Tuva Moflag (A) [14:42:20 ] : I løpet av de neste tiårene vil
vi se en kraftig økning i antall eldre i Norge. Ifølge befolkningsframskrivingene
SSB la fram i 2018, vil det være dobbelt så mange over 70 år i 2060,
tre ganger så mange over 80 år og fire ganger så mange over 90 år. Da
er det ikke sånn at dette inntreffer om 40 år – kurven med eldre
vokser jevnt og trutt, mens andelen yrkesaktive går nedover. I 2020
vil det være 4,3 yrkesaktive per pensjonist. Om tjue år er tallet
nede i 3,1. For noen distriktskommuner er forholdet én til én. Dette
er dramatisk, og fra 2025 må vi være klare. Da begynner utfordringene
med nok bemanning og gode nok boligtilbud for eldre å treffe oss
for alvor.
Vi må lykkes i
folkehelsepolitikken for å lykkes i eldrepolitikken. Derfor henger
dagens to interpellasjoner, fra kollega Elise Bjørnebekk-Waagen
og meg, godt sammen. Forebyggende tiltak når det kommer til kosthold,
trening og en helserettet alkohol- og tobakkspolitikk, gjør at mange
vil være friskere enn før. God helse, en innholdsrik alderdom og
økt levealder er et gode. Det er et sterkt symbol på at vi lykkes
med samfunnsbyggingen.
Vi skal ikke snakke
ned de eldre i Norge. Vi skal ikke få eldre til å føle at de er
en byrde. Vi skal derimot erkjenne at økningen i antall eldre medfører
noen oppgaver vi skal løse. For det er på slutten vi får de ekstra
leveårene. Vi får ikke en ekstra runde i 30-årene – eller 20-årene
for den saks skyld. 30-årene synes jeg var ganske hektiske og slitsomme,
for å være ærlig. Men i 2060 er det jeg som er over 80 år.
God folkehelse
bidrar til at eldre vil være langt friskere enn før og klare seg
lenger i egen bolig, kanskje gjennom hele livet. De aller fleste
eldre ønsker å bo hjemme så lenge som mulig og være sjef i eget
liv. Men det er en hårfin balanse mellom å bo lengst mulig hjemme
og for lenge. På samme måte som vi må lykkes i folkehelsepolitikken
for å lykkes i eldrepolitikken, må vi lykkes i boligpolitikken for
å lykkes i eldrepolitikken.
I Leve hele livet
står bl.a. følgende om bolig:
«Mange eldre eier store og gamle
boliger som gjennomgående er dårlig tilpasset beboere med nedsatt
funksjonsevne, og kan ha tungvint adkomst og flere etasjer med trapper.
For mange eldre kan det være vanskelig å flytte, og mange blir derfor
boende i en bolig selv om den er dårlig egnet. Omtrent halvparten
i alderen 50 år og over, har en bolig de ikke vurderer som egnet
for eldre år. Data fra Levekårsundersøkelsen 2007 viste at 30–40 prosent
av seniorene bor i boliger med ytre eller indre hindringer.»
Mange eldre vet
at de bor i en lite hensiktsmessig bolig, men de har ikke råd til
å skaffe seg en mer egnet bolig. For selv om mange eldre har en
betydelig boligkapital, er det også mange eldre som ikke kan veksle
inn rekkehuset i en topp moderne leilighet. Det blir for mye å betale
imellom, særlig for dem som har de laveste pensjonene. Og som denne
salen kjenner til, opplever pensjonistene for femte år på rad å
få svekket sin kjøpekraft med pensjonsopplegget fra regjeringen.
Likevel: Strategien
om at eldre skal bo lengst mulig hjemme, er det bred politisk enighet
om. Da trengs det gode virkemidler. Hjemmesituasjonen må være trygg, og
den som bor hjemme, må ha mulighet til sosialt liv og kontakt med
andre. Skal flere eldre kunne bo trygt hjemme, må tilbudet av boliger
egnet for eldre bli langt bedre, og det må kobles mot kommunale
tjenester og aktivitetstilbud.
Mange eldre er
ensomme og får dårligere helse som følge av sosial isolasjon. Tilgang
til sosiale møteplasser er derfor en viktig nøkkel for å lykkes
med boligpolitikken. Vi trenger å bygge ut hele omsorgstrappen.
Sykehjemsplasser er det øverste trinnet. Og selv om flere eldre
skal bo lenger hjemme, vil behovet for sykehjemsplasser øke betraktelig
i årene som kommer. Det tror jeg det er tverrpolitisk enighet om.
Før valget i 2013
fastslo Fremskrittspartiets leder Siv Jensen at det manglet 10 000
sykehjemsplasser, mens det etter seks år med Fremskrittspartiet
i regjering faktisk er en nedgang i antall sykehjemsplasser. Det
betyr at vi er dårligere rustet til å møte oppgaven med flere eldre i
samfunnet enn vi var da Fremskrittspartiet inntok regjeringskontorene.
Da lurer jeg på om det er fordi regjeringen tenker at de andre trinnene
i omsorgstrappen skal bygges ut så kraftig at behovet for sykehjemsplasser reduseres.
Jeg ser fram til å høre eldre- og folkehelseministerens tanker om
dette.
Jeg tror ikke
behovet for sykehjemsplasser vil bli redusert i årene som kommer,
men vi kan dempe veksten i etterspørselen ved å gjøre en rekke grep.
Vi må faktisk gjøre begge deler, både bygge sykehjemsplasser og
styrke hele omsorgstrappen. Et av tiltakene handler om dagaktivitetsplasser
for mennesker med demens. Tilskuddet til disse plassene er fra og
med årets statsbudsjett økt fra 30 pst. til 50 pst., en økning som
da var mot regjeringspartienes stemmer, og det er en tilskuddsordning
som regjeringen foreslår å avvikle i forbindelse med lovfesting
av dagaktivitetstilbud for mennesker med demens fra 2020.
Økning av tilskuddet
til mennesker med demens er ikke det eneste forslaget opposisjonen
har fremmet. Da høyreregjeringen ble utvidet første gang, fikk følgende forslag
enstemmig tilslutning i Stortinget i forbindelse med erklæringsdebatten
i fjor. Jeg siterer vedtak 438:
«Stortinget ber regjeringen legge
fram en sak om hvordan nye finansieringsformer for boliger til eldre
kan bidra til å redusere behovet for sykehjemsplasser og andre former
for heldøgns omsorg.»
Dagens tilskuddsordning
for bygging av eldreboliger er forbeholdt personer med behov for
heldøgns omsorgstjenester, men mange eldre har behov for et tilrettelagt
tilbud uten å trenge tjenester hele døgnet. Trygghetsboliger kan
fylle dette behovet og gi beboerne trygghet, fellesskap, praktisk
hjelp og ulike aktivitetstilbud. Utbygging av trygghetsboliger vil
være i tråd med samhandlingsreformens intensjoner om tidlig innsats,
og forebygging kan bidra til å utsette eller forebygge innleggelse
i sykehjem. I Sverige utvidet man i 2010 den etablerte investeringsordningen
for særskilte boenheter til også å omfatte trygghetsboliger. Erfaringene
fra Sverige tyder på at dette er en suksess, jf. stortingsmeldingen Morgendagens
omsorg, som daværende helseminister Jonas Gahr Støre la fram i 2013.
I forbindelse
med behandlingen av Leve hele livet foreslo opposisjonen følgende:
«Stortinget ber regjeringen utrede
en endring i Husbankens tilskuddsordning til heldøgns omsorgsplasser
i sykehjem og omsorgsboliger, slik at tilskuddsordningene også kan
inkludere trygghetsboliger uten heldøgns omsorg.»
Regjeringspartiene
stemte imot, men en enslig representant fra Høyre sørget for at
forslaget fikk flertall.
Det mangler ikke
på gode ideer på dette området, men tilsynelatende mangler det handling.
I likhet med bompengespørsmålet, hvor Fremskrittspartiet lovet at det
skulle stå «gratis» i alle bomringer så lenge de er i regjering,
ser det ut til at Fremskrittspartiet også har forlatt sine valgløfter
til de eldre.
Mitt spørsmål
til statsråden og regjeringen er følgende: Hva har regjeringen gjort
for å sikre nye boformer og nye finansieringsordninger for boliger
til eldre, slik at behovet for sykehjemsplass utsettes?
Statsråd Sylvi Listhaug [14:50:16 ] : Aldri har kommunene hatt
tilgang til så gunstige investeringsordninger for å bygge heldøgns
omsorgsplasser som under denne regjeringen. Vi har økt den statlige
andelen av kostnaden fra i snitt 35 pst. til i snitt 50 pst. Tar
man med momskompensasjonen, betyr det at staten dekker opp mot 70 pst.
av kostnadene per plass. Det er grunnen til at det er gitt et rekordhøyt
tilsagn etter regjeringsskiftet. Til sammen er det lagt til rette
for 15 500 heldøgns omsorgsplasser i årene 2014–2019.
Andelen eldre
vil øke i årene framover, spesielt eldre over 80 år. Mange vil leve
gode og aktive år som pensjonister, men vi forventer økt etterspørsel
etter helse- og omsorgstjenester, særlig blant dem over 80.
Så lenge man føler
seg trygg i sitt eget hjem, foretrekker de fleste å bo hjemme. For
de sykeste er det sykehjem som er løsningen, men det finnes også
en gruppe som ikke føler seg trygg hjemme, men som heller ikke har
behov for sykehjemsplass. For disse vil eksempelvis bedre hjemmebaserte
tjenester kombinert med korte avlastningsopphold eller egne boliger
tilknyttet døgnbemanning kunne være et alternativ. Det vil kunne
ivareta tryggheten, som er grunnleggende for livskvaliteten.
Da jeg var byråd
i Oslo, tok jeg initiativ til å få på plass et slikt mellomnivå,
Omsorg+, som etter det jeg hører, har blitt en suksess, slik vi
trodde det ville bli. Slike tilbud kan også bekjempe ensomhet, fordi
man kommer inn i et fellesskap.
Den demografiske
utviklingen gjør at vi må tenke nytt. Vi må bl.a. se på hvordan
vi kan utnytte teknologi enda bedre, hvordan arkitektur kan bidra
til bedre utforming av bolig og nærmiljø, og hvordan vi kan få til bedre
brukerinnflytelse. Regjeringen vil skape et mer aldersvennlig Norge.
Da må vi utløse den ressursen som eldre mennesker er for eget liv
og for samfunnet. Målet er at eldre mennesker skal delta i samfunnet
og bruke evnene sine slik de ønsker.
Et aldersvennlig
samfunn kan ikke skapes fra statlig hold alene. Det må skje i samspill
med berørte aktører. Det handler om å tilpasse seg bedre og være
mer bevisst på hva som skal til for at eldre kan være aktive og
selvstendige så lenge som mulig. Derfor har vi etablert Rådet for
et aldersvennlig Norge, der representanter fra ulike organisasjoner
deltar, deriblant KS, NHO, Husbanken, IKT Norge, forskning og selvsagt
representanter fra frivilligheten og Pensjonistforbundet.
Når vi samler
aktører med ulike ståsted for å løse samfunnsutfordringer, vil vi
få bedre og mer aldersvennlige løsninger. Rådet skal bl.a. bidra
til å gjennomføre program for et aldersvennlig Norge. I dette inngår
tiltak som å planlegge egen alderdom, utvikle eldrestyrt planlegging,
få flere aldersvennlige kommuner, utløse seniorressursen i frivillighet
og arbeidsliv og å invitere til partnerskap på tvers av sektorer.
Eldre mennesker
ønsker å være sjef i eget liv, men vi har alle en tendens til å
utsette ting, som å planlegge for en framtid med funksjonsnedsettelse
eller sørge for å få en mer egnet og tryggere bolig. Som sjef i
eget liv vil vi kunne ta større ansvar for å planlegge egen alderdom tidligere,
som å tilrettelegge egen bolig. Programmet for et aldersvennlig
Norge skal bidra til informasjon og ideer om hvordan dette kan gjøres,
og til å øke bevisstheten om hva som skal til den dagen vi trenger
mer tilrettelegging og hjelp og tjenester i hjemmet. Dette er det
behov for.
Undersøkelser
viser at mange seniorer vurderer sin egen bolig som lite tilpasset
en situasjon med funksjonsnedsettelse, og at relativt få har gjennomført
eller planlegger å gjennomføre ulike former for boligtilpasning.
Det er en høy andel boligeiere blant dagens eldre, og mange eldre
har en solid økonomi. Noen selger huset og flytter inn i leilighet
som er tilrettelagt for alderdommen, men det er ønskelig at flere
planlegger å ta ansvar for å tilrettelegge for sin egen alderdom.
Alle har imidlertid
ikke de samme forutsetningene til å foreta tilpasning av egen bolig
eller å kjøpe ny bolig. Det er også store geografiske forskjeller
når det gjelder boligpriser. Tilpasning og tilrettelegging av egen
alderdom kan derfor ikke avgrenses til kun å gjelde dem som eier
sin egen bolig. Det er behov for virkemidler som gjør det lettere
for eldre å bli boende hjemme, uavhengig av om de leier eller om
de eier.
Boligbransjen
selv, arkitekter og utbyggere bør også kjenne sin besøkelsestid.
Dette er også en mulighet for bransjen, som bør tilpasse tilbudene
til at vi blir flere eldre som har andre behov enn yngre.
Regjeringen mener
framtidens boliger i større grad bør samlokaliseres med andre offentlige
funksjoner og møteplasser. Samlokalisering gjennom f.eks. generasjonshus
vil skape fellesskap på tvers av generasjoner og vil kunne bidra
til å forebygge ensomhet. Flere kommuner, Husbanken og private aktører
er i gang med å utvikle gode boligløsninger. Det viser vi til i
stortingsmeldingen Leve hele livet. Et annet eksempel er Århus kommune
i Danmark, som har kommet langt i utviklingen av denne type prosjekt.
Her bygges det et generasjonshus der ungdommer, familier, mennesker
med en funksjonsnedsettelse, eldre og pleietrengende skal bo under samme
tak. Dette fordrer at kommunene setter av areal og tilrettelegger
for utvikling av framtidens boligløsninger ved å se behovet for
omsorgsboliger og sykehjem i sammenheng med utviklingen i boligmarkedet
generelt.
Det er behov for
ulike boligløsninger for framtidens eldre. Regjeringen har derfor
startet arbeidet med et kunnskapsgrunnlag der vi vurderer hvordan
statens virkemidler best kan innrettes for å sikre et mangfold av boformer.
Vi har bl.a. lyst ut et konsulentoppdrag som skal foreslå konkrete
modeller eller tiltak for framtidens boformer for eldre, herunder
kartlegge og synliggjøre muligheter og hindringer innenfor dagens
lovverk og stimuleringsordninger. I oppdraget ber vi spesielt om
at det ses nærmere på modeller av typen generasjonshus og løsninger
som setter folk i stand til å bo hjemme. Vi har også invitert kommuner,
bruker- og interesseorganisasjoner og offentlige og private aktører
til et inspirasjonsseminar i juni om framtidens boliger for eldre.
Formålet med seminaret er å spre gode erfaringer og få innspill
fra relevante aktører i arbeidet. På inspirasjonsseminaret vil vi
bl.a. høre om Århus kommunes erfaring med generasjonshus, samt erfaringer
fra brukerorganisasjoner og offentlige og private aktører.
Som dere skjønner,
er regjeringen godt i gang med å se på hvordan framtidens boliger
for eldre bør innrettes. I dette arbeidet er vi opptatt av mangfold,
både tiltak som legger til rette for at flere kan bo hjemme lenger,
og tilstrekkelig utbygging av heldøgns omsorgsplasser for dem som
trenger det. Vi vil komme tilbake til Stortinget om saken på egnet
vis.
Tuva Moflag (A) [14:57:54 ] : Jeg takker foreløpig for hovedsvaret
til statsråden, og merker meg at vi hadde mange av de samme betraktningene
knyttet til hvilken utfordring vi står overfor og hva vi må gjøre
i samfunnet generelt for å tilrettelegge. Jeg ser fram til å høre mer
om kunnskapsgrunnlaget og det oppdraget som er gitt, for dette haster.
Som jeg sa i mitt
innlegg, er det allerede i 2025 at denne demografiske utfordringen
– for å si det sånn – virkelig treffer oss med fullt monn, så vi
kan ikke bruke så lang tid på dette. Vi er nødt til å få løsningene
på plass så snart som mulig.
Jeg hører at det
fokuseres en del på sykehjemsplasser, og jeg er helt enig i at det
fortsatt trengs å bli bygd langt flere sykehjemsplasser enn det
vi har i dag. Selv om ordningene har blitt bedre og det kanskje
er gitt tilsagn osv., er realiteten den at antall sykehjemsplasser
var på topp i 2012. Siden har det bare gått nedover. Det er en utfordring
vi alle sammen er nødt til å ta inn over oss. Vi må bygge flere
sykehjemsplasser, men vi må også styrke de nedre trinnene i omsorgstrappen
for å dempe presset på de sykehjemsplassene vi har.
Det er en del
eldre som har boligkapital, selv om ikke alle har det – det må jeg
understreke. Man kan se for seg nye byggeprosjekter der eldre veksler
inn sin bolig, som kanskje ikke er så hensiktsmessig, i et mer moderne byggeprosjekt,
der en husbankfiansiering av fellesarealer og base for hjemmetjenesten
gjør at man får en funksjonell bolig for en billigere penge fordi
man kan ha fellesfunksjoner sammen med andre. Det var jo noe av
det vi etterlyste med forslaget, som fikk enstemmig tilslutning
i denne salen, om å sikre nye boformer og nye finansieringsordninger
for boliger til eldre, slik at behovet for sykehjemsplass utsettes.
Jeg kan ikke understreke
nok hvor viktig det er å bygge de nederste trinnene i omsorgstrappen.
Jeg synes vi trenger flere tiltak. Vi kan ikke bare ha problembeskrivelse
og erkjennelse av at dette er en oppgave som må løses, vi må også
ha virkemidlene, og vi må ha de nye finansieringsordningene på plass.
Og det haster.
Statsråd Sylvi Listhaug [15:00:14 ] : Det som er veldig positivt,
er at regjeringen de siste årene har tilrettelagt for at kommunene
har kunnet bygge rekordmange omsorgsboliger med heldøgns omsorg.
Vi ser at kommunene utnytter ordningen i veldig stor grad – ja,
fullt ut. Det å bygge et sykehjem eller en omsorgsbolig tar gjerne
rundt fem år fra man setter i gang å planlegge – man har arkitekter
inne, man skal finne tomt, man skal ha ut anbud for å bygd det.
Det er en ganske lang prosess, og derfor er det så viktig at kommunene
nå bruker de midlene og mulighetene som ligger i disse ordningene.
Det betyr også
at det er først nå, kanskje de siste par årene, at de midlene som
denne regjeringen har brakt til veie, begynner å – man kan si –
synes i form av bygg, fordi det tar tid før de står klare etter
at pengene er der og alt dette arbeidet er i gang.
En problemstilling
er at en del kommuner har valgt å omhjemle sykehjemsplasser. De
har gått fra å ha sykehjemsplasser til å omdefinere det til omsorgsboliger, løse
det på en annen måte. Det gir noen andre økonomiske incentiv. Det
betyr at man betaler husleie. Det betyr at man har mulighet til
å få bostøtte. Det betyr at staten tar regningen for medisiner,
i motsetning til i sykehjem, der det er kommunen som finansierer
medisinene.
Jeg mener at alle
disse tingene er det viktig å gå gjennom for å se på om incentivene
er gode nok, riktige, og om det er behov for å gjøre endringer,
f.eks. på det. Derfor har jeg planer om å reise til Husbanken ganske
raskt for å få en gjennomgang av de virkemidlene som de har, for
å se om de er rigget på en måte som vi er tjent med framover, nettopp
fordi – der er jeg helt enig med interpellanten – det haster med
å få ut, rulle ut og bygge opp den kapasiteten som trengs når etterkrigsgenerasjonen i
økende grad nå begynner å trenge bistand og hjelp og boliger som
er tilrettelagt.
Kjersti Toppe (Sp) [15:03:15 ] : Takk til interpellanten, som
tar opp ei veldig viktig problemstilling og ei sak som vi har hatt
på dagsordenen i Stortinget i mange år, utan at vi har lykkast med
å få eit resultat. Saker om tryggleiksbustader og investeringstilskot
har vore på dagsordenen heilt sidan den raud-grøne regjeringa la fram
omsorgsmeldinga, Meld. St. 29 for 2012–2013, i 2013. I den meldinga
frå den raud-grøne regjeringa vart det føreslått å vurdera tryggleiksbustader
som eit mellomalternativ mellom omsorgsbustader og ordinære bustader.
Tryggleiksbustader vart da beskrivne etter modell frå Sverige. Komiteen
og Stortinget slutta seg til forslaget frå regjeringa og meinte
det var både fornuftig og ønskjeleg at ordninga med tilskot til
sjukeheimar og heildøgns omsorg vart vurdert til òg å omhandla utbygging
av tryggleiksbustader. Og det er vel det som er kjernen i denne
interpellasjonen. Eg kan ikkje sjå at statsråden svarte på akkurat
det konkrete.
I 2014 veit vi
at både Senterpartiet, eg og Kristeleg Folkeparti stilte skriftlege
spørsmål til regjeringa om korleis dette vart følgt opp. Svaret
frå helseminister Høie den gongen, i 2014, var at ein ville koma
tilbake til Stortinget med eit svar i statsbudsjettet. Men det vart
ikkje følgt opp, det var ingen omtale i det statsbudsjettet som kom,
og heller ikkje etterpå.
Det har òg vorte
føreslått og vedtatt i Stortinget, bl.a. i samband med regjeringserklæringa
i januar 2018, å be regjeringa leggja fram ei sak om korleis nye
finansieringsformer kan bidra til å redusera behovet for sjukeheimsplass
og andre former for heildøgns omsorg. Dette vedtaket er heller ikkje
følgt opp av regjeringa. Investeringstilskotet er framleis avgrensa
til sjukeheimar og omsorgsbustader med heildøgns omsorg, og kan
ikkje brukast til tryggleiksbustader, sidan dette er bustader utan
heildøgns omsorg.
I Sverige, som
mange har vist til, vert det gitt investeringstilskot til tryggleiksbustader
og ombygging av eldre bustader under føresetnad av at det er utleigebustader,
med krav om felles areal der ein kan eta mat, ha sosial aktivitet,
osv. Det kan vera både kommunale og private leigebustader, og det
kan vera bustader i burettslag. Dei er reserverte for personar over
65 år, og dei vert tildelte etter behov. I Sverige er det no meir
en 9 600 slike tryggleiksbustader. Senterpartiet meiner at vi i
Noreg må få ei tilsvarande satsing på tryggleiksbustader – etter modell
frå Sverige. Det vil vera bra for dei som har vanskar med å bu i
eigen bustad, men som ikkje har behov for heildøgns omsorg. Det
vil òg vera billigare for storsamfunnet og altså betre for dei det
gjeld. Desse bustadene kan innpassast svært enkelt i eksisterande
bustadområde, og det er bra for integrering.
No er det altså
seks år sidan Stortinget første gong bad om at dette måtte vurderast,
og det har vore gjentatt fleire gonger i Stortinget gjennom fleirtalsmerknader, bl.a.
i behandlinga av statsbudsjettet. Og det har vore forslag i Stortinget
om at regjeringa må greia ut dette konkrete. Da synest eg faktisk
ikkje det er godt nok når statsråden i dag seier at det skal vera
eit inspirasjonsseminar, der alle gode krefter skal koma og diskutera
dette ein gong til. Vi har kome mykje lenger enn det. Stortinget
har vore tydeleg mange gonger på at vi vil ha ei konkret vurdering
av korleis investeringstilskotet for sjukeheimar og heildøgns omsorg
kan utvidast til òg å gjelda tryggleiksbustader. Ein kan ikkje forventa
at kommunane av sin gode vilje skal byggja masse tryggleiksbustader når
dei ikkje får éi krone av staten til å gjera det, mens ein altså
skal få tilskot på 50 pst. av investeringa når ein byggjer omsorgsbustader
og sjukeheimar. Det er urimeleg, og regjeringa har Stortinget bak
seg, så her må ein faktisk berre utføra det.
Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [15:08:30 ] : Jeg vil starte med
å takke interpellanten for å reise en viktig debatt.
Selv om både interpellanten
og flere har vært innom behovet for flere sykehjemsplasser og omsorgsboliger,
opplever i hvert fall jeg at interpellanten egentlig vider dette
ut til å gjelde mer enn akkurat det. Jeg vil takke interpellanten
for også å sette kameralinsen på tiden før en eldre har behov for
heldøgns institusjonsplass. For å møte framtidens utfordringer må
vi sette inn tiltak som er med på å utsette behovet for profesjonelle
helse- og omsorgstjenester. Da er dette med alternative boformer viktig.
Kristelig Folkeparti
og regjeringens politikk har som ambisjon at mennesker skal få leve
et verdig liv, være sjef i eget liv, som er et begrep mange av oss
har brukt i dag. Det skal gjelde i hele livsløpet, derfor er det viktig
at vi tar debatten og utvider kunnskapsgrunnlaget for hva som er
framtidens eldres faktiske ønsker og behov. Da kan vi også utvikle
en eldrepolitikk som møter det reelle behovet.
Jeg tror at eldre
må få mye større valgfrihet, at det må utvikles flere tilbud, ikke
minst når det gjelder sosiale boformer. Trygghetsbolig er ett spor,
og det er kjempeviktig, men jeg mener at man må prøve ut bl.a. kollektive
boformer. Statsråden peker på prosjekter i Århus der eldre kan være
en ressurs for hverandre – for andre i samme situasjon. Her tror
jeg det ligger et ganske stort og ubrukt potensial som vi bør se
nærmere på. Det vil også være med og styrke de naturlige fellesskapene,
og det vil være med og gi de naturlige fellesskapene næring. Sosiale
strukturer og nettverk rundt boligen må styrkes. Vennskap, meningsfull
aktivitet, generasjonsmøter og mulighet for noe så enkelt som gode
måltider – alt dette må flettes inn i denne typen tenkning. Her
tenker jeg at både boligbyggelag og sameier bør bidra mer. Eiendomsutviklere
og kommuner må begynne å snakke sammen og gå sammen om å løse en
viktig samfunnsutfordring. Dette er en viktig sak for regjeringen
som kun kan løses i samarbeid med kommunene, og Kristelig Folkeparti
i regjering vil følge denne saken nøye, også fordi dette berører
kampen mot ensomhet.
Jeg setter stor
pris på denne typen debatt, og jeg setter som sagt også pris på
at denne debatten handler om noe langt mer enn sykehjemsplasser
og omsorgsboliger. Dette handler om å legge til rette for alderdommen.
Vi vet at eldre har behov for å bo hjemme, og ved å tenke alternative
løsninger her tror jeg at vi kan få til veldig mye bra.
Jeg vil bare avslutte
med å si takk for denne debatten. Jeg setter pris på at den ble
reist.
Tuva Moflag (A) [15:12:45 ] : Egentlig kunne jeg bare ha droppet
å komme opp og sluttet meg til representanten Geir Jørgen Bekkevolds
innlegg, for det var veldig godt oppsummert. Men jeg er politiker,
tross alt, og får komme med en liten avrunding, jeg også.
Det er veldig
positivt med både inspirasjon og kunnskap, synes jeg. Det er ikke
noe jeg vil snakke ned på noen som helst måte. Men det haster med
handling også. Som representanten Toppe var inne på, er det ingenting
i veien for at man allerede nå kan gå i gang med endringen til at
man kan bruke trygghetsboliger, og at det kan omfattes av tilskuddet
fra staten. For representanten Bekkevold har helt rett: Selv om
denne debatten har handlet en del om sykehjemsplasser og heldøgnsomsorg,
var egentlig intensjonen at den skulle handle om alt annet enn det.
Poenget er å bygge de nederste trinnene i omsorgstrappen, å bygge
der det ikke engang er noen trinn. Og da er statsråden så heldig
at hun har ansvarsområde også innenfor folkehelse, noe som er kjempeviktig
for å løse denne oppgaven.
Jeg har selv,
som ordfører, jobbet mye med byutvikling og eldrepolitikk, og jeg
tenker at vi trenger å bruke eldrerådene våre i langt større grad
når det gjelder måten vi bygger opp nærmiljøene våre på. Jeg var
ute med Pensjonistforbundet i fjor og prøvde en eldredrakt og fikk
kjenne på hvor vanskelig det var å bevege seg ute i gatene hvis
en er stiv eller ustø, eller har dårlig syn eller hørsel. Så det
at eldre aktivt deltar i utformingen av byutvikling når vi bygger
nærmiljøene våre, er kjempeviktig. Så vi må ikke bare bygge omsorgstrappen,
vi må også bygge flaten som trappen skal bygges på.
Statsråd Sylvi Listhaug [15:14:45 ] : Jeg er veldig enig med
representanten Moflag i at eldrerådene må bli tatt mer med, og derfor
jobber regjeringen med å se på forskrifter som har å gjøre med eldreråd,
for rett og slett å gi dem muligheten til å være mer involvert i
jobben som kommunen gjør, også når det gjelder arealpolitikk, f.eks.
Jeg mener det
er viktig å se på Husbankens innretning framover, og det er et arbeid
jeg så vidt er i gang med. Det er også grunn til å minne litt om
historien her for dette med trygghetsboliger. Da man startet satsingen på
å bygge sykehjem og omsorgsboliger, ble det bygd veldig mange omsorgsboliger.
Det man snakket om den gangen, var at man bygde omsorgsboliger uten
omsorg – tusenvis ble bygd rundt omkring i landet. Det var grunnen
til at man strammet inn på Husbankens ordninger, slik at de nettopp
skulle gå til sykehjemsplasser og omsorgsboliger med heldøgns omsorg.
Derfor er det
et spørsmål som kommer opp til syvende og sist: Hva skal prioroteres
når vi vet vi står foran en utvikling der det blir flere pleietrengende
eldre, og også vet at de økonomiske rammene framover blir slik at
vi kanskje må prioritere enda sterkere og hardere på ulike områder?
Det offentlige skal gjøre veldig mange oppgaver, og da vil til syvende
og sist spørsmålet bli om det rette er å investere i trygghetsboliger,
eller om vi skal fortsette å bygge ut omsorgsboliger og sykehjemsplasser med
heldøgns bemanning.
Jeg synes dette
har vært en veldig viktig og god debatt. Jeg tror det kommer til
å bli mye snakk om dette framover. Mange gode krefter der ute er
allerede på sporet. Det finnes mange private aktører som ønsker
å bidra, og mange kommuner som tenker nytt. Jeg mener det er kjempeviktig
å gjøre det, for samfunnet utvikler seg alltid, behovene utvikler
seg, og vi er nødt til å henge med.
Dette arbeidet
gleder jeg meg til å føre videre, og vi kommer nok til å diskutere
denne saken igjen i denne salen – det er i hvert fall jeg helt overbevist
om.
Presidenten: Debatten
i sak nr. 9 er avslutta.