Stortinget - Møte tirsdag den 19. februar 2019

Dato: 19.02.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Søk

Innhold

Sak nr. 7 [13:13:15]

Interpellasjon fra representanten Petter Eide til justis- og innvandringsministeren: «Fredag den 23. februar 2018 tidlig om morgenen ble en familie med tre barn hentet ut fra et hus på Fitjar i en politiaksjon for å returneres til Afghanistan. Ifølge en anmeldelse av Politiets utlendingsenhet (PU) til Spesialenheten for politisaker utøvde politiet betydelig maktbruk ved aksjonen, blant annet ved å bryte opp inngangsdøren og tråkke opp i sengen der familien sover. Tidligere statsråd Sylvi Listhaug har også bekreftet at politiet var bevæpnet. Familien beskriver også at våpen var trukket ut av hylsteret. 21. september ble en afghansk familie på seks, blant annet en alvorlig syk far, hentet av politiet på Heiane mottak. Et stort antall politibiler og rundt 30 politifolk ble benyttet. I et brev til PU sier Stord kommune at «politiet nærmast «okkuperer» bustadblokka på mottaket», referert fra Stord24 2. oktober 2018. Hvorfor mener statsråden at denne typen maktbruk og våpenbruk er riktig ved uttransportering av barnefamilier»?

Talere

Petter Eide (SV) []: Dette blir jo en interessant debatt mellom justisministeren og meg. Derfor stiller jeg meg i nærheten av ham, slik at det blir litt mer intimt. Det er synd at det ikke er flere som er interessert i denne saken.

Den saken vi skal drøfte, handler om maktbruk og våpenbruk hos politiet, spesielt mot asylsøkerfamilier, og hvilke rammer og begrensninger vi skal ha for det. Jeg tenker at vår oppgave som storting er at vi skal forhindre utvikling av et politi som tyr til maktbruk som ikke er nødvendig. Jeg har stilt flere skriftlige spørsmål om et par saker som jeg skal referere til, og der jeg ikke er helt fornøyd med svarene jeg har fått. Det er en invitasjon til en åpen og bra debatt. Jeg tror egentlig ikke justisministeren og jeg er så veldig uenige i noen av disse sakene, men vi får nå anledning til å diskutere dette i åpent lende.

Vi har et politikorps som vi stoler på, i Norge, som løser tusenvis av saker, i all hovedsak uten maktmidler. Det er lovfestet at politiet ikke skal bruke sterkere maktmidler enn nødvendig. Når det er nødvendig, kan sterkere maktmidler anvendes, selvsagt, og vi mener også at det er riktig at politiet bruker makt også ved utsending og pågripelse av asylsøkerfamilier som ikke har lovlig opphold i landet. Spørsmålet er hvordan de gjør det.

Fredag den 23. februar i fjor ble en afghansk asylsøkerfamilie med tre mindreårige barn hentet ut fra et kirkeasyl i Fitjar for å returneres til Afghanistan. Jeg kommenterer ikke deres sak knyttet til opphold og retur, utelukkende politiets handling ved pågripelsen. Operasjonen er klaget inn til Spesialenheten for politisaker, og jeg har selvfølgelig respekt for at den ikke kan diskuteres i Stortinget så lenge den er under etterforskning.

Mens familien sov, kl. 5 om morgenen, knuste en politigruppe fra Politiets utlendingsenhet, PU, et vindu og brøt opp to dører med brekkjern på soverommet der familien lå og sov. Vitner og familien selv forteller at de plutselig våknet om natten av støy og kamprop da ti–tolv bevæpnede politifolk plutselig stormet inn på soverommet. Rommet var mørkt, politifolkene bar hodelamper, og de hadde synlige våpen til hoftene. De trampet videre opp i dobbeltsenga der foreldrene og de to eldste barna lå og sov. Dobbeltsenga knakk under belastningen, er jeg blitt fortalt. Mor og far ble påført håndjern, far også fotjern. Utenfor inngangsdøra til asylmottaket møtte de politi som hadde trukket våpen ut av hylsteret. Barna ble etterlatt inne på rommet i sine pyjamaser under tilsyn av politiet. Et øyenvitne som så denne hendelsen, ble presset opp i et hjørne av politiet, slik at hun ikke skulle intervenere. For å være helt sikker på om politiet har brukt våpen i denne hendelsen, har jeg stilt det som skriftlig spørsmål og fått det bekreftet av tidligere justisminister.

Jeg vil at presidenten, referenten, de som lytter, og justisministeren skal forestille seg hvordan det er å ligge under dyna sammen med barna sine en natt, mens man er på det mest sårbare, kl. 5 om morgenen. Det er mye trøst og varme i en sånn situasjon. Plutselig blir man vekket av masse bråk, og så står det plutselig bevæpnede politifolk oppi senga. Slik denne hendelsen er beskrevet i anmeldelsen til Spesialenheten, hevder barnefaglige eksperter som har undersøkt barna etterpå, at politiet har skadet barna. De har utsatt dem for det man kan kalle psykisk vold og umenneskelig og nedverdigende behandling, noe som i realiteten er brudd på torturkonvensjonen.

Dette framstår som svært unødvendig, for flere av polititjenestemennene hadde deltatt i en pågripelse av samme familie ved et annet mottak året før – samme handlingsmønster, de brøt opp døra, hodelykter i mørket. Da forsøkte far å begå selvmord, og han ble fraktet til sykehus i psykotisk tilstand. Politiet burde da ha lært at denne familien ikke utgjorde noen fare, og de burde også ha lært at de burde opptre med stor varsomhet overfor denne familien. Men dessverre – det motsatte skjedde.

Et halvt år etterpå ble en annen afghansk familie, en familie på seks, hentet ut av politiet på Heiane asylmottak. Der har vi fått vite at et stort antall politibiler og hele 30 politifolk deltok. Jeg skal ikke gå i detalj om saken, bare fortelle at kommuneledelsen på Stord i brev til PU klaget på at politiet nærmest okkuperte mottaket. De reagerte også på at andre familier ikke fikk sagt adjø til denne familien. De ble fysisk forhindret fra det. Kommunen rapporterer i sin klage til politiet at kommunalt helsepersonell har måttet engasjere seg i etterkant av politiets aksjon, og at verken helsepersonell i kommunen eller annet helsepersonell ble rådført før politiaksjonen ble gjennomført.

Jeg skal ikke diskutere sakene i detalj, for de er bl.a. under etterforskning, men som eksempler.

I politiinstruksen står det at politiet kan gripe inn på den måten og med de midler som er lovlige, og som er nødvendige og forholdsmessige. De skal ikke ta i bruk sterkere midler før mildere midler er blitt forsøkt, og utøvelsen skal selvsagt være basert på menneskerettighetene. I disse sakene har politiet brutt instruksen. Makt og tvangsmidler har ikke vært forholdsmessige, mildere midler har ikke vært prøvd. Det er blitt skutt med kanon mot spurv, for å si det sånn. Jeg vet ikke hva slags informasjon politiet hadde om disse sakene, men det er ikke sannsynlig at de trodde det skjulte seg en farlig, bevæpnet terrorist i kirkeasylet som gjorde det nødvendig for dem å opptre nærmest i SWAT-kommando-action-stil. Politiet kjente familien. De er nå holdt under mildt oppsyn i ettertid. Familien er nå i en ny by, i et nytt kirkeasyl, og det er blitt fortalt at de selv har tatt seg til det nye kirkeasylet i taxi. Så en veldig farlig familie er dette neppe, og det må settes store spørsmålstegn ved begrunnelsen for at politiet skulle bruke så voldsomme maktmidler, også våpen, i pågripelsen.

Det er viktig at vi får en debatt om det prinsipielle grunnlaget her, uten å gå i detalj om disse sakene. Jeg er opptatt av at justisministeren klargjør hva han vil gjøre for å hindre at det oppstår en type subkultur i politiet som legitimerer denne typen makt. Jeg er også opptatt av at justisministeren er tydelig på hva han vil gjøre for å forhindre at denne typen maktbruk blir instruert gjennom kommandolinjen fra den lokale politiledelsen og til de enkelte polititjenestepersoner. Hva vil han gjøre for å forhindre den type aksjoner i ordrelinjen? Fikk f.eks. de ulike tjenestepersonene her ordre om at de skulle bryte opp døra, trampe opp i dobbeltsenga og behandle familien på den måten? Fikk de ordre om den handlingen, eller var det noe den enkelte polititjenestepersonen på stedet fant på selv?

Jeg vil også ha en debatt om hva justisministeren vil gjøre med politifolk som er tiltrukket av denne type politi-action.

Vi ønsker et politi i Norge som opptrer varsomt og i tråd med de retningslinjene vi har, og som ikke bruker unødvendig makt. Da er det helt avgjørende at både justisministeren og vi fra Stortinget passer på at vi ikke får en utvikling i politiet der sterkere maktmidler blir brukt, spesielt ikke i saker der det er små barn til stede.

Presidenten: Presidenten vil bare minne om at Stortingets møter streames på stortinget.no, så jeg kan kanskje berolige representanten med at det vil være flere både i og utenfor Stortinget som følger denne debatten.

Petter Eide (SV) []: Takk, president!

Statsråd Tor Mikkel Wara []: Innledningsvis vil jeg understreke at vedtak som er lovlig fattet av norske myndigheter, er bindende for alle, også de gangene beslutningen er vanskelig å bære for den enkelte. En familie av asylsøkere som etter en grundig saksbehandling har fått avslag på sine søknader om asyl, plikter derfor å forlate Norge. Dersom tidligere asylsøkere unndrar seg etterlevelse av et lovlig fattet vedtak, gir utlendingsloven i utgangspunktet grunnlag for tvangsretur. Det å kunne returnere dem som får avslag, er en sentral side av asylinstituttet og har viktige signaleffekter for eventuelle framtidige ankomster og opphold uten tillatelse.

Når utlendinger uten oppholdstillatelse i Norge pågripes for uttransportering, skjer dette i henhold til gjeldende instruks for gjennomføring av uttransporteringer, uttransporteringsinstruksen, hos Politiets utlendingsenhet. Instruksen gir klare føringer for hvilke vurderinger som skal gjøres før pågripelsen, og hvilke hensyn som særlig skal vektlegges.

Alle uttransporter fra Norge skal gjennomføres på en human, verdig og sikkerhetsmessig forsvarlig måte. Samtidig vil jeg understreke at det er politiet som skal gjøre de politifaglige vurderingene i en konkret sak. Generelt kan jeg opplyse om at politiet, før de iverksetter en uttransport, i henhold til uttransporteringsinstruksen skal gjøre et grundig forarbeid med bl.a. en risikovurdering, hvor all tilgjengelig informasjon om personen analyseres. Risikovurderingen skal ta hensyn til en rekke forhold, herunder sikkerhet for både personen selv og andre, antall personer, utfordringer knyttet til kultur og språk, muligheten for unndragelse, mv. Vurderingene danner grunnlaget for politiets planlegging av pågripelse og videre gjennomføring av uttransport. Dersom det antas å foreligge spesielle risikoer, skal politiet vurdere å iverksette særlige sikkerhetstiltak.

I saker som involverer barn, skal det alltid tas hensyn til barnas situasjon, og barnas beste er et grunnleggende hensyn også for politiets vurderinger. Politiets utlendingsenhet har god barnefaglig kompetanse. Det arbeides kontinuerlig med å heve denne kompetansen, og Politiets utlendingsenhet har bl.a. engasjert to av de fremste ekspertene på området i Norge. I den forbindelse har Politiets utlendingsenhet utarbeidet en barnefaglig veileder for politiet, Pågripelse og uttransport av barn, som ble utgitt i oktober 2018. Veilederen ble utarbeidet som et ledd i Prosjekt barnefaglig kompetanseheving i Politiets utlendingsenhet, som har definert barnefaglige prinsipper for det politifaglige arbeidet, med mål om å redusere skadelig stress overfor barn, ungdom og barnefamilier. Denne veilederen vil ligge til grunn for politiets håndtering av uttransportering der barn er involvert.

Som det tidligere er gitt uttrykk for i svar på skriftlig spørsmål i fjor om pågripelsen på Fitjar og spørsmålet i fjor høst om pågripelsen ved Heiane mottak, er det politifaglige vurderinger som ligger til grunn for enhver pågripelse i forbindelse med uttransportering. Jeg understreker at det er politiet som skal gjøre de politifaglige vurderingene i den konkrete saken. Dette er operative vurderinger av hvilke tiltak som anses nødvendige i den enkelte sak, og som vil basere seg på forhold som under omstendigheter også vil kunne være taushetsbelagt. Det er derfor ikke naturlig at jeg går inn på hvilke konkrete vurderinger som ble gjort i disse enkeltsakene, utover å opplyse om de generelle kriteriene som skal inngå i politiets risikovurdering.

Petter Eide (SV) []: Takk for svaret til justisministeren. Jeg er klar over politiets prosedyrer, plikter og reguleringer når det gjelder uttransport, og jeg er selvfølgelig 100 pst. innforstått med at politiet kan bruke tvangsmidler når asylsøkere motsetter seg retur.

Det er ikke det vi snakker om i denne saken. Vi snakker om måten dette blir gjort på. Det unnlater justisministeren å svare på. Han svarer generelt om hvilke plikter de har, men her snakker vi om måten dette ble utført på. Han sier at dette er politifaglige vurderinger. Selvfølgelig er det det, men jeg er opptatt av hva en justisminister gjør når han ser at de politifaglige vurderingene og ordrene som ble gitt om måten dette skulle skje på, ikke korresponderer med nødvendigheten i disse tilfellene. Da kan ikke justisministeren lenger dekke seg bak at det er politiet selv som har funnet på dette. Da må justisministeren ta grep og korrigere politiets atferd.

Det er helt avgjørende at vi har et nøytralt politi i Norge. Det skal ikke være sånn at politiet skal oppføre seg mer hardhendt ut fra sine egne oppfatninger. For politiet er alle uskyldige til domstolen har sagt sitt. Et politi som enten i ordrelinjen eller i utførelsen går over streken i maktbruk, opptrer som både dommer og straffer, og det har de altså ingenting med. I asylsaker skal politiet pågripe, men ikke skremme – det har de heller ingenting med.

Det som bekymrer meg i disse sakene, er at de familiene som er beskrevet her, selvfølgelig har ringt til venner og kjente og fortalt om møtet med norsk politi. De har ringt ut i verden og fortalt at møtet med norsk politi har vært skremmende fordi politiet har opptrådt brutalt. På den måten har politiets høyst uproporsjonale handlinger sammenfalt med regjeringens ønske om å sende avskrekkende signaler ut i verden til potensielle asylsøkere om at de er uvelkomne i Norge. Og på den måten – intendert eller ikke – har politiets handlinger her bidratt til nærmest å være et operativt kommunikasjonsredskap for regjeringens flyktning- og asylpolitikk. Det er nettopp da vi er i et svært uryddig farvann.

Hvis polititjenestepersonene tror de kan tillate seg denne maktbruken fordi de har fanget opp at regjeringen ønsker å avskrekke asylsøkere, har de misforstått jobben sin, og vi må spørre om de er egnet til denne typen tjeneste. Og hvis regjeringspolitikere og justisministeren ser gjennom fingrene med denne typen grov maktbruk i politiet fordi den passer inn i deres ønske om å sende avskrekkende signaler, da har vi politikere i Norge som ikke forstår viktigheten av et nøytralt politi og asylsøkeres rettssikkerhet.

Statsråd Tor Mikkel Wara []: Representanten tar utgangspunkt i det som han kaller «måten dette ble gjort på» i disse sakene. Da tar representanten utgangspunkt i konkrete saker hvor vi ikke har oversikt over hva som har skjedd, og vi ikke vet hvilke vurderinger som er gjort. Sakene skal jo gjennomgås av Spesialenheten. De vil også ha tilgang til det som vi normalt vil kalle taushetsbelagte opplysninger, og taushetsbelagte opplysninger er ikke et skjold vi bruker til å skjule oss bak. Det er viktig også for dem som blir utsatt for dette, det handler om personvernhensyn. Men det er en faglig vurdering som gjøres, og den overprøves, eller kan ettergås, av Spesialenheten.

Representanten mener at måten det ble gjort på, ikke korresponderer med nødvendigheten. Vel, det er ikke en konklusjon jeg kan trekke. Det er etter min mening ren spekulasjon. Jeg legger til grunn at politiet gjør det som er nødvendig, inntil Spesialenheten eventuelt kommer fram til et annet resultat.

Men så til noe som kanskje er viktigere: I representantens innlegg ligger det mange indirekte beskyldninger mot politifolk. Han snakker om «subkultur», han snakker om «action»-pregede politifolk, og han snakker om politifolk som ikke er nøytrale politisk, men som prøver å lage sine egne tolkninger av regjeringens politikk. Det finnes det overhodet ikke noe grunnlag for å hevde. Det politikorpset vi har, også i Politiets utlendingsenhet, gjør en viktig jobb, og de gjør en riktig jobb. Den er ikke alltid like populær, men jeg er veldig glad for at de er villig til å gjøre den jobben, og det finnes ingen grunn til å spekulere i subkulturer, som representanten gjør i sitt innlegg. Da må man være mer konkret, man må ha konkrete ting for å kunne dokumentere det, så akkurat den spekulasjonen vil jeg faktisk ta avstand fra. Jeg mener at de politifolkene som gjør denne jobben, er egnet til å gjøre en god jobb, og det er vanskelige vurderinger som skal gjøres. Det er politifaglige vurderinger, og det må utøves skjønn. Så er ikke jeg blant dem som mener at det skjønnet ikke kan diskuteres, men det å diskutere skjønn er noe helt annet enn å tillegge disse politifolkene motiver, subkulturmotiver, som jeg ikke har noe grunnlag for å si at de har.

Presidenten: Ønsker interpellanten et avsluttende innlegg? – Da skal interpellanten, Petter Eide, få ordet til et avsluttende innlegg, på inntil 3 minutter.

Petter Eide (SV) []: Jeg takker for en veldig prinsipiell tilbakemelding.

Jeg hevder altså ikke at vi har et politi som ikke opptrer nøytralt, og som bruker egen politisk overbevisning til å utføre sitt politiarbeid. Jeg er opptatt av å forhindre nettopp det, og jeg tar utgangspunkt i at noen av de hendelsene som jeg har fått rapportert om, kan gi indikasjoner på at det er en risiko for at det er slik. Jeg har i denne interpellasjonen stilt justisministeren spørsmål om hva han vil gjøre for å forhindre at det utvikles en slik – kall det – subkultur i politiet, og jeg dokumenterer ikke at det er det, men jeg spør hva han vil gjøre for å forhindre at det er det.

Så har jeg spurt ham om hvorvidt det er slik at noe av politiets handlingsmåte i disse to hendelsene jeg refererte til, sammenfaller med det politiske ønsket fra denne regjeringen om å avskrekke asylsøkere. Jeg har bedt justisministeren klargjøre tydelig hvordan han som politiker skal – og det er helt rett – skille det at man skal sende signaler ut i verden om at asylsøkere ikke nødvendigvis skal være velkomne til Norge, fra det at politiet ikke skal brukes som et verktøy i akkurat den kommunikasjonen ut til verden. Jeg fikk heller ikke noe svar på det.

Vi ønsker ikke et politi som benyttes i den typen politisk kampanje – det tror jeg heller ikke politiet gjør – men jeg er opptatt av hva justisministeren skal gjøre for å forhindre at det blir slik, og at det blir oppfattet slik.

Ingjerd Schou hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten:Debatten i sak nr. 7 er avsluttet.

Presidenten foreslår at sakene nr. 8–10 behandles under ett.

– Det anses vedtatt.