Marit Arnstad (Sp) [10:08:10 ] : Friheten til å uttrykke det
en mener, uten innblanding fra myndighetene, er en grunnleggende
og fundamental rettighet i et liberalt demokrati. Ytringsfrihet
er en av pilarene som holder rettsstaten oppe, derfor er ytringsfriheten
også grunnlovfestet i § 100. Friheten til å ytre seg er imidlertid
ikke bare en rett. Det må i alle sammenhenger skapes en kultur for
åpenhet og fri ytring, og det er et ansvar som påligger oss alle.
Friheten til å
ytre seg er kanskje særlig viktig i offentlig sektor. En rekke forhold
i offentlig sektor er avhengige av folkevalgt og politisk styring,
og desto viktigere er det med en løpende og åpen debatt om utviklingen
på de ulike områdene, slik at politiske beslutningstakere har god
oversikt over hva som skjer, og konsekvensene av de vedtakene som
er fattet.
Sjøl om lærere
i likhet med andre yrkesutøvere har frihet til å ytre seg om forhold
i skolen, må det stilles spørsmål ved om denne friheten i praksis
er i ferd med å snevres inn. Uten å gå inn i enkeltsaker – de siste
månedenes avsløringer og omfattende mediedekning har vist at lærernes
og skoleledernes ytringsfrihet er under press. Gjennom konkrete
saker i media er vi gjort kjent med at lærere opplever å bli kalt
inn på teppet for å motta en såkalt tilrettevisning, en advarsel
eller en reprimande fra sine overordnede. Dette er ikke et fenomen bare
i én kommune, tilsvarende saker finnes mange plasser i landet. Og
bak hver sak er det enda flere som ikke tør å stå fram med sine
erfaringer, eller som vegrer seg for å ytre seg i frykt for at det
vil føre til konsekvenser for arbeidsforhold og for videre yrkesløp
og karriere. Det foreligger flere undersøkelser som bekrefter dette.
Men ikke bare det – undersøkelsene viser også at kravene til lojalitet
fra den administrative ledelsen oppfattes å ha blitt strengere de
senere årene. Vi har undersøkelser hvert år fra 2014 og fram til
i dag som viser et slikt bilde. Undersøkelsene er foretatt av Oslo
Redaktørforening, av Fafo og av Utdanningsforbundet.
Mange vil mene
at lojalitetsplikten i et arbeidsforhold er viktig, og det er jo
riktig at den danner et viktig grunnlag for ethvert arbeidsforhold.
Men det synes på mange måter å herske en misforstått lojalitet oppover
i systemet og en frykt for å påpeke forhold som en er uenig i, både
utad og innad. Lojalitetsplikten kan nemlig ikke overprøve ytringsfriheten,
kanskje særlig ikke i offentlig sektor – det skal jeg komme tilbake
til. Men la meg også understreke: Det er ingen her som bestrider arbeidsgivers
styringsrett. Det er ingen som bestrider arbeidsgivers rett til
å fatte vedtak og pålegge ansatte å utføre oppgaver, sjøl om de
ansatte i en forutgående prosess har kommet med innvendinger og
motargumenter. En slik diskusjon er en avsporing. Det dette dreier
seg om, er den ansattes rett til å uttrykke meninger, uenighet og
systemkritikk verbalt eller skriftlig, sjøl om det berører egen
arbeidsplass.
Som sagt er det
etter min mening kanskje særlig viktig at en i offentlig sektor
ikke strekker lojalitetsplikten for langt. I offentlig sektor vil
gjerne en administrasjon danne en buffer mellom profesjonsutøverne
og de folkevalgte, og i en slik situasjon er det avgjørende for
en bred politisk debatt at meninger fritt kan komme til uttrykk
i alle ledd. Det er utviklende for offentlig sektor og for norsk
skole at det er en åpen meningsbrytning. Det er nødvendig for gode
politiske beslutninger at syn fra alle sider i offentlig sektor
kommer fram. Der en ikke våger meningsbrytning, blir det lite nytenkning.
De senere årene
har vi også sett at ledelsen i offentlig administrasjon driver med
omfattende omdømmebygging. Offentlig forvaltning har på mange måter
– og i en del sektorer særlig, kanskje – adoptert strategier fra
privat sektor for å bygge kultur og merkevare, så å si. Det er sjølsagt
positivt å ha et godt omdømme, men hensynet til virksomheten, i
dette tilfellet ofte skolens omdømme, kan heller ikke stenge for
meningsbrytning og kritiske stemmer. Jeg synes det er god grunn
til å reflektere over hvordan vi er kommet dit vi nå er, der mange
ikke tør å ytre seg, og der ytringer blir sett på som et problem
for offentlig administrasjons omdømmebygging. Når overordnede virksomhetsplaner
overdrysses med adjektiv og ambisiøse mål, kan sjølsagt kritiske
røster lett bli oppfattet som forstyrrende.
Skolen har på mange
måter blitt en sektor der målstyring har fått et omfattende fotfeste.
Rapportering og offentliggjøring av skoleresultater tillegges vekt
langt utover hva nasjonale prøver og grunnskolepoeng faktisk kan
– eller rettere sagt ikke kan – si noe om når det gjelder kvalitet.
Et slikt system setter både lærere, rektorer og skolemyndigheter
i en utsatt posisjon der frykten for at kritikk kan svekke skolens
omdømme, ligger over som et teppe. Men den norske skolen er ingen
bedrift. Den kan ikke sammenlignes med en privat virksomhet. Skolen
er en samfunnsinstitusjon. Skolen er en samfunnsinstitusjon som
både skal forvalte et bredt samfunnsmandat og gi elevene kunnskap
om hvordan demokratiet fungerer. Da må også skolen gå foran med
et godt eksempel når det gjelder muligheten til meningsbrytning
og ytring.
Summen av enkeltsaker
og undersøkelser de siste tre–fire årene vitner om stor usikkerhet
knyttet til den åpne debatten i skolen. Utover belastningen dette
innebærer for enkeltmennesket som opplever å bli irettesatt, er
det også en overordnet bekymring: Hva er de samfunnsmessige konsekvensene
av en utvikling der ytringsfriheten innskrenkes og de kritiske røstene
forstummer? Jeg synes Anine Kierulf uttrykte dette veldig treffende
og presist på en konferanse nylig:
«Ytringsfrihet er viktig for å kunne
danne seg selv og virke som samfunnsborger. Av hensyn til det kollektive
gode er det viktig at alle ideer brytes i åpenhet. Tanken er da
at de gode ideene blir stående. Vi har alle ansvar for at ideer
kommer fram.»
På mange måter
er det slik at offentlig ansatte bør ytre seg mer, ikke mindre.
Samtidig ser vi at i Danmark pågår det nå en rettssak der en lærer
er anklaget for illojale ytringer. Da må jeg få lov til å si at
det slett ikke er noe mål å rettsliggjøre den typen konflikter som
kan oppstå i kjølvannet av diskusjonen om åpenhet og meningsbrytning.
Tvert imot – når ledelsen i deler av skoleforvaltningen direkte
eller indirekte ser ut til å innskrenke de ansattes rett til å ytre
seg, er det heller behov for en kulturendring og en holdningsendring.
Det er ikke behov for å la den typen saker gå i retten.
Lovverket er for
så vidt tindrende klart, det er forståelsen og håndhevingen av arbeidsgiverrollen
som ser ut til ikke å strekke til i en del tilfeller. Derfor vil
jeg gjerne spørre statsråden, som den fremste representanten for Utdannings-Norge,
hvordan han reflekterer omkring denne problemstillingen, og hvilke
initiativ han synes det er viktig å ta for å styrke kulturen for
ytring og åpenhet i norsk skole.
Statsråd Jan Tore Sanner [10:16:47 ] : Jeg vil takke interpellanten,
som tar opp et viktig tema. Ytringsfrihet er avgjørende for en opplyst
samfunnsdebatt og en grunnleggende forutsetning for et velfungerende
demokrati.
Først vil jeg
på generelt grunnlag si noe om retten til ytringsfrihet for ansatte
i skolen.
Ytringsfriheten
er en grunnleggende rettighet som er vernet både av Grunnloven og
av internasjonale menneskerettigheter. Den er begrunnet i de grunnleggende prinsippene
om demokrati, sannhetssøken og individets frie meningsdannelse.
Den som er ansatt
i skolen, har, på linje med andre ansatte, den samme grunnleggende
ytringsfrihet som enhver annen innbygger. Dette gjelder også for
ytringer som har direkte tilknytning til virksomheten den ansatte
arbeider i.
Den ansattes rett
til å ytre seg er likevel ikke uten grenser. Skranker som følger
av den alminnelige lovgivningen, f.eks. forbudet mot å røpe identifiserbare,
taushetsbelagte personopplysninger, må selvsagt overholdes. Ansatte
i skolen kan heller ikke ytre seg på en måte som krenker elever,
og som derfor kommer i strid med deres rett etter opplæringsloven
til et trygt og godt skolemiljø.
I tillegg til
dette vil lojalitetsplikten i arbeidsforholdet kunne begrunne visse
begrensninger. Men la meg understreke: Det er bare ytringer som
kan skade virksomhetens saklige og legitime interesser, som vil
bryte lojalitetsplikten. Dette betyr at arbeidsgiver, etter sin forventning
til de ansattes lojalitet, ikke har fri adgang til å regulere eller
sanksjonere ytringer som den ansatte fremsetter på egne vegne.
Det at en ytring
kan føles uheldig eller ubehagelig, er ikke tilstrekkelig for at
lojalitetsplikten skal brytes. Ansatte i skolen har et vidt spillerom
for offentlig å gi uttrykk for sin mening også om eget arbeidsområde
og sin egen arbeidsplass. Det må her foretas en helhetlig vurdering
i det enkelte tilfellet, hvor grunnen til å gjøre inngrep i den
ansattes frihet veies opp mot hensynet til demokrati, sannhetssøken
og individets frie meningsdannelse.
I denne avveiningen
må det tas hensyn til at ytringsfriheten er en rettighet beskyttet
av Grunnloven og internasjonale menneskerettigheter, og lojalitetsplikten, som
er et ulovfestet prinsipp. Dette innebærer at det er begrensningen
i ytringsfriheten som må begrunnes, og begrensningen må være forholdsmessig.
Generelt skal det mye til før lojalitetshensyn begrenser ytringsfriheten.
Siden man likevel ikke kommer utenom en konkret vurdering, ligger
det i sakens natur at vurderingen kan gi ulike resultater avhengig
av situasjonen i det enkelte tilfellet.
Uansett er det
ikke noe i veien for at en lærer kan uttale seg kritisk om kommunens
skolepolitikk og selvfølgelig heller ikke om den nasjonale skolepolitikken.
I tillegg til
ytringsfriheten viser jeg, for helhetens skyld, også til arbeidsmiljølovens
regler om ansattes rett til å varsle om kritikkverdige forhold i
arbeidsgivers virksomhet. Utover selve varslingsretten er også bl.a. fremgangsmåten
ved varsling regulert.
Det er ikke riktig
av meg som statsråd å ta konkret stilling til enkeltsaker om ytringsfrihet
for ansatte i skolen, som har vært oppe til debatt i media. Arbeidsgiveransvaret
for ansatte i skolen er lagt til kommunene og fylkeskommunene. Som
kunnskapsminister kan jeg heller ikke instruere hvordan arbeidsgiveransvaret
skal ivaretas i konkrete saker.
Etter kommunelovens
alminnelige regler om lovlighetskontroll har Fylkesmannen hjemmel
for å prøve lovligheten av avgjørelser fattet i kommunene, noe som også
vil omfatte reglementer om ansattes ytringsfrihet. Slik prøving
kan også skje på Fylkesmannens eget initiativ dersom det foreligger
indikasjoner på at grensene for ytringsfriheten er trukket for snevert.
Denne ordningen
medfører likevel ikke en rett for ansatte til at Fylkesmannen foretar
en slik prøving. Offentlig ansatte har imidlertid adgang til å ta
saken opp med Sivilombudsmannen dersom de mener arbeidsgiver har
begrenset deres ytringsfrihet på en uberettiget måte.
For øvrig har
Fylkesmannen ansvar for å gripe inn dersom det foreligger en krenkelse
av elever i strid med opplæringsloven.
Da jeg var kommunal-
og moderniseringsminister, skrev jeg i 2016 et brev til alle landets
ordførere og fylkesordførere som tok opp betydningen av kommunenes
og fylkeskommunenes innsats for å styrke de ansattes ytringsfrihet.
Brevet ble avsluttet med en appell som oppfordret ordførere og fylkesordførere
til å ta brevet inn i kommunestyret og fylkestinget og begynne diskusjonen
om hvordan man kan bidra til å styrke de ansattes ytringsfrihet.
En debatt om ytringsfrihet
og ytringskultur er i seg selv verdifull.
Jeg gjør for øvrig
oppmerksom på at KS i 2017 ga ut en revidert og utvidet utgave av
sin veileder for kommuner og fylkeskommuner om ytringsfrihet og
varsling. I tillegg til selve veiledningen er det her også tatt
inn et forord det det bl.a. står følgende:
«Kommuner og fylkeskommuner forvalter
fellesskapets ressurser og løser viktige samfunnsoppdrag. Åpenhet
er med på å sikre at de løser oppdraget til beste for innbyggerne.
Det er også en forutsetning for å avdekke og rette opp feil.
Et velfungerende demokrati er avhengig
av åpen og opplyst debatt. Ansatte med kunnskap og innsikt om fagområder
og tjenester er viktige aktører i det offentlige ordskiftet. Det
er derfor viktig at kommuner gjør det trygt å ytre seg kritisk om
forhold i egen virksomhet.
Varsling er en spesiell form for
ytring som handler om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen.
Kommunene skal ha rutiner for varsling. Rutinene skal inneholde
en oppfordring til ansatte om å si fra om kritikkverdige forhold
og legge til rette for at det er trygt å varsle. Slik vil eventuelle
kritikkverdige forhold raskt kunne avdekkes og stoppes. Ledere på
alle nivåer har et stort ansvar for å legge til rette for et ytringsklima.
En god ytringskultur og gode rutiner
rundt varsling er viktig for lokaldemokratiet. Det er også med på
å sikre gode tjenester, et godt arbeidsmiljø og god samhandling
mellom ledere og medarbeidere.»
Jeg gir min fulle
tilslutning til dette. Det som her er sagt generelt, gjelder selvfølgelig
også for skolen.
Jeg mener det
har svært stor betydning at de ansatte i skolen benytter sin ytringsfrihet
til å delta i den offentlige debatten om forhold i skolen, som de
har gode forutsetninger for å mene noe om, men også at det er god kultur
for å ytre seg internt i egen virksomhet. Dette er viktig for det
offentliges grunnleggende legitimitet i befolkningen og for en best
mulig utvikling av skolepolitikken på både lokalt og nasjonalt nivå.
Å skape grunnlag
for en god ytringskultur er et særlig lederansvar. I veilederen
til KS er det også trukket frem hva som kan hemme og fremme en slik
kultur, og det blir vist til relevant forskning.
Det er også naturlig
å minne om at det beste virkemiddelet mot eventuelle usaklige ytringer
er saklige motytringer.
Jeg tror noe av
det viktigste som kan gjøres for å få god utvikling på dette området,
er å ha en levende debatt om ytringsfrihet og dens vilkår. Også
den debatten vi har her, kan virke bevisstgjørende. Jeg tror at
oppmerksomhet på dette området vil kunne påvirke ledere, bl.a. fordi
deres legitimitet som ledere vil være avhengig av at de tar ytringsfriheten
på alvor.
Når det gjelder
det konkrete spørsmålet i interpellasjonen, om hva jeg kan gjøre
for å styrke ytringskulturen i skolen, er mitt svar dette:
I september sendte
jeg en invitasjon til et møte med Utdanningsforbundet, Norsk Lektorlag,
Elevorganisasjonen, Skolelederforbundet, Skolenes landsforbund og KS
om temaet ytringsklima og ytringskultur i skolen. Hensikten med
møtet var å få en felles forståelse av hva som er den reelle situasjonen
i sektoren, hvilke utfordringer vi står overfor, og hvordan vi kan
møte disse.
Dette møtet ble
avholdt den 26. oktober. Det var i møtet bred enighet om at vi på
dette området står overfor en utfordring som må tas på største alvor,
og at det er mange ansatte i Skole-Norge som er redd for å benytte seg
av ytringsfriheten av frykt for negative sanksjoner i en eller annen
form, noe som er helt uakseptabelt.
Det var også enighet
om at vi står overfor en vedvarende utfordring, og at det er viktig
å ha løpende oppmerksomhet og debatt omkring dette.
Jeg vil i sammenhenger
der det er naturlig, fortsatt gjøre mitt for å bidra til en levende
og kontinuerlig diskusjon om de viktige temaene som interpellanten
reiser.
I denne sammenheng
håper jeg at interpellasjonen og mitt svar her i dag kan bidra til
refleksjon og debatt blant alle berørte, hos skoleeiere, på ulike
nivå i skolen og i organisasjonene. Jeg vil se til at dette blir
formidlet videre på egnet måte.
Marit Arnstad (Sp) [10:26:30 ] : Jeg takker statsråden for
hans innlegg knyttet til interpellasjonen, og jeg synes han trekker
fram en rekke interessante ting. Jeg er glad for at han også understreker
at når det gjelder forholdet mellom ytringsfrihet og lojalitetsplikt, som
jeg tror egentlig er ganske sentralt her, er det begrensningene
i ytringsfriheten som må begrunnes, ikke motsatt. Det er ganske
viktig.
Jeg forventer
på ingen måte at statsråden skal overta verken Fylkesmannens eller
Sivilombudsmannens rolle, men jeg synes det er viktig at han som
den fremste person i Utdannings-Norge legger til rette for en kultur for
frie ytringer og for meningsutveksling. Det er alvorlig når undersøkelsene
de fire siste årene viser at f.eks. flere enn fire av ti velger
ikke å si fra fordi de er redde for negative reaksjoner fra sin
egen skoleledelse, at 30 pst. sier seg nokså enig i påstander om
at «toppledelsen begrenser mine muligheter til å ytre meg offentlig
av hensyn til virksomhetens omdømme», og også at svært mange av rektorene
og skolelederne mener at det er liten aksept for at de kan gå ut
offentlig og ytre seg kritisk til skoleeiers utdanningspolitikk
og prioriteringer.
Men det er jo
slik at hvis folk innenfor skoleverket ytrer seg kritisk til politikere,
må vi som politikere ut på banen og delta i den meningsutvekslingen
og svare på den kritikken som kommer. Derfor er det nesten mer alvorlig
at så mange sier at de ikke våger å ytre seg fordi de er redde for
negative reaksjoner fra sin egen administrasjon, sin egen skoleledelse,
sin egen toppledelse, for det vil i stor grad være en administrasjon
som ikke vil føle det samme ansvaret offentlig for å forsvare hvorfor
de begrenser ytringsfriheten for sine ansatte, mens vi politikere
ofte må gjøre det, og det mener jeg også er nødvendig at vi gjør
i de forholdene. Så det er en forskjell der som jeg synes er avgjørende,
og som jeg også synes vi har sett det siste året.
Så har jeg lyst
til å si at jeg er enig i at det beste svaret på mange av disse
problemstillingene er en fortsatt åpen meningsbrytning. Den dialogen
statsråden sier at han har tatt initiativ til med forbundene, er
viktig. Det er en dialog som bør fortsette. Det å ta problemstillingene på
alvor i hvert enkelt tilfelle og også det å ha en løpende debatt
omkring det er alt svært viktig.
Jeg vil advare
mot å blande varslerinstituttet inn i diskusjonen om en fri meningsutveksling
i norsk skole. Varslerinstituttet er et særlig institutt som også
er regulert særlig lovmessig. Her handler det rett og slett om den
store avveiningen mellom friheten til å ytre seg og den begrensningen
som eventuelt lojalitetsplikten i arbeidslivet setter, og det er
den begrensningen som jeg tror gjør at mange i dag føler en frykt
for å ytre seg overfor ledelse og administrasjon i norsk skole.
Statsråd Jan Tore Sanner [10:29:50 ] : Jeg vil igjen takke
representanten Marit Arnstad for en både god og viktig interpellasjon
og vil understreke det verdifulle i at vi som politiske ledere med
forskjellig politisk ståsted står sammen i vår klare holdning til
ytringsfriheten for medarbeidere i Skole-Norge og i offentlig sektor
for øvrig. Jeg mener at det i seg selv er viktig at vi som ledere
markerer en så klar holdning til dette, og det håper jeg også blir
lagt merke til. Det er begrensningene i ytringsfriheten som skal
begrunnes. Det er også bakgrunnen for at jeg i det brevet som jeg
som kommunalminister sendte til kommunene, understreket følgende:
«Kommunene bør først og fremst sørge
for at de ikke har retningslinjer eller reglement som går for langt
i å begrense de ansattes ytringsfrihet. Kommunene bør gjennomgå
slike reglementer mv. og vurdere om de er i tråd med gjeldende rett.»
Videre står det:
«Arbeidet for å sikre de ansatte
en reell ytringsfrihet er en kontinuerlig prosess. Det krever mer enn
bare gode retningslinjer og reglement. Kommunene bør derfor i tillegg
til å gjennomgå reglement og rutiner, vurdere andre konkrete tiltak
for å sikre de ansattes ytringsfrihet.»
Dette er viktig,
for vi kan diskutere retningslinjer, men i bunn og grunn handler
dette om hvilken kultur det er i kommunene, på skolene og i det
offentlige ordskiftet.
Jeg vil til slutt
understreke viktigheten av at en leders legitimitet også avhenger
av at man er åpen for debatt og kritiske innspill i denne offentlige
diskusjonen. Over tid vil legitimiteten undergraves hvis man trekker lojalitetsplikten
for langt.
Martin Henriksen (A) [10:32:03 ] : Først vil jeg si takk til
representanten Marit Arnstad for at hun tar opp arbeidet for økt
ytringskultur i skolen. Det er et engasjement vi deler. Jeg takker
også kunnskapsministeren for svaret så langt.
Det er vanskelig
å ha en debatt om ytringskultur i skolen uten å nevne Simon Malkenes,
som det var mye nyheter om i vår. Læreren Simon Malkenes er kanskje en
pest og en plage for mange. Han snakker uten å rekke opp hånda først.
Han svarer ikke på spørsmålet andre stilte. Han stiller sine egne
spørsmål. Han er uenig med forrige taler. Han forsøker å viske ut
det hjørnet på tavlen der det står «la stå» over vedtatte sannheter.
Han kan være ganske plagsom.
Jeg er ikke alltid
enig med Simon Malkenes. Jeg har forstått at andre representanter
i denne salen og på andre kontorer i nærheten nesten aldri er enig
med ham. Derfor trenger vi Malkenes. Jeg vil si det slik: Alle bør
ha sin egen Malkenes.
Offentlig ansatte
og vanlige arbeidsfolk vet hvor skoen trykker. De kan gi verdifulle
tilbakemeldinger fordi de ikke bare rapporterer om, men også erfarer
hverdagen i klasserommet eller på sykestuen, i hjemmetjenesten,
i barnevernet, i kommunen. De kan fortelle noe om hvordan vi kan
gjøre ting bedre. Dette er tilbakemeldinger vi ikke får på andre
måter enn at ansatte både tør og vet at de kan bruke stemmen sin
for å utvikle, justere og påvirke. Det er en dynamikk som er nødvendig
for at vi skal utvikle samfunnet og ikke bli fastlåst i gamle rutiner.
Eller som Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik sa det i Aftenposten
28. april i år:
«Vanlige arbeidsfolk som er trygge
i faget sitt, og som våger å være kritiske, er noe av det vi trenger
aller mest.»
Vi trenger en
kultur for å lufte bekymringer, tanker og skjønnsmessige vurderinger
også i norsk skole.
Jeg har snakket
med tillitsvalgte som forteller at det så å si er umulig å få medlemmer
til å fortelle om kritikkverdige forhold. De er bekymret for at
kritikken skal gå ut over skolens omdømme, og at de på den måten
taper kampen om elever. De er redd for represalier fra ledere og
andre i kommunen og skoleverket – ikke formelt, men at de blir forbigått
når det gjelder lønn, mister arbeidsoppgaver eller blir utelatt
fra fellesskapet på ulike måter. Dersom det stemmer, er det en situasjon
vi ikke kan tolerere. Det er et ledelsesansvar å skape en annen kultur.
Et av tiltakene
er mer tillitsbasert ledelse. Det handler om at man skal høres,
men også kunne ha medbestemmelse. Det rød-grønne byrådet i Oslo
har tatt initiativer basert på byrådserklæringen, der det står:
«Et nært samarbeid med ansatte og
tillit til ansattes fagkompetanse og vurderinger ligger til grunn
for vår styring av kommunen.»
Arbeidsgiver skal
ha styringsrett. Ansatte skal ha ytringsfrihet. Dersom ytringsfriheten
skal innskrenkes, må bevisbyrden ligge hos dem som vil innskrenke
den. Vi trenger mekanismer som løser konflikter. Vi trenger noen
få og tydelige mål for det vi driver med, og vi trenger lave dørterskler
og stor takhøyde for å si fra og ta opp saker, spørsmål og innspill
om forhold på arbeidsplassen som ikke er bra nok. Vi bør arbeide
kunnskapsbasert, men også basert på tillit og gjensidig respekt.
Jeg tror at intensjonen
med målstyring, incentiver og kontroll ofte har vært god. Målet
har vært at fellesskapets midler skal bli brukt på en best mulig
måte. Det å ha et mål for det man driver med, og oversikt over hvordan ting
utvikler seg, er bra og viktig. Men vi har endt opp med for mange
og detaljerte mål, en hverdag lærere sier er styrt av for mange
rapporteringer, og av at vi ikke utnytter den kompetansen som finnes
ute i skolen, godt nok. Dette henger sammen. Ansatte med kompetanse må
få bruke den kompetansen også til å ytre seg om og ha medbestemmelse
på utviklingen i skolen.
Arbeiderpartiet,
SV og Senterpartiet fremmet i vår et forslag om tillitsreform. Hvis
jeg skal trekke fram en votering som har skuffet meg i denne perioden,
er det at dette ble nedstemt. Jeg hører kunnskapsminister Sanners
svar. Han sier mye som er både viktig og riktig, men for meg høres
det i stor grad ut som en plan for status quo. Jeg savner mer ambisiøse
mål og tiltak.
Til slutt: Det
er lett å stille krav enten det er til karakterer i matte, kompetansekrav
eller masterkrav for å bli lærer. Det er mer krevende å vise den
tilliten som må følge med en profesjon der man må være både dyktig, motivert
og høyst kompetent.
Marit Knutsdatter Strand (Sp) [10:37:24 ] : Formålsparagrafen
i opplæringsloven samler 13 år med skolegang under overordnede prinsipper.
Skolen skal åpne dørene til verden for elevene. Dette er det bred
politisk enighet om. Det viktigste utviklingsarbeidet i skolen skjer
på hver enkelt skole. Det forutsetter involvering av både elever
og lærere for å få bedre beslutninger for skolen, og tillitsledelse
må ligge til grunn for styring av skolen.
I dag skulle vi
ønske at statsråden var enda mer konkret i sine ambisjoner for nettopp
denne tillitsledelsen. I vår, som foregående taler pekte på, fremmet
Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV forslag om en tillitsreform i
skolen, bl.a. pekte vi på færre og tydeligere mål, mål som speiler
skolens samfunnsmandat, at medbestemmelse og tillit skal ligge til
grunn for beslutninger, og at profesjonens fellesskap og ansvar
er avgjørende i forvaltningen av skolen. Dette fremmet vi for å
sikre at elevenes forutsetninger for gode liv med skaperglede, engasjement
og utforskertrang blir ivaretatt, at vi har lærere som får rammevilkår
til å gjøre den jobben de ønsker – for at dette skal være mulig.
Formålsparagrafen peker dessuten på elevenes medvirkning, og da
må vi også si at lærernes medvirkning er avgjørende.
De politiske partiene
oppfatter ulikt hva som er god skoleledelse, og hvilke rammer som
må være på plass. Senterpartiet mener at god administrativ, politisk
og faglig ledelse forutsetter at det er tydelig hvem som har myndighet
og ansvar i ulike situasjoner. Stortinget, som regjeringen, må være
bevisst sin rolle. Tillitsbasert ledelse må basere seg på gjensidig
tillit.
Det foregår tillitsutredninger
flere steder i verden, bl.a. i Sverige. Behovet for gjensidig tillit
mellom aktører blir løftet på dagsordenen i hele verden. Videre
står det om internasjonal skoleforskning at dersom rektorer og lærere
utvikler gjensidig tillit og bygger tillitsrelasjoner til elver
og foresatte, styrkes også elevenes læring.
Tillit er ikke
ubegrenset frihet, men en tydelig forståelse av myndighet og ansvar.
Det må være sammenheng mellom tilgang på tid og ressurser og de
forventningene som blir stilt. Lærer etter lærer roper varsko om utviklingen
i skolen. At flere og flere tar til orde for at deres engasjement
for elevene og fagene drukner i påpakninger og krav og dokumentasjon,
vitner om at det ikke er stor nok grad av tillit.
Tillit kjennetegner
Norge. Vi stoler på at folk ønsker å gjøre jobben sin ordentlig,
og de stoler på at skatten de betaler, blir forvaltet fornuftig.
Men i skolen risikerer vi at rettigheter blir viktigere enn samfunnsoppdraget
i et konkurranseutsatt samfunn.
Lar vi det gå
prestisje og politikk i lokalt godt arbeid, eller går vi politikere
foran som gode eksempler som viser tillit til lokale initiativ?
Senterpartiet vil slå et slag for økt tillit i Norge og vil jobbe
videre for en gjennomgående tillitsreform. Dagens regjering setter
vår samarbeidsvilje og dugnadsånd på prøve, med stordrift, tvangssammenslåinger,
anbud og konkurranseutsetting som samfunnsprosjekt. Vi har sett
lærersviket, med et firerkrav i matematikk som ikke anerkjenner
tilbudet lærerutdanningene tilbyr for utvikling av lærerkandidater.
Vi har sett avskilting av tusenvis av lærere samt en lærernorm med
sentraliserende økonomiske incentiv. Er dette regjeringens måte
å vise lærere og lærerutdannere tillit på?
Heldigvis har
steinene begynt å rulle. Statsråden peker på at vi skal ta tak i
tidstyvene i skolen og jobbe for å involvere lærerne i arbeidet
med nye læreplaner. Jeg ser fram til videre debatt, jeg ser fram
til å jobbe for økt tillit i skolen.
Bjørnar Moxnes (R) [10:42:27 ] : Vi som samfunn trenger at
kritikkverdige forhold ikke skyves under teppet. De som jobber i
velferdstjenestene våre, sitter på en helt unik kunnskap om hvordan
det faktisk står til bak fasaden, en fasade som politikerne ofte
vil blankpusse. Kunnskapen de sitter på, er helt avgjørende for alle
oss som bruker velferdstjenestene. Hvis de ansatte ikke kan si fra,
mister de ikke bare sin egen ytringsfrihet, vi andre mister også
muligheten til å få avdekket og rettet opp i kritikkverdige forhold.
Derfor trenger vi lærere, helsepersonell og barnehageansatte som
sier fra.
En sånn er Simon
Malkenes. Han fortalte oss om virkeligheten bak fasaden i den mangeårig
høyrestyrte Osloskolen. Han viste oss hvordan karakterbaserte opptak i
kombinasjon med stykkprisfinansiering av elevene forsterket problemene
i Osloskolen. Malkenes gjorde det fordi han mente – og mener – at
dagens system ikke sikrer at elevene får en likeverdig opplæring.
Malkenes-saken ble et eksempel på at de som jobber i klasserommet,
som lærer nye generasjoner om demokrati, selv mangler en grunnleggende
rettighet, når deres ytringer blir forsøkt stanset av ledere oppover
i systemet.
Malkenes-saken
handler ikke kun om én lærer. 81 lærere fra Nydalen videregående
skole ga sin støtte til Malkenes og skrev at «Osloskolen har et
alvorlig problem med en ledelseskultur som leder til frykt og usikkerhet
blant de ansatte». 363 lærere fra andre skoler i Oslo skrev under
på følgende:
«Vi mener at ytringsfriheten vår
er satt under press.»
Hovedverneombud
i Utdanningsetaten i Oslo har beskrevet «en fryktkultur der mange
ansatte ikke tør å ytre seg, fordi de blant annet er redde for å
skade skolens omdømme». Dette gjelder dessverre ikke bare Oslo.
74 Akershus-lærere har skrevet:
«Vi er mange i Akershus fylkeskommune
som også støtter Simon Malkenes. Realiteter som beskrives i avisene
gjelder ikke bare Osloskolene, men sannsynligvis skoler over hele
landet.»
Dette er noe som
bekreftes i Lektorlagets medlemsundersøkelse fra 2017, som viser
at flere enn fire av ti av Lektorlagets lærere er redde for å ytre
seg kritisk om egen arbeidsplass, i frykt for negative reaksjoner.
Dette er veldig alvorlig. Dette betyr at kritikkverdige forhold som
kan gå ut over elevenes læringssituasjon og læringsforhold, blir
undertrykt fordi lærerne er redde for represalier fra ledelsen.
Så tok Malkenes-saken
en ny vri i høst – under striden om utdanningsdirektør Søgnens videre
ansettelse i Oslo. Det er interessant fordi den striden gjorde at
mange Høyre-folk – høyt og lavt – engasjerte seg og gikk i nesten
et slags fakkeltog til støtte for toppsjef Søgnen, deriblant Høyres
tidligere kunnskapsminister Kristin Clemet. Det interessante her
var at Høyre-folk angrep enhver – også i pressen – som luftet tanker
om at anonyme direktørers motiv for å varsle kanskje var noe annet enn
bare å si fra om dårlige forhold, og sa at det faktisk kunne ødelegge
varslingsinstituttet at noen gikk i rette med disse toppdirektørene.
Det som ikke ble
sagt, var at forholdene i Osloskolen under Søgnens ledelse har vært
kjent helt tilbake til 2004, da det var en dramatisk nedgang i lærernes
opplevde ytringsfrihet og muligheten for å si fra om kritikkverdige
forhold.
Etter vårt syn
viser Malkenes-saken – og også etterdønningene i høst – at det trengs
en minister som ikke bare snakker varmt og godt om ytringsfrihet,
men som konkret viser hva regjeringen nå vil gjøre for å styrke
ytringsfriheten og styrke varslervernet.
Mona Fagerås (SV) [10:47:41 ] : Hva bør gjøres for å styrke
kulturen for ytringsfrihet i skolen? Det er et godt spørsmål.
Jeg har lyst til
å starte med å si at jeg synes det er synd at noen må løfte dette
spørsmålet opp på Stortingets talerstol. De toneangivende lærerorganisasjonene
i Norge er tydelige og klare på at behovet for en tillitsreform
i skolen – der det profesjonelle handlingsrommet øker, der læreren
får tid og handlingsrom, og der beslutninger og ansvar flyttes nedover
i systemet til rektor og lærere i samarbeid – er stort. 850 lærere
i Osloskolen ga klart uttrykk for dette behovet i vår gjennom et
leserbrev.
Hvis skolen skal
være god og trygg for alle elever, må vi som politikere vite hva
som fungerer, og hva som må forandres. En forutsetning for dette
er at de som kjenner skolen på kroppen – rektorer, lærere, elever
og foreldre – både tør, vil og opplever det som meningsfylt å delta
i debatten. De må oppleve at de blir hørt, og, når de sier fra om
alvorlige forhold, at de blir lyttet til, og at det blir tatt «action».
De må aldri oppleve at det å si ifra er illojalt eller problematisk
for skolens økonomi.
Seks ulike undersøkelser
som Utdanningsforbudet, Norsk Lektorlag og fagfolk har gjort, viser
et åpenbart behov for forbedring, og det gjelder både skoleledere, lærere
og offentlig ansatte:
85
pst. av skolelederne mener at det var blitt stilt strengere krav
til lojalitet overfor skolemedarbeiderne.
30
pst. av lektorene er redde for offentlig å kritisere forholdene
ved skolen i frykt for negative reaksjoner.
56
pst. av rektorene mener det er liten aksept for å kunne uttale seg
kritisk til skoleeiers prioriteringer eller politikk.
30
pst. av lærerne sier seg helt eller delvis uenig i at de kan delta
i den offentlige utdanningsdebatten uten å bli møtt med negative
reaksjoner fra rektor eller lokale skolemyndigheter.
Fafos undersøkelse
viser at offentlig ansatte generelt opplever dårligere vilkår for
å ytre seg enn ansatte i det private. Slik kan vi ikke ha det. Vi
er helt avhengig av et godt tillitsforhold mellom det offentlige
og menneskene som tjenestetilbudet er til for. Da må det være trygt for
ansatte å delta i samfunnsdebatten om arbeidsplassen sin og tjenestene
de skaper.
I likhet med representanten
Martin Henriksen savner jeg mer ambisiøse mål fra ministeren på
representanten Marit Arnstads spørsmål. Spørsmålet jeg stiller meg,
igjen og igjen, i denne forbindelsen, er: Ville ikke en tillitsreform
være første skritt på veien?
Torstein Tvedt Solberg (A) [10:51:34 ] : Jeg vil også takke
representanten Arnstad for å ta opp denne viktige debatten. Det
er ingen tvil om at vi trenger en bedre kultur for å løfte bekymringer,
tanker og skjønnsmessige vurderinger i norsk skole, og Malkenes-saken
har helt klart pekt på utfordringene med nettopp ytringskulturen
i skolen. Den saken og den påfølgende debatten har også gitt oss
noen verdifulle innspill til hvordan man kan skape en bedre og mer
lyttende skole for både lærere, elever og skoleledere. Og saken
har ført til endring. Malkenes-saken har vist verdien av at noen bruker
sin ytringsfrihet og snakker ut.
Jeg synes det
er bra at statsråd Sanner i dag understreker at denne debatten i
seg selv er viktig, og ikke minst understreker at vi som politiske
ledere må vise holdninger som underbygger dette, og være gode eksempler.
Men da synes jeg samtidig det er litt synd å se at Høyre ikke er
helt tro mot dette selv i den offentlige debatten, som når stortingsrepresentant
Mathilde Tybring-Gjedde fra Høyre sier i en Facebook-film når hun refererer
til Malkenes-saken, at han beskriver Osloskolen veldig svart-hvitt
– det er jo 17 000 andre lærere. Dette er et eksempel på en marginalisering,
at en marginaliserer erfaringene til en lærer framfor å lytte til
det den læreren egentlig sier og gå inn i diskusjonen om hvordan
skolen kan bli enda bedre. Så skal Sanner nå sitt mål om at denne
debatten må bli bedre, må jo også vi unngå denne typen marginalisering
som Høyre har drevet med i denne debatten. For det handler ikke
om kun én lærer. Det viser den støtten Malkenes fikk fra flere kollegaer
nå i vår.
Jeg synes også
det er bra at Sanner i sitt innlegg ser utfordringene med ytringsfriheten
og ytringskulturen i skolen. Det er også bra at Sanner nå har satt
i gang en dialog med forbundene. Men også jeg vil etterlyse de konkrete
tiltakene for å unngå at vi er på status quo. Hva konkluderte en
med i møtet i oktober? Hva ønsker statsråden nå selv å gjøre etter
den dialogen han har hatt med forbundene? For denne debatten kan
ikke kun handle om hva vi fra Stortinget skal forvente at skolene kan
gjøre. De må også kunne forvente tilbake at Stortinget og regjeringa
gjør noe. Så jeg vil igjen gi statsråden en mulighet til å si noe
om hva han som kunnskapsminister vil gjøre med denne saken.
Marit Arnstad (Sp) [10:54:19 ] : Jeg vil gjerne takke representantene
for en interessant debatt.
Jeg har lyst til
å begynne med igjen å minne om den viktigste begrunnelsen for ytringsfriheten
– dette er også et sitat fra Anine Kierulf – og det er den kollektive begrunnelsen,
nemlig at vi beskytter ytringsfriheten av hensyn til oss alle. Derfor
er det særlig viktig at også offentlig ansatte tør å ytre seg, for
de er fagfolk og har en særlig faglig innsikt og erfaring som vi
alle trenger å få vite noe om. Det synes jeg det er viktig at vi
har i bakhodet.
Ellers er det
sagt mye her også om det politiske, og vi må vel erkjenne at regjeringens
ganske utstrakte arbeid med testing, målstyring og rangering har
blitt en driver for konkurranse i skolen, og det har skapt en meningsbrytning
og en systemkritikk som nok går lenger enn tidligere. Mange av de
enkeltsakene vi har sett de siste årene, handler om nettopp det.
Systemkritikken er likevel svært viktig, og den må få lov til å
komme til syne, for det blir ikke mindre, men mer kvalitet av at
erfaringer, synspunkter og systemkritikk kommer fram. Sjøl om den
enkelte person kan være til irritasjon for enkelte, sjøl om lokalpolitikere
kan bli irriterte, sjøl om administrative ledere synes at det kan
skade skoleadministrasjonens omdømme, og sjøl om en synes at det
er knyttet til enkeltepisoder, må en ut i åpent lende og debattere, forsvare
og ha en meningsbrytning om dette.
Til slutt vil
jeg fokusere på at det ikke er noe negativt som kan komme ut av
det. Det er nesten bare positive ting som kan komme ut av det. Det
er utviklende for skolen som institusjon, det vil korrigere ting
som går i feil retning, det vil fremme nytenkning, og det vil hindre
en rettsliggjøring av en del av den offentlige sektoren som ikke
bør rettsliggjøres.
Jeg synes også
det er viktig å si at dette gjelder også andre områder. Som flere
har vært inne på her, er behovet for en tillitsreform i offentlig
sektor stor. Det gjelder i skolen, men det gjelder også innenfor
helsesektoren og innenfor beredskap og politi. Også på disse områdene tror
jeg at en vil finne tilsvarende problematikk når det gjelder muligheten
og friheten til å ytre seg og muligheten til å få den meningsbrytningen
som en ønsker i offentlig sektor. Offentlig sektor er tross alt
– til sjuende og sist – det fellesskapet som vi som folkevalgte
og politikere er satt til å være med og styre. Da er vi avhengig
av at det er en bred og åpen debatt, at alle typer synspunkter kommer
fram, og at all meningsbrytning får lov til å komme fritt til syne,
uavhengig av om det er til irritasjon på grunn av spesielle mål,
rammer, tester eller prøver som enkelte politiske krefter eller
administrasjon innenfor Skole-Norge har satt i gang.
Statsråd Jan Tore Sanner [10:57:34 ] : Jeg vil avslutningsvis
også takke for en god debatt om et viktig tema. Representanten Mona
Fagerås sa at det var synd at dette må tas opp på Stortingets talerstol.
Jeg er enig i at det er uakseptabelt at ansatte i skolen opplever
en frykt for å benytte sin ytringsfrihet. Samtidig synes jeg det
er bra at saken tas opp i Stortinget. Jeg kan egentlig ikke tenke meg
et viktigere tema å reise nettopp fra Stortingets talerstol enn
vilkårene for ytringsfrihet i vårt samfunn generelt og for ansatte
i skolen spesielt. Ytringsfrihet er en forutsetning for vårt demokrati,
og en god ytringskultur er viktig for tilliten og samholdet som
vårt samfunn skal bygges på. Jeg er også enig i det representanten
Marit Arnstad sier, at vi må tåle det som er ubehagelig, og det
som kan være irriterende. Jeg vil legge til at det er bedre at det
kommer frem i det offentlige rom enn at det får gjære i mer lukkede
rom. Så vi er alle tjent med en åpen diskusjon, det skaper legitimitet
til offentlig sektor og til ledere.
Det trekkes også
inn en diskusjon om tillitsreform, og det er en debatt jeg gjerne
tar, men jeg vil bare igjen minne om at skal man gjennomføre en
tillitsreform, må man som politiker også makte å stå imot når alle
kravene kommer om detaljstyring av skolen. Det er ikke mer enn en
uke siden vi diskuterte kravet om at man skal innskrenke lærernes
metodefrihet ved bruk av fysisk aktivitet i matematikktimen og samfunnsfagtimen
– men la det være en parentes. Jeg mener at spørsmålet om tillit
er viktig. Regjeringen og departementet jobber nå med fagfornyelsen
– som er viktig – og med en gjennomgang av opplæringsloven. Og vi
har nå startet et fornyet og forsterket arbeid for å fjerne tidstyver
i skolen. Det er også viktig for at både skoleledere og lærere skal
ha mer rom til å gjøre det de skal, nemlig sørge for at barna både lærer
og mestrer på skolen.
Presidenten: Debatten
i sak nr. 1 er dermed avsluttet.