Presidenten: Etter
ynske frå helse- og omsorgskomiteen vil presidenten føreslå at taletida
vert avgrensa til 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til
medlemer av regjeringa.
Vidare vil presidenten
føreslå at det – innanfor den fordelte taletida – vert gjeve anledning
til inntil tre replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av
regjeringa, og at dei som måtte teikna seg på talarlista utover den
fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.
– Det er vedteke.
Stine Renate Håheim
får ordet i staden for ordføraren for saka, Tore Hagebakken.
Stine Renate Håheim (A) [11:03:50 ] : Komiteen har hatt til
behandling Prop. 91 L for 2018–2019, om endringer i smittevernloven.
Regjeringen har fremmet flere endringer i loven fordi erfaringen
med loven tilsier at det har vært behov for presiseringer og endringer
av enkelte bestemmelser.
Smittevernet er
en av samfunnets viktigste oppgaver. For 100 år siden døde i snitt
10 pst. av alle barn, bl.a. på grunn av smittsomme sykdommer. Kolera,
tyfus, lepra, tuberkulose og difteri kom i bølger og tok livet av mange.
Nå er nesten alle de fryktede barnesykdommene nesten utryddet, takket
være et iherdig arbeid fra offentlige myndigheter. Smittevernet
har vært en ubetinget suksess.
En samlet komité
er enig om at den nye store utfordringen er antibiotikaresistens.
Får vi ikke stagget den, vil det føre til høyere sykelighet og dødelighet
i befolkningen. Derfor er det viktig at regelverket på smittevernområdet
er oppdatert.
Komiteen støtter
at en pasient må være pliktig til å følge informasjon og smittevernveiledning
for å hindre at andre skades. Komiteen støtter også at det gis adgang til
å fatte hastevedtak om tvungen isolering, men vi i Arbeiderpartiet
vil understreke at tvangsbruk må begrenses til helt nødvendige tilfeller.
Et flertall i komiteen mener det er fornuftig å lovfeste de fire
kravene ved bruk av smitteverntiltak. Dette mener vi gjør loven
tydeligere både for helsepersonell og for folk flest.
Vi i Arbeiderpartiet
er bekymret for at ressurssituasjonen i det lokale smittevernet
er for dårlig, og vi mener at det i tillegg til de endringene som
er redegjort for, er behov for en nasjonal handlingsplan for smittevernet utenfor
helseinstitusjonene. I tillegg er det kommet mange høringssvar som
gir uttrykk for at regjeringens forslag ikke gir en tilstrekkelig
avklaring av rollefordelingen mellom Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet.
Vi i Arbeiderpartiet mener det er problematisk at det er uklarhet
i ansvar og oppgaver mellom to statlige etater som skal håndtere
alvorlige krisesituasjoner, og mener at regjeringen burde foreslått
en mer avklart løsning.
Jeg tar opp de
forslag Arbeiderpartiet står bak, sammen med Senterpartiet og SV.
Presidenten: Representanten
Stine Renate Håheim har teke opp dei forslaga Arbeidarpartiet er
ein del av.
Åshild Bruun-Gundersen (FrP) [11:06:22 ] : Barn vaksineres
ikke lenger mot tuberkulose i Norge. Selv om tuberkulose er utryddet
her til lands, skal vi ikke lenger enn til Litauen for å finne et
land der man er mer utsatt for smitte. Hele 114 land har på nåværende
tidspunkt utfordringer med tuberkulose. Innvandring, turisme, mer
og lengre reising i befolkningen og den generelle globaliseringen
gir oss derfor utfordringer vi ikke hadde tidligere. Import av tuberkulosesmitte
vil kunne medføre en epidemi som potensielt kan ramme alle barn
og unge som ikke lenger er vaksinert. Fremskrittspartiet er derfor
fornøyd med at regjeringen nå foreslår skjerpede krav om test og
kontroll for personer fra land med høy forekomst av tuberkulose
eller andre allmennfarlige smittsomme sykdommer, samt for personer
som har oppholdt seg i slike land over tid. Personer som kan utgjøre
en alvorlig fare for overføring av smittsomme sykdommer i sitt arbeid,
skal testes. Dette gjelder særlig helsepersonell, lærere og andre
som har nær kontakt med barn.
Lovforslaget vil
sørge for at kravet om testing skal utvides til å gjelde personer
fra risikoland som reiser til Norge for å jobbe som selvstendig
næringsdrivende, innleide arbeidstakere, ansatte i helse- og skolesektoren eller
au pairer. Bare blant au pairer har vi hatt 77 tilfeller av tuberkulosesmitte
i perioden 2008–2017. Nå må resultatet av en slik helseundersøkelse
foreligge før tiltredelse.
Det er viktig
å understreke at styrking av smittevernberedskap ikke bare gjelder
tuberkulose, selv om dette i dag muligens er den mest presserende
problemstillingen. Lovendringen bedrer smittevernberedskap generelt
for alle allmennfarlige smittsomme sykdommer.
Dersom eksempelvis
en utenlandsk vikar i helsesektoren er smittet med multiresistent
tuberkulose, vil konsekvensene kunne bli katastrofale. Nettopp derfor
er det så viktig at Fremskrittspartiet i regjering nå sørger for
å skjerpe kravene overfor flere grupper som utgjør en risiko, og
sikrer nødvendig kontroll. Lovendringen sørger for å tette en rekke
hull i dagens smittevernberedskap. Ingen mennesker har rett til
å smitte andre med alvorlige sykdommer. Personer som bærer på alvorlige
og smittsomme sykdommer, og som ikke ønsker å innrette seg for å
stoppe spredning, må legges i tvungent isolat for å beskytte samfunnet
og sårbare grupper. Lovendringen sørger for å tette hull i regelverket,
som i dag har vanskeliggjort tvangsinnleggelser som åpenbart har vært
nødvendige for å sikre befolkningen mot smitte i de aller alvorligste
tilfellene. Dette er en endring som potensielt kan medføre dramatisk
bedring av smittevernberedskap i ekstreme tilfeller.
Mer reising over
landegrensene og innvandring gjør at sykdommer som er utryddet i
Norge, igjen kan skape epidemier her til lands. Regjeringen og Fremskrittspartiet
sørger nå for at vi har virkemidlene til å bekjempe denne alvorlige
trusselen mot folkehelsen.
Kjersti Toppe (Sp) [11:09:20 ] : Vi skal behandla endringar
i smittevernlova, og Senterpartiet står bak desse forslaga, men
vi har òg nokre endringar med tanke på område som må betrast. Tidlegare
talarar har snakka om kor viktig smittevernarbeidet er. Det er eit av
samfunnets viktigaste ansvar, sa saksordføraren, og representanten
frå Framstegspartiet tok opp dette med smitte over landegrenser
og mellom folk.
Eg sat i Bergen
bystyre på byrjinga av 2000-talet da det var ein Giardia-epidemi
der 1 400 personar vart smitta frå vassverket. I dag ser eg i Bergens
Tidende at ein eittåring har døytt på Askøy med mistanke om at det
er på grunn av smitte frå vassverket. Da eg kom til Stortinget i
2013, var det rett inn i den store influensapandemien, ein alvorleg
situasjon for landet. Det er vel på grunn av denne at desse endringane
i smittevernlova har kome på plass, for det har vist seg at det
er ei svakheit i smittevernarbeidet – strukturen for det. Dette
handlar i høgste grad om liv og død og om landets beredskap, og
det er eit arbeid som har fått for lite merksemd fordi ein tar det for
gitt – ein trur det skal fungera, men så er det ofte ikkje slik.
Dette utfordrar helsetenesta i kommunane og på sjukehus til det
yttarste. Viss ikkje dette fungerer, får det alvorlege konsekvensar.
Det vi tar opp
i forslaget, er det som kom inn frå smittevernlegane, som meiner
at ressurssituasjonen deira i kommunane er utfordrande, og dei meiner
at smittevernarbeidet slik kan verta nedprioritert. Det er ei alvorleg
melding, og vi må ta det på alvor når smittevernlegane sjølve varslar
om det. Dei ber oss om å lyfta det kommunale smittevernarbeidet.
Det er bakgrunnen for forslaget vårt i innstillinga om å utarbeida
ein nasjonal handlingsplan for smittevernet utanfor helseinstitusjonane.
Så vil eg òg visa
til innspelet frå Legeforeningen, som tar opp problemet med rolla
til kommunelegen. Kommunelegen har eit stort ansvar, det er han
som har ansvaret for beredskap og smittevern i kommunen. Legeforeningen
seier at rollene til kommunelegen er utfordrande, ein treng ei styrking,
og vi skriv i merknader at dette må sjåast i samanheng med den varsla
evalueringa og handlingsplanen for fastlegeordninga. Vi må ikkje gløyma
kommunelegen. Vi snakkar mykje om fastlegen, men vi må òg snakka
om kommunelegen.
Vi støttar òg
forslaget om ei betre rollefordeling mellom Helsedirektoratet og
Folkehelseinstituttet.
Statsråd Sylvi Listhaug [11:12:37 ] : Smittevernet består av
en balanse mellom individets frihet og samfunnets behov for å beskytte
seg. Smittevernloven har derfor til hensikt å beskytte både enkeltindividet
og samfunnet. Regjeringen foreslår endringer som bygger på gjeldende
lov. En enstemmig komité støtter forslaget, noe jeg setter pris
på.
Det er foreslått
å lovfeste vilkårene som skal vurderes når smitteverntiltak skal
iverksettes. Det ble påpekt i høringen at det bør komme tydelig
fram at det skal foretas en forholdsmessighetsvurdering av smitteverntiltakene.
Jeg mener at en slik regel er viktig av hensyn til rettssikkerheten
til den enkelte. Derfor foreslår regjeringen dette som et tillegg
i bestemmelsen.
Personer som har
smittsomme sykdommer, plikter å ta imot veiledning om smittevern.
Reglene må være tydelige – både for den behandlende legen og den
smittede. Departementet foreslo å presisere disse pliktene, og de
fleste høringsinstansene støttet forslaget. Det er svært viktig
at den enkelte handler slik at smitten ikke videreføres, og informasjon
er sentralt for å forebygge smitte. Regjeringen foreslår også å
lovfeste den enkeltes plikt til å følge smittevernveiledningen.
Dersom veiledningen ikke følges, kan konsekvensen være tvungen isolasjon og
behandling.
Det ble også foreslått
endringer i reglene om bruk av tvang. Dette går ut på umiddelbar
isolering, raskere saksgang i smittevernnemnda med tydelige frister
og adgang til legemiddelbehandling eller isolasjon så lenge det
er påkrevd. Hensikten er å ivareta den enkelte på en mest mulig
skånsom måte, samtidig som hensynet til samfunnets beskyttelse ivaretas.
Jeg mener det er grunn til å påpeke at disse reglene sjelden er
i bruk, men de er av stor samfunnsmessig betydning.
Det ble foreslått
å tydeliggjøre flere myndigheters ansvar og oppgaver. De fleste
høringsinstanser støtter forslagene, men mange er skeptiske til
forslaget om å utvide de regionale helseforetakenes ansvar. Jeg
foreslår derfor å løse dette på en annen måte enn gjennom en lovendring.
Rollene til Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet presiseres
i loven, mens beredskapsarbeidet er avklart i instruks og mandat
fastsatt av regjeringen.
Presidenten: Det
vert replikkordskifte.
Kjersti Toppe (Sp) [11:15:06 ] : Eg har eit spørsmål om noko
av det siste statsråden tok opp i innlegget sitt, og som vi har
fått tilbakemelding om bekymring for til komiteen. Det gjeld nettopp
forslaget i proposisjonen om presisering av ansvar og oppgåver mellom
Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet. Det er ikkje tilstrekkeleg
avklart, og ein synest det er problematisk ute i tenestene. Mange
melder om det, at det er ein uklarleik i ansvar og oppgåver mellom
dei to etatane som skal handtera alvorlege krisesituasjonar. Dei
meiner at regjeringa burde foreslått ei meir avklart løysing. No
høyrer eg at statsråden seier litt om det i innlegget sitt, men eg
føler på behovet for å få ei avklaring. Om det sviktar her, kan
det få store konsekvensar om ein ikkje har ei avklart rolleforståing
og deling av ansvar.
Statsråd Sylvi Listhaug [11:16:03 ] : Forholdet mellom Helsedirektoratet
og Folkehelseinstituttet hva gjelder håndtering av kriser, er ivaretatt
gjennom instruks og samarbeid mellom Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet,
Strålevernet og beredskapsutvalget mot biologiske hendelser. Instruks
for samarbeid mellom Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet og
Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet ble fastsatt av departementet
med virkning fra 1. januar i år.
Mandatet og sammensetningen
av beredskapsutvalget mot biologiske hendelser med rådgivere, samt koordinering
på regionalt nivå, ble fastsatt av Helsedepartementet etter regjeringsbehandling
18. februar i år. I det daglige er dette en lite problematisk arbeidsdeling. Det
aller meste av smittevernarbeidet på statlig nivå skjer i regi av
Folkehelseinstituttet, men de avklaringene som er gjort i år, bidrar
til å avklare forholdet i en håndtering av krise.
Kjersti Toppe (Sp) [11:16:56 ] : Da registrerer eg at det er
ei anna tilnærming frå departementet enn det vi har fått frå høyringsinstansane
ute, som er meir bekymra enn det statsråden gjev uttrykk for. Dette
tar eg berre til etterretning. Men vi kjem til å følgja med på dette.
Eg har berre eitt
spørsmål til, som gjeld noko anna. Det er eit anna høyringsinnspel
som vi fekk som òg er viktig å ta opp – det gjeld smittevernarbeidet
ute i kommunane. Det er alvorleg når smittevernlegane sjølve ropar
varsku om at smittevernarbeidet ute i kommunane vert nedprioritert
på grunn av den økonomiske situasjonen, og at området ikkje vert
prioritert. No fremjar vi eit forslag om å få ein eigen handlingsplan
om dette. Det fremma faktisk Senterpartiet forslag om for to år
sidan, da vi hadde eit forslag om tiltak mot antibiotikaresistens,
men det vart nedstemt den gongen òg. Ser ikkje statsråden behovet
for å løfta smittevernarbeidet i kommunane, og kva vil regjeringa
gjera for å oppnå det?
Statsråd Sylvi Listhaug [11:17:59 ] : Når det gjelder å lage
en handlingsplan, vil det i hovedsak være å skrive ned det som allerede
står i lover og forskrifter. Det som er viktig nå, er å sette trykket
i kommunene på at de som er i kommunene, tar dette på alvor og prioriterer det.
Kommunesammenslåingen tror jeg faktisk kan bidra positivt her fordi
man får et større fagmiljø til å kunne jobbe med det.
Det har vært handlingsplaner
og strategier tidligere på dette området, senest i 2011. Det har
vist mangel på ledelsesforankring, som er hovedproblemet i smittevernarbeidet
i mange kommuner. Det problemet løses ikke med en ny handlingsplan.
Folkehelseinstituttet
har også en rekke anbefalinger på smittevernområdet, og Helsedirektoratet
har faglige retningslinjer som kommunene bør følge i større grad enn
de gjør i dag. En handlingsplan vil heller ikke øke tilslutningen
og bruken av disse der. Det er disse tingene som må tas tak i i
kommunene, og det vil ikke en handlingsplan løse.
Presidenten: Då
er replikkordskiftet avslutta.
Ketil Kjenseth (V) [11:19:26 ] : Jeg sitter ikke i helse- og
omsorgskomiteen, men jeg tar ordet fordi jeg hørte representanten
Kjersti Toppe omtale situasjonen på Askøy, hvor det mest sannsynlig
er en vannbåren smitte i kommunen. Det kan være at det er en sammenheng mellom
dette og at et barn har dødd, men det vet vi for lite om, og å omtale
det som om noen er drept – jeg ville ikke brukt det begrepet, som
Toppe gjorde, men nok om det.
Toppe er jo fra
Bergen og kjenner situasjonen i Svartediket og bakterieutbruddet
som var der, og grunnen til at jeg tok ordet, er at vannbåren smitte
også er viktig å diskutere i denne sammenhengen. Noen av de større utbruddene
i verden har faktisk vært i Østersund, i Skellefteå og i Bergen.
Nå ser vi kanskje et litt stort utbrudd på Askøy, og derfor er den
kommunale vannbehandlingen svært viktig. Vannbåren smitte kan jo
potensielt ramme mange. Da er det verdt å minne om at håndteringen
av vann og avløp er en gebyrfinansiert tjeneste lokalt, og det er
kommunene som har et stort ansvar når det gjelder å ha oppdaterte
anlegg og ha barrierer mot utbrudd. Derfor er samarbeid lokalt og
det å ha kompetanse, det å følge med på hvilke typer behandlingsanlegg
en har, en svært viktig oppgave for kommunene.
Det er også viktig
for Stortinget og for staten å ha ulike lover og samarbeid oppdatert,
men i forbindelse med at vi har fått en annen type vær, en annen
type klima, vil sannsynligvis disse utfordringene tilta de neste
årene. Derfor er det også viktig at vi samarbeider på tvers – på tvers
av helse- og omsorgskomiteen, på tvers av energi- og miljøkomiteen
– både her i Stortinget og i statlige organer ellers for å berede.
Noe av det som har skjedd de siste årene, er at en har etablert
en nasjonal vannvakt nettopp for å bistå kommunene når sånne typer
hendelser skjer, som f.eks. på Askøy, slik at en kommer ut med informasjon
så raskt som mulig. Mye av dette kan jo også spores via sosiale
medier, faktisk, en kan se hvor i kommunen disse utbruddene skjer.
Det hadde Skellefteå og Østersund bedre kapasitet på enn vi har
hatt i Norge tradisjonelt, med at de hadde informasjonsavdelinger
som var trent på dette, men vi har blitt mye bedre på det også i
Norge, etter bl.a. Utøya. Så her er det mange aktører som skal samarbeide
for å sikre den beredskapen.
Det var det jeg
ville minne oss selv på, at her er vi alle avhengige av å samarbeide,
og særlig kommunene, om hva en skal bruke det gebyret til. Om en
også kan bruke det til mer informasjonskapasitet, er faktisk en
av diskusjonene vi er nødt til å ha.
Presidenten: Dei
talarane som heretter får ordet, har òg ei taletid på inntil 3 minutt.
Kjersti Toppe (Sp) [11:22:46 ] : Det var til siste talar: Eg
vart usikker på om eg hadde sagt noko gale frå Stortingets talarstol
da eg nemnde det som har skjedd på Askøy. Det som eg iallfall vil
presisera, er at når det gjeld den eittåringen som er død på Askøy,
så mistenkjer kommunen smitte frå vassverket, og både politi og
fylkeslege skal no sjå på saka, ifølgje Bergens Tidende.
Elles deler eg
representanten Ketil Kjenseth sitt engasjement for reint vatn og
vatn og avløp, og dette kjem vi jo òg tilbake til i folkehelsemeldinga,
som vi skal behandla neste veke, der vi bl.a. foreslår ei sektorlov
for vatn og avløp.
Presidenten: Fleire
har ikkje bedt om ordet til sak nr. 6.
Etter ynske frå
næringskomiteen vil presidenten føreslå at sakene nr. 7–10 vert
behandla under eitt. – Det er vedteke.