Presidenten: Etter
ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå
at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe
og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.
Videre vil presidenten foreslå
at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til
replikkordskifte med inntil syv replikker med svar etter innlegg
fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten
utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [17:36:39 ] (ordfører for saken):
Saken gjelder et tredelt representantforslag fra representanten
Bjørnar Moxnes fra partiet Rødt, hvor det bes om at Stortinget stanser
eksport av norsk forsvarsmateriell til Tyrkia, oppfordrer Tyrkias regjering
til å trekke sine militære styrker ut av Syria og øker den humanitære
bistanden til flyktninger fra Afrin-området.
Innstillingen viser at ingen støtter
forslagene slik disse er formulert. SV fremmer et alternativt forslag, hvor
regjeringen bes om å stanse eksporten av våpen og forsvarsmateriell
til Tyrkia inntil unntakslovene oppheves og Tyrkia avslutter sin
militære operasjon i Afrin. Jeg antar at begge partiene vil redegjøre
for sine forslag.
Fremskrittspartiet ser på forslagene
til representanten Moxnes som en innenrikspolitisk lek med alvorlige, utenrikspolitiske
konsekvenser. Forslagene representanten trekker opp, bidrar verken
til en tryggere verden eller et fredeligere Midtøsten. Forslagene
vil tvert imot ha motsatt effekt. Diplomati er en balansegang mellom prinsipper
og realiteter. Som et lite land er Norge helt avhengig av å opprettholde
og etablere gode forhold til våre samarbeidspartnere, allierte og
våre naboland. Videre kan vi ikke bedrive nasjonal politikk som
griper inn i forhold til tredjeland. Det kan mange ganger være ønskelig,
men det kan samtidig ha helt motsatt effekt.
Norge er sjelden tjent med alenegang
i store spørsmål i utenrikspolitikken. Vi kan ha ulike syn og ha
ulik politikk når det gjelder allianseforhold eller utenrikspolitikk
som kun rammer oss selv, men vi kan ikke fremstå som en innenrikspolitisk
verdensmester med potensielt globale konsekvenser. Vi kan mene mye
om utviklingstrekk i eksempelvis Tyrkia, men lille Norge er ikke
i en posisjon til å kunne tvinge frem en endring i tyrkisk politikk,
uansett hvor ønskelig enkelte måtte mene dette vil være.
Tyrkia er medlem av forsvarsalliansen
NATO. Det er den samme alliansen Norge er medlem av. Tyrkia er det eneste
muslimske landet i NATO, og det kan hevdes at landet danner bånd
og bygger broer til det europeiske kontinentet. Man kan samtidig
mene at disse båndene er under press, og at fellesnevneren mellom
Tyrkia og resten av forsvarsalliansen er mindre og svakere. Javel, hva
så? Skal vi i en slik situasjon sette oss på vår moralske høye hest,
slik representanten Moxnes ønsker, eller skal vi forsøke gjennom
diplomati innad i eksempelvis NATO-alliansen å skape en felles politikk
og holdning til Tyrkia? Sannheten er at en eventuell norsk alenegang
i slike spørsmål kan skape langt flere konflikter enn den løser.
Den kan skape mer krig, og mer blod, men det kan sikkert skape en
ny oppsving på meningsmålingene for partiet Rødt, for så mange rakryggede
prinsipper finner man ikke i noen andre partier.
Jeg skulle ønske at verden var
like enkel som representanten Moxnes fremstiller den som. Men dessverre, slagord
som «Nei til krig», «Nei til atomvåpen», «Norge ut av NATO», «Åpne
grenser», «Fjern all sult» og «Globalt fellesskap under en himmel
full av stjerner», betyr ikke at alle andre ønsker det motsatte.
Det betyr at alle andre ikke tror at svarene på svært kompliserte
og sammensatte globale spørsmål lar seg løse gjennom enkle vedtak
i Norges nasjonalforsamling, uansett hvor elegant de fremsettes.
Komiteen viser i sine merknader
til at Tyrkias uttalte mål med militæroperasjonen som begynte i
januar i år, var å sikre landets grenser og nøytralisere terrorister i
Afrin fra den syrisk-kurdiske YPG-militsen. Tyrkia ser på YPG som
en terrorgruppe, nært forbundet med den tyrkiske PKK og ISIL.
Videre merker komiteen seg at Tyrkia
hjemler operasjonen i folkerettens rett til selvforsvar, og at landet fremholder
at hensikten ikke er å okkupere Afrin permanent, men å bekjempe
terrorister. Tyrkia har fremdeles en militær tilstedeværelse i området.
I et slikt perspektiv er det avgjørende
at Tyrkia har tydelig definerte mål i en begrenset tidshorisont
for sin militæroffensiv. Tyrkia er også forpliktet til å følge krigens
regler. Dette har Norge gjort klart overfor tyrkiske myndigheter.
Så lenge Tyrkia er et alliert NATO-land,
er det naturlig at andre NATO-land er åpne for eksport av våpen, ammunisjon
og annet militært materiell til Tyrkia. Det er imidlertid et tveegget
sverd. USA har lenge vært Tyrkias hovedleverandør av våpen. USA
har imidlertid vært noe mindre villig til å selge avansert luftvern,
noe som har bidratt til at Tyrkia anskaffer avanserte våpen fra Russland.
Dette vil være en krevende situasjon over tid.
Som andre NATO-land gir Norge salgslisenser
på individuell basis. Salg av forsvarssystemer er ikke noe man i
det ene øyeblikket kan si ja til, for i neste øyeblikket si nei.
Man kan ikke skru av og på som en lysbryter. Leveranser av forsvarssystemer
strekker seg over flere år. Det gjelder selvsagt også for norskutviklede
og -produserte systemer. Et eksempel kan være Norges anskaffelse
av F-35. De første samtalene mellom Norge og USA om dem fant sted
like etter tusenårsskiftet, og de siste leveransene vil finne sted
i 2024 etter planen. I tillegg kommer leveranser av helt nødvendige
reservedeler, og vedlikehold og utdanning av piloter.
I dette perspektivet understreker
komiteen at dersom Norge skal ha en levedyktig forsvars- og sikkerhetsindustri,
krever dette at bedriftene har tydelige og forutsigbare vilkår og
rammer for eksport. Det er mulig at representanten Moxnes ikke ønsker
at vi har en forsvarsindustri. Det får være opp til partiet Rødt,
men det er en helt annen diskusjon.
Audun Lysbakken (SV) [17:41:55 ] : Å beskylde andre for å ha
et for enkelt syn på verden samme dag som man har nominert Donald
Trump til Nobels fredspris, synes jeg er litt spesielt.
Men til saken: Kurderne har vært en av de
viktigste allierte i kampen mot ISIL og har gjort en enorm innsats med
store oppofrelser for å bekjempe terrorismen i Syria. De har også,
i relativt stor grad, greid å opprettholde en form for stabilitet,
til og med utvikling, i de områdene av Syria som de har kontrollert.
Svaret fra Tyrkia har vært invasjon,
og fra Vesten har det vært stillhet i møte med den invasjonen. Det
er vanlig å si i denne salen at NATO er et verdifellesskap. Hvis det
verdifellesskapet innebærer at vi skal tie stille eller la være
å handle når overgrep eller feilaktig krigføring begås av allierte,
er ikke verdifellesskapet verdt særlig mye. En kan også spørre seg
hvor sterkt verdifellesskapet mellom Norge og Erdogans regjering
egentlig er.
Det er svært viktig at vi viser
vår vilje til å stå ved det kurdiske folket, også i en situasjon
hvor de har andre fiender enn ISIL. Det handler ikke om å sette
seg på noen moralsk høy hest. Det er et spørsmål om hvorvidt kurderne
er verdt vår støtte og solidaritet, og det mener vi at de er. Nettopp
fordi Tyrkia er et NATO-land, er det særlig viktig at vi reagerer.
Det er jo nettopp i møte med våre egne allierte at vi har større
mulighet til å påvirke og stå opp for noe enn vi har overfor andre
land.
Derfor har SV fremmet et forslag
i innstillingen, som vi selvfølgelig vil stå ved i dag, og som jeg
med dette tar opp. Vi kommer også til å stemme for de to løse forslagene
i saken. Jeg vil legge til at jeg oppfatter det siste av de to som
noe uklart formulert. Det ville jo ikke være lett å forvente at
syriske opprørsgrupper skal trekke seg ut av Syria, men jeg oppfatter
at intensjonen med dette forslaget er at de skal trekke seg ut av
Afrin og de kurdiskkontrollerte områdene. Med den forståelsen vil
SV stemme for forslaget.
Presidenten: Representanten
Audun Lysbakken har tatt opp det forslaget han refererte til.
Bjørnar Moxnes (R) [17:45:15 ] : Rødt foreslår at regjeringen
skal ta avstand fra Tyrkias folkerettsstridige invasjon av Syria
og gi nødhjelp til dem som flykter fra invasjonen. Det gjør vi av
mange årsaker. For det første gjør vi det for å støtte de menneskene
som rammes av Tyrkias invasjon. Den har i størst grad gått ut over
den kurdiske minoriteten. Men det handler også om Norges ansvar,
siden både vi og Tyrkia er med i samme militærallianse, og det handler
om Norges sikkerhetsinteresser – det at Norge trenger en verdensorden
der militært overlegne land ikke kan gå løs på mindre land, i tillegg til
at Tyrkias invasjon styrker terrorgruppen IS.
Tyrkia har en lang historie med
undertrykkelse av den kurdiske minoriteten i landet. Nå har de altså
invadert syrisk territorium for å føre krigen mot kurderne videre
i det landet. Det tyrkiske regimets uttalte mål med invasjonen er
å knuse det kurdiske styret i Nord-Syria, som er et av veldig få
politiske prosjekter i Syria som er både sekulært og demokratisk.
Det tyrkiske regimet har også fordømt FNs resolusjon om våpenhvile
i Syria og uttaler rett ut at Tyrkia har rett til å føre det de
kaller «jihad», altså hellig krig for islam, på syrisk territorium.
Så bemerker utenrikskomiteen i
innstillingen at utenriksministeren har sagt fra til tyrkiske myndigheter om
hva som er norske synspunkter på Tyrkias rolle i Syria. Da bør regjeringen
kunne være like tydelig overfor Norge, det norske folk og det norske
folks folkevalgte. Hvis regjeringen ikke klart tar avstand fra Tyrkias
invasjon av Syria, ser det mest av alt ut som om Norge gir en slags
stilltiende aksept til at en NATO-alliert invaderer et annet land
for å drive det som de selv kaller hellig krig, i strid med folkeretten.
NATO-landet Frankrike har uttalt
at den tyrkiske invasjonen er i strid med internasjonal lov. Som
en liten stat er Norge tjent med et internasjonalt system basert på
folkeretten, der militært sterke stater ikke kan ta seg til rette
overfor militært svakere stater. Derfor er det etter vårt syn skadelig
for Norges interesser om regjeringen vår ikke tar tydelig avstand
fra en folkerettsstridig invasjon av et annet land. Dessuten er
det altså slik at for hver angrepskrig som startes av et NATO-land,
øker risikoen for at også andre NATO-land kan bli angrepet av dem
som NATO-land invaderer.
Både øyevitner og lokale organisasjoner
forteller at den tyrkiske invasjonen har medført drap på sivile,
bortføringer, betydelig ødeleggelse av sivil infrastruktur og også
masseflukt. Derfor foreslår Rødt at regjeringen tar initiativ til
å hjelpe dem som er drevet på flukt, med humanitær bistand, så de
kan bli værende i sine nærområder og ikke trenger å legge ut på
en livsfarlig flukt mot Europa. Det burde jo partier som sier de
vil hjelpe folk der de bor og der de er, støtte fullt og helt her
i Stortinget.
Rødt vil stemme for SVs forslag
om stans i salg av norsk militært materiell til Tyrkia så lenge
de okkuperer deler av Syria. I tillegg står vi fast ved våre egne
opprinnelige forslag om at de tyrkiskstøttede islamistmilitsene må
trekkes ut, og at regjeringen gir nødhjelp til flyktningene fra
Afrin-området så de kan få hjelp i sine nærområder og vende hjem
igjen når Tyrkia og deres allierte islamistmilitser trekker seg
ut av området.
Jeg tar med det opp Rødts forslag.
Presidenten: Representanten
Bjørnar Moxnes har tatt opp de forslagene han refererte til.
Michael Tetzschner (H) [17:50:27 ] : Jeg hadde tenkt å la saksordførerens
utmerkede fremstilling av en stort sett samlet komitéinnstilling
også være min innstilling i saken, men det er et par innlegg som
fortjener litt mer oppmerksomhet.
Det er for det første representanten
Moxnes, som i sitt foregående innlegg – og også i en tidligere debatt
– har påtatt seg å belære Stortinget om folkeretten. Det kan godt
være bruddstykker i det som er sagt, som man kan nikke gjenkjennende
til, f.eks. at store land ikke kan ta seg til rette overfor små
land, men applisert på de konkrete dilemmaene man står overfor i
Tyrkia, har ikke det vært særlig veiledende. Det jeg tenkte jeg
skulle gjøre Stortingets plenum oppmerksom på, er at vi står overfor en
representant som i sin politiske praksis har uttrykt støtte til
Russlands folkerettslige okkupasjon og senere anneksjon av Krim
– for det uttalte det partiet han stadig henviser til som enmannsgruppe.
Det er jo flott, det, jeg kan dessverre ikke komme i tanker om noen
annen enn herr Moxnes, men det må jo være behagelig å ha et enmannsparti
– han behøver ikke konferere med noen. Imidlertid er det et kollektivt
organ innenfor Rødt som heter sentralstyret – eller sentralkomiteen
er vel kanskje riktigere i de kretser – som har uttalt seg om at
det nåværende styret i Ukraina ikke kom legitimt til makten. Man uttrykte
støtte til forgjengeren Janukovitsj, som ble innsatt av Putin, og
man sier at forandringen, med utgangspunkt i det som skjedde på
Majdan-plassen, var et kupp inspirert av Vesten. Så mye for den
folkerettslige forståelsen til representanten fra Rødt.
Jeg synes også det er ganske betegnende,
og dessuten litt bekymringsfullt, at han i tillegg til dette ser
ut til å ha blitt SVs åndelige fører i en del spørsmål her, ved
at representanten Lysbakken stadig må slutte seg til disse resonnementene
fra en så vidt anløpen representant som det vi har sett her.
Når det gjelder innstillingen,
kan jeg i hvert fall, i motsetning til i den foregående saken, si
at komiteen uttrykker seg gjennom et overveldende klart og samlet flertall.
Det er enighet om at den eksporten av våpen som finner sted, er
innenfor de norske prinsippene. Den iakttar ATT-regelverket, som
er utviklet i FN, og den er også godt innenfor EUs utviklede policy
på området. Det betyr ikke at man skal slippe disse problemstillingene
og si at alt er i orden. Vi har også den årlige meldingen, Meld.
St. nr. 5, som gir en fullstendig oversikt over hva som eksporteres,
på hvilke premisser, og til hvem.
Det er også slik, hvis man først
er inne på folkerettslige resonnementer, at det er akseptert å ha
et selvforsvar når naboområdene brukes som utskytningsramper og
operasjonsområder som truer integriteten i en anerkjent stat. Det
gjelder også disse militsene som opererer. YPG-militsen er nevnt,
ISIL er nevnt, og PKK – som er på vestlige terrorlister.
Ut fra en samlet vurdering, og
selvfølgelig under forutsetning av at våre utenriksmyndigheter følger
situasjonen, tar stilling til den enkelte utførselslisens og holder
seg orientert, kan Stortinget gi sin fortsatte støtte til den politikken
Stortinget har forutsatt at regjeringen skal følge. Derfor er det
helt rimelig og riktig at man nedstemmer dette forslaget.
Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide [17:55:47 ] : Innstillinga
fra komiteen viser at det er bred enighet om hovedtrekkene i norsk
Syria-politikk, og det er jeg glad for.
Syria-konflikten er inne i sitt
åttende år, og mange aktører og ulike interesser kompliserer arbeidet
med å finne en løsning på konflikten, som har skapt enorme menneskelige
lidelser og store utfordringer i nabolandene. 13 millioner mennesker
har behov for humanitær hjelp, 5 millioner av dem er barn. 5,5 millioner
syrere har flyktet fra landet, og over 6 millioner er på flukt i
Syria.
Når det gjelder representantforslaget
som er til behandling i dag, har jeg i brev til komiteen utredet
norsk syn på de ulike spørsmålene som tas opp. Representantforslaget
har tre elementer, og jeg vil kort gå igjennom hvert av de tre.
Først Tyrkias forhold til Syria.
Tyrkia grenser til Syria og opplever konflikten både rent sikkerhetsmessig
og som mottaker av 3,5 millioner syriske flyktninger. Tyrkia bærer
et stort ansvar, noe jeg har kommunisert både i denne sal og utad
i flere omganger.
Tyrkiske myndigheter har forsikret
om at Tyrkia ikke har til hensikt å okkupere Afrin permanent, men det
er heller ikke offentliggjort noen tidsplan for tilbaketrekking
av de militære styrkene. Regjeringa har gjentatte ganger oppfordret
alle parter i Syria-konflikten til tilbakeholdenhet og til å avstå
fra handlinger som kan vanskeliggjøre politiske løsninger i Syria
og kampen mot ISIL. Vi har gjentatte ganger også understreket viktigheten
av at Tyrkia ikke går lenger enn det som er nødvendig og proporsjonalt
for å hindre og imøtegå angrep inn på tyrkisk territorium.
Vi følger Syria-krisen svært nøye,
og den økte internasjonaliseringen av konflikten har bidratt til
å gjøre arbeidet med en fredsløsning enda vanskeligere. Vi følger også
spørsmålet knyttet til Tyrkias rolle nært, og jeg har selv tatt
opp Tyrkias rolle i Afrin med min kollega Cavusoglu nå for ikke
lenge siden.
Regjeringa kommer til å fortsette
å ta opp og diskutere disse sakene.
Så til det andre: Norges humanitære
bidrag til Syria og nabolandene. I den forrige debatten redegjorde
jeg for våre forpliktelser på 10 mrd. kr til Syria og nabolandene
over fire år, et løfte vi er godt på vei til å innfri – og vi er
helt i rute. Det vil si at vi i år bevilger minst 2,25 mrd. kr til
humanitær bistand til Syria og nabolandene. Det gjør at Norge er
femte største giverland.
Men den humanitære bistanden gis
også i tråd med de humanitære prinsippene om humanitet, upartiskhet,
uavhengighet og nøytralitet. Våre partnere skal søke å nå dem som
er nødlidende, og som til enhver tid har størst behov. Den humanitære
bistanden blir derfor ikke spesielt øremerket særskilte områder.
Som jeg var inne på i den forrige debatten, har vi selvsagt heller
ingen begrensninger på hvem som skal motta denne humanitærhjelpen
– uansett om man er i et opprørskontrollert eller et regjeringskontrollert
område, har man akkurat like stort behov for og krav på humanitær
hjelp, og vi skiller ikke.
Nå har FN og FNs samarbeidspartnere
trappet opp den humanitære responsen i forbindelse med Afrin til områder
med internt fordrevne. Syrisk og tyrkisk Røde Halvmåne og andre
tyrkiske, syriske og internasjonale NGO-er deltar med nødhjelp.
FN har koordinert flere nødhjelpsleveranser fra Gaziantep og inn
i Afrin og nærliggende områder.
Syria har hovedansvaret for den
alvorlige humanitære situasjonen i landet. Manglende syrisk engasjement
i den FN-ledede fredsprosessen for å finne politiske løsninger på
konflikten gjør det vanskelig å sikre stabilitet i Syria og i regionen.
Til slutt og for det tredje: Eksport
av forsvarsmateriell. Alle søknader om eksport av forsvarsmateriell
til Tyrkia er gjenstand for en grundig vurdering basert på Utenriksdepartementets
retningslinjer. Vurderingen retter seg mot en rekke innenriks- og
utenrikspolitiske spørsmål, og Stortingets 1959-vedtak, med de tilføyelser som
er kommet etterpå, er det grunnleggende. På generelt grunnlag understrekes
det at regelverket gir hjemmel for å avslå eller holde tilbake eksport
av forsvarsmateriell dersom eksport anses å være uforenlig med gjeldende
retningslinjer, inkludert om det fastslås fra autoritativt hold
at et land bryter humanitærretten.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Bjørnar Moxnes (R) [18:00:50 ] : Takk for redegjørelsen fra
utenriksministeren. YPG har samarbeidet med koalisjonen som har
bekjempet IS. De har vist seg å være trolig de mest effektive bakkestyrkene
for å drive IS ut av territorier som de tidligere har kontrollert,
og har i grunnen vært helt avgjørende for å bekjempe denne terrororganisasjonen
på bakken i Syria. Så blir det her i salen fra andre representanter
framstilt som om YPG er en slags terrororganisasjon i seg selv.
Er det slik at regjeringens syn er at YPG er en terrorgruppe, eller anses
de som en del av koalisjonen i kampen mot IS?
Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide [18:01:47 ] : For å
gi litt kontekst til svaret: En av de bekymringene vi hadde knyttet
til Tyrkias operasjoner i Afrin, var at kampen mot ISIL begynte
å gå saktere mange steder, fordi man fra YPG og andre rettet oppmerksomheten
andre steder. Ferske rapporter vi har nå, tyder på at de operasjonene
er i gang igjen, og det er viktig for å hindre ISILs fotfeste i
de lommene som nå var aktuelle. PKK og YPG er, som representanten
er godt kjent med, ikke på FNs terrorlister, og det har vært viktig
i diskusjonen om at vi nå fører kampen mot ISIL i fellesskap, at
SDF-styrkene og de som fører kampen mot ISIL, har vært og er en
viktig alliert i kampen.
Bjørnar Moxnes (R) [18:02:42 ] : Takk for tydelig og godt svar
på det spørsmålet. Når det gjelder nødhjelp, er det, etter hva vi
vet, sånn at de aller fleste som flykter fra Afrin-området, befinner
seg i det som heter Shahba-området, og der deltar ikke Norge med
nødhjelp per dags dato. Er det riktig at det er slik det forholder
seg, og har Norge planer om også å yte nødhjelp i denne delen av
regionen, hvor de fleste flyktningene fra Afrin oppholder seg?
Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide [18:03:24 ] : Som jeg
var inne på i mitt svar, er vi varsomme med å øremerke den humanitære
hjelpen til bestemte områder av Syria. Grunnen til det er veldig enkel.
Det er behovene som styrer, og vi bruker FN og partnere. Det er,
som vi var inne på i den forrige debatten vi hadde her, ofte veldig
vanskelig med tilgang, også humanitær tilgang, i Syria. Vi er veldig
opptatt av at vår humanitære hjelp heller ikke skal politiseres,
i den forstand at den bare gis i bestemte områder – eller gis mer
i bestemte områder – rett og slett fordi behovene er så enorme at
vi er avhengige av å kunne bruke våre partnere på bakken på en god
måte der det er tilgang til å få ut nødhjelp. Det at vi er en så
stor giver, er noe som er viktig for både FN-systemet, Røde Halvmåne/Røde Kors
og andre som har den tilgangen – at vi er en stor og stabil giver,
som også har muligheten til, som vi også i noen sammenhenger har
gjort, å øke hjelpen utover det, rett og slett fordi vi ser behovet
for det.
Bjørnar Moxnes (R) [18:04:27 ] : Til slutt om proporsjonalitet.
Afrin ble i lengre tid utsatt for bombing over grensen fra Tyrkia,
men det kom altså ikke noe svar med motaksjoner inn i Tyrkia av
den grunn. Så har det med invasjonen bl.a. blitt en stor flyktningstrøm,
det har vært rettet angrep mot viktige historiske kulturminner,
og folk har måttet forlate sine hjem. Jeg lurer på om regjeringen
og utenriksministeren har noen vurdering av proporsjonaliteten i
de angrepene som følger med den tyrkiske invasjonen i Syria. Kan
regjeringen utdype sitt syn på det?
Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide [18:05:18 ] : Som jeg
har nevnt både i svaret til komiteen og nå i debatten, er regjeringa
opptatt av – og har vært og kommer til å være opptatt av – at man
både i denne saken og i andre tilsvarende saker har forpliktelser
til å opptre innenfor det som er nødvendig og proporsjonalt for
å ivareta sine sikkerhetsinteresser. Vi har fra norsk side ikke
gjort egne utredninger av proporsjonaliteten, men vi har hatt den
samme responsen og reaksjonen som store deler av det internasjonale
samfunnet har hatt. Vi har også tatt dette opp med tyrkiske myndigheter
i flere omganger for å forsikre oss om at dette ikke blir en permanent
tilstedeværelse, som, slik jeg var inne på, kompliserer konflikten
ytterligere, og også selvsagt for å mane til tilbakeholdenhet, som
FN også har gjort, og som vi har sluttet oss til.
Presidenten: Replikkordskiftet
er dermed omme.
Flere har ikke bedt om ordet til
sak nr. 9.