Sak nr. 4 [13:00:39]
Innstilling
fra utenriks- og forsvarskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene
Audun Lysbakken, Solfrid Lerbrekk og Arne Nævra om å utrede alternativer
til EØS-avtalen (Innst.
214 S (2018–2019), jf. Dokument 8:58 S (2018–2019))
Presidenten: Etter
ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå
at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe
og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.
Videre vil presidenten
foreslå at det blir gitt anledning til inntil sju replikker med
svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte
tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid
på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Michael Tetzschner (H) [13:01:24 ] (ordfører for saken): Forslagsstillerne,
representanter fra Sosialistisk Venstreparti, foreslår at det skal
nedsettes et utvalg for å vurdere alternativer til EØS-avtalen.
Særlig ønsker de belyst hvor godt EØS bidrar til å løse problemer
med sosial dumping i arbeidslivet. Forslagsstillerne vil også ha
belyst alternativer som etter forslagsstillernes mening bedre ivaretar
demokratiske hensyn, og undersøke hvordan eventuelle virkninger
av slike alternativer vil slå ut for norsk næringsliv. Forslagsstillerne
ser for seg at denne utredningen skal være sluttført innen utgangen
av 2020.
Jeg regner med
at forslagsstillerne og andre mindretall som har dannet seg under
komitébehandlingen, vil redegjøre nærmere for sine synspunkter.
I det følgende redegjør jeg for de synspunkter som komiteens flertall har
stilt seg bak, og det er også dette flertallet som fremmer sakens
innstilling.
Komiteen har merket
seg at ikke alle alternativer foreslås utredet, bare alternativer
som svekker samarbeidet med Europa, og som ikke like sterkt forplikter Norge
til å gjennomføre regelverk fra EØS som i dag. Komiteens flertall
konstaterer at forslaget støttes av partigrupper som allerede har
konkludert med å ville si opp EØS-avtalen. Flertallet mener dette
i så fall ville gi Norge tredjelandsstatus overfor EU-landene og
stenge deltakelsen i det indre marked.
EØS-avtalen er
den viktigste avtalen Norge har. Et brudd med EØS vil kreve både
forberedelser og utredninger, men hvilke resultater Norge ville
oppnå, ville uansett forutgående utredninger forbli usikkert, dette fordi
fremgangsmåten for å reforhandle internasjonale avtaler er først
å gå til oppsigelse, slik at partene kan forhandle på nytt ut fra
egen forhandlingsstyrke og interesser. Hva Norge ville måtte gi
fra seg i en reforhandlet avtale eller ved overgang til en bilateral
handelsavtale, vil være en del av den usikkerheten forslaget åpner
for.
EØS-avtalen har
vært grunnlaget for Norges tilknytning til EU i 25 år. Avtalen gir
norsk næringsliv tilgang til EUs indre marked med muligheter til
å omsette varer og tjenester på like og forutsigelige vilkår med
konkurrentene. EØS-avtalen er avgjørende for Norges økonomi, for
arbeidsplassene og dermed privat og offentlig velferd. Den er for
Norges økonomiske samkvem tilsvarende viktig som vårt NATO-medlemskap
er det for Norges sikkerhet.
EØS-avtalen skiller
seg kvalitativt fra en tradisjonell, bilateral handelsavtale ved
at den gir nordmenn like muligheter som EU-borgere når det gjelder
handel med varer så vel som anledning til å foreta investeringer,
drive finansiell virksomhet og forsikring, selge og kjøpe tjenester,
og til å ta arbeid, studere, motta helsetjenester, eller ta opphold
i andre land i EU/EØS-området. Etter flertallets oppfatning finnes
det ingen kjente tilknytningsformer til EU, utenom medlemskap, som
vil kunne gi samme muligheter.
Komiteen konstaterer
at internasjonalt, regelbasert samarbeid for tiden møter motgang
fra stater som mener de er store nok til å dra fordeler av prinsippet
om å være seg selv nok og hevde sin rett gjennom prinsippet om den
sterkestes rett internasjonalt. For andre stater, som Norge, er
dette urovekkende.
EØS-avtalen er
en solid ramme for Norges samarbeid med EU. Den sikrer norsk næringsliv
tilgang til et hjemmemarked av 31 land og 510 millioner mennesker. Avtalen
sikrer like konkurransevilkår og forutsigbarhet, og den har bidratt
til vedvarende og balansert styrking av handel og økonomiske forbindelser
mellom avtalepartene. Samtidig legger EØS-avtalen grunnlag for et bredt
samarbeid med EU på en rekke andre områder, inkludert miljøvern,
forskning, utdanning, helse- og forbrukerspørsmål, sivil beredskap
og kultur.
EØS-avtalen er
med på å trygge norsk velferd og norske arbeidsplasser. Fraværet
av en avtale vil ha negative konsekvenser for norsk økonomi og for
nordmenn flest. Det er flertallet som sterkt ønsker å hegne om EØS-avtalen,
og gjennom målrettet og systematisk arbeid vil sikre at avtalen
fortsetter å fungere godt. Det tjener både Norge og EU.
Leif Audun Sande (A) [13:06:06 ] : Ikkje ein einaste dag etter
at me fekk EØS-avtalen, har me hatt ei arbeidsløyse i nærleiken
av dei over 8 pst. me hadde før EØS. Avtalen gjev oss tilgjenge
på alle typar samarbeid innan EU – som utdanning, fri ferdsel, forsikring,
forsking, politi og mange fleire område. EU beskyttar oss mot straffetoll,
me har siviliserte måtar å løysa tvistar på og slepp det marerittet
me hadde under handelsavtalen, med stadige truslar om antidumpingtiltak
mot industrien. Det nordiske samarbeidet med tre EU-land er òg svært
viktig, CO2 -kompensasjonsordninga
likeins og ikkje minst klimakvotesystemet for industrien både til
lands og til havs. Veterinæravtalen sikrar oss mot lange køar for
å få godkjent kvaliteten på mat som passerer grensa, og difor er
sjømatindustrien den sterkaste forsvararen av avtalen. Dette er
berre nokre av alle dei fordelane avtalen gjev oss.
Europa i dag består
av to grupper med land. Den eine gruppa er ein del av den indre
marknaden. Den andre gruppa står utanfor. I den indre marknaden
er me med saman med to andre EØS-land, saman med Sveits og 28 EU-land.
Her kan menneske bevega seg fritt, kapital kan flyttast og tenester
ytast, og varer kan seljast fritt på tvers av landegrensene.
Så er det dei
landa som står utanfor den indre marknaden i Europa. Det er Russland,
Ukraina, Kviterussland, Kasakhstan, Serbia, Georgia, Kroatia, Bosnia-Hercegovina,
Moldova, Albania, Tyrkia, Nord-Makedonia, Montenegro, Kosovo, Aserbajdsjan,
Andorra, Monaco og San Marino. Her er det grensekontrollar, og det er
ingen fri bevegelse på tvers av grensene verken den eine eller andre
vegen. Det er tilsvarande relasjonar som EU har til desse landa,
Nei til EU-bevegelsen vil tilby oss. Dei vil aldri gje oss spesielt
betre avtalar enn dei gjev til sine eigne naboland i sør.
For meg vert dette
som å rykkja ned frå elitedivisjon til 3. divisjon. Det vil eg ikkje.
Eg føler langt større samhøyrsle med Sverige, Island, Finland, Danmark,
Tyskland og England, for å nemna nokre, enn med dei namna eg lista
opp i stad. EØS-debatten bør òg handla om dette: Kvar høyrer me
heime i Europa? Nokre meiner me bør greia ut alternativ. Senterpartiet
og SV gjer det. I dag i Klassekampen las eg at representanten Amundsen
sa at sannsynlegvis ville òg Framstegspartiet ha støtta eit slikt
forslag – «dersom vi ikke hadde vært i regjering».
La det vera heilt
klart: Noka utgreiing av alternativ treng me slett ikkje. Avtalen
står beinstøtt – ikkje berre i Arbeidarpartiet, men òg i det norske
folket. Berre 20 pst. av folket svarar at dei er imot avtalen, og
den største gruppa er framstegspartiveljarar. Skulle me greia ut
alternativ til alt som 20 pst. av det norske folket er misfornøgde
med, ville det vorte veldig mykje arbeid for norske konsulentselskap.
La meg gje fire grunnar for kvifor me ikkje skal gjera det:
Dersom
Stortinget skulle sett i gang ei utgreiing av alternativ, ville
det skapt betydeleg usikkerheit både i EU og hos norske næringsaktørar.
Det er me slett ikkje tente med.
Seier
me opp avtalen, veit me at me kan fortsetja å handla med EU på WTO-vilkår.
Når det gjeld alt anna, er me avhengige av ein avtale med motparten. Om
den gamle handelsavtalen vil tre i kraft att ved EØS-avtalen sitt
utløp, er eit spørsmål EU vil bestemma – for dei kan velja å seia
opp handelsavtalen med den same fristen som me seier opp EØS-avtalen,
om dei meiner at det styrkjer deira forhandlingsposisjon. Då vil
forhandlingane om framtida starta utan EØS-avtalen, utan ein handelsavtale i
botn, og i og med at det i EØS-avtalen ikkje er fastsett noko om
å forhandla fram ein utmeldingsavtale først – slik britane har –
vil me vera rett på det britane kallar hard brexit i dag.
Kva
dei alternative løysingane i teorien kan vera, veit me, men kva
me kan oppnå av konkrete avtaler, vert bestemt gjennom forhandlingane.
Men forhandlingsresultata må erfarast, dei kan ikkje verta utgreidde
– og det trur eg òg britane veit alt om no.
Forhandlingsstyrken
vår er svekt. Då me forhandla fram EØS-avtalen, var me sju EFTA-land
som forhandla saman mot tolv EU-land. I dag er me eit av dei minste
landa i Europa, med 5,5 millionar innbyggjarar, som skal forhandla
aleine opp mot 28 EU-land med 510 millionar innbyggjarar.
– Dette vert ein
dårleg deal.
Per-Willy Amundsen (FrP) [13:11:17 ] : Europa er av stor betydning
for Norge. EØS-avtalen og NATO-alliansen binder oss til resten av
kontinentet. NATO er avgjørende for Norges forsvar. Norges markedsadgang
til kontinentet gjennom EØS er av vital betydning for norsk næringsliv
og norsk økonomi.
Sånn det ser ut
i dag, har vi ingen tydelige alternativer til EØS-avtalen, som sikrer
oss full adgang til EUs indre marked på en halv milliard mennesker.
Men når vi om litt forhåpentligvis ser virkningen av brexit, kan
det være fornuftig å evaluere Storbritannias tilknytningsform til
EU opp mot vår egen EØS-avtale. Det fremstår derfor som rasjonelt
å avvente situasjonen.
På nåværende tidspunkt
kan vi imidlertid ikke støtte SVs forslag, først og fremst fordi
Fremskrittspartiet er bundet av Granavolden-plattformen i Stortinget.
Vi må uansett arbeide for å få et så godt forhold til Storbritannia
som mulig og søke å bevare vårt gode forhold til EU, og her gjør
regjeringen en god jobb.
Det er likevel
viktig ikke å hylle EØS-avtalen ukritisk eller å glorifisere EU.
Vi kan ikke underslå verken de interne utfordringene i Europa eller
de aspektene av EØS-avtalen som ikke fungerer tilfredsstillende.
Derfor sier også Granavolden-plattformen at regjeringen skal arbeide
for forbedringer innenfor EØS-avtalens rammeverk.
I Fremskrittspartiet
har vi særlig pekt på tilgangen til velferdsytelser, der vi har
et klart stortingsflertall som er med oss på at ytelser som barnetrygd
og kontantstøtte skal kjøpekraftsjusteres. Flere EU-land deler vår
oppfatning, deriblant Danmark og Østerrike. I Østerrike har regjeringen
gått til det steget å innføre kjøpekraftsjustering på egen hånd.
EU-kommisjonen har innledet traktatbruddsprosedyre mot landet for
innføring av diskriminerende praksis. I sitt tilsvar argumenterer
Østerrike for at deres praksis er i tråd med EUs lovgivning på området.
Dette tegner til å bli en lengre disputt og kan havne i EUs domstol.
Det er viktig at regjeringen følger utviklingen i denne saken og
fremmer norske interesser på en best mulig måte.
Norge bør ta en
mer offensiv rolle overfor EU for å fremme norske interesser, både
gjennom formelle og uformelle kanaler. Dette kan også inkludere
bruk av reservasjonsretten dersom det er saker som er av kritisk betydning.
Det er ikke vår oppgave å være den flinkeste gutten i klassen. Norske
interesser skal stå først.
Internt i EU er
det heller ingen idyll. Det fremste symptomet på misnøye med unionens
utvikling er selvsagt brexit. Støtten til brexit er fremdeles stor
blant britene, til tross for uklarhet og usikkerhet rundt prosessen. Bakgrunnen
for misnøyen med EU er utgiftene forbundet med medlemskapet, at
EU ble ansett for å være i utakt med folkemeningen, og at unionen
bidro til ukontrollert immigrasjon. Folket ønsker å ta makten tilbake fra
Brussel. Det burde ikke være et sjokk. Det burde heller anses som
en naturlig reaksjon på et demokratisk underskudd – der eliten mener
at de vet bedre enn folket. Det er tross alt vanlige folk som kjenner
på de negative konsekvensene av et EU som tar til seg stadig mer
makt.
Skepsisen mot
EU vokser også i andre land. Partier som er EU-motstandere og EU-kritikere,
har gjort gode valg i en rekke europeiske land, og valget i Europaparlamentet
senere i vår kan føre til at rekordmange EU-skeptikere får plass
i dette sentrale EU-organet. Denne uroen bør EU ta inn over seg.
Medisinen er neppe den som foreskrives av Frankrikes president Macron,
nemlig økt makt til EU gjennom flere felleseuropeiske institusjoner.
De massive demonstrasjonene mot Macrons lederskap og de usedvanlig
lave popularitetsmålingene viser at han ikke engang forstår sitt
eget folk.
EU må gi makten
tilbake til folket og de nasjonale demokratiske institusjonene,
ikke samle mer makt i Brussel.
Liv Signe Navarsete (Sp) [13:16:39 ] : Eg vil gi ros til SV
for å ha fremja eit viktig forslag. Som førre talar så godt beskreiv,
er det behov for å sjå på vårt forhold til EU og på alternativ til
det. Senterpartiet vil difor støtte forslaget.
EØS-avtalen har
fått stadig større inngrep i det norske samfunnet, ikkje minst i
arbeidslivet. Den siste tida har kritikken mot EØS-avtalen frå miljø
i fagrørsla auka, og ein er særleg kritisk til at EØS-avtalen truar
eit godt organisert arbeidsliv og kan leggje til rette for sosial dumping.
Senterpartiet
vil erstatte EØS-avtalen med handels- og samarbeidsavtalar med EU,
og me vil at det norske folket sjølv skal påverke avgjerda om Noreg
skal vere medlem av EØS. Me har eit framtidig mål om ei folkerøysting
om EØS-medlemskapen i Noreg.
Noreg betaler
EU for å delta i EØS, og eg vil vise til Prop. 1 S for 2018–2019,
kap. 117, der Noreg løyver 2,77 mrd. kr til EU for medlemskapen
i EØS. Samstundes kjem rundt 95 pst. av importen til EU frå land
som ikkje er knytte til EØS, land som ikkje betaler store summar for
m.a. ein handelsavtale med EU. Senterpartiet meiner at norske bidrag
til økonomisk og sosial utjamning i Europa skal frikoplast frå EØS-avtalen,
og skal utformast på grunnlag av nasjonale prioriteringar.
Det vart hevda,
då EØS-avtalen vart inngått, at Noreg skulle kunne bruke reservasjonsretten
i EØS-avtalen dersom det kom forslag som ikkje tente det norske
samfunnet og det norske folket. Det har ikkje skjedd. Ja, fleirtalet
i denne sal har effektivt blokkert alle forsøk på å seie nei takk
til urimelege forslag som har gjort store inngrep i det norske samfunnslivet.
Noreg skal bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen aktivt, slik at
me kan reservere oss mot direktiv og forordningar som truar grunnleggjande
norske interesser, eller omsynet til at folk skal vere trygge når
det gjeld arbeid, helse, miljø og sikkerheit.
Dersom Noreg trer
ut av avtalen, vil det vere den eksisterande frihandelsavtalen som
gjeld. Noreg vil framleis kunne handle med EU, og dei delane som
ikkje er dekte av avtalen, vert dekte av WTO. Det er samstundes usikkert
om dette vil vere tilstrekkeleg for å dekkje all interaksjon Noreg
har med EU, i og med at EØS-avtalen har vorte noko heilt anna enn
tilhengjarane argumenterte for då avtalen vart inngått. Den har
vorte langt meir inngripande, og nettopp difor trengst òg ei slik
utgreiing.
Målet med utgreiing
må vere å sjå på korleis Noreg kan halde fram handelssamarbeidet
med EU utan ei like sterk forplikting til å implementere alt av
EU sitt lovverk, som me gjer med dagens EØS-avtale. Ein må sjå på alternativa
etter kor godt dei medverkar til å løyse utfordringane med sosial
dumping, som har vorte eit stort problem i delar av norsk arbeidsliv.
Me må sjå på korleis demokratiet vårt kan varetakast på ein langt
betre måte enn det som skjer under dagens EØS-avtale, og sjølvsagt vurdere
konsekvensane for samfunnsliv og næringsliv.
Frå dei som er
for EØS-avtalen, vert det måla veldig dystre bilete av kva som kan
skje om me finn eit alternativ og vel å skifte ut EØS-avtalen med
andre avtalar. Etter brexit har det sjølvsagt ikkje vore måte på
kor vanskeleg dette kan verte. Vel, Noreg er ikkje medlem av EU,
me har det som var kalla «ei lausare tilknyting» i si tid. Dagens
regjering gjer alt ein kan for å setje gass på tilpassing. Det har
dei gjort, og eg har sjølv sete i møte i EØS-komiteen i førre periode
og høyrt delegasjonsleiaren gong på gong seie at Noreg er eigentleg
medlem av EU, det er berre ikkje formalisert.
Me har ein alternativ
rapport som skisserer grunnlag for alternativ til EØS. No treng
me ei ny utgreiing, som kan medverke til ytterlegare perspektiv
i debatten, og gi eit nytt grunnlag for å vurdere EØS-avtalen og
tilknytinga vår til EU.
Presidenten: Ønsker
representanten å ta opp forslaget?
Liv Signe Navarsete (Sp) [13:21:33 ] : Eg ønskjer å ta opp
forslaget som Senterpartiet er med på.
Presidenten: Da
har representanten Liv Signe Navarsete tatt opp det forslaget hun
refererte til.
Audun Lysbakken (SV) [13:21:58 ] : Det forslaget som Stortinget
har til behandling i dag, springer ut av den nye og forsterkede
EØS-debatten som har nådd nye høyder i Norge det siste året. Det
er et resultat av den fortvilelsen og det sinnet som preger tillitsvalgte
på mange arbeidsplasser i mange forbund i fagbevegelsen, fordi en
ser hvordan sosial dumping undergraver faglige rettigheter, undergraver
arbeidet for å skape sosial utjevning og arbeidet mot økende lønnsforskjeller
i arbeidslivet vårt. Vi ser sosial dumping bre om seg på byggeplassene,
i deler av industrien, på veiene, i havnene – til og med langt inn
i velferden og offentlig sektor.
Vi har en utvikling
i norsk arbeidsliv som vi også kan lese ut av dramatiske tall. Det
siste tiåret har de 10 pst. dårligst lønnede i norsk arbeidsliv
ikke hatt reallønnsvekst i det hele tatt, mens de på toppen drar
kraftig ifra. Det er umulig å påstå at den utviklingen ikke har noen
ting med EØS å gjøre, og det er grunnen til at EØS-avtalen nå er
under så kraftig debatt i norsk fagbevegelse.
LO har tydelige
vedtak på at norske tariffavtaler skal overordnes EU-regler, men
prinsippet i EØS er nettopp det motsatte: EU-reglene overordnes
alt annet. Derfor har vi fått situasjonen med overprøvingen av norske
regler på reise, kost og losji. Derfor ser vi også nå at vi kan komme
i en situasjon hvor vi, selv om vi skulle velge et framtidig stortingsflertall
som ønsker at jernbanen vår skal være på fellesskapets hender, ikke
kan gjennomføre det, fordi EØS-avtalen har pådyttet oss en tvangsprivatisering
av jernbanen gjennom jernbanedirektivet. På denne måten undergraves
vilkårene for å føre en venstreorientert økonomisk politikk.
EØS-avtalen er
en abonnementsordning på høyrepolitikk. En kan være for eller imot
sånne ting som å drive jernbane i fellesskapets regi eller sterkere
maktmidler til fagbevegelsen, men det burde være en selvfølge at
det var opp til flertallet i denne sal og opp til styrken i norsk fagbevegelse
gjennom kollektive forhandlinger å bestemme utviklingen i f.eks.
jernbanen eller ute på arbeidsplassene.
Så tror jeg også
det er viktig å si at den EØS-euforien som preger norsk debatt akkurat
nå, og som preger de store partiene i særdeleshet, egentlig er noe
nytt. Forrige gang det var et omfattende forsøk på å sette spørsmålet om
norsk EU-medlemskap på dagsordenen igjen, tidlig på 2000-tallet,
var det altså kritikken av EØS-avtalen som var hovedgrunnen til
at Høyre og Arbeiderpartiet mente det var riktig å søke om EU-medlemskap.
EØS-avtalen var så dårlig at vi måtte inn i EU. Egentlig er det
det eneste alle har vært enige om i norsk EU-debatt nå i 25 år,
at EØS-avtalen ikke er et spesielt godt alternativ. Gitt den nye
situasjonen vi nå er i, hvor alle synes å være enige om at EU-medlemskap
ikke er på bordet, og hvor Europa er i sterk endring, burde det
ikke være spesielt radikalt å foreslå en diskusjon om og en utredning
av hvorvidt det kan finnes bedre alternativer for Norge.
For SVs del handler
det om at vi ønsker å finne en tilknytningsform for vårt samarbeid
med EU som gir økt makt over eget arbeidsliv, som sikrer kollektive
avtaler og ILO-konvensjoners forrang, som sikrer norske lønns- og
arbeidsvilkår for alle arbeidere i Norge, enten de er norske eller
har innvandret hit, og som sikrer at vi ikke får tvangsprivatisering
av tjenester og infrastruktur.
Så blir det sagt
– og det ble gjentatt i denne debatten, fra ulike talere – at vi
vet at alternativet er dårlig. Nei, det er akkurat det vi ikke vet,
fordi alternativet aldri har vært utredet. Partiene som har vært
for EØS-avtalen, har aldri tillatt en ordentlig utredning av hva
alternativene kan være. Derfor er ikke det vi tar stilling til i
dag, ja eller nei til EØS, men ja eller nei til om vi skal skaffe
oss den kunnskapen eller ikke.
Carl-Erik Grimstad (V) [13:27:21 ] : Hvis foregående taler
er redd for at jeg skal bygge opp under vilkårene for en venstreorientert
norsk økonomisk politikk, må jeg nok skuffe ham. Jeg har vanskelig
for å se at forslagsstillerne kunne valgt seg et dårligere tidspunkt
for å så tvil om EØS-avtalen vår.
I fjor var jeg
deltaker på et besøk til EU-parlamentet i Brussel, der vi møtte
en eldre deltaker fra Irland med bosted tett opp til den nordirske
grensen. Hun fortalte oss at hun måtte krysse grensen til Storbritannia
fem ganger for å komme på sykehuset. Så tett sammenvevd er disse
landene. Hun fortalte om freden som nå hersker i dette området –
en fred hennes barn har levd under hele sitt liv. Selv husker hun,
og gjenopplever tidvis, angsten knyttet til den blodige konflikten
mellom Sinn Féin og den britiske hæren. Hun takker EU for fredsprosessene
i denne tidligere krigssonen, og hun frykter at en stengt grense
vil føre til at den skjøre freden i området skal ende i en ny blodig
konflikt. For henne er det dette brexit dreier seg om.
Situasjonen i
dagens Storbritannia er det vanskelig å se konsekvensene av. Situasjonen
i dagens Europa som følge av brexit er det vanskelig å se konsekvensene
av. Våpenhvilen som avsluttet første verdenskrig, trådte som kjent
i kraft for 100 år siden, en krig som førte med seg en massenedslakting
av unge europeere som ellers kunne ha bidratt til å løfte kontinentet
vårt inn i det nye århundret. Det europeiske prosjektet er et fredsprosjekt,
det direkte resultatet av to verdenskriger som rammet Europa hardt.
EU ble dannet for å forhindre en tredje verdenskrig. Erkjennelsen
til dem som undertegnet Romatraktaten, var at bare samarbeid, integrasjon
og samhold ville kunne avverge en ny katastrofe. Gjennom 60 år har
EU knyttet stormaktene i Europa sammen. Et tidligere delt Europa
er forent, og stadig nye land har utviklet stabile og trygge demokratier.
Dette er det historiske
bildet som forklarer Venstres grunnleggende positive innstilling
til det europeiske samarbeid. Vi vil ha et sterkere og mer handlekraftig
EU. Vi vil at Norge skal bidra til å finne felles europeiske løsninger
på de store felles utfordringene, og vi vil at Norge skal bidra
aktivt gjennom EØS-avtalen. EU har vært og er et fredsprosjekt.
Å så tvil om vår tilslutning til det europeiske fellesskapet, og
særlig på dette tidspunktet, er ikke bare beklagelig. Det er umusikalsk,
historieløst og særdeles ukledelig for partier som legger vekt på
å kalle seg fredspartier.
Det sies gjerne
at på samme måte som vårt NATO-medlemskap er et fundament for Norges
internasjonale trygghet, er vår EØS-tilknytning et fundament for
vår økonomiske trygghet. På denne måten er utrygghet og usikkerhet
overskriften på det foreliggende representantforslaget.
Steinar Reiten (KrF) [13:30:42 ] : Vi i Kristelig Folkeparti
har et ganske spesielt forhold til EØS-avtalen. For å skjønne det
må en gå tilbake til starten av 1990-tallet med den opphetede EU-debatten
som var da. Situasjonen var at Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet sto
sammen om å sende en søknad om norsk EU-medlemskap, mens særlig
Senterpartiet og SV var kategorisk imot. I påvente av en avklaring
om EU-medlemskapet ble det også enighet om å framforhandle EØS-avtalen.
Det var ett parti som mente at denne avtalen ville være god nok
i seg selv, kunne stå seg og gi Norge adgang til det indre marked,
samtidig som vi fikk råderett over kritiske næringer som landbruk
og fiskeri. Det var Kristelig Folkeparti.
Så husker vi alle
hvordan EU-avstemningen gikk. EØS-avtalen ble stående. Vi er et
parti som liker å se ting i evighetsperspektiv, og vi ser at denne
avtalen 25 år etterpå fremdeles er veldig god for Norge. Den gir
oss adgang til det indre marked, og vi har fremdeles selvråderetten
over de viktige primærnæringene våre.
Det har de siste
månedene skjedd en veldig interessant utvikling i det norske politiske
landskapet. Arbeiderpartiet lekker velgere som en sil til partier
til venstre for seg og til Senterpartiet. I januar var det en TV 2-måling
som viste at Rødt, SV og Senterpartiet til sammen var like store
som Arbeiderpartiet. For noen uker siden kom det en ny måling som
viste at hvis en i en teoretisk situasjon nå skulle ha fått en rød-grønn
flertallsregjering, ville det bare skille seks mandat mellom Arbeiderpartiet
på den ene siden og Senterpartiet og SV, som begge arbeider aktivt
imot EØS-avtalen, på den andre siden.
Representanten
Sande hadde et forbilledlig klart innlegg der han gjorde greie for
Arbeiderpartiets tilnærming til spørsmålet og sa at EØS-avtalen
ligger fast. Men jeg mener at Arbeiderpartiet nå må kunne gi norske
velgere og ikke minst norsk næringsliv et klart og tydelig svar:
Hvordan vil Arbeiderpartiet forholde seg til en potensiell situasjon
i en regjering med to partier som er jamstore, og som med iskaldt
overlegg arbeider målbevisst for å bringe Norge ut i den hengemyra
som Storbritannia befinner seg i i dag, altså gjøre Norge til et
tredjeland uten en avtale med EU? Det er et spørsmål som Arbeiderpartiet
bør kunne klare å svare tydelig på fra denne talerstolen.
Bjørnar Moxnes (R) [13:33:51 ] : For tre uker siden var Erna
Solberg i Brussel for å feire 25 år med EØS. Da var det mye skryt
av at hun var den første som fikk delta fra norsk side på et slikt
EU-toppmøte. Men Rødt var ikke blant dem som jublet over at en norsk
statsminister endelig ble sluppet inn i VIP-området på EU-fest,
for det Solberg var med å feire i Brussel, var også 25 år med undergraving
av norsk selvstendighet og det norske arbeidslivet.
Faktum er at det
er det norske folk som betaler prisen for mye av EØS-medlemskapet.
Det koster både demokratiet og selvstendigheten vår dyrt når beslutningsmakt
flyttes fra Norge til politikere og byråkrater i Brussel som ingen
av oss har stemt på. Når sosial dumping importeres fra Øst-Europa
gjennom EØS, undergraves arbeidslivet vårt, og når EUs jernbanepakke
og ACER fratar oss kontrollen over egen jernbanesektor og egen strøm,
undergraves også norsk selvstyre og norsk selvråderett. Det er dette
– nettopp dette – som samtidig gjør Erna Solberg til en populær
gjest i Brussel og EU.
I innstillingen
sier Arbeiderpartiet og flertallet på borgerlig side at EØS er like
viktig for økonomien vår som det NATO er for sikkerheten vår. Det
er en ufrivillig treffende sammenligning. Stoltenberg ble NATO-sjef
etter å ha fått Norge med inn i en ødeleggende Libya-krig, og Solberg
blir populær i Brussel når hun lar hvert eneste EU-direktiv få forrang
over norske demokratiske prosesser. Her i Norge har folk flest lite
å tjene på at regjeringen og stortingsflertallet kneler såpass dypt
for elitene i både Washington og Brussel.
Rødt står for
det motsatte og setter norske folks interesser over interessene
til både EU og NATO. Vi er for en avtale med EU som ivaretar eksportindustriens
behov for markedsadgang, og som samtidig ivaretar Norges suverenitet.
Derfor hilser vi forslaget fra SV om en utredning av alternativer
til EØS-avtalen, velkommen.
Samtlige partier
på Stortinget i dag anerkjenner, i alle fall i ord, at sosial dumping
muliggjort av EØS er et stort og alvorlig samfunnsproblem i Norge.
Samtidig forsvarer både Arbeiderpartiet og regjeringen EØS-avtalen.
At innstillingen om utredningsforslaget er full av lovord om EØS
fra Arbeiderpartiet og fra de borgerlige, er som forventet, men
det er knapt noen gode argumenter å finne mot å utrede alternativene
til EØS. Hvorfor er det sånn?
Det kan skyldes
at regjeringen begynner å innse at glansbildet av EØS er i ferd
med å slå dype sprekker, og at deres beste kort er å late som det
ikke finnes noen andre tenkelige alternativer i det hele tatt, ikke
minst fordi vi i fagbevegelsen ser en økende motstand mot EØS på grunn
av konsekvensene EØS-avtalen har for norsk arbeidsliv. Særlig i
den eksportrettede industrien vokser motstanden mot EØS. Her på
Stortinget er alle partiene som går mot EØS-avtalen, også i kraftig
vekst. Vi ser at utenriksministeren har lagt fra seg den tidligere
frasen om konsensus om regjeringens utenrikspolitikk og forholdet
til EU. Ved siste redegjørelse for Stortinget snakket utenriksministeren
i stedet om hvor farlig det er å bruke reservasjonsretten, den ene
demokratiske rettigheten Norge faktisk har i EØS, selv når det står
om Norges selvstendighet, kontroll over energipolitikken og ikke
minst å sikre et anstendig arbeidsliv.
Så lenge diktatene
fra Brussel rammer selvråderetten, demokratiet og faglige rettigheter,
vil vedtak i Stortinget ikke stanse EØS-motstanden ute blant folk
flest, og den vil vi slåss for her inne også.
Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide [13:39:11 ] : EØS-avtalen
er det viktigste avtaleverket vi i Norge har med våre europeiske
partnere. Den har vært i kraft i 25 år og ligget til grunn for vekslende
regjeringers politikk for samarbeid med EU. Den gir oss tilgang til
det indre marked, den gir norsk næringsliv forutsigbarhet og mulighet
til å selge varene og tjenestene sine på like vilkår med f.eks.
Tyskland og Sverige. Det er avgjørende for å sikre økonomisk vekst,
arbeidsplasser og velferd.
EØS-avtalen gir
nordmenn samme muligheter som EU-borgere når det gjelder handel
med varer, det å foreta investeringer, drive bank og forsikring,
selge og kjøpe tjenester og rett til å ta arbeid, studere, få helsestell
og å bo i andre land i EØS-området. Ingen annen tilknytningsform,
bortsett fra fullt EU-medlemskap, vil kunne gi samme muligheter.
Derfor er EØS-avtalen bærebjelken i regjeringas europapolitikk.
Det er redegjort
godt for forslagets innhold her, så jeg skal ikke gjenta det, men
bare si at en utredning i tråd med forslaget vil kunne tolkes som
et veldig tydelig signal om at regjeringa vil vurdere endringer
i samarbeidet vårt med EU. Med utgangspunkt i EØS-avtalens betydning
og økt uro innenfor internasjonalt samarbeid er det ikke aktuelt
for regjeringa å sette i gang tiltak som kan skape usikkerhet om
vår viktigste avtale med EU. Vi mener også det er helt unødvendig
– rett og slett fordi EØS-avtalen tjener norske interesser veldig
godt. Derfor ser vi heller ingen grunn til å erstatte den med noe
annet enn det som eventuelt en gang i framtida skulle bli en debatt
om fullt EU-medlemskap.
Regjeringa har
tydelig og klart sagt ifra gjennom strategien for samarbeidet med
EU om at vi ikke ønsker et mindre forpliktende samarbeid med EU.
Og et mindre forpliktende samarbeid ville gi oss færre rettigheter og
færre muligheter.
Brexit har vist
at det ikke er mulig å nyte godt av fordelene i det indre marked
og ikke ta med pliktene. Det er godt mulig at Storbritannias framtidige
tilknytning til EU ikke blir klarlagt før om flere år. Vi vet hva
alternativene er. Det er tre alternative tilknytningsformer slik
situasjonen er i dag, for Norges del: Det er medlemskap, det er
EØS, eller det er en tradisjonell bilateral handelsavtale.
De første alternativene
innebærer full deltakelse i det indre marked med alle rettigheter
og plikter. Alternativ tre, handelsavtale, gir ikke deltakelse i
det indre marked, og det vil bety langt mer omfattende tollprosedyrer
og grensekontroll, krav til sertifisering, veterinærkontroll – generelt
økende dokumentasjonskrav. Men selv om et land kopierer EUs lovgivning
på et felt og er medlemmer av de samme standardiseringsorganisasjoner
som EU, betyr ikke det at varer kan krysse grensa inn til det indre
marked helt uhindret. Testing og sertifisering kan måtte gjøres
på nytt. Vi har 170 vogntog som går med norsk sjømat hver dag, og
som vil kunne bli stoppet på EUs grenser uansett hvilke av de andre
alternativene vi hadde valgt.
Programsamarbeidet
med EU kan også bli skadelidende. La meg også gi et eksempel på
handelsavtaler: I dag har Sveits flere handelsavtaler med EU. Det
er mer enn 120 bilaterale avtaler. Sveitserne har ønsket mange ulike
former for endring og justering av disse avtalene. 24 år etter at
de påbegynte det, har de kommet i havn med halvparten.
Jeg minner også
om at Norge og Island gjennom EØS-avtalen fikk unntak fra EUs beskyttelsestiltak
mot stål. Sveits med sine nærmere 120 handelsavtaler fikk ikke unntak.
I brexit-forhandlingene
har det fra EUs side vært et ufravikelig krav at Storbritannia må
tre ut av unionen før det blir aktuelt å starte forhandlinger om
et nytt og framtidig samarbeid. Det ble gjentatt på EUs møte i natt da
Storbritannia ble gitt en ny utsettelse. Som representanten Michael
Tetzschner sa, er det også sånn i denne sammenheng for Norges del,
at hvis vi skulle velge alternativer, må vi altså tre ut av EØS
før vi kan finne det framtidige forholdet.
Jeg tror det er
viktig å merke seg også at et stort land som Canada åpnet forhandlinger
med EU om handel for ti år siden. Avtalen tok sju år å forhandle
fram, og to og et halvt år etter at den var ferdig, pågår fortsatt
ratifikasjonsprosessen.
Vi har alternativer
til EØS, de finnes, men de er etter vår oppfatning ikke gode.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Liv Signe Navarsete (Sp) [13:44:39 ] : Det vert gjort eit stort
poeng av vanskane ein møter dersom EØS-avtalen skulle verte erstatta
av andre avtalar. Det er slik at 95 pst. av EUs import kjem frå
andre land enn EØS, og det ville vere veldig rart om EU legg så
store handelshindringar at den importen vert svært vanskeleg. Har statsråden
døme på handelsavtalar med andre land som har store problem? EU
har ein utstrakt handel med veldig mange land, og dei som eksporterer
til EU – anten det er USA, Kina eller andre – gjer det utan dei store
handelshindringane. Så det er veldig fint om utanriksministeren
kan gi nokre konkrete eksempel på alle dei håplause handelsavtalane
som finst.
Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide [13:45:43 ] : Nær 80 pst.
av vår eksport går til EU, og Norge er altså ikke på størrelse med
verken Kina eller USA. Det betyr at vi er i en helt annen situasjon
enn landene i det eksempelet som representanten nevner, ved forhandling
av frihandelsavtaler. Men selv eksemplet med Canada, som jeg nevnte,
som er et relativt stort land, har også tatt veldig lang tid å forhandle
og er fortsatt ikke ratifisert.
Hele kjernen og
essensen i vår EØS-tilknytning er at vi har lik tilgang til det
indre marked, på samme vilkår som EU-land. Det er det som gir den
sømløse eksporten, det er det som gir oss – fem millioner mennesker
– tilgang til et hjemmemarked på 500 millioner mennesker. Og det
er det som er bærebjelken i vår tilknytning til EU, og som er svært
høyt verdsatt av mennesker som driver arbeidsplasser rundt omkring
i distriktene, for å nevne noe.
Vår vurdering
er, veldig klart, at for Norges del ville disse betingelsene bli
dårligere dersom vi skulle finne alternativer til EØS-avtalen som
ikke er fullt EU-medlemskap.
Liv Signe Navarsete (Sp) [13:46:43 ] : Med respekt å melde
så veit verken utanriksministeren eller andre kva det resultatet
ville vorte, og det er det viktig å merkje seg. Noreg betaler nærare
3 mrd. kr for å få den tilgangen, så det er jo ikkje gratis, i forhold
til det som andre land har. Andre som eksporterer varer til EU,
betaler ikkje milliardar til EU for å få den handelstilgangen. Det er
heilt urimeleg at Noreg skal sitje på ein slik husmannskontrakt.
Arbeidslivet vårt er i ferd med å verte øydelagt innanfor viktige
sektorar fordi EØS-avtalen legg til rette for sosial dumping.
Ser ikkje utanriksministeren
desse problema for det norske samfunnet, og kva vil ho gjere framover
for å bøte på dei? Skal ein berre sitje med hendene i fanget?
Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide [13:47:38 ] : Her var
det mye på en gang. For det første er det ikke slik at andre land
enn de som har EØS-avtalen, eller fullt EU-medlemskap, har tilgang
til det indre marked. Det betyr at for oss er det vurdert å ha betydelig større
fordeler enn det har ulemper. Og så er det ingen som har sagt at
det ikke også har noen ulemper. Vi må også være med på å dele pliktene
når vi får ta så stor del i fordelene ved å være en del av det indre
marked. Jeg syns det er en ganske drøy påstand fra en Senterparti-representant
at norsk arbeidsliv er i ferd med å bli ødelagt, og jeg ber selvfølgelig
også representanten om å belegge den påstanden.
Det er ingen som
sitter med hendene i fanget. Norge fører under denne regjeringa
en meget aktiv og effektiv europapolitikk, der vi søker å både påvirke
og ikke minst være en del av det europeiske fellesskapet, som vi er
både verdimessig, kulturelt, politisk og ikke minst økonomisk. Det
har regjeringa tatt stilling til i den strategien vi leverte i fjor,
der vi ønsker et tettere samarbeid med EU. Jeg vet at det er noe
representanten Navarsete misliker å høre, men det er det som tjener
norske interesser best.
Liv Signe Navarsete (Sp) [13:48:49 ] : Eg er djupt usamd i
regjeringa sin politikk, og eg er òg djupt usamd i den retorikken
som vert ført frå delar av dei ja-partia som er her, nemleg at me
eigentleg er medlemer, sjølv om det er ønskjetenking. Eg seier ikkje
at utanriksministeren hevdar det, men eg har sjølv høyrt andre representantar
seie det i møte med EU.
Eg sa heller ikkje
at norsk arbeidsliv vert øydelagt. Eg sa at delar av norsk arbeidsliv
er i ferd med å verte øydelagt. Det kan ein sjå på søknaden bl.a.
til enkelte fag innanfor ulike sektorar, f.eks. bygningsfag, der
mange rett og slett ser at både lønsnivå og vilkåra ein arbeider
under, er i ferd med å verte underminert. Det er ein grunn til at
mange fagforeiningar no seier at me ikkje lenger ønskjer EØS-avtalen.
Kva vil statsråden gjere med dette?
Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide [13:49:49 ] : Jeg synes
også det er ganske spesielt å peke på søkningen til enkelte fag
og si at dette er EØS-avtalens feil, eller at det skal være et tegn
på at deler av norsk arbeidsliv er i ferd med å bli ødelagt.
Statsminister
Solberg har tatt et initiativ overfor EU for å bidra til å få bukt
med arbeidslivskriminalitet. Det er et positivt initiativ som er
blitt godt mottatt i EU. Vi ser også at arbeidslivskriminalitet
er et område der regjeringa utnytter det handlingsrommet som er
i EØS-avtalen. Det gjelder både godkjenningsordning i renholdsbransjen,
krav om lønns- og arbeidsvilkår og begrensninger i antall kontraktsledd
i offentlige anskaffelser.
Men EØS-avtalen
er også et veldig godt eksempel på at vi har fått rettigheter i
Norge som vi i utgangspunktet ikke hadde. Det gjelder f.eks. ansattes
rettigheter ved virksomhetsoverdragelser, skriftlig arbeidsavtale,
regler om masseoppsigelser, informasjon til og konsultasjon med
arbeidstakere og enkelte arbeidsmiljøstandarder og likebehandlingsregler
for innleide arbeidstakere.
Audun Lysbakken (SV) [13:51:06 ] : Jeg vil gjerne også komme
inn på hva som er regjeringens alternativer. Det som er påfallende
med regjeringspartiene og pro-EØS-partiene i denne debatten, er
at en suverent lar være å gå inn på grunnene til at vi er i denne
situasjonen. I regjeringens siste plattform står sosial dumping
nevnt hele null ganger. Det sier akkurat noe om hvor opptatt regjeringen
er av denne problemstillingen. Det er også typisk at når utenriksministeren
blir utfordret på dette, blir det snakket om arbeidslivskriminalitet.
Mens den lønnsdumpingen, den undergravingen av arbeidsforhold og
faglige rettigheter som vi ser i deler av arbeidslivet, snakker
ikke regjeringen om engang. Hva er regjeringens strategi for at
vi ikke igjen og igjen skal havne i den situasjonen at viktige norske bestemmelser,
slik som de om reise, kost og losji, blir undergravd av beslutninger
i Brussel?
Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide [13:52:08 ] : Det er
ikke slik at ESA har overprøvd Høyesterett. Det var Tariffnemnda
som kom fram til sitt vedtak, og det er bare en presisering av det
representanten Lysbakken sa i sitt hovedinnlegg.
Som jeg var inne
på i mitt svar til Navarsete, jobber regjeringa selvsagt aktivt
mot både arbeidskriminalitet og sosial dumping. Det kjenner representanten
godt til. Ikke minst redegjorde arbeids- og sosialministeren for dette
i sin del av EØS-redegjørelsen, som fant sted i høst.
Så syns jeg det
er veldig interessant at vi har en debatt om et SV-forslag om å
utrede alternativer til EØS-avtalen, men det er ingen av representantene
som snakker om hva disse alternativene skulle være, og hvordan de skulle
kunne tjene norske interesser bedre. Det man hele tida snakker om,
er hva man mener er feil med EØS-avtalen. Det kan vi gjerne ha en
debatt om, og det har vi ofte. Men det er ingen som er villig til
å si noe om hva de ser for seg av alternativer til EØS-avtalen,
som skulle kunne tjene norske interesser bedre.
Audun Lysbakken (SV) [13:53:10 ] : Det er lagt fram en bred
utredning fra nei-siden som peker på en rekke mulige alternativer.
Poenget med å få en offentlig utredning er nettopp å få en diskusjon
som i større grad kan handle om nøye gjennomarbeidede diskusjoner rundt
alternativene. Det er jo veldig oppsiktsvekkende at de partiene
som hele tiden avkrever oss svar på hva alternativene er, samtidig
nekter å gå inn i en grundig prosess om hva alternativene skal være.
Det er vanskelig å trekke noen annen konklusjon enn at en kanskje er
litt redd for hva konklusjonen vil være, siden man ikke vil gjøre
det.
Jeg har lyst til
å utfordre utenriksministeren på handlingsrommet, for det blir alltid
trukket fram. Det er vanskelig for norsk fagbevegelse å bli overbevist
om at handlingsrommet er veldig stort, når det er slik at hver gang
det velges en høyreregjering, vil det man har gjort for å utnytte
handlingsrommet, bli overprøvd, f.eks. overprøvingen av det norske
nei til postdirektivet. Hvordan kan Norge si nei til EØS-direktiver
hvis Høyre ved første anledning vil snu den beslutningen?
Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide [13:54:19 ] : Før jeg
svarer på det, vil jeg svare på spørsmålet knyttet til det å legge
fram en bred utredning. Den delen av det norske storting – rett
nok en liten – som ønsker en utredning av alternativer til EØS-avtalen,
må jo ha en tanke om hva de alternativene skal være, før man setter
i gang en utredningsprosess og potensielt setter i gang en utmeldingsprosess
av EØS. Jeg syns det er veldig rart at man ikke har en tydeligere
og klarere tanke rundt det. Vi vet hva alternativene er. Jeg listet dem
opp i mitt innlegg, og vi vet også hva konsekvensene av dem er.
Vi vet hvordan det treffer land som velger andre løsninger. På noen
områder syns kanskje de landene at det er en bedre løsning, men
for Norge er våre interesser best ivaretatt gjennom EØS-avtalen
– dersom vi ikke får et fullt medlemskap i EU.
Reservasjonsretten
er et spørsmål vi har vært inne på tidligere. Reservasjonsretten
er reell, men det har aldri vært meningen at den er uten konsekvenser,
og det vil gjelde i en konkret vurdering av om reservasjonsretten
skal brukes også i framtida.
Audun Lysbakken (SV) [13:55:24 ] : Problemet med handlingsrommet
og reservasjonsretten er følgende: Når et borgerlig flertall i Stortinget
bestemmer seg for og aksepterer tvangsprivatiseringen av norsk jernbane gjennom
jernbanedirektivet, kan et nytt flertall aldri gjøre det om. Når
et rød-grønt flertall bestemmer seg for å stoppe liberaliseringen
av Posten, kan et borgerlig flertall gjøre det om. Det betyr at
i det lange løp er handlingsrommet og reservasjonsretten veldig
lite verdt, fordi de borgerlige partiene alltid vil rulle tilbake de
framskritt som fagbevegelsen vinner f.eks. i forbindelse med direktiver,
mens det aldri går an å gjøre det motsatt vei. Det viser den innebygde
skjevheten og uretten som ligger i EØS-systemet.
Jeg har lyst til
å spørre utenriksministeren om det er slik at hun vil avvise å se
på alternativene for all framtid, for det er ingen som vet i dag
– selv om det er lett å harselere over kaoset rundt brexit – hva
resultatet vil bli. Det eneste vi vet, er at forholdet mellom EU
og utenforland er i forandring. Er regjeringens nei et nei for evig?
Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide [13:56:34 ] : Jeg syns
det er oppløftende å høre at representanten Lysbakken anslår at
denne regjeringa kommer til å sitte til evig tid, og jeg tar det
til meg som et positivt tegn.
Jeg syns det er
veldig spesielt at utgangspunktet for spørsmålet og debatten som
Lysbakken nå fører, er at EØS-avtalen tvinger fram en tvangsprivatisering
av jernbanen. Det er rett og slett ikke riktig. Men det er den type argumenter
vi veldig ofte møter fra nei-siden. Fjerde jernbanepakke legger
opp til at konkurranse skal være hovedregelen, men regelverket er
ikke låst. Det betyr samtidig at det fortsatt kan tildeles kontrakter
på samme måte som vi gjør til NSB i dag, og ikke minst: Jernbanepakka
inneholder ingen krav til at staten skal gi fra seg eierskapet til
jernbanen. Staten kan fortsatt eie infrastrukturen, og det er ingen
krav til at jernbanen skal privatiseres, selv om det gis adgang
for private selskaper til å operere på jernbaneskinnene. Vi må ha
riktig utgangspunkt for debatten. Da blir den også bedre.
Bjørnar Moxnes (R) [13:57:50 ] : Det er mye som er udemokratisk
med EU, men jeg tror at utenriksministeren får EU til å framstå
verre enn det faktisk er. Det tegnes et slags bilde av en autoritær
institusjon der selv det minste avvik fra Brussels vedtak er farlig,
nærmest straffbart. Det er farlig å bruke reservasjonsretten innenfor
EØS, skal vi tro Søreide. Det er også farlig om Norge så mye som
tenker på andre løsninger enn EØS. Det høres nærmest ut som at det
å ha en selvstendig vurdering av hva som er best for Norge, er en
slags handling som vil utløse reaksjoner og straffetiltak fra EU.
Hvem er det i så fall som skal straffe Norge hvis vi på selvstendig
grunnlag vedtar en utredning av alternativer til EØS, og er tvangstrøya
EØS så trang og så stram at det vil medføre en slags fare hvis det
norske stortinget vedtar en utredning av alternativene til denne
avtalen?
Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide [13:58:55 ] : Nå gjør
representanten Moxnes det han elsker aller mest i verden når det
gjelder debatter. Det er først å tegne opp et bilde og en argumentasjon
som jeg ikke har, og så argumenterer han mot det etterpå som om
jeg har det. Jeg har ikke sagt at det er farlig å bruke reservasjonsretten,
men jeg har pekt på at det har konsekvenser. Jeg har heller ikke
sagt at det er farlig for Norge å utrede alternativer. Jeg har bare
pekt på at det er uklokt, og jeg mener at norske interesser er best
ivaretatt gjennom EØS-avtalen, så sant vi ikke går for et fullt
medlemskap i EU.
Jeg mener at det
signalet vi ville sende ved i dag å gå inn for en utredning av alternativer
til EØS-avtalen for Norges del, ville være et signal som vil være
uheldig for Norge å sende i en situasjon der det er mye uro i internasjonal
politikk, der vi har en sterk og solid avtale som ivaretar næringslivets
interesser, distriktenes interesser, og som bidrar til å sørge for
økonomisk velstand og vekst, og som betaler for veldig mange av
de velferdsreformene Moxnes ønsker å bruke penger på.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
De talerne som
heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.
Michael Tetzschner (H) [14:00:16 ] : Det har vært en livlig
debatt, særlig i forhold til den noe mer nøkterne innstillingen
som komiteen har gitt fra seg, men det er selvfølgelig slik det
er når EU og EØS står på dagsordenen.
Jeg vil begynne
med å si at SV og Senterpartiet er egentlig ikke veldig interessert
i reservasjonsmulighetene, de er interessert i en annen bestemmelse
i avtalen, nemlig den der det står «oppsigelse». Det er deres endemål.
Alt de foretar seg – om de kaller det utredning, belysning eller
hva det måtte være – har det som endemål.
Senterpartiet
skal jeg kanskje ikke snakke så mye om når det gjelder internasjonale
forbilder, men SV har mange likeverdige søsterpartier. Jeg kan hilse
fra Margrete Auken, SF-representant i Folketinget. Hun representerer
et parti som går inn for EU, og som på en nordisk felleskonferanse
for to dager siden etterlyste Norges deltakelse. Etter 45 år mener
til og med SF- og SV-politikere, som ligger nære hverandre, i Danmark,
at deres arbeidsliv ikke har tatt skade, deres næringsliv har ikke tatt
skade, deres gruppe, som de representerer i sine parlamenter, har
ikke tatt skade. Men de spør hvor det blir av Norge, og de spør
sikkert også etter sine politisk likesinnede – kanskje ikke så mye
etter å ha hørt debatten her, men vi får allikevel anta det.
Samtidig er de
stolte forsvarere utad når vi treffer verden utenfor oss selv i
Norden. Da er de stolte forsvarere av og bidragsytere til det vi
kaller den nordiske modellen, som er den norske modellen, bare i
forskjellige varianter. Etter 45 år i EU har man ikke vært inne
i den abonnementsordningen for høyrepolitikk som noen fremstiller
det som her. Jeg synes det er helt underlig.
Jeg vil bruke
den siste delen av innlegget til å minne om den glimrende gjennomgangen
som representanten Grimstad hadde. Vi har innefrosne konflikter
i Europa. Han nevnte Irland, men vi kunne også nevne Kypros – to
folkegrupper som står mot hverandre, som nå lever i avspenning på
grunn av EU-regler. Vi kan nevne Balkan, som må bilegge sine egne
territoriale uenigheter for i det hele tatt å komme på søkerlisten.
Vi kunne nevnt Vallonia og Flandern – mer uskyldige eksempler – men
også Baltikum. Nå, i forbindelse med brexit, kom hele Gibraltar
opp igjen. Så vi ser at den formen for internasjonalt samarbeid
er med – veldig konkret – og bygger fred i Europa.
Leif Audun Sande (A) [14:03:33 ] : Først til representanten
Navarsete, som seier at me kan fortsetja med handelsavtalen etter
at EØS-avtalen er sagt opp. I EØS-avtalen står det:
«Hver avtalepart kan trekke seg
fra denne avtale ved å gi minst tolv måneders skriftlig varsel til
de andre avtaleparter.»
I handelsavtalen
står det at avtalen kan seiast opp av kvar av dei kontraherande
partar ved å melda dette til den andre kontraherande parten, og
at gyldigheita til avtalen går ut tolv månader frå den kunngjeringa.
Korleis kan nokon
garantera at ikkje EU vil bruka retten til å seia opp avtalen samtidig
som me seier opp EØS-avtalen? Det kan jo tenkast at dei har lyst
til å ha ein litt betre forhandlingsposisjon når dei skal forhandla med
oss om det i framtida. Ingen kan garantera det. Den einaste garantien
me har, er at me fortset på WTO-vilkår.
Så til representanten
Lysbakken, som seier at me ikkje har sett på alternativa, og brukar
som argument at ein enno ikkje veit resultatet av brexit. Nei, det
er nettopp det eg òg påstår, for ein veit ikkje resultatet, og ein kan
i alle fall ikkje setja ned eit utval og greia ut kva som vert resultatet
av brexit. Det er 100 pst. Viss det hadde vore så enkelt – å setja
ned eit utval, greia ut og få svaret – hadde dei gjort det for lengst.
Representanten
Lysbakkens beskriving av sosial dumping var veldig god, men kva
med årsaka? Er det EU og EØS som er årsaka til dette?
Me har aktivitet
i Noreg: Oljeinvesteringane har gått «sky-high» igjen, og me driv
og byggjer opp ein heilt ny bydel her i Oslo. Det er truleg bygd
like mange høgblokkar her dei siste åra som i heile Bergen, men
det veit eg ikkje. Fiskeindustrien vår går som berre juling, trailertransporten
ut av landet er stor, og alt dette skapar behov for arbeidskraft.
Det er 332 000 EØS-borgarar i Noreg som bur her fast. Me har 8 000
som pendlar til og frå, og me har 64 000 arbeidsledige i Noreg.
Me må altså ha
inn arbeidskraft. Uansett EØS eller ikkje EØS – me treng den arbeidskrafta.
Det er med på å skapa utfordringar på arbeidsmarknaden, men me har moglegheit
til å gjera noko med det. Det er tiltaka som kan gjera noko med
det, som må setjast i verk. Det er dei som kanskje er mangelvare,
og som me ikkje har gjort. Men å skulda på EØS? Viss me kuttar EØS-avtalen
og skal henta arbeidskraft på WTO-vilkår, er det noko betre? Det
vil jo gje akkurat det same problemet. Poenget er at skal me kvitta
oss med sosial dumping, må me setja i verk norske, nasjonale tiltak,
og det kan me med EØS-avtalen i botn.
Audun Lysbakken (SV) [14:06:47 ] : Jeg vil advare representanten
Sande mot å undervurdere boligbyggingen i Bergen. Det skjer mye
der også.
Men for å komme
tilbake til temaet: Mye av denne debatten er diskusjoner som vi
kjenner godt til. En god del av motargumentene har jeg respekt for,
men jeg må også si at det har vært et par innlegg hvor jeg synes
nivået er skremmende lavt. Representanten Reiten sier at neipartiene
jobber for at Norge skal stå uten en avtale – «med iskaldt overlegg».
Nei, vi jobber for at Norge skal ha en bedre avtale. Representanten
Grimstad snakker høystemt om irskegrensen og til og med om første
verdenskrig. Jeg tror det er viktig at bakkekontakten gjenopprettes
her.
Det jeg legger
merke til når det gjelder representantene for de borgerlige partiene,
er at ingen snakker om det som er utgangspunktet for denne EØS-debatten, nemlig
situasjonen i arbeidslivet. Det er symptomatisk for partier som
greide å skrive en hel regjeringserklæring uten å nevne sosial dumping
ett sted. Så la oss snakke litt mindre om første verdenskrig og
litt mer om virkeligheten i Norge i dag og de menneskene denne debatten
handler om, de som opplever arbeidsforhold og lønnsbetingelser satt
under press – i industrien, på veiene, på byggeplassene. Hvis de
borgerlige partiene hadde vært litt opptatt av dem, hadde de hatt
litt større troverdighet i denne debatten. Det er det som er utgangspunktet
for at vi nå har en EØS-diskusjon, med den styrken den har i Norge.
Så er det ikke
til å unngå at deler av debatten handler om brexit. Jeg tror det
er viktig å minne om: Den norske EØS-kritikken – akkurat som den
norske motstanden mot EU-medlemskap – kommer fra et helt annet sted
enn den britiske, med et helt annet utgangspunkt. Det har vært venstresiden
og fagbevegelsen, sammen med sentrum, som har drevet fram EØS-kritikken
i Norge. Kaoset i britisk politikk akkurat nå skyldes i hovedsak
britiske problemer – irskegrensen, den politiske handlingslammelsen.
Det er ingenting i den situasjonen som i seg selv viser at det er
umulig for et land utenfor å forhandle med EU. Tvert imot mener
jeg at EU har opptrådt ganske konstruktivt i møte med britene. Og
det er litt rart at de i denne salen som elsker EU mest, samtidig framstiller
EU som en forhandlingspartner som er så umulig at vi ikke engang
kan sette i gang en utredning her hjemme, av frykt for å skremme
dem. Det er noe dissonans i det bildet av EU.
Sannheten er at
vi vet ennå ikke hva slags avtale Storbritannia og EU kommer fram
til. Det får vi nok ikke vite på en stund. Den vil uansett danne
en ny mal, sannsynligvis, for forholdet mellom EU og utenforland.
Så skal jeg innrømme at det er litt skremmende at EU har satt utmeldingsdatoen
til halloween. Likevel vil jeg understreke at vi ikke vet resultatet.
Arne Nævra (SV) [14:10:05 ] : EØS-avtalen har tjent norske
bedrifter og arbeidsplasser godt, heter det ofte. Ja, det er lett
å handle med EU. Det var det før 1994, og det var det etter 1994.
Men så er det
to viktige poeng rundt EØS som virkelig har blitt løftet fram i
det aller siste. Det ene er selvfølgelig skyggesidene ved EØS-medlemskapet.
Det er skyggesidene ved de fire frihetene, som alle kjenner til
– det frie arbeidsmarkedet, den sosiale dumpingen, som har vært
nevnt her en god del ganger, og overstyringen av det nasjonale lovverket.
Jeg tror at også tilhengerne virkelig synes det er brysomt, og de
vil helst ikke snakke om det. Men disse sidene er så alvorlige at
tilhengerne er nødt til å ta dem alvorlig.
Det andre poenget
er myten om at det ikke finnes alternativer til EØS. Ut av EØS,
hva så, spør mange folk, de som ikke har historien inne, eller de
som kanskje ikke leser noe annet enn en slags nedarvet sannhet i
avisene. Også utenriksministeren etterspør alternativer i denne debatten.
Det er akkurat det vi skal ha utredet. Det finnes mange alternativer,
og SV og mange på neisiden peker på en gjensidig og balansert handelsavtale
med EU som ett alternativ.
Norge hadde full
markedsadgang for industrivarer før 1994. Det vil være i EUs og
Norges felles interesse å opprettholde en sånn avtale også for tjenester,
det er jeg ganske overbevist om. Det er over 150 land som handler med
EU i dag. Ingen av dem behøver å innordne seg EUs lovverk eller
svekke tariffavtalene sine – de behøver ikke det. Hvis Norge sier
opp EØS-avtalen, vil en kunne gå tilbake til frihandelsavtalen fra
1973, som Jens Evensen framforhandlet. Den ligger i bunnen. På de
områdene som ikke omfattes av frihandelsavtalen, vil WTO-reglene
og annet internasjonalt avtaleverk regulere de forhold som tidligere
ble omfattet av EØS. Husk på at rundt halvparten av all internasjonal
handel er tollfri. Men det er forhandlinger som skal få alle detaljer
på plass, det er sånn forhandlinger foregår.
Husk også at markedet
i EU vil ha norske varer. Glem heller ikke at Europa er interessert
i norsk kjøpekraft. En skal være klar over at Norge er unionens
sjette største eksportmarked. Det er ikke alle som er klar over det.
Vi kjøper varer fra EU for 300–400 mrd. kr i året. De trenger handel
med oss, og de trenger handel begge veier. All logikk tilsier det.
Det som er forunderlig,
er at flertallet i denne salen ikke engang ønsker å utrede alternativene
til EØS – i en verden som er i så stor forandring.
Svein Roald Hansen (A) [14:13:22 ] : La meg først si, til representanten
Reiten, at det er helt uaktuelt for Arbeiderpartiet å skulle forhandle
bort EØS-avtalen i kommende regjeringsforhandlinger.
Så sier Lysbakken:
Vi ønsker en bedre avtale enn EØS. Men vi får aldri høre bedre for
hva, og for hvem. Det har vi etterlyst, men ikke fått svar på. Hovedalternativene
til en avtale med EU er vår EØS-avtale, hvor vi er innenfor det
indre marked, eller en tredjelandsavtale, en handelsavtale, hvor
vi er utenfor det indre marked. Det er hovedalternativene.
EØS er vår handelsavtale.
Å være innenfor markedet betyr at tre fjerdedeler av norsk eksport
har et hjemmemarked på 500 millioner mennesker. Det er en veldig viktig
forskjell. Å si at dette ikke handler om arbeidslivet vårt, er totalt
misforstått. Det handler om å sikre arbeidsplasser. Det er utfordringer
med sosial dumping i norsk arbeidsliv, men det er ikke et eneste
av de tiltakene som er satt i verk, som er blitt stoppet av EØS-avtalen. På
arbeidstakersiden er EØS-reglene minimumsregler, ikke maksimumsregler.
Så at vi har en regjering som burde gjøre mer, kan vi ikke beskylde
EØS-avtalen for.
De som sier at
vi kan bruke den gamle handelsavtalen, ser bort fra at handel i
dag er noe annet enn det har vært. Det handler om verdikjeder, integrering.
En bil i Storbritannia settes sammen av flere tusen deler fra mange
land. Derfor er det å ha grenseløs passering veldig viktig. Så har
vi integreringen av tjenester og varer, og ca. 40 pst. av eksportverdien
ligger nå i tjenester, ofte koblet på varer. Det er det ingen handelsavtale
som er god nok til å fange opp. Hvis man går rundt og tror det, bør
man sette seg inn i handelspolitikken. Som representanten Amundsen
sa: Denne markedsadgangen er av vital betydning for norske bedrifter.
Det er viktig.
Hvis vi skal ha
en avtale, er det altså å være utenfor markedet; da er det slutt
på fri bevegelse og felles arbeidsmarked. Men hva gjør vi da med
de 330 000 EU-borgerne som bor og arbeider i Norge? Hvilke rettigheter
skal de ha? Det må vi tenke gjennom. Eller skal vi sende dem hjem?
De kan ikke bare være her, uten å ha rettigheter. Hvem skal passe
på at de får helsetjenester og rettigheter hvis vi er utenfor det
felles regelverket?
Og så vil jeg
si at er det ett parti i denne salen som burde være den største
forsvarer av EØS-avtalen, er det Senterpartiet, for den dagen EØS-avtalen
av en eller annen grunn skulle forvitre, da er det de politiske
kreftene for medlemskap som blir sterkest.
Per-Willy Amundsen (FrP) [14:16:37 ] : Jeg må si at jeg finner
det litt fascinerende å lytte til en del sterke ord som brukes når
man skal argumentere for å stoppe det som er en utredning, som i
mitt hode handler om å skaffe kunnskap på bordet. Derfor er det
faktisk flere av oss som ikke bare er tilhengere av utredninger,
men faktisk også av konsekvensutredninger – selv om det blir stadig
færre av oss.
Jeg oppfatter
at det i den beskrivelsen ikke er vanskelig å argumentere for markedsadgangen,
å argumentere for norske bedrifter, økonomi og vitaliteten i og
viktigheten av EØS i så måte. Men det jeg etterlyser, er at de samme,
som ser fordelene, også kan peke på de ulempene som unektelig eksisterer,
og som bare har blitt mer og mer synlige og tydelige for folk flest.
Og da mener jeg det er relevant å diskutere påvirkningen EØS-avtalen
har hatt på norsk arbeidsliv etter åpningen østover i 2004. Man
kan ikke hevde at det ikke har hatt negative konsekvenser, f.eks.
for byggebransjen. Det fremstår for meg helt åpenbart at vi har
fått nye utfordringer i norsk næringsliv som følge av det. Det er
veldig greit å sitte i Holmenkollen og ønske billige bygningsarbeidere
når man skal bygge på boligen sin, når man selv ikke er konkurranseutsatt,
som f.eks. en advokat, høyt i næringskjeden. Her er det forskjell
på folk. Og det har fått konsekvenser, som også Frischsenteret har
påpekt: For en del lavinntektsgrupper, eller de med midlere inntekter,
har den konkurransen som har kommet fra øst, hatt betydning for
lønnsfastsettelse. Så jeg mener det er en relevant problemstilling
som man også må ta inn over seg når man diskuterer fordelene med
EU.
Dette er jo ikke
det beste tidspunktet for å ta en stor EØS-debatt, og det er nettopp
fordi det vi ser nå, med brexit, skaper et inntrykk av at det ikke
finnes noe alternativ til EU og i norsk sammenheng EØS. Men da må
vi huske at det er et politisk kaos, det vi ser som følge av brexit.
Det er ikke et økonomisk kaos som følge av at man har gått ut –
for man er foreløpig ennå medlem. Jeg vil advare mot å komme med
negative beskrivelser av at det ikke eksisterer noe alternativ til
en EØS-avtale i den form den foreligger i dag, eller et medlemskap
i EU. Det er klart at det finnes alternativ, og den kunnskapen bør man
søke.
Carl-Erik Grimstad (V) [14:20:01 ] : Representanten Lysbakken
mener at jeg er høystemt når jeg snakker om fred i Europa. Jeg mener
tvert imot at jeg er ganske nedstemt, ikke minst med tanke på det
scenarioet som representanten Tetzschner trakk opp.
Lysbakken vil
heller snakke om arbeidsmarkedssituasjonen, og det synes jeg utenriksministeren
har gjort rede for på en tilstrekkelig måte. Jeg skal ta opp et
annet tema.
Vi har tidligere
i dag hatt en debatt i salen om klima knyttet til vern av myrarealer.
Og nei, dette skal ikke dreie seg om at noen står til knes i myr
og ikke kommer videre, det skal dreie seg om forskningssamarbeid.
De tall som representantene
fra SV og mine kolleger i Venstre har trukket fram når det gjelder
omfanget av lagret karbon i våre myrer, er resultatet av forskning. Karbonfangst
kan ikke gjennomføres uten en betydelig forskningsinnsats. Det grønne
skiftet kan ikke gjennomføres uten internasjonalt forskningssamarbeid.
Verdenssamfunnet – og jeg gjentar: verdenssamfunnet – har som mål
å begrense den totale oppvarmingen til 1,5 grader sammenlignet med
førindustriell tid. Menneskelig skaperkraft må strekkes til det
ytterste for å nå dette og samtidig bevare vårt velferdsnivå. Skal
vi klare det, er vi helt avhengig av at forskningsmiljøer jobber
sammen på tvers av landegrenser.
Et av de viktigste
verktøyene for dette samarbeidet er Horisont 2020, rammeprogrammet
for forsknings- og innovasjonssamarbeid i EU. Her markerer norske
forskere seg sterkt. Bjerknessenteret i Bergen, f.eks., spiller
i Champions League innen klimaforskning. Før jul fikk senteret EU-finansiering
av tre nye prosjekter som vil kunne tette sentrale kunnskapshull
i klimaforskningen for å støtte framtidige rapporter fra FNs klimapanel. Prosjektene
involverer fagmiljøer fra et tosifret antall land, men styres fra
Bergen.
Midt oppe i Storbritannias
brexit-kaos er det urovekkende at partier som Senterpartiet, SV
og Rødt på ramme alvor vil trekke Norge ut av EØS-avtalen. Da vil de
i realiteten også gjøre det vanskeligere for Bjerknessenteret og
andre norske toppmiljøer å drive med fremragende forskning. Disse
forslagene er basert på et resonnement om at Storbritannias utgang
fra EU på et eller annet vis vil åpne for bedre avtaler i framtiden.
La meg slå fast:
Storbritannia er en viktig forskningsnasjon som vi uansett fortsatt
ønsker tett faglig samarbeid med. Men brexit kommer til å gjøre
det vanskeligere for oss. Nylig kunne f.eks. Forskningsrådet melde
at faren for en hard brexit gjør at norske søkere til Horisont 2020
nøye må vurdere risikoen ved å samarbeide med britiske partnere.
Norge trenger
EØS, og EU trenger Norge, bl.a. for klimaets skyld.
Presidenten: Presidenten
vil gjøre oppmerksom på at § 55 i forretningsordenen er veldig tydelig
på at taleren bør holde seg strengt til den saken som er under debatt.
Presidenten mener at det siste innlegget kanskje var i grenseland
og ber kommende talere om å holde seg strengt til saken.
Grunde Almeland (V) [14:23:32 ] : Disse temaene henger jo sammen,
for våre største utfordringer i verden i dag er knyttet til klima,
migrasjon og fattigdom, og dette er utfordringer Norge ikke kan
løse alene. Vi er avhengig av samarbeid med andre land gjennom bl.a. EØS.
Derfor er jeg
veldig glad for at regjeringen i går ba Stortinget om å slutte seg
til en avtale med EU om felles oppfyllelse av klimamålet for 2030.
Det er den mest forpliktende klimaavtalen Norge kan inngå. Avtalen
sikrer at vi når våre klimamål, og den vil gi gode, forpliktende rammer
for norsk klimapolitikk fram mot 2030. Vi er avhengig av et tett
samarbeid med EU for å nå klimamålene. Dette er et område hvor EU
ligger i front, og hvor det er viktig at Norge kobler seg på.
Som flere har
påpekt, er det veldig spesielt at vi her diskuterer alternativer
til vår solide EØS-avtale når vi samtidig ser kaoset som rår i Storbritannia.
Britenes vanskelige situasjon burde være en viktig lærepenge for vår
hjemlige EØS-debatt. Brexit viser hvor dårlige alternativene til
EØS er, og hva det betyr av usikkerhet for britiske borgere og bedrifter.
Og når det påpekes at vi mangler kunnskap om alternativer, blir
i hvert fall ikke jeg beroliget av at mindretallet trekker fram
muligheten for en bilateral avtale etter modell av den Sør-Korea
har med EU, som alternativ til vår EØS-avtale.
Mange fryktet
at brexit skulle gi en dominoeffekt, og at flere land ville kunne
bruke trusler om «leave» som inngang for å tilegne seg spesielle
konsesjoner fra EU. Slik gikk det ikke. Tvert imot har brexit bidratt
til å knytte EU-landene tettere sammen. På samme måte burde brexit-kaoset
bidra til en enda større oppslutning her hjemme om EØS-avtalen.
Derfor er det for meg helt uforståelig at mindretallet vil sette
i gang tiltak som kan skape usikkerhet om vår viktigste avtale med
EU.
Grunnleggende
liberale verdier utfordres i deler av Europa. Jeg er bekymret over
utviklingen i både Ungarn og i Polen, og jeg er glad for at EU og
regjeringen har vært tydelig på at vi ikke aksepterer at Ungarn,
Polen eller andre får lov til å tukle med viktige rettsstatsinstitusjoner, medier,
domstoler og sivilsamfunn. Og når en oppvoksende generasjon ber
oss som politikere stå sammen om globale utfordringer, mener jeg
det er det vi bør gjøre. For det finnes alternativer til EØS, men
alternativene – de få gangene de nevnes – er alle løsere tilknytning,
hvor resultatet blir vanskeligere, iallfall for noen.
Isolasjon er ikke
framskritt.
Steinar Reiten (KrF) [14:26:52 ] : Senterpartiet har helt siden
EU-avstemningen i 1994 markert seg som det store nei-partiet og
nei-til-EØS-partiet. Likevel har det i dag vært påfallende stille
fra Senterpartiet i debatten, og derfor vil jeg utfordre representanten
Liv Signe Navarsete direkte.
I en merknad i
komitéinnstillingen sier Senterpartiet at en har et framtidig mål
om en folkeavstemning om EØS-medlemskapet til Norge. Jeg vil be
representanten Navarsete være med på et tankeeksperiment. En våkner opp
etter valgnatten, og det viser seg at Arbeiderpartiet, Senterpartiet
og SV til sammen har fått flertall, men at SV og Senterpartiet har
én stemme mer enn Arbeiderpartiet, og det skal forhandles om en
regjeringsplattform. Hvordan vil Senterpartiet forholde seg i en
slik situasjon? Vil da Senterpartiet tvinge gjennom at en slik regjering
skal starte et arbeid for å melde Norge ut av EØS? Og hvordan ser
representanten Navarsete for seg at situasjonen da vil bli for norsk
landbruk? EØS-avtalen sikret jo nettopp at vi fikk et unntak på
landbrukssektoren som gjør at vi kan ha tollvernet vårt uten at
Norge møter straffetoll på våre eksportprodukter, som vi er avhengige
av å eksportere til vår største handelspartner, EU.
Michael Tetzschner (H) [14:28:45 ] : Jeg var ikke inne på brexit
i noen av mine foregående innlegg, men siden det også kom opp etter
hvert, og med henvisning til representanten Lysbakkens innlegg,
som da skulle legge en del av skylden for problemene på en spesiell del
av den koalisjonen som har arbeidet for å få Storbritannia ut av
EU: Jeg tror neppe vi kan kalle Jeremy Corbyn en som ønsker å abonnere
på høyrepolitikk. Allikevel stiller Labour som ufravikelig krav
til en avtale at Storbritannia skal fortsette i tollunionen.
Når det gjelder
Irland-grensen, er det ikke den grensen som er der nå, som er problemet;
det er den som blir etablert, nettopp fordi man har hatt dette inkluderende samarbeidet
som har bygget bro over tidligere dype kløfter både i Nord-Irland
og mellom Irland og Storbritannia. Det er nettopp fordi man står
overfor dilemmaet om hvilke av de fordelene man har hatt, man må
gi slipp på når man trer ut. Det er forunderlig – og det merker
jeg også i noe av denne debatten – at man tror man kan kvitte seg
med alle ulemper og forpliktelser i en avtale og beholde alle fordelene.
Diskusjonen i
Storbritannia går nettopp på at man ikke blir enig om hvilke av
fordelene man har hatt, som er størst. Man har hatt en fullstendig
friksjonsfri grense, full tilgang, man har vært med i en tollunion,
man har hatt tilgang på alle standarder, som gjør at de ikke blir brukt
mot en i unfair konkurranse. Så blir man stilt overfor kravet om
å akseptere at Nord-Irland blir en del av resten av EU, og grensen
skal da gå i Irskesjøen. Det er helt uakseptabelt, og det er derfor
man ønsker at Storbritannia skal fortsette som en helhet. Det er
nettopp fordi de ikke vil gi slipp på tollunionen, ikke vil gi slipp på
det friksjonsfrie varebyttet, og så blir de bare ikke enig med seg
selv om hvilke ofre de skal gi for å komme ut av avtalen.
Dette har jo også
ført til at de fleste av representanten Lysbakkens meningsfeller,
som er organisert i Labour – et arbeiderparti langt til venstre
– rett og slett ønsker seg en annen, ny folkeavstemning fordi de
har sett problemene.
Når det gjelder
andre gode EU-tiltak, har vi også det som nå ligger på bordet til
godkjenning i Norge, om hvordan vi får kontroll med internasjonale
pengestrømmer for å hindre hvitvasking og terrorfinansiering, og
hvordan vi lever opp til EUs standarder og mål om oppfyllelse av
utslippsmålene i 2030 – vi skal ned med 40 pst. Det er ganske viktig
at 500 millioner mennesker blir med på det og ikke bare 5 millioner
mennesker.
Vetle Wang Soleim (H) [14:32:05 ] : Jeg er en svoren tilhenger
av EØS-avtalen først og fremst fordi jeg kommer fra distriktet.
Det skal bli artig i lokalvalgkampen å se senterpartirepresentanter
gå rundt og si at den eksportbedriften de har i sitt fylke, skal
miste sitt viktigste hjemmemarked. Det skal bli interessant, og
det skal jeg sørge for at man blir påminnet om. I en usikker verden er
EØS-avtalen nettopp en trygg avtale. Den sikrer oss med våre 5 millioner
innbyggere et marked med 500 millioner innbyggere. Den har tjent
oss godt og kommer fortsatt til å gjøre det i framtiden.
Det er arbeidslivskriminaliteten
som representanten Lysbakken mener er bakgrunnen for dette forslaget. Da
det ble fremmet i fjor, sa han til Aftenposten at bakgrunnen for
forslaget var at han var lei av at EØS-tilhengere sa at det ikke
fantes noe alternativ, når de aldri hadde tillatt en utredning om
alternativer. Det er to ting å si til det. For det første: Jo, det
finnes et velprøvd alternativ, og det er EU-medlemskap. Det er et
alternativ mange land har prøvd og høstet gode erfaringer med, og
som jeg gjerne skulle sett at også Norge kunne høstet erfaringer
med. Det andre er at det vil man jo ikke ha uansett. Man vil ikke
ha EU-medlemskap, så da er det en svekkelse av dagens avtale man
er ute etter, og for Høyres del er det uaktuelt å gå den veien uansett.
Støtten til EØS
har aldri vært høyere i Norge, og motstanden mot EU har aldri vært
mindre. Det er bra. Det er nå flertall i alle EU-land for å fortsette
å være EU-medlem.
La oss ta arbeidslivskriminaliteten.
Statsminister Erna Solberg har vært en av de fremste for EU og EØS nettopp
for å bekjempe arbeidslivskriminalitet. I et eget brev til EU i
2017 sendte hun beskjed om at innsatsen her måtte økes. Når det
SV og Senterpartiet reagerer på, er utenlands arbeidskraft som ikke
opererer innenfor loven, viser det nettopp at dette er et europeisk
problem som må løses europeisk. Alternativet er jo å stenge grensene
og ikke la europeiske arbeidstakere få lov til å komme hit i det
hele tatt, men skjære alle over én kam. Jeg vet ikke om det er spesielt
solidarisk. Derfor burde SV vært de fremste tilhengerne av EUs arbeidsmarkedsbyrå,
som nettopp har som oppgave å sikre at europeiske arbeidstakere
får informasjon om hvilke rettigheter de har, om hvilke vilkår de
kan stille, og om arbeidslivet i de ulike europeiske landene.
Privatisering
og jernbanereformen blir tatt opp ofte. Jernbanereformen og anbudsutsettelsen
på Sørlandsbanen ble gjort av denne regjeringen før jernbanepakken kom.
Dette er ikke noe som EØS har påtvunget oss. Dette er vår politikk.
Når den samme driveren kan levere anbud som før var på 6 mrd. kr,
men nå er på 3 mrd. kr, halvere prisen bare fordi vi innfører konkurranse,
og vi da får 3 mrd. kr å bruke på andre viktige velferdsformål i dette
kongeriket, da er det bra. Det er vår politikk.
Tone Wilhelmsen Trøen hadde
her gjeninntatt presidentplassen.
Svein Roald Hansen (A) [14:35:17 ] : Det er noe fascinerende
med Fremskrittspartiets Per-Willy Amundsen. Han dyrker Fremskrittspartiets
yndlingsidrett, nemlig å framstå med et janusansikt. Han sier at
EØS-avtalen er av vital betydning for næringslivet – det er helt
riktig – men så skal han snakke med alle kritikerne om det som er
å kritisere. Da sier han at man må skaffe seg kunnskap om alternativene
til EØS. Ja, men det er jo ikke vanskelig.
Det er følgende
alternativer til EØS: Det er medlemskap, og så er det EØS-avtalen,
som liksom er neste lag av integrering, hvor vi er med i nesten
hele det indre marked bortsett fra fisk og landbruk, handelspolitikk
og euro. Så har man Sveits-avtalene, som dekker færre deler av det
indre marked enn det EØS-avtalen gjør. Så har vi tollunionen som
Tyrkia har med EU. Det er et alternativ. Det er bare å gå inn og
studere. Så har vi de tradisjonelle frihandelsavtalene som er av
varierende omfang. Canada har den mest moderne avtalen. Den har
også litt for tjenester, men er for dårlig for Storbritannia, for
det er en tjenesteøkonomi. Så finnes det noen partnerskapsavtaler.
Det er bare å gå inn og studere hvis man vil skaffe seg kunnskap,
i stedet for å stå her og klage på at man ikke kan få lov til å
utrede det i regi av den norske regjering.
Jeg må si det
hender at Høyre i denne debatten, i hvert fall utenfor denne salen,
skremmer med SV og Senterpartiet i et regjeringssamarbeid. I så
måte har de nok med sine egne plager, etter det vi har hørt her
i salen.
Så til Navarsete,
som berørte EØS-midlene. EØS-midlene er ikke en juridisk forpliktelse.
Det er ikke en betaling for markedsadgang, det er en misforståelse.
Det er et bidrag til sosial og økonomisk utjevning i Europa, som
vi riktignok forhandler om, men vi er ikke juridisk forpliktet.
Det er land vi tidligere har hatt inne, som nå er ute. Jeg er klar
over at Senterpartiet stryker disse i sine alternative budsjetter,
og det er ganske oppsiktsvekkende, for det betyr at man ikke respekterer
inngåtte avtaler mellom den norske regjering og andre land. Det
er noen land som driver sånn, men jeg håper ikke at Senterpartiet
virkelig har tenkt å bli sånn. Vi betaler ikke inn til EUs driftsbudsjett,
bortsett fra til de programmene vi er med i, f.eks. Horizon 2020
og Erasmus.
Vi får egentlig
ganske mye bra lovgivning gratis og frankofritt fra Brussel. Så
får vi noen lover som er utfordrende, og som vi må håndtere med
norsk politikk.
Presidenten: Representanten
Carl-Erik Grimstad har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet
til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Carl-Erik Grimstad (V) [14:38:26 ] : Jeg tar selvsagt til meg
den påminnelsen jeg fikk om § 55 i forretningsordenen, som jeg fikk
av presidenten tidligere. Jeg har sikkert ikke uttrykt meg klart
nok, men jeg skal gjøre et nytt forsøk.
Det europeiske
forskningssamarbeidet som Norge i dag er deltaker i, er i stor grad
resultat av EØS-avtalen. Avtalen åpner for at tusener av norske
akademikere har mulighet til å hente inspirasjon fra europeiske
læresteder, og vi nyter godt av akademikere fra EU-området. Når
man åpner opp for tvil om EØS-avtalen, setter man også dette europeiske
samarbeidet på spill.
Liv Signe Navarsete (Sp) [14:39:33 ] : Sidan Senterpartiet
vart utfordra så tydeleg, må me sjølvsagt ta ordet.
Verken eg eller
Senterpartiet forhandlar regjeringsavtalar frå Stortingets talarstol,
så det får me kome tilbake til. Men det er i alle fall ingen tvil
om – med den oppslutninga som Senterpartiet har fått i den seinare
tida – at folk der ute ikkje lèt seg skremme av EØS-standpunktet
vårt. Det viser òg oppslutnaden til SV.
Eg trur at dei
som er så sjølvsikre her på talarstolen, kanskje skal ta ein ekstra
omgang i tenkjeboksen, og dei som prøver å framstille ei eventuell
ny regjering slik – ei komande regjering av Arbeidarpartiet, Senterpartiet
og eventuelt SV og fleire – må faktisk lytte litt til Framstegspartiet
sine innlegg her i dag, det er ganske interessant. Ein prøver å
teikne eit veldig bilde av kor vanskeleg det vert for ei raud-grøn
regjering, men har sjølve representantar på talarstolen som seier
veldig tydeleg at dette er noko ein ville ha stemt for, men ein
kan dessverre ikkje, for ein sit i regjering. Dette gjeld jo mange
forslag der Framstegspartiet kunne ha tenkt seg å stemme annleis, sjølvsagt,
men då ville eg ikkje vore så kjepphøg som representanten frå Kristeleg
Folkeparti var på talarstolen. Då ville eg ha teke det litt med
ro.
Så vert det sagt
at me får lovgiving frankofritt frå EU. Men dei lovene kunne jo
Noreg vedteke på eigen kjøl – viss me ville det og det var tenleg
for folk og land. Men me har i dag ei regjering som sit på ræva
og ventar på at det skal kome lovgiving frå EU. Når det gjeld dekningskrav
for nett, f.eks., går det rykte om at det er under utgreiing i EU.
Me kan jo stille krav om 100 pst. dekning for telefoni, det har
me hatt lenge – og for internett, breiband og for fiber, viss ein
ønskjer det. Me står fritt til å krevje den dekninga me ønskjer,
men her sit ein og ventar på at det skal kome eit eller anna direktiv
på eit tidspunkt. Det er berre eitt døme på kor handlingslamma regjeringa
er når det gjeld eigne initiativ til tiltak som er viktige for folk
i dette landet. Eg etterlyser, og forhåpentlegvis får me snart,
ei anna regjering med andre initiativ som tek utgangspunkt i dei
norske behova og styrer både politikken, lovgivinga og kontrollen
av arbeidsliv, næringsliv og andre delar av samfunnslivet – frå
det norske storting.
Presidenten: Presidenten
vil bemerke at hun synes representanten uttalte seg svært uparlamentarisk,
jeg ønsker ikke å gjenta uttrykket.
Liv Signe Navarsete (Sp) [14:42:39 ] : Unnskyld, president.
Eg endrar det til at ein «sit i ro».
Presidenten: Det
er da bemerket og notert.
Heidi Nordby Lunde (H) [14:42:55 ] : Da Norge hadde vært med
i EØS i seks måneder, skrev VG, bl.a., at vi gikk mot eksportrekord,
med en økning på 10,2 pst. fra samme tid året før. Aalesundfisk
AS var av dem som jublet over avtalen. De hadde fått en vekst på
25 pst. i forhold til samme periode året før fordi de fikk tollreduksjoner
som ikke handelsavtalen hadde gitt dem. Men de syntes det var forsmedelig
at fisken måtte foredles andre steder, siden vi mister muligheter
når vi ikke er medlem fullt ut. Vi kunne skapt flere arbeidsplasser langs
hele kysten dersom dette var tilfellet, det hadde jo vært et alternativ.
Videre sto det
at gravide i jobb hadde fått flere rettigheter, arbeidsgivere ble
pålagt å gi skriftlig avtale til ansatte, prissamarbeid mellom bransjer
som skadet norske forbrukere, ble forbudt, og norske kommuner måtte
begynne å grave opp gamle, rustne vannrør fordi norsk vannkvalitet
ikke nådde EU-standard.
For å ta det siste:
Statens institutt for folkehelse regnet ut at dårlig vannkvalitet
i Norge førte til 300 000 sykedager. Næringsmiddelindustrien slet,
og slakteriet Axel Dønnum AS installerte eget renseanlegg fordi
de ikke stolte på det kommunale vannet. Merkostnadene for norsk
næringsliv handlet ikke bare om handelsbarrierene mellom norske
bedrifter til EU, men om at vi ikke hadde gode nok standarder her
hjemme, og det har vi fått.
Jeg kjenner ikke
til en eneste avtale som gir Norge de fordelene og mulighetene EØS-avtalen
har gitt oss. Jeg kjenner ikke til et eneste alternativ som gir
Norge så mange fordeler og integrerer oss så dypt inn i et marked som
EØS-avtalen. Vi utreder egentlig EØS-avtalen hver eneste gang vi
forhandler nye handelsavtaler. Vi forhandler tollfrie kvoter for
eksport av norske varer opp mot tollfrie kvoter for import av varer
som konkurrerer mot våre egne her hjemme. Etter at kvotene er brukt opp,
slår tollbarrierer inn. Vi har ulike standarder på produkter og
tjenester, som i verste fall gjør at vi ikke er kompatible for salg
av varene våre, eller at vi ikke har lyst til å tillate varer inn
til våre egne forbrukere.
Gjennom EØS-avtalen
har vi harmoniserte regelverk som gjør at vi har friksjonsfri handel
med vårt største marked, og at vi kjenner kvaliteten på varene som kommer
over våre grenser. Gjennom EØS-avtalen har vi sikret forbrukeres
rettigheter på alt fra vannkvalitet til miljøstandarder på produkter
og forbud mot prissamarbeid. Det er interessant at noen skal tro
at vi får en glimrende avtale med Argentina for alle norske produkter
uten å være villig til å åpne opp for en stor tollfri kvote på argentinsk
biff. Det er vel, når jeg tenker meg om, et godt argument mot EØS-avtalen,
men neppe i norsk landbruks interesse.
Vi gikk inn i
EØS-avtalen fordi det utvider vårt handlingsrom – ikke fordi det
begrenset det – fordi det ga norsk næringsliv større muligheter
enn man hadde med den gamle handelsavtalen, fordi det sikret flere norske
arbeidsplasser i hele landet enn den gamle handelsavtalen, og fordi
det knyttet oss til vårt nærmeste verdifellesskap på en sterkere
måte enn noen alternativ handelsavtale vil gjøre.
Alternativer finnes
– det heter fullt medlemskap.
Presidenten: Audun
Lysbakken har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en
kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Audun Lysbakken (SV) [14:46:02 ] : Jeg ville bare kort bemerke
at selv om representanten Michael Tetzschner kan veldig mye, er
vel oversikten over europeisk venstreside litt mer begrenset. Jeg
skal på lørdag i møte med en rekke av våre europeiske samarbeidspartier
som forbereder EU-parlamentsvalget, og det er ingen stor forskjell
på SVs analyse og de fleste av venstrepartiene til venstre for sosialdemokratiet
nedover i EU sin analyse av EU. Strategiene blir selvfølgelig forskjellig,
fordi noen partier er innenfor EU og må jobbe for å forandre EU.
Norge er utenfor EU, og derfor har vi denne debatten om hva som
er den beste tilknytningsformen for Norge. Men analysen på venstresiden
i Europa i dag opplever jeg som kanskje mer samlet enn noen gang
før, med en sterk brodd mot den økonomiske politikken som føres
i Brussel.
Presidenten: Per-Willy
Amundsen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en
kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Per-Willy Amundsen (FrP) [14:47:15 ] : I dag har jeg lært meg
et nytt begrep av representanten Svein Roald Hansen, noe sånt som:
gratis og frankofri lovgivning fra EU. Det framstilles åpenbart
som bra at Norge i stadig større grad blir underlagt EUs lovgivning.
Det tror jeg signaliserer
mye av problemet jeg har tatt opp i mine tidligere innlegg, nemlig
at man ikke evner å se de negative sidene ved norsk medlemskap i
EØS. Det er den beskrivelsen som jeg tror mange kjenner seg igjen
i, nemlig at EU stadig tiltar seg mer makt, at norsk suverenitet
utfordres. Det er en utfordring som jeg ikke opplever at alle tar
like konsekvent (presidenten avbryter).
Presidenten: Steinar
Reiten har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort
merknad, begrenset til 1 minutt.
Steinar Reiten (KrF) [14:48:34 ] : Jeg registrerer at representanten
Navarsete mener jeg er kjepphøy, det kan jeg leve med. Det jeg derimot
synes er uakseptabelt, er å ikke få svar på spørsmålene mine, og
det er spørsmål som næringslivet i Norge er svært opptatt av fordi
en ser en maktforskyving på rød-grønn side som skaper uro og usikkerhet
rundt EØS-avtalen.
Jeg må bare gjenta
mine to spørsmål: Vil Senterpartiet gå inn i regjeringsforhandlinger
med mål om å starte en prosess for å få terminert EØS-avtalen? Og
hvordan ser representanten for seg at landbruket skal forholde seg
når vi ikke lenger har en avtale som sikrer de høye tollmurene våre,
uten at vi blir pålagt straffetoll på andre produkter?
Arne Nævra (SV) [14:49:41 ] : Det var et par innlegg her som
gjorde at jeg tegnet meg igjen. De to innleggene pekte nettopp på
behovet for en gjennomgang av EØS-medlemskapet, og et av dem – jeg
tror ikke det var tiltenkt at jeg skulle komme på disse tankene
– var et innlegg fra representanten Sande der han, med god grunn,
kunne skildre de tusener av vogntogene som går ut fra Norge, med
dyrebar last, gjerne fisk, ned til Europa. Underforstått, denne
veksten og denne velstanden kan vi takke EØS for. Det som er underlig,
er at han ikke da reflekterer over hvem som kjører denne fisken.
Det er jo et interessant spørsmål. Da er vi inne på det som mange
av oss er opptatt av, lønns- og arbeidsforhold og de utenlandske
arbeidstakerne i Norge. Vi har sett oppslag på oppslag rundt lønnsforholdene
til de sjåførene som kjører den fisken som Sande er litt stolt av,
og det er skremmende. Vi snakker her om at vi hele tida er på etterskudd.
Vi klarer ikke å kontrollere lønns- og arbeidsforhold bra nok. Jeg
har sjøl vært ute på en dannelsesreise og vært med noen sånne trailere.
Jeg har sett hvor dominerende utenlandsk arbeidskraft er. Hver av disse
baltiske selskapene har 3 000–4 000 vogntog, de får 2–3 nye hver
dag, og de opererer i Norge. Det er de som transporterer norsk verdifull
last ut av landet.
Vi snakker om
kabotasje. Det er blitt et kjent uttrykk her i salen, folk vet hva
det er, kanskje ikke så mange ute i byen, men vi vet hva det innebærer.
Det er vanskelig å kontrollere. Det andre er tredjelandskjøring,
som er enda større og veldig vanskelig å få has på. Vi er hele tida på
etterskudd.
Så var det det
andre innlegget. Jeg tror det var en svarreplikk fra utenriksministeren
til Lysbakken jeg stusset over. Det gjaldt jernbanepakke IV fra
EU. Der har vi jo vært flinkest i klassen til å gjennomføre høyreorientert
EU-politikk, også på samferdsel. Den norske regjeringa har makt
og myndighet til å gjøre det, og de har så visst gjort det, gjennom
jernbanereformen. Det har vært anbudsutsettelser på strekninger,
men nå blir det altså obligatorisk – hvis vi godtar jernbanepakke
IV. Så vidt jeg forsto på utenriksministeren, nevnte hun at vi hadde mulighet
til å sette ut strekninger etter eget ønske til bestemte selskap,
og hun henviste til noen unntak. Men de unntakene er så kryptiske
og små at de gjelder i praksis ikke for Norge – det må vi kunne
være enige om. Jeg tror alle, i hvert fall i transportkomiteen er
enige, om den fortolkningen. Så da har vi to sider som i hvert fall
vi i transportkomiteen ser veldig, veldig ofte.
Presidenten: Representanten
Liv Signe Navarsete har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet
til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Liv Signe Navarsete (Sp) [14:52:57 ] : Senterpartiet kjem sjølvsagt
til å gå inn i eventuelle regjeringsforhandlingar basert på vårt
program. Kva som vert mandatet til regjeringsforhandlingar og det
utvalet som skal forhandle, vert jo ikkje bestemt i dag. Det vert
bestemt på landsmøtet vårt om to år, men sjølvsagt går Senterpartiet
inn i forhandlingar basert på vårt program.
Og så, kor god
er eigentleg EØS-avtalen? Artikkel 19 seier at det skal vere «gjensidig»
nytte. I dag importerer me seks gonger så mykje landbruksvarer som
me eksporterer. Me importerer for 40 mrd. kr frå EU. Det er aktivitet
på mange gardsbruk. Det betyr at det kunne vore langt fleire enn
dei 90 000 som arbeider i næringa og industrien i dag. Det kunne
ha vore enda meir enn dei 150 mrd. kr som ein genererer. EØS-avtalen
har ikkje vore noka lukke for norsk landbruk. Det som skjer no,
er at norske bønder mistar arbeidsplassen sin fordi ein importerer
så mykje frå EU.
Presidenten: Representanten
Svein Roald Hansen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet
til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Svein Roald Hansen (A) [14:54:11 ] : Bare en kort merknad til
representanten Amundsen, som sier at det er et eksempel på at EU
tiltar seg mer og mer makt. Altså: Det finnes ikke noe mystisk vesen
nede i Brussel som heter EU, som tiltar seg makt. Men det finnes
28 land som møtes og blir enige om at på det området gjør vi ting
i fellesskap, f.eks. at vi nå skal oppfylle Parisavtalens betingelser
for utslippskutt av klimagasser. Det er det som skjer. Det er ikke
noen byråkrater som tiltar seg makt i Brussel.
Det samme gjelder
Lysbakken, som snakker om den økonomiske politikken som føres i
Brussel. Nei, det føres ingen økonomisk politikk i Brussel, men
de er enige om noen rammer for den økonomiske politikken. Den økonomiske
politikken er landenes ansvar, og den føres i hvert enkelt land.
Og hvis Navarsete
er misfornøyd med artikkel 19-forhandlingene, vil jeg bare si: Hun
bør glede seg til kravene fra EU på landbrukssiden. Hvis vi skal
forhandle en handelsavtale, blir artikkel 19-forhandlingene blåbær.
Presidenten: Representanten
Leif Audun Sande har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet
til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Leif Audun Sande (A) [14:55:28 ] : Dette er til representanten
Nævra. Mitt poeng er at høg aktivitet skapar ein del problem. Med
den trailertrafikken me har ut av og inn til landet, krev det meir
kontroll og meir pengar til kontroll. Det krev betre reglar. Me
kunne f.eks. hatt dei same kabotasjereglane som dei har i Danmark
– dei er betre enn våre. Me kunne hatt høgre allmenngjorde lønsvilkår,
om me ville det. Me kunne ha drive med meir kontroll, om me ville
det. Det er ingen som hindrar oss i å gjera det. No kjem EU-parlamentet
med ein ny mobilitetspakke, som fagbevegelsen i Europa jublar for,
og dei skal til med forhandlingar med Rådet. Om dei klarer å losa
han igjennom, er det ein kjempesiger.
Mitt poeng er
at aktivitet skapar problem. Det må det demmast opp for. Det har
ikkje med EØS å gjera, for det skal ikkje vera slik at det berre
er norske sjåførar som skal køyra fisk frå Nord-Noreg gjennom Europa.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.