Jonas Gahr Støre (A) [10:10:00]: Vi innleder denne uken et nytt stortingsår. Det skjer mot et bakteppe av alvor og usikkerhet ute i verden og her i salen. I mange av landene rundt oss ser vi at tilliten mellom mennesker faller. Fellesskapene svekkes, fellesarenaene blir færre, og forskjellene mellom folk øker. Fra USA til Sverige ser vi denne utviklingen.

Likevel er det verdt å minne om at de fleste land ville byttet med oss der vi begynner. Sammenlignet med andre land har vi fortsatt små forskjeller og høy tillit mellom folk i Norge. Vi har mange i jobb, de fleste i gode jobber. De fleste av oss er en del av sterke fellesskap, enten det er familien, lokalsamfunnet, arbeidsplassen, frivilligheten eller et velferdssamfunn hvor vi stiller opp for hverandre, stiller krav til hverandre og står på like fot med hverandre.

Vårt immunforsvar er sterkt, men vi er ikke immune i samfunnet vårt, i familiene våre, i arbeidslivet vårt, i distriktene våre. Også vi utsettes nå for mektige krefter som svekker fellesskapsfølelsen og øker forskjellene mellom folk. Kirkens Bymisjon, som har ansvaret for årets tv-aksjon om et par uker, melder om at over 150 000 nordmenn opplever å ikke ha nok å spise i løpet av et år. 100 000 barn vokser opp i fattigdom. Vi kan ikke ha det slik.

Trontalen lister opp målsettinger knapt noen kan være uenig i, men talen var langt svakere på konkret politisk innhold for å nå disse målene. Tvert imot bidrar regjeringens politikk på viktige områder til svakere fellesskap og større forskjeller. Det var en tale med få nye ideer og knapt noen nye løsninger. Store skattekutt til dem med mest fra før bidrar til at forskjellene øker. Svekkede rettigheter for arbeidsfolk, åpning for mer midlertidighet, et fall over flere år i andelen kvinner, og særlig menn, som jobber, og for liten innsats mot sosial dumping – alt dette fører til økte forskjeller på arbeidsmarkedet og flere som faller utenfor, også i vårt land. I tillegg svekker denne utryggheten vår evne til omstilling. Det er i sum dårlig for bedriftene våre.

Folk i distriktene opplever avmakt og vender seg i protest mot en regjering som har forlatt linjen om at i Norge går by og land hand i hand. En reform for nye regioner kunne ha vært en framtidsrettet reform med deltagelse og engasjement. I stedet er den skjemmet av tvang og dårlig håndverk, mot folkeviljen og sunn fornuft mange steder i landet vårt.

I trontalen snakker regjeringen om den såkalte nærpolitireformen, som ifølge regjeringen skal bedre «evnen til å hindre kriminalitet og verne om ofrene». Men fra politi, kommuner og folk landet over kommer det sterke uromeldinger om at straffesaker med kjent gjerningsmann blir liggende, og om lensmanns- og politikontorer som mangler folk til å løse kjerneoppdraget.

En viktig lærdom forklarer Norges mange framskritt: Frihet og trygghet er bare mulig ved at vi går sammen. Hver for seg sto arbeidsfolk med lua i hånda. Sammen stod og står vi sterkt når vi deler på byrdene og godene, investerer sammen, tar ansvar sammen. Denne fellesskapstanken – ansvaret for hverandre, solidariteten med de svakeste, troen på alt vi kan få til i fellesskap i by og land, fronten mot politikk som øker forskjellene mellom folk, satsing på verdiskaping i hele landet, viljen til sterkere internasjonal solidaritet – er en kongstanke som deles av mange i alle de partiene som utgjør opposisjonen til dagens høyreregjering. Det så vi flere eksempler på i forrige stortingsår.

Vedtaket om økt pappaperm springer ut av et grunnleggende syn på hva som er fellesskapets oppgave: å bidra til mer – ikke mindre – likestilling mellom kvinner og menn. Det er bra for barna, det er bra for familien, og det er også bra for verdiskapingen.

Vedtaket om strengere regler for innleie springer ut av et grunnsyn om at vi trenger sterkere fellesskapsløsninger i arbeidslivet for å gi trygghet til folk på jobb og hindre økende forskjeller i arbeidslivet. Det er en trygghet som bidrar til en positiv omstilling i hele samfunnet og til konkurransedyktige bedrifter. Det siste året har det i flere saker vært flertall for en politikk som prioriterer trygt arbeid til alle, som slår ring om frivillige og ideelle, som tar menneskeskapte klimaendringer på alvor, og som jobber med – ikke mot – distriktene våre. Vi vil, som det største opposisjonspartiet, ha en åpen holdning til og søke flertall med alle partier som støtter opp om disse fellesskapsverdiene.

Stortinget samles i en situasjon hvor Kristelig Folkeparti vurderer hvilke partier de ønsker å samarbeide med i regjering. Det handler om gjennomslag for saker, men dette er også et verdivalg om hva slags samfunn vi vil ha, hva slags samfunn vi vil være, og hva slags stemme Norge skal ha i verden. Vi ønsker velkommen anbefalingen fra partileder Knut Arild Hareide om å utforske et mulig samarbeid mellom Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti i regjering.

Kristelig Folkeparti ønsker å avklare spørsmål om samarbeid uten innblanding fra andre partier. Det vil vi ha respekt for. Skulle avklaringen som ventes på det ekstraordinære landsmøtet til Kristelig Folkeparti, medføre endringer i den parlamentariske situasjonen, er Arbeiderpartiet rede til å ta ansvar for å avklare hvilke konsekvenser en slik endring vil og bør få. Det vil vi gjøre i dialog med partiene i opposisjon til dagens regjering. Inntil en slik avklaring finner sted, vil Arbeiderpartiet forholde seg til at dagens høyreregjering har et flertall bak seg i denne sal. Vi vil fortsette vårt politiske arbeid og søke flertall for vår politikk.

La meg derfor avslutte med å peke på hva som blir de viktigste sakene for Arbeiderpartiet i høst. Arbeiderpartiet vil fortsette opprydningsaksjonen i arbeidslivet som resulterte i strengere regler mot innleie i vår, og følge opp med nye forslag som kan bidra til trygghet og god omstilling i arbeids- og næringsliv. Arbeiderpartiet vil foreslå nye, kraftfulle tiltak for å få flere organiserte i det norske arbeidslivet, inkludert en dobling av fagforeningsfradraget.

Arbeiderpartiet vil søke flertall for det rettferdige forslaget om pensjon fra første krone for én million nordmenn som ikke har denne rettigheten i dag. Arbeiderpartiet vil foreslå et kompetansefond og rettigheter til etter- og videreutdanning for å sikre at vi investerer mer i det viktigste fortrinnet det norske næringslivet har, nemlig folk på jobb og deres kompetanse.

Arbeiderpartiet vil prioritere vår felles velferd. Vi vil si nei til den kommersialiseringen av velferden som høyreregjeringens politikk fører til. Vi vil foreslå nye strakstiltak for å møte fastlegekrisen, bærebjelken i vår felles helsetjeneste. Vi vil bruke de store pengene på sykehusene våre og på omsorg og skole i kommunene, ikke på skattekutt. Dette må til for å betale for sterkere fellesskapsløsninger i hverdagen til folk. Vi vil sørge for at kommunene har råd til å gjøre mer for å gi flere barn en god oppvekst, flere familier tid til hverandre og flere eldre en aktiv og verdig alderdom.

Arbeiderpartiet vil ruste oss bedre for å møte og løse klimaproblemet. Vi må som fellesskap ta et større ansvar – det offentlige, bedriftene og hver og en av oss. Vi opplever et villere, våtere og farligere vær. Tørkesommeren har vist oss hvor sårbare vi er. Vi må sette tydelige mål for utslippskutt i Norge. Vi vil støtte teknologiutvikling hos bedriftene våre som fremmer elektrifisering, kutter utslipp og skaper nye eksportprodukter. Vi vil bruke den offentlige innkjøpsmakten mer aktivt til å sette nye miljø- og klimastandarder.

Til sist vil jeg peke på at Stortinget denne høsten har til behandling en av de mest alvorlige sakene vi har hatt på flere år. Riksrevisjonen har slått fast, i år som i fjor, at regjeringen ikke har gjort den jobben den skulle med en av fellesskapets aller viktigste oppgaver, nemlig å sikre samfunnet vårt mot terror. Bygninger, strømforsyning, kritisk infrastruktur, felles mål for samarbeid mellom politi og forsvar – fortsatt er det store mangler. Rapporten er alvorlig. Informasjonen til Stortinget har vært mangelfull. Dette er en sak som vil prege det politiske Norge i ukene og månedene som kommer.

Jeg ser fram til debatter og samarbeid gjennom en viktig politisk høst. Arbeiderpartiet vil som alltid bidra til gode og samlende løsninger for landet. Jeg fremmer herved Arbeiderpartiets forslag.

Trond Helleland (H) [10:31:39]: Norge er et fantastisk land – ikke bare er det verdens beste land å bo i, det er også blant de tryggeste. Etter et par fredfulle tiår opplever nå mange verden igjen som urolig. Vi har blitt rystet av okkuperingen av Krim, hybridkrigføring, terror, brexit og tegn til en global handelskrig. Hendelser utenfor Norge påvirker hverdagen her hjemme – for virksomheter, for arbeidstakere, for myndigheter, ja for hele landet. Et trygt Norge er grunnmuren for velferdssamfunnet. Derfor har denne regjeringen hatt som høyeste prioritet å styrke Norges forsvarsevne og beredskap.

Forsvaret har vært en vinner i budsjettet, og Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre har stilt seg bak. De neste tyve årene skal vi bruke mer enn 1 000 mrd. kr på å styrke

Forsvaret. Vi kjøper nye kampfly, ubåter, artilleri, luftvern, overvåkingsfly og mye annet som styrker Norges sikkerhet.

Høyre i regjering prioriterer tiltak for å bekjempe kriminalitet og styrke beredskapen i Norge. Siden 2013 er det bevilget mer enn 7 mrd. kr til den sivile beredskapen i Norge og 10 mrd. kr til ulike beredskapstiltak i forsvarssektoren. Vi har besatt 2 300 flere stillinger i politiet. Beredskapstroppen er styrket med 50 pst., og dette skjerper beredskapen, særlig mot store og alvorlige hendelser.

Det er mer i vente. I august la Erna Solberg ned grunnsteinen for politiets nye beredskapssenter. Her skal bl.a. politiets nye helikoptre, beredskapstroppen, bombegruppen og krise- og gisselforhandlere være stasjonert fra år 2020. Beredskapssenteret blir et stort løft for den nasjonale beredskapen og et viktig bidrag til nordmenns trygghet.

Etter noen krevende år med oljeprisfall og flyktningkrise er det godt å kunne stå her og si at det går godt i Norge. Den økonomiske veksten er solid samtidig som klimagassutslippene går ned. Bedriftene investerer mer, og stadig flere kommer i arbeid – over hele landet. Den registrerte ledigheten har ikke vært lavere siden 2009. Mange bedrifter etterspør nå arbeidskraft. Vår oppgave er å bruke de gode tidene til å inkludere flere som står utenfor, og å styrke integreringen av innvandrere i arbeidslivet. Derfor har Høyre–Fremskrittsparti–Venstre-regjeringen lansert en inkluderingsdugnad. Partiene har også varslet at en ny integreringsstrategi kommer i desember.

Konkurransekraften til norske bedrifter må fortsatt styrkes ved at næringslivet blir grønnere, smartere og mer nyskapende. Vi må legge til rette for at størstedelen av de nye jobbene kommer i private bedrifter – arbeidsplasser som er lønnsomme, slik at de klarer det norske kostnadsnivået samtidig som de bidrar til statsbudsjettet.

Regjeringen tilrettelegger for vekst gjennom investeringer i forskning, kompetanse og samferdsel. Når man reiser rundt på veiene i landet, møter man nå stadig vekk anleggsmaskiner som forbereder nye og forbedrede veier som skal knytte by og land tettere sammen. Reisetidene til innbyggerne vil gå ned, og konkurransekraften til norske virksomheter vil gå opp. Dette er et direkte resultat av de ambisiøse planene som Kristelig Folkeparti, Venstre, Fremskrittspartiet og Høyre har blitt enige om i Nasjonal transportplan, og som regjeringen har fulgt opp i sine budsjetter.

Selv om det er mye som går bra i dette landet, blir et konservativt parti naturligvis aldri helt fornøyd. Det står nye utfordringer i kø. Den største utfordringen er å bygge et bærekraftig velferdssamfunn. Det handler om at vi har et viktig forvalteransvar for framtidige generasjoner. Vi ønsker at barna som fødes og vokser opp i dag, skal få oppleve et Norge hvor det er trygghet for pensjon og velferd, og hvor vi overleverer kloden i bedre stand til neste generasjon.

Det er nettopp dette generasjonsperspektivet Jeløya-erklæringen bygger på, og som Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre stiller seg helhjertet bak. Vi vil sikre at Norge også i framtiden er verdens beste land å bo i. Det innebærer at vi får flere i jobb, inkluderer alle i samfunnet og innfrir klimamålene.

For å bygge et bærekraftig velferdssamfunn må vi takle flere store utfordringer. For det første vil vi bli dobbelt så mange eldre over 80 år fram mot 2040. Det innebærer at det vil stå langt færre yrkesaktive bak hver pensjonist, og at behovene for tjenester rettet mot eldre vil øke. For det andre må vi belage oss på at olje- og gassinntektene blir mindre i framtiden. Vi må skape nye og grønnere jobber som erstatter dem vi mister innen olje og gass. For det tredje vil digitaliseringen gjøre at framtidens jobber vil kreve en annen type kompetanse enn gårsdagens. Derfor har regjeringen sagt at den vil gjennomføre en kompetansereform. Målet er at ingen skal gå ut på dato. For det fjerde blir Norge mer flerkulturelt. Vi vet at flere innvandrere må i jobb for at det ikke skal gå ut over bærekraften, og for at de som får opphold i Norge, skal bli integrert i samfunnet. For det femte må vi bekjempe klimaendringer og miljøutfordringer før det er for sent. Utslippene skal ned med ca. 40 pst. innen 2030.

Dette er fem store utfordringer for bærekraften til det norske velferdssamfunnet. Når man løfter blikket, er det disse store utfordringene som dette stortinget bør ta tak i og forsøke å løse.

Høyres utgangspunkt er at vi skal bevare Norge som verdens beste land å bo i. Derfor må vi skape flere jobber og kvalifisere folk for de jobbene. Særlig trenger vi å skape flere jobber i privat sektor. Det er ikke noe galt med jobbene eller de som arbeider i offentlig sektor. De er helt avgjørende. Men det er bare arbeidsplassene i privat sektor som finansierer offentlig sektor, og som betaler for den velferden vi ønsker at alle nordmenn skal ha glede av. Partier som ønsker en stor og generøs offentlig sektor, må også forvente og tilrettelegge for høy verdiskaping i privat sektor. Derfor overrasker det meg at en samlet venstreside i 2019 går til valg på kun å ta halve landet i bruk. Privat sektor er ikke lenger verdsatt av venstresiden. De betegnes på mange områder som uønsket og som velferdsprofitører. Det siste er et mistenkeliggjørende, usmakelig og polariserende begrep, som jeg mener venstresiden bør slutte med. Når logoen på klærne til de som arbeider i barnehagen eller på sykehjemmet, blir viktigere enn tjenesten som utføres, har debatten sporet av. Når Arbeiderpartiet dilter etter Rødt og SV og ønsker å bruke milliarder av kroner på rekommunalisering av gode private tilbud, er det å sette systemet foran enkeltmennesket.

Vårt utgangspunkt er enkelt. Vi ønsker gode tjenester til innbyggerne. Om det er private, ideelle eller kommunale aktører som leverer tjenesten, er underordnet. Kommunen skal fortsatt ha ansvaret, stille kvalitetskrav og føre kontroll med tjenesten. Men Høyre er sterk i troen på at et mangfold av tilbydere og tjenester gir mer kvalitet, mer nyskaping og mer valgfrihet enn monopoler. Derfor sier Høyre nei til ideologisk nedleggelse av private barnehager og nei til kommunal vetorett for friskoler.

Høyre går inn i den nye stortingssesjonen med forsterket tro på de verdier og prinsipper vi bygger politikken vår på. Vi har et tydelig politisk prosjekt for Norge. Vi har en dyktig statsminister, Erna, som leder Norge på en måte vi kan være stolte av. Og vi har gjennom flere år hatt et godt og fruktbart samarbeid med Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti – et samarbeid hvor alle partier har fått gjennomslag for saker som ligger nær deres hjerte.

Sammen har vi gjort Norge bedre. Det er med oss utslippene og helsekøene endelig har begynt å gå ned, og at resultatene i skolen har gått opp. Vi har fått på plass en offensiv satsing i kampen mot barnefattigdom. Det er med oss vi har fått i stand en opptrappingsplan for rus og psykisk helse. Vi har snudd Forsvaret fra å være en budsjettaper til å bli en budsjettvinner. Og det er vi som bygger landet sammen, med gode vei- og jernbaneforbindelser. Vi er ikke i mål, men vi skal bruke den nye stortingssesjonen på å forsøke å gjøre Norge tryggere og mer bærekraftig – fordi vi tror på framtiden. Vi tror på Norge.

Hans Andreas Limi (FrP) [10:53:46]: I fem år har Fremskrittspartiet sittet i regjering, og resultatene viser at det spiller en rolle hvem som styrer landet. Skattenivået for bedriftene og lønnsmottakere er redusert. Vi har strammet til innvandringspolitikken. Vi har fjernet arveavgiften. Vi bygger vei som aldri før, og attpåtil gjør vi det raskere og rimeligere, bl.a. gjennom veiselskapet Nye Veier.

Statlig finansiering av eldreomsorgen ville aldri blitt gjennomført uten Fremskrittspartiets innflytelse, og nå får vi også på plass et nasjonalt eldreombud.

Det spiller en rolle hvem som styrer landet. Det spiller en rolle om man tror på individet, på familien eller på det kollektive. For Fremskrittspartiet handler det om å ta alle gode krefter i bruk: de private, de ideelle – og de offentlige. For oss er selve kjernen at det er innbyggernes egne behov som skal styre tilbudet, og at innbyggerne skal kunne velge de løsningene som passer best for seg og sine.

Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre, gikk nylig ut og ville rekommunalisere mange tjenester, til tross for fornøyde brukere og konkurranse mellom offentlig og privat, som bidrar til bedre ressursutnyttelse. I utgangspunktet ville Arbeiderpartiet øke skattene med 20 mrd. kr. Hvor mye tilleggskostnaden blir når de på toppen av det skal ta tilbake private barnehager, private skoler, helsetjenester, vaktmestertjenester osv. – og på toppen av det gi barnefamiliene en ekstra ferieuke – er nesten ikke til å tenke på, men det blir dyrt.

Det går godt i Norge. Arbeidsledigheten går ned, frafallet i videregående opplæring går ned, helsekøene går ned, og ventetidene reduseres. Samtidig går sysselsettingen nå opp, boligbyggingen går opp, og kjøpekraften stiger. Det gjør at vi nå har et utmerket utgangspunkt. Vi legger til rette for investeringer og nyskaping, og fremtidstroen er stor. Den tryggheten og stabiliteten vi har i Norge, er ingen selvfølge.

Den siste tiden har det vært snakket veldig mye om ulikhet og økende forskjeller. Norge er blant de land i verden med minst forskjeller. Men også hos oss faller for mange utenfor, og for Fremskrittspartiet er arbeidet for et åpent og inkluderende samfunn hvor alle har like muligheter, svært viktig.

Dessverre går debatten om ulikhet ofte på feil premisser. Venstresiden later til å tro at kampen mot fattigdom handler om å øke skattene for de rikeste – og kontantytelsene for dem som har minst. Kampen mot fattigdom vinnes ikke gjennom å bekjempe rikdom – tvert om. Som idretten har forstått: Toppen trenger bredden, og bredden trenger toppen

Å se folk lykkes inspirerer og motiverer. God økonomisk politikk er god sosialpolitikk. Kampen mot fattigdom handler om å gi folk muligheter – gjennom utdanning og arbeidsliv og gjennom å stille krav og å belønne. Arbeid er den viktigste veien ut av fattigdom. Da trenger vi et næringsliv som tar samfunnsansvar, som ser folk og satser på folk.

Vi kommer heller ikke bort fra at økt innvandring og økt fattigdom henger sammen. Derfor er det avgjørende både at vi holder ankomsttallene lave, og at vi lykkes enda bedre med integreringen. Denne sammenhengen er dessverre altfor ofte underkommunisert i debatten om ulikhet. Nøkkelen til god integrering er arbeid. Det er bra for den enkelte og helt nødvendig for å trygge velferden for kommende generasjoner at alle bidrar.

Det ligger en eim av asfalt over landet. Vi gjennomfører tidenes jernbanesatsing. Vi bygger og vedlikeholder vei som aldri før. Veiselskapet Nye Veier er en viktig del av vår ambisiøse plan for en rask utbygging av hovedveinettet, med ansvar for å bygge over 500 km motorvei i løpet av 20 år. Selskapet sikrer effektiv og helhetlig planlegging, utbygging, drift og vedlikehold av trafikksikre veier. Jeg er glad for at Fremskrittspartiet har hånden på rattet i Samferdselsdepartementet.

I 2013 hentet staten inn over 10 mrd. kr mer i bilrelaterte avgifter enn det man brukte på veier. I 2018 er det motsatt. Nå bruker vi over 10 mrd. kr mer til veiformål enn det bilistene betaler i bilrelaterte avgifter og bompenger. Bompengeandelen i nye veiprosjekter går ned. Under de rød-grønne kom 42 pst. av finansieringen fra bompenger, mens det i år går mot en andel på 28 pst. Det er en forbedring, men Fremskrittspartiet vil enda mer.

Forrige uke la regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti frem en enighet om oppgavene som skal overføres til de nye regionene. Med denne enigheten videreføres avtalen mellom regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti om kommune- og regionreformen. Regionreformen har aldri vært Fremskrittspartiets drøm. Vårt utgangspunkt er to forvaltningsnivåer, med stat og kommune. Slik blir det ikke.

For Fremskrittspartiet er det aller viktigste nå at de fire partiene på ikke-sosialistisk side står sammen om å redusere byråkratiet, med færre ansatte i administrative stillinger, færre heltidspolitikere på regionalt nivå og mer ressurser til tjenester for innbyggere og næringsliv. Med enigheten forplikter vi oss til å sørge for at politikergodtgjørelsene er moderate, og får på plass retningslinjer for nivåene de kan ha.

Forrige uke meddelte finansministeren at regjeringen vil foreslå å redusere makssatsen i eiendomsskatten slik at ingen kommuner får lov til å ha mer enn 5 promille i skatt på boliger og hytter. De som har 6 eller 7 promille, må kutte. Dette gjelder 67 kommuner, mange av dem er styrt av Arbeiderpartiet. Typisk nok var den første responsen fra flere av Arbeiderpartiets ordførere å lange ut mot regjeringen og umiddelbart lete etter omveier i skattesystemet for å fortsette å hale ut mest mulig skatt fra familier og deres hjem.

For Fremskrittspartiet er det ingen tvil. Folks bolig skal være et hjem, ikke et skatteobjekt. Eiendomsskatten er en usosial skatt, og den er upopulær med rette. Eiendomsskatten rammer uavhengig av betalingsevne og hvor mye lån man har på hus og hjem. Det er ganske rart at Arbeiderpartiet er en så sterk forkjemper for en så usosial skatt. Vi vil fjerne eiendomsskatten. Det som skjer nå, er et første skritt på veien – forhåpentligvis. Men kampen mot eiendomsskatten fortsetter, og blir helt sikkert et viktig tema i neste års kommunevalgkamp.

For Fremskrittspartiet er en av politikernes aller viktigste oppgaver å være ombud for folk flest. Nylig kunne Forbrukerinspektørene i NRK dokumentere hvordan norske kommuner utnytter selvkostbegrepet på kommunale gebyrer. Forskjellen mellom kommunene på hva innbyggerne blir avkrevd for vann, kloakk og renovasjon, varierer med så mye som 11 000 kr, og det til tross for at kommunene ikke har lov til å tjene penger på tjenesten. Selv for kommuner med samme vannverk er forskjellene enorme og vanskelige å forklare.

Det tyder på at man legger forskjellige ting inn i selvkostbegrepet, og det er ikke akseptabelt. Fremskrittspartiet har lenge vært opptatt av de økte og ofte urimelige forskjellene på kommunale avgifter. Nettopp derfor fikk vi også inn i regjeringsplattformen at selvkostprinsippet skal gjennomgås. Dette arbeidet er igangsatt.

President – jeg går ut fra at du er takknemlig for at det er president du er, og ikke «talman». I vårt nærmeste naboland rår politisk uro og uvisshet om hvem som skal styre. Her hjemme har den parlamentariske situasjonen også blitt noe mer uavklart den siste uken. For et snaut år siden gjorde Venstre sitt valg og gikk inn i regjering. Med det ble fellesskapet på ikke-sosialistisk side styrket.

Vi skal ha respekt for at partiene gjør sine veivalg og velger samarbeidspartnere ut fra både ideologi, verdisyn og praktiske politiske løsninger. For oss handler det om at staten ikke skal styre mer enn den må, da vi tror både det enkelte menneske og den enkelte familie er best skikket til å ta valgene selv.

Marit Arnstad (Sp) [11:15:01]: Det er ingen overdrivelse å si at det kommer til å bli en nokså spesiell politisk høst i høst. Mange av debattene vi står overfor i Stortinget, kan komme til å bli preget av strategi i relasjon til både andre partier og også til en viss grad av politisk spill.

Senterpartiets rettesnor uansett hvordan den politiske høsten forløper, kommer til å være sakene – de sakene vi har lovet våre velgere å kjempe for, og de sakene vi mener kan bidra til å endre Norge. Diskusjoner om etablering av koalisjoner er bestandig interessante, men de er bestandig til sjuende og sist en diskusjon om virkemidler. Målet for Senterpartiet er en ny politisk kurs, med tjenester nær folk, et levende folkestyre, et fellesskap der vi tar vare på hverandre, der folk føler trygghet for liv og helse, og et internasjonalt samarbeid der rettferdig handel og solidaritet med de svakeste står sterkt.

Debatt om samfunnssikkerhet og beredskap er en grunnleggende debatt om trygghet for alle, og det må være en debatt om trygghet for alle uansett hvor de bor i dette langstrakte landet – trygghet for at hjelpen kommer raskt om du blir akutt syk, trygghet for at branner blir slukket, og for at politiet raskt rykker ut når liv og helse står på spill.

Tusenvis av mennesker i våre nødetater gjør en fantastisk innsats hver dag. Sist så vi det i sommer, da skogbranner herjet både i Norge og i Sverige. Innsatsen til vårt brannvesen var av ypperste merke. Likevel tror jeg det er grunn til å si at mange rundt omkring i landet føler en større utrygghet for om de vil få hjelp raskt nok dersom noe skjer. Sentralisering i de statlige etatene er en viktig årsak til det. De siste årene har det vært stadig flere eksempler på at politiet kommer for sent til hendelser, eller at de ikke kommer i det hele tatt. Knivstikkinger blir vurdert som unødvendig å rykke ut til, og når utrykking skjer, tar det svært lang tid før politiet er på plass. Så gjennom politireformen har vi fått en situasjon med lengre avstander, mindre lokal forebygging og dårligere kontakt mellom politi og innbyggere.

Så har vi fått et politi som i mange tilfeller enten ikke rykker ut, eller som kommer altfor sent. Det er ganske talende at både Arbeiderpartiets representant her i dag og Knut Arild Hareide, Kristelig Folkepartis leder, i sin tale til landsstyret sist uke var nokså skuffet over det forliket som de inngikk med regjeringspartiene om hvordan denne politireformen har utviklet seg. Det er lett for Senterpartiet å forstå at de er skuffet over det. Problemene i politiet hoper seg opp, men det er ingen sjølransakelse å se hos regjeringspartiene. Det bekrefter også replikkordskiftene her i dag, ingen vilje til å se på de krisepregede tilstandene som en ser i enkelte deler av politiet. Tvert imot, en tviholder på den offisielle forklaringen om at alt står bra til.

Nå er det veldig mange av oss som spør oss om det er slik at ambulansetjenesten blir den neste nødetaten der denne regjeringen skal bidra til en ødeleggende utvikling av sentralisering. Ambulansetjenesten foreslås nå endret mange plasser. Som for politiet foregår det gjennom etater og direktorat. Helseforetakene lager scenarioer for hvordan ambulansene skal sentraliseres, og allerede i dag er det slik at i de aller fleste kommunene overholder ikke ambulansetjenesten sine responstider. I mitt eget valgdistrikt ble det gjort en undersøkelse som viste at bare 4 av 48 kommuner overholder tidene, og i noen distriktskommuner må akutt syke vente en time – eller nesten en og en halv time – før ambulansen kommer. For en nødetat der hvert minutt teller i arbeidet for å redde liv, er dette dramatisk. Får helseforetakene gjennomslag for færre ambulansestasjoner, er det et problem som kommer til å eskalere. I tillegg er det meningsløst å sentralisere en slik tjeneste i en tid der mange eldre og syke faktisk bor hjemme lenger enn de gjorde før.

Senterpartiet kommer ikke til å sitte stille og se på at ambulansene sentraliseres, og at folk mister trygghet for å få hjelp raskt. Derfor har vi også fremmet et forslag i Stortinget, som skal til behandling i høst, om å få lovfestet responstidene for ambulansetjenesten. Det vil gi helseforetakene en klar ramme å arbeide innenfor. I dag er det bare det kommunale brannvesenet som er underlagt lovpålagt responstid. Det er på tide at de store statlige etatene møter de samme kravene.

På beredskapsfeltet er det dessverre slik at regjeringens politikk er preget av at bare alt blir større, er det bedre. Men det blir altså ikke bedre ambulansetjeneste av at ambulansetjenesten sentraliseres. Det blir ikke bedre nærpoliti av at politiet sentraliseres, og det skal ikke være slik at det i store deler av Distrikts-Norge er brannvesenet som er den første og mange ganger den eneste som kommer til et skadested.

Regjeringens forslag om tvangssammenslåing av fylker vakler videre. Regjeringen mener åpenbart at reformen er så viktig at den skal tvinges gjennom koste hva det koste vil. Det siste halve året har Finnmark med et overveldende flertall sagt nei til å bli slått sammen, og i det planlagte Viken har alle fylkestingene sagt nei til sammenslåing. Likevel virker regjeringen fast bestemt på å tvinge sammenslåingen gjennom. Jeg er for en gangs skyld enig med VG, som på lederplass sier at dette «må være noe av det sletteste politiske håndverket på lang tid». Vi snakker om – for igjen å sitere VG – «hurtigsnekrede kompromisser på lukkede bakrom». Uten noen saklig begrunnelse, uten noe utredet grunnlag, uten noen logisk sammenheng og uten å sammenfalle med statens regionale inndeling er altså utgangspunktet at en skal ha elleve fylker – ti, elleve fylker – og det betyr at en må etablere sammenslåing i Nord-Norge og også den geografiske rariteten Viken. Å bruke metoden «tenk på et tall» kan i sannhet få tunge konsekvenser.

I dag synes det nesten som om det bare er formalistiske argumenter igjen i denne saken. Partiene bak vedtaket lar seg åpenbart styre av en slags redsel for at noen av dem kan svikte hverandre i en sak der ingen egentlig har noen vilje til å forsvare det resultatet de sitter igjen med. Det er ikke rart at folk rister på hodet over det som skjer. Det beste rådet vi som ser på dette skuespillet, kan komme med, henter jeg gjerne fra fjellvettreglene: Det er ingen skam å snu.

Globalisering har preget den politiske debatten siden 1980-tallet. Vi har til stadighet fått høre følgende budskap i stadig nye innpakninger: Nasjonalstatene er ikke store nok til å møte framtida, de er for gammeldagse. Det hevdes at økonomi, teknologi, kultur, politikk og miljø krever at nasjonalstaten endrer system og overfører makt enten til overnasjonale organer eller til markedet, eller aller helst begge deler samtidig. Nyliberalismen eller markedsliberalismen hadde et slags moralsk initiativ rundt 1980 med Margareth Thatcher og Ronald Reagan. Da den kommunistiske østblokken kollapset på slutten av 1990-tallet, virket det som om ingenting kunne stoppe politikkens tilbaketrekning og markedets frammarsj. Alt dette påvirket oppfatningen rundt om i verden om politikkens muligheter og politikkens begrensninger. Det er en trend Senterpartiet bestandig har problematisert, og for et parti med dype røtter i norsk motkultur er det helt naturlig.

Senterpartiet vil løfte fram den demokratiske og liberale nasjonalstaten som et ideal, og dermed også det mellomstatlige samarbeidet. Senterpartiet har ingen markedsangst. Markedet er tross alt den beste mekanismen vi har for å regulere tilbud og etterspørsel, men markedskreftene må alltid balanseres av folkevalgt styring. Folkets demokratiske institusjoner kan aldri lene seg tilbake.

Vår kritikk av markedsliberalisme og overnasjonalitet handler om folkestyre og velferd, om fornuftig forvaltning av naturen og også om internasjonal solidaritet. Vår modell er et Norge som er åpent mot verden, men også et Norge der vi beholder nasjonal kontroll over de sentrale politiske verktøyene, som gjør det mulig for oss å sikre vår samfunnsmodell med full sysselsetting, med et anstendig arbeidsliv, med et næringsliv som kan vokse i alle deler av landet, med et godt utbygd og desentralisert velferdssamfunn og med et folkestyre som sørger for at folk kan påvirke beslutninger som angår dem.

I dagens debatt legger Senterpartiet fram en rekke forslag. Et av de forslagene er å be om at det framlegges en stortingsmelding om avgiftspolitikken. Avgiftspolitikken har blitt et viktig tema i mange politiske debatter de siste årene. Hvordan slår avgiftspolitikken ut for konkurranseevnen til vårt nasjonale næringsliv? Hvordan slår avgiftspolitikken ut fordelingsmessig? Det er to av de temaene som er jevnlig oppe til debatt.

Jeg har også merket meg at enkelte partier er opptatt av hvordan kommunale avgifter er innrettet, og om de virkelig dekker sjølkost. Felles for ulike sider av kritikken mot avgiftssystemet er at det rammer likt uansett økonomi, og derfor i sin natur er usosialt. Disse ulike sidene ved avgiftspolitikken bør diskuteres bredt og ses i sammenheng, og det vil en stortingsmelding gi oss mulighet til.

Med det vil jeg få lov til å ta opp forslagene fra Senterpartiet.

Audun Lysbakken (SV) [11:38:06]: Det fineste med Norge er ikke fjorder og fjell. Det er ikke engang Bergen. Det fineste med Norge er små forskjeller og sterke fellesskap, og de fellesskapene ble skapt gjennom en politikk som i tiår etter tiår prioriterte hensynet til flertallet. Norge ble bygd for de mange, ikke for de få. Arbeidsfolk tok makt over eget liv for å få en større del av verdiene. Velferdsstaten ble kjempet fram for å sikre helse, kunnskap og trygghet for alle. Det ble skapt et skattesystem som skulle omfordele, utjevne og redusere ulikhet.

De siste fem årene har vi hatt en regjering som har brutt med denne politikken, en regjering som har ført en politikk for de få på toppen. Regjeringen bidrar til å øke ulikhetene i makt og rikdom og er handlingslammet i møte med de katastrofale klimaendringene.

Tørken i sommer var enda en påminner om konsekvensene av klimaendringene og at de er her. Det haster å kutte utslipp. Da kunne det jo se ut som en gladsak da klimaministeren for noen uker siden annonserte at klimagassutslippene i Norge gikk ned med 1,7 pst. i fjor. Det er bare ett problem med skrytehistorien til regjeringen, og det er at den ikke er sann. Grunnen til at utslippstallene i Norge går ned, er at det har blitt importert og brukt 317 millioner tonn biodrivstoff basert på palmeolje det siste året. Beregninger fra Regnskogfondet viser også at produksjonen av den palmeoljen Norge importerte, førte til et langt høyere utslipp av klimagasser enn den reduksjonen regjeringen har hevdet at Norge har fått til. Det eneste den blå regjeringen har bidratt til, er å kutte regnskog i Indonesia, ikke klimagasser i Norge. Kutting av regnskog er ikke et klimatiltak.

På tvers av skillene i norsk politikk må vi innse at eksisterende politikk ikke er tilstrekkelig. Ny handling må til, og det haster. Derfor burde Stortinget i høst samle seg om et nytt klimaforlik. Det tar vi formelt initiativ til i dag ved å fremme 40 forslag – sammen med Arbeiderpartiet – som alle vil bidra til reelle, effektive og raske kutt i klimagassutslipp. Det bør danne utgangspunkt for et bredt forlik der alle partiene inviteres til å komme med konkrete initiativer for å få utslippene ned.

Mens regjeringens snakk om klimakutt er en bløff, er regjeringens velferdskutt og de smålige, usosiale kuttene mot folk som har lite, høyst reelle. I snart fem år har vi hatt en regjering som bevisst har brukt over 20 mrd. kr på skattekutt som for det meste går til de rikeste, samtidig som de med vanlige inntekter henger etter, og mange av dem med minst har fått enda mindre. Den politikken har gitt resultater, det er det bare å gi de borgerlige partiene. Det har blitt rekordmange milliardærer i Norge – 308 nå, 38 flere enn i fjor – og det har blitt rekordmange barn i fattige familier i Norge, over 100 000. De på toppen drar ifra, de nederst ved bordet blir flere. Den blå regjeringen har rigget norsk økonomi for den økonomiske eliten.

SV vil snu den utviklingen ved å heve skatten på formue, innføre en ny og rettferdig arveskatt, hente mer inn fra dem på toppen til fellesskapet. Samtidig vil vi øke barnetrygden, senke skatten for folk med inntekt under 600 000 kr og investere mer i skole, sykehus og velferd. Vi vil føre en økonomisk politikk for de mange, ikke for de få.

Det mest opprørende ved denne regjeringens usosiale fordelingspolitikk er måten de blå har sendt regningen for overklassens skattefest på til folk som har lite, og til folk som er syke. Det har de gjort uten engang å undersøke konsekvensene for alle som er rammet. Hver gang vi spør om det – og det har vi spurt om ofte – får vi ull til svar. Nå er det på tide at Stortinget viser respekt for de mange som har betalt prisen for regjeringens prioritering av de rike, og tvinger regjeringen til i det minste å undersøke de sosiale konsekvensene. Det er ikke tall vi snakker om, det er konkrete problemer, helt reelle hverdager, helt virkelige mennesker. Derfor har jeg tenkt å bruke resten av mitt innlegg på å lese opp forslagene, for bare mengden understreker omfanget av den sosiale urettferdighet som det borgerlige flertallet står for.

Vi vil at Stortinget skal be regjeringen undersøke konsekvensene for dem som er rammet av kuttene i bostøtte de siste årene. Vi vil at Stortinget skal be regjeringen undersøke konsekvensene for dem som er rammet av kuttene i uføretrygd som følge av regjeringens urettferdige omregningsmodell. Vi vil at Stortinget skal be regjeringen undersøke konsekvensene for dem som er rammet av kuttene i uføres barnetillegg. Vi vil at Stortinget skal be regjeringen undersøke konsekvensene for dem som er rammet av fire år med kutt i kjøpekraft for mange pensjonister. Vi vil at Stortinget skal be regjeringen undersøke konsekvensene for dem som er rammet av kuttene i barnetrygden for folk i Finnmark og Nord-Troms. Vi vil at Stortinget skal be regjeringen undersøke konsekvensene for dem som er rammet av de stadige kuttene i rettshjelptiltak. Vi vil at Stortinget skal be regjeringen undersøke konsekvensene for dem som er rammet av kuttene i overgangsstønaden for enslige forsørgere. Vi vil at Stortinget skal be regjeringen undersøke konsekvensene for dem som er rammet av kuttene i stønad for dem som er avhengig av bil for å komme seg på butikken eller til legen. Vi vil at Stortinget skal be regjeringen undersøke konsekvensene for dem som er rammet av kuttene i gratis fysioterapi for brannskadde, folk med utviklingshemning, amputerte og alle de andre gruppene som har mistet denne gratis hjelpen. Vi vil at Stortinget skal be regjeringen undersøke konsekvensene for dem som er rammet av kuttene i fødselsomsorgen. Vi vil at Stortinget skal be regjeringen undersøke konsekvensene for dem som er rammet av kutt i arbeidsavklaringspenger. Vi vil at Stortinget skal be regjeringen undersøke konsekvensene for dem som er rammet av kuttene i kriminalomsorgen og domstolene. Vi vil at Stortinget skal be regjeringen undersøke konsekvensene av at sykehusene ikke fikk de 75 mill. kr som regjeringen selv sier det kostet da sykehusene fikk ansvar for overgrepsmottak. Vi vil at Stortinget skal be regjeringen undersøke konsekvensene for dem som er rammet av at barnefamilier i asylmottak ikke kan motta mer enn 10 000 kr i månedlig stønad, uavhengig av hvor mange barn de har. Til slutt vil vi at Stortinget skal be regjeringen undersøke hva slags konsekvenser kuttene i formuesskatten og arveavgiften har for fordelingen i samfunnet, og om det kan dokumenteres noen positiv effekt for næringslivet.

Jeg er jo redd for at når Stortinget forhåpentligvis i morgen pålegger regjeringen å gjøre dette, så vil det vise seg at den økonomiske politikken de borgerlige har stått for, har hatt konkrete negative virkninger for mange av dem som har minst, og mennesker som er syke i vårt samfunn, mens den ikke har hatt noen positiv effekt for jobbskaping og næringsutvikling, annet enn å gjøre dem som allerede har mer enn nok fra før, enda rikere. Det er å bygge Norge for de få, ikke for de mange. Det er å bryte med den tradisjonen dette samfunnet er bygd på. Det er å ta Norge feil vei. Jeg vil be partiene på Stortinget om å stemme for disse forslagene, sånn at vi endelig viser respekt for dem som er rammet av usosiale kutt de siste årene, og tar deres livssituasjon på alvor.

Det blir ingen overraskelser fra stortingsgruppen til Sosialistisk Venstreparti denne høsten. Vi vet hvem vi er, hvem vi er til for, og hvorfor vi er her. Vi skal bruke hver dag til å jobbe for rettferdig fordeling og miljø – en politikk for de mange, ikke for de få.

Terje Breivik (V) [12:01:17]: Grønare, rausare og meir sosialliberal. Sentrumspartiet Venstres mål då me gjekk i regjeringsforhandlingar tidleg i år, var å dra politikken til regjeringa i ei endå grønare, rausare og meir sosialliberal retning, nærare sentrum. Ein skal lesa regjeringserklæringa med rimeleg skoddetunge briller for ikkje å vera samd i at me har lukkast med det. Eller for å visa til Kongens trontale og dei seks viktigaste utfordringane den blå-grøne regjeringa prioriterer:

• å omstilla norsk økonomi for å skapa nye arbeidsplassar og fleire bein å stå på

• å oppfylla klimapliktene til Noreg, slik at me tek vår del av ansvaret

• å skapa eit inkluderande arbeidsliv og sikra at dei som av ulike grunnar slit med å koma inn i arbeidslivet, lukkast, noko som ikkje minst handlar om kunnskap, skule og høve til vidare- og etterutdanning

• å sikra gode og berekraftige velferdsordningar

• å redusera fattigdom og utanforskap

• å gjennomføra eit integreringsløft

Noko av det beste med Noreg er fellesskap tufta på samhald og toleranse, med små forskjellar, med menneske som er så trygge på seg sjølve, eiga historie og identitet at me saman er i stand til å møta det ukjende og usikre mangfaldet med respekt og oppriktig vilje til å stilla opp for kvarandre og verda der ute.

Venstre er Noregs einaste sosialliberale parti. All politikk, alle standpunkt, er tufta på ein ideologi der toleranse, mangfald, fridom, fellesskap, internasjonal solidaritet og framtidsoptimisme er retningsgjevande verdiar. Skal fridomen vera reell for alle, må ein òg verta fri frå naud, fattigdom og ulikskap. Det er den sosiale dimensjonen som forklarer kvifor Venstre alltid vil kjempa for tidleg innsats, for ein sterk offentleg skule og mot barnefattigdom, og slik sikra alle – uavhengig av bakgrunn, den sosiale statusen til foreldre og føresette – same utgangspunkt, for nettopp å førebyggja og sikra små skilnader.

Sosialliberalismen legg òg til grunn eit menneskesyn som tilseier at dei ein viser tillit, tek ansvar for seg sjølv og andre, noko som igjen forklarer kvifor Venstre alltid vil ha som mål å flytta mest mogeleg makt, oppgåver og ressursar så nær borgarane som råd er. Me vil ha sterke fellesskap der folk bur og lever.

Venstre vil difor alltid vera eit parti som står opp for lokaldemokrati, maktspreiing, arbeidsplassar og kulturtilbod – anten det er i bygd eller by. «Fellesskap» er ikkje eit sosialdemokratisk eller sosialistisk ord, men eit varmt, flott ord. Den store viktige forskjellen på fellesskapet Venstre og andre genuine sentrumsparti kjempar for, er at det er fellesskap der folk bur og lever – ikkje fellesskap som i regelen er synonymt med ein sterk altomfemnande stat. Og i motsetnad til i sosialdemokratiet og hos sosialistane er ikkje likskap, men likeverd drivkrafta. Behandlar ein alle likt, behandlar ein i realiteten alle ulikt fordi me har ulike behov. Eit varmt samfunn ser enkeltmennesket og set enkeltmennesket og ikkje systemet i sentrum.

Når me høyrer på opposisjonspartia si svartmåling av tingas tilstand, innøvde fraser for å forsterka eit bilete av sentralisering, eit kaldare samfunn og eit brutalisert arbeidsliv, må det nødvendigvis lesast i kontekst med at dei slit med å matcha politikken som Venstre og dei to andre regjeringspartia fører, ofte forsterka og foredla av Kristeleg Folkeparti.

Lat oss skru klokka tilbake nokre år – til hausten 2013. Me hadde hatt åtte år med raud-grønt fleirtal, med partiet som oppfatningsmessig har størst truverde som distriktsparti, Senterpartiet, ved rattet, med ei regjering som administrerte den kanskje heftigaste sentraliseringa av menneske, makt og arbeidsplassar til Oslo-regionen på lenge. Utflytting av statlege arbeidsplassar var nærast ikkje-eksisterande. Ekstrabruken av oljemilliardar i kjølvatnet av finanskrisa gjekk primært til styrking av offentleg sektor. Arbeidsplassane i privat sektor dei i ettertid skrytte av i det uendelege, var i regelen døgnflogearbeidsplassar med utanlandske framandarbeidarar, arbeidsplassar som forsvann like fort som dei kom. I landbruket var forgubbing, pessimisme og byråkratisering sentrale stikkord.

Då me kom til makta etter 2013-valet, var Venstre fast bestemt på at dette var ei utvikling me skulle gjera kva me kunne for å snu – ei haldning me definitivt delte med sentrumskollega Kristeleg Folkeparti. Summen av det me har gjort saman og i godt, tillitsfullt samarbeid med Høgre og Framstegspartiet, er udiskutabelt distriktspolitikk av eit heilt anna kaliber enn det dei raud-grøne stod for.

Det går så det kostar i næringslivet. Arbeidsløysa er rekordlav. Systematisk innsats for å foreina miljø og næring har sikra at industrien vår er i tet på marknader som i større og større grad har grøne verdiar som drivarar, og er på god veg inn i ein ny æra. Optimismen og investeringsviljen er tilbake i landbruket. Då dåverande regjering prøvde å endra landbrukspolitikken gjennom jordbruksavtalen i 2014, stansa Venstre og Kristeleg Folkeparti det effektivt og gjekk i bresjen for ei landbruksmelding som sikra føreseielege rammer framover. Og då forhandlingane i sommar enda med brot, var fasiten ved årets oppgjer rekordgodt, særleg til fordel for små og mellomstore bruk. Ville ein landbruksminister frå Senterpartiet – i regjering med eit pressa Arbeidarparti, som har strødd om seg med til dels svært dyre lovnader på område som er meir kjernesaker for Arbeidarpartiet enn landbruk – nødvendigvis lagt større summar på bordet enn dagens regjering, når Arbeidarpartiet samstundes veit at toleransegrensa til bondeorganisasjonane overfor ein Senterparti-statsråd er betydeleg høgre enn overfor ein Framstegsparti-statsråd?

Venstre og Kristeleg Folkeparti har ikkje berre sikra at eit tredje folkevald forvaltningsnivå skal bestå, men òg at det får tilført meir makt, fleire oppgåver og ressursar. Folk flest får større høve til å påverka korleis fellesskapsressursane vert disponerte. Regionane vert styrkte på statens kostnad. På samferdsleområdet har summen av kva dei fire partia på ikkje-sosialistisk side prioriterer, resultert i at vedlikehaldsetterslepet er i ferd med å verta tetta, samstundes som satsinga på veg, bane, kollektivtrafikk og sykkel er rekordhøg.

Eg sit no i arbeids- og sosialkomiteen, og sjeldan har eg jobba med eit politikkområde der retorikken og dei såkalla konfliktane mellom posisjon og opposisjon er meir oppkonstruerte enn der. Heldigvis er det tverrpolitisk semje om dei store linjene i norsk arbeidslivspolitikk. Partssamarbeidet må hegnast om og styrkjast, organisasjonsgraden må opp. Sosial dumping og kriminelle bedrifter som bidreg til brutalisering av arbeidslivet, skal nedkjempast og straffast. Og kva anna har me i dei fire partia gjort etter at me fekk makt enn nettopp å styrkja kontrollverksemda og ressursane for å koma arbeidslivskriminaliteten til livs, m.a. gjennom oppretting av sju nye arbeidslivssenter som skal nedkjempa arbeidslivskriminalitet? Eg gjentek: sju nye arbeidslivssenter.

Me har lagt bak oss ein rekordsommar som har medført store vanskar for fôr- og matproduksjonen – eit tungt varsel om kva me har i vente om me ikkje hindrar dei verste klimaendringane. Det er alvorleg for norske bønder, men endå verre for yrkesbrør og -systrer i fattigare land, som merkar klimaendringane endå sterkare på kroppen. Eg er difor svært glad for at Venstre er del av ei regjering og eit samarbeid som ikkje berre prioriterer klimapolitikken høgt, men som òg har ei rekordsatsing på bistand og tiltak for å lyfta fleire ut av fattigdom og naud, og for at me har ei regjering og ein statsminister som legg stor tyngd og kraft i ulike internasjonale samanhengar og forum for å bidra til at verda lyftar i lag. Og sjølv om dei gamle raud-grøne regjeringspartia – Arbeidarpartiet og Senterpartiet – no seier dei rette tinga når det gjeld klima, skal ein leita godt i dei alternative statsbudsjetta deira dei siste åra for å finna den store samanhengen mellom retorikk og reell vilje. Det er eigentleg veldig leit, for sjølv om det er eit heilt anna tempo og omfang i klimasatsinga med Venstre i posisjon, går det for seint. Me skulle gjerne hatt meir draghjelp – både på innsida og på utsida.

Eg og Venstre ser fram til arbeidet i Stortinget i haust og vinter. Me skal bidra til ein rausare, grønare, meir sosialliberal politikk og samfunnsutvikling.

Knut Arild Hareide (KrF) [12:22:47]: Noreg er eit svært godt land å bu i for dei aller fleste. Målt ut frå forventa levealder, levestandard og utdanningsnivå er Noreg verdas beste land å bu i. Dei fleste har eit økonomisk trygt tilvære, og oljerikdomen har gitt oss ei moglegheit til å byggje eit velferdstilbod som er unikt i verdssamanheng. Auka levestandard har gitt folk betra livskvalitet.

Men mennesket har behov som strekkjer seg utover det materielle. Blant folk flest er det ein lengsel etter noko meir enn auka levestandard. Den lengselen må òg politikken svare på. Han må anerkjenne verdien av fellesskap, tid med familie og vener, kultur, frivillig arbeid og fellesskap basert på tru. Me treng eit heilskapleg menneskesyn.

Meir pengar og materiell velstand er ikkje svar på alle menneskelege behov. Norske barn er Europas rikaste, men kjem langt ned på lista over kva for europeiske barn som er dei lykkelegaste. SSBs levekårsundersøking blant personar med innvandrarbakgrunn, frå 2017, viste f.eks. at somaliske innvandrarar er meir tilfredse enn andre innvandrarar, trass i låg tilknyting til arbeidslivet, dårlegast økonomi og at dei bur trongast. Faktisk var dei lykkelegare enn gjennomsnittet i Noreg.

I verdas rikaste land opplever barnevernet auka tilstrøyming og at køane i psykiatrien veks. 180 000 menneske i krise ringjer Kyrkjas SOS kvart einaste år. Misbruket av alkohol er høgt, og forbruket har auka med 50 pst. berre dei siste 20 åra. Oslo har blitt kåra til verdas overdosehovudstad av The New York Times, og overgrepstala for barn stig. For meg viser dette at dei fellesverdiane det norske samfunnet er bygt på, er under press. Noko er i ferd med å gleppe på vegen mot overflodssamfunnet.

Eg vil peike på eitt område der politisk handling har ført til svært gode resultat. Da røykjeloven i si tid blei innført – under Dagfinn Høybråten – var det ein av tre som røykte dagleg. I dag er talet 11 pst. Da røykjeloven blei innført, var talet på unge mellom 16 og 24 år som røykte dagleg, 22 pst. I dag er talet 4 pst. Dei siste tala peiker mot ein røykfri generasjon.

Eg trur me treng fleire «røykjelovar» eller politiske løysingar som verkeleg løyser dei utfordringane me står overfor i overflodssamfunnet vårt – løysingar som sikrar at overgrep mot barn blir avdekte og talet redusert, løysingar for unge som slit med psykiske utfordringar, løysingar på korleis me målrettar fattigdomssatsinga vår både heime og ute, løysingar for korleis me hjelper dei elevane som ikkje får tatt ut potensialet sitt i den norske skulen. Eg kunne nemnt mange – og vil bruke denne debatten til å peike på Kristeleg Folkepartis løysingar for samfunnet vårt.

Men før eg gjer det, vil eg peike på nokre saker Kristeleg Folkeparti har vore med på å sikre nettopp det siste året, som har ført Noreg i riktig retning:

1. ei lærarnorm som sikrar fleire lærarressursar til den enkelte eleven. Dette vil gjere den norske skulen endå betre og ikkje minst bety mest for dei elevane som treng det mest. Dette er det både lærarane sjølve, foreldre og elevar har sagt er det viktigaste for den norske skulen no.

2. ei forbetra pleiepengeordning. Nokre sjuke barn treng kontinuerleg pleie, og Kristeleg Folkeparti meiner det er bra at foreldre kan ha moglegheit til å gi barna omsorg sjølve, dersom dei ønskjer det. Pleiepengane erstattar den inntekta som foreldra mister når dei må gå ned i stilling for å ta vare på barna.

3. auka pensjonen til dei einslege minstepensjonistane. Det har Kristeleg Folkeparti gjort fordi me veit at dei som treng det aller mest, er nettopp den gruppa blant pensjonistane.

Kristeleg Folkeparti ønskjer ei barnereform. Eit varmare samfunn set barna og familien først. Det skal vere tid til kvarandre, anten det er barna i familien, den enkelte eleven i skulen eller omsorg for dei eldre og dei som treng det mest – tid til det viktigaste.

Kristeleg Folkeparti vil føreslå ei barnereform. Får me gjennomført ho, vil det gi ein betre kvardag for barnefamiliane. Me vil styrkje barnetrygda, og foreldrepengeordninga vil me både styrkje og gjere meir rettferdig. Det er ikkje rettferdig at nokre får over ein halv million og nokre får 63 140 kr. Meir barnetrygd for alle vil gi eit løft mot barnefattigdom. Dette er det viktigaste strukturtiltaket for å gjere noko med barnefattigdomen i vårt eige land.

Siste punkt i barnereforma vår for å gi ein betre kvardag for barnefamiliane er å gi gratis barnehage for tredje barn og oppover. Svært mange vel å la det bli med to barn. Ein slik bonus vil bety mest for familiar med låge eller vanlege inntekter som ikkje nyt godt av gratis kjernetid i dag, og vil vere positivt for integreringa og fødselstala.

Eit varmare samfunn skal ha plass til alle og ha bruk for alle – eit inkluderande samfunn der alle får bidra og bruke evnene sine, uavhengig av kven me er, og korleis me kan bidra i fellesskapet.

Kristeleg Folkeparti har jobba fram ei likeverdsreform. Det er kamp for menneskeverdet og mot sorteringssamfunnet i praksis.

Me vil at ordninga med brukarstyrt personleg assistent skal styrkjast, og at ho må bli gitt ein nasjonal standard. Me vil at alle kommunar skal innføre ein koordinatorgaranti, slik at alle familiar med funksjonshemma barn får rettane sine oppfylte, og får den hjelpa dei treng. Me vil ha ei betra pleiepengeordning for foreldre med sjuke barn – endra frå tidskonto til ei yting som varer så lenge familien treng det. Me vil ha sterkare og betre tiltak for inkluderande arbeidsliv, med fleire tiltaksplassar for personar med nedsett funksjonsevne. Me vil sikre attføringsbedrifter og seie nei til konkurranseutsetjing av desse. Me vil forenkle hjelpestønadsordningar og dokumentasjonskrav. No må det bli slutt på at familien må bekrefte kvart år at barnet har Downs syndrom.

Eit varmare samfunn set menneske føre systemet. Eit varmare samfunn inkluderer menneske frå livets start til livets slutt.

I fjor haust kunne me alle følgje mange søskenpar i serien «Søsken» på TV 2. Den viser oss at eit mangfaldig samfunn gjer oss rikare, og at det er gjennom å vise sårbarheit og ved å bry oss me får moglegheita til å skape eit meir ekte, varmare og rausare samfunn. Me møtte her Elina og broren Pablo, som sit i rullestol. Elina blir spurd: Korleis er det å ha ein bror som sit i rullestol? Da bryt broren raskt inn og seier: Om de lurer på korleis det er å ha ei veslesyster som kan gå, så kan det vere ganske morosamt – og litt irriterande.

Dette viser kva verdiar me treng i samfunnet vårt.

Kristeleg Folkeparti vil ha eit verdiforankra Noreg. Derfor slår me ring om det som verkeleg betyr noko for samfunnet: dei felles verdiane våre og verdiforankringa vår, dei kristne røtene.

Engasjementet vårt skal ikkje stoppe ved landegrensene våre. Me ser veksande globale utfordringar. Da kan me ikkje vere oss sjølve nok. Populismebølgja skyl over oss frå både venstre og høgre. Menneskerettane blir utfordra i land ein før trudde var stabile demokrati. Svaret ser ikkje lenger ut til å vere felles løysingar på felles problem, men at kvar og ein må sørgje for seg sjølv. Når eigeninteressa blir styrande for alle nasjonar, taper alle. Og dei som taper mest – er dei som treng det mest.

Noregs stemme må vere på dei fattige si side og på klimaet si side. Skal denne stemma vere truverdig, må Noreg òg bidra sjølv. Det betyr at me må ta vår del av ansvaret for å nå 1,5-gradersmålet gjennom ein offensiv klimapolitikk. Det krev politisk leiarskap.

Eg avslutta innlegget mitt i debatten om regjeringserklæringa i vinter med følgjande ord – og eg gjentar dei gjerne no: Det sosiale engasjementet har gått som ein gul tråd gjennom Kristeleg Folkepartis historie. Lat det ikkje vere tvil: Kristendemokratisk ideologi er radikal. Derfor er mykje av Kristeleg Folkepartis politikk òg radikal. Han er radikal i kampen mot klimaendringane, radikal i kampen for å jamne ut forskjellar, radikal i kampen mot global fattigdom, radikal i solidaritet med menneske på flukt.

Une Bastholm (MDG) [12:44:30]: Å innta talerstolen etter Hareide føles om kanskje ikke som å hoppe etter Wirkola litt som å komme på scenen etter Elvis Presley. Jeg skal komme tilbake til Elvis Presley i innlegget mitt, det lover jeg.

Regjeringens overordnede mål er å skape et bærekraftig velferdssamfunn, leste kongen for oss i går. Det krever modige politikere – modigere enn dem vi har i regjeringen i dag.

Men heldigvis finnes det politikk for bærekraft, og den fungerer. Her i hovedstaden, hvor Miljøpartiet De Grønne er med på å styre, er Oslo-lufta renere enn på ti år. På ett år, fra 2015 til 2016, gikk klimagassutslippene i Oslo ned med 8 pst. Det skyldes i hovedsak at biltrafikken går ned, at stadig flere går, sykler og reiser kollektivt, og en rekordvekst i bruk av elbil. Byrådet, med De Grønne, har sørget for 4 000 nye avganger med kollektivtransport i uka, til glede for store og små, fattige og rike. Vi har gjort veiene tryggere for barna og syklistene, og vi har gjort Marka og Oslofjorden renere og mer tilgjengelig. Det er ikke rart at De Grønnes politikk har bred støtte i Oslos befolkning. Sju av ti i Oslo mener arbeidet med å nå klimamålene vil gjøre byen bedre å bo i. Oslo-folk som flertallet ellers i befolkningen ønsker selv å kunne være med på å bekjempe klimaendringene og forurenset byluft. De vil at barna skal kunne leke ute, også om vinteren, fordi luften er ren nok. Flertallet ønsker færre biler i sentrum, fordi det gir plass til gående og syklende, til lekeplasser, benker og kultur.

Grønn politikk fungerer, så når finansministeren varsler at kamp mot byrådet i hovedstaden blir en viktig sak for henne og Fremskrittspartiet det kommende året, er min beskjed: Den kampen tar vi, og vi tar den på vegne av både mennesker og miljø, for en by som er bra for barn, er bra for alle – også for miljøet.

Et samfunn som sliter på miljøet, er også slitsomt for mange. Helt konkret er det slik at barn og unge som bor på steder med høy luftforurensning, har større risiko for å få søvnproblemer eller en psykiatrisk diagnose. Det viser svensk forskning. Og helsen til barn og unge i Norge gir grunn til bekymring. Denne høsten kom to rapporter som bekrefter dette, hør bare her: I Ungdata-undersøkelsen av 250 000 barn kommer det fram at depresjons- og angstsymptomer er de vanligste plagene blant ungdom, og at de er økende. I SHoT-analysen, som spør over 50 000 studenter, svarer én av fem at de har skadet seg selv med vilje. 2 000 av de spurte har forsøkt å ta sitt eget liv.

VG skriver denne uken også om at barnepsykiatere nå slår alarm om at barn helt nede i førskolealder blir syke av stress og skolepress. Vi folkevalgte er nødt til å spørre oss selv om vi har fått et samfunn som gjør mange barn og unge vondt. De står i en skuddsalve av krysspress – skolepress, kroppspress, forventningspress, kjøpepress – og de skal alltid kunne mer, fortere og bedre. I tillegg har mengden med glansbilder de siste årene blitt stor, og det er dem de skal sammenligne seg med.

I forrige uke besøkte jeg fire ulike ungdomsorganisasjoner for å spørre om hvorfor stadig flere unge har psykiske vansker, og hva vi kan gjøre med det. Alle mener at vi politikere kan gjøre mye, også om ikke alt står i vår makt. For det første må vi gjøre skolen til en arena som fremmer helse, sier de – med mindre karakterpress, bedre skolehelsetjeneste og en seksualundervisning som faktisk tar opp og svarer på de spørsmålene ungdommen lurer på. For det andre må vi innskjerpe markedsføringslovens beskyttelse av barn. Her i Oslo har byrådet valgt å gjøre alle områdene rundt skolene i byen reklamefrie, og det er noe De Grønne vil jobbe for over hele landet. Det siste er å sikre et reelt psykisk helsetilbud for unge. Mange unge får ikke hjelpen de trenger, i dag. Det gjelder også voldsutsatte barn og unge.

Denne høsten vil Stortinget behandle et forslag fra Miljøpartiet De Grønne og Arbeiderpartiet om å tydeliggjøre og lovfeste kommunenes plikt til å gi slike utsatte barn nødvendig psykisk helsehjelp samt øke støtten til mulige tilbud og tiltak i kommunene. Jeg håper på bred politisk støtte for det her i Stortinget. I tillegg er det store forventninger til opptrappingsplanen for psykisk helse.

For mange fortsetter det høye presset i voksen alder, særlig på dem av oss som har en jobb som er fysisk tung, eller hvor en egentlig alltid kommer til kort. Denne høsten vil jeg prøve å samle stortingsflertallet om en ny arbeidstidsreform i samarbeid med partene i arbeidslivet, der vi gradvis over 10–20 år reduserer arbeidstiden i Norge. Slik kan vi inkludere flere i arbeidslivet. Da vil færre være avhengig av sosiale ytelser, som de egentlig ikke ønsker.

I en tid da automatisering gjør at mange nordmenn er bekymret for å miste jobben, bør vi også utrede om kortere arbeidstid kan bety at flere kan dele på jobbene. Vi mener en slik reform også må inkludere å utvide den lovfestede retten til deltid og styrke retten til fast ansettelse, også for ansatte i vikarbyrå.

Jeg har merket meg at Høyre tror vi i De Grønne vil tilbake til 1980-tallet. Og da vil kanskje noen få kaffen i vrangstrupen nå, for forskning viser at vi hadde nådd nivået der høyere lønn ga oss mer livskvalitet, allerede på 1960-tallet, da Elvis Presley, Sinatra og Beatles var på radioen – og ikke minst Wenche Myhre med hiten «La meg være ung».

I dag sier 44 pst. av Norges befolkning at de ønsker seg kortere arbeidstid i stedet for høyere lønn. De vil ikke tilbake i tid, de vil ha mer tid – mer tid til det som er viktig i livet. Også LO sier nå samlet at det er behov for arbeidstidsforkortelser framover. At Arbeiderpartiet nylig foreslo en ekstra ferieuke for barnefamilier, åpner debatten om kortere arbeidstid igjen. Dette er også en sak som jeg tror verdipartiet og vippepartiet Kristelig Folkeparti kan støtte, det handler om livskvalitet foran materielle verdier.

Som kongen var innom i trontalen, er det mange nordmenn som nå også er bekymret over klimaendringene. I april sa én av tre nordmenn at klima var en av de tre utfordringene de er mest bekymret for – det var før tørkesommeren. Folk har sett skogbranner og avlinger som har sviktet. Bønder over hele landet har måttet slakte ned dyr fordi regjeringen var for dårlig forberedt på ekstremværet som klimaendringene fører til. Bonden og lokalpolitikeren Henning Bergersen i Hallingdal klarte akkurat å redde sine dyr gjennom innsamlingsaksjonen på Facebook Det er ikke grenser for kreativitet man skal forvente fra bøndene om dagen.

Enn så lenge er vi heldige og kan importere korn og mat når avlingene våre svikter. Men klimaendringene gjør matproduksjonen over hele verden mer sårbar, samtidig som verdens befolkning vokser. I år med alvorlige matkriser er ikke Norge det eneste landet som vil importere korn. Dette er også Forsvarets forskningsinstitutt enig i og har påpekt.

Klimaendringene betyr en mer sulten verden, en verden med flere flyktninger og flere konflikter. Også her hjemme vil dårlig miljøpolitikk gå ut over det helt nære for familier og barn på sikt – både mattilgang og grunnleggende infrastruktur. Derfor trenger vi å erstatte dagens regjering med tidenes grønneste regjering.

I dag tillater regjeringen at det giftige stoffet hydrogenperoksid dumpes i havet og i fjorder, den andre delen av matfatet vårt i tillegg til jorda. Regjeringen bør ikke bare fronte bærekraftig bruk av havet internasjonalt, men også her hjemme. De Grønne har derfor i dag lagt fram et forslag om å forby uregulert dumping av lusemidler, kjemikalier og legemidler fra oppdrettsanlegg i hav og fjorder.

Politikk fungerer, og denne regjeringens politikk styrer mot matmangel, dette til tross for at de hevder at både nye og grønne arbeidsplasser og å oppfylle Norges klimaforpliktelser er blant hovedprioriteringene. Klimakutt kan ikke oppnås ved å putte palmeolje på tanken, som er hovedårsaken til at klimagassutslippene har gått noe ned det siste året. Norge er i dag en eksportør av klimagasser – vi er en forurensingsprofitør. Vi tjener penger på å styre verden mot en farligere og mer urettferdig framtid på grunn av oljeeksporten vår, og den gjør oss sårbar.

En ny internasjonal rapport om verdensøkonomien sett i lys av klimaendringene viser at utviklingen til fornybar energi går mye fortere enn selv verdens fremste analytikere har ventet. Mellom 2009 og 2017 falt prisen på solkraft med 86 pst.

Tidligere sjeføkonom i Verdensbanken og styreleder i New Climate Economy, Nicholas Stern, sier til NRK at tunge investeringer i olje for Norges del ikke lenger gir noen mening. Men har vi først en oljenæring, skal den også bidra til utslippskutt, og det er bra med utviklingen innen havvind. Så De Grønne og SV har i dag fremmet et forslag om å opprette et CO₂-fond for oljenæringen for å fremme miljøvennlig teknologi.

Det å gjøre det beste for miljøet er å gjøre det beste også for menneskene. Det gjelder både i det store og i det små, for et samfunn som er bra for barn, er også et samfunn som er bra for miljøet.

Bjørnar Moxnes (R) [13:03:06]: Jeg vil starte med å ønske regjeringen velkommen etter, siden de nå sier at de jobber med å redusere forskjellene. I fjor ville regjeringen hindre at forskjellene økte, så det går framover, i hvert fall i festtalene.

Forskjells-Norge bekymrer veldig mange, og det er ikke rart, for store forskjeller er grunnleggende urettferdig. Det er urettferdig når naturressurser som bør tilhøre de mange, brukes for å bygge formuer hos de få. Det er urettferdig at de store hotellkongene blir stadig rikere, mens ansatte på hotellene som skaper verdiene, ikke får en krone i lokale lønnstillegg. Det er urettferdig at direktøren kan regne med bedre behandling i helsevesenet enn assistenten.

De 400 rikeste på toppen kontrollerer nå større verdier enn hele landets statsbudsjett. Det er et stort problem, og det handler ikke bare om rettferdighet, det handler også om demokrati. For hva er stemmeseddelen vår verdt hvis noen kan kjøpe seg til å få siste ord, hvis de kan sponse partier og tenketanker og bruke PR-byråer for å sikre at det går samme veien uansett hvem som vinner neste valg, for ikke å snakke om den direkte makten som eierskapet gir. Stemmeseddelen vår kommer altfor ofte til kort i møte med den makten og innflytelsen de på toppen har gjennom formuen sin. Det er et demokratisk problem.

Allerede eidsvollsmennene innså at det truer et fritt samfunn når makt og rikdom går i arv. Derfor ville de ha en rekke forbud mot grevskap og baronier for å unngå framveksten av en ny arvelig rikmannsstand. Dette var radikalt, det var framsynt, og det er en del av arven fra Eidsvoll som vi markerte med den høytidelige åpningen av Stortinget i går. Men skiftende regjeringer har valgt å glemme denne arven. Det har gjort det enklere å bygge opp store familieformuer og slippe unna med det. Eidsvollsmennene la ned forbud mot nye baronier. Likevel hører vi stadig om laksebaroner, barnehagebaroner og hotellkonger. Det bygges i disse dager opp formuer som danner familiedynastier om vi ikke tar grep. Få har lagt mer til rette for en ny rikmannsstand enn Erna Solberg og hennes regjering. Fjerning av arveavgiften, kutt i formuesskatten og frislipp for kommersielle på stadig nye områder er ikke bare urettferdig politikk som øker forskjellene, det er også et brudd mot Grunnlovens ånd.

Debatten om Forskjells-Norge skaper strid fordi det er urettferdig, men også fordi mektige krefter utfordres. Den tar opp spørsmål som Høyres og Fremskrittspartiets rike onkler ikke ønsker debatt om, og det er kanskje grunnen til at høyresiden gang på gang forsøker med avsporinger og bortforklaringer. Først prøver de å peke på de arbeidsløse og hevder:

«Det største skillet i Norge går mellom de som er i jobb, og de som står utenfor arbeidslivet.»

Mener de med det at arbeidsledighet er årsaken til at forskjellene bare har økt og økt helt siden 1980-tallet? Forskjellen mellom å ha en jobb og ikke er selvfølgelig helt avgjørende, særlig for dem som står uten. Og det burde vært gjort mye mer av den sittende regjeringen for å hjelpe dem. Vi har hatt stadig økende forskjeller i 30 år nå, i en periode hvor det har vært både høy og lav ledighet. Så regjeringens påstand henger ikke helt på greip.

Når de er ferdig med å snakke om arbeidsledighet, begynner de ofte å skylde på innvandrere. Selvsagt spiller innvandring en rolle med tanke på forskjeller. God integrering krever en god innsats, og det koster. Men ingen kan på ramme alvor mene at det er innvandringens skyld at de superrike økte sin formue med 14 pst. i fjor. Dette lukter litt av avledningsmanøver, spør du meg. Til slutt unnskylder de seg med at velferdsstaten tross alt utjevner litt mer enn det som synes i tallene. Og det er sant, men det er jo ingen unnskyldning for å øke forskjellene. Alt dette gjør de for å unngå å snakke om det virkelige problemet, at det over tid lønner seg mer å eie enn å jobbe.

Den gode nyheten er at dette ikke skyldes naturkrefter. Vi kan skatte arv og formue bedre, vi kan stoppe vikarbyråer og innleie som gjør arbeidsfolk maktesløse og presser folk til å godta lønn og vilkår de helst vil slippe unna, vi kan legge til rette for økt fagorganisering, og vi kan også regulere arbeidsinnvandringen så ikke arbeidsgivere kan utnytte arbeidskraft fra Øst-Europa for å presse ned lønningene. Alt dette kan Stortinget gjøre. Da må vi være ærlige på hva problemene skyldes, og slutte med bortforklaringer og avsporinger.

I år er det 15 år siden den forrige maktutredningen ble lagt fram. Nå trengs det en ny. Det kan gi grunnlag for en nødvendig debatt om makt, åpenhet og demokrati i dagens Norge. Øyvind Østerud, som var sjef for den forrige maktutredningen, er enig med oss i at det kan være en veldig god idé å se grundigere på arbeidsliv gitt debattene om sosial dumping, fremmedarbeidere og økt bruk av bemanningsbyråer som vi ser i dag. Vårt forslag er å se på nettopp dette i en ny maktutredning. Vi har hørt at den forrige utredningen ble satt i gang med et trontaleforslag fra Høyres Jan Petersen. Vi fremmer et lignende forslag i dag på vegne av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Rødt og håper det blir flertall eller til og med enstemmighet i salen for dette gode forslaget.

Eidsvollsmennene var ikke særlig klarsynte når det gjaldt fordeling av makt og rikdom mellom kjønnene. De skrev aldri inn noe forbud i Grunnloven mot å gi kvinner lavere lønn enn menn, heller ikke for arbeid av lik verdi. I år er det ti år siden Likelønnskommisjonen la fram sine forslag, men fortsatt tjener kvinner bare 87 kroner for hver hundrelapp menn tjener. Det foregår en systematisk nedvurdering av den jobben som gjøres i kvinnedominerte yrker, en slags verdsettingsdiskriminering som gjør at mange kvinner blir mindre fri og mer avhengig av mannens inntekt og velvilje. Denne urettferdigheten må ta slutt, det er tid for likelønn, og vi er på overtid allerede. Rødt fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge fram en sak om å heve lønnsnivået i de kvinnedominerte yrkene i offentlig sektor, og vurdere en likelønnspott for disse, som kommer i tillegg til ordinære tariffoppgjør og fordeles etter forhandlinger mellom partene.»

Akkurat nå kan norsk politikk ligne litt på en slags stortingsutgave av Skal vi danse på TV 2, selv om Carl I. Hagen ikke er med denne gang. Hvem som får fortsette, og hvem som skal ut, er helt uvisst. Men én ting er sikkert: Rødt vil fortsette arbeidet for politisk gjennomslag, for en profittfri velferd, for en slagkraftig fagbevegelse, for en rettferdig miljøpolitikk, for lokalsykehus og lokaldemokrati, for åpenhet, fred og selvråderett. Mange undervurderte nok hva Rødt kunne få til med Fremskrittspartiet og Høyre i regjering. Vi vil fortsatt være en utfordrer som kan overraske, uansett om statsministeren kommer fra Høyre eller fra Arbeiderpartiet.

Med dette tar jeg opp Rødts forslag.

Statsråd Anniken Hauglie [13:22:12]: Utviklingen i arbeidsmarkedet er god. Etter krevende år ser vi nå at bedriftene etterspør arbeidskraft. Ledigheten synker, og sysselsettingen øker. De to siste årene har det blitt hele 70 000 flere sysselsatte, og for første gang på ti år stiger nå sysselsettingsandelen. Den registrerte ledigheten er på sitt laveste nivå på nesten ti år, og den har avtatt i hele landet. Det er det verdt å glede seg over.

Utsiktene for norsk økonomi tilsier at det vil være stort behov for arbeidskraft framover i de fleste bransjer landet rundt. Vi har nå en historisk mulighet til også å mobilisere flere av dem som står utenfor arbeidslivet, inn. Det er viktig for den enkelte og for å dekke arbeidslivets behov for folk, men det er også avgjørende for et bærekraftig velferdssamfunn.

Vi skal derfor bruke både de gode konjunkturene og politikken til å få flere i jobb. I Jeløya-plattformen har regjeringen tatt initiativ til en inkluderingsdugnad for å få flere inn i arbeidslivet. Den innebærer samarbeid mellom ulike aktører, offentlige som private, og ulike sektorer. Jobbene er i bedriftene der ute. For å lykkes er det derfor viktig å ha arbeidsgiverne og de tillitsvalgte med på laget.

Arbeid er den viktigste veien ut av fattigdom og til å skape det livet man vil leve for seg og sin familie. Samtidig må vi sikre dem som ikke kan jobbe, en anstendig inntekt å leve av. En forsterket arbeidslinje og forventning om aktivitet i velferdsordningene er viktige virkemidler for å sikre den enkeltes mulighet til å stå på egne ben og derigjennom også velferdsstatens bærekraft. Flere justeringer i inntektssikringsordningen er gjort for å tilrettelegge for overgang fra stønad til arbeid. Innføring av aktivitetsplikt for unge sosialhjelpsmottakere ble innført i 2017. Nå ser vi nedgang i antall unge sosialhjelpsmottakere. Dette er positivt for den som kommer i arbeid eller utdanning, men også for samfunnet som helhet.

Det er gjort flere endringer i regelverket for arbeidsavklaringspenger for å sikre raskere avklaring. Regjeringen oppnådde i vår enighet med partene i arbeidslivet om nye pensjonsordninger for offentlig ansatte. Når vi nå kan fullføre pensjonsreformen, får offentlig ansatte bedre uttelling av å stå lenger i jobb, det blir lettere å kompensere for effekten av levealdersjusteringen, og det vil bli enklere å bytte jobb mellom privat og offentlig sektor uten at man mister opparbeidede rettigheter. Å lose pensjonsreformen trygt i havn har vært viktig for regjeringen og for et bredt flertall i denne sal.

De fleste har høy levestandard og lever gode liv i Norge, men ikke alle. For mange står utenfor arbeidslivet og andre sosiale arenaer som gir fellesskap og tilhørighet. Noen rammes av fattigdom og utenforskap. Det øker risikoen for større sosiale forskjeller og for integreringsutfordringer, og det utfordrer den økonomiske og sosiale bærekraften i velferdsordningene våre. Å redusere fattigdom og bidra til inkludering og integrering er derfor blant utfordringene som løftes i Jeløya-plattformen. Et samfunn med små forskjeller der alle kan delta og få mulighet til å bidra, er et viktig politisk mål for regjeringen.

De viktigste tiltakene for å motvirke fattigdom og unngå større forskjeller er en skole som løfter alle elever, uavhengig av bakgrunn, et åpent arbeidsliv med plass til alle og et sosialt sikkerhetsnett som fanger opp dem som trenger det. Vi må ta inn over oss at vi fortsatt har en vei å gå, men flere av initiativene regjeringen har tatt og vil ta, vil føre oss ytterligere framover på veien.

I Norge har de fleste et godt arbeidsmiljø. Ni av ti trives på jobb. Andelen kvinner som jobber heltid, har økt til 63 pst. i 2017. Færre arbeider ufrivillig deltid. Men selv om helhetsbildet er bra, er det fortsatt utfordringer i enkelte bransjer og yrker. Arbeidslivet må være trygt for alle. Seriøse bedrifter skal ha rettferdige konkurransevilkår, og skatter og avgifter skal betales inn. Regjeringen prioriterer derfor innsatsen mot arbeidslivskriminalitet og useriøse arbeidsforhold og vil intensivere jakten på dem som driver ulovlig og utnytter sårbare personer i arbeidsmarkedet.

Anette Trettebergstuen (A) [13:38:29]: Statsråd Hauglie sa at små forskjeller er et mål. Hvis små forskjeller er et mål, er det underlig at vi har en høyreregjering som på område etter område bevisst øker forskjellene i det norske samfunnet med politikken de fører. Forskjellene øker mellom by og land. Forskjellene øker mellom dem som har mest, og dem som har minst. Forskjellene øker mellom kvinner og menn. Forskjellene øker også på det området som statsråd Hauglie har ansvaret for – mellom dem i jobb og dem uten jobb. I tillegg har vi en regjering som systematisk ikke lytter – verken til fagfolk eller til vanlige folk – men som hopper bukk over folks hverdagsutfordringer og kjører på med blind, ideologisk høyrepolitikk. Et godt eksempel på det er også fra statsråd Hauglies ansvarsområde – da regjeringen hoppet bukk over alle fagforeningene og vanlige folks behov når de kjørte på med mer midlertidighet i arbeidslivet og mer innleie og avskaffet våre virkemidler mot ufrivillig deltid. De lyttet ikke da heller. De dro på seg en generalstreik, men fortsatte å hevde at dette var til arbeidsfolks beste. De kjørte på med ren høyrepolitikk mot folks vilje og mot de reelle behovene i arbeidslivet.

Vi i Arbeiderpartiet kjemper for et arbeidsliv med plass til flere, der flere kan få fast jobb, for det er det som skaper trygghet og frihet i livet, der færre må kjenne på tidsklemma, der flere kan få til kombinasjonen av arbeidsliv og familieliv på en god måte, og der ingen må stå med lua i handa og korttidskontrakter.

Et annet eksempel på den blinde, ideologiske høyrepolitikken, som er direkte skadelig, er at de mest utsatte ungene våre, de som trenger omsorg aller mest og må få det fra barnevernet, skal kommersielle aktører kunne drive butikk på, tjene penger på, ved å ta ut profitt av fellesskapets ressurser, penger som skulle gått til bedre omsorg for ungene. Ja, dette er uforståelig.

Arbeiderpartiet vil sikre at fellesskapets ressurser kommer de mest utsatte ungene til gode, at pengene skal gå til mer varme og mer omsorg, ikke til profitt. Derfor mener vi at barnevernet skal drives av det offentlige eller av ideelle krefter.

Et tredje eksempel er likestilling. Trontalen nevnte ikke likestilling med et ord. Sånn sett fortsetter jo regjeringen sin støe kurs. Likestillingen er satt i revers under denne regjeringen. Høyreregjeringen har svekket de likestillingspolitiske verktøyene som har gjort Norge til et av verdens mest likestilte land. De kuttet i pappapermen, men heldigvis fikk vi i opposisjonen for akkurat et år siden i voteringen til den tilsvarende debatten økt den igjen. Regjeringen kutter også til dem som hver eneste dag der ute hvor folk jobber og bor, ute i kommunene, gjør jobben med å gjøre flere folk likestilt, som gjør jobben med at flere skal få oppleve større frihet i livet sitt, mer respekt og mer likeverd. Ja, for det er det økt likestilling handler om. Når de som gjør denne jobben, de som jobber på likestillingssentrene, de som jobber i ombudet, eller de tusenvis som jobber gjennom de frivillige organisasjonene, får kutt i budsjettene, får de beskjed om at de skal gjøre mindre, ikke mer, samtidig som vi vet at utfordringene er store. Vinterens debatt om seksuell trakassering og metoo er bare ett eksempel på et uvesen som må bekjempes hardere. Kvinners rett til kontroll over egen kropp er ikke reell. Men hva skjer? Jo, da Likestillingsombudet ba om en skarve million kroner ekstra i revidert statsbudsjett for å kunne håndtere mengden av forespørsler om å holde kurs rundt om i landet, hva var svaret fra regjeringen? Det var nei. Det gikk altså ikke an.

Arbeiderpartiet vil gå i en annen retning. Vi vil styrke, ikke svekke, likestillingen, for økt likestilling gir folk mer frihet og reell valgfrihet. Regjeringens resultater peker i motsatt retning. Resultatet av høyrepolitikken er større forskjeller. At noen må stå igjen, er mindre likestilling, økt ulikhet. Arbeiderpartiet tror på noe annet. Vi vet at de store utfordringene løses best i fellesskap, og vi vet at vi står sterkere sammen.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [13:43:53]: Vi har et samfunn som er preget av tillit, åpenhet og små forskjeller, selv om man av og til skulle tro noe annet ut fra dem som taler fra denne talerstolen. Vi har en stat som har et solid sikkerhetsnett for dem som trenger det, og som skal bidra til at alle får samme muligheter i livet. En god oppvekst og et trygt nærmiljø gir de beste muligheter til å skape sitt eget liv. Familiepolitikk er derfor viktig.

For Høyre er familien samfunnets viktigste sosiale fellesskap. Det offentlige skal støtte opp om familien, men det offentlige skal ikke styre den. For SV og Arbeiderpartiet er familiepolitikk et område for intens styring. Det ble nevnt blind ideologi, og det kan jeg kanskje slutte meg til når det gjelder styring av familiene. Ja, for det er ikke grenser for detaljering av hva staten skal bestemme om hva som er bra for familien. Her er vi kanskje ved noe av kjernen i forskjellen mellom SV og Arbeiderpartiet på den ene siden og den verdikonservative tenkning og retning på den andre siden. For Høyre må det være en balanse mellom det sivile samfunnet og staten. Det må være en grense for statlig innblanding. Det er grenser for politikk.

Samfunnet skal bygges nedenfra. Derfor er vi opptatt av at familien og lokalsamfunnet skal få større makt og større innflytelse over egne beslutninger og egen hverdag. Fordi alle barn og familier er forskjellige, ønsker vi at familien skal ha den omsorgsløsningen som passer dem best. Mange står overfor følgende valg: Skal vi velge en god barnehageplass, eller skal vi faktisk benytte oss av muligheten til å være hjemme litt til? Kontantstøtten gir flere mulighet til å foreta det reelle valget. Vi tror at familiene selv er de beste til å ta beslutningene om hva som er bra for seg og sine. Sammen med Kristelig Folkeparti har vi derfor styrket kontantstøtten og gjort den mer fleksibel, slik at den også kan benyttes sammen med deltids barnehageplass.

En god og trygg oppvekst fordrer – foruten en trygg base – et godt nærmiljø, en god barnehage, en god skole og tilgang til fritidsaktiviteter. Regjeringen har, sammen med Kristelig Folkeparti, derfor økt innsatsen på disse områdene gjennom ti budsjettforlik. Det er vedtatt en ny rammeplan for barnehager, det er innført en minstenorm for bemanning i barnehager, kvaliteten er styrket i barnehager, det er innført spesialistlærer i skolen, og ikke minst er det innført en lærernorm, det er innført tilskuddsordninger til fritidsaktiviteter, og det er tilført mer penger til lokale idrettslag og foreninger. Ideell og frivillig sektor har fått bedre rammevilkår, og frivillighetserklæringen mellom KS, regjeringen og frivillige organisasjoner som jobber med barn og unge, ble undertegnet i 2016.

I trontalen ble barn i lavinntektsfamilier trukket fram særskilt. Det er en særskilt utfordring med lavinntektsfamilier og barn som trenger å bli sett og hørt. Barnehage og skole er de viktige arenaene for å bekjempe sosial ulikhet og utenforskap, og tiltak som gratis kjernetid i barnehage og skolefritidsordning er innført i mange kommuner, også i min hjemkommune, Drammen, som var tidlig ute. Målet er at alle kommunene skal ta dette i bruk. Kommunene har altså fått tilskudd til å motvirke forskjeller. Hele 270 mill. kr er satt av til dette i år. Det er en formidabel økning fra da vi overtok i 2013.

Mange kommuner har nå innført ordningen med gratis utlån av utstyr. Det ønsker vi at alle kommuner skal ha. Uavhengig av foreldrenes økonomi skal barna kunne delta i aktiviteter. Det er bra at regjeringen skal legge fram en stortingsmelding om hvordan vi kan redusere forskjeller. Det er viktig å ha en politikk som støtter familienes valgfrihet. Vil man at barnet skal gå på en montessoriskole, i en menighetsbarnehage, eller faktisk ikke delta i organisert idrett eller annen aktivitet, så er det helt fint. Vi ønsker ikke statens eller venstresidens overstyring.

Statsråd Jon Georg Dale [13:56:54]: Det er snart fem år sidan Noreg fekk ny regjering. Sidan den gongen har vi reformert ein heil sektor. Det har vi gjort samtidig som det har vore full fart i utbygginga og vedlikehaldet av infrastrukturen. Omstillingsevna og -viljen til tusenvis av tilsette i sektoren har vore fantastisk og overgår langt den omstillingsviljen vi har sett i delar av opposisjonen.

Då vi etablerte Nye Veier, var det til protestar frå venstresida. No byggjer dei vegar raskare og billegare enn mange hadde tort drøyme om, og Arbeidarparti-ordførarane står i kø for å få sine vegprosjekt inn i selskapet.

Då samarbeidspartia gjennomførte jernbanereforma for å få ei meir effektiv jernbane, protesterte også opposisjonen. No veks talet på dei som tek tog, år for år. Det var 10 millionar fleire som reiste med tog i 2017 enn i 2013. Nye selskap står klare og vil konkurrere om å gje passasjerane eit betre togtilbod. Men i Senterparti-land er skepsisen framleis stor til å bruke private selskap, sjølv om erfaringane viser at meir konkurranse gjev meir jernbane for pengane.

Også når vi gjennomfører ei bompengereform som skal spare bilistane for unødige bompengar, møter vi motstand frå opposisjonen. Men no er snart den siste avtalen på plass, og vi går frå mellom 50 og 60 bomselskap til 5. Som ein del av reforma brukar vi også ein halv milliard kroner i året for å redusere kostnadene for bilistane.

Bilavgiftene er nesten 2 mrd. kr lågare no enn då Framstegspartiet kom i regjering, inkludert bompengane. Slik hadde det ikkje vore utan oss.

Vår regjering har, i samarbeid med Kristeleg Folkeparti, lagt fram tidenes mest ambisiøse nasjonale transportplan. Ikkje berre skal vi byggje meir, men vi skal vedlikehalde betre. Og vi skal ta i bruk ny teknologi, for framtida bankar på døra. Difor må vi deregulere, pilotere og modernisere måten vi tenkjer transport på.

Klimautfordringa krev meir enn festtalar; ho krev resultat. Difor skal transportsektoren levere utsleppskutt. I 2017 gjekk utsleppa frå biltrafikken ned med nesten 10 pst. samanlikna med året før. I september i år var nær halvparten av bilane som vart selde i Noreg, ein elbil. Arbeidet for ein klimasmart transport held fram, samtidig som denne regjeringa, i motsetnad til delar av opposisjonen, har respekt for at mange treng bilen for å få kvardagen til å gå opp.

Vi er langt frå ferdige. Nye reformer står for tur. Fleire vegar skal byggjast ut. Sidan 2002 har T-bana i København vore autonom. Under denne regjeringa er det no i gang prøveprosjekt med autonome bussar i Noreg. Bildelingsselskapa poppar opp, folk endrar reisevaner, og dei reiser meir. I mellomtida går det lengre og lengre tid mellom kvar tur drosjesjåførane i byane får. Difor må vi endre taxinæringa. Det er regjeringa i gang med.

Den digitaliserte tidsalderen er her. Noreg ligg i verdstoppen når det gjeld tilbod og bruk av mobil, breiband og internett. Vår marknadsbaserte breibandspolitikk har vist seg vellykka. 82 pst. av husstandane har tilbod om høghastigheitsbreiband i dag, mot berre 63 pst. i 2013. Nesten ingen husstandar manglar grunnleggjande breiband.

Digitaliseringa gjev folk raskare tilgang på informasjon, nye måtar å organisere seg på og endra bruksmønster. Det medfører endringar for Posten, for folk brukar rett og slett ikkje postvesenet i same grad lenger.

Vi skal flytte meir gods frå veg til bane og sjø, og vi skal styrkje konkurransekrafta til sjøtransporten.

Flytilbodet er ein viktig del av kollektivtilbodet i distrikta, og vi må betre moglegheitene for lønnsame kommersielle ruter.

Statens vegvesen må fortsetje omorganiseringa når dei nye regionane no overtek meir av ansvaret.

Medan vi held fram med dei strukturelle endringane, skal vi byggje, vedlikehalde og drifte infrastrukturen på ein måte som gjer at vi får meir igjen for pengane. Gode vegar, moderne digital infrastruktur, effektiv jernbane og eit kollektivtilbod som fungerer, er avgjerande for konkurransekrafta til norsk næringsliv og for at folk skal få hente i barnehagen, kome seg på jobb og bu og virke i heile landet. Difor skal vi satse vidare på samferdsel i dei komande åra.

Geir Pollestad (Sp) [14:14:16]: Fisk er ein fantastisk ressurs. Fisken har enorm verdi for Noreg. Fisket gjev oss inntekter. Fisket sikrar oss busetjing og levande lokalsamfunn langs heile kysten, og det gjev moglegheit til å driva vidareforedling langs kysten. Fisk er rett og slett eit viktig bidrag for å skapa arbeidsplassar i Noreg. Å forvalta desse ressursane krev at me som politikarar har eit æveperspektiv på politikken.

Regjeringa har varsla at ho vil leggja fram fleire store saker på fiskerifeltet. Senterpartiet fryktar at regjeringa vil ta fiskeripolitikken i feil retning. Det vil vera eit historisk feiltrinn om ein legg til rette for å sentralisera fiskeria og samla stadig meir av ressursane på færre hender.

Senterpartiet meiner at ressursane i havet og langs kysten er fellesskapet sin eigedom og skal sikrast for framtidige generasjonar. Me må ha ei berekraftig forvalting, og ikkje minst må me sikra nasjonal kontroll over fisken. Fiskeriressursane i Noreg skal framleis vera eigde av det norske folk i fellesskap.

Ein god fiskeripolitikk handlar ikkje om størst mogleg båtar. Ein god fiskeripolitikk handlar om å ha nokre grunnleggjande prinsipp som ein byggjer politikken på. Ein fiskareigd flåte er viktig. Det er viktig at fiskarane har hand om fyrstehandsomsetninga av fisken, gjennom fiskesalslaga. Fiskeria skal bidra til levande lokalsamfunn langs heile kysten. Fiskerirettane skal ikkje privatiserast, og staten skal ikkje skattleggja næringa i hel. Verdiskapinga skal vera igjen langs kysten.

Det har vore vanskeleg å sjå kva regjeringa vil med fiskeripolitikken. Per Sandberg var ein fiskeriminister utan retning. Me får håpa at den nye fiskeriministeren har kompass, for denne næringa treng ein klar kurs, og hovudpunkta frå Senterpartiet er tydelege.

For det fyrste: Me må bremsa kapitalgaloppen som går føre seg i fiskerinæringa, sånn at det vert mogleg for ungdomar å koma inn i næringa. Difor må me endra dagens system, og me må greia å endra det på ein måte som gjer at dei som har investert, ikkje vert skadelidande.

For det andre: Ideen om grunnrenteskatt på fiskeri må vrakast.

For det tredje: Selskap som har teke på seg forpliktingar for å sikra verdiskaping i Noreg, må overhalda desse. Viss ikkje må det få konsekvensar.

For det fjerde: Strukturkvotane er tidsavgrensa og skal framleis vera det.

For det femte: Det er viktig for Senterpartiet å ha ein variert fiskeflåte. Det vil seia at det ikkje er noko stort behov for vidare strukturering av flåten.

Senterpartiet vil bidra i Stortinget til å finna løysingar for ein langsiktig fiskeripolitikk, men å vera med på ein politikk med ytterlegare sentralisering er uaktuelt for oss. Det er mange i fiskerinæringa som er fortvila og bekymra for framtida, og det er forståeleg med den usikkerheita som har vore og er rundt fiskeripolitikken.

Vår oppgåve er å landa dette og sikra ein langsiktig fiskeripolitikk som gjev spreidd eigarskap, og som gjer at ungdomar ser moglegheiter til å verta fiskarar. Ikkje minst vil Senterpartiet vera oppteke av at fisket og fiskebåtane skal vera på norske hender. Difor må me skjerpa inn når det gjeld utlendingar si moglegheit til å eiga båt og driva fiske i Noreg. Det gjeld òg det tjuvfisket som er fordekt som turistfiske, som går føre seg i stor stil. Der må ein ha ein langt tøffare innsats for å få stoppa det.

Fiskeri er ei moderne framtidsnæring. Noreg er ein fiskerinasjon. Då må me jobba for reine hav. Me skal ikkje driva olje- og gassverksemd i dei mest sårbare områda, som Lofoten og Vesterålen. Me må auka fangsten av kval og sel, sånn at me sikrar balansen i økosystemet. Senterpartiet ynskjer å vera ei tydeleg røyst i fiskeripolitikken. Han er ein sentral del av både næringspolitikken og distriktspolitikken. Då kan me ikkje la blårussen få lov til å bestemma retninga.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [14:27:49]: Denne sommeren bør ha vært en vekker for mange. Det har vært ekstrem tørke, ikke bare i Norge, men i hele Europa, og det går direkte ut over matproduksjonen som vi er så avhengig av. Det har vært massive skogbranner, som både gjør materiell skade og har kostet liv. Det har vært stadige varmerekorder jorden rundt. Vi tenker kanskje tilbake på en fin sommer her, men også hetebølger tar liv – over 100 døde av varmen i Japan og rundt 70 i Canada. Klimaendringene er ikke lenger noe framtidsscenario. Det skjer nå, og da må vi også handle nå.

Regjeringen sier i trontalen at de vil oppfylle Norges klimaforpliktelser. Det høres jo bra ut, men det er ikke sant, for regjeringen har avlyst klimaforliket. Oppfølgingen er ikke nevnt i trontalen, og i klimameldingen finner vi ingen tiltak. Vedtaket fra 2012 om å kutte klimagassutslipp innen 2020 står fortsatt. Regjeringen har bare gitt opp å gjennomføre det.

Derfor fremmer SV og Arbeiderpartiet i dag et representantforslag med nærmere 40 tiltak for å redusere klimagassutslipp og omstille Norge til et nullutslippssamfunn. Vi kan og bør gjøre mer, og det er forskjellen mellom høyre- og venstresiden i klimapolitikken. Vi ønsker å gjøre mer. Vi erkjenner at verden – og Norge – ikke er på vei til å lykkes med å bekjempe klimaendringene. Det må vi være ærlige om. Fortsetter vi som nå, vil både vi og barna våre oppleve katastrofale klimaendringer.

Tiden går fort. Da jeg startet som miljøaktivist, hadde jeg hjemmelagede plakater der jeg hadde tegnet Blekkulf og satt en strek over bilene jeg hadde tegnet. Da var det lenge til 2050! Det er 30 år til verden må ha kuttet 80 pst. av klimagassutslippene sine, og 30 år til Norge må være et nullutslippssamfunn. Fordi vi har så dårlig tid, må vi forstå at investeringene og beslutningene vi tar i dag, avgjør om vi vil lykkes med å bekjempe klimaendringene. Det vil ikke fungere med en massiv innsats i 2049. En bygning som bygges i dag, kommer til å stå i 100 år eller mer. En ny fabrikk investerer i produksjonsmidler som er i drift i mange tiår fram i tid. En ny bil, kjøpt i dag, kjører fortsatt på veiene om 15 år. Oljefeltene som regjeringen skryter av i beretningen om rikets tilstand, som settes i gang nå, vil fremdeles produsere olje i 2070 – 20 år etter at verden skal ha kuttet 80 pst. av klimagassutslippene.

Vi foreslår i dag nærmere 40 tiltak for å kutte klimagassutslipp fordi det er mulig å gjøre mer. Vi trenger ikke å vente på at andre land eller andre generasjoner skal gjøre jobben for oss. Når regjeringen sier de vil fornye bilparken, viser vi hvordan – uten å måte hogge regnskog. Vi viser hvordan byggeplassen kan bli fossilfri, og hvordan kollektivtransporten kan bygges ut. Vi viser hvordan bygningene våre kan bli grønne og fossilfrie, og hvordan skipstrafikken i de sårbare delene av kysten vår ikke kan operere på tungolje. Og vi viser hvordan vi kan bli best på nullutslippsindustri som vil sikre konkurransedyktige og grønne arbeidsplasser for framtiden.

Beslutningene vi tar i dag, her i huset og i næringslivet, vil avgjøre om vi lykkes med å bekjempe klimaendringene. De beslutningene vi tar i dag, må kunne forsvares i lys av verdens behov for å kutte utslipp i 2030 og i 2040. Jeg tror flere her på Stortinget vil være med og gjøre mer for klimaet, for vi vet at folk der ute, utenfor dette huset, ønsker at vi skal gjøre mer. Derfor inviterer vi dere med på et nytt klimaforlik med konkrete forslag for å kutte klimagassutslipp. Jeg håper vi kan gå sammen om at klima er viktigere enn alt annet. Det er viktigere enn politisk spill, og det er viktigere enn politisk prestisje. Derfor bør vi gå sammen om et nytt klimaforlik.

Olaug V. Bollestad (KrF) [14:32:49]: Jeg er takknemlig over å bo i et land hvor vi er opptatt av likeverd, likestilling og inkludering. Allikevel kan avstanden mellom politiske intensjoner og virkeligheten for enkeltmennesker være svært stor.

Jeg tenker på Hannah. Hannah mistet førligheten etter at hun falt av hesten sin som 14-åring. Det resulterte i brudd i nakken og varige lammelser som gjør at Hannah er avhengig av brukerstyrt personlig assistanse, BPA, for å kunne delta i skole og fritidsaktiviteter på lik linje med alle andre. Hannah opplever en kamp mot systemet. Det er forskjell fra kommune til kommune og mellom bydeler i én kommune når det gjelder hvor mange timer med brukerstyrt personlig assistanse hun kan få. Det betyr at Hannah er bekymret for å flytte for å studere, for hun er redd hun vil få et annet antall BPA-timer enn det hun har i dag.

Jeg tenker på Nathaniel. Nathaniel er født med Downs syndrom. Annet hvert år må Nathaniel og hans foreldre gå til fastlegen for å få en bekreftelse på at Nathaniel fortsatt har ett kromosom mer, og levere denne til Nav.

Og jeg tenker på Jon. Jon er i dag en voksen mann på 63 år. Han mistet den ene foten sin som tenåring og har brukt en ganske stor protese hele livet. Da han var 18 år, fikk han tilbud fra trygdekontoret, som det het den gangen, om en god uføretrygd, for det var enklest for samfunnet. Jon valgte annerledes. Han ville ta utdanning og har jobbet med robotisering til den dag i dag.

Disse enkeltmenneskene er eksempler på virkeligheten for veldig mange. Dette forteller oss at vi må gjøre mer for å sikre mangfold og likeverdighet i samfunnet vårt. Derfor lanserer Kristelig Folkeparti en likeverdsreform.

Det vi vil, er å legge til rette for at flere mennesker med nedsatt funksjonsevne kan være yrkesaktive, slik som Jon. Vi vil styrke tiltakene for et inkluderende arbeidsliv. Vi vil også ha flere tiltaksplasser for personer med nedsatt funksjonsevne, flere plasser for varig tilrettelagt arbeid, og vi sier nei til konkurranseutsetting, for veldig mange av disse trenger stabile rammer rundt seg.

Vi vil fortsette med tiltak som HELT MED, som viser at det er mulig å inkludere de med en funksjonsnedsettelse i vanlig arbeid. Jeg fikk følge dette nede i sentrum av Oslo og fikk se en kvinne få jobb på Scandic Hotels. Hun skrev under på en arbeidskontrakt, og de på kjøkkenet sa: Det blir et bedre arbeidsliv når vi har et mangfoldig arbeidsliv.

Vi vil endre BPA-ordningen til et likestillingsverktøy. Personer med spesielle behov må kunne delta i samfunnet på lik linje med sine medmennesker. Vi ønsker at Hannah får bistand til å delta i samfunnet, og at Hannah kan flytte hvor hun vil og gå på skole hvor hun vil. Det skulle bare mangle.

Vi vil endre dagens hjelpestønadsordninger og dokumentasjonskrav, da reglene demonstrerer hvor manglende tilliten og respekten er for mennesker med varige funksjonsnedsettelser, slik at Nathaniel og foreldrene hans kan slippe å måtte gå til fastlegen og Nav annet hvert år. Familier skal ikke tynges ned av uforståelige, byråkratiske ordninger.

Sist, men ikke minst: Kristelig Folkeparti vil fortsette kampen mot sorteringssamfunnet og for et inkluderende samfunn. Den medisinske vitenskapen må brukes til å forebygge og behandle – ikke til å identifisere barn i mors liv med redusert funksjonsevne eller sykdommer som ikke kan behandles.

Kristelig Folkeparti vil kjempe for et samfunn forankret i det kristne menneskesynet, der din verdi ligger i den du er, framfor det du presterer – et samfunn der etikken styrer teknikken, ikke omvendt, et varmere samfunn som skal gi plass til alle, og som har bruk for alle.

Abid Q. Raja (V) [14:46:09]: Da Venstre gikk inn i Solberg-regjeringen ved begynnelsen av året, gjorde vi det med en klar målsetting. Det var å bidra til å gjøre regjeringen grønnere, rausere og mer sosialliberal. Vi gjorde dette fordi vi tror at vi kan levere enda mer i regjering enn på Stortinget, og gode forhandlinger på Jeløya leverte en framtidsrettet regjeringserklæring som dreide regjeringens politikk inn mot sentrum i norsk politikk.

Trontalen viser også hva regjeringen kommer til å jobbe med de kommende årene. Utenom den viktige prioriteringen det er å skape et tryggere samfunn og hindre at barn og unge utsettes for vold og overgrep, og ikke minst sikre at Norge har et troverdig forsvar, løfter trontalen fram særlig seks utfordringer. Det er å omstille norsk økonomi til å skape nye arbeidsplasser, oppfylle Norges klimaforpliktelser, skape et inkluderende arbeidsliv, sikre velferdsgoder i en tid hvor andelen eldre øker, redusere fattigdom og gjennomføre et integreringsløft.

Opposisjonen har i går kritisert talen. Men jeg vil gjerne utfordre opposisjonen til å være konkret. Hvilke av disse utfordringene eller løsningene som regjeringen skisserer, er de egentlig uenig i? En ting er i helt generelle ordelag å hevde at talen ikke var god nok, slik vi hørte Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre, gjøre i går. Noe annet er å være helt konkret.

Da jeg engasjerte meg i politikken, gjorde jeg det fordi jeg ønsket et rausere Norge. Jeg ønsket meg et Norge som tok vare på dem som trengte det, som viste nestekjærlighet overfor dem som lider, og som setter mennesker i stand til å fatte sine egne frie beslutninger. Enkeltmennesket sto alltid i sentrum for meg, og jeg er fremdeles opptatt av enkeltmenneskets mulighet til utfoldelse i et fellesskap. Det fellesskapet bygges nedenfra, i kirken eller moskeen, på biblioteket, på fabrikkgulvet eller i kantina. Raushet må ikke og kan ikke dikteres ovenfra. Den rausheten må komme gjennom de lokale fellesskapene som vi kjenner så godt. Regjeringens rolle er å forsterke slike initiativer og gi mennesker mer reelle valgmuligheter. Den første oppgaven vi står overfor, er derfor å bedre vilkårene til barn og unge både i Norge og internasjonalt.

Jeg er stolt over at partiet mitt har tatt steget inn i regjering. Det var det riktige å gjøre for å gjøre Norge til et rausere samfunn. At vi har gått i regjering, har allerede latt seg merke. Regjeringen vil f.eks. ikke fire på bistandssatsingen, den vil øke den med 2,5 mrd. kr. Det gjør regjeringen for å holde 1-prosentmålet. Dette er en målsetting som også er nedfelt i Jeløya-plattformen, og som vil bli gjennomført i forslaget til statsbudsjett – slik vi har hørt nå i media – som kommer til å bli framlagt på mandag. Denne satsingen er ingen selvfølge.

Bistand er et uttrykk for internasjonal solidaritet og medmenneskelighet. Det sier noe om Norge som samfunn at vi har gjort det klart at vi skal oppfylle 1-prosentmålet for bistand. Vi leverer på våre internasjonale forpliktelser. Vi er et eksempel til etterfølgelse og hjelper dem der ute som trenger det mest.

En slik kraftig satsing på fattigdomsbekjempelse internasjonalt må samtidig gå hånd i hånd med satsing på å bekjempe fattigdom også her til lands. Det er et verdispørsmål som opptar alle oss som vil skape like muligheter for barna våre. Jeg hadde ikke selv klart å karre meg ut av de økonomiske og sosiale forholdene jeg var født inn i, om det ikke hadde vært for nettopp samfunnsinstitusjonene rundt oss, bibliotekene, lærerne, de som turte å oppmuntre enkeltbarnet. Det gikk bra med meg, og det går tross alt bra med mange – men det går fremdeles ikke bra med mange av de barna som blir født inn i familier med dårlig råd, dårlig utdanning hos foreldrene, dårlige boforhold.

Vi sier at en god barndom varer livet ut, men dessverre vet vi at en dårlig barndom også kan vare livet ut. For dagens barn og unge er det først og fremst i skolen, i barnehagen og i fritidsaktivitetene at inkluderingen best kan finne sted. Spesielt for minoriteter er fellesskapet i disse utdanningsinstitusjonene utrolig viktige. Derfor er jeg glad for at partiet mitt tilhører en regjering som har utvidet tilbudet om gratis kjernetid i barnehagene, og hever inntektsgrensen. For disse barna vil tid i barnehagene bety mye for språkutvikling, sosiale ferdigheter og grunnleggende kunnskaper, som senere vil være avgjørende for om de kommer seg ut av videregående skole med et vitnemål. Ikke alle har fått tilgang til et slikt godt barnehagetilbud i sin barndom, men jeg er glad for at våre barn og kommende generasjoner vil nyte godt av et slikt tilbud.

For å avrunde: Jeg vil si at ingen partier bør hevde at de har enerett på raushet eller gode intensjoner i norsk politikk, eller verdier eller sjel. Forskjellen mellom høyresiden og venstresiden i norsk politikk er ikke de gode intensjonene, men hvordan vi ønsker å oppnå dem. For Venstre handler det om troen på enkeltmennesket, og ikke minst frihetsbegrepet, som handler om å sette folk i stand til å treffe sine egne valg, frie avgjørelser, uavhengig av bakgrunn. Jeg har tro på at regjeringen i sitt budsjettforslag og gjennom det som er varslet i trontalen, vil bidra nettopp til det – hjelpe enkeltindividet hvor det nå er i livet, og uansett i hvilken livssituasjon.

Statsråd Nikolai Astrup [14:59:35]: Mye går bra i Norge. Ledigheten går ned, sysselsettingen går opp, og velferden er styrket. De siste årene har regjeringen møtt frafall i skolen med et stort lærerløft. Vi har møtt frustrasjon over dårlige veier og manglende kollektivtransport med tidenes løft for vei og bane. Vi har møtt økte helsekøer med fritt behandlingsvalg og redusert ventetid. Og vi har redusert klimagassutslippene, bl.a. gjennom et grønt avgiftssystem, ny teknologi, investeringer i fornybar energi og en internasjonal satsing for å bevare regnskog.

Gjennom mange generasjoner har vi bygget et velferdssamfunn som vi kan være stolte av. Det er høy tillit mellom folk, og folk har tillit til institusjonene. Vi har relativt små forskjeller, mange i arbeid, og veien mellom bunnen og toppen av samfunnet er kort. Andelen som opplever å ha problemer med å få endene til å møtes, er halvert siden 2004.

Det er trygt å vokse opp i Norge. Vi har en god balanse mellom arbeid og fritid, og vi har bedre helse enn i mange andre land. Regjeringens mål er at det velferdssamfunnet vi har bygget opp gjennom mange generasjoner, skal bli bærekraftig, slik at også våre barn og barnebarn får glede av det.

Jeg vil trekke frem fire av regjeringens satsinger som er helt avgjørende for at vi får et bærekraftig velferdssamfunn. For det første må vi skape flere jobber. De må være lønnsomme, de må være bærekraftige, og de må bli til i privat sektor. Det skorter ikke på gode ideer blant norske gründere, antall nye bedrifter går opp hvert år, men skal kloke ideer bli til globale bedrifter, må de ha rammevilkår og investorer som gjør det mulig med eksport og industrialisering.

For det andre må vi kvalifisere folk til de nye jobbene: studenten som snart skal søke sin første jobb, innvandreren som nylig har kommet til Norge, 60-åringen som har mistet jobben på grunn av digitalisering. Vi skal bidra til at flere, uansett hvor i livet de befinner seg, får den kunnskapen og kompetansen de trenger for å ta del i arbeidslivet.

For det tredje må vi sikre at den økonomiske veksten skjer samtidig med en reduksjon i CO₂-utslippene. Vi må frikoble utslippsvekst fra økonomisk vekst og fortsette å levere på målene i Parisavtalen, både her hjemme og internasjonalt.

For det fjerde må vi fortsette arbeidet med å reformere, modernisere og prioritere i politikken. Bare da får vi et større rom for å satse på skole, helse, miljø, forsvar, beredskap og bistand til verdens fattigste. Hvis vi lykkes, vil vi få et mer inkluderende samfunn med mindre fattigdom, lavere utslipp og muligheter for alle.

Usikkerhet og uforutsigbarhet i verden har betydning for oss i Norge. Det berører oss når Storbritannia stemmer for Brexit og USA går ut av Parisavtalen. Det er små land, som Norge, som taper mest når krefter i ulike land ønsker mer alenegang og mindre fellesskap. Regjeringens internasjonale arbeid skal fremme fellesskap og samarbeid. Vi skal hegne om det multilaterale systemet, og vi skal være pådrivere i møte med store globale utfordringer, som klimaendringer og fattigdomsbekjempelse, for regjeringen vil ikke bare skape et bærekraftig velferdssamfunn i Norge, vi skal også bidra til å skape bærekraftige velferdssamfunn i resten av verden. Det gjør vi i solidaritet med våre medmennesker, og det gjør vi fordi det er i Norges interesse at verdens fattige lykkes bedre enn de gjør i dag.

Norge er en stor utviklingspolitisk aktør, og gjennom tydelige mål og prioriteringer, samarbeid med utvalgte partnerland og partnere, en effektiv og dyktig bistandsforvaltning og et bredt spekter av virkemidler kan vi bidra betydelig til at verden når FNs bærekraftsmål innen 2030. Regjeringens mål er å skape bærekraftige velferdssamfunn her hjemme, der barna våre får en trygg hverdag og muligheten til å følge drømmene sine i fremtiden. Men det skal vi gjøre uten å miste den store verden av syne.

Arild Grande (A) [15:10:28]: Mange land har opp gjennom historien opplevd stor rikdom, men få av dem har evnet å fordele godene. Vårt velferdssamfunn, der alle gis like muligheter, er adelsmerket over det landet vi har bygd opp. Det er gode norske verdier, jeg vil si sosialdemokratiske verdier – et land der mange er i jobb, der lønnsforskjellene er forholdsvis små, og der alle møtes i samme skolegård.

Vår velstand, våre fellesskapsordninger og like muligheter kom ikke av seg selv eller fordi vi hadde flaks og fant oljen. Det har kommet gjennom bevisste politiske valg og et arbeidsliv der ansvarlige parter har fordelt lønnsvekst forholdsvis likt mellom arbeidstakere og arbeidsgivere. Arbeidsmiljøloven har sikret oss like rettigheter. Sosialdemokratiske politiske løsninger har gitt gratis velferdsordninger og fordeling gjennom skatt.

I alle framskritt som har brakt Norge hit, sammen med de nordiske landene, som også i stor grad har valgt en sosialdemokratisk samfunnsmodell, har høyresiden snarere vært en bremsekloss enn en drivkraft. Mange har det godt i Norge. Høyresiden bruker det som et argument for å la være å ta tak i de problemene som folk opplever i hverdagen. Men Arbeiderpartiet vil aldri sitte rolig og se på at forskjellene øker, og at titusenvis av unge ikke slipper inn i arbeidslivet.

Vi har en regjering som helt siden 2013 har snakket om utenforskap og om inkludering uten å følge opp med tiltak. Vi har en regjering som hevder å stå på det seriøse arbeidslivets side, men som i regjeringsplattformen heier på et uorganisert arbeidsliv, som svekker arbeidsmiljøloven, og som ikke tar grep mot innleie og useriøsitet. Vi har en regjering som sier at den vil satse på økt kompetanse, men som ikke legger pengene som trengs, på bordet. Mens trontalen viderefører tradisjonen med fine ord fra regjeringen, øker forskjellene mellom folk og problemene i arbeidslivet.

Men det mangler ikke på alternativer til regjeringens kurs. Dersom regjeringen mente alvor med de fine ordene, kunne de bidratt til at flere kommer i jobb – i stedet kutter de i tiltakene. De kunne ha støttet stortingsflertallet i innstrammingene i adgangen til innleie – i stedet måtte Stortinget tvinge dette gjennom. De kunne ha satset på hele, faste stillinger – i stedet ønsker høyreregjeringen flere midlertidige ansettelser og et frislipp for bemanningsbransjen. Og de kunne ha sørget for pensjon fra første krone – i stedet lever de godt med urettferdigheten og kaller våre forslag for utidige.

Arbeiderpartiet er sterkt bekymret for utviklingen der de med lavest inntekt får redusert sin kjøpekraft, mens andre drar fra. Men trontalen vitner om at regjeringen ikke vil gjøre noe som helst for å motvirke økende forskjeller, for å sikre trygghet for hele, faste stillinger, for å øke grunnbemanningen i velferdsyrkene eller for å verne om familielivet. Derimot kjenner vi godt til regjeringens politikk med økte avgifter som rammer flatt, og en usosial skattepolitikk som øker forskjellene. Det varsles heller ingen konkrete grep for å styrke det organiserte arbeidslivet, til tross for at Stortinget for et år siden ga en klar beskjed til regjeringen om å prioritere arbeidet for høyere organisasjonsgrad. Dermed gjør regjeringen seg stadig mer irrelevant både i arbeidslivs- og i velferdspolitikken. For den har ingen politikk som tar vanlige folks bekymringer på alvor. Den har ingen politikk for å styrke fellesskapet, og den har ingen politikk for å fordele bedre.

Det er tydelig at det er opposisjonen som må ta ansvar dersom vi skal få til forbedringer som gir økt trygghet for enkeltmennesker og forutsigbarhet for familiene. Jeg har stor tro på at flertallet vil ta det oppdraget der dagens regjering har feilet. Arbeiderpartiet vil stille seg i front for å samle de partiene som vil være med på en politikk for sterkere fellesskap og et trygt og familievennlig arbeidsliv for alle.

Kent Gudmundsen (H) [15:25:04]: Vi har det heldigvis godt i Norge, og vi ser at mye går i riktig retning. Veksten går opp, ledigheten går ned, flere får jobb, og resultatene i skolen går opp. Vi henter hjem rekordmange forskningskroner fra Europa, det skapes flere verdier, og samtidig styrker vi altså velferden og skaper trygge rammer for den enkelte familie og ikke minst for barnas oppvekst, for å nevne noe.

Vi ruster oss altså for framtiden og tar grep for å omstille norsk økonomi. Vi skaper nye arbeidsplasser og får flere ben å stå på, og sånn bygger vi velferdsstaten. Vi bygger fellesskapene, og vi skaper tryggere rammer for familier, barn og framtiden.

Ny kunnskap styrker også evnen til vekst. Jeg ser derfor fram til at regjeringen skal legge fram en revidert langtidsplan for forskning og høyere utdanning, og sånn kan vi fortsette det gode arbeidet og sette nye rekorder. Det er spesielt gledelig å se at vi aldri før, faktisk, har hatt høyere trykk på forskning og utviklingsarbeid i Norge enn vi har nå, og det gir et godt utgangspunkt.

Det er heldigvis mange som går foran og leder vei, enten innen forskning eller ved å skape nye, spennende arbeidsplasser, og dermed gir det oss flere muligheter for framtiden. Men muligheter alene skaper lite. Nå skal vi sikte mot framtiden, og med norsk økonomi i omstilling er derfor satsing på utdanning og forskning noe av det aller viktigste vi kan gjøre.

Etter fem år med Høyre i Kunnskapsdepartementet ser vi at elevene lærer mer, er mer til stede, flere velger yrkesfag og får læreplass, og flere gjennomfører videregående opplæring. Likevel mener jeg det fortsatt er for mange unge som faller fra i videregående opplæring. Vi må strekke oss mer. Men også innenfor høyere utdanning ser vi utfordringer, og dette skaper behov for grep. Først og fremst er dette krevende for den enkelte, men dette er også tapte muligheter for landet vårt. Derfor har vi høye ambisjoner for veien videre, og satsingen som regjeringspartiene sammen med Kristelig Folkeparti har levert de siste fem årene, skal vi følge videre opp med intensivert innsats.

Spesielt viktig er det at vi tar tak i de barnas grunnleggende ferdigheter i opplæringsløpet. Derfor er vi godt i gang med å løfte tidlig innsats, sånn at alle skal få den ekte følelsen av mestring når de er små, læring gjennom lek, få til myke overganger inn i skolen, fokus på å sikre grunnleggende ferdigheter som lesing, skriving og regning tidlig, men også tettere oppfølging gjennom hele grunnopplæringen, sånn at vi bidrar til læring.

Samtidig har vi også endret utdanningsløpene i den videregående opplæringen og dermed skapt mer interessante utdanningsløp, som bedre møter behovene også ute i arbeidslivet. Vi styrker også rammene for å satse på kvalitet i høyere utdanning, og vi legger til rette for et utdanningssystem som skal bidra til at ingen går ut på dato. Utdanning og opplæring må bli en sterkere del av vårt arbeidsliv, og livslang læring vil stå sentralt når vi skal legge til rette for påfyll i et arbeidsliv med stadig raskere endringer.

Det viktigste blir likevel å lykkes i barnetrinnet, hvis vi skal gi alle muligheten til å fullføre og bestå videregående opplæring. Kun sånn gir vi like muligheter i livet, noe å bygge videre på inn i mellom- og ungdomstrinnet og i den videregående opplæringen. Derfor er det også særlig viktig at vi i det videre arbeidet med tidlig innsats får innrettet ressursene rundt spesialundervisning mer målrettet og ikke minst tidlig. Målet må være å få på plass et bedre system enn i dag, komme raskere i gang med oppfølging og få på plass tiltak med godt kvalifiserte spesialpedagoger, framfor å ha for mange utredninger og en litt for mye vente-og-se-holdning som gjør at hjelpen kommer for sent i skoleløpet.

Satsing på lærere de siste årene står også sentralt. Dyktige faglærere med god formidlingsevne er den viktigste ressursen vi har i skolen. Innføringen av masterutdanning for lærere og en storsatsing på etter- og videreutdanning har løftet læreryrket. Innføring av lærerspesialister ved alle skoler vil også bidra til et viktig utviklingsarbeid i Skole-Norge.

Vi vet også at etterspørselen etter dyktige fagarbeidere er stor i framtiden. Når utdanning skal sikre næringslivet dyktige hender, vil satsingen på høyere yrkesfaglig utdanning være sentral for framtiden. Når vi nå legger til rette for at flere skal ta fagskoleutdanning og få mesterbrev, er dette et viktig grep for å gi ungene våre flere utdanningsmuligheter og for å sikre at arbeidslivet får nødvendig høykompetent arbeidskraft. Vi har levert betydelig på styrking av yrkesfagene, og fokuset på et tilstrekkelig antall læreplasser, som også sikrer nødvendig fag- og svennebrev, er og har vært viktig.

Når vi vet at bare 40 pst. av studentene ved universiteter og høyskoler fullfører på normert tid, er det også mye som tyder på at korte og praktisk rettede utdanningsløp ved fagskolene kan bli et viktig og nødvendig supplement for norsk næringsliv og ungdommen i framtiden.

Vi må gi barna våre – og dermed framtiden – de beste forutsetningene. Vi må sikre at alle kan få en god utdanning, få meningsfylt arbeid og sikre seg det gode liv. Vi vil trenge flere kompetente hender for å ta del i de mange mulighetene som ligger foran oss. Satsingen på kunnskap vil derfor bli sentral for Norge i framtiden.

Erlend Wiborg (FrP) [15:39:04]: De fleste av oss opplever å kunne stå opp om morgenen og ha en jobb å gå til, være en del av et arbeidsmiljø og opparbeide vennskap og nettverk. Det er bra for den enkelte, og det er bra for samfunnet. I år er det enda flere enn i fjor som får gleden av å ha en jobb å gå til. Arbeidsledigheten fortsetter å synke og var ved utgangen av august på 2,4 pst. Det er bra. Vi ser også at andelen unge menn mellom 15 og 24 år har den sterkeste prosentvise oppgangen i sysselsettingsandel, men også øvrige grupper har økt sin sysselsetting det siste året.

Norsk økonomi går bra, og utsiktene fremover er gode. Det er viktige forutsetninger for å gi enda flere en anledning til å ta del i arbeidslivet.

De gode arbeidsledighetstallene viser at utviklingen går riktig vei, men jobben er ikke fullført, den er påbegynt. Fremover må vi klare å få inkludert flere av dem som står utenfor. Noen blir stående utenfor eller faller ut og inn av arbeidslivet over lengre tid. Det kan fort bli en fattigdomsfelle.

Antallet barn som vokser opp i fattigdom, der familien har hatt vedvarende lav inntekt, øker, og det har det gjort de siste 20 årene. Fellesnevneren for disse barna er at foreldrene har lav utdanning og lav yrkesdeltakelse. Barn av innvandrere utgjør om lag halvparten av disse. Å sørge for å inkludere disse foreldrene i arbeidslivet gir både foreldrene og barna bedre muligheter til å lykkes, til å komme seg ut av fattigdom og inkluderes på flere arenaer. Vi vet at utenforskap kan gå i arv, derfor må vi sørge for å sikre at kvalifisering og arbeid står høyt på dagsordenen. Arbeid er veien ut av fattigdom.

Regjeringen har det siste året særlig fokusert på inkludering. Inkluderingsdugnaden er satt i gang. Den bidrar ved å få flere bedrifter til å ansette dem med hull i cv-en eller helsemessige utfordringer som kan kreve noe tilpassing for å stå i arbeid.

Dette viser også at det har vært en rød tråd i denne regjeringens arbeid. I forrige stortingsperiode moderniserte vi arbeidsmiljøloven slik at vi får et lovverk og et arbeidsliv som har plass til flere. Vi gjorde døren videre og sørget for mer fleksibilitet for både arbeidsgiver og ikke minst arbeidstaker.

Jeg er glad for at vi like før sommeren slo fast at hovedregelen i norsk arbeidsliv er fast ansettelse, uten at vi slo døren helt igjen for bedriftenes mulighet til å løfte arbeidstakere som er ansatt i midlertidige stillinger. Én fot innenfor er langt bedre enn to utenfor.

Inkludering handler for meg også om et annet perspektiv: inkludering av dem som utsettes for arbeidslivskriminalitet, inn i ryddige arbeidsforhold og lovlige rammer, slik heldigvis det store flertallet opplever. Arbeidslivskriminaliteten er skadelig for samfunnet. Den skaper uklare konkurransevilkår, og enkeltindivider utnyttes. Jeg er derfor glad for at Fremskrittspartiet og regjeringen har satt dette høyt på agendaen og kommet med flere konkrete tiltak som virker.

Vi har opprettet syv arbeidslivskriminalitetssentre, hvor etatene sitter sammen. Arbeidet gir også gode resultater. I 2017 ble 3 400 virksomheter kontrollert av disse a-krimsentrene. 481 kriminelle aktører ble fjernet fra markedet eller fikk sin kapasitet redusert. 61 kriminelle nettverk ble avslørt.

Vi må fremover fortsette jobben for å få enda flere i arbeid, slik at de på den måten kan ta del i samfunnet. Vi skal fortsette arbeidet med å bekjempe arbeidslivskriminalitet og sikre at arbeidstakere møter seriøse arbeidsgivere. Mye bra er allerede oppnådd gjennom det arbeidet som er gjort, men vi skal ikke lene oss tilbake, da arbeidet for et godt og anstendig arbeidsliv i Norge fortsetter.

Heidi Greni (Sp) [15:52:38]: Senterpartiet ønsker en politikk for hele landet som sikrer lokaldemokratiets myndighet og dermed folks muligheter til å påvirke egen hverdag. Senterpartiet vil ha tjenester nær folk og er opptatt av å legge til rette for at folk skal kunne bosette seg der de selv ønsker. Det sikrer verdiskaping, ressursforvaltning, lokal tilstedeværelse og en uvurderlig lokalkunnskap om både små og store plasser i landet. Skal vi klare å gjennomføre Stortingets mål om å opprettholde bosettingsmønsteret i Norge, må vi flytte arbeidsplasser ut av pressområdene. I dag skjer det motsatte.

Bosetting handler imidlertid også om lokale forhold. Sentralisering skjer også innad i kommunene. Mulighetene lokalpolitikere har for å sikre utvikling i hele kommunen, blir innskrenket ved at fylkesmenn nå stopper lokale planer ved å påstå at all boligbygging kun skal skje rundt tettsteder eller kollektivknutepunkt. Ved å innskrenke handlingsrommet til lokale folkevalgte på denne måten overkjøres lokaldemokratiet, og staten blir en bremsekloss for at folk skal kunne bosette seg der de selv ønsker.

Det er gjennomført store endringer i inntektssystemet for fylkeskommunene og kommunene de siste årene. Endringene har gitt store omfordelinger ved at områder med lavt folketall og store avstander har fått reduserte inntekter i forhold til byer og folkerike områder av landet. Etter omleggingen av inntektssystemet for kommunene i 2017 tapte 239 av kommunene på mellom 2 000 og 25 000 innbyggere på endringene, mens 51 kom i pluss. Alle kommuner over 25 000 innbyggere kom ut som vinnere i inntektssystemet.

Endringene i inntektssystemet og smøringen av kommunereformen har økt inntektsforskjellene mellom kommunene og svekket mulighetene til å tilby likeverdige tjenester til innbyggere – uansett hvor de bor i landet. Dette står i sterk kontrast til trontalen, der det sies at regjeringens mål er et samfunn med små forskjeller. Det er helt avgjørende at Stortinget sikrer et inntektssystem som gir likeverdige muligheter til å utvikle velferdstjenester til innbyggerne, uavhengig av kommunestruktur. Det er Senterpartiet villig til å prioritere i sine budsjetter. Vi ønsker å øke kommunesektorens rammer betydelig og gjenopprette et system som ikke straffer kommuner som har valgt å fortsette for seg selv.

En viktig oppgave i tiden framover er å sikre bedre integrering. Mange kommuner har store levekårsutfordringer. Bydeler med en veldig høy andel innvandrere har utfordringer når det gjelder språkopplæring og sosiale forskjeller og har store utfordringer med integrering. De store byene opplever også en større andel sekundærbosetting. Dette burde vi ta hensyn til når vi planlegger bosetting av flyktninger.

Situasjonen med lavere ankomsttall kunne vært benyttet til å minske presset på disse områdene. Det er uforståelig for meg at det fortsatt bosettes flyktninger i de store byene som har disse utfordringene, mens små kommuner med veldig gode resultater på integrering må bygge ned apparatet sitt fordi de blir nektet å bosette videre, til tross for at Stortinget har vedtatt at det skal bosettes i små kommuner i framtiden.

Et annet tydelig eksempel på regjeringens sentraliseringsiver er regionreformen. Med hastverksarbeid og tvang har man konstruert regioner med enorme geografiske og befolkningsmessige forskjeller uten at dette har vært begrunnet. Hadde man ønsket styrking av regionene, hadde det vært avgjørende å lytte til folkevalgte i disse fylkene. I stedet har man overkjørt lokaldemokratiet og skapt et dårlig utgangspunkt for utvikling.

I folkeavstemningen i Finnmark stemte 87 pst. nei til sammenslåing med Troms. I en ny meningsmåling blant innbyggere i Sogn og Fjordane svarte 65 pst. nei til sammenslåing. Dette burde bli tatt på alvor.

Den såkalte oppgaveoverføringen til kommunene er temmelig ullen. KS’ undersøkelse viser at med det forslaget regjeringen har lagt fram, vil det totalt bli ca. 100 nye arbeidsplasser til sammen i de nye fylkene, og at det er rundt 200 mill. kr totalt som skal overføres til fylkene. Tallene til KS viser at fylkene får nye oppgaver som gir en budsjettøkning på 0,25 pst. Til sammenligning var ekspertutvalgets forslag 4 760 stillinger og 15 mrd. kr i overføring til fylkene. André N. Skjelstad fra Venstre sa, da dette ble lagt fram, at dette er den største utvidelsen av fylkeskommunenes ansvar siden de ble opprettet. Jeg må si jeg er temmelig overrasket over at Venstre lar seg avspise med smuler i denne saken.

Eirik Sivertsen (A) [15:57:59]: Kommunene er bærebjelken i folkestyret og velferdssamfunnet. De fleste av innbyggerne i Norge bruker de kommunale og fylkeskommunale velferdstjenestene hver eneste dag. Det er barn som går i barnehage og skole, ungdom som tar videregående opplæring, nybakte foreldre som får hjelp på helsestasjonen, eller eldre som trenger en sykehjemsplass eller mottar omsorg i sitt eget hjem.

I dag er situasjonen at ungdom for ofte møter stengte dører hos skolehelsetjenesten. Vi ser at flere og flere kommuner må rekruttere ufaglærte lærere, eller at eldre sitter ensomme i hverdagen. For Arbeiderpartiet er derfor en styrket kommuneøkonomi og økt satsing på gode skoler, trygg eldreomsorg og gode helsetjenester for alle viktigere enn store skattekutt til dem som har mest fra før.

Fram mot valget neste høst vil vi høre påstander om at kommuneøkonomien er bedre enn noen gang. Høyt og tydelig vil det proklameres fra mange talerstoler at dette er regjeringens fortjeneste. Det er riktig at mange kommuner har gått med overskudd eller brukt mindre penger enn de fikk inn, de siste årene. Det er ekstraordinære skatteinntekter, bl.a. som følge av tilpasninger til skattereformen, som er grunnen til at de økonomiske resultatene i kommunene er gode. Det gleder vi oss selvfølgelig over, men det skyldes ikke regjeringen, for regjeringen selv har ikke forutsett disse inntektene da de laget sine budsjetter for overføringer til kommunene. Det er det som er problemet. Man kan ikke planlegge drift av barnehager, rekruttere flere lærere eller iverksette aktivitetstiltak for ensomme eldre med penger man ikke vet at man har, når man lager kommunebudsjettet.

Sentralisering er en sterk internasjonal trend som vi selvfølgelig også ser i Norge. Men i Norge bor det fortsatt folk i hele landet. Det er en viktig verdi i det norske samfunnet som vi ønsker å ta vare på. Da trengs det en politikk og politisk styring som motkraft til sentraliseringen. Her står Arbeiderpartiet i første rekke fordi vi som parti mener at byer og distrikter er gjensidig avhengig av hverandre.

I Arbeiderpartiet har vi et positivt og optimistisk utgangspunkt for vår distriktspolitikk. Vi vil føre en politikk som legger til rette for vekst og utvikling i hele Norge. Framtidsoptimisme og et positivt menneskesyn ligger dypt forankret i sosialdemokratiet. Vi tror at vi sammen som fellesskap kan få til mer enn summen av det vi som enkeltpersoner kan utrette. Vi tror at det finnes en framtid i hele landet. Men da må vi møte utfordringene.

Tilgang til god digital infrastruktur er helt avgjørende for både næringsliv og innbyggere. Dagens innsats for å bygge ut internett og mobildekning i distriktene er ikke god nok. Det er lite næringsvirksomhet som i 2018 kan drives uten god nettilgang. Det å strømme film og musikk bidrar til et bedre liv for folk, også dem som velger å bo utenfor de store byene. Vi mener at det offentlige må ta et langt større ansvar for utbygging av internettilgang i Distrikts-Norge. Arbeiderpartiet mener at internettilgang i den digitale framtiden vil være like viktig for folk som strøm.

Utnytting av ressursene som finnes, kombinert med utdanning og kompetanse, vil gi framtidsrettede arbeidsplasser. Vi vil ikke bare eksportere råvarer, vi vil ha høyere verdiskaping, høyere marginer og mer igjen til dem som er med på å skape verdiene. Da er det helt avgjørende at vi også har relevant kunnskap og kompetansemiljøer over hele landet som kan bidra til teknologiutvikling og kunnskap, som igjen vil bidra til å videreutvikle varer og tjenester som vil sørge for eksportinntekter til landet i framtiden.

Trygge velferdstjenester nær folk er grunnleggende for bosetting. Derfor vil vi styrke kommunesektorens økonomi. Vi vil ha en rettferdig fordeling for å sikre likeverdige tjenester, uavhengig av hvor i kongeriket man velger å bosette seg.

Sosialdemokratisk distriktspolitikk bygger på en grunnmur bestående av arbeid og velferd. Norge har naturressurser godt fordelt over hele landet. For å utnytte dette på en bærekraftig måte må vi også ha et mangfold av tjenester, som barnehager, skoler og helsetjenester i nærheten av folk. Framtiden kan ikke møtes med ideen om at markedet er den beste til å finne løsninger. Framtiden må møtes med bevisste politiske valg og handlinger som tjener hele nasjonen.

Statsråd Iselin Nybø [16:03:15]: Det sies at politikk er det muliges kunst. For meg er politikk hver dag å kjempe for de sakene jeg tror på, for å få på plass gode løsninger for folk, for landet, for Europa og for verden. Det var også derfor Venstre gikk inn i regjering. Vi har noen saker vi tror på, og vi har noen saker vi jobber for – hver eneste dag.

Da vi gikk inn i regjering, sa Trine Skei Grande at vi skulle gjøre regjeringen grønnere, rausere og mer sosialliberal. Det har vi gjort, og det skal vi fortsette å gjøre. Nå har vi en regjering som ikke vil åpne Lofoten, Vesterålen og Senja for petroleumsvirksomhet i denne stortingsperioden. Og vi har en regjering som jobber for å redusere utslipp i transportsektoren. Og når vi i går fikk nyheten om at en rekordstor andel av nybilsalget var nullutslippsbiler, er det fristende å si at med Venstre i regjering har det virkelig blitt fart i sakene.

Men vi har ikke bare fått en grønnere regjering med Venstre. Vi har fått en rausere og en mer sosialliberal regjering. Regjeringen gjennomfører nå en sosial ruspolitikk som Venstre tidligere var helt alene om. 6 500 flere unger får rett til gratis kjernetid denne høsten. Gratis kjernetid er noe som Venstre har jobbet for i mange år, og nå er det 21 000 unger som har gratis kjernetid i barnehagen, og for over 35 000 unger er det reduksjon i foreldrebetalingen på grunn av lav inntekt.

For Venstre har også bistand og vårt internasjonale ansvar for verdens fattigste vært en hjertesak over mange år. Det er regjeringens politikk at vi skal opprettholde høy kvalitet på norsk bistand og videreføre målet om 1 pst. av BNI til utviklingssamarbeid. Dette er saker som Venstres statsråder og stortingsrepresentanter jobber for, og som gjorde at vi valgte å gå inn i regjering. Selv er jeg så heldig å få jobbe med det som er svaret på alle spørsmål og utfordringer, nemlig kunnskap. Å satse på forskning og utdanning er å satse på framtiden. Det er å sørge for at Norge fortsatt skal kunne ha et bærekraftig velferdssamfunn, og at vi skal kunne utvikle nye jobber.

Da jeg ble statsråd i januar, pekte jeg ut fem områder som jeg mener er spesielt viktige for at vi skal ruste oss for framtiden.

Det er for det første kvaliteten i høyere utdanning. For arbeidslivet er det viktig at de får gode kandidater som har høy kompetanse når de går ut av universitetene og høyskolene. Når jeg reiser rundt, ser jeg at det skjer mye bra på undervisningsfronten der ute, men vi får også tilbakemeldinger om at det er en hel del å gå på når det gjelder kvaliteten.

Så har vi løftet opp lærerutdanningen som et eget punkt, fordi det er et utrolig viktig yrke, fordi det har skjedd store endringer på det feltet de siste årene, og fordi vi kommer til å trenge mange dyktige og motiverte lærere i årene som kommer. Heldigvis peker pilene i rett retning for lærerutdanningene, men det er viktig fortsatt å holde trykket oppe.

Det tredje punktet handler om forskning i næringslivet. En viktig del av omstillingen må handle om å skape et mer kunnskapsintensivt næringsliv. Både store og små bedrifter må være med hvis vi skal klare å bli et av Europas mest nyskapende land, hvis vi skal klare å nå målet vi har satt oss, om å ha 3 pst. av BNP til forskning.

Det fjerde punktet er digitalisering. Det er et punkt som går igjen i store deler av Jeløya-plattformen, og som er en helt sentral del av omstillingen. Det handler om alt fra forskning til videre- og etterutdanning.

Det femte og siste punktet handler om det grønne skiftet. Klimautfordringen er vår tids største utfordring, og forskning og utvikling er helt sentralt hvis vi skal nå de målene som er i Parisavtalen. Neste uke legger regjeringen fram den reviderte langtidsplanen for forskning og høyere utdanning. Der peker vi ut retningen. Der viser vi satsingene våre. Der legger vi fram forpliktelsene våre. Jeg gleder meg til den skal behandles i Stortinget.

Sveinung Stensland (H) [16:19:27]: Høyre vil skape pasientens helsetjeneste, og vi er godt i gang. Stadig flere pasienter blir behandlet, færre står i helsekø, og ventetidene er kortere.

Norge har en god helsetjeneste, men på enkelte områder kan vi forbedre oss. Regjeringen har gjennom fem budsjett lagt til rette for en samlet aktivitetsvekst på 11,9 pst. og en økning i all pasientbehandling på om lag 2 pst. Det er en større vekst enn den demografiske utviklingen tilsier. Pasientene har tidligere opplevd for lite forutsigbarhet, for lite valgfrihet og for lite tilpasning til sin situasjon og sine behov.

Da vi overtok, var ventetidene for lange. Vi har redusert dem og skal fortsette med det. Gjennomsnittlig ventetid var 58 dager i første tertial 2018. Vi har redusert ventetidene med 16 dager fra 2013, og er på god vei mot målet om å være under 50 dager innen 2021. Det hadde ikke skjedd uten solid innsats fra alle ansatte i helsetjenesten. Vi vet at de har en utfordrende hverdag. Gode driftsrammer og bedre ledelse er nødvendig for å videreutvikle helsetjenesten sammen med de ansatte og for pasienter og pårørende.

Norge er verdensledende innen akuttmedisin. Det er påkrevd i et langstrakt land. Men vi kan bli bedre til å hjelpe folk med å leve videre etter sykdom, skader og ulykker. Selv om en er ferdig behandlet, er en ikke alltid helt frisk. Det er viktig å ta på alvor de utfordringer pasienter og pårørende har etter at en blir utskrevet og har gjennomgått kreftbehandling eller en operasjon. Rehabilitering og bedre samhandling er viktig, like mye støtte til pårørende. Arbeidet for pårørendes situasjon er viktig for denne regjeringen. Pårørende er en ressurs som ofte blir utnyttet feil. Å være pårørende til noen med kroniske lidelser eller omfattende omsorgsbehov kan gå ut over egen helse og livskvalitet.

Den største helseforskjellen i Norge er mellom dem som sliter med rus og psykiatri og den øvrige befolkningen. Behandlingstilbudet til dem som sliter med rus og psykiske lidelser, har ikke vært godt nok. Vi er derfor opptatt av å fortsette opptrappingen til disse gruppene, både i kommunene, i spesialisthelsetjenesten og ikke minst gjennom fritt behandlingsvalg.

Fastlegeordningen har også utfordringer. Mange fastleger vurderer å slutte. Dette skjer samtidig som mange går av med pensjon. I tillegg er det en utfordring å rekruttere fastleger til mindre sentrale områder. Dette har preget helsedebatten de siste årene. Det er viktig for oss å trygge denne ordningen – uten fastleger vil pasientene oppleve en vanskeligere hverdag, og sykehusene vil få større press. Det er derfor gledelig at vi nå kan legge uenigheten mellom fastlegene og staten om normaltariffen bak oss. Partene er enig om at oppgavemengden har blitt for stor, og at pasientlistene må ned. Skal vi få til det, trengs det flere fastleger. Regjeringen har nå forpliktet seg til en utvikling hvor nedgang i listelengde skal kompenseres økonomisk. Disse tiltakene vil bidra til at fastlegene får mer tid til pasientene.

Det er gledelig at trepartssamarbeidet er reetablert, og det ser ut til at diskusjonene der bærer frukter.

Vi vil behandle flere pasienter og fortsette å redusere unødvendig venting for pasientene. Det er nødvendig for å skape pasientens helsetjeneste. Høyre vil redusere ventetiden ytterligere, vi vil at den gjennomsnittlige ventetiden ikke skal være lengre enn 50 dager. Vi skal øke tilgjengelighet og kapasitet i helsetjenesten, samtidig som vi skal styrke kvaliteten i helse- og omsorgssektoren.

En viktig oppgave for oss blir å fortsette arbeidet med opptrappingsplanen for rusfeltet, opptrappingsplanen for vold og overgrep og ikke minst opptrappingsplanen for psykisk helse, som nå er under utarbeidelse. God psykisk helse er viktig for god livskvalitet. Derfor vil vi innføre pakkeforløp for psykisk helse for å gi en forutsigbar og raskere behandling. Høyre i regjering har innført pakkeforløp for kreft, som har vært en stor suksess. Nå skal dette utvides til også å gjelde rus og psykiatri.

Verken Arbeiderpartiet eller Senterpartiet støtter regjeringens mål om pasientens helsetjeneste. Å skape pasientens helsetjeneste betyr å involvere pasienten som partner i utviklingen av tjenestene, og gi alle tilgang til likeverdige helsetjenester av god kvalitet. Hver enkelt pasient skal i møte med helsetjenesten oppleve respekt og åpenhet og slippe unødig ventetid, og ingen beslutninger om pasienten skal tas uten pasienten.

Roy Steffensen (FrP) [16:24:12]: Det går kanskje mot en mer spennende høst her på Stortinget enn mange så for seg. Jeg har ikke tenkt å bruke så mye tid på det, men jeg må likevel innrømme at det har inspirert meg litt til å forklare hvorfor jeg er på denne siden av midtstreken i norsk politikk.

I 1872 sto Johan Sverdrup på denne talerstolen og sa de berømte ordene: All makt i denne sal. Selv håper jeg at jeg som stortingsrepresentant kan bidra til mindre makt i denne sal – ikke akkurat det Johan Sverdrup tenkte. Mitt mål er nemlig å flytte mest mulig makt vekk fra politikere og byråkrater og over til hvert enkelt menneske og å la innbyggerne selv få bestemme mer.

Jeg verdsetter at mennesker er forskjellige og lever et annerledes liv enn jeg selv ville ha gjort. Vi er unike og forskjellige, vi har forskjellige ønsker og behov, vi ser ulike muligheter, og vi tar forskjellige valg – heldigvis! Vi utfyller og utfordrer hverandre, og slik får vi et sterkere og bedre samfunn. Dette er mine grunnverdier, og jeg er overbevist om at folk flest vet bedre enn meg hva som er best for seg og sin familie, for hver familie har ulike muligheter og ulike utfordringer. Derfor jobber jeg for at flere avgjørelser i en families liv skal fattes rundt kjøkkenbordet og ikke i denne salen eller rundt Kongens bord. Folk bør få bestemme mer over eget liv, egen eiendom og egne penger. Jeg er for like muligheter, men ikke at alle må velge likt.

Denne regjeringen deler dette synet og er opptatt av at vi skal sette mennesker foran systemer, og at vi må tilrettelegge for mer frihet når det kommer til viktige avgjørelser i folks liv, enten det gjelder muligheten til å velge barnehage eller skole, fritt behandlingsvalg når en bli syk, eller fritt sykehjemsvalg den dagen behovet melder seg.

Vi blir født som individer, vi lever forskjellig gjennom et langt liv, og da bør vi ikke tillate at vi skal dø som kopier på helt like institusjoner.

Jeg opplever et stadig økende press fra de rød-grønne partiene mot denne valgfriheten og det mangfoldet av velferdstjenester vi har i dette landet. Jeg frykter at private initiativ, som er med på å øke mangfoldet og styrke konkurransen, og som leverer god kvalitet til brukerne, står i fare, både ved et regjeringsskifte og lokalt, ved at flere byer og kommuner ivrer etter å rekommunalisere eller stenge ute private aktører.

Eiendomsretten er et annet viktig prinsipp for meg. Eiendomsskatt er jeg motstander av, og derfor er det svært gledelig å registrere at regjeringen allerede har varslet at de vil senke makstaksten på eiendomsskatt.

Plan- og bygningsloven er altfor omfattende og tungvinn. Det bør bli enklere å bygge på sin egen eiendom, og mer makt til å avgjøre dette bør flyttes fra politikere og byråkrater og over til dem som skal bygge og bo. Denne regjeringen har forenklet dette regelverket, men vi bør forenkle det mer, og så må folk velge lokale folkevalgte som lover å bruke fleksibiliteten i regelverket, altså ikke de som alltid sier nei, men de som er flinke til å lete etter grunner til å si ja.

Hans Majestet Kongen nevnte nødvendigheten av å skape et bærekraftig velferdssamfunn. For å kunne beholde og videreutvikle et bærekraftig velferdssamfunn må alle innbyggerne betale en andel av sin inntekt som skatt. Selv om denne regjeringen har redusert skatter og avgifter med om lag 25 mrd. kr, er det fortsatt noen som sliter med å leve gode liv av egen inntekt. Skattenivået vi har, er fortsatt for høyt, og det er et stort potensial for å effektivisere de offentlige tjenestene vi har. Vi som stortingsrepresentanter bør kjenne på en forpliktelse til alltid å lete etter bedre og mer effektive måter å gjøre ting på. Dessverre velger mange den enkleste utveien når utgiftene øker: Man øker skatter og avgifter. Da slipper vi som politikere å ta upopulære avgjørelser om effektivisering og kutt, og økte kostnader spres i stedet utover alle.

Jeg har en grunnleggende tro på at folk vet bedre enn meg hvordan egne penger best skal forvaltes. Derfor jobber jeg for at vi skal drive mer effektivt og samtidig legge forholdene til rette for mer næringsutvikling for å få flere i arbeid, slik at alle kan betale mindre i skatt. Respekt for folks tid, liv, eiendom, penger og behov for valgfrihet driver meg og plasserer meg på denne siden av streken i norsk politikk. Jeg er med i politikken fordi jeg ønsker å bestemme mindre over folks liv – rett og slett fordi jeg ønsker mindre makt i denne sal.

Kjersti Toppe (Sp) [16:37:12]: Vår aller største helsepolitiske utfordring er at vi har store sosiale helseforskjellar i befolkninga. Helsa er ulikt fordelt. Ytre faktorar som inntekt og utdanning er med og bestemmer kor frisk ein er, og kor lenge ein lever. Meir enn halvparten av befolkninga svarer i undersøkingar at dei opplever at helsetenestene våre er todelte, at personleg økonomi betyr noko for kor god behandling ein får.

Regjeringa varslar i trontalen at dei vil skapa eit berekraftig velferdssamfunn. Men utan å ta tak i dei djupe sosiale årsakene som helseforskjellane handlar om, og hindra ei todeling av helsetenestene våre, vil verken helsetenestene eller velferdssamfunnet vårt kunne kallast berekraftig. Om ein ikkje vernar om eit sterkt og desentralisert offentleg helsevesen der helsetenester vert gitt etter behov og ikkje etter etterspørsel, vil helsetenestene kunna forsterka dei sosiale og geografiske helseforskjellane og ikkje motverka dei.

Det er det som no skjer. Regjeringas politikk er individfokusert. Det er pasientens helseteneste. Det er ikkje eingong pasientanes helseteneste. Pasientens helseteneste er ikkje ei helseteneste for dei som ikkje vil verta pasientar. Det er ikkje ei helseteneste for auka førebygging, forbetra folkehelse og mindre sjukdom. Pasientens helseteneste er ikkje ei helseteneste for betre beredskap, for tryggleik i lokalsamfunna i heile landet.

Senterpartiet står for ein annan politikk. Vårt mål er å skapa folkets helseteneste. Det inneber ei sterk offentleg helseteneste, der vi hindrar sentralisering og privatisering av viktige helsetilbod, og der vi kan sentralisera ein del av planlagde behandlingar, men der vi ikkje kan sentralisera helseberedskapen vår. Det handlar om tryggleik i lokalsamfunna våre, som er viktig ikkje berre for pasientane, men òg for busetnad og næringsutvikling.

Regjeringa lova å styrkja det akuttmedisinske tilbodet utanfor sjukehus da dei la fram sin nasjonale helse- og sjukehusplan i 2015, men det har ikkje skjedd. Over heile landet vert det no meldt om ei sterk sentralisering av ambulansetenesta. Det fører til ei utarming av akuttberedskapen i distrikta. Det skjer stort sett i alle regionale helseføretak, det skjer trass i at ingen av dei regionale helseføretaka i dag har eit tilbod der ambulansetenesta oppnår dei rettleiande krava til responstid som Stortinget har sett, og det skjer på grunn av knappe økonomiske rammer til sjukehusa. Det fører til at innbyggjarane i fleire distriktskommunar opplever aukande og lang responstid for ambulansane.

Senterpartiet har levert eit Dokument 8-forslag, der vi vil ha ein opptrappingsplan for ambulansetenesta og hindra sentralisering, og der vi ber om at det vert lovfesta krav til responstid for ambulansen, sånn som i brannvesenet. Eg synest det er uforståeleg at det skal vera viktigare å setja krav til responstid ved brann enn når det gjeld folk sine livstruande tilstandar.

Det som skjer, er at helseføretaka i stor stil skyv beredskapsansvaret over på kommunane utan at pengane følgjer med. Ein rådmann i ein kommune i Hallingdal som eg nyleg besøkte, sa at no var 60 pst. av utrykkingane i brannvesenet helseoppdrag. Akutthjelparane i brannvesenet er eit godt supplement i distrikta, men at dei no vert erstattarar saman med legevakta når staten sentraliserer beredskapstenestene sine, er ikkje rett. Det er teikn på ein politikk der ein set prisar på alt, men der ein ikkje ser verdien av noko.

Legevakttenesta må òg nemnast, for det skjer ei samtidig sentralisering av legevakttenesta som i ambulansetenesta. Det er grunn til å hugsa på at det er fastlegane som i dag står for denne helseberedskapen på ettermiddag, natt og i helger. Dei gjer det på fritida, i vakter utanom normal arbeidstid. Det er ein av grunnane til at vi har ei fastlegekrise i Noreg. Det er òg viktig for beredskapen å auka den.

Tillit er ein viktig verdi i det norske helsevesenet. Folk har framleis stor tillit til det offentlege helsevesenet, men fleire og fleire fryktar ei todeling, og det må Stortinget ta på alvor. Det går ei grense for alt, særleg for sentralisering av naudtenestene våre.

Lene Vågslid (A) [16:42:22]: 22. juli-kommisjonen sa det veldig tydeleg: Den viktigaste beredskapsressursen er det ordinære politiet. Difor kjem eg til å bruke innlegget mitt på det temaet i dag.

I 2015 blei nærpolitireforma vedteken her i Stortinget etter forhandlingar mellom dåverande regjering, Venstre, Kristeleg Folkeparti og Arbeidarpartiet. Regjeringa og Venstre hadde fleirtal utan oss. Valet stod mellom å ville påverke utfallet eller ikkje. Arbeidarpartiet var og er for ei reform av politiet. Dei klare anbefalingane og kritikken etter 22. juli kravde det av oss. Me fekk gjennomslag for ei rekkje tiltak for betre kultur og leiing, som så vidt var nemnde i det opphavlege forslaget og var ei klar anbefaling frå Gjørv-kommisjonen. Me fekk på plass klare krav til gode lokale prosessar i ein tidleg fase.

I det store og heile er dette ikkje følgt opp. Det blir gjort veldig mykje godt arbeid i norsk politi. Trass i utfordringar og ein sterkt pressa ressurssituasjon er eg imponert over både innsatsen og viljen i politiet til å løyse det samfunnsoppdraget me har pålagt dei. Men me må òg evne å sjå og høyre dei når dei ropar varsku.

I trontalen i går blei det vist til nærpolitireforma som svar på eit styrkt vern for offer for kriminalitet. Gjennomføringa av denne reforma ser ikkje ut til å vere svaret på det. Det mest alvorlege no er at reformarbeidet og mangel på god gjennomføring klart ser ut til å gå ut over rettssikkerheita til folk. Me har for mange eksempel på sprengt kapasitet i distrikta som fører til at straffesaker med kjend gjerningsmann blir lagde bort, og på alvorlege straffesaker som kan liggje i årevis utan å kome til retten. Dette har blitt tydeleg formidla dei siste dagane frå fleire bistandsadvokatar, og frå tillitsvalde i politiet. Særleg har me sett det frå Aust politidistrikt. Der kan me òg høyre ein politimester som sjølv seier at reformarbeidet er mykje av årsaka til den store, krevjande situasjonen dei står i no i Aust politidistrikt.

Dette bryt opplagt med premissen i forliket om politireforma, at ho ikkje skulle bli ei sparereform. Reforma skulle frigjere kapasitet og politikraft. Så langt kan me dokumentere eit betydeleg redusert økonomisk handlingsrom for politidistrikta. Politiproduksjonen går ned, restansane aukar, og responstida blir ikkje halden – dette trass i at det jobbar mange, mange fleire i politiet no enn då den reforma blei vedteken. Ein må spørje seg kvar desse politistillingane eigentleg har hamna.

Den sentrale delen av forliket – i alle fall for Arbeidarpartiet, før me fekk dette på plass – var det løftet me gav til innbyggjarane. Denne delen av forliket meiner eg heilt klart er broten. Der stilte me klare krav til lokal prosess i tidleg fase, som skulle sikre kommunane eigarskap til sluttresultatet, for å sikre nærpolitiet.

Arbeidarpartiet står fast ved det forliket me inngjekk, men eg slår fast at regjeringa ikkje gjer det. I staden for å kutte i budsjettet til politidistrikta har Arbeidarpartiet føreslått styrkingar. I staden for nærmast å tømme dei attverande lensmannskontora og tenestestadene for innhald, slik me bl.a. ser i mitt heimfylke, Telemark, vil me styrkje dei, slik me opphavleg var einige om, og som me vedtok i denne salen i 2017.

Justisministeren sa til NRK i går kveld at politiet har dei ressursane dei treng for å kunne ha ting på stell, og at ein ser mange gode resultat som følgje av reforma. Ja, det er klart at me òg ser gode resultat, noko som fungerer, men at politiet har dei ressursane dei treng for å gjennomføre den største politireforma kanskje nokosinne, er ikkje tilfellet.

Me har sett for mange eksempel på svak satsing på sikkerheit og beredskap det siste året frå den sitjande regjeringa, trass i at statsministeren gjekk til val på ein sterkare beredskap. Det ordinære politiet utgjer den viktigaste beredskapsressursen i landet vårt. Arbeidarpartiet kjem til å fortsetje å arbeide målretta for å styrkje den viktigaste beredskapsressursen, nemleg det ordinære politiet.

Ingjerd Schou (H) [16:47:35]: Trontalen gir tydelige prioriteringer om hva slags samfunn vi vil ha. Debatten gir også anledning til å understreke at Norge, vårt gode land, som er trygt og er godt å bo i, fortsatt skal være det, og at det er en overordnet verdi som skal prege vårt samfunn. Det er uro der ute, utenfor våre landegrenser. Vi ser okkupasjon, terroristangrep og også tegn på en global handelskrig. Vi ser også at både utenriks- og utviklingspolitikken er blitt lokalpolitikk.

Nettopp det at Norge har et forsvar som sikrer og underbygger at vi fortsatt skal være et trygt land, sikre trygghet og frihet, men også ivareta de grunnleggende demokratiske verdiene som vi har tradisjon for, er av de tingene som skal prege vårt samfunn, og som er den overordnede verdien. For Høyre og også for regjeringen er det viktig at vi gjør Norges plass i verden trygg, men også at den er forutsigbar. Høyres mål i utenrikspolitikken er å fremme nettopp de norske interessene og bidra til at vi får avspenning og et økt internasjonalt samarbeid. Det er fredsarbeid på ramme alvor.

For Høyre og for regjeringen er det viktig at vi også sørger for forutsigbarhet i det som er sikkerhetspolitikken, et vern om frihandel og et tett samarbeid med Europa, men også våre naboland i Norden, og at vi ser klare prioriteringer når det gjelder å få en resultatstyring i det som er utviklingspolitikken, bistanden vår.

I norsk politikk er alle disse områdene under press. Det er derfor viktig for meg å understreke at jeg er godt fornøyd med at Høyre både har hånden på rattet, og at vi også har ansvar for disse områdene.

Målet om konsentrasjon av bistand både geografisk og tematisk gjør oss mer strategiske, og det gjør oss også i stand til å yte hjelp som virker, og at vi kan vise til resultater. Det er resultatene som skal telle, det holder ikke bare med gode intensjoner og varme tanker. Det hjelper og monner godt, men Høyre skal også sørge for at Norge står tett forankret når det gjelder vårt forsvarssamarbeid i NATO-alliansen. Jeg er veldig stolt av statsministerens uttalelser under FNs hovedforsamling om at vi ikke har råd til å la proteksjonisme, diskriminering og økonomisk rivalisering definere fremtiden vår. Arbeidet for Norges kandidatur i Sikkerhetsrådet 2020 har også vært godt, og jeg håper også at det kan føre fram.

For Høyre er forsvar av landet og trygghet for de innbyggerne som bor i vårt land, en av statens viktigste oppgaver. Et godt forsvar er viktigere enn på lenge. Verden er på mange måter blitt mindre trygg. Vi ser et mer selvhevdende Russland og et Midtøsten i stor, dramatisk endring. Norge er ikke uberørt av dette.

Da vi gikk i regjering i 2013, var Forsvaret underfinansiert, og siden den gang har budsjettet økt med hele 24 pst. – fra 43 mrd. kr til 55 mrd. kr. Dette skal fortsette i årene framover, men det må skje planmessig, og det må også være faglig fundert.

Når det gjelder bistandsbudsjettet, er Norge i verdenstoppen, både når det gjelder absolutte tall, og også som andel av bruttonasjonalproduktet. Bistandsbudsjettet for 2018 utgjør altså 35,3 mrd. kr og tilsvarer 1 pst. av BNI. Det betyr også at Norge har overoppfylt FNs retningslinjer om å bruke 0,7 pst. av BNI til utviklingsbistand.

I 2017 beløp bistanden seg til 34,1 mrd. kr., og 54 pst. ble kanalisert gjennom multilaterale organisasjoner som FN, men også Verdensbanken. Ved nettopp å sørge for at bistandsmidlene kanaliseres multilateralt, kan vi også samarbeide med andre givere og forplikte oss til å nå bedre resultater.

Bærekraftsmålene er førende for regjeringens utviklingspolitikk. Det slås fast i Meld. St. 24 for 2016–2017, Felles ansvar for felles fremtid – Bærekraftsmålene og norsk utviklingspolitikk. Alle FNs medlemsland har også forpliktet seg til å jobbe for å nå de 17 bærekraftsmålene.

Norge har bidratt mye og kan bidra mye, men vi kan ikke gjøre det alene. Derfor er jeg svært glad for at regjeringen har valgt å prioritere bistanden i fem hovedprioriteringer: utdanning, helse, klima, miljø og fornybar energi, næringsutvikling og jobbskaping og humanitær bistand.

Helge André Njåstad (FrP) [16:52:52]: Framstegspartiet startar no det sjette stortingsåret der me set Framstegsparti-stempel på politikken og skapar ein enklare kvardag for folk flest.

Norsk økonomi er inne i eit godt spor, me er inne i ein oppgangskonjunktur. Veksten er ikkje skjør – sjølv om nokre samfunnsdebattantar og -aktørar påstår det. Veksten i fastlandsøkonomien er høgare enn den langsiktige trenden, og sysselsettjinga stig raskt og på brei basis. Både Noregs Bank, NHO og SSB rapporterer om stor optimisme i næringslivet, ein optimisme som me òg føler på når me er ute og treffer næringsliv og innbyggjarar. Investeringane har stige i både fastlandsbedriftene og oljeverksemda, og eksporten frå landet går bra. Sidan våren 2016 har sysselsetjinga auka med 70 000 personar. Så langt i år har det vore oppgang i delen av sysselsette i dei fleste aldersgrupper samanlikna med same periode i fjor.

I dei åtte åra med raud-grøn regjering hadde Framstegspartiet fleire mandat enn i den førre og i denne perioden, men me hadde likevel langt mindre innverknad på styringa av landet. Folk flest opplevde då ein auke i skattar, spesielt gjennom stadig meir bruk av bompengar og stadig meir bruk av eigedomsskatt kombinert med ein dårlegare kommuneøkonomi enn det me er vitne til i dag. Etter den raud-grøne perioden har me sett ei regjering og eit stortingsfleirtal som har sett ned skattar og avgifter med meir enn 20 mrd. kr. I dag registrerte me at eit parti som kan få innverknad allereie i denne stortingsperioden, har føreslått å innføra arveavgifta igjen, som me har fjerna. Eit anna parti som òg kan få innverknad i denne perioden, vil auka skattar og avgifter i landet med over 15 mrd. kr. Det siste norsk næringsliv treng, er at slike parti som igjen vil innføra og auka skattar og avgifter skal få innverknad på dei framtidige statsbudsjetta.

Det neste året blir veldig spennande. Eg trur eigedomsskatten vil prega den politiske debatten det komande året. Framstegspartiet har sørgt for at det blir ei sak som blir debattert i Stortinget, fordi me har fått gjennomslag i regjering for å setja ned satsen på skattlegginga av heimane til folk, frå sju til fem promille. Me vil i tillegg ta andre grep for å gjera det vanskelegare for norske kommunepolitikarar å senda rekninga til innbyggjarane sine. Framstegspartiet ser på bustaden til folk som ein heim og ikkje eit skatteobjekt.

I tillegg har me kommuneval mindre enn eitt år fram i tid, der òg norske kommunepolitikarar kan diskutera eigedomsskatt. Eg håper at mange av dei kommunepolitikarane som stiller til val, vil føreslå å redusera og fjerna eigedomsskatten, slik at me ikkje ser det store paradokset at kommunane aldri har hatt betre inntekter enn no, kombinert med at det aldri har vore kravd inn meir eigedomsskatt enn no. Det er fullt mogeleg å driva ein norsk kommune med gode tenester innanfor eldreomsorg, barnehage og skule utan eigedomsskatt. Eigedomsskatten er først og fremst usosial og rammar dei svakaste hardast.

Ingen skal heller vera i tvil om Framstegspartiet sin politikk innanfor avgifter. Eg merkar meg at Senterparti-leiar Trygve Slagsvold Vedum brukte debatten i dag til òg å snakka om avgifter, og han gjorde litt narr av at stortingsfleirtalet har sørgja for å auka nokre avgifter på nokre område. Det er veldig spesielt når me veit at hans eigen partifelle Kjersti Toppe i årevis har kjempa for å skattleggja usunne matvarer hardare. Det har vore ei senterpartisak, som òg Arbeidarpartiet har støtta og mange har teke til orde for, men som ikkje har vore politikken til regjeringspartia. Då Kristeleg Folkeparti forhandla dette inn i statsbudsjettet, vart det vedteke saman med mange andre ting. Men å gjera narr av at me har auka nokre avgifter ifrå Stortinget si side, som Senterpartiet har bedt om, blir litt holt. Difor burde ein ikkje gjera narr av det.

I tillegg har Senterpartiet teke til orde for å fjerna den såkalla 350-kronersgrensa for tollfri import. Kor god distriktspolitikk er ikkje det? Ein veit at det verkeleg er folk i distrikta som no har tilgang til å kjøpa ting på internett og få dei leverte ut i heile landet, og så skal me tydelegvis i haust diskutera å ta vekk eit gode for Distrikts-Noreg, og Senterpartiet stiller seg i bresjen for å ta det vekk. Me stiller oss på lag med forbrukarane, slik at heile Noreg kan gjera innkjøp på ein fornuftig måte, utan fordyrande gebyr og vanskar for folk flest.

Terje Aasland (A) [16:58:00]: Trygghet for helt vanlige folk er viktig for Arbeiderpartiet. Vi ser derfor med stor bekymring på at forskjellene øker og gir grunnlag for utrygghet. Skal man oppleve reell trygghet og en faktisk situasjon som sikrer trygghet, er likeverdig tilgang på velferdstjenester helt usedvanlig viktig.

Det kan ikke forundre noen at Arbeiderpartiet mener at disse tjenestene skal organiseres via et offentlig tilbud eller et tilbud gitt av en ideell organisasjon. Dette står i sterk kontrast til Høyre, som har en ideologisk tilnærming til at offentlige velferdstjenester skal privatiseres. Privatisering av offentlige velferdstjenester gir ikke flere sysselsatte eller økt verdiskaping, men det gir større utrygghet, økte forskjeller og redusert folkevalgt styring av viktige tjenester.

Da representanten Trond Helleland tidligere i dag kom med sin helt utrolige uttalelse om at privat sektor ikke er verdsatt av venstresiden, var dette en meningsløs og litt flåsete uttalelse som kun må oppfattes som et forsøk på å dekke over noen av de store utfordringene som faktisk preger norsk økonomi. Et av Høyres mest brukte argumenter høsten 2013 var behovet for omstilling av norsk økonomi, redusert oljeavhengighet og bekymringen knyttet til todelingen i norsk økonomi – den skulle fjernes. Siden den gang har det ikke manglet på retorikk, men på politikk og resultater.

Når norsk økonomi nå går noe bedre, handler det igjen om oppgang i olje- og gassektoren og framveksten av den todelte økonomien. Det må nå vises større evne til å omgjøre retorikk til en politikk som faktisk underbygger vekst i riktige fastlandsinvesteringer. LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad skriver i en kronikk denne uken:

«Norsk økonomi er inne i en svært svak konjunkturoppgang. Faktisk har vi ikke registrert en så svak oppgang før.»

Det er det motsatte av det representanten Njåstad akkurat nå prøvde å presentere. Påstanden til Bjørnstad er godt underbygd i en analyse utført av LO. For hver krone bedriftene går med overskudd, går kun 50 øre til investeringer i ny næringsvirksomhet. Investeringene som gjøres, og arbeidsplassene som skapes innenfor fastlandsøkonomien, er lavproduktive og lite robuste i møte med nye konjunkturer. Det har i tillegg skjedd store omfordelinger av verdiskapingen. Arbeidstakerne har fått mindre, og bedriftseierne har fått mer. Oppsummert: Forskjellene øker – det investeres feil.

NHOs kvartalsrapport som kom i går, underbygger også en svak optimisme i økonomien, men tar også med bekymringsfulle forhold. NHO advarer mot at en fallende andel av de yngre aldersgruppene er i arbeid. Ifølge NHO er det også bekymringsfullt at det er fallende andeler som er i arbeid, og økt trygdetilhørighet for folk i arbeidsfør alder. Det er også urovekkende forhold knyttet til eksportparametere, og flere viktige punkter er nedjustert siden forrige rapport – med andre ord: krevende og alvorlige forhold.

Derfor synes jeg det er bra at regjeringen også denne gangen tar opp at den største utfordringen er å få til en omstilling av norsk økonomi for å skape nye arbeidsplasser og flere ben å stå på. Jeg håper at vi denne gangen, etter fem år med en retorisk tilnærming, for én gangs skyld kan se en politisk tilnærming til dette temaet også fra regjeringens side.

Vi har tro på små forskjeller mellom folk, noe som gir høyere tillit og et mer produktivt næringsliv som i større grad kan investere i framtiden. Vi tror trygge folk våger mer. Derfor er det nødvendig å ha en politikk som sikrer faste jobber og mindre forskjeller, også for å underbygge verdiskapingen. Kraftoverskuddet og fornybar kraft må prioriteres for vekst og verdiskaping i Norge.

Vi må sikre rammebetingelsene som gjør Norge til et foretrukket land å investere i. Vi må bearbeide mer og skape merverdier av de fantastiske råstoffene vi har tilgang på, enten det er fisk, skog, mineraler, vind eller vannkraftressurser. De generelle grepene i næringspolitikken er mislykket. Milliarder i skattelette øker ikke investeringene i framtidsrettede, trygge arbeidsplasser. Vi trenger en spesifikk politikk som utvikler mulighetene, sikrer investeringene og gir et trygt grunnlag for framtidens verdiskaping, som igjen sikrer trygge, gode arbeidsplasser for framtiden.

Vi trenger derfor mindre retorikk og mer politikk. Vi må skape mer trygghet og ikke mindre, for sjølfolkene inkludert. Vi bør bruke de store pengene på nye muligheter, reduserte forskjeller, økt trygghet og likeverdige muligheter for folk.

Tove Welle Haugland (KrF) [17:03:00]: Norge er et godt land å bo i, og de fleste barn i Norge har en trygg og god oppvekst. En god barndom varer livet ut, men dessverre kan en vond barndom også vare livet ut. Ikke alle barn har det like godt i Norge. Dessverre finnes det barn som vokser opp uten trygge rammer og med foreldre som har nok med å klare å ta vare på seg selv, barn som blir mobbet på skolen, og barn som er bekymret for om det kommer mat på bordet i morgen.

Som politikere er dette noe av det aller viktigste ansvaret vi har, nemlig å sikre barna våre en god framtid. Jeg er stolt av å være med i et parti som løfter opp barn og unge, familiene og menneskeverdet, et parti som setter mennesket i sentrum for politikken – ikke systemene.

Historiene til dem som forteller om hvordan de ble utsatt for mobbing, er hjerteskjærende. Årsakene til at noen blir utsatt for mobbing eller selv mobber, er ofte svært sammensatte og komplekse. Det finnes ikke et enkelttiltak som kan løse problemet. Vi må snakke sammen, både fagfolk, foreldre og politikere, om hvordan vi best forebygger mobbing.

Vi i Kristelig Folkeparti er glade for at vi har fått gjennomslag for at det skal opprettes mobbeombud i alle fylker. Kristelig Folkeparti har også vært en pådriver for opprettelsen av chatte-tjenesten Snakk om mobbing, en landsdekkende tjeneste med hovedkontor i min hjemby, Kristiansand. Denne tjenesten håper jeg kan bidra til at barn får tro på at det nytter å si fra.

Vold og overgrep mot våre barn og unge er et av våre største samfunnsproblem. I vinter kunne vi lese i A-magasinet om 89 norske nettovergripere. Lesingen er svært sterk kost, men vi må ikke ta skylappene på av den grunn. Vi må gjøre mer for å forebygge, avdekke og bekjempe disse grusomme handlingene. I forrige periode fremmet Kristelig Folkeparti et forslag der vi ba regjeringen legge fram en helhetlig opptrappingsplan for å bekjempe vold mot barn. Jeg ser fram til at regjeringen, i forbindelse med framleggelsen av statsbudsjettet for 2019, skal komme med en rapport som skal danne grunnlaget for vurderingen av de økonomiske behovene knyttet til bekjempelse av vold og overgrep i planperioden.

Jeg er et barn av Reform 97. Da jeg var 5 år, kjøpte jeg min første ransel og mitt første pennal, og jeg gjorde meg klar til min første skoledag. For meg ble dette en myk overgang fra barnehage til skole. Det var tilrettelagt læring og lite krav om prestasjon. Men dessverre tror jeg at hverdagen for dagens fem- og seksåringer har forandret seg. Denne uken kunne vi lese i VG at barn i førskolealder blir syke av stress. En barnepsykiater advarer nå mot presset som barn opplever i barnehage og skole. Det er alvorlig.

«Generasjon prestasjon» har ikke bare for ungdom, men også for barn dessverre blitt et faktum. Her må vi som voksne lede an og bidra til at barn får den oppveksten de fortjener, med sunne og gode verdier. Derfor har Kristelig Folkeparti kjempet for å få flere helsesøstre i skolen, derfor har vi kjempet for å få på plass et eget livsmestringsfag i skolen, og derfor har vi kjempet for en lærernorm som skal sikre lærerne mulighet til å se hver enkelt elev. Vi har også fått på plass en bemanningsnorm i barnehagen. Dette er nettopp fordi vi mener at barna er det viktigste vi har. Dette er kvalitetsreformer, og jeg tror de vil få en stor betydning for den oppvoksende generasjon.

Kristelig Folkeparti vil gi tid til familiene. Kristelig Folkeparti vil gi tid til barna. Derfor vil vi øke barnetrygden. Vi har økt og vil øke foreldrepengene til dem som ikke er i arbeid. Kristelig Folkeparti er også garantisten for kontantstøtten. For Kristelig Folkeparti handler dette om at foreldre vet hva som er best for sine barn – ikke vi som er her på Stortinget.

Margret Hagerup (H) [17:07:33]: Det har vært et hektisk og lærerikt første år på Stortinget. Det har også vært et år med noen realitetsorienteringer, og det var en brå overgang fra arbeidslivet til Stortinget og fra lokalpolitikk til rikspolitikk.

I lokalpolitikken opplevde jeg gode debatter hvor vi ofte var enige om virkelighetsbeskrivelsen. Det hendte at vi var uenige om virkemidlene, men det er en del av politikken. Jeg fikk derfor en real oppvåkning da jeg deltok i min første debatt i valgkampen 2017 og ble møtt med en dyster tilstandsrapport om norsk arbeidsliv. Elendighetsbeskrivelsene sto i kø: Arbeidsledigheten ville øke, sysselsettingen ville falle, og norsk arbeidsliv var preget av kriminalitet og arbeidstakere som vantrivdes på jobb.

Jeg tenkte lenge over hvorfor vedkommende hadde dette dystre verdensbildet, for sannheten var jo – og er – at arbeidsledigheten går ned, sysselsettingen stiger, og det skapes flere jobber. Samtidig er det ingen grunn til å heise flagget og si seg fornøyd. Det er sjelden lurt å slå seg til ro med hvordan ting er, og kontinuerlig forbedring ligger i de konservatives natur. Det er ingen tvil om at vi må endre for å bevare det gode ved samfunnet vårt. Det er ikke godt nok når 400 000 nordmenn står utenfor arbeidslivet. Det er ikke godt nok når arbeidstiden ikke er tilpasset behov og ulike livssituasjoner. Og det er ikke godt nok når useriøse og kriminelle aktører slipper unna i arbeidslivet. Selv om mye går bra, har vi mye ugjort.

Spesielt er vi bekymret for de ungene som vokser opp i familier som kan betegnes som fattige. Disse ungene fratas muligheter som andre unger har. De har dårligere forutsetninger for å lykkes i skolen, og de har flere helseproblemer. En medarbeider i Frelsesarmeen sa at selv om det å dele ut mat og klær er viktig for å avhjelpe fattigdom, er den viktigste fattigdomsbekjemperen de har, samarbeidet med Fretex. Det gir mulighet for arbeid.

Vi trenger et Norge der alle får delta. Det er da avgjørende at vi klarer å kvalifisere flere for arbeidslivet, og at vi starter tidlig, med barnehage, grunnskole og videre utdanning. Vi må heie fram både fagarbeidere og akademikere. Vi trenger begge, og vi trenger mange flere.

Inkluderingsdugnaden er en viktig suksessfaktor, men da må vi slutte å sette folk i bås. En av vår tids store utfordringer er å inkludere både menn og kvinner i arbeidslivet og i heimen. Det er tankevekkende at jeg ses på som en dårlig mor når jeg jobber, mens min mann er en oppofrende far som passer ungene. Det er tankevekkende at kollega Astrid Nøklebye Heiberg kjempet mot disse holdningene allerede for 50 år siden. Nå kan hun være stortingsrepresentant, men hun kan ikke fortsette i sitt yrke, og hun kan ikke være forliksdommer. Hun kjemper fortsatt viktige kamper.

Alder er en dårlig indikator på funksjon. Da folketrygdloven kom for 50 år siden, jobbet de fleste til de stupte. I dag lever vi over 20 år etter pensjonsalder. Da må vi få delta lenger. Det er god ledelse og et mangfoldig og inkluderende arbeidsliv vi trenger i framtiden, ikke diskriminering og utestengelse basert på kjønn, alder, etnisitet, funksjon og diagnose. Samfunnet er ikke bærekraftig om vi ikke lar flere få delta i arbeidslivet.

Derfor har vi forpliktet oss til at 5 pst. av alle nyansatte i staten skal være en del av inkluderingsdugnaden. Derfor arbeidsretter vi introduksjonsprogrammet og øker bevilgningen til Jobbsjansen. Derfor viderefører vi tusenvis av tiltaksplasser og styrker ordningen med varig tilrettelagt arbeid. Derfor øker vi bruken av lønnstilskudd og sikrer ungdom bedre oppfølging av Nav. Ungdom melder nå om gode erfaringer. De har fått en dialog og et tilbud om aktivitet. For mange har dette betydd en fot innenfor. Å stille krav er å bry seg.

Etter å ha fulgt mediene i løpet av sommeren, og også flere av innleggene her i dag, er jeg bekymret for debatten vår her på Stortinget, for det ser ut som om Arbeiderpartiet vil fortsette sin svartmaling av norsk arbeidsliv, og feil diagnose fører til feil medisinering. Det lover dårlig for en inkluderingsdugnad, hvor forutsetningen er at vi har arbeidsgivere som tar ansettelsesrisiko, som skaper arbeidsplasser, og som senker terskelen for dem som står utenfor arbeidslivet.

Vi må i fellesskap løfte norsk arbeidsliv og samtidig inkludere flere, for Norge skal fremdeles være et av de beste landene å bo og jobbe i. Da må vi ikke la oss lure av venstresidens retorikk, som minner mer om eventyret om keiserens nye klær. Det kan føre til tidenes feilmedisinering, og vi vil gå en usikker framtid i møte.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [17:12:31]: Det er mange som snakkar om utfordringar i dag, men klimaendringane er vår tids største utfordring. Det er ingen tvil om det, og med tørkesommaren bak oss kan vi berre førestille oss kva ein ytterlegare temperaturauke på 2–3 grader vil øydeleggje: menneska som blir ramma, naturen som blir øydelagd, matproduksjonen som blir svekt, verdiskapinga som blir knebla, og eit stadig høgare konfliktnivå i og mellom land. Store klimaendringar er øydeleggjande for alt vi gjer, og alt vi er. I tillegg har Noreg ei anna utfordring. Anten vi vil det eller ei, går inntektene frå petroleum mot slutten. Vi står altså overfor ei gigantisk utfordring både som klode og som nasjon. Vi må handle raskt og ta modige val. Vi må skape ein livskraftig økonomi og eit næringsliv som ikkje øydelegg naturen, og som bidrar positivt i klimakampen.

Kva er da svaret frå regjeringa? Vi høyrde i trontalen i dag at dei skal kutte klimautsleppa. Kvifor har da klimautsleppa under denne regjeringa gått opp? Dei seier at dei skal leggje til rette for fleire arbeidsplassar. Kvifor har vi ikkje sett nokon vekst i nye, grøne arbeidsplassar i løpet av dei siste fem åra? Dei satsar særskilt på industri, seier dei. Kvifor går da industriproduksjonen ned trass i fleire år med ein gunstig valuta og gode handelsvilkår? Dei skal satse særskilt på havnæringane, sa dei i trontalen. Kvifor går da foredlingsgraden av fisk ned? Kvifor har dei kutta massivt i støtte til hamneutbetring, og kvifor blir ungdom skvisa ut av både marine og maritime næringar?

Problemet er at vi har ei regjering som ikkje tar denne utfordringa på alvor. Dei har ingen strategi, og tiltaka er små eller bommar på mål. Sanninga om næringspolitikken til regjeringa er: Dei har brukt dei store pengane på skattekutt til dei rikaste, som trass i regjeringa si desperate marknadsføring av dette som næringspolitikk, ikkje styrkjer norsk næringsliv. Hadde næringspolitikk vore viktig, ville regjeringa heller brukt pengane på å behalde maskinavskrivingane i industrien, satsa på storskala karbonfangst og -lagring eller lagt fram ambisiøse satsingar og strategiar for enkeltnæringar.

Dette er ting SV har føreslått gong på gong, men som regjeringspartia stadig stemmer ned. I staden har regjeringa dei siste åra gambla med arbeidsplassane i romfarten, kutta i vellykka program for teknologioverføring frå oljesektoren og praktisk talt lege i krig med både bønder og fiskarar som leverer råvarer til Noregs største fastlandsindustri. Til og med talarlistene i dagens debatt illustrerer det same: Næringspolitikarane frå regjeringspartia glimrar med sitt fråvær. Berre éin av næringspolitikarane frå regjeringspartia er gitt fem minutts taletid – det er Ingunn Foss – men utan replikk.

For å vere rettferdig må eg seie at det er eitt næringsområde regjeringa bruker mykje tid og ressursar på, og det er den mest framståande satsinga til Høgre og regjeringa. Det er å kommersialisere velferd. Det har gått så langt at det no ofte gir større avkastning å investere i privatisert velferd enn i det meste av det vi finn av ordinært næringsliv. Det er ikkje berre dårleg og dyr velferdspolitikk, det er også dårleg næringspolitikk.

Kvar blei det av næringspolitikken til regjeringa? Det er på sin plass å knuse myten om at høgresida er god på næringspolitikk, for det har aldri vore tilfellet i Noreg. Suksessen til norsk næring og industri har ikkje kome av politikken til høgresida, snarare tvert om. Den norske suksessen har kome av insisteringa på at verdiskaping med utgangspunkt i norsk arbeidskraft og norske ressursar skal kome samfunnet til gode. Høgresida har alltid stått imot denne politikken, og motstanden har vore lik i alle år: nei til å sikre nasjonal kontroll med naturressursane, nei til sterk fagrørsle og rettar, nei til statleg eigarskap.

Slik har dei stått på feil side i mange av dei aller viktigaste kapitla i norsk næringslivshistorie. Dei gjekk imot innføring av konsesjonslovene for vasskraft på byrjinga av 1900-talet, noko som ville ført til eit monumentalt, nasjonalt utsal av fossane våre. Dei var imot statleg kontroll med eigarskapen av olje og gass på sokkelen på 1960- og 1970-talet, noko som ville kasta dagens oljeformue i hendene på utanlandske oljeselskap.

Den same rolla speler dei i dag også, no som bremsekloss i regjeringskontora i møte med vår tids største utfordring. På vegner av SV vil eg difor mane til eit oppgjer med stillstanden og handlingsvegringa til regjeringa i næringspolitikken. Eg varslar mange nye initiativ som har som mål nettopp å snu norsk økonomi og næring. På vegner av naturen og alle framtidige generasjonar: Vi må vinne den store kampen mot miljøøydeleggingane, og vi må klare å skape ein sunn norsk økonomi.

Statsråd Tor Mikkel Wara [17:26:11]: Statens mest grunnleggende oppgave er å trygge sine borgere. Det er hele utgangspunktet for hvorfor mennesker søker sammen i et samfunn. Sikkerhet og beredskap er derfor høyt på dagsordenen for denne regjeringen. Det har vi vist gjennom vår regjeringsperiode ved at vi evner å prioritere politi og beredskap.

Denne regjeringen har levert et historisk løft for norsk politi. Vi har sørget for en betydelig oppbemanning i norsk politi. Faktum er at bemanningen i politiet har økt med om lag 2 600 årsverk, hvorav nærmere 1 500 av disse er politiårsverk. Det betyr at vi er i rute til å nå målsettingen om to politifolk per 1 000 innbyggere innen 2020. Politidekningen har under denne regjeringen økt fra 1,71 ved utgangen av 2013 til 1,91 i første kvartal i 2018.

Før jeg konstaterer at reformen er i rute, er det greit å minne om hvorfor vi gjennomfører den. Denne regjeringen gjennomfører ikke en politireform fordi vi ønsker å sentralisere, heller ikke fordi vi skal spare penger eller ha en reform for reformens skyld. Grunnen til at vi gjennomfører den største politireformen i norsk historie, er at samfunnet og kriminalitetsbildet har endret seg. De gamle gjengangerne til det lokale politiet er byttet ut med hardbarkede gjenger med et internasjonalt nettverk. De yrkeskriminelle som før begikk kriminalitet på tvers av kommunegrenser, begår i dag kriminalitet over landegrenser. Overgrep mot barn begås ikke lenger kun innenfor husets fire vegger, men også på internett. Når kriminaliteten endrer seg, må også politiet endre seg. Slik jeg ser det, er det største problemet med politireformen nettopp at den ikke har blitt gjennomført tidligere.

Nærpolitireformen er en omfattende reform. Regjeringen har fulgt opp med midler. Det er krevende å gjennomføre den største reformen i norsk politi noensinne. Det vil ta noe tid før vi ser alle effektene av de grepene som er gjort for å forbedre arbeidsmetoder og gi politiet bedre verktøy. Likevel ser vi allerede nå resultater av politireformen. Siden 2011 er den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden redusert med elleve dager, samtidig som oppklaringsprosenten har økt med 4 prosentpoeng. Antall ikke påtaleavgjorte saker eldre enn tre måneder har blitt redusert med over 3 000. Ifølge Politidirektoratet har antall saker som har blitt henlagt på grunn av saksbehandlingskapasitet og hvor man har hatt en mistenkt i saken, fra 2013 til 2017 blitt redusert med hele 34 pst.

Mye gjenstår, men jeg vil minne om at strukturen først kom på plass denne våren, og at vi må gi den litt tid før vi får de beste resultatene på plass.

I løpet av 2018 har vi hatt en debatt om gjengkriminalitet, særlig i Oslo. Vi skal unngå at Oslo får de samme storbyproblemene som vi ser i Stockholm og København. Oslo er en av de siste storbyer i Europa som har anledning til å stanse utviklingen av kriminelle gjenger. Vi skal med andre ord lykkes med det som kanskje ingen andre har lyktes med. Da må det både harde og myke virkemidler til.

Vi skal bekjempe gjengene, og vi skal forhindre rekruttering av neste generasjons gjengmedlemmer. I det ligger at vi skal prioritere hele kjeden – fra barnevern til konfliktråd med ungdomsoppfølging og ungdomsstraff og forebyggende politiinnsats i lokalmiljøet. Samtidig skal vi styrke de spisse delene av politiet, som Kripos og Økokrim, for å ta de hardbarkede kriminelle og bakmennene, som tjener store penger.

Vi må bruke hele verktøykassa, og det er ikke sikkert at vi har vært flinke nok tidligere. Derfor har Justisdepartementet gjennom sommeren utfordret ulike aktører i straffesakskjeden på hvilke tiltak som bidrar i kampen mot gjeng- og ungdomskriminalitet. Aktørene har respondert, og vi har mottatt forslag og innspill til bl.a. nye reaksjoner og lovhjemler – bl.a. hvordan sikre en mer effektiv gjennomføring av ungdomsstraff, forbud mot medlemskap i kriminelle gjenger og mer effektiv inndragning av verdier. Dette er saker som vi nå jobber med, og som vi vil vurdere å komme tilbake til Stortinget med.

Jeg ser derfor fram til en spennende høstsesjon i Stortinget.

Sandra Borch (Sp) [17:43:17]: I trontalen i går ble det sagt at Norge kjennetegnes av små forskjeller, relativ økonomisk likhet og likhet for visse grunnleggende rettigheter. Det er et politisk ansvar at det også forblir sånn.

Et politisk område hvor man har sett utfordringer med akkurat dette, er der mennesker og dyr lever tett innpå rovdyr. Mange av disse områdene er definert som beiteprioriterte områder, hvor nettopp beitedyr og matproduksjon skal gå foran bestanden av rovdyr. Jeg skjønner godt at de som bor i rovdyrutsatte områder, ikke opplever at deres grunnleggende rettigheter, som f.eks. trygghet, er ivaretatt. På denne måten blir noen stemmer og noen grupper i dette landet mindre verdt enn andre. Det skaper ulikhet, og det er et alvorlig demokratisk problem dersom denne utviklingen får fortsette. Det er nå opp til regjeringen å avgjøre om de vil ta dette på alvor eller ikke.

Vi har i sommer sett et stort ordføreropprop hvor over halvparten av Norges ordførere har reagert mot regjeringens ineffektive rovdyrpolitikk. Senterpartiet har i dag lagt fram to representantforslag som omhandler effektivt uttak av rovdyr i områder som er definert som beiteprioriterte områder. At uttak av rovdyr i beiteprioriterte områder skal være så vanskelig, så byråkratisk og så lite praktisk, er vanskelig å forstå. I Trøndelag er bjørneangrepene denne sesongen blant de verste på mange år. Over 200 sauer er dokumentert drept av bjørn så langt. Det er antallet bjørneangrep i beiteprioriterte områder som har økt vesentlig de siste årene. Hva er svaret fra miljøbyråkratiet? Det er å utvide forvaltningsområdet for bjørn. Dette står i direkte motstrid til rovviltforliket fra 2011.

I sommer besøkte jeg Bardu kommune etter at bønder i området var rammet av store angrep av bjørn. Det gjør inntrykk å møte folk som hver dag må kjempe for sitt levebrød, og som må finne dyrene sine hardt skadet og drept på en sånn måte. På 30 minutter ble over 20 sauer tatt av bjørn i Bardu. Det er for meg helt utrolig at man ikke griper inn fra politisk hold, men lar departementet og direktoratet trenere saken. Det tok hele fem uker før man iverksatte effektive tiltak, som f.eks. hund. Da hadde bjørnen drept over 60 sauer. Det førte til fem uker med enormt ekstraarbeid for mange når det kom til tilsyn, i tillegg til at dette var under innhøstingen.

Nok en gang er vi vitne til en ekstremt byråkratisk og tungrodd forvaltning av rovdyr, hvor man hele tiden favoriserer rovdyrene framfor husdyr og norsk matproduksjon. Dette skjer i beiteprioriterte områder. Mange næringsaktører vurderer nå om de orker å fortsette, fordi det tar så mye energi og er så slitsomt å jobbe mot systemene hele tiden. I dag ser vi store utfordringer med uttak av både bjørn, jerv og ulv.

At regjeringen ikke følger opp rovviltforliket, ikke følger opp den todelte målsettingen – ja, i det store og hele ikke følger opp Stortingets demokratisk fattede vedtak – handler faktisk om mer enn rovdyr. Det handler grunnleggende sett om folks tillit til myndighetene. Når staten endrer spillereglene underveis, når staten driver maktutøvelse uten demokratisk forankret begrunnelse, svekkes tilliten til dem som styrer landet.

Kan regjeringen leve med at deler av befolkningen opplever at deres erfaringer ikke respekteres, at deres argumenter er mindre viktig, og at deres rettigheter er mindre verd? Kan vi leve med at rovviltforliket hvert år blir brutt på en rekke punkter? Senterpartiet kan ikke det. Derfor har vi i dag framsatt representantforslag som vi håper vi vil få flertall for i denne salen.

Ingvild Kjerkol (A) [17:48:05]: Målet for Arbeiderpartiets helsepolitikk er god helse og livskvalitet for alle. Gode helsetjenester skal være likeverdige over hele landet. I vår felles helsetjeneste skal du få hjelp om du er fattig eller rik, om du har doktorgrad eller er grunnskoleutdannet.

Men Folkehelseinstituttet har avdekket at de sosiale helseforskjellene i dette landet øker. I deler av landet er folk usikre på om de har et godt nok ambulansetilbud når hjelpen haster som aller mest. Sykehusene må kutte i budsjettene, og i eldreomsorgen er det stor variasjon i kvaliteten på tjenestene fra én kommune til en annen. Vi har også en fastlegeordning, som er selve gullet i helsetjenesten, som knaker i sammenføyningene.

Det er oppgaver å løse, og regjeringens løsninger er byråkratiske forsøk, som f.eks. statlig eldreomsorg. Vi i Arbeiderpartiet vil gi kommunene penger til å takle flere eldre med behov for helsehjelp, men høyrepartiene i regjering insisterer på et ekstra byråkratisk ledd for å gi mer penger til seks kommuner.

Regjeringens løsning er også å gi private sykehus et sugerør inn i sykehusbudsjettet. Koblet med underfinansiering av våre felles sykehus sørger de for at evnen til å manøvrere i systemet avgjør hvem som får den beste hjelpen. Stortingsmeldingen Leve hele livet – En kvalitetsreform for eldre inneholdt, som eldreministeren selv sa på lanseringen: ingen nye bevilgninger og ingen nye paragrafer. Men vi har noen gulrøtter – ikke en hel åker, men en pent bunt.

Ærligheten kan man berømme, men kvalitetsløftet uteblir. Mange gode eksempler finnes i meldingen, som en inspirasjonskatalog, kan man si. 13 av de 15 kommunene som eldreministeren trakk fram i lanseringen, er da også Arbeiderparti-styrte kommuner. Regjeringen lovet oss en eldrereform, men det vi fikk, var knapper og glansbilder. Og de geografiske forskjellene vil fortsatt øke.

Disse prioriteringene ruster ikke vår felles helsetjeneste for framtiden. Det bidrar tvert om til at stadig flere i tjenesten er frustrert over manglende politisk vilje til å ta tak i de store utfordringene vi står overfor som felleskap. Antallet unge uføre er nesten doblet på sju år. Nærmere 70 000 barn og unge trenger behandling for en psykisk lidelse. Andelen eldre i befolkningen vil dobles fram mot 2060, og da vil også behovet for kompetent helsepersonell dobles. Derfor vil Arbeiderpartiet i denne stortingssesjonen fortsette å jobbe for vår felles helsetjeneste. Vi kommer med konkrete forslag for å heve kvaliteten på eldreomsorgen i landet, koblet med de ressursene som kommunene trenger for å gjennomføre det. Vi kommer til å kjempe for at det offentlige beholder kontrollen i helsetjenestene og kan dimensjonere dem ut fra innbyggernes behov og ikke ut fra folks betalingsevne. Vi kommer til å kjempe imot usosiale kutt i tannhelse, i behandling og i refusjoner, og vi skal kjempe for en fastlegeordning som er framtidsrettet.

Sist, men ikke minst: Vi vil fortsatt fremme de brede, universelle folkehelsetiltakene, de som når alle – skolemat, gratis frukt og grønt i skolen, en utvidelse av skolehelsetjenesten, psykisk helse i skolen, alkoholforebygging og lavterskeltilbud innen psykisk helse. Forebygging og folkehelse må få like mye oppmerksomhet som sykehus og ventetider. Regjeringen sier at de skal løfte fram ensomhet i den nye folkehelsemeldingen. Da er det de brede tiltakene vi trenger – gjøre noe aktivt, gjøre noe sammen, gjøre noe meningsfullt. Sosiale helseforskjeller er urettferdig og dessverre økende. I Arbeiderpartiet tar vi opp kampen mot dem, mens høyrepartienes løsninger dessverre vil øke forskjellene og overlate mer til den enkelte.

Helge Orten (H) [18:01:56]: Når vi skal definere dagens politiske løsninger, er det viktig å ha et langsiktig perspektiv, ikke bare noen år, men gjerne et generasjonsperspektiv. Høyres viktigste prosjekt er å bygge et bærekraftig velferdssamfunn. Det innebærer at vi må skape verdiene før vi kan dele. Vi må legge til rette for nye arbeidsplasser, få flere i jobb, inkludere alle i samfunnet og innfri klimamålene.

Det er i dette perspektivet vi også må se regjeringas satsing på samferdsel. Sammen med Kristelig Folkeparti har regjeringspartiene gjennomført tidenes satsing på vei og bane. Samferdselsbudsjettet er økt med over 60 pst., og i fellesskap har vi fått på plass en nasjonal transportplan for de neste tolv årene på over 1 000 mrd. kr, som ivaretar nødvendig utbygging av ny infrastruktur, men som også viderefører den betydelige satsingen vi har hatt på vedlikehold og fornying. For første gang på flere tiår reduseres vedlikeholdsetterslepet.

Samferdselssatsingen har vært helt nødvendig for å ruste opp infrastrukturen. Det gjør vi ved å øke budsjettet, men kanskje enda viktigere: Vi gjennomfører viktige reformer som vil gi innbyggerne både kortere reisetid, bedre framkommelighet og økt trafikksikkerhet. Her er et viktig skille. Der denne regjeringa tenker nytt og reformerer, er Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV imot. Ta f.eks. veiselskapet: Nye Veier viser at de kan bygge smartere og spare inn så mye som 30 mrd. kr på den porteføljen som de er tildelt. Det betyr at vi frigjør penger til andre viktige satsinger, som helse, barn og unge, forsvar og beredskap.

Grønn omstilling av transportsektoren handler om å utvikle ny og miljøvennlig teknologi samtidig som vi legger til rette for at flere bruker kollektiv transport, sykkel og gange i sine hverdagsreiser. Vi er i gang med tidenes kollektivløft. Stadig flere tar tog, buss og bane. Fra 2016 til 2017 var det en historisk økning i antall kollektivreiser på 6,3 pst., mot en økning på 0,9 pst. på vei. De reisende strømmer til toget som aldri før. I perioden 2012 til 2016 økte antall passasjerer på jernbanen med nær 20 pst.

En stor del av persontransporten foregår i byområder, og det er et mål at mest mulig av denne persontransporten skal skje ved bruk av kollektiv transport, sykkel og gange, både for å nå klimamålene og for å bygge gode bymiljø. Derfor bygger vi ut InterCity, og vi legger til rette for en bærekraftig utvikling av de største byene våre. I Nasjonal transportplan er det satt av 66 mrd. kr til tiltak for å legge til rette for denne utviklingen i ni utvalgte byområder.

Det er et potensial for å øke bruken av kollektiv transport også i distriktene, men da må vi tenke nytt. I Sauda har de forsøkt en ny løsning, der de benytter mindre busser som bestilles for bruk over nett. Bussrutene er ikke faste, men er tilpasset brukernes behov. Dette er et godt eksempel på hvordan vi kan bruke ny teknologi til å gjøre kollektivløsninger mer relevante i hele landet, noe som betyr økt kundetilfredshet, flere brukere og til og med rimeligere løsninger.

Det er et mål at mer av godset skal transporteres på bane eller båt, både av hensyn til miljøet og for å redusere belastningen på veinettet. Godsanalysen viste at det er et overføringspotensial på 5 til 7 mill. tonn. Regjeringa har etablert en incentivordning for overføring av gods til sjø. Så langt ser det ut til å gi gode resultater, og en lignende ordning vurderes for jernbanen. Samtidig skal vi bruke betydelige midler de neste årene for å styrke jernbanen, både med egne tiltak for terminaler og krysningsspor og gjennom å fortsette å løfte innsatsen på vedlikehold og fornying.

Men skal vi få mer gods på jernbane, må vi også legge til rette for å frakte gods med tog lenger enn til Sverige. EUs fjerde jernbanepakke handler faktisk om det, om å standardisere jernbanen i Europa slik at den blir et reelt alternativ for gods og grensekryssende transport. Det er overraskende at partier som ellers snakker varmt om jernbanen, ikke ser dette poenget.

For Høyre er det viktig å gjennomføre tiltak som virker. Vi må motivere folk til å velge miljøvennlig og ta i bruk ny lav- og nullutslippsteknologi. Elbilpolitikken er et godt eksempel på hvordan vi gjennom politiske incentiv kan bidra til at flere velger nullutslippskjøretøy. Salget av elbiler er allerede en tredjedel av det samlede nybilsalget i 2018. Målet er at alt nybilsalg av personbiler skal være nullutslipp i 2025, og vi er på god vei.

Et annet eksempel er ferjene våre. I løpet av de nærmeste par årene vil så mange som 50 til 60 ferjer ha ladbare batteriløsninger. Det er bra for miljøet, og det skaper nye arbeidsplasser i Norge.

Vi er godt i gang med å omstille transportsektoren til lav- og nullutslipp. Det er ikke gjort over natta, men allerede nå ser vi at politikken virker, og at utslippene fra transport har begynt å gå ned.

Historien har vist at nye utfordringer løses med ny teknologi. Det gjelder i høyeste grad i transportsektoren, og i årene framover vil vi se at ny teknologi gir et bedre og mer bærekraftig tilbud både for oss som reisende og for godstransporten.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [18:07:20]: En av våre aller største utfordringer har vært og er fortsatt at vi har for høy innvandring til Norge, og at vi ikke lykkes godt nok med integreringen. Å signalisere at Norge skal ta imot flere, er verken solidarisk eller hjertevarmt, da signalene kan forlede flere unge mennesker ut på en farefull flukt som bare kyniske menneskesmuglere tjener på. Norge må ha både en sterk retorikk og en konsekvent streng politikk på asylområdet. Det vil Fremskrittspartiet være garantist for.

Skal vi ha en mulighet til å bevare et trygt velstandssamfunn med verdiskapende og godt integrerte medborgere, må vi ha en strengere flyktning- og innvandringspolitikk. Spesielt må familieinnvandringen strammes inn. I Sverige har dårlig integrering ført til at hele bydeler preges av kriminalitet og arbeidsledighet. Det begynner i det små med pøbelstreker og blikking og ender med bilbranner og no go-soner. Vi vil ikke ha svenske tilstander i Norge.

Det er ingen menneskerett å bo eksempelvis i Oslo, Norges dyreste by. Fremskrittspartiet mener det må settes en stopper for bosetting av flyktninger i pressområder. Kan du ikke forsørge deg selv, må du akseptere å måtte bo på steder med langt lavere kostnader.

Effektiv retur av mennesker uten lovlig opphold i Norge er en svært viktig del av en streng og rettferdig asyl- og innvandringspolitikk. Her har vi gjort en god jobb de siste årene, men vi kan ikke hvile. Nye tall viser at vi bruker vanvittig mye penger på mennesker som søker lykken i Norge, men som ikke har rett til opphold. De lovene vi vedtar, de signalene vi gir, og andelen som uttransporteres, bestemmer hvor mye midler vi skal bruke på dette – midler som bør brukes på mennesker som virkelig er i nød.

En lavere innvandring og innvandreres bidrag i arbeidslivet er avgjørende for samfunnets bærekraft og for vår evne til å ta vare på velferdssamfunnet vårt. Det må vi aldri glemme. Vi ser at de tilretteleggingene vi har gjort, gjør det mulig å lykkes i Norge. Selv bor jeg i Lørenskog, som har en veldig høy andel innvandrere. I min lokalavis kan jeg lese om eiendomsoverdragelser og ser at det er en svært høy andel innvandrere som kjøper sin egen bolig. Dette viser meg at det med hardt arbeid fra den enkeltes side er fullt mulig å lykkes i Norge, skaffe seg jobb, kjøpe seg bolig og delta i samfunnet på linje med resten av befolkningen.

Mange barn og unge med innvandrerbakgrunn klarer seg godt i skolen. Norskfødte med innvandrerbakgrunn har gode skoleresultater, og særlig gjør jentene det bra. Men vi har også andre tall som viser at sysselsettingen blant innvandrere er svært lav og skremmende lav for innvandrerkvinner. Vi har også betydelige utfordringer med sosial kontroll og æreskultur. Sosial kontroll og æreskultur er det største hinderet for altfor mange, og vi må være ekstremt tydelige på at dette ikke aksepteres i vårt samfunn. Innvandrerkvinner og innvandrerungdom har bedt oss om hjelp til å bekjempe dette, og Fremskrittspartiet stiller opp. Alle skal ha rett og mulighet til å ta sine egne valg og leve et fritt liv.

Vi skal ha nulltoleranse mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og vold, og vi skal finne de glemte barna som aldri møter på helsestasjonen. Vi skal løfte de glemte kvinnene som ikke er registrert noe sted, ved å tilby dem deltagelse i Jobbsjansen. Jobbsjansen viser gode resultater; derfor utvider vi denne ordningen ytterligere.

Regjeringen jobber med et integreringsløft. Det er viktig at vi nå finner nøkkelen til hvorfor så mange ikke lykkes, når det også viser seg at det er mange som lykkes. Derfor skal vi bl.a. forbedre introduksjonsordningen, og vi har innført plikt til å delta i opplæring i norsk for beboere i asylmottak sammen med en grunnleggende innføring i det norske samfunnet. Vi vil stille strengere krav til kommunene og for mottakere av økonomisk sosialhjelp som på grunn av manglende språkkunnskaper ikke er selvhjulpne.

Regjeringens integreringspolitikk bygger på fire innsatsområder: utdanning og kvalifisering, arbeid, hverdagsintegrering og kampen mot sosial kontroll. Andregenerasjons innvandrere har høyere sysselsetting enn første generasjon, og mange av disse føler en sterk tilhørighet til Norge.

Fremskrittspartiet er opptatt av å lykkes i integreringspolitikken. For oss er det viktig å understreke at det ikke handler om alt vi kan tilby dem, men enda mer om hvilken innsats de selv legger i det. Jeg har truffet så mange innvandrere som selv påpeker viktigheten av å stille krav, og deres budskap er veldig tydelig: Norge er et land hvor alle kan lykkes – om man bare selv ønsker det nok.

Martin Henriksen (A) [18:12:40]: Utgangspunktet for trontaledebatten er trontalen, der regjeringa legger fram sine prioriteringer og visjoner for det neste året. Årets trontale var ikke akkurat rik på nye ideer, det var heller som Dagbladet kommenterte: Det var mer grått enn blått. Som utdanningspolitiker var det lite å ta tak i i trontalen, kunnskap var en overraskende liten del av årets trontale, og det var mangel på nye initiativ.

Arbeiderpartiet vil ha en skole der elevene lærer mer og trives bedre. Vi mener at i denne trontalen kunne regjeringa tatt opp f.eks. situasjonen for de yngste elevene, femåringene og seksåringene. Nå ser vi at det er mange foreldre, lærere og forskere som er bekymret for mangelen på lek, for mye stillesitting, manglende aktivitet, stress og psykiske problemer i skolehverdagen. Det mener vi kan løses gjennom både tidlig innsats, ved å dempe presset i et overivrig testsystem og ved å sørge for mer lek for de yngste elevene.

Skolen har en veldig viktig jobb i å utjevne forskjeller og sikre like muligheter for elevene. Satsing på fagarbeid og yrkesfag burde være en naturlig del av enhver trontale og trontaledebatt. Vi trenger mange flere stolte fagarbeidere i framtida. Fortsatt er det for høyt frafall, det er for store sosiale forskjeller med hensyn til hvem som faller fra. For Arbeiderpartiet er det å satse på fagarbeid og yrkesfag en av de viktigste investeringene vi som samfunn kan gjøre.

En av utdanningssakene som ble nevnt i trontalen, var kompetansereform. Det er en viktig reform for den enkelte, for bedriftene og for samfunnet. Men sannheten om regjeringas kompetansereform er at vi så langt bare har sett små drypp av en reform – ikke et helhetlig grep, en helhetlig reform, som Arbeiderpartiet mener trengs. Vi burde allerede hatt på plass et mye sterkere rammeverk for en offensiv kompetansesatsing. Derfor har Arbeiderpartiet foreslått bl.a. et kompetansefond for å sørge for at man starter de store investeringene som trengs. Vi vil ha på plass et helhetlig system som for det første støtter dem som må bytte jobb på grunn av digitalisering, automatisering og endring i arbeidslivet, som støtter dem som får jobben sin endret, og for å sikre dem som skal fra skole og inn i arbeidslivet.

For Arbeiderpartiet er det åpenbart at det er fellesskapets ansvar å sikre folk kunnskap og kompetanse, også i arbeidslivet. Det er ikke noe den enkelte skal stå alene om. Derfor er vi uenig med regjeringa, og vi sier at vi vil gi folk rett til kompetanseheving gjennom arbeidslivet. Vi vil gjøre det klart allerede nå at staten skal stille med finansiering som monner, og sørge for et samarbeid med partene om rammer og avtaler som sikrer dette i alle bransjer. Det er sånn vi investerer i det viktigste fortrinnet Norge har: folk og deres kompetanse.

Til slutt: Det har i debatten i dag kommet flere påstander fra Høyre og Fremskrittspartiet om at Arbeiderpartiet vil kommunalisere velferden, tvinge ut private. Det er helt tydelig at disse partiene er ute på sin helt egen skremmeaksjon før datoen 2. november.

Arbeiderpartiet sier nei til kommersialisering av velferden, det er fordi det politiske veivalget enten er at store konsern, gjerne internasjonale, overtar stadig mer av velferden, at beslutninger om velferden tas på bedriftsstyremøter – eller at beslutninger tas på kommunestyremøtene, at velgerne og de folkevalgte i kommunene sitter i førersetet, tar ansvar for å utvikle tjenestene og har kontroll med både kvalitet og økonomi. I kommuner der Arbeiderpartiet styrer, gjør vi nettopp det. Våre folkevalgte tar mer kontroll over tjenestene som befolkningen er avhengig av. Vi er tydelige på retningsvalget, akkurat som Fremskrittspartiets ungdomsorganisasjon i Aftenposten 5. september er tydelige på det motsatte. Ønsket fra Fremskrittspartiets ungdom er følgende:

«Privatiser alt fra fengsler og sykehus til universiteter. Fjern folketrygden. Innfør private helse- og pensjonsforsikringer – og fjern all støtte til kultur.»

For Arbeiderpartiet er dette veldig enkelt, vi vil ha en sterk offentlig velferd for alle, supplert av private, ideelle leverandører. Og vi vil at velferden skal utvikles tett på dem som skal motta den.

Ove Trellevik (H) [18:17:54]: Regjeringspartia har saman med Kristeleg Folkeparti her i Stortinget styrt landet trygt gjennom fleire år. Samfunnet vårt er attraktivt. Likevel er den største utfordringa i Noreg på sikt å sikra velferdssamfunnet slik me kjenner det i dag. Det handlar om å ta ansvar for innbyggjarane våre og dei komande generasjonane.

Noreg er eit land prega av høg tillit mellom menneske, og samfunnet er prega av relativt små forskjellar mellom folk flest. Konsekvensane av klimaendringar, krig og uro i andre delar av verda vil framleis medføra asyl- og migrasjonsutfordringar.

Millionar av menneske ønskjer seg ei betre framtid. Men då er det viktig å hugsa at innvandringa er ein av dei viktigaste årsakene til auka forskjellar mellom folk flest. Den store forskjellen går mellom dei som får arbeid, og dei som ikkje får arbeid. Noreg er eit lite land, og me ønskjer å skapa moglegheiter for alle. Det betyr at me må ha kontroll på asyl- og flyktningstraumen til Noreg. Det finst millionar av menneske me synest synd på, men likevel – samfunnets evne til å integrera og skaffa arbeid må vera styrande for kor mange me kan ta imot. Så sjølvsagt må me bruka bistand og andre verkemiddel for å hjelpa alle dei som ikkje får opphald.

Blandinga av fattigdom, organisert kriminalitet, valdeleg ekstremisme og svake institusjonar og land gjev ofte grobotn for dårlig tryggleik, ustabilitet og konflikt. Klimaendringane bidreg til at det tradisjonelle jordbruket får stadig nye vanskar. Desse utfordringane må møtast med målretta og koordinert handling og auka nærvær frå dei lokale styresmaktene og verdssamfunnet. Målet om å stabilisera landa og styrkja levekåra for befolkninga vil bidra til mindre migrasjon og mindre behov for asyl.

Å kunna søkja asyl er ein personleg rett som må vernast om, men kollektive migrasjonsutfordringar må løysast på andre måtar:

• Kvinners deltaking i arbeidslivet og samfunnslivet må aukast, og fleire barn – særleg jenter – må få fullført utdanning.

• Regionale og nasjonale aktørar i land med utfordringar må arbeida for tryggleik og fred.

• Innsatsen mot terrorfinansiering, kriminelle nettverk og menneskesmugling må intensiverast.

• Kampen mot korrupsjon må styrkjast, og viktige institusjonar som politi og domstol må støttast.

• Menneskerettar må respekterast, og tilgang til helsetiltak må aukast.

• Verdiskaping og sysselsetjing må aukast, og det gjer me best ved at handelen i verda er fri.

Me treng ingen politikk som støttar opp under ulovleg migrasjon. Me treng heller ikkje ein politikk der mesteparten av ressursane vert brukte på emigrantar i nye land, når ein har betydeleg større nytte av ressursane i heimlanda. Å lokka menneske ut på farefylte seglasar over Middelhavet er uetisk. Reell grensekontroll må etablerast. Me treng ikkje politikk som prioriterer emigrantane med mest ressursar til å betala menneskesmuglarar.

Noreg har bidrege mykje i fleire regioner internasjonalt, f.eks. i Afrika og i Syria. I Syria har statsminister Erna Solbergs engasjement resultert i over 10 mrd. kr i støtte, og me har teke imot 8 000 syriske flyktningar dei siste åra. Regjeringa og Kristeleg Folkepartis politikk på dette området har vore føreseieleg. Det kan me ikkje seia om den nye politikken til Arbeidarpartiet. Dei skal forhandla med kommunane – seier dei – om omfanget av flyktningar dei skal ta imot, før dei kan bestemma seg for ei nasjonal målsetjing.

Eg har sjølv vore ordførar, lokalpolitikar, og eg har opplevd at eit kommunefleirtal har pålagt kommunen å ta imot eit større omfang av flyktningar enn det fleire i kommunen meinte var ansvarleg, med tanke på evne til å integrera og skaffa arbeid. Dette er ikkje bra.

Det er også med vantru eg ser at Arbeidarpartiet vil laga eit nytt byråkrati som skal reisa rundt i verda og godkjenna koranskular. La meg slå klinkande klart fast at Høgre vil kjempa med nebb og klør for at barn ikkje mot sin vilje vert sende på koranskular, der det er både tvang, straff, vald og i verste fall kanskje omskjering. Å reisa rundt i verda og godkjenna koranskular vil krevja store ressursar. Dei må nødvendigvis også følgjast opp i det daglege. Det Arbeidarpartiet føreslår her, er simple og enkle løysingar basert på komplekse problemstillingar. Heile forslaget er ganske hårreisande.

Regjeringa har på høyring eit forslag som kan bidra til at ein kan nekta utreise for barn som står i fare for å verta sende på slike koranskular. Å hindra negativ sosial kontroll av barn er sjølvsagt ei krevjande sak å følgja opp i praksis. Her trengst det koordinering mellom offentlege etatar, og regjeringa har såleis styrkt ordninga med minoritetsrådgjevarar.

Det er berre gjennom kunnskap om fakta og kva politikk som verkeleg verkar, me kan forma og betra politikken vår, ikkje gjennom følelsar og retorikk.

Åshild Bruun-Gundersen (FrP) [18:22:53]: Jeg er stolt av å representere et parti som tar enkeltmennesket på alvor, som tror at folk klarer å tenke selv og derfor ønsker å ta egne valg. Fremskrittspartiet er overbevist om at alle innbyggere ønsker å være sjefen i sitt eget liv. Derfor er kampen for valgfrihet så viktig for oss.

Gjennom hele livet prøver vi foreldre å lære barna å reflektere over problemstillinger i samfunnet, være bevisst på at alle de valg man tar, også får noen konsekvenser. Barna må skaffe seg informasjon og lære å ta egne beslutninger.

Likevel er det ikke sånn at vi har et samfunn som lar alle innbyggere ta sine egne valg. Altfor ofte finner politikere og byråkrater ut at det er bedre at vi på vegne av innbyggere tar beslutninger som strengt tatt er unødvendig for oss å ta. Vi må ha litt tiltro til at våre innbyggere klarer å tenke selv, at de fortjener å bestemme mer i sitt eget liv.

Når barna våre blir 12–13 år, får de lov til å bestemme hvilke valgfag de skal ha på ungdomsskolen. Det blir et av deres første møter med å bestemme over sin egen utdannelse. Når ungdommen skal søke seg over i videregående skole, er det ikke alle fylker som lar dem bestemme selv hvilken skole de vil gå på. Det mener vi i Fremskrittspartiet er synd, fordi motivasjonen til ungdommen kan være helt avhengig av at de får lov til å bestemme selv hvilken skole de vil gå på, for fagtilbudene er ikke like på alle skolene. Fremskrittspartiet vil derfor ha et fritt skolevalg over hele landet.

Fremskrittspartiet vil også kjempe for retten til å bestemme selv hvilken barnehage barna våre skal gå i. Gjennom barnehageforliket SV og Fremskrittspartiet inngikk for 15 år siden, var vi enige om å slippe private aktører inn i markedet for å sikre full utbygging av sektoren og for å skape et mangfold av tilbud. I dag har vi full barnehagedekning og et mangfold av tilbud, hvor alle foreldre kan velge selv hva som passer best for seg og sine blant kommunale og private barnehager. Noen av dem har mat, gode åpningstider, tilbyr en kristen forankring, idrett eller kultur. Mangfoldet er stort, og valgfriheten settes pris på. Halvparten av landets barnehager er private, og det er ingen annen velferdssektor i Norge hvor brukerne og familiene er mer fornøyde.

Dette vil nå SV og andre sosialistiske og kommunistiske partier reversere, og det bekymrer meg at til og med Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti vurderer å samarbeide med dem. Vi burde hylle de private aktørene for den innsatsen de har gjort for landets barn, for valgfriheten og for kvalitetshevingen. Når det offentlige må konkurrere med de private, resulterer det i at alle blir bedre. 95 pst. av foreldre med barn i barnehage sier at de er godt fornøyd med det tilbudet de får. De private skårer litt bedre, men mange offentlige barnehager gjør det også veldig bra.

Fremskrittspartiet ønsker å utvide denne valgfriheten til også å gjelde eldreomsorgen. Hvorfor skal man ikke selv få lov til å velge hvem som skal levere hjemmetjenester, tilby renhold og bistand – og til og med gi sykehjemsplass når man har behov for det? Med Fremskrittspartiets modell vil alle aktører som ønsker å levere bedre velferdstjenester, få lov til det. Finansieringen fra det offentlige må være lik. Egenbetalingen må være lik. Kvaliteten og tilsynet må være helt likt. Deretter får det være opp til hver enkelt å velge hvilken tilbyder de vil ha.

Jeg kan akseptere at medlemmer fra SV og Rødt ikke liker private aktører. Det er så enkelt at også de har valgfrihet til konsekvent å velge offentlige aktører hvis de vil det, men det gir dem absolutt ingen rett til å velge på vegne av alle oss andre.

Tidligere i høst var jeg og besøkte Thea Eidjord, en hyggelig dame på 89 år som ønsker å bo hjemme med sin mann så lenge som mulig. Hun har i over ti år måttet kjøpe hjelp til renhold, matlaging og andre tjenester i hjemmet for å klare det. Som bruker av privat velferdsleverandør har hun fått lov til å bli kjent med en dame som har hjulpet henne gjennom mange år og fram til nå, når hun har fått betydelig større behov for hjemmehjelp. Hun kunne fortelle meg at i løpet av en helt vanlig uke kan en få besøk av 22 forskjellige personer fra den kommunale hjemmesykepleietjenesten. Det ønsker hun ikke, fordi hun synes det er upersonlig, uoversiktlig og vanskelig å forholde seg til. Hun ønsker å bruke den private leverandøren som allerede har vært med henne gjennom mange år av livet, men det får hun ikke lov til av kommunen.

Fremskrittspartiet synes det er synd. Også de eldre må få lov til å være sjefen i sitt eget liv og selv velge hvem som skal gi dem tjenester i hjemmet sitt. Ytterliggående venstre i norsk politikk benytter enhver anledning til å snakke ned og fornærme velferdsleverandører i Norge. De driver en aktiv heksejakt på alt som er privat, på alle de flotte menneskene som jobber hver dag, hver kveld og hver natt for å skape et velferdstilbud som er bra. Vår velferdsstat ville ikke fungert uten private velferdsleverandører. Barnefamilier hadde i dag ikke hatt full barnehagedekning uten de private. Vi hadde ikke hatt den voldsomme kvalitetshevingen hvis det ikke var for sunn konkurranse mellom offentlige og private aktører.

Jeg vil takke de private aktørene for å skape et godt tilbud til våre innbyggere. Valgfriheten og mangfoldet vi har i barnehagesektoren, ønsker Fremskrittspartiet å øke innen både skole og eldreomsorg. Vi må la våre innbyggere få frihet til å bestemme mer i sitt eget liv og stole på at folk klarer å tenke selv. Jeg er stolt av å representere et parti som alltid har kjempet for de eldres rettigheter og trygghet, som ikke har tro på offentlig monopol, og som anerkjenner alle hender i eldreomsorgen.

Jenny Klinge (Sp) [18:28:10]: Alle som er opptekne av utviklinga i politietaten og som høyrde trontalen i går, la nok merke til at regjeringa framleis bruker ordet «nærpolitireforma» på den sentraliseringsreforma dei gjennomfører. Medan vi i Senterpartiet heile tida har vore klare på at det å omorganisere så mykje og leggje ned så mange lensmannskontor vil få konsekvensar også for tenesteproduksjonen, verkar det som om dei partia som gav fleirtal for reforma, har to ulike reaksjonsmåtar no som det stadig kjem bekymringsmeldingar frå ulike politidistrikt.

Regjeringspartia meiner dei problema som kjem fram i politietaten, berre er kortsiktige problem knytte til gjennomføringa av reforma, medan dei andre partia som støtta reforma, verkar overraska over dei konsekvensane som kjem fram, og skuldar regjeringa for ikkje å ha gjennomført reforma godt nok i tråd med forliket.

Dette siste kan saktens vere rett nok, for det er ingen tvil om at det vart lagt enkelte føringar i forliket som skulle bøte på noko av trøbbelet som massiv samanslåing ville medføre. Men her er det viktig å hugse at stortingsfleirtalet med opne augo gjekk inn for strukturendringar som er hovudgrunnen til at reforma ikkje på nokon måte kan kallast ei ekte nærpolitireform.

Vi får stadige meldingar om at lensmannskontor som fekk eksistere vidare etter reforma, no blir tappa for så mange stillingar og ressursar at dei berre ventar på at dei òg skal bli formelt nedlagde. Lovnaden om at nedlegginga av mange lensmannskontor skulle gje som resultat fleire stillingar og meir ressursar til dei attverande kontora, har ikkje halde stikk mange plassar.

Kvifor er vi i Senterpartiet så intenst opptekne av dette her, kvifor gjev vi oss ikkje berre over og innfinn oss med at vi tapte den store runden om politireforma i 2015? Jo, det er fordi det ikkje er rett at regjeringa skal få halde fram med å gjennomføre endringar som viser seg å ha andre resultat enn det dei sjølve lova.

Vi meiner at dei negative konsekvensane av reforma ikkje blir berre kortvarige, men at dei kan halde fram inn i evigheita viss ikkje gode grep blir tekne. Ja, vi innfinn oss med at stortingsfleirtalet framleis ikkje vil atterreisa nedlagde lensmannskontor, men vi finn oss ikkje i at attverande lensmannskontor skal bli tynte for ressursar til dei døyr ut av seg sjølve.

Vi finn oss heller ikkje i at folk frå regjeringspartia stadig bagatelliserer problema som politireforma fører med seg. Å representere dette langstrakte og krunglete landet på Stortinget og samtidig tru at sterkt aukande avstandar mellom politi og innbyggjarar ikkje skal føre med seg problem, er i beste fall naivt. Og når dei ikkje eingong klarar å sørgje for at dei sentraliserte einingane fungerer som dei skal, blir ikkje saka betre. Politipatruljane, som det skulle bli så mange fleire av, og som skulle bli så synlege der lensmannskontora forsvann, kan dei heller ikkje talfeste.

Medan Sylvi Listhaug var justisminister, svarte ho dette på eit skriftleg spørsmål frå meg:

«Politidirektoratet opplyser at de heller ikke styrer politidistriktene på antall politipatruljer, og at det ikke innhentes rapporter på antall politipatruljer. Departementet ber heller ikke om slik statistikk.»

Det er jo litt pussig at dei vel ikkje å krevje rapportering på slikt som i høgste grad kan målast, og som potensielt kan brukast som sjølvskryt viss dei faktisk lukkast med å få betydeleg meir politi på hjul i heile landet, slik lovnaden var.

Det er viktig å minne om at dei grepa som har gjeve positive resultat dei siste få åra, er grep som det har vore tverrpolitisk einigheit om, som f.eks. betre bruk av moderne teknologi, meir politiarbeid på staden og rask etterforsking der det er mogleg.

Så til slutt til temaet beredskap meir generelt. Vi i Senterpartiet ønskjer å setje ned ein totalberedskapskommisjon. Eit knapt fleirtal på Stortinget stemte imot framlegget vårt om dette i vår. No er det 20 år sidan sist vi hadde ein kommisjon som arbeidde med det totale beredskapsbildet. Verda har endra seg, det same har Noreg. Vi må derfor skaffe oss oversikt over heile risikobildet og bruke dette for å forme politikken på beredskapsområdet.

Ein viktig del av dette er å sørgje for at dei ulike beredskapsaktørane samhandlar godt og veit om kvarandre sine ressursar. Totalberedskapen handlar om alt frå den enkeltes eigenberedskap i heimen til flaum- og skredsikring, og aktørane er alt frå enkeltinnbyggjarar og private verksemder til det offentlege og det frivillige Noreg.

Vi i Senterpartiet er klare til å gå i djupna av alt dette for å sikre betre politiske vedtak framover som gjer beredskapen betre totalt sett. Då vil det vere snakk om både ressurs- og bemanningssituasjonen i ulike etatar og rolle- og oppgåvefordelinga mellom beredskapsaktørane. Vi håpar at fleirtalet på Stortinget etter kvart ser det behovet som finst for ein ny gjennomgang av dette.

Espen Barth Eide (A) [18:33:25]: Klimakrisen er over oss nå. Det som for få år siden kunne se ut som dystre og dystopiske spådommer om framtiden, er nå blitt nåtid. Her har vi opplevd en tørr og varm sommer, men i land verden rundt har man opplevd et villere, varmere og våtere klima med betydelig mer dramatiske konsekvenser for mennesker og menneskers livsgrunnlag. Dette er ikke lenger teori, det er realiteter, og det skjer nå.

Hvis vi ser på de løftene vi har inngått sammen med andre land, har vi satt oss gode og bolde mål, men vi er langt unna å oppfylle dem. Verden er ikke i rute – Norge er ikke i rute. Vi er ikke i rute med konkrete nasjonale utslippsmål som vi satte i denne salen i 2012, som skal være oppfylt i 2020. Det er altså mindre enn 15 måneder igjen. Man kan allerede nå begynne å se på oppnåelsen av 2020-målene, og det skal mye til å lykkes med 2030-målene, for ikke å snakke om 2050-målene, for vi vet at de tiltakene som må treffes for at dette skal være oppnådd, må vi begynne å treffe nå. Bygninger som bygges i dag, vil stå i mange år framover, industriløsninger som velges nå, vil fortsette å fungere i mange år framover, og transportløsninger vi planlegger for nå, skal også måles mot klimatesten. Vi må rett og slett ta dette på enda større alvor.

Det er mye vi er enige om, og det er jeg glad for. Vi er enige om sterke internasjonale mål. Vi er enige om internasjonale tiltak. Energi- og miljøkomiteen var i forrige uke i Indonesia og så på mye vellykket innsats, med norsk støtte, for å stoppe avskoging og utbredelse av palmeoljeplantasjer osv. Men det som bekymrer meg, er at med den klimapolitikken som regjeringen nå fører – en regjering som også miljøpartiet Venstre er med i – har vi på mange måter abdisert fra de nasjonale utslippsmålene. Regjeringen er så opptatt av det som kalles innsatsfordelingsmekanismene i EU, at vi kan ende opp med å gjøre symbolske kjøp av kvoter som det er et stort overskudd av, noe som betyr at det vil se pent ut i regnskapet, men ikke vil bidra til reelle kutt i det hele tatt.

For en samlet opposisjon i Stortinget er det viktig at vi også har klare og tydelige nasjonale mål. Det er ikke slik at det å sette seg internasjonale mål gjør at man ikke også skal gjøre sitt her hjemme. Det er grunnlaget for at vi i Arbeiderpartiet, sammen med SV, i dag har lagt fram oppunder 40 helt konkrete forslag. Dette er forslag innenfor bygg og anlegg, industri og petroleum, samferdsel, jordbruk, plast og flere andre felt, med kjent teknologi. Dette er tiltak som kan startes raskt, og som vi mener vil bidra til raske kutt av norske, nasjonale utslipp. Dette gjør Arbeiderpartiet fordi vi er et ansvarlig styringsparti. Vi har innsett at å styre ansvarlig i det 21. århundret forutsetter at man erkjenner naturens tålegrenser, og at vi faktisk er bare generasjoner unna å ha overskredet dem. Det er den dårlige nyheten.

Den gode nyheten er at teknologi og økonomi på mange måter peker i riktig retning. Mye av næringslivet har sett dette. Mange aktører, hjemme og ute, skjønner at framtidens verdiskaping ligger i klimavennlig teknologi. Økonomien i f.eks. fornybar energi, men også i elektrifisering av tilnærmet alt, kommer fortere og fortere. Så det er mulig å løse dette problemet, men det krever en ambisiøs politikk.

Vi ønsker en trontaledebatt og – i neste uke – en debatt om budsjettet som reflekterer alvoret i den situasjonen vi i Norge som land og som andre land i verden står i, en politikk der vi ser verdiskaping, arbeidsplasser, rettferdighet, klima og miljø som deler av en helhet som ikke kan oppnås hver for seg. Som det sies i den internasjonale fagbevegelsen: Det blir ingen jobber på en død planet. Det er viktig at vi skjønner dette nå, mens det ennå er tid.

Vi kommer til å ha en veldig høy profil på dette. Vi mener at det er fullt forenlig med å skape arbeidsplasser og verdiskaping i framtiden. Vi mener faktisk at det motsatte ikke lenger er mulig.

Frida Melvær (H) [18:38:37]: Det er eit faktum at vi lever lenger. Kvar femte av oss er no over 60 år. I 2040 vil vi vere dobbelt så mange over 80 samanlikna med i dag.

Det er også eit faktum at vi held oss friske lenger og kan forvente mange gode leveår etter oppnådd pensjonsalder. Fleire eldre ønskjer å stå lenger i jobb. Dei bidreg i frivillige lag og organisasjonar. Dei reiser meir, og dei engasjerer seg i samfunnsdebatten, i familien og i nærmiljøet sitt. Dei er og vil vere viktige ressurspersonar på mange ulike område.

I samtalane eg hadde med eldre i mine år som ordførar, vart behovet for og gleda ved fellesskap og aktivitet oftast framheva. Det å kome ut og møte andre gjorde f.eks. sorga og einsemda etter å ha vorte åleine litt lettare å bere. Andre framheva det å halde seg i form som viktig. For nokre var dagen med seniordans høgdepunktet, og like viktig som aktiviteten var drøset over ein kaffikopp og eit kakestykke etterpå. Samtaleemna var mange, og latteren sat laust, og eg elska å verte invitert på desse treffa.

Det er dei eldre som kjenner sin eigen situasjon best, og som kan formidle kva som er viktig for å leve eit godt og rikt liv også i alderdomen. Omsorg for eldre har i mange år handla om ytre faktorar som bygningar eller talet på sjukeheimsplassar, sjeldnare om korleis dei eldre faktisk har det.

Dette har regjeringa teke tak i. Med «Leve hele livet» har dei beste eksempla frå eldreomsorga vorte samla inn frå kommunar over heile landet. Resultatet er 25 løysingsforslag og fleire hundre eksempel som er baserte på innspel frå eldre og pårørande, frivillige og fagfolk, og som vi veit fungerer i praksis. Dei legg særleg vekt på aktivitet og fellesskap, mat, helsehjelp og betre samanheng i tenestene. Vi skal leggje til rette for eit meir aldersvenleg samfunn og syte for at alle får leve eit godt liv – heile livet.

Det er likevel slik at alderen etter kvart vil merkast på ulike vis. Bestemora mi sa i si tid: Det er rart, kroppen fortel meg at eg er 85, men i hovudet mitt er eg framleis 18. Når helsa først sviktar, ser vi ofte at også dei grunnleggjande behova sviktar og gjer den siste delen av livet vanskeleg å meistre. Pårørande fortel at dei vert slitne, og mange tilsette i omsorgstenesta kjenner at dei ikkje strekk til i jobben.

Høgre set pasienten i fokus. Det skal ikkje verte teke avgjerder om ein utan at ein sjølv får ta del i dei. Dette gjeld også i eldreomsorga.

Høgre ønskjer ein nasjonal strategi for pårørande for å hjelpe dei som får store omsorgsoppgåver for personar i nær familie. Viss kommunen startar innsatsen sin tidlegare, vil fleire pårørande kunne orke å bidra lenger, dei eldre vil kunne bu heime lenger, og nokre vil kanskje sleppe å flytte på sjukeheim.

Vi har utdanna 600 leiarar i dei kommunale helse- og omsorgstenestene i endringsleiing. Vi har også gjeve 20 000–30 000 tilsette etter- og vidareutdanning, og dette arbeidet skal vi sjølvsagt halde fram med.

Når vi vert fleire eldre og samstundes færre yngre, vil det bety at vi i framtida må jobbe smartare.

• Ordninga med primærkontakt, færre ulike tilsette per brukar og at hjelpa kjem til avtalt tid, er viktige moment i dette.

• Mange kommunar gjer ein fantastisk jobb. Dessverre har det vore slik at mangfaldet av alle gode tiltak har halde fram med å vere ei lokal hemmelegheit. Gjennom «Leve hele livet» kjem dei gode eksempla fram i lyset, slik at alle kommunar kan få ta del i dei.

• Nye arbeids- og organisasjonsmodellar og alternative turnusordningar har vorte innførte.

• Velferdsteknologien gjer sitt inntog.

• Mange sjukeheimar har flytta tidspunktet for middagen og fått meir tid til aktivitetar tidlegare på dagen. Dei eldre er mette når dei legg seg. Dei søv betre om natta, og bruken av medisin har gått ned.

For Høgre er det ikkje viktig kven som driv sjukeheimane, så lenge dei eldre har det godt og får eit tilbod som er tilpassa dei og deira behov. Vi treng eit mangfald av tenester og at alle gode krefter kan sleppe til – både offentlege, ideelle og private. Dette er Arbeidarpartiet imot.

Senterpartiet skrota heile reforma i sitt alternative budsjett for 2018. Dei vil også avslutte prosjektet med primærhelseteam, oppfølgingsteam og pilotprosjektet på legevaktsfeltet, som alle er nye løysingar for å styrkje eldreomsorga. Dei kuttar for sikkerheits skuld også strategien for eit aldersvenleg samfunn.

Morten Stordalen (FrP) [18:43:51]: Dette er nesten tradisjonen tro: I en trontaledebatt i Stortinget er det opposisjonens rolle å kritisere. Men når jeg hører opposisjonen snakke om en grå og kjedelig regjering uten visjoner, lurer jeg på hvor opposisjonen har vært.

Det kunne for min del nevnes kanskje over tusen milliarder grunner til at denne regjeringen bør fortsette. Jeg vil nevne Nasjonal transportplan. Jeg tenker på alternativer til denne regjeringen. Det var et alternativ hvor Arbeiderpartiet skulle prøve å matche regjeringspartiene den gangen, Høyre og Fremskrittspartiet, som ble støttet av Venstre og Kristelig Folkeparti. Man skulle prøve å lage et alternativ. De kom til Stortinget og viste seg å mangle mellom 120 og 160 mrd. kr på sin prosjektliste. Man hadde et SV som mente det var altfor mye vei i Nasjonal transportplan. Man hadde et Senterparti som mente det var altfor mye bane i Østlands-området i Nasjonal transportplan. Man hadde Miljøpartiet De Grønne, som mente at man ikke trengte veier.

Da tenker jeg: Hvor er respekten for landets innbyggere? Jeg tror at hvis man spør folk på Østlandet, så vil de si at det er bra med satsing på jernbane i Østlands-området, for der bor det mye folk. Jeg tror at hvis man spør folk mellom byene, i distriktene, vil de si at det er kjempebra med en skikkelig satsing både på vedlikehold og på bygging av ny vei, for da kommer de tryggere og sikrere fram. Det gjelder alle hverdagsreiser, enten det er i jobb, i arbeidslivet, til og fra jobb, eller det er kjøring til og fra idrettsaktiviteter for familiene. Det er trygghet. Jeg tror at hvis man spør om vedlikehold på fylkesveinettet, vil mange si det er bra at det er kommet en enorm satsing, for det er der de fleste alvorlige ulykker skjer.

Vi vet at under den rød-grønne regjeringen økte vedlikeholdsetterslepet med ca. 1 mrd. kr årlig – hvert eneste år. Jeg tror at de som har opplevd å miste sine kjære, venner, familie eller bekjente, eller at de er blitt hardt skadd, vil si at det er en skam å høre at det bygges for mye og vedlikeholdes for mye. Jeg tror at de som står i kø på vei inn til Oslo – togene går i kø – vil riste fælt på hodet og ikke kjenne seg igjen når Senterpartiet sier at det bygges for mye bane. Det er kjøpt inn så mange tog, og det går så mange togsett rundt Oslo at det ikke er plass i tunnelen engang. Det glemte opposisjonen å regne med. De sier at de skal bygge dobbeltspor, men det er ikke så nøye om de ikke bruker det, bare de får bygd det.

Denne regjeringen har respekt for skattebetalernes penger. Når man hører Arbeiderpartiet – ja, jeg ville ikke brukt ordene «vandrende seminar eller sirkus». Men i hvert fall Arbeiderpartiets samferdselsfraksjon, med fraksjonsleder Sverre Myrli i spissen, må da mene alvor når de skriver i alle landets aviser – og reiser rundt og forteller om bymiljøavtaler og later som om de er imot bompenger – at det ville blitt lavere bompengesatser fordi de ville bevilget inntil 70 pst. i statlig andel, og ikke 50 pst., som regjeringen gjør. Det er litt spesielt å prøve å late som det, for la meg bare sitere Sverre Myrli fra Arbeiderpartiet i budsjettdebatten 14. desember 2017. Da ble han spurt av Tom-Christer Nilsen om det ville blitt høyere bompengesatser i distriktene hvis man hadde hatt 70 pst. statlig andel i bymiljøavtalene. Sitat fra Sverre Myrli 14. desember 2017:

«Jeg tror at er det noe jeg kan love ganske sikkert, er det at det ikke kommer til å bli lavere bompenger i Oslo eller de andre store byene våre.»

La meg si det sånn: Fremskrittspartiet har lokalt stemt imot bompengefinansiering i de byene som det er stort fokus på nå. Arbeiderpartiet har gått i spissen for å si at det er rettferdig at man skal ha en slik bompengefinansiering. Det er altså ikke staten som har sagt at man skal ha det, men det handler om andelen – hvem som skal betale hva. Om kommunene og fylkeskommunene finansierer det på annen måte, er det opp til dem. Jeg hilser dem hjertelig velkommen til å komme og reforhandle avtaler hvis de er enige om det lokalt.

Så har man tatt til orde for å øke avgiften på bil. Der har denne regjeringen gjort tvert imot. Man har redusert avgiftene kraftig gjennom disse fem årene, og i september hadde man verdensrekord i lavt utslipp. Når det gjelder nybilsalget: I september var utslippet av CO2 på 55 gram. Det er ingen land i verden som har så lavt utslipp. Det er fordi vi bruker incitamentet avgiftslettelser, som gjør at folk kan velge å kjøpe riktig og kjøpe smart. Ved klimaforliket i 2012 var vel andelen elbiler ca. 6 000. Samlet sett er antallet elbiler og hybridbiler nå 251 000. Vi skal fortsette å redusere avgiftene, for det er smart, og det er trygt.

Karin Andersen (SV) [18:49:10]: Jeg har lyst til å ta forsamlingen litt mer tilbake til den virkeligheten som veldig mange lever i. Det gjelder mange av dem som er gamle og ikke får plass på sykehjem eller hjelp hjemme, og som ligger og er redde og ensomme, det gjelder mange av de ungene som går på skolen med klump i magen hver eneste dag, og det gjelder de lærerne som vet at de ikke har tid nok til å se dem og hjelpe dem, slik at de ikke ender opp med liten sjøltillit og har mistet lysten til å lære.

Jeg kunne også tenke meg at regjeringspartiene kunne bekymre seg litt mer over en del av de ungdommene som sliter psykisk. Det forteller de oss hver eneste dag. Derfor har SV fremmet forslag om – som vi trenger – en kommunal opptrappingsplan for psykisk helse. Fra regjeringen får vi budsjett etter budsjett som lover satsing, men når tallene kommer, viser det seg at det ikke er det.

SV prioriterer kommunene og fellesskapet mest, og det er fordi vi ønsker at alle folk skal ha frihet og slippe å være bekymret hvis noe hender dem i livet. Derfor øker vi kommunenes inntekter – for i år med over 6 mrd. kr mer enn regjeringen og dobbelt så mye som Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Det gjør vi nettopp fordi vi mener at eldreomsorgen er viktigere enn skattelette. Vi mener at det å ha nok lærere på skolen og å ha folk i barnevernet er viktigere enn skattelette, for det handler om det viktigste i livet, nemlig at folk skal kunne ha et godt liv også når det er vanskelig, og også om det sikkerhetsnettet som vi trenger hvis vi rammes av sykdom eller arbeidsledighet.

Vi mener også at de pengene vi bevilger til kommunene, faktisk skal gå til eldreomsorg, barnehager, skoler osv. og ikke til skattelette eller til et forretningsområde for noen som skal tjene seg rike på det. «Respekt for skattebetalernes penger» var forrige taler her oppe og sa. Ja, SV har det. Vi mener at de pengene vi betaler inn, ikke skal gå til et nytt forretningsområde for noen som skal tjene seg søkkrike på det. Vi vil stoppe det, men vi vil samarbeide med frivillig, nonprofit, sektor – kjempeviktig å gjøre det. Men å holde på å ha systemer som gjør at noen kan tappe ut milliarder av de skattepengene vi betaler inn – nei, skattepengene våre skal ikke gå til slike ting. De skal gå til tjenester som vi har bestemt i fellesskap, og slik at de som jobber i disse yrkene, skal ha en anstendig lønn og pensjon. Det trenger vi framover.

Forskjellene i Norge har økt. Alle sier de ikke vil det, men det er jo en villet politikk. Når man tar penger fra de fattigste og gir til de rikeste, øker forskjellene. Og det er vonde forskjeller. I dag har vi til og med fått høre at Fremskrittspartiet og Høyre mener at de som har de minste og mest utrygge jobbene, må ta mer ansvar for bærekraften i økonomien og ikke fortsette å kreve at de skal få pensjon for den lille jobben de gjør. Er det den rette gruppa å rette pekefingeren mot, som skal ta ansvaret for bærekraften i samfunnet, som har gjort det hver eneste dag hittil, ved å stille opp på alle de usikre jobbene – dårlig betalt, ingen opptjening av tjenestepensjon? SV er dypt uenig i dette.

Vi har også sett mange krokodilletårer om hus og hjem. Ja, jeg sitter og ser på bostøtta. Vi betaler ut like lite i bostøtte nå som vi gjorde i 2009. Boligutgiftene til folk har eksplodert. Inntektene til dem med lavest inntekt har gått ned. Det er flere titusener færre som får bostøtte i dag enn for bare noen år siden. Det rammer huset og hjemmet til dem som har det aller vanskeligst, i et boligmarked der en ikke har noe valg – det finnes ikke noen billige boliger å flytte til. Så der trengs det et stort løft, og det kommer SV til å foreslå.

Til slutt: Jeg har hørt noen innlegg her nå som omtaler folk som flykter for livet fra krig eller fra forfølgelse, nærmest som om de skulle vært kriminelle. Det synes jeg faktisk stortingsrepresentanter skal holde seg for gode til å gjøre. Krig er ikke bærekraftig, det kan ingen forlange at det skal være, men folk må få lov til å berge livet.

Rigmor Aasrud (A) [18:54:28]: Trontalen ga bud om stø kurs – stø kurs mot mer ulikhet, stø kurs mot enda større formuer for de rikeste, stø kurs mot mindre sosial mobilitet.

Det er noe unorsk over en sånn utvikling. Regjeringens politikk fører til økte forskjeller, og det er tydelig at regjeringen ikke bryr seg om utviklingen. Næringsministeren har sagt at Norge tåler økte forskjeller. Finansministeren sier at vi ikke skal henge oss opp i tall som måler ulikhet mellom folk. Det er urovekkende når vi vet hva større forskjeller i et samfunn kan føre til. Selv NHO er bekymret over større forskjeller og påpeker at den økonomiske veksten ville vært høyere om vi klarte å holde inntektsforskjellene lave. Økte forskjeller betyr mindre verdiskaping i landet vårt – en mindre kake å fordele. Og hvis vi ikke stopper utviklingen nå, kan vi få et land hvor store forskjeller reduserer tilliten i samfunnet, både mellom mennesker og til myndigheter. Når store grupper ikke får ta del i veksten, blir de forståelig nok skeptiske. Det fører til splittelse.

Vi har lenge sagt at utviklingen i landene rundt oss kan tjene som et varsku. Men forskjellene øker også her, økende forskjeller har blitt et norsk problem. Og de med høyest lønn har fått de høyeste tilleggene og de største skattelettene. Over 100 000 unge mennesker er verken i arbeid eller i utdanning. Andelen menn mellom 24 år og 55 år har falt kraftig når det gjelder sysselsetting. Og vi vet at kvinner fortsatt er overrepresentert blant de lavest lønnede. Ufrivillig deltid og innleiekontrakter skaper usikkerhet i arbeidslivet. Da kreves det mer av en regjering enn å invitere til dugnad for å endre dette. I statsbudsjettet vil vi se om regjeringen evner å handle.

Et annet område som bidrar til at forskjellene øker, er tjenestepensjon. Ansatte i privat næringsliv har ikke rett på opptjening før de har tjent nesten 100 000 kr. De må først jobbe i ett år. All opptjening før man er 20 år, strykes. Det samme gjør inntekter fra deltidsstillinger på under 20 pst. Arbeiderpartiet mener dette er urimelig. Vi har derfor foreslått å endre loven. Vi gjør det for å minske forskjellene.

Etter Høyres parlamentariske leders svar til representanten Marthinsen i en replikkveksling tidligere her i dag er det grunn til å være urolig. Helleland dyttet partene i arbeidslivet foran seg, men han lot være å kommentere at NHOs direktør sto på TV 2 og sa at det var en sak for Stortinget. Det er akkurat det regjeringen legger opp til. Det har vært en arbeidsgruppe som har jobbet med tjenestepensjon. Regjeringen har sendt på høring ett forslag – det som fjerner tolvmånedersregelen, men ikke resten. Derfor har vi fremmet et forslag som også omhandler resten. Men da hører vi at vi blander oss inn i partenes arbeid. Da blir argumentasjonen fra parlamentarisk leder Helleland uten sammenheng, for regjeringen har gjort akkurat det samme.

Når Helleland prater om pensjonsforliket, glemmer han helt å nevne at regjeringen innførte IPS, store skattefradrag for dem som kan betale til egen pensjon. Han glemmer også å nevne at regjeringen har fjernet muligheten for at Stortinget kan drøfte pensjonsoppgjøret. Pensjonsordningen i privat sektor er et brudd med tanken bak pensjonssystemet – all opptjening skal gi uttelling i pensjonsutbetalinger. Derfor er det viktig å redusere forskjellene. Det er et viktig bidrag til likestilling, og det er rettferdig å endre på pensjonen, sånn at alle får fra første krone.

Arbeiderpartiet mener at vi må bruke anledningen nå til å gi folk pensjon fra første krone. Det er et rettferdighetskrav. Vi må bruke oppgangstidene sånn at de som står utenfor arbeidslivet, får trygge, faste jobber.

Guri Melby (V) [18:59:53]: Da Venstre gikk inn i regjering, ble tyngdepunktet flyttet mot sentrum av politikken. Vi gikk inn i regjeringsforhandlingene med et tydelig løfte om å gjøre Norge grønnere, rausere og mer sosialliberalt, og vi kom ut med Jeløya-erklæringen, som innfrir dette til gagns. Det viktigste gjennomslaget var at arbeidet med å kutte klimagassutslipp ble løftet fram som en av hovedutfordringene. Det innebærer at Norge skal være en pådriver for klimaarbeid internasjonalt, men også at vi skal gjøre vår del av jobben her hjemme for å kutte utslipp og for å utvikle ny teknologi som verden trenger.

Trontalen løftet opp de seks hovedutfordringene denne regjeringen har pekt ut for Norge. Jeg skal ikke gjenta dem her nå, da mange har vært innom dem før meg. Felles for dem alle er at det er komplekse utfordringer som krever et bredt spekter av tiltak. Likevel er det én ting som kreves for å løse dem alle – og det er økt kunnskap, både hos hver enkelt og hos oss som samfunn.

Klimautfordringen løses bare dersom folk har kunnskap til å ta gode, miljøvennlige valg, dersom politikere har kunnskap til å velge de beste klimaløsningene, og dersom vi har bedrifter, forskere og andre som kan utvikle ny teknologi.

For å skape nye arbeidsplasser trenger vi også kunnskap. Ny kunnskap styrker evnen til vekst. For å skape et mer inkluderende arbeidsliv og for å lykkes med et integreringsløft må alle gis mulighet til å delta og til å oppdatere sin kompetanse. I et kunnskapsintensivt arbeidsliv som Norge har i dag, stiller man bakerst i køen hvis man ikke har noen formell kompetanse. Derfor må vi gjøre all form for utdanning tilgjengelig for enda flere. Dette er også den beste måten å redusere fattigdom og forskjeller på. Det betyr at vi må styrke den tidlige innsatsen, vi må gjøre det lettere å lære hele livet, og vi må lage flere veier til formell kompetanse.

Dette arbeidet er regjeringen veldig godt i gang med. Vi har gjort barnehage gratis for familier med lav inntekt. Denne ordningen utvides også nå til å gjelde toåringene i 2019, og i løpet av perioden vil det også gjelde for SFO. Før sommeren fikk vi lovfestet retten til intensivopplæring for de elevene som ikke behersker grunnleggende ferdigheter. Vi har økt lærertettheten, særlig på de laveste trinnene. Og vi har nå kommet svært langt i en satsing som er helt avgjørende for å få en enda bedre skole for alle – nemlig en bred satsing på lærernes kompetanse. Mange av tiltakene vi har gjennomført de siste årene, har vært kontroversielle, slik som kompetansekrav for å undervise i enkelte fag, karakterkrav for å komme inn på lærerutdanningen og ikke minst omdanningen av lærerutdanningen til en mastergradsutdanning. Men nå ser vi at lærerutdanningen er mer populær enn noensinne, med rekordhøye søkertall for inneværende studieår. Dette viser at politikken Venstre har kjempet for over mange år, virker.

I høst startet jeg på en besøksturné til skoler og barnehager. Denne turneen er langt fra avsluttet, men det viktigste jeg kan trekke ut fra besøkene mine foreløpig, er dette:

Det første er at norsk skole står foran store omstillinger som krever mye av lærerne – digitalisering er ett eksempel. Dette understreker hvor viktig det er at vi gir lærerne den kompetansen de trenger.

Det andre er at fornyelse av læreplanene er helt nødvendig, slik at alle fag får et relevant innhold, slik at vi får tydeligere prioriteringer som legger til rette for dybdelæring.

Det tredje er at mangfold er viktig, i både skole og barnehage. Vi må slippe alle gode krefter til for å sikre valgfrihet og for å utvikle bedre tilbud. Jeg har møtt mange velferdsinnovatører allerede som har skapt gode og unike tilbud innenfor både skole og barnehage, og det er viktig at vi fortsetter å slippe alle gode krefter til.

Det siste poenget er at barn og unge i stadig større grad sliter med komplekse utfordringer, og at det trengs en satsing på psykisk helse, helt fra barnehage, skole og til og med studentene våre. De siste statsbudsjettene har bidratt til flere psykologer og andre som jobber med psykisk helse i kommunene, og til flere helsesøstre på skolene – disse satsingene er vi nødt til å fortsette med. Det er noe av det Venstre prioriterer i regjering.

Norges framtid starter i skolen. Det er ikke enkelt å lage en skole som er god for absolutt alle. Men for Venstre er det helt utenkelig å ha et mål som er noe lavere enn det, for alle skal med – på ordentlig.

Mange har i denne debatten til nå vektlagt verdier, og at det er et hovedskille mellom partiene. Noen ganger kan det høres ut som om enkelte partier nærmest ikke har verdier, mens andre har verdier. Men skillet går jo på hvilke verdier vi vektlegger, og ikke minst hva vi tror er de rette virkemidlene for å komme til det samfunnet vi ønsker oss. Venstres visjon er et sosialt og liberalt kunnskapssamfunn der folk har frihet og mulighet til å skape sin egen vei til det gode liv, og der vi tar ansvar for hverandre og for miljøet. Vi er stolte over å være en del av en regjering som har som hovedmål at folk skal få lov til å leve et fritt og selvstendig liv, som vil slippe fri og støtte opp om skaperkraften i det enkelte menneske og i fellesskapene som dannes på arbeidsplasser, i familier og i frivillige organisasjoner. Et godt samfunn bygges nedenfra. Slik bygger vi også gode fellesskap.

Svein Harberg (H) [19:05:05]: Ved Stortingets høytidelige åpning i går holdt stortingspresidenten en flott tale og minnet om viktigheten av å ta på alvor oppgaven med å representere folket på en slik måte at de fortsatt har tillit til oss. Det er en viktig påminning. Tillit kan ikke tas for gitt. Det har vi sett på tv fra høringer i andre lands nasjonalforsamlinger i det siste.

Jeg tror at en viktig del av tillitsbyggingen skjer ved å referere til en virkelighetsbeskrivelse som folk kjenner seg igjen i. Jeg må si at den svartmalingen av virkeligheten som utføres av opposisjonen rundt reformer de ikke selv var enig i, ligger langt fra de tilbakemeldingene jeg får, og de resultatene jeg ser.

Regionreformen omtales utelukkende som et tvangstiltak som vil ødelegge landet, mens virkeligheten er at det nå gjennomføres gode prosesser i etableringen av nye regioner. Fra min egen landsdel får jeg rapporter om at arbeidet med et samlet Agder er preget av optimisme og iver etter å få på plass nye og gode kollegier som kan levere gode tjenester. Regjeringspartiene, i samarbeid med Kristelig Folkeparti, står samlet bak de grep som måtte gjøres, og vil skryte av det arbeidet som gjennomføres av de ansatte for å bygge nye og solide regioner.

Politireformen omtales som om politiet nå er helt fraværende i folks hverdag. Realiteten er at det gjennom reformen etableres kompetansemiljøer som kan gripe fatt i kriminalitet som det før ikke var mulighet for å avklare og etterforske rundt om i landet, og det er en reform som gir politiet mulighet til å slå ned på kriminalitet på nye arenaer. Langt flere politifolk driver arbeid som trygger hverdagen for folk, noe som vil bli forsterket når et nytt kull denne høsten kommer på plass i nye stillinger i de forskjellige politidistriktene.

Trontalen er tydelig på noen utfordringer som skal få ekstra oppmerksomhet det kommende året. Det er ikke nødvendigvis nye satsinger, men bygger på det arbeidet som allerede er gjort de fem årene Høyre har vært i regjering, og de resultater en har oppnådd.

Regjeringen peker på utfordringen med å omstille norsk økonomi for å skape nye arbeidsplasser. Det betyr målrettet satsing på bedre kommunikasjon, på vei, jernbane og ikke minst digital infrastruktur, målrettet innsats for å løfte og fornye kompetansen hos yrkesgrupper som innhentes av en ny tid, og tilrettelegging for de miljøene som skal hjelpe oss til å være i front også i framtidig yrkeskompetanse.

Jeg har fått mitt oppdrag av innbyggerne i Agder. Det er en region som opplevde svært mørke skyer i horisonten da endringene i olje- og gassnæringen førte til at flere tusen arbeidsplasser forsvant. Det har vært tøft for mange, men i dag ser vi optimisme. Arbeidsledigheten går ned, og bedrifter på Agder er på vei inn i nye markeder gjennom utvikling av egen virksomhet, nye produkter og nytenking sammen med nye, sterke kompetansemiljøer, som regjeringen målrettet har lagt til rette for. Mechatronics Innovation Lab, senter for kunstig intelligens og ny lab for eHelse er gode eksempler: hver for seg sterke kompetansemiljøer som kan hjelpe eksisterende og nytt næringsliv, men kanskje aller mest spennende der de samarbeider på tvers, og gjennom det gir liv til helt nye løsninger og nye arbeidsplasser.

Den viktigste oppgaven for regjering og storting er å legge til rette for støtte og hjelp til dem rundt oss som av en eller annen grunn trenger at vi stiller opp for dem. Å få folk i arbeid er et av de viktigste tiltakene, både menneskelig og økonomisk, for å hjelpe dem som er i en vanskelig situasjon. Derfor er økt deltagelse i arbeidslivet et prioritert område for regjeringen. Jeg er også særdeles fornøyd med den tydelige, økte innsatsen rettet mot barn av lavinntektsfamilier og barn som opplever utenforskapet. De fem siste års budsjetter har hatt en historisk satsing på tilbud til denne gruppen, og vi ser at det endrer hverdagen for disse familiene. Barna får gode opplevelser, nye venner og kan med stolthet være deltagere i hverdagen.

Til slutt må jeg få peke på verdien av fritt behandlingsvalg. Lolandsheimen behandlingssenter for rus og annen avhengighet tapte i vår en anbudsrunde som leverandør til Helse Sør-Øst. 37 behandlingsplasser og 60 kompetente medarbeidere opplevde umiddelbar usikkerhet, men det gode tilbudet opprettholdes som en del av fritt behandlingsvalg. Behovet for behandlingsplasser i regionen i kombinasjon med de gode resultatene Lolandsheimen har hatt, gir dermed grunnlag for fortsatt tilbud. Dersom Arbeiderpartiet, som er imot fritt behandlingsvalg, skulle styre landet, ville altså dette tilbudet blitt fjernet. Jeg er glad for at regjeringspartiene, sammen med Kristelig Folkeparti, har felles ståsted, til beste for dem som trenger hjelp med sine utfordringer.

Solveig Horne (FrP) [19:10:14]: Det er ca. et år siden det var valg, og dagens flertall har fått fornyet tillit til å styre dette landet med den politikken som er blitt ført. Jeg forstår at opposisjonen synes det er litt sårt, men når en hører på debatten i dag, er det som om vi lever på to forskjellige planeter. Det er en svartmaling, spesielt når det gjelder justissektoren og politireformen. Det høres ut som det er en sektor i krise. Det er ikke bra å sende slike signaler ut til folk når vi vet at politiet har økt tillit i befolkningen. Hvis jeg ikke husker feil, hadde ikke justispolitikken så gode kår for åtte år siden. Det var lav politidekning og ingen krav til responstid, og soningskøene var lengre enn noen gang. Spesielt SV virker som de er på autopilot: Den eneste løsningen for politisektoren er å få på plass flere lensmannskontor. En kunne tro det var det som kunne redde politisektoren.

Nærpolitireformen er nødvendig. Jeg er glad for at lederen i justiskomiteen var så tydelig på det i sitt innlegg. Men det er krevende å få igjennom en reform, og politireformen er en stor reform. Alle reformer er krevende, men da er ikke løsningen å snu – det er å huske viktigheten og hvorfor det var nødvendig med denne reformen: Vi må ha sterkere enheter, og vi må få på plass mobile politistyrker og ikke telle lokalene disse politifolkene sitter i.

Kriminalitetsbildet endrer seg, og vi må ha et politi som er rustet for det, og som kan håndtere kriminaliteten og verne ofrene.

Jeg er glad for at regjeringen prioriterer å skape et tryggere samfunn. Vi må hindre at barn utsettes for vold og overgrep, og vi er nødt til å styrke kompetansen i tjenesten, slik at vold og overgrep blir avdekket tidlig, og slik at de som er utsatt, får hjelp.

Det er faktisk avgjørende hvem det er som styrer justispolitikken. Fremskrittspartiet er stolt over de tingene vi har fått på plass innenfor sektoren i de årene vi har vært i regjering: Politidekningen har økt, og vi er i rute for å nå målsettingen om to polititjenestepersoner per 1 000 innbyggere i 2020. Det er rundt 2 600 flere lønnede årsverk totalt i politiet siden 2013, og over 1 500 av dem er politiårsverk. Rundt 95 pst. av politistudentene har fått jobb. Soningskøene er nesten avviklet, og oppklaringsprosenten er 2,2 pst. bedre enn i 2013.

Jeg kunne fortsatt med den listen, men jeg skal la det være. For vi har kommet langt, men jeg skal også være ærlig og si at det er et stykke igjen. Derfor er jeg glad for at dette arbeidet fortsetter å styrkes. Og hvis lekkasjene fra justisministeren viser seg å være rett, noe jeg er helt sikker på at de er, viser de at justissektoren prioriteres av regjeringen også neste år.

Internett har kommet for å bli. Internett er ikke en ting, men et sted. Det gir fantastiske muligheter, og ingen av oss kan forestille oss en verden eller et liv uten internett og sosiale medier. Men det er også et farlig sted. Hver dag kan vi lese om kriminalitet på nett og hvilke alvorlige konsekvenser dette kan få for dem som blir rammet. Spesielt alvorlig er det for barn og unge.

Å bekjempe vold og overgrep må være en av de prioriterte oppgavene for politiet, for konsekvensene for den enkelte og for samfunnet er store. Derfor er også politireformen viktig for å bekjempe vold og overgrep. Vi må ha politidistrikter som prioriterer dette arbeidet, som har kompetanse og tyngde i slike saker. Vi må ha et politi som er rustet for framtiden, og derfor er jeg glad for at regjeringen også prioriterer kriminalitet knyttet til IKT, og at den kompetansen skal styrkes.

Representanten Lene Vågslid var i sitt innlegg overrasket over at trontalen bare nevnte vern av ofrene i sammenheng med politireformen. For Fremskrittspartiet har det vært viktig å få på plass offeromsorgskontor. Det er gledelig når vi nå ser at alle politidistriktene skal få sitt offeromsorgskontor som skal ivareta ofrene fra de anmelder en sak, til dom foreligger. Det er rett politikk, og det er som jeg sa før i innlegget mitt: Det har betydning hvem det er som styrer, og denne regjeringen leverer på justispolitikk.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [19:15:32]: Vi skal være stemmen til dem som ellers ikke synes eller høres – ikke mikrofonstativ for dem som vil skinne og vise seg fram uansett. – Det var holdningen til tidligere stortingsrepresentant og statsminister Odvar Nordli. For oss i Arbeiderpartiet er det en avgjørende verdi at man skal ha trygghet for inntekt og en bedre framtidsutsikt uansett hvilket yrke man har, og hvor man bor i landet. Det er en av våre fellesskapsverdier, som har bygd landet vårt og formet velferdsstaten helt siden annen verdenskrig og skapt bedre håp for nye generasjoner.

Men forskjellene øker nå. Blant dem som jobber i privat sektor, har arbeidsfolk med de 10 pst. laveste lønningene gått ned i realinntekt siden 2008. Det er en stor del av befolkningen vår som er dårligere stilt i dag enn man var for noen år siden. Det er arbeidstakergrupper som renholdere, servitører, snekkere, som gjør helt avgjørende jobber for at vi skal ha gode liv. Det påvirker selvfølgelig også deres familier, som til sjuende og sist kan slite med å få endene til å møtes. Imens har de som tjener mest, og har de største formuene, hatt en tosifret prosentvis vekst i inntekt i den samme perioden. Dette er urovekkende, fordi vi vet at det er i landene med økonomisk likhet at det er best helse, høyest tillit og trygghet for alle. Så dette rokker ved selve samfunnsoppbyggingen i landet vårt. Derfor er vi i Arbeiderpartiet veldig glad for at det i vår ble et flertall – som vi bidro til i denne salen – for å sørge for faste jobber med trygghet for pensjon og inntekt, da vi strammet opp den gammeldagse, kortsiktige bruken av underbetalt innleid arbeidskraft.

Men vi skal videre. Pensjon fra første krone vil hjelpe økonomien til en million nordmenn og sørge for økonomisk trygghet for langt flere enn i dag. Vi trenger ledere i landet vårt som tar tak i denne typen utfordringer. Og nå når vi har hørt trontalen, er det én ting som har slått meg: Så mye skryt som har vært framført, når vi eksempelvis vet at det er 10 pst. av arbeidstakerne i privat sektor som er dårligere stilt i dag enn for ti år siden – det skrytet ville vært helt fremmed for Odvar Nordli, rett og slett fordi han var altfor opptatt av å sette seg inn i hvordan vanlige folk har det i hele landet vårt, rett og slett fordi det handlet om å skape en bedre framtid, bruke demokratiet vårt for framskritt, ikke skryt, og bruke demokratiet vårt for å sørge for at nettopp dem som ikke synes eller høres, kan bli en del av åpningen i Stortinget. Den holdningen vil vi ta med oss videre. Vi trenger å skape bedre framtidsutsikter for veldig mange folk i Norge som gjør et hardt arbeid og virkelig fortjener å bli sett.

Guro Angell Gimse (H) [19:19:50]: I lang tid har Senterpartiet og Arbeiderpartiet prøvd å svartmale bildet av norsk politi. Dagens debatt er intet unntak. Har det vært hendelser i politiet der de ikke har handlet helt etter boka, har faktisk politireformen fått skylda. Representanten Arnstad nevnte i dag Frøya i Trøndelag og var skråsikker på at det var politireformen som var grunnen til at en patrulje kom veldig sent til et åsted. Det er ikke lensmannen i det distriktet enig i. Tor Kristian Haugan sier i lokalavisa at

«denne episoden ikke har noen relevans til utrykningstid og størrelse på lensmannsdistriktet. – Denne konkrete episoden skyldes en feilvurdering hos politiet, og det skal aldri skje igjen.»

Dette er en sak vi håndterer internt, sier han.

Jeg synes det er helt vanvittig at Arnstad utnytter denne typen enkeltepisoder for å sverte politireformen. Det var faktisk sånn også under de rød-grønnes åtte år at politiet gjorde feil, og det som er bra med denne episoden, er at politiet innrømmer feilene sine og sier at det aldri skal skje igjen. Da er det veldig synd at Arnstad bruker usannheter for å oppnå politisk gunst. I sin iver etter å kritisere nevner verken Arbeiderpartiet eller Senterpartiet i dag behovet som vi har for endring i politiet. Norsk politi ble gjennomanalysert etter 22. juli, og det ble gjort klart at politiet ikke var i stand til å håndtere den kommende kriminalitetsutviklingen.

Som tidligere lensmannsbetjent vet jeg at vi trenger endringer i politiet. Vi kan ikke holde på som vi alltid har gjort, for samfunnsendringene og kriminaliteten som har endret seg, utfordrer den norske politimodellen, som har bestått av mange små lensmannskontor som har hatt korte åpningstider, og som rett og slett ikke har hatt kompetanse til å håndtere det som kommer innover oss nå.

Så ser vi at den tradisjonelle vinningskriminaliteten har blitt redusert med 40 pst. de siste tre–fire årene. I denne type saker er det veldig høy anmeldelsestilbøyelighet, så det er ikke mange saker der som ikke har vært anmeldt. Folk går og anmelder denne typen saker ganske så uoppfordret.

Vi har sett en økning i anmeldelser av seksualovergrep på hele 66 pst, og familievoldssaker har økt med 33 pst. Dette tenker jeg er på grunn av satsingen som har vært mot vold og overgrep over mange år. Politi og hjelpeapparat har blitt veldig framoverlent og profesjonelle når det gjelder å håndtere denne typen saker, og da har flere som har vært utsatt, anmeldt denne typen saker. Så vi trenger sterkere fagmiljø for å håndtere denne typen kriminalitet.

Så ser vi at overgrep på nett eksploderer i omfang. 2 371 personer lastet ned og delte overgrepsbilder og videoer av barn i løpet av 14 dager i år, ifølge Kripos’ undersøkelser – 2 371 personer i Norge på 14 dager. Det er helt utrolig. Den kriminaliteten som vi ser, er et paradigmeskifte, og det er den nye kursen som kriminaliteten har tatt, som overbelaster politi og rettsvesen, ikke politireformen.

Kriminaliteten har dessuten blitt mer grenseoverskridende og kompleks, og langt flere hendelser skjer altså på internett, også når det gjelder bedragerier og tyveri av identitet. Vi ser også at den nye teknologien gir politiet nye verktøy som gjør at man kan ta med seg pc ut i bilen og søke på registre der selv, ta avhør ute på stedet, og man blir mindre avhengig av lensmannskontoret.

Det er krevende å stå i en omstillingsprosess. Kultur, holdninger og ledelse i politiet utfordres, og politiet er en etat med veldig sterke både formelle og uformelle maktstrukturer. Nå blir det viktig for politiet å vektlegge trepartssamarbeidet for å få denne endringsprosessen i havn, slik at den enkelte ansatte motiveres til å gå en ekstra mil. For endring er tøft, men helt nødvendig.

Olemic Thommessen (H) [19:25:12]: Integreringspolitikken er et av regjeringens seks hovedsatsingsområder for året som ligger foran oss. Det er løfterikt – og det er nødvendig.

I en verden som stadig blir mindre, er jeg overbevist om at morgendagens vinnere er de nasjoner som lykkes i å skape et godt klima for integrering. Det handler om å se ressursene i alle mennesker og å gi plass for nye borgere – og at de skal kunne yte det beste av seg selv inn i de fellesskap som de deltar i også i vårt samfunn.

Utfordringen er å skape et samfunn som mestrer mangfoldet og ivaretar grunnleggende samfunnsverdier og fellesskapsfølelse – med andre ord: målsettingen om et mangfoldig samfunn der alle føler eierskap og deltagelse. I en tid med store flyktningstrømmer og politisk ustabilitet i mange deler av verden er dette svært krevende.

Det er gjort mye bra i norsk integreringspolitikk. Mange innvandrere har funnet seg godt til rette, har lært seg norsk, har gode jobber, har barn som klarer seg godt på skolen og deltar i det norske samfunnet på en god måte. Men statistikken forteller oss også dessverre at deler av innvandrerbefolkningen ligger langt etter når det gjelder jobb og skolegang. Veien fra flyktning til ansatt blir for lang og faren for klientifisering i møte med støttesystemet for stor.

Det er behov for et krafttak, og det er veldig positivt at regjeringen har varslet en strategi for dette ved juletider. Utgangspunktet for regjeringens arbeid er at nøkkelen til integrering ligger i det å få seg en jobb. Det er et godt utgangspunkt. Arbeid handler om selvrespekt, om å bli sett for det man yter, og om å føle at man med hevet hode kan gå inn som aktiv samfunnsdeltager på alle andre samfunnsområder. Mennesker som føler at de skaper sin egen fremtid, kan flytte fjell.

Etter mange besøk hos innvandrerfamilier, på mottak og på forskjellige integreringstiltak i kommunene, blir jeg slått av at pågangsmotet og innsatsviljen så absolutt er til stede. Men det er også noen barrierer som fort faller en i øynene. La meg nevne noen.

For det første må vi bidra til at ordningene på dette området blir mer fleksible og mulig å tilpasse den enkelte. Vi trenger mer skreddersøm, kort og godt. Innvandrere er også enkeltmennesker, og det er nødvendig å ta hensyn til store forskjeller – eksempelvis mellom kjønnene, i utdanning og i sosial bakgrunn.

Et annet spørsmål er om vi er gode nok til å ta vare på den kompetansen som den enkelte har med seg fra hjemlandet. Mitt svar på det er nei. Noen kommuner jobber godt med dette. Det gir gode resultater, og det er verdt å merke seg.

Det er også bra at regjeringen vil ta tak i norskopplæringen og introduksjonsprogrammet. Her er det også mer behov for skreddersøm, det skal være sikkert. Vi trenger også en tettere resultatorientert oppfølging i språkopplæringen. Det viktige er jo ikke hvor mange timer man faktisk har hatt i norsk – det viktige er i hvilken grad man behersker språket. Å stille krav om dette viser at vi faktisk bryr oss. Vi vet hvor grunnleggende nødvendig det er å beherske språket. Da må vi også stå opp for kravet om at det skal skje.

I arbeidet med å reformere introduksjonsprogrammet er det også nødvendig med tydelige krav og forventninger til hva som skal oppnås. I dag er det store forskjeller mellom kommunene på hvor flinke de er til å få innvandrere ut i jobb og utdanning. Gjennom tydelig definerte krav, også her til norskopplæringen, må vi sikre at alle får et like godt tilbud – og det best mulige – landet over.

Det er også nødvendig at vi tar alle gode krefter i bruk. Frivillige organisasjoner og private aktører har mye å bidra med. La oss bedre sette dem i stand til å være med i det store løftet vi har foran oss.

Ikke minst bygger dette også flere broer inn til det norske samfunnet. Og vi må ikke glemme at god integrering ikke bare dreier seg om politiske vedtak, men at integrering dypest sett også handler om holdninger mennesker imellom, at arbeidsgivere ikke sorterer jobbsøkerbunken ut fra navn, at innvandrerbarn finner seg til rette og får norske venner på skole og i fritid – kort sagt at våre nye landsmenn bygger positive bånd til det norske samfunnet som gir dem eierskap, stolthet og lojalitetsfølelse.

Dag Terje Andersen (A) [19:30:35]: Det er interessant å sitte og følge debatten om trontalen, for det gir muligheter til å se på litt mer av de lange linjene enn under de daglige debattene knyttet til enkeltsaker som vi har i salen.

Jeg har i løpet av den tida vi har sittet her, kommet til å tenke på at for ikke mange dager siden døde Kim Larsen, en mann som ga oss mye god musikk, mange gode tekster, men som også sa mye fornuftig. Han sa nemlig en gang:

«Jeg kan ikke forstå hvad en regering skal gøre godt for, hvis det ikke er for at hjælpe de svage. De stærke skal sgu nok klare sig.»

Det synes jeg er veldig godt sagt, og jeg synes det er veldig relevant for den diskusjonen som vi har hatt så langt når det gjelder trontalen. For etter hvert passerer vi snart fem år med den mest høyreorienterte regjeringa vi noen gang har hatt i Norge, en høyreorientert regjering som også utmerker seg i europeisk sammenheng, ved at det ytterste høyre er med i regjeringa.

Det er en god konservativ som har skrevet en bok om det – ikke om den regjeringa, men om den utviklingen som vi ser i Europa, der konservatismen og de partiene som har stått for konservatisme, gradvis har blitt overtatt av nyliberalismen. Det er Christian Borch, som har skrevet en bok som heter «Banalitetens tyranni». Den gir en ganske god beskrivelse av hvordan de nyliberalistiske kreftene vinner fram, og det har absolutt ikke blitt forandret av at vi siden forrige gang vi hadde trontale, har fått et parti til inn i regjering. Snarere tvert imot – det har blitt en bekreftelse på den nyliberalistiske linja. Det er en ny kurs for Norge.

Det er en ny kurs i forhold til den norske modellen, som i veldig stor grad har vært samlende for Norge, der en har stått sammen om enkelte sentrale deler av norsk politikk. Det er kanskje ikke så rart, når enkelte partier i den regjeringa har hatt som mål å knekke den norske modellen. Jeg minner om Siv Jensens landsmøtetale i 2013, der det var et klart uttalt mål.

Det har gitt oss en ny kurs i den økonomiske politikken, som er vesentlig i den norske modellen, der mange har understreket, med rette, at det er gitt store skatteletter til dem som har mye fra før, de som Kim Larsen mente «sgu nok» kunne klare seg selv. Men det som ikke har vært så mye nevnt, er at skattepolitikken blir enda tydeligere når vi ser hvem som har fått skatteskjerpelser: de som må slutte og får sluttvederlag, f.eks., eller vanlige arbeidsfolk, som står opp tidlig om morgenen, pendler ganske langt for å gjøre sin daglige dont og reiser hjem igjen om kvelden. Pendlerfradraget – de som driver med sånt, synes at regjeringa må betale mer i skatt. Da blir profilen veldig tydelig.

Vi ser det i velferdspolitikken, der dagpengene er kuttet med over 1 mrd. kr, der en har funnet ut at en må kutte støtten til bil for dem som ikke er avhengig av bil for å komme på jobb, men som er funksjonshemmet og har bruk for bil allikevel. Det har vært nevnt tidligere i debatten kuttet i støtten til nødvendig fysioterapi, kutt i AAP-ordningen osv. Kanskje det mest dramatiske i velferden er den tilrettelegging vi ser for privatisering av felles velferdsproduksjon, der det skal bli interessante investeringsobjekter å drive med helse, istedenfor å lage gode felles helsetjenester som når alle.

Vi ser det i samarbeidsmodellen, som kanskje er noe av det mest unike med den norske modellen, det at partene i arbeidslivet tar et stort felles ansvar på viktige samfunnsområder. For første gang ble arbeidsmiljøloven endret uten at partene var deltakere i prosessen. Det er historisk i norsk sammenheng at de ikke får være med og diskutere arbeidsmiljølovens videre utvikling. Vi ser som resultat av det at de tiltak som partene er enige om når det gjelder sosial dumping, ja de kommer altså ikke, for de tiltak vi har fått mot sosial dumping, som regjeringa har strittet imot, har vi fått takket være Kristelig Folkepartis forhandlingsevne i Stortinget ved budsjetter og ikke på grunn av regjeringas initiativ.

Retningen er klar: Den er annerledes, og vi ønsker å endre den igjen.

Ingunn Foss (H) [19:35:55]: Mye går bra i Norge. Den økonomiske veksten tar seg opp, og det skapes flere nye jobber. Ungene lærer mer, helsekøene går ned, det bygges veier og jernbane, det satses mye på utdanning og forskning, virkemidler settes inn for å stimulere til gründerskap, nye ideer blir til produkter og tjenester som skaper jobber, som igjen støtter opp under velferdssamfunnets bærekraft og bidrar til å nå klimamålene.

Tallenes tale er klar. Det er ganske underlig å sitte og høre på opposisjonens svartmaling av dette. Det er nesten så jeg blir litt lei meg på vegne av alle de gode resultatene som skapes.

Landbruket er ikke noe unntak. Vi ser en ny optimisme i næringen, færre gårdsbruk legges ned. Med denne regjeringen har trenden med nedbygging av matjord snudd, investeringslysten er stor, og flere unge mennesker ser en framtid i landbruket. Det er bra. Norsk landbruk er viktig først og fremst for å produsere mat, men også for annen næringsvirksomhet, bosetting, kulturlandskap, helse og turisme. Vi har også en stor og viktig næringsmiddelindustri, som er avhengig av gode råvarer.

Norge har en av verdens beste matproduksjoner, med lite antibiotikabruk og sprøytemidler og jevnt over god dyrevelferd. Det sikrer oss ren og trygg mat, og det gir norsk matproduksjon et godt omdømme, som kommer næringen til gode i både inn- og utland. Mattrygghet og dyrevelferd er områder som denne regjeringen har høyt fokus på. Her vil jeg gi ros til Norges Bondelag, som har vedtatt en nullvisjon for dårlig dyrevelferd, hvor det bl.a. heter at brudd på regelverket er helt uakseptabelt, og at et samlet landbruk skal ta ansvar for god dyrevelferd. Landbruket vil også bidra til at Norge skal oppfylle sine internasjonale klimaforpliktelser.

Denne sommeren har vært tøff for mange bønder. Den verste tørken på 100 år rammet store deler av næringen. Stor mangel på fôr ga frykt for en vinter uten mat til dyrene. Heldigvis ble siste delen av sommeren noe bedre, da regnet endelig kom. Regjeringen og statsråden skal ha ros for å ha vært tett på sammen med organisasjonene og satt inn nødvendige tiltak for å avhjelpe situasjonen.

I løpet av denne sommeren har jeg hatt gleden av å besøke mange bønder både i Rogaland og i Agder. Jeg er imponert over hvordan de har taklet den vanskelige situasjonen. Her vil jeg spesielt trekke fram Henning Kolnes fra Lista i Vest-Agder, som tok meg med på kjøretur i det vanligvis så flotte og grønne Lista-landskapet, som i sommer var helt avsvidd. Det var rett og slett et sørgelig syn. Men det som imponerte meg med Henning, var hvor offensiv han var for å skaffe seg fôr, og den spesielle omtanken han hadde for de unge bøndene som nylig hadde kommet inn i næringen. Han er mentor i den nye ordningen som regjeringen også har etablert, og gjør en strålende jobb der. Hos bøndene på Lista var det ingen tvil om at tørken fikk fram solidariteten i næringen. Bøndene sto sammen og hjalp hverandre, og det var oppløftende å se.

Men det var en sak som opprørte meg både hos Henning Kolnes på Lista, Jannike Nystøl på Lindesnes og Jan Skisland i Songdalen, og det var det faktum at dyr dør på grunn av søppel i fôret. Det at folk kaster plast, metall og annet søppel langs veiene, dreper dyr. Dette fører til store lidelser for dyrene og økonomiske tap for bøndene. Vi tenker ofte på dette som et estetisk problem, men søppel dreper både husdyr og dyr i naturen, både i sjøen og på land. Mange har sett bildet av hvalen som var full av plast, og nå ser vi også døde beitedyr på grunn av forsøpling.

Dette er en problemstilling som må tas på alvor. Først og fremst er det et personlig ansvar hos den enkelte som kaster søppel i dyrenes matfat – det må vi få slutt på. Vi må se på om det er noe som kan gjøres fra politisk side. Jeg har varslet statsråden om at det kommer et spørsmål om dette.

Mye går, som sagt, bra både i landet og i landbruket. Vi har utfordringer som vi er godt i gang med å løse, og vi vil fortsette med å legge til rette for en bærekraftig og framtidsrettet matproduksjon på små og store bruk i hele landet. Vi tror på den norske bonden.

Sverre Myrli (A) [19:40:36]: Jeg vil starte med å si at jeg synes det er en stor dag i dag. For det første er det trontaledebatt, og det er jo i grunnen stort. For det andre fyller Kåre Willoch 90 år i dag. Jeg nøler ikke med å si at han er en stor statsmann, og det er med Willoch som med så mange Høyre-folk – de blir bedre med årene. For det tredje er det Tysklands nasjonaldag i dag. I dag feirer Tyskland og tyskerne gjenforeningen 3. oktober 1990.

Tysklands deling i 45 år var et resultat av en krig og et regime som virkelig viste hvor galt det kan gå i et land. Både i Tyskland og i Norge må vi ta vare på det som er oppnådd. Ingen ting er lenger selvfølgelig. Det aller viktigste vi og våre kollegaer, som har tilsvarende jobber i andre land, kan gjøre, er å bidra til fred og frihet i Europa og i verden. Folk skal være trygge, og folk skal ha det bra med sine nærmeste.

Mange sier at det er en urolig verden. Ja, det er det. Det er ingen selvfølge at folk har det godt, og at folk kan leve i trygghet. Vår jobb er å sørge for at folk har det bra, og at folk får det litt og litt bedre, slik vi har fått det til de siste generasjonene i Norge. Derfor tar i grunnen politikken aldri slutt. Det er stadig noe å gripe fatt i, og det er stadig muligheter for å utvikle samfunnet. Og vi skal være glad for at politikken ikke tar slutt – i alle fall vi som er valgt til dette huset.

Mange fra regjeringspartiene har i debatten i dag sagt at de aller fleste i Norge har det bra, eller det går godt i Norge. Ja, heldigvis. Og jeg vil legge til – det skulle sannelig bare mangle i dette landet med alle de mulighetene! I 70 år har det gått bedre og bedre her i landet, med noen få unntak – det vi i Norge kaller kriser: oljekrise og finanskrise og den type ting. Men stort sett har det gått framover hele tida.

Jeg ser at helseministeren er neste taler. Jeg tipper han vil si: Vi behandler stadig flere pasienter. Ja, selvsagt gjør regjeringen og sykehusene våre det. Alle regjeringer de siste 70 årene har behandlet flere pasienter. Og jeg hørte justisministeren si at vi bevilger stadig mer penger til politiet, og han regnet i prosenter og promiller. Ja, det skulle tatt seg ut om regjeringen ikke bevilget mer penger til politiet! Alle regjeringer de siste 70 årene har bevilget mer penger til politiet. Sånn er dynamikken i velferdssamfunnet. Heldigvis, vil jeg si.

I et land som Norge er det ikke vanskelig å finne eksempler på og prate om det som går bra, og om dem som det går bra for. De som har det aller best, og de som har mest, klarer seg bestandig, de – uansett om det er Høyre, Arbeiderpartiet eller andre som styrer. Men det som virkelig er interessant, er å se på hvordan det går med dem som ikke sitter øverst ved bordet. Hvordan går det med dem? Mange av dem går det ikke så bra for. Antall fattige barn øker, forskjellene i landet vårt øker – i dette flotte landet. Hvorfor gjør det det? Jo, fordi regjeringen og stortingsflertallet fører en politikk som tar Norge i feil retning – ikke dramatisk, ikke natta over, men litt etter litt.

Når en kutter barnetillegget for uføre, når en kutter feriepenger for de arbeidsledige, når en kutter i støtten til de kronisk syke, når en kutter i pendlerfradraget, ja, da får det noen virkninger. Og nå skal jammen arbeidsfolk som bruker bilen i jobb, få lavere kilometergodtgjørelse. Ikke dramatisk, nei, det er ikke det, men du verden så smålig det er – samtidig som de aller rikeste får enda mer fra denne regjeringen.

Til høyresiden vil jeg si: Dette er ikke elendighetsbeskrivelser. Dette er ikke svartmaling. Det går bra i Norge, men ikke for alle. Det kan gå bedre for flere, og det er det som bør være jobben vår.

Statsråd Bent Høie [19:45:50]: Også om min tale tar representanten Myrli feil, som han ofte ellers også gjør i sine innlegg i Stortinget. Jeg har ikke tenkt å si at stadig flere får behandling, selv om det selvsagt er riktig. Jeg har tenkt å snakke om dem som ikke får den behandlingen de burde ha fått.

Regjeringens mål er å skape et bærekraftig velferdssamfunn – et samfunn med små forskjeller, der alle kan delta, og der alle gis muligheten til å bidra. Det største skillet i Norge går mellom dem som er i jobb, og dem som står utenfor arbeidslivet. Regjeringen inviterer arbeidsgiverne med på en dugnad for å ansette flere som i dag står utenfor på grunn av nedsatt funksjonsevne eller hull i cv-en. Vi skal gjennomføre en inkluderingsdugnad og et integreringsløft.

I debatten om fattigdom og sosial ulikhet handler det ofte om å måle kroner og prosenter etter at ulikheten har oppstått. Men ofte mangler det viktigste perspektivet: Hva er årsakene til sosial ulikhet?

Mennesker med alvorlige psykiske helseutfordringer lever i snitt 20 år kortere enn befolkningen ellers. Det er den største og styggeste sosiale ulikheten i Norge i dag. Dette verken kan eller bør vi akseptere. Derfor har rus og psykisk helse stått øverst på dagsordenen for de fire ikke-sosialistiske partiene helt siden 2013. Sammen har vi styrket helsestasjons- og skolehelsetjenesten med over 1,1 mrd. kr. Vi har lovfestet at alle kommuner skal ha psykolog fra 2020. Sammen har vi lagt fram en opptrappingsplan for rusfeltet på 2,4 mrd. kr. Vi har gjeninnført Den gylne regel, som våre rød-grønne forgjengere fjernet. Senere denne høsten legger vi fram en opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse. I neste nasjonale helse- og sykehusplan er psykisk helse et av hovedtemaene.

Den felles satsingen på psykisk helse og rus gir resultater. Vi har snudd nedgangen i kommunenes innsats for barn og unges psykiske helse under den rød-grønne regjeringen til en vekst på over 1 500 årsverk i det kommunale psykisk helse- og rusarbeidet bare de to siste årene. Ventetiden for rusbehandling har gått ned med over 30 dager siden 2013. «Ingen beslutninger om meg uten meg» har blitt en viktig rettesnor for helsetjenesten.

Regjeringen skal i løpet av inneværende periode få på plass en rusreform. Vi skal endre samfunnets holdninger til mennesker med rusavhengighet. Rusavhengige skal ikke lenger møtes med straff, men med helsehjelp.

Ikke å vite hva som skal skje, gjør det tyngre å være syk, både for den som har sykdommen, og for dem som er glad i en. For tre år siden innførte vi derfor pakkeforløp for kreft. Nå innfører vi pakkeforløp for rusbehandling og psykisk helse. Fra 1. januar vil de første pasientene komme inn i de nye pakkeforløpene. De skal sikre medbestemmelse for pasienten, en koordinator som passer på at aktivitetene er godt planlagt, og som skal være pasientens og de pårørendes kontaktperson – en helsetjeneste som ser hele mennesket, ikke bare rusen eller psykosen.

Statsministeren møtte nylig Yvonne. Hun er ansatt i Medarbeiderne, et lite avfallsselskap som bare ansetter tidligere rusavhengige. Etter 30 år med rusavhengighet er hun sannsynligvis en av Norges blideste arbeidstakere.

Hun sa bl.a.: Jeg føler at jeg gjør nytte for meg, at noen har bruk for meg. Jeg har aldri hatt den følelsen før. Det er ingen som har trodd at jeg skulle komme i jobb noen gang – ikke jeg selv heller, egentlig. Mirakler skjer. Er det håp for meg, er det håp for de fleste.

Norge har en solid økonomisk vekst, og stadig flere over hele landet kommer i jobb. Vi er nødt til å bruke de gode tidene til å inkludere flere. Hvis vi ikke nå lykkes med å løfte inn dem som står utenfor arbeidslivet, vil vi aldri klare det. Jeg håper at mirakelet Yvonne opplevde, også skal skje for dem som fortsatt står utenfor, for i Norge har vi bruk for alle.

Anniken Huitfeldt (A) [20:04:09]: Det er bred enighet om hovedlinjene i norsk utenriks- og forsvarspolitikk. Det er bra, for som Jonas Gahr Støre sa i sitt innlegg tidligere i dag, er det mer urolige tider rundt oss. På 1990-tallet gledet vi oss over at det ble avholdt valg i langt flere land enn tidligere. Demokratiet var på frammarsj da kommunismen falt i øst, diktaturene raknet i Latin-Amerika, og i Sør-Afrika flyttet Nelson Mandela fra en fengselscelle til presidentkontoret etter landets første frie valg i 1994.

I dag ser vi at valg brukes av autoritære ledere til å styrke deres maktbase. Men det er ikke snakk om frie valg med reell konkurranse, for domstolene er ikke uavhengige, og pressefriheten innskrenkes. Politiske ledere bruker en aggressiv retorikk, hvor ikke staters felles interesser, men motsetninger understrekes.

Jeg frykter at internasjonalt samarbeid, lov og rett og avtaler mellom stater nå avløses i sterkere grad av den sterkestes rett. Derfor er vi bekymret når vår viktigste allierte vender ryggen til Parisavtalen, Iran-avtalen, Verdens handelsorganisasjon og andre FN-organisasjoner. Vi må se hva de gjør, ikke bare hva de sier, det er viktig – det hører vi regjeringspartiene si om vår viktigste allierte. Ja, vi har et godt samarbeid, spesielt på forsvarsområdet. Men i både nasjonal og internasjonal politikk er ord også handlinger.

Jeg stusset litt i morges da jeg hørte av Venstres parlamentariske leder at Arbeiderpartiet er uansvarlig i forsvarspolitikken – Venstre, partiet som ville utsette investeringer i kampfly og overvåkingsfly, helt avgjørende kapasiteter for forsvaret av Norge. Hvis det er uansvarlig å ville innfri avtalen om hær og heimevern, som regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet faktisk inngikk i fjor høst, lurer jeg på hva regjeringspartiene egentlig vil. De fikk en god avtale, men den følges ikke opp av regjeringa.

Materiellinvesteringer i Hæren settes på vent og skyves ut i stadig nye utredninger. Hæren i indre Troms foreslås bygget ned, beslutninger tas ikke, for denne regjeringa klarte ikke å levere en helhetlig forsvarsplan som også inkluderte hær og heimevern. Det må ikke skje igjen.

Arbeiderpartiet vil heller ikke godta en omfattende privatisering av forsvarsverkstedene eller at renholdere som har jobbet i Forsvaret i 30 år, fratas millioner i pensjon. Omstillinger i Forsvaret er bra, men å frata godt voksne damer velfortjente pensjonskroner skaper utrygghet; det skaper ikke et bedre forsvar.

Masud Gharahkhani (A) [20:08:03]: Vi må lykkes bedre med integrering i Norge, for få jobber og forsørger seg selv. De siste årene har kun 61 pst. av dem som har gjennomført introprogrammet, gått videre til arbeid eller utdanning, og kun noen få timers arbeid gir positive tall. Dette er ikke godt nok. Veien til selvforsørgelse er lang. Vi ser at mange innvandrerkvinner er utenfor arbeidslivet.

Det er store variasjoner fra kommune til kommune når det kommer til kvaliteten i integreringsarbeidet. Mye er tilfeldig, og det er for lite koordinert. Det er altfor mange barrierer. En bosettingspolitikk med en bevisst strategi for hvor nyankomne flyktninger kan få den beste starten, er fraværende.

Barnefattigdommen i Norge har økt betydelig på kort tid. I mange familier er det mange barn og kun én voksen i arbeid. Forskjellene øker. Boområder trenger et løft, slik at barn og unge får gode oppvekstmiljøer og gode forbilder. Altfor mange vokser opp under dårlige boforhold, der fattigdom går i arv.

Vi må gå vekk fra tilfeldig integreringsarbeid til kvalitet og krav. Vi må stille krav til bosetting, krav til kommuner, krav til å bygge ned barrierer som hindrer kvalifisering, og krav til den enkelte. For målet er klart: Du skal stå på egne bein. Det er viktig for deg og din familie. Det er viktig for velferdssamfunnet Norge. Vi skal stille krav, og vi skal stille opp.

Arbeiderpartiet har som det eneste politiske partiet jobbet grundig med hele innvandrings- og integreringspolitikken. Utvalget jeg har ledet, foreslår å reformere hele bosettingspolitikken, slik at vi får til skikkelig integrering fra dag én. Kvoteflyktninger skal, før de kommer til Norge, lære om de viktigste norske verdiene, frihet, demokrati, likestilling, og at arbeidslinjen gjelder. Det betyr grundig kartlegging av den enkelte flyktning, slik at flyktningens kompetanse matches med den kommunen der det er størst sannsynlighet for å komme seg inn i arbeidslivet. Det betyr å stille krav til kommuner – arbeidsmarked, samarbeid med utdanningsinstitusjoner, samarbeid med næringsliv og tilgang til språkpraksisplasser. Hele integreringsarbeidet skal være samordnet fra dag én. Det betyr med én gang et løp med norsk, kompetanse, fagbrev og arbeid.

Like viktig som kvalifisering er det at flyktninger inkluderes i et sterkt fellesskap – at bor man i Norge, må man også bli en del av Norge. Derfor sier vi at kommuner ikke lenger skal kunne bosette flyktninger i områder med store levekårsutfordringer, der man ikke kan norsk og arbeidsledigheten er høy.

Med disse forslagene vil vi bidra til at vi får bedre arbeidsdeltakelse, og at vi lykkes enda bedre med integreringspolitikken enn det vi gjør i Norge i dag.

Willfred Nordlund (Sp) [20:10:59]: Trontalen inneholdt noen få ord om de store utfordringene som møter oss. Et par av dem var som følger: Det var behov for å sette Norge i stand til omstilling, og det var behov for å ha gode velferdsordninger.

Jeg bet meg derfor merke i at på utfordringen til helseministeren fra en Arbeiderparti-representant om Høyre hadde tatt ansvar for noen gode velferdsordninger, påberopte helseministeren seg ansvaret for at en Høyre-ledet regjering la fram folketrygdloven. Det er altså ikke riktig.

Når vi snakker om omstillingsbehov og vi snakker om at det skal være gode velferdsordninger, er vi nødt til å finansiere det. Det store vedlikeholdsetterslepet på veiene våre har vært et av sommerens store debattemaer, både i mediene og blant folk som har reist rundt i landet. Den tidligere samferdselsministeren deltok med sedvanlig iver i debatten og hevdet at han og den sittende regjeringen overhodet ikke kunne lastes for dårlige fylkesveier. Eller sagt med andre ord: Den forhenværende samferdselsminister ønsket ikke å ta ansvar for å sette Norge i stand til å gå gjennom den omstillingen vi må igjennom.

Jeg registrerer at fiskeriministeren nå har kommet inn i salen, og han skal arbeide for en næring som er en av de nye næringene, og som faktisk krever gode transportårer. De fleste fisketransporter starter på en fylkesvei, og faktumet er at fylkeskommunene etter 2010, da de overtok store deler av riksveinettet, har gjort en god jobb innenfor de økonomiske rammene de har rådighet over. Med andre ord: De har lagt om til at samfunnet skal kunne være i omstilling. Prosentandelen fylkesvei med dårlig eller svært dårlig dekkestandard har faktisk sunket fra 45 pst. til rundt 40 pst. de siste årene. Fylkeskommunene har altså vært seg sitt ansvar bevisst og vridd budsjettmidlene sånn at mer går til vei og annen infrastruktur. Likevel vokser det totale etterslepet.

Regjeringspartiene har skjøvet denne utfordringen foran seg, ved å be om at saken om å få på plass et skikkelig program for å ta igjen etterslepet på fylkesveiene er utsatt til rulleringen av Nasjonal transportplan. Dårligere fylkesveistandard er et problem i det daglige for folk i hele landet, spesielt for næringslivet i distriktene. Vår voksende sjø- og havbruksnæring er avhengig av stadig raskere transport fra produksjonsanleggene, som ofte ligger langs en fylkesvei ved kysten.

Om få dager skal regjeringen legge fram sitt forslag til budsjett for 2019. Jeg frykter at vi igjen kan se et budsjett som ikke har samsvar mellom hva samferdselsministeren påstår han har gjort, og hva han ønsker å gjennomføre. For det er nå en gang sånn at samferdselsministeren og kommunalministeren sitter i samme regjering. Det er kommunalministeren som har ansvaret for å sørge for at fylkeskommunene har tilstrekkelige budsjettrammer for å kunne legge til rette både for regional utvikling og for gode infrastrukturtiltak, nettopp sånn at det voksende næringslivet vårt langs hele kysten kan bidra til økte eksportinntekter og dermed bedre velferd. Dermed er tråden trukket fra folketrygdloven og fram til veiene våre.

Solveig Sundbø Abrahamsen (H) [20:14:12]: Som så mange andre har sagt her frå talarstolen i dag: Noreg er eit godt land å bu i. Me har i år òg blitt kåra til verdas beste land å bu i. Noreg er eit land med mange moglegheiter for alle til å leve eit godt liv, med ei høgt utdanna befolkning, med store naturressursar, med relativt små forskjellar og med ein open økonomi som bidreg til effektiv produksjon og varebyte. Situasjonen no er at arbeidsløysa er låg, aktiviteten i petroleumsnæringa har teke seg opp, og delen som er i jobb, er aukande. NHO skriv i sin kvartalsvise rapport:

«Norge seiler (…) i medvind.»

Satsinga på samferdsel frå denne regjeringa er historisk høg. Saman med Kristeleg Folkeparti har regjeringa arbeidd fram ein nasjonal transportplan for 2018–2029 som utgjer over 1 000 mrd. kr i statlege midlar og bompengar i planperioden. Det er moro å vere på reise rundt i fylka med transport- og kommunikasjonskomiteen og oppleve den store byggje- og anleggsaktiviteten og dei mange møta med lokal- og fylkespolitikarar som presenterer prosjekta sine.

I mitt heimfylke, Telemark, er arbeid med store samferdselsprosjekt i gang, og i haust har det vore opning av ny jernbane mellom Larvik og Porsgrunn. Det er eit prosjekt som gjer at reisetida mellom Larvik og Telemark blir redusert frå 32 til 12 minutt, eit prosjekt som har ein kostnad på 7 mrd. kr. Den nye jernbanen fører til at ein bind den nye regionen Vestfold og Telemark saman, og det vil bli ein tettare arbeidsmarknadsregion.

Næringslivet har i alle år påpeika at den beste forma for næringsutvikling er satsing på samferdsel og infrastruktur. Det er grunnleggjande for busetjing og næringsetableringar. Difor er det òg god distriktspolitikk. Det er det beste verkemiddelet for å skape vekst og utvikling i distrikta.

Satsinga på ny teknologi er eit område denne regjeringa har prioritert høgt. Noreg er eit av dei mest digitaliserte landa i verda, og det har gjeve oss ei lang rekkje tenester som kontantlaus handel og finansielle tenester på mobil. Me samhandlar meir og meir med det offentlege elektronisk, og me har sanntidstrafikkinformasjon, som lar oss finne den mest hensiktsmessige vegen mellom to stader, f.eks. Autonome transportmiddel vil kome på marknaden, og lovverket er på plass for utprøving av autonome køyretøy. Det er spennande at det første førarlause heilelektriske containerskipet i verda, Yara Birkeland, no er under bygging, og det er ekstra gledeleg at kontrakten gjekk til Vard Brevik i Telemark.

Med Høgre i regjering vil ein fortsetje satsinga på berekraftige løysingar som fungerer, og som bidreg til ein klimavenleg transportsektor.

Solfrid Lerbrekk (SV) [20:17:11]: Eg må innrømma at eg er spent på den stortingsmeldinga som regjeringa skal leggja fram, om korleis ein reduserer forskjellar. Eg trur det ville overraska meg og mange andre her i denne salen om denne meldinga kjem fram til noko anna enn universelle velferdsordningar betalte av fellesskapet, arbeid til alle og ei løn å leva av. Og av eventuelle nye tiltak som skulle kunna verka kraftig på kort sikt, er ei auking av barnetrygda verd å nemna.

På lengre sikt har eg tru på at skulen spelar ei stor rolle når det kjem til å jamna ut forskjellane. Framtida sit jo i dag på skulebenken. Og me veit at gratis skulemat vil fjerna ein god del læringsforstyrringar hos nokon elevar, kanskje hos dei som treng det aller, aller mest, for å sleppa å hengja etter seinare i løpet.

Vidare, når ein høyrer på debatten her i dag, kan ein få inntrykk av at både Høgre, Venstre og til og med Framstegspartiet er opptekne av å minska forskjellane. Statsministeren seier at små forskjellar er bra. Det heng ikkje på greip. Representantar frå regjeringspartia står her og bløffar. Dei fører ein politikk som er skreddarsydd for dei aller, aller rikaste. Det er det motsette av å redusera forskjellane. Det ser ikkje bra ut å stå her på Stortingets talarstol og leggja fram eit sånt spel for galleriet.

Til slutt vil eg seia, til denne debatten, at eit av dei beste triksa for å redusera forskjellane er ein veldig mykje meir rettferdig skattepolitikk, der dei rike betaler meir enn det dei gjer i dag. Det smertar dei nemleg ingenting. Ein bør auka barnetrygda, leggja fram gratis skulemat til alle ungane i dette landet og føra ein politikk som gagnar alle, ikkje berre dei aller rikaste. Ein politikk for små forskjellar er ikkje den politikken høgresida står for, så ein bør vera ærleg på det. Noreg er det landet i OECD der forskjellane aukar aller fortast, og det er med den politikken som dagens regjering fører. Slutt å gje skattelette til desse Tesla-folka!

Tom-Christer Nilsen (H) [20:19:58]: Jeg kunne være fristet til å si at det var nettopp det hun gjorde.

Det må være betimelig å spørre, etter å ha hørt bl.a. representanten Terje Aasland fra denne talerstolen, om man i denne salen kjenner til noe land som har lavere ledighet, er tryggere, hvor folk er mer fornøyd på jobb eller har et bedre velferdssystem enn dette landet. Virkelighetsbeskrivelsen til bl.a. representanten Aasland stemmer ikke med opplevelsen jeg har der jeg kommer fra, der vi det siste året har sett flere og flere ledige hender komme i jobb, flere skip har begynt å seile igjen, flere sjøfolk er tilbake på jobb. Over halvparten av kommunene i mitt fylke har nå en ledighet som er 2 pst. eller lavere, og tre av kommunene har så lav ledighet at det av personvernhensyn ikke er lov å offentliggjøre tallene fordi det er for lett å identifisere dem som er ledige.

I fjor og året før da vi hadde denne debatten, var ledigheten det store temaet – og kanskje også til neste år. Arbeiderpartiets leder sa bl.a. i 2016:

«På arbeidsfeltet er Høyre–Fremskrittsparti-regjeringens resultater svært svake. På deres vakt skapes det knapt nye jobber (…) og tre av fire er kommet i offentlig sektor.»

Og videre:

«Etter tre år med milliarder til «vekstfremmende skattelettelser» er veksten lav og ledigheten rekordhøy. Den store jobbskapermaskinen i Norge, privat sektor, skaper knapt nok jobber.»

I fjor ble det skapt 33 000 jobber, to tredjedeler av dem kom i privat sektor, privat sektor sto for 77 ganger så mange nye jobber som statlig byråkrati, det er skapt ytterligere nær 70 000 jobber hittil i år – til sammen over 100 000. Ledigheten for unge, gamle og dem i midten går ned. Sysselsettingsandelen, som var fjorårets klagesang, går opp. Det er ikke riktig, som representanten Aasland sier, at sysselsettingsgraden blant unge går ned. Ifølge SSB er den nå høyere enn i 2016, og økningen er sterkest blant unge menn. Det går riktig vei for første gang på lenge.

Da virker vel skattelette, da, når ledigheten synker. Ja, det kan det se ut som om selv Arbeiderpartiet tror. For når en ønsker økt organiseringsgrad, er løsningen skattelette eller høyere fradrag for fagforeningskontingent. Virker det på organisering, ja, så kan det vel tenkes det virker på jobbskaping også. Når privat sektor skaper jobber, og det skapes flere jobber, skulle en tro det kom noen gode ord, men nei. I stedet fortsetter jakten på de private jobbskaperne, om de nå er kalt velferdsprofitører eller franchisetakere, har behov for midlertidig ansatte eller leier ut etterspurt kompetanse. Å etterlyse flere jobber i privat sektor og deretter gå til angrep på sektorens muligheter for å skape jobber gjennom økt skatt, forbud og nye reguleringer er en egen øvelse.

Ledigheten går ned, men man vil ha en ny kurs. Sysselsettingen går opp, men man vil ha en ny kurs. Ungdomsledigheten går ned, men det ropes på en ny kurs. Rekordmange får lærekontrakter og fagbrev, men man vil ha en ny kurs. Fraværstallene går ned, men man vil ha en ny kurs. Sånn kan vi fortsette. Til og med flere skip flagger hjem og flere sjøfolk får jobb, men man vil ha en ny kurs.

Vi trenger ingen ny kurs, vi trenger ikke gamle ideer og dårlige løsninger, vi trenger å fortsette den gode utviklingen som nå er skapt.

Emilie Enger Mehl (Sp) [20:23:17]: Senterpartiet mener at Norge skal være et godt land å bo i, uansett hvor i landet man bor, og uansett hvilken sosial bakgrunn man har. Sentraliseringskreftene i samfunnet er sterke, uansett hvem som sitter med makten i regjeringskvartalet. Det er derfor Senterpartiet mener at vi er nødt til å føre en aktiv distriktspolitikk for desentralisering, bosetting og verdiskaping i hele landet. Vi må kunne tilby likeverdige tjenester på områder som samfunnssikkerhet og beredskap, helse, skole og eldreomsorg, uansett hvor i landet folk bor. Barn og ungdom må ha tilgang til likeverdig skole og utdanning av høy kvalitet både på bygda og i byen. Det er like viktig å sikre full dekning av høyhastighets internett nå som det en gang var å legge inn strøm og vann i hele landet. Politi og lensmann må være til stede og forebygge i lokalsamfunnet og ikke legges ned. Folk må kunne stole på at ambulansen er på plass når det står om minutter for å redde et liv.

Vi skiller oss radikalt fra Solberg-regjeringen, som i stedet har valgt å forsterke sentraliseringskreftene i samfunnet med den politikken som har blitt ført de siste fem årene. Det var dessverre ingen tegn til bedring i gårsdagens trontale, for der legges det opp til fortsettelse av tvangssammenslåinger og sentraliserende reformer, som vi har sett hittil.

Sentraliseringen er i ferd med å gjøre uopprettelig skade i hele Norge, og som vil gjøre det svært krevende å bo i store deler av Distrikts-Norge framover. Tjenester sentraliseres vekk fra folk, beredskap og nødetater er mange steder satt kraftig i spill, og demokratiet svekkes når beslutningstakere, makt og midler sentraliseres vekk fra folk og det blir færre folkevalgte til å representere folket. Vi trenger ikke å reise lenger enn til vårt naboland for å se hva som skjer hvis man velger å gå bort fra en aktiv distriktspolitikk.

I Norge har vi lenge vært veldig heldige fordi befolkningen har hatt en høy tillit til beslutningstakere og politikere sammenlignet med andre land. Men den tilliten slites når sentralisering og statlig overstyring er på stadig frammarsj helt fra sør til nord uten at det har forankring i befolkningen.

Vi i Senterpartiet vil framover ha landet i en helt annen retning enn det Solberg-regjeringen legger opp til. Vi vil stoppe ufrivillige fylkessammenslåinger, vi vil sikre et reelt nærpoliti, vi vil sikre en likeverdig og fullverdig ambulansetjeneste, vi vil styrke forsvar og heimevern og sikre beredskap som trygger befolkningen i hele landet. Vi vil at Norge også i framtiden skal preges av livskvalitet, bosetting og verdiskaping i hele landet. Dette blir en veldig spennende høst.

Petter Eide (SV) [20:26:30]: I gårsdagens trontale var det faktisk veldig lite om de mest utsatte og utstøtte i vårt samfunn. I norske fengsler sitter det over 4 000 mennesker. De fleste har lav utdanning, lav inntekt, majoriteten har et rusproblem, en vanskelig oppvekst med mye vold og mishandling – mange triste historier. Ja, det kommer noen til Norge med mål om å begå kriminalitet, og de skal selvfølgelig møtes med strenge reaksjoner.

Men målet med kriminalomsorgen er å rehabilitere de innsatte til et liv i frihet, uten ny kriminalitet. Dessverre står det dårlig til med rehabiliteringen. Det varsles nå fra norske fengsler – jeg har reist rundt og besøkt mange av dem – at kriminalomsorgen går for lut og kaldt vann. Ansatte rapporterer om dårlig vedlikehold, kutt i antall ansatte, mer innlåsing av innsatte, kutt i rus- og sinnemestringsprogrammer. Disse dårlige forholdene fører til mer vold og trusler mot de ansatte, og det er dessverre sånn at mange innsatte i fengslene sliter med å vende tilbake til et liv i frihet.

Fremskrittspartiet har hatt kontroll med dette i fem år, og situasjonen har bare blitt verre. Det er altså en villet situasjon. Vi kan ikke forstå det på noen annen måte. Det er en villet situasjon at forholdene i norske fengsler og norsk kriminalomsorg har blitt verre. Hvorfor er det slik, lurer jeg på. Og nå må en holde seg fast, for nå kommer det noen sterke uttalelser – ikke fra meg, men fra noen andre. Jeg fikk nemlig svar på hvorfor det er slik, kanskje et delsvar, da jeg leste tidligere justisminister Listhaugs betraktninger om norsk kriminalomsorg. Hun uttalte for noen år siden at standarden må holdes dårlig fordi fengselsoppholdet skal svi. «Kriminelle bør pines i fengsel», uttalte hun.

Det er ganske drøye uttalelser, og at hun med slike holdninger et par år etter dette kunne bli justisminister, var ganske oppsiktsvekkende. Jeg tviler på at den sittende justisministeren støtter disse uttalelsene, men jeg har ikke hørt det bli bekreftet at han ikke gjør det.

SV mener at Fremskrittspartiet totalt har misforstått når de ønsker tøffere forhold i norske fengsler. Det er farlig, og det er feil å tro at dårlige soningsforhold avskrekker kriminelle. Den type fengsler de ønsker seg, vil produsere mer kriminalitet i stedet for å rehabilitere innsatte, og det vil bidra til å reprodusere ulikhet og urettferdighet. Dette er en oppskrift på et dårligere samfunn. De landene med de strengeste straffene og de dårligste soningsforholdene er også de landene med mest brutalitets- og kriminalitetsproblemer.

Maria Aasen-Svensrud (A) [20:29:45]: For Arbeiderpartiet er det viktig at vi har en justispolitikk som henger sammen, fordi alt henger sammen med alt. Politiet skal være tilgjengelig for folk, og domstolenes behandling skal være effektiv. Den som bryter loven, skal få straff som fortjent, og havner man i fengsel, skal man motta hjelp slik at man kan vende tilbake til lokalsamfunnet som en god nabo. For at vi alle skal kunne leve trygge og gode liv, er en slik sammenhengende justispolitikk selve bærebjelken. Dette er fundamentet for vår rettsstat.

Dessverre ser det ikke ut til at denne regjeringen tar justispolitikken på alvor. Resultatet er at politiet henlegger saker med kjent gjerningsmann, og saker som er ferdig etterforsket, blir liggende i påvente av påtaleavgjørelse – med fare for store strafferabatter. Fra fengslene har vi over tid fått alvorlige tilbakemeldinger om økt bruk av tvang og isolasjon overfor de innsatte. Trusler og vold er blitt mer vanlig overfor de ansatte. Gode rehabiliterende tilbud er tatt ut av fengslene – ikke fordi de ansatte mangler kompetanse, men på grunn av gjentakende kutt fra regjeringen over år. Dermed blir høyt kvalifisert personell hensatt til inn- og utlåsing av celler.

Både ansatte og innsatte reagerer. De forteller oss at målet om at alle skal tilbake til samfunnet som gode naboer, er en visjon som stadig glir lenger ut i det blå. Og dette skjer med Fremskrittspartiet i justisministerstolen. Fremskrittspartiet har lenge vært svært høye og mørke i lov og ordens-saker, men justispolitikken til Fremskrittspartiet er en hån mot ofre for kriminalitet. Tiden da Høyre og Fremskrittspartiet kunne kalle seg lov og orden-partier, er for lengst over.

Regjeringen liker å skryte av kuttene i fengselskøene, men i realiteten har de flyttet køene over til politiet og domstolene. Resultatet er at uskyldige mennesker står i kø, mens røverne får strafferabatt. Advarslene fra politiet, påtalemyndigheten og kriminalomsorgen har vært tydelige og klare, men regjeringen viderefører kuttene med åpne øyne.

Arbeiderpartiet kan ikke akseptere det, og vi følger opp det vi har blitt enige om i Stortinget. Politiet skal ta telefonen når noen har blitt utsatt for kriminalitet, og etterforskningen skal prioriteres. Vi vil sette domstolene i stand til å behandle det som nå har blitt FrP-køene, av folk som venter på å få sine saker behandlet. Dette handler om rettssikkerheten til folk, og det handler om trygge nabolag.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [20:33:01]: Vi har hørt også i denne debatten at mye går bra her til lands, og det skal vi glede oss over. Samtidig må vi ikke glemme at det er noen som ikke får sitte rundt festbordet dekket med økt velstand og økonomisk sikkerhet. Andelen barn i fattige familier tredoblet seg i perioden fra 2001 til 2015.

Hva betyr egentlig dette i praksis? Oppvekstrapporten til Bufdir er helt tydelig i sitt svar: Dårlig økonomi påvirker barn negativt både direkte og indirekte. Ett av ti barn i Norge i dag vokser opp med en vedvarende bekymring for om familien deres har det den trenger. Ting som ni av ti barn tar for gitt, at de kan være med på fritidsaktiviteter sammen med kameratene sine, at de får bøker og opplæringsmateriell de trenger, at de kan gå i venners bursdagsselskap, at de får reise på ferie, at de får sunn mat på bordet – alt dette som vi foreldre vet er avgjørende for en god og trygg oppvekst er langt fra selvsagt for nærmere 100 000 av våre barn.

Kristelig Folkeparti har hvert år forhandlet fram styrkete bevilgninger for å bekjempe barnefattigdom, men vi innser at det er tid for enda større krafttak. Her står en styrking av barnetrygden helt sentralt. Men i tillegg må vi mobilisere på flere fronter: Politikere må spille på lag med frivilligheten, skolen, idretten og menighetene. Sammen kan vi sørge for at trenden snur. Sammen kan vi sørge for at flere barn befris fra barnefattigdom.

Dette er en så viktig sak for Kristelig Folkeparti at noe av det første vi gjør i høst, er å invitere alle partiene på Stortinget til et seminar om hvordan bekjempe barnefattigdom. Sammen med Røde Kors, og forhåpentligvis Blå Kors og Kirkens Bymisjon, setter vi temaet på agendaen nå i slutten av oktober og håper at det også kan sette tonen for budsjettarbeidet og det politiske året som ligger foran oss. Vi må ikke glemme hvem det er som trenger politikken aller mest.

Marianne Haukland (H) [20:36:00]: Trontalen gir oss mulighet og perspektiv til å snakke om utviklingen i samfunnet, og i går ble det pekt på flere utfordringer Norge står overfor. Vår politikk handler om å finne gode løsninger på reelle utfordringer, i et samfunn som er i endring.

Jeg registrerer at Finnmark blir brukt som et eksempel på at politireformen ikke har vært vellykket. Det er beklagelig at flere her påstår det. Politimester Ellen Katrine Hætta har selv uttalt at reformen har vært vellykket for dem. Selv om det er slik at de har lang restanse, er reformen en utvikling i riktig retning. Distriktet jobber bedre forbyggende, og de får rekruttert flere.

Ved hjelp av mer ressurser og ny teknologi avverget politidistriktet et seksuelt overgrep mot et barn i Finnmark som var i ferd å skje. «Operasjon mørketid» er derfor er et godt eksempel på hvorfor nærpolitireformen er vellykket også på plasser med større avstander. For dette barnet, som kunne blitt et offer, og for andre barn er et moderne politi viktig.

Vi må hindre at barn utsettes for vold og overgrep. Nærpolitireformen er en del av verktøyet vi har for å få det til. Politiet må ha mer spesialisering og nytt teknisk utstyr og få en ny måte å jobbe på. Nylig uttalte Kenneth Nilsen ved Alta lensmannskontor til Altaposten at Tysfjord-saken ikke kunne skjedd i Finnmark. Det er en trygghet for oss. Derfor legger vi om politidistriktene våre, slik at de er rustet til å takle mange nye typer utfordringer.

Hver eneste dag blir nordmenn forsøkt svindlet på internett, og nærpolitireformen skal også være en løsning på deres problemer. Kriminalitet som skjer på nettet, er mer krevende å etterforske, og publikum der ute forventer at grovt tyveri som skjer på nettet, skal tas like mye på alvor som annet tyveri. Nærpolitireformen skal være der for barna våre, barna skal ha beskyttelse, og de skal ha mulighet til å anmelde og rettsforfølge ulovlig spredning av bilder. Spredning av krenkende bilder kan gjøre mye skade for den som blir utsatt for en slik type spredning. Det fikk hele Norge erfare da en våre største håndballhelter opplevde nettopp dette.

Samfunnet vårt er i utvikling, og da må også de viktigste institusjonene våre utvikles.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [20:39:06]: Senterpartiet tror på hele Norge. Vi kjemper for tjenester nær folk. Vi kjemper for sikkerhet, beredskap og trygghet i hverdagen til folk. Vi kjemper for norske interesser og arbeidsplasser. Vi kjemper for at folk skal bli lyttet til og tatt på alvor, og vi skal legge til rette for at folk skal kunne bo, arbeide og leve et godt liv i hele Norge.

I møte med dette ser vi regjeringspartier som systematisk sentraliserer Norge. Vi ser regjeringspartier som svekker beredskapen både lokalt og nasjonalt. Vi ser regjeringspartier som stenger seg inne i lukkede møterom og overkjører folkelig motstand. Og vi ser regjeringspartier som innfører stadig nye avgifter, uten utredning og uten dialog, og som skuffer arbeidsplasser ut av landet.

I dag tidlig ble vi på Løvebakken møtt av industriarbeidere som kjenner på kroppen resultatene av regjeringens avgiftspolitikk. Det er folk som har mistet jobben, det er store investeringer som er lagt på is, og tradisjonsrike bedrifter, som Oskar Sylte, og Roma i Lillestrøm, er i fare.

Det haster med endringer. Avgiftene for dem som handler i Norge, må ned, og subsidieringen av utenlandske nettbutikker må fjernes.

Regionreformen skapte opprør blant folk og folkevalgte i Norge. 87 pst. stemte nei til regjeringens tvang ved folkeavstemning i Finnmark. I mitt eget fylke, Akershus, skal en altså sammen med Buskerud og Østfold slås sammen med tvang, imot folkemeningen i alle fylker, imot det som er flertallet av de folkevalgte i alle fylker, og imot rådene fra dem som sitter med ansvaret for samfunnssikkerhet og beredskap i de fylkene. Deres dom over Viken er slakt. De sier at det med Viken vil være økt sårbarhet og svekkede forutsetninger for å ivareta samfunnssikkerhet og beredskap i vårt område. Viken vil bli en gigaregion, en meningsløs konstruksjon som ikke vil løse noen problemer, og som vil bidra til at både tjenestetilbud og beslutninger vil bli sentralisert.

Denne kampen mot regionreformen er ikke over. Vi skal stå opp for det som folk og folkevalgte rundt i landet står for. Vi skal kjempe for folkemeningen og sørge for en annen retning på kursen i Norge.

Svein Harberg (H) [20:42:05]: Arbeiderpartiet og Senterpartiet har brukt mye tid på å kritisere nærpolitireformen denne dagen. Det tegnes et skremselsbilde av norsk politi om hvor ille det står til. Dette er direkte urimelig og dessuten virkelighetsfjernt.

Norsk politi ble gjennomanalysert etter 22. juli-tragedien. Gjørv-kommisjonen og Politianalysen var krystallklare i sine konklusjoner – vi trengte et nytt politi. Dette følger vi opp – vi gjennomfører norgeshistoriens største politireform. Arbeiderpartiet og Senterpartiet velger å svartmale istedenfor å bidra til en vellykket reformprosess.

Hvert eneste år med Høyre i regjering har politiet vært budsjettvinner. Vi har totalt brukt 1,8 mrd. kr på nyansettelser i politiet. Dette tilsvarer 2 300 – ja, jeg hørte til og med at statsråden justerte det til 2 600 – flere kolleger i politietaten. Vi øremerker penger særskilt til reformarbeidet. Vi har gitt politidistriktene 400 mill. kr i frie midler i år, og spaden er satt i jorden på Taraldrud, der det nye beredskapssenteret skal ligge.

I sommer toppet det seg, med økende vold og kriminalitet blant gjenger i Oslo øst, og justisministeren fulgte opp i forrige uke. Regjeringen blar opp 70 mill. kr til bekjempelse av dette. Det kommer nye politihelikoptre. Beredskapstroppen er utvidet med 50 pst. Nye responstidskrav er innført i hvert politidistrikt, og målinger viser at kravene overholdes.

Innbyggerundersøkelser viser at tilliten til politiet fremdeles er høy i befolkningen. Likevel fortsetter svartmalingen fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Politidirektør Humlegård kunne nylig vise til at flere saker med kjent gjerningsmann blir oppklart. Likevel svartmaler Arbeiderpartiet og Senterpartiet.

En Difi-rapport fra februar konkluderer med at reformen er krevende, men at vi er i rute. Likevel fortsetter svartmalingen fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet. De kan ikke slippe unna med slike usannheter og påstander om løftebrudd.

Denne historiske reformen er ikke ferdig implementert før 2020. Det gjenstår altså over to år før vi kan høste fruktene fullt ut. I mellomtiden kan man velge å tegne et uriktig bilde av virkeligheten og villede velgerne til å tro at alt går den gale veien, alternativt kan man bidra konstruktivt til prosessen, slik at vi får et best mulig resultat og et best mulig politi. Dette burde vi særlig kunne forvente av Arbeiderpartiet, som var med på å vedta reformen.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [20:45:08]: Veien til selvforsørgelse og muligheten til å stå på egne ben er lang for mange. Vi må skape frihet for den enkelte, formet av og i et fellesskap. Skal vi få flere i jobb, må vi stille krav til opplæringen og kvalifiseringen som tilbys. Skal vi klare dette, må vi satse på språkopplæring og arbeidspraksis for dem som er under opplæring i introduksjonsprogram, i kvalifiseringsprogram og i voksenopplæringen.

Den norske modellen bygger på utdanning og kompetanse for alle. Det er denne kompetanselinjen som har gitt oss den unike kombinasjonen av effektivitet og utjevning. Arbeiderpartiet vil ikke presse lønningene ned for å få flere i jobb. En lavlønnsstrategi med hovedvekt på utvikling av enklere jobber vil undergrave det som er essensen i og suksessen ved den nordiske modellen. Vi vil satse på å heve kompetansen og bekjempe sosial dumping og midlertidighet samt sikre et seriøst arbeidsliv med høy organisasjonsgrad. Det er avgjørende i møte med et arbeidsliv som er i stadig forandring, særlig som følge av digitalisering og ny teknologi, og for å unngå økte forskjeller.

Jeg er særlig stolt av det vi har fått til i byen min på voksenopplæringen på Helsfyr. Som første kommune etablerte vi allerede for ti år siden en pilotklasse i helsefagarbeid, der vi ønsket å integrere språkopplæring i fagopplæringen. Målgruppen er voksne innvandrere med gjennomført grunnskole, men som mangler norskkunnskapene til å kunne gjennomføre ordinært løp for videregående opplæring. Helsfyr-modellen er nå adoptert av kommuner utover det ganske land. Det er vi stolte av i Oslo. Flere kommuner burde få mulighet til å tilby opplæring som får folk ut i jobb. På Helsfyr sier rektor:

«Vi har jobbet med dette i ti år nå og samarbeider godt på tvers men det har vært vanskelig å klare finansieringen.»

Nå er det på tide å prioritere prosjekter som resulterer i at folk kan leve av egen inntekt etter endt opplæringsløp. Arbeiderpartiet vil satse offensivt på hurtigsporet inn i arbeidslivet, slik at det blir et reelt alternativ for flyktninger som står nært arbeidsmarkedet.

Fjell kommune har gått nye veier. Kommunen har selv opprettet ti prosjektstillinger for flyktninger. En av dem som stortrives som saksbehandler, er Yusef. Han sier selv at nøkkelen for ham er at han hører norsk dagen lang.

Kommuner som Oslo og Fjell er modige og våger å teste ut nye modeller. Hvor lenge skal kommunene vente på en regjering som ser at det å prioritere prosjekter som får folk ut i arbeid, er lønnsomt både for den enkelte og for samfunnet? Det er på tide å ta strukturelle grep, ikke bare reise land og strand rundt og gi ros til kommunene som får folk ut i arbeid.

Nils Aage Jegstad (H) [20:48:14]: I regjeringserklæringen slo de tre regjeringspartiene fast at Norge må omstille seg, slik at vi når våre klimaforpliktelser og tar vare på naturen. Det må satses på ny grønn teknologi, forurenser må betale, og vi må utvikle markeder for nullutslippsløsninger. Det legges opp til å kutte norske klimautslipp med 40 pst. i ikke-kvotepliktig sektor i samarbeid med EU.

Regjeringen har laget en strategi for å bli et lavutslippssamfunn i 2050. Allerede i 2030 skal utslippene være kuttet med om lag 40 pst. gjennom et helt nytt og forpliktende samarbeid med EU. Videre vil regjeringen videreføre arbeidet med CO2-fond for næringslivet og forsterke og profesjonalisere innsatsen mot marin forsøpling ved bl.a. å øke støtten til ulike former for oppryddingstiltak. Det må også legges til rette for samfunnsøkonomisk lønnsom produksjon av fornybar energi i Norge.

Bruk av ny teknologi kan gi en markant reduksjon i transportmidlenes negative klima- og miljøeffekter. Klimavennlige transportmidler og drivstoff kan bidra til omstilling til lavutslippssamfunnet. I dag støtter regjeringen opp om innfasing av ny teknologi, bl.a. gjennom Enova.

De teknologiske endringene forventes gradvis å utjevne forskjellene mellom transportmidlene når det gjelder miljø- og klimaegenskaper og transportsikkerhet. Dette vil kunne få stor betydning for hvordan de ulike transportmidlene kan utnyttes. I Nasjonal transportplan 2018–2029 styrker regjeringen godstransporten slik at norsk næringsliv sikres gode konkurransevilkår, bl.a. ved å legge til rette for økt bruk av større kjøretøy som modulvogntog.

I planperioden vil regjeringen gjennomføre store investeringer på jernbanen for å bedre påliteligheten og effektiviteten for godstransport på bane. Regjeringen legger også til rette for at mer gods kan transporteres på sjø og bane, spesielt på de lange distansene. Det er opprettet en incentivordning for overføring av transport til sjø og tiltak som stimulerer til mer miljøvennlige og effektive havner. Regjeringen har videre stimulert til å ta i bruk miljøvennlig transportmiddelteknologi, alternative drivstoff og til å effektivisere transport og logistikk.

Den sterke befolkningsveksten, spesielt i byområdene, vil generere mer transport. Behovet for varer, tjenester og arbeidsreiser vil øke i takt med veksten. Det blir spesielt viktig å legge til rette for at flere kan gå, sykle og benytte kollektivtrafikken. Belønningsavtaler, bymiljøavtaler og byvekstavtaler er statlige ordninger som har nullvekst for persontransport med bil som overordnet målsetting, og dette blir fulgt opp i tråd med vedtatt nasjonal transportplan.

Arbeiderpartiet er imot både jernbanereformen og veireformen, men når partiet også sår tvil om sin tilslutning til bymiljøavtalene, slik de gjør i Nord-Jæren-pakken, så kan man bli redd.

Else-May Botten (A) [20:51:33]: I trontalen i går ble det understreket at regjeringen skal ta tak i og omstille norsk økonomi for å skape nye arbeidsplasser. Det er veldig fint, men hvordan gjør regjeringen dette i praksis? I energi- og miljøkomiteen har vi en god del saksområder som kan bidra til nettopp å skape nye arbeidsplasser med tanke på klimaet, men hvor er offensiviteten til regjeringen på disse områdene?

I vinter behandlet vi en stortingsmelding om sirkulær økonomi, men det kom ingen nye nasjonale mål. Det ble vist til EU, men det var ingen nye nasjonale mål og ambisjoner. Regjeringspartienes stortingsrepresentanter ba regjeringen om å komme tilbake med en strategi, fordi de ikke har levert politikk i den stortingsmeldingen. Vi sitter nå og venter på å få den strategien, og «sånn går no dagan», mens resten av verden gjør ting. EU har lagt sin politikk. Enkeltlandene – Nederland, Finland, Sverige, Danmark – jobber med klare mål om hvordan de skal ta tak i det. Men vi sitter altså og venter, og det blir det ikke mye arbeidsplasser av.

Det er utrolig viktig å ta tak og blande industriutvikling og reduksjon av klimagassutslippene. Et godt eksempel på det er å ta tak i CO2-fondet, som næringslivet er opptatt av, og som Stortinget har vedtatt at vi skal få på plass. Men i stedet får de et svar fra regjeringen om at det er Enova som skal løse denne situasjonen. Næringslivet har prøvd dette før, gjennom NOX-fondet. Det har vært en suksess, man har fått ned klimagassutslippene, man er med på å ta ansvar, og man viser at det blir handling av det. Men forhandlingene har ikke engang kommet i gang ennå, så her må det skje noe fort hvis man skal klare å få de nye arbeidsplassene man faktisk snakker om.

Så har vi karbonfangst og -lagring, som kan bli det nye, store industrieventyret til Norge, men her er vi også usikre på hva som kommer i statsbudsjettet på mandag. Selv om regjeringen har sagt at dette er to prosjekter som går videre, er det viktig at finansieringen for neste år ikke går bare til september. Her må vi faktisk fylle hele året, og vi skal holde hjulene i gang på de prosjektene til investeringsbeslutning er tatt. Dette er spennende prosjekter, og alle er veldig tydelige på at her må man holde hjulene i gang til man har funnet en endelig løsning, både på finansieringsmodeller og på de prosjektene som skal være.

Så skryt til slutt: Høydepunktet mitt under åpningen i går var den nye statsråden i Landbruks- og matdepartementet, som leste på nynorsk fra sidelinja her – og det ble bare bedre og bedre for hver setning, ja, det var stas! Det er jo en vanskelig oppgave å ha, men han gjorde dagen min, i hvert fall, så takk for det!

Ole André Myhrvold (Sp) [20:54:52]: Etter å ha hørt og lest årets trontale må det sies å være en tale av typen 20 i stil, men nær 0 i innhold. Det er rett og slett vanskelig å få øye på hvilken regjering som er avsender, om man da ikke ved selvsyn så at det var Solberg og hennes regjering som sto her på siden i går.

Noen honnørord om klima var det også plass til i trontalen, selv om regjeringens sist utnevnte medlem, landbruks- og matminister Bård Hoksrud, allerede har skapt tvil om han tror på menneskeskapte klimaendringer eller ikke. Senterpartiet tror på klimaendringene, og vi vil fortsette å følge opp Norges klimaforpliktelser gjennom å jobbe for klimakutt som virker. Samtidig som vi må omstille oss, må vi bevare de sentrale bærebjelkene i det norske samfunnet med sosial og geografisk utjevning.

Et godt eksempel på tiltak som vil ha stor nasjonal og internasjonal effekt, er karbonfangst og -lagring. Også her så vi lenge en regjering som lå godt bakpå før sommeren, men som etter betydelig press fra næringsliv, fagbevegelse, miljøbevegelse og ikke minst flertallet i denne sal til slutt åpnet for å fortsette med to pilotprosjekter.

Et annet godt miljøprosjekt som har hatt stor betydning – ikke på klimasiden, men innen miljø – er NO_x-fondet. Siden opprettelsen i 2008 har fondet bidratt til å kutte over 35 000 tonn NO_x. Det er imponerende. Det er kutt som monner.

Derfor er det rart, ja, jeg vil nesten si oppsiktsvekkende, at en regjering ledet av det selvutnevnte næringslivspartiet Høyre ikke gjør mer for å få til vellykkede kutt og et fond for kutt i CO₂-utslipp i den store næringstransportsektoren – i samarbeid med næringslivet, sånn som næringslivet selv ivrer for.

I trontalen sa regjeringen at den vil legge til rette for fortsatt fornyelse av bilparken for å oppfylle klimaforpliktelsene våre. Fornyelse av bilparken er bra. Norge har hatt stor suksess så langt for å gjøre den private bilparken klimanøytral. Like fort har det derimot ikke gått for næringstransporten, der vi finner de desidert største utslippene. Grunnen er logisk. Tiltakene for privatbil har ikke samme effekt for næringstransporten. Næringslivet trenger andre og tilpassede tiltak for å stimulere til mer klimavennlig transport.

Næringslivet selv er utålmodig. De ønsker å komme i gang, og løsningen ligger åpent i dagen, nemlig et CO₂-fond à la NO_x-fondet – et fond der næringslivet forplikter seg til CO₂-kutt mot kutt i CO₂-avgiften. Det skulle man tro var politikk Høyre burde omfavnet, men nei. Signalene fra regjeringen nå er at et fond må organiseres via Enova.

Enova har vært et viktig redskap for å løfte fram ny teknologi og nye løsninger, og det har vært bra. Men nå trenger vi utrulling, vi trenger tiltak som kan bidra til store klimakutt raskt, og da vil et næringslivets CO₂-fond være et bra redskap i så måte.

Det vi trenger, er tiltak som gir kutt, og nettopp derfor bør fondet innføres snarest og forhandlingene komme på sporet.

Lise Christoffersen (A) [20:58:14]: Årets trontaledebatt har vært en god debatt. Den har fått fram hovedskillet i norsk politikk. På den ene side har vi høyreregjeringas politikk som på viktige områder bidrar til å svekke fellesskapet og øke forskjellene mellom folk, uten at trontalen inneholder ett eneste konkret forslag for å snu utviklingen. Det store, store flertallet av Norges befolkning ønsker en annen kurs. Folk ønsker den tryggheten vår felles velferd betyr for hver og en av oss.

På den annen side har vi en samlet opposisjon bestående av sentrum–venstre her i Stortinget, som på område etter område etterlyser tiltak for bedre velferd og mindre forskjeller.

Jeg vil gjerne ta opp tråden fra min replikkveksling tidligere i dag med leder av arbeids- og sosialkomiteen fra Fremskrittspartiet. Arbeiderpartiet har satt i gang en ryddeaksjon i norsk arbeidsliv. Vi vil ha anstendige arbeidsforhold for folk flest. Men når vi rydder i norsk arbeidsliv, må vi også rydde litt i det som kommer etterpå – nemlig pensjon. Arbeiderpartiet har sammen med SV fremmet et forslag om obligatorisk tjenestepensjon fra første krone for alle. Representanten Wiborg har selv uttalt offentlig at han støtter prinsippet om pensjon fra første krone, men Fremskrittspartiet og resten av høyreregjeringa vil likevel ikke støtte dette rettferdige kravet, fordi NHO sier nei.

NHO advarer – det svekker arbeidslinja dersom vanlige folk får for god pensjon. Men NHO sier ingenting om dem med høye lederlønninger, fallskjermer og pensjonsavtaler som andre bare kan drømme om. LO ville ha pensjon fra første krone inn i tariffoppgjøret i år. NHO nektet og sa det ikke hørte hjemme der, men hos lovgiver. Når vi som lovgiver så tar saken, så er det å blande seg inn i tariffoppgjøret. Pensjon fra første krone hører altså hjemme verken i tariffoppgjøret eller i Stortinget! Hvor hører det hjemme da? Det kunne vært interessant å få et svar på det, f.eks. fra leder av arbeids- og sosialkomiteen fra Fremskrittspartiet, som altså egentlig er for, men likevel mot fordi NHO har sagt nei.

Hva handler pensjon fra første krone egentlig om? Jo, det handler om å fjerne den urettferdigheten som ligger i at rundt 1 million vanlige arbeidsfolk ikke har rett til pensjon for den delen av lønna som er under 97 000 kr. De som rammes da, er først og fremst ungdom, deltidsansatte, midlertidig ansatte, folk i kortvarige jobber og vikariater, lavlønte og selvsagt de som blir pensjonister, uten å ha hatt rett til slik opptjening. For mange av dem utgjør 97 000 kr en stor del av den årlige inntekta. Dette er de som har hatt lite fra før. Forskjellene forsterkes ved oppnådd pensjonsalder og følger dem videre, livet ut. Det er den urettferdigheten Arbeiderpartiet og SV vil gjøre noe med. Høyreregjeringa sier nei. Det kan jo vanlige folk merke seg.

Lars Haltbrekken (SV) [21:01:31]: Vi har i dag hørt en rekke representanter fra regjeringspartiene skryte av at klimagassutslippene gikk ned i fjor. Men regjeringen kutter ikke utslippene; de kutter regnskogen.

Regjeringens klimapolitikk bader i palmeolje og regnskogødeleggelse. Hvorfor det er et godt klimatiltak å ødelegge regnskogen, har vi ikke fått noe svar på. Utslipp fra avskoging i utviklingsland utgjør om lag en sjettedel av verdens totale klimagassutslipp, ifølge FNs klimapanel.

Når norske utslipp gikk ned i 2016 og 2017, under dagens regjering, skyldtes det at vi fyrte opp under denne avskogingen. Mens norske forbrukere har klart å kaste palmeoljen ut av matvarene, har den sittende regjeringen sørget for at vi fyller mange ganger mer palmeolje på bensin- og dieseltankene våre i stedet. Halvparten av all biodrivstoffbruken i Norge i 2017 var palmeolje. Men biodrivstoffsatsingen i Norge trenger ikke å basere seg på palmeolje. Bruken av avansert biodrivstoff, f.eks. fra avfall, har også økt i 2017 – men regjeringspartiene hindret i vår flertall for et forslag om å kaste palmeolje ut av biltrafikken.

Selv om regjeringspartiene i vår stoppet vårt forslag om å få på plass virkemidler som effektivt ekskluderer palmeolje, har Stortingets flertall tidligere fattet vedtak for å begrense palmeoljebruken, f.eks. gjennom regelverket for offentlige innkjøp. Det skjedde for litt over et år siden. Alt som har skjedd siden den gang, er en kraftig økning i bruken av palmeolje i norsk drivstoff.

Hvis regjeringen virkelig er bekymret over regnskogødeleggelsene, kommer de til Stortinget med en forskrift til loven om offentlige anskaffelser som sikrer at ingen offentlige innkjøp benytter biodrivstoff basert på palmeolje eller biprodukter av palmeolje.

Etter den alvorlige tørken og varmerekordene i sommer har SV sammen med Arbeiderpartiet i dag lagt fram 37 forslag til nye utslippskutt i Norge – utslippskutt som ikke øker utslippene andre steder eller ødelegger regnskogen. Vi venter spent på regjeringens svar.

Klimaforliket fra 2012 styrer regjeringen bevisst mot å bryte. Regjeringen har ikke laget en konkret plan for hvordan Norge skal nå Stortingets mål om utslippskutt innen 2020. Det har SV gjort. Gjennom de to klimaforlikene Stortinget har vedtatt, har vi klart å skjerpe klimapolitikken. Forbudet mot oljefyring i private boliger er ett eksempel på det.

Norsk klimapolitikk bør ikke bli husket for å ha satt fyr på regnskogen, men for å ha gjennomført nødvendige og reelle utslippskutt. Vi burde kutte utslippene, ikke regnskogen.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [21:04:53]: Denne debatten har i veldig stor grad handlet om økte forskjeller og fattigdom. Det er viktige temaer, som er viktig å debattere. Men det som overrasker meg, er at de røde partiene nesten utelukkende peker på skattelettelser eller på manglende støtteordninger, gratistilbud, stønader, tjenester og ytelser som hovedårsaken til økte forskjeller. Det er ikke noe problem at vi har mange med høy inntekt i Norge, men hvis man hører på denne debatten, skulle man tro at det var et av Norges største problemer.

Problemet er at vi ikke har riktige, målrettede tiltak for å bekjempe økte forskjeller og barnefattigdom. For å nå ut med de rette tiltakene må vi slutte med bare å gjøre mer av det som ikke fungerer. Vi må begynne å sette inn tiltak som vi vet kan ha en effekt, og så må vi erkjenne hvorfor vi har økte forskjeller i Norge.

Den største årsaken til økte forskjeller og økt barnefattigdom i Norge er økt innvandring. Derfor må vi først ta tak i det problemet – ved å begrense tilstrømningen for å integrere dem som allerede har kommet. Vi har noen gode tiltak og noen gode eksempler som kan fungere, for å treffe virkningsfullt der det trengs. I Drammen innførte vi som første kommune aktivitetsplikt for unge sosialhjelpsmottakere. På ett døgn og med én plakat til unge sosialhjelpsmottakere i Drammen klarte vi å halvere antallet som trengte sosialstønad, ved å si at de måtte møte opp og jobbe for Kirkens Bymisjon for å få stønaden. Det fungerte. Disse kom ut i arbeid, fikk jobberfaring eller kunne velge å gå tilbake til et skoletilbud eller et annet jobbtilbud de hadde.

Jeg blir litt overrasket når Arbeiderpartiet har jobbet i så mange måneder med sin nye integreringspolitikk og det eneste de har klart å komme med, er ting som allerede gjøres. De sier vi skal ha gratis kjernetid i SFO i utsatte områder – det gjøres allerede. De skal gi undervisning i språk, demokrati, likestilling og samfunnsfag – det gjøres allerede. De skal starte integreringen tidligere, kartlegge hver enkelts jobbmuligheter, kjøre individuelle løp og bosette i de kommunene hvor det er størst mulighet for jobb – det har regjeringen sagt kommer i desember. Det er rart at man ikke har klart å finne et eneste tiltak.

Jeg er i hvert fall glad for at denne regjeringen har sagt at vi skal satse mer på aktivitetsplikt og målrettede tiltak som vi vet kan fungere.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [21:08:01]: Vi er valgt av folket til å sitte på Stortinget fordi vi har ambisjoner på vegne av Norge, på vegne av folket. Vi vil utvikle fedrelandet. Da er det viktig å være klar over utgangspunktet: rikets helhetlige, reelle tilstand.

Tillit kjennetegner Norge. Vi kan la husdøren stå ulåst eller la vinduet være på vidt gap. Vi stoler på at folk ønsker å gjøre jobben sin ordentlig, og vi stoler på at skatten vi betaler, blir forvaltet fornuftig. Ledere stiller opp og tar ansvar, og medarbeidere får myndighet og ressurser til å løse oppgavene sine på en god måte. Arbeidslaget får æren når ting går bra. Lederne tar skylden når ting går galt.

Politikere setter standarden – og er gode forbilder – eller gjør vi det? Kan alle her med hånden på hjertet si at de ser flere sider av en sak? Flere har i debatten tatt til orde for vårt tillitsbaserte samfunn. Senterpartiet vil slå et slag for økt tillit i Norge og jobber med en gjennomgående tillitsreform. Dagens regjering setter vår samarbeidsvilje og dugnadsånd på prøve med stordrift, tvangssammenslåinger, anbud og konkurranseutsetting som samfunnsprosjekt. Regionreformen blir truet igjennom, uten at de som har stemt imot før, har blitt noe mer overbevist med tiden eller ser hva det er å tjene på det for folk eller tjenester. Kan representantene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre ærlig si at det blir mer demokrati i Finnmark, i Troms, i Telemark, i Vestfold, i Buskerud, i Akershus, i Østfold, i Sogn og Fjordane, i Hordaland, i Hedmark eller i Oppland med deres politikk?

Sjelden har det vært så viktig med spisse albuer og å være best i klassen på regjeringens firkantete teoriprøve som nå. Når det kun blir samlet på førsteplasser, er det vanskelig å føle seg god nok eller inkludert i fellesskapet. Elevene i skoleklassen har det tøffere enn noen gang. Psykiske og psykosomatiske lidelser blir avdekt hos stadig yngre barn. Ensomhet blir avdekt i større grad. Media omtaler det som skolesviket. I tillegg har vi lærersviket, med et firerkrav i matematikk som ikke anerkjenner tilbudet lærerutdanningen tilbyr for utvikling av lærerkandidater, og i tillegg avskiltingen av tusenvis av lærere samt lærenormen med sentraliserende økonomiske incentiv.

Framtiden kan på kort sikt se tøff ut, enten det er helsen, husleien eller hjemmeleksene som gir hodebry. Heldigvis skal Senterpartiet fortsette å løfte sitt alternativ for lærere, elever og et tillitsbasert samfunn for at riket skal bli i langt bedre stand.

Tage Pettersen (H) [21:11:29]: Det er mye som går godt i Norge, men utfordringene står alltid i kø. Den største utfordringen vi har foran oss, er å bygge et bærekraftig velferdssamfunn for framtiden. Vi ønsker at barna som vokser opp i dag, skal oppleve et Norge hvor det er trygghet for velferden og klodens tilstand. Selv er jeg med i politikken fordi jeg har lyst til å være med på å utgjøre en forskjell. Jeg er ikke opptatt av reformer først og fremst for å endre Norge, men fordi Norge har endret seg. SV og Rødt later til å ha overtatt rattet på venstresiden. De to partiene tegner, sammen med Arbeiderpartiet, skremmebilder av hvordan det står til i landet vårt – bilder få heldigvis kjenner seg igjen i. I kveldens debatt bruker de retorikk i et forsøk på å skape forskjeller større enn de er.

Ideelle og private aktører som bidrar til familienes valgfrihet, økt kvalitet i tilbudene og muligheter for flere, blir av venstresiden redusert til simple velferdsprofitører som mistenkeliggjøres for å være ute etter å lure systemet. Når en samlet venstreside nå tar til orde for å kaste ut ideelle og private aktører fra velferden, er det å sette systemet framfor enkeltmenneskene. Det finnes gode og dårlige private aktører, akkurat som det finnes gode og dårlige offentlige og ideelle aktører. Å levere dårlige tjenester bør få konsekvenser, uansett om man er offentlig eller privat aktør.

Høyre er opptatt av gode velferdstjenester til innbyggere, og det er irrelevant hvilken logo hjelpepleieren eller barnehageassistenten har på jakken. Det viktigste er at brukerne er fornøyd, og at de ansatte trives. Høyre vil ha en mangfoldig velferdssektor hvor de som har en god idé til hvordan tjenestene kan bli enda bedre, får muligheten til å teste ut akkurat denne. Det bidrar til nyskaping, kvalitet og god omsorg. Det er ikke velferdsprofitører; det er tvert imot velferdsinnovatører.

I den virkelige verden ser vi f.eks. i Oslo at private sykehjem oppleves som best. Det samme så vi i min by, Moss, både for sykehjem, for hjemmesykepleie og for barnehagene. Selvfølgelig er Rødt og SV imot profitt i velferden. De er jo imot profitt generelt. Men fra Arbeiderpartiet er dette helt nye toner. Arbeiderpartiet vil at vi ikke skal lære av dem som driver bedre, bare fordi de er private. Utfordringen til Arbeiderpartiet denne høsten blir å svare på hvor mange tjenester de vil rekommunalisere – hvor går grensen? For å lage et bærekraftig velferdssamfunn mener Høyre vi må spille på hele samfunnet vårt, ikke bare halve.

Ingrid Heggø (A) [21:14:38]: Trontalen var etter mitt syn eit uttrykk for at regjeringa har resignert. Det var ein tale med få nye idear og få nye løysingar. Der var det ikkje verktøy til å skapa sterkare fellesskap og mindre forskjellar.

Høgrepartia vil fortsetja å privatisera, og når representanten Helleland spør kvifor privat mat ikkje smakar like godt som offentleg mat, når vi seier at det å konkurranseutsetja matlaginga på sjukeheimar er ein dårleg idé, viser det tydeleg at problemstillinga slett ikkje er forstått. I staden for å konkurranseutsetja vil Arbeidarpartiet ha sterkare fellesskap, der folk har faste, trygge jobbar med anstendig løn og god pensjon, og der skattekronene går til dei eldre på sjukeheimen, ikkje til eit kommersielt selskap som skal gå med overskot, slik at eigarane vert tilfredse.

Difor vil vi at dei som jobbar på kjøkkenet på sjukeheimen eller med reinhald, skal vera ein del av fellesskapet. Difor vil vi prioritera trygt arbeid til alle og ha pensjon frå første krone. Vi vil også slå ring om dei frivillige og ideelle, og vi jobbar med og ikkje mot distrikta våre.

Arbeidarpartiet vil bruka dei store pengane på dei store oppgåvene: sjukehusa våre, omsorg og skule i kommunane. Vi vil sørgja for at kommunane har råd til å gjera meir for å kunna gje fleire barn ein god oppvekst, fleire familiar tid til kvarandre og fleire eldre ein aktiv og verdig alderdom. Vi vil sørgja for tryggleik for arbeid og i arbeid – ikkje skattekutt til dei rikaste.

Tv-aksjonen, som i år går til Kirkens Bymisjon, seier at 150 000 nordmenn opplever ikkje å ha nok å eta i løpet av eit år. 100 000 barn veks opp i fattigdom. Dette er i landet vårt, som er styrt av høgrepartia, og som har prioritert skattekutt på 2 000 kr dagen til dei rikaste.

Vi opplever eit villare, våtare og farlegare vêr – først ein tørkesommar og no ein haust der vi i vest knapt har sett blå himmel. Det har vist oss kor sårbare vi er. Nettopp difor må vi setja oss tydelege mål for utsleppskutt i Noreg, nettopp difor må vi støtta teknologiutviklinga hos dei av bedriftene våre som fremjar elektrifisering og kuttar i utsleppa, og nettopp difor må vi slå ring om den kraftforedlande industrien vår og ikkje godta dårlegare rammevilkår for bedriftene som skapar eksportprodukta våre.

Vi trøystar oss med at samanlikna med andre land er det framleis små forskjellar og høg tillit mellom folk i Noreg, men i staden for høgreregjeringa sin politikk, som svekkjer fellesskapet og aukar skilnadene, vil Arbeidarpartiet ha rettferdig fordeling, eit mangfaldig samfunn og tryggleik for arbeid og i arbeid.

Liv Signe Navarsete (Sp) [21:17:57]: Har Noreg vorte eit tryggare land med den Høgre-leidde regjeringa? Eg skal fokusere mest på Forsvaret i den samanhengen, men må berre nemne at i Sogn og Fjordane er politidekninga no lågare enn før politireforma: éin polititenestemann per 1000 innbyggjarar. Det har gått ned samanlikna med tidlegare. Det er sju vakante stillingar. Ein prøver å verne vaktberedskapen, men det går sjølvsagt ut over førebyggjande arbeid og den jobben politiet skal gjere med å etterforske og få saker fram for domstolane. Økonomien avgjer, seier Arne Johannessen, som er leiar for politiet i Sogn og Fjordane. Er det akseptabelt? – Nei!

Så til Forsvaret: Regjeringa har lagt ned Sjøheimevernet, ein kapasitet som kosta fattige 80 mill. kr i året. Resultatet er at Kystvakta no må gå bort frå sitt primæroppdrag og støtte Heimevernet i objektsikringsoppdrag. Dette svekkjer Noregs evne til å sikre bærekraftig forvaltning av våre maritime ressursar. Høyringa i samband med Riksrevisjonens kritikk av regjeringa i høve til objektsikring er tydeleg.

I landmaktproposisjonen vart det stadfesta at Noreg framleis skal ha ein hær organisert som mekanisert brigade og med stridsvogner som ein viktig del av kampoppsettet. Likevel vil regjeringa utsetje kjøp av stridsvogner til etter 2025. Trass i at ein har eit godt forlik, som Arbeidarpartiet er så nøgd med, følgjer ikkje regjeringa opp forliket. Med forslaget frå regjeringa vil Noreg vere det einaste landet blant våre allierte med ein moderne hær som ikkje har helikopterstøtte for hæren sin. På same måte er Sjøforsvaret prisgitt at NH90-helikoptera ein eller annan gong kjem i lufta. Det same er Kystvakta.

Og nedlegging av 2. bataljon vil ha negativ påverking, og ein øydelegg strukturen på den siste brigaden Noreg har.

Senterpartiet vil at Noreg, til liks med våre mange nære allierte, går til innkjøp av nye stridsvogner no. Det er ein stor prosess, og Senterpartiet har difor levert eit forslag i dag om kjøp av nye stridsvogner. Me ber regjeringa sikre at prosjektet med innkjøp av nye stridsvogner til Hæren startar i løpet av 2018.

Regjeringa har òg kutta i Heimevernet med 5 000 soldatar. Rapporten frå Riksrevisjonen syner at me treng Heimevernet.

Den viktigaste oppgåva til alle regjeringar er å sikre tryggleiken til innbyggjarane. Dagens regjering svekkjer tryggleiken i Noreg, den tryggleiken folk skal ha, uansett kvar dei bur i landet.

Det vert ikkje eit sterkare forsvar av sterk retorikk. Det må handling til.

Tellef Inge Mørland (A) [21:21:09]: Jeg vil snakke om forskjeller – forskjeller mellom folk og forskjeller mellom partier. I Norge har vi små forskjeller, pleier vi å si. Men er det egentlig slik? De rikeste blant oss er gode for et tosifret antall milliarder, mens de fattigste ikke engang har et bankinnskudd med to sifre. Og er vi egentlig enige om at vi vil ha små forskjeller, når regjeringen velger å gi 160 ganger mer i skattekutt til de rikeste av de rike, mens vanlige folk får omtrent en tier om dagen før regjeringens avgiftsøkninger? Summen er en bevisst politikk for økte forskjeller.

Det er veldig mye å være stolt av i helsevesenet vårt, men jeg er ikke fullt så stolt av at vi i 2017 for første gang bikket over en halv million nordmenn med privat helseforsikring. Private helseforsikringer gir mulighet til å komme foran i køen – foran noen som trenger hjelp mer. Private helseforsikringer sier også at fellesskapets helseforsikring ikke lenger er god nok. Regjeringens svar er ikke å ruste opp helsevesenet vårt. Regjeringens svar er ABE-kutt – avbyråkratiserings- og effektiviseringskutt i sykehusene – eller rett og slett kutt, kutt som gjør det vanskeligere å behandle flere pasienter raskere, bedre og med mer avanserte behandlingsmetoder, kutt som gjør det vanskeligere å bygge et helsevesen som vi kan være enda mer stolt av. Slikt passer jo fint om en ønsker å legge til rette for flere private helseforsikringer og økende helseforskjeller mellom folk.

Til og med regionreformen klarer regjeringen å innrette slik at den er egnet til å skape sentralisering og økte forskjeller. I Aust-Agder sikret et knapt flertall et ja til en sammenslåing med Vest-Agder – en frivillig sammenslåing der løftet var flere arbeidsplasser til Arendal og Aust-Agder. Nav og Statens vegvesen skulle bidra. Men framfor at det blir flere av disse arbeidsplassene, blir det nå færre. Og spør en statsråden om hva hun vil gjøre med dette, svarer hun ærlig nok: ingenting. Et lite stykke Norge som allerede har tøffe levekårsutfordringer, skal altså bare seile sin egen sjø, ifølge regjeringen. Det gir en bevisst politikk for økte forskjeller mellom folk og mellom de ulike delene av landet.

Vi trenger større ambisjoner enn det for landet vårt – for folk. Vi trenger ambisjoner om gode tjenester og arbeidsplasser i hele landet og et mål om at behovet for helsetjenester skal avgjøre hva slags behandling en får, ikke lommeboken og ikke helseforsikringer.

Det skal være lov å bli rik i Norge, men er man milliardær, har man sannsynligvis ikke blitt det bare på grunn av eget arbeid, men også lite grann på grunn av andres. Da er det heller ikke helt urimelig at man bidrar litt mer til den som ikke har like sterk rygg, eller sagt med ordene til en politiker fra tidligere tider: Ingen skal få kake før alle har fått brød. Det bør også gjelde for de prioriteringene vi som politikere gjør i denne sal i 2018.

Steinar Reiten (KrF) [21:24:13]: Utfordringene som er knyttet til et klima i endring, må finne sin løsning både gjennom forpliktende internasjonalt samarbeid og gjennom nasjonale tiltak. Da snakker vi ikke bare om tiltak som reduserer utslippet av klimagasser. Sommeren som ligger bak oss, er nok et tegn på at klimaendringene allerede skjer i et foruroligende tempo og langt raskere enn noen kunne forutse ved starten på århundret.

Det vil gi et nytt, og jeg vil si ganske skremmende, utfordringsbilde for norsk landbruk. Tørken vi opplevde i sommer, fikk som resultat at tilgangen på norsk korn til matmel- og kraftfôrindustrien i 2018 blir på 55 pst. av gjennomsnittet de fem siste årene, ifølge en prognose fra Felleskjøpet. I noen av landets viktigste kornområder blir det meldt om avlinger ned mot 30–40 pst. av gjennomsnittet. I deler av landet har det vært en tilsvarende betydelig svikt i grovfôravlingene, og en prognose fra Landbruksdirektoratet viser at utbetalingene over avlingsskadeerstatningsordningen for 2018 kan bli på ca. 1,3 mrd. kr.

Erfaringene fra tørkesommeren 2018, ikke bare i Norge, men i store deler av Europa, viser med all mulig tydelighet at den matvaresikkerheten vi alle tar for gitt, ikke kan garanteres i årene eller tiårene som kommer. Det er grunn til å regne med at ekstreme klimavariasjoner vil ramme hele verdensdeler. Det gjør at vi heller ikke uten videre kan regne med at vi, som et av verdens rikeste land, kan kjøpe oss ut av en global forsyningskrise i framtiden.

Den 6. februar i år behandlet Stortinget et representantforslag om styrket beredskap gjennom et sterkere jordvern og beredskapslagring av matkorn. For enkelte partier ble kravet om reetablering av beredskapslagre av korn avfeid som en oppkonstruert problemstilling fordi matvaresikkerheten i Norge ble vurdert som god i overskuelig framtid. Likevel stemte et flertall for et forslag som først ble fremmet av Kristelig Folkeparti, og som de øvrige opposisjonspartiene stilte seg bak, med følgende ordlyd:

«Stortinget ber regjeringen fremme en egen sak for Stortinget i løpet av 2019 om etablering av nasjonale beredskapslagre av korn.»

I en særmerknad i komitéinnstillingen ga vi i Kristelig Folkeparti klart uttrykk for at det senest innen 2025 igjen må etableres nasjonale beredskapslagre av korn i Norge. Og når vi i Kristelig Folkeparti snakker om beredskapslagring av korn, har vi programfestet at det skal gjelde både matkorn og såkorn. Det er en presisering som har blitt ubehagelig aktuell i år, da det har vist seg at Norge i realiteten ikke har beredskapslagre av såkorn. Det har ført til at deler av årets kornavling i Norge, som i utgangspunktet er katastrofalt dårlig, må settes av til såkorn for vekstsesongen 2019.

Kristelig Folkeparti imøteser saken om beredskapslagring av korn, som Stortinget har bestilt fra regjeringen i løpet av kalenderåret 2019. Vi mener at erfaringene fra sommeren 2018 bør tilskynde regjeringen til å starte arbeidet med denne saken så raskt som mulig. Det bør være mulig å behandle en sak om beredskapslaglagring av korn i løpet av vårhalvåret 2019, og saken bør etter vår mening omfatte beredskapssituasjonen for både matkorn og såkorn.

Freddy André Øvstegård (SV) [21:27:41]: Alle barn fortjener en trygg oppvekst uavhengig av størrelsen på foreldrenes lommebok. En av de aller verste konsekvensene av de økende forskjellene i makt og rikdom er den stigende barnefattigdommen. Siden forrige trontaledebatt har vi faktisk rundet over hundre tusen barn som vokser opp i fattige familier i dette landet – over hundre tusen, det er ikke noe annet enn en nasjonal fordelingskrise, hjulpet fram av usosiale kutt fra den blå regjeringen i alt fra bostøtten via barnetillegget for uføre til økte egenandeler i helsevesenet.

Under denne regjeringen har vi fått både 108 nye milliardærer og en rekordhøy barnefattigdom – samtidig. I min hjemby, Sarpsborg, vokser nå over 17 pst. av alle barna opp i fattigdom. Det er en grunnleggende urettferdig konsekvens av en politikk rigget for de få på de manges bekostning. Men ikke minst er det en krise for hvert enkelt barn – som må gå hjem fra skolen når vennene drar på fotballtrening.

Regjeringen slår seg på brystet med penger til avlastende ordninger for barn i fattigdom. Det er fint, men vi kan ikke bare drive med almisser. Vi må løfte familienes økonomi gjennom økt barnetrygd og mer foreldrepenger dersom vi skal hjelpe barn ut av fattigdom.

Vi kan ikke bare lage behovsprøvde ordninger, stigmatiserende særordninger. Nei, vi må skape åpne og gratis møteplasser der alle barn kan møtes på like fot gjennom fritidstilbud og kulturopplevelser for alle.

Forskjells-Norge og et system som er rigget for de få, på de manges bekostning, rammer barna spesielt. Det skjer også med de mest sårbare ungene våre, de som trenger omsorg og beskyttelse fra barnevernet. Disse sårbare barna settes i dag ut på anbud, sånn at kommersielle aktører kan by på dem og ta ut profitt. Fellesskapets penger som skulle gått til bedre beskyttelse og mer omsorg for barna, forsvinner ut til barnevernsbaroner og skatteparadis.

Barn trenger å vite hvordan livet er i morgen, neste måned og neste år. Barn skal ikke måtte være utrygge fordi hjemmet deres plutselig kan forsvinne eller endres dramatisk fordi en kommersiell anbudsrunde truer rundt neste sving. Velferdstjenestene våre og beskyttelsen av de sårbare må handle om mennesker, ikke om markeder. Barnevernet må handle om barn, ikke om butikk.

Leif Audun Sande (A) [21:30:49]: I trontalen vart det vist til Jeløya-plattforma som grunnlag for regjeringa sitt arbeid. Her seier regjeringa at ein vil vidareutvikla det beste i den norske modellen, og meiner det er ein konkurransefordel for Noreg med eit likestilt og inkluderande arbeidsliv med høg organisasjonsgrad. Vidare står det at regjeringa vil leggja til rette for eit organisert arbeidsliv og eit velfungerande trepartssamarbeid. Det som står der, er heilt riktig – flott sagt. Høg organisasjonsgrad gjev høgare produktivitet, og fleire av dei satsingsområda som vart nemnde i trontalen, er best løyste med ei sterk fagrørsle og eit godt trepartssamarbeid.

I praksis har det likevel vore veldig vanskeleg eller umogleg å sjå kva det eigentleg er regjeringa gjer for å leggja til rette for eit organisert arbeidsliv og eit velfungerande trepartssamarbeid. Eg kan ikkje sjå at det i det heile er kome nokre forslag som kan bidra til å oppfylla ei slik målsetjing.

Det me har som gjev incitament til organisering, er skattefrådraget for fagforeiningskontingent, som vart innført av den raud-grøne regjeringa i 2006. Dette frådraget vart auka kontinuerleg heilt til dei gjekk av i 2013, men då var det stopp – bråstopp. Dette har vore eit effektivt tiltak som ifølgje Institutt for samfunnsforsking har auka både organisasjonsgraden og den norske produktiviteten.

I Jeløya-erklæringa står det at dagens regjering vil føra vidare frådraget på 2017-nivå, dvs. å behalda frådraget på 3 850 kr. Kvifor ikkje heller då skrive det slik det er – vidareføra fagforeiningsfrådraget på raud-grønt nivå, slik det var i 2013? For det er det som er sanninga. I fem år no har frådraget stått stille, utan å ha vore regulert. Reelt er det ein reduksjon på 500 kr, noko som betyr lågare produktivitet i det norske samfunnet. Alle står sjølvsagt i ein slik reduksjon, men det er symbolikken – det einaste tiltaket som kunne ha bidrege til å oppfylla skrytet frå regjeringa om å villa vidareutvikla det likestilte og inkluderande arbeidslivet med høg organisasjonsgrad, vert faktisk bygd ned.

For meg seier dette at me har med ei regjering å gjera som trass fagre ord om viktigheita av høg organisasjonsgrad og samarbeid, meir enn noko anna fryktar ei sterk fagrørsle og den motstanden ho vil gje regjeringa sin politikk – i motsetning til Arbeidarpartiet, som ønskjer ein høgare organisasjonsgrad og ei sterk fagrørsle som eit verkemiddel for å skapa nettopp eit ryddig arbeidsliv, eit kompetanseløft, mindre forskjellar, mindre fattigdom, meir inkludering og auka produktivitet. Difor ønskjer Arbeidarpartiet å dobla fagforeiningsfrådraget til 7 700 kr, slik at det framleis er attraktivt å vera organisert.

Kari Anne Bøkestad Andreassen (Sp) [21:34:15]: Jeg har i dag bitt meg merke i et innlegg fra Fremskrittspartiet der det ble gjort et poeng av at Senterpartiet vil fjerne den avgiftsfrie 350 kr-grensen på netthandel. Ja, vi er en del av et flertall som støtter Kristelig Folkepartis forslag om en utredning rundt dette, for å se hvordan det kan løses. Det ble da sagt at dette i så fall vil være dårlig distriktspolitikk, underforstått at det er vi bøndene i Distrikts-Norge som handler på eBay. Vel, NHO, Virke, Handel og Kontor, NNN og LO er også blant dem som støtter forslaget, og de framhever at fjerning av denne grensen vil bety milliardinntekter til staten og 1 700 nye norske årsverk. Og som de sier, det er ingen grunn til at den norske staten skal sponse utenlandske nettgiganter. Samtidig vil det gi store reduksjoner i klimagassutslipp. Det er iallfall godt nok for meg.

Det som ville vært god distriktspolitikk, hadde vært å bygge ut høyhastighetsbredbånd til alle innbyggere i landet så raskt som mulig. I en fersk pressemelding fra departementet basert på Nkoms dekningsrapport vises det til at det er økning i fiberutbyggingen i Norge. Blant annet har 98 pst. av innbyggerne i Oslo tilbud om bredbånd med 100 Mbit/s, og det er selvsagt veldig bra. Samtidig ser vi i den samme rapporten at det i de såkalte distriktene kun er 49 pst. som har det samme tilbudet. Det er altfor dårlig, og utbyggingen går altfor sakte.

Som svar på spørsmål om dette vises det ofte til den nye ledningsforskriften som skal gjøre det enklere og rimeligere å legge ned fiber. Det er vel og bra mange plasser, men ikke tilstrekkelig til å sikre lik nettilgang for alle, og spesielt ikke der dekningen er dårligst. Utfordringen er den at mange av naturressursene våre og eksisterende og ikke minst potensielle nye næringer basert på disse ressursene ligger i distrikter der det er flere kvadratkilometer enn det er mennesker. Fiskeri og havbruk, landbruk og mineralutvinning er næringer som ofte finnes utenfor allfarvei, og samtidig ser vi at reiselivet også vokser sterkt i mange av disse områdene. Men med de store geografiske forskjellene i bredbåndsdekning blir disse områdene tapere i kampen om næringsutvikling, kompetanse og tilflytting. Begrepet «digitalt klasseskille» er i høyeste grad reelt, og vi mener at de forskjellene må utjevnes.

Senterpartiet ønsker offentlig leveringsplikt av bredbånd på de plassene der det ikke er kommersielt interessant å bygge ut. Statlig finansiering vil da være nødvendig mange steder, men det vil lønne seg for nasjonen Norge på sikt. Vi har derfor tenkt, fortsatt, å sette av en halv milliard årlig i våre budsjetter inntil utbyggingen er sikret. I fjor ville det vært 430 mill. kr mer enn det regjeringen foreslo i sitt budsjett.

Hege Haukeland Liadal (A) [21:37:05]: Jeg skal ikke svartmale, men jeg skal dele en erfaring fra virkeligheten.

Nærpolitireformen er i en tidlig fase, men det rapporteres om negative konsekvenser av reformen fra faglige miljø så vel som fra politiske organer – ja, senest i går i brevs form fra Haugesund kommune ved ordfører fra Arbeiderpartiet og varaordfører fra Venstre til Justis- og beredskapsdepartementet, samt kopi til Rogalandsbenken.

Haugesund er en by som har fått svekkede politiressurser på grunn av sentralisering av politiinnsats og ledelse til Stavanger, som har hovedsentralen. Den største bekymringen i Haugesund er knyttet til ungdomskriminaliteten, som i 2018 har en økning. I begynnelsen av reformen kunne det forklares med at mye av politikraften gikk til omorganisering. Nå skulle den fasen være over. Likevel fortsetter tendensene.

Som tidligere folkevalgt i Haugesund kommune vet jeg at det jobbes godt i samarbeid mellom politisk ledelse og politi, SLT-koordinator og andre som jobber tett på ungdom. Haugesund er en by som i mange tiår har slitt med mye tilgang på rus og narkotika, og som særlig må ses på i forhold til det forebyggende arbeidet.

Haugesund kommune har en sterk bekymring etter at nærpolitireformen kan se ut til å ha svekket arbeidet med forebygging blant ungdom. Dette bør regjeringen ved justisministeren sjekke ut om kan ha samme konsekvens i andre deler av landet. Det blir en ekstra belastning på et allerede anstrengt kommunebudsjett når kommunene nå igangsetter forebyggende oppgaver i ungdomsarbeidet som politiet tidligere hadde ressurser og krefter til.

Jeg vil avslutte mitt innlegg med et hjertesukk – ikke svartmaling, men regjeringens regionreform og et Vestland uten Rogaland. Hvis det var én plass i landet der tvang var ønsket, var det blant kamerater i Haugesund. Det er et paradoks at det var Fremskrittspartiets representanter på fylkestinget i Rogaland som stoppet oss i å bli en del av det nye Vestland. Regionreformen har lykkes i én ting: å skaffe seg mange uvenner. Det er trist å være vitne til Finnmarks maktesløshet, men at våre to nabofylker Hordaland og Sogn og Fjordane danner et Vestland uten å ha med Rogaland, kan i beste fall kalles en parodi.

Åsunn Lyngedal (A) [21:40:31]: Trontalen vi fikk presentert fra regjeringen, sa noe om de viktige oppgavene vi må løse, men den var kjemisk renset for god politikk som kan bidra til at de løses. Å la ting være som de er, å konservere, er kanskje naturlig for en høyreregjering, men Nord-Norge trenger en regjering som vil mer. Hva ville Arbeiderpartiet ha gjort annerledes?

Nord-Norge og Nordland har hatt en god økonomisk utvikling de siste årene. De rike ressursene våre har skapt aktivitet, enten det har vært innen bygg og anlegg, fiskeri, mineral, olje og gass eller kraftkrevende industri. Men dessverre er det sånn at mye av aktiviteten – og særlig innenfor bygg og anlegg – har vært løst ved å leie inn arbeidskraft. De store entreprenørene melder om en innleieandel på opptil 50 pst., og de som gjør jobben, er ikke norske. De har til nå hatt kontrakter som sier at de er ansatt, men som ikke gir dem noen forutsigbar lønn. De har ikke hatt en lønnsslipp det er mulig å få et huslån på, og byggeplassene har vært preget av mange språk. Da er det vanskelig å rekruttere ungdom til tømrerfag.

Det har blitt stadig flere som flyr inn og ut av landsdelen vår for å jobbe, men som lever livet sitt et annet sted. Sånt blir det ikke flere innbyggere av, og det trenger vi i nord. Vi trenger at også vår landsdel skal kunne få flere innbyggere. Innbyggertallet har stått stille i 50 år, mens Norge har økt sin befolkning til over 5,2 millioner.

Derfor kjemper Arbeiderpartiet for hele, faste stillinger for å begrense bruken av innleid arbeidskraft og for flere lærlingplasser. Vi foreslår årlig mer midler som fylkene våre kan disponere for å legge til rette for nærings- og samfunnsutvikling. Høyreregjeringen har kuttet én milliard i utviklingsmidler. Bare i Nordland betyr det at vi har mistet mer enn halvparten av de musklene vi hadde til å drive næringsutvikling.

Vi ser flere eksempler på en regjering som spenner bein på fylker og kommuner som jobber hardt for vekst og utvikling i nord. Ett eksempel var det gode arbeidet som tre kommuner gjorde sammen i fellesnemnda for nye Narvik kommune. Den ble stanset brått av en uvettig grensedragning. Tysfjord kommune ble delt, mot anbefalingen til Fylkesmannen, som kjente områdets historie. Grensen strir mot folks tilhørighet og rettsoppfatning.

I Narvik forsøker kommunen og næringslivet å legge til rette for et trivelig bysentrum, og det investeres. Men det nytter lite når en sterk trafikkert E6 midt i byen gir en tvilsom pallplassering: Norges mest forurensede luft.

Bodø kommune har fått beskjed fra Kulturdepartementet om at søknaden om å bli europeisk kulturhovedstad er for dårlig, og det før departementet har sett den. Norge trenger en regjering som ser viktigheten av å satse i nord.

Øystein Langholm Hansen (A) [21:43:46]: Etter at jeg tidligere i kveld hørte Fremskrittsparti-representant Stordalens innlegg fra talerstolen, ble jeg fristet til å fortelle litt om Arbeiderpartiets samferdselspolitikk.

Stordalen må ha frekkhetens nådegave når han harselerer over at Arbeiderpartiet foreslår å bevilge 70 pst. av kollektivsatsingene i de store byene. Han representerer et parti, Fremskrittspartiet, som ikke er villig til å bevilge mer enn 50 pst., resten må betales med bompenger. Med vårt forslag vil bilistene kun betale 30 pst. av kostnadene. Denne representanten gleder seg til at representanten Stordalen stemmer for vårt forslag sammen med resten av Fremskrittspartiets representanter i salen.

Det er nemlig slik at innbyggerne i vårt kjære land ikke opplever at bompengebruken har gått ned, slik Stordalen hevder – og samferdselsministeren, for den saks skyld. Tvert imot har det aldri blitt hentet inn flere bompenger enn på Fremskrittspartiets vakt, og det har heller aldri blitt åpnet så mange bompengeprosjekter. Denne folkets opplevelse tar Arbeiderpartiet på alvor.

Vi har derfor, ved åpningen av dagens møte, foreslått noen tiltak i et representantforslag. Foruten forslag om at staten skal dekke 70 pst. av kostnadene av «Bussveien» på Nord-Jæren, foreslår vi at det skal utredes en annen innretning på rushtidsavgiften, som er noe mindre belastende for befolkningen. Vi foreslår at regjeringen tar initiativ til at ny teknologi og veiprising testes ut – i forslaget foreslås Nord-Jæren. Vi ønsker at regjeringen utreder alternative finansieringsopplegg ved eventuelle kostnadsøkninger på riksveier og sykkelstamveier i bypakkene, selv om de ikke helfinansieres med bompenger.

Det er nemlig sånn at vi i Arbeiderpartiet tar befolkningens bekymringer på alvor og lytter til det de har å si. Arbeiderpartiet ser at bompengebruken på Fremskrittspartiets vakt har nådd, og muligens overskredet, en toleransegrense. Dette vil vi at regjeringen ser nærmere på, istedenfor å gjøre som regjeringen gjør, nemlig å be kommunene finne andre finansieringskilder for sine andeler av prosjektene i bymiljøpakkene om de ikke vil ha så høye bompengetakster. Det sier man altså til kommuner som snur på kronene og ikke har noen annen mulighet til finansiering.

Jeg gleder meg til behandlingen av og avstemningen over våre forslag og imøteser en positiv behandling, også fra regjeringspartiene.

Jon Gunnes (V) [21:46:59]: Det ble satt ny verdensrekord i september. Det var ikke en hvilken som helst rekord, men en klima- og miljørekord. 45 pst. av alle personbilene som ble solgt i Norge i forrige måned, var elbiler. Men rekorder er til for å slås, og vi kan forvente mange rekorder framover, ja, helt fram til 2025 – da er rekorden uslåelig, for da skal alle nye personbiler være nullutslippskjøretøy. Norge blir helt sikkert det første landet i verden. Norge blir verdensmester.

Venstre er stolt over å være en stor bidragsyter. Nå har den danske regjeringen også bestemt seg for å følge opp Norges ambisjoner. Fra 2030 skal alt nysalg av personbil være uten bensin- og dieselmotor. Storbritannia og Frankrike har vedtatt 2040. Litt etter Norge, men verden går framover og blir stadig grønnere.

Innenfor andre transportområder er det en rivende teknologisk utvikling og en sterk vilje til å bidra til det grønne skiftet. Norske og utenlandske bedrifter bidrar gjerne så lenge vi politikere tar i bruk virkemiddel og setter årstall for å gjennomføre våre mål. Vi må skape et marked.

I går fikk vi en børsmelding om at norske Nel Hydrogen skal være med og videreutvikle hydrogentog sammen med et fransk selskap. I distriktet Niedersachsen går det nå hydrogentog i ordinær drift som har en rekkevidde på 1 000 km. Nordlandsbanen, Rørosbanen og Raumabanen er jernbanestrekninger som helt klart venter på denne løsningen.

Siemens har bygd opp en stor batterifabrikk i Trondheim som skal levere til maritim sektor. Nesten alle nye ferger blir nå bygd med batterier og elektriske motorer. I løpet av ti år bør det ikke være utslipp som skader klimaet eller forurenser i nærområdet fra ferjedriften. Venstre vil berømme fylkespolitikerne som helt klart har vært visjonære innen sitt ansvarsområde.

På Skogn i Trøndelag framstilles nå biogass som skal brukes i busser og lastebiler. Biokrafts fabrikk i Skogn er verdens største produksjonsanlegg for flytende biogassdrivstoff. Nok en verdensmester.

Slik kan jeg fortsette. Venstre har hatt store ambisjoner om å gjennomføre det grønne skiftet. Det er ikke alle partier og politikere som har vært like entusiastiske, men nå er vi i full gang, og jeg gleder meg til fortsettelsen.

Stein Erik Lauvås (A) [21:50:10]: Det står mye i trontalen. Det er mange flotte ord og vendinger. Man peker på flere områder som har utfordringer, og så langt – alt vel.

Så kolliderer det ganske brutalt. Politikken som føres av regjeringen, er ikke med på å løse de største utfordringene. Undersøkelse etter undersøkelse viser at ulikhetene i Norge øker. Regjeringen sier det er viktig å bekjempe ulikhet, men med den praktiske politikken som regjeringen fører, øker ulikhetene.

Så til Øst politidistrikt og politireformen. I trontalen sier regjeringen at nærpolitireformen «bedrer evnen til å hindre kriminalitet og til å verne om ofrene». Sannheten er at nå renner det inn eksempler på at reformen i politiet ikke sikrer ofrene. Øst politidistrikt, hvor mitt eget fylke Østfold hører hjemme, har over 7 300 saker på vent for påtale. Jeg har spurt statsråden hva han og regjeringen har tenkt å gjøre konkret for å bedre situasjonen i Øst politidistrikt. Svaret var ikke oppløftende. I brev den 26. september i år svarer statsråden at han er bekymret, og at utviklingen er bekymringsfull – ikke ett ord om hvilke konkrete grep som må tas. All skyld legges på politidistriktet og på politimesteren. Da må vi kunne spørre: Hvor er virkelighetsforståelsen hos regjeringen og statsråden? Ser de ikke at med over 7 300 saker på vent for påtale går dette ut over ofrene for kriminalitet? Hvorfor sier de i trontalen det stikk motsatte av hva som er virkeligheten, og hvorfor brukes retorikken «svartmaling» om dette når vi tar opp det som er et ekte problem for ekte folk? Det er en farlig vei å gå, når man bare skjønnmaler egen politikk og egen fortreffelighet og er så arrogant i sin oppførsel at man ikke lenger bryr seg om hva som egentlig foregår, ikke lenger bryr seg om hva folk egentlig opplever, ikke lenger bryr seg om ekte problemer i samfunnet.

Slik er det også med regionreformen. Regjeringspartiene sammen med Kristelig Folkeparti durer på. De tvinger gjennom et nytt regionkart som det ikke finnes logikk i. Viken er ikke en logisk gjennomtenkt sammenslåing. Ingen av fylkene ønsker det. Ingen i regjeringspartiene forsvarer det heller, kanskje med unntak av Venstre. På toppen av det hele opplever vi et Fremskrittsparti i Viken som går i front for å stoppe det de selv omtaler som galskap. Stopp sammenslåingen av Viken – det er Fremskrittspartiet i Viken vi hører. Så hører vi noe annet fra Fremskrittspartiet i denne salen. Nå ligger det et forslag fra Arbeiderpartiet på bordet her i dag, om regionreformen. Jeg appellerer til den sunne fornuften i salen når voteringen kommer.

Aleksander Stokkebø (H) [21:53:16]: Norge har aldri vært et land som stikker hodet i sanden og er seg selv nok. Vi ser ut mot verden for å finne felles løsninger på de globale utfordringene vi ser, for å løfte flere ut av fattigdom og for å gjøre mer for klima og renere hav. At resten av verden lykkes, er bra for Norge – mer rettferdighet og mindre fattigdom gir mer fred og mer framgang for alle. Derfor foreslår regjeringen i 2019 å bruke 37,8 mrd. kr på bistand, over 7 pst. mer enn i år. Det er rekordhøyt, og vi holder på målet om 1 pst. av BNI.

Så er det ikke likegyldig hvor pengene går, og derfor gjennomfører vi reformer, slik at bistandspengene når fram og får bedre effekt. Vi gjør bistanden mer systematisk og tematisk og prioriterer helse og en dobling av utdanningsstøtten, med særlig vekt på jenters rett til utdanning.

Regjeringen har bidratt til å mobilisere en rask internasjonal respons i mange humanitære kriser. Vi tok f.eks. initiativ til giverlandskonferansen for Syria og nabolandene, hvor vi samlet inn over 100 mrd. kr, og Norge alene forpliktet seg til mer enn 10 mrd. kr. Samtidig som vi gjør dette, og samtidig som utslippene i Norge går ned, må vi som nasjon ta vår del av ansvaret for globale klimakutt og renere verdenshav. Vi har lagt fram Norges første plaststrategi, fått FN med på målet om å stanse tilførselen av plast til verdenshavene og tatt initiativ til å få på plass et internasjonalt fond mot marin forsøpling. I 2019 setter vi av 400 mill. kr til renere verdenshav, og de neste fire årene blir det hele 1,6 mrd. kr. Norge skal ta sin del av det internasjonale ansvaret.

Vi har en statsminister som gjør at Norge markerer seg internasjonalt. Erna Solberg leder FNs pådrivergruppe for å nå bærekraftsmålene, og det er neppe tilfeldig at hun er blitt kåret til årets verdensborger. Det er fordi hun tar ansvar, det er fordi hun leder en regjering som tar ansvar, og det er fordi Norge går – og skal fortsatt gå – i front for mindre fattigdom, bedre klima og renere hav.

Per Sverre Kvinlaug (KrF) [21:56:13]: Selv etter tre år som ordfører og mangeårig lokalpolitiker er det med en viss ærefrykt jeg entrer denne talerstolen under selveste trontaledebatten. Sånn skal det være, tenker jeg. Det påligger oss som for kortere eller lengre tid får lov til å representere i nasjonalforsamlingen, et stort ansvar. Jeg møter i noen uker som vara for representanten Torhild Bransdal, som vi håper skal komme tilbake snarlig etter sykmeldingsperioden. Men selv om det å entre denne talerstolen er noe spesielt, er det i bunn og grunn ulike deler av den samme tillitsbaserte oppgaven som gjøres av folkevalgte i både kommuner, fylkesting og storting. For meg handler det om at det er det samme engasjement for et varmere samfunn som driver meg, om jeg er her eller hjemme i Kvinesdal, i Listerregionen.

Kristelig Folkeparti er forkjempere for lokaldemokratiet. Det ligger endatil forankret som en av de tre bærebjelkene i vår kristendemokratiske ideologi. Subsidiaritetsprinsippet, som tilsier at beslutninger skal fattes på lavest mulig hensiktsmessige nivå, er en god kjøreregel. Mer folkelig: Den kjenner best hvor skoen trykker, den som har den på.

Nylig feide ekstremværet «Knud» innover landet, og den merket vi godt også i vår landsdel. Vi lever i et informasjonssamfunn og er vant til at kommunikasjon og samband fungerer. Mobiltelefon er blitt en praktisk hjelp i hverdagen, men også en kritisk og livsnødvendig kommunikasjonsmåte. Ikke bare var nødnettet nede. Det er svært uheldig, men vi vet at det tross alt er vesentlig bedre enn det var, og fokus må være på ytterligere forbedring. Men mange steder var også mobildekningen nede – av en så banal årsak som manglende batterikapasitet på basestasjonen. I bare 39 av landets 422 kommuner fungerer mobilnettet i mer enn to til fire timer ved strømbrudd, meldte NRK.

Fra Telenor fikk vi vite at de tilfredsstiller myndighetenes krav når det gjelder batterikapasitet. Da tenker jeg vi må sørge for at myndighetene stiller strengere krav. Det ble også fra Telenors side argumentert med at det ikke var miljøvennlig å sette inn dieselaggregat. Da blir miljøhensyn brukt på feil måte, etter min mening. Jeg vil gjerne arbeide aktivt for at vi skal redusere bruken av fossile brensler for å hindre ytterligere klimaendringer, men det er ikke dieselaggregat som sikrer livsnødvendig samband når strømmen går og mobilstasjonene har utgått batteri, som utgjør problemet med CO₂-utslipp.

Dette handler om hverdagspolitikk og om trygghet for mennesker når f.eks. flom, storm eller orkan raser. Dette må vi bare løse. Det burde være overkommelig. La oss ta en politisk dugnad på det. Jeg skal bidra i de ukene jeg er her inne.

Kristian Tonning Riise (H) [21:59:21]: Det går generelt veldig bra i Norge. I en tid da store deler av verden rundt oss preges av økt polarisering, usikkerhet for framtiden og pessimisme, er det grunn til å være stolt av at den norske virkeligheten i så stor grad er preget av det motsatte, nemlig av optimisme og av framtidstro. Det var ikke gitt etter oljeprisfallet i 2014, men vi er der vi er i dag fordi vi har en politikk som virker, og fordi vi leverer når det gjelder de løftene vi ga velgerne i 2013 og i 2017. Nå opplever vi solid økonomisk vekst. Både ledigheten, helsekøene og utenforskapet går ned. Det bygges mer vei og bane enn noensinne. Bedriftene investerer mer, forsker mer, og stadig flere over hele landet kommer i jobb.

Samtidig vet vi at Norge står overfor store omstillinger. Endringer i demografien og nedgang i inntekter fra olje og gass vil i større grad utfordre offentlige finanser. Vår evne til å kontrollere volumet på innvandringen og å lykkes med integreringen vil ha stor betydning for velferdsstatens bærekraft. Samtidig nødvendiggjør også raskere digitalisering nytenkning i måten vi organiserer arbeidslivet på.

Representanten Gahr Støre påpekte tidligere i dag at Norge har et sterkt immunforsvar, men at vi ikke er immune mot det som skjer rundt oss. Det er en virkelighetsbeskrivelse jeg deler. Jeg tror noe av det viktigste immunforsvaret mot ustabilitet og utrygghet vi her i denne salen kan bidra med, er å føre en politikk der en forstår sammenhengen mellom lønnsomme arbeidsplasser i privat sektor og vår evne til å finansiere velferdstjenester til folk flest. Derfor er det bekymringsfullt at denne sesjonen knapt har begynt før det kommer forslag fra Arbeiderpartiet om profittforbud og rekommunalisering av private tjenester som folk er fornøyd med.

Et bærekraftig velferdssamfunn krever også en politikk som hensyntar alle partene i arbeidslivet. Derfor har vi under dette flertallet erstattet topartssamarbeidet mellom Arbeiderpartiet og LO med et reelt trepartssamarbeid mellom regjeringen og alle arbeidslivets parter. På denne måten klarer vi å sikre norsk konkurransekraft – samtidig som ni av ti sier at de trives på jobben. På denne måten klarer vi å sikre balansen mellom trygge arbeidsplasser og et konkurransedyktig næringsliv.

Norge er i en situasjon der modernisering, innovasjonsevne og konkurransekraft bør stå øverst på agendaen. Det er derfor verdt – på tampen av dagen – å understreke at det sjelden har vært riktigere å advare mot en mulig radikal venstredreining av norsk politikk enn det er akkurat nå.