Stortinget - Møte torsdag den 14. juni 2018

Dato: 14.06.2018
President: Magne Rommetveit
Dokumenter: (Innst. 402 S (2017–2018), jf. Dokument 8:217 S (2017–2018))

Søk

Innhold

Sak nr. 13 [20:02:31]

Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Else-May Botten, Espen Barth Eide, Hege Haukeland Liadal og Åsmund Aukrust om CO2-transport og -lagring (Innst. 402 S (2017–2018), jf. Dokument 8:217 S (2017–2018))

Talere

Presidenten: Etter ønske frå energi- og miljøkomiteen vil presidenten føreslå at taletida vert avgrensa til 3 minutt til kvar partigruppe og 5 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil presidenten føreslå at det – innanfor den fordelte taletida – vert gjeve høve til inntil seks replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa.

Vidare vert det føreslått at dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Lars Haltbrekken (SV) [] (ordfører for saken): Det har lenge vært et tverrpolitisk ønske om å realisere CO2-fangst og -lagring i Norge. Nye forskningsrapporter viser at dette trengs, og viser at det er en viktig sak komiteen har hatt til behandling. Antarktis har siden 1992 mistet ufattelige 3 000 milliarder tonn is, en mengde nok til å dekke delstaten Texas med 4 meter vann. Hvis issmeltingen fortsetter på denne måten, må kartene over vår planet tegnes på nytt, med nye kystlinjer. Det slår forskere fra NASA fast.

Skal vi klare å nå verdens klimamål om å begrense temperaturøkningen til maksimum 2 grader, aller helst 1,5 grad, må vi ikke bare kutte utslipp, vi må med stor sannsynlighet bli karbonnegative. Vi må ta CO2 ut av atmosfæren. I dette bildet er utvikling av teknologi for fangst og lagring av karbon avgjørende. Norge har det som trengs for å bli verdensledende på feltet. Vi har teknologisk kompetanse for å fjerne CO2, vi har store punktutslipp, og vi har lagringsmuligheter. Vi kan gjøre karbonfangst og -lagring til en lovende mulighet i kampen mot klimaendringene.

Til tross for at det er bred politisk enighet om satsingen, som også gjenspeiler seg til dels i komitéinnstillingen, blir jeg noe urolig når regjeringen i forslaget til revidert nasjonalbudsjett for 2018 skriver at karbonfangst og -lagring må vurderes opp mot andre klimatiltak. Her snakker vi om utvikling av en helt ny og avgjørende teknologi for å nå våre klimamål. Det kommer ikke til å være kostnadseffektivt med det første, men vi er like avhengig av å utvikle det allikevel.

Flertallet i komiteen mener vi trenger forslag til ulike finansieringsmodeller både på kort og lengre sikt. Vi trenger finansiering av det første fangst- og lagringsprosjektet, samt hvordan vi skal finansiere de neste fram til at karbonfangst og -lagring er kommersielt tilgjengelig. Og ikke minst mener flertallet i komiteen at vi trenger en forpliktende framdriftsplan, sånn at investeringsbeslutning kan tas senest våren 2020. Avklaringer rundt finansiering vil øke forutsigbarheten og evnen til å satse.

Jeg vil minne Stortinget om at Stortinget allerede i forbindelse med behandlingen av energimeldingen i 2016 ba regjeringen utrede finansieringsmodeller for karbonfangst og -lagring. Derfor mener flertallet i komiteen at det er på tide med et forpliktende løp for det videre arbeidet i denne saken.

Med dette vil jeg takke komiteen for samarbeidet og ønske god sommer – og anbefale de vedtak som flertallet har innstilt på.

Else-May Botten (A) []: Jeg vil starte med å takke saksordføreren for å ha gjort en veldig god jobb. Det setter vi stor pris på. Saken er derfor godt belyst i innstillingen.

Flertallet i komiteen, som utgjør opposisjonen unntatt Kristelig Folkeparti, har fått synliggjort viktigheten av å få finansieringsmodeller utredet raskt samt å se på Gassnovas rolle rundt dette framover. For vi kan stå overfor et industrieventyr som kan bygge på opparbeidet kompetanse, utvikling av ny teknologi, å ta i bruk allerede eksisterende teknologi, utnytte konkurransefortrinnene vi har i naturen, og få redusert klimautslippene. Det er jo egentlig en fantastisk pakke.

Alle disse områdene gir oss mulighet til å ta en global lederrolle innenfor dette området, om vi rigger oss riktig. Da trenger vi å få fram gode prosjekter og se på hele verdikjeden og få jobbet fram et framtidig marked både nasjonalt og internasjonalt. SINTEF har laget en rapport på bestilling fra LO og NHO som viser et enormt potensial for å skape nye arbeidsplasser. Konkret viser de til 30 000–40 000 nye arbeidsplasser innenfor dette segmentet, men inkluderer man også ringvirkningene, er det snakk om hele 70 000 arbeidsplasser fram mot 2050.

Fram til nå har vi hatt tre prosjekter på fangst av CO2. Etter at Yara har trukket seg, står vi igjen med to prosjekter: sementproduksjonen i Norcem i Brevik og avfallshåndteringen til Fortum Oslo Varmes anlegg på Klemetsrud. Industrien er frampå og vil bidra til at vi når nullutslippssamfunnet innen 2050. Næringsaktørene ber om investeringsbeslutninger på tid. En forpliktende framdriftsplan for investeringsbeslutning rundt fangst og lagring må kunne tas våren 2020. Vi frykter flere utsettelser fra regjeringen før investeringsbeslutningene blir fattet, noe som vil være svært uheldig. Derfor kreves det politiske beslutninger både på kort sikt og på lang sikt. En robust sum inn på statsbudsjettet framover tror jeg vi alle må forberede oss på.

Vårt forslag kommer fordi det fortsatt er mye usikkerhet rundt hvor raskt regjeringen nå er i stand til å kjøre alle nødvendige prosesser, og med utsettelsene regjeringen kom med i fjor høst, økte usikkerheten blant aktørene. Vi trenger at tidsrammen blir holdt, og at rammen blir lagt. Det holder ikke med god snakk, vi trenger handling, og den trengs nå.

Presidenten: Skal representanten ta opp forslag?

Else-May Botten (A) []: Ja.

Presidenten: Då har representanten Else-May Botten teke opp mindretalsforslaget.

Stefan Heggelund (H) []: Å få til CO2-fangst og -lagring i Norge er et tverrpolitisk ønske, og det er bra. Det finnes nesten ingen scenarioer der vi klarer å nå 2-gradersmålet uten fangst, og i de scenarioene som er skissert, blir klimaløsningene mye dyrere. Det forteller oss at klimapolitikk handler om mer enn bare det som er åpenbart. Det handler også om en bærekraftig økonomisk politikk, at det er flere ting vi ønsker å ivareta, både å bekjempe klimaendringene og å beskytte velferdsstaten for framtidens generasjoner. Da må vi prioritere klimatiltak etter hvor mye utslippskutt vi får for hver brukte krone, av både klimapolitiske hensyn og økonomiske hensyn.

Derfor er jeg glad for at det er de fire partiene på ikke-sosialistisk side som har hatt klimainitiativet i Norge siden vi hadde en rød-grønn regjering, for klimameldingen som den rød-grønne regjeringen la fram, hadde lave ambisjoner. For én gangs skyld ville de rød-grønne partiene riktignok lytte til de andre partiene – det var unikt i de årene. Kanskje var det ikke så rart at Arbeiderpartiet i forrige periode satte i gang en «lytteturné», hvor de reiste rundt i landet og lyttet. Det hadde de ikke gjort på en stund. Vi har ikke sett så mange resultater av det, for det var vel mest en gimmick, men uansett bestemte de seg for å lytte til andre partier da de la fram klimameldingen, og det var de fire ikke-sosialistiske partiene som dro klimameldingen i en mer ambisiøs og miljøvennlig retning.

Tidligere i vår så vi også hvordan de fire partiene, sammen med Senterpartiet, ønsket å knytte norsk klimapolitikk opp mot EUs klimapolitikk. Det gjør norsk klimapolitikk mer offensiv, og det forplikter oss. Nå har vi igjen gjort det – med CCS. Jeg viser derfor til enigheten mellom de fire partiene i revidert nasjonalbudsjett, hvor det bl.a. står at man skal

«snarest sette i gang forprosjektering av CCS både på Norcem og Fortum Oslo Varme, gitt at den kvalitetssikrede informasjonen tilsier forprosjektering av Fortums anlegg som omtalt i Prop. 85 S (2017–2018).»

Videre står det:

«Stortinget ber regjeringen på egnet måte i løpet av våren 2019 legge fram en orientering om aktuelle finansieringsmodeller for fullskala fangst, lagring og transport av CO2.»

Initiativet ligger altså på vår side av bordet. Det er jeg glad for. Det er viktig at man leverer på klima. Hadde de rød-grønne vært mer opptatt av konstruktivt samarbeid enn av å lete etter muligheter for overskrifter, kunne de også fått tatt del i dette. Men, som det heter på engelsk, «if you snooze, you lose.»

Avslutningsvis vil jeg benytte anledningen til å ønske statsråden og hele komiteen en god sommer. Vi har det gøy sammen i komiteen, og jeg synes samarbeidet fungerer godt. Jeg er glad for at disse er mine kollegaer.

Til slutt vil jeg takke komiteens sekretær. Det har vært en glede å bli med kjent med og jobbe med henne, og det er trist at hun slutter. Jeg vet jeg snakker på vegne av hele komiteen når jeg sier: Tusen takk!

Presidenten: Representanten Stefan Heggelund glemte vel å takka presidenten, men tida var gått ut, så det får våga seg. (Latter i salen)

Terje Halleland (FrP) []: Regjeringen arbeider for å få på plass en kostnadseffektiv teknologi for fangst, transport og lagring av CO2 og realisere en løsning for fullskala CO2-håndtering i Norge. Regjeringen går videre til forprosjektering av inntil to fangstanlegg og viser til revidert nasjonalbudsjett, hvor Stortinget ber om at dette skal følges opp. Det er resultatet av denne forprosjekteringen som må danne grunnlaget for en eventuell investering i et demonstrasjonsanlegg. Det bør være erfaringen fra dette prosjektet som danner grunnlaget for en finansieringsmodell for CO2-transport og -lagring i en kommersiell driftsfase.

Skal vi nå de internasjonale målsettingene om reduksjon av utslipp, er fangst og lagring viktig, om ikke det er et avgjørende tiltak. Norge er her i en spesiell situasjon og har gode forutsetninger for å lykkes, men det er veldig kostbart. Da er det viktig at vi får til kostnadseffektive prosesser og løsninger og forankrer prosjektet på en måte som skaper forutsigbarhet framover. Store investeringsbehov og høye driftsutgifter kombinert med lave inntektsmuligheter er sjelden et godt utgangspunkt for å realisere forretningsideer. Derfor er det avgjørende viktig at vedtak i saken baseres på kunnskap og erfaring. Det er viktig for innbyggernes skattepenger, næringslivet og eventuelle andre deltakere i prosjektet.

Skal en lykkes med at fangst og lagring blir et effektivt klimatiltak, trenger industrien stabile rammer og forretningsmodeller. Vi har opplevd forsøk på månelandinger tidligere, men det er begrenset hvor mange ganger en kan ta av uten å evne å kunne lande.

Ole André Myhrvold (Sp) []: Det går helt klart fram at det er bred enighet i denne salen om at vi trenger karbonfangst og -lagring av negative utslipp i kampen mot klimaendringene. Norge har alle forutsetninger for å sitte i det førersetet. Vi har teknologi, vi har villige industrielle aktører, vi har egnede anlegg til å drive fangst ved, og vi har et stort lagringspotensial.

Dette er – som det ble sagt tidligere – en gavepakke. Det vil være positivt for å nå klimamålene, som er det viktigste i denne saken, men også positivt for norsk industri, norsk eksport og norske arbeidsplasser. Det synet støttes av tunge kunnskaps- og forskningsmiljøer, industriaktører, miljøbevegelsen og fagbevegelsen. Det vi trenger nå – og jeg synes jeg hører det fra alle partier nå – er forutsigbarhet og framdrift, for det avgjørende punktet for å få realisert de første fangstanleggene slik at vi får en helhetlig verdikjede for fangst og lagring opp og stå, handler om å få på plass rammeverket. Det handler om å få satt trykk på saken. Det mener Senterpartiet at forslagene fra flertallet i komiteen i denne saken gjør, i en tid hvor det haster, og hvor aktørene selv sier at det haster med å få på plass en klar framdrift og å få bestemt antallet demonstrasjonsanlegg.

Det ble nettopp sagt fra representanten Terje Halleland at det er finansiell risiko knyttet til dette, men det er det alltid med ny teknologi. Det er alltid en finansiell risiko knyttet til infrastruktur, som vi snakker om å bygge i denne saken, og da synes jeg det er rart at regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti ikke kan være med på å utrede finansieringsmodell. Jeg er derfor skuffet over at komitéflertallet i dag trolig ikke får flertall i salen for nettopp å utrede finansieringsmodellene og få på plass en forpliktende framdriftsplan. Det mener jeg at vi skylder aktørene, at vi skylder generasjonene etter oss, for å nå klimamålene, og det hadde også vært positivt for både næringsutvikling og teknologiutvikling.

Ettersom Heggelund takket de fleste, skal jeg, på vegne av komiteen, passe på å takke Heggelund for et godt samarbeid. (Munterhet i salen)

Ketil Kjenseth (V) []: Jeg starter der representanten Myhrvold nesten sluttet. En gavepakke – ja, dette kan være den store gavepakken til klimaet og til kloden de neste tiårene for at vi skal nå de utslippskuttene vi trenger for å sikre at vi ikke overoppheter kloden de neste årene. Men det er en kostbar gavepakke.

I Europa i dag er det Norge som leder an. Så har EU en tiltakspakke på 200 prosjekter for å bidra til å kutte klimautslipp – potensielle prosjekter. Der har karbonfangst og -lagring kommet inn igjen etter å ha vært ute en god del år og er nå på 173. plass. Det sier noe om utfordringene vi står overfor. Her er det mangel på både kunnskap og finansiering, og noen land mangler også muligheten til å ta det store løftet. Her har jo Norge en av de store mulighetene, som det er blitt påpekt her.

Men nå er tiden her for å bruke tid med våre naboland, Sverige, Finland og Danmark, og også å hekte på Nederland. De nordiske landene har nå virkelig muligheten til å rigge seg til å bli CCS-clusteret i Europa. Særlig Sverige, men også Finland, har vært kjempegode på å bygge ut og ta i bruk bioenergi, og de har planer de neste fem–seks årene om å bli store på biokull. Dette passer godt inn i et industrielt cluster i Europa hvis vi finner sammen og utnytter hverandres fordeler.

Det handler også om å finne sammen finansielt og dra noe av lasset sammen. Det har vi en god anledning til – og til å gjenskape noe av det vi har gjort innenfor elkraftsektoren de siste 25 årene, og bygge den industrien for framtiden. Det handler også om å tenke på hydrogen. Noe av denne debatten har vi vært innom, bl.a. i forbindelse med klimastrategien, og det var regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti som gikk i bresjen for at vi skal utvikle en nordisk hydrogenstrategi. Så vi følger opp.

Men det som halter litt blant mindretallet, er erfaringene etter Mongstad, som skulle bli en månelanding. Det har blitt utrolig dyrt, og vi har ikke fått de resultatene vi ønsket. Derfor er det ingen grunn nå til å ha noe stort hastverk, ha for sterke forpliktelser og rope for mye om én enkelt finansieringsmodell. De greier vi å finne fram til de neste årene, og de aktørene som skal drive fram dette, står ikke og roper om at dette skal gå raskere akkurat nå. Vi har det året vi har på forprosjekt.

Tore Storehaug (KrF) []: Eg trur debatten i denne saka vitnar om god stemning i komiteen og eit godt samarbeid, som eg tenkjer det òg er viktig å takke for, og eg stiller meg bak dei takkane som er gjevne før.

Tilstrekkeleg utslepp av CO2 er ikkje realistisk utan at vi får til fangst og lagring av CO2. Då var det ei viktig presisering som kom på plass i forhandlingane om revidert, der ein bl.a. slår fast at det ligg pengar i budsjettet til å føre vidare to prosjekt – og det skal gjerast så fort som råd – og ikkje minst at regjeringa skal kome med ei orientering om aktuelle finansieringsmodellar for fullskala fangst, lagring og transport våren 2019. Det er eg veldig nøgd med og synest er bra.

For Kristeleg Folkeparti er det viktig at staten bidrar til at prosjektframdrifta blir så saumlaus som mogleg. Prosjekta er allereie forseinka etter det som var planen. Forseinkingar som kjem av teknologiutvikling, er det vanskeleg å gjere noko med, men ein må klare å unngå ytterlegare forseinkingar som følgje av at vedtak ikkje blir gjorde i tide, dårleg planlegging eller urimeleg lang tidsbruk. Staten må bidra til at vi så raskt som mogleg får framdrift innanfor det som er teknologisk og kvalitetsmessig forsvarleg.

Lagring av CO2 på norsk sokkel kan òg vere ei løysing for andre land i Europa. I motsetjing til andre land i Europa har Noreg nokre heilt unike moglegheiter fordi vi kan lagre CO2 langt frå busetnad og annan menneskeleg aktivitet. Fleire europeiske lagringsprosjekt har stranda nettopp på grunn av at dei potensielle lagera låg for tett inn til der folk bur.

Kristeleg Folkeparti meiner difor det er viktig å få i gang eit godt samarbeid med framtidige kjøparar av lagringsplass, og meiner dette vil vere viktig for å få desse prosjekta tilstrekkeleg robuste. Det vil òg vere med og sikre finansiering på lang sikt. Det er viktig at regjeringa intensiverer arbeidet med å skaffe europeiske partnarar til transport- og lagringsprosjektet.

Lat meg avslutte med kommentarar til at dette har vore eit månelandingsprosjekt – det er iallfall det ein har omtalt tidlegare versjon av lagring og fangst av CO2 som. Eg fekk med meg at i Stavanger Aftenblad høgna Framstegspartiets representant i komiteen dette til å bli ei landing på Mars. Eg skal ikkje gå inn i den debatten, men berre kommentere at viss vi får til dette, er det «one giant leap for mankind».

Per Espen Stoknes (MDG) []: Jeg ønsker i denne saken å trekke fram det europeiske perspektivet. La oss ta Nederland først.

Nederland har akkurat oppjustert klima- og CCS-ambisjonene sine etter en rettssak der staten ble dømt til å forbedre sine klimatiltak. Rundt en tredjedel av disse kuttene skal tas ved hjelp av karbonfangst i industri, ca. 18 mill. tonn, og avfallsforbrenning, 2 mill. tonn. Havnebyen Rotterdam er sentral i nederlandsk CCS-politikk. De har egne planer om å lage en CCS-klynge av en rekke industrivirksomheter. Havnesjefen, Castelein, har sagt til industribedriftene i havneområdet: Bare lever CO2-en ved fabrikkporten deres, så skal vi ta oss av resten! Rotterdam er også klar over sin rolle som mulig mellomstasjon for CO2 fra industriklynger i Ruhr-området i Nordrhein-Westfalen.

Deretter litt om Tyskland. De har store ambisjoner på klimaområdet. Den eneste muligheten for å nå målet, gitt avhengigheten av kull, er CCS. De har ikke egne offshore lagringsmuligheter og er derfor avhengig av lagring andre steder, f.eks. i Nordsjøen. De har svært store industrielle punktutslipp i Ruhr og langs Rhinen. CO2 kan fraktes ned Rhinen til Rotterdam og derfra videre.

Så litt om norske arbeidsplasser. En satsing på CO2-håndtering i Norge vil kunne styrke konkurransekraften til mellom 80 000 og 90 000 eksisterende arbeidsplasser i Norge innen prosessindustri og sjøfart, ifølge SINTEF. Om vi inkluderer indirekte arbeidsplasser knyttet til disse næringene, kan satsingen styrke totalt mellom 160 000 og 200 000 arbeidsplasser. Satsingen vil også kunne skape mellom 30 000 og 40 000 arbeidsplasser fram mot 2050. Mellom 6 000 og 20 000 av disse vil kunne være knyttet til CO2-håndteringsindustri og -teknologi blant norske aktører.

Derfor mener Miljøpartiet De Grønne – akkurat som Handelshøyskolen BI, SINTEF, Norsk Industri, Industri Energi, Norsk olje og gass, Bellona, Zero og mange andre – at regjeringen og Stortinget må vektlegge følgende i sin vurdering av dette fullskalaprosjektet og CO2-fangstfinansiering: Fullskalaprosjektet vil skape markedsmuligheter for norsk industri innen fangst, transport og lagring. Uten CO2-fangst og -lagring kan verken norsk eller europeisk industri nå sine sektorvise klimamål. Ifølge norsk lovverk skal Norge nå sine klimamål innen 2030 i fellesskap med EU. Derfor må satsingen på fullskalaprosjektet ses i sammenheng med europeisk satsing.

Det finnes en rekke CCS-prosjekter i Europa som direkte eller indirekte er avhengig av det norske fullskalaprosjektet. Det betyr at vi må se finansieringen av en fullskalamodell i et litt lengre perspektiv, mer enn ti år. Det betyr mye for samfunnsøkonomisk lønnsomhet og vil også gi klimagevinst. Så når det gjelder finansieringsmodell nå: Just do it!

Statsråd Terje Søviknes []: Jeg konstaterer at vi på tvers av partier er enige om at CO2-håndtering må på plass som et viktig klimatiltak. Både FNs klimapanel og Det internasjonale energibyrået, IEA, mener at vi må ha på plass en gjennomførbar løsning for karbonfangst og -lagring for å kunne nå målene etter Parisavtalen til en lavest mulig kostnad.

Langsiktig finansiering av CO2-håndtering er en viktig problemstilling som både komiteen og regjeringen er opptatt av. Det viktige nå er imidlertid å få til en videreføring av planleggingen av det norske fullskala demonstrasjonsprosjektet. Vi foreslår i revidert nasjonalbudsjett bevilgning til forprosjektering av både transport og lager og inntil to fangstanlegg, som referert til tidligere, Norcems sementfabrikkanlegg i Brevik, og vi jobber nå med kvalitetssikring av tilleggsopplysningene knyttet til Fortum Oslo Varmes anlegg på Klemetsrud. Vi vil komme raskt tilbake med konklusjoner derfra, i løpet av sommeren. Det som nå er lagt i RNB-forliket mellom Kristelig Folkeparti og regjeringspartiene, vil bli fulgt opp, og vi vil komme med en orientering om mulige finansieringsmodeller i løpet av våren 2019.

Det som er viktig å understreke i denne saken, er at vårt fullskala demonstrasjonsprosjekt alene ikke vil være utløsende for at dette kan bli den suksessen både for klima og for industrien som flere har pekt på. Vi er nødt til å få CCS opp på den internasjonale agendaen og få med oss land og verdensdeler og få til et samarbeid på tvers av offentlige myndigheter og industri i stor skala. For skal dette bli det klimatiltaket man peker på at vi trenger, må det rulles ut i stor bredde fra 2030 og utover, ikke minst i industriell sektor, i prosessindustrien, der man ikke har andre alternativ, som f.eks. å skifte energikilde, fordi man har CO2-utslipp som del av de industrielle prosessene sine.

Jeg opplever at det nå er et mye større engasjement internasjonalt for CCS igjen. Der man for noen år siden snakket om kraftsektoren og bruk innenfor kullfyrte og gassdrevne kraftverk, snakker man nå om CCS i mye større grad knyttet til industrien. Det er bra. Så vi er nødt til å se på læring av vårt prosjekt og kostnadsreduksjoner i det, som kan videreformidles også over landegrensene, til våre kollegaer der ute. Jeg kan nevne at jeg nylig har hatt møte med både den nederlandske og den britiske energiministeren der CCS var på agendaen.

I tillegg til vårt fullskalaprosjekt jobbes det bredt internasjonalt med å få dette opp igjen på agendaen. Norge tok et initiativ senest for tre uker siden sammen med USA og Saudi-Arabia for å løfte CCS, eller CCUS, opp på agendaen i Clean Energy Ministerial, der alle de viktige energinasjonene er representert.

Vi vil nå jobbe videre med prosjektet. Vi vil fokusere på det internasjonale arbeidet. Vi vil jobbe med å få ned kostnader. Det er helt avgjørende for at dette skal bli en suksess og få den læringseffekten og smitteeffekten globalt som vi søker. Vi vil også søke å redusere statens kostnader ved å se på hvilke kostnader industrien kan bære, hva eventuelt andre som medfinansierer, kan bidra med i prosjektet, enten det er EU eller enkeltland i Europa.

Helt kort til slutt: Når det gjelder forslagets intensjoner, og det som nå ligger som flertallsinnstilling, fra komiteen riktignok, knyttet til Gassnova og deres mandat og rolle, vurderes det løpende – og Gassnova har allerede en stor rolle i fullskalaprosjektet knyttet til både gevinstrealisering og den internasjonale dialogen som vi har med mulige samarbeidspartnere – og vil selvfølgelig bli vurdert også med tanke på det langsiktige perspektivet knyttet til CO2-fangst og -lagring.

Når det gjelder finansieringsmodeller og forretningsmodeller, kommer vi altså tilbake igjen til det våren 2019. Men det er viktig at det vi skal utarbeide der, også bygger på erfaringer som vi høster gjennom arbeidet med fullskalaprosjektet, for det vil være den første hele verdikjeden verden har sett der vi ser på både fangst, transport og lagring med den kapasiteten vi snakker om her, som også kan tjene resten av Europa.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Else-May Botten (A) []: Jeg vil takke statsråden for et godt innlegg, rett og slett, fordi han klarlegger hvordan man vil jobbe med det, og det er greit å få helt tydelig at finansieringsmodellen skal på plass i 2019. Men det haster også å se på hvordan man kan klare å ha dette på kort sikt og lang sikt. Innenfor transportsektoren har man Nasjonal transportplan. Forsvaret har en langtidsplan. Altså: Dette er ikke et prosjekt som skal vare bare ett år, og det vil bli kostnader hvert eneste år i flere år. Så jeg har egentlig et konkret spørsmål som går på hvordan statsråden ser på ulike alternativer for å legge det løpet. For når aktørene først får en grønn knapp, må det være en grønn knapp for hele satsingen og viktig med forutsigbarhet.

Statsråd Terje Søviknes []: Forutsigbarhet er helt avgjørende i et slikt prosjekt, og det er klart at i det øyeblikk forprosjekteringen er ferdig og vi kommer til Stortinget med en sak i 2020/2021, vil den måtte inneholde en endelig anbefalt finansieringsløsning hvis det kommer en positiv anbefaling fra regjeringen. Da må det inngås avtaler med de industriaktørene vi snakker om her, både på fangstsiden og på transport- og lagersiden. Det vil være bindende avtaler som binder opp statens engasjement i prosjektet, både gjennom investeringsfasen – som fort vil være over to, kanskje bortimot tre år – der man skal bygge ut anleggene, både på fangst- og lagersiden, og deretter i selve driftsfasen, der prosjektet skal testes ut og vi skal høste viktige erfaringer, som ikke bare er viktige for Norge og norsk industri og framtiden for CCS i Norge, men først og fremst viktige i et internasjonalt perspektiv, for veldig manges øyne internasjonalt er nå rettet mot dette prosjektet i Norge. Det er det fremste og viktigste prosjektet verden har.

Else-May Botten (A) []: Ja, det er viktig med internasjonalt samarbeid og å se på hvordan vi kan ta på oss en ledertrøye i dette arbeidet, men også hvordan vi kan få med oss andre samarbeidspartnere, og EU er jo et slikt alternativ.

Da vil jeg spørre statsråden hvordan man ser for seg at en slik type samarbeid skal være, for det er jo utrolig viktig om man legger et løp i lag med EU eller andre land, at det ikke forsinker prosessene på noe vis. Hvis vi f.eks. skal vente lenge på beslutninger fra EU og det da vil bli utsettelser, vil det være skadelig både for fellesskapets penger og for aktørene. Kan statsråden si litt om hvordan man legger det løpet, og hvordan man kan sikre at det ikke blir utsettelser på grunn av det samarbeidet?

Statsråd Terje Søviknes []: Vår intensjon er å bruke den perioden der en skal drive forprosjektering, både på fangst og lagersiden, til virkelig å jobbe inn mot EU og eventuelt enkeltland i Europa. For det er klart at spesielt lagerfasiliteten som her skal etableres, har stor interesse for andre europeiske land. Allerede nå er lagermuligheten på en liste over store infrastrukturprosjekter i EU som har interesse for hele Europa, såkalte «Projects of Common Interest», der ser vi på mulighetene for å kunne få en medfinansiering. Men vi er tidlig i det løpet. Etter hvert som vi får konkretisert vårt fullskalaprosjekt gjennom forprosjekteringen og nærmer oss en beslutning om investering, ser vi for oss å jobbe parallelt med finansieringen, både mot EU og mot enkeltland.

Else-May Botten (A) []: Jeg har et spørsmål til, angående demoanlegg. Ofte har det vært slik at staten har kommet inn med mye penger i starten, så har man vært ferdig med demoprosjektet, og så blir det kommersialisering av det etterpå. Men tenker statsråden at det også skal være kommersialisering i demoprosjektet, og hvordan skal man håndtere det opp mot en eventuell subsidiering, regelverk og en eventuell ESA-godkjenning?

Statsråd Terje Søviknes []: Det er åpenbart at den statlige støtten, bidraget i dette prosjektet, p.t. i all vesentlighet er – om ikke hundre prosent – et stort statlig bidrag i den fasen vi er i nå med utredning. Men vi kommer også til å ha en stor andel statlig finansiering når man eventuelt kommer til en investeringsbeslutning og skal sette i drift. Det vil måtte være innenfor EUs statsstøtteregelverk, det må klareres med ESA, og det er en del av arbeidet som nå vil bli gjort framover.

Så er det viktig at vi hele tiden jobber mot et langsiktig mål, som er kommersialisering, at dette skal være lønnsomt. Da er vi nok avhengige av at det skjer noe med den globale CO2-prisingen i stort. Det er også viktig at vi klarer å få flere prosjekter, slik at vi gradvis – som med annen teknologi som blir utviklet innen klimaområdet nå – fortløpende kan drive ned prisene gjennom teknologiutvikling. Det er det som har skjedd med elbiler, og det er det som skjer i fornybar sektor med både vind- og solkraft.

Else-May Botten (A) []: Statsråden bekreftet jo at man vil ha på plass en finansieringsmodell i 2019. Og det er klart at hvis man skal få gjort alle disse avklaringene, med EU, at man skal gjennom ESA-apparatet, osv., vil det jo ikke være enkelt å få det raskt igjennom. Mitt spørsmål er vel egentlig hvordan statsråden ser for seg at man skal rekke å ta en investeringsbeslutning våren 2020. Kan statsråden si at det er det som er ambisjonen også fra statsrådens side?

Statsråd Terje Søviknes []: La meg understreke det som ligger i forliket mellom Kristelig Folkeparti og regjeringspartiene i revidert nasjonalbudsjett; det er at vi skal komme med en orientering om muligefinansieringsmodeller våren 2019. Så vil det være nødvendig å se på hele forprosjekteringsfasen og fram mot en investeringsbeslutning for endelig å lande hvilken finansieringsmodell vi skal ha på dette fullskalaprosjektet. Det ligger jo i denne saken også en diskusjon om hva som skal være en framtidigfinansieringsmodell på ytterligere prosjekter i Norge, men også på jobber internasjonalt – hvordan det skal se ut der.

Når det gjelder den endelige framdriftsplanen, er min klare ambisjon – og regjeringens klare ambisjon – at vi skal være klare med en beslutning i 2020, så tidlig som mulig. Men det er viktig for oss at vi har kvalitet i det vi leverer fra oss. Vi har ikke råd til å mislykkes. Alles øyne er på dette prosjektet. Da skal vi sette kvaliteten foran det å stresse måneder når det gjelder en mulig investeringsbeslutning.

Lars Haltbrekken (SV) []: I løpet av kort tid får statsråden kvalitetssikringsrapporten for Fortums karbonfangstprosjekt her i Oslo, og statsråden sier at regjeringen vil behandle den så fort som mulig. Kan statsråden bekrefte at regjeringen vil komme med sin konklusjon på den videre framdriften for Fortum i løpet av sommeren vi nå står foran?

Statsråd Terje Søviknes []: Det jeg kan bekrefte, er at vi er lovet å få tilleggsrapporten fra kvalitetssikrerne presentert 28. juni. Deretter vil vi i Olje- og energidepartementet jobbe oss raskt gjennom den og få saken opp til vurdering i regjeringen – så vi skal jobbe så raskt som overhodet mulig. Ambisjonen som er uttrykt i forliket mellom Kristelig Folkeparti og regjeringspartiene i forbindelse med RNB, er at vi skal levere konklusjonen i løpet av sommeren. Det står vi inne for.

Presidenten: Representanten har ein replikk til, ver så god!

Lars Haltbrekken (SV) []: Det er ikke en replikk. Jeg glemte i min gode sommerhilsen fra talerstolen i sted å sende den også til statsråden, så jeg gjør det nå – med håp om en rask framdrift og et godt resultat.

Statsråd Terje Søviknes []: I rekken av takksigelser får jeg benytte anledningen – siden ingen andre har gjort det – til å takke presidenten og hele presidentskapet. Det er kanskje ikke presidentskapet som har mottatt flest takksigelser i løpet av det siste halvåret, men det kan være på sin plass nå.

Presidenten: Då trur eg me trygt kan seia at replikkordskiftet er omme.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Representanten Heggelund hadde i sitt innlegg en ganske kreativ historiefortelling. Han får det til å framstå som at det er denne regjeringen som har tatt vesentlige grep for klimaet. Da er det verdt å komme med noen fakta, og det er at utslippene gikk ned i de årene den rød-grønne regjeringen styrte. Så flatet de riktig nok litt ut da denne regjeringen kom på plass, for så etter hvert å gå litt ned. Men det viste seg at det skyldtes at man hadde innført palmeolje i biodrivstoffet, som økte de globale utslippene. Den rød-grønne regjeringen la også fram flere klimameldinger med konkrete klimatiltak for hvordan man skal kutte utslippene, noe vi så langt ikke har sett fra denne regjeringen.

Vi kan selvfølgelig stå her med disse verbale frasparkene mot hverandre. Det kunne vært gøy hadde det ikke vært for at dette er et alvorlig tema. Klimaendringene er i gang, og de skulle ha vært mye mindre enn de er i dag. I Norge er utslippene per person fortsatt veldig høye sammenlignet med andre land. Derfor har vi så stort behov for å få på plass klimafangst og lykkes med disse prosjektene.

Flere av representantene som har snakket så langt, har trukket fram Mongstad. Man kan godt bruke Mongstad som et skremsel som henger der, og si at man mislyktes. Men hadde denne regjeringen bare klart og turt å satse på den måten – vi kommer til å mislykkes på veien mot å løse klimaproblemet, for man trenger mot, og man trenger de store visjonære prosjektene – så hadde vi lært mye av Mongstad. Det vi har lært, er bl.a. hvordan man skal fordele risiko, og hvordan man skal fordele regningen. Det er ikke først og fremst en lærdom om hastverk, men om tydelige forpliktelser og en klar gjennomføringsplan. Det er også det som ligger i de forslagene som Stortinget behandler i dag. Aktørene ber ikke om hastverk, de ber for så vidt heller ikke om at det skal gå for sakte, de ber om forutsigbarhet. Og det er det vi har etterlyst fra denne regjeringen.

Jeg synes også at statsråd Søviknes holdt et godt innlegg. Det er særlig omfanget av utfordringer globalt som han trekker fram, som jeg mener er klokt. Det er klart at selv om vi lykkes med karbonfangst i Norge, er ikke det noen garanti for at man kommer til å lykkes internasjonalt. Det er det verdt å merke seg. Derfor er det også så viktig å understreke forslagene som foreligger i dag om finansieringsmodeller på mellomlang og lengre sikt. Det er ikke bare det å lykkes med teknologien som er det sentrale her, det er å finne de konkrete finansieringsmodellene og de konkrete gjennomføringsmodellene man kan lykkes med også i andre land. Det er der utfordringen ligger både i Norge og internasjonalt. Det håper jeg at vi kan jobbe sammen om – framfor å angripe hverandre.

Else-May Botten (A) []: Jeg kan ikke unngå å kommentere Heggelunds innlegg, jeg heller, for det startet rimelig friskt – med friskt mot, rimelig oppblåst. Men det kan hende at det blir lett å dette ned igjen, for de skal tross alt levere, og Heggelund har vi på teip, så man skal passe på når nye statsbudsjett kommer framover; vi hører hva det er man egentlig har fått til.

Når man hører på innleggene her, er det sånn at både Sørviknes-en, Hegglund-en og Kjenseth-en har veldig god tid. De snakker om at det er viktige prosjekt, men at vi har god tid. Og det kan de egentlig ikke få understreket nok. Kjenseth sa egentlig bare at han har god tid, ikke hva han skulle gjøre. Men det kan han jo få gleden av å ta når han kommer opp og skal snakke i neste innlegg. Men vi har altså ikke god tid, og det er utrolig viktig at vi rigger systemene slik at det går an å få landet disse prosjektene. Det er et industrieventyr vi snakker om. Vi har utrolig store muligheter her for å skape arbeidsplasser, skape verdier, ta i bruk naturgitte fortrinn. Så her har vi ikke god tid. Det er mange ting som skal rigges, og man må ta dette på alvor.

Oppi alt alvoret er det mange som driver og takker både den ene og den andre her. En som har vært et halvt år i komiteen, og som ikke skal være her til høsten, er Per Espen Stoknes. Han er den eneste i komiteen – som jeg har sett i hvert fall – som har danset på talerstolen her og hatt mer eller mindre stand up-show til glede for hele Norge. Jeg vil i hvert fall ønske han riktig god sommer og takke for et fint samarbeid.

Ketil Kjenseth (V) []: Til representanten Else-May Botten: Det er nok ingen tvil om at Venstre har vært en pådriver i opposisjon for å få til prosjekter med karbonfangst og -lagring i Norge, og det har vi tatt med oss inn i regjeringen nå. Det er stø kurs. Det er penger på plass. Det er framdrift. Så det er vanskelig å ikke se at vi har en plan.

Så over til det som er den viktige dugnaden, uavhengig av partier og konstellasjoner her, som representanten Kaski fra SV var inne på. Finansieringsmodeller er viktige, og fra 2021 skal Norge, når vi nå blir enige med EU om å kutte 40 pst. fram til 2030 i ikke-kvotepliktig sektor, begynne å føre regnskap på utslipp. Vi må rapportere til EU. Det strammes inn i kvotepliktig sektor også, så fossilsektoren må også ta sin del. Vi har en tydelig plan fram til 2030, og så kommer karbonfangst og -lagring som en bonus hvis vi greier å komme i gang med en stor fangst før 2030.

I det finansieringsscenarioet ligger også en mulighet i avfallssektoren. Fortum har nå gjort en stor innsats for å styrke prosjektorganisasjonen sin. Fortum er en stor industriell aktør, de skal f.eks. bygge et stort avfallsanlegg i Singapore, hvor komiteen skal på komitéreise og lære mer om både palmeolje- og avfallsutfordringene. Når verden går fra 7 til 9 milliarder mennesker de neste tiårene, vil det produseres mer avfall. Flere må innføre deponi. Flere må starte med forbrenningsanlegg. Her er det masse punktutslipp hvor karbonfangsten kan komme inn. Her ligger det mange piper framover som kan være med og finansiere nettopp den teknologien vi her snakker om. Derfor er den sektoren særlig viktig.

Vi kan trekke dette videre. I mitt innlegg snakket jeg også om hydrogen. Klarer vi å få opp en biologisk produksjon av hydrogen, ikke bare fossil- og kullbasert, har vi knekt noen klimanøtter de neste årene.

Midt oppi dette står altså Norge med sine eventyrlige muligheter. Men vi skal ikke sitte med beina i kors på Soria Moria og skue utover. Det er teknologien, det er kuttene, klimakuttene, CO2-kuttene, som er viktige, og så får arbeidsplassene komme som en bonus. Vi kan potensielt skape mange arbeidsplasser, men Norge har også andre store utfordringer de neste tiårene, med sin befolkningssammensetning og demografi, så det er mange utfordringer vi skal løse. Vi har behov for å hente teknologien fra andre plasser.

Jeg vil som komitéleder takke for arbeidet i komiteen, og så takker jeg presidentskapet – vel blåst!

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 13.

Forrige kapittel
Neste kapittel