Stortinget - Møte tirsdag den 6. november 2018

Dato: 06.11.2018
President: Morten Wold

Sak nr. 1 [10:06:59]

Interpellasjon fra representanten Marit Arnstad til kunnskaps- og integreringsministeren: «Ytringsfrihet er en grunnleggende verdi i vårt demokrati. Selv om lærere i likhet med andre yrkesutøvere har frihet til å ytre seg om forhold i skolen, framkommer det at det ikke finnes noen god kultur for å ytre seg om kritikkverdige forhold. Tvert imot synes det å herske en misforstått lojalitet oppover i systemet og en frykt for å påpeke forhold en er uenig i – både utad og innad. Gjennom konkrete saker i media er vi gjort kjent med at lærere opplever å bli 'kalt inn på teppet' og trusler om straff. I kjølvannet av den såkalte Malkenes-saken meldes det om at lærere over hele landet sitter med tilsvarende erfaringer. Dette er svært alvorlig – både for den enkelte ansatte, og også for muligheten til god skoleutvikling og en konstruktiv debatt om skolen. Hvilke initiativ vil statsråden ta for å styrke ytringskulturen i skolen»?

Talere

Marit Arnstad (Sp) []: Friheten til å uttrykke det en mener, uten innblanding fra myndighetene, er en grunnleggende og fundamental rettighet i et liberalt demokrati. Ytringsfrihet er en av pilarene som holder rettsstaten oppe, derfor er ytringsfriheten også grunnlovfestet i § 100. Friheten til å ytre seg er imidlertid ikke bare en rett. Det må i alle sammenhenger skapes en kultur for åpenhet og fri ytring, og det er et ansvar som påligger oss alle.

Friheten til å ytre seg er kanskje særlig viktig i offentlig sektor. En rekke forhold i offentlig sektor er avhengige av folkevalgt og politisk styring, og desto viktigere er det med en løpende og åpen debatt om utviklingen på de ulike områdene, slik at politiske beslutningstakere har god oversikt over hva som skjer, og konsekvensene av de vedtakene som er fattet.

Sjøl om lærere i likhet med andre yrkesutøvere har frihet til å ytre seg om forhold i skolen, må det stilles spørsmål ved om denne friheten i praksis er i ferd med å snevres inn. Uten å gå inn i enkeltsaker – de siste månedenes avsløringer og omfattende mediedekning har vist at lærernes og skoleledernes ytringsfrihet er under press. Gjennom konkrete saker i media er vi gjort kjent med at lærere opplever å bli kalt inn på teppet for å motta en såkalt tilrettevisning, en advarsel eller en reprimande fra sine overordnede. Dette er ikke et fenomen bare i én kommune, tilsvarende saker finnes mange plasser i landet. Og bak hver sak er det enda flere som ikke tør å stå fram med sine erfaringer, eller som vegrer seg for å ytre seg i frykt for at det vil føre til konsekvenser for arbeidsforhold og for videre yrkesløp og karriere. Det foreligger flere undersøkelser som bekrefter dette. Men ikke bare det – undersøkelsene viser også at kravene til lojalitet fra den administrative ledelsen oppfattes å ha blitt strengere de senere årene. Vi har undersøkelser hvert år fra 2014 og fram til i dag som viser et slikt bilde. Undersøkelsene er foretatt av Oslo Redaktørforening, av Fafo og av Utdanningsforbundet.

Mange vil mene at lojalitetsplikten i et arbeidsforhold er viktig, og det er jo riktig at den danner et viktig grunnlag for ethvert arbeidsforhold. Men det synes på mange måter å herske en misforstått lojalitet oppover i systemet og en frykt for å påpeke forhold som en er uenig i, både utad og innad. Lojalitetsplikten kan nemlig ikke overprøve ytringsfriheten, kanskje særlig ikke i offentlig sektor – det skal jeg komme tilbake til. Men la meg også understreke: Det er ingen her som bestrider arbeidsgivers styringsrett. Det er ingen som bestrider arbeidsgivers rett til å fatte vedtak og pålegge ansatte å utføre oppgaver, sjøl om de ansatte i en forutgående prosess har kommet med innvendinger og motargumenter. En slik diskusjon er en avsporing. Det dette dreier seg om, er den ansattes rett til å uttrykke meninger, uenighet og systemkritikk verbalt eller skriftlig, sjøl om det berører egen arbeidsplass.

Som sagt er det etter min mening kanskje særlig viktig at en i offentlig sektor ikke strekker lojalitetsplikten for langt. I offentlig sektor vil gjerne en administrasjon danne en buffer mellom profesjonsutøverne og de folkevalgte, og i en slik situasjon er det avgjørende for en bred politisk debatt at meninger fritt kan komme til uttrykk i alle ledd. Det er utviklende for offentlig sektor og for norsk skole at det er en åpen meningsbrytning. Det er nødvendig for gode politiske beslutninger at syn fra alle sider i offentlig sektor kommer fram. Der en ikke våger meningsbrytning, blir det lite nytenkning.

De senere årene har vi også sett at ledelsen i offentlig administrasjon driver med omfattende omdømmebygging. Offentlig forvaltning har på mange måter – og i en del sektorer særlig, kanskje – adoptert strategier fra privat sektor for å bygge kultur og merkevare, så å si. Det er sjølsagt positivt å ha et godt omdømme, men hensynet til virksomheten, i dette tilfellet ofte skolens omdømme, kan heller ikke stenge for meningsbrytning og kritiske stemmer. Jeg synes det er god grunn til å reflektere over hvordan vi er kommet dit vi nå er, der mange ikke tør å ytre seg, og der ytringer blir sett på som et problem for offentlig administrasjons omdømmebygging. Når overordnede virksomhetsplaner overdrysses med adjektiv og ambisiøse mål, kan sjølsagt kritiske røster lett bli oppfattet som forstyrrende.

Skolen har på mange måter blitt en sektor der målstyring har fått et omfattende fotfeste. Rapportering og offentliggjøring av skoleresultater tillegges vekt langt utover hva nasjonale prøver og grunnskolepoeng faktisk kan – eller rettere sagt ikke kan – si noe om når det gjelder kvalitet. Et slikt system setter både lærere, rektorer og skolemyndigheter i en utsatt posisjon der frykten for at kritikk kan svekke skolens omdømme, ligger over som et teppe. Men den norske skolen er ingen bedrift. Den kan ikke sammenlignes med en privat virksomhet. Skolen er en samfunnsinstitusjon. Skolen er en samfunnsinstitusjon som både skal forvalte et bredt samfunnsmandat og gi elevene kunnskap om hvordan demokratiet fungerer. Da må også skolen gå foran med et godt eksempel når det gjelder muligheten til meningsbrytning og ytring.

Summen av enkeltsaker og undersøkelser de siste tre–fire årene vitner om stor usikkerhet knyttet til den åpne debatten i skolen. Utover belastningen dette innebærer for enkeltmennesket som opplever å bli irettesatt, er det også en overordnet bekymring: Hva er de samfunnsmessige konsekvensene av en utvikling der ytringsfriheten innskrenkes og de kritiske røstene forstummer? Jeg synes Anine Kierulf uttrykte dette veldig treffende og presist på en konferanse nylig:

«Ytringsfrihet er viktig for å kunne danne seg selv og virke som samfunnsborger. Av hensyn til det kollektive gode er det viktig at alle ideer brytes i åpenhet. Tanken er da at de gode ideene blir stående. Vi har alle ansvar for at ideer kommer fram.»

På mange måter er det slik at offentlig ansatte bør ytre seg mer, ikke mindre. Samtidig ser vi at i Danmark pågår det nå en rettssak der en lærer er anklaget for illojale ytringer. Da må jeg få lov til å si at det slett ikke er noe mål å rettsliggjøre den typen konflikter som kan oppstå i kjølvannet av diskusjonen om åpenhet og meningsbrytning. Tvert imot – når ledelsen i deler av skoleforvaltningen direkte eller indirekte ser ut til å innskrenke de ansattes rett til å ytre seg, er det heller behov for en kulturendring og en holdningsendring. Det er ikke behov for å la den typen saker gå i retten.

Lovverket er for så vidt tindrende klart, det er forståelsen og håndhevingen av arbeidsgiverrollen som ser ut til ikke å strekke til i en del tilfeller. Derfor vil jeg gjerne spørre statsråden, som den fremste representanten for Utdannings-Norge, hvordan han reflekterer omkring denne problemstillingen, og hvilke initiativ han synes det er viktig å ta for å styrke kulturen for ytring og åpenhet i norsk skole.

Statsråd Jan Tore Sanner []: Jeg vil takke interpellanten, som tar opp et viktig tema. Ytringsfrihet er avgjørende for en opplyst samfunnsdebatt og en grunnleggende forutsetning for et velfungerende demokrati.

Først vil jeg på generelt grunnlag si noe om retten til ytringsfrihet for ansatte i skolen.

Ytringsfriheten er en grunnleggende rettighet som er vernet både av Grunnloven og av internasjonale menneskerettigheter. Den er begrunnet i de grunnleggende prinsippene om demokrati, sannhetssøken og individets frie meningsdannelse.

Den som er ansatt i skolen, har, på linje med andre ansatte, den samme grunnleggende ytringsfrihet som enhver annen innbygger. Dette gjelder også for ytringer som har direkte tilknytning til virksomheten den ansatte arbeider i.

Den ansattes rett til å ytre seg er likevel ikke uten grenser. Skranker som følger av den alminnelige lovgivningen, f.eks. forbudet mot å røpe identifiserbare, taushetsbelagte personopplysninger, må selvsagt overholdes. Ansatte i skolen kan heller ikke ytre seg på en måte som krenker elever, og som derfor kommer i strid med deres rett etter opplæringsloven til et trygt og godt skolemiljø.

I tillegg til dette vil lojalitetsplikten i arbeidsforholdet kunne begrunne visse begrensninger. Men la meg understreke: Det er bare ytringer som kan skade virksomhetens saklige og legitime interesser, som vil bryte lojalitetsplikten. Dette betyr at arbeidsgiver, etter sin forventning til de ansattes lojalitet, ikke har fri adgang til å regulere eller sanksjonere ytringer som den ansatte fremsetter på egne vegne.

Det at en ytring kan føles uheldig eller ubehagelig, er ikke tilstrekkelig for at lojalitetsplikten skal brytes. Ansatte i skolen har et vidt spillerom for offentlig å gi uttrykk for sin mening også om eget arbeidsområde og sin egen arbeidsplass. Det må her foretas en helhetlig vurdering i det enkelte tilfellet, hvor grunnen til å gjøre inngrep i den ansattes frihet veies opp mot hensynet til demokrati, sannhetssøken og individets frie meningsdannelse.

I denne avveiningen må det tas hensyn til at ytringsfriheten er en rettighet beskyttet av Grunnloven og internasjonale menneskerettigheter, og lojalitetsplikten, som er et ulovfestet prinsipp. Dette innebærer at det er begrensningen i ytringsfriheten som må begrunnes, og begrensningen må være forholdsmessig. Generelt skal det mye til før lojalitetshensyn begrenser ytringsfriheten. Siden man likevel ikke kommer utenom en konkret vurdering, ligger det i sakens natur at vurderingen kan gi ulike resultater avhengig av situasjonen i det enkelte tilfellet.

Uansett er det ikke noe i veien for at en lærer kan uttale seg kritisk om kommunens skolepolitikk og selvfølgelig heller ikke om den nasjonale skolepolitikken.

I tillegg til ytringsfriheten viser jeg, for helhetens skyld, også til arbeidsmiljølovens regler om ansattes rett til å varsle om kritikkverdige forhold i arbeidsgivers virksomhet. Utover selve varslingsretten er også bl.a. fremgangsmåten ved varsling regulert.

Det er ikke riktig av meg som statsråd å ta konkret stilling til enkeltsaker om ytringsfrihet for ansatte i skolen, som har vært oppe til debatt i media. Arbeidsgiveransvaret for ansatte i skolen er lagt til kommunene og fylkeskommunene. Som kunnskapsminister kan jeg heller ikke instruere hvordan arbeidsgiveransvaret skal ivaretas i konkrete saker.

Etter kommunelovens alminnelige regler om lovlighetskontroll har Fylkesmannen hjemmel for å prøve lovligheten av avgjørelser fattet i kommunene, noe som også vil omfatte reglementer om ansattes ytringsfrihet. Slik prøving kan også skje på Fylkesmannens eget initiativ dersom det foreligger indikasjoner på at grensene for ytringsfriheten er trukket for snevert.

Denne ordningen medfører likevel ikke en rett for ansatte til at Fylkesmannen foretar en slik prøving. Offentlig ansatte har imidlertid adgang til å ta saken opp med Sivilombudsmannen dersom de mener arbeidsgiver har begrenset deres ytringsfrihet på en uberettiget måte.

For øvrig har Fylkesmannen ansvar for å gripe inn dersom det foreligger en krenkelse av elever i strid med opplæringsloven.

Da jeg var kommunal- og moderniseringsminister, skrev jeg i 2016 et brev til alle landets ordførere og fylkesordførere som tok opp betydningen av kommunenes og fylkeskommunenes innsats for å styrke de ansattes ytringsfrihet. Brevet ble avsluttet med en appell som oppfordret ordførere og fylkesordførere til å ta brevet inn i kommunestyret og fylkestinget og begynne diskusjonen om hvordan man kan bidra til å styrke de ansattes ytringsfrihet.

En debatt om ytringsfrihet og ytringskultur er i seg selv verdifull.

Jeg gjør for øvrig oppmerksom på at KS i 2017 ga ut en revidert og utvidet utgave av sin veileder for kommuner og fylkeskommuner om ytringsfrihet og varsling. I tillegg til selve veiledningen er det her også tatt inn et forord det det bl.a. står følgende:

«Kommuner og fylkeskommuner forvalter fellesskapets ressurser og løser viktige samfunnsoppdrag. Åpenhet er med på å sikre at de løser oppdraget til beste for innbyggerne. Det er også en forutsetning for å avdekke og rette opp feil.

Et velfungerende demokrati er avhengig av åpen og opplyst debatt. Ansatte med kunnskap og innsikt om fagområder og tjenester er viktige aktører i det offentlige ordskiftet. Det er derfor viktig at kommuner gjør det trygt å ytre seg kritisk om forhold i egen virksomhet.

Varsling er en spesiell form for ytring som handler om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen. Kommunene skal ha rutiner for varsling. Rutinene skal inneholde en oppfordring til ansatte om å si fra om kritikkverdige forhold og legge til rette for at det er trygt å varsle. Slik vil eventuelle kritikkverdige forhold raskt kunne avdekkes og stoppes. Ledere på alle nivåer har et stort ansvar for å legge til rette for et ytringsklima.

En god ytringskultur og gode rutiner rundt varsling er viktig for lokaldemokratiet. Det er også med på å sikre gode tjenester, et godt arbeidsmiljø og god samhandling mellom ledere og medarbeidere.»

Jeg gir min fulle tilslutning til dette. Det som her er sagt generelt, gjelder selvfølgelig også for skolen.

Jeg mener det har svært stor betydning at de ansatte i skolen benytter sin ytringsfrihet til å delta i den offentlige debatten om forhold i skolen, som de har gode forutsetninger for å mene noe om, men også at det er god kultur for å ytre seg internt i egen virksomhet. Dette er viktig for det offentliges grunnleggende legitimitet i befolkningen og for en best mulig utvikling av skolepolitikken på både lokalt og nasjonalt nivå.

Å skape grunnlag for en god ytringskultur er et særlig lederansvar. I veilederen til KS er det også trukket frem hva som kan hemme og fremme en slik kultur, og det blir vist til relevant forskning.

Det er også naturlig å minne om at det beste virkemiddelet mot eventuelle usaklige ytringer er saklige motytringer.

Jeg tror noe av det viktigste som kan gjøres for å få god utvikling på dette området, er å ha en levende debatt om ytringsfrihet og dens vilkår. Også den debatten vi har her, kan virke bevisstgjørende. Jeg tror at oppmerksomhet på dette området vil kunne påvirke ledere, bl.a. fordi deres legitimitet som ledere vil være avhengig av at de tar ytringsfriheten på alvor.

Når det gjelder det konkrete spørsmålet i interpellasjonen, om hva jeg kan gjøre for å styrke ytringskulturen i skolen, er mitt svar dette:

I september sendte jeg en invitasjon til et møte med Utdanningsforbundet, Norsk Lektorlag, Elevorganisasjonen, Skolelederforbundet, Skolenes landsforbund og KS om temaet ytringsklima og ytringskultur i skolen. Hensikten med møtet var å få en felles forståelse av hva som er den reelle situasjonen i sektoren, hvilke utfordringer vi står overfor, og hvordan vi kan møte disse.

Dette møtet ble avholdt den 26. oktober. Det var i møtet bred enighet om at vi på dette området står overfor en utfordring som må tas på største alvor, og at det er mange ansatte i Skole-Norge som er redd for å benytte seg av ytringsfriheten av frykt for negative sanksjoner i en eller annen form, noe som er helt uakseptabelt.

Det var også enighet om at vi står overfor en vedvarende utfordring, og at det er viktig å ha løpende oppmerksomhet og debatt omkring dette.

Jeg vil i sammenhenger der det er naturlig, fortsatt gjøre mitt for å bidra til en levende og kontinuerlig diskusjon om de viktige temaene som interpellanten reiser.

I denne sammenheng håper jeg at interpellasjonen og mitt svar her i dag kan bidra til refleksjon og debatt blant alle berørte, hos skoleeiere, på ulike nivå i skolen og i organisasjonene. Jeg vil se til at dette blir formidlet videre på egnet måte.

Marit Arnstad (Sp) []: Jeg takker statsråden for hans innlegg knyttet til interpellasjonen, og jeg synes han trekker fram en rekke interessante ting. Jeg er glad for at han også understreker at når det gjelder forholdet mellom ytringsfrihet og lojalitetsplikt, som jeg tror egentlig er ganske sentralt her, er det begrensningene i ytringsfriheten som må begrunnes, ikke motsatt. Det er ganske viktig.

Jeg forventer på ingen måte at statsråden skal overta verken Fylkesmannens eller Sivilombudsmannens rolle, men jeg synes det er viktig at han som den fremste person i Utdannings-Norge legger til rette for en kultur for frie ytringer og for meningsutveksling. Det er alvorlig når undersøkelsene de fire siste årene viser at f.eks. flere enn fire av ti velger ikke å si fra fordi de er redde for negative reaksjoner fra sin egen skoleledelse, at 30 pst. sier seg nokså enig i påstander om at «toppledelsen begrenser mine muligheter til å ytre meg offentlig av hensyn til virksomhetens omdømme», og også at svært mange av rektorene og skolelederne mener at det er liten aksept for at de kan gå ut offentlig og ytre seg kritisk til skoleeiers utdanningspolitikk og prioriteringer.

Men det er jo slik at hvis folk innenfor skoleverket ytrer seg kritisk til politikere, må vi som politikere ut på banen og delta i den meningsutvekslingen og svare på den kritikken som kommer. Derfor er det nesten mer alvorlig at så mange sier at de ikke våger å ytre seg fordi de er redde for negative reaksjoner fra sin egen administrasjon, sin egen skoleledelse, sin egen toppledelse, for det vil i stor grad være en administrasjon som ikke vil føle det samme ansvaret offentlig for å forsvare hvorfor de begrenser ytringsfriheten for sine ansatte, mens vi politikere ofte må gjøre det, og det mener jeg også er nødvendig at vi gjør i de forholdene. Så det er en forskjell der som jeg synes er avgjørende, og som jeg også synes vi har sett det siste året.

Så har jeg lyst til å si at jeg er enig i at det beste svaret på mange av disse problemstillingene er en fortsatt åpen meningsbrytning. Den dialogen statsråden sier at han har tatt initiativ til med forbundene, er viktig. Det er en dialog som bør fortsette. Det å ta problemstillingene på alvor i hvert enkelt tilfelle og også det å ha en løpende debatt omkring det er alt svært viktig.

Jeg vil advare mot å blande varslerinstituttet inn i diskusjonen om en fri meningsutveksling i norsk skole. Varslerinstituttet er et særlig institutt som også er regulert særlig lovmessig. Her handler det rett og slett om den store avveiningen mellom friheten til å ytre seg og den begrensningen som eventuelt lojalitetsplikten i arbeidslivet setter, og det er den begrensningen som jeg tror gjør at mange i dag føler en frykt for å ytre seg overfor ledelse og administrasjon i norsk skole.

Statsråd Jan Tore Sanner []: Jeg vil igjen takke representanten Marit Arnstad for en både god og viktig interpellasjon og vil understreke det verdifulle i at vi som politiske ledere med forskjellig politisk ståsted står sammen i vår klare holdning til ytringsfriheten for medarbeidere i Skole-Norge og i offentlig sektor for øvrig. Jeg mener at det i seg selv er viktig at vi som ledere markerer en så klar holdning til dette, og det håper jeg også blir lagt merke til. Det er begrensningene i ytringsfriheten som skal begrunnes. Det er også bakgrunnen for at jeg i det brevet som jeg som kommunalminister sendte til kommunene, understreket følgende:

«Kommunene bør først og fremst sørge for at de ikke har retningslinjer eller reglement som går for langt i å begrense de ansattes ytringsfrihet. Kommunene bør gjennomgå slike reglementer mv. og vurdere om de er i tråd med gjeldende rett.»

Videre står det:

«Arbeidet for å sikre de ansatte en reell ytringsfrihet er en kontinuerlig prosess. Det krever mer enn bare gode retningslinjer og reglement. Kommunene bør derfor i tillegg til å gjennomgå reglement og rutiner, vurdere andre konkrete tiltak for å sikre de ansattes ytringsfrihet.»

Dette er viktig, for vi kan diskutere retningslinjer, men i bunn og grunn handler dette om hvilken kultur det er i kommunene, på skolene og i det offentlige ordskiftet.

Jeg vil til slutt understreke viktigheten av at en leders legitimitet også avhenger av at man er åpen for debatt og kritiske innspill i denne offentlige diskusjonen. Over tid vil legitimiteten undergraves hvis man trekker lojalitetsplikten for langt.

Martin Henriksen (A) []: Først vil jeg si takk til representanten Marit Arnstad for at hun tar opp arbeidet for økt ytringskultur i skolen. Det er et engasjement vi deler. Jeg takker også kunnskapsministeren for svaret så langt.

Det er vanskelig å ha en debatt om ytringskultur i skolen uten å nevne Simon Malkenes, som det var mye nyheter om i vår. Læreren Simon Malkenes er kanskje en pest og en plage for mange. Han snakker uten å rekke opp hånda først. Han svarer ikke på spørsmålet andre stilte. Han stiller sine egne spørsmål. Han er uenig med forrige taler. Han forsøker å viske ut det hjørnet på tavlen der det står «la stå» over vedtatte sannheter. Han kan være ganske plagsom.

Jeg er ikke alltid enig med Simon Malkenes. Jeg har forstått at andre representanter i denne salen og på andre kontorer i nærheten nesten aldri er enig med ham. Derfor trenger vi Malkenes. Jeg vil si det slik: Alle bør ha sin egen Malkenes.

Offentlig ansatte og vanlige arbeidsfolk vet hvor skoen trykker. De kan gi verdifulle tilbakemeldinger fordi de ikke bare rapporterer om, men også erfarer hverdagen i klasserommet eller på sykestuen, i hjemmetjenesten, i barnevernet, i kommunen. De kan fortelle noe om hvordan vi kan gjøre ting bedre. Dette er tilbakemeldinger vi ikke får på andre måter enn at ansatte både tør og vet at de kan bruke stemmen sin for å utvikle, justere og påvirke. Det er en dynamikk som er nødvendig for at vi skal utvikle samfunnet og ikke bli fastlåst i gamle rutiner. Eller som Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik sa det i Aftenposten 28. april i år:

«Vanlige arbeidsfolk som er trygge i faget sitt, og som våger å være kritiske, er noe av det vi trenger aller mest.»

Vi trenger en kultur for å lufte bekymringer, tanker og skjønnsmessige vurderinger også i norsk skole.

Jeg har snakket med tillitsvalgte som forteller at det så å si er umulig å få medlemmer til å fortelle om kritikkverdige forhold. De er bekymret for at kritikken skal gå ut over skolens omdømme, og at de på den måten taper kampen om elever. De er redd for represalier fra ledere og andre i kommunen og skoleverket – ikke formelt, men at de blir forbigått når det gjelder lønn, mister arbeidsoppgaver eller blir utelatt fra fellesskapet på ulike måter. Dersom det stemmer, er det en situasjon vi ikke kan tolerere. Det er et ledelsesansvar å skape en annen kultur.

Et av tiltakene er mer tillitsbasert ledelse. Det handler om at man skal høres, men også kunne ha medbestemmelse. Det rød-grønne byrådet i Oslo har tatt initiativer basert på byrådserklæringen, der det står:

«Et nært samarbeid med ansatte og tillit til ansattes fagkompetanse og vurderinger ligger til grunn for vår styring av kommunen.»

Arbeidsgiver skal ha styringsrett. Ansatte skal ha ytringsfrihet. Dersom ytringsfriheten skal innskrenkes, må bevisbyrden ligge hos dem som vil innskrenke den. Vi trenger mekanismer som løser konflikter. Vi trenger noen få og tydelige mål for det vi driver med, og vi trenger lave dørterskler og stor takhøyde for å si fra og ta opp saker, spørsmål og innspill om forhold på arbeidsplassen som ikke er bra nok. Vi bør arbeide kunnskapsbasert, men også basert på tillit og gjensidig respekt.

Jeg tror at intensjonen med målstyring, incentiver og kontroll ofte har vært god. Målet har vært at fellesskapets midler skal bli brukt på en best mulig måte. Det å ha et mål for det man driver med, og oversikt over hvordan ting utvikler seg, er bra og viktig. Men vi har endt opp med for mange og detaljerte mål, en hverdag lærere sier er styrt av for mange rapporteringer, og av at vi ikke utnytter den kompetansen som finnes ute i skolen, godt nok. Dette henger sammen. Ansatte med kompetanse må få bruke den kompetansen også til å ytre seg om og ha medbestemmelse på utviklingen i skolen.

Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet fremmet i vår et forslag om tillitsreform. Hvis jeg skal trekke fram en votering som har skuffet meg i denne perioden, er det at dette ble nedstemt. Jeg hører kunnskapsminister Sanners svar. Han sier mye som er både viktig og riktig, men for meg høres det i stor grad ut som en plan for status quo. Jeg savner mer ambisiøse mål og tiltak.

Til slutt: Det er lett å stille krav enten det er til karakterer i matte, kompetansekrav eller masterkrav for å bli lærer. Det er mer krevende å vise den tilliten som må følge med en profesjon der man må være både dyktig, motivert og høyst kompetent.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Formålsparagrafen i opplæringsloven samler 13 år med skolegang under overordnede prinsipper. Skolen skal åpne dørene til verden for elevene. Dette er det bred politisk enighet om. Det viktigste utviklingsarbeidet i skolen skjer på hver enkelt skole. Det forutsetter involvering av både elever og lærere for å få bedre beslutninger for skolen, og tillitsledelse må ligge til grunn for styring av skolen.

I dag skulle vi ønske at statsråden var enda mer konkret i sine ambisjoner for nettopp denne tillitsledelsen. I vår, som foregående taler pekte på, fremmet Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV forslag om en tillitsreform i skolen, bl.a. pekte vi på færre og tydeligere mål, mål som speiler skolens samfunnsmandat, at medbestemmelse og tillit skal ligge til grunn for beslutninger, og at profesjonens fellesskap og ansvar er avgjørende i forvaltningen av skolen. Dette fremmet vi for å sikre at elevenes forutsetninger for gode liv med skaperglede, engasjement og utforskertrang blir ivaretatt, at vi har lærere som får rammevilkår til å gjøre den jobben de ønsker – for at dette skal være mulig. Formålsparagrafen peker dessuten på elevenes medvirkning, og da må vi også si at lærernes medvirkning er avgjørende.

De politiske partiene oppfatter ulikt hva som er god skoleledelse, og hvilke rammer som må være på plass. Senterpartiet mener at god administrativ, politisk og faglig ledelse forutsetter at det er tydelig hvem som har myndighet og ansvar i ulike situasjoner. Stortinget, som regjeringen, må være bevisst sin rolle. Tillitsbasert ledelse må basere seg på gjensidig tillit.

Det foregår tillitsutredninger flere steder i verden, bl.a. i Sverige. Behovet for gjensidig tillit mellom aktører blir løftet på dagsordenen i hele verden. Videre står det om internasjonal skoleforskning at dersom rektorer og lærere utvikler gjensidig tillit og bygger tillitsrelasjoner til elver og foresatte, styrkes også elevenes læring.

Tillit er ikke ubegrenset frihet, men en tydelig forståelse av myndighet og ansvar. Det må være sammenheng mellom tilgang på tid og ressurser og de forventningene som blir stilt. Lærer etter lærer roper varsko om utviklingen i skolen. At flere og flere tar til orde for at deres engasjement for elevene og fagene drukner i påpakninger og krav og dokumentasjon, vitner om at det ikke er stor nok grad av tillit.

Tillit kjennetegner Norge. Vi stoler på at folk ønsker å gjøre jobben sin ordentlig, og de stoler på at skatten de betaler, blir forvaltet fornuftig. Men i skolen risikerer vi at rettigheter blir viktigere enn samfunnsoppdraget i et konkurranseutsatt samfunn.

Lar vi det gå prestisje og politikk i lokalt godt arbeid, eller går vi politikere foran som gode eksempler som viser tillit til lokale initiativ? Senterpartiet vil slå et slag for økt tillit i Norge og vil jobbe videre for en gjennomgående tillitsreform. Dagens regjering setter vår samarbeidsvilje og dugnadsånd på prøve, med stordrift, tvangssammenslåinger, anbud og konkurranseutsetting som samfunnsprosjekt. Vi har sett lærersviket, med et firerkrav i matematikk som ikke anerkjenner tilbudet lærerutdanningene tilbyr for utvikling av lærerkandidater. Vi har sett avskilting av tusenvis av lærere samt en lærernorm med sentraliserende økonomiske incentiv. Er dette regjeringens måte å vise lærere og lærerutdannere tillit på?

Heldigvis har steinene begynt å rulle. Statsråden peker på at vi skal ta tak i tidstyvene i skolen og jobbe for å involvere lærerne i arbeidet med nye læreplaner. Jeg ser fram til videre debatt, jeg ser fram til å jobbe for økt tillit i skolen.

Bjørnar Moxnes (R) []: Vi som samfunn trenger at kritikkverdige forhold ikke skyves under teppet. De som jobber i velferdstjenestene våre, sitter på en helt unik kunnskap om hvordan det faktisk står til bak fasaden, en fasade som politikerne ofte vil blankpusse. Kunnskapen de sitter på, er helt avgjørende for alle oss som bruker velferdstjenestene. Hvis de ansatte ikke kan si fra, mister de ikke bare sin egen ytringsfrihet, vi andre mister også muligheten til å få avdekket og rettet opp i kritikkverdige forhold. Derfor trenger vi lærere, helsepersonell og barnehageansatte som sier fra.

En sånn er Simon Malkenes. Han fortalte oss om virkeligheten bak fasaden i den mangeårig høyrestyrte Osloskolen. Han viste oss hvordan karakterbaserte opptak i kombinasjon med stykkprisfinansiering av elevene forsterket problemene i Osloskolen. Malkenes gjorde det fordi han mente – og mener – at dagens system ikke sikrer at elevene får en likeverdig opplæring. Malkenes-saken ble et eksempel på at de som jobber i klasserommet, som lærer nye generasjoner om demokrati, selv mangler en grunnleggende rettighet, når deres ytringer blir forsøkt stanset av ledere oppover i systemet.

Malkenes-saken handler ikke kun om én lærer. 81 lærere fra Nydalen videregående skole ga sin støtte til Malkenes og skrev at «Osloskolen har et alvorlig problem med en ledelseskultur som leder til frykt og usikkerhet blant de ansatte». 363 lærere fra andre skoler i Oslo skrev under på følgende:

«Vi mener at ytringsfriheten vår er satt under press.»

Hovedverneombud i Utdanningsetaten i Oslo har beskrevet «en fryktkultur der mange ansatte ikke tør å ytre seg, fordi de blant annet er redde for å skade skolens omdømme». Dette gjelder dessverre ikke bare Oslo. 74 Akershus-lærere har skrevet:

«Vi er mange i Akershus fylkeskommune som også støtter Simon Malkenes. Realiteter som beskrives i avisene gjelder ikke bare Osloskolene, men sannsynligvis skoler over hele landet.»

Dette er noe som bekreftes i Lektorlagets medlemsundersøkelse fra 2017, som viser at flere enn fire av ti av Lektorlagets lærere er redde for å ytre seg kritisk om egen arbeidsplass, i frykt for negative reaksjoner. Dette er veldig alvorlig. Dette betyr at kritikkverdige forhold som kan gå ut over elevenes læringssituasjon og læringsforhold, blir undertrykt fordi lærerne er redde for represalier fra ledelsen.

Så tok Malkenes-saken en ny vri i høst – under striden om utdanningsdirektør Søgnens videre ansettelse i Oslo. Det er interessant fordi den striden gjorde at mange Høyre-folk – høyt og lavt – engasjerte seg og gikk i nesten et slags fakkeltog til støtte for toppsjef Søgnen, deriblant Høyres tidligere kunnskapsminister Kristin Clemet. Det interessante her var at Høyre-folk angrep enhver – også i pressen – som luftet tanker om at anonyme direktørers motiv for å varsle kanskje var noe annet enn bare å si fra om dårlige forhold, og sa at det faktisk kunne ødelegge varslingsinstituttet at noen gikk i rette med disse toppdirektørene.

Det som ikke ble sagt, var at forholdene i Osloskolen under Søgnens ledelse har vært kjent helt tilbake til 2004, da det var en dramatisk nedgang i lærernes opplevde ytringsfrihet og muligheten for å si fra om kritikkverdige forhold.

Etter vårt syn viser Malkenes-saken – og også etterdønningene i høst – at det trengs en minister som ikke bare snakker varmt og godt om ytringsfrihet, men som konkret viser hva regjeringen nå vil gjøre for å styrke ytringsfriheten og styrke varslervernet.

Mona Fagerås (SV) []: Hva bør gjøres for å styrke kulturen for ytringsfrihet i skolen? Det er et godt spørsmål.

Jeg har lyst til å starte med å si at jeg synes det er synd at noen må løfte dette spørsmålet opp på Stortingets talerstol. De toneangivende lærerorganisasjonene i Norge er tydelige og klare på at behovet for en tillitsreform i skolen – der det profesjonelle handlingsrommet øker, der læreren får tid og handlingsrom, og der beslutninger og ansvar flyttes nedover i systemet til rektor og lærere i samarbeid – er stort. 850 lærere i Osloskolen ga klart uttrykk for dette behovet i vår gjennom et leserbrev.

Hvis skolen skal være god og trygg for alle elever, må vi som politikere vite hva som fungerer, og hva som må forandres. En forutsetning for dette er at de som kjenner skolen på kroppen – rektorer, lærere, elever og foreldre – både tør, vil og opplever det som meningsfylt å delta i debatten. De må oppleve at de blir hørt, og, når de sier fra om alvorlige forhold, at de blir lyttet til, og at det blir tatt «action». De må aldri oppleve at det å si ifra er illojalt eller problematisk for skolens økonomi.

Seks ulike undersøkelser som Utdanningsforbudet, Norsk Lektorlag og fagfolk har gjort, viser et åpenbart behov for forbedring, og det gjelder både skoleledere, lærere og offentlig ansatte:

  • 85 pst. av skolelederne mener at det var blitt stilt strengere krav til lojalitet overfor skolemedarbeiderne.

  • 30 pst. av lektorene er redde for offentlig å kritisere forholdene ved skolen i frykt for negative reaksjoner.

  • 56 pst. av rektorene mener det er liten aksept for å kunne uttale seg kritisk til skoleeiers prioriteringer eller politikk.

  • 30 pst. av lærerne sier seg helt eller delvis uenig i at de kan delta i den offentlige utdanningsdebatten uten å bli møtt med negative reaksjoner fra rektor eller lokale skolemyndigheter.

Fafos undersøkelse viser at offentlig ansatte generelt opplever dårligere vilkår for å ytre seg enn ansatte i det private. Slik kan vi ikke ha det. Vi er helt avhengig av et godt tillitsforhold mellom det offentlige og menneskene som tjenestetilbudet er til for. Da må det være trygt for ansatte å delta i samfunnsdebatten om arbeidsplassen sin og tjenestene de skaper.

I likhet med representanten Martin Henriksen savner jeg mer ambisiøse mål fra ministeren på representanten Marit Arnstads spørsmål. Spørsmålet jeg stiller meg, igjen og igjen, i denne forbindelsen, er: Ville ikke en tillitsreform være første skritt på veien?

Torstein Tvedt Solberg (A) []: Jeg vil også takke representanten Arnstad for å ta opp denne viktige debatten. Det er ingen tvil om at vi trenger en bedre kultur for å løfte bekymringer, tanker og skjønnsmessige vurderinger i norsk skole, og Malkenes-saken har helt klart pekt på utfordringene med nettopp ytringskulturen i skolen. Den saken og den påfølgende debatten har også gitt oss noen verdifulle innspill til hvordan man kan skape en bedre og mer lyttende skole for både lærere, elever og skoleledere. Og saken har ført til endring. Malkenes-saken har vist verdien av at noen bruker sin ytringsfrihet og snakker ut.

Jeg synes det er bra at statsråd Sanner i dag understreker at denne debatten i seg selv er viktig, og ikke minst understreker at vi som politiske ledere må vise holdninger som underbygger dette, og være gode eksempler. Men da synes jeg samtidig det er litt synd å se at Høyre ikke er helt tro mot dette selv i den offentlige debatten, som når stortingsrepresentant Mathilde Tybring-Gjedde fra Høyre sier i en Facebook-film når hun refererer til Malkenes-saken, at han beskriver Osloskolen veldig svart-hvitt – det er jo 17 000 andre lærere. Dette er et eksempel på en marginalisering, at en marginaliserer erfaringene til en lærer framfor å lytte til det den læreren egentlig sier og gå inn i diskusjonen om hvordan skolen kan bli enda bedre. Så skal Sanner nå sitt mål om at denne debatten må bli bedre, må jo også vi unngå denne typen marginalisering som Høyre har drevet med i denne debatten. For det handler ikke om kun én lærer. Det viser den støtten Malkenes fikk fra flere kollegaer nå i vår.

Jeg synes også det er bra at Sanner i sitt innlegg ser utfordringene med ytringsfriheten og ytringskulturen i skolen. Det er også bra at Sanner nå har satt i gang en dialog med forbundene. Men også jeg vil etterlyse de konkrete tiltakene for å unngå at vi er på status quo. Hva konkluderte en med i møtet i oktober? Hva ønsker statsråden nå selv å gjøre etter den dialogen han har hatt med forbundene? For denne debatten kan ikke kun handle om hva vi fra Stortinget skal forvente at skolene kan gjøre. De må også kunne forvente tilbake at Stortinget og regjeringa gjør noe. Så jeg vil igjen gi statsråden en mulighet til å si noe om hva han som kunnskapsminister vil gjøre med denne saken.

Marit Arnstad (Sp) []: Jeg vil gjerne takke representantene for en interessant debatt.

Jeg har lyst til å begynne med igjen å minne om den viktigste begrunnelsen for ytringsfriheten – dette er også et sitat fra Anine Kierulf – og det er den kollektive begrunnelsen, nemlig at vi beskytter ytringsfriheten av hensyn til oss alle. Derfor er det særlig viktig at også offentlig ansatte tør å ytre seg, for de er fagfolk og har en særlig faglig innsikt og erfaring som vi alle trenger å få vite noe om. Det synes jeg det er viktig at vi har i bakhodet.

Ellers er det sagt mye her også om det politiske, og vi må vel erkjenne at regjeringens ganske utstrakte arbeid med testing, målstyring og rangering har blitt en driver for konkurranse i skolen, og det har skapt en meningsbrytning og en systemkritikk som nok går lenger enn tidligere. Mange av de enkeltsakene vi har sett de siste årene, handler om nettopp det. Systemkritikken er likevel svært viktig, og den må få lov til å komme til syne, for det blir ikke mindre, men mer kvalitet av at erfaringer, synspunkter og systemkritikk kommer fram. Sjøl om den enkelte person kan være til irritasjon for enkelte, sjøl om lokalpolitikere kan bli irriterte, sjøl om administrative ledere synes at det kan skade skoleadministrasjonens omdømme, og sjøl om en synes at det er knyttet til enkeltepisoder, må en ut i åpent lende og debattere, forsvare og ha en meningsbrytning om dette.

Til slutt vil jeg fokusere på at det ikke er noe negativt som kan komme ut av det. Det er nesten bare positive ting som kan komme ut av det. Det er utviklende for skolen som institusjon, det vil korrigere ting som går i feil retning, det vil fremme nytenkning, og det vil hindre en rettsliggjøring av en del av den offentlige sektoren som ikke bør rettsliggjøres.

Jeg synes også det er viktig å si at dette gjelder også andre områder. Som flere har vært inne på her, er behovet for en tillitsreform i offentlig sektor stor. Det gjelder i skolen, men det gjelder også innenfor helsesektoren og innenfor beredskap og politi. Også på disse områdene tror jeg at en vil finne tilsvarende problematikk når det gjelder muligheten og friheten til å ytre seg og muligheten til å få den meningsbrytningen som en ønsker i offentlig sektor. Offentlig sektor er tross alt – til sjuende og sist – det fellesskapet som vi som folkevalgte og politikere er satt til å være med og styre. Da er vi avhengig av at det er en bred og åpen debatt, at alle typer synspunkter kommer fram, og at all meningsbrytning får lov til å komme fritt til syne, uavhengig av om det er til irritasjon på grunn av spesielle mål, rammer, tester eller prøver som enkelte politiske krefter eller administrasjon innenfor Skole-Norge har satt i gang.

Statsråd Jan Tore Sanner []: Jeg vil avslutningsvis også takke for en god debatt om et viktig tema. Representanten Mona Fagerås sa at det var synd at dette må tas opp på Stortingets talerstol. Jeg er enig i at det er uakseptabelt at ansatte i skolen opplever en frykt for å benytte sin ytringsfrihet. Samtidig synes jeg det er bra at saken tas opp i Stortinget. Jeg kan egentlig ikke tenke meg et viktigere tema å reise nettopp fra Stortingets talerstol enn vilkårene for ytringsfrihet i vårt samfunn generelt og for ansatte i skolen spesielt. Ytringsfrihet er en forutsetning for vårt demokrati, og en god ytringskultur er viktig for tilliten og samholdet som vårt samfunn skal bygges på. Jeg er også enig i det representanten Marit Arnstad sier, at vi må tåle det som er ubehagelig, og det som kan være irriterende. Jeg vil legge til at det er bedre at det kommer frem i det offentlige rom enn at det får gjære i mer lukkede rom. Så vi er alle tjent med en åpen diskusjon, det skaper legitimitet til offentlig sektor og til ledere.

Det trekkes også inn en diskusjon om tillitsreform, og det er en debatt jeg gjerne tar, men jeg vil bare igjen minne om at skal man gjennomføre en tillitsreform, må man som politiker også makte å stå imot når alle kravene kommer om detaljstyring av skolen. Det er ikke mer enn en uke siden vi diskuterte kravet om at man skal innskrenke lærernes metodefrihet ved bruk av fysisk aktivitet i matematikktimen og samfunnsfagtimen – men la det være en parentes. Jeg mener at spørsmålet om tillit er viktig. Regjeringen og departementet jobber nå med fagfornyelsen – som er viktig – og med en gjennomgang av opplæringsloven. Og vi har nå startet et fornyet og forsterket arbeid for å fjerne tidstyver i skolen. Det er også viktig for at både skoleledere og lærere skal ha mer rom til å gjøre det de skal, nemlig sørge for at barna både lærer og mestrer på skolen.

Presidenten: Debatten i sak nr. 1 er dermed avsluttet.