Stortinget - Møte onsdag den 16. januar 2019

Dato: 16.01.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Innhold

Sak nr. 2 [11:20:11]

Ordinær spørretime

Talere

Presidenten: Det blir noen endringer i den oppsatte spørsmålslisten, og presidenten viser i den sammenheng til den elektroniske spørsmålslisten i salappen.

De foreslåtte endringene foreslås godkjent. – Det anses vedtatt.

Endringene var som følger:

Spørsmål nr. 1, fra representanten Sigbjørn Gjelsvik til finansministeren, må utsettes til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

Spørsmål nr. 2, fra representanten Jan Bøhler til finansministeren, vil bli besvart av samferdselsministeren på vegne av finansministeren, som er bortreist.

Spørsmål nr. 5, fra representanten Tellef Inge Mørland til helseministeren, må utsettes til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

Spørsmål nr. 6, fra representanten Kjersti Toppe til helseministeren, vil bli besvart av kommunal- og moderniseringsministeren på vegne av helseministeren, som er bortreist.

Spørsmål 1

Fra representanten Sigbjørn Gjelsvik til finansministeren:

«Nordby shoppingsenter hadde rekordomsetning på 4,5 mrd. kroner i 2018 og omtales av senterlederen som «Norges største kjøpesenter». Både dette og flere andre gigantsentre langs svenskegrensa har planer for kraftig utvidelse. Til tross for at arbeidsplasser og store investeringer i norsk bryggerinæring har gått tapt, har Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti valgt å opprettholde den kraftige avgiftsøkningen på ikke-alkoholholdige drikkevarer fra 2017.

Vil statsråden ta initiativ til å senke avgiften?»

Presidenten: Dette spørsmålet er utsatt til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

Spørsmål 2

Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Jan Bøhler til finansministeren, vil bli besvart av samferdselsministeren på vegne av finansministeren.

Jan Bøhler (A) []: Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål – det var stilt til finansministeren:

«I den alvorlige kidnappingssaken på Lørenskog har de antatte kidnapperne stilt et stort pengekrav i kryptovalutaen Monero. Den er iboende kryptert og sikret og skjuler hvilke summer som sendes og til hvem. Selv ikke Monero kan finne det ut. Det er dermed stor fare for at kriminelle vil bruke slike kryptovalutaer til hvitvasking og skjuling av kriminalitet.

Hvilke initiativer kan og vil regjeringen ta nasjonalt og internasjonalt for å regulere bruk av kryptovaluta og hindre at den brukes til å skjule kriminalitet?»

Statsråd Jon Georg Dale []: La meg starte med å gje honnør for eit godt spørsmål. Dette handlar om vår grunnleggjande evne til å vareta ein open og reieleg økonomi. Vi har allereie teke fleire grep for å redusere risikoen for misbruk av virtuell valuta, også kjend som kryptovaluta.

Finansdepartementet vedtok i september forskrift til ny kvitvaskingslov. I forskrifta innførte vi registreringsplikt og tilsyn for dei som vil veksle og oppbevare virtuell valuta. Finanstilsynet er tildelt tilsynsansvaret. Både lov og forskrift tredde i kraft 15. oktober i fjor, medan registreringsplikta tredde i kraft 15. januar.

Vi er i alle høve ikkje aleine om å gjere ein viktig jobb. Virtuell valuta er eit globalt fenomen som krev internasjonale løysingar. Potensialet for misbruk av virtuell valuta til kriminelle formål, medrekna kvitvasking og terrorfinansiering, har vore anerkjent internasjonalt i lengre tid. Financial Action Task Force, FATF, som er dei som internasjonalt set standarden på antikvitvaskings- og antiterrorfinansieringsområdet, diskuterer difor i desse dagar korleis deira anbefalingar skal gjelde for virtuell valuta. Dei var einige om ein del viktige spørsmål allereie i oktober i fjor, men det er likevel mykje som må diskuterast vidare. Å sikre at det er tilstrekkeleg nødvendig sporbart, er kjernen i desse diskusjonane.

Noreg er medlem av FATF og bidreg aktivt i dette arbeidet. Vi deltek bl.a. ved hjelp av Økokrim, Politiets sikkerhetstjeneste, Finanstilsynet, Finansdepartementet, Politidirektoratet og Kripos. Elles kan eg nemne at EU i mai 2018 vedtok å utvide kvitvaskingsregelverket sitt til veksling og oppbevaring av virtuell valuta, med implementeringsfrist i 2020. Ein antek at direktivet er EØS-relevant og dermed vil verte teke inn i EØS-avtala. Desse krava har likevel allereie vorte innførte i norsk rett.

Med andre ord: Vi jobbar både nasjonalt og internasjonalt for å vareta det som representanten er oppteken av. Det vil vi fortsetje med også i det vidare.

Jan Bøhler (A) []: Jeg takker for et svar som jeg synes både var interessant og viste at vi er inne på de samme tankene. Spørsmålet om sporbarhet er nøkkelen også når det gjelder hvitvaskingsforskriften, som trådte i kraft 15. oktober 2018, som statsråden nevnte, for selv om man har registreringsplikt, hjelper det ikke mye hvis man ikke kan spore hvem det er som står bak overføringene. Det er vel allerede slik at norske banker ikke veksler kryptovaluta. Så det er behov for å utvikle et sterkt internasjonalt samarbeid, og da er det forumet som statsråden nevnte, nøkkelen.

Jeg er veldig enig i at det å sikre sporbarhet er det avgjørende punktet. Så spørsmålet er om man internasjonalt skulle gått inn for et forbud mot kryptovalutaer som ikke vil sikre former for sporbarhet, og samarbeide om det.

Statsråd Jon Georg Dale []: Eg trur det er for tidleg å konkludere om kva løysingar vi endar opp med. Eg trur vi er einige om dei grunnleggjande problemstillingane som dette gjev oss. Ny teknologi er alltid utfordrande i starten, og vi må finne måtar å regulere dette på på eit tilstrekkeleg nivå, som gjer at vi har kontroll på økonomien, og at vi også kan spore det som er avgjerande, slik at vi hindrar ein grå eller svart økonomi på utsida av alt anna.

Men deretter trur eg vi skal fortsetje å bidra i dei foraa, slik at vi finn ei internasjonal løysing. Det er kjernen. Så får vi i seinare rundar kome tilbake til kva den endelege og konkrete løysinga vil måtte vere. Det er framleis ein del arbeid som står att, men vi er godt i gang og vil fortsetje arbeidet vårt.

Jan Bøhler (A) []: Jeg takker også for tilleggssvaret.

En må moderere litt at det er ny teknologi. Det var i 2009 Bitcoin kom, så den har jo fungert i ti år. Det som da var visjonen, at det skulle bli et utbredt betalingsmiddel i stedet for kontanter mellom mennesker, har ikke slått til. Vi har fått andre, nye løsninger, som f.eks. Vipps, som i høy grad har fått hegemoniet, med tanke på en lettvint måte å betale på. Det er nå tegn til at kryptovalutaer, særlig de som ikke er sporbare, mer og mer blir redskaper for kriminell virksomhet, for ting som skal skjules. Aftenposten omtaler i dag en rapport fra universitetet i Madrid som sier at nettopp Monero er den formen for kryptovaluta som kriminelle nå mest søker mot.

Fordi kryptovaluta har fått en så begrenset bruk, på grunn av store valutasvingninger osv., er det et spørsmål om det ikke må angripes veldig offensivt internasjonalt, som statsråden var inne på.

Statsråd Jon Georg Dale []: Eg trur eg då vil summere opp med at vi i stort ikkje er ueinige om dette. Det einaste eg ikkje har gjort, er å lande den endelege konklusjonen, for vi må gjere den jobben internasjonalt, noko som vi bidreg til, og som også mange av dei underliggjande verksemdene våre bidreg i arbeidet med.

Vi har ein felles intensjon. Vi treng ein open og reieleg økonomi som kan etterprøvast. Det bidreg på den eine sida til at økonomien i verda fungerer, og gjev på den andre sida grunnlaget for at vi kan byggje velferd i landa. Men det sørgjer også for at vi har kontroll på dei som prøver å utnytte nye måtar å gjere ting på til kriminell verksemd. Det er alltid målet vårt å avdekkje og påtale det.

Spørsmål 3

Siv Mossleth (Sp) []: «I postloven § 19 tredje ledd står det: «Utleveringspostkasse kan settes opp på fremmed grunn når leveringspliktig tilbyder finner det nødvendig av hensyn til en effektiv postomdeling og det ikke volder særlig skade eller ulempe.» I NRK sin artikkel 5. januar kan vi lese om innbyggere i Vesterålen som ville fått opptil fem timers reisevei til postkassen.

Synes statsråden at en reisevei på fem timer til postkassen «ikke volder særlig skade eller ulempe»?»

Statsråd Jon Georg Dale []: La meg først forsøke meg på noko så uvanleg som lovteknisk bistand. Postlova § 19 handlar ikkje om det er til ugunst for den som mottek posten, men om den faktiske plasseringa som Posten gjer, er til særleg skade eller ulempe for grunneigar der postkassa då vert plassert. Slik må ein forstå lova, slik er ho meint. Då er svaret at i det tilfellet som det er vist til, er vurderinga at det har det ikkje gjort. Om det gjev eit fullgodt posttilbod til dei som skal ha posten sin, forstår eg godt at representanten set eit spørsmålsteikn ved. Det betyr at eg i det vidare vil leggje vekt på det, snarare enn på fortolking av § 19 i postlova.

Det som skjer i Posten, er ei veldig omlegging, ikkje fordi staten eller Posten gjerne vil ta posttenestene frå folk, men ganske enkelt fordi folk har slutta å bruke Posten slik dei brukte han før. Sidan 1999 har postvolumet falle med 60 pst., og fallet har eskalert med 10 pst. dei to–tre siste åra. Vi har ganske enkelt fått e-post, og det merkar Posten til fulle. Det er bra at vi har fått e-post, det viser at verda går framover på mange område, og at stadig fleire får tilgang til breiband, både fordi kommersielle byggjer ut, og fordi staten bidreg til det, seinast i budsjettavtala i Stortinget for 2019.

Men det gjev òg utfordringar, for det vert stadig tynnare i postbilane som reiser landet over, det vert stadig fleire turar der ein reelt ikkje har så mykje å dele ut. Det er ei utfordring for Posten, for kostnadene og for den moglegheita ein faktisk har til å levere gode tenester. Difor har Posten sett på nødvendige endringar i tilbodet sitt.

Til den saka som representanten eksplisitt spør om: Eg forstår at ein opplever det veldig krevjande å måtte reise så langt for å få tilgang til posten, spesielt dersom ein ikkje har andre fullgode elektroniske løysingar tilgjengeleg. Difor har Posten varsla – og det er eg glad for, det vil eg oppmode dei til framleis å gjere – at dei vil sjå om dei kan finne andre løysingar og få til dette på ein betre måte enn den dei i utgangspunktet hadde bestemt seg for.

Eg har registrert at Nordland fylkeskommune sin avtale om båtskyss til øyane hindrar offentleg transport fram til ei løysing med felles postkasse i området, men at ein no har sett at fylkeskommunen tek initiativ til at ein får to faste anløp i veka. Det er den type endringar som eg òg meiner Posten bør leggje vekt på. Eg vil difor oppmode både fylkeskommunen, selskapet som betener båten, og Posten til å prøve å finne ei meir smidig løysing enn den ein hittil har sett i denne konkrete saka. Det trur eg vil tene alle partar.

Magne Rommetveit hadde her teke over presidentplassen.

Siv Mossleth (Sp) []: Det er selvfølgelig veldig bra at vi har fått elektronisk post. Hadde bare bredbåndsdekningen vært like god på bygda og ute i distriktene som den er i de største byene, hadde det vært enda bedre.

Begrunnelsen for statens eierskap i Posten er å sikre at det finnes tilbydere som kan møte samfunnets behov for landsdekkende posttjenester. Det ble vedtatt en forskrift som sa at det kunne gjøres unntak i å få posten i postkassen hjemme hos seg selv, i nærheten av der man bor. Inntil den ble opprettet i 2017, var det 3 500 husstander. Så ble den endret, uten behandling i Stortinget, men direkte fra statsråden, til 11 000 husstander. Det må jo bety at statsråden synes det er helt greit at færre og færre i distriktene får postkasse i nærheten av der de bor.

Statsråd Jon Georg Dale []: Det er heldigvis ikkje rett, så det kan representanten få lov til å gle seg over. Det som dette er eit resultat av, er ei faktisk endring. Då ein i 2017 gjekk gjennom dette og talde kvar det var gjeve unntak, såg ein at talet for der ein reelt hadde gjort den tenesteendringa tidlegare, var høgare enn det ein hadde trudd. Det betyr at dei endringane i taket reelt sett ikkje skal påverke endringane for folk i vesentleg grad.

Eg er framleis oppteken av at Posten skal levere gode tenester rundt om i heile landet, men det er ein postmarknad som er i vesentleg endring – ikkje fordi vi vil ta tenestetilbodet frå folk, men fordi folk sluttar å bruke Posten. Det er ei utfordring vi ikkje kjem unna, men som eg er oppteken av at vi skal få til på så smidig vis som mogleg, slik at folk framleis har tilgang til posttenester i heile landet.

Siv Mossleth (Sp) []: Den største og viktigste endringen er at denne regjeringa fjernet A-posten. Den rød-grønne regjeringa ønsket å beholde A-posten, ønsket å legge ned veto i forbindelse med EØS-avtalen, for det å få fram post over natta er veldig viktig. Men jeg ser nå at Posten har som visjon:

«Vi gjør hverdagen enklere og verden mindre.»

Posten gjør i dag ikke hverdagen enklere. Vi får utrolig mange henvendelser fra folk over hele landet som forklarer og forteller hvor vanskelig hverdagen deres er blitt på grunn av endringer i Posten. Posten sier nå at de skal være et nordisk post- og logistikkonsern, og at de skal forenkle og verdiøke handel og kommunikasjon for mennesker og virksomheter i Norden. Er det folk ute i distriktene som skal ta ulempene og belastningene fordi Posten Norge AS ønsker å levere i hele Norden?

Statsråd Jon Georg Dale []: Nei, det er det ikkje. Berre for å gjenta meg sjølv: Nei, det er det ikkje.

Men Posten er eit selskap i omstilling, og alternativet til det er at ein på fallande marknad held oppe tenestetilbodet utan å leite i nye marknader. Det går ikkje. Selskap som er avhengige av å tene pengar for å ha livets rett, til å investere, til å utvikle ny teknologi, til å finne betre løysingar, kan ikkje sjå på at marknaden stuper, utan å prøve finne fleire bein å stå på. Det trudde eg Senterpartiet meinte var ei nødvendig omstilling av offentlege bedrifter som ein meiner ein skal behalde eigarskapen til. Det må henge saman, det ein i sum meiner. Det gjer det sjeldan når Senterpartiet har ordet i denne salen, men det må i alle fall vere ein viss logikk i oppbygginga av det. Eg er oppteken av at vi skal ha eit posttilbod i heile landet, men det nyttar ikkje å tru at omstillinga ikkje kjem, for ho startar ikkje med eit statleg ønske eller eit ønske frå Posten, ho startar med at folk har slutta å bruke det.

Spørsmål 4

Eirik Sivertsen (A) []: «Ulvik kommune fulgte opp ønsket fra regjeringen om endringer i kommunestrukturen. Kommunen har brukt mye ressurser, utredet flere alternativ og vært aktiv politisk. Det har vært tydelig at de ønsket sammenslåing. Nabokommunene valgte likevel ulike andre sammenslåinger, med det resultatet at Ulvik kommune stod alene igjen uten noen å slå seg sammen med. På denne bakgrunnen mener kommunen at man ufrivillig har endt opp som en liten kommune.

Er statsråden enig i at Ulvik er ufrivillig liten?»

Statsråd Monica Mæland []: Jeg tolker representantens spørsmål slik at det handler om kompensasjon for å være ufrivillig alene.

I kommunereformperioden var det flere kommuner som ville slå seg sammen med andre, men uten at nabokommunene ønsket det samme. Flere av disse kommunene tapte på de endringene som ble gjort i basistilskuddet og småkommunetillegget fra 2016 til 2017. Det ble selvsagt opplevd som en uheldig konsekvens av endringene i inntektssystemet for dem som faktisk ønsket sammenslåing.

I kommuneproposisjonen for 2018 ble det lagt fram forslag om kompensasjon til disse kommunene, og etter Stortingets vedtak i kommunereformen våren 2017 ble det derfor fordelt om lag 36 mill. kr til 23 kommuner som sto ufrivillig alene etter kommunereformen. Vurderingene av hvilke kommuner dette gjaldt, ble gjort av departementet i samarbeid med fylkesmannsembetene. Gjennom denne kompensasjonen fikk kommunene kompensasjon for deler av det de tapte på endringene i basistilskuddet og småkommunetillegget fra 2016 til 2017.

Ulvik kommune ble av departementet vurdert å være en av kommunene som ble stående ufrivillig alene etter kommunereformen. Ulvik tjente imidlertid på de endringene som ble gjort i basistilskuddet og småkommunetillegget fra og med 2017, og kommunen fikk dermed ikke kompensasjon gjennom denne ordningen.

Ulvik kommune har en høy verdi på strukturkriteriet, som er et kriterium som brukes for å si noe om graden av frivillighet på smådriftsulempene. De vurderes derfor å ha ufrivillige smådriftsulemper, som de får full kompensasjon for også etter endringene i inntektssystemet i 2017.

Regjeringen har for øvrig fortsatt økonomiske virkemidler for kommunesammenslåing. Dersom Ulvik mener at utfordringen med å være liten er stor, på tross av kompensasjonen de får for ufrivillige smådriftsulemper, oppfordrer jeg dem selvsagt til å ta opp denne debatten på nytt.

Eirik Sivertsen (A) []: La meg få lov til å takke for svaret. Men den viktigste årsaken til at Ulvik herad har tatt opp spørsmålet om «ufrivillig liten», er at de mener at de bør krediteres for det store stykke arbeid og de ressursene de faktisk la ned i tråd med bestillingen fra storting og regjering om å ta det som tidligere statsråd for området, Jan Tore Sanner, omtalte som nabopraten. At resultatet ikke ble som forventet eller ønsket, kan ikke Ulvik herad diskrediteres for. Situasjonen nå er jo slik at Fylkesmannen i Hordaland har en annen oppfatning enn det statsråden gir uttrykk for, der Fylkesmannen også i brevs form omtaler heradet som at de frivillig har plassert seg i en situasjon der de er en liten kommune, og at man burde ha gjort en bedre jobb enn man gjorde.

Er statsråden enig i at Ulvik herad har lagt ned et stort stykke arbeid, og er man enig i at det er greit at Fylkesmannen omtaler kommunen på den måten man gjør?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg er kjent med Fylkesmannens brev, men det er også slik at dette brevet ikke omhandler kompensasjon, slik at Fylkesmannen har gjort en annen vurdering enn departementet. Jeg har nå redegjort for departementets vurdering. Ulvik har lagt ned et stykke arbeid. Resultatet ble ikke slik som de hadde forventet, men de har altså ikke hatt noe tap på dette, og derfor får de ikke kompensasjon. De har faktisk hatt gevinst med det nye systemet, fordi de har distriktsulemper, slik at man blir selvfølgelig ikke kompensert for tap man ikke har. At Fylkesmannen og departementet gjør ulike vurderinger, ja, det skjer fra tid til annen i ulike sammenhenger. Det har vi sett også i grensejusteringssaker. Men vår vurdering er at de står ufrivillig alene, og at de har gjort en jobb. Og vi ser gjerne at de fortsetter den jobben hvis de finner grunnlag for det.

Eirik Sivertsen (A) []: Igjen må jeg få lov til å takke for et klart svar fra statsråden. Jeg antar at også Fylkesmannen i Hordaland lytter til spørretimen i Stortinget og får med seg dette signalet, og kanskje justerer sin måte å uttrykke seg på, i tråd med det statsråden gir uttrykk for.

Det er riktig som statsråden sa, at det fikk økonomiske konsekvenser for en del kommuner at man ble stående som liten kommune etter omleggingen av inntektssystemet. Et flertall på Stortinget har også sagt klart fra om at man ikke ønsker å bruke inntektssystemet til å straffe kommuner som blir stående som små. Det forutsetter jeg at statsråden følger opp. Jeg oppfatter at man nå skal sette ned et utvalg som går igjennom inntektssystemet i kommunene.

Hvilke føringer vil statsråden legge for det utvalgets arbeid – vil det bli på en slik måte at man følger opp flertallet i Stortinget om at inntektssystemet ikke skal straffe kommunene, basert på at man blir stående som liten kommune?

Statsråd Monica Mæland []: Nå er ikke det mandatet klart ennå, så det må jeg komme tilbake til. Men jeg kjenner jo godt til Stortingets vedtak, og jeg må bare si at jeg er fullt ut tilhenger av et system som er mest mulig objektivt, som har legitimitet, som folk forstår, og som alle kan forholde seg til.

Vi kommer etter 1. januar 2020 fortsatt til å ha 356 kommuner – altfor mange, spør du meg. Men det skal ikke inntektssystemet drive fram endringer i; det skal man gjøre fordi man ser seg tjent med det.

Man skal verken vinne eller tape på et inntektssystem – det skal være mest mulig objektivt. Men så er det slik at vi har noen faktorer som skal demme opp for at en f.eks. har store arealer, at en har store distriktsulemper, at en har stor avstand til tjenestetilbudet. Det har vi ønsket fordi vi har spredt bosetting, og fordi vi ønsker å ha bosetting i hele landet. Så vi får komme nærmere tilbake til det, men mitt svar vil være et mest mulig objektivt system som har legitimitet.

Spørsmål 5

Frå representanten Tellef Inge Mørland til helseministeren:

«I 2016 ble det meldt om 191 tilfeller av legemiddelmangel i Norge, i 2017 358 tilfeller og i fjor hele 684. Mangel på blodtrykksmedisiner kan f.eks. skape utfordringer for 50 000 nordmenn. Noen ganger gir dette praktiske utfordringer som behov for ny legetime, andre ganger kan de helsemessige konsekvensene bli mer dramatiske.

Hvilke tiltak vil statsråden iverksette mot legemiddelmangelen, og kan han garantere at liv og helse ikke kommer i fare som følge av manglende tilgang på medisiner?»

Presidenten: Dette spørsmålet er utsett til neste spørjetime, då statsråden er bortreist.

Spørsmål 6

Presidenten: Dette spørsmålet, frå representanten Kjersti Toppe til helseministeren, vil verta svara på av kommunal- og moderniseringsministeren på vegner av helseministeren.

Kjersti Toppe (Sp) []: «Helse Møre og Romsdal skal kutte 200 årsverk som strakstiltak for å få råd til å byggje nytt sjukehus. På denne bakgrunn er det foreslått å leggje ned opp mot 33 senger innan rehabiliteringstenestene, leggje ned distriktspsykiatrisk senter på Sjøholt, samle sengeposter mellom Molde og Ålesund og leggje ned ein av fødeavdelingane i Molde og Kristiansund. Det er ikkje tvil om at kuttforslaga går ut over viktige pasienttilbod.

Vil regjeringa og statsråden sitje rolig og sjå på at dette skjer, eller vil statsråden gripe inn og stanse situasjonen?»

Statsråd Monica Mæland []: Styret i Helse Møre og Romsdal vedtok 4. desember 2018 et budsjett for foretaket for 2019. Samtidig ble administrerende direktør bedt om å legge fram en plan for kostnadsbesparelser, tilsvarende 200 årsverk med økonomisk effekt, så tidlig som mulig i 2019. Styret ba om å få forelagt en gjennomføringsplan for vedtatte budsjettiltak i et styremøte i januar 2019. Forslaget ble i styremøte i Helse Møre og Romsdal i går presisert til en kostnadsbesparelse på 131 mill. kr, i stedet for antall årsverk.

Det er styrets ansvar å fastsette budsjett og sørge for organisering av foretakets samlede virksomhet. Styret skal føre tilsyn med at virksomheten skjer innenfor fastsatte rammer. Når styret i Helse Møre og Romsdal 4. desember stilte konkrete krav om bl.a. nedbemanning, opplyser Helse Midt-Norge at det må ses i lys av at foretaket over flere år har brukt mer enn det inntektene gir grunnlag for, og at det er helt nødvendig å få gjennomført tiltak som sikrer at tjenesten kan ytes innenfor de økonomiske rammene framover.

Helseministeren er orientert om at neste styremøte er 24. januar, og at helseforetaket ønsker åpenhet om situasjonen og områdene det ses på. Det er lagt ut informasjon om hvilke hovedområder de ønsker å starte omstillingsprosjekter innenfor, samt informasjon om hvilke foreløpige tiltak som blir vurdert.

For flere av tiltakene blir det opplyst at det må gjøres nærmere vurderinger før tiltak kan foreslås. Styresaken med endelige forslag fra administrerende direktør er, etter hva helseministeren er informert om, ikke klar. Men det er fullt mulig å forstå at situasjonen oppleves som krevende for både pasienter og ansatte. Helse Møre og Romsdal og Helse Midt-Norge har ansvar for å levere forsvarlige tjenester til befolkningen. Regjeringen legger til grunn at omstillinger gjennomføres slik at man sørger for at det ansvaret fortsatt er oppfylt.

Kjersti Toppe (Sp) []: Først til at det er kommunalministeren som svarer, for ifølgje regjeringa er helseministeren bortreist, men ifølgje NTB er han ikkje meir bortreist enn at han er på Hadeland og diskuterer ny regjering. Eg meiner at det er synd, og at det viser manglande respekt for Stortinget og dei spørsmåla som vi tar opp, som eg synest er ganske prekære, og som ikkje kunne venta i 14 dagar til neste spørjetime.

Eg høyrer svaret som kommunalministeren les opp, og som er svaret frå helseministeren. Det er jo ein veldig alvorleg situasjon. Eg oppfattar svaret slik at regjeringa må leggja til grunn at helseføretaket følgjer opp sitt ansvar for å sørgje for forsvarlege helsetenester, trass i dei omfattande kutta. Men dersom dei som er kjende, som eg las opp, vert gjennomførte, meiner regjeringa at det å leggja ned DPS, leggja ned fødeavdelinga, leggja ned rehabilitering er tiltak som ein vil akseptera skjer?

Statsråd Monica Mæland []: Først til helseministerens oppholdssted. Det kjenner ikke jeg mer til enn spørreren. Jeg er blitt bedt om å tre inn, og det hender det at vi gjør for hverandre. Så det skal jeg ikke svare for, men jeg går vel ut fra at spørreren har rett i oppholdssted.

Når det gjelder forholdet til Helse Møre og Romsdal, er det styrets ansvar. Det ansvaret må styret ta på alvor, og vi forventer selvfølgelig, som jeg sa, at det skjer innenfor de rammer som er fastsatt. Men jeg ønsker å legge til at når det gjelder Helse Midt-Norge, har de hatt positive resultater siden 2008. De forventes også å ha positive resultater for 2018.

Så er det ikke staten som har satt resultatkravene, det er det helseforetakene som gjør. Vi forholder oss til at styret gjennomfører det de mener er nødvendig, og så kan jeg ikke spekulere i hvilke tiltak det kan bli.

Kjersti Toppe (Sp) []: Eg les i media at direktøren i Helse Midt-Noreg seier at det er uaktuelt å overføra meir pengar til Helse Møre og Romsdal. Samtidig seier han at det er uaktuelt å sjå på fordelinga av pengar mellom helseføretaka. Og når statsråden seier at Helse Midt-Noreg har positivt resultat, er det noko som ikkje stemmer når Helse Møre og Romsdal no har så lite pengar at dei må låna pengar for å få råd til å betala ut løn, og dei må spara ein halv milliard dei neste tre åra for å få råd til å byggja eit sjukehus.

Bygging av sjukehus og drift av sjukehus er to forskjellige ting. Er det slik at regjeringa synest at dagens situasjon er heilt grei? Er det greitt å leggja ned etablerte pasienttilbod, fødeavdelingar, DPS-ar og rehabiliteringsplassar for å byggja eit nytt sjukehus? Dette er jo regjeringa sitt ansvar. Kan ein stå og sjå på at det skjer?

Statsråd Monica Mæland []: Generelt mener vi at vi har levert solide sykehusbudsjett gjennom de årene vi har sittet i regjering. Så er det slik at vi i statsbudsjettet fordeler pengene mellom de regionale foretakene. Internt i foretakene er det regionen som er ansvarlig.

Spørreren er selvsagt godt kjent med at det er satt ned et offentlig utvalg som nå jobber med å se på kriteriene for fordelingen mellom regionene. Men systemet, slik det er i dag, har vi ikke planer om å endre. Vi må komme tilbake til hva det offentlige utvalget mener om fordelingen mellom regionene, men det er altså noen annet enn det spørreren egentlig spør om. Internt er det de regionale helseforetakene som gjør sine vurderinger, og som er ansvarlige for dem innenfor de rammer vi har fastsatt.

Spørsmål 7

Une Bastholm (MDG) []: «Regjeringen har nedsatt et utvalg som skal vurdere behovet for en etikkinformasjonslov. Forbrukere har i dag få rettigheter til innsyn i hvordan f.eks. kobolt i mobiltelefoner og elbiler er produsert. Utvinningen av kobolt i Kongo foregår ofte under uverdige arbeidsforhold. Fredsprisvinner Denis Mukwege løftet denne problemstillingen i desember.

Vil statsråden ta initiativ til en etikkinformasjonslov som sikrer forbrukerne rett til slikt innsyn?»

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Som forbrukerminister deler jeg representanten Bastholms oppfatning om at forbrukerne skal ha en reell mulighet til å ta informerte valg. Tilgang på informasjon om miljø og arbeidsforhold i leverandørkjedene gir forbrukerne bedre mulighet til å ta valg ut fra egne preferanser.

Jeg oppfatter at mange næringsdrivende også er opptatt av dette. Flere deler informasjon om produksjonssteder og sitt arbeid med samfunnsansvar og miljø. Det er veldig positivt og noe vi må oppmuntre til at næringslivet fortsatt gjør. I mange bransjer konkurrerer selskaper om å kapre bevisste, samfunnsengasjerte kunder, og bruk av merkeordninger, åpenhet om leverandører og et grundig arbeid med samfunnsansvar i egen leverandørkjede gir konkurransefortrinn i kampen om kunder som er opptatt av etikk og miljø.

Etikkinformasjonsutvalget ble nedsatt 1. juni 2018 og utreder om det er hensiktsmessig å innføre en informasjonsplikt om samfunnsansvar i leverandørkjeden. En eventuell plikt vil pålegge næringsdrivende å informere om hvor varen deres produseres, og om arbeid med samfunnsansvar i egen leverandørkjede. Utvalget er bredt sammensatt og ledes av professor Ola Mestad, og rapporten skal foreligge i desember. Det ser jeg veldig frem til.

Næringsdrivendes arbeid for å motvirke uverdige arbeidsforhold i leverandørkjeden er et ganske komplisert tema, og det ville være litt uheldig om jeg skulle ta stilling til informasjonsplikten før saken er utredet av utvalget – nettopp på grunn av dens kompleksitet. Og selv om spørsmålet om en plikt ikke er ferdig utredet, er det ikke noe som hindrer forbrukere i å spørre om samfunnsansvaret der de handler.

Som forbrukerminister vil jeg oppfordre forbrukere til å benytte merkeordninger som miljømerket Svanemerket, be om informasjon når de handler, og å være bevisste forbrukere. Forbrukermakten vår må vi bruke aktivt. Det er det som også er med og bidrar til endringer. Engasjerte forbrukere bør benytte kjøpemakten sin til å bygge opp under samfunnsansvaret som et konkurransefortrinn hos næringsdrivende, og det håper jeg vi kommer til å se mer og mer av i fremtiden.

Une Bastholm (MDG) []: Den oppfordringen til forbrukerne stiller også jeg meg bak. Men det er nå veldig store forskjeller i næringslivet på hvor åpen man ønsker å være. Noen velger å være åpne om produksjons- og arbeidsforhold, og det er helt utmerket. For eksempel selskaper som Stormberg, Hennes & Mauritz og Helly Hansen har publisert fabrikklistene sine åpent på egne nettsider, og det er kjempebra. Men det er langt fra alle som er så flinke. Tekstilbransjen har kommet et stykke på vei, selv om selskaper som Vero Moda, Victoria’s Secret og Swix fremdeles velger å holde fabrikklistene sine hemmelig. Det gjør det veldig vanskelig for en forbruker med verdier som handler om at man ikke ønsker å bidra til barnearbeid eller til moderne slaveri – at de forbrukerne i god tro kjøper produkter som bidrar til dette. Det er det som er den store utfordringen her, fordi avstanden mellom produsent og forbruker er blitt så stor.

Da er – håper jeg – både jeg og statsråden enige om at en etikkinformasjonslov vil gi forbrukerne den forbrukermakten dersom de ønsker å bruke den.

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Jeg er absolutt enig med representanten Bastholm i det. At flere næringsdrivende deler slik informasjon, er svært viktig, og det er fortsatt mange som ikke gjør det. Målet vårt må være at alle kommer dit at man gjør det.

Det juridiske handlingsrommet for en mulig lov om etikkinformasjon påvirkes bl.a. av EØS-rettslige forpliktelser, forpliktelser etter WTO-avtalen osv. Det gjør at utredningen er en veldig viktig del av det arbeidet som gjøres, og at den er grunnlaget for mandatet til å vurdere hvorvidt en slik plikt skal på plass.

Une Bastholm (MDG) []: Det vi snakker om her, er om staten overhodet skal ta noe initiativ for at den delen av næringslivet som ikke er så flink til å vise åpenhet og til å sjekke bakover i leverandørkjeden, kan forsvare de kontraktene de har – at de blir dyktige nok. Dette er ikke en lov som fra Stortingets side har hatt som intensjon at man skal sette noe minstekrav, eller at det skal være noen form for sertifisering inne i bildet. Det er rett og slett et krav om at man kan vise til hvordan leverandørkjeden ser ut, og det vil også si hvordan forholdene er på fabrikken. Det kanskje verste eksemplet vi har, er kollapsen på tekstilfabrikken Rana Plaza, der 1 134 mennesker mistet livet. Det viser hvorfor en etikkinformasjonslov trengs, for der brukte man etterpå veldig mye tid på å se på hvem som faktisk hadde kontrakter, og som dermed også hadde et ansvar for å sikre at arbeiderne hadde de rettighetene de burde hatt.

Mitt spørsmål til slutt er: Kan statsråden bekrefte at Stortingets intensjon, altså at etikkinformasjonsloven også skal sikre åpenhet gjennom hele produksjonskjeden, fortsatt er planen, og at vi også vil se at det er det regjeringen vurderer etter at utredningen kommer den 1. desember?

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Ja, mitt utgangspunkt er det, og jeg ser – som jeg sa – med stor forventning frem til at utredningen skal gi noen anbefalinger om hvordan vi kan lage et lovverk som vil svare på det.

Som jeg var inne på, har vi heldigvis i dag en del merkeordninger, både Svanemerket, EUs Ecolabel og Fairtrade. Det er veldig gode initiativer som jeg vet blir verdsatt av forbrukerne. Jeg tror også at vi nå mer og mer ser en samfunnsutvikling der forbrukerne er opptatt av etterretteligheten omkring arbeidet og anstendige arbeidsforhold i leverandørkjedene – at det vil etterspørres mer og mer, og dermed at også næringsdrivende av egen vilje ønsker å være åpne om dette.

Spørsmål 8

Torstein Tvedt Solberg (A) []: «Da Stortinget vedtok innkjøp av nye redningshelikoptre ble det satt av midler for å tilpasse landingsforhold på sykehusene. Det er avsatt 40 mill. kroner til å utbedre landingsplass ved dagens Stavanger universitetssykehus (SUS), som fraflyttes om få år, men det er gitt avslag fra regjeringen på å bruke disse midlene til å dekke ekstrakostnadene ved bygging av ny landingsplass ved «Nye SUS».

Kan statsråden avklare hva det konkret er som hindrer regjeringen i å benytte de avsatte midlene til landingsplassen ved «Nye SUS»?»

Statsråd Tor Mikkel Wara []: Stortinget vedtok ved behandlingen av Prop. 146 S for 2010–2011, Anskaffelse av nye redningshelikoptre mv. i perioden 2013–2020, den 6. desember 2011 at Justis- og beredskapsdepartementet kan gjennomføre infrastrukturtiltak, herunder tilpasning av landingsmulighetene ved sykehus som benytter dagens redningshelikoptre.

De nye redningshelikoptrene har høyere vekt og gir mer rotorvind enn dagens Sea King-helikoptre. Dette gjør det nødvendig å gjennomføre tilpasninger av helikopterlandingsplasser ved enkelte norske sykehus.

Landingsplass ved nye sykehus, som ved nye Stavanger universitetssjukehus på Ullandhaug, er imidlertid ikke omfattet av ansvarsområdet for denne anskaffelsesprosessen. Helse- og omsorgsdepartementet har opplyst at kostnadene til landingsplass er en del av den samlede kostnadsrammen for prosjektet for nytt sykehus i Stavanger. Helse Vest har fått tilsagn om lån på inntil 70 pst. av kostnadsestimatet. Det resterende må finansieres gjennom egne midler.

Det finnes ikke egnede steder for etablering av midlertidig landingsplass ved dagens universitetssykehus for de nye redningshelikoptrene uten at det må iverksettes store investeringer. Det er derfor enighet om at man som en midlertidig løsning vil benytte Stavanger lufthavn Sola fram til nytt sykehus står klart med egen helikopterlandingsplass. De opprinnelige planene om å bruke midler fra redningshelikopteranskaffelsen til å utbedre eksisterende landingsplass er derfor skrinlagt.

Torstein Tvedt Solberg (A) []: Jeg takker for en gjentakelse av det svaret jeg også fikk på mitt skriftlige spørsmål, selv om dette var et annet spørsmål.

Intensjonen min i denne saken er først og fremst å få klarhet i hva som er hindringene og hvilke momenter regjeringen har vektlagt når en har sagt nei. Og det er altså snakk om den permanente landingsplassen for de nye redningshelikoptrene, ikke den midlertidige. Utgangspunktet mitt er at her er det en firkantet tolkning av vedtaket fra regjeringen som ligger til grunn, for Stortingets vedtak, som statsråden viser til, har ingen som helst avgrensning, som statsråden sier. Her skal en tilpasse landingsforholdene ved sykehuset. Det er satt av 250 mill. kr til å gjøre dette, og en har kartlagt at dette gjelder åtte sykehus.

Kan statsråden da avkrefte, eller bekrefte, at det er momentet om presedens en har vektlagt når en har gitt avslag, når en i så stor grad trekker fram at en ikke vil benytte midlene ved nye sykehus? Av disse åtte sykehusene som en skal gjøre tilpasninger til, er det kun i Stavanger en vurderer å bygge nytt sykehus, så jeg ser ikke rommet for presedens.

Statsråd Tor Mikkel Wara []: Når departementet går til Stortinget og ber om midler, redegjør man også for hvordan man har tenkt å bruke de midlene. Da er det ikke opp til justisministeren å bruke de pengene på noe annet. I så tilfelle må Stortinget vedta at pengene skal brukes på noe annet.

I dette tilfellet var det altså ikke hensiktsmessig å utarbeide en landingsplass ved det gamle sykehuset. Det nye sykehuset vil få landingsplass, og det må jo være det viktige. Det viktige er at det kommer en ny landingsplass som er tilpasset de nye, tyngre redningshelikoptrene, og det vil ligge i planen der. Det kan ikke være et selvstendig mål å bruke 40 mill. kr mer enn det man trenger for å få landingsplass; det viktige er at det kommer en landingsplass.

Torstein Tvedt Solberg (A) []: Jeg vil minne statsråden om at han var villig til å bruke skattemidler til å pusse opp og bruke 40 mill. kr på det gamle sykehuset, på den eksisterende landingsplattformen, som skulle fraflyttes, men ikke villig til å gjøre det på den nye.

I Stortingets vedtak er det sikkert et rom for vurdering, men den vurderingen er det regjeringen og statsråden som har gjort. En sier jo også her helt klart at det erøkte kostnader ved å tilpasse den nye landingsplattformen ved det nye sykehuset når en bygger nytt sykehus. Ser ikke da statsråden at Stavanger universitetssykehus – som det eneste sykehuset i den porteføljen en skal se på i dette prosjektet, som bygger nytt sykehus – har økte kostnader, ikke med å bygge en landingsplattform, men med konkret å tilpasse den landingsplattformen til de nye redningshelikoptrene, altså det som er prosjektet og oppdraget fra Stortinget til regjeringen? Jeg vil derfor prøve å få klarhet i hva som er regjeringens vurdering, at dette er i strid med Stortingets vedtak når det så klart handler om å tilpasse landingsplattform.

Statsråd Tor Mikkel Wara []: Det viktige her er jo at det nye sykehuset vil få landingsplass tilpasset de nye helikoptrene. Det ligger inne i kostnadsrammene allerede. Og det må jo være det som er det avgjørende her. Det kan ikke være et selvstendig mål for meg som justisminister å si at selv om det ligger penger der inne, må vi bruke enda mer penger på å få akkurat den samme landingsplassen. Det viktige her er at i det som er Helse- og omsorgsdepartementets planer og skisser – det er de som har ansvaret for å bygge nytt sykehus – vil det bli landingsplass for et nytt redningshelikopter. Det er det viktige for meg som ansvarlig for redningshelikoptrene. Denne gangen fant vi det ikke riktig å benytte pengene på det gamle sykehuset – av mange gode grunner – og da bruker vi ikke de pengene på det gamle sykehuset.

Presidenten: Sak nr. 2 er då ferdigbehandla.