Statsråd Dag-Inge Ulstein [10:09:24]: Regjeringsplattformen fra Granavolden slår fast at 2030-agendaen og forpliktelsen til å oppfylle bærekraftsmålene er vårt hovedspor i utviklingspolitikken. Det er også vårt viktigste verktøy for å angripe de underliggende årsakene til vedvarende fattigdom, konflikter, ekstremisme og klimautfordringer.

Bærekraftsagendaen definerer utvikling som et nasjonalt ansvar. Ansvaret for å eie og lede utviklingen plasseres klart hos nasjonale myndigheter. Uten fungerende stater og institusjoner i utviklingslandene vil det heller ikke være mulig å nå målene. Skal vi få slutt på all ekstrem fattigdom, bekjempe sult og sørge for helse og utdanning for alle, er hovedgrepet å bidra til at landenes egne myndigheter kan greie å ta dette ansvaret selv. Dette er et hovedmål for norsk utviklingspolitikk. Gjennom flere tiår har mottakerorientering og mottakeransvar vært bærende prinsipper for norsk utviklingspolitikk. Utviklingssamarbeid handler altså ikke om enkeltprosjekter drevet av giverland. Regjeringens mål må være å støtte opp under landenes egen politikk og institusjoner. Derfor arbeider vi nå med å tydeliggjøre partnerlandsordningen, og vi utarbeider også egne strategier for alle partnerland.

I det følgende vil jeg legge hovedvekten på nye initiativer i utviklingspolitikken. En rekke helt sentrale elementer i vår utviklingspolitikk vil derfor i mindre grad bli berørt. La meg derfor understreke at de tematiske hovedlinjene og de geografiske satsingsområdene ligger fast. Det samme gjør de fire tverrgående hensynene – menneskerettigheter, kvinners rettigheter og likestilling, klima og miljø og antikorrupsjon.

Regjeringen har imidlertid forpliktet seg til en sterkere fattigdomsorientering. Bistanden skal mer målrettet gå til dem som trenger det mest. For tre uker siden fikk vi OECDs statistikk for global bistand. Den viser at i 2018 sank bistanden til de minst utviklede landene – de såkalte MUL-landene – med 4 pst. Det betyr at det har vært en nedgang i seks av de syv siste årene. Det er svært alvorlig når vi vet at 2030-agendaen forplikter oss til det motsatte: å vinne kampen mot ekstrem fattigdom. Fra norsk side går vi derfor i motsatt retning og øker MUL-landenes andel. Dette innebærer bl.a. styrket innsats i Afrika sør for Sahara. Som kjent finner vi 33 av verdens 47 minst utviklede land nettopp i denne regionen.

Mye er oppnådd de siste tiårene. Levealderen har økt betydelig. Spedbarnsdødeligheten er kraftig redusert. Ekstrem fattigdom er halvert. Aldri har flere fått de nødvendige vaksiner. Aldri har flere gått på skole. Det viser at målrettet innsats gir resultater, selv om mye fortsatt gjenstår.

Regjeringen vil fortsette kampen for at alle barn skal få utdanning av god kvalitet. Utdanning er en grunnleggende forutsetning for å redusere fattigdom, skape vekst og bidra til utvikling. Siden 2013 har regjeringen mer enn doblet bevilgningene til utdanning. Ikke minst er jenters utdanning av stor viktighet, og anført av statsministeren og hennes internasjonale engasjement på feltet vil vi videreføre vår sterke innsats. I år er det satt av i overkant av 3,7 mrd. kr til utdanning. Dette gir resultater, også for de mest sårbare. Et eksempel er Education Cannot Wait-programmet, der vi sammen med bl.a. UNICEF har bidratt til skolegang til over 1,3 millioner barn i Jemen.

Regjeringen vil sørge for at Norge fortsatt er et ledende land i det internasjonale helsearbeidet. Det trengs, for det er fortsatt slik at halvparten av verdens befolkning ikke har tilgang til grunnleggende helsetjenester. Det gjør at selv enkle sykdommer blir farlige og skaper mye unødig lidelse. I inneværende år vil regjeringen bruke om lag 4,8 mrd. kr på helseområdet. Det redder liv og bidrar til å bygge og forsterke fundamentet for økonomisk og menneskelig utvikling i fattige land.

Dette er en innsats som gir resultater. Vaksinealliansen GAVI har fra 2000 til 2017 bidratt til å redde mer enn 10 millioner menneskeliv og er på vei til å nå målet om å vaksinere 300 millioner barn i perioden 2016–2020. Det vil redde mellom fem og seks millioner barneliv. Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria har bidratt til å redde 12 millioner liv i perioden 2013–2018. Tuberkulose er fortsatt den sykdommen som tar flest liv i verden. Derfor vil vi bruke vår innflytelse til å gi dette området mer oppmerksomhet og forsterket ressursinnsats, bl.a. gjennom forskning på nye og mer barnetilpassede medikamenter.

Mindre påaktet enn sykdommer som tuberkulose, malaria og hiv er ikke-smittsomme sykdommer. 70 pst. av alle dødsfall i verden skyldes denne gruppen sykdommer, og de er en sterkt medvirkende årsak til kronisk fattigdom.

I tråd med Stortingets uttalte ønske har vi derfor igangsatt et arbeid med en strategi for innsatsen mot ikke-smittsomme sykdommer. De viktigste er hjerte- og karsykdommer, kreft, kroniske luftveissykdommer, diabetes og mentale sykdommer. Når det gjelder dette siste – global mental helse – er det et felt som får lite oppmerksomhet. 85 pst. av personer med psykiske lidelser i utviklingsland får ingen behandling overhodet.

Under mitt nylige besøk til det østlige Kongo ble jeg fortalt hvordan hele lokalsamfunn er sterkt traumatiserte etter årtier med vold, konflikt og massive overgrep mot sivilbefolkningen. Det sier seg selv at i slike situasjoner vil man vanskelig kunne skape grunnlag for varig utvikling uten også å ta tak i denne dimensjonen.

Regjeringen styrker også innsatsen for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter og er på god vei til å innfri løftet fra 2017 om å øke dette feltet med 700 mill. kr innen 2020.

Internasjonalt opplever vi nå et økende press mot sivilsamfunnsorganisasjoner. Dette går hånd i hånd med en annen urovekkende tendens: Det multilaterale systemet er under press. Ledende land synes i økende grad å foretrekke alenegang. Jeg skal i det følgende ikke bruke mye plass på vår multilaterale innsats. Regjeringen legger i juni fram en melding til Stortinget om det multilaterale arbeidet. Her vil også disse trendene og tendensene bli drøftet. Men når vi diskuterer utviklingspolitikk, er det viktig at vi er bevisste på at det landskapet vi beveger oss i, har endret seg betydelig bare på få år.

Vi står nå overfor en kraft som jobber mot oss, og som truer med å ødelegge store deler av vår utviklingsinnsats. Den vil undergrave våre muligheter til å nå bærekraftsmålene. Det er snakk om klimaendringene – det som gjerne kalles «the great development destroyer», den store utviklingsødeleggeren, og med god grunn.

Klimaendringene er her, og de rammer fryktelig skjevt. Det er de som har bidratt aller minst til klimaendringene, som blir rammet aller hardest. Det er de fattigste landene som vil tape mest på klimaendringene. Ifølge FN fordrives årlig 26 millioner mennesker fra sine hjem som følge av de samme klimaendringer. Innen 2030 risikerer vi derfor at ytterligere 100 millioner mennesker skyves ut i ekstrem fattigdom av den samme årsaken.

FNs generalsekretær sier det slik: Klimaendringene beveger seg raskere enn det vi gjør.

Endringene i form av økte temperaturer, hyppigere og mer langvarige tørkeperioder og stadig mer ekstreme værsituasjoner bidrar til å undergrave vår samlede utviklingsinnsats. Dette tvinger oss til å måtte rette innsatsen mot to fronter. På den ene siden må vi iverksette tiltak for å redusere utslipp av skadelige klimagasser. På den andre siden må vi drive tilpasning til de endringene som allerede har funnet sted, og effektivisere arbeidet med å forebygge kommende katastrofer.

La meg ta det første først. Klima og miljø har lenge vært en sentral prioritering for regjeringen. Samlet er det satt av 6,8 mrd. kr over bistandsbudsjettet for 2019 til tiltak innen klima, miljø, hav og fornybar energi. Som uttalt i Granvolden-plattformen, vil regjeringen øke støtten til klimafinansiering. Vi har de siste årene doblet satsingen på fornybar energi, økt bevilgningene til Norfunds investeringer i fornybar energi, økt bevilgningen til klima- og skoginitiativet, økt satsingen på matsikkerhet, og regjeringen vil foreslå å doble det norske bidraget til Det grønne klimafondet fra 400 mill. kr til 800 mill. kr fra 2020.

Produksjon og bruk av energi står for to tredjedeler av utslippene av klimagasser. Det viser hvor viktig det er å redusere bruk av fossil energi framover. Kull er den største bidragsyteren til global temperaturøkning. Rask utfasing av kull er derfor avgjørende for å nå klimamålene. Regjeringen har satt i gang et arbeid for å se nærmere på hvordan vi kan bidra til at utviklingsland ikke låses i nye kullkraftinvesteringer og at eksisterende kullkraft fases ut.

I 2018 manglet 838 millioner mennesker tilgang til elektrisitet, og 3 milliarder mangler trygt brensel til koking. Vi er ikke i rute for å nå energimålene i 2030. Norge vil bidra gjennom utbygging av fornybar energiproduksjon, med Norfund som hovedvirkemiddel. Norfund har så langt investert 10,9 mrd. kr – 49 pst. av investeringsporteføljen – i fornybar energi, særlig innen vannkraft. Økt energitilgang er som kjent også helt avgjørende for at jobbskaping og vekst i produksjonssektoren skal kunne finne sted.

Videre øker regjeringen støtten til energitilgang for privatpersoner/husholdninger og til næringsliv og produktiv virksomhet. Støtte til bruk av bedre kokeovner vil være en viktig del av dette. Det er store helsemessige konsekvenser av innendørs luftforurensning – mer enn fire millioner dødsfall kan unngås. Slik sett vil denne innsatsen også være et viktig bidrag i regjeringens økte innsats for bekjempelse av ikke-smittsomme sykdommer.

Tilgang til energi for de mest sårbare vil bli prioritert. Studier utført av FN viser at husholdninger som har personer med funksjonsnedsettelse, bruker 50 pst. mer på energi, har lavere tilgang til elektrisitet og at de helsemessige konsekvensene er mer alvorlige.

Framtiden er en kombinasjon av nettstrøm og distribuerte løsninger. Stortinget har i forbindelse med behandlingen av budsjettet for 2019 anmodet regjeringen om å

«utrede ulike modeller for, og komme tilbake med en vurdering av, en garantiordning for fornybar energi i utviklingsland, og redegjøre for dette senest i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett 2019».

Jeg vil komme tilbake til Stortinget med en nærmere redegjørelse for dette arbeidet.

Vi må også intensivere vårt arbeid på det andre frontavsnittet – tilpasning til de klimaendringene som allerede har funnet sted, og forebygging av naturkatastrofer. Gjør vi ikke det, vil vi se at en stadig større andel av resultatene av vår utviklingsinnsats bokstavelig talt blir skylt på havet.

Etter mange år med framgang på feltet, har vi de tre siste årene opplevd at sult igjen er på frammarsj. Derfor gjør regjeringen nå klimatilpasning, forebygging og sultbekjempelse til et helt sentralt element i utviklingsarbeidet.

Gjennom prosjekter som skoginitiativet og vår betydelige støtte til fornybar energi har vi vist vei. Men dette har også medført at vår innsats i stor grad har vært fokusert om utslippsreduserende tiltak. Det er en målsetting innenfor klimakonvensjonen at støtten skal være balansert mellom utslippsreduserende tiltak på den ene siden og tilpasning og katastrofeforebygging på den andre siden.

Som vi alle vet: Skal vi nå bærekraftsmålene, holder det ikke med å fortsette som i dag. Innsatsen må akselereres. Gjennom en betydelig økning i vår innsats for klimatilpasning, forebygging og sultbekjempelse vil regjeringen gjøre dette til et hovedelement i norsk utviklingsarbeid. Gjennom det understøtter vi også vårt forsterkede arbeid for matsikkerhet. Gjennom forebygging bidrar vi til å sikre at ikke allerede oppnådde resultater går tapt, og vi skaper en bedre balanse i vår klimaportefølje mellom utslippsreduksjon på den ene siden og tilpasning og forebygging på den andre siden.

Forebygging er også et felt der man får svært mye tilbake for innsatsen. Beregninger fra FNs utviklingsprogram – UNDP – viser at hver investerte krone i forebygging medfører 7 kr spart i humanitær bistand. Tilpasning og forebygging går også til kjernen i en av de store utfordringene vi står overfor som utviklingsaktører – forholdet mellom humanitær innsats og langsiktig utvikling. God forebygging vil redusere omfanget av kriser.

Med dette som bakgrunn har vi igangsatt arbeidet med en strategi for klimatilpasning, forebygging og bekjempelse av sult. Omfang, innretning og kanaler vil regjeringen komme tilbake til i forbindelse med framleggelsen av budsjettet i høst.

Det som allerede er klart, er at landbruk og matsikkerhet vil være en helt sentral del av disse tiltakene. Dette er nært knyttet til bærekraftsmål nr. 2 om å utrydde sult. På dette området går vi dessverre i feil retning. I 2018 hadde mer enn 820 millioner mennesker usikker eller begrenset tilgang til mat. Ett av tre barn i lavinntektsland er veksthemmet. Nesten halvparten av dødsfallene blant barn under fem år skyldes nettopp underernæring.

Syv av ti av de fattigste i verden lever på landsbygda i utviklingsland. Bærekraftig produksjonsøkning for småskalaprodusenter er derfor avgjørende for å nå nettopp disse bærekraftsmålene. Tall fra Verdensbanken viser da også at støtte til å skape vekst i landbruket kan være to til fire ganger så effektiv fattigdomsbekjempelse som støtte til andre sektorer. Kvinner spiller en avgjørende rolle innen småskala matproduksjon i utviklingsland, men har ofte begrensede rettigheter. Det ligger et stort potensial i å styrke deres stilling og rettigheter. Derfor er dette en prioritet i regjeringens arbeid med landbruk og matsikkerhet.

Det er komplekse årsakssammenhenger bak den økende matusikkerheten. Den gir seg ulike utslag, fra akutt sult til kronisk eller periodisk feil- eller underernæring. Det er direkte utfordringer med matproduksjon, såfrø og jorderosjon, vannressurser som ikke strekker til og matsvinn. Alt dette forsterkes selvsagt ytterligere av klimaendringene.

Regjeringens kommende handlingsplan om mat, miljø og mennesker kobler disse ulike faktorene. Gjennom handlingsplanen ønsker vi å rette fokuset mot matproduksjon, markeder, ernæring og styresett. Å koble matens verdikjeder til bl.a. klimaendringer, handel, demografi, forebygging og politisk utvikling, gjør Norge til et foregangsland. Det er få, hvis noen, andre land som har utviklet en slik plan for utenriks- og utviklingspolitikken.

De neste 30 årene vil verdens befolkning vokse med 2 milliarder mennesker. Skal vi lykkes med å sikre tilstrekkelig mattilgang for en sterkt voksende befolkning, vil også de marine økosystemene være avgjørende. Gjennom regjeringens brede havsatsing leverer vi viktige bidrag til dette.

Den styrkede innsatsen for matsikkerhet vil skje i tett samarbeid med andre fagdepartementer, landbrukssektoren og sivilt samfunn. I dette inngår også oppfølging av Stortingets bestilling om å se på landbruk for utvikling som en komponent i Kunnskapsbanken.

Bærekraftsmålene omfatter alle land og berører alle deler av samfunnet. Da må vi også ha et blikk for sammenhengene mellom utviklingspolitikken og det vi foretar oss på andre politikkområder. Norge etterlater seg et fotavtrykk globalt som har konsekvenser for både oppfyllelsen av bærekraftsmålene og utviklingslandenes egen situasjon. Skal bærekraftsmålene nås, kreves det samordning av nasjonale ressurser.

OECD understreker behovet for samarbeid på tvers av tradisjonelle siloer for i størst mulig grad å sikre at de ulike innsatsene støtter opp om hverandre.

Regjeringen oppnevnte i 2018 et samstemthetsforum. Det ledes av UD i samarbeid med Klima- og miljødepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Finansdepartementet. Formålet er å bidra til at norsk politikk på relevante politikkområder samsvarer med utviklingspolitiske målsettinger.

I forumet møter representanter fra frivillige organisasjoner, akademia, privat sektor, arbeidslivsorganisasjonene og departementene til jevnlige konsultasjoner om den samstemthetsreformen som Stortinget har bedt om.

Årets rapport til Stortinget skal handle om klima og miljø. Det vil alltid være dilemmaer knyttet til dette temaet. Men vi mener det er viktig å få disse dilemmaene opp på bordet, synliggjøre dem og drøfte hvordan de best kan løses. Her har samstemthetsutvalget en viktig rolle. Rapporten vil inngå i Utenriksdepartementets budsjettproposisjon.

Hva er så status for 2030-agendaen når det gjenstår et drøyt tiår til 2030? FNs generalsekretær Guterres har vært klar: Vi er ikke i rute for å nå bærekraftsmålene. Den gode nyheten er at målene fortsatt er innenfor rekkevidde. Men for å nå dem må vi akselerere innsatsen betydelig.

Nasjonal ressursmobilisering er en helt avgjørende utfordring. Verdens samlede utviklingsstøtte – ODA – utgjorde i 2018 149 mrd. dollar. Ifølge FNs beregninger vil man trenge 18 ganger dette beløpet årlig fram til 2030 for å nå målene. Dette finansieringsgapet vil ikke kunne fylles med bistandsmidler. Til denne massive ressursmobiliseringen som kreves, trenger vi det jeg vil kalle de store pengene, og de finner vi ikke først og fremst i de rike landenes utviklingsbudsjetter.

Igjen: 2030-agendaen slår fast at utvikling er et nasjonalt ansvar. Like fullt har rike land også et ansvar for å bidra til at målene nås. Anslag viser at rundt 70 pst. av de nødvendige ressursene for å nå bærekraftsmålene må komme fra utviklingslandene selv. Derfor ser regjeringen det som avgjørende å bidra til å bygge systemer og institusjoner som sikrer at fellesskapet på en fornuftig, rettferdig og forutsigbar måte sikres en rimelig andel av de verdiene som skapes i utviklingsland. Dette er også et av de mest sentrale grepene i utviklingsarbeidet.

La meg få komme med et eksempel som godt illustrerer forholdet mellom utviklingsstøtte og de store pengene. Norges samlede bistand til Bangladesh i tiårsperioden 2009 til 2018 var 799 mill. kr. I samme periode har telekomselskaper i Bangladesh som har Telenor som majoritetsaksjonær, betalt over 60 mrd. kr i skatt til den bangladeshiske stat.

Regjeringen planlegger å bruke 300 mill. kr i 2019 for å bidra til at land får bedre skattesystemer. Med dette når vi våre forpliktelser i Addis Tax Initiative ett år før tiden. Det er en god investering. Vi har eksempler på prosjekter der hver krone vi har brukt i skattebistand, har reist så mye som 100 kr mer i offentlige inntekter. Igjen illustrerer dette forholdet mellom bistand og de store pengene og hvordan bistanden – brukt riktig – kan virke katalytisk.

Det er tydelig påvist at et ineffektivt skattesystem er dårlig for alle, men verst er det for kvinner. Et godt skattesystem kan være et viktig bidrag til kvinnefrigjøring. Med gode skattesystem kan velferdsstaten bygges ut – og velferdsstaten bidrar til at kvinners liv blir bedre.

Økte skatteinntekter er imidlertid ikke i seg selv veien til velferd og fordeling. Men det er en viktig forutsetning. En annen forutsetning er selvsagt at det er koblet med politisk vilje til å bruke disse pengene til befolkningens beste. Dette siste er noe vi aldri kan ta for gitt.

Jeg vil bruke litt tid på et annet aspekt ved ressursmobilisering. Regjeringen og Stortinget står samlet i arbeidet for å bidra til å stoppe ulovlig kapitalflyt mellom land. Det er en stor styrke. Det gir oss en mulighet til å være tydelige på at dette er noe som utgjør en fare for samfunn, liv og helse for befolkningen i de fleste land.

Å anslå omfanget av ulovlig kapitalflyt blir fort en veldig teknisk diskusjon. De ulike studiene spriker, men har det til felles at det er snakk om enorme summer. Anslag viser at det bare i tapte skatteinntekter kan dreie seg om mer enn dobbelt så mye som årlig samlet global utviklingsstøtte. Viktigere er det kanskje å rette oppmerksomheten mot konsekvensene av nettopp disse pengestrømmene. Det handler om kvinner som må bære den største byrden når velferdsstaten ikke finnes. Det handler om barn som ikke får gått på skole fordi staten ikke har penger i kassen. Det handler om mennesker som dør for tidlig fordi de ikke får den mest grunnleggende helsehjelp.

Det er tapte penger for utvikling. Det er tydelig påvist at ulovlig kapitalflyt bidrar til økt ulikhet og utarmer statens mulighet til å tilby grunnleggende tjenester for befolkningen sin.

Men disse pengestrømmene er mye mer enn tapte penger som kunne gått til utvikling. Ulovlig kapitalflyt bidrar til at selve samfunnskontrakten forvitrer og at det som måtte finnes av demokratiske institusjoner, undermineres. Det muliggjør miljøkriminalitet, slaveri, menneskehandel, korrupsjon og terrorisme. Disse pengestrømmene fører til at seriøse næringslivsaktører vegrer seg for å investere. Kort sagt: De bidrar til å undergrave hele vår utviklingsinnsats.

For å nå bærekraftsmålene er det avgjørende at vi får kanalisert disse pengestrømmene inn i lovlige former slik at de kan bidra i den nødvendige nasjonale ressursmobiliseringen. Bekjempelsen av ulovlig kapitalflyt og korrupsjon er derfor en sentral prioritering for regjeringen.

La meg også nevne at fra juli overtar Norge formannskapet i FNs økonomiske og sosiale råd – ECOSOC. En hovedsak for det norske formannskapet vil være nettopp finansiering for utvikling.

Et tredje aspekt ved nasjonal ressursmobilisering er privat sektors rolle og jobbskaping. Tidligere i år var jeg i Etiopia. Der ble jeg fortalt at det må skapes to millioner jobber årlig for å kunne ta unna for de store ungdomskullene som melder seg på arbeidsmarkedet. Afrika sør for Sahara som et hele vil trenge 20 millioner nye jobber årlig for å holde tritt med befolkningsveksten. Det gjør at i årene framover må veksten i antall arbeidsplasser mer enn dobles i forhold til de to foregående tiårene. Skal vi nå bærekraftsmålene, er det avgjørende at man lykkes her.

Men jobbskaping handler også om noe langt mer enn mulighetene til å skaffe borgerne et anstendig arbeid, og at staten gjennom dette sikres skatteinntekter som kan finansiere offentlige tjenester. Stadig voksende ungdomskull uten jobbutsikter og framtidshåp er, som vi alle vet, en oppskrift på sosial uro og i ytterste instans samfunnsoppløsning.

De mange nye jobbene som trengs, vil i all vesentlighet måtte komme i privat sektor. Derfor har regjeringen styrket innsatsen for næringsutvikling og jobbskaping med 290 mill. kr i årets budsjett, og vi viderefører vårt strategiske samarbeid med norsk og internasjonalt næringsliv. Norfund er blant våre viktigste instrumenter i arbeidet med næringsutvikling.

Privat sektor skaper arbeidsplasser, men for at bærekraftsmålene skal nås, er det en forutsetning at privat sektor opptrer ansvarlig. Bedrifter har en sentral rolle i å høyne standarden for arbeidsliv og menneskerettigheter i landene de engasjerer seg i. Regjeringen forventer at norske selskaper i sitt virke globalt følger opp og etterlever FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter og OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper.

Avgjørende for at seriøse private aktører skal investere, er gode, forutsigbare rammevilkår. Dette er da også et hovedelement i regjeringens arbeid med jobbskaping. Slik sett henger dette også tett sammen med innsatsen vår på skattefeltet og vårt arbeid med bekjempelse av ulovlig kapitalflyt og korrupsjon.

Land i utvikling trenger jobber, men for at næringslivet skal finne det interessant å investere, må de ha tilgang på arbeidskraft med relevante kvalifikasjoner. Derfor styrker vi innsatsen for yrkesfaglig opplæring i inneværende år.

Vi er midt i en digital revolusjon som grunnleggende endrer hvordan vi forholder oss til hverandre, og hvordan vi organiserer våre samfunn. Vi kommuniserer på nye måter, og kunstig intelligens, automatisering og robotisering har blitt en del av vårt dagligliv.

Digitalisering åpner for store muligheter, også i utviklingspolitikken. Gjort riktig kan ny teknologi effektivt bidra til fattigdomsreduksjon blant dem som trenger det mest, og gi marginaliserte grupper styrkede muligheter til aktivt å delta i samfunnet. Grunnleggende infrastruktur i utviklingsland, gode rammevilkår og reguleringer samt digitale ferdigheter er avgjørende for å lykkes.

Under mitt nylige besøk til Myanmar så jeg hvordan World Food Programme og UNICEF har iverksatt utviklingsprosjekter hvor bruk av ny teknologi bidrar til framgang innen helse og utdanning. At innbyggerne i utviklingsland får ta del i den digitale revolusjonen, vil være avgjørende for å nå bærekraftsmålene. Vi vil derfor i høstsesjonen legge fram en stortingsmelding om digitalisering i utviklingspolitikken.

Helt sentral i 2030-agendaen er setningen «Leaving no one behind» – at ingen skal utelates. Begrepet går til kjernen i et grunnleggende premiss i den kristne og humanistiske tradisjon; alle har det samme menneskeverdet uavhengig av evner, ferdigheter, tro eller legning. Men det går også til kjernen i menneskerettighetene, slik disse er nedfelt i internasjonale, forpliktende konvensjoner.

Altfor mange opplever at det ikke er slik. En tredjedel av verdens barn med funksjonsnedsettelser får ingen utdanning overhodet. Mange lever farlig på grunn av sin personlige tro, andre på grunn av sin seksuelle legning.

Makter vi ikke å gi disse gruppene de samme mulighetene som andre, når vi heller ikke bærekraftsmålene. Derfor vil dette være en av regjeringens hovedprioriteringer. Jeg vil her ta for meg noen av de særlig sårbare grupper: de som utsettes for slaveri og menneskehandel, jenter som utsettes for skadelige skikker, og mennesker med funksjonsnedsettelser.

Den internasjonale arbeidsorganisasjonen, ILO, har anslått at over 40 millioner mennesker lever under det som kan kalles slaveriliknende forhold. Menneskehandel, tvangsarbeid, gjeldsarbeid, grovt barnearbeid og tvangsekteskap inngår i betegnelsen.

Slaveriliknende tilstander eksisterer i de fleste leverandørkjeder i de fleste land. Vi finner det i coltangruvene i Kongo, i tekstilindustrien i Asia, på tomatjordene i Sør-Italia og i bilvaskerier i Oslo. Ifølge ILO generer moderne slaveri 150 mrd. dollar årlig i ulovlig profitt i den private økonomien.

Moderne slaveri er i dag en av verdens raskest voksende menneskerettighetsutfordringer, samtidig som det er en av de største utfordringene for vår globale økonomi.

Bærekraftsmålene sier også noe om dette og inkluderer et mål om at alle verdens land må:

«Treffe umiddelbare og effektive tiltak for å avskaffe tvangsarbeid, få slutt på moderne slaveri og menneskehandel og sikre at de verste formene for barnearbeid forbys og avskaffes, herunder rekruttering og bruk av barnesoldater, samt avskaffe alle former for barnearbeid innen 2025».

Granavolden-plattformen slår fast at Norge skal trappe opp innsatsen mot moderne slaveri og samle dette i et nytt bistandsprogram. Vi har satt ned en ressursgruppe med de fremste ekspertene og sentrale organisasjoner på feltet, og vi er i gang med en utredning for å finne fram til hvordan Norge på en mest mulig helhetlig og effektiv måte kan bidra i bekjempelsen av moderne slaveri.

Det antas at verden har et underskudd på 126 millioner jenter og kvinner. Den skadelige skikken «preferanse for sønner» er en av de viktigste årsakene til underskuddet. Dette er et sterkt uttrykk for diskriminering av jenter og kvinner og må ses som en følge av den lave statusen og verdien mange samfunn tilskriver jentebarn, sammenlignet med guttebarn. For å ta tak i dette må vi rette en innsats mot de underliggende årsakene og forsøke å påvirke strukturelle samfunnsforhold og sosiale normer som diskriminerer jenter og kvinner. Dette arbeidet pågår på mange arenaer og med mange ulike partnere, fra støtte til multilaterale organisasjoner, sivilsamfunnsorganisasjoner og gjennom normativ innsats i FN.

Vi utarbeider nå en ny strategi for det internasjonale arbeidet mot skadelige skikker, som omfatter barne- og tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og preferanse for sønner. Gjennom RNB har regjeringen avsatt ytterligere 44 mill. kr til FNs innsats på dette feltet. Samlet gir dette 110 mill. kr. Dette kommer i tillegg til Norads støtte til sivilsamfunnsorganisasjonenes arbeid på feltet.

Dette arbeidet er selvsagt tett forbundet med vårt allerede betydelige engasjement knyttet til seksuell og reproduktiv helse og rettigheter, for som representanten Hadia Tajik formulerte det i et spørsmål til meg om barneekteskap tidligere i vår, handler dette også om kunnskap om egen kropp og rettigheter. Og jeg kunne legge til: Dypest sett handler det om menneskeverd og menneskesyn. Det er en strategi som vil bli lansert i løpet av året.

Om lag 15 pst. av verdens befolkning lever med ulik grad av funksjonsnedsettelser, hvorav mer enn 80 pst. – rundt 800 millioner mennesker – bor i utviklingsland. Tallet ventes å stige til det dobbelte innen 2050.

FN har dokumentert at personer med funksjonsnedsettelser havner nederst på alle utviklingsparametre. De møter barrierer, diskriminering og stigmatisering som hindrer dem i å få del i den framgangen som skjer på mange områder for mennesker uten funksjonsnedsettelser. Videre er det store utfordringer knyttet til data rundt personer med funksjonsnedsettelser og behovene deres. Mange er ikke registrert ved fødselen, og det er begrenset med data om deres tilgang til sosiale tjenester.

Det anslås at rundt halvparten av barn med funksjonsnedsettelser i lavinntektsland ikke går på skole. De som går på skole, møter ofte store hindre i form av manglende tilrettelegging. Slik er det i de fleste sektorer.

Ja, det vil koste å gi personer med funksjonsnedsettelser de samme rettighetene som funksjonsfriske. Men denne utgiften er også en investering. Den internasjonale arbeidsorganisasjonen, ILO, har beregnet at manglende inkludering av personer med funksjonsnedsettelser har en kostnad på opptil 7 pst. av BNP i lav- og mellominntektsland.

Men vel så viktig: Dette er utfordringer som går til kjernen i bærekraftsmålenes prinsipp om at ingen skal utelukkes. Store grupper er ekskludert fra de tjenester og ordninger som funksjonsfriske kan ta for gitt. Dette handler om mennesker som opplever at deres grunnleggende menneskerettigheter ikke oppfylles. Og igjen: Dypest sett handler det om menneskeverd og menneskesyn.

Vi har lenge hatt et sterkt engasjement for disse gruppene. Lykkes vi ikke med å gi disse muligheter til å løfte seg, når vi heller ikke målene. Derfor ønsker regjeringen å styrke denne innsatsen ytterligere, i første omgang med en ekstrabevilgning på 100 mill. kr i inneværende år, kanalisert gjennom Norads støtte til sivilsamfunn. Partnerskapet med sivilsamfunnet er en nøkkel for å lykkes i å inkludere også de mest sårbare.

Norsk utviklingssamarbeid nyter bred folkelig støtte. Ifølge SSBs undersøkelser støtter mer enn 90 pst. av befolkningen opp om bistanden. Uten det ville det ikke være politisk mulig å sette av 1 pst. av BNI til vår utviklingsinnsats. Det sterke, folkelige engasjementet har en lang tradisjon og mange forklaringer. En viktig faktor er sivilsamfunnets sterke rolle i norsk utviklingssamarbeid.

Nærmere en fjerdedel av norsk utviklingsstøtte kanaliseres gjennom sivilsamfunnsorganisasjoner. Sivilsamfunnets engasjement, mobiliseringsevne og verdifulle innsikt i hva som egentlig skjer der ute på bakken, er ikke bare et viktig korrektiv, men også en inspirasjon til å ta tak i problemer som mange kanskje ville mene at lille Norge ikke kan løfte og lede på egen hånd.

Minekonvensjonen og konvensjonen om klaseammunisjon er internasjonale avtaler som uten tvil har bidratt til å spare tusenvis av menneskeliv. Uten et sivilsamfunn som trykket på, mobiliserte og ga oss fakta fra feltet, ville de kanskje aldri blitt til.

Det pågående arbeidet mot marin forsøpling ville ikke hatt den kraften og oppslutningen vi ser, uten innsatsen fra sivilt samfunn. Konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter er nok et viktig eksempel på hvordan sivilsamfunnet setter en sak på dagsordenen, følger den helt fram til den vedtas som internasjonal lov og så påser at reglene faktisk respekteres og etterleves.

Sivilsamfunnsorganisasjonene vil også være helt sentrale partnere i innsatsen for sårbare grupper. Regjeringen har på denne bakgrunn besluttet å øke støtten til sivilsamfunnsorganisasjonene ytterligere.

Et sterkt sivilsamfunn er en grunnleggende forutsetning for ethvert levende demokrati. Tendensen de senere år er urovekkende. Vi ser i mange land at sivilsamfunnets handlingsrom snevres inn. Å fremme demokrati og menneskerettigheter er i økende grad en risikoaktivitet. Sivilsamfunn opplever stadig oftere så vel juridiske restriksjoner som direkte vold. Dessverre er dette en global trend, som nå også gjør seg gjeldende på vårt eget kontinent.

Her tror jeg ikke det finnes noen raske løsninger. Vi må fortsette å bruke vår innflytelse for å sikre sivilt samfunn reell deltakelse i politiske prosesser, i samarbeidsland og i multilaterale fora, i tråd med prinsippene i bærekraftsmålene og menneskerettighetene. Og vi skal fortsette å støtte opp om sivilsamfunnets viktige rolle i utviklingsarbeidet.

Bistanden har hjulpet mange enkeltmennesker. Den har lindret sult, sørget for vaksiner, sikret utdanning, kurert sykdommer og reddet millioner av liv. Samtidig er det grunnleggende målet for bistanden å bidra til varige samfunnsendringer som setter de fattige landene i stand til selv å levere befolkningen grunnleggende tjenester.

La det være klart: Å skape varig utvikling i noen av verdens fattigste, mest konfliktherjede og sårbare områder er nødvendigvis forbundet med risiko. Ting vil ikke alltid gå som planlagt. Prosjekter vil tidvis mislykkes. Det skjer faktisk fra tid til annen også i vårt eget høyt utviklede og avanserte samfunn.

1 pst. av BNI er mye penger. Da skal fellesskapet vite at vi gjør vårt ytterste for å benytte disse midlene på en mest mulig effektiv måte, og kunne stole på at vi vil lære av våre erfaringer. Norske skattebetalere må kunne legge til grunn at det er resultater, ikke gode intensjoner, som gjelder. De må kunne vite at effektivitet styrer prioriteringene, og at det som ikke fungerer, legges bort.

Resultatfokuset i utviklingssamarbeidet er derfor blitt styrket de seinere år. Vi arbeider nå med opprettelsen av en resultatportal. Målsettingen med dette er å bedre allmennhetens innsikt i hvordan vi forvalter fellesskapets midler. Det vil også styrke mulighetene til å lære av erfaringer, og vi skaper et bedre grunnlag for en løpende debatt. Dette er avgjørende både for resultatoppnåelse og for å opprettholde utviklingssamarbeidets legitimitet i befolkningen. Derfor er dette et arbeid vi vil prioritere.

Avgjørende for å lykkes er også at vi har et best mulig kunnskapsgrunnlag for de planer, strategier og prosjekter vi igangsetter. Her er vårt tette samspill med forskningsmiljøene av stor betydning. Dette er viktig ikke bare for å sikre et best mulig beslutningsgrunnlag, men også for muligheten til å underlegge resultatene den nødvendige vurdering og evaluering. Støtte til utviklingslandenes egne forskningsmiljøer er også viktig. Derfor bruker regjeringen i overkant av 1,1 mrd. kr over utviklingsbudsjettet årlig på forskning.

Utviklingssamarbeidet er i stor endring, og bistandsbudsjettet har økt betydelig over tid. For å sikre at norske bistandsmidler når de aller fattigste og mest utsatte gruppene, er det behov for sterke fagmiljøer og god forvaltning. Regjeringen har nå valgt modell for reform av bistandsforvaltningen. Norad, Direktoratet for utviklingssamarbeid, vil få delegert ansvar for større deler av bistandsforvaltningen, mens Utenriksdepartementet vil få et mer rendyrket ansvar for politikkutvikling. Bistandsmidlene som i dag er utenriksministerens konstitusjonelle ansvar, bl.a. til humanitær bistand og bevilgninger til menneskerettighetsarbeid, vil fortsatt forvaltes fra Utenriksdepartementet.

Utenriksdepartementet vil ha ansvar for den strategiske innretningen av bistandsmidlene og styringsdokumenter som handlingsplaner og opptrappingsplaner. Ansvaret for vurdering, kvalitetssikring, iverksetting, oppfølging, kontroll og rapportering av bistanden vil i stor grad delegeres til Norad.

Denne modellen vil gi oss en mer helhetlig praksis og bedre kvalitet på oppfølgingen av bistanden.

Vi tar sikte på at en reformert bistandsforvaltning vil være på plass fra 1. januar 2020.

Et siste overordnet poeng om bistand: Norge er en stor utviklingsaktør. Vi blir lyttet til. Det har selvsagt med det å gjøre at vi har relativt store budsjetter. Men like viktig – kanskje viktigere – for at vi blir lyttet til, er den kunnskap, kompetanse, kreativitet og erfaring norske fagmiljøer sitter med – i utenrikstjenesten, i Norad, i forskningsmiljøene og i sivilsamfunnsorganisasjonene, herunder kirke- og misjonsorganisasjoner. Det har gitt oss plasser ved de viktigste bordene og kanskje mer enn noe annet bidratt til at vi blir lyttet til. Det har gjort at vi har kunnet spille ledende roller i mange sentrale prosesser. Og her er vi framme ved et avgjørende poeng: Penger er viktig, men viktigst er politikken, og pengene blir langt mer verdt når de kobles på god politikk.

Jeg har i denne redegjørelsen valgt å vektlegge regjeringens nye initiativer. Sentralt for oss er kampen mot fattigdom og arbeidet med bærekraftsmålene, der ingen skal utelates. Med det plasserer vi menneskeverd i sentrum for utviklingspolitikken.

Videre har jeg valgt å bruke tid på noen av de mest sentrale utfordringene vi som utviklingsaktører står overfor på veien mot 2030. Ressursmobilisering er en av disse. Men viktigst er klimaendringene og hvordan disse truer med å undergrave vår samlede utviklingsinnsats. Derfor er også regjeringens forsterkede innsats for klimatilpasning og forebygging av sult det jeg vil framheve som min hovedprioritet som utviklingsminister.

Så er det slik at behovene er store. Det er hundretalls millioner mennesker som trenger vår bistand og oppmerksomhet. Det er udekkede behov på de fleste områder. Og det finnes programmer, partnerskap, initiativer, kanaler og mekanismer for å bøte på det meste av dette.

Vi kan ikke være alt for alle over alt. I den globale dugnaden som Agenda 2030 er, trenger vi en fornuftig arbeidsdeling. Vi må f.eks. kunne si at selv om utbygging av veier, havner og jernbane er viktig for å nå bærekraftsmålene, er det ikke der vi skal rette innsatsen vår. Hvordan vi løser de utfordringene som oppstår i det urbane rom i Asias megabyer, er kanskje ikke det vi er best til å svare på. Men der vi er, på de områdene som vi har definert som våre innsatsområder, skal vi ta mål av oss til å være en ledende aktør. Det tror jeg vi i stor grad lykkes med.

Norsk utviklingspolitikk er preget av konsensus. Det er bred oppslutning om utviklingspolitikken – i befolkningen og i denne sal. Det gjelder også det forhold at vi som et av svært få land setter av 1 pst. av BNI til utviklingsformål.

Denne brede enigheten er en styrke. Det er en styrke fordi det gjør det mulig å bygge solide kompetansemiljøer over tid og være en langsiktig, forutsigbar partner. De prioriteringene jeg har presentert her, innebærer ikke noe brått skifte, men vi gir utviklingspolitiske svar på noen av de største utfordringene vi nå ser.

Jeg er svært glad for denne anledningen til å redegjøre for våre utviklingspolitiske prioriteringer, og jeg ser veldig fram til debatten 28. mai.