Stortinget - Møte torsdag den 14. juni 2018

Dato: 14.06.2018
President: Magne Rommetveit
Dokumenter: (Innst. 411 S (2017–2018))

Søk

Innhold

Sak nr. 1 [10:03:03]

Innstilling fra Stortingets presidentskap om godtgjørelser for stortingsrepresentantene og regjeringens medlemmer (Innst. 411 S (2017–2018))

Talere

Presidenten: Presidenten vil føreslå at taletida verta avgrensa til 5 minutt til kvar partigruppe og 5 minutt til medlemer av Stortingets presidentskap.

Vidare vil presidenten føreslå at det ikkje vert gjeve høve til replikkar, og at dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletid, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Stortingspresident Tone Wilhelmsen Trøen []: Presidentskapet legger i dag frem innstilling om regulering av godtgjørelsen for stortingsrepresentantene, regjeringens medlemmer og statsministeren. Lønnskommisjonens innstilling innebærer en årslønnsvekst i 2018 for stortingsrepresentantene på 2,8 pst. Dette tilsvarer beregnet årslønnsvekst i så vel statlig, kommunal som privat sektor. For regjeringens medlemmer og statsminister innebærer lønnskommisjonens innstilling en årslønnsvekst i 2018 på 3,8 pst.

Presidentskapet har merket seg at det er kommisjonens oppfatning at godtgjørelsen til regjeringens medlemmer over noe tid bør oppjusteres for å komme bedre i samsvar med lederlønninger i staten. Kommisjonen foreslår derfor et tillegg på 1 prosentpoeng utover den gjennomgående rammen for årets oppgjør. Lønnskommisjonen viser videre til at de i de senere års innstillinger har påpekt at det over tid har utviklet seg en avstand mellom lønnsutviklingen til sentrale ledergrupper i staten på den ene siden og stortingsrepresentanter, regjeringsmedlemmer og statsminister på den annen. Dette bekreftes også i statistikk som kommisjonen bestilte fra Statistisk sentralbyrå i 2015.

Jeg vil på vegne av et samlet presidentskap bemerke at årets innstilling fra lønnskommisjonen innebærer et brudd med etablert praksis de siste tolv årene, med lik prosentvis regulering av godtgjørelsene for stortingsrepresentanter, regjeringsmedlemmer og statsminister. Jeg vil videre peke på at det i de senere års innstillinger er lagt betydelig vekt på at partene i lønnsoppgjøret i så vel privat som offentlig sektor har tatt hensyn til den generelle økonomiske situasjonen i samfunnet, og at partene generelt har gjennomført moderate lønnsoppgjør. Presidentskapet slutter seg til lønnskommisjonens vurdering i at det også i år er naturlig å ta utgangspunkt i rammen for lønnsoppgjørene, som er på 2,8 pst.

Et samlet presidentskap har etter en samlet vurdering kommet til at det ikke er grunn til å etablere en ny praksis som innebærer ulik prosentvis regulering av godtgjørelsen til stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer. Presidentskapet innstiller derfor på at godtgjørelsene for både stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer reguleres tilsvarende en årslønnsvekst i 2018, på 2,8 pst.

På denne bakgrunn anbefales presidentskapets tilråding.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Bevilgning av godtgjørelse for stortingsrepresentanter er ikke noe det har vært tradisjon for å diskutere i denne salen. I fjor ble det likevel en debatt som følge av SVs forslag og innlegg, og det er jeg glad for.

De siste ti årene har representantenes godtgjørelse økt med over 250 000 kr. Til sammenligning har gjennomsnittlig industriarbeiderlønn økt med 130 000 kr. Til tross for disse slående tallene foreslår presidentskapet også i år at vi skal justere representantenes godtgjørelse med 2,8 pst., i tråd med lønnsoppgjøret og i tråd med lønnskommisjonens anbefaling. Og det er jo i tråd med tradisjonen at vi følger denne anbefalingen og unngår en politisk debatt. Men for første gang har presidentskapet avveket fra prinsippet om å følge kommisjonens anbefaling. Kommisjonen har i flere år pekt på at det har utviklet seg en avstand mellom lønnsutviklingen til sentrale ledergrupper i staten på den ene siden og stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer på den andre. Kommisjonen mener dette på sikt bør rettes opp. Derfor foreslo kommisjonen for første gang en større lønnsvekst for statsministeren og regjeringsmedlemmene. Presidentskapet avviser dette forslaget med en argumentasjon om at veksten bør være lik for Stortinget og for regjeringen. Men spørsmålet om lønnsutviklingen for ledere i staten kontra for statsministeren står jo på sett og vis igjen ubesvart. Hvis lønnskommisjonen i stedet for å foreslå to ulike prosentsatser hadde foreslått et større lønnshopp for både stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer for å ta igjen statlige ledere, ville da presidentskapet innstilt på det?

Det er underlig at verken lønnskommisjonen eller presidentskapet kommer inn på at det kan være lederlønningene i staten som har vokst for mye, og ikke godtgjørelsen til statsministeren som har vokst for lite. Det er nå engang slik at lederlønningene i staten, i likhet med andre lederlønninger, har dratt ifra lønnen til vanlige arbeidstakere. Dette er også bakgrunnen for at SV tidligere i vår fremmet forslag om å innføre et tak, slik at samlet godtgjørelse for ansatte i staten, inkludert tillegg og pensjon, ikke skal være på et høyere nivå enn den godtgjørelsen statsministeren til enhver tid får.

Forskjellene i Norge øker. De på toppen drar fra, mens de på bunnen blir hengende etter. Stortingets svar på dette kan altså ikke være å løpe etter dem med høyest lønn når vi fastsetter vår egen godtgjørelse.

Gjennomsnittlig årslønn i Norge er på 531 000 kr. I det gjennomsnittet skjuler det seg selvsagt store forskjeller – fra en sykepleiers minstelønn, på 385 000 kr, til lønnen til sjefen i Equinor, som i fjor tjente 15 mill. kr. Faktum er likevel at de aller fleste som blir valgt inn på Stortinget, opplever en økning i inntekten sin når de setter seg i denne salen – ikke fordi de tidligere har kort yrkeserfaring, lite spesialisering eller lite arbeidserfaring, som Høyres representant Michael Tetzschner tidligere har uttalt, men fordi folk flest i Norge ikke tjener 900 000 kr. Det er en høy lønn. Og selv om vi må ha et nivå på godtgjørelsen som balanserer at vi skal rekruttere ulike mennesker – også folk som har tjent mer enn 1 mill. kr, bør bli politikere – tror jeg også vi må anerkjenne at nivået i seg selv aldri kan være, eller bør være, en motivasjonsfaktor for å bli valgt inn på Stortinget.

SV forslår på denne bakgrunn at vi heller justerer godtgjørelsen vår i tråd med det samme kronemessige tillegget som en gjennomsnittlig norsk pensjonist får, altså 6 297 kr – i tråd med årets trygdeoppgjør, et trygdeoppgjør som vi, som det er grunn til å minne om, ikke har diskutert i denne salen, i motsetning til denne saken. SV følger da et prinsipp som vi har fulgt siden 2007, hvor vi justerer godtgjørelsen med et kronetillegg i stedet for et prosenttillegg. Her bruker det å være mange som faller av, for presidentskapet foreslår jo den samme prosenten som i det ordinære lønnsoppgjøret, altså det samme som folk flest får. La meg da minne om at 2,8 pst. av 928 602 kr, altså det vi tjener, er vesentlig mer enn 2,8 pst. av den gjennomsnittlige industriarbeiderlønnen, som er på 463 800 kr. Og for å si det enkelt: Melk og barnehage koster ikke prosenter; det koster kroner og øre. Og det er melk og barnehage som teller i det virkelige liv.

Når presidentskapet først avviker fra kommisjonens forslag, bør de også være villig til både å forsvare og, eventuelt, avvike fra kommisjonens forslag om hva stortingsrepresentanter skal få, som altså er 28 000 kr mer enn i fjor.

Med dette tar jeg opp SVs forslag.

Presidenten: Representanten Kari Elisabeth Kaski har teke opp det forslaget ho refererte til.

Per Espen Stoknes (MDG) []: Miljøpartiet De Grønne er enig i at våre viktigste folkevalgte skal ha en god lønn. Men når lønnen nå snart passerer millionen, da er det på tide å tenke litt.

Det er et godt norsk ord som vi i Miljøpartiet De Grønne mener at rike land som Norge må bli mer komfortable med, og det er ordet «nok». Når er det nok? Når har vi nok? Og hvem skal gå foran i å reflektere over hva som er nok? Om ikke oss her, er det noen andre som skal reflektere over det? Er det noen som skal gjøre det en annen gang? For så lenge stortingslønnen vokser prosentvis, vokser den stadig vekk lenger fra lønnsgjennomsnittet. Som representanten Kaski pekte på: Når man regner 2,8 pst. av 930 000 kr, blir det dobbelt så mye som når man regner en økning på 2,8 pst. fra 465 000 kr – dobbelt så mye i økning til stortingsrepresentanter som til dem med middels lønn, 28 000 kr versus 13 000 kr. Det tar seg ikke lenger ut i folks øyne når avstanden er blitt så stor allerede.

Videre har Stortinget hatt noen svært mye omtalte budsjettoverskridelser. Vekslende partier har hatt ansvaret for presidentskapet, så mange må dele på medansvaret for dette, og det vil ta lang tid å dekke inn disse overskridelsene. Men vi kan, i denne perioden, bidra til det ved å fryse lønnen vår de neste tre årene. Vi kan si høyt og tydelig at vi har nok nå, at vi vil bidra til inndekning av overskridelsene.

Derfor legger Miljøpartiet De Grønne fram et forslag om at vi fryser stortingslønnen og lønnen til regjeringsmedlemmene for de neste tre årene. Så kan vi bruke tiden til å reflektere over ordet «nok», og jeg tar derfor opp det løse forslaget vi har i dag.

Presidenten: Representanten Per Espen Stoknes har teke opp det forslaget han refererte til.

Bjørnar Moxnes (R) []: Det er få forunt å vedta sin egen lønn og sine egne privilegier og kunne sende regningen for det til fellesskapet. Men det er det vi på Stortinget i praksis gjør i dag. Vi bestemmer selv hva vi skal få inn på konto, og hva dette skal koste den norske befolkning.

I dag ligger det flere forslag på bordet om hvor mye lønnen vår skal vokse dette året, fra forslag om litt vekst til forslag om mer vekst. Det vi trenger, er en debatt om hvilket nivå lønnen skal ligge på. Rødt foreslår å kutte lønnen, både for oss på Stortinget, for regjeringsmedlemmene og for statsministeren.

I løpet av inneværende periode ligger det an til at lønnen vår kommer til å passere 1 mill. kr. Det er nesten det dobbelte av gjennomsnittslønnen i Norge, i en periode hvor lønnen til folk flest har stått stille og til og med gått ned. Det har altså vært fallende reallønnsvekst for vanlige folk, mens Stortinget fortsetter å gi seg selv årlige påplussinger. Det er helt feil vei å gå i et samfunn hvor forskjellene øker hvert eneste år, også på grunn av vedtak som fattes i denne sal. Stortingsflertallet har kuttet i pensjonene til de eldre, tatt barnetillegget fra de uføre og tatt feriepengene fra de arbeidsløse. Når de har mage til det, bør de også ha magemål til å kutte i sine egne godtgjørelser – ikke minst før lønnen passerer 1 mill. kr, og ikke minst i et år med en byggeskandale som er vårt felles ansvar, som koster over 1 mrd. kr ekstra for innbyggerne, og hvor altså flere partier sto fram og sa at nå måtte vi på Stortinget stramme inn på livreima for ikke å sende hele regningen for denne skandalen til folk flest. Det var tonen i slutten av februar. I dag står vi her og har sjansen til å la handling følge ord og stramme inn på våre egne lønninger for å ta noe av regningen for denne skandalen, som vi i fellesskap må bære det politiske ansvaret for.

De partiene som er for lønnsøkningen, bør ta ordet i debatten i dag og stå fram med rak rygg og forsvare at vi skal få over 1 mill. kr i lønn i inneværende periode. Det er litt rart at det bare er Miljøpartiet De Grønne, SV og Rødt som tar ordet. Hvor er Fremskrittspartiet – for folk flest, men for millionlønn for politikerne? Hvor er Arbeiderpartiet? Hvor er Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre, Høyre? Disse partiene bør gå på talerstolen og begrunne for det norske folk hvorfor det er riktig at de folkevalgte skal ha mer enn det dobbelte av det folk flest i Norge tjener, i et år med denne byggeskandalen, som er vårt felles ansvar.

Rødts forslag er å sette stortingslønnen til 8 G, det vil si ca. 775 000 kr i året. Det er en ganske god lønn. Det er over en kvart million kroner over snittlønnen i Norge, og det er helt rimelig og riktig, mener vi, å kompensere for at stortingsrepresentanter jobber mye, at det er ubekvem arbeidstid, og at det er mye tid borte fra familien. Folk flest skjønner at det skal kompenseres. Men at vi skal bli en del av lønnseliten i samfunnet, tror jeg ikke folk flest har særlig forståelse for.

Vi vil også foreslå å avvikle lønnskommisjonen, som er blitt en ansvarsfraskrivelseskommisjon, og som altså er for å øke lønnen ytterligere, fordi noen ledere i statens selskaper har enormt gode lønninger. Det viser én ting: at lønnskommisjonen fullstendig mangler kompass, og at Stortinget heller burde gjøre det som er realiteten, nemlig behandle og vedta egen lønn uten å gjemme seg bak denne lønnskommisjonen.

Presidenten: Representanten Bjørnar Moxnes har teke opp dei forslaga han refererte til.

Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Per Espen Stoknes (MDG) []: I mitt litt over et halvt år på Stortinget har jeg, i hver sak jeg har vært med på, sett at det har tegnet seg talere fra alle partier med én gang, og vi kommer jo langt ned på lista. Men der hvor representanten Moxnes og jeg sitter – helt bakerst – var det jo litt komisk og morsomt og rart i dag å se at det var kun tre partier som hadde tegnet seg på til debatten. Så litt som Knoll og Tott bak der kunne vi ikke la være å påpeke for hverandre at det var visst vår debatt i dag.

Så jeg vil bare gjenta representanten Moxnes’ oppfordring til de andre partiene om å komme på og gi en god begrunnelse for at 2,8 pst. er en riktig lønnsøkning, og hvorfor det representerer det optimale nivået for stortingsrepresentanter framover.

Presidenten: Presidenten vil påpeika at dei fleste av desse såkalla andre partia også er representerte i presidentskapet, som står for denne innstillinga, slik at det berre er nemnt.

Bjørnar Moxnes (R) []: Da er det jo en smal sak for de andre partiene å stå fram og forsvare innstillingen, som de selv har stått bak i presidentskapet. Det burde være enkelt for de aller fleste erfarne, rutinerte politikere som har ordet i sin makt.

Jeg skal gi litt ros til presidentskapet på ett punkt, for det er viktig å gjøre, nemlig at man klokelig – og for første gang – har sett bort fra kommisjonens anbefaling på ett punkt, som stortingspresidenten redegjorde for i sitt innlegg. Det er bra, og det gir også grunn til å stole på at presidentskapet på egen hånd i framtiden – og uten lønnskommisjonen som et slags sandpåstrøingsorgan – kan komme fram til et forslag til Stortinget om hva som skal være lønnen for stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer for det kommende året. Kanskje vi da får forslag som legger til grunn at vi ser hen til lønnsnivået til folk flest, og ikke sammenligner oss med det som etter vårt syn er overbetalte ledere i staten og i det private næringsliv.

Så vil jeg opplyse om at vi gjør en liten justering i et av forslagene våre, nemlig forslag nr. 4, som ble levert inn med følgende ordlyd: «Stortinget ber Presidentskapet avvikle Lønnskommisjonen». Det vil vi endre til «Stortinget avvikler Lønnskommisjonen», slik at det blir formelt riktig.

Presidenten: Då er den endringa registrert.

Lars Haltbrekken (SV) []: Det har vært gode innlegg i denne saken så langt, men jeg er – i likhet med de andre – spent på å høre særlig hva Fremskrittspartiets representanter mener om at stortingspolitikere skal bevilge seg en så stor lønnsøkning dette året, også sett i lys av at dette ikke er den eneste saken Stortinget diskuterer i dag hvor flertallet går inn for å bevilge seg selv privilegier som vanlige folk i dette landet ikke har. Jeg ser også at det er representanter fra Fremskrittspartiet til stede i salen, og som har full mulighet til å ta ordet og forsvare denne lønnsøkningen.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 1.

Presidenten vil opplyse om at den neste saka som ligg til handsaming, ikkje har lege ute den reglemtentsbestemte tida, dvs. 48 timar. Med heimel i forretningsordenens § 46 vil presidenten føreslå at Stortinget likevel handsamar denne saka no.

– Ingen innvendingar har kome mot forslaget frå presidenten, og det er å sjå som vedteke.

Forrige kapittel
Neste kapittel