Stortinget - Møte tirsdag den 2. april 2019

Dato: 02.04.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Søk

Innhold

Sak nr. 14 [19:18:56]

Interpellasjon fra representanten Sveinung Stensland til utviklingsministeren: «Over 10 millioner mennesker får tuberkulose hvert år, og 1,6 millioner mennesker dør helt unødvendig. BCG-vaksinen er ikke effektiv nok. Antibiotikaresistens og multiresistent tuberkulose er blant WHOs ti største trusler mot global helse i 2019. Tuberkulose kjenner ingen landegrenser. Det globale fond for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria skal i oktober 2019 holde en påfyllingskonferanse. Det er en god anledning for Norge til å bruke sine bistandsmidler til bekjempelse av tuberkulose. Tuberkulose og antibiotikaresistent tuberkulose er en økende global trussel. Hvordan jobber statsråden for å følge opp deklarasjonen fra høynivåmøtet om tuberkulose i FN i 2018, samt sikre at Norge kan være en global pådriver for arbeid mot antibiotikaresistens, herunder resistent tuberkulose, slik det står i Granavolden-plattformen?»

Talere

Sveinung Stensland (H) []: Det er på tide å stoppe tuberkulose, og her spiller Norge en rolle. Vi kan utgjøre en forskjell, og tiden er inne for handling. Hver dag dør 4 400 mennesker av tuberkulose. Det er viktig at Norge følger opp sine internasjonale forpliktelser og bidrar til å stoppe tuberkulose. Vi har gjort det før i vårt eget land, og nettopp vår historie gir oss et eget ansvar for å ta lederskap i kampen.

Vi har også forpliktet oss til dette gjennom bærekraftsmålene og gjennom Granavolden-plattformen, hvor det står at Norge skal være en global pådriver for arbeid mot antibiotikaresistens. I dag står resistent tuberkulose for en tredjedel av alle dødsfall relatert til antibiotikaresistens. Å øke støtten til Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria og til andre som jobber med tuberkulosebekjempelse, samt å styrke forskningskapasiteten på tuberkulosemedisiner og vaksine kan være et viktig skritt mot målet.

Over 10 millioner mennesker får tuberkulose hvert år, og 1,6 millioner mennesker dør helt unødvendig. BCG-vaksinen er ikke effektiv nok. Antibiotikaresistens, sammen med multiresistent tuberkulose, er blant WHOs ti største trusler mot global helse i 2019.

Tuberkulose kjenner ingen landegrenser, og Norge er ikke forskånet for tuberkulose. Vi hadde nær 300 tilfeller i fjor, sågar flere multiresistente tuberkuloseinfeksjoner. Jeg vil bruke bistandsmidler til å rydde bort sykdom, på samme måte som vi nå bruker dem til å rydde havene for plast. Det er bedre å bruke bistandsmidler på noe konkret som vi vet redder liv. Sykdom driver mange ut i enda større fattigdom og gir mer migrasjon og sågar flere som knytter seg til terrorgrupper, noe vi ser bl.a. i Sahel. Den prekære helsesituasjonen i området sør for Sahara er en viktig driver for destabilisering, migrasjon og terror. Bekjempelse av tuberkulose, malaria og aids er derfor ikke bare medisinsk hjelp – det er et avgjørende bidrag til å stabilisere denne regionen. Vi ser i nyhetsbildet at det stadig er store konflikter, senest i Mali for noen uker siden, og vi vet at både Boko Haram og IS er aktive i denne regionen.

Vi har uansett forpliktet oss til å gi en stor andel av statsbudsjettet til utvikling og bistand. Jeg vil stille strenge krav til at pengene hjelper, gir mennesker et bedre liv og skaper en bedre verden. Sist søndag, dvs. 24. mars, markerte vi verdens tuberkulosedag. Hvert år markerer tuberkuloserammede dagen med mye engasjement, dyrekjøpt erfaring og nye slagord en kanskje kan få oppmerksomhet med denne gangen. I år er slagordet: Stopp tuberkulosen. Men når skal vi egentlig begynne å lytte til dem som har tuberkulose?

Tuberkulose er en sykdom som har eksistert lenge. Det er funnet tegn på sykdommen hos mumier i Egypt og Peru. Den ble beskrevet skriftlig allerede for 3 000 år siden, altså i den yngre steinalderen. Dessverre er det fortsatt noe steinaldersk over verdens svar på denne epidemien i dag. Hvordan har det seg at en fullt ut kurerbar bakterieinfeksjon tar livet av 1,6 millioner mennesker hvert år? Og hvorfor er tuberkulose fortsatt en av verdens ti største trusler mot global helse?

Som for mye annet ligger forklaringen i manglende politisk vilje, og som for mye annet er det manglende politisk vilje fordi majoriteten av dem som rammes, er blant de fattigste i fattige land og langt fra å være en del av et kjøpesterkt marked. Når jeg tar tak i tuberkulose, er det fordi det er en av sykdommene som også rammer Norge. Jeg kunne like gjerne snakket om malaria, men malaria er vi ikke så redde for i Norge. Men nå ser vi at vi har pasienter i Norge, og vi ser en økning.

Derfor er det på tide å forske mer på tuberkulose, for hvert år får over 10 millioner mennesker denne sykdommen, hvorav 1 million barn. Nesten 40 pst., dvs. 4 millioner tuberkuloserammede, har ikke tilgang på helsetjenester. De får aldri diagnose eller behandling, og de forblir smittsomme til sin siste dag. Det er vanskelig å diagnostisere tuberkulose, og det er en tøff behandling – den samme behandlingen som ble gitt i Norge på 1950-tallet. Har man resistent tuberkulose, er behandlingen enda vanskeligere, med en rekke tabletter og injeksjoner og svært mange bivirkninger, og behandlingen varer mye lenger.

Av vel en halv million mennesker som utvikler resistent tuberkulose, er det bare rundt 15 pst. som blir friske. De fleste får aldri verken diagnose eller behandling. Det synes jeg ikke vi kan godta. Vi lever i en tidsalder der det meste er mulig, men vi har altså ikke klart å lage en test som lett kan påvise tuberkulose. Vi har ikke gode nok antibiotika, og vi har heller ingen vaksine. Mange tror de blir beskyttet av BCG, men den gir ikke en fullgod dekning. BCG-vaksinen er for øvrig tatt ut av det norske vaksinasjonsprogrammet og gis kun til spesielt risikoutsatte grupper.

Jeg mener vi må investere i tuberkulose. Det er lett for meg å stå her og si at vi må stoppe epidemien, men det har altså verdenslederne gjort, og da kan jo jeg følge det opp. Den eneste verdenslederen jeg kjenner her i salen, er den norske utviklingsministeren, som må følge opp ambisjonene i Granavolden-plattformen. Derfor utfordrer jeg ham her i dag.

Tuberkulosebekjempelse har vært alarmerende underfinansiert i mange år, i alle år. Det er altfor lite forskning. Det er altfor lite forskning på medisiner og vaksiner mot tuberkulose. Med den stadig økende resistensutviklingen vi ser, blir tuberkulosen vanskeligere å behandle. Vi risikerer faktisk ganske fort å gå tilbake i tid, der en ikke hadde noen som helst medisinsk behandling av tuberkulose utover pustehjelp.

Mennesker dør hver dag, og for dem er tiden ute, men det er kanskje nå tiden er inne for at Norge skal ta et krafttak, som vi politikere sier, for bekjempelsen av tuberkulose. Derfor vil jeg i dag utfordre utviklingsministeren på følgende: Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria skal i oktober i år holde en påfyllingskonferanse. Det er en god anledning for Norge til å bruke våre bistandsmidler til bekjempelse av tuberkulose. Både tuberkulose og resistent tuberkulose er en økende global trussel. Hvordan jobber statsråden for å følge opp deklarasjonen for høynivåmøtet om tuberkulose i FN i 2018, og hvordan sikrer utviklingsministeren at vi kan være en global pådriver for arbeidet mot antibiotikaresistens, som det står i Granavolden-plattformen?

Statsråd Dag-Inge Ulstein []: Det mange ikke vet, er at tuberkulose er den smittsomme sykdommen som tar flest liv i verden i dag. Hvert år utvikler 10 millioner mennesker sykdommen. Kun seks av ti får behandling. Årlig dør 1,6 millioner mennesker. Dette er 1,6 millioner liv som går tapt, helt unødvendig.

Vi har forpliktet oss til, som det ble sagt her, at alle FNs bærekraftsmål skal bli nådd. Delmål 3.3 er å bekjempe tuberkulose og andre smittsomme sykdommer. Kampen mot tuberkulose er derfor helt sentral i arbeidet med å nå bærekraftsmålene. Det er fordi det er de mest sårbare som rammes hardest. I tillegg tapper sykdommen husholdninger og samfunn for viktige ressurser. Tuberkulose er derfor ikke bare et problem for den syke og familien; sykdommen representerer også et stort utviklingsproblem, slik interpellanten viste til.

Det er gledelig å se at antall sykdomstilfeller og dødsfall reduseres med 2–3 pst. årlig. Men det er ikke nok. For å nå de globale målene som er satt av verdenssamfunnet, må dødeligheten reduseres med 5 pst. og sykdomstilfeller med 10 pst. allerede innen 2020. Verdenssamfunnet må med andre ord gjøre mer. Derfor bidrar regjeringen til at den internasjonale innsatsen mot tuberkulose trappes opp. Regjeringen var en av initiativtagerne til høynivåmøtet om tuberkulose i FN i september i fjor. Det var viktig for å mobilisere økt internasjonal innsats. Høynivåmøtet vedtok ambisiøse målsettinger for å forebygge smitte og finne og behandle flere smittede.

Kampen mot tuberkulose krever innsats på mange fronter. Jeg vil nevne fire sentrale innsatsområder.

For det første må vi øke innsatsen for å forebygge smitte. Det er mange områder, som trangboddhet, røyking, svekket immunforsvar, osv., som øker smittefaren. Derfor vil vi arbeide også her for å bidra til å forebygge tuberkulose. Av medisinske tiltak står forebyggende behandling sentralt. Den eldgamle BCG-vaksinen brukes fortsatt, som nevnt her. Gjennom Forskningsrådets GLOBVAC-program støtter regjeringen flere forskningsprosjekter for utvikling av en mer effektiv vaksine. Men mer må gjøres også her.

Det internasjonale legemiddelinitiativet Unitaid arbeider for mer effektivt å fremme nye løsninger for både å forebygge, stille diagnose og behandle sykdommer som tuberkulose. Gjennom Unitaid støtter regjeringen forsøk med forebyggende behandling for barn og andre som er spesielt utsatt for smitte, f.eks. fordi de bor sammen med en som har sykdommen. Dette har vist seg så effektivt at det er tatt inn som en av målsettingene fra høynivåmøtet.

For det andre må vi arbeide enda mer effektivt for å oppdage sykdommen og stille riktig diagnose. Hvert år er det rundt fire millioner uoppdagede tilfeller av tuberkulose. Gammelt utstyr og begrenset kapasitet i laboratorier i utviklingsland har gjort det vanskelig å stille diagnosen. Det er særlig krevende å stille riktig diagnose på barn. Unitaid har gjort flere diagnoseverktøy og mer effektiv behandling for både voksne og barn tilgjengelig også i utviklingsland. Landene kjøper inn og tar i bruk disse verktøyene bl.a. med finansiering fra Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria.

For det tredje må vi øke innsatsen for å sikre tilgang til effektive medisiner til dem som trenger det aller mest. Behandling av resistent tuberkulose har dessverre tatt opp til to år. I tillegg til all lidelse dette medfører, har behandlingen også alvorlige bivirkninger, som hørselssvekkelse og psykose. Her har det internasjonale samfunnet gjort noen framskritt, og fra 2016 er anbefalt behandlingstid for multiresistent tuberkulose kortet ned fra to til under ett år.

Personer med hiv har dårlig immunforsvar og er derfor ekstra utsatt. Dobbel infeksjon med tuberkulose og hiv er et alvorlig folkehelseproblem i mange deler av verden. Gjennom Unitaid støtter regjeringen de forsøkene som er, for å finne ut mer om nye medisiners virkning på resistent tuberkulose. Det er også utviklet tuberkulosebehandling for barn. Resultatene er lovende. Men her trengs det mer forskning – og igjen: spesielt for barn.

Gjennom vårt partnerskap tilbyr Landsforeningen for hjerte- og lungesyke, LHL, tjenester og effektiv behandling lokalt i utviklingsland. Som et av flere viktige bidrag fra LHL bidrar det til at pasienter tar medisinen riktig, og gjennom dette unngår vi at det utvikles enda mer resistens mot behandlingen.

For det fjerde må vi arbeide hardere for å bekjempe de stigma som følger sykdommen. Vi vet at tuberkulose er skambelagt. Den smitter lett, og tuberkulosepasienter blir i mange tilfeller utstøtt. Dette gjør at personer som er smittet, nøler med å oppsøke hjelp, selv der hjelp er tilgjengelig. Regjeringen støtter derfor arbeidet med holdningsendringer, informasjon og tilrettelegging for å få flere til å søke slik hjelp. Erfaringen har vist at det er helt nødvendig å ha med dem det gjelder, for å nå ut her. Det sivile samfunn er en helt sentral partner for å bygge den kunnskapen som trengs, nedenfra.

Regjeringen har økt og tar videre sikte på å styrke bistanden til arbeidet mot tuberkulose. I 2018 ga regjeringen over 150 mill. kr direkte til utviklingsland i kampen mot tuberkulose. Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria er en god samarbeidspartner i dette arbeidet. Fondet når sykdomsrammede i mer enn 100 land. Regjeringen vil derfor i den treårsperioden som vi nå har bak oss, fra og med 2017 til og med 2019, ha gitt 2 mrd. kr til fondets arbeid mot tuberkulose, malaria og aids.

Det skal som nevnt være påfyllingskonferanse for fondet i oktober 2019. Norsk støtte for perioden 2020–2022 vil bli regjeringsbehandlet senere i år. Mitt siktemål vil da være at vi skal øke støtten til fondet.

Verdens helseorganisasjon er navet i det internasjonale arbeidet. Regjeringen vil fortsette å være en aktiv medspiller til Verdens helseorganisasjon på disse viktige områdene. Utenriksdepartementet samarbeider også tett med Helse- og omsorgsdepartementet om dette.

Regjeringen er i ferd med å utarbeide en strategi for arbeidet i utviklingspolitikken rettet mot særlig sårbare grupper. Vi vet at tuberkulose rammer nettopp de mest sårbare. Tuberkulose og funksjonsnedsettelse henger sammen. Både sykdommen i seg selv og bivirkningene av behandlingen av resistent tuberkulose kan som nevnt gi funksjonsnedsettelse. Personer med funksjonsnedsettelse har også vanskeligere for å beskytte seg mot smitte og har også mindre tilgang til helsetjenester. Derfor vil vi se innsatsen mot tuberkulose i sammenheng med sårbarhetsstrategien.

Frivillige organisasjoner spiller en særlig viktig rolle i arbeidet for sårbare grupper, også når det gjelder kampen mot tuberkulose. Derfor har jeg gitt Norad instruks om å gi arbeidet mot tuberkulose økt prioritet i år. Dette arbeidet kanaliseres gjennom frivillige organisasjoner.

Norge har lenge vært en førende kraft i det internasjonale arbeidet mot tuberkulose og andre smittsomme sykdommer. Det er en rolle vi har til hensikt å ha også i fortsettelsen.

Sveinung Stensland (H) []: Når jeg først utfordret utviklingsministeren og fikk ham til å møte i Stortinget for første gang, likte jeg veldig godt de svarene han hadde, spesielt at han var så tydelig på ambisjonen om ikke bare å holde det høye nivået vi har, men også å øke påfyllingen til det globale fondet.

Som statsråden var inne på, har vi gitt rundt 2 mrd. kr til The Global Fund, og per capita er vi det største giverlandet, så vidt jeg vet. Frankrike, Italia og Norge står for til sammen ca. halvparten av innskuddene i The Global Fund. Det ble nevnt at en er inne i 100 land, men størstedelen brukes i Afrika sør for Sahara – jeg tror 65 pst. – der en nå har ekstra store utfordringer, som jeg var inne på i mitt forrige innlegg, bl.a. med migrasjon, men også med en enorm nød.

De to milliardene som Norge har bidratt med, har sammen med bidragene fra de andre gitt veldig store summer. En har siden 2002 gjennom dette arbeidet spart 27 millioner liv fra aids, malaria og tuberkulose. 17,5 millioner har fått antiretroviral behandling mot hiv, og 5 millioner er testet og behandlet for tuberkulose. Det er delt ut 197 millioner myggnett, som virker aller best mot malaria ved å holde myggen vekk.

Modellen som The Global Fund bruker, er god. Jeg har selv sett alle deler av den. The Global Fund får inn pengene, bl.a. fra oss. I de forskjellige landene har de det som heter CCM, Country Coordinating Mechanisms, som rår over midlene, og der er det både medisinsk personell, det er lokalt personell, det er folk fra det sivile samfunnet og fra myndighetene, som sammen jobber for å se hvordan de best mulig kan få noe ut av disse pengene. Et uavhengig ekspertpanel fra The Global Fund, som er basert i Genève, overvåker det hele, og lokale eksperter gjennomfører det. Dette er en modell som virker.

Og det er litt av mitt poeng: Norge er en stormakt innen bistand. Det har vært mange ambisjoner for norsk bistand historisk, men min ambisjon er at de pengene vi bruker, skal hjelpe flest mulig og komme flest mulig til nytte. Og det vi vet, er at i en familie der far eller mor får malaria, tuberkulose eller aids, setter man ut hele familien, man driver dem ut i fattigdom. Man har ikke sosiale systemer, som vi har her; man får ikke mat. Da er gjerne alternativet å flykte eller å komme inn i et kanskje mindre konstruktivt miljø, slik en ser med den oppblomstringen vi har av terror. Så dette er utviklingshjelp som virkelig virker, og det vil jeg ha mer av.

Statsråd Dag-Inge Ulstein []: I Granavolden-plattformen er vi veldig tydelige på innsatsen knyttet til bistand og utviklingsarbeid. 33 av de 47 minst utviklede landene ligger i Afrika sør for Sahara, og det er veldig godt beskrevet av interpellanten hvor utfordringene er, også med de mest sårbare gruppene.

Dette er et viktig område for oss, derfor er det en del av bakgrunnen for at regjeringen vil delta aktivt i den globale innsatsen mot tuberkulose. Det må skje på mange fronter. Innsatsen for universell helsedekning er en viktig del av det bildet. Som også nevnt: Den målrettede innsatsen mot tuberkulose gis først og fremst gjennom Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria. Sammen med andre givere bidrar vi til den innsatsen i mange av disse landene.

Så vil også regjeringen gi bistand til å finne nye metoder og verktøy for forebyggende behandling. Det er ikke bare viktig for at 1,6 millioner mennesker skal overleve hvert år, men det er også viktig for å forebygge resistens mot behandling.

Det er en menneskerettighetsbasert tilnærming, som gjør at mennesker tør å oppsøke informasjon og tjenester. Det vil også stå helt sentralt for å bekjempe den stigmatiserte sykdommen som tuberkulose er. Her er vi avhengige av hjelp fra det sivile samfunn for å nå enda lenger ut, derfor har jeg, som nevnt i innledningen, også bedt Norad følge opp det spesielt.

Så vi skal følge opp dette tett videre. Som nevnt handler det om den tydelige retningen vi har for å nå de minst utviklede landene og de mest sårbare gruppene i de områdene.

Tuva Moflag (A) []: I Norge kjenner vi også historien med tuberkulose, og vi har vært i en situasjon som mange land globalt er i nå. Deres nåværende historie er vår nære historie.

I Norge er den generelle forekomsten av tuberkulose nå så lav at BCG-vaksinen – som mange av oss sikkert husker – er tatt ut av det ordinære vaksinasjonsprogrammet. Barn med mor eller far fra land med høy forekomst av tuberkulose anbefales imidlertid å vaksineres på helsestasjonen ved seks ukers alder.

Internasjonalt er situasjonen helt annerledes. På verdensbasis er tuberkulose en av de vanligste dødsårsakene. Utbredelsen av antibiotikaresistent tuberkulose er et enormt, og økende, problem internasjonalt. Forekomsten av tuberkulose har aldri vært så høy som nå. Statsråden var selv inne på det i sitt innlegg. I årets tildelingsbrev fra Utenriksdepartementet til Norad ble det skrevet at økt prioritet skal gis til arbeidet for å styrke rettighetene til sårbare grupper, som funksjonshemmede, seksuelle minoriteter, tros- og livssynsminoriteter, samt til arbeidet mot tuberkulose.

Jeg lurer på hvordan ministeren ser for seg å prioritere kampen mot tuberkulose i sitt eget arbeid, og håper han vil si noe om det i sitt sluttinnlegg, altså hvor mye vekt han vil legge på denne saken, sett opp mot de andre tingene Norad har blitt bedt om å prioritere.

Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria ble etablert i januar 2002 for å sørge for en betydelig økning av ressurser for å bekjempe disse sykdommene. Fondet er et godt eksempel på partnerskap mellom regjeringer, sivilt samfunn, privat sektor og mennesker som er berørt av de tre sykdommene. Siden starten i 2002 har det globale fondet reddet 27 millioner liv, og det har bidratt til mer enn 65 pst. av all internasjonal finansiering av arbeidet mot tuberkulose. Dette tilsvarer en investering på nærmere 6 mrd. amerikanske dollar ved utgangen av 2017. Fondet er også en av de største bidragsyterne til arbeidet mot resistent tuberkulose og bidro i 2017 til at 105 000 mennesker med resistent tuberkulose fikk behandling.

Det globale fondet har, som flere har vært inne på her, en påfyllingskonferanse hvert tredje år, og den sjette konferansen finner sted i Lyon i oktober i år. Jeg lurer på om ministeren kan gi Stortinget et signal om hva han tenker at Norge vil bidra med ved denne påfyllingskonferansen. Jeg mistenker at svaret allerede er gitt, men tillater meg å stille spørsmålet likevel.

Sveinung Stensland (H) []: Takk for en kort, men hyggelig debatt. Det høres ut som at vi er ganske enige om at vi er imot tuberkulose, og vi vil jobbe enda kraftigere imot den. Jeg opplever også at statsråden er offensiv med tanke på Norges ambisjoner, så får vi se om han går mer inn i tallmaterialet i sitt siste innlegg.

Det er litt morsomt når representanten Moflag snakker om at dette er en sykdom vi har hatt i Norge, det var også jeg inne på. Både revmatismesykehuset i Haugesund og revmatismesykehuset på Lillehammer ble planlagt bygd som tuberkulosesykehus, men fordi man fikk kontroll med sykdommen, gikk de over til noe annet – revmatisme, som er en annen sykdom. Nå ser vi faktisk at den sykdommen er i endring, så vi ligger litt foran.

Senest i helgen leste jeg noe en gammel redaktør i Haugesunds Avis, Kristian Magnus Vikse, skrev: at det nå er 70 år siden han overlevde tuberkulose fordi han fikk medisiner som en sjømann tok hjem, som var noe nytt. Han hadde galopperende tæring, og den var 100 pst. dødelig, men da fikk de medisinene hjem med båt.

I deler av verden har man ennå ikke kommet dit vi var for 70 år siden. Og så kan vi spørre: Gjør det noe for Norge, og hvorfor skal norske helsepolitikere bry seg om tuberkulose? Vel, vi skal bry oss om mer enn bare vår egen komité. Jeg ser også at sykdom er grunnlaget for manglende utvikling i svært mange land. Land som får kontroll med folkehelsen, får også mer kontroll med familieplanlegging, de får bedre økonomi, og de får et næringsliv som klarer seg bedre. Det gjør at flere land klarer seg selv. Så det er faktisk mange gode argumenter, selvfølgelig er de menneskelige viktigst, men det er mange gode argumenter for å satse på sykdomsbekjempelse som viktige bistandsprosjekt.

Til slutt vil jeg takke LHLs tuberkulosestiftelse, som har vært svært behjelpelige med innspill til denne interpellasjonen, for den jobben de gjør. LHLs tuberkulosestiftelse er en stiftelse som er litt på siden av LHLs arbeid, men LHL ble i sin tid stiftet nettopp med tanke på tuberkulose. Vi får håpe at vi aldri får bruk for den gode tuberkuloseomsorgen som vi hadde i Norge. Da må vi ha god forebygging og utvikling av nye og gode medisiner, sånn at vi her i Norge ikke kommer tilbake der vi var for 70 år siden.

Statsråd Dag-Inge Ulstein []: Jeg tror jeg vil si det slik at hvis en utviklingsminister ikke engasjerte seg i den smittsomme sykdommen som tar flest liv i verden i dag, så ville vi ikke ha gjort jobben vår på en god nok måte.

Til spørsmålet fra representanten fra Arbeiderpartiet: Det er en grunn til at det er en av de konkrete bestillingene som allerede har gått til Norad. Det handler om den kompetansen vi har, og den kunnskapen vi trenger å lytte til ut fra både sivil sektor og andre fagmiljøer, nettopp for å utvikle arbeidet videre – og så er det gjennom de store kanalene, som gjennom fondet og påfyllingskonferansen som kommer i oktober. Men dette er noe vi skal behandle i regjering senere i år, jeg vil ikke forskuttere noe annet enn å si at siktemålet mitt helt klart er at vi ønsker å se en økning i støtten til fondet.

Jeg synes det er flott å høre denne debatten, selv om det er langt på ettermiddag og kveld. Jeg opplever tydelige signal også fra denne salen til det arbeidet. Det vil vi ta med oss i fortsettelsen.

Presidenten: Debatten i sak nr. 14 er dermed avsluttet.

Sakene nr. 15–18 gjelder andre gangs behandling av lovsaker, og presidenten vil foreslå at sakene behandles under ett.

– Det anses vedtatt.