Terje Halleland (FrP) [15:29:24] (ordfører for saken): I dag skal vi være med og sikre Norges framtid. Milliarder av kroner skal investeres, tusenvis av arbeidsplasser skal etableres, ny teknologi skal skapes, og inntekter til barnehage, skoler, eldreomsorg og veibygging skal sikres. Utbygging og drift av Johan Sverdrup-feltet, fase 2, skal vedtas i dag. Ja, det er ikke mange ganger at prosjekter er så store og omfattende at de må vedtas i flere omganger.

Norge er – og kommer til å være – en olje- og gassnasjon i mange tiår framover. Takket være Johan Sverdrup-feltet alene skal Norge årlig tjene milliarder over de neste tiårene, og den arbeideren som skal slå av lyset på Johan Sverdrup, er nok ennå ikke født. Dette er et fantastisk prosjekt, som norsk teknologi, norsk kompetanse og norsk kunnskap skal realisere på en slik måte at Venstre-mannen Johan Sverdrup ville vært stolt i dag.

Jeg vil takke komiteens medlemmer for godt samarbeid og gode forslag, som har ført til det dokumentet som vi behandler her i dag.

Johan Sverdrup-feltet er så stort at det bygges ut i flere trinn. Første byggetrinn ble vedtatt i 2015. Feltet ble funnet i 2010. Første byggetrinn går nå inn i en sluttfase, og det planlegges allerede oppstart i løpet av året. Det har gått fort, men det har vært et ekstremt viktig prosjekt for næringen, da dette kom i en svært krevende periode for norsk petroleumssektor.

Det er beregnet at prosjektet kan ha en sysselsettingsvirkning på 150 000 årsverk mellom 2015 og 2025. Forventede utvinnbare reserver i Johan Sverdrup-feltet er på 2,7 milliarder fat oljeekvivalenter, hvorav 590 millioner fat oljeekvivalenter er knyttet til fase 2. Forventet utbyggingskostnad er beregnet til 42 mrd. kr. Dette er et byggetrinn som er lønnsomt selv ved en oljepris på 19 dollar per fat.

Ved gjennomgang av første byggetrinn ble det stilt vilkår om en områdeløsning for kraft fra land som skal dekke hele kraftbehovet til feltene Johan Sverdrup, Edvard Grieg, Ivar Aasen og Gina Krog. Planen for anlegg og drift for områdeløsningen for kraft fra land ble levert inn sammen med PUD av andre byggetrinn på Johan Sverdrup-feltet, og disse blir behandlet sammen.

Planen for områdeløsningen omfatter et anlegg på 200 MW. Dette sammen med kraft fra landanlegget fra første byggetrinn vil samlet innebære 300 MW kraft fra land tilgjengelig på Johan Sverdrup feltsenter. Dette er tilstrekkelig til å dekke hele det forventede kraftbehovet til de fire feltene. Det medfører kostnader på ca. 14 mrd. kr og vil redusere CO₂-utslippene med 625 000 tonn på Johan Sverdrup-feltet. Det gir en stor kostnad per tonn CO₂. Om det er den beste investeringen for å oppnå klimareduksjoner, skal være usagt, men regnestykket blir bedre når resterende felter knyttes til. Men det vil også si at det kuttes i bruken av naturgass på norsk sokkel, og dermed frigjør vi mer gass, som kan hjelpe Europa med reduksjoner av sine utslipp.

Det som er en annen viktig del av debatten, er situasjonen som oppstår på Haugalandet på bakgrunn av denne elektrifiseringen. Her er det store planer om vekst i kraftintensiv industri, og når vi nå bruker opp ledig kapasitet på Johan Sverdrup-feltet, vil nye industriprosjekter føre til omfattende tiltak på kraftnettet. Jeg slutter meg til de bekymringene som LO framførte under høringen i saken, at industriprosjekter i dette området kan bli påført anleggsbidrag som kan true realiseringen av slike prosjekter.

Til slutt noen ord om Johan Castberg-feltet og ilandføring. Jeg er veldig glad for at en ikke tar en avgjørelse nå på det grunnlaget som en har i dag. Da er det all grunn til å tro at det hadde blitt et negativt resultat for Finnmark. Det er bra at en nå bruker noe mer tid, får et bedre grunnlag, spesielt når en nå samtidig ser for seg at det er mulig med en framdriftsplan som kan gi en ferdigstillelse i god tid før oppstart av produksjon på Johan Castberg-feltet. Petroleumsaktiviteten i Barentshavet har allerede gitt store lokale ringvirkninger. Med en eller annen form for terminalløsning på land ville den ha blitt enda mer forsterket. Nå får vi sette vår lit til at mer leting i Barentshavet vil gi resultater som lettere kan realisere en terminal i Finnmark.

Espen Barth Eide (A) [15:34:36]: Som saksordfører Halleland helt riktig sa, er fase 2 av utbyggingen av Johan Sverdrup-feltet et svært stort prosjekt. Den kommer til å ha svært langsiktige og gunstige økonomiske konsekvenser for Norge i mange år framover, og det er viktig her – som i andre store olje- og gassprosjekter – at man sørger for at ringvirkningene er både nasjonale og regionale.

Det er også veldig viktig når man går inn i et så stort prosjekt, at vi sørger for at vi gjør det på en tidsriktig måte, at vi ser framover, og at vi sørger for at det vi nå vet, både om framtiden og hva som teknologisk er mulig, anvendes så langt man kan. Jeg er derfor opptatt av at man sørger for at dette prosjektet finner de aller beste lavutslippsløsningene. Jeg er glad for at det legges opp til elektrifisering og kraft fra land. Det er også veldig viktig at man i dette prosjektet bruker muligheten til å se hen til en framtidig nullvisjon når det gjelder utslipp under produksjon. Vi vet jo alle at det meste av utslippene fra olje og gass skjer når det brukes, men det fritar oss ikke fra å bruke de mulighetene vi har for å gjøre den produksjonen som skjer, så ren og miljøvennlig som mulig. Det er klimapolitisk riktig, og i det lange løp er det også bra for bransjen at man tar det ansvaret og er seg det ansvaret bevisst.

Jeg har lyst til å anerkjenne de signalene som for ikke lenge siden kom fra operatøren Equinor, når det gjelder dette med at man skal stressteste alle store prosjekter opp mot Parisavtalen, og nå også opp mot 1,5-gradersmålet. Vi ser at en rekke av de store oljeselskapene ser på seg selv som ikke bare olje- og gasselskaper i framtiden, men også som energiselskaper. Denne visjonen om en videreutvikling og en omstilling for framtiden er også viktig når vi diskuterer dette store prosjektet.

Vi har hatt bred enighet og bred oppslutning om olje- og gasspolitikken i Norge i svært mange år. Det er bra for et lite land og en stor sektor. Det er viktig at vi kan ta den enigheten med oss, men også at den enigheten baker inn de tingene vi nå vet om den omstillingen vi står overfor, ikke minst i lys av internasjonale klimaforpliktelser og behovet for å ha en stadig tydeligere bevissthet rundt dette.

Så vil også jeg si noen ord om Johan Castberg-feltet. Det har vært et veldig stort trykk fra denne salen og gjennom flertallsbeslutningen i fjor, som la en veldig klar føring når det gjelder ilandføring på Veidnes. Det står i vedtaket at dette skal skje «senest ved etablering av flere produserende felt i Barentshavet (…)». Jeg vil understreke så sterkt jeg kan, at dette står ved lag. Vi vil fra Arbeiderpartiets side følge dette svært nøye i månedene og årene som kommer, og være veldig opptatt av at man lykkes med å få til dette så fort det er meningsfullt, og så fort det går.

De delene av landet som har tjent aller mest på olje- og gassvirksomheten i de 50 årene som har gått, har gjort det fordi man har vært flinke – helt siden tidlig på 1970-tallet – til å sørge for at inntektene ikke skulle komme bare kongeriket Norge til gode, men også fylker, byer og nærmiljøer. Det må også gjelde i nord. Derfor er vi svært opptatt av å understreke det poenget, og at vi bekrefter og opprettholder det trykket som kom til uttrykk fra flertallet i fjor.

Til slutt vil jeg også nevne at vi, fra Arbeiderpartiets side, er opptatt av at det skal være mest mulig åpenhet rundt miljøfaglige utredninger. Samfunnet i sin alminnelighet forventer økt åpenhet, men også den stadig tydeligere debatten som vi har – og kommer til å få – om klima og petroleum, krever det. Dertil mener vi at det ville være lurt å gjøre en utredning av konkurransesituasjonen på norsk sokkel. Jeg har kolleger som vil komme nærmere tilbake til det. Jeg vil bare markere at det også er viktige innspill fra vår side i denne debatten.

Jeg vil med det ta opp det forslaget som Arbeiderpartiet er med på i denne saken.

Aase Simonsen (H) [15:39:23]: I dag skal vi endelig få vedta utbygging og drift av andre byggetrinn for Johan Sverdrup-feltet, et av Norges – og antagelig også et av Europas – største industriprosjekter. Med tanke på hva oljenæringen har betydd for landet vårt de siste 50 årene, er hele Johan Sverdrup-feltet et nytt kapittel i historien om fortsatt vekst og velstandsøkning og ikke minst om industriutvikling.

Vi skal også vedta en områdeløsning på Kårstø i Rogaland, som skal tilføre kraft fra land til både Johan Sverdrup og de omkringliggende feltene Edvard Grieg, Ivar Aasen og Gina Krog. Det er en formidabel satsing, og jeg tror mange husker skepsisen som var en del av denne debatten i sin tid. Noen mente at elektrifisering bare ville føre til økte utslipp utenfor Norges grenser, og på Haugalandet fryktet vi at regionen rett og slett ikke hadde nok kraft til framtidige kraftkrevende prosjekter. Det skal vi ha, ifølge Statnett, som også er i gang med å planlegge ny kraftledning til området, nettopp med tanke på det behovet som regionen har framover.

Johan Sverdrup ble koblet til strømforsyning fra land allerede i oktober i fjor, men kraft fra land skal dekke hele kraftbehovet til de nevnte feltene fra 2022, når fase 2 av Sverdrup-feltet er klart. Det betyr at vi reduserer utslippet av klimagasser med 80–90 pst. sammenlignet med en standard utbygging med gassturbiner.

Vi skal også følge opp et anmodningsvedtak som omhandler oljeomlasting i Finnmark, som en følge av behandlingen av saken om Johan Castberg-feltet i fjor. Det er en proposisjon som tar for seg to saker, hvor begge er viktige for mennesker som trenger arbeid og inntekt for å ivareta seg selv og sin familie, for dette dreier seg jo også om det – hva folk skal leve av, og hvordan vi skal ivareta velferden vår.

Produksjonen ute på Johan Sverdrup-feltet er ventet å starte opp allerede i år, og med de ressursene vi forventer å ta ut i løpet av hele feltets levetid, er det vårt viktigste industriprosjekt i Norge de kommende 50 årene. Det er ventet inntekter til staten og samfunnet på mer enn 900 mrd. kr i denne perioden, og dette er penger som landet Norge bruker til å opprettholde skoler, sykehus, politi, kollektivtransport og veibygging. Ja, dette er penger som er med på å ivareta dagens velferdsordninger for oss som er så heldige å få bo her. Dette er også penger som gjør oss i stand til å drive videre med forskning og teknologiutvikling, som er helt avgjørende for bl.a. å redusere utslippene fra petroleumsindustrien og for å kunne utvikle og omstille oss til grønnere næringer.

Ja, vi vet at oljen skal avta, men den skal ikke stoppes i morgen, og vi trenger både arbeidsplassene og inntektene som denne næringen gir oss, i mange år ennå. Derfor er det fremdeles viktig at nye felt blir oppdaget, og at nye produksjonsfelt etableres. I den forbindelse vil jeg også framheve viktigheten av forutsigbarhet omkring leterefusjonsordningen, som siden den ble innført i 2005, har ført til økt leteaktivitet, og det er antakelig også denne ordningen som har gjort at Johan Sverdrup ble oppdaget. Jeg er veldig glad for at ESA nylig har bekreftet at leterefusjonsordningen ikke er selektiv. Det er en ordning som er tilgjengelig for alle selskaper, på lik linje, og den innebærer ikke statsstøtte.

La meg også kommentere punkt IV i komiteens tilråding, som ber om en uavhengig evaluering av konkurransesituasjonen på norsk sokkel. Dette punktet støttes ikke av regjeringspartiene i denne sammenheng, men vi viser til utredningen av konkurransesituasjonen på norsk sokkel og framtidsutsiktene for norsk leverandørindustri, som ble omtalt i årets statsbudsjett.

Når det gjelder oljeomlasting i Finnmark og Stortingets anmodningsvedtak om muligheten for en nedskalert terminal på Veidnes, har vi stor forståelse for det løftet som folk i Finnmark følte de ble gitt, og vi avventer et beslutningsgrunnlag som skal komme her.

Vi må ikke glemme hva oljenæringen har betydd for det norske folket, hvilken fantastisk velstandsreise vår generasjon har fått være med på. Det har bidratt til utslipp som vi ikke kunne forutse den gangen, men i det videre skal også denne næringen være en del av løsningen for å redusere utslippene – ikke bare i Norge, for det gjør oss også i stand til å bidra til reduserte utslipp i resten av verden.

Sandra Borch (Sp) [15:44:18]: Som flere her har vært inne på, er dette et stort prosjekt, faktisk det største industriprosjektet i Norge på tiår. Jeg vil først si at det brede politiske flertallet som i nærmere 50 år har stått samlet bak mål og rammebetingelser for næringen, har gitt oss stabile og forutsigbare forhold som Norge i dag nyter veldig godt av. Forutsigbarhet blir også framover viktig for å sikre næringen inn i framtiden, ikke minst i en tid der olje- og gassnæringen skal igjennom en betydelig omstilling til lavutslippssamfunnet.

Det er viktig at næringen fortsatt tar ansvar og er ledende i arbeidet med å produsere olje og gass med et lavt karbonavtrykk og lave utslipp, samtidig som vi må bidra til å stille krav til næringen om at de stadig må utvikle ny teknologi som bidrar til mindre utslipp. Det vil være avgjørende både ut fra et kostnads- og konkurranseperspektiv, og for at norsk olje og gass forblir relevant som energileverandør i årene som kommer.

Et eksempel på en slik utvikling av teknologi er karbonfangst og -lagring. Å lykkes med det er en forutsetning for at vi skal lykkes med å begrense den globale oppvarmingen. Norge tok tidlig en lederrolle på dette området og er unikt posisjonert til å bli ledende innenfor denne teknologien, som også har et stort potensial for nye arbeidsplasser og et stort potensial internasjonalt.

Senterpartiet er bekymret for at regjeringen gjentatte ganger har skapt forsinkelser for prosessen og usikkerhet om gjennomføringen av CCS-prosjektene. Om Norge fortsatt skal ha en lederrolle i utviklingen av disse prosjektene, er det avgjørende at vi får en tydelig og forutsigbar prioritering fra regjeringens side av disse prosjektene.

For Senterpartiet er det også viktig at vi stiller krav om at næringen bidrar til å skape flere lokale arbeidsplasser, særlig i Nord-Norge. Derfor vil det nå i det videre arbeidet være viktig å prioritere en terminalløsning på Veidnes i Finnmark. Vi ser fram til at Stortinget får en sak til behandling om nettopp dette, slik som proposisjonen varsler. Det vil derfor være avgjørende med en rask og ryddig saksbehandling fra regjeringens side i denne saken, samt at man følger opp Stortingets mål om at «senest ved etablering av flere produserende felt i Barentshavet må disse sees i sammenheng med Johan Castberg og bygging av en ilandføringsterminal på Veidnes i Finnmark».

Lars Haltbrekken (SV) [15:47:28]: Den 22. mars tok 40 000 skoleelever til gatene for langt større kutt i utslippene av klimagasser. Ungdommen finner seg ikke lenger i at generasjon på generasjon med voksne ødelegger deres framtid. Mange politikere, også i denne sal, hyllet ungdommens engasjement. Et av skoleungdommens krav var stans i nye tillatelser til oljeindustrien. Grunnen er åpenbar: For det første har verden funnet for mye fossil energi til at alt kan brennes. Da vil den globale temperaturen stige kraftig, og klimakrisen vil være et faktum. For det andre har ingen annen næring hatt en så kraftig vekst i sine utslipp som den norske olje- og gassindustrien.

I årene som har gått siden vi fikk de første alvorlige advarslene fra verdens fremste klimaforskere, har utslippene fra den norske oljeindustrien økt med nesten 80 pst. Det å sette i gang tiltak nå som forlenger oljealderen, er å gamble med framtiden, og det er å inngå et veddemål mot at verden når sine klimamål. Det er dessverre det flertallet i denne sal er villig til å gjøre. De gir de klimastreikende ungdommene klapp på skulderen, men snur ryggen til så snart de kommer med sine krav.

Det var en stor seier da vi for noen år siden fikk gjennomslag for elektrifisering av Johan Sverdrup og de andre feltene i området, men skal vi klare å kutte utslippene nok til å unngå en svært alvorlig klimakrise, holder det ikke å gjøre oljeutvinningen litt renere. Vi må over på de fornybare energikildene.

Men jeg øyner håp, for jeg tror at oljedebatten i Norge nå kan få en ny vår. I alle fall når vi nå på rød-grønn side har ryddet unna spørsmålet om oljevirksomhet utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja, kan vi for alvor ta tak i andre viktige sider ved den norske oljepolitikken, som spørsmålet om hvor gunstige økonomiske ordninger oljeindustrien skal ha. I en tid da stadig flere land jobber for å fri seg fra fossil energi, må vi innse at den store gullalderen for oljeindustrien er på hell. Fossil energi må bli – og vil bli – mindre lønnsomt når verden nå jobber for å nå sine klimamål.

Det går i dag en heftig diskusjon om norsk oljeutvinning, bl.a. i våre nordligste områder. Mange av oss våknet i dag til nyheten om miljøaktivister som tok seg opp i en leterigg som ligger utenfor Hammerfest i Finnmark. De protesterer – med god grunn – mot Norges planer om oljeutvinning stadig lenger nord. Også på den andre siden av kloden protesteres det mot norske selskapers oljetørst. Equinors planer om oljeboring i det som omtales som Australias Lofoten, har møtt svært store protester. Hvis vi ikke lytter til de klimastreikende ungdommenes krav, kommer vi til å se mer av dette også framover.

Med det tar jeg opp det forslaget som SV har sammen med Miljøpartiet De Grønne.

Ketil Kjenseth (V) [15:51:25] (komiteens leder): Jeg er veldig glad for at vi har en fornyet debatt om energi i Norge. Men at rød-grønn side er helt enige om den energien, har vi sett mange eksempler på at de ikke er, bare i løpet av det siste året. Det har vært stor debatt om utenlandskabler, det er stor debatt nå om vindmøller. Så vi må få dette til å balansere og gå i hop. Det betyr at vi skal ta ned og fase ut en olje- og gassvirksomhet som – som representanten Haltbrekken sier – er for stor internasjonalt, men vi må også hensynta en situasjon der norsk økonomi i stor grad hviler på olje- og gassøkonomi.

Som representanten Sandra Borch var inne på: Dette er også en debatt om hvor i Norge man skal få en del av godene. Vi har også en debatt om distriktene i Norge. Senterpartiet synes at det investeres for mye i sentrale strøk, men her er det jo Hammerfest, Harstad og den nordlige delen av Nord-Norge som får effektene av de store investeringene som skjer her.

Så må vi selvfølgelig hensynta det de unge til stadighet minner oss på: Vi må bruke færre fossile ressurser, og vi må ta i bruk flere fornybare.

Men Norge er også innehaver av en gul ledertrøye når det gjelder elektrifisering. Vi har brukt 15 år på å nå dit vi er kommet når det gjelder elbilpolitikken, og for første gang er en elbil den mest solgte i Norge. Nå er vi i ferd med å gjøre det samme innen grønn skipsfart. Men vi gjør faktisk også det samme med sokkelen – vi elektrifiserer mye av norsk sokkel. Det er for Venstre en etappeseier at vi nå får elektrifisert Johan Sverdrup-feltet, men etter hvert også feltene Edvard Grieg, Ivar Aasen og Gina Krog. I tillegg har vi fått en klimarisikoutredning som viser at staten også økonomisk må ta mindre risiko. Det er ikke bare klimaet som er utsatt for en betydelig risiko i den aktiviteten vi holder på med. Fossil energi skal ut av oljefondets investeringer. Får vi også gjort noe med Snøhvit-feltet og får erstattet energiforsyningen til Sleipner, har vi gjort store kutt over tid.

Det ligger også muligheter i å bruke den kunnskapen vi har fra olje og gass, over i ny, grønn industri, som havvind, som også kan være med på en ytterligere elektrifisering av sokkelen, og som er en storstilt industriell oppbygging, med kunnskap fra olje- og gassektoren.

Så vil det ikke være sånn framover at «stabilt» betyr «uten endringer». «Langsiktighet» betyr ikke alltid «som det er nå». Så det å anerkjenne petroleumsnæringen som en av de viktigste næringene i Norge betyr ikke at den får leve uten innblanding av krav. Det er jo det vi holder på med her i dag, å stille stadig nye krav for å omstille og utvikle en sektor, mens vi også utvikler andre og skaper erstatninger.

En dimensjon som ikke har vært nevnt her, er den geopolitiske. Barentshavet er av stor interesse for Norge – det å være til stede i et område hvor det åpner seg stadig nye muligheter, dessverre også litt basert på klimaendringene, der det dukker opp på havbunnen og under isen stadig nye ressurser å ta i bruk. Det er viktig at vi hevder våre interesser også i de områdene, og at vi, i samarbeid med Russland, kan utvikle ny miljøvennlig, klimavennlig, teknologi, og ikke stille oss på sidelinjen i en framtid hvor noen kan ta til seg av ressurser som kommer til syne.

Den innovasjonen som vi utvikler, har vi tatt i bruk i stadig nye sektorer, og det må vi fortsette å gjøre til vi har bygd nye fornybare industrielle løsninger, og også å ta dem i bruk i andre sektorer, som helse, bl.a., som vi nå har sett gode overganger til.

Det er også en gryende debatt om skatteregimet og leterefusjonsordningen. Det er klart det er et paradoks at gassturbiner ligger inne i ordningen, mens havvindturbiner ikke gjør det. Så vi har noe å gå løs på i framtida for å sikre at de virkemidlene spiller sammen. Men vi har en trackrecord og en cv som viser at vi tar stegene videre, og at vi holder hastigheten fram til 2030.

Tore Storehaug (KrF) [15:56:41]: Det er to store utbyggingar som vi no debatterer, i denne preposisjonen som ligg føre her. Dette er saker som har vore diskuterte i Stortinget mange gongar, og som det har vore stor merksemd rundt òg i andre settingar gjennom dialogen mellom storting og regjering tidlegare. Mykje av bakgrunnen for det er at dette er blant dei store elektrifiseringane som skjer på norsk sokkel, og at det kan kutte store utslepp, som det elles hadde blitt om desse installasjonane skulle ha vore drivne på gassturbinar.

Då Stortinget behandla første del av Johan Sverdrup-utbygginga, fatta ein eit viktig vedtak då ein den gongen, i oppmodingsvedtaket, sa at for Johan Sverdrup-feltet – i tilknyting til andre byggetrinn, som har planlagd oppstart seinast 2022 – skal det etablerast ei områdeløysing for kraft frå land som skal kunne dekkje heile kraftbehovet for felta Johan Sverdrup, Edvard Grieg, Ivar Aasen og Gina Krog.

Det er eit viktig vedtak, som sørgjer for at det her ligg til grunn ei stor elektrifisering. Seinare har det vore mykje merksemd rundt ein av dei installasjonane, nemleg Edvard Grieg-installasjonen. Der kjem det no fram av proposisjonen at det ikkje er nokon god grunn til ikkje å installere elkjelar, som betyr at ein òg kan få dekt varmebehovet med kraft frå land. Det er gode nyheiter. Det er viktig at ein jobbar skikkeleg med dette, slik at det blir fatta ei riktig avgjerd i rettshavargruppa. Equinor har allereie bestilt sine elkjelar, og på høyringa kom det fram at det er nok kraft og kapasitet til å kunne jobbe vidare med å innfri det vedtaket som Stortinget har gjort, og det må skje på ein god måte.

Det er òg spennande å sjå at det ligg felt i nær tilknyting til gamle gassturbinar som står og går, men der den elektriske løysinga som er vald til denne områdeløysinga, òg legg opp til at ein kan gjennomføre delelektrifiseringa, noko Equinor òg sa at det var nok kapasitet til, då dei møtte på høyringa til komiteen om denne saka. Det er godt nytt for norsk leverandørindustri, som har spisskompetanse òg på elkjel-sida.

Når det gjeld Johan Castberg-feltet, er det òg store forventningar og eit politisk driv i denne salen. Det handlar mykje om forventningane som operatøren sjølv har skapt til dei ringverknadene som denne typen utbyggingar skal gje. Dette handlar om å finne løysingar som er gode òg for Finnmark, og som viser at oljenæringa er i stand til å skape arbeidsplassar og verdiskaping òg lokalt. Statsråden har tatt gode grep, som eg opplever at ein er fornøgd med, ut frå dei vedtaka som Stortinget har gjort. Men ein er òg nøydd til å jobbe vidare på ein skikkeleg og god måte for å sørgje for at dei vedtaka som er fatta om etablering av seinare felt i tilknyting til Barentshavet, blir følgde opp på ein god måte.

Une Bastholm (MDG) [15:59:58]: Skal vi begrense klimaendringene til et nivå som vi kan leve med, må utslippene av klimagasser ned til null innen 2050. Skal vi klare det, må verden slutte å brenne kull, olje og gass. Så enkelt og så vanskelig er det. Ja, det er så vanskelig at det har blitt vanlig å hevde at det å pumpe opp norsk olje og gass bidrar til å kutte utslipp globalt. Og politikere i denne salen lener seg ukritisk til argumenter fra næringen selv for hvordan kloden vil trenge akkurat våre fossile reserver, de fossile reservene som vi har kontroll på, de fossile reservene som vi tjener penger på. Det er også herfra påstanden kommer om at hvis vi i Norge lar vår olje og gass ligge, vil andre land øke sin produksjon av mer forurensende energi, av mer skitten olje og til og med av mer kull.

Men det blir stadig mindre sannsynlig at mindre eksport av norsk gass vil øke produksjonen og forbruket av kull i årene framover. Tvert imot er det i dag sol og batterier, og også vind, som oftere er konkurransedyktig med fossil energi. Store deler av Europa sier også det motsatte av det norsk olje- og gassnæring nå sier. Ifølge en fersk studie bestilt av europeiske energiselskaper vil gassetterspørselen i Tyskland, Frankrike, Nederland, Belgia og Storbritannia falle så mye som 16 pst. de neste ti årene.

Men i dag kan vi egentlig la gassmyten ligge, for Johan Sverdrup-feltet inneholder nesten ikke gass. Det er nesten et rent oljefelt denne salen i dag jubler over at vi skal stikke sugerøret ned i. Her er det ingen tvil: Ti av Norges fremste samfunns- og ressursøkonomer publiserte i sommer en artikkel hvor de understreker at kutt i norsk oljeproduksjon helt tydelig vil føre til netto reduserte klimautslipp internasjonalt, også justert for eventuelt noe økt bruk av annen fossil energi.

For verden elektrifiseres. Man inngår ikke kompromisser med klimakrisen. Den er ikke en politisk aktør. Vi har med fysikk å gjøre. Skal vi kutte utslippene, skal vi hindre at ti millioner flere mennesker må legge på flukt, slik FN anslår i den siste rapporten, 1,5-gradersrapporten, som vi fikk servert i oktober, må vi utvinne og brenne mindre olje.

Johan Sverdrup er norgeshistoriens femte største oljefelt. Feltet vil produsere olje langt ut på 2070-tallet, anslagsvis så mye som 2,7 milliarder fat til sammen. Hvis den brennes, vil det gi et utslipp på ufattelige 1,3 milliarder tonn CO₂. Det tilsvarer 25 ganger Norges samlede årlige utslipp i dag, eller sagt på en annen måte: Det tilsvarer det årlige utslippet fra 650 millioner personbiler. Dette er utslipp som Norge må ta ansvar for. Derfor mener jeg at vedtaket i dag om å godkjenne utbygging av fase to av Johan Sverdrup-feltet er det største generasjonsranet som dette Stortinget gjør dette tiåret.

Den 22. mars streiket 40 000 norske ungdommer for en mer radikal klimapolitikk, med krav om å stanse nye prosjekter av oljeproduksjon. I morgen skal regjeringen møte representanter for skolestreikerne for å lytte. Men dagen før vedtar altså regjeringspartiene, Arbeiderpartiet og Senterpartiet det motsatte av det ungdommene ønsker, og det verden trenger. I dagligtale kalles sånn oppførsel hykleri.

Det største samfunnsprosjektet i Norge nå er omstillingen fra en oljesmurt økonomi til flere grønne arbeidsplasser. Den fantastiske økonomiske bufferen i denne overgangen som oljefondet har gitt oss, har vi fortsatt framover hvis vi bare sørger for å forvalte det fondet ansvarlig. Hvis utslippene skal være null i 2050, kan vi ikke bygge ut oljefelt som skal pumpe olje til 2070. Norge råder over disse fossile reservene. Det er vi som kan, og det er vi som må la dem ligge. Derfor sier De Grønne et klart og tydelig nei til videre utbygging av Johan Sverdrup.

Une Bastholm (MDG) [16:04:54]: Ja, jeg tar opp forslaget vi står alene om, forslag nr. 3.

Bjørnar Moxnes (R) [16:05:06]: Norge er verdens sjuende største produsent av petroleum, og det vi eksporterer av olje og gass, står for ti ganger høyere utslipp av klimagasser ute i verden enn alle våre utslipp her hjemme. Vi må la to tredjedeler av verdens kjente petroleumsressurser bli liggende i bakken skal vi unngå klimakatastrofe. Det er bakteppet for at Stortinget i dag tar stilling til om vi skal produsere olje og gass som gir utslipp som tilsvarer opptil 25 ganger de årlige norske utslippene. Når olje og gass fra Johan Sverdrup-feltet brennes, kan det gi utslipp på omkring 1,3 milliarder tonn CO₂. Vi skal ha en drift på 50 år på plattformen, altså mer enn 20 år etter at vi skal være et lavutslippssamfunn. Det borger for at vi ikke bør bygge ut flere oljefelt.

Utslipp av klimagasser har reelle konsekvenser her og nå. Mange kobler de store skogbrannene vi ser i landet vårt, til klimaendringene. Lengre perioder med tørke, mer underskog og mer vind øker faren for skogbrann, og kraftigere regnvær øker faren for flom, noe vi også har sett de siste årene. Kostnadene er store, selv om vi i Norge stort sett er så heldige at menneskeliv ikke går tapt i disse hendelsene. Men det er annerledes andre steder i verden. Brannstormene i land som Hellas, Portugal og USA tok i fjor mange menneskeliv. Antallet og kraften i stormer og regnfall med påfølgende flommer og jordskred øker i omfang. Siste halvår har minst tusen mennesker mistet livet etter flom på Filippinene, i Indonesia, i Italia og etter syklonen Idai med påfølgende flom i Mosambik, Zimbabwe og Malawi. Dette er situasjonen i dag, og med økte utslipp vil situasjonen bli mer dramatisk enn det vi allerede ser rundt oss.

Andre byggetrinn for Johan Sverdrup-feltet krever investeringer på over 40 mrd. kr. Vi burde i stedet investere i måter som reduserer klimagassutslippene, og som bygger framtidens arbeidsplasser. Disse investeringene vil kun være lønnsomme så langt inn i framtiden hvis verden og Norge mislykkes i å unngå klimakatastrofe. Vi kan ikke ha en politikk som legger til grunn at det vil kunne skje. Det er verken bra for klimaet eller for de arbeidsfolkene som betaler prisen når det ikke er så lønnsomt som mange analytikere i dag forespeiler.

Rødt mener at vi ikke skal bruke strøm fra land til norsk sokkel. Elektrifisering kutter utslipp fra produksjonen, men når den samme gassen selges, går det globale regnskapet i null. Det vil si at lavere utslipp i produksjonen ikke vil gi lavere utslipp når oljen og gassen forbrennes. Det at vi bruker milliarder på klimapolitikk som ikke reduserer utslippene globalt, mener vi er helt feil. Skal det elektrifiseres, må det skje med havvind, for å utvikle noe vi kan leve av også i framtiden, og som kan bli en viktig norsk eksportnæring.

Kraftkablene som skal forsyne oljeplattformene, svekker leveringssikkerheten til den norske industrien og dermed også grunnlaget for de næringene vi skal leve av den dagen oljealderen tar slutt.

Dagens regjering og Arbeiderpartiet later som om industripolitikk er det samme som fortsatt olje- og gassutvinning. Det er vi uenig i – sammen med de mange tusen som jobber i kraftkrevende industri, i næringsmiddelindustri og i andre viktige produksjonsbedrifter. De milliardene som brukes på å gamble på fortsatt klimakrise, burde heller gått til å bygge alternativene til dette gjennom å styrke de næringene vi allerede har, og bygge nye der kompetansen fra dagens petroleumsindustri kan utnyttes maksimalt.

Det er bakgrunnen for at Rødt kommer til å stemme imot andre byggetrinn for Johan Sverdrup. Hvordan vi heller vil bruke midlene, har vi sagt en del om i vårt forslag om en industriell grønn og rettferdig revolusjon, som kommer til behandling i Stortinget denne våren. Og med det som bakgrunn tar jeg opp Rødts to forslag til saken.

Statsråd Kjell-Børge Freiberg [16:10:03]: Funnet, utbyggingen av og den kommende produksjonen fra Johan Sverdrup-feltet er et nytt kapittel i vår oljehistorie. Utbyggingsfasen har gitt titusener av årsverk på fastlandet og bidratt til å opprettholde arbeidsplasser og kompetanse i Norges desidert største og viktigste næring. Første byggetrinn for feltet har produksjonsstart senere i år. Feltet vil stå for en stor del av oljeproduksjonen det neste tiåret. Det vil gi 900 mrd. kr i statskassen. I tillegg til dette kommer store inntekter og en betydelig sysselsetting i norske bedrifter i utbyggings- og driftsfasen. Feltet vil også produsere olje effektivt, med svært lave utslipp, inklusiv av CO₂.

Jeg vil takke saksordføreren og komiteen for en innstilling der et bredt flertall går inn for å godkjenne utbyggingsplanene, for Sverdrup er et fantastisk prosjekt. Det er det største industriprosjektet i Norge på tiår, med svimlende investeringer på om lag 140 mrd. kr. De nasjonale sysselsettingsvirkningene av bare utbyggingsfasen av Sverdrup-feltet er beregnet til mer enn 150 000 årsverk.

Store investeringer tas for å begrense utslippene på norsk sokkel. Med andre byggetrinn kommer også en områdeløsning for kraft fra land til feltene Johan Sverdrup, Edvard Grieg, Ivar Aasen og Gina Krog. I tillegg til at Sverdrup-feltet vil produsere med svært lave utslipp, vil områdeløsningen også bety betydelige utslippsreduksjoner fra feltene Grieg, Aasen og Krog i forhold til dagens situasjon, når de koples til. Områdeløsningen har tilstrekkelig kapasitet til å dekke hele kraftbehovet til disse fire feltene, men løsningen har også en tilleggskapasitet som kan gjøre det mulig å forsyne andre felt med kraft fra land. Det pågår nå en prosess mellom selskapene for å sikre en optimal utnyttelse av denne områdeløsningen. Som varslet i proposisjonen vil jeg holde Stortinget orientert om det videre arbeidet på dette området.

Sverdrup-utbyggingen og alle dens positive ringvirkninger er et resultat av en langsiktig, stabil og aktiv olje- og gasspolitikk ført av et stort flertall i denne salen, en politikk som legger vekt på forutsigbare rammebetingelser, tilgang til attraktivt leteareal og satsing på forskning og utvikling. Videre er det en politikk som bidrar til at aktiviteten på norsk sokkel fortsatt skal være ledende i verden på sikker og effektiv olje- og gassvirksomhet med lave utslipp, der vi legger til rette for at norsk leverandørindustri fortsatt skal være internasjonalt konkurransedyktig, og der det fortsatt skal være god sameksistens med andre brukere av havene, som f.eks. fiskeriene.

I forbindelse med Stortingets behandling av utbyggingsplanene for Johan Castberg-feltet i juni 2018 fattet flertallet to anmodningsvedtak knyttet til oljeomlasting i Finnmark. Olje- og energidepartementet stilte vilkår for godkjenning av Castberg-feltet knyttet til oppfølgingen av disse anmodningsvedtakene. Jeg har fulgt opp vedtakene i proposisjonen med utbyggingen av Sverdrup-feltets andre byggetrinn.

Equinor, som er operatør for Castberg-feltet, har siden sommeren 2018 studert alternative omlastingsløsninger for olje i Finnmark. Dette er et viktig prosjekt som det arbeides nøye med. Som jeg har sagt tidligere i denne salen, er det ikke blitt trukket noen konklusjoner ennå, og det er ikke vedtatt at det ikke skal bygges en nedskalert terminal på Veidnes. Studiene pågår fortsatt, og jeg vil holde Stortinget orientert om selskapenes videre utredningsarbeid.

Ingalill Olsen (A) [16:27:44]: Jeg viser til saken om utbygging og drift av Johan Castberg-feltet med status for olje- og gassvirksomheten, Innst. 368 S for 2017–2018. Vedtaket var helt klart – vedtak om endelig avklaring knyttet til drift av Johan Castberg-feltet skulle tilbake til Stortinget og avgjøres i det samme storting. Dagens innstilling svarer kun ut skip-til-skip og ikke en nedskalert terminal. Beslutningen knyttet til nedskalert terminal vil være klar i tredje kvartal. Det er svært viktig å slå fast at denne beslutningen skal tilbake til Stortinget for endelig avgjørelse. Det er Stortinget som skal ta stilling til hvordan Johan Castberg skal driftes. Det ligger verken til styrerommene eller til departementet å avgjøre en sånn sak.

Jeg vil minne forsamlingen om at daværende Statoil hadde en stor fest på Veidnes 12. februar 2013 for å feire at Johan Castberg skulle ilandføres der. Jeg var der. Jeg vet hvilken optimisme det brakte til Nordkapp kommune. Det er over seks år siden. Det er over seks år siden Statoil skapte forventninger i Finnmark, og det er ingen tvil om at befolkningen føler seg lurt. Dette må Stortinget ta på alvor. Holdningen til olje- og gassvirksomhet har endret seg dramatisk i Finnmark, ikke minst etter det vi har opplevd knyttet til brutte løfter. Det er det olje- og gassnæringen ved Equinor som har ansvar for.

Finnmark har ett krav til petroleumsnæringen: Denne virksomheten skal gi ringvirkninger i form av arbeidsplasser lokalt – arbeidsplasser. Arbeidsplasser blir det hvis det blir en terminal. Det forventer vi når ressursene hentes rett utenfor vår stuedør, og vi som bor langs kysten, bærer risikoen dersom noe skulle skje.

Arbeiderpartiet kommer til å følge saken til døra. Vi som er Finnmarks-representanter, kommer til å følge saken til døra. Og døra er her i Stortinget. Det er her partiene skal ansvarliggjøres og synliggjøre hva de mener om ilandføring fra Johan Castberg-feltet.

Marianne Haukland (H) [16:30:52]: I forbindelse med behandlingen av Prop. 80 S for 2017–2018 Utbygging og drift av Johan Castberg-feltet med status for olje og gassvirksomheten våren 2018 og Innst. 368 S for 2017–2018 fattet Stortinget anmodningsvedtak 890 og 891 om oljeomlasting på Veidnes i Finnmark. Disse anmodningene ble det orientert om av regjeringen i Prop. 41 S for 2018–2019, som vi behandler i dag.

Selskapene har selv identifisert tre alternativer som har vært gjenstand for utredninger:

1. skip-til-skip-omlasting i Sarnesfjorden/Kåfjorden

2. skip-til-skip-omlasting i Sarnesfjorden ved bruk av et oppankret lagerskip

Stortinget er nå orientert om at selskapene har konkludert med at det ikke skal arbeides videre med noen av alternativene for frakt av råolje til Sarnesfjorden for omlasting til skip. Da er man i denne saken kommet litt nærmere en konklusjon, som det er forventet at selskapene skal ta i tredje kvartal 2019.

Jeg ønsker å vise til at flertallet i komiteen mener at utredningen om en nedskalert terminal er i en tidlig fase, og at det er dette det skal jobbes videre med. Ingen av alternativene som er blitt utredet, er blitt ansett å være samfunnsøkonomisk lønnsomme. Her ønsker jeg å henvise til anmodningsvedtak 891, som sier:

«Beslutningen skal bygge på hensyn til god ressursforvaltning.»

Til dette punket ønsker jeg å komme med en oppfordring til selskaper som ønsker å etablere seg i Barentshavet og i Finnmark: Det er de færreste av utbyggingene som er samfunnsøkonomisk lønnsomme. Likevel er det god ressursutnyttelse å investere på en måte som sikrer at lokalbefolkningen er positiv til bransjen, og at lokale ringvirkninger sikres på en god måte.

Olje- og gassnæringene har store rekrutteringsutfordringer blant unge og er ikke lenger førstevalget til nyutdannede. Da er det lurt å spørre seg om hvordan investeringsbeslutningen vil påvirke denne realiteten for ungdommer i Nord-Norge.

Jeg ønsker å oppfordre til en ressursforvaltning som gir ringvirkninger og tillit til bransjen som helhet. Tilliten er forvaltet av selskapet Equinor i denne saken. Selskapet har allerede lovet lokalbefolkningen en betydelig utbygging og har nytt godt av den godviljen et slikt løfte har gitt. Løftebrudd vil i sterk grad gi tilsvarende motvilje og negativitet til bransjen i sin helhet. Selv om det er selskapet som ene og alene har ansvaret i denne saken, er det i flertallets interesse at oppslutningen om bransjen ivaretas.

Jeg vet at oppbyggingen av aktiviteten i Barentshavet er i en tidlig fase, men planer som styrker infrastrukturen, vil også sikre lønnsomheten på sikt.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [16:33:58]: For klimaet er det ingen jubeldag når oljeindustrien nok en gang får tilslutning til nye investeringer og nye klimagassutslipp. Norge er en stor eksportør av klimagassutslipp, og det er et tungt ansvar som hviler på oss. Men selv om de største utslippene kommer fra bruken, må vi også ta ansvar for produksjonen. Oljeindustrien står for 28 pst. av norske klimagassutslipp, og siden 1990 har utslippene fra næringen økt med 78 pst. Det har vært den store driveren for økningen i norske klimagassutslipp. Og når folk flest må omstille seg, er det et tankekors at denne rike næringen nesten har doblet sine egne, store utslipp. Derfor tillater jeg meg å juble lite grann i dag, for det blir ren kraft fra land og ikke forurensende gassturbiner.

Fra 2011 og de første funnene på Utsira-høyden har jeg jobbet for elektrifisering av disse feltene, og det har ikke hele veien vært en så stor enighet om en slik utbyggingsløsning som det kan høres ut som her i salen i dag. Helt fra starten av gikk oljeselskapene sterkt imot elektrifisering, og med oljeselskapene fulgte det ene partiet etter det andre. Derfor er vedtaket fra 2014, som kom på bakgrunn av et forslag fra SV, og det vedtaket vi skal fatte senere i dag, ikke bare viktig fordi det gjør at vi unngår klimagassutslipp. Det er også viktig fordi det viser at miljøbevegelsen og Stortinget kan tvinge gjennom utbyggingsløsninger som er bedre for klimaet, og som oljeselskapene selv ikke ønsker.

Oljeselskapenes motstand har vi sett bl.a. når det gjelder løsningen for Edvard Grieg-feltet, og derfor er det viktig at vi har vedtatt at Edvard Grieg-feltet skal få kraft fra land uavhengig av hva oljeselskapet Lundin måtte mene. Departementet sier at det ikke er noe i veien for at det skal skje, og det forventer jeg i grunnen at de følger opp.

Representanten Kjenseth sa at vi elektrifiserer mye av norsk sokkel, men dessverre gjør vi ikke det. Det er heller et fåtall av norske felt som får kraft fra land. Vi snakker vel om rundt åtte, og da tar jeg med feltene på Utsira. Enda færre av dem som er elektrifiserte, er det fordi oljeselskapene valgte det selv. Konklusjonen av de tallene kan bare være at virkemidlene i dag ikke er gode nok. CO2-prisen er ikke høy nok til å utløse elektrifisering. Det trengs politisk styring og politiske vedtak.

I 2011 var det få som trodde det var mulig å tvinge igjennom kraft fra land til hele Utsira-høyden. Jeg tror vi var en håndfull mennesker. Men vi klarte det – i godt samarbeid mellom miljøbevegelsen og partier på Stortinget. Så da skal vi alltids klare å få vedtatt nye klimakrav til landets mest forurensende næring også framover.

Torstein Tvedt Solberg (A) [16:37:04]: I dag er det en stor dag. Vedtaket om utbygging av fase to av Johan Sverdrup-feltet vil bety arbeid og aktivitet langs hele kysten. Leverandørindustrien vil få sårt tiltrengte oppdrag, som Aibel i Haugesund, som under oljekrisa måtte gi opp flere hundre ansatte, men som nå har arbeid med utbyggingen av Johan Sverdrup-feltet. Sommeren 2017 hadde jeg selv sommerjobb en uke på Aibel og fikk se på nært hold ringvirkningene av utbyggingen, og ikke minst fikk jeg høre fra dem som jobbet der, hvor viktig denne aktiviteten er. På Rosenberg Verft i Stavanger gikk en kollektivt ned i lønn for å berge flest mulig arbeidsplasser og unngå at kolleger måtte bli oppsagt.

Optimismen på både Rosenberg og Aibel er to gode eksempler på stemningen på Vestlandet akkurat nå. Vi har vært igjennom en oljekrise der tusenvis mistet jobben, der det ikke var nye jobber å gå til, og der langtidsledigheten fikk lov til å bite seg fast. Men nå lysner det i horisonten, optimismen er tilbake, og nye stillinger lyses ut. Optimisme er bra, nye prosjekter er bra, vedtak om elektrifisering er bra – alt dette har brede flertall bak seg i denne salen.

I tillegg til dette mener Arbeiderpartiet at Stortinget nå må stille seg spørsmålet om hvordan det ser ut på norsk sokkel etter oljekrisa. Hvordan er konkurransesituasjonen? Hvordan har kuttrundene påvirket de ulike leddene i næringen? Og hvordan påvirkes sokkelen av Equinors mer dominerende rolle? Dette blir dessverre blankt avvist av regjeringspartiene når vårt forslag om en uavhengig evaluering i dag blir nedstemt.

Når jeg i tillegg hører representantene fra Høyre og Fremskrittspartiet her i dag, blir jeg litt overrasket. Jeg synes det er urovekkende om Stortinget skal bli redusert til kun å opptre som en heiagjeng for regjeringa, på tross av de mange og ulike problemstillingene som i dag tas opp. For eksempel har Kristelig Folkeparti, som var med på å dra opp debatten om konkurransesituasjonen på sokkelen, tydeligvis abdisert.

Det overrasker meg spesielt at regjeringa så arrogant avviser bekymringene og advarslene som kommer fra leverandørindustrien, offshore-rederiene og fagforeningene. Norsk sokkel er ikke en konstant, den er hele tida i forandring, og det er vår plikt – fra Stortinget – å følge med og følge opp med de riktige tiltakene.

La meg bare ta noen få eksempler på de endringene som har skjedd de siste årene: Flere av de store utenlandske aktørene har trappet ned i Norge. Dette påvirker selvfølgelig konkurransen. Vi har hørt meldinger om at Equinor betaler så dårlig at offshore-rederiene heller lar fartøy ligge til kai enn å ta jobbene, og fagforeningene er bekymret for dårligere arbeidsforhold.

I tida etter oljekrisa har vi vært ekstremt opptatt av å spare inn og kutte kostnader. Det har vært riktig, men i heiaropene etter kostnadskutt synes jeg at regjeringa har glemt viktigheten av samfunnsansvaret og hvor viktig bransjen er for leverandørindustrien og arbeidslivet i Norge. Derfor er det synd at vårt forslag i dag ikke får flertall.

Ruth Grung (A) [16:40:12]: Jeg fortsetter med røsten fra Vestlandet – fra industrien og fra oss som er vant til å se plattformene langs kysten vår.

900 mrd. kr er det beregnet at Johan Sverdrup-feltet vil tilføre det norske samfunnet. Vi trenger inntekter for å opprettholde velferdssamfunnet. For havbruksnæringen, som kanskje er den nye næringen, tok det 40 år å komme opp på det nivået som den er på i dag. Vi trenger økonomiske muskler for å klare å utvikle ny teknologi for å møte endringene som vil komme fordi oljeindustrien gradvis vil bli bygd ned. Vi trenger pengene til f.eks. å utvikle karbonfangst og -lagring – en utrolig dyr investering. Der er Norge ledende globalt når det gjelder å få det til, men vi trenger økonomi til å utvikle det videre. Vi trenger også kunnskapen fra petroleumsnæringen med tanke på å utvikle ny teknologi. Og så er det et tankekors at vår produksjon står for 2 pst. av verdens oljeproduksjon.

Klimautfordringene er globale, og vi ser stadig vekk noen, og nå seneste kineserne, som investerer i nye kraftverk basert på kull i u-land. Vi ser hvordan produksjonen økes i verden knyttet opp mot andre kilder enn det som parallelt utvikles, som er framtidens energikilder. Men det tar tid, og Norge skal ha ambisjoner om å få det til. Derfor tror vi at noe av det viktigste vi gjør, er nettopp å stille strenge krav til vår egen produksjon. Vi har gjort det ved å stille krav om CO₂-avgift siden 1991, vi gjør det også ved at vi er en del av det europeiske kvotesystemet, vi gjør det med elektrifisering, vi gjør det med HMS-regler, og jeg håper også vi gjør det nå med tanke på lokal forankring og verdiskaping i Finnmark.

Jeg vil også ta opp det siste temaet som min kollega Tvedt Solberg tok opp. Vi får stadig vekk tilbakemeldinger fra leverandørindustrien, fra rederier og fra supply-båter om at Equinors ledende posisjon virkelig er utfordrende for å utvikle resten av industrien, skape arbeidsplasser osv. Jeg håper inderlig at ministeren tar ansvar og er i dialog med Equinor når det gjelder å stille krav, sånn at de bidrar positivt til å utvikle resten av den store klyngen vi har, spesielt rettet inn mot maritim sektor. Og så en liten tanke til Finnmark – de fortjener å få lokale arbeidsplasser i en industri som de har ventet lenge på.

Stefan Heggelund (H) [16:43:17]: Når folk som ikke sitter på Stortinget, og som ikke skriver merknader til daglig, leser merknader, spesielt i saker som omhandler petroleumsnæringen, gir det nok rom for å stusse litt – egentlig også for oss som jobber med dette og skriver merknader – når man ser hvordan Miljøpartiet De Grønne og SV velger seg ut hvilke merknader de skal stå i, og hvilke de ikke skal stå i, for å vise at de overhodet ikke har noen sans for norsk petroleumsnæring eller dem som har sitt daglige virke der, f.eks. i denne saken. Miljøpartiet De Grønne vil ikke være med på en merknad om at næringen skal søke nye muligheter for å redusere egne utslipp, men det er greit for SV. Ingen av dem tror riktignok at det kan ha noe å si for næringens konkurransekraft internasjonalt. SV vil ikke være med på en merknad om at vi har strenge regler for helse, miljø og sikkerhet, og de vil ikke være med på at vi skal være verdensledende på HMS i framtiden, men det er greit for Miljøpartiet De Grønne. Som vi husker, var ingen av dem for Johan Castberg-feltet, men begge partiene vil ha ilandføring. Det er altså slik at for å kunne ilandføre må man ha noe å ilandføre. Jeg er glad for den holdningen statsråden og regjeringen viser til de anmodningsvedtakene som vi gjorde i forbindelse med det.

Basert på den enigheten som vi hadde her på Stortinget da vi behandlet første byggetrinn på Johan Sverdrup-feltet, vil det komme investeringer på 14 mrd. kr som vil kutte 625 000 tonn CO₂ hvert eneste år. Og det er bare fra Sverdrup-feltet. I tillegg vil det komme utslippsreduksjoner fra feltene Edvard Grieg, Ivar Aasen og Gina Krog. Så må man spørre seg: Hvilke andre land med en petroleumsnæring er det som stiller slike krav, og i hvilke andre land med en petroleumsnæring er dette mulig å få til? Det viser at vi tar verdens energibehov på alvor, at vi tar de ansatte i næringen på alvor, og at vi tar klimaendringene på alvor. Til det siste mener jeg det er verdt å ha med seg en annen merknad som SV og Miljøpartiet De Grønne står sammen om alene, nemlig at de er åpne på at verden fortsatt kommer til å trenge olje og gass – de vil bare ikke at det er Norge som skal produsere den, men at andre land skal gjøre det. Er det den mest klimavennlige løsningen for å bekjempe global oppvarming? Dette skriver de til tross for at næringen på vår sokkel viser evne og vilje til å omstille seg og kutte utslipp. Det er et paradoks.

Lars Haltbrekken (SV) [16:46:33]: Åpenhet om miljøfaglige råd i forbindelse med oljeutbygginger er svært viktig, og var noe av det den rød-grønne regjeringen fikk gjennomført da den tiltrådte i 2005. Nylig kom Riksrevisjonen med en rapport om olje og miljø. Her blir bl.a. Olje- og energidepartementet kritisert for manglende åpenhet om sine vurderinger av de miljøfaglige rådene som innhentes. Jeg håper derfor at olje- og energiministeren bruker denne debatten til å fastslå at OEDs vurderinger av de miljøfaglige rådene skal bli offentlige.

Så en stemmeforklaring. SV kommer til å stemme imot Rødts løse forslag i denne saken. Vi er for offshore vindkraft. Vi er også for å bruke offshore vindkraft til å kutte utslipp av klimagasser, men vi kan ikke vente med å kutte utslipp av klimagasser til vi har etablert offshore vindkraft. Det er også feil, som representanten Moxnes sa tidligere i debatten, at elektrifisering av norsk sokkel ikke kutter utslipp. Selvsagt gjør det det.

Utslippene fra sokkelen kommer fra svært ineffektive gassturbiner. Selv om gass ikke er en del av løsningen på klimatrusselen, må vi være enige om at så lenge vi bruker gass, skal den brukes mest mulig effektivt. Vi skal sløse minst mulig med den. På sokkelen sløses det i dag masse med bruken av gass.

Rødts forslag vil derfor gi oss økte utslipp av klimagasser i mange år framover. Siden SV er et parti som tar klimakrisen på alvor, vil vi kutte utslippene, og vi vil stemme mot forslag som øker dem.

Geir Adelsten Iversen (Sp) [16:48:48]: Jeg skal komme litt inn på det jeg tok opp i replikkvekslingen med ministeren. Beredskap er noe alle kjenner til at man må ha. Beredskap er viktig. Vi vet at under Goliat-utbyggingen var det ikke god nok beredskap. Men det ble sagt at man måtte få Stortinget med på å utvikle bedre beredskap. Oljeselskapet var for så vidt klart, men Stortinget var det ikke. Det er et paradoks her: Vi har altså ikke god nok beredskap, og vi opererer i noe av det mest sårbare som er i verden – de beste fiskefeltene i hele Europa finnes i dette området. Både sei, torsk og hyse gyter der. Likevel gambler vi med det.

Goliat ville man ha på land, men det ble altså bøyelasting. Det ble få arbeidsplasser i Finnmark. Akkurat det faktumet må man ikke glemme, for det var det som faktisk skjedde. Man hadde en voldsom sak – man skulle overbevise folk i Finnmark om at nå ville det bli masse arbeidsplasser. Leverandørindustrien skulle komme. Kristelig Folkepartis og Høyres representanter, iallfall den ene av dem, var inne på dette med forventninger som ble skapt i Finnmark, og at Equinor har skapt disse forventningene. Det er utrolig viktig at man nå følger opp dette. Jeg tror ikke folk i Finnmark nok en gang vil akseptere at man ikke får noe igjen.

Det har vært snakk om at man skulle ha bøyelasting også i dette tilfellet. Jeg tror ikke folk i Finnmark vil akseptere bøyelasting, iallfall ikke hvis det blir skip-til-skip-lasting. Da må man iallfall sørge for at man har kaverner på land, slik at det blir gjort på en ordentlig måte.

Hva slags arbeidsplasser er det vi skal få? Ministeren sa at vi skulle få 450 arbeidsplasser i Finnmark. Jeg har lyst til å høre litt mer om det.

Ketil Kjenseth (V) [16:52:04]: Det ligger ikke i en liberal sjel å tvinge for mye. Men representanten Kaski har rett i at vi er nødt til å skape incentiver og virkemidler som gjør at vi drar oljesektoren i en grønnere retning, og det har Venstre, SV og Kristelig Folkeparti gjort. I det skjæringspunktet har vi skapt den offensive energipolitikken. Særlig når det er mindretallsregjering, skapes mulighetene.

Jeg må påpeke spriket mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet her, og det SV på den andre siden står for. Men som representanten Haltbrekken også trakk opp: Rødt foreslår noe helt annet. Det er et betydelig sprik på venstresiden som ikke skaper den tvangen som representanten Kaski er ute etter. Jeg oppfordrer SV til å bli med på å jobbe videre med de incentivene og den elektrifiseringen som vi nå ser skje. Jeg sa ikke at vi har gjort det. Vi er i gang, og det skjer. Fra 2014/2015 og framover er det Venstre, med en samarbeidsavtale med regjeringspartiene, som har drevet fram mye av det, som også har vært SVs ønsker.

Jeg sa det har tatt 15 år å komme dit vi er med elbilpolitikken, og det vil ta noen år til å komme dit vi vil med sokkelen. Men vi er i gang, og så må vi jobbe videre med incentivene. Som jeg påpekte i mitt innlegg, er det et paradoks at gassturbiner er inne i oljeskatteregimet, mens vindturbiner ikke er det. Det sier noe om hva vi har å jobbe med framover. Vi må jobbe med disse incentivene og virkemidlene som gjør at olje- og gassektoren må bli med på det skiftet som vi ønsker.

Representanten Bastholm nevner ikke hydrogen, som er en annen stor industriell mulighet vi har, bl.a. knyttet til gassektoren. Hun nevner ikke pensjoneringen av eksisterende felter. Norge byggier jo ned olje- og gassproduksjonen i forhold til den internasjonale produksjonen. Vi har vært oppe på en andel på 2,5 pst. På ganske kort sikt vil vi gå under 2 pst. og ned mot 1,5 pst. Vi er på nedtrapping.

Det er viktig at vi bruker det tidsvinduet til å redusere vår egen, altså statens, risiko knyttet til olje- og gassektoren, utvikler virkemidlene og incentivene som skal føre oss over i en ny energiforsyning og evner å utvikle dem. Samtidig må vi ikke bygge oss ned for raskt slik at økonomien glipper underveis. Vi er i god rute til å greie dette, og jeg oppfordrer SV til å bidra konstruktivt i forhandlingene.

Terje Halleland (FrP) [16:55:18]: Jeg ønsker å takke for en god debatt så langt. Jeg synes det er veldig betryggende at et såpass solid flertall stiller seg bak vedtaket i dag.

Det er ikke til å komme fra at en legger merke til at veldig mange snakker om klimautfordringene ifra denne talerstolen. Det er en viktig problemstilling og viktig å ha med seg i denne debatten vi har om olje og energi, men det strutter liksom ikke av optimisme ifra dem som har ordet og snakker om klima. Det framstilles som at Norge er problemet. Og Norge har stor innflytelse, men jeg føler nok at Norges betydning gjerne blir litt overdrevet.

Norge tar ansvar. Vi gjør det gjennom Parisavtalen, vi gjør det gjennom avtaler vi nå inngår med EU, vi har deltatt i kvotepliktig sektor i mange år allerede, og vi skal innfri tøffe krav. Vi er midt oppe i en omstilling. Vi gjennomfører, bl.a. saken i dag, elektrifisering av sokkelen. Vi elektrifiserer – elbiler og kollektivtrafikk. Vi gjennomfører programmer på grønn skipsfart. Og vi bruker store ressurser på CCS og generell teknologiutvikling.

Det er et enkelt budskap å si at vi bare må legge ned, eller fase ut, arbeidet og aktiviteten på norsk sokkel. Men er det så enkelt? Energimiksen i verden i dag er 80 pst. fossil. Verdens befolkning øker med 80 millioner hvert år – et Tyskland hvert år. Verdens bilpark består i dag av cirka én milliard biler, tre millioner av disse er elektriske.

Ja, vi er i gang, og vi holder på å jobbe med store endringer. Men vi må bruke tid, og vi må gi oss selv en mulighet uten å rive ned hele velferdssamfunnet vårt.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [16:58:01]: Representanten Heggelund snakker om paradokser, men er det noen som virkelig står for de store paradoksene i denne saken, er det jo Høyre. Vi hører altså Høyres miljøpolitiske talsperson skryte av at vi vedtar kraft fra land til Utsirahøyden, men på Castberg er det helt greit at vi ikke har kraft fra land og ikke skal kutte de utslippene. Motstanden som Høyre utviste mot at vi i det hele tatt skulle ha kraft fra land til Utsirahøyden, var også helt grei. En tidligere miljøpolitisk talsperson fra Høyre uttalte med stor sikkerhet i forbindelse med representantforslaget i 2014, om kraft fra land: Dette blir aldri vedtatt. Jo, det ble det, og jeg er glad for at Høyre nå skryter av det. Måtte det bli en vane ved kommende elektrifiseringsprosjekter på norsk sokkel.

Jeg tegnet meg egentlig fordi representanten Iversen snakket godt om erfaringene fra Goliat-feltet i Finnmark. Det er helt riktig, det som blir sagt. Det er ganske viktig å ta lærdom av de erfaringene vi nå har gjort oss, og erfaringene fra Goliat-utbyggingen. I Finnmark har det gjennom de siste ti–femten årene vært utallige møter, smiger fra oljebransjen og lovnader om ilandføring. Historien gjentar seg dessverre, for det skåles i sjampanje, og det spises kake langs hele kysten, men når beslutningen skal tas, er det ingen ilandføring og ingen ringvirkninger på land for Finnmarks befolkning.

Så lurer jeg på hvorfor Arbeiderpartiet er så kritisk i denne saken når man i fjor stemte imot SVs forslag om ilandføring. Det er egentlig ganske uforståelig, for grunnen til at Utsira, den andre saken vi behandler, i det hele tatt har kraft fra land, er et representantforslag der man i denne salen tvang igjennom en valgt utbyggingsløsning som oljeselskapene var imot. Det ønsket man ikke å gå inn for på Castberg, man stemte imot forslaget om ilandføring. Konklusjonen er dessverre at det ikke ser ut til å bli fulgt opp, slik historien har vist har vært tilfellet også for andre utbygginger i Finnmark.

Espen Barth Eide (A) [17:00:38]: Jeg vil slutte meg til dem som takker for en god debatt, og som understreker at det er bred enighet, både om betydningen av elektrifisering og betydningen av å bruke denne anledningen til å arbeide fram de mest klimavennlige produksjonsmulighetene på norsk sokkel. Det mener jeg er noe vi skal ta med oss med glede fra denne debatten.

Jeg tok egentlig ordet mest for å gi en kort stemmeforklaring når det gjelder forslaget fra Rødt. Det kommer Arbeiderpartiet til å stemme imot. Vi er sterke tilhengere av en storsatsing på offshore havvind, men vi mener at vi allerede nå er inne i et løp som er veldig viktig for å få til den elektrifiseringen som her blir bestemt, og vi vil ikke forsinke den ved å utsette det til man har havvindteknologi på plass. Derfor stemmer vi imot det.

Statsråd Kjell-Børge Freiberg [17:01:37]: Jeg merket meg i denne debatten at særlig Arbeiderpartiet vil ha en utredning om konkurransesituasjonen på norsk sokkel. Da vil jeg minne om at Stortinget i budsjettproposisjonen fikk en slik utredning. Konklusjonen var at det ikke var behov for tiltak fra myndighetenes side, og en samlet energi- og miljøkomité sluttet seg til denne vurderingen uten merknader. Jeg kan ikke se at det foreligger ny informasjon som gjør det aktuelt med en fornyet vurdering av dette temaet.

Så vil jeg si at jeg opplever i min kontakt med selskapene at de også er opptatt av å opprettholde en konkurransedyktig leverandørindustri over tid.

Så til representanten Haltbrekken: I forslag nr. 1 i innstillingen foreslås det at Olje- og energidepartementets miljøfaglige vurderinger av høringsinnspillene i forbindelse med tildelingen av utvinningstillatelser i petroleumsvirksomheten skal være offentlig. Dette er etter min oppfatning ikke de samme vurderingene som vi gjør før utlysing av en ny konsesjonsrunde. I høringsrunden for konsesjonsrundene bes det om innspill knyttet til hvorvidt det er tilkommet ny, vesentlig informasjon som er relevant for beslutningen om det kan være petroleumsaktivitet etter at den relevante forvaltningsplanen ble behandlet. Dette følger av Meld. St. 28 for 2010-2011, og Stortinget har sluttet seg til dette.

Vurderingene vi gjør, er dermed en sikkerhetsventil med et begrenset mandat som har som formål å sjekke om det er tilkommet ny, vesentlig informasjon etter at Stortinget sist gjorde avveininger mellom petroleumsvirksomhet og miljø og fiskeri. Dette gjøres slik fordi Stortinget gjennom forvaltningsplaner og åpningsmeldinger har sluttet seg til konkrete rammer for petroleumsvirksomheten, og jeg legger dette til grunn for min behandling av høringene.

Så til representanten Geir Adelsten Iversen om ringvirkninger i nord, ringvirkninger fra Goliat: Jeg vil anbefale representanten å ta en tur til til Hammerfest – jeg er overbevist om at representanten har vært der. Snakk med ordføreren, snakk med dem som bor i Hammerfest. Der meldes det om store ringvirkninger – synlige ringvirkninger.

Så til representanten Kaski: Jeg merket meg at hun jublet litt i dag. Da tillater jeg meg å juble skikkelig.

Lars Haltbrekken (SV) [17:04:57]: Jeg merket meg svaret fra statsråden på min oppfordring om å offentliggjøre miljøvurderingene som Olje- og energidepartementet gjør i forbindelse med utbyggingssaker. Selvsagt er det interessant for offentligheten å vite hvilke vurderinger olje- og energiministeren gjør. Det er så interessant at dette hemmeligholdet ble påtalt av Riksrevisjonen, og særlig interessant er det når olje- og energiministeren i tillegg velger å innhente råd fra private konsulentselskap, kanskje fordi han ikke er fornøyd med de rådene som kommer fra regjeringens egne miljøfaglige etater, som Miljødirektoratet, Norsk Polarinstitutt og Havforskningsinstituttet.

Geir Adelsten Iversen (Sp) [17:06:09]: Jo, jeg har vært i Hammerfest – mange ganger. Det som var litt av poenget med mitt spørsmål, var det faktum at ministeren sier Finnmark og Nord-Troms. Hvis man tar det perspektivet, kan man si at det er jo ikke bare Hammerfest. Hvor er arbeidsplassene i Hasvik, hvor er arbeidsplassene i Nordkapp av dette? Nettopp Nordkapp er det vi har kjempet for nå, etter at man ikke fikk til noe i Hasvik. Nordkapp er et sted hvor man nå ønsker å få i land olje, og man ønsker at leverandørindustrien skal komme. Nordkapp trodde jo at nå var de kommet til himmelen. Men er de det?