Stortinget - Møte torsdag den 23. mai 2019

Dato: 23.05.2019
President: Eva Kristin Hansen
Dokumenter: (Innst. 277 S (2018–2019), jf. Prop. 56 S (2018–2019))

Søk

Innhold

Sak nr. 5 [10:55:01]

Innstilling frå arbeids- og sosialkomiteen om Samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 215/2018 av 26. oktober 2018 om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv 2014/67/EU om håndheving av utsendingsdirektivet og endring av IMI-forordningen (håndhevingsdirektivet) (Innst. 277 S (2018–2019), jf. Prop. 56 S (2018–2019))

Talere

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [] (ordfører for saken): Saken gjelder innlemmelse av direktiv 2014/67/EU i EØS-avtalen. Direktivet omhandler håndheving av utsendingsdirektivet og endring av IMI-forordningen, kalt håndhevingsdirektivet. EØS-medlemskapet gir oss anledning til å samarbeide også om viktige arbeidsforhold i det indre marked. Slikt samarbeid kan gjelde både utveksling av informasjon i forbindelse med forvaltning av godkjenningsordninger og bistand i forbindelse med tilsyn med aktører som opererer i flere EØS-stater.

Håndhevingdirektivet i dagens sak gir regler som skal sikre at arbeidstakere som er utsendt i anledning tjenesteytelse i andre EØS-stater, får det vernet de har krav på i samsvar med utsendingsdirektivet. Direktivet innebærer økonomiske konsekvenser som antas å være av stor viktighet.

Håndhevingdirektivet er direkte tilknyttet utsendingsdirektivet, 96/71/EF. Utsendingsdirektivet har regler om hvilke lønns- og arbeidsvilkår arbeidstakere har rettighet til i den tiden de er utsendt til en annen EØS-stat i anledning arbeidsgivers midlertidige tjenesteytelse. Håndhevingdirektivet gjelder informasjon om, tilsyn med og håndheving av disse reglene.

Det overordnede formålet med håndhevingdirektivet er å styrke håndhevingen og etterlevingen av reglene om lønns- og arbeidsvilkår som følger av utsendingsdirektivet.

Intensjonen bak håndhevingdirektivet er å balansere behovet til statene for å ha effektive kontrolltiltak og mekanismer som hindrer at utsendte arbeidstakere blir utsatt for sosial dumping og arbeidslivkriminalitet, mot – på den andre siden – behovet til utsendingsvirksomhetens forutsigbarhet og klarhet med hensyn til hvilke regler som gjelder når de yter tjenester på tvers av landegrensene.

Som saksordfører vil jeg til slutt benytte anledningen til å takke komiteens medlemmer for samarbeidet i denne saken.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Senterpartiet stemmer imot regjeringspartiene og Arbeiderpartiets innstilling i saken om innlemmelse i EØS-avtalen av direktivet om håndheving av utsendingsdirektivet og endring av IMI-forordningen, håndhevingsdirektivet. Det er i samsvar med hva Senterpartiet gjorde da saken var oppe til stortingsbehandling den 16. februar 2017, under behandlingen av Prop. 5 L for 2016–2017, gjennomføring av håndhevingsdirektivet. I den sammenheng var Senterpartiet med på et forslag som lød som følger:

«Stortinget ber regjeringen innføre en registreringsplikt for utenlandske tjenesteytere i Norge.»

Det er viktig for oss å få det inn. Vi har ikke fått flertall for det. Når vi arbeider for det, er det fordi vi bestandig må ha oversikt over hvem som jobber hvor, hos hvem, i Norge. Første bud for at vi skal få en bedre orden i norsk arbeidsliv, er at vi har oversikt over hvem som jobber hvor, når og hos hvem. Bare derved kan vi sikre en kontroll- og oppfølgingsordning som gjør at vi får bukt med den betydelige arbeidslivskriminaliteten vi har.

Det ble sagt at innlemmingen av håndhevingsdirektivet skulle føre til betydelig framgang, og vi konstaterer nå at Statens innkrevingssentral så langt ikke har drevet inn noen krav etter dette regelverket. Det må være til ettertanke for de partiene som sa at dette håndhevingsdirektivet var viktig og riktig.

Etter Senterpartiets vurdering er det Norges suverene avgjørelse å definere hva som er en utsendt arbeidstaker i Norge. Vi har tidligere tatt opp forslag om en tydelig definisjon av «utsendt arbeidstaker» i arbeidsmiljøloven ved endring av arbeidsmiljøloven § 1-7. Denne avgrensingen må endres slik at det som står i dag, «i et begrenset tidsrom», blir endret til «inntil 30 dager». Det vil føre til færre utsendte arbeidstakere, og flere utsendte arbeidstakere får dermed et sterkere vern.

En annen ting – i innstillingen om skipsarbeidsloven – er situasjonen for arbeidstakere i norske farvann og på norsk sokkel, at de skal godtgjøres med norske lønns- og arbeidsvilkår. For Senterpartiet er det viktig å holde fram at vi skal ha våre egne regler for solidaransvar, dvs. at det er hovedarbeidsgiveren som er ansvarlig for hele kjeden av underentreprenører. Det må videre være en forutsetning for gjennomføring av direktivet i norsk rett at dagens virkemidler for å motvirke sosial dumping og arbeidslivskriminalitet ikke blir svekket. Dersom Norge blir påført restriksjoner på dette viktige området som følge av håndhevingsdirektivet, skal likevel norsk arbeidslivslovgivning, norske tariffavtaler og ILO-konvensjoner ha forrang framfor direktivets bestemmelser. Det er helt sentralt for Senterpartiet. Vi ser hvordan det blir utfordret gang etter gang fordi EU-retten dessverre viser seg å stå over norsk rett og også over ILO-konvensjoner – dessverre for de partier som sier at en vil ha et velorganisert arbeidsliv. Det velorganiserte arbeidslivet blir systematisk svekket ved at EU-regler som er svakere, overstyrer sterkere norske bestemmelser til beste for arbeidstakerne.

Eigil Knutsen (A) []: Stortingets samtykke til godkjenning av beslutningen om å innlemme håndhevingsdirektivet i EØS-avtalen er en formalsak, men en viktig sådan. Direktivet gir oss regler som skal sikre at utsendte arbeidstakere får det vernet de har krav på i samsvar med utsendingsdirektivet. Det handler om informasjon, tilsyn og håndheving av reglene. Effektive kontrolltiltak og mekanismer som hindrer at utsendte arbeidstakere blir utsatt for sosial dumping og arbeidslivskriminalitet, skal implementeres.

Så registrerer jeg at noen også i denne saken i sin utrettelige kamp mot EØS-avtalen vil si nei til å implementere direktivet. Jeg kjenner ikke de fulle konsekvensene hvis flertallet mot formodning skulle si nei til implementering, men jeg vet at de gjerne vil ha kontrolltiltak og mekanismer som forhindrer sosial dumping og arbeidslivskriminalitet.

Uavhengig av om en synes utsendingsdirektivet er perfekt eller ikke; når det først er vedtatt, bør alle som er opptatt av arbeidsfolks rettigheter, være interessert i at disse blir håndhevet. Når i tillegg vår største sammenslutning av arbeidstakere, LO, skriver på sin hjemmeside at dette er en ren formalsak siden innholdet allerede er trådt i kraft, sier det meg at motstanden mot dette direktivet handler om én ting, og det er EØS-motstand.

Å drive med arbeidslivspolitikk under en høyreregjering for en arbeiderpartirepresentant i opposisjon kan noen ganger føles som en litt lang motbakke. Men dagens innlemmelse av håndhevingsdirektivet er i det minste et lite skritt i riktig retning for utsendte arbeidstakere. Direktivet forhindrer ikke norske tiltak mot sosial dumping eller arbeidslivskriminalitet. Kampen mot sosial dumping fortsetter i denne sal, ute på arbeidsplassene og ikke minst gjennom anbudskrav fra Kommune-Norge, som luker ut de useriøse arbeidsgiverne, sånn at vi kan ha trygge og faste jobber i hele det norske arbeidslivet.

Solfrid Lerbrekk (SV) []: Når tenester vert ytte på tvers av grenser i EU og EØS, er såkalla utsending til eit anna EU- eller EØS-land ein av måtane det kan skje på.

Etter mange års dragkampar vedtok EU i 1996 eit utsendingsdirektiv som skulle sikra utsende arbeidstakarar same løns- og arbeidsvilkår som galdt i vertslandet. Men i 2007/2008 snudde EU-domstolen med fire domarar opp ned på korleis utsendingsdirektivet skulle forståast. Det som hadde vore eit golv for kva vertslandet kunne krevja av løns- og arbeidsvilkår for utsende arbeidsinnvandrarar, vart gjort til eit tak for kva som kunne krevjast. Ei sånn tolking av direktivteksten kom som lyn frå klar himmel og splitta EU mellom land med arbeidsinnvandring og land med utvandring. Det tok EU ti år, fram til 2017, å få vedteke eit nytt utsendingsdirektiv, som hadde som formål å sikra utsende arbeidstakarar same løn for same arbeid på same stad.

Det som er til behandling i dag, er eit handhevingsdirektiv som skal avklara korleis dette nye utsendingsdirektivet skal forståast. Stortinget vert i dag invitert til å godta eit direktiv på 18 tettskrivne sider, der det er vanskeleg å sjå kva setningar som avklarar kva. Den grunnleggjande uvissheita er ikkje korleis det norske storting forstår direktivteksten, men korleis EU-domstolen forstår han. Domarane i 2007/2008 bygde i det alt vesentlege på domstolens forståing av grunnleggjande prinsipp fastlagde i EU-traktaten frå 1957 til 2007, og ikkje på kva som stod i utsendingsdirektivet.

Kan dette skje igjen? Sidan direktivet i dag trass i all uklarheit og uvissheit vert godkjent av Stortinget, ville me kjent oss tryggare om EØS-avtalen inneheldt ein angrefrist som kunne takast i bruk dersom konsekvensane av ein rettsakt skulle verta vesentleg annleis enn føresett då rettsakta vart teken inn i EØS-avtalen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.