolemat og støtter opp under målet om én times fysisk aktivitet, slik Stortinget faktisk har vedtatt.

At bevegelse og ernæring er viktig for barn som skal vokse, lære og utvikle seg, bekreftes av forskningen, og således er heldagsskolen en reform for læring, sosial utjevning og folkehelse. Men skal vi lykkes med innføringen av heldagsskolen, må vi også øke lærertettheten, for flere kvalifiserte lærere er en forutsetning for å lykkes med en slik skole.

Læreren er den viktigste enkeltfaktoren for elevenes læring i skolen. Til tross for bred tverrpolitisk enighet om viktigheten av kvalifiserte lærere har lærermangelen økt de senere årene. Antallet ansatte som er tilsatt i lærerstillinger, og som underviser i grunnskolen uten godkjent lærerutdanning, har økt med 40 pst. under denne borgerlige regjeringen. Konsekvensen er at barn og unge i 1,5 millioner skoletimer blir undervist av personer som ikke er utdannede lærere. SV har i sitt alternative budsjett foreslått å bevilge 210 mill. kr til en nasjonal satsing for å rekruttere og beholde flere lærere.

For øvrig har jeg merket meg Høyres manglende ambisjoner om å rekruttere flere lærere. I stedet prøver de febrilsk å rette søkelyset mot SV og mistenkeliggjøre oss for ikke å være opptatt av kompetanse. Det er – med respekt å melde – tull. Det var SV i regjering som startet et varig system for videreutdanning og en storstilt kompetanseheving av norske lærere.

Men siden jeg har merket meg at Høyre ønsker å framstå som høy og mørk i denne saken og å framstå som kompetansepartiet, regner jeg med at de i dag vil støtte vårt forslag i salen om rett og plikt til etterutdanning.

Jeg tar dermed opp de forslagene vi har framsatt i sakens anledning.

Guri Melby (V) [14:35:24]: Hundretusenvis av barn møter opp i norske klasserom hver eneste dag. De møter en hverdag som på mange måter er veldig lik, men også veldig forskjellig. De aller fleste går i den offentlige skolen, og de følger samme læreplan, men hver enkelt skole preges av den kommunen den ligger i, lokalsamfunnet den er en del av, og de menneskene som befolker den. Noen går i store klasser, andre går i små. Noen har små, asfaltlagte skolegårder, andre har kilometervis med skiløyper rett utenfor skoleporten. Noen har hver sin iPad, andre har et datarom som man kan låne et par ganger i uka. Noen har et stort skolebibliotek, og andre har en lesekrok. Noen har en lærer med mastergrad som elsker jobben sin og stadig tar nye kurs. Andre har en ufaglært som kanskje aller helst kunne tenke seg å gjøre noe annet. Noen skal i disse dager på julegudstjeneste, mens andre nesten ikke tør å synge «På låven sitter nissen».

Mye av dette mangfoldet lever vi godt med. Mye av det er bra, men ikke alt. Det er ikke greit at ikke alle møter en kvalifisert lærer, og det er ikke greit at ikke alle elever får mulighet til å mestre digitale verktøy. Vi bør ikke akseptere at noen fylker og noen kommuner systematisk har dårligere resultater enn andre i helt grunnleggende ferdigheter. Alle barn skal ha like muligheter, uavhengig av hvor de bor og hvem som er foreldrene deres.

Nøkkelen til å utjevne disse forskjellene handler ikke om mer detaljstyring fra staten, mer lovfesting av ulike gode formål eller mer øremerking av statlige midler. Nøkkelen ligger hos dem som hver dag møter disse elevene: lærerne. Derfor har kjernen i Venstres skolepolitikk over svært mange år vært å satse på læreren, og hovedsatsingen i dette statsbudsjettet er nettopp flere og enda bedre lærere.

De siste årene har Venstre gjennom budsjettforlikene bidratt til en historisk sterk satsing på videreutdanning av lærere. Totalt har 27 000 lærere over hele landet fått tilbud om videreutdanning fra 2014 og fram til i dag. Denne høsten tar over 7 000 lærere videreutdanning. I budsjettet for 2019 setter vi av 1,6 mrd. kr til denne satsingen. Og fortsatt vet vi at det er flere som ønsker å ta det enn dem som får det, så denne opptrappingen bør bare fortsette, noe en da gjør i dette statsbudsjettet. Det gir oss mer kompetente lærere, mer inspirerte lærere, og det øker elevenes læringsutbytte.

Vi har også vært opptatt av å skape nye karriereveier i skolen. Det kan ikke være sånn at den eneste karriereveien for ambisiøse, faglig dyktige lærere skal være å bli skoleleder. Satsing på lærerspesialistordningen, som i dette budsjettet trappes opp med 50 mill. kr, er et eksempel på hvordan vi kan lage slike karriereveier. Ordningen kan helt sikkert videreutvikles og forbedres, men kjernen i den er viktig. Det handler om kompetanse både hos den enkelte og hos lærerkollegiet på en skole.

Et annet eksempel er at vi nå har fått på plass ph.d.-er for lærere i skolen som ønsker å ta doktorgrad. Det vil i tillegg til å være en karrierevei også være et viktig bidrag til mer praksisnær forskning, mer kunnskap om hva som foregår i norske klasserom, noe vi sårt trenger.

På samme måte som vi må sikre alle barn en god skolegang uavhengig av bakgrunn, har Venstre også vært opptatt av å sikre alle barn muligheten til å gå i barnehage. I forrige periode fikk vi gjennom budsjettforlikene med regjeringen innført gratis kjernetid eller redusert betaling for barnehage for barn mellom tre og fem år fra lavinntektsfamilier. Nå, når Venstre sitter i regjering, foreslår vi å bevilge 46 mill. kr til å utvide gratis kjernetid nok en gang, til også å gjelde toåringene. Inntektsgrensene for gratis kjernetid ble også hevet, og med disse utvidelsene vil 46 500 barn fra familier med lav inntekt få tilbud om gratis eller en svært billig barnehageplass. Det vil bedre integreringen og språkopplæringen blant flerspråklige barn.

Men barnehage handler om mer enn bare å få en plass. Det handler om kvalitet, og nøkkelen til kvalitet er nok voksne og voksne med god kompetanse. Med dette statsbudsjettet bevilger vi 160 mill. kr mer til flere barnehagelærere, 9 mill. kr til rekrutteringstiltak og 10 mill. kr til nye studieplasser for barnehagelærere.

For oss er også mangfoldet i barnehagesektoren viktig. Vi trenger de kommunale barnehagene, vi trenger de små ideelle uavhengige barnehagene og vi trenger de store profesjonelle aktørene.

«All I want for Christmas» er en ny folkehøyskole. Det er noe som Venstre tradisjonelt har kjempet inn i statsbudsjettene, og i år gikk folkehøyskolen til Svalbard. Generelt mener vi at folkehøyskolene er et viktig tilbud i den norske utdanningssektoren, og en ny folkehøyskole på Svalbard vil gi et unikt og spennende tilbud som kan bidra til mer kunnskap og oppmerksomhet om nordområdene, og som vil skape nye arbeidsplasser og øke andelen norske fastboende.

Norsk skole er på rett vei. Elevene lærer mer, og det er flere som fullfører og består videregående opplæring. Men det er fortsatt for mange som faller fra, for mange som ikke får utnyttet sitt potensial, og for mange som ikke trives. Da trenger vi mer av det som virker, og ikke nye fikse påfunn.

Deilig er regjeringen, prektig er Sanner og Nybøs budsjett – fryd deg, hver sjel de har frelst!

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [14:48:32]: Kristelig Folkeparti vil at skolen skal bygge på verdigrunnlaget i vår kristne og humanistiske kulturarv. Dette verdigrunnlaget tar utgangspunkt i hvert enkelt menneskes uendelige verdi, vårt kollektive og personlige ansvar for hverandre og ønsket om å ta vare på miljø og livsgrunnlag for kommende generasjoner.

Barnehagen skal være et trygt og godt sted for små barn å være, et sted der barna får utvikle seg gjennom lek, samspill og kreativ utfoldelse. Det aller viktigste for kvaliteten på barnehagetilbudet er at det er nok voksne i barnehagen. Selv om ikke det alene vil skape fred over jorden, er Kristelig Folkeparti likevel glad for at vi har fått til en norm som sikrer at det er maksimalt tre små barn under tre år per voksen og maksimalt seks store barn per voksen i alle barnehager. Nye 160 mill. kr utover de vel 100 mill. kr som regjeringen la inn som et resultat av forliket med Kristelig Folkeparti i forbindelse med revidert i vår, er lagt inn i budsjettet for å bidra til at normen kommer på plass. Dette er midler som spesielt skal sikre at de minste barnehagene skal kunne oppfylle normen og være sikret et videre liv. Vi trenger et mangfold av barnehagetilbud. Da må vi også ha plass for de ideelle og de små barnehagene.

Skolen skal sammen med hjemmet danne og utdanne elevene og utruste dem for livet, og en lærer må ha tid til å se og støtte hver enkelt elev. Høyere lærertetthet gir mer tid til hver elev og bedre mulighet til å tilpasse opplæringen og gi alle den hjelpen og oppfølgingen de har behov for. Vedtaket om lærernorm på skolenivå forutsetter at det fra 1. august 2019 skal tildeles ressurser til den enkelte skole ut fra nøkkelen om 15 elever per lærer på 1.–4. trinn og 20 på 5.–10. trinn. Høy lærertetthet må starte fra 1. klasse, slik at en tidlig kan sette inn den ekstra hjelp som trengs. I dag registrerer vi at mange får hjelp for sent, og det er stikk i strid med det vi vet om betydningen av tidlig innsats. En lovfestet minstenorm for lærertetthet sikrer at alle elever får lik tilgang til det som er skolens viktigste ressurs, nemlig læreren.

Kristelig Folkeparti vil at barn, uansett hvor i landet de bor, skal sikres bedre og likere tilgang på denne ressursen. Innføringen av en lærernorm på skolenivå er en historisk seier for norsk skole. Dette er etter Kristelig Folkepartis oppfatning den største skolereformen på mange år og vil sikre at barna våre blir sett og ivaretatt fra de er ivrige førsteklassinger og gjennom en for mange krevende ungdomsskoletid. Flere lærere vil legge til rette for at vi får en skole som ser hele mennesket, gjennom mer tilpasset opplæring.

En lærernorm forutsetter flere kvalifiserte lærere. Det er en utfordring at nyutdannede i for stort omfang slutter i læreryrket. Kristelig Folkeparti er derfor svært glad for at en i budsjettavtalen med regjeringspartiene har fått på plass en statlig finansiert veiledningsordning av nyutdannede lærere i grunnskolen. Praktisk læring og veiledning fra en erfaren kollega gjennom det første året etter endt utdanning vil sikre en bedre overgang mellom utdanning og jobb og bidra til at flere blir værende i skolen.

For Kristelig Folkeparti er det viktig å ha et variert folkehøyskoletilbud. Vi er tilfreds med at vi i tillegg til nye folkehøyskoler på Svalbard og Evje har fått bevilget mer penger til videre arbeid med prosjektering av to helt nye folkehøyskoleprosjekt. Sjunkhatten i Nordland er en folkehøyskoleidé der det planlegges å gi et spesielt tilrettelagt tilbud for funksjonshemmede, et tilbud som kan gi denne gruppen ungdommer helt nye muligheter for å kunne få en god inngang til voksenlivet. Også en planlagt folkehøyskole for sekstenåringer i Ørskog bidrar til økt mangfold i sektoren. Mange ungdommer kjenner på skoletrøtthet og manglende motivasjon etter ferdig grunnskole og trenger et annerledes år.

Kristelig Folkeparti er også tilfreds med at vi har fått rettet opp bevilgningen til folkehøyskolene på grunn av økt elevtall.

Det er varslet en gjennomgang av folkehøyskolenes kortkursvirksomhet. Den gjennomgangen støtter Kristelig Folkeparti. Det er behov for en opprydding som kan luke ut kurstilbud som ikke nødvendigvis går under formålet om å være allmenndannende, men deler av folkehøyskolenes kortkursvirksomhet kan likevel spille en viktig rolle i å forhindre utenforskap og fremme aktivitet. Kristelig Folkeparti er derfor opptatt av at departementet og Folkehøgskolerådet gjennom en reglementsgjennomgang kan få til å lande en forhåpentligvis framtidsrettet modell for finansiering av kortkurs som kan virke allmenndannende.

Statsråd Jan Tore Sanner [15:02:37]: Regjeringens mål er en kunnskapsskole der alle elever får mestre og lære, løfte seg og utvikle sine evner – uansett bakgrunn og uansett hvor i landet de bor.

Opposisjonens rolle er selvsagt å trekke frem det som ikke går så bra, og det som kan bli bedre. Men jeg håper vi alle kan glede oss over at veldig mye går i riktig retning. Elevene lærer mer og gjør det bedre i både lesing, naturfag og matematikk. Elevene er mer til stede på skolen. Fraværsgrensen fungerer, flere elever har fått karakterer, og færre slutter. Flere fullfører videregående opplæring, og gjennomføringen øker mest blant elever med innvandrerbakgrunn og blant ungdommer med foreldre som har lite utdanning. Det er blitt flere lærere i skolen, og over 27 000 lærere har fått tilbud om videreutdanning. Ja, det er nesten så man kunne istemme «Deilig er den himmel blå».

Samtidig som mye går bra i skolen, og går i riktig retning, er det fortsatt store og viktige oppgaver som gjenstår.

En god start varer livet ut. Det viktige grunnlaget for mestring og læring legges i barnehagen. Derfor fortsetter regjeringen arbeidet for å løfte kvaliteten og sikre nok voksne i barnehagene. Vi jobber systematisk for å sikre riktig kompetanse, og med rekordsøkning til barnehagelærerutdanningen ligger mye til rette for det.

Fra 2019 utvider vi gratis kjernetid til også å gjelde for toåringene – slik at enda flere barn får mulighet til å begynne i barnehagen: leke, få venner og omsorg og lære språket bedre. Dette er et målrettet tiltak som også sikrer at barn i familier med lav inntekt kan få gleden og nytten av et barnehagetilbud. I skolen fortsetter vi arbeidet med fagfornyelsen og tidlig innsats. Elevene skal få mer tid til å fordype seg og se sammenhenger.

Flere elever skal møte lærere med faglig fordypning, så vi fortsetter å satse på videreutdanning og lærerspesialister. Og med plikt til intensiv opplæring skal flere knekke lesekoden og få hjelp tidligere. Med tidlig innsats kan lærerne bygge inkluderende fellesskap i hvert enkelt klasserom.

Selv om 2018 har vært yrkesfagenes år, fortsetter regjeringen satsingen på yrkesfag også i 2019. Vi har siden 2013 brukt over 0,5 mrd. kr på å løfte yrkesfagene. Nå er det like mange søkere til yrkesfag som til studieforberedende det første året på videregående, og aldri før har så mange fått lærlingplass.

Neste år foreslår vi å gi flere lærere fordypning, og vi styrker faget yrkesfaglig fordypning som sikrer flere elever en læreplass.

Men læring er ikke avsluttet når siste eksamen er avlagt. I møte med et moderne, kompetansekrevende arbeidsliv må vi ha mulighet for å lære hele livet og fylle på med kompetanse. Derfor oppretter vi fleksible moduler slik at de som mangler videregående, kan få et fleksibelt løp som er mulig å fullføre, og flere kan nå drømmen om fagbrev og jobb.

Regjeringen har startet arbeidet med en kompetansereform – Lære hele livet. Målet er at ingen skal gå ut på dato på grunn av manglende kompetanse, men få mulighet til etter- og videreutdanning etter hvert som arbeidslivet, oppgavene og kravene til kompetanse endrer seg.

Flere tiltak er allerede på plass: fagbrev på jobb, Kompetansepluss, modulbasert opplæring og en stor satsing innen flere sektorer, både innenfor utdanning og innenfor helse og omsorg. For 2019 får vi også på plass bransjeprogram og fleksible digitale videreutdanningstilbud.

Dette er en reform som skal presenteres i en stortingsmelding, men vi venter ikke på denne meldingen med å presentere ny politikk, og vi samarbeider med partene i arbeidslivet og med utdanningsinstitusjonene. Jeg håper på et godt samarbeid med Stortinget også i arbeidet med denne viktige reformen.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [15:21:09]: Den siste kompetansereformen vi hadde i Norge, var en stortingsmelding i 1997. Da begynte jeg på skolen. Det har skjedd en del ting siden den gang. Kunnskap, teknologi og arbeidsliv forandres i et stadig raskere tempo, og den teknologiske utviklingen endrer arbeidsoppgavene våre og gjør at mange vil måtte lære nytt flere ganger i livet.

Kompetansepolitikk har i mange år kun vært et fint ord man har brukt i middagstaler, og fram til nå i debatten har jeg knapt hørt noen i opposisjonen snakke om det. Men det jeg er glad for, er at regjeringen de siste årene har hatt budsjett og tiltak som fyller kompetansepolitikk med innhold.

Sammen med partene i arbeidslivet har regjeringen lagt fram den første nasjonale kompetansepolitiske strategien, og nå er vi i gang med en stor kompetansereform. Kompetansereformen vil være en av de viktigste velferdsreformene i Norge de neste årene. Det er kanskje litt overraskende for venstresiden å høre, for de reduserer ofte velferd og velferdsreformer kun til et spørsmål om offentlige ytelser. Men i Høyre tror vi ikke at velferd skapes og fordeles kun ved et statsbudsjett. Velferd skapes av mennesker i de små fellesskapene, i lokalsamfunnene og på arbeidsplasser. Et tillitsbasert og bærekraftig velferdssamfunn er derfor avhengig av at mennesker føler de kan bidra, at de har kompetanse som folk trenger, og at andre forventer at de stiller opp. Det er et individuelt ansvar, men også et samfunnsansvar å sikre at mennesker ikke går ut på dato. Vi må sikre at det finnes et fleksibelt og helhetlig system som gjør at man raskt kan fylle opp kompetansegapene når – og gjerne før – de oppstår.

«One size fits all» fungerer ikke, verken i skolen, i voksenopplæringen, i introduksjonsprogrammet eller i kompetansepolitikken. Vi vet at kompetansebehovene er svært ulike for ulike mennesker i ulike livssituasjoner og i ulike bransjer. I dette budsjettet prioriterer vi derfor fleksible videreutdanningstilbud innenfor teknologi og digitale løsninger. Vi prioriterer et bransjeprogram der særlig utsatte bransjer, som omsorgssektoren og industri- og byggenæringen, får skreddersydde kompetansetilbud. I noen bransjer kan behovet være et fagbrev nr. 2. I andre bransjer kan det være et tilbud om fleksible og kortere moduler, ved siden av full jobb, boliglån, familie og Volvo. Det blir også mulig med dette budsjettet for flere å fullføre videregående eller få fagbrev mens de står i jobb. Høyre vil ha en voksenopplæring som tilpasser seg deltakerne og deres livssituasjon. Det er mange voksne – unge og eldre – som kanskje har klart å få den første, berømte, foten inn i arbeidslivet, enten som ufaglært i industrien eller dagligvarebransjen eller barnehagesektoren. Den ene foten er veldig viktig, men med mer kompetanse står man stødigere over tid.

Bedriftene forteller om et stort behov for ansatte med yrkesfaglig utdanning og fagskoleutdanning. De signalene har Høyre og regjeringen tatt, og vi har vært veldig tydelige i våre prioriteringer. Vi har for det første prioritert et yrkesfagløft for å redusere frafall, styrket kompetansen til lærerne og økt læringsutbyttet og motivasjonen i undervisningen. I dag trenger man ikke å gå over sjø og land for å finne en fagskole som er i gang med å utvikle nye fleksible studietilbud. Fagskolene samarbeider tett med bedriftene, tett med næringsklynger, og de snur seg raskt når nye behov dukker opp. Jeg er overbevist om at det er kvaliteten på tilbudet som er nøkkelen for å lykkes framover, og det er det vi prioriterer.

Det er lett for politikere å bli så glad hver budsjetthøst, for vi har gleden av å fordele flere milliarder kroner til viktige tiltak. Men vi må ikke glemme hvem som skaper det vi fordeler. Vi må ikke glemme at livslang læring er avhengig av flere arbeidsplasser, norsk eierskap, at bedrifter har mulighet til å investere i kompetansen til sine ansatte. Det norske arbeidslivet har en stor fordel, og det er at det er en viktig læringsarena. Skal vi da lykkes med en kompetansereform, hjelper det ikke å gjøre som Arbeiderpartiet: gi litt med den ene hånden og deretter sende en kraftig ekstra skatte- og avgiftsregning til norske arbeidsplasser med den andre. Vi må spille på lag med partene i arbeidslivet, slik at den enkelte er trygg på at de har en jobb å gå til over tid.

Høyre kommer aldri til å være et parti som snur 180 grader og skifter mening og satsinger i skole- og kunnskapspolitikken over natten. Det overlater vi til Arbeiderpartiet. Høyre går i bresjen med å svare på de utfordringene og bekymringene folk føler på når endringene skjer raskt. Vi vil sikre at Norge har kompetanse til å lykkes med en grønn og teknologisk omstilling, og vi prioriterer det viktigste: det som gjør at folk får muligheten til å ta ansvar for seg selv og sine nærmeste i gode fellesskap. Og det er kvalitet.

Stine Margrethe Knutsdatter Olsen (FrP) [15:26:20]: En god barnehage- og utdanningssektor er grunnsteinen i velferdssamfunnet og en forutsetning for å trygge arbeidsplasser og verdiskaping. Ingenting er viktigere for den langsiktige omstillingen av norsk økonomi enn en god utdanningssektor. Derfor er Fremskrittspartiet glad for at det satses på denne sektoren i neste års budsjett – ikke minst er satsingen på yrkesfag viktig nå.

Norge står overfor mange utfordringer i årene som kommer. For Fremskrittspartiet er det viktig at folk utdannes til jobb og ikke til arbeidsledighet. Derfor jobber vi for at flere skal velge yrkesfaglig utdanning, der de bl.a. kan spikke, sage, lime og banke. Fagbrev er nå mer etterspurt i næringslivet enn mastergrad, og både bedrifter og offentlig sektor vil i framtiden ha et stort behov for dyktige medarbeidere med fag- og yrkesutdanning. Det er ingen tvil om at det er viktig for verdiskapingen at enda flere elever velger yrkesfag. Dette er et prioritert satsingsområde for Fremskrittspartiet, både på Stortinget og i regjering.

Med Fremskrittspartiet i regjering har søkertallene til yrkesfagene økt, og det er nå like mange elever som velger yrkesfag som studieforberedende på videregående. Samtidig øker antall lærekontrakter for tredje år på rad. Dette er noen av resultatene vi kan vise til etter at regjeringen bl.a. har styrket de yrkesrettede utdanningene med nesten 700 mill. kr, og økt lærlingtilskuddet med til sammen 21 000 kr per lærling siden 2013.

Norske fagarbeidere har vært og er fortsatt blant de beste i verden. Det skal de fortsette å være, og derfor må styrkingen av yrkesfagene fortsette. Her spiller også fagskolene en viktig rolle. Fagskolene er viktige for å heve kompetansenivået i bransjer med mange ufaglærte og for bransjer i omstilling. Utdanning er også et viktig tilbud for fagarbeidere som ønsker å spesialisere seg ytterligere gjennom videreutdanning. Flere må ta fagskoleutdanning, og Fremskrittspartiet vil øke antall fagskoleplasser framover. Hvis vi øker kapasiteten i fagskolene for raskt, kan det gå på bekostning av kvaliteten. Tildelingen til fagskolesektoren vil øke også i 2019 og 2020 på grunn av opptrappingen fra 2018, og derfor mener vi det er fornuftig å prioritere kvalitetsutvikling framfor ytterligere vekst inntil videre. I budsjettet for 2019 legges det opp til en fortsatt styrking av yrkesfag og fagskoleutdanning, der yrkesfaglig høyere utdanning løftes på en rekke områder.

For at retten til utdanning skal være reell, er det viktig med en god studiefinansiering og et godt velferdstilbud til studenter. Alle skal kunne ta høyere utdanning uavhengig av bakgrunn, økonomi og bosted. Regjeringen og støttepartiene startet opptrappingen til elleve måneders studiestøtte i 2017 med en ukes økning i året. I 2019-budsjettet kommer den tredje uken med støtte – og kjære tredje studiestøtteuke, vi ønsker deg alle velkommen.

I tillegg har det under Solberg-regjeringen vært en realvekst i studiestøtten også i årene før støtteperioden ble utvidet. Studenter har totalt 11 600 kr mer å rutte med i studieåret 2018–2019 enn de ville hatt uten regjeringens satsinger på studiestøtten.

For at alle i praksis virkelig skal kunne ta høyere utdanning, må vi også sørge for at studentene har et sted å bo når nettene blir lange og kulda setter inn. Derfor er det gledelig at regjeringen og stortingsflertallet åpner for at det kan bygges 1 200 ekstra studentboliger i 2019, i tillegg til de 2 200 studentboligene som ligger inne i statsbudsjettet. Samtidig har regjeringen økt tilskuddssatsene og kostnadsrammene, sånn at det blir enklere for studentsamskipnadene å få satt i gang byggeprosjektene sine. I snitt har regjeringen og stortingsflertallet mer en fordoblet satsingen på studentboliger sammenliknet med den rød-grønne regjeringen.

Det er en helhetlig tankegang bak kunnskapssatsingen i budsjettet. Den satsingen skal skinne, for den skal minne oss om at Norge må ha gode utdanningstilbud i alle ledd, fra barnehage og grunnskole til videregående, fagskoler, universiteter og voksenopplæring. Vi har et ansvar for å sørge for at flere gjennomfører både i videregående og i høyere utdanning. Det ansvaret følger vi opp, både gjennom bevilgninger til kompetansehevende og kvalitetsfremmende tiltak og ved å stille krav til den enkelte. Vi har sett at det fungerer å stille krav i videregående skole. Nå gjør vi det også i høyere utdanning. På den måten utdanner vi folk til jobb og ikke til arbeidsledighet, på den måten møter vi de utfordringene arbeidslivet og samfunnet står overfor i årene som kommer, og på den måten sikrer vi Norge som kunnskapssamfunn.

Marit Arnstad (Sp) [15:30:53]: Jeg har tenkt å bruke innlegget mitt til å fortsette å snakke om det nye kartet av høyskoler og universitet, mange av de arme små studiestedene, som sikkert mange opplever det som, rundt omkring i landet som nå står i fare for å bli sentralisert. Jeg må gjøre det, for Senterpartiet er dypt bekymret over det som nå foregår på de nye, sammenslåtte høyskolene og universitetene. Vi vet at det er laget scenarioer på flere av de sammenslåtte nye universitetene som vil medføre at store deler av studiestedene kan bli nedlagt. For både Nord universitet og Universitetet i Sørøst-Norge er det slik at en har en intern prosess som går langt i å si at flere av studiestedene kan komme til å bli nedlagt.

Ingen beslutninger er tatt ennå, og da må jo Stortinget i alle fall være litt opptatt av den prosessen som foregår. Hvis ikke blir dette en stille sentralisering som bare outsources til styrene. Det at Stortinget skal gå inn i den problemstillingen, har ingenting med autonomi å gjøre, for dette handler i bunn og grunn både om finansieringen av de universitetene og høyskolene og om tenkningen omkring universitet og høyskoler.

Hvis en ser på Nord universitet, som i dag har studiesteder i Mo i Rana, Bodø, Nesna, Sandnessjøen, Steinkjer, Namsos, Levanger og Stjørdal, og Universitetet i Sørøst-Norge, som har studiesteder i Bø, Drammen, Kongsberg, Notodden, Porsgrunn, Rauland, Ringerike og Vestfold, kan det kanskje for noen, på papiret, se ut som det er greit om en sentraliserer en del av disse stedene. Men det er snakk om nesten 30 000 studenter og flere tusen ansatte, som etter hvert begynner å få en dyp bekymring for hva som kommer til å skje med deres arbeidsplass og deres studiested.

Det er en stor problemstilling jeg mener en politisk ikke bare kan forbigå i stillhet. En kan ikke stikke hodet i sanden og bare late som om denne prosessen ikke foregår, en kan ikke si at dette bare er opp til høyskolene og universitetene sjøl. Dette er en politisk problemstilling, særlig når hele komiteen er så opptatt av at vi skal bevare brede studietilbud over hele landet. Jeg tror de skal få lov å høre på mange universitetsansatte i distriktene som i tida framover mot himmelen ljosa held og protesterer på det som kommer til å skje rundt dem når det gjelder nedlegging og sammenslåing.

Dette handler, som jeg prøvde å si, om finansiering, og det handler om vilje til å ta vare på profesjonsutdanninger og det samarbeidet mellom studiested, arbeidsliv og næringsliv som foregår i mange distrikt. Det er ikke mye trøst i at representanten Gudmundsen viser til Kirkenes og Harstad. Det er langt fra Kirkenes og Harstad og ned til Trøndelag. Dette handler om noen av de nye universitets- og høyskolesammenslåingene, og det handler ikke minst om det som skjer i min region. Jeg ser meget mørkt på det hvis det er slik at – la oss si – to eller tre av fire studiesteder i Nord-Trøndelag skulle bli nedlagt. Jeg må bare si det slik: Hvis en legger ned sykepleierutdanningen i Namsos, ryker sykehuset i neste omgang, det må en i alle fall vite med seg sjøl før en er med og tar den typen beslutninger.

Dette handler om finansiering. Senterpartiet foreslo 100 mill. kr mer for å kunne gjenopprette noe av den skeive finansieringen på basisfinansiering av de nye universitetene og høyskolene, men det løser heller ikke det grunnleggende problemet og den grunnleggende debatten: Hvorfor må alle høyskoler og universitet presses inn i den samme smale formen? Det er det grunnleggende spørsmålet. Hvorfor kan vi ikke ha noen store universitet i Norge som får lov til å være fremragende nasjonalt og internasjonalt, som konkurrerer internasjonalt og har spissede miljø? Hvorfor må også de mindre høyskolene og universitetene presses inn i den samme formen? Hvorfor kan de ikke få lov til å utdanne god arbeidskraft til regionalt næringsliv og arbeidsliv utover i distriktene? Hvorfor må alle presses inn i en og samme form?

Jeg skulle ønske at vi hadde en mer åpen tenkning rundt det når vi nå ser noen av de erfaringene og noen av de problemene som ligger foran oss i høyskole- og universitetssektoren – at vi hadde hatt en litt mer åpen tenkning om hvordan en ser for seg denne sektoren i årene framover. Jeg ønsker meg dem som er internasjonalt fremragende, men alle kan ikke være det, ikke i et land med 5 millioner innbyggere. Noen må også produsere den arbeidskraften en trenger regionalt, enten det er farmasi på Namdalskysten, der en driver med oppdrett, eller sykepleiere på Levanger, der en har sykehus. Det perspektivet er vi i ferd med å tape, og jeg er dypt bekymret for det som skjer framover.

Statsråd Iselin Nybø [15:36:18]: Det er en spesiell dag i dag – ikke bare fordi Stortinget behandler det første utdanningsbudsjettet siden Venstre gikk i regjering, men også fordi mens debatten går her i salen, forhandles det på spreng i Katowice i Polen. Nå vandrer fra hver en krok i verden klimaforhandlere for å bli enige om et regelverk for gjennomføringen av Parisavtalen, om hvordan vi skal lykkes i å begrense verdens oppvarming, slik at vi fortsatt kan la det snø, la det snø, la det snø.

For litt siden la Klimarisikoutvalget fram sin rapport her i Norge, som skisserer hva det kan bety for oss hvis vi ikke lykkes. Jeg tror det er i ferd med å gå opp for de fleste av oss at det kan bli ganske dramatisk.

Med dette bakteppet er det passende å diskutere forskning og høyere utdanning. For det som skjer på våre universiteter, høyskoler, forskningsinstitusjoner og bedrifter som forsker, er avgjørende for å finne løsninger som kan bidra til å redusere norske klimagassutslipp. Det er avgjørende for å få oss igjennom den omstillingen vi vet vi må igjennom for å få til det grønne skiftet.

Omstilling er et av regjeringens store prosjekter. Vi har blitt et av verdens rikeste land ved å utnytte de fossile ressursene våre på en smart måte, men nå må vi tenke nytt. I forslaget til statsbudsjett for 2019 er flere av satsingene knyttet til grønne, glitrende tre opptrappingsplaner i den reviderte langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, der nettopp omstilling er sentralt.

For det første er det snakk om et teknologiløft på 800 mill. kr de neste fire årene. Teknologiske endringer fører til at produksjonen av varer og tjenester her hjemme kan konkurrere med lavkostland. Brukt riktig kan det gi oss grønn næringsvirksomhet og flere kunnskapsbaserte arbeidsplasser over hele landet. I 2019 følges dette opp med 255 mill. kr over flere departementer. Over Kunnskapsdepartementets budsjett styrkes satsingen på muliggjørende og industrielle teknologier samt grunnleggende IKT-forskning og IKT-sikkerhet.

For det andre satser regjeringen 450 mill. kr over fire år på FoU for fornyelse og omstilling i næringslivet. Den totale forsknings- og utviklingsinnsatsen i Norge ligger på rundt 2 pst. av BNP. Det skal opp til 3 pst. innen 2030, og her må næringslivet stå for mesteparten av økningen. FoU i statsbudsjettet har økt fra 0,86 pst. av BNP i 2013 til 1,02 pst. i regjeringens forslag til 2019-budsjett. Selv om tallene peker i riktig retning, må bedriftene forske mer. I 2019 følges opptrappingsplanen opp med totalt 136 mill. kr – også det over flere departementer.

Den tredje opptrappingsplanen skal styrke kvaliteten i høyere utdanning med 250 mill. kr over fire år. Nyutdannede studenter tar med seg den forskningsbaserte kunnskapen som de har fra universiteter og høyskoler, inn i næringslivet og arbeidslivet. De bidrar med nye innfallsvinkler, og det trenger vi. Det er også bra for studentene. 85 mill. kr trappes opp til dette formålet i 2019. Det skal gå til oppgradering av læringsarealer ved de ulike institusjonene – for også bygg er en innsatsfaktor for kvalitet. Det skal bidra til mer og bedre praksis i kommunene for helse- og sosialfagene, og det skal gå til nye sentre for fremragende utdanninger gjennom kvalitetsprogrammene til Diku, Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning.

Jeg er spesielt glad for at vi får på plass en satsing for at flere lærere skal kunne ta doktorgrad. Flere lærere med forskningskompetanse som jobber i skolen, vil bringe forskning og praksis nærmere hverandre. Det vil styrke samarbeidet mellom UH-sektoren og skolene og bidra til økt kvalitet og bedre veiledning av lærerstudenter i praksis. Dette budsjettet fortsetter dermed satsingen på lærere og lærerutdanning som flertallspartiene har stått sammen om.

Turid Kristensen (H) [15:53:08]: Jeg var russ det året Bobbysocks vant Melodi Grand Prix for Norge. Dagens elever i videregående skole vet sannsynligvis ikke når det var, og hvem Bobbysocks var, eller at sangen de vant med, het «La det swinge, la det rock and roll». Jeg vet for øvrig godt at det ikke er en julesang. Jeg skal ikke påstå at det har blitt noe mer rock and roll i videregående skole siden jeg gikk der, men jeg er veldig glad for at det har blitt og blir mer sving på politikken for videregående skole framover. Pilene peker i riktig retning også for videregående skole. Elevene er mer til stede på skolen, de får bedre resultater, færre faller fra, flere får læreplass, og flere fullfører. Men likevel: Altfor mye er slik det var den gangen jeg gikk på videregående, og de som opplevde Bobbysocks, vet at det begynner å bli en stund siden.

Noe av det som skal bidra til at vi når målet om at ni av ti skal klare å fullføre videregående skole, og som også skal bidra til å styrke kvaliteten på utdanningen og sørge for at den er bedre tilpasset både elevenes og næringslivets behov, er den omfattende strukturendringen som vi er i gang med for yrkesfag, og Lied-utvalget, som er i full gang med å gjennomgå alt som har med videregående skole å gjøre. Det samme skal satsingene i dette statsbudsjettet bidra til.

Jeg registrerer at flere partier nå er merkbart mer opptatt av yrkesfagene enn tidligere. Selv om noen av dem nok har en tendens til å underkjenne litt de framskrittene vi har gjennomført, er jeg glad for at vi er mange som ønsker å framsnakke og satse på yrkesfagene framover.

Det er likevel lett å love mye når man ikke trenger å gjennomføre. Det er lett å love mye når man skrur opp skattene med flere milliarder. Det undrer meg at partier som sier at de ønsker å satse på at flere skal bli fagarbeidere i framtiden, samtidig ønsker å gjennomføre en politikk som vil føre til at det blir vanskeligere å skape de arbeidsplassene som våre fagarbeidere skal jobbe på. Det hjelper ikke å stå der med et fagbrev i hånden hvis man ikke har en jobb å gå til. Heldigvis for dagens elever er det vår regjering som styrer, og vi både handler og sørger for å ha en politikk som både bedrer den videregående skolen og skaper flere arbeidsplasser.

Uansett om statsråden ble inspirert av representanten Steffensens innlegg eller ei, vil vi trenge mange flere som vil spikke, sage, lime, banke, og som sier «ja, bake, det er kjempegøy!», og som vil si «takk og ja, og bli med oss og klipp», for vi trenger tømrere, bakere, frisører og mange flere fagarbeidere. Så min oppfordring til alle dem som skal søke på videregående skole, er: Søk yrkesfag! Der har dere alle muligheter åpne, dere er nesten garantert jobb når dere er ferdig, dere får lønn under utdanning, dere kan lett starte for seg selv, dere kan ta høyere yrkesfaglig utdanning på fagskolene, og dere kan fortsette på en høyskole eller et universitet.

2018 har vært yrkesfagenes år, men den gode nyheten er at vi kommer til å fortsette satsingen på yrkesfag også neste år og i årene framover. Det gleder jeg meg til.

Nina Sandberg (A) [15:56:21]: Arbeiderpartiet investerer i alles kompetanse og har en helhetlig og offensiv satsing i hele utdanningsløpet. «Si takk og si ja, og bli med oss og pakk!» Vi har tidenes studentbudsjett og et målrettet forskningsbudsjett som er betydelig større enn regjeringens.

Rekordmange vil studere, men mange tusen unge står utenfor utdanning og arbeid. Vi foreslår 3 000 nye studieplasser, slik at flere kan skaffe seg kompetanse og komme i jobb. Med studieplassene investerer vi i framtidens næringer, teknologiutvikling og velferdsstatens profesjoner. De kommer bl.a. innenfor lærerutdanning, helse- og sosialfag, IKT, teknologi og realfag. Vi har 100 flere rekrutteringsstillinger og ser betydningen av fungerende infrastruktur og bygningsmasse. Derfor har vi 100 mill. kr til nye kunnskapsbygg i en opptrappingsplan og lurer litt på hvorfor ikke regjeringen har en plan for det samlede investeringsbehovet.

For fem år siden var vi det første partiet som programfestet 3 000 studentboliger. Vi vil bygge 800 flere enn regjeringen. Nær én av fire studenter har alvorlige psykiske symptomplager. Vi dobler støtten til psykisk studenthelse og har 30 mill. kr i budsjettet. Vi prioriterer heller bedre studiekvalitet og tettere oppfølging enn kutt i stipendet for å få studenter raskere igjennom.

I vår storsatsing på studenter og utdanningskvalitet har vi hele 25 mill. kr mer til oppfølging av studenter.

I et krafttak mot frafall og for læringsutbytte bedrer vi samarbeidet med arbeidslivet og kobler forskning og utdanning tettere sammen.

Så kling no klokka! Norge står foran store omstillinger, og vi undres over at regjeringen ikke satser mer offensivt på forskning. Vi er grunnleggende kritiske til ABE-reformen, og etter som regjeringen høvler, ser vi at det sikkert vil bli flate kutt på 1 mrd. kr. Vi vil at regjeringen evaluerer hva dette betyr for studie- og forskningskvaliteten.

For å styrke forskningsinnsatsen og den kunnskapsbaserte samfunnsutviklingen foreslår vi tre nye forskningsprogram om IKT og datasikkerhet, samfunnssikkerhet og beredskap og velferdsstatens profesjoner. Vi har mer forskning for målrettet næringsutvikling. Vi har gått over sjø og land, vi har forskning for å møte klima- og energiutfordringene, og vi videreutvikler tradisjonelle fortrinn og legger grunnen for helt nye næringer – til beste for framtidens Norge.

Theodor Helland (FrP) [15:59:14]: Private eiere og drivere beriker norsk utdanning. Selv gikk jeg syv år på montessoriskole, uten at jeg har tatt særlig stor skade av det.

Både kommersielle aktører uten statsstøtte og friskoler er sentrale for å ivareta elevers og foreldres rett til å velge den skolen de ønsker. Innovasjon og nyskaping fra disse utenfor den offentlige rammen kan dessuten styrke også den offentlige skolen. Jeg forstår ikke hvorfor noen er skeptiske. I mine hjemlige trakter i Agder forsøker de andre partiene i disse dager å forhindre en privat musikkskole, KV Vennesla, fra å drive elevhybler. Jeg sier som Fremskrittspartiets nestleder, som besøkte skolen denne uken: Det er ubegripelig. Det finnes nok av dem som vil benytte enhver anledning til å hindre opprettelse av private skoler. Valgfrihet og markedskrefter kan være skummelt for noen. Det er derfor viktig at lovverket tydelig tilrettelegger for oppstart og utvikling av private skoler.

Det har lenge vært fokusert på friskoler, men for Fremskrittspartiet er det imidlertid vel så viktig å løfte fram de rene privatskolene uten offentlig tilskudd. Fravær av byråkrati, regler og reguleringer er i denne sammenheng definerende. Hvis vi ønsker innovasjon, kreativitet, valgfrihet og mangfold også i skolen, bør det offentlige legge færre hindringer i veien.

Den norske fellesskolen tar utgangspunkt i en gjennomsnittselev som ikke eksisterer. Vi er alle ulike, og det er bra. Jeg ønsker meg en skole hvor disse ulikhetene anerkjennes og respekteres. Det er bra at noen er flinke i matematikk, at noen er flinke i samfunnsfag, og at noen er flinke i yrkesfag. Derfor er jeg stolt av regjeringens høye ambisjoner – ny struktur på yrkesfag, flere og bedre lærere og Høyre, Fremskrittspartiet og Venstres forslag i innstillingen om ytterligere 30 mill. kr i 2019. Dette viser at vi satser på yrkesfag.

For Fremskrittspartiet er videregående utdannelse viktig. Det viser vi gjennom våre prioriteringer. Vi håper flere etter hvert vil se at dersom vi anerkjenner hverandres styrker og svakheter, kan det bety bedre utdanning for alle.

Marianne Synnes (H) [16:01:59]: Sektoren har vært fornøyd med langtidsplanen for forskning og høyere utdanning som instrument for langsiktig prioritering og styring. Men det var også behov for endringer. Noe av kritikken mot langtidsplanen var at den ikke var like konkret på alle tematiske områder, heller ikke forpliktende nok på tvers av departement og sektorer. Det er derfor gledelig å se at i budsjettet for 2019 har flere departement forpliktet seg til mer forskning, og at langtidsplanen løftes tverrfaglig.

I den reviderte langtidsplanen lanseres tre nye opptrappingsplaner som totalt utgjør 1,5 mrd. kr over fire år. De tre opptrappingsplanene er teknologiløft, FoU for fornyelse og omstilling i næringslivet og kvalitet i høyere utdanning.

Langsiktige opptrappingsplaner er viktig for å gi forsknings- og utdanningsmiljøene mer langsiktighet og forutsigbarhet. En tydelig satsing på forskning for fornyelse og omstilling i næringslivet er viktig, og satsinger som forskerutdanning for næringslivet, tiltak for økt kommersialisering, næringsrettet forskning og forskningsbasert innovasjon er gode tiltak i så måte. Et framoverlent næringsliv kan være endringsdriveren som bidrar til at norsk forskning og innovasjon lykkes enda bedre. Ikke minst er det viktig for å få til fornyelsen av offentlig sektor. Instituttsektoren er en viktig aktør i næringsrettet forskning, men omstillingsevnen begrenses av varierende og svak basisfinansiering sammenlignet med andre europeiske land. Dersom vi ønsker å beholde en levedyktig instituttsektor som konkurrerer om forskningsmidler internasjonalt, må rammevilkårene være på linje med tilsvarende institutter i Europa. Økt basisbevilgning til teknisk-industrielle forskningsinstitutt er derfor et tydelig signal fra regjeringen om at den norske instituttsektoren fortsatt blir en viktig forskningsaktør.

Forutsigbarhet for UH-sektoren må også gjelde investeringer, og en synliggjøring av sektorens planlagte byggeprosjekt er bra i så måte. Enda bedre forutsigbarhet blir det når det foreligger en prioritering av prosjektene.

Fokuset på utdanning har vært for svakt i den forrige langtidsplanen. En styrking av nasjonal arena for kvalitet i høyere utdanning med 25 mill. kr i 2019 og opptrappingsplanen for kvalitet i utdanning er derfor et skritt i riktig retning. Sterke forskningsmiljø er viktig, men vi utnytter ikke UH-sektorens fulle potensial om ikke utdanningenes kvalitet løftes tilsvarende.

SV er tydeligvis ikke enig i denne vurderingen siden de i sitt alternative budsjett kutter hele økningen til nasjonal konkurransearena og all kompetanseheving til lærerne, samtidig som de i dag vil lovfeste rett til etter- og videreutdanning for lærerne. Nå er det jo ikke sannsynlig at julenissen kommer i kveld – med SVs alternative budsjett, men det er vanskelig å skjønne logikken i det.

Torstein Tvedt Solberg (A) [16:05:06]: Jeg må si meg enig med dem som har påpekt at skolen ikke er en budsjettvinner med denne regjeringen. Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre er som de tre vise menn – dom rei-gjerte i flere da’r og ingen visste vegen og itte ‘hen det bar.

Høyre lovte nye ideer og bedre løsninger, men det motsatte har skjedd. Det ser ut som om Høyre både har droppet å vaske skolegulvet, glemt å bære inn veden og henge opp neket og satt seg rett til å hvile og puste på ei stund. Den stunden har nå vart i fem år. Men det er en stjerne som «blonke på himmelhvelven blå» og sikrer at skolepolitikken ikke har gått seg helt bort, og det er opposisjonen.

Før jeg går meg helt vill i julesanger, mener jeg at denne beskrivelsen står seg, for mens høyreregjeringen har brukt tid på å somle og stritte imot, har en offensiv opposisjon presset på og fått gjennomslag i sak etter sak. Man kan nevne tidlig innsats, kampen mot mobbing, satsing på yrkesfag og nå sist en time fysisk aktivitet. Jeg vil trekke fram tre saker der regjeringen fortsatt stritter imot, men der opposisjonen ikke har tid til å vente.

For det første: Det er over 50 000 elever som oppgir at de har blitt mobbet. Ja, lovene mot mobbing er blitt endret, men budsjettforslaget mangler ressurser til dem som skal bekjempe mobbingen ute i klasserommet. Når vi politisk ikke klarer å prioritere, kan vi heller ikke forvente at resultatene blir bedre. Arbeiderpartiet mener vi må gjøre mer enn å peke på kommunene. Vi vil ansette 100 flere miljøarbeidere og innføre beredskapsteam mot mobbing i alle kommuner.

For det andre: Det voksende digitale klasseskillet. Det å kunne bruke IKT og digitale tjenester på en god måte blir en stadig viktigere kompetanse i arbeidslivet og i samfunnet for øvrig. I fem år har regjeringen unnlatt å ta grep. En fersk Fafo-rapport peker bekymringsfullt på at det digitale klasseskillet øker både i klasserommet og mellom klasserom i ulike kommuner. Arbeiderpartiet mener det er et nasjonalt ansvar å ta grep. Det digitale klasseskillet må bekjempes med målrettet politikk, eksempelvis gjennom utstyrsløft, innkjøpsordning og økt satsing på etter- og videreutdanning i digital didaktikk, slik Arbeiderpartiet legger opp til.

For det tredje: Mange barn i skolen, særlig gutter, opplever at skolen er for teoretisk, ensformig og stillesittende. Arbeiderpartiet vil gi alle elever mer praktisk og variert læring, og tidlig innsats må bli mer enn en salderingspost. Hvordan Høyre prioriterer, er jo tydelig. Alt som skulle gå til tidlig innsats, brukes nå på å finansiere lærernormen. Vi mener vi må prioritere annerledes. Lærernormen må fullfinansieres. Vi vil innføre en lese-, skrive- og regnegaranti med innsatsteam for å bygge et sterkere lag rundt elevene. Vi vil se hele eleven og legge til rette for at barn kan lære på ulike måter. Det er en stor seier at Kristelig Folkeparti nå har dratt med seg regjeringen på én time fysisk aktivitet, og Arbeiderpartiet vil ha slutt på at Norge er ett av kun tre land i Europa som ikke gir barna et sunt måltid, for sultne barn lærer ikke godt.

Arbeiderpartiet i opposisjon skal fortsette å presse på, så regjeringen får bare venne seg til å bli ledet av en stjerne.

Margret Hagerup (H) [16:08:26]: Kompetanse er avgjørende for framtidens arbeidsliv. Rundt 400 000 nordmenn mangler grunnleggende ferdigheter i lesing, enda flere innenfor tallforståelse. Hele 800 000 mangler grunnleggende IKT-ferdigheter, og kun annenhver med grunnskoleutdannelse er i dag i jobb, mot ni av ti av dem med høyere utdanning. Samtidig spår SSB at én av tre jobber vil bli digitalisert bort.

Det er en underdrivelse å si at kompetanse er nøkkelen for å lykkes med å inkludere flere i arbeidslivet. Et av regjeringens viktigste prosjekter er dermed å sikre at ingen går ut på dato i arbeidslivet. Med regjeringens kompetansereform, Lære hele livet, sørger vi for at flere skal kunne stå i jobb lenger.

Derfor er det så bra at regjeringen leverer friske midler i årets budsjett, nettopp til et kompetanseløft gjennom hele livet. Det er satt av penger til utviklingen av mer fleksible videreutdanningstilbud i digital kompetanse, bransjeprogrammer for sårbare bransjer og flere forsøk med modulbasert læring på grunnskolenivå og i fag- og yrkesopplæringen. Samtidig skal det bli enklere å kombinere opplæring og arbeid. Det er udelt positivt.

Så glad er vi, så glad er vi …

Et av tiltakene jeg er særlig glad for, er styrkingen av Kompetansepluss. Det gir muligheter til dem som allerede er i arbeidslivet, men som har behov for faglig påfyll. Kompetansepluss er et symbol på hvordan kompetanseløft skjer i praksis.

På Vestkanten Storsenter i Bergen gikk de sammen med Folkeuniversitetet for å tilby kompetanseheving til ansatte og ledere i sine butikker. Skobutikken Mani hadde tre ansatte, som sammen med butikksjefen gikk gjennom kompetanseheving. Butikksjefen sa at Kompetansepluss hadde bidratt til at voksne kunne følge med i tiden og føle seg tryggere. Hun hadde vært leder i 17 år, men hadde behov for videre opplæring innenfor ledelse. Hun så også verdien av å sende medarbeidere på kurs, selv om det innebar at hun måtte klare seg med færre ansatte i perioder. Å investere i medarbeiderne er å investere i framtiden, og entusiasmen og læringen smittet over på de andre i skobutikken.

Et annet eksempel er fra Bakehuset Martens hvor tolv medarbeidere tok fagbrev i industriell matproduksjon. Gjennom et brennende engasjement klarte den tillitsvalgte å få tolv medarbeidere gjennom opplæring hver lørdag i ti måneder, før ti av tolv sto med fagbrev i hånden. Det er imponerende. Bedriften fikk motiverte medarbeidere med viktig basiskunnskap. Det begynte med Kompetansepluss.

Det er dette som er læring gjennom hele livet. Høyre jobber for å finne de gode løsningene, slik at flere kan stå i jobb gjennom hele yrkeslivet. Framtidens arbeidsliv trenger at vi bygger kompetanse i bedriften. Sånn forhindrer vi at noen går ut på dato.

Nina Sandberg (A) [16:11:34]: Automatisering og digitalisering endrer arbeidslivet fundamentalt. Dette er godt nytt for Norges konkurranseevne. Vi har en kompetent arbeidsstyrke, men den digitale revolusjonen krever at flere mestrer ny teknologi, kompetanse blir mer ferskvare og flere vil bytte jobb oftere.

Den største utfordringen for å sikre et konkurransedyktig næringsliv og arbeid til alle er at vi har riktig kompetanse. Det forsterker det politiske ansvaret for at alle får mulighet til å oppdatere seg. Den enkeltes evne og kompetanse er Norges mest verdifulle ressurs. Derfor vil Arbeiderpartiet gjennomføre en stor kompetansereform for arbeidslivet som skal gi flere i arbeid, flere som forblir i arbeid, og bedre resultater i arbeidslivet. Vi sørger kort og godt for at folk lærer på jobb og lærer på vei til jobb. Dette er en av våre virkelige storsatsinger, og vi har over 1 mrd. kr til det i budsjettet – med ett det suser i alle tyste rom. Til forskjell fra regjeringen leverer vi en reell reform, med rett og med finansiering.

Det er ikke bare den enkelte arbeidstaker som må ta ansvar, men også arbeidsgivere og staten. Her står vi da i flokk og rad – og vil få til dette i fellesskap, sammen med partene i arbeidslivet. Sammen vil vi utarbeide arbeidslivets kompetanseavtale for å sikre at arbeidstakere opparbeider seg rett til etter- og videreutdanning, og at det jobbes langsiktig med å avdekke kompetansebehovet i arbeidslivet. Det vil bli mindre klare skiller mellom læring ved utdanningsinstitusjonene og læring i arbeidslivet, mellom førstegangsutdanning og etter- og videreutdanning.

Menneske fryd deg – vår reform gir vanlige arbeidstakere påfyll av relevant kompetanse i møte med nye behov i arbeids- og næringsliv. Vi oppretter et kompetansefond der staten investerer 100 mill. kr i befolkningens kunnskap og kompetanse, og vi stimulerer kunnskapsinstitusjonene til å bidra mer. Vi har tro på at de gode fagmiljøene våre vil opprette bedrifts- og arbeidsnære programmer for læring tilpasset flere virksomheter og bransjer.

Marianne Synnes (H) [16:13:55]: Nærmere 50 000 elever hadde enkeltvedtak om spesialundervisning skoleåret 2017/2018, noe som utgjorde 7,9 pst. av elevene. Andelen med spesialundervisning øker utover i grunnskolen. Det er langt flere gutter enn jenter som får spesialundervisning. På 10. trinn får 13,6 pst. av guttene spesialundervisning. Samtidig har antall personer med diagnosen ADHD i Norge økt fra 11 000 til over 42 000 de siste ti årene, og gutter er overrepresentert.

En ny undersøkelse fra Folkehelseinstituttet viser store svakheter ved hvordan ADHD-diagnose settes. Forskere spør seg hvor mange barn som har diagnosen, som ikke burde hatt den. De har lest journalene til 549 barn under tolv år som har fått diagnosen ADHD. I fire av ti journaler var det dårlig samsvar mellom diagnosen som var satt, og det som var skrevet om barnet i journalen. Vi må vokte oss vel for å sykeliggjøre barn som av ulike grunner faller utenfor normalitetsdefinisjonen. Nyere dansk forskning viser at flere barn får diagnose når antall voksne per barn blir færre. Antallet danske barn som får diagnose, har økt med 43 pst. de siste seks årene.

Forskere ved Aarhus Universitet sier at hvorvidt et barn med forstyrrende adferd blir sett på som et diagnosebarn eller ei, er avhengig av antall voksne i institusjonen og deres kvalifikasjoner. Er vår normalitetsdefinisjon blitt så snever at et barn får en diagnose så snart det vrir seg på stolen i klasserommet? At gutter er overrepresentert blant dem som får diagnose, er da kanskje heller ikke så overraskende. De danske forskerne viser til at sjansene for å få ekstra ressurser stiger betydelig hvis barnet får en diagnose. De mener at i stedet for å møte barnets adferd og hjelpe det med å tilpasse seg, vil en presset personalgruppe i Danmark sende barnet til utredning i håp om en diagnose og derved støttetimer.

Det synes som om det var på høy tid å innføre pedagognorm og norm for bemanning her hjemme. Skoler og barnehager må ha ressurser til å møte barn med ulikt ståsted og utfordringer, og jeg er glad for at det i budsjettet for 2019 er bevilget 285 mill. kr i øremerkede midler til økt lærertetthet gjennom budsjettforliket.

Samtidig er det viktig å innse at gutters biologiske forutsetninger er annerledes enn jenters, så å tvinge gutter inn i læringsformer som er tilpasset rolige jenter, er å be om trøbbel. En enhetsskole som skal presse alle barn inn i samme form, vil skape skoletapere. Å diagnostisere flere barn etter en snever normalitetsdefinisjon, vil ikke hjelpe de arme små.

Jorodd Asphjell (A) [16:17:04]: Når vi nå går inn i julehøytiden og et nytt år, hadde Arbeiderpartiet et håp om en bedre framtid med nye og bedre muligheter for alle barn og unge.

Arbeiderpartiet har derfor i budsjettet for 2019 en mye mer offensiv satsing på barnehage og skole, utdanning og forskning – for å gi barna våre og samfunnet kunnskapen vi trenger i framtiden.

Vi vil at alle skal lære mer og trives bedre. Trygge barn lærer bedre. I posisjonen sitter representantene og nikker og er så glad, men å legge penger på bordet, det vil ingen av regjeringspartiene ha noe av.

Vi har lagt bak oss yrkesfagenes år, og Arbeiderpartiet ønsker å fortsette en satsing videre. Vi har en helhetlig satsing for å motivere barn og unge til å velge yrkesfag, Arbeiderpartiet vil bruke en yrkesfagmilliard i denne stortingsperioden. Vi begynner med 250 mill. kr for 2019, som vil gi 100 millioner til oppdatert og moderne utstyr i opplæringen, 20 millioner til tilskudd til bedrifter som tar inn elever i praksis, 20 millioner til etter- og videreutdanning for yrkesfaglærere og 110 millioner i lærlingtilskudd.

Nå i disse dager sitter vel snekker Andersen i sitt lille verksted og spikker, sager og pusser på alle gavene som barna har ønsket seg til jul. Han har en meget travel hverdag som skal rekke alt dette helt alene. Han ønsker seg sikkert flere medhjelpere med yrkesfagbakgrunn og lærlinger som kan videreføre bedriften for nye generasjoner. Arbeiderpartiet vil at alle skal med og at alle skal få ett av sine ønsker oppfylt, uavhengig av bosted, sosial bakgrunn og økonomi. Da trenger vi flere stolte fagarbeidere som snekker Andersen. I neste års budsjett har ikke regjeringen en eneste krone til flere fagskoleplasser, så det er mange som vil bli skuffet og lei seg når de ikke finner en eneste pakke med mer penger til nytt moderne utstyr eller nye fagskoleplasser under juletreet, men bare et julekort med et ønske om alt godt for julen og det nye året.

Alle er vi spent på julepresangen. Vesle Kentemann strever lang, han snekrer på no spennende som snart skal bli en presang. Nå er det bare et kassebord, men gjett hva det skal bli? Underveis har både Høyre og Fremskrittspartiet og Venstre høvlet, saget og pusset på hver sin side, og til slutt har Kristelig Folkeparti lagt siste hånd på verket. Så er gaven ferdig, selv om langemann er blå og tommeltott har plasterlapp, så fryder de seg nå. For her ligger gaven ferdig pakket inn, og gjett hva barna skal få? Ei spekefjøl som de kan smøre skolematen sjøl på. (Munterhet i salen)

Høyre og regjeringen sitter stille med hendene i fanget – tider skal komme, tider skal henrulle. Og det er alltid en ny utredning eller rapport å vente på.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [16:20:22]: Det er ikke så lett å komme etter en sånn poet.

Det er svært viktig med lavterskeltilbud som kan fange opp barn og unge med psykiske plager, avdekke mobbing og vold og overgrep på den måten skolehelsetjenesten og helsestasjonene i kommunene gjør. Altfor mange barn og unge møter en lukket dør ved at de ikke får hjelp. Derfor trengs det en styrking av skolehelsetjenesten og helsestasjonene. Kristelig Folkeparti er derfor glad for at det etter budsjettenigheten med regjeringspartiene bevilges 100 mill. kr utover regjeringens forslag til nettopp denne viktige tjenesten. Altfor mange barn gruer seg til neste skoledag av frykt for å bli mobbet. Vi trenger derfor å fokusere på tiltak som kan trappe opp dette arbeidet for en barnehage og en skole som er fri for alle typer mobbing.

Vi lever i et samfunn med økende antisemittisme, ikke bare utenfor landets grenser, men også innenfor. Kristelig Folkeparti var derfor glad for gjennomslaget våren 2015 for en handlingsplan mot antisemittisme og vil gi honnør til regjeringen og ikke minst til statsråd Sanner for oppfølgingen av denne. Midlene Kristelig Folkeparti ble enig med regjeringspartiene om for neste års statsbudsjett, 15 mill. kr, som tilskudd til skoleturer for ungdomsskoleelever for å besøke konsentrasjonsleirene i Polen, er et viktig bidrag i arbeidet med å gi kunnskap som kan skape gode holdninger hos de unge. Det er ikke bare én gang jeg har hørt tiendeklassinger gi uttrykk for hva slags sterke inntrykk et sånt besøk har gjort på dem – i form av ny kunnskap og også endrede holdninger til antisemittisme.

Kristelig Folkeparti er glad for at vi denne gangen fant plass også til oppstart av landslinje for sjømat i Vardø. Dette er uten tvil et viktig tilbud for økt rekruttering til sjømatnæringen, ikke minst i denne delen av landet. Det er all grunn til å tro at et sånt tilbud på sikt vil bety økt kompetanse og bedre sikring av grunnlaget for næringen framover.

Gjennom økt bevilgning til nye studieplasser i høyskolesektoren ble det gjennom forliket mellom Kristelig Folkeparti og regjeringspartiene også prioritert en nysatsing på sykepleie på Samisk høgskole i samarbeid med Universitetet i Tromsø. En sykepleierutdanning lagt over fire år gir et utvidet rekrutteringsgrunnlag fordi det gis muligheter til å kombinere jobb med utdanning. Vi tror dette vil bli et viktig og godt tilbud til den samisktalende befolkningen, og et tilbud som bidrar til ny arbeidskraft som blir værende i regionen.

Kristelig Folkeparti er også glad for 100 nye studieplasser ved flere av de nyfusjonerte private høyskolene samt stipendiatstillinger som bidrar til å bygge kompetanse. Det er positivt at Høyskolen for dansekunst nå er kommet inn på statsbudsjettet, samt at det startes opp et nytt mastertilbud innenfor barnevern ved Universitetet i Agder – det første i Norge.

Mona Fagerås (SV) [16:23:28]: En god barndom varer hele livet. SV vil prioritere tiltak som styrker kvaliteten i barnehagen og gir alle barn muligheten til å få gå i barnehage. Barnehagen skal være et universelt utdannings- og velferdstilbud som kommer alle barn til gode, uavhengig av foreldrenes økonomi eller bosted. På den måten er barnehagen særdeles viktig for å utjevne sosial ulikhet.

I SVs alternative statsbudsjett foreslår vi å bevilge 130 mill. kr til lavere foreldrebetaling. Målet vårt på sikt er å gjøre barnehagen gratis, sånn som skolen er det. Under den rød-grønne, glitrende regjeringen ble foreldrebetalingen redusert med 35 pst., før den dessverre har begynt å stige igjen under denne regjeringen.

Nok voksne med barnefaglig kompetanse er nøkkelen til gode barnehager. En god barnehage er en barnehage der alle barn blir sett gjennom hverdagen og får omsorg og oppmuntring. Derfor foreslo den rød-grønne, glitrende regjeringen i 2013 å innføre et minimumskrav til grunnbemanning, i tråd med Barnehagelovutvalgets anbefalinger.

Tall fra Utdanningsdirektoratet viser at nær halvparten av barnehagene har lavere bemanning enn det nye minimumskravet som Stortinget har vedtatt. Det er de store byene og de største barnehagekjedene som ligger dårligst an til å innfri kravet. Dette rimer dårlig med regjeringens gjentatte påstand om at bemanningsnormen for barnehagene er innfridd, og således kan implementeres uten ytterligere finansiering.

Det har lenge vært stor tverrpolitisk enighet om å innføre en nasjonal bemanningsnorm, og foreldre og ansatte har ventet på denne i flere år. Men det som skulle være en gledens dag i vår da vi innførte den, har ført til uro og bekymring i sektoren, og vi møtte dem sist da vi kom på jobb i går. Foreldrene protesterer mot det regjeringen har gjort, og mener at man er nødt til å finansiere normen.

For dem som er opptatt av kvalitet i barnehagen, har vi lagt fram et forslag her i dag, hvor Stortinget ber regjeringen om å legge fram en plan for å styrke barnehageprofesjonen og at 50 pst. av de ansatte i barnehagen skal ha barnehagelærerutdanning. Så da håper jeg at de som er opptatt av kvalitet, også støtter det forslaget.

Roy Steffensen (FrP) [16:29:49]: Jeg valgte å ta ordet igjen for å påpeke at jeg synes det er en litt uredelig måte å drive debatt på når man kritiserer kutt og framstår som om man ikke er en del av dem selv, som f.eks. representanten Fagerås, som snakker om de 650 mill. kr som angivelig er kuttet for studentene, når det gjelder rentepåslaget, utfasing av kvoteordning og reduksjon av fratrekk i studielånsordningen. Jeg har ikke registrert at noe av dette ligger inne i SVs alternative budsjett, ergo er det feil å kritisere oss for det når de gjør akkurat likt.

Det samme gjelder makspris i barnehager. Både representanten Henriksen og representanten Fagerås snakker om at det er blitt så mye dyrere for familiene, men selv har de ikke redusert det tilbake til 2013-nivået, slik det var. Det betyr at når de mener vi har lagt til 6 000–7 000 kr for barnefamiliene, gjør de det samme selv, og da er det uredelig å kritisere oss for det.

Flere, både representanten Asphjell og representanten Knutsdatter Strand, har vært innom manglende yrkesfagsatsing. Jeg vil igjen minne om at vi har økt lærlingtilskuddet syv ganger, med 21 000 kr per kontrakt. Vi har stilt krav om lærlinger ved offentlige anbud og i det offentlige, og vi har siden 2013 brukt 600 mill. kr på yrkesfagsatsingen vår. Dette er alle enig i, sa representanten Knutsdatter Strand, men da er det veldig rart at det ikke ble gjennomført mens de rød-grønne styrte i åtte år. Det måtte altså en ny regjering til for å få det gjennomført. Resultatet er at vi nå får flere lærekontrakter, rekordsøking til yrkesfag og 15 pst. flere lærlinger siden 2013.

Nå nærmer det seg slutten. Nå tennes tusen julelys, eller i hvert fall nesten, ute i vandrehallen. Det grønne glitrende tre er satt opp mens vi har sittet her. I løpet av dagen vil vi vedta et budsjett for utdanning og forskning som kommer til å sørge for å videreføre den politikken vi har holdt på med i fem år, som har gitt resultater ved at elevene lærer mer og er mer til stede, at færre faller fra, at flere får lærekontrakter, at det blir billigere barnehager for dem som trenger det mest, at det blir økt studiestøtte og flere studentboliger. Det synes jeg det er grunn til å si heisann og hoppsann og fallerallera for.

Stine Margrethe Knutsdatter Olsen (FrP) [16:32:43]: Alle barn og unge har rett til et trygt og godt skolemiljø uten mobbing. Dessverre blir mange barn og unge likevel mobbet, både i barnehagen og i skolen. Bekjempelse av mobbing har vært en viktig sak for Fremskrittspartiet gjennom flere år. Det er derfor vi nikker og smiler og er så glad for at vi fra 2017 har lovfestet nulltoleranse mot mobbing.

Fra høsten 2018 er det også etablert en ordning med mobbeombud i alle fylker, som skal styrke det lokale arbeidet mot mobbing i barnehager og skoler og gi raskere hjelp til barn og elever som utsettes for mobbing. Håndhevingsordningen blir styrket med 17. mill. kr i revidert nasjonalbudsjett for 2018, og vi foreslår å videreføre denne satsingen i 2019.

For å sikre rask og god saksbehandling av mobbesaker ble fylkesmennene tildelt 17 mill. kr i 2017 og ytterligere 17 mill. kr i revidert nasjonalbudsjett for 2018. Summen på 34 mill. kr videreføres i 2019. I år blir det brukt vel 50 mill. kr på kompetansearbeid knyttet til mobbing. Mer enn 800 skoler og barnehager over hele landet lærer hvordan de kan forebygge, avdekke og håndtere mobbing sammen med sine kommuner. Dette vil bli videreført i 2019. For å få slutt på mobbing holder det ikke å true med vår store skje og be mobberne bare se å komme av sted. Det krever handling.

En evaluering fra NTNU viser at nasjonale satsinger for å redusere mobbing ved skoler som har hatt mye mobbing over tid, har gitt gode resultater. Andelen elever som opplever mobbing, har gått kraftig ned ved samtlige av disse skolene. Skolene er blitt bedre til å avdekke og løse mobbesaker. Kommuner og skoleeiere opplever at de har blitt bedre til å følge opp skolenes arbeid mot mobbing, og foreldre og elever har blitt mer bevisste på betydningen av læringsmiljø. Dette er gledelige nyheter. Det betyr at det nytter å gjøre endringer. Det nytter å rette en ekstra innsats mot mobbing og å stille krav til de voksne i skolen. Når færre barn opplever å få livet ødelagt av mobbing, og i verste fall tar et valg som fører til at foreldre mister det kjæreste de har, er det verdt det.

Men la én ting være helt klar: Målet er null. Ingen barn skal oppleve mobbing på skolen. Ingen barn skal få resten av livet ødelagt på denne måten. Ingen foreldre skal miste barnet sitt på grunn av mobbing.

Derfor er arbeidet med å forebygge og håndtere mobbing et høyt prioritert område for Fremskrittspartiet og regjeringen. Det skal være trygt å gå i barnehage og på skolen. Det skal være gøy og ikke noe man gruer seg til. Derfor er jeg stolt av innsatsen mot mobbing fra regjeringen og veldig glad for at denne innsatsen videreføres og styrkes i 2019. Vi klapper i hendene for at flere barn kanskje får bli med og synge og le.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [16:35:32]: Kunnskap og kompetanse er grunnleggende for alt folk i hele Norge. Senterpartiet ønsker mindre målstyring og mer tillit. Erfaring viser nemlig at selv om Stortinget er aldri så enige om målene, så kommer regjeringens tiltak med en bakside. Bemanningsnormen i barnehagene er et slikt eksempel, en styrking av lærerprofesjonen er et annet, kvalitetstiltak og strukturreform i universitets- og høyskolesektoren er et tredje, og ikke minst er økt studiestøtte et fjerde.

Det hjelper lite med noble intensjoner når prisen for satsing må bli tatt i sektoren selv. Eksempelvis blir nå små private barnehager enten lagt ned eller kjøpt opp. Kompetansekrav med tilbakevirkende kraft for lærere gjør at undervisere nå selv må bli undervist. De små campusene må vike for at de store skal ha midler nok. Studentene, som det ble skrytt av fra denne talerstolen, må betale for den økte studiestøtten sin selv.

Gode kunnskapsminister, kompetansereform må jeg legge til at hele Stortinget har store forventninger til, og vi får forhåpentligvis ikke en rasering av studieforbund og voksenopplæring på veien. Gode høyere utdannings- og forskningsminister, vi er veldig glade for langtidsplanen og for det som blir sagt om forskning fra denne talerstolen, men glem ikke regionale forskningsfond, og glem ikke landbruksforskning. Her vil Senterpartiet snu kutt som regjeringen legger fram.

I tillegg vil jeg poengtere at psykisk helse er noe vi jobber for å løfte, for så vidt tverrpolitisk, men Senterpartiet legger også inn midler til dette i sitt alternative statsbudsjett. Vi vil at det skal være tiltak som følger opp studentene mer aktivt rundt omkring i hele Norge.

Når vi nå går mot slutten, er det ingen tvil om at vi alle kan tenne et lys, dele håpet og la julefreden senke seg.

Marianne Synnes (H) [16:37:55]: Jeg er glad for at en samlet komité fremmer betydningen av vitensentra. Det er viktig å inspirere barn og unge til å lære mer om teknologi og naturvitenskap. Vitensentra representerer et verdifullt bidrag til kunnskap om og interesse for realfag, som vil kunne bidra til økt rekruttering til disse fagområdene.

Vi må ivareta en geografisk fordeling av vitensentra, slik at vitensentra er tilgjengelige for barnehager og skoler i regionene. Etablering av vitensenter i nært samarbeid med næringsliv og akademia gir en positiv og potenserende effekt, som vi ser bl.a. hos Atlanterhavsparken i Ålesund, som nå søker om å bli vitensenter i vår region. Bare slik kan barnehager og skoler unngå å måtte gå over sjø og land for å finne nærmeste vitensenter.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [16:39:00]: Med fare for å bli møteplager – det er noen ting i denne debatten jeg ønsker å kommentere. For det er noe som slår meg.

Det ene er at Arbeiderpartiet og venstresiden glatt overser utviklingen i norsk skole. Det nevnes ikke med ett ord. Man later som om det ikke har blitt igangsatt et yrkesfagløft som gjør at rekordmange får lærlingplass, eller at fagskolene er i gang med et kvalitetsløft. Man overser at rekordmange studenter vil bli lærere, at rekordmange lærere vil ha etter- og videreutdanning, og at veksten i andelen ufaglærte har bremset opp. Man overser at elevene leser bedre og regner bedre, at flere fullfører, og at vi har en ny mobbelov og ekstrabevilgninger for å hindre mobbing.

Det er for så vidt greit nok, det er jo sånn det er å være i opposisjon, kanskje. Men det er også fascinerende å se hvordan bl.a. representanten Henriksen og Arbeiderpartiet prøver å late som om alt som nå skjer, har vi vært enige om. Alle de grepene som Høyre og regjeringen har gått i bresjen for, som Høyre og regjeringen har gjennomført, skal Arbeiderpartiet ha æren for. Det går ikke. Elleve måneders studiestøtte ble gjennomført av oss etter utallige løfter fra de rød-grønne. Lærerløftet ble innført av oss, med et Arbeiderparti som egentlig endret mening i alle spørsmålene om hva man skulle satse på, annethvert år.

Tidlig innsats, flere lærere, flere begynnerspesialister og ikke minst en plikt for skolene til å prioritere lesing, skriving og regning og de yngste årstrinnene, ble gjennomført av denne regjeringen. Også her er det verdt å merke seg at det var vanskelig å vite hva Arbeiderpartiet mente når de plutselig hadde lyst til å prioritere alle fag og alle årstrinn, og ikke de yngste, som trenger det mest.

At opposisjonen prøver å ta eierskap til en utvikling som går bra, tar jeg egentlig som en hedersbetegnelse, men det som overrasker meg av og til, er at når opposisjonen først skal peke på hvilke utfordringer vi har i norsk skole, når man først skal kritisere regjeringen, velger man absolutt alt annet enn det som er viktig for elevenes læring og for elevenes muligheter. Det er ingen som snakker om at læringstrykket er for svakt, at for mange går ut av grunnskolen uten å mestre det grunnleggende, at det er kvalitetsforskjeller mellom A- og B-klassen, at kommunen ikke er god nok til å følge opp de skolene som har ekstra utfordringer, og ikke minst at skolen har lave ambisjoner for barna som f.eks. mottar spesialundervisning. Dette er de reelle utfordringene i skolene.

Jeg er ikke imot at det skal være flere brødskiver i norsk skole – det er sikkert flott, det er mange kommuner som har gode ordninger for det – men det er ikke det viktigste for å utjevne sosiale forskjeller.

Det er fint at SV ønsker at noen 7.-klassinger i noen kommuner skal ha én time ekstra på skolen, der de skal gjøre leksene sine. Men når man kutter 500 mill. kr i kompetansen til lærerne, på etter- og videreutdanning, er ikke det å prioritere det viktigste for at elevene skal lære, og løfte alle. Det blir nesten en parodi på å være et kunnskapsparti når det kuttet går ut over elever og lærere.

Torstein Tvedt Solberg (A) [16:42:15]: Til representanten Tybring-Gjedde: Det virker som om hun ønsker at denne debatten kun skal være en ren historietime der det er felles jubel over alt som går bra, og som en er enige om. Men jeg har lyttet til den debatten som har vært, og det vi kritiserer, er en overraskende passiv regjering med tanke på de store utfordringene som ligger foran oss – ikke de tingene som er bra som ligger bak oss. Der har det kommet få svar, og jeg skal ta to viktige eksempler, som også er viktige for elevene.

Ta det digitale klasseskillet som øker i klasserommene: Det er viktig for elevenes læring. Fafo-rapporten som nettopp kom, er urovekkende, for den viser at forskjellene i utstyr og mangelen på digitale læreverktøy nå gjør at barn får et helt ulikt utgangspunkt når det gjelder hva de kan, og hvilke karakterer de får. For Arbeiderpartiet er det soleklart at dette er et nasjonalt ansvar. Vi krever et helhetlig grep for å tette det digitale klasseskillet. Det vil ikke regjeringa være med på. Det går til og med så langt at regjeringspartiene reduserer ambisjonene fra i fjor. For et år siden, i denne salen, var en samlet komité helt enige om at en måtte gjøre mer med det digitale klasseskillet. Regjeringspartiene har falt fra i merknadene, uten at de klarer å presentere sitt alternativ. Det er noen små millionbeløp til en digital skolesekk, som ikke vil hjelpe på de enorme utfordringene som ligger foran oss.

Når det gjelder den økende lærermangelen, er det viktig for elevene å ha fagfolk – faglærte lærere – i klasserommet. Det var 40 pst. økning i ufaglærte lærervikarer under denne regjeringa bare i fjor, og jeg merker meg at regjeringspartiene ikke ønsker å svare på om foreldre, barn og lærere kan forvente at denne andelen går ned neste år. Nei, svaret vi fikk i replikkordskiftet, var at dette nok bare kommer til å fortsette, og det kommer til å fortsette i mange år framover. En er altså fornøyd med den negative utviklingen denne regjeringas politikk står bak.

En annen viktig sak vi har tatt opp, er hvordan vi kan legge til rette for en mer praktisk skole, med mer lek. Jeg har merket meg at statsråden har gått høyt på banen i media og sagt at en ønsker å legge til rette for det. Barna vil jo spikke, sage, lime og pakke, men regjeringa sier: Vi ha`kke tid, for vi har satt ned utvalg. Jeg vil utfordre statsråden, nå mot slutten av debatten, til å svare på nettopp dette: Hvordan vil statsråden og regjeringa tilrettelegge for at det skal bli mer lek i skolen? Ett alternativ kunne jo vært å stille seg bak Arbeiderpartiets forslag som ligger i saken. Jeg lurer også på om statsråden kunne utdype noe hvordan han vil følge opp den merknaden en samlet komité står bak, som sier at en ønsker én times fysisk aktivitet innenfor dagens timetall. Forventningene er store, og det ville være interessant å høre statsrådens tanker om det.

Jorodd Asphjell (A) [16:45:29]: Når jeg hører debatten og hører regjeringspartiene, minner det meg litt om bjelleklang. Noen bjeller klinger lyst, og noen bjeller klinger mørkt – men bjeller er det uansett. Det handler litt om både fortreffelighet og hvordan man beskriver opposisjonen.

Det er ingen tvil om at vi trenger flere dyktige og stolte fagarbeidere i årene som kommer. Den kunnskapen og den kompetansen som fagarbeidere i dag besitter, er viktig for å holde stolte håndverkstradisjoner i hevd. Selv er jeg grafiker, boktrykker, men det er et fag som har gått ut på dato, for å si det sånn. Jeg kan ikke gå tilbake til mitt gamle yrke. Så det å tilrettelegge for nytt og moderne utstyr i yrkesskolen er helt nødvendig.

For noen uker tilbake besøkte Arbeiderpartiets utdanningsfraksjon Meldal videregående skole – en skole som har en gjennomføringsprosent på 97, som er veldig bra. Det er langt over det andre skoler har – ikke på grunn av regjeringen, men på tross av regjeringen. Skolen har gjennomført tiltak sammen med kommunen, sammen med fylkeskommunen og ikke minst sammen med lokalt næringsliv for å sikre at elevene får god og relevant opplæring i det utstyret som trengs. De dreiebenkene som sto der, var de samme dreiebenkene som sto der da jeg gikk på Meldal skole. Det var i 1977 – for 40 år siden. 40 år er lang tid. Skal vi få morgendagens fagarbeidere til å være oppdatert og utdannet på en god måte, må vi sørge for et yrkesfagløft som gjør at vi kan kjøpe inn mer og moderne utstyr.

Vi ser at skolen i dag blir mer og mer akademisk og mindre og mindre praktisk. Da jeg selv gikk på skolen, hadde vi sløyd, og vi lærte å drive med håndverk. Hvis elever i dag skal velge en yrkesfaglig utdannelse og ikke har erfaring med håndverk, verken hjemmefra eller fra skolen, og heller ikke kjenner til yrkesfagenes muligheter, hvordan kan de velge et fag som de ikke kjenner til? Vi har et stort ansvar for hvordan vi skal sørge for god opplæring.

Arbeiderpartiet er i likhet med NHO og LO meget forundret over at regjeringen ikke har funnet en eneste krone til nye studieplasser i fagskolene for 2019. Arbeiderpartiet har satt av 15,5 mill. kr ekstra neste år, over kap. 240 post 60, som vil gi 300 nye plasser til høyere yrkesfaglig utdannelse i fagskolene. Det er helt nødvendig.

Nina Sandberg (A) [16:48:46]: Allerede før 2017 sa Jonas Gahr Støre: Kompetansereform blir en av våre viktige reformer. Det er fint at Høyre kommer etter, men de vil nok gjerne at vægen skal være lett å gå. Vi kan gjerne være broren deres i 5. klasse, for det er en veldig smal kompetansereform de legger på bordet. Den er uten tiltak og uten nok penger.

Arbeiderpartiet satser 1,2 mrd. kr. Vi har en reell reform, med midler og med rett til etter- og videreutdanning.

Takk – og god jul!

Turid Kristensen (H) [16:49:41]: Det er ganske fornøyelig å sitte her og høre at den ene representanten etter den andre fra Arbeiderpartiet må ha lukket både øyne og ører ettertrykkelig de siste fem årene. De kan ikke ha fulgt med i skolepolitikken i det hele tatt. Å høre påstander om at ingenting har skjedd, og at dagens regjering sleper bena etter seg og bare dilter etter Arbeiderpartiet, er smått utrolig. Jeg sier ikke at alt er perfekt. Det har vært mye å gripe fatt i etter at SV satt åtte år i Kunnskapsdepartementet, vi har fremdeles utfordringer som skal løses, og det jobber vi hardt med. Men å klare å la være å registrere både de resultatene som er oppnådd, de satsingene som er gjennomført, og de som gjennomføres nå, er faktisk veldig godt gjort.

Man må ha rimelig stor tiltro til egen posisjon og ikke minst være temmelig innbilsk hvis man representerer Arbeiderpartiet og innbiller seg at regjeringen – og ikke minst Høyre – har den minste lyst til å kopiere Arbeiderpartiets skolepolitikk. Det er en skolepolitikk der det er vinglet i den ene saken etter den andre, der partiet ikke klarer å stå for en langsiktig satsing i noen saker, og som avhenger av hvem man snakket med sist. Jeg kan nevne

• fraværsgrensen

• krav til opptak til lærerutdanning

• kompetansekrav til lærere

• hvorvidt det skal være en ekstra satsing på tidlig innsats for dem på 1.–4. trinn, eller om man som vanlig skal smøre tynt utover og ikke foreta en prioritering i det hele tatt

• at man ikke har fått med seg at det nå gis videreutdanning til mer enn 7 000 lærere i løpet av året – mer enn en firedobling fra da Arbeiderpartiet styrte

• at man ikke har fått med seg at studentene snart er oppe i over elleve måneders studiestøtte og har fått økt den utover pris- og lønnsstigningen, noe Arbeiderpartiet selv ikke klarte i sine åtte år i regjering

• at det nå er bevilget penger til 3 000 nye studentboliger i løpet av neste år – en kraftig økning fra da Arbeiderpartiet styrte – det er det ganske utrolig at man ikke har fått med seg

Min kollega Mathilde Tybring-Gjedde ga en rekke andre eksempler her nylig, så jeg skal ikke ta med flere, men jeg kunne ha stått her en god stund.

Til representanten Jorodd Asphjell: Utstyret på de videregående skolene er det fylkeskommunene som har ansvaret for. I Akershus har det vært satset kraftig på oppgradering av utstyrsparkene de siste årene. Jeg vet ikke hvordan det er i Asphjells egen hjemkommune – der er det vel Arbeiderpartiet som styrer, men det høres ut som om det ikke har vært så mye å skryte av de siste årene.

Det er også underlig at Arbeiderpartiets representant Torstein Tvedt Solberg flere ganger i dag har påstått at regjeringen er imot fysisk aktivitet i skolen. Det er vi da ikke, men vi er imot en detaljstyring av lærerne. Det har vært gjentatt utallige ganger her i dag, men en usannhet blir ikke mer sann om den blir gjentatt.

Jeg kan forsikre Arbeiderpartiet om at jeg ikke ser noen som helst grunn til å kopiere deres skolepolitikk. Den beste barnehagepolitikken og skolepolitikken for landets barn, elever og studenter får vi med landets regjering. Vi er ikke uenige om alt, Arbeiderpartiet har noen gode tiltak i sin politikk, men vi trenger ikke å kopiere den.

Kent Gudmundsen (H) [16:52:55]: Det som fikk meg til å ta ordet, var historiefortellingen og beskrivelsen fra Arbeiderpartiet. Selv om jeg kan forstå at man ikke er villig til å se bakover – det var åtte ganske magre rød-grønne utdanningspolitiske år – synes jeg at korttidshukommelsen er en smule svekket når man ikke greier å se hva som har vært gjort, og hva som har vært resultatene de senere årene innenfor utdanningssektoren.

Senest i går fikk vi tall fra skolebidragsindikatoren om 2012-kullet og hva slags bidrag skolene har gitt for deres gjennomføring og resultater. Det var tall som for enkelte fylker ikke akkurat var o jul med din glede, men det er ingen tvil om at slike oversikter gir oss et godt utgangspunkt for å debattere virkemidler og tiltak i videregående opplæring. Når man ser på debatten og ordskiftet som har vært mellom høyresiden og venstresiden i denne salen, er det litt tilforlatelig at mye av kranglingen går på fysisk aktivitet og skolemat, mens det som debatten egentlig burde handlet om, er hvilke gode virkemidler vi kan ha for å bidra til at barna våre får den kunnskapen de har behov for, gjennom sitt utdanningsløp.

Da vil jeg trekke fram at det er under dagens politiske flertall og i de siste årene vi har gått fra sen innsats, som vi hadde under de rød-grønne, med Ny GIV og lærere i ungdomsskolen og leksehjelp som skulle gjøres av ufaglærte, til at vi nå har en massiv satsing på tidlig innsats, kvalitetstiltak i barnehagen og kompetanseheving av lærere, og bidrar til å gjøre et ordentlig løft for grunnskolen. Ikke minst det vi gjør med yrkesfagene i videregående opplæring, ved å gjøre dem mer relevante og praksisnære, og ikke minst at man leverer på det som næringslivet etterspør, må jeg også nevne. Vi ser også gode resultater der, ved at flere fullfører, består og er mer til stede, og flere får læreplass.

Flere har vært innom det i dag, men når man ser på den store satsingen som vi har hatt f.eks. på studiestøtte, at studentene får et billigere sted å bo gjennom boligsatsingen, og ikke minst når man husker tilbake på hvileskjæret og tenker på hva denne regjeringen har gjort gjennom en massiv satsing på forskning og utvikling, som har bidratt til at vi igjen nå slår rekorder innenfor FoU og tilbakebetaling fra EU gjennom deres forskningsfond, som vi bidrar til, er det ingen tvil om at pilene peker i riktig retning fra barnehage og helt opp til høyere utdanning og forskning.

Vi har levert en politikk som har vært en god medisin for denne sektoren. Det har skjedd på vår vakt, og så får Arbeiderpartiet fortsette å svartmale, som de gjør, men mer riktig blir det ikke av den grunn.

Martin Henriksen (A) [16:56:05]: Til å være så irritert for at de mener opposisjonspartiene har feil historieframstilling, må jeg si regjeringspartiene selv var veldig glad i å snakke om historie i løpet av de siste innleggene.

Jeg forstår godt at enkelte Høyre-politikere blir litt i villrede av å lese Arbeiderpartiets budsjett. Man er jo ikke vant til å lese så store tall i et utdanningsbudsjett som det vi har lagt fram. Hvis de hadde lyttet, hadde de hørt at vi har snakket om at elevene må lære mer, og at vi vil ha flere kompetente ansatte, gjøre noe med lærermangelen og få mer kvalitet i barnehage, skole og utdanning. Det er jo ikke rart at Arbeiderpartiet ønsker seg kraftigere satsing bl.a. på yrkesfag, barnehage og studenter, men vi ønsker også nye satsinger som møter utfordringer vi mener regjeringa ikke tar tak i – som mer lek for de yngste elevene, mer praktisk læring i grunnskolen, det å gjøre noe med skolefritidsordningen, og det å ha skolemat for alle elever. Det vil vi i tillegg til at vi er opptatt av å få økt læringstrykk og flere kvalifiserte lærere.

Det mangler noe i regjeringas skolepolitikk. Det handler om å se hele eleven. Elevene må trives, bevege seg og spise riktig for å trives og lære. Jeg hører Høyre si at fysisk aktivitet, eller i hvert fall frukt og grønt, går på bekostning av elevenes læring. Det er feil. Sunne elever lærer mer, ikke mindre. Jeg har ærlig talt ikke forstått Høyres frykt for frukt i skolen. Det virker som om kunnskapsministeren og statsministeren har hatt en eller annen form for nær-banan-opplevelse i oppveksten, men jeg kan forsikre Høyre om at frukten ikke sniker seg inn og stjeler skolebøkene til elevene. Den er bare sunn.

Vi brukte vel ikke uttrykket «kopiere Arbeiderpartiet», men når vi sier dette, er det ikke en fornærmelse, men en kompliment. Høyre svarer med sine vanlige anklager om at andre snur, og representanten Tybring-Gjedde sa at Høyre ikke er et parti som snur 180 grader i skolepolitikken over natta. Da glemmer de å nevne at Høyre selv er det partiet som har snudd mest i skolepolitikken de siste fem årene. Høyre har hatt sin egen lille snufestival siden valget i 2013.

I valget i 2013 gikk Høyre til valg på, og hadde i sitt program, at man skulle ha karakterer fra femte klasse – det måtte de skrinlegge, og at man skulle nivådele elevene etter faglig nivå – det måtte de skrinlegge. Høyre gikk til valg i 2013 på å doble antall læreplanmål. Nå er de med på å gjøre det motsatte. De gikk til valg på at alle lærere skulle skrive rapporter om alle elever i norsk, matte, engelsk og naturfag, og på egne rektorkontrakter. Alt det måtte de skrinlegge. Senere har de også tatt opp forslag de måtte legge i skuffen igjen. Å innføre eksamen for alle elever i norsk, matte og engelsk på tiende trinn måtte skrinlegges, og også språknormen i barnehagen. De har snudd når det gjelder studentombud, heldekkende ansiktsplagg, avvikling av sidemålskarakteren, lærernorm, prestasjonsbasert lærerlønn, som i Oslo, og RLE, som ble til KRLE. Jeg kunne kanskje også nevnt det med å vurdere eksamen etter fagfornyelsen eller kvalitetsvurderingssystemet, men der er det først og fremst uklart hva regjeringspartiene mener.

Mona Fagerås (SV) [16:59:18]: SV reverserer kuttet på 254 mill. kr i stipend. Så når representanten Steffensen har regnet seg fram til at SV kutter mer enn regjeringen, tror jeg faktisk vi kanskje må vurdere å innføre et firerkrav i matte for å komme inn på Stortinget.

Jeg vil ikke under noen omstendighet være med på premisset at omvalg er negativt. Jeg vil derimot hevde at det kan være kjempebra å ha en breddekompetanse, og at det vil stå for kvalitet. Et politi som først studerte barnevern – ville ikke det vært en fantastisk kombo? Jeg vil også ta sterk avstand fra representanten Steffensen, som hevder at studenter sutrer for 17 000 kr. 17 000 kr er faktisk veldig mye penger for en fattig student som lever på 8 000 kr i måneden.

Jorodd Asphjell (A) [17:00:35]: Til representanten Kristensen, som sa at min kommune var styrt av Arbeiderpartiet: Jeg skulle gjerne ha sett det. Da hadde kanskje både barnehage, skole, eldreomsorg m.m. sett enda bedre ut enn de gjør i dag. Men vi har store ambisjoner om at den nye Orkland kommune skal bli styrt av en Arbeiderparti-ordfører og et flertall fra Arbeiderpartiet.

Det er ikke kommunen som er skoleeier for videregående skoler. Det er det fylkeskommunen som er, og der styrer vi med fylkesordfører Tore O. Sandvik. Jeg tror ikke det er noen fylker som har satset så mye på nye videregående skoler som Sør-Trøndelag – og nå Trøndelag. Vi har satset på nye skolebygg og nytt utstyr, som gjør at elever trives bedre, og som gjør at skolehverdagen blir helt annerledes. Det er viktig for at alle sammen skal ha en god framtid med en god utdannelse, som de kan ta med seg videre i livet.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [17:01:50]: Jeg vil avslutte med å takke for debatten, og så har jeg lyst til å si at sunne elever lærer mer. Ingen er uenige i det. En elev som har rett på spesialundervisning, lærer mer av å ha en lærer med spesialpedagogisk kompetanse. En gutt som starter på skolen og sliter med språket, lærer mer av å ha lærere som kan følge ham opp, som er eksperter på hvordan han skal lære seg å utvikle begreper og språket videre, og som prioriterer lesing, skriving og regning på en motiverende og engasjerende måte.

Jeg mener at det er mye som gjør at barna lærer. Men når vi i dag har en skole som ikke evner å utjevne sosiale forskjeller, er det vår oppgave å prioritere det viktigste. Det aller viktigste er å hjelpe de elevene som henger etter, som opplever skolen som et nederlag, og da er f.eks. spesialundervisningen et sted å starte, ikke med brødskiver for dem som allerede har det i skolesekken.

Martin Henriksen (A) [17:02:54]: Jeg er enig i satsingen som representanten Tybring-Gjedde nevnte når det gjelder både spesialundervisning og at man skal ha kvalifiserte lærere. Men det går an å ha to tanker i hodet samtidig og prioritere både det som gir trivsel, sunnhet og helse, og det som gir læring. Ofte henger de to tingene sammen.

Jeg må bare si: Det er en ærlig sak av Høyre når de snur, men det er ikke mer ærlig når Høyre gjør det, enn når andre gjør det, og Høyre har tross alt gjort det veldig mye siden de overtok regjeringskontorene i 2013. Jeg hadde lyst til å ta en udødelig julesang fra Prøysen for å illustrere det, men nå, siden det er mitt siste innlegg og jeg ser en til på talerlista, kan vi i hvert fall om to minutter si Happy Xmas (War is Over).

Turid Kristensen (H) [17:03:52]: Jeg må innrømme at jeg tvilte litt da jeg fikk beskjed om at det var et juletema for dagens debatt, og naiv som jeg var, måtte jeg forsikre meg om at dette ikke bare var noe jeg kom til å stå og si, men at det faktisk var noe alle skulle gjennomføre. Men det lettet litt på stemningen. Så har det kneppet seg til litt her på slutten, og det er også helt greit.

Grunnen til at jeg ba om ordet en gang til, er at jeg vil takke representanten Henriksen for på en så utrolig elegant måte å demonstrere hele mitt poeng med innlegget jeg hadde i sted. Vi er ikke imot fysisk aktivitet i skolen, selv om representanten forsøkte å framstille det på den måten en gang til og også demonstrerte at han ikke følger med på skolepolitikken til regjeringen. Vi har varslet en egen melding om tidlig innsats og inkluderende fellesskap, som vil ta opp i seg mange av de problemstillingene som han nå påstår at Arbeiderpartiet er nødt til å fremme politikk for, for at vi skal få med oss. Sånn er det ikke.

Jeg beklager til representanten Asphjell hvis jeg sa kommune og ikke fylke, men fakta gjenstår: Arbeiderpartiet har ikke prioritert yrkesfag i hans hjemfylke.