Elise Bjørnebekk-Waagen (A) [14:02:43]: Å sikre god helse og fremme livskvalitet for alle uansett alder er selve målet med helsepolitikken. Det er viktig for hver enkelt av oss, men det er også avgjørende for det samfunnet vi lever i.

Dårligere folkehelse bidrar i det lange løp til å svekke velferdsstaten. Folkehelseinstituttets rapport Helsetilstanden i Norge er urovekkende lesning. Rapporten viser at de sosiale helseforskjellene i Norge øker, og de er større i Norge enn i mange andre europeiske land. Forrige uke ble det presentert ny forskning som viser at menn med høy inntekt kan forvente å leve opptil 14 år lenger enn dem med lavest inntekt.

Jeg mener at ulikhet i helse er grunnleggende urettferdig. Som fellesskap kan vi ikke godta at bakgrunn og inntekt skal avgjøre hvor lenge folk lever, og sykdomsbelastning. Det er noe unorsk over at folk med lavere utdanning kan forvente å få dårligere helse og leve kortere enn dem med høy inntekt.

Psykiske plager og lidelser er blant de største folkehelseutfordringene i Norge. Studier viser at mellom 16 pst. og 22 pst. av de voksne i Norge har en psykisk lidelse, og så mye som 7 pst. av barna i førskolealder har psykiske symptomer som tilsvarer en psykisk lidelse. Psykisk uhelse er en påkjenning for pårørende, for dem som er rammet, og for samfunnet.

Disse utfordringene må møtes med et høyt prioritert og systematisk folkehelsearbeid. I folkehelsemeldingen Mestring og muligheter, som regjeringen la fram i 2015, presenterte regjeringen sine ambisjoner for program for folkehelsearbeid. I meldingen er folkehelseprogrammet listet opp under regjeringens viktigste tiltak for å følge opp de nye innsatsområdene, styrke innsatsen rettet mot barn og unge og sørge for en bred satsing på folkehelse.

I folkehelsemeldingen er det beskrevet selve formålet med programmet. Formålet er å bidra til «en langsiktig styrking av kommunenes arbeid med å fremme befolkningens helse». Programmet skulle rettes inn mot psykisk helse og rusforebygging. Barn og unge skal være en prioritert målgruppe. Psykisk helse skal integreres som likeverdig del av folkehelsearbeidet. Og programmet skal være et viktig virkemiddel for å integrere nettopp dette perspektivet i det lokale folkehelsearbeidet.

Videre står det at programmet

«skal bidra til å styrke den tverrsektorielle innretningen og den politiske forankringen i folkehelsearbeidet».

I 2017 kom program for folkehelsearbeid i kommunene i stand, og det skal nå være en tiårig satsing. Agder-fylkene, Oslo, Vestfold, Oppland og Østfold har deltatt i programmet siden oppstart. De fikk signaler fra Helsedirektoratet om støtte i fem år, og fra 2019 mottar alle fylkene tilskudd.

Viktigheten av å få til et godt, systematisk folkehelsearbeid er noe som har vært påpekt fra flere hold. Riksrevisjonen la fram i 2015 sin undersøkelse av det offentlige folkehelsearbeidet. Den pekte på at de fleste kommuner ikke hadde etablert et systematisk folkehelsearbeid, at folkehelsearbeid ikke var tilstrekkelig kunnskapsbasert, og at folkehelsearbeidet nettopp ikke var forankret godt nok i sektorer som ikke er innenfor helse. Blant anbefalingene til Riksrevisjonen til Helse- og omsorgsdepartementet var at departementet burde bidra til en tettere oppfølging av tiltak som understøtter det lokale og regionale folkehelsearbeidet.

Folkehelseprogrammet som ble presentert i den forrige folkehelsemeldingen, så ut til nettopp å skulle møte den kritikken som ble gitt av Riksrevisjonen. Det så ut til å skulle være et flaggskip for regjeringen. Gitt regjeringens ambisjoner for programmet er det synd at det ikke følges opp med tilstrekkelig forutsigbarhet.

Vi er kjent med tallene. Ulikheten i helse øker. Norge går i feil retning når det gjelder å nå målet om reduksjon i fedme og diabetes innen 2025, og tallene for psykisk uhelse taler for seg. Nå trues altså regjeringens flaggskip på folkehelseområdet med kutt.

I svar på skriftlig spørsmål beskrev daværende eldre- og folkehelseminister situasjonen på følgende måte:

«Årets økning gir ikke rom for å inkludere alle fylkene uten å justere tilskuddene til de fylkene som allerede har etablert programmet. Helse- og omsorgsdepartementet har derfor bedt Helsedirektoratet om å vurdere om fylker som har deltatt i programmet fra 2017 og 2018 kan få en nedjustert tilskuddsramme fra 2019.»

Kommunene har startet et enormt arbeid. De har hatt verksteder for å komme opp med gode lokale tiltak, de har ansatt folk, og de har sørget for å få på plass tiltak som nettopp er rettet mot barn og unges psykiske helse. Men kommunene følges ikke opp med den tilstrekkelige forutsigbarheten som de fortjener. For å kunne si at alle fylker deltar i program for folkehelsearbeid smøres pengene bare litt tynnere utover, som resulterer i kutt for de fylkene som har deltatt siden oppstart.

Formålet med selve programmet var nettopp beskrevet i folkehelsemeldingen, og det skulle bidra til langsiktig styrking av kommunenes arbeid. Forutsigbarheten sto helt sentralt. Det å gi forutsigbarhet til kommunene, en mulighet til å kunne satse langsiktig på folkehelsearbeid, er jo nettopp det som har vært hovedkritikken mot alt folkehelsearbeid har dreid seg om, og nå slår selve flaggskipet til regjeringen beina under dette i mange fylker. Nå er situasjonen sånn at som en konsekvens av kutt i tilskuddet må tiltak rettet mot barn og unge vurderes avviklet, og det som kanskje er aller viktigst, er at det hersker stor usikkerheten om tilskuddene fra neste år – skal pengene bare smøres enda tynnere utover i fem år, seks år, eller vil det være reelle kutt ut fra den tilskuddsrammen vi er blitt lovet.

Da lurer jeg på: Mener statsråden at kutt i program for folkehelsearbeid i kommunene bidrar til langsiktighet og forutsigbarhet i folkehelsearbeidet lokalt?

Statsråd Sylvi Listhaug [14:10:44]: Folkehelseprogrammet skal bidra til at kommunene kan drive et kunnskapsbasert arbeid for å fremme barn og unges helse. Tilskudd fra folkehelseprogrammet skal bidra til at kommuner kan utvikle folkehelsearbeidet lokalt, med overføringsverdi til andre kommuner. I tillegg er kompetansebygging og formidling av kunnskapsbaserte metoder og arbeidsformer et viktig mål med programmet.

Jeg vil benytte anledningen til å si at jeg er veldig godt fornøyd med mottakelsen folkehelseprogrammet har fått ute i kommunene. Folkehelseprogrammet svarer på kommunenes behov for å styrke arbeidet med å inkludere psykisk helse og livskvalitet som en del av folkehelsearbeidet. Og det har allerede gitt et løft for det lokale folkehelsearbeidet. Ansatte i fylker og kommuner forteller at programmet har lagt grunnlaget for å arbeide på en ny måte og handle i en helt annen målestokk enn tidligere for å integrere psykisk helse i folkehelsearbeidet. De trekker fram samarbeidet mellom kommunen og forskningsmiljøer som spesielt nyttig. I flere kommuner er det også samarbeid mellom kommunen og frivilligheten, og kommunene rapporterer at de involverer barn og unge i arbeidet.

Så langt er det satt i gang over 75 prosjekter, og det forventes en rekke nye tiltak i fylkene som kom med fra i år. Tiltakene handler bl.a. om utjevning av sosiale helseforskjeller, foreldrekompetanse, økt trivsel i barnehagen, bedre samarbeid rundt barn og unge, mestring og god psykisk helse i skolen, økt deltakelse og aktivitet for barn og unge og etablering av gode møteplasser.

Jeg vil spesielt trekke fram et prosjekt i Østfold: Tankekraft – et livsmestringsprogram for elever i den videregående skole. Prosjektet skal teste om ungdommers ferdigheter til å mestre daglige belastninger kan styrkes. Gjennom programmet får ungdommene kunnskap om god psykisk helse og gode måter å mestre utfordringer på. Det kan hjelpe dem til å takle daglige utfordringer og motgang. I fjor vår fikk om lag 170 lærere en intensiv opplæringsuke i Tankekraft-programmet. Både lærere og elever har vært med på å forme innholdet i kurset. Folkehelseinstituttet følger prosjektet, og skal undersøke om Tankekraft styrker elevenes livskvalitet, selvfølelse, selvkontroll, skolekarakterer og tro på egne evner. Instituttet skal også undersøke om Tankekraft forebygger og minsker plager som angst og depresjon, og frafall fra skolen. Undersøkelsen vil gi ny kunnskap om man kan bruke slik ferdighetstrening til å få bedre psykisk helse, styrke skoleprestasjoner, hindre frafall fra skolen og minske psykiske plager blant elever i videregående skole.

Dette er ett eksempel blant de mange tiltakene som er i gang. Når tiltak er evaluert og erfaringer samlet inn, er det viktig å sørge for at kunnskapen spres og kommer hele landet til gode.

Fra i år er alle landets fylker inkludert i folkehelseprogrammet. For å få til dette ble det gjort en justering i støtten til de fem første fylkene som deltok i prosjektet. Dette er også de fylkene som allerede har fått størst andel av tilskuddspotten i programmet. Denne justeringen gjør at alle landets fylker nå får anledning til å styrke folkehelsearbeidet gjennom programmet.

Regjeringen har gjort mye for å styrke folkehelsen også utover folkehelseprogrammet. Bare for 2019 bevilget vi 1,3 mrd. kr for å styrke helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Dette er viktig forebyggingsarbeid.

Vi har redusert ventetidene innenfor psykisk helsevern både for barn og for voksne. Fra 2013 til 2018 ble ventetiden for barn og unge redusert med seks dager og for voksne med ni dager.

Vi er opptatt av at frivilligheten skal ha gode vilkår for å bidra i folkehelsearbeidet. Derfor har vi gitt tilskudd til frivillige organisasjoner som legger til rette for besøks- og aktivitetsvenner i eldreomsorgen. Vi gir også tilskudd til prosjektet «Aktiv i 100». Gjennom denne satsingen tilbyr Den Norske Turistforening og Røde Kors gågrupper til seniorer i hele landet. Dette er tiltak som bidrar til forebygging og bedre folkehelse i kommunene.

Ansvaret for å styrke folkehelsen hviler imidlertid ikke på staten alene. Kommunene har et selvstendig ansvar for å ivareta helsen til sine innbyggere. Kommuner som i denne runden har fått redusert tilskudd, kan derfor selv velge å sette av midler til de aktuelle folkehelsetiltakene.

Kommunene bør også legge til rette for et tett samarbeid med frivillige, som allerede gjør en kjempejobb med å styrke folkehelsen i befolkningen. Frivillige melder om et stort ønske om å bidra til dette, men det avhenger av at kommunene legger til rette for det. Ved å ta frivilligheten med på laget kan man samarbeide om å skape attraktive og rimelige folkehelsetiltak i kommunene. Det trenger ikke alltid å koste så mye, det handler om å være kreativ og jobbe på lag.

Elise Bjørnebekk-Waagen (A) [14:16:39]: Jeg tror vi alle kan være enige om at arbeidet som skjer i Østfold og mange andre steder, er positivt. Jeg oppfordrer til og med statsråden til å ta seg en tur til Østfold og besøke de videregående skolene og det fantastiske Tankekraft-prosjektet der. Men når man oppsummerer med at det ikke hviler på staten alene, mener jeg det er en overforenkling når staten nettopp har invitert inn, lovet en sum penger og så sier at nei, vet du hva, vi ombestemte oss.

Det er skapt stor forvirring rundt finansieringen, og nå ser vi at det i ettertid er sendt ut skriv fra Helsedirektoratet til de deltakende fylkene som justerer ned rammen utover det å strekke det ut seks år, som opprinnelig var kommunisert fra regjeringen. Nå er vi i en situasjon hvor fylkene, kommunene, prosjektene og tiltakene ikke vet hva de har å rutte med.

Blant dem som har jobbet hardt med å få på plass tiltak rettet mot barn og unge, er Telemark. I Telemark har de satset på tiltaket som heter Ung Arena, som skal være en sosial møteplass og en lavterskel hjelpetjeneste for barn og unge. Nå melder Telemark tilbake at de allerede har begynt med ansettelsesprosesser, men på grunn av nedskjæringene som er meldt i 2020, vil stillingene allerede nå stå i fare.

Fra neste år mangler man 2,5 mill. kr i Østfold til de tiltakene man allerede har meldt inn. I realiteten betyr det at Østfold ikke kan videreføre alle prosjektene etter planen. I Agder-fylkene har man satt i gang fire store programsatsinger, én av dem er Nye mønstre – trygg oppvekst. Der skal man gå helhetlig inn for å se nettopp hva familiene trenger. Men et kutt betyr i realiteten færre familiekoordinatorer og at kommuner må avslutte sitt arbeid.

Et annet prosjekt er helsefremmende skoler og barnehager. Her melder Agder at arbeidet kun vil bli halvveis utført. Bedre tverrfaglig innsats er et annet viktig tiltak, og der skal man jobbe med rett hjelp til rett tid til barn og unge. Her melder også Agder at de er redd for at tiltaket skal smuldre opp ved en reduksjon.

Det er sendt mange signaler til fylkene, og kommunene og de som står der ute og skal levere disse tiltakene til barn og unge, er forvirret. Hva er det egentlig man skal kunne forvente av tilskudd i årene som kommer? Kan man planlegge for nettopp å få på plass og ruste opp folkehelsearbeidet og sørge for at barn og unge skal få inkluderingsarenaer lokalt, eller skal man ta inn over seg de signalene som nå sendes fra Helsedirektoratet?

Statsråd Sylvi Listhaug [14:19:47]: Jeg har lyst til å starte i en ganske positiv tone, for i folkehelsearbeidet i Norge har vi ganske gode resultater hvis man f.eks. ser på hvor lenge folk lever. Det er selvfølgelig en kombinasjon av behandlingsmuligheter, medisiner og alt som er kommet på den siden, men det handler også om at befolkningen etter hvert både spiser sunnere, trimmer mer og rett og slett følger råd som kommer fra myndighetene – ikke alle, men flere.

Derfor er dette en historie som egentlig er veldig god. Vi ser nå, ifølge tall fra 2017, at menn i gjennomsnitt lever til de er over 80 år og kvinner til de er rundt 84 år. Jeg synes det er viktig i disse diskusjonene om folkehelse, der alt ofte høres litt mørkt ut, at det også faktisk er gode resultater å vise til, selv om vi selvfølgelig skal jobbe for å redusere ulikhetene i helse og ta tak i alle de store utfordringene som er.

For 2019 er det altså bevilget nesten 80 mill. kr til dette programmet. I Norge er det ikke flerårige budsjetter – det er det svært få partier i denne salen som ønsker å ha. Derfor må man tilpasse rammene, uavhengig av hvilken virksomhet man snakker om, til det som blir vedtatt i statsbudsjettet, dersom man er avhengig av inntekter fra det.

Jeg er veldig glad for den jobben som gjøres. Rammene for 2020-budsjettet vil først bli kjent i oktober. Det er ingen som kan forskuttere hva som vil ligge der. Vi vet vi går inn i en tid der det er mange store oppgaver som skal løses i samfunnet, og der de økonomiske rammene blir trangere. Men dette er uansett et arbeid som regjeringen har prioritert, og som vi kommer til å fortsette å prioritere.

Kjersti Toppe (Sp) [14:22:03]: Dette er ein etterlengta debatt, med den nye folkehelseministeren til stades, om kva som er folkehelsesatsinga frå regjeringa – tatt opp med ei konkret problemstilling om finansiering av folkehelseprogrammet.

Statsråden tok i sitt siste innlegg opp at vi har hatt ein vellykka folkehelsepolitikk i Noreg, og det er heilt sant. Vi har framleis høg levealder – sjølv om vi ikkje er på topp i verda lenger, har vi høg levealder, og vi er forholdsvis friske. Alt er relativt: Vi er ein frisk befolkning, og vi har det bra – folkehelsepolitikken har vore vellykka i Noreg. Men det er òg slik at vi har auka sosiale helseforskjellar i Noreg, og dei aukar meir enn i andre land. Det er ingen grunn i verda til at vi skal ha auka sosiale helseforskjellar i Noreg, da er det noko gale med politikken.

Så veit vi at det er livsstilssjukdommar som gjer at vi har auka sosiale helseforskjellar og uhelse, og det er ikkje bra. Men det som er godt, er at dette i stor grad kan førebyggjast; det er ting som vi enkelt kan gjera noko med politisk og leggja til rette for. Risikofaktorane er fysisk inaktivitet, det er kosthald, det er rusmidlar, og det er stråling – fire enkle område som ein politisk kan gå inn og leggja ei ramme rundt, slik at ein kan gjera dei gode vala enklare. Det er det folkehelsepolitikken i stor grad handlar om, og vi må frå Stortingets side leggja til rette for strukturelle tiltak.

Eg høyrde statsråden snakka om at ein har gitt pengar til helsestasjonar og skulehelsetenester. Det er vel og bra, men det som er enda viktigare og essensielt, er å hindra at ein har behov for å koma til ein helsestasjon, altså at ein har ein primær førebyggingspolitikk som nettopp handlar om risikofaktorane. Så er sjølvsagt skulehelsetenesta viktig òg i førebyggingsarbeidet, men vi må ikkje gløyma dei såkalla strukturelle tiltaka.

Så til programmet for folkehelsearbeid: Dette vart lagd fram av regjeringa som nesten det einaste konkrete tiltaket som regjeringa ville satsa på når det gjeld folkehelse. Ikkje ville ein innføra ein time fysisk aktivitet i skulen, ikkje ville ein høyra snakk om gratis skulemat, ein fjerna gratis frukt og grønt, og når vi snakka om solarium, stråling og faren for barn og unge, var det ikkje snakk om å sjå på nokon fleire reguleringar for å hindra f.eks. føflekkreft, som vi i media i går høyrde om at det var ein stor auke av i Noreg.

Men programmet for folkehelsearbeid kom, og det var kommunane glade for, for kommunane treng noko konkret å halda seg til. Vi òg sluttar opp om dette programmet, men vi har heile tida vore kritisk til finansieringa. Eg hugsar at da programmet for folkehelsearbeid kom, var det ei satsing på budsjettet for 2017 – var det vel – men det var ingen nye midlar; det vart skrapa saman midlar frå alle andre folkehelsepostar til dette programmet. Det viste seg frå dag éin at det var ingen vilje til ei reell ny folkehelsesatsing i dette programmet. Og no høyrer vi at berre for at alle fylke skal få vera med, må ein kutta i dei midlane som ein hadde.

Eg forstår at ein statsråd her og no ikkje kan forskotera kva som kjem i statsbudsjettet for neste år. Men dette er ikkje godt nok, dersom det er dette som skal visa kva ein meiner med folkehelsearbeid. Sjølvsagt er det også anna på eit statsbudsjett som ein kan seia handlar om førebygging og folkehelse, men helsebudsjettet er stort. Vi gir 140 mrd. kr – er det vel – til sjukehusa, og vi brukar veldig, veldig lite på førebygging. Poenget mitt er at vi gir mykje, mykje pengar til behandling og relativt lite til førebygging. Skal vi førebyggja auka sosiale helseforskjellar i Noreg, må vi ha ei mykje tydelegare satsing på folkehelse frå regjeringa si side. Ein kan starta med å sikra ei reell og god finansiering av folkehelsearbeidet i kommunane.

Tuva Moflag (A) [14:27:26]: Jeg bet meg merke i noe statsråden sa knyttet til råd fra myndighetene, og at det er viktig for at vi har en god folkehelse i Norge. Vi vet f.eks. at kommunikasjonsfolk ved FHI, Folkehelseinstituttet, jobber med råd knyttet til vaksine, og vi har andre etater som jobber med kostholdsråd, alkohol, tobakk, soling osv. nettopp for å forebygge og forhindre sykdom og for å redusere kostnadene i spesialisthelsetjenesten.

Fremskrittspartiets helsepolitiske talsperson var for kort tid siden ute og sa at man ønsket å redusere antall kommunikasjonsansatte innenfor Helse- og omsorgsdepartementet med 48 stillinger – 17 av disse er tilknyttet FHI. Jeg synes det hadde vært interessant å høre folkehelseministerens betraktninger rundt dette, all den tid hun understreker verdien av folkeopplysning.

Naomi Ichihara Røkkum (V) [14:28:36]: Program for folkehelsearbeid har vært en bra tilskuddsordning for å styrke et mer systematisk arbeid for å utvikle og spre nye tiltak og verktøy for å bedre folkehelsen i kommunene. Folkehelseloven er også en historisk lov som forplikter kommunene sterkere enn før. Statsråden redegjorde om bl.a. omfordelingen. Nå inkluderes nemlig Troms, Nordland, Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane, Rogaland, Buskerud og Hedmark i ordningen.

Det er viktig å ikke se seg blind på én ordning. Vi er opptatt av at det må jobbes for folkehelse for barn og unge fra flere hold, og tilbudet må være brukervennlig og nært. Derfor er Venstre opptatt av skolehelsetjenesten. Helsesykepleiere har en sentral rolle for bedre folkehelse blant barn og unge. Det er derfor Venstre har sørget for en historisk opptrapping av skolehelsetjenesten og helsestasjonene med hele 1,3 mrd. kr i friske midler.

Fysisk aktivitet er også viktig for folkehelsen. Mange har lært mye og fått gode minner av den organiserte barne- og ungdomsidretten og fra uorganiserte aktiviteter. Dette er viktig for både den psykiske og fysiske helsen og bør derfor stå sentralt i et folkehelseperspektiv. Undersøkelser viser nemlig at tidlig erfaring med idrett også påvirker treningsatferd senere i livet. Jeg trener selv fortsatt på karateklubben jeg begynte i som seksåring, og jeg ser hvor mye livsglede barn og unge får av å drive idrett sammen.

Det legges fantastisk mye frivillig innsats i idretten, men for noen familier er det likevel for dyrt. For regjeringspartiene er det derfor også viktig å styrke folkehelsearbeidet for barn og unge gjennom et fritidskort. Ved å dekke deltakeravgiften på fritidsaktiviteter vil fritidskortet gi alle barn fra 6–18 år en fantastisk mulighet.

Studentenes helse- og trivselsundersøkelse, SHoT, viste alvorlige psykiske symptomplager blant hele én av fire studenter i 2018. Dette er svært alvorlig. Som skolehelsetjenesten er studentsamskipnadene tett på studentene. For å styrke studentvelferden kjempet Venstre og fikk gjennomslag for midler til lavterskeltiltak for psykisk helse, og med dette fikk studentene folkehelsetiltak nær dem selv.

Program for folkehelsearbeid er viktig for å utvikle gode tiltak som alle kommuner kan lære av, men det gode forebyggende arbeidet i kommunene trenger langt mer. Venstre har dessverre vært alene på Stortinget om å ville overføre mer penger til kommunenes arbeid med primærhelsetjenesten, forebygging og tidlig innsats. Vi slåss heller for dette enn med de store partiene om mer vekst i helseforetakene. Det gir en helt annen langsiktighet og forutsigbarhet i kommunenes arbeid.

Og slik kan jeg fortsette. Vi må jobbe videre for å gjøre folkehelsen for barn og unge bedre. Det er lett å se seg blind på én ordning, men det er helheten av ulike målrettede tiltak som er avgjørende.

Erlend Larsen (H) [14:32:08]: Mennesker som strever med alvorlige psykiske utfordringer og ruslidelser, lever inntil 20 år kortere enn befolkningen for øvrig. Dette er en av de største og styggeste ulikhetene vi har mellom mennesker i landet vårt. En av årsakene til at denne gruppen har kortere levetid, er at somatiske sykdommer og livsstilsutfordringer ikke blir oppdaget. De får rett og slett ikke den samme hjelpen som andre pasienter. Det er en ulikhet vi ikke kan leve med. Dette er også en del av det vi definerer som folkehelse.

Hittil i år har regjeringen innført seks nye pakkeforløp for mennesker med psykiske lidelser og rusproblemer og for barn og unge som sliter med spiseforstyrrelser. Pakkeforløpene er finansiert, og målet og hensikten med dem er at flere av våre innbyggere skal leve lenger og med bedre kvalitet, samt at de sosiale helseforskjellene blir mindre.

For omtrent et år siden ble det bestemt at skolene skal styrke sin innsats for å knekke lesekoden i barneskolen. Dette er også et viktig tiltak for å hindre drop-out fra videregående skole og gjør det mulig for langt flere å få en høyere utdannelse og gjennom det høyere inntekt, noe som folkehelsemeldingen viser er med på å redusere de sosiale helseforskjellene.

For omtrent et år siden presenterte regjeringen Integreringsløftet. Satsingen skal bl.a. få flere innvandrere gjennom skoleverket og inn i arbeidslivet, noe som vil være med på å redusere de sosiale helseforskjellene.

Regjeringen har et samarbeid med industrien om å redusere innholdet av salt og sukker i matvarer. Dette er et lite og nesten usynlig tiltak som vil redusere antall mennesker som dør av ikke-smittsomme sykdommer, og gjennom det redusere de sosiale helseforskjellene.

Reformen Leve hele livet har bl.a. som mål å øke livskvaliteten og redusere ensomheten blant eldre. Ved å løfte de gode eksemplene fra kommunene som leverer gode tjenester, er målet å løfte kvaliteten i de kommunene som ikke leverer så gode tjenester. Leve hele livet er med på å utjevne forskjellene mellom kommunene og redusere de sosiale helseforskjellene blant folk.

Det er mange eksempler på at regjeringen har gjennomført en rekke tiltak som hver for seg styrker folkehelsen. Regjeringsplattformen viser enda flere eksempler på tiltak som regjeringen skal gjennomføre, og som vil redusere de sosiale helseforskjellene i Norge.

Mange folkehelsetiltak finansieres over andre budsjetter enn Helse- og omsorgsdepartementets. Vi er absolutt ikke i mål, og langt flere tiltak må gjennomføres, ikke minst fordi tre millioner av våre innbyggere er for lite aktive. Disse må vi få til å bli mer aktive på et eller annet vis.

Poenget mitt er at det ikke er så mørkt som interpellanten vil ha det til.

Elise Bjørnebekk-Waagen (A) [14:35:10]: Denne interpellanten har ikke sagt at verden er mørk eller grå. Jeg har derimot påpekt at det har skjedd masse godt folkehelsearbeid ute i kommunene. Og så har jeg referert til statistikker som det er stor oppslutning om i Folkehelseinstituttet, som nettopp viser at den sosiale ulikheten i helse øker.

Jeg kan være enig med representanten Larsen i at det er litt mørkt og grått. Men alt engasjementet som er der ute, er fantastisk. Det er bare trist at det ikke møtes med den nødvendige forutsigbarheten.

Det refereres fra statsråden at vi lever lenger, og at det er positivt. Ja, jeg er enig i at det er fantastisk, men det som ikke er så fantastisk, er at det ikke er tilfeldig hvem som lever lenger. De av oss som har utdanning eller tjener litt mer enn andre, kan statistisk leve lenger og være friskere. Det er ikke greit. Sånn kan vi ikke ha det, og det handler jo nettopp om folkehelsearbeid. Selve målet med programmet for folkehelsearbeid er jo nettopp å møte den forutsigbarheten som kommunene og fylkene trenger for å kunne gjøre noe med de systematiske skjevhetene i samfunnet.

Så sies det at regjeringen jobber fra flere hold. Men samtidig blir det stemt ned flere forslag i denne salen som handler om skolefrukt, skolemat og systematisk arbeid for fysisk aktivitet i skolen.

Helsedirektoratet har sendt tydelige signaler til de fylkene som er med. Selvsagt betyr det noe å få kutt i bevilgningene – 6 mill. kr mindre til Agder hvis man ut programperioden skal få det som er berammet for neste år, eller 4 mill. kr mindre til Telemark hvis man ut programperioden skal få det som er berammet for neste år. Selvsagt betyr det at det blir færre tiltak for barn og unge der ute, det blir færre møteplasser som skal sørge for at den psykiske helsen til barn og unge blir bedre. Det mener jeg er synd.

At statsråden viser til at det at vi har årlige budsjetter, skal være til hinder for regjeringens satsing på folkehelsearbeid, kan ikke jeg skjønne. Regjeringen prioriterer det regjeringen mener er viktig. Det er ingenting som står i veien for at statsråden kan prioritere barn og unges psykiske helse.

Jeg hadde håpet at statsråden i dag ville gi et signal om hva fylkene kan forvente i årene som kommer. Nå sitter de der ute og famler og vet ikke hva de skal budsjettere med. De har ansatt personer, men kan de fortsatt være ansatt? De planlegger tiltak, de ruster opp arbeidet for barn og unges psykiske helse, men de vet ikke hva de skal forholde seg til.

Statsråd Sylvi Listhaug [14:38:23]: Det starter med barna. Det å gjøre enda mer der er utrolig viktig, og der er selvfølgelig skolen avgjørende.

Nå skal det jobbes for å legge inn mer fysisk aktivitet i skolen, men jeg må si at det hjelper ikke på når man, f.eks. innenfor idretten, ser hva det koster å delta. Jeg har selv to barn som skal gå på fotball her i Oslo. For ett barn betaler en altså 4 000 kr i året for å spille fotball. Det kan for så vidt jeg og min mann betale uten noe problem, men det finnes mange i denne byen som dette vil være et stort innhogg i økonomien for.

Så i tillegg til at staten har en oppgave, mener jeg mange andre også har en oppgave, bl.a. idretten, med å tilrettelegge for at det skal være for alle, og ha priser og et opplegg som gjør at flest mulig kan delta. Da er det bra at denne regjeringen jobber for å få på plass et fritidskort som kan sikre at disse barna får i hvert fall én aktivitet som skal dekkes.

Jeg tror at mange personer som har et problem, enten det er med fedme, tobakk eller alkohol, føler seg marginalisert, føler seg stigmatisert, og jeg tror ikke at det å påføre disse personene enda mer dårlig samvittighet, så de føler seg enda verre, vil føre til noen utvikling i folkehelsearbeidet. Tvert imot er jeg ganske sikker på at det handler om å motivere, det handler om å finne forbilder som kan vise dem at det er mulig, de som har greid å komme seg ut av forskjellige utfordringer selv. Jeg tror ikke at topptrente personer er forbilder for folk som skal begynne å slanke seg, men jeg tror at representanten Hoksrud kan være et veldig godt eksempel til etterfølgelse. Det handler om hvordan vi kommuniserer, og hvordan vi jobber.

Når det gjelder antallet kommunikasjonsansatte i Folkehelseinstituttet, har jeg ikke gått inn i det, men jeg er jo alltid ute etter å finne muligheter for innsparinger for å bruke penger annerledes. Når det gjelder akkurat dette, kan jeg ikke svare på om det er fornuftig her og nå, men jeg vil alltid lete med lys og lykte etter å finne penger vi kan bruke der ute, der det gjør noe for folk, på en best mulig måte. Om det da er kommunikasjonsrådgivere eller å fylle på folkehelseprogrammet, må jeg ha litt tid til å se nærmere på, og regjeringen må vurdere det.

Vi gjør mye, bruker mye penger, og det er ikke mørkt. Men jeg er veldig glad for at engasjementet i denne salen er så stort for folkehelsa, for det betyr masse i jobben som gjøres i det daglige av tusenvis av frivillige, ansatte i kommuner og andre som jobber for folkehelsa.