Marianne Synnes (H) [10:06:09] (ordfører for saken): Jeg vil takke komiteen for samarbeidet i behandlingen av langtidsplanen for forskning og høyere utdanning.

Komiteen holdt åpen høring i saken den 16. januar 2019. Komiteen merker seg at sektoren har vært fornøyd med langtidsplanen for forskning og høyere utdanning som instrument for langsiktig prioritering og styring.

Den reviderte langtidsplanen har fortsatt et tiårig perspektiv, med en konkretisering av mål og innsatsområder for den kommende fireårsperioden. Langtidsplanen skal sette kursen for politikkutviklingen og investeringene i forskningen og høyere utdanning, gi forutsigbarhet for forsknings- og utdanningsmiljøene og bidra til en bedre koordinert politikk.

Forskning og høyere utdanning står sentralt i utviklingen av et bærekraftig samfunn – miljømessig, sosialt, kulturelt, økonomisk og politisk. Høy kvalitet i utdanning og forskning er viktig for et velfungerende arbeids- og næringsliv og for en fortsatt stabil utvikling av det norske velferdssamfunnet.

Å utvikle kunnskap tar tid. Det er derfor viktig å ha et langsiktig perspektiv og vilje til å bruke de ressursene som er nødvendig. Komiteen er enig i at målene og de langsiktige prioriteringene i hovedsak bør ligge fast i den reviderte langtidsplanen for å beholde forutsigbarheten, og merker seg at de tre overordnede målene er videreført. Disse er:

• styrket konkurransekraft og innovasjonsevne

• møte store samfunnsutfordringer

• utvikle fagmiljøer av fremragende kvalitet

Også flere av de langsiktige prioriteringene videreføres:

• hav

• klima, miljø og miljøvennlig energi

• fornyelse i offentlig sektor

• muliggjørende teknologier

I tillegg inneholder den reviderte langtidsplanen en ny langsiktig prioritering: samfunnssikkerhet og samhørighet i en globalisert verden. Komiteen mener at det er en svært viktig prioritering.

I den reviderte langtidsplanen lanseres tre nye opptrappingsplaner, som utgjør totalt 1,5 mrd. kr over fire år. De tre opptrappingsplanene er:

• Et teknologiløft som favner bl.a. muliggjørende industrielle teknologier.

• FoU for fornyelse og omstilling i næringslivet. Komiteen vil her understreke at en tydelig satsing på forskning for fornyelse og omstilling i næringslivet er viktig. Satsinger som forskerutdanning for næringslivet, tiltak for økt kommersialisering, næringsrettet forskning og forskningsbasert innovasjon er gode tiltak i så måte. Et framoverlent næringsliv kan være endringsdriveren som bidrar til at norsk forskning og innovasjon lykkes enda bedre. Ikke minst er det viktig for å få til fornyelsen av offentlig sektor.

• Kvalitet i høyere utdanning. Komiteen imøteser satsingen på kvalitet i høyere utdanning og understreker viktigheten av at utdanningsperspektivet løftes opp i langtidsplanen i like stor grad som forskningsperspektivet. Sterke forskningsmiljøer er viktig, men universitets- og høyskolesektorens fulle potensial blir ikke utnyttet dersom ikke utdanningenes kvalitet løftes tilsvarende.

Norsk økonomi må omstilles fra tung oljeavhengighet til nye næringer som gjør oss konkurransedyktige. Et velutviklet velferdssamfunn må stadig fornye seg, og norsk næringsliv trenger flere kunnskapsbaserte og bærekraftige næringer. Samtidig har Norge ansvar for å bidra til å løse verdens klimaproblemer og å bidra til den globale kunnskapsopprustningen. Langtidsplanen svarer på flere av disse utfordringene.

Til slutt vil jeg for ordens skyld minne om at dette er en melding som omfatter UH-sektoren, universitets- og høyskolesektoren, mens fagskolesektoren, som ikke har krav om forskningsbasert utdanning gjennom UH-loven, har sin egen melding.

Nina Sandberg (A) [10:10:20]: I Arbeiderpartiet har vi sett fram til å få langtidsplanen for forskning og høyere utdanning til behandling. Stoltenberg II-regjeringen tok initiativ til den første langtidsplanen fordi god kunnskapspolitikk krever langsiktige perspektiver. En ambisiøs og riktig innrettet plan, fulgt opp med tiltak og prioriteringer, kommer til å bli essensielt for å ruste Norge for framtiden.

Norge står foran store omstillinger. Kunnskapsinvesteringer er viktigere enn på lenge. Både i Jeløya-plattformen og i Granavolden-plattformen erklærer høyreregjeringen at forskningsinnsatsen og antall studieplasser skal økes, men i statsbudsjettet er ikke realveksten for forskning over veksten i totalbudsjettet ellers. FoU-investeringene i Norge ligger under snittet i OECD og lavest i Norden. Regjeringen har knapt finansiert nye studieplasser. Omstilling og fornyelse krever at regjeringen følger opp fine formuleringer med kraftfulle budsjettprioriteringer. Det er ikke nok å beskrive – det må gjøres. Derfor har Arbeiderpartiet satt av betydelig mer både til forskning og til flere og bedre studieplasser.

Den første langtidsplanen ble initiert for å skape forutsigbarhet, åpenhet og langsiktighet rundt kunnskapsinvesteringene. Planen skulle bidra til å spisse innsatsen der Norge har strategiske fortrinn, og dekke framtidige kunnskapsbehov på viktige områder. Sektorens tilbakemelding er at planen har fungert godt der den har vært konkret og forpliktende. Derfor er det skuffende at regjeringens reviderte plan går i stikk motsatt retning. Langtidsplanen er blitt mer generell, utydelig og uforpliktende. Det er kanskje bekvemt for regjeringen med moderat satsing, ulne mål og sekkeposter, men det er ikke det norsk høyere utdanning og forskning trenger.

Arbeiderpartiet vil ha en plan som er konkret, helhetlig og forpliktende, og som gir sektoren de forutsigbare rammene den trenger. Vi mener at regjeringen svikter de viktigste oppgavene innenfor høyere utdanning og forskning: flere og bedre studieplasser, videreutvikling av fremragende forskning og å bedre forskernes rammebetingelser. Utdanning er like viktig som forskningsoppdraget, men planen mangler virksomme tiltak for å bedre studiekvalitet, og den mangler opptrappingsplaner for studieplasser.

Det trengs et krafttak for å nå ambisjonene i kvalitetsreformen om økt læringsutbytte og bedre tilpasning til arbeidslivet. Vi savner tiltak for å koble utdanning og forskning, tiltak for bedre og mer praksis i studieløpet, tiltak for å koble utdanningen opp mot kommunesektoren, tiltak for mer relevans og kvalitet. Vi foreslår opptrappingsplaner for studieplasser og for nye stipendiater.

God, tilrettelagt og oppdatert infrastruktur er en betingelse for kvalitet i forskning og utdanning. Vedlikeholdsetterslepet og behovet for nybygg er stort, men her svikter langtidsplanen, trass i at Stortinget har fattet anmodningsvedtak om at en investeringsplan og køordning for større bygge- og vedlikeholdsprosjekter skal inn. Så vi gjentar bestillingen om at regjeringen utarbeider en slik forpliktende plan.

Planen tar ikke stilling til – som jeg sa – forskernes arbeidsbetingelser. Forskerkarrieren er i ferd med å bli lite attraktiv. For å rekruttere og beholde gode folk må det legges til rette for bedre arbeidsvilkår. Ikke minst må den høye midlertidigheten ned. Dette har også en likestillingsside. Så vi forventer at regjeringen kommer med en plan for hva myndigheter og institusjoner i fellesskap kan bidra med for å få ned midlertidigheten.

Planen har heller ingen løsning på manglende langsiktighet og utviklingsmuligheter i toppforskningen. Vi mener det er viktig å utvikle tiltak som ivaretar og fremmer fremragende vitenskapelige miljøer i verdensklasse, utover dagens tiårssykluser.

Arbeiderpartiet prioriterer satsing på studenter og forskning foran skattekutt. Derfor har vi råd til å gjøre mer enn regjeringen. I debatten senere i dag kommer vi til å ta opp blindsoner i planen, som kompetansereform og fagskoler. Andre felt sviktes også, som fornyelse av velferdsstaten, departementenes forskningsinnsats, Plan S, næringslivets bidrag, humaniorafagene, m.m.

Oppsummert er vår konklusjon at langtidsplanen kan bli et langt bedre verktøy for å sette ambisjoner og gi gode styringssignaler for høyere utdanning og forskning enn den planen som regjeringen leverer i dag.

Med dette tar jeg opp det forslaget Arbeiderpartiet har alene i saken, og de forslagene Arbeiderpartiet har sammen med andre.

Roy Steffensen (FrP) [10:15:30] (komiteens leder): I oppveksten min på Kvitsøy kunne fiskeoppdretterne sitte hjemme i stua og se ut på oppdrettsanlegget sitt. Det besto av noen plankebiter festet på isopor med garn som holdt noen tusen fisker samlet innenfor et svært lite område. Etter hvert som fisken vokste og det ble tid for slakting, kunne de på finværsdager med en liten snekke slepe oppdrettet til et slakteri i nabokommunen.

Men tidene forandrer seg: Forskning og utvikling i bedriftene og i universitetene på både teknologi, miljø og økosystemene kombinert med nasjonale satsinger og reguleringer har endret bransjen til å gå fra å være noe som en mann kunne drive med på siden av annet arbeid, til å bli en av Norges største industrier.

Mens jeg jobbet på fiskeoppdrett i årene før jeg ble stortingsrepresentant, jobbet jeg med å fôre fisk via en båt vi kjørte fra merd til merd. Neste generasjon laks som skal produseres fra Kvitsøy, skal nå slå følge med resten av landet, skal styres fra fôringsflåte, hvor de ansatte nå kan sitte med PlayStation Konsoll og styre, overvåke og kontrollere på en helt annen måte enn hva jeg gjorde for bare seks år siden. Nå består et oppdrettsanlegg gjerne av 1 million fisk, mange ansatte, båter og utstyr for titalls millioner kroner, og det forskes på og utvikles hele tiden ny teknologi i en bransje hvor vi har verdensledende fagmiljøer som produserer nytt utstyr for nye måter å drive på, sånn at konkurransekraften styrkes, bærekraften styrkes, verdiskapingen styrkes, samtidig som de miljømessige fotavtrykkene reduseres.

I dag behandler vi langtidsplanen for forskning og utdanning, og her trekker vi fram nettopp satsingen på hav, på å utvikle verdensledende fagmiljøer og å sørge for at vi har en bærekraftig måte å utnytte ressursene våre på gjennom innovasjon og næringsutvikling. Og det er gjennom innovasjon, forskning, næringsutvikling og langsiktige mål vi også skal løse morgendagens utfordringer. Å løse de store samfunnsutfordringene handler helst om å være i forkant av utviklingen. Vi vet at det kommer en eldrebølge. Vi vet at vi mest sannsynlig kommer til å få enda større utfordringer med sikkerhet og beredskap i tiden framover og migrasjonsutfordringer. Klimaet endrer seg, og vi vet at tilgangen på mat og drikke på verdensbasis kan bli utfordrende. Felles for disse er at de kan løses, som de også er blitt løst tidligere.

Forskning og utvikling og innovasjon vil være helt avgjørende for å forvalte dette, sammen med utdanningssystemet. Langsiktige, prioriterte satsinger gir forutsigbarhet for næringslivet og forsknings- og utdanningsmiljøene og bidrar til en bedre koordinert politikk.

I langtidsplanen gir regjeringen uttrykk for hva den fra et nasjonalt perspektiv mener det er særlig viktig å prioritere i de kommende årene. De overordnede målene gjelder norsk forskning og høyere utdanning som helhet, mens de langsiktige prioriteringene reflekterer områder der Norge har særlige kunnskapsbehov eller konkurransefortrinn, som eksempelvis hav. Dette er satsingsområder som det er bred politisk enighet om i denne salen.

Fremskrittspartiet er glad for at det satses på bred front for å styrke Norges innovasjonsevne og framtidige verdiskaping, sånn at vi fortsatt kan finansiere velferdssystemet. Det er en helhetlig tankegang bak kunnskapssatsingen, der langtidsplanen er en viktig del.

Norge må ha gode utdanningstilbud i alle ledd – fra barnehage og grunnskole, til fagskoler, universiteter og voksenopplæring. Realfagsløft, lærerløft, fleksible vekslingsordninger, bedre lærlingordninger, praksisretting – alt dette bidrar til økt kvalitet i utdanningen. Vi får mindre frafall og flere kvalifiserte elever som blir motivert til å bli dyktige fagarbeidere eller akademikere eller forskere. Dette gjenspeiles i regjeringens økte satsing på forskning og høyere utdanning og det særlige fokuset på innovasjon og næringsforskning.

Når det gjelder styrket konkurransekraft og innovasjonsevne, er det en kjent sak at vi i Norge ikke kommer til å bli billigst, men vi kan være best. Både næringslivet og offentlig sektor er avhengig av det.

Jeg er glad for at et flertall i komiteen understreker at olje- og gassnæringen har vært og er viktig for Norge, og at vi må forske på hvordan vi kan hente ut de gjenværende petroleumsressursene. Men vi er også nødt til å forberede oss på en ny økonomisk hverdag hvor olje- og gassektoren ikke lenger vil være den definitivt største verdidriveren, og hvor næringslivet vil være nødt til å finne nye løsninger for å innovere produkter for å beholde arbeidsplasser og styrke verdiskapingen.

Å utvikle kunnskap tar tid. Derfor må vi ha et langsiktig perspektiv og vilje til å bruke de ressursene som er nødvendige. I tråd med de tre siste regjeringsplattformene styrkes bevilgningene til forskning og høyere utdanning.

I den første langtidsplanen ble det slått fast at de offentlige bevilgningene til forskning og utvikling skulle tilsvare 1 pst. av BNP innen 2019. Det målet nådde vi allerede i 2016. Nå står vi fast på at den samlede forsknings- og utviklingsinnsatsen i Norge skal utgjøre 3 pst. av BNP innen 2030. Da er vi avhengig av næringslivet, og det forskes allerede bra i næringslivet. Bare gjennom SkatteFUNN-ordningen bruker vi milliarder på forskning og utvikling i små og mellomstore bedrifter. Regjeringen skal foreta en helhetlig gjennomgang av virkemidlene og ordningene – ikke for å svekke tilbudet, men for å forenkle og forbedre. For å nå 3 pst.-målet må næringslivet øke sine investeringer i forskning og utvikling, og en av tre opptrappingsplaner knyttet til langtidsplanen er øremerket nettopp for å bidra til dette.

Jeg tror de fleste vil si seg enig i at langtidsplanen er god. Høringen som komiteen hadde, viste at tilbakemeldingene fra sektoren er at de stort sett er fornøyd, og at den viser tydelige satsinger og gir forutsigbarhet.

Noe som derimot ble tatt opp av flere, er at det har vært en høy andel midlertidige ansatte i akademia. Fremskrittspartiet er opptatt av at universitetene og høyskolene skal være attraktive arbeidssteder som kan tiltrekke seg og beholde talenter innen forskning og undervisning. Andelen midlertidige ansettelser i sektoren er høy, og jeg er glad for at en i regjeringsplattformen har satt som mål å redusere bruken av midlertidige stillinger i offentlig sektor. Jeg tar det derfor for gitt at en får flere muligheter til å drøfte denne problemstillingen i årene som kommer.

Avslutningsvis vil jeg trekke fram et punkt som jeg er spesielt opptatt av. Det handler om å utdanne folk i tråd med arbeidslivets behov. Dette er et mål for regjeringen. Det er omtalt i langtidsplanen, og i årene som har gått, har vi økt antall studieplasser med ca. 4 500 innenfor helsefag, innenfor lærerutdanning, realfag og teknologi, altså fagområder vi vet det per nå er stort behov for.

Fremskrittspartiet er opptatt av at næringslivet og akademia skal knyttes enda sterkere sammen. Jeg vet at ministeren jobber med en stortingsmelding om samarbeid mellom høyere utdanning og arbeidslivet, og jeg ser virkelig fram til den. Det er studentene som er morgendagens gründere, som er medarbeidere og ledere i framtiden, og de er avhengig av at det de lærer i studietiden, også er relevant når de kommer ut i arbeidslivet.

Personlig håper jeg at vi i årene som kommer, også kan diskutere en endring i finansieringsnøkkelen, sånn at vi eksempelvis kan få arbeid etter to år som en liten faktor for hvordan studiestedene finansieres. I dag finansieres de først og fremst gjennom produksjon av studiepoeng, mens det er ingen incentiver for hvor studenten havner etter eksamen.

Jeg vet at jeg foreløpig ikke har så mange tilhengere i denne salen for disse tankene. Men både Danmark og Finland har jobb etter studier som en del av finansieringsnøklene sine, og jeg mener at vi bør høste erfaringer derfra for å se om dette også er noe vi kan gjøre her hjemme.

Det siste var en liten avsporing av debatten om langtidsplanen, men jeg mener det er såpass viktig at det burde bli sagt nå.

Marit Arnstad (Sp) [10:24:18]: Denne langtidsplanen for forskning og høyere utdanning er en revidering av den første langtidsplanen. Det var som kjent den rød-grønne regjeringen som i 2013 fikk gjennomslag for etablering av en nasjonal langtidsplan for forskning og høyere utdanning. Formålet var å prioritere nasjonalt viktig forskningsinfrastruktur og å lage en langsiktig plan for hvordan kunnskapsbehov kan fylles – altså et middel for forutsigbarhet og langsiktighet for universitets- og høyskolesektoren.

Som det framgår av innstillingen, er det stor enighet om de tematiske prioriteringene i langtidsplanen, og saksordføreren har redegjort godt for det. Men det er heller ikke der den politiske uenigheten ligger. Når Senterpartiet i likhet med resten av opposisjonen har flere kritiske merknader i innstillingen, skyldes det at vi mener at regjeringen ikke har bidratt til å gjøre langtidsplanen til et tilstrekkelig styringsverktøy.

Senterpartiet mener at planen på flere områder er for lite konkret. Som Forskerforbundet har uttalt: Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning har fungert best der den har vært mest konkret og forpliktende. Det er ikke så overraskende at de gir uttrykk for det, men Senterpartiet er enig og mener det er en svakhet ved planen at den ikke er tilstrekkelig konkret, forpliktende og heller ikke er en plan som tar inn over seg hele samfunnsoppdraget til institusjonene. I stedet velger regjeringen å skyve mange av de reelle prioriteringene ut i tid, og det gir ikke den forutsigbarheten som universiteter, høyskoler og forskningsinstitutt trenger.

Jeg har lyst å peke på særlig tre svakheter ved planen, som Senterpartiet har funnet det nødvendig å kommentere:

Det ene gjelder at Stortinget ved behandlingen av forrige langtidsplan var svært tydelig på at regjeringen ved neste korsvei måtte presentere en konkret prioriteringsplan og en køordning for bygg i universitets- og høyskolesektoren. Det har ikke regjeringen levert, og det skaper som sagt en lite forutsigbar situasjon for de mange institusjonene som nå venter på å få realisert sårt tiltrengte byggeprosjekt.

Det som regjeringen i stedet har levert, er bare en oversikt over de totale behovene for bygg og vedlikehold i sektoren. Det er for så vidt greit nok, men i det ligger det ingen prioritering. I den forbindelse har jeg et spørsmål til statsråden, for mange av dem som er listet opp i behovsoversikten, har ventet i årevis. Samtidig hører vi om byggeplaner som overhodet ikke er nevnt i langtidsplanen. I forbindelse med bygging av et nytt gigantsykehus i Oslo skal det være lovt at det skal bygges et nytt medisinsk fakultet for Universitetet i Oslo sammen med det nye sykehuset. Jeg vil gjerne spørre statsråden om hun er kjent med disse opplysningene. Hvis hun er kjent med dem – hvorfor har en akkurat på dette området valgt å prioritere, mens en på alle andre områder ikke er i stand til å prioritere? Og hvorfor skal i så tilfelle en slik prioritering gå foran byggeprosjekter og vedlikeholdsprosjekter som har ventet i årevis på bevilgning fra staten?

Det andre punktet som Senterpartiet ønsker å ta opp, er spørsmålet om strukturendringene i universitets- og høyskolesektoren. De har vært omfattende de siste årene, og det blir nesten ikke berørt i meldingen. I forbindelse med denne meldingen ville det ha vært naturlig å si noe om hvordan en nå ser for seg utviklingen av det nye institusjonslandskapet. Skal det stilles den samme typen krav til alle institusjoner, små som store? Er det noe igjen av høyskoleoppdraget? Hvis det er det – hvordan skal det ivaretas? Har desentralisert utdanning, ikke minst desentralisert etter- og videreutdanning, noe for seg?

Denne typen analyser mangler helt i meldingen. I stedet tyr flertallet i komiteen faktisk til en uriktig historiebeskrivelse: Nei, det var ikke fag som brakte disse enhetene sammen. Det var bare NTNU som fikk lov til å velge etter fag. Alle de andre måtte pent velge etter geografi og slå seg sammen etter hvor de var plassert i landet. Men den overordnede tenkningen om hvordan en nå skal utvikle universitets- og høyskolesektoren basert på den nye strukturen, er fullstendig fraværende i denne meldingen.

Det tredje området jeg har lyst å peke på, er studieplasser og behovet for studieplasser i framtida. Vi vet at to av de områdene hvor vi vil trenge mest arbeidskraft i framtida, er i læreryrket og blant sykepleierne. Det er for øvrig noen av de fagene der høyskolene har gjort en utmerket jobb med utdanningene. Men det er en stor svakhet ved planen at behovet for studieplasser på disse og andre områder ikke er omtalt og konkretisert i den. Det er nok et forhold som reduserer planens totale rolle som et virkelig styringsverktøy.

Med det vil jeg ta opp de forslagene som Senterpartiet står bak i innstillingen som ikke allerede er tatt opp.

Mona Fagerås (SV) [10:29:30]: Med Kristin Halvorsen i spissen var det den rød-grønne regjeringen som i sin tid tok initiativet til den første langtidsplanen for forskning og høyere utdanning. Det gjør meg stolt.

Formålet var å skape mer forutsigbarhet, åpenhet og langsiktighet rundt de nasjonale kunnskapsinvesteringene. Langtidsplanen skulle legge tydelige politiske føringer for investeringer i kunnskapsbygg, forskningsinfrastruktur, stipendiater og studieplasser.

SV vil framheve at det synes å være en utbredt vurdering i sektoren at den første langtidsplanen fungerte godt på de områdene der den var tydelig og konkret. Det er derfor bekymringsfullt når flere viktige høringsinstanser kritiserer denne langtidsplanen for å være for overordnet og generell.

Vi er avhengige av at innsatsen for forskning og høyere utdanning er langsiktig, konkret og tydelig prioritert. Samtidig skal langtidsplanen gi rom for nytenkende og grenseoverskridende forskning som kan gi oss ny erkjennelse på lang sikt.

Fordeling og miljø henger tett sammen. Når forskjellene øker, svekkes limet i samfunnet som vi trenger for å kunne omstille samfunnet raskt. Når fattigdommen øker, vil flere mennesker ha mer enn nok med å finne ut hvordan de skal få endene til å møtes. Derfor er det helt avgjørende at gevinstene av verdiskapingen i samfunnet kommer alle til gode, ikke bare en økonomisk elite på toppen.

Forskjellene i Norge øker, og det klimavennlige samfunnet har ikke kommet nærmere med denne regjeringens politikk. Samfunn med små forskjeller er gode samfunn for alle. Vi trenger en politikk for de mange – ikke for de få. Derfor mener også jeg at denne langtidsplanen burde vært mye tydeligere, mer konkret og ikke minst mer ambisiøs på vegne av universitetene, høyskolene og forskningen om det de kan bidra med for å skape et samfunn med små forskjeller og høy tillit mellom folk.

Derfor mener SV at en mer tydelig, forpliktende plan også må omhandle hele samfunnsoppdraget til institusjonene. Vi må hegne om den frie, uavhengige forskningen og prioritere rekruttering av menneskene vi trenger innen forskning, utdanning og innovasjon i framtidens arbeidsliv.

Fremskrittsparti-avtrykket i Granavolden-erklæringen er tydelig, for nå har også Fremskrittspartiets innvandringsskepsis satt sitt stempel på regjeringens politikk for høyere utdanning og forskning. For statsråd Nybø kan det ikke være noe annet enn flaut på vegne av dannelsespartiet Venstre at forskjellsutfordringene som beskrives i langtidsplanen, er redusert til et spørsmål om innvandring.

Institusjonene og studentene må gis rammebetingelser som gjør det mulig å oppnå høy forsknings- og utdanningskvalitet. Gode rammebetingelser for ansatte og studenter er viktig for å kunne ivareta og videreutvikle faglig sterke forsknings- og utdanningsinstitusjoner med høy kvalitet.

Det er særlig på to områder SV ønsker å tilføre planen noe. For det første gjelder det vedlikeholdsetterslepet, der behovet for nybygg og oppgradering i universitets- og høyskolesektoren er stort. Stortinget vedtok, etter forslag fra opposisjonen, at regjeringen må legge fram en investeringsplan med køordning for større bygg- og vedlikeholdsprosjekter. Nå forventer jeg at dette tas inn som en del av revideringen av langtidsplanen. Det vil bidra til mer forutsigbarhet for universitets- og høyskolesektoren og mer åpenhet rundt politiske beslutninger.

For det andre er det gjort for lite for å legge til rette for å jobbe som forsker, særlig gjelder det en svak innsats mot den høye andelen midlertidighet i akademia. Også forskere blir bedre om de får trygge, forutsigbare liv for seg og familien sin.

Jeg ser at tiden min renner ut, så jeg skal heller komme tilbake litt senere med et innlegg. Men jeg tar opp forslagene nr. 12 og 13, på vegne av SV.

Guri Melby (V) [11:34:59]: Vi trenger kunnskap for å løse klimakrisen, helbrede sykdom, utvikle skolesystemet vårt og skape innovasjon. Kunnskap er grunnlaget for demokrati, verdiskaping og velferd. I tillegg er kunnskap verdifullt for den enkelte.

Like muligheter til utdanning er en av de viktigste forutsetningene for personlig frihet. Kunnskap er også nøkkelen til å løse store samfunnsutfordringer. Dersom vi skal lykkes med å omstille norsk økonomi og gjennomføre det grønne skiftet, og dersom Norge skal lykkes med å nå sine klimaforpliktelser, må vi satse på kunnskap. Forskning og høyere utdanning står sentralt i utviklingen av et bærekraftig samfunn og for at vi skal opprettholde velstand og velferd, ta vare på en klode som er i ferd med å bli overbelastet, og ikke minst verne om sentrale verdier som frihet og demokrati.

Derfor har Venstre hatt utdanning og forskning som en av sine hovedprioriteringer så lenge jeg kan huske, og derfor er jeg stolt over at det er en forskningsminister fra Venstre som har lagt fram langtidsplanen som nå er til behandling. Det varmer et Venstre-hjerte å se at den grønne omstillingen går nærmest som en grønn tråd gjennom hele denne langtidsplanen. Det er tydelig gjennom at FNs bærekraftsmål er en integrert del av planen, og at den grønne omstillingen er en sentral del av flere av de langsiktige prioriteringene.

Forskning og utdanning står svært sentralt når det gjelder å møte miljøutfordringene, og vi trenger nye løsninger gjennom forskningsbasert innovasjon. Det grønne skiftet berører alle næringer og sektorer og er et godt eksempel på et tema som går på kryss og tvers av alle tradisjonelle faglige skillelinjer. Derfor er vi avhengig av en helhetlig og langsiktig satsing, slik en langtidsplan legger til rette for.

Det er åpenbart at teknologiutvikling står helt sentralt for både å kutte utslipp, ta vare på naturen og skape nye verdier, bl.a. innenfor energi, transport, industri og landbruk. Her kan Norge bidra. Norge er bl.a. helt i front internasjonalt i utviklingen av grønn skipsfart, og med et godt samspill mellom næringslivet og forsknings- og utdanningsinstitusjonene vil vi kunne bidra til å utvikle teknologi som gjør at utslippene går ned, at havene blir renere, og at norsk maritim industri – som sitter på løsningene – får et større marked.

For å møte de store utfordringene på dette området trenger vi å forstå dem. Klimautslipp og miljøskadelige handlinger gjøres jo av mennesker. Vi må derfor forstå hvorfor vi gjør det vi gjør, og hva som kan få oss til å handle annerledes. Vi må rett og slett vite hvordan vi kan gjøre det enklere både for den enkelte, for bedrifter og for offentlige virksomheter å ta de grønne valgene. Vi trenger derfor ikke å satse bare på teknologiske fag, men også på humaniora og samfunnsvitenskap. Den såkalte humaniorameldingen slo fast at humaniora er en underutnyttet ressurs i møte med de store samfunnsutfordringene, og at de humanistiske fagene må bidra på egne premisser og står helt sentralt i å forstå menneskelig handling, hvordan samfunnet har blitt som det har blitt, hvordan det utvikler seg, og ikke minst hvordan teknologi forandrer livet vårt. Jeg er veldig glad for at dette grunnleggende perspektivet fra humaniorameldingen er løftet så klart fram i denne langtidsplanen.

Regjeringen har høye ambisjoner for det norske kunnskapssamfunnet og satser målrettet på forskning og høyere utdanning. I Norge har vi mange fremragende forskningsmiljøer. Bare i februar har både jeg og flere i komiteen besøkt NTNU og Universitetet i Oslo, og vi har blitt imponert over arbeidet de gjør, når det gjelder både utdanningskvalitet, samarbeid med næringsliv og samfunnsliv, og ikke minst fremragende forskning. Men vi har potensial for å bli enda bedre. Derfor må innsatsen fra både regjeringen, kunnskapsinstitusjonene, næringslivet og andre aktører fortsette med uforminsket styrke.

Langtidsplanen skal gi forsknings- og utdanningsmiljøene langsiktighet og forutsigbarhet, og tallfestede opptrappingsplaner er derfor en viktig del av denne langtidsplanen. Jeg har lyst til å trekke fram satsingen på kvalitet i høyere utdanning som en viktig satsing for Venstre. Det var det mange som etterlyste i den forrige langtidsplanen. Undervisning og forskning er likestilte oppgaver for universitetene og høyskolene, men over altfor lang tid har utvikling av god undervisningskvalitet vært nedprioritert, med noen hederlige unntak. Det har rett og slett ikke lønnet seg å satse på dette sammenlignet med forskning. Men heldigvis er dette i ferd med å snu, og denne opptrappingsplanen gir grunnlag for nye satsinger som vil komme studentene til gode.

Jeg stiller meg litt uforstående til at opposisjonen kritiserer at dette området ikke er til stede i langtidsplanen, når det har fått sin egen opptrappingsplan.

I tillegg til de langsiktige prioriteringene som har ligget der fra før, har det nå kommet inn et nytt område – samfunnssikkerhet og samhørighet i en globalisert verden. Jeg merker meg at representanten fra SV stusser over at et parti som Venstre legger fram en langtidsplan der vi problematiserer utfordringer som migrasjon gir, men jeg mener jo at partier som er grunnleggende positive til innvandring, også må kunne anerkjenne de utfordringene det stiller oss overfor som samfunn. Vi kan ikke bare late som om problemer vi ikke liker, ikke eksisterer. Nettopp derfor er det ekstra viktig at de er løftet fram i denne langtidsplanen.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [10:40:16]: Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning viser på en god måte hvilke forventninger vi som samfunn har til vekst, innovasjon og utvikling. Høy kvalitet i utdanning og forskning er helt sentralt for at vi skal kunne ha et velfungerende arbeids- og næringsliv, og for at vi fortsatt skal ha en stabil utvikling av det norske velferdssamfunnet. Men kanskje viktigst av alt: Kunnskap, forskning og innsikt har en grunnleggende egenverdi i seg selv.

Utvikling av kunnskap og dypere innsikt tar tid. Derfor må vi ha et langsiktig perspektiv. Vi må ha vilje til å bruke de ressursene som er nødvendige. Derfor er det viktig at langtidsplanen er nettopp langsiktig. Den må gi forutsigbarhet, samtidig som den viser vei inn i en ny tid.

Kristelig Folkeparti deler selvsagt regjeringens ambisjon om at Norge skal være et av de mest innovative landene i Europa. Utdanning, forskning og innovasjon, og samspillet mellom disse, er helt avgjørende for å lykkes. Da må det stimuleres til økt forskning og utvikling, både i næringslivet og i offentlig sektor. Det gir grunnlag for styrket konkurransekraft og økt innovasjonsevne.

Så er det selvsagt en forventning fra myndighetenes side om at universiteter, høgskoler, helseforetak og forskningsinstitutter som mottar statlige grunn- eller basisbevilgninger, skal legge langtidsplanen til grunn for sine strategiske prioriteringer. Det samme gjelder Norges forskningsråd og andre deler av virkemiddelapparatet.

Den reviderte langtidsplanen inneholder en ny, langsiktig prioritering, nemlig samfunnssikkerhet og samhørighet i en globalisert verden. Dette er en viktig tematikk å løfte fram.

Fra Kristelig Folkepartis side er vi også særlig opptatt av å ha gode ordninger som stimulerer til internasjonal studentmobilitet. Utenlandsstudenter på kortere eller lengre studieopphold i Norge utgjør en stor ressurs for studiestedet og studentene. Det er av stor verdi for de landene utenlandsstudentene returnerer til. Særlig viktig er det med ordninger som inkluderer studenter fra det globale sør og fra fattige land. Her kommer også forskningssamarbeid mellom Norge og det globale sør inn som et viktig satsingsområde.

Styrket samarbeid basert på gjensidighet vil i tillegg til å frambringe viktig kunnskap bidra til å styrke studentmobiliteten begge veier. Derfor er jeg glad for at flertallet i komiteen nå er så tydelig og legger dette perspektivet til grunn, og jeg er trygg på at regjeringen følger dette opp på en god måte.

Statsråden har også tidligere vist at hun deler Kristelig Folkepartis engasjement for dette. Det er viktig å legge til rette for kompetansebygging i studentenes hjemland, bl.a. gjennom forskningssamarbeid med utviklingsland og det globale sør.

Bygg og god infrastruktur er viktig for at vi skal kunne ha vekst og gode rammevilkår for utvikling innen sektoren. Gode arbeidsforhold og tilgang til riktige og egnede fasiliteter er helt sentralt. Vi må sørge for at infrastrukturen er tilpasset nye behov. Dette har også Stortinget vært tydelig på tidligere. Derfor er jeg glad for at planen gir en god oversikt over byggeprosjekter i ulike faser, hvilke forventninger regjeringen har til institusjonene, og hva det bør legges vekt på i utvikling av campus og ved investering i UH-bygg i årene som kommer. I tillegg løfter meldingen institusjonenes egen evne til å ta nødvendige grep.

Så vet vi at ikke alle behov kan dekkes ved ombygging og tilpasning av eksisterende bygningsmasse. Vi trenger også nye bygg. Her angir langtidsplanen mål og retning på lang sikt. Startbevilgning til konkrete byggeprosjekter må selvsagt vurderes i de ordinære budsjettprosessene.

Så vil jeg avslutte dette innlegget med å takke saksordføreren og komiteen for et godt samarbeid om denne saken. Jeg opplever i all hovedsak at det er stor grad av enighet om de lange linjene her, og det er bra. Forutsigbarhet kombinert med en offensiv politikk fra regjeringens side er en styrke for videre vekst og utvikling innenfor denne sektoren.

Statsråd Iselin Nybø [10:44:56]: Regjeringen la fram den reviderte langtidsplanen for forskning og høyere utdanning 8. oktober i fjor, sammen med vårt forslag til statsbudsjett for 2019. Jeg har lyst til å begynne med å si at dette er den første stortingsmeldingen fra en Venstre-statsråd siden 2005, og jeg synes det passer veldig godt at det ble en melding om nettopp forsknings- og utdanningspolitikk og om hva vi som samfunn trenger mer kunnskap om de neste årene: for å styrke kompetansen i samfunnet, for å løse klimautfordringene, for å skape det nye næringslivet og for å sikre velferdssamfunnet i framtiden.

Langtidsplanen ser ti år framover, men revideres hvert fjerde år. Planen skal gi forutsigbarhet, og derfor ligger også mye fast fra den første versjonen. Men vi gjør også en del justeringer, rett og slett fordi verden har endret seg siden 2014. For eksempel har vi sluttet oss til Parisavtalen og FNs Agenda 2030, og det påvirker også politikken for forskning og høyere utdanning. Et annet eksempel er den økende digitaliseringen og de raske teknologiske endringene som preger alle deler av samfunnet, og som nå er tydeligere i langtidsplanen.

Målene i langtidsplanen ligger fast:

• å styrke Norges konkurransekraft og innovasjonsevne

• å møte store samfunnsutfordringer

• å utvikle fagmiljøer av fremragende kvalitet

Vi har gjort noen endringer i strukturen for å gi de overordnede målene en tydeligere plass og få fram tydeligere hva som er generelle mål, og hva som er tematiske områder av særlig strategisk betydning for Norge.

De overordnede målene gjelder norsk forskning og høyere utdanning som helhet. Så er det fem langsiktige prioriteringer i planen:

1. hav

2. klima, miljø og miljøvennlig energi

3. fornyelse i offentlig sektor og bedre offentlige tjenester

4. muliggjørende og industrielle teknologier

5. samfunnssikkerhet og samhørighet i en globalisert verden

Disse prioriteringene reflekterer områder der Norge har særlige kunnskapsbehov eller konkurransefortrinn.

Den siste prioriteringen – samfunnssikkerhet og samhørighet i en globalisert verden – er ny. Mange aktører har spilt inn behovet for en ny langsiktig prioritering, og den dekker mange områder som denne regjeringen har prioritert høyt. Regjeringen har som ambisjon å skape et trygt Norge der alle er inkludert. For å lykkes med det trenger vi kunnskap om hva som skaper trygge og velfungerende samfunn.

Det er også tre gjennomgående perspektiver som gjennomsyrer hele langtidsplanen. Det første er det grønne skiftet. Hvis verden ikke lykkes i å kutte klimagassutslippene de neste årene, er det en svært stor risiko for at klimaendringene vil få alvorlige konsekvenser. Samtidig betyr det at det åpner seg et stort marked for teknologi som kan hjelpe med å begrense utslippene, bl.a. innenfor energi, transport, industri og landbruk. Her kan Norge bidra.

Det grønne skiftet reflekteres også i at bærekraftsmålene som ble vedtatt av medlemslandene i FN i 2015, er en integrert del av planen. Vi anser bærekraftsmålene som sentrale i møtet med vår tids store utfordringer og vil spille en aktiv rolle i oppfølgingen av målene, internasjonalt og i Norge.

Det andre perspektivet, digitaliseringen, preger flere samfunnsområder og spiller en viktig rolle i utviklingen av den grønne teknologien. Norske bedrifter er f.eks. helt i front internasjonalt i utviklingen av selvkjørende fartøyer og automatisering av maritime operasjoner.

Det tredje perspektivet er humaniora. Humaniorafagene er sentrale bidragsytere i alle langtidsplanens mål og prioriteringer. Det er fag som kan gi oss kunnskap som hjelper oss å forstå samfunnsendringene, kulturell usikkerhet og hvordan tillit og legitimitet skapes og vedlikeholdes. Den nye prioriteringen styrker humanioraperspektivet i planen, men humaniora er ikke bare relevant for den siste prioriteringen, det skal bidra innenfor alle de tematiske områdene.

I den reviderte langtidsplanen for forskning og høyere utdanning presenterer vi for første gang en helhetlig politikk for utvikling, forvaltning og prioritering av universitets- og høyskolebygg. Planen gir retning for campusutviklingen ved våre universiteter og høyskoler.

Bygg er et virkemiddel, og regjeringen forventer at universitetene og høyskolene utarbeider gode planer for bygningsmassen sin, for å fremme utdanning og forskning av høy kvalitet. Vi forventer også at de bidrar til det grønne skiftet ved å ta i bruk bærekraftige klima- og miljøløsninger. Universitetene må også prioritere å sikre og bevare sine kulturhistoriske samlinger.

Alle behov kan ikke dekkes gjennom ombygging og tilpassing av det eksisterende. Vi trenger også nye bygg. Derfor gjennomfører denne regjeringen noen av de største byggeprosjektene i sektoren noensinne, f.eks. Campus Ås og Livsvitenskapsbygget ved Universitetet i Oslo.

I langtidsplanen presenterer vi en oversikt over store byggeprosjekter i ulike faser av planlegging. Det gir regjering og storting et godt utgangspunkt for prioritering av universitets- og høyskolebygg i kommende statsbudsjetter.

Regjeringens prosjekt er å legge til rette for økt verdiskaping og nye arbeidsplasser, omstille norsk økonomi og gjennomføre det grønne skiftet. Uten forskning og høyere utdanning i verdensklasse klarer vi ikke den omstillingen. Derfor er langtidsplanen et helt sentralt dokument i regjeringens videre arbeid.

I den reviderte langtidsplanen ser vi hele regjeringens forskningsinnsats under ett. Den inneholder omfattende satsinger på mange ulike felt og sektorer. Det er en langtidsplan som i enda større grad tar i bruk forskning og utvikling for å møte de samfunnsutfordringene vi står overfor. Samtlige statsråder har ansvar for å ha oversikt over sin sektors kunnskapsbehov og bidra til forskning og kompetanseoppbygging innenfor sine ansvarsområder.

Opptrappingsplanene i den første langtidsplanen – på forskningsinfrastruktur, rekrutteringsstillinger og virkemidler for økt deltakelse i EUs rammeprogram for forskning og innovasjon, Horisont 2020 – ble fullført i 2018.

Den reviderte versjonen har tre nye opptrappingsplaner som vi skal bruke 1,5 mrd. kr på de neste fire årene. Vi vil øke bevilgningene med 800 mill. kr til et teknologiløft. Vi skal bruke 450 mill. kr på ordninger som bidrar til FoU for omstilling og fornyelse i næringslivet, og vi skal bruke 250 mill. kr på kvalitet i høyere utdanning. Disse opptrappingsplanene følger vi opp med til sammen 476 mill. kr i 2019.

En langtidsplan for forskning og høyere utdanning er ikke en langtidsplan for ferdig formulerte prosjekter som skal finansieres. Det er heller ikke en detaljert plan for alt regjeringen eller utdannings- og forskningsinstitusjonene skal gjøre de neste årene. Langtidsplanen inneholder noen ambisjoner og peker ut en retning vi vil gå i. Oppfølgingen av planen er allerede i gang, og arbeidet skjer i tett samarbeid og dialog med dem som skal gi utdanningen og utføre forskningen – universitetene og høyskolene våre, helseforetakene, instituttene og bedriftene.

Dette er ikke en plan der alle utfordringer i sektoren skal inkluderes. Det har vært et poeng for oss at denne planen først og fremst skal vise en retning. Den skal peke ut noen mål. Den skal peke ut våre store utfordringer og der vi har noen konkurransefortrinn, sånn at vi kan konsentrere innsatsen vår fram mot det de neste ti årene.

Men det er klart at det også er felt innenfor universitets- og høyskolesektoren som er utfordrende, som vi må jobbe med, men som ikke har fått plass i denne planen. Det antar jeg at vi skal komme tilbake til videre i debatten. Jeg har også registrert at jeg har fått noen spørsmål fra ulike representanter så langt. Jeg regner med at det vil komme enda flere, så jeg kommer til å tegne meg til et nytt innlegg senere i debatten.

Martin Henriksen (A) [11:06:12]: I framtidas arbeidsliv vil digitalisering, robotisering og automatisering endre stadig flere jobber i stadig raskere tempo. Nye næringer kommer til, andre næringer vil forsvinne eller endres fundamentalt. Det stiller større krav til at vi klarer å gi alle fornyet kompetanse.

Høyere utdanning har åpenbart en helt avgjørende rolle i å tilby etter- og videreutdanning i det omfanget og med den kvaliteten som trengs. I en tid da Norge står foran store omstillinger, må alle sektorer som skal være en del av kompetansereformen, trekkes med tidlig og med store nok ambisjoner.

I denne langtidsplanen for høyere utdanning og forskning finnes det overraskende nok ikke et fnugg av det som må være en helt sentral jobb for høyere utdanning og forskning i årene framover, nemlig kompetansereform. At kompetansereformen ikke er forankret i langtidsplanen, er en stor mangel. Jeg vil nærmest kalle det en tjenesteforsømmelse av regjeringa. Det er fremdeles en gåte hvorfor kompetansereformen ikke er funnet verdig en plass i denne langtidsplanen.

Livslang læring vil kreve at universiteter og høyskoler får en helt annen rolle i å videreutdanne den voksende befolkningen. Derfor foreslår vi at høyreregjeringa i sitt arbeid med en kompetansereform for arbeidslivet forankrer den kompetansereformen i prioriteringen i langtidsplanen for forskning og høyere utdanning for å sikre helhet og sammenheng i utdannings- og kompetansepolitikken.

Det er flere som har nevnt at der den forrige langtidsplanen var vellykket, var særlig der den var konkret og man hadde konkrete oppfølgingsplaner. Flere her har nevnt utfordringen med at langtidsplanen ikke er konkret nok på flere områder. En utfordring Arbeiderpartiet vil trekke fram, er at den er for svak på kvalitet i høyere utdanning og helt uforpliktende om studieplasser.

Det trengs et krafttak for å heve studiekvaliteten og for å nå ambisjonene fra kvalitetsreformen om økt læringsutbytte og bedre tilpasning til arbeidslivet. At studentene får en forskningsbasert utdanning, er noe av det viktigste for å sikre at de tar med seg kunnskap over til samfunns- og næringslivet. Derfor trengs det tette koblinger mellom forskning og høyere utdanning på alle nivå. Langtidsplanen burde ha vært konkretisert på hvordan man skal videreutvikle forskningsbaserte utdanninger av høy kvalitet, og det er noe Arbeiderpartiet savner.

Når de reelle prioriteringene skyves til de årlige budsjettene, blir oppfølgingen mindre forpliktende. Arbeiderpartiet frykter at nedprioriteringen av studieplasser kommer til å fortsette. Det er nettopp dette som er denne regjeringas hvileskjær: mangelen på studieplasser. Vi ser allerede innen helsefag at vi mangler mange utdannede. Allerede mangler det 5 900 sykepleiere. Samtidig er det kø utenfor våre høyere utdanningsinstitusjoner, universiteter og høyskoler av folk som ønsker å søke seg til helsefag. Det var i fjor 50 000 søkere til 10 000 plasser. Fire av fem søkere innenfor disse utdanningene fikk altså nei. Ikke alle disse skal komme inn på helsefaglig utdanning, men vi ser et helt åpenbart behov for en mer offensiv satsing. Også innen andre sektorer er det mangler og større behov enn det regjeringa har lagt opp til, f.eks. innenfor IKT.

Jeg hører at både representanten Steffensen fra Fremskrittspartiet og statsråden trekker fram at denne regjeringa har opprettet 4 500 studieplasser. Et forbehold der er at det er under forutsetning av at disse studieplassene er fullt ut opptrappet. Det er også sånn at de fleste studieplassene har kommet i forlikene med regjeringa, og det er rart at Fremskrittspartiet skryter av det. Evnen til å prioritere studieplasser synes å forsvinne idet partiene tar steget inn i regjeringskontorene. For å sammenligne med den rød-grønne regjeringa: I løpet av åtte rød-grønne år ble det opprettet 23 000 studieplasser.

Denne regjeringa møter ikke behovet for flere studieplasser og har tatt ned nivået på økningen i studieplasser betraktelig og dramatisk. Derfor har vi et forslag om at langtidsplanen burde hatt opptrappingsplaner for behovet for nye studieplasser og nye stipendiater for å få viktige profesjoner i velferdsstaten og for å sikre viktig kompetanse for næringslivet.

Jorodd Asphjell (A) [11:11:38]: Fagskolenes bidrag er usynlige i denne langtidsplanen. Fagskolene nevnes ikke i langtidsplanen i det hele tatt, selv om de har fått status som høyere yrkesfaglig utdanning, og fagskolene spiller en viktig og nødvendig rolle i en kompetansereform der mennesker skal lære hele livet.

Denne høyreregjeringen bør synliggjøre og nyttiggjøre seg fagskolenes kompetanse og utdanningstilbud. Det var Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiets bekymring da vi behandlet fagskoleloven. Derfor foreslår vi at høyreregjeringen må komme tilbake med en opptrappingsplan for antall studieplasser ved fagskolene som tar høyde for å dekke næringslivets økende behov for fagarbeidere. Det ble selvsagt nedstemt av disse partiene.

Stortinget har vedtatt at fagskoleutdanningen ligger på et nivå over videregående opplæring, og at betegnelsen skal være «høyere yrkesfaglig utdanning». I Innst. 289 L for 2017–2018 understreker komiteen:

«Fagskolene må både synliggjøre seg selv, og bli synliggjort, som en godt integrert del av et helhetlig utdanningssystem og som et fullverdig og likeverdig alternativ til universitets-og høgskoleutdanning.»

Det er vel som statsråden sier, at dette må de ta ansvar for selv. Nei, det er derfor vi lager en langtidsplan, og det er derfor vi har disse forslagene – for at fagskolene skal spille en viktig rolle ut fra det behovet som næringslivet etterspør i hele landet. Arbeiderpartiet stiller seg derfor svært undrende til at fagskolene ikke er omtalt i forslaget til revidert langtidsplan og heller ikke er nevnt som en del av virkemiddelapparatet for å nå de prioriterte områdene.

Arbeiderpartiet vil videre vise til at regjeringen vil utarbeide en kompetansereform, Lære hele livet. Derfor er det uheldig at fagskoler ikke er nevnt som en sentral aktør i regjeringens omtale i langtidsplanen, og en legger dessuten til grunn at regjeringen i det videre arbeidet både synliggjør og nyttiggjør seg fagskolenes kompetanse og utdanningstilbud. Komiteen har tidligere understreket at fagskolene spiller en viktig rolle i å tilby samfunnet korte og yrkesfaglige utdanninger, som er et godt bidrag til at befolkningen skal lære hele livet.

Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti skriver at langtidsplanen for forskning og høyere utdanning ikke omfatter fagskolesektoren, da fagskolene ikke er underlagt lov om universiteter og høyskoler. Man skriver også at fagskolemeldingen og revideringen av fagskoleloven hadde som mål å gjennomføre et kvalitetsløft i fagskolene og likestilte fagskolestudenter med andre studenter. Da skulle man i langtidsmeldingen forvente at statsråden og regjeringen løftet dette området opp på det nivået som både komiteen og Stortinget har sagt, og ikke minst hva hele næringslivet etterspør. Derfor er det helt uforståelig for oss at fagskolene er uteglemt fra det gode selskap i langtidsplanen for de neste ti årene – de neste ti årene. Det sier noe om ambisjonsplanen, om ambisjonen til statsråden og ambisjonen til disse partiene for fagskolenes betydning i samfunnet i årene som kommer.

Helt avslutningsvis: Komiteen var på et besøk til Trøndelag for kort tid tilbake. Vi besøkte bl.a. NTNU, Kavlisenteret – Edvard og May-Britt Moser. Her ble det etterlyst klare signaler om hvordan disse forskningsinstituttene skulle finansieres i framtiden. Jeg vil da referere en komitémerknad, som er skrevet av bl.a. Carl I. Hagen:

«Disse medlemmer mener at det bør tenkes enda lengre innen forskningspolitikken enn det tidligere har vært gjort. Det er mange dyktige forskere i Norge, og noen av dem er verdensledende.»

Men denne langtidsmeldingen svarer i hvert fall ikke på den komitémerknaden. Den svarer heller ikke på hvordan vi skal ivareta alle de dyktige forskerne, de dyktige forskningsmiljøene, og på hvordan vi i framtiden skal være verdensledende på disse områdene.

Regina Alexandrova (H) [11:16:20]: Langtidsplanen inneholder en ny langsiktig prioritering. Denne omhandler samfunnssikkerhet og samhørighet i en globalisert verden. Dette er komplekse tema. Samfunnssikkerhet involverer mange fagfelt som må ses i sammenheng. Tverrfaglighet i både forskning og utdanning er nødvendig.

Verden er i konstant endring. Tilliten utfordres både innenfor og mellom samfunn og kulturer. Motsetninger blir polarisert. Migrasjon preger samfunnsutviklingen og bidrar til økende ulikheter på grunn av krevende integrering. Politisk og religiøs ekstremisme utfordrer samfunnsstrukturen på nye måter. Kunnskap som åpner opp vår forståelse for dype samfunnsendringer, kulturell usikkerhet og hvordan tillit og legitimitet skapes og vedlikeholdes, må prioriteres også innen forskning. Det trengs kunnskap om hvordan institusjoner som holder det moderne samfunnet sammen, håndterer disse utfordringene, og hvilke institusjonelle ordninger som gjør det mulig å leve med økende kulturelle forskjeller og interessekonflikter. Samtidig utfordres samfunnssikkerheten av alvorlige naturhendelser, globale helsetrusler, svikt i energi- og matforsyning eller tilsiktede handlinger som terrorisme, sabotasje og kriminalitet. Alle disse utfordringene må møtes med kunnskap.

I statsbudsjettet for 2019 følges de nye prioriteringene om samfunnssikkerhet og samhørighet i en global verden opp med 47 mill. kr. Det skal satses på å opprette et fyrtårnprosjekt i Norge, i Norges forskningsråd, innenfor IKT-sikkerhet for å sikre nasjonal spesialistkompetanse, SAMRISK-programmet i Forskningsrådet for å videreutvikle forskningen om samfunnssikkerhet generelt og IKT-sikkerhetsforskning spesielt samt satsing på IKT-sikkerhet og kryptologiforskning.

Dette er verken moderat satsing eller ulne mål, slik representanten Sandberg fra Arbeiderpartiet uttalte fra talerstolen tidligere i dag. Regjeringen vil sikre et godt og oppdatert kunnskapsgrunnlag om forhold av betydning for sosial samhørighet og stabilitet og et trygt og sikkert samfunn. Forskningsinnsatsen vil styrkes i relevante utdanninger om potensielt negative effekter og sårbarhet som følge av bruk av teknologi og digitalisering, og det vil bli prioritert forskning på hvordan vi skal sikre oss mot våre menneskeskapte og ikke-menneskeskapte trusler.

Med disse nye satsingsområdene i langtidsplanen viser regjeringen at vi tar vår krevende samfunnsutvikling på alvor og realiserer tiltak innenfor forskning og utvikling for å møte de nye utfordringene vi står overfor nå, og for framtidig utvikling.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [11:20:20]: Langsiktighet i styringssignaler og investeringer må til for å bygge miljøene, infrastrukturen og rammene rundt folkene som står for utdanningen og kompetansen som tar Norge videre. Høyere utdanning er ikke bare teoretisk kunnskap, men også avanserte ferdigheter og praktisk rettet kompetanse.

Senterpartiet mener helhet i kunnskapspolitikken og et bedre samarbeid mellom departement innen forskning, utvikling og innovasjon må til for å sikre at alle departement har tilstrekkelig koordinering på tvers. Det må det være kultur for. Videre i stortingsmeldingen vektlegges økt samarbeid med arbeidslivet og en styrking av arbeidslivsrelevansen i utdanning og forskning. Dette er viktig.

Styrket konkurransekraft og innovasjonsevne må inkludere hele næringslivet som bærebjelke for sysselsetting og utvikling. Reiselivet er et eksempel på en stor næring der forskningsinnsatsen ikke holder tritt med verdiskapingen. For å øke næringslivets andel av forskningen opp til 2 pst. av BNP innen 2030 trenger vi styrking av virkemidler som utløser forskning i og for næringslivet. Så må vi grunne litt ved den entydige hyllesten til nærings- og arbeidslivet som driver i samfunnet.

I fjor fikk vi omsider løftet fagskoler til høyere yrkesfaglig utdanning, som Senterpartiet hadde etterspurt i lengre tid, uten at vi ser spor av det i langtidsplanen. Næringslivet ber om flere studieplasser og mer aktivitet ved fagskolene, men får det ikke. Regjeringen må anerkjenne at fagskolene spiller en nøkkelrolle, og at deres kompetanse må bli brukt for å nå målene i langtidsplanen, derunder omstilling og fornyelse i privat og offentlig sektor, økt samarbeid mellom offentlig sektor, næringslivet og utdanningsinstitusjonene og økt relevans i utdanningene og forskningen.

Praksis, prosjekt, gründerskap og internasjonalisering koblet opp mot næringsklynger bør ha fagskoler som katalysator. I den kommende kompetansereformen for det bredere synet på og mobilisering rundt kompetanse og livslang læring i Norge må fagskolene med, også i langtidsplanen. Men statsråden med ansvar for kompetansereformen og fagskolene er ikke engang til stede her nå.

Fagskolerådet er i dialog med European Centre for the Development of Vocational Trainingder spørsmål om retning til høyere yrkesfaglig utdanning, samarbeid med næringslivet, utforming av læringsmodeller, praksis og arbeidslivsorientering er aktuelt. Her må statsrådene henge med.

OECD konkluderer med at dagens forskningspolitikk ikke ruster oss godt nok for å håndtere omstillingen Norge må gjennom. Satsingen må opp, fagskolene må med.

Lars Haltbrekken (SV) [11:23:39]: For å nå klimamålene og unngå de alvorligste konsekvensene av klimatrusselen må vi sørge for at de store pengene går til forskning og utdanning innenfor sektorer hvor vi kutter utslipp og skaper nye arbeidsplasser.

Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning tar i altfor liten grad inn over seg hvor enorm omstilling Norge står foran, når vi vet at inntektene fra petroleumssektoren vil falle dramatisk, og at verden må omstille energiforbruket sitt fra fossil til fornybar energi. Endrer vi ikke olje- og gasspolitikken vår, vil det være alvorlig for både nåværende og kommende generasjoner når klimaendringene allerede er i gang og setter stadig større spor rundt oss i hverdagen.

Regjeringens plan for å finne mer olje- og gassressurser er derfor dypt uansvarlig. Vi har allerede funnet mer olje og gass enn vi kan svi av dersom vi skal klare å ha et levelig klima. Derfor må nye forskningsprosjekter handle om det vi trenger mer av, ikke det vi trenger mindre av. Det betyr at det er på høy tid å vri forskningsressursene fra petroleum og over på andre næringer, også for å utvikle nye arbeidsplasser og unngå stor arbeidsledighet når denne omstillingen kommer.

Petroleumsnæringen har høy kompetanse, en kompetanse som kan bidra til å utvikle næringslivet i flere sektorer – en mer miljøvennlig maritim sektor, kompetanse innenfor helsesektoren og også andre områder. Derfor bør det legges langt mer ressurser inn i tiltak som kan bidra til kompetanseoverføring fra oljesektoren til andre sektorer og bygge på erfaringer fra prosjekter som Pumps & Pipes, hvor vi får teknologioverføring fra oljeindustrien til helsesektoren. Dersom de store pengene fortsatt skal gå til en sterkt statlig subsidiert petroleumsforskning, er det bekymringsfullt, og det bidrar ikke til den omstillingen vi alle vet at vi skal gjennom i løpet av de kommende årene. Det er ikke bare bekymringsfullt for miljøsituasjonen, men også for vår evne til å skape de arbeidsplassene og møte den omstillingen vi vet vi er nødt til.

Marianne Synnes (H) [11:26:32]: Langsiktig og tilstrekkelig finansiering er avgjørende for at forskning og høyere utdanning skal utgjøre en forskjell når det gjelder å møte og løse kommende samfunnsutfordringer. I den første langtidsplanen ble det slått fast at de offentlige bevilgningene til FoU skulle tilsvare 1 pst. av BNP innen 2019–2020. Dette målet, som deles med EU og flere tidligere norske regjeringer, ble første gang innfridd i statsbudsjettet for 2016. FoU-utgiftene over statsbudsjettet er dermed høye i Norge sammenlignet med andre land.

Indikatorrapporten som ble lagt fram i november 2018, viser at utgiftene til forskning i Norge totalt sett aldri har vært høyere. I 2017 antas de samlede FoU-utgiftene å utgjøre nærmere 70 mrd. kr. Det tilsvarer 2,11 pst. av BNP og gir en samlet realvekst på 8,5 pst. siden 2016. Regjeringen vil over tid øke den offentlige innsatsen til FoU utover 1 pst. av BNP i en omstillingsfase og særlig prioritere muliggjørende teknologier og forskning som bidrar til økt verdiskaping.

Målet om at en samlet FoU-innsats i Norge skal utgjøre 3 pst. av bruttonasjonalprodukt innen 2030, opprettholdes. For at Norge skal nå 3-prosentmålet, må næringslivet øke sin FoU-innsats betydelig i forhold til dagens nivå. Det fordrer et mer forskningsbasert næringsliv og bedre samspill mellom akademia, næringsliv og offentlig sektor. Men det har vært en sterk FoU-vekst i næringslivet, og næringslivets FoU utgjør nå rundt 1 pst. av BNP. Jeg vil derfor understreke betydningen av at regjeringen fortsetter å satse på virkemidler som utløser næringslivets egen forskningsinnsats, som SkatteFUNN og Brukerstyrt innovasjonsarena.

Tall fra SSB viser at særlig små og mellomstore bedrifter har hatt en vesentlig vekst i forskningsinnsatsen. Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV slår inn åpne dører med sitt forslag om å inkludere små og mellomstore bedrifter i prioriteringene innen forskning, spesielt siden vi vet at 95 pst. av alle bedrifter i Norge har under 20 ansatte og kalles små og mellomstore bedrifter.

Til tross for disse investeringene klager opposisjonen på for svak satsing på forskning, og vi minnes nok en gang om at den politiske hukommelsen er kort. Før Høyre forlot regjeringskontorene i 2005, ble det lagt fram en ambisiøs forskningsmelding med en like ambisiøs opptrappingsplan for forskning. Det første den rød-grønne regjeringen gjorde da de overtok, var å kutte den planlagte økningen i Forskningsfondet med 25 mrd. kr. Siden la de ned hele Forskningsfondet, et fond som på en forutsigbar måte sikret forskningsfinansiering år framover i tid. Som forsker husker jeg godt Djupedals hvileskjær i forskningsbevilgningene i 2007, eller som Akademikerne skrev i 2013:

«Den rødgrønne regjeringen har hatt et svært lavt fokus på høyere utdanning og forskning.»

Da må det være sårt å se at det satses så mye på forskning og høyere utdanning nå.

Elise Bjørnebekk-Waagen (A) [11:29:58]: For oss som jobber med helsepolitikk, er denne langtidsplanen et viktig verktøy. Den skal sørge for at Norge og vår felles helsetjeneste er rustet for framtiden. Senest i morges kunne vi på nyhetene høre om et gjennombrudd i forskningen på antibiotika. Det er flott.

Jeg vil bruke taletiden min på to felt der regjeringen burde ha en betydelig mer offensiv holdning. Det første er forskningen på kvinnehelse. Det andre jeg vil bruke tiden min til å snakke om, er at vi må ha nok hender i helseyrkene.

Det er et underprioritert felt når det kommer til kvinnehelse. Rapporten «Hva vet vi om kvinners helse?» fra Kilden kjønnsforskning viste at det forskes mindre på kvinnesykdommer, og at det forskes mest på menn, selv om sykdommer kan gi ulike utslag og i enkelte tilfeller kreve ulik behandling hos kvinner og menn. Det er selvfølgelig et likestillingsproblem, men det er også et samfunnsøkonomisk problem. Kvinnesykdommene som ikke prioriteres, som migrene og muskelsykdommer, koster samfunnet enorme summer. Det er også blant de viktigste årsakene til kvinners sykefravær og uføretrygd.

I Norge vil de fleste av oss kunne forvente å leve lenger enn våre foreldre og besteforeldre. Det er fantastisk. Men siden man lettere blir syk ved høy alder, kan det bety at flere må leve med ulike sykdommer.

Teknologien vil sikkert gjøre livet lettere for gamle og syke, men det er utvilsomt et behov for mer helsepersonell i årene som kommer. Vi trenger flere hender som kan ta vare på oss. I 2040 kan det være behov for dobbelt så mange helsearbeidere som i dag. Allerede i dag mangler Norge 5 900 sykepleiere. Samtidig står det en lang kø av motiverte og kvalifiserte søkere utenfor høyskoler og universiteter. De får ikke studert helsefag fordi det ikke er nok plasser. Det var 50 000 kvalifiserte søkere til helsefagstudier i fjor – til litt over 10 000 studieplasser. Fire av fem fikk altså ikke plass.

Det er behov for en betydelig økning av utdanningskapasiteten, med flere studieplasser, rekrutteringsstillinger og muligheter for kompetanseheving og videreutdanning. Det er helt nødvendig for å møte behovet i helse- og omsorgstjenestene i årene som kommer.

Mona Fagerås (SV) [11:33:01]: Det er tverrpolitisk enighet om – og Stortinget har vedtatt – at fagskoleutdanningen skal ligge på nivå over videregående opplæring, og at betegnelsen skal være «høyere yrkesfaglig utdanning». Komitémerknaden lyder:

«Fagskolene må både synliggjøre seg selv, og bli synliggjort, som en godt integrert del av et helhetlig utdanningssystem og som et fullverdig og likeverdig alternativ til universitets- og høgskoleutdanning.»

Den lyder videre «at god høyere yrkesfaglig utdanning er helt sentralt for å sikre arbeidskraften vi trenger for å klare omstillingen som norsk økonomi og arbeidsliv står i». For at dette ikke bare skal bli tomt snakk, hadde SV forventet at statsråden for høyere utdanning og forskning tok dette signalet fra Stortinget på alvor. Det ser det dessverre ikke ut som om hun gjør. Fagskolene er ikke nevnt i langtidsplanen for høyere utdanning og forskning, som nå skal vedtas. Dette stiller jeg meg svært undrende til og mener det er en aldri så liten skandale at vi har en minister for høyere utdanning som ikke vier fagskolenes rolle ett sekund i langtidsplanen for høyere utdanning og forskning. Fagskolene er heller ikke nevnt som en del av virkemiddelapparatet for å nå de prioriterte målene.

Fagskolene tilbyr høyere yrkesfaglig utdanning og gir tilbud om korte, yrkesrettede utdanninger i nært samarbeid med arbeidslivet. Fagskolenes rolle må synliggjøres, og deres kompetanse må brukes for å nå målene i langtidsplanen. Deres bidrag er svært relevant, bl.a. for å øke forsknings- og utviklingsarbeidet for omstilling og fornyelse i næringslivet og i offentlig sektor, stimulere til økt samarbeid mellom offentlig sektor, næringslivet og forskningsinstituttene og legge til rette for høyere relevans i utdanningen og forskningen – tre sentrale målsettinger i regjeringens forslag til revidert langtidsplan.

Fagskolene kan tilby skreddersydd etter- og videreutdanningstilbud til fagfolk som trenger det. SV vil fastholde at i tillegg til universitetene og høyskolene bør fagskolene også nevnes, og ha en nøkkelrolle – en nøkkelrolle, president – for å ruste arbeidstakerne for et arbeidsliv i kontinuerlig omstilling.

Statsråd Iselin Nybø [11:36:11]: Dette landet står overfor en stor omstilling. Det er helt nødvendig at vi lykkes med det grønne skiftet hvis vi ikke skal se alvorlige konsekvenser i framtiden. Vi må skape nye jobber i et nytt næringsliv hvis vi skal ha noe å leve av i framtiden. Vi må sørge for at vi har et bærekraftig velferdssamfunn hvis vi fortsatt skal ha de tjenestene som vi har i dag. Jeg mener sterkt og oppriktig at uten universitetene og høyskolene, uten forskningsmiljøene våre, lykkes vi ikke i den formidable oppgaven vi står overfor. Det er det langtidsplanen skal være med og vise vei for.

Jeg registrerer at opposisjonen kritiserer planen for at den ikke inneholder alle mulige slags utfordringer og problemer som er i universitets-, høyskole- og fagskolesektoren akkurat nå. Fagskolene blir nevnt – de burde vært en del av denne planen, sies det. Jeg er uenig. Jeg heier på fagskolene, jeg mener fagskolene er kjempeviktige som en yrkesrettet utdanning, og de bidrar mye inn i samfunnet, men det er ikke det denne planen handler om.

Midlertidighet er en stor utfordring for vår sektor, og det håndterer vi på en annen måte enn gjennom denne planen.

Kompetansereformen er kjempeviktig for samfunnet vårt i framtiden, men det jobber vi med i en egen stortingsmelding. Da vi la fram denne planen, fryktet jeg at den skulle bli nettopp det opposisjonen ønsket at den skulle bli, en plan for alle gode formål, en plan for alle utfordringer. Det har ikke vært min intensjon, det har ikke vært regjeringens intensjon. Vi har ønsket og vi har levert en langtidsplan som er spisset og langsiktig, og sektoren har vært fornøyd med den planen som er blitt lagt fram.

Jeg registrerer også at opposisjonen har veldig få konkrete forslag i sine innlegg til hvordan vi skal løse de store utfordringene vi som nasjon står overfor. Den forrige langtidsplanen hadde tre opptrappingsplaner. Det var forskningsinfrastruktur, det var å stimulere til økt deltakelse i EUs rammeprogram, og det var antall stipendiater, som skulle opp. Vi brukte den forrige langtidsplanen til å ruste UH-sektoren. Denne langtidsplanen har en annen misjon, den handler om å bredde seg ut. Skal vi lykkes med de store utfordringene vi står overfor, er det ikke sånn at det bare er Kunnskapsdepartementet som kan drive med forskning, det er ikke bare Kunnskapsdepartementet som må løse de utfordringene vi står overfor. Vi er avhengig av å få med alle departementene, alle statsrådene, alle sektorene for å lykkes med det. Det er derfor vi har lagt opp til disse tre opptrappingsplanene, som er bredere enn de forrige, men det handler om at flere må inkluderes i den viktige oppgaven som forskning og høyere utdanning står overfor.

Nina Sandberg (A) [11:39:29]: Denne planen er merkelig lite sentrert rundt dem som skal gjøre jobben, altså forskere og studenter.

Når andelen midlertidige ansettelser er dobbelt så høy i akademia som i arbeidslivet ellers, er det noe vi i Arbeiderpartiet ikke kan se på og akseptere. Trygge jobber er viktig for den enkelte og for kvaliteten i norsk forskning og høyere utdanning. Høy midlertidighet gjør det vanskelig å rekruttere, beholde og utvikle dyktige forskere og undervisere. Vi vet at særlig yngre forskere er i ferd med å miste troen på forskning som en framtidig karrierevei, og at midlertidighet rammer kvinner oftere enn menn. Midlertidige stillinger skaper en usikkerhet som antagelig gjør at kvinner er mer tilbøyelig til å velge bort en akademisk karriere. Det betyr at likestillingen svekkes.

I Arbeiderpartiet blir vi urolige av disse tendensene. Vi mener de tilsier at forskernes arbeidsbetingelser burde vært løftet inn i langtidsplanen, men statsråden har erklært tydelig og klart at høyreregjeringen ikke skal følge opp dette. På den omtalte kontaktkonferansen til KD i januar varslet hun at det ikke kommer noen nye statlige satsinger eller tiltak for å få ned midlertidigheten.

På denne bakgrunn er det kanskje ikke overraskende at høyreregjeringens langtidsplan til de grader ser bort fra den kanskje viktigste forutsetningen for god høyere utdanning og forskning, nemlig menneskene som gjør jobben i det daglige. Det er ikke noen løsning på et reelt problem å gjøre som regjeringspartiene gjør i innstillingen sin, altså omtale midlertidighet i runde ordelag for så å lesse hele ansvaret over på sektoren selv. En ansvarlig regjering burde lagt på bordet forslag til hva myndigheter og institusjoner sammen kan gjøre for å få ned midlertidigheten på et akseptabelt nivå.

Så et siste poeng om den andre gruppen denne planen forsømmer, nemlig studentene. Studiebarometeret viser år etter år at studiekvalitet er forsømt. NOKUT har påpekt at de 250 mill. kr som regjeringen er så fornøyd med, og som de setter av, hovedsakelig er blitt brukt opp det første året, sånn at opptrappingen uteblir. Ambisjonsnivået til regjeringen er for lavt, og det innebærer en svak satsing på kvalitet i høyere utdanning. Dette er det ikke bare Arbeiderpartiet som mener, men dette mener direktøren i NOKUT.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [11:42:15]: Til statsrådens flammende innlegg: Det er bare å konkludere med at vi er regelrett uenige. Opposisjonens forslag er konkrete og forpliktende, og det er nettopp det dagens plan mangler. Gang etter gang blir det vist til statsbudsjettet; det er der prioriteringene og de store kampene skal bli avklart. Ellers vil jeg kommentere at det er gledelig at det er representanter fra flere komiteer som deltar i debatten og poengterer nettopp behovet for koordinering på tvers av fag, departement og komiteer.

Representanten Synnes fra Høyre kan ikke ha fulgt godt med under høringen som komiteen hadde, da kritikken om manglende treffsikkerhet for FoU-midler til små og mellomstore bedrifter kom.

Høy kvalitet i utdanning og forskning er viktig for et velfungerende arbeids- og næringsliv og for utviklingen av velferden vår. Når samfunnssikkerhet og samhørighet i en globalisert verden kommer til de langsiktige prioriteringene, har vi et godt utgangspunkt for å bygge forskningen videre opp som en skyskraper i metropolene våre eller en fjelltopp i utmarken vår.

Dette må til for å få den tverrfagligheten vi sårt trenger når bl.a. IKT gjør sitt inntog i velferden, og når muliggjørende teknologier øker tempoet i utviklingen vår. Det er grunn til å stille spørsmål rundt hvordan departementene og samfunnet for øvrig evner å koble ulike fag sammen. Behov i arbeids- og sosialsektoren gir en belastning innenfor helsesektoren og avhenger ofte av bevilgninger og satsing innenfor kunnskap og utvikling for å løse sine utfordringer. Et konkret eksempel er kiropraktorutdanningen det har blitt tatt initiativ til ved Universitetet i Bergen fordi ryggplager holder folk utenfor arbeid – med redusert livskvalitet – og beslaglegger store ressurser i helsevesenet og på sosialbudsjettet.

Et annet eksempel er IKT-sikkerhet, der vi må satse mer langsiktig. Her vil jeg påpeke at juridiske, humanetiske og samfunnsmessige problemstillinger, sammen med teknologiske perspektiver, må være med på definere utfordringene og finne de gode løsningene.

Ellers er klima, miljø og energi også viktige temaer for framtiden. Havet og skogen, med bl.a. Foods of Norway, bidrar til at vi får ny kunnskap som ruster oss til bedre å utnytte ressursene vi har rundt oss, med et mindre fotavtrykk. Oppfølgingen av FNs bærekraftsmål ble etterspurt under komiteens høring og gir grunnlag for nyvinninger og livsviktig forskning for framtiden jeg håper vi kan følge opp.

OECD har etterlyst en bedre koordinering av forskningspolitikken for at Norge skal kunne møte de større samfunnsutfordringene. Bedre koordinering i og på tvers av ulike fag må opp på agendaen.

Marianne Synnes (H) [11:45:30]: Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti mener det er viktig å prioritere forskning og høyere utdanning som fornyer, forbedrer og effektiviserer offentlig sektor, og som kan bidra til bedre og mer effektive tjenester og tiltak for befolkningen. Herunder er det sentralt at det legges til rette for mer forsknings- og behovsdrevet innovasjon i offentlig sektor.

Regjeringen vil trappe opp bevilgningene til forskning og høyere utdanning som utvikler offentlig sektor. I perioden 2015–2018 ble denne prioriteringen fulgt opp med 213 mill. kr i økte bevilgninger, fordelt på forskning og økte bevilgninger til studieplasser med relevans for prioriteringen. I statsbudsjettet for 2019 er det vedtatt en rekke satsinger med relevans for fornyelse i offentlig sektor og bedre offentlige tjenester. Totalt følges dette opp med om lag 120 mill. kr i 2019.

Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV fremmer i dag følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen etablere et eget forskningsprogram for innovasjon og omstilling i offentlig sektor (…).»

Jeg vil i den forbindelse vise til at Forskningsrådet har utviklet en strategi for innovasjon i offentlig sektor for perioden 2018–2023, som skal identifisere utfordringer og muligheter og legges til grunn for treffsikre virkemidler. Det lyses allerede ut midler til innovasjonsprosjekter under flere av Forskningsrådets program, og det er mange gode resultater å vise til.

Forskningsrådet har et helhetlig ansvar for å utvikle forsknings- og innovasjonssystemet slik at forskningsmiljøene kan spille en større rolle for å utvikle en mer kunnskapsbasert og innovativ offentlig sektor. Jeg mener at Forskningsrådet er best egnet til å utvikle treffsikre virkemidler innenfor forskning og stiller meg derfor uforstående til at Stortinget skal ta initiativ til opprettelse av forskningsprogram, som er foreslått av komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV. Det er nok fristende å detaljstyre fra Stortinget helt ned på forskningsprogramnivå, men det betyr ikke at det er en god idé.

Marit Arnstad (Sp) [11:47:48]: Jeg tenker at det må være godt for både saksordføreren, statsråden og regjeringen at vi i grunnen er så enige, og at det er så bred enighet om de tematiske satsingene, at vi er enige når det gjelder hav, energi, digitalisering og samfunnssikkerhet og beredskap. Det må jo være en styrke å ta med seg i det videre arbeidet for alle partier.

Men jeg må også si at statsråden vanskelig kan gi opposisjonen ansvaret for å følge opp det som regjeringen ikke velger å følge opp. Senterpartiet har kritisert hovedsakelig tre ting her i dag. Det ene er at en ikke prioriterer når det gjelder bygg og vedlikehold, som Stortinget sa at en burde gjøre. Det andre er at en ikke har en gjennomgang av behovet for studieplasser på lengre sikt. Det tredje er at en ikke har en samlet gjennomgang av hva denne sektoren skal være etter den strukturreformen som en har gjennomgått. Dette er diskusjoner vi ikke er ferdig med, og som kommer til å gå videre i årene framover.

Jeg tok også ordet for å si noe om fremragende forskning, for det som representanten Nina Sandberg var inne på i den sammenheng, er ganske viktig. Det tok Norge 20 år å få fram Moser-miljøet i Trondheim. Det var en lang og vanskelig vei. Nå er det ett av verdens ledende miljø innenfor det de driver med, og de har fått en nobelpris. Men de inne i et forskningsprogram som varer til 2023, og de tar ikke stilling i 2023 til om de fortsatt skal være i Norge og i Trondheim. Det miljøet har allerede tilbud fra alle verdens kanter. Det kan være fra USA, Storbritannia, Australia – you name it! – og de kommer til å ta avgjørelsen om hvorvidt de skal kunne fortsette i Norge, lenge før 2023. Det betyr at også regjeringen og norske myndigheter, hvis vi ønsker å ha det fremragende forskningsmiljøet i Norge, må ta stilling til deres posisjon og deres muligheter til offentlig finansiering lenge før 2023. Hvis ikke risikerer vi at det miljøet glipper for oss. Det kan ende i Berkeley, Cambridge eller hvor som helst.

De har jo ikke manglet muligheter og tilbud, men de har blitt i Norge fordi de ønsker å ha en tilknytning til Norge, og fordi norske myndigheter har klart å gi dem tilstrekkelig finansiering. Men det er det usikkerhetsmomentet som nå trer fram: Fortsetter den finansieringen utover den fireårsperioden som de nå er inne i, når det gjelder SFF-et deres? Det er en problemstilling som regjeringen – jeg vil si nesten uansett farge – må ta på det største alvor. Det miljøet er så verdifullt for Norge som nasjon og for våre mål om fremragende forskning at vi ikke har råd til å miste det til utlandet.

Martin Henriksen (A) [11:50:51]: Det er mye positivt i langtidsplanen for forskning og høyere utdanning. Det er også stor enighet om de tematiske satsingsområdene.

Jeg forstår at det kan være frustrerende å være forsknings- og høyere utdanningsminister eller representant for regjeringspartiene og møte i Stortinget og oppleve at man får kritikk fra opposisjonen. Det vil jeg bare minne om at ikke er særlig unaturlig.

Vi påpeker mangler ved langtidsplanen som vi mener burde vært rettet opp. Når forsknings- og høyere utdanningsministeren sier at opposisjonen etterlyser alle mulige problemstillinger som kunne ha vært nevnt i en langtidsplan, er ikke det tilfellet. Det er ikke hvilke som helst satsingsområder vi etterlyser. At kompetansereformen, som kommer til å gjelde omstilling i hele arbeidslivet, eller fagskoler, som løfter opp til høyere yrkesfaglig utdanning, ikke er nevnt med ett ord, mener vi er en mangel ved langtidsplanen.

Nå kritiserer vi forsknings- og høyere utdanningsministeren, men representanten Knutsdatter Strand stilte et betimelig spørsmål tidligere i debatten: Hvor er kunnskapsminister Sanner, som har ansvar i regjeringa for kompetansereform og fagskoler? Jeg er nesten fristet til å spørre hvem som har ansvaret for at kompetansereform og fagskoler ikke er nevnt i langtidsplanen. Uansett er det uheldig. Dette er noe en bør se i sammenheng med andre satsinger og løfte det til det nivået sakene fortjener. Man kunne stilt spørsmålet om det er forsknings- og høyere utdanningsministeren som bør ansvarliggjøres, eller om det er kunnskapsminister Sanner som trenger en dytt i dette tilfellet. For Stortinget er det likevel helt likegyldig. Sannheten er at langtidsplanen er mindre ambisiøs enn den kunne ha vært på disse områdene. At kompetansereform og fagskoler ikke er nevnt med ett ord, er hele regjeringas ansvar. For Stortinget er det det samme hvordan ansvaret er fordelt så lenge det faktisk omtales, at det faktisk gjøres noe.

Kompetansereform er ikke et hvilket som helst område, ikke et hvilket som helst satsingsområde. Den skal gjelde, etter Arbeiderpartiets mening i alle fall, for hele arbeidslivet. Det gjelder påfyll av kompetanse for alle arbeidstakere, at man skal kunne lære hele livet, ikke gå ut på dato, få påfyll av kompetanse.

Hvem er det som skal gjøre jobben i en kompetansereform? De høyere utdanningsinstitusjonene våre har en nøkkelrolle, kanskje den viktigste rollen, i å utvikle studietilbud, i å samarbeide med ulike bransjer. Det kommer til å påvirke måten høyere utdanningsinstitusjoner jobber på, og det burde helt åpenbart ha blitt sett i sammenheng med det som skrives i langtidsplanen. Det kommer en melding om kompetansereformen, men jeg regner med at både embetsverket og regjeringa er såpass kompetente at de klarer å skrive noenlunde det samme i en langtidsplan og i en stortingsmelding, og ikke komme med ulike prioriteringer.

Marianne Synnes (H) [11:54:03]: Komiteen er enig om at utdanning og formidling er sentrale deler av samfunnsoppdraget til institusjonene sammen med forskning og innovasjon.

Det må være en tett kobling mellom forskning og høyere utdanning, og utdanningene bør kobles til forskning på alle nivåer. Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti viser til at kvalitet i utdanning nå har en egen opptrappingsplan i langtidsplanen. Vi stiller oss derfor uforstående til kritikken fra komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti når de savner tiltak for utdanning i langtidsplanen.

Representanten Martin Henriksen etterlyser satsing på en forskningsbasert utdanning. Da må jeg be representanten sette seg inn i hva de ulike virkemidlene faktisk dekker. Jeg vil vise spesielt til styrking av Dikus kvalitetsprogrammer. Et av de viktigste tiltakene i stortingsmeldingen om kvalitet var opprettelsen av Dikus kvalitetsprogrammer, der ulike kvalitetsvirkemidler blir samlet, deriblant ordningen med Sentre for fremragende utdanning, såkalte SFU-er.

I 2019-budsjettet styrkes SFU-ordningen med 25 mill. kr. SFU-ordningen innebærer en konsentrert, fokusert og langsiktig innsats for å stimulere til utvikling av undervisning og læringsmåter i høyere utdanning på bachelor- og mastergradsnivå.

En viktig målsetting med SFU-ordningen er nettopp å stimulere til fremragende FoU-basert utdanning. Å hevde at det ikke satses på utdanning og forskningsbasert utdanning i langtidsplanen, medfører derfor ikke riktighet.

Nina Sandberg (A) [11:55:58]: Det er litt absurd å bli beskyldt for å skulle detaljstyre en sektor – det hører vi fra regjeringspartiene nå – i lys av at vi behandler en plan som forskere ved NIFU har omtalt som en plan for alt og ingenting, nettopp fordi den svikter som prioriteringsverktøy.

Vi peker i dag ganske enkelt på noen konkrete, men vesentlige punkter der langtidsplanen er for dårlig eller ikke er en plan. Vi i Arbeiderpartiet har tatt OECDs anbefalinger på alvor. Vi ønsker at Norge skal rigge forskning og høyere utdanning slik at vi får omstillingsevne. Vi vil gjøre Norge konkurransedyktig og innovativt i møte med de store utfordringene som samfunnet må takle framover. Alt i alt er vi godt fornøyd med at høyreregjeringen har fulgt opp med langtidsplaner. Det var jo ikke gitt. Men vi skulle helst ha sett at resultatene var bedre. Høyreregjeringen ønsker seg en konstruktiv opposisjon. Alle våre forslag i dag blir blankt nedstemt. Det er ikke særlig konstruktivt eller offensivt. Det er bare konservativt.

Mona Fagerås (SV) [11:57:18]: Etter dagens debatt er jeg dessverre ikke blitt beroliget med tanke på at universitetene og høyskolene skal bli en mer attraktiv karrierevei med en aktiv likestillingspolitikk og få redusert bruken av midlertidige ansettelser. Jeg er derfor svært kritisk til at regjeringen ikke tar et større ansvar for å redusere bruken av midlertidige stillinger i akademia, og savner offensive tiltak på dette området.

Instituttene og nasjonale utdanningsmyndigheter har et felles – et felles – ansvar for å løse midlertidighetsproblematikken. Nå forventer jeg at regjeringen kommer på banen med en konkret plan til hva begge parter kan bidra med, og ikke lener seg tilbake og peker på hva sektoren selv kan gjøre.

Elin Rodum Agdestein (H) [11:59:14] (ordfører for saken): La meg først få takke komiteen for samarbeidet og rette en takk til statsråden og departementet for god dialog underveis i komiteens arbeid med en til dels vanskelig tilgjengelig tematikk.

Lovforslaget omhandler ny lov om verdipapirsentraler og verdipapiroppgjør, også kalt verdipapirsentralloven. Jeg vil referere hovedinnholdet i proposisjonen og kommentere noen av de merknadene og forslagene komiteen og flertallet står bak. Så legger jeg til grunn at mindretallet selv presenterer sine.

Proposisjonens innhold er todelt. EUs verdipapirsentralforordning, CSDR, inkorporeres, dvs. innføres i norsk lov som den er, uten omskrivninger. Forordningen er for øvrig nå innlemmet i EØS-avtalen med forbehold om Stortingets godkjenning.

Videre inneholder proposisjonen bestemmelser som supplerer de reglene som ligger i EU-forordningen. Mange av dem innebærer en videreføring av bestemmelser i gjeldende verdipapirregisterlov.

Mens verdipapirsentraler tidligere har vært svært ulikt regulert i land i Europa, fikk man med CSDR den første generelle, felles reguleringen av verdipapirsentraler og oppgjør i EU. At man nå får på plass tilsvarende regler i Norge, er viktig både for virkemåten og for tilliten til det norske verdipapirmarkedet.

Blant formålene med EU-forordningen og dermed det nye lovverket er å fremme et sikkert, effektivt og velfungerende verdipapiroppgjør, å forenkle og sikre et åpent marked for verdipapirsentraltjenester, å øke sikkerheten og soliditeten i oppgjørssystemet for verdipapirer og redusere risiko og kostnader ved grensekryssende verdipapiroppgjør. Man ønsker også å fremme konkurranse mellom verdipapirsentraler og å gi kundene flere valgmuligheter og mindre avhengighet av ett foretak. Jeg minner i den forbindelse om at Verdipapirsentralens monopol i Norge ble opphevet allerede i 2002.

Det er verdt å merke seg at norske myndigheter selv kan regulere forhold av betydning for verdipapirregistrering og verdipapiroppgjør som ikke direkte reguleres av CSDR. Flertallet legger til grunn at det nasjonale handlingsrommet skal brukes så langt som mulig der det er hensiktsmessig.

De bestemmelsene fra gjeldende verdipapirregisterlov som videreføres i den nye loven, gjelder forhold og regler som ikke er dekket av EU-forordningen, som f.eks. registrering av rettigheter på verdipapirkontoer, rettsvirkninger og rettsvernvirkninger av registrering, verdipapirsentralenes erstatningsansvar, taushetsplikt for ansatte i slike sentraler og ikke minst retten til innsyn i opplysninger fra verdipapirsentraler.

Det foreslås nye regler for avvikling og krisehåndtering, og det gis nasjonale regler om tilsyn og sanksjoner tillagt Finanstilsynet, som kan ilegge overtredelsesgebyr for overtredelse av lovverket. Ordningen vi har hatt i Norge med anledning til å bruke kontoførere videreføres. Det betyr at banker, verdipapirforetak eller forvaltningsselskaper fortsatt kan ha kontakten med Verdipapirsentralen på vegne av den enkelte investor og utsteder. Kunder skal fortsatt ha anledning til å velge mellom individuelle kundekontoer eller samlekontoer.

Når det gjelder kontraheringsplikten og investorers rett til konto, mener komiteen at det bør kreves gode grunner for å avvise en kunde. Komiteens flertall er samtidig opptatt av å unngå en bredere kontraheringsplikt for verdipapirsentraler og kontoførere i Norge enn i andre land. En kunde må også kunne avvises dersom det foreligger en saklig grunn, f.eks. om det avdekkes forhold etter hvitvaskingsloven som gir grunnlag for å nekte et kundeforhold.

Flertallet legger også til grunn at rettsvirkningen av registrering på en forvalterkonto i en verdipapirsentral og godkjenning av regler for dette fra Finanstilsynet skal avgrenses til å gjelde norske forvaltere og forvaltere gjennom utenlandske foretak med filial i Norge.

Når det gjelder verdipapirsentraler og kontoføreres erstatningsansvar for objektive feil, mener komiteen at å gjøre kontrollansvaret ubegrenset vil innebære en vesentlig større risiko og kan vanskeliggjøre forsikringsdekning. Komiteen mener derfor at dagens ansvarsgrense på 500 mill. kr per feil skal videreføres i ny lov, og fremmer forslag om det.

For øvrig viser jeg til innstillingen og de forslagene komiteen og flertallet står bak.

Åsunn Lyngedal (A) [12:04:27]: Jeg ønsker å takke saksordføreren og resten av komiteen for et godt samarbeid i saken. I løpet av behandlingen i komiteen har det vært mulig å finne løsninger som har gitt oss et enda bedre lovverk, og det er bra.

Verdipapirsentralen gjennomfører, som saksordføreren var inne på, det første felles regelverket for verdipapirhandel i EU, Centralized Securities Depositories Regulations, CSDR. Statusen som en CSD er viktig for vår eneste norske verdipapirsentral. De får nå et godkjentstempel som gjør det enklere å investere i selskaper som er registrert her, og for selskaper å velge å registrere seg her. Å unnlate å implementere denne forordningen i EØS-avtalen ville føre til at norske og utenlandske selskaper kunne komme til å velge bort å bruke vår norske VPS. Verdipapirsentralen vår har vært tydelig på at det er viktig for dem å få CSDR-godkjenning.

Det er ikke uproblematisk å lage et ensartet regelverk for land som fra før av har ulikt regelverk og ulik praksis for verdipapirhandel. Noen utfordringer ligger i at vi i Norge pålegger aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper å registrere verdipapirer i eget navn, mens tradisjonen i mange land i Europa er å gå via en forvalter. Vår eneste norske VPS er heller ikke de eneste som skal forholde seg til de reglene vi vedtar i dag. Det skal også betalingsformidlere, som i utgangspunktet er små og store banker rundt omkring i hele landet.

På ett punkt hadde Arbeiderpartiet ønsket seg at regjeringen hadde utnyttet handlingsrommet som vi mener CSDR gir, bedre. Derfor har vi i dag fremmet et forslag der vi anmoder regjeringen om å vurdere å videreføre dagens eierskapsbegrensninger for VPS ASA. I juni i fjor opphevet vi børsloven her i Stortinget og vedtok et nytt regelverk for verdipapirhandel. Da opprettholdt vi eierskapsbegrensningsreglene for Oslo Børs. Disse reglene ble innført da børsen ble privatisert i 2001, for å sikre et diversifisert eierskap til børsen. Reglene for eierskapet krever at departementet godkjenner en eier som ønsker å øke sin eierandel til mer enn 10 pst. I dag er verdipapirsentralen vår eid av Oslo Børs. I dagens situasjon vil dermed eierskapsbegrensningsregler i verdipapirhandelloven og for børsen i praksis bety at vi har en eierskapsbegrensning for VPS ASA.

Men slik trenger det ikke å være for all framtid. VPS ASA må ikke eies av børsen. Arbeiderpartiet mener vi bør søke å bruke handlingsrommet til å ha de samme eierskapsbegrensningene for verdipapirsentralloven vår som for Oslo Børs.

CSDR-forordningen slår i artikkel 27 fast at overføringer av eierandeler skal meldes inn til vedkommende myndighet som godkjenner den. Departementet har i proposisjonen konkludert med at det ikke er anledning til å fastsette nasjonale regler om eierskapsbegrensninger, som vi i dag har i verdipapirregisterloven § 5-2. Det står i motstrid til at Danmark har valgt å videreføre eierskapsbegrensningsregler for sin verdipapirsentral. De har innført CSDR, og de har videreført et krav til forhåndsgodkjenning når noen direkte eller indirekte eier minst 10 pst. av aksjene eller stemmene i en verdipapirsentral. De har ikke ansett at CSDR hindrer dem i å videreføre slike nasjonale regler.

Arbeiderpartiet mener at de ulike løsningene i Norden viser at det bør gjøres en ny vurdering av muligheten til å videreføre de samme eierskapsbegrensningene for VPS-en vår som vi i juni 2018 videreførte for Oslo Børs. Hvorfor? Jo, fordi det vil sikre at norske interesser vurderes og ivaretas når det skal overdras store andeler i viktig infrastruktur som VPS. Vi fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere en videreføring av dagens regler for kontroll ved erverv av betydelige eierandeler i VPS, jf. verdipapirregisterloven § 5-2.»

Vi er også opptatt av åpenhet om økonomiske interesser, og slutter oss til forslag om åpenhet om hvem forvaltere opptrer på vegne av, og at det skal fastsettes en grense for hvor mange forvalterledd som bør registreres.

Med det tar jeg opp de forslagene som Arbeiderpartiet står bak, alene eller sammen med andre.

Jan Steinar Engeli Johansen (FrP) [12:09:44]: La også meg få takke komiteen for et godt samarbeid i saken. En mer lik regulering med land rundt oss av oppgjør med verdipapirer er positivt. Verdipapirsentralforordningen som ble vedtatt i EU i 2014, har som uttalt mål å fremme et sikkert, effektivt og velfungerende verdipapiroppgjør, noe som er viktig for tilliten og virkemåten også til det norske verdipapirmarkedet. Forordningen åpner for at man kan beholde ordningen med kontoførere, en mulighet departementet foreslår vi skal benytte oss av. Hovedtrekkene i lovforslaget er godt oppsummert både i saken og i innlegget av saksordføreren, men jeg vil likevel understreke betydningen av mest mulig åpne markeder som gjør det så enkelt som mulig å investere i finansielle instrument, uavhengig av hvilket land man er hjemmehørende i. Å redusere risikoen og den økonomiske kostnaden ved verdipapiroppgjør og å fremme konkurransen over landegrensene er positivt.

Tilrådingen fremmes av en nesten samlet komité. Bare Rødt og Senterpartiet stiller seg utenfor. Senterpartiet foreslår å sende hele lovforslaget tilbake til regjeringen. Mye av argumentasjonen bygger på frykt for utenlandske aktører og nasjonens sikkerhet. Alle partier står selvfølgelig fritt til å vurdere både hva de er for, og hva de er imot, og de må selvsagt få ordlegge seg som de vil, men jeg håper Senterpartiet ikke har tenkt å benytte seg av alle mulige forslag og arenaer til å utvikle historiefortellinger som ikke er reelle. Det er helt greit å være motstander av norsk medlemskap i EU, men vi må huske at til tross for at det er mye vi er uenig med EU i, er store deler av norsk næringsliv helt avhengige av å ha tilgang til markeder utenfor Norge, og vi har faktisk lover og regler som vi har harmonisert med regler som gjelder i andre europeiske land. Det er nettopp dette som gjør at vi kan ha mange og gode arbeidsplasser også i Norge. Norske arbeidsplasser er avhengige av mer enn Norge, og med bakgrunn i Senterpartiets argumentasjon i saken føler jeg kanskje at Senterpartiet er mer opptatt av å bygge opp en historie basert på sin motstand mot EU og EØS, iblandet argumenter om nasjonens sikkerhet som strengt tatt er sterkere enn nødvendig. Både investeringer i Norge av utenlandske investorer og investeringer som gjøres i andre land av norske investorer, er et gode. Et felles og samlet regelsett også om verdipapirer er positivt og gjennomføres i Norge først og fremst fordi vi i Norge synes det er bra for Norge, fordi det er bra for norsk næringsliv og bra for norske arbeidsplasser. Og norske arbeidsplasser håper jeg også Senterpartiet er opptatt av.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [12:12:50]: Etter både å ha lest proposisjonen og hørt de første talerne fra flertallets side må jeg si at jeg undres litt over argumentasjonen som blir brukt, og hva som er de reelle grunnene for at en velger å gå inn for det lovforslaget som ligger her. En sier en vil ha et sikkert, effektivt og velfungerende verdipapiroppgjør. Det er vi selvsagt hjertens enig i. Men det som blir spørsmålet da, er om det forslaget som ligger på bordet her i dag, vil bidra til et sikrere, et mer effektivt og et mer velfungerende verdipapiroppgjør i Norge. Og hvis en leser de motforestillingene som også kommer fra departementet selv, og fra de høringsinstansene som har uttalt seg i saken, ser en på en rekke punkter at det ikke vil bli sikrere, at det ikke vil bli mer effektivt, og ikke vil bli mer velfungerende.

I dag har vi en verdipapirsentral i Norge, den eneste som har konsesjon som verdipapirregister i henhold til loven. Det er en velfungerende verdipapirsentral, som har høy tillit, som er anerkjent, og som også er anerkjent internasjonalt. En snakker om utenlandske investeringer. På Oslo Børs i dag er 40 pst. av investeringene utenlandske. En er altså vel kjent med å bruke de verktøy som er i Norge i dag, med den norske verdipapirsentralen.

Det som en må stille spørsmål ved, er hva en oppnår ved å ha åpenhet for fri europeisk konkurranse om verdipapirsentraler, istedenfor å bruke den verdipapirsentralen som en har i Norge i dag. Verdipapirsentralen er samfunnskritisk infrastruktur det er viktig å ivareta både eierskap til og kontroll av, og det spørsmålet en heller burde stilt, er hvordan en kan styrke den eierskapsstrukturen og den kontrollen som en har over Verdipapirsentralen i Norge, istedenfor å legge opp til en europeisk konkurranse. Verdipapirsentralen som en har i Norge i dag, sørger nettopp for at en har en felles oversikt over norske verdipapirer, enten det er aksjer, obligasjoner, egenkapitalbevis eller annet, og hvem som har rettigheter knyttet til dem. Det fungerer som en grunnbok, som det også står i proposisjonen. Hvis en svekker dette, har også Norges Bank sagt at i ytterste konsekvens kan det også svekke finansiell stabilitet.

Og når det gjelder det å bruke handlingsrom, som en har etter regelverket: Her hører jeg representanter fra flertallet si at en bør bruke det. Vel, Norges Bank og Finanstilsynet har jo ønsket at en skal bruke et handlingsrom som de mener er innenfor regelverket som en har tenkt å implementere, til å opprettholde kravet om at i hvert fall unoterte aksjer fortsatt skal registreres i den norske verdipapirsentralen, og flertallet går allikevel imot. Hvordan henger det sammen med argumentasjonen om å bruke nasjonalt handlingsrom?

I dag er det slik at Finanstilsynet godkjenner de forvalterne som skal brukes. Det kravet blir fjernet i det nye regelverket som en her skal godta. Det er ikke gitt noen gode argumenter for hvorfor det er fornuftig å fjerne det kravet som i dag ligger, utover at det er et behov for å gjøre det for å legge til rette for den frie flyten som en går inn for.

Det er også slik at med det som en legger på bordet her, vil det bli vanskeligere å ha oversikt over de reelle eierne, i hvert fall hvis det er slik at ambisjonen som en legger fram, nemlig at det skal bli større konkurranse mellom verdipapirsentraler i Europa, er at norske aktører i større grad kan bruke utenlandske verdipapirsentraler. Da blir det vanskeligere å holde oversikt over reelle eiere. I dag har Oslo Børs og Finanstilsynet mulighet til å søke direkte i VPS’ register i Norge. En vil ikke bli gitt tilsvarende mulighet til å søke i utenlandske register.

Det er også spørsmål knyttet til beskatning og effektiviteten i det. Det er gode grunner for at det vil bli mer ressurskrevende og mer byråkrati, noe som også regjeringen selv skriver rett ut i proposisjonen, at det kan bli økt ressursbruk for både Finanstilsynet, skatteetaten og for den saks skyld Statistisk sentralbyrå.

Det er viktig å ivareta Verdipapirsentralen. Den har tjent norsk næringsliv godt, og derfor er det uklokt å gjøre det som blir lagt på bordet her i dag. Jeg vil med det fremme forslagene nr. 3–5.

Une Bastholm (MDG) [12:18:19]: Dette er den andre muligheten på to uker som Stortinget har hatt til å sikre mer åpenhet om hvem som eier norske selskaper. Åpenhet hindrer hvitvasking, korrupsjon og skatteunndragelse, og det sikrer et fritt og trygt finansmarked og et levende demokrati.

Men dessverre er det også andre gang på to uker at Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti velger å bryte egne løfter og ambisjoner om at Norge skal ligge i front på åpenhet. De stemmer til og med imot når det kun handler om å vurdere tiltak.

Aksjonærregisteret gir allmennheten tilgang til informasjon om samtlige norske aksjonærer. Utenlandske aksjonærer, eller nordmenn som investerer via utlandet, står derimot oppført som «ukjent». Opposisjonen står derfor i dag samlet bak to forslag som skal hindre at milliarder av kroner holdes skjult.

Det første forslaget handler om mer åpenhet om hvilke fysiske personer som står bak forvalterkontoer som investerer i norske selskaper. Selv om Finanstilsynet har formell innsynsrett i dag, vil kontrollen styrkes ved at det også blir mer åpenhet for allmennheten og for journalister.

Vi foreslår derfor at regjeringen kommer med «forslag om en endring i verdipapirsentralloven slik at opplysningsplikten om reelle eiere, som forvaltere i dag har overfor skattemyndigheter og Finanstilsynet, utvides slik at forvalterne også har opplysningsplikt overfor aksjonærregisteret».

Ofte brukes det ikke bare én, men gjerne lange kjeder av forvaltere. At den forvalteren som er registrert i Verdipapirsentralen, er godkjent av Finanstilsynet, sikrer derfor ikke at alle ledd bakover i kjeden er underlagt tilstrekkelig kontroll.

Det andre forslaget fra opposisjonen går derfor på å be regjeringen vurdere «å legge begrensninger på hvor mange forvalterledd det skal være tillatt å benytte, samt sikre at samtlige forvaltere i kjeden har godkjenning fra Finanstilsynet».

Nordmenn som kjøper norske verdipapirer, må registrere seg i VPS. Utenlandske aksjeeiere må derimot eie aksjer gjennom såkalte forvalterkontoer, altså en bank eller et meglerhus – typisk i Sveits. Dette gjør det også mulig for norske aksjonærer å gjemme seg bak selskapsstrukturer i utlandet og dermed handle anonymt på Oslo Børs.

La meg gi dere et eksempel: Saken mot investoren Einar Chr. Nagell-Erichsen er blant de større innsidesakene på Oslo Børs i nyere tid. I 1999 tjente Nagell-Erichsen millioner ved å kjøpe aksjer i Finansbanken med innsideinformasjon rett før Storebrand kjøpte opp banken. Han skjulte sin identitet gjennom en forvalterkonto i Sveits. Økokrim tok saken hele veien til sveitsisk høyesterett og vant saken, etter en langdryg rettsprosess på tre år. Dommen har gjort det lettere å få innsyn for norske myndigheter i Sveits, og det er bra. Men informasjonen er skjult for offentligheten, selskapets styre og andre aksjonærer, og Finanstilsynet har begrenset med ressurser. Formålene med aksjonærregisteret var at eierinformasjon skulle finnes enkelt tilgjengelig på ett sted. Om informasjonen om bakenforliggende eiere til forvalterkontoer kan oppgis i selskapenes årsrapporter, kan den også samles i aksjonærregisteret. I praksis bør da informasjonen kunne deles mellom Skatteetaten, Finanstilsynet og Brønnøysundregisteret, slik at forvaltere ikke må rapportere samme informasjon flere steder.

I 2015 ba en enstemmig finanskomite om mer åpenhet om selskaper. «Innsynet og åpenheten i forvalterkontoer bør være mest mulig lik den som nå etableres for norske aksjonærer i det nye registeret», sa da et samlet storting.

Jeg kan ikke forstå hvorfor regjeringspartiene nok en gang nekter mer åpenhet. Det har ingen saklige begrunnelser. Et rettssikkert og fritt finansmarked har alt å vinne på åpenhet. Det hindrer at personer kan bygge seg opp store aksjeandeler i selskaper gjennom skallselskaper, underselskaper og forvaltere i inn- og utland uten at andre investorer eller aksjeeiere har kjennskap til det.

Så hver gang vi nøler med å sikre mest mulig åpenhet, er det de som har noe å skjule, som vinner på det – ikke finansmarkedet, ikke offentligheten, ikke demokratiet og ikke velferdsstaten vår.

Statsråd Siv Jensen [12:23:07]: Regjeringen foreslår i proposisjonen en ny verdipapirsentrallov som vil erstatte dagens verdipapirregisterlov. Lovforslaget gjennomfører EUs verdipapirsentralforordning i norsk rett ved såkalt inkorporasjon. Det vil si at forordningen skal gjelde direkte som norsk lov. Lovforslaget inneholder i tillegg en rekke bestemmelser som supplerer reglene i forordningen. Mange av bestemmelsene viderefører deler av gjeldende verdipapirregisterlov.

Verdipapirsentralforordningen utgjør den første generelle felles reguleringen av verdipapirsentraler og verdipapiroppgjør i EU/EØS. Forordningen ble vedtatt i 2014 og har trådt i kraft i EU. Forordningen ble innlemmet i EØS-avtalen ved beslutning i EØS-komiteen 8. februar 2019. Norge deltok i beslutningen i EØS-komiteen med forbehold om Stortingets samtykke. Regjeringen vil om kort tid komme tilbake til Stortinget og be om samtykke til innlemming etter Grunnloven § 26 annet ledd.

De enkelte forslagene i proposisjonen er godt oppsummert av saksordføreren. La meg derfor konsentrere meg om de punktene i proposisjonen som komiteen har vært særlig opptatt av.

Jeg er glad for at komiteens flertall slutter seg til forslaget om en ny verdipapirsentrallov som gjennomfører verdipapirsentralforordningen i norsk rett. Jeg er opptatt av å legge til rette for et sikkert, effektivt og velfungerende verdipapiroppgjør.

Jeg har merket meg at et mindretall viser til krav om mer åpenhet i forvalterordningen og foreslår at forvalternes opplysningsplikt om reelle eiere utvides, slik at forvalterne også har opplysningsplikt til aksjonærregisteret.

Det er viktig at vi skiller mellom innsyn i skatteetatens aksjonærregister, fremtidig innsyn i et register over reelle rettighetshavere og økt innsyn i forvalterkontoer. Skatteetatens aksjonærregister bygger på uttrekk fra skatteetatens systemer, som igjen baserer seg på innrapportering fra selskapene. Det er ikke et aksjonærregister på den måten at det føres løpende og holdes oppdatert. Forvalterne kan dermed heller ikke pålegges en opplysningsplikt til aksjonærregisteret som sådan. Jeg vil presisere at for de selskapene som blir underlagt reglene i den nylig vedtatte loven om register over reelle rettighetshavere, vil registeret måtte ha opplysninger om alle reelle rettighetshavere, selv om det skulle finnes mellomliggende forvaltere.

Jeg har også merket meg forslag fra et mindretall om å be regjeringen sette ned et utvalg som skal vurdere eierskapet til Verdipapirsentralen og unngå store endringer i eierskapet i Oslo Børs VPS Holding ASA inntil Stortinget har vurdert regjeringens oppfølging av dette utvalget. Jeg har videre merket meg forslaget om å komme tilbake med et forslag til ny verdipapirsentrallov som tar hensyn til nasjonal sikkerhet og norske interesser og sikrer at norske verdipapirer er attraktive for utenlandsk kapital.

Jeg vil understreke at denne loven ikke påvirker hvordan departementet vil vurdere tilbudene om kjøp av aksjene i Oslo Børs VPS. Loven svekker ikke hensynet til nasjonal sikkerhet, og den styrker etter mitt syn det norske verdipapirmarkedet og interessene til norske utstedere.

Med den nye verdipapirsentralloven får vi et oppdatert regelverk som kan bidra til et mer integrert marked for verdipapirsentraltjenester i EØS. Forordningen er trådt i kraft i EU, og det er viktig av hensyn til tilliten og virkemåten til det norske verdipapirmarkedet at vi får på plass tilsvarende regler i Norge.

Henrik Asheim (H) [12:35:14] (komiteens leder og ordfører for saken): Samtykke til innlemmelse av krisehåndteringsdirektivet i EØS-avtalen er en fullføring av en prosess som har pågått i ett år. EØS-komiteen vedtok i februar 2018 å innlemme dette direktivet i EØS-avtalen. Stortinget fulgte dette opp i mars 2018 ved å vedta nødvendige lovendringer. Disse lovendringene trådte i kraft fra 1. januar i år, og med det vedtaket Stortinget vil gjøre i dag, gjennomføres denne innlemmingen og suppleres med forskriftsregler.

Som det fremkommer av innstillingen, viser både Senterpartiet og Rødt til sine merknader da saken ble behandlet, og Rødt går på bakgrunn av disse også imot dagens innstilling. De øvrige partiene stiller seg bak, ettersom dette er en naturlig oppfølging av tidligere vedtak gjort i Stortinget.

Finansmarkedene er globale, og norske finansforetak finansierer seg selv i stor grad i internasjonale markeder. Med krisehåndteringsdirektivet harmoniseres reglene i hele EØS – om hvordan finansforetakenes ulike kontrakter skal håndteres i en krise. Vi lærte en del av bankkrisen på 1990-tallet, hvor det viste seg vanskelig å krisehåndtere en bank etter nasjonale regler når mange av kontraktene er underlagt andre lands rett.

Komiteens flertall mener også at dette er et viktig tiltak for norsk finansnæring fordi norske banker før innlemmelsen i EØS-avtalen kunne anses som tredjelandsbanker i EU, og det dermed kunne få konsekvenser for bankenes bidragsplikt til andre lands krisefond.

Dette er en innlemmelse som sikrer forutsigbarhet, åpenhet og stabilitet for finansnæringen og får derfor tilslutning fra et bredt flertall i finanskomiteen.

Svein Roald Hansen (A) [12:37:48] (ordfører for saken): Denne saken kan framstå som svært teknisk, men den er også svært viktig, ikke minst politisk. Den gir oss et instrument som kan motvirke den utviklingen vi har sett og slitt med i lang tid, at selskapsskattegrunnlaget har vært under press og delvis forvitret. Det har stått høyt på dagsordenen hos internasjonale organisasjoner som EU, G20 og OECD de siste årene.

OECD og G20 la i 2015 fram femten rapporter om tiltak for å motvirke uthulingen av selskapsskattegrunnlaget gjennom overskuddsflytting, de såkalt BEPS-anbefalingene. Her i Stortinget har vi vært utålmodige etter å få implementert BEPS-anbefalingene i Norge. Det var bl.a. tema i skatteforliket i 2016. I dag er vi her, og det er bra.

Flere av BEPS-anbefalingene krever reforhandling av skatteavtaler, noe som er en tidkrevende øvelse som ofte innebærer lange bilaterale prosesser. Ved å følge den tradisjonelle måten å endre skatteavtaler på vil det ta år å få implementert anbefalingene. Derfor er den multilaterale avtalen vi nå sier ja til å implementere, viktig. Den vil forenkle prosessen med å gjennomføre nødvendige endringer i skatteavtalene. Norge har mer enn 90 skatteavtaler med andre land. 28 av disse er foreslått omfattet av den multilaterale avtalen.

Det foreslås videre at der hvor vi allerede har pågående generelle reforhandlinger av skatteavtalen, skal BEPS-tiltakene bli innlemmet i denne prosessen. Komiteen ser at dette kan være hensiktsmessig, men vil understreke at det er viktig at BEPS-tiltakene blir prioritert fra norsk side under disse reforhandlingene.

Hensikten med skatteavtaler har vært å unngå dobbeltbeskatning. Gjennom denne traktaten blir formålet utvidet til også å unngå dobbelt ikke-beskatning, noe komiteen mener er en viktig presisering.

Dette er en frittstående traktat som skal virke ved siden av og i tillegg til de skatteavtalene den gjelder for. Den gir mulighet til å endre inngåtte skatteavtaler på ulike områder, bl.a. gjennom innføring av ulike minstestandarder i tillegg til en rekke bestemmelser som landene står fritt til å velge.

La meg nevne ett eksempel komiteen kommenterer. Norge tar forbehold om ikke å ta i bruk artikkel 9, om skattlegging av gevinster ved salg av aksjer eller andre eierinteresser i enheter hvor de underliggende verdiene kommer fra fast eiendom. Grunnen er at vi mangler internrettslig hjemmel til å skattlegge personer som ikke er skattemessig bosatt i Norge. Komiteen er enig i at vi på dette grunnlaget tar forbehold, men vi presiserer at det ikke avskjærer oss fra muligheten til å vedta slik internrettslig hjemmel på et senere tidspunkt dersom Stortinget skulle ønske det.

Det er en enstemmig komité som anbefaler tilslutning til avtalen og de valg og forbehold som er tatt. Men jeg vil understreke at denne traktaten ikke betyr at det ikke fortsatt er behov for sterkere innsats i arbeidet mot skattetilpasning, overskuddsflytting og uthuling av skattegrunnlaget. Det er synd at regjeringspartiene ikke kunne stå sammen med opposisjonen i denne påpekningen i innstillingen. Jeg håper finansministeren er enig i det behovet.

Med dette anbefaler jeg innstillingen.

Sivert Bjørnstad (FrP) [12:41:34] (ordfører for saken): En fellesnevner blant de fleste landene vi i dag kjenner som vellykkede demokratier, er at de har en velfungerende og iallfall delvis uavhengig sentralbank. Julie Brodtkorb, lederen i representantskapet i Norges Bank, sa under sentralbanksjefens årstale i forrige uke at når nasjoner bygges, bygges de opp av og med institusjoner som Norges Bank.

Når regjeringen gjennom meldingen vi nå diskuterer, inviterer Stortinget til å delta i utformingen og planleggingen av en ny sentralbanklov, er det fordi sentralbankvirksomheten har blitt vesentlig endret de siste årene. Nåværende sentralbanklov ble vedtatt i 1985 og avløste den tidligere loven av 1892.

I saker og lover som gjelder så viktige institusjoner som Norges Bank, mener et samlet storting at det er fornuftig av regjeringen å ta en ekstra runde innom dette huset, sånn at man oppnår en bredest mulig tilslutning til de endringene man foreslår. Og det er svært bred oppslutning rundt de viktigste drøftelsene i meldingen.

Bakgrunnen er som sagt endringer i oppgavene i sentralbanken. Derfor ble det i 2015 oppnevnt et utvalg som skulle utarbeide en NOU om ny sentralbanklov, organiseringen av Norges Bank og ikke minst forvaltningen av Statens pensjonsfond utland, SPU. Det siste er noe av det som har kommet til siden 1985, og som tar mer og mer plass. I dag er det flere som jobber med forvaltningen av SPU, enn som jobber med de mer vanlige sentralbankoppgavene. Få hadde forestilt seg at fondet skulle få den størrelsen og den verdien det har i dag.

Gjedrem-utvalget la fram sin innstilling i 2017. Der foreslo de ulike modeller for hvordan sentralbanken skal styres, og hvordan SPU bør forvaltes. Utvalget anbefaler en modell hvor SPU skilles ut fra Norges Bank, og at det opprettes et særlovselskap under Finansdepartementet som skal stå for forvaltningen. De anbefaler videre at det opprettes en fagkomité for pengepolitikk og finansiell stabilitet med både interne og eksterne medlemmer. De anbefaler også at representantskapet legges ned med begrunnelse i at det med deres modell kun vil være eksterne medlemmer av hovedstyret, og at Finansdepartementet ved valg av denne modellen vil være ansvarlig for å utpeke ekstern revisor og godkjenne regnskapet for Norges Bank og det utskilte forvalterselskapet.

Komiteen er enig i regjeringens vurderinger, at forvaltningen av SPU fortsatt bør ligge i Norges Bank. Dette bidrar til stabilitet, erfaringen med det er god, og man frykter til dels betydelige kostnader ved en endring. I tillegg merker komiteen seg at mange peker på risikoen for at en forvalter utenfor Norges Bank i større grad vil kunne være tilbøyelig til å ha egne prioriteringer som ikke nødvendigvis vil være sammenfallende med eiers prioriteringer.

Vi mener også, som regjeringen, at representantskapet er svært viktig for den demokratiske kontrollen over Norges Bank. At Stortinget oppnevner 15 medlemmer til representantskapet, bidrar til et viktig bånd mellom folkets valgte representanter og en av de viktigste institusjonene i landet vårt. I tillegg er det et selvstendig poeng at Riksrevisjonen måtte ha bygd opp både kompetanse og arbeidsstokk om ikke representantskapet gjorde disse oppgavene.

Et flertall av komiteens medlemmer, også Arbeiderpartiets medlemmer, mener at alle vesentlige beslutninger om hvor mye risiko en skal ta i forvaltningen av våre felles sparepenger i SPU, fortsatt bør forankres i Stortinget, og at valg av fondets aksjeandel er en slik vesentlig beslutning. Flertallet mener at en svekkelse av dette prinsippet vil kunne føre til en mindre robust og langsiktig forvaltning i fondet og en svakere demokratisk forankring.

Samtidig mener Arbeiderpartiet sammen med SV at styret må ha nødvendige fullmakter til å ta ned risikoen i fondet når særskilte forhold i risikobildet i finansmarkedene og internasjonal økonomi tilsier det. Dette er å ri to hester samtidig. På den ene siden er valg av aksjeandel en vesentlig beslutning som Stortinget bør fatte av hensyn til robusthet, demokratisk forankring og langsiktighet i forvaltningen. På den andre siden mener Arbeiderpartiet at styret må kunne foreta dette uten at det har vært innom Stortinget, om styret ser «særskilte forhold» i markedet. Hva er egentlig «særskilte forhold» i markedet? At de store børsene i verden faller kjapt? Da har jo fondet tidligere benyttet dette til å kjøpe mer aksjer, ikke mindre – en strategi som har gitt svært god avkastning. Er det dette Arbeiderpartiet ønsker å komme til livs? Eller tror de at SPUs styre er de eneste i verden som kan forutse børsfall med 100 pst. sikkerhet? Jeg regner med at de bruker litt tid til folkeopplysning i sitt innlegg om dette.

Komiteen er likevel enig i de viktigste veivalgene denne meldingen trekker opp. Det er både viktig og bra, og vi ser fram til at lovproposisjonen kommer til Stortinget.

Svein Roald Hansen (A) [12:46:51]: Det er bred støtte for hovedlinjene i forslaget til ny sentralbanklov, hvor det legges opp til en egen komité for pengepolitikken og finansiell stabilitet og at sentralbankstyret får forvaltningen av Statens pensjonsfond utland som sin hovedoppgave.

Alternativet til denne organiseringen ville være å følge Gjedrem-utvalgets anbefaling, å legge forvaltningen av pensjonsfondet til et særlovselskap utenfor Norges Bank. Det er imidlertid gitt bred støtte i høringsrunden til å beholde forvaltningen i Norges Bank.

Det viktigste er at pensjonsfondet nå får et styre som har forvaltningen av fondet som sin hovedoppgave. Det innebærer at styrets kompetanse må innrettes mot denne oppgaven, slik komiteen peker på i sine merknader. Det må man også ha blikk for når det gjelder de tre styremedlemmene som vil være fast ansatt i banken.

Når styret skal bestå av sentralbanksjef, to visesentralbanksjefer og seks eksterne medlemmer, kan det være en utfordring at en tredjedel av styrets medlemmer er fast ansatt i banken. Det vil stille ekstra store krav til de eksterne styremedlemmene, noe Finansdepartementet må ha stor bevissthet rundt når styremedlemmene skal velges ut. Selv om det kanskje ikke kan sammenliknes direkte, så er det en styresammensetning fondet frarådet i sitt posisjonspapir for styresammensetning i selskaper det investerer i.

Det som er overraskende i denne innstillingen, er at det bare er Arbeiderpartiet og SV som understreker at styrets oppgave også må omfatte utviklingen av SPUs organisasjon og forvaltningspraksis – det må være en selvfølgelig del av styrets oppgave – og videre at styret må ha «nødvendige fullmakter til å ta risikoen i fondet ned når særskilte forhold i risikobildet i finansmarkedene og internasjonal økonomi tilsier det».

Jeg forstår at regjeringspartiene, som også saksordfører nevnte i sitt innlegg, mener dette ikke kan forenes med at «alle vesentlige beslutninger om hvor mye risiko som skal tas i forvaltningen (…) bør forankres i Stortinget». Det er ikke å ri to hester. Det betyr bare at et mandat som gir styret dette ansvaret, forankres her i salen. Det kan skje gjennom behandlingen av fondsmeldingen som kommer nå i april, eller i tilknytning til lovproposisjonen som skal følge opp behandlingen av denne stortingsmeldingen.

Fondet styres innen stramme rammer og med en langsiktig horisont. Høy aksjeandel innebærer en risiko som varierer over tid. Obligasjoner er heller ikke uten risiko, særlig nå – når rentenivået er økende. Når vi nå organiserer forvaltningen med et eget styre, er jo hensikten – med all respekt for jobben som er gjort til nå – å profesjonalisere forvaltningen ytterligere. En ikke uvesentlig del av dette må være å vurdere risikobildet.

Vi må minne hverandre om hvor stor andel av statsbudsjettet vi henter fra fondets avkastning. I 2014 utgjorde dette vel 13 pst. av statsbudsjettet. I år var det økt til vel 17. pst. Vi er med andre ord blitt stadig sterkere avhengig av dette bidraget for å dekke underskuddet i statsbudsjettet. Da er det ikke bare lønnsomheten i investeringene som er viktig, men også nedsiderisikoen. Da blir det underlig at et styre ikke skal ha ansvar for å håndtere en slik situasjon innen fastlagte rammer.

La meg også peke på at noen av oss mener i innstillingen at det vil være naturlig at resultatene i fondet også måles mot andre, store globale fond, ikke bare mot referanseindeksen, og da selvsagt med en vurdering av de forskjellene som måtte ligge til grunn for fondene.

Det er bred enighet om å opprettholde representantskapet. Men det er uenighet om formålsparagrafen for Norges Bank.

Vi støtter LO og NHO i at man tar ut ordet «ellers» i annet ledd, og således i større grad vektlegger betydningen av høy og stabil produksjon og sysselsetting i norsk økonomi. Jeg håper finansministeren tenker en gang til på dette når lovproposisjonen skal legges fram.

Vi er også enig i at generasjonsperspektivet gjenspeiles i loven.

Camilla Strandskog (H) [12:51:18]: Sentralbankloven vi har i dag, er fra 1985. Mye har endret seg siden den tid. Pengepolitikken styres ikke lenger etter valutakurs, men inflasjonsmål. Finansmarkedene er blitt deregulert, og Norges Bank har fått ansvaret for å forvalte Statens pensjonsfond utland, SPU. Det har medført store endringer i bankens oppgaver. Oppgavene er blitt flere, og de er blitt mer komplekse.

Stortingsmeldingen vi behandler i dag, er en oppfølging av utredninger fra Gjedrem-utvalget. Etter behandlingen i Stortinget vil regjeringen fremme en lovproposisjon om ny sentralbanklov. Det er bra at vi kan ha diskusjoner som dette med jevne mellomrom, og at vi nå får anledning til å diskutere det i flere omganger. Det er bra for demokratiet.

Norges Banks oppgaver er av stor betydning både for oss som lever i dag, og for framtidens generasjoner. En god pengepolitikk er avgjørende for stabiliteten og veksten i norsk økonomi, noe som i stor grad påvirker vår felles velferd i dag. Gjennom Statens pensjonsfond utland forvalter de også våre felles verdier for framtiden.

Gjedrem-utvalget vurderte ulike styringsmodeller i sin utredning og anbefalte at forvaltningen av Statens pensjonsfond utland skulle skilles ut fra Norges Bank og legges under et særlovselskap underlagt Finansdepartementet. Da Norges Bank i sin tid ble valgt som forvalter av Statens pensjonsfond utland, var det fordi de var uavhengig av særinteresser og nøt stor tillit. Dette har ikke endret seg med årene. I tillegg kan de vise til gode resultater. Det er ingen grunn til å gjøre store endringer i noe som fungerer bra, og man bør i så fall ha svært gode argumenter for å gjøre det. Statens pensjonsfond utland er et statlig fond som forvalter verdier på vegne av framtidige generasjoner. Det vil derfor stilles helt andre krav til et slikt fond, f.eks. høyere grad av åpenhet. En enstemmig komité er derfor enig med regjeringen i at SPU fortsatt skal ligge under Norges Bank.

Utvalget foreslo også å opprette en egen komité for pengepolitikk og finansiell stabilitet. Dette løser på mange måter noe av det som har vært pekt på som hovedutfordringen i dag, nemlig at oppgavene er blitt større og mer komplekse. Det åpner for at kompetansen i større grad kan spisses inn mot de ulike delene av bankens virksomhet. Da kan man styrke den faglige biten i det organet som i dag styrer virkemiddelbruk i pengepolitikken, og samtidig får styret frigjort kapasitet til å følge opp de andre delene av bankens oppgaver, og da i særlig grad forvaltningen av SPU.

Det er positivt at det foreslås at representantskapet skal beholdes. Representantskapet er Stortingets kontroll med Norges Bank. Det å beholde representantskapet handler om grunnleggende prinsipper som folkevalgt kontroll av en virksomhet som forvalter verdier på fellesskapets vegne. Det antas dessuten at Riksrevisjonen ville måtte bygge opp et større apparat dersom representantskapet skulle legges ned, og det er således ingen organisatoriske besparelser der. Selv om representantskapet skal ha en folkevalgt representasjon, har det vært trukket fram at de samlet sett bør ha den kompetansen som kreves av et slikt organ. Dette er også i samsvar med representantskapets egen høringsuttalelse og derfor ukontroversielt.

Organiseringen av Norges Bank og forvaltningen av SPU er noe som angår oss alle. Det er derfor sunt å ha slike debatter jevnlig i denne sal. Det at partiene i stor grad også er enige om dette, sier noe om det norske demokratiet. Vi er enige om de store spørsmålene og de aller viktigste veivalgene, og det er bra – særlig i en sak som handler om noe som ikke bare angår oss som lever i dag, men også framtidige generasjoner.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [12:55:20]: Jeg vil benytte anledningen til å – hold dere fast – gi regjeringen litt skryt for den prosessen man har lagt opp til i denne saken. Dette er en stor og viktig sak, for det handler om hvilke rammer som skal ligge over lang tid. Som det har blitt vist til tidligere, er det lenge siden vi vedtok en sentralbanklov i Norge sist. Det at regjeringen inviterer Stortinget ved å gå i dialog i flere runder for å forsøke å legge på plass noen rammer som kan stå seg over tid, er en klok framgangsmåte fra regjeringens side. Det vil også kunne føre til at man får bedre vedtak og vedtak som kan stå seg over tid. Det vil jeg absolutt gi regjeringen anerkjennelse for – og også finanskomiteen for å ha bidratt til et godt samarbeid om behandlingen av denne saken.

Jeg vil også trekke fram en sak, som en varsellampe, slik jeg ser det etter å ha vært med på behandlingen i komiteen av innstillingen som ligger her i dag. Det gjelder formålsparagrafen for Norges Bank. Jeg tror vi alle husker rundene vi hadde her i fjor om den nye forskriften for pengepolitikken. Det var ulike tilnærminger fra ulike partier, og det ble en åpen diskusjon i Stortinget om noe en burde søkt å finne bred konsensus om og løst på et tidligere tidspunkt. Nå ligger det ulike forslag til formålsparagraf for Sentralbanken. Fra Senterpartiets side har vi kommet med ett konkret forslag, men jeg tror det er viktig i det videre arbeidet å bidra til at behandlingen av sentralbankloven ikke blir oppfattet som en omkamp om den nye forskriften for pengepolitikken, og at det ikke fører til nye runder med usikkerhet om styringen av pengepolitikken i Norge.

Derfor vil jeg også si til representanter fra Arbeiderpartiet som har vært oppe her, at man bør være litt forsiktig med å vise til høringsuttalelser som kom til sentralbanklovutvalgets rapport før den nye forskriften for pengepolitikken ble fastlagt. Jeg tror det er viktig at man forsøker å ha en dialog med Stortinget i arbeidet med formålsparagrafen for Sentralbanken og finne en omforent løsning.

Ellers er vi fra Senterpartiets side svært tilfreds med at man så tydelig slår fast at Norges Bank fortsatt skal ha et representantskap, som skal bidra til demokratisk folkevalgt kontroll over Sentralbankens virksomhet. Sentralbankens virksomhet er av stor betydning for Norge som nasjon. Man forvalter store verdier, og de beslutninger som blir fattet, har stor betydning. Det er derfor viktig å ha demokratisk kontroll, ha et kritisk korrektiv og, som det er vist til fra komiteens side, at representantskapet også har mulighet til å komme med innspill når det eksempelvis er snakk om å ansette ny sentralbanksjef, i en tidlig fase i den prosessen.

Vi støtter også det som gjelder Statens pensjonsfond utland – at det fortsatt skal være en del av Sentralbanken, og at det nye styret skal legge større vekt på kompetanse knyttet nettopp til den delen av virksomheten når man får en ny pengepolitisk komité. Med den viktigheten Statens pensjonsfond utland har, er det viktig å vektlegge kompetanse innen nettopp det i styret til banken.

Ellers vil jeg også si at når det gjelder forvaltningen av Statens pensjonsfond utland, har vi den årlige behandlingen av fondsmeldingen, der Senterpartiet og andre partier pleier å utfylle mye om hva slags syn man har på forvaltningen. Jeg vil bare understreke at Senterpartiet selvsagt er for både et godt etisk regelverk og en ansvarlig forvaltning, slik jeg oppfatter at vi nettopp har bidratt til gjennom behandlingen av de årlige fondsmeldingene og for Statens pensjonsfond utlands del.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [13:00:34]: Jeg vil kort slutte meg til merknadene vi står sammen om, og innlegget til representanten Hansen, og jeg ser fram til regjeringens lovproposisjon i denne saken. I all hovedsak er vi enig i linjen regjeringen har lagt seg på i stortingsmeldingen. Når sentralbanklovutvalget la opp til tre alternativer, er nettopp å lande på en modell av alternativ C klokt.

Samtidig vil jeg si at det er synd at verken utvalget eller regjeringen har gjort en større jobb med å se på hvordan den demokratiske kontrollen over særlig Statens pensjonsfond utland kan økes. Det kunne vært mulig å se for seg en modell hvor fondet gis en særskilt forankring i og tilknytning til Stortinget. Her kunne en f.eks. sett for seg en modell tilsvarende EOS-utvalget.

Når denne typen organiseringer – som ville ha økt den demokratiske kontrollen over Statens pensjonsfond utland – ikke er undersøkt, er det etter SVs mening klokt å videreføre en modell der representantskapet fører en demokratisk kontroll over Norges Bank og forvaltningen av Statens pensjonsfond utland. Her er det en merknad om representantskapet og dets rolle, som SV ikke står inne i i innstillingen, men som vi kunne ha stått inne i.

SV står sammen med Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Miljøpartiet De Grønne og Rødt om merknader som omhandler klimaendringer og konsekvensene av dem. Det er hevet over tvil at både håndteringen av og konsekvensene av klimaendringene vil påvirke verdensøkonomien. Det igjen vil i stor grad påvirke våre felles sparepenger. Denne erkjennelsen bør få konsekvenser både for forvaltningen av fondet og for hvordan vi måler resultatet.

Videre er det åpenbart at fondet i kraft av sin størrelse har en vesentlig påvirkning internasjonalt. Det kan ikke underslås. Det krever også mer av oss som bestemmer rammene for forvaltningen, og som vedtar det etiske regelverket. Derfor mener SV at lovens formålsbestemmelse for fondet tydeligere bør ta opp i seg viktigheten av ansvarlig forvaltning og fondets etiske rammeverk.

Statsråd Siv Jensen [13:03:01]: Dagens sentralbanklov er fra 1985. Norges Banks oppgaver er betydelig endret siden den gang. Blant annet er pengepolitikken lagt om fra fastkurs til inflasjonsmål, og banken har fått oppgaven med å forvalte våre felles sparepenger i Statens pensjonsfond utland.

I 2015 satte regjeringen ned et utvalg for å gjennomgå sentralbankloven i lys av disse utviklingstrekkene. Utvalget skulle se på styringsstrukturen for Norges Bank og forholdet mellom Norges Bank og statsmyndighetene. Det skulle også vurdere målformuleringer for sentralbanken. Utvalgets mandat ble senere utvidet til å omfatte en vurdering av alternative styringsmodeller for Statens pensjonsfond utland. Utvalget overleverte i juni 2017 sin utredning, og den har gitt oss et solid og godt grunnlag for våre vurderinger.

Valgene vi tar, påvirker vår felles fremtid. Regjeringen mener derfor det er viktig med bred enighet om hvordan Norges Bank og forvaltningen av Statens pensjonsfond utland organiseres og styres. I oktober 2018 la vi derfor frem en egen melding for Stortinget.

I meldingen la regjeringen opp til at Norges Bank fortsatt skal være operativ forvalter av Statens pensjonsfond utland. Samtidig foreslo vi en ny og mer moderne styringsstruktur for banken, hovedsakelig ved at det etableres en komité for pengepolitikk og finansiell stabilitet. Regjeringen gikk også inn for at representantskapet beholdes som Stortingets kontroll- og tilsynsorgan. Det bidrar til å sikre demokratisk forankring av både sentralbanken og forvaltningen av fondet. Vi foreslo også en tydelig formålsbestemmelse for Norges Bank og at sentralbankens uavhengighet i virkemiddelbruken gjøres mer tydelig i loven.

Finanskomiteens innstilling viser at det er bred oppslutning om at forvaltningen av Statens pensjonsfond utland bør forbli i Norges Bank. Det er jeg glad for. Innstillingen viser også bred oppslutning om at det bør opprettes en egen komité for pengepolitikk og finansiell stabilitet. Vi må ha et godt og stabilt rammeverk for Norges Bank, og innstillingen legger til rette for dette.

Sentralt i meldingen er presiseringen av formålsbestemmelsen for sentralbankvirksomheten. Regjeringen mener at formålet bør være å opprettholde en stabil pengeverdi og fremme stabilitet i det finansielle systemet og et effektivt og sikkert betalingssystem. Videre skal Norges Bank bidra til høy og stabil produksjon og sysselsetting. Jeg er glad for at finanskomiteen mener at en slik formålsbestemmelse vil gi bankens virksomhet en klar forankring i Stortinget og gi rammer for bankens myndighetsutøvelse.

Jeg har også merket meg at finanskomiteen er enig med regjeringen i at hensynet til produksjon og sysselsetting ikke bare er et overordnet generelt mål, men også et mål som må komme til uttrykk i de avveiningene som Norges Bank skal gjøre i sin bruk av virkemidler.

Som utvalget også påpekte, er en velfungerende lønnsdannelse, gode rammevilkår for arbeidsmarkedet og en finanspolitikk som fremmer vekst og stabilitet, vel så viktige for produksjon og sysselsetting over tid som pengepolitikken. Norges Bank kan således ikke ta et hovedansvar for det mer strukturelle nivået på produksjon og sysselsetting, men banken kan bidra.

Finanskomiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, SV og Rødt viser til høringsinnspillene fra bl.a. LO og NHO, som mener at hensynet til høy og stabil produksjon og sysselsetting må løftes frem i formålet. I sine høringsbrev hadde LO og NHO et konkret forslag for å ivareta dette, som vi vil ta med oss til lovproposisjonen.

Regjeringen gikk i meldingen inn for enkelte endringer i lov om Statens pensjonsfond. Ifølge formålsbestemmelsen i loven skal fondet støtte opp under statlig sparing for finansiering av folketrygdens pensjonsutgifter og andre langsiktige hensyn ved anvendelsen av statens petroleumsinntekter. Målet med forvaltningen av Statens pensjonsfond er høyest mulig avkastning etter kostnader til et risikonivå som skal være akseptabelt. Det må stå fast. Det må også fortsatt være størst mulig grad av åpenhet og en ansvarlig og kostnadseffektiv forvaltning. Målet følger i dag av mandatene til forvalterne. Uavhengig av organiseringen av den operative forvaltningen av Statens pensjonsfond utland er det et vesentlig hensyn at målet med fondskonstruksjonen ligger fast.

Regjeringen legger på denne bakgrunn opp til å styrke rammeverket. Det innebærer bl.a. en tydeliggjøring i formålsbestemmelsen i lov om Statens pensjonsfond av fondets rolle i å finansiere velferdsstaten over generasjonene, lovfesting av målet med forvaltningen og lovfesting av at Statens pensjonsfond utland kan plasseres kun utenlands.

Helt til slutt: Stortinget har ved sin behandling av meldingen lagt til rette for at regjeringen kan fremme en lovproposisjon om ny sentralbanklov og endringene i lov om Statens pensjonsfond i løpet av våren, slik vi varslet i meldingen. Det er vi i rute med.

Carl I. Hagen (FrP) [13:10:02]: For meg er dette en meget stor dag. Jeg var med under behandlingen av sentralbankloven den 23. april 1985, basert på Innst. O nr. 50 for 1984–85. Grunnen til at det er en stor dag, er at stort sett samtlige partier nå er enig med meg i det jeg sto alene om i 1985. Jeg fulgte den gang opp Norges Banks råd og ville ha en uavhengig sentralbank. Det som skjedde i praksis, var at et AS ble en underavdeling i Finansdepartementet.

En annen diskusjon var hvilke formål Norges Bank skulle ha for pengepolitikken. Pengepolitikken ble den gang i realiteten lagt til regjering og storting, med renteerklæringer som ble fulgt opp av bankvesenet. Rentefastsettelsen, som jo er det viktigste pengepolitiske virkemiddelet, var et politisk virkemiddel, inntil praksis ble endret i 2001, da det ble innført et inflasjonsmål.

I dagens innstilling står det på side 5 annen spalte i komiteens merknader:

«Regjeringen foreslår en ny bestemmelse som uttrykker at formålet for banken skal være å opprettholde en stabil pengeverdi og fremme stabilitet i det finansielle systemet og et effektivt og sikkert betalingssystem.»

I min alternative formålsparagraf står det:

«Norges Bank er landets sentralbank. Banken skal være ett utøvende og fastsettende organ for penge- og kredittområdet. Den skal tilstrebe og sikre en stabil pengeverdi og skal i sin virksomhet legge særlig vekt på hensynet til en varig balanse i landets økonomi.»

Det er også en rekke andre ting i dagens innstilling som samsvarer med min meget lange og fyldige mindretallsmerknad – jeg laget en helt komplett alternativ sentralbanklov i 1985. Det er derfor en stor dag når den i realiteten nå blir varslet omtrent å bli fremmet som en lovproposisjon noe senere, etter behandlingen av denne meldingen.

Av og til er det i det offentlige rom spørsmål om hvilke fagøkonomer som er enig med Fremskrittspartiet. Den gang var det ingen. Nå er alle fagøkonomer, inkludert alle partier, enig i det Fremskrittspartiet sto alene om i 1985. Hvis noen drar mine ord i tvil, er det bare å lese Innst. O nr. 50 for 1984–85. Jeg vil anbefale også finansministeren om å kikke litt på en del av synspunktene når det gjelder hvem som skal inn i hovedstyret etc. Hun vil finne mange gode svar i Fremskrittspartiets særmerknad i den innstillingen.