Statsråd Dag-Inge Ulstein [10:09:24 ] : Regjeringsplattformen
fra Granavolden slår fast at 2030-agendaen og forpliktelsen til
å oppfylle bærekraftsmålene er vårt hovedspor i utviklingspolitikken.
Det er også vårt viktigste verktøy for å angripe de underliggende
årsakene til vedvarende fattigdom, konflikter, ekstremisme og klimautfordringer.
Bærekraftsagendaen
definerer utvikling som et nasjonalt ansvar. Ansvaret for å eie
og lede utviklingen plasseres klart hos nasjonale myndigheter. Uten
fungerende stater og institusjoner i utviklingslandene vil det heller
ikke være mulig å nå målene. Skal vi få slutt på all ekstrem fattigdom,
bekjempe sult og sørge for helse og utdanning for alle, er hovedgrepet
å bidra til at landenes egne myndigheter kan greie å ta dette ansvaret
selv. Dette er et hovedmål for norsk utviklingspolitikk. Gjennom flere
tiår har mottakerorientering og mottakeransvar vært bærende prinsipper
for norsk utviklingspolitikk. Utviklingssamarbeid handler altså
ikke om enkeltprosjekter drevet av giverland. Regjeringens mål må
være å støtte opp under landenes egen politikk og institusjoner.
Derfor arbeider vi nå med å tydeliggjøre partnerlandsordningen,
og vi utarbeider også egne strategier for alle partnerland.
I det følgende
vil jeg legge hovedvekten på nye initiativer i utviklingspolitikken.
En rekke helt sentrale elementer i vår utviklingspolitikk vil derfor
i mindre grad bli berørt. La meg derfor understreke at de tematiske
hovedlinjene og de geografiske satsingsområdene ligger fast. Det
samme gjør de fire tverrgående hensynene – menneskerettigheter,
kvinners rettigheter og likestilling, klima og miljø og antikorrupsjon.
Regjeringen har
imidlertid forpliktet seg til en sterkere fattigdomsorientering.
Bistanden skal mer målrettet gå til dem som trenger det mest. For
tre uker siden fikk vi OECDs statistikk for global bistand. Den
viser at i 2018 sank bistanden til de minst utviklede landene –
de såkalte MUL-landene – med 4 pst. Det betyr at det har vært en
nedgang i seks av de syv siste årene. Det er svært alvorlig når
vi vet at 2030-agendaen forplikter oss til det motsatte: å vinne
kampen mot ekstrem fattigdom. Fra norsk side går vi derfor i motsatt
retning og øker MUL-landenes andel. Dette innebærer bl.a. styrket
innsats i Afrika sør for Sahara. Som kjent finner vi 33 av verdens 47
minst utviklede land nettopp i denne regionen.
Mye er oppnådd
de siste tiårene. Levealderen har økt betydelig. Spedbarnsdødeligheten
er kraftig redusert. Ekstrem fattigdom er halvert. Aldri har flere
fått de nødvendige vaksiner. Aldri har flere gått på skole. Det
viser at målrettet innsats gir resultater, selv om mye fortsatt
gjenstår.
Regjeringen vil
fortsette kampen for at alle barn skal få utdanning av god kvalitet.
Utdanning er en grunnleggende forutsetning for å redusere fattigdom,
skape vekst og bidra til utvikling. Siden 2013 har regjeringen mer enn
doblet bevilgningene til utdanning. Ikke minst er jenters utdanning
av stor viktighet, og anført av statsministeren og hennes internasjonale
engasjement på feltet vil vi videreføre vår sterke innsats. I år
er det satt av i overkant av 3,7 mrd. kr til utdanning. Dette gir
resultater, også for de mest sårbare. Et eksempel er Education Cannot
Wait-programmet, der vi sammen med bl.a. UNICEF har bidratt til
skolegang til over 1,3 millioner barn i Jemen.
Regjeringen vil
sørge for at Norge fortsatt er et ledende land i det internasjonale
helsearbeidet. Det trengs, for det er fortsatt slik at halvparten
av verdens befolkning ikke har tilgang til grunnleggende helsetjenester.
Det gjør at selv enkle sykdommer blir farlige og skaper mye unødig
lidelse. I inneværende år vil regjeringen bruke om lag 4,8 mrd. kr
på helseområdet. Det redder liv og bidrar til å bygge og forsterke
fundamentet for økonomisk og menneskelig utvikling i fattige land.
Dette er en innsats
som gir resultater. Vaksinealliansen GAVI har fra 2000 til 2017
bidratt til å redde mer enn 10 millioner menneskeliv og er på vei
til å nå målet om å vaksinere 300 millioner barn i perioden 2016–2020. Det
vil redde mellom fem og seks millioner barneliv. Det globale fondet
for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria har bidratt til
å redde 12 millioner liv i perioden 2013–2018. Tuberkulose er fortsatt
den sykdommen som tar flest liv i verden. Derfor vil vi bruke vår
innflytelse til å gi dette området mer oppmerksomhet og forsterket
ressursinnsats, bl.a. gjennom forskning på nye og mer barnetilpassede
medikamenter.
Mindre påaktet
enn sykdommer som tuberkulose, malaria og hiv er ikke-smittsomme
sykdommer. 70 pst. av alle dødsfall i verden skyldes denne gruppen
sykdommer, og de er en sterkt medvirkende årsak til kronisk fattigdom.
I tråd med Stortingets
uttalte ønske har vi derfor igangsatt et arbeid med en strategi
for innsatsen mot ikke-smittsomme sykdommer. De viktigste er hjerte-
og karsykdommer, kreft, kroniske luftveissykdommer, diabetes og
mentale sykdommer. Når det gjelder dette siste – global mental helse
– er det et felt som får lite oppmerksomhet. 85 pst. av personer
med psykiske lidelser i utviklingsland får ingen behandling overhodet.
Under mitt nylige
besøk til det østlige Kongo ble jeg fortalt hvordan hele lokalsamfunn
er sterkt traumatiserte etter årtier med vold, konflikt og massive
overgrep mot sivilbefolkningen. Det sier seg selv at i slike situasjoner
vil man vanskelig kunne skape grunnlag for varig utvikling uten
også å ta tak i denne dimensjonen.
Regjeringen styrker
også innsatsen for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter
og er på god vei til å innfri løftet fra 2017 om å øke dette feltet
med 700 mill. kr innen 2020.
Internasjonalt
opplever vi nå et økende press mot sivilsamfunnsorganisasjoner.
Dette går hånd i hånd med en annen urovekkende tendens: Det multilaterale systemet
er under press. Ledende land synes i økende grad å foretrekke alenegang.
Jeg skal i det følgende ikke bruke mye plass på vår multilaterale
innsats. Regjeringen legger i juni fram en melding til Stortinget
om det multilaterale arbeidet. Her vil også disse trendene og tendensene
bli drøftet. Men når vi diskuterer utviklingspolitikk, er det viktig
at vi er bevisste på at det landskapet vi beveger oss i, har endret
seg betydelig bare på få år.
Vi står nå overfor
en kraft som jobber mot oss, og som truer med å ødelegge store deler
av vår utviklingsinnsats. Den vil undergrave våre muligheter til å
nå bærekraftsmålene. Det er snakk om klimaendringene – det som gjerne
kalles «the great development destroyer», den store utviklingsødeleggeren,
og med god grunn.
Klimaendringene
er her, og de rammer fryktelig skjevt. Det er de som har bidratt
aller minst til klimaendringene, som blir rammet aller hardest.
Det er de fattigste landene som vil tape mest på klimaendringene. Ifølge
FN fordrives årlig 26 millioner mennesker fra sine hjem som følge
av de samme klimaendringer. Innen 2030 risikerer vi derfor at ytterligere
100 millioner mennesker skyves ut i ekstrem fattigdom av den samme
årsaken.
FNs generalsekretær
sier det slik: Klimaendringene beveger seg raskere enn det vi gjør.
Endringene i form
av økte temperaturer, hyppigere og mer langvarige tørkeperioder
og stadig mer ekstreme værsituasjoner bidrar til å undergrave vår
samlede utviklingsinnsats. Dette tvinger oss til å måtte rette innsatsen
mot to fronter. På den ene siden må vi iverksette tiltak for å redusere
utslipp av skadelige klimagasser. På den andre siden må vi drive
tilpasning til de endringene som allerede har funnet sted, og effektivisere
arbeidet med å forebygge kommende katastrofer.
La meg ta det
første først. Klima og miljø har lenge vært en sentral prioritering
for regjeringen. Samlet er det satt av 6,8 mrd. kr over bistandsbudsjettet
for 2019 til tiltak innen klima, miljø, hav og fornybar energi.
Som uttalt i Granvolden-plattformen, vil regjeringen øke støtten
til klimafinansiering. Vi har de siste årene doblet satsingen på
fornybar energi, økt bevilgningene til Norfunds investeringer i
fornybar energi, økt bevilgningen til klima- og skoginitiativet,
økt satsingen på matsikkerhet, og regjeringen vil foreslå å doble
det norske bidraget til Det grønne klimafondet fra 400 mill. kr
til 800 mill. kr fra 2020.
Produksjon og
bruk av energi står for to tredjedeler av utslippene av klimagasser.
Det viser hvor viktig det er å redusere bruk av fossil energi framover.
Kull er den største bidragsyteren til global temperaturøkning. Rask utfasing
av kull er derfor avgjørende for å nå klimamålene. Regjeringen har
satt i gang et arbeid for å se nærmere på hvordan vi kan bidra til
at utviklingsland ikke låses i nye kullkraftinvesteringer og at
eksisterende kullkraft fases ut.
I 2018 manglet
838 millioner mennesker tilgang til elektrisitet, og 3 milliarder
mangler trygt brensel til koking. Vi er ikke i rute for å nå energimålene
i 2030. Norge vil bidra gjennom utbygging av fornybar energiproduksjon,
med Norfund som hovedvirkemiddel. Norfund har så langt investert
10,9 mrd. kr – 49 pst. av investeringsporteføljen – i fornybar energi,
særlig innen vannkraft. Økt energitilgang er som kjent også helt
avgjørende for at jobbskaping og vekst i produksjonssektoren skal
kunne finne sted.
Videre øker regjeringen
støtten til energitilgang for privatpersoner/husholdninger og til
næringsliv og produktiv virksomhet. Støtte til bruk av bedre kokeovner
vil være en viktig del av dette. Det er store helsemessige konsekvenser
av innendørs luftforurensning – mer enn fire millioner dødsfall
kan unngås. Slik sett vil denne innsatsen også være et viktig bidrag
i regjeringens økte innsats for bekjempelse av ikke-smittsomme sykdommer.
Tilgang til energi
for de mest sårbare vil bli prioritert. Studier utført av FN viser
at husholdninger som har personer med funksjonsnedsettelse, bruker
50 pst. mer på energi, har lavere tilgang til elektrisitet og at
de helsemessige konsekvensene er mer alvorlige.
Framtiden er en
kombinasjon av nettstrøm og distribuerte løsninger. Stortinget har
i forbindelse med behandlingen av budsjettet for 2019 anmodet regjeringen om
å
«utrede ulike modeller for, og komme
tilbake med en vurdering av, en garantiordning for fornybar energi
i utviklingsland, og redegjøre for dette senest i forbindelse med
revidert nasjonalbudsjett 2019».
Jeg vil komme
tilbake til Stortinget med en nærmere redegjørelse for dette arbeidet.
Vi må også intensivere
vårt arbeid på det andre frontavsnittet – tilpasning til de klimaendringene
som allerede har funnet sted, og forebygging av naturkatastrofer.
Gjør vi ikke det, vil vi se at en stadig større andel av resultatene
av vår utviklingsinnsats bokstavelig talt blir skylt på havet.
Etter mange år
med framgang på feltet, har vi de tre siste årene opplevd at sult
igjen er på frammarsj. Derfor gjør regjeringen nå klimatilpasning,
forebygging og sultbekjempelse til et helt sentralt element i utviklingsarbeidet.
Gjennom prosjekter
som skoginitiativet og vår betydelige støtte til fornybar energi
har vi vist vei. Men dette har også medført at vår innsats i stor
grad har vært fokusert om utslippsreduserende tiltak. Det er en
målsetting innenfor klimakonvensjonen at støtten skal være balansert
mellom utslippsreduserende tiltak på den ene siden og tilpasning
og katastrofeforebygging på den andre siden.
Som vi alle vet:
Skal vi nå bærekraftsmålene, holder det ikke med å fortsette som
i dag. Innsatsen må akselereres. Gjennom en betydelig økning i
vår innsats for klimatilpasning, forebygging og sultbekjempelse
vil regjeringen gjøre dette til et hovedelement i norsk utviklingsarbeid.
Gjennom det understøtter vi også vårt forsterkede arbeid for matsikkerhet.
Gjennom forebygging bidrar vi til å sikre at ikke allerede oppnådde
resultater går tapt, og vi skaper en bedre balanse i vår klimaportefølje
mellom utslippsreduksjon på den ene siden og tilpasning og forebygging
på den andre siden.
Forebygging er
også et felt der man får svært mye tilbake for innsatsen. Beregninger
fra FNs utviklingsprogram – UNDP – viser at hver investerte krone
i forebygging medfører 7 kr spart i humanitær bistand. Tilpasning
og forebygging går også til kjernen i en av de store utfordringene
vi står overfor som utviklingsaktører – forholdet mellom humanitær
innsats og langsiktig utvikling. God forebygging vil redusere omfanget
av kriser.
Med dette som
bakgrunn har vi igangsatt arbeidet med en strategi for klimatilpasning,
forebygging og bekjempelse av sult. Omfang, innretning og kanaler
vil regjeringen komme tilbake til i forbindelse med framleggelsen
av budsjettet i høst.
Det som allerede
er klart, er at landbruk og matsikkerhet vil være en helt sentral
del av disse tiltakene. Dette er nært knyttet til bærekraftsmål
nr. 2 om å utrydde sult. På dette området går vi dessverre i feil
retning. I 2018 hadde mer enn 820 millioner mennesker usikker eller
begrenset tilgang til mat. Ett av tre barn i lavinntektsland er
veksthemmet. Nesten halvparten av dødsfallene blant barn under fem
år skyldes nettopp underernæring.
Syv av ti av de
fattigste i verden lever på landsbygda i utviklingsland. Bærekraftig
produksjonsøkning for småskalaprodusenter er derfor avgjørende for
å nå nettopp disse bærekraftsmålene. Tall fra Verdensbanken viser
da også at støtte til å skape vekst i landbruket kan være to til
fire ganger så effektiv fattigdomsbekjempelse som støtte til andre
sektorer. Kvinner spiller en avgjørende rolle innen småskala matproduksjon
i utviklingsland, men har ofte begrensede rettigheter. Det ligger
et stort potensial i å styrke deres stilling og rettigheter. Derfor
er dette en prioritet i regjeringens arbeid med landbruk og matsikkerhet.
Det er komplekse
årsakssammenhenger bak den økende matusikkerheten. Den gir seg ulike
utslag, fra akutt sult til kronisk eller periodisk feil- eller underernæring.
Det er direkte utfordringer med matproduksjon, såfrø og jorderosjon,
vannressurser som ikke strekker til og matsvinn. Alt dette forsterkes
selvsagt ytterligere av klimaendringene.
Regjeringens kommende
handlingsplan om mat, miljø og mennesker kobler disse ulike faktorene.
Gjennom handlingsplanen ønsker vi å rette fokuset mot matproduksjon,
markeder, ernæring og styresett. Å koble matens verdikjeder til
bl.a. klimaendringer, handel, demografi, forebygging og politisk
utvikling, gjør Norge til et foregangsland. Det er få, hvis noen,
andre land som har utviklet en slik plan for utenriks- og utviklingspolitikken.
De neste 30 årene
vil verdens befolkning vokse med 2 milliarder mennesker. Skal vi
lykkes med å sikre tilstrekkelig mattilgang for en sterkt voksende
befolkning, vil også de marine økosystemene være avgjørende. Gjennom
regjeringens brede havsatsing leverer vi viktige bidrag til dette.
Den styrkede innsatsen
for matsikkerhet vil skje i tett samarbeid med andre fagdepartementer,
landbrukssektoren og sivilt samfunn. I dette inngår også oppfølging
av Stortingets bestilling om å se på landbruk for utvikling som
en komponent i Kunnskapsbanken.
Bærekraftsmålene
omfatter alle land og berører alle deler av samfunnet. Da må vi
også ha et blikk for sammenhengene mellom utviklingspolitikken og
det vi foretar oss på andre politikkområder. Norge etterlater seg
et fotavtrykk globalt som har konsekvenser for både oppfyllelsen
av bærekraftsmålene og utviklingslandenes egen situasjon. Skal bærekraftsmålene
nås, kreves det samordning av nasjonale ressurser.
OECD understreker
behovet for samarbeid på tvers av tradisjonelle siloer for i størst
mulig grad å sikre at de ulike innsatsene støtter opp om hverandre.
Regjeringen oppnevnte
i 2018 et samstemthetsforum. Det ledes av UD i samarbeid med Klima-
og miljødepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Finansdepartementet.
Formålet er å bidra til at norsk politikk på relevante politikkområder
samsvarer med utviklingspolitiske målsettinger.
I forumet møter
representanter fra frivillige organisasjoner, akademia, privat sektor,
arbeidslivsorganisasjonene og departementene til jevnlige konsultasjoner om
den samstemthetsreformen som Stortinget har bedt om.
Årets rapport
til Stortinget skal handle om klima og miljø. Det vil alltid være
dilemmaer knyttet til dette temaet. Men vi mener det er viktig å
få disse dilemmaene opp på bordet, synliggjøre dem og drøfte hvordan
de best kan løses. Her har samstemthetsutvalget en viktig rolle.
Rapporten vil inngå i Utenriksdepartementets budsjettproposisjon.
Hva er så status
for 2030-agendaen når det gjenstår et drøyt tiår til 2030? FNs generalsekretær
Guterres har vært klar: Vi er ikke i rute for å nå bærekraftsmålene. Den
gode nyheten er at målene fortsatt er innenfor rekkevidde. Men for
å nå dem må vi akselerere innsatsen betydelig.
Nasjonal ressursmobilisering
er en helt avgjørende utfordring. Verdens samlede utviklingsstøtte
– ODA – utgjorde i 2018 149 mrd. dollar. Ifølge FNs beregninger vil
man trenge 18 ganger dette beløpet årlig fram til 2030 for å nå
målene. Dette finansieringsgapet vil ikke kunne fylles med bistandsmidler.
Til denne massive ressursmobiliseringen som kreves, trenger vi det
jeg vil kalle de store pengene, og de finner vi ikke først og fremst
i de rike landenes utviklingsbudsjetter.
Igjen: 2030-agendaen
slår fast at utvikling er et nasjonalt ansvar. Like fullt har rike
land også et ansvar for å bidra til at målene nås. Anslag viser
at rundt 70 pst. av de nødvendige ressursene for å nå bærekraftsmålene
må komme fra utviklingslandene selv. Derfor ser regjeringen det
som avgjørende å bidra til å bygge systemer og institusjoner som
sikrer at fellesskapet på en fornuftig, rettferdig og forutsigbar
måte sikres en rimelig andel av de verdiene som skapes i utviklingsland.
Dette er også et av de mest sentrale grepene i utviklingsarbeidet.
La meg få komme
med et eksempel som godt illustrerer forholdet mellom utviklingsstøtte
og de store pengene. Norges samlede bistand til Bangladesh i tiårsperioden
2009 til 2018 var 799 mill. kr. I samme periode har telekomselskaper
i Bangladesh som har Telenor som majoritetsaksjonær, betalt over
60 mrd. kr i skatt til den bangladeshiske stat.
Regjeringen planlegger
å bruke 300 mill. kr i 2019 for å bidra til at land får bedre skattesystemer.
Med dette når vi våre forpliktelser i Addis Tax Initiative ett år
før tiden. Det er en god investering. Vi har eksempler på prosjekter
der hver krone vi har brukt i skattebistand, har reist så mye som
100 kr mer i offentlige inntekter. Igjen illustrerer dette forholdet
mellom bistand og de store pengene og hvordan bistanden – brukt
riktig – kan virke katalytisk.
Det er tydelig
påvist at et ineffektivt skattesystem er dårlig for alle, men verst
er det for kvinner. Et godt skattesystem kan være et viktig bidrag
til kvinnefrigjøring. Med gode skattesystem kan velferdsstaten bygges
ut – og velferdsstaten bidrar til at kvinners liv blir bedre.
Økte skatteinntekter
er imidlertid ikke i seg selv veien til velferd og fordeling. Men
det er en viktig forutsetning. En annen forutsetning er selvsagt
at det er koblet med politisk vilje til å bruke disse pengene til
befolkningens beste. Dette siste er noe vi aldri kan ta for gitt.
Jeg vil bruke
litt tid på et annet aspekt ved ressursmobilisering. Regjeringen
og Stortinget står samlet i arbeidet for å bidra til å stoppe ulovlig
kapitalflyt mellom land. Det er en stor styrke. Det gir oss en mulighet
til å være tydelige på at dette er noe som utgjør en fare for samfunn,
liv og helse for befolkningen i de fleste land.
Å anslå omfanget
av ulovlig kapitalflyt blir fort en veldig teknisk diskusjon. De
ulike studiene spriker, men har det til felles at det er snakk om
enorme summer. Anslag viser at det bare i tapte skatteinntekter
kan dreie seg om mer enn dobbelt så mye som årlig samlet global utviklingsstøtte.
Viktigere er det kanskje å rette oppmerksomheten mot konsekvensene
av nettopp disse pengestrømmene. Det handler om kvinner som må bære
den største byrden når velferdsstaten ikke finnes. Det handler om
barn som ikke får gått på skole fordi staten ikke har penger i kassen.
Det handler om mennesker som dør for tidlig fordi de ikke får den
mest grunnleggende helsehjelp.
Det er tapte penger
for utvikling. Det er tydelig påvist at ulovlig kapitalflyt bidrar
til økt ulikhet og utarmer statens mulighet til å tilby grunnleggende
tjenester for befolkningen sin.
Men disse pengestrømmene
er mye mer enn tapte penger som kunne gått til utvikling. Ulovlig
kapitalflyt bidrar til at selve samfunnskontrakten forvitrer og
at det som måtte finnes av demokratiske institusjoner, undermineres.
Det muliggjør miljøkriminalitet, slaveri, menneskehandel, korrupsjon
og terrorisme. Disse pengestrømmene fører til at seriøse næringslivsaktører
vegrer seg for å investere. Kort sagt: De bidrar til å undergrave hele
vår utviklingsinnsats.
For å nå bærekraftsmålene
er det avgjørende at vi får kanalisert disse pengestrømmene inn
i lovlige former slik at de kan bidra i den nødvendige nasjonale
ressursmobiliseringen. Bekjempelsen av ulovlig kapitalflyt og korrupsjon
er derfor en sentral prioritering for regjeringen.
La meg også nevne
at fra juli overtar Norge formannskapet i FNs økonomiske og sosiale
råd – ECOSOC. En hovedsak for det norske formannskapet vil være
nettopp finansiering for utvikling.
Et tredje aspekt
ved nasjonal ressursmobilisering er privat sektors rolle og jobbskaping.
Tidligere i år var jeg i Etiopia. Der ble jeg fortalt at det må
skapes to millioner jobber årlig for å kunne ta unna for de store
ungdomskullene som melder seg på arbeidsmarkedet. Afrika sør for
Sahara som et hele vil trenge 20 millioner nye jobber årlig for
å holde tritt med befolkningsveksten. Det gjør at i årene framover
må veksten i antall arbeidsplasser mer enn dobles i forhold til
de to foregående tiårene. Skal vi nå bærekraftsmålene, er det avgjørende
at man lykkes her.
Men jobbskaping
handler også om noe langt mer enn mulighetene til å skaffe borgerne
et anstendig arbeid, og at staten gjennom dette sikres skatteinntekter som
kan finansiere offentlige tjenester. Stadig voksende ungdomskull
uten jobbutsikter og framtidshåp er, som vi alle vet, en oppskrift
på sosial uro og i ytterste instans samfunnsoppløsning.
De mange nye jobbene
som trengs, vil i all vesentlighet måtte komme i privat sektor.
Derfor har regjeringen styrket innsatsen for næringsutvikling og
jobbskaping med 290 mill. kr i årets budsjett, og vi viderefører
vårt strategiske samarbeid med norsk og internasjonalt næringsliv.
Norfund er blant våre viktigste instrumenter i arbeidet med næringsutvikling.
Privat sektor
skaper arbeidsplasser, men for at bærekraftsmålene skal nås, er
det en forutsetning at privat sektor opptrer ansvarlig. Bedrifter
har en sentral rolle i å høyne standarden for arbeidsliv og menneskerettigheter
i landene de engasjerer seg i. Regjeringen forventer at norske selskaper
i sitt virke globalt følger opp og etterlever FNs veiledende prinsipper
for næringsliv og menneskerettigheter og OECDs retningslinjer for
flernasjonale selskaper.
Avgjørende for
at seriøse private aktører skal investere, er gode, forutsigbare
rammevilkår. Dette er da også et hovedelement i regjeringens arbeid
med jobbskaping. Slik sett henger dette også tett sammen med innsatsen
vår på skattefeltet og vårt arbeid med bekjempelse av ulovlig kapitalflyt
og korrupsjon.
Land i utvikling
trenger jobber, men for at næringslivet skal finne det interessant
å investere, må de ha tilgang på arbeidskraft med relevante kvalifikasjoner.
Derfor styrker vi innsatsen for yrkesfaglig opplæring i inneværende
år.
Vi er midt i en
digital revolusjon som grunnleggende endrer hvordan vi forholder
oss til hverandre, og hvordan vi organiserer våre samfunn. Vi kommuniserer på
nye måter, og kunstig intelligens, automatisering og robotisering
har blitt en del av vårt dagligliv.
Digitalisering
åpner for store muligheter, også i utviklingspolitikken. Gjort riktig
kan ny teknologi effektivt bidra til fattigdomsreduksjon blant dem
som trenger det mest, og gi marginaliserte grupper styrkede muligheter
til aktivt å delta i samfunnet. Grunnleggende infrastruktur i utviklingsland,
gode rammevilkår og reguleringer samt digitale ferdigheter er avgjørende
for å lykkes.
Under mitt nylige
besøk til Myanmar så jeg hvordan World Food Programme og UNICEF
har iverksatt utviklingsprosjekter hvor bruk av ny teknologi bidrar
til framgang innen helse og utdanning. At innbyggerne i utviklingsland
får ta del i den digitale revolusjonen, vil være avgjørende for
å nå bærekraftsmålene. Vi vil derfor i høstsesjonen legge fram en
stortingsmelding om digitalisering i utviklingspolitikken.
Helt sentral i
2030-agendaen er setningen «Leaving no one behind» – at ingen skal
utelates. Begrepet går til kjernen i et grunnleggende premiss i
den kristne og humanistiske tradisjon; alle har det samme menneskeverdet
uavhengig av evner, ferdigheter, tro eller legning. Men det går
også til kjernen i menneskerettighetene, slik disse er nedfelt i
internasjonale, forpliktende konvensjoner.
Altfor mange opplever
at det ikke er slik. En tredjedel av verdens barn med funksjonsnedsettelser
får ingen utdanning overhodet. Mange lever farlig på grunn av sin
personlige tro, andre på grunn av sin seksuelle legning.
Makter vi ikke
å gi disse gruppene de samme mulighetene som andre, når vi heller
ikke bærekraftsmålene. Derfor vil dette være en av regjeringens
hovedprioriteringer. Jeg vil her ta for meg noen av de særlig sårbare grupper:
de som utsettes for slaveri og menneskehandel, jenter som utsettes
for skadelige skikker, og mennesker med funksjonsnedsettelser.
Den internasjonale
arbeidsorganisasjonen, ILO, har anslått at over 40 millioner mennesker
lever under det som kan kalles slaveriliknende forhold. Menneskehandel,
tvangsarbeid, gjeldsarbeid, grovt barnearbeid og tvangsekteskap
inngår i betegnelsen.
Slaveriliknende
tilstander eksisterer i de fleste leverandørkjeder i de fleste land.
Vi finner det i coltangruvene i Kongo, i tekstilindustrien i Asia,
på tomatjordene i Sør-Italia og i bilvaskerier i Oslo. Ifølge ILO
generer moderne slaveri 150 mrd. dollar årlig i ulovlig profitt
i den private økonomien.
Moderne slaveri
er i dag en av verdens raskest voksende menneskerettighetsutfordringer,
samtidig som det er en av de største utfordringene for vår globale
økonomi.
Bærekraftsmålene
sier også noe om dette og inkluderer et mål om at alle verdens land
må:
«Treffe umiddelbare og effektive
tiltak for å avskaffe tvangsarbeid, få slutt på moderne slaveri
og menneskehandel og sikre at de verste formene for barnearbeid
forbys og avskaffes, herunder rekruttering og bruk av barnesoldater,
samt avskaffe alle former for barnearbeid innen 2025».
Granavolden-plattformen
slår fast at Norge skal trappe opp innsatsen mot moderne slaveri
og samle dette i et nytt bistandsprogram. Vi har satt ned en ressursgruppe
med de fremste ekspertene og sentrale organisasjoner på feltet,
og vi er i gang med en utredning for å finne fram til hvordan Norge
på en mest mulig helhetlig og effektiv måte kan bidra i bekjempelsen
av moderne slaveri.
Det antas at verden
har et underskudd på 126 millioner jenter og kvinner. Den skadelige
skikken «preferanse for sønner» er en av de viktigste årsakene til
underskuddet. Dette er et sterkt uttrykk for diskriminering av jenter
og kvinner og må ses som en følge av den lave statusen og verdien
mange samfunn tilskriver jentebarn, sammenlignet med guttebarn.
For å ta tak i dette må vi rette en innsats mot de underliggende
årsakene og forsøke å påvirke strukturelle samfunnsforhold og sosiale
normer som diskriminerer jenter og kvinner. Dette arbeidet pågår
på mange arenaer og med mange ulike partnere, fra støtte til multilaterale
organisasjoner, sivilsamfunnsorganisasjoner og gjennom normativ
innsats i FN.
Vi utarbeider
nå en ny strategi for det internasjonale arbeidet mot skadelige
skikker, som omfatter barne- og tvangsekteskap, kjønnslemlestelse
og preferanse for sønner. Gjennom RNB har regjeringen avsatt ytterligere 44 mill. kr
til FNs innsats på dette feltet. Samlet gir dette 110 mill. kr.
Dette kommer i tillegg til Norads støtte til sivilsamfunnsorganisasjonenes
arbeid på feltet.
Dette arbeidet
er selvsagt tett forbundet med vårt allerede betydelige engasjement
knyttet til seksuell og reproduktiv helse og rettigheter, for som
representanten Hadia Tajik formulerte det i et spørsmål til meg
om barneekteskap tidligere i vår, handler dette også om kunnskap
om egen kropp og rettigheter. Og jeg kunne legge til: Dypest sett
handler det om menneskeverd og menneskesyn. Det er en strategi som
vil bli lansert i løpet av året.
Om lag 15 pst.
av verdens befolkning lever med ulik grad av funksjonsnedsettelser,
hvorav mer enn 80 pst. – rundt 800 millioner mennesker – bor i utviklingsland. Tallet
ventes å stige til det dobbelte innen 2050.
FN har dokumentert
at personer med funksjonsnedsettelser havner nederst på alle utviklingsparametre.
De møter barrierer, diskriminering og stigmatisering som hindrer
dem i å få del i den framgangen som skjer på mange områder for mennesker
uten funksjonsnedsettelser. Videre er det store utfordringer knyttet
til data rundt personer med funksjonsnedsettelser og behovene deres.
Mange er ikke registrert ved fødselen, og det er begrenset med data
om deres tilgang til sosiale tjenester.
Det anslås at
rundt halvparten av barn med funksjonsnedsettelser i lavinntektsland
ikke går på skole. De som går på skole, møter ofte store hindre
i form av manglende tilrettelegging. Slik er det i de fleste sektorer.
Ja, det vil koste
å gi personer med funksjonsnedsettelser de samme rettighetene som
funksjonsfriske. Men denne utgiften er også en investering. Den
internasjonale arbeidsorganisasjonen, ILO, har beregnet at manglende
inkludering av personer med funksjonsnedsettelser har en kostnad
på opptil 7 pst. av BNP i lav- og mellominntektsland.
Men vel så viktig:
Dette er utfordringer som går til kjernen i bærekraftsmålenes prinsipp
om at ingen skal utelukkes. Store grupper er ekskludert fra de tjenester
og ordninger som funksjonsfriske kan ta for gitt. Dette handler
om mennesker som opplever at deres grunnleggende menneskerettigheter
ikke oppfylles. Og igjen: Dypest sett handler det om menneskeverd
og menneskesyn.
Vi har lenge hatt
et sterkt engasjement for disse gruppene. Lykkes vi ikke med å gi
disse muligheter til å løfte seg, når vi heller ikke målene. Derfor
ønsker regjeringen å styrke denne innsatsen ytterligere, i første
omgang med en ekstrabevilgning på 100 mill. kr i inneværende år,
kanalisert gjennom Norads støtte til sivilsamfunn. Partnerskapet
med sivilsamfunnet er en nøkkel for å lykkes i å inkludere også
de mest sårbare.
Norsk utviklingssamarbeid
nyter bred folkelig støtte. Ifølge SSBs undersøkelser støtter mer
enn 90 pst. av befolkningen opp om bistanden. Uten det ville det
ikke være politisk mulig å sette av 1 pst. av BNI til vår utviklingsinnsats.
Det sterke, folkelige engasjementet har en lang tradisjon og mange
forklaringer. En viktig faktor er sivilsamfunnets sterke rolle i
norsk utviklingssamarbeid.
Nærmere en fjerdedel
av norsk utviklingsstøtte kanaliseres gjennom sivilsamfunnsorganisasjoner.
Sivilsamfunnets engasjement, mobiliseringsevne og verdifulle innsikt
i hva som egentlig skjer der ute på bakken, er ikke bare et viktig
korrektiv, men også en inspirasjon til å ta tak i problemer som
mange kanskje ville mene at lille Norge ikke kan løfte og lede på
egen hånd.
Minekonvensjonen
og konvensjonen om klaseammunisjon er internasjonale avtaler som
uten tvil har bidratt til å spare tusenvis av menneskeliv. Uten
et sivilsamfunn som trykket på, mobiliserte og ga oss fakta fra feltet,
ville de kanskje aldri blitt til.
Det pågående arbeidet
mot marin forsøpling ville ikke hatt den kraften og oppslutningen
vi ser, uten innsatsen fra sivilt samfunn. Konvensjonen om funksjonshemmedes
rettigheter er nok et viktig eksempel på hvordan sivilsamfunnet
setter en sak på dagsordenen, følger den helt fram til den vedtas
som internasjonal lov og så påser at reglene faktisk respekteres
og etterleves.
Sivilsamfunnsorganisasjonene
vil også være helt sentrale partnere i innsatsen for sårbare grupper.
Regjeringen har på denne bakgrunn besluttet å øke støtten til sivilsamfunnsorganisasjonene
ytterligere.
Et sterkt sivilsamfunn
er en grunnleggende forutsetning for ethvert levende demokrati.
Tendensen de senere år er urovekkende. Vi ser i mange land at sivilsamfunnets
handlingsrom snevres inn. Å fremme demokrati og menneskerettigheter
er i økende grad en risikoaktivitet. Sivilsamfunn opplever stadig
oftere så vel juridiske restriksjoner som direkte vold. Dessverre
er dette en global trend, som nå også gjør seg gjeldende på vårt
eget kontinent.
Her tror jeg ikke
det finnes noen raske løsninger. Vi må fortsette å bruke vår innflytelse
for å sikre sivilt samfunn reell deltakelse i politiske prosesser,
i samarbeidsland og i multilaterale fora, i tråd med prinsippene
i bærekraftsmålene og menneskerettighetene. Og vi skal fortsette
å støtte opp om sivilsamfunnets viktige rolle i utviklingsarbeidet.
Bistanden har
hjulpet mange enkeltmennesker. Den har lindret sult, sørget for
vaksiner, sikret utdanning, kurert sykdommer og reddet millioner
av liv. Samtidig er det grunnleggende målet for bistanden å bidra til
varige samfunnsendringer som setter de fattige landene i stand til
selv å levere befolkningen grunnleggende tjenester.
La det være klart:
Å skape varig utvikling i noen av verdens fattigste, mest konfliktherjede
og sårbare områder er nødvendigvis forbundet med risiko. Ting vil
ikke alltid gå som planlagt. Prosjekter vil tidvis mislykkes. Det
skjer faktisk fra tid til annen også i vårt eget høyt utviklede
og avanserte samfunn.
1 pst. av BNI
er mye penger. Da skal fellesskapet vite at vi gjør vårt ytterste
for å benytte disse midlene på en mest mulig effektiv måte, og kunne
stole på at vi vil lære av våre erfaringer. Norske skattebetalere
må kunne legge til grunn at det er resultater, ikke gode intensjoner, som
gjelder. De må kunne vite at effektivitet styrer prioriteringene,
og at det som ikke fungerer, legges bort.
Resultatfokuset
i utviklingssamarbeidet er derfor blitt styrket de seinere år. Vi
arbeider nå med opprettelsen av en resultatportal. Målsettingen
med dette er å bedre allmennhetens innsikt i hvordan vi forvalter
fellesskapets midler. Det vil også styrke mulighetene til å lære
av erfaringer, og vi skaper et bedre grunnlag for en løpende debatt.
Dette er avgjørende både for resultatoppnåelse og for å opprettholde
utviklingssamarbeidets legitimitet i befolkningen. Derfor er dette
et arbeid vi vil prioritere.
Avgjørende for
å lykkes er også at vi har et best mulig kunnskapsgrunnlag for de
planer, strategier og prosjekter vi igangsetter. Her er vårt tette
samspill med forskningsmiljøene av stor betydning. Dette er viktig ikke
bare for å sikre et best mulig beslutningsgrunnlag, men også for
muligheten til å underlegge resultatene den nødvendige vurdering
og evaluering. Støtte til utviklingslandenes egne forskningsmiljøer
er også viktig. Derfor bruker regjeringen i overkant av 1,1 mrd. kr
over utviklingsbudsjettet årlig på forskning.
Utviklingssamarbeidet
er i stor endring, og bistandsbudsjettet har økt betydelig over
tid. For å sikre at norske bistandsmidler når de aller fattigste
og mest utsatte gruppene, er det behov for sterke fagmiljøer og
god forvaltning. Regjeringen har nå valgt modell for reform av bistandsforvaltningen.
Norad, Direktoratet for utviklingssamarbeid, vil få delegert ansvar
for større deler av bistandsforvaltningen, mens Utenriksdepartementet
vil få et mer rendyrket ansvar for politikkutvikling. Bistandsmidlene
som i dag er utenriksministerens konstitusjonelle ansvar, bl.a.
til humanitær bistand og bevilgninger til menneskerettighetsarbeid,
vil fortsatt forvaltes fra Utenriksdepartementet.
Utenriksdepartementet
vil ha ansvar for den strategiske innretningen av bistandsmidlene
og styringsdokumenter som handlingsplaner og opptrappingsplaner. Ansvaret
for vurdering, kvalitetssikring, iverksetting, oppfølging, kontroll
og rapportering av bistanden vil i stor grad delegeres til Norad.
Denne modellen
vil gi oss en mer helhetlig praksis og bedre kvalitet på oppfølgingen
av bistanden.
Vi tar sikte på
at en reformert bistandsforvaltning vil være på plass fra 1. januar
2020.
Et siste overordnet
poeng om bistand: Norge er en stor utviklingsaktør. Vi blir lyttet
til. Det har selvsagt med det å gjøre at vi har relativt store budsjetter.
Men like viktig – kanskje viktigere – for at vi blir lyttet til,
er den kunnskap, kompetanse, kreativitet og erfaring norske fagmiljøer
sitter med – i utenrikstjenesten, i Norad, i forskningsmiljøene
og i sivilsamfunnsorganisasjonene, herunder kirke- og misjonsorganisasjoner.
Det har gitt oss plasser ved de viktigste bordene og kanskje mer
enn noe annet bidratt til at vi blir lyttet til. Det har gjort at
vi har kunnet spille ledende roller i mange sentrale prosesser.
Og her er vi framme ved et avgjørende poeng: Penger er viktig, men
viktigst er politikken, og pengene blir langt mer verdt når de kobles
på god politikk.
Jeg har i denne
redegjørelsen valgt å vektlegge regjeringens nye initiativer. Sentralt
for oss er kampen mot fattigdom og arbeidet med bærekraftsmålene,
der ingen skal utelates. Med det plasserer vi menneskeverd i sentrum
for utviklingspolitikken.
Videre har jeg
valgt å bruke tid på noen av de mest sentrale utfordringene vi som
utviklingsaktører står overfor på veien mot 2030. Ressursmobilisering
er en av disse. Men viktigst er klimaendringene og hvordan disse truer
med å undergrave vår samlede utviklingsinnsats. Derfor er også regjeringens
forsterkede innsats for klimatilpasning og forebygging av sult det
jeg vil framheve som min hovedprioritet som utviklingsminister.
Så er det slik
at behovene er store. Det er hundretalls millioner mennesker som
trenger vår bistand og oppmerksomhet. Det er udekkede behov på de
fleste områder. Og det finnes programmer, partnerskap, initiativer, kanaler
og mekanismer for å bøte på det meste av dette.
Vi kan ikke være
alt for alle over alt. I den globale dugnaden som Agenda 2030 er,
trenger vi en fornuftig arbeidsdeling. Vi må f.eks. kunne si at
selv om utbygging av veier, havner og jernbane er viktig for å nå
bærekraftsmålene, er det ikke der vi skal rette innsatsen vår. Hvordan
vi løser de utfordringene som oppstår i det urbane rom i Asias megabyer,
er kanskje ikke det vi er best til å svare på. Men der vi er, på
de områdene som vi har definert som våre innsatsområder, skal vi
ta mål av oss til å være en ledende aktør. Det tror jeg vi i stor
grad lykkes med.
Norsk utviklingspolitikk
er preget av konsensus. Det er bred oppslutning om utviklingspolitikken
– i befolkningen og i denne sal. Det gjelder også det forhold at vi
som et av svært få land setter av 1 pst. av BNI til utviklingsformål.
Denne brede enigheten
er en styrke. Det er en styrke fordi det gjør det mulig å bygge
solide kompetansemiljøer over tid og være en langsiktig, forutsigbar
partner. De prioriteringene jeg har presentert her, innebærer ikke
noe brått skifte, men vi gir utviklingspolitiske svar på noen av
de største utfordringene vi nå ser.
Jeg er svært glad
for denne anledningen til å redegjøre for våre utviklingspolitiske
prioriteringer, og jeg ser veldig fram til debatten 28. mai.