Tom-Christer Nilsen (H) [16:46:27](ordfører for saken): Vi har til behandling flere forslag i denne saken for å stoppe gjennomføringen av fartsområdeutvalgets anbefaling om å tillate ferger som seiler mellom havner i Norge og utenfor Norden, å kunne være registrert i NIS.

Etter en grundig behandling, som inkluderer flere spørsmål og oppfølgingsspørsmål til statsråden, har flertallet i komiteen valgt å ikke støtte noen av forslagene. Et annet flertall har valgt å støtte en merknad om oppdatering av informasjonen som lå til grunn for fartsområdeutvalgets anbefaling. Jeg regner med at denne vil få sin oppfølging i RNB-prosessen, uten at jeg vil forskuttere den.

Jeg vil takke for arbeidet i komiteen og gi honnør til statsråden og departementet for gode og raske svar på til dels omfattende spørsmål. Dette er et tema som vekker debatt. Det har derfor vært viktig å få raske og korrekte svar på de spørsmålene som er blitt stilt.

Da min oldefar seilte som sjømann for et Bergens-rederi i tankfart over Atlanterhavet, var norske lønninger lave og forholdene tøffe. Norske sjøfolk var konkurransedyktige fordi de var dyktige, og lønnsnivået var som for sjøfolk fra andre land. Det var et tøft liv på slutten av 1930-tallet, og da min oldefar etter hvert kom til å seile konvoi med oljetankere under den andre verdenskrigen, gikk det til slutt galt, og han ligger i dag begravet i Galveston i Texas. Der døde han av utmattelse etter en tøff tur over et krigsfylt hav.

Den gang da var norske sjøfolk landets største kilde til utenlandsk valuta. Så har samfunnet endret seg. Siden 1980-tallet har politikken også blitt en politikk for å berge en flåte under norsk flagg, og for å sikre den sterke, norske maritime klyngen. Finnes det så en magisk tryllestav, som kan sikre både norske sjøfolks konkurransedyktighet og deres lønnsforhold? Så enkelt er det dessverre ikke. Nettolønnsordningen har sammen med en rekke andre tiltak de siste årene, bl.a. etter fartsområdeutvalgets anbefalinger, bidratt til en bedring.

I dag vil noen hevde at vi setter jobbene til 700 sjøfolk i fare. Men jeg vil hevde at ikke å gjøre de tingene som her beskrives, kan sette 2 300 norske jobber i fare for utflagging. Spesielt vil Sørlandet rammes hardt dersom Color Line skulle flagge ut. Mot dette vil en hevde at forholdene i NOR er blitt så bra at det ikke lenger er noen fare for utflagging – dette på grunn av valutakursen og regjeringens gode maritime politikk de siste årene, bl.a. gjennom lovfesting av bedring av nettolønnsordningen. Det er riktig at valutakursen er annerledes, men med varslet renteoppgang og økt oljepris har iallfall to av faktorene som normalt skyver opp valutakursen, allerede begynt å røre på seg.

Regjeringen har lyktes i å snu den utviklingen som var under den rød-grønne regjeringen. Antallet skip i NIS har økt, hjemflaggingen har økt, nettolønnsordningen er blitt lovfestet, og beløpet er økt. Dette er tiltak den rød-grønne regjeringen ikke ville gjøre noe med, men som nå er gjort, og vi ser at det virker. Det viser seg også ved at beløpet som de aktuelle sjøfolkene i denne aktuelle saken subsidieres med pr. år, er økt fra rundt 59 mill. kr den gangen fartsområdeutvalget behandlet det, til over 100 mill. kr siden. Dette hevder også konkurrentene til det aktuelle selskapet. Men ingen fergeselskaper har flagget tilbake til NOR. Det har formodningen mot seg at de ikke ville gjøre det dersom det var lønnsomt. Det er også en grunn til at Hurtigruten dessverre flagger ut et skip for deler av året. Det ville være merkelig om de gjorde det for å tape penger, selv om jeg synes lite om det.

Slik sett er det tydelig at de som fører denne argumentasjonen, selv ikke tør å satse på at det de sier, er rett. Samtidig er det slik at en ytterligere bedring av rammevilkårene, slik f.eks. en utvidelse av fartsområdet vil innebære, øker sannsynligheten for hjemflagging og minsker sannsynligheten for utflagging.

Vi støtter innstillingen, slik den foreligger i saken. For å bli litt teknisk her på slutten: Det var ikke enstemmig i komiteen å la saken bli vedlagt protokollen, men Høyre vil støtte det når det kommer til avstemning i dag.

Terje Aasland (A) [16:50:19]: I dag er en trist dag for norske sjøfolk. Regjeringen har til hensikt å gjennomføre en forskriftsendring, en forskriftsendring et knapt mindretall i Stortinget – jeg vil egentlig tro det ville vært et flertall i Stortinget, hvis man tenkte med hjertet og hodet – ikke ønsker at regjeringen skal gjennomføre.

Det er trist at man legger opp til en endring som gjør at 700 norske sjøfolk kan bli satt i land, samtidig som man gjennom ordninger, også betalt av skattebetalerne, inviterer utenlandske arbeidstakere om bord. Det er trist. Det er spesielt trist så lenge sjøfolkene om bord i Color Line har hatt et inntrykk av at stortingsflertallet i lengre tid har ønsket at den endringen som regjeringen vil gjennomføre, faktisk ikke skal bli gjennomført. Da er det noen i denne salen som må tenke seg grundig om.

Fremskrittspartiets tidligere uttalelser når det gjelder denne saken, har uten tvil støttet opp under norske sjøfolk. Den forskriftsendringen som regjeringen vil gjennomføre, skulle Fremskrittspartiet stoppe. Det var ingen tvil: Fremskrittspartiet var sjøfolkenes parti. Det var Høyre som var redernes parti, uttalte Morten Ørsal Johansen 11. april til Klassekampen. I dag må det være vondt å stemme mot sjøfolkene og for rederne, for eliten. Det er trist at mye av politikken, utspill og retorikk, baseres på uærlighet og uredelighet, som Dagsavisen på en glimrende måte skriver i dagens leder.

Da problemstillingen dukket opp, iallfall i senere tid, sendte vi en invitasjon til samtlige partier på Stortinget: Kunne vi ikke sette oss ned og gå gjennom det forholdet som nå lå til grunn, og se på om det var muligheter for å finne felles enighet, uten at vi trakk de lange politiske linjene i det? Det var egentlig et ønske om det fra komiteens side, men regjeringen hadde sagt nei. Fremskrittspartiet hadde tommelen opp – de skulle stå på for sjøfolkene. Men underveis har de vendt tommelen ned. Det er trist at vi opplever slike prosesser i Stortinget – ikke minst at man bruker sin egen representant i denne salen som utgangspunkt for å gi falsk trygghet til mennesker som trenger trygghet. Det er det vi har vært vitne til i denne saken.

Vi har ikke konkludert endelig, men vi har sagt at man fortjener en ny runde, med et oppdatert kunnskapsgrunnlag, før man tar en beslutning som har såpass vidtrekkende konsekvenser for så mange. Det er ikke sikkert at det bare er de 700 sjøfolkene om bord i Color Lines ferger til Kiel som blir satt i land. Det kan også startes en spiral, der det er de rederiene som underbyr lønn, og som konkurrerer med de dårligste vilkårene, som vinner fram i konkurransen. Det kan være Høyre–Fremskrittsparti–Venstre-regjeringen som setter i gang det kappløpet. Forstå det den som vil.

Så hører jeg at næringsministeren flere ganger har sagt at han har gått gjennom grunnlaget gang på gang, og finner ingen endringer for det. Han skyver 2 500 arbeidstakere foran seg. Hvorfor ikke på en redelig måte gå gjennom det vi faktisk har foreslått, og ta det som utgangspunkt for den saken vi har til behandling i Stortinget? Det er for meg en gåte. Det er uforståelig, og det er nesten historisk, tror jeg, at en regjering velger å gjennomføre en såpass vidtrekkende endring, uten at man har oppdatert kunnskap, og uten å ta hensyn til at de forutsetningene som ligger til grunn, stammer fra 2014.

Regjeringen har styrket nettolønnsordningen, med et enstemmig storting til hjelp. Venstre er vel de som har vært mest imot nettolønnsordningen. Men det er altså i Stortinget en bred tilslutning til en forsterket nettolønnsordning, som regjeringen har gjennomført. Det er en vesentlig forbedring fra 2014 fram til i dag. Så har valutakursen også bedret seg. Konkurranseforholdene er forbedret. Det burde være grunnlag nok for å vurdere saken på nytt.

I tillegg burde vi få en sak på nytt om å få vurdert hvordan dette eventuelt starter et kappløp blant de ulike rederiene om å underby på lønn når det gjelder konkurransen. Det er ikke slik en stolt sjøfartsnasjon skal gå fram – å vise sjøfolkene ryggen når de først og fremst trenger å bli sett i øynene og tatt hensyn til i en svært krevende situasjon.

Det er helt forunderlig at flertallet ikke ønsker denne oppdateringen. Det er helt underlig at man ikke ønsker å vurdere faktagrunnlaget samt habiliteten til dem som utarbeidet deler av grunnlaget for det regjeringsutnevnte fartsområdeutvalget.

Det er helt underlig at man ikke ønsker å få gjennomgått nåværende rammebetingelser for utenriksferger med ruter til havner utenfor Norden, som står registrert i NOR.

Det er helt uforståelig at stortingsflertallet ikke ønsker at en skal legge fram en oversikt over regjeringens vurderinger av hvilke rammevilkår som gjelder for rutegående skip til utlandet med passasjerfrakt i henholdsvis NIS, NOR og DIS og andre internasjonale registre.

Det er helt uforståelig at tiltak som eventuelt kan bedre og sikre konkurransegrunnlaget for utenriksferger med ruter til havner utenfor Norden innenfor rammen av NOR, blir nedstemt i Stortinget. Forstå det den som kan.

Det er også helt uforståelig at man i Stortinget ikke ønsker å få utredet konsekvensene for nordiske arbeidstakere i den nordiske passasjerfarten, dersom man foretar en utvidelse av fartsområdet for utenriksferger i Norsk Internasjonalt Skipsregister.

Jeg ble overrasket da jeg deltok i Politisk kvarter i dag morges, da jeg hørte representanten Morten Ørsal Johansen fra Fremskrittspartiet si at de ikke ville stemme for Arbeiderpartiets forslag fordi vi tok hensyn til nordiske arbeidstakere, og ikke til de norske sjøfolkene. Det var slik det ble framstilt i Politisk kvarter. Arbeiderpartiet fremmet forslaget etter at vi i utgangspunktet hadde prøvd å få til en felles enighet i Stortinget om å gå en runde til og se på konsekvensene og nødvendigheten av å gjøre denne forskriftsendringen, og så blir vi altså vitne til dette. Jeg synes det er beklagelig at ikke Fremskrittspartiets representant, Morten Ørsal Johansen, står opp for de lovnader han har gitt sjøfolkene, og som han til de grader har gitt uttrykk for i media i det siste. Det er også synd at Fremskrittspartiets nestleder, som nettopp var i salen, og som hadde massiv støtte for det etter Fremskrittspartiets landsmøte, ikke i større grad nå ser sjøfolkene i øynene og sier: Vi skal støtte dere.

Det er en måte å gjøre det på, og det er å stemme for dette forslaget og få det vedtatt i kveld. Det er den eneste muligheten for å skape trygghet. De som ønsker å stå opp for sjøfolkene, har jo nå en historisk mulighet til nettopp å gjøre det, å skape den lille, siste tryggheten for at ikke norske myndigheter gjennom en forskriftsendring skal starte et kappløp mot bunnen, hvor det er de rederiene som konkurrer med de dårligste lønns- og arbeidsvilkårene, som vinner fram. Det kommer jo ikke til å slutte med de 700 sjøfolkene som fartsområdeutvalget analyserte i 2014. Dette er jo starten på en konkurranse og en utvikling som vi ikke ønsker. Trygghet for folk, trygghet for sjøfolk og trygghet for arbeidsfolk burde være et mantra som Stortinget slo ring om. Jeg synes det er synd at man ikke gjør det i dag.

Jeg mener at det som blir tatt fram i dag, bl.a. i Dagsavisens lederartikkel, om den uredeligheten som ligger til grunn for det spillet som Fremskrittspartiet har vært en del av, er det ikke mye ære igjen av. De er verken sjøfolkenes eller arbeidsfolkenes parti. De er elitens og redernes parti.

Jeg gleder meg til den videre debatten, til å høre på begrunnelsen for hvorfor de ikke stemmer for noe som de i lang tid har sagt at de skal stemme for, nettopp for å sikre hverdagen til så mange mennesker i Norge.

Jeg tar opp mindretallets forslag.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [17:00:08]: Saken vi diskuterer i dag, har minnet meg på hvor spennende det er å være politiker, men også at dagene på dette huset kan være krevende og uforutsigbare. Saken har vært preget av mye følelser, engasjement og politisk tautrekking i mange uker, og nå har vi kommet dit vi er i dag.

Den norske maritime næringsklyngen sysselsetter ca. 110 000 mennesker. Norske sjøfolk er forklaringen på den maritime suksessen som Norge har, og har hatt. Norsk maritim kompetanse er viktig på sokkelen, og vi er opptatt av at vi også i framtida skal ha norske sjøfolk både i egne farvann og i utenriksfart. I så henseende er det viktig at en fører en politikk som nettopp ivaretar og opprettholder denne målsettingen.

La meg slå én ting ettertrykkelig fast: Fremskrittspartiet er, har alltid vært og vil alltid være sjøfolkenes parti. Det har vi vært siden partiet ble stiftet på massemøtet på Saga kino i april 1973, og engasjementet har i så henseende ikke gått ned. Senest på vårt landsmøte for noen uker siden sluttet en nesten enstemmig forsamling seg til uttalelsen om å støtte opp om norske sjøfolk. I denne uttalelsen kom det bl.a. fram at norske sjøfolk også i framtida skal være trygge på at Fremskrittspartiet ikke bare er partiet for sjøfolk flest, men for alle sjøfolk. I tillegg sluttet landsmøtet seg til at vi ønsker en konkurransedyktig refusjonsordning i framtida, som skal gjelde alle segmenter av norske sjøfolk. På denne måten sikrer vi norske sjøfolk for framtida, noe hele den norske maritime næringen er helt avhengig av.

Men dette er bare flotte ord hvis det ikke blir omsatt i handling. For hva har vi gjort for den norske sjømann? Jo, etter at vi tok over etter Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV i 2013, skjønte vi at vi hadde litt av en jobb å gjøre for norske sjøfolk. Dette la grunnlaget for regjeringens maritime strategi, som ble lagt fram i 2015. Dette dokumentet markerte litt av et skifte i norsk maritim politikk, og så langt anslås det at omtrent 38 skip har flagget hjem igjen etter at strategien ble lagt fram.

Norsk maritim klynge har stor betydning for om Fremskrittspartiet sitter i regjering eller ikke. Nettopp fordi vi styrer dette landet, er tilskuddsordningen for sysselsetting av sjøfolk styrket. For 2018 er det for øvrig bevilget over 2 mrd. kr til ordningen, og på vår vakt er også denne tilskuddsordningen lovfestet og utvidet til å gjelde spesialiserte segmenter innen deep sea-virksomheten.

Vi har også satset på den maritime utdanningen, og vi har styrket Eksportkreditt Norge og GIEK gjennom justeringer i eksportfinansieringstilbudet. Vi har også gjort det enklere for norske verft å oppnå byggelån. Det er helt avgjørende for norske arbeidsplasser og norsk kompetanse. I tillegg har Stortinget vedtatt å utrede norske lønns- og arbeidsvilkår på norsk sokkel, og dette vil vi følge svært nøye.

Den siste tida, og ikke minst for noen få minutter siden, har vi sett at Arbeiderpartiet har vært veldig høye og mørke i denne saken. De har vært særlig nådeløse i sine omtaler av Fremskrittspartiet og undertegnede og vår troverdighet knyttet til sjøfolkene. Men jeg finner det ærlig talt litt vanskelig å hisse meg nevneverdig opp over denne kritikken, for undertegnede har hukommelse litt ut over 14 dager. For meg er historie viktig – en kan faktisk lære litt av den. Da blir spørsmålet: Når ble Arbeiderpartiet egentlig så veldig opptatt av sjøfolkene? Og da mener jeg i praksis, ikke bare på papiret.

De har sagt at de vil lovfeste nettolønnsordningen og i tillegg heve taket. Det har de sagt lenge. Likevel hadde Arbeiderpartiet åtte år på seg i regjering, mellom 2005 og 2013, til å gjøre noe med begge sakene. Og hva skjedde? Absolutt ingenting. Jo, forresten: Det de imidlertid fikk til i løpet av alle disse årene, var å gjøre det verre for norsk sjøfart. I 2006 ble det f.eks. gjort begrensninger i nettolønnsordningen i Norge, og fra 2008 ble den ytterligere svekket. Tilskuddsordningen til sysselsetting av sjøfolk gikk altså ned – ned, president.

I denne saken er det også viktig å ha god hukommelse, og jeg vil gjerne minne Arbeiderpartiet om at det var dem som var med på å opprette NIS-registeret i 1987, noe som innebar at 15 000 norske sjøfolk ble kastet på land i en håndvending og forsvant fra landet. En kan derfor med fordel gå litt stillere i dørene i så henseende.

Så er det flere som lurer på hvorfor Fremskrittspartiet går imot Arbeiderpartiets forslag i dag. I utgangspunktet var dette et forslag som kunne ha vært interessant for Fremskrittspartiet, men det har skjedd en del ting siden Arbeiderpartiet la fram forslaget sitt den 23. mars i år. Representantforslaget til Arbeiderpartiet har vi ikke villet gå inn i nå, fordi det er en del av forutsetningene som har endret seg. Det har kommet nye og interessante opplysninger knyttet til saken, som er viktige for grunnlaget til hele saken. Det ønsker vi å se nærmere på. Dette tenker vi da er en fordel å ta inn i behandlingen av revidert nasjonalbudsjett, siden dette hører til nettopp i nasjonalbudsjettet, ikke minst i forbindelse med den saken vi har i dag.

Så nei: Det er ikke bare én måte å støtte norske sjøfolk på, å stemme for Arbeiderpartiets forslag. Det er å ta det opp der det hører hjemme, nemlig i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett og få en avgjørelse der, noe som jeg er helt sikker på blir gjort.

Bare fordi vi går imot Arbeiderpartiets forslag denne gangen, betyr det som sagt ikke at vi er ferdige med saken fra vår side. Vi skal gjøre det vi kan for sjøfolkene, men det skal gjøres på den beste og den riktige måten. Vi må ta på alvor alle påstander om feil i prosesser som vi får, slik at Stortinget kan fatte sine vedtak basert på fakta og redelighet. Det fortjener den norske sjømann, norske rederier og det norske folk.

Til slutt: Fremskrittspartiet støtter forslaget om å vedlegge saken protokollen.

Geir Pollestad (Sp) [17:07:19] (leiar for komiteen): La meg starta med å seia at sjølvsagt ynskjer Senterpartiet òg at Color Line, eit selskap som gjer ein viktig jobb, skal fortsetja som eit norsk reiarlag.

Eg må seia at eg vert mest matt etter å ha høyrt førre innlegg. At ein greier å gjera ein diskusjon som handlar om arbeidet og framtida til 700 sjøfolk til ein diskusjon om kva som skjedde i 1987, er ganske ynkeleg, for denne saka handlar om me no skal opna for at Color Line får lov til å flagga om to skip til NIS og setja 700 norske sjøfolk på land, eller ikkje.

Eg meiner to ting er nærmast sjokkerande i denne saka. For det fyrste rolla som næringsministeren har teke som ein slags Captain Kid oppi det heile, der han berre blindt bringar vidare, utan nokon form for vurdering, tal frå Color Line som grunngjeving for sin konklusjon. Me spør: Er det norske registeret så mykje dårlegare enn det danske internasjonale registeret? Me får svar: Jo, han viste til fartsområdeutvalet, som fekk tal frå Color Line, tal frå 2012 og 2013. Talet frå 2013 er forresten likt talet for Color Line sitt underskot det same året. Me spør: Kva ligg til grunn for desse tala? Me får ikkje svar.

Eg lurar på: Korleis var konkurranseulempene i 2014, 2015, 2016 og 2017? Det må vera ganske interessant når me skal ta ei avgjerd i 2018. Men det verkar som om dette handlar meir om ideologi enn om eit ynske om å sikra norske sjøfolk.

Det neste som er sjokkerande i denne saka, er Framstegspartiet sin oppførsel. Me høyrde på Politisk kvarter i dag Morten Ørsal Johansen visa til alt som Framstegspartiet hadde vore med på. Men Framstegspartiet er ikkje eingong med på det vesle halmstrået av ein positiv merknad som ligg i innstillinga. Òg der har Framstegspartiet valt å stilla seg utanfor. I denne saka seglar ikkje Framstegspartiet berre under fordelsflagg eller falskt flagg, dei seglar under sjørøvarflagg. Det burda dei, av omsyn til dei 700 som kan verta ramma, slutta med å gjera raskast mogeleg.

Det er rett at det ligg ein positiv merknad i innstillinga. Då vert eg overraska når eg plutseleg høyrar at dette skal avklarast i revidert. Det er berre eitt av dei fire partia som står bak den fleirtalsmerknaden, som er med i forhandlingane om revidert budsjett. Det er ikkje framdrifta på revidert som skal bestemma dette, men det er når næringsministeren kan svara ut dei poenga som er tekne opp i den merknaden, f.eks. at inga høyring har vorte gjennomført etter at forslaget på vesentlege punkt vart endra, eller at det vert sådd tvil om dei som leverte materialet til grunnlaget, var habile eller ikkje. Det er når regjeringa har granska og kan gje Stortinget eit godt svar på det, at Stortinget er klar til å trekkja ein konklusjon. Det er ikkje framdrifta til forhandlingane i revidert som skal avgjera det.

Me forventar ein samla gjennomgang av føresetnadene som ligg til grunn for endringar av fartsområdeutvalet, og då vil me ikkje ha tala for 2012 og 2013, me vil ha tala for korleis dette ser ut i 2017, og korleis det har sett ut i åra før det. Dei er relevante når me skal fatta avgjerda vår i Stortinget.

Senterpartiet er veldig tydeleg på at denne saka handlar om eit vedtak – som for så vidt ligg på regjeringas bord – som no er bringa inn i stortingssalen. Det handlar ikkje om kva som skjedde i 1987 eller i 1990, det handlar om 700 norske sjøfolk og familiane deira, og det handlar om i kva grad statsråden og stortingsfleirtalet ynskjer ei avgjerd som er teken på bakgrunn av fakta, eller om ein ynskjer at ho vert teken på bakgrunn av ideologi.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [17:12:31]: Denne saka er konkret og avgrensa. Det handlar om ei enkel forskrift for utanriksferjer, fartsområdeforskrifta, og ho burde slik sett vere mogleg å handtere for Stortinget. Men for 700 menneske og familiane deira er det ved gjennomføring av dette fare for at arbeidsplassane ryk, og det kan berre vere starten på ei større omlegging, der det blir stadig færre norske sjøfolk på norske skip.

Det opposisjonen, veldig enkelt, ønskjer, er å løfte forskrifta til Stortinget, som Stortinget har all rett til å gjere når vi meiner at det er saklege, gode grunnar til det. Vår påpeiking er at denne fartsområdeforskrifta for utanriksferjer for det første byggjer på gamalt faktagrunnlag. Det er vesentleg endra. Ifølgje utredningsinstruksen må forskrifta, når det skjer vesentlege endringar, på ny høyring, ny forankring må til. Ei utviding frå 175 nautiske mil til 300 – det er lenger enn avstanden frå Oslo til København – ein kjem seg vel heilt sør i Sverige med ei slik utviding.

Det er uavklart faktagrunnlag på mange nivå, og ikkje minst indikasjonar på mogleg rolleblanding. Med det som grunnlag ønskjer opposisjonen å ha ei ny vurdering. Eg synest det er ganske vanvitig at det går an å vise ein slik arroganse frå regjeringa, og ikkje ønskje den oppmodinga frå opposisjonen velkomen – det er for meg heilt ubegripeleg. Og der har vi Framstegspartiet, som har sagt at dei er sjøfolkas parti. Så uthola det er i dag, så avslørt som Framstegspartiet er i dag – partiet som har forlate det dei kanskje ein gong starta som, og som no verkeleg har tatt plass blant eliten i norsk næringspolitikk. Her er det knallhard kamp for lakrispiper og Segway, men den langvarige kampen for norske sjøfolk taper ein. Og eg tvilar faktisk ikkje på representanten Ørsal Johansens engasjement for sjøfolk – hans personlege engasjement tvilar eg ikkje på eitt sekund – men så stor «impact» har han i eige parti at det berre held fram og held fram.

Noreg er eit havland. Vi er eit havfolk. Meir ein noko anna land i verda har vi levd av havet. Vi har den nest lengste kystlinja i heile verda, vi har vore eksponert mot havet i alle år. Dei første folka som etablerte seg i Noreg, kom på grunn av havet – dei kom til og med sjøvegen til Noreg og etablerte seg der ute. Det er det som har vore fortida vår, det er det som er samtida vår, og det er det som kjem til å vere framtida vår – med mindre ein gjer noko med grunnlaget for å kunne vere norsk, leve i Noreg og leve av havet. Det er det denne regjeringa no tøyser til, det er det grunnlaget som ein no øydelegg. Det er heilt uforståeleg at vi kan ha eit parti som Framstegspartiet, at dei med deira framheving av at dei er sjøfolkas parti, kan sitje her med heva hovud og sjå på.

Steinar Reiten (KrF) [17:16:56]: Da regjeringen Solberg i 2015 la fram sin maritime strategi, Maritime muligheter – blå vekst for grønn fremtid, ga Kristelig Folkeparti sin tilslutning til innholdet i strategidokumentet. En viktig årsak til det var at regjeringen imøtekom Kristelig Folkeparti på flere punkter, bl.a. når det gjaldt tiltak for å styrke det grønne skiftet i den maritime næringen og å styrke den maritime kompetansen.

I den maritime strategien viste regjeringen bl.a. til behovet for fornyelse av nærskipsfartsflåten, herunder potensialet for miljøforbedring som en del av flåtefornyelsen. Vi i Kristelig Folkeparti er glad for at regjeringen leverer på det punktet ved å gi støtte til vårt initiativ om å utrede en miljørettet toppfinansieringsordning for norske rederier i en annen sak på Stortingets dagsorden i dag.

Et annet sentralt element i utarbeidelsen av regjeringens maritime strategi var spørsmålet om hvordan fartsområdebegrensningene i Norsk Internasjonalt Skipsregister, NIS, og innretningen av refusjonsordningen for sjøfolk kunne bidra til å sikre et sterkt norsk maritimt kompetansemiljø også i framtiden. Anbefalingene fra det regjeringsoppnevnte Fartsområdeutvalget når det gjaldt disse spørsmålene, utgjorde et viktig fundament for konklusjonene i strategidokumentet Maritime muligheter – blå vekst for grønn fremtid. Her er det fra vår side grunn til å understreke at hensikten med å vurdere disse problemstillingene var å sikre norsk maritim kompetanse, ikke å spare penger på statsbudsjettet gjennom en reduksjon av antallet sjøfolk som til enhver tid er omfattet av refusjonsordningene.

I januar i fjor startet regjeringen en prosess med å gjennomføre den avgrensede oppmykningen i fartsområdebegrensningene for utenriksferjer som et flertall i Fartsområdeutvalget anbefalte i 2014. Det skjedde ved at en foreslått endring i fartsområdeforskriften for utenriksferjer ble sendt ut på høring. I februar i år varslet så Nærings- og fiskeridepartementet om en planlagt endring av fartsområdeforskriften for passasjerferjer i utenriksfart som vil gjøre det mulig å flagge om fartøy fra Norsk Ordinært Skipsregister, NOR, til NIS. Det er i tråd med anbefalingene fra Fartsområdeutvalget, men vi i Kristelig Folkeparti registrerer at de forutsetningene som Fartsområdeutvalget la til grunn for sine konklusjoner i 2014, er blitt vesentlig endret fram til i dag. Én ting er valutakursene, som har endret seg, men refusjonsordningen for rederi med NOR-registrerte fartøy er også betydelig styrket i årene etter 2014 – en vesentlig endring, bl.a. ved at taket for tilskudd er fjernet. Det kan dermed reises spørsmål om hvorvidt konkurranseulemper ved å ha fartøy registrert i NOR, som enkelte aktører påberopte seg i 2014, helt eller delvis er falt bort.

Dette er for oss i Kristelig Folkeparti et helt sentralt element i saken. Vi var i 2015 villige til å vurdere endringer i fartsområdeforskriften som ett av flere grep for å bedre konkurranseforholdene for norske rederi og dermed sikre norsk maritim kompetanse også i framtiden. Det var aldri – og er fremdeles ikke – noe poeng i seg selv for oss å gjennomføre endringer i regelverket for å redusere statens utgifter til refusjonsordningen for sjøfolk. Den er vi for, nettopp fordi en raus refusjonsordning er det viktigste virkemidlet vi har for å sikre at norske rederi kan ha norske ansatte om bord på konkurransedyktige vilkår, og for å sikre rekruttering til norske maritime arbeidsplasser.

Det er samtidig et faktum at Kristelig Folkeparti har inngått en budsjettavtale med regjeringen for inneværende budsjettår. I og med at en omflagging av utenriksferjer fra NOR til NIS ikke får de provenymessige konsekvensene for 2018 som ble lagt til grunn ved framleggelsen av statsbudsjettet i fjor høst, men antas å få det for kommende år ved eventuell omflagging, har vi valgt å ta opp spørsmålet om en endring av fartsområdeforskriften i forbindelse med behandlingen av revidert nasjonalbudsjett. Vi ønsker da å få en vurdering av nødvendigheten av de endringene sett i forhold til det som var situasjonen i 2014.

Kristelig Folkeparti kommer derfor ikke til å stemme for forslaget fra mindretallet i denne saken. Vi viser for øvrig til de merknadene i komitéinnstillingen som Kristelig Folkeparti står inne i.

Bjørnar Moxnes (R) [17:21:32]: Rødt er imot sosial dumping, til lands som til vanns. Derfor sier vi nei til at rederne i Color Line skal få flagge om til NIS-registeret og sette 700 norske sjøfolk på land.

Argumentene for å la Color Line flagge om har gått ut på dato. Regnestykkene bygger på dårlige tall for regnskapsåret 2013, mens økonomien i selskapet har bedret seg kraftig siden. Eierne av selskapet er ikke avhengig av innsparingen de ville fått av å erstatte norske sjøfolk med utenlandsk mannskap på lavere lønn for å drive selskapet videre.

Likevel legger næringsministeren til rette for at denne sosiale dumpingen til sjøs skal få skje. Vi får nesten si som Fremskrittspartiets Morten Ørsal Johansen sa det så godt: «Høyre er redernes parti». Men det Ørsal Johansen sa i neste setning, kan vi ikke akkurat skrive under på, da han sa at Fremskrittspartiet er sjøfolkenes parti. Han ville til og med ha et mytteri mot Høyre i regjeringen, og ikke bare det: «Vi er sjømennenes siste skanse», som Per Sandberg sa det på Fremskrittspartiets landsmøte. Men i dag stemmer Fremskrittspartiet for rederne. Snakk om å gå opp som en løve og ned som Høyres lydige skjødehund. Det var litt sus over Ørsal Johansens angrep på rederpartiet Høyre. Det var noe modig over det. Men i dag minner Ørsal Johansen mer om Ludvig i Flåklypa: «Det er fali’, det».

Det sjøfolkene trenger, er et parti de kan stole på – ikke et «Ludvig-parti». Hvis Ørsal Johansen har noe skamvett, så går han opp på talerstolen her i dag og beklager til de 700 sjøfolkene og deres familier at han har bløffet dem rett opp i ansiktet. Og om han mener at handling skal følge ord, stemmer han sammen med opposisjonen mot rederpartiet Høyre i denne saken ved voteringen senere i kveld.

Mange partier har vært opptatt av habilitetsspørsmål i denne saken, inkludert Fremskrittspartiet – altså habiliteten til den eksterne aktøren som har levert deler av grunnlagsmaterialet for fartsområdeutvalgets anbefalinger. Opposisjonen ber regjeringen ettergå disse spørsmålene og informere Stortinget om sine konklusjoner i habilitetsspørsmålet. Heller ikke dette støtter Fremskrittspartiet. Det er ikke rart at tilliten til politikerne synker når vi har folkevalgte som løper fra løfter de gir i media og landsmøtevedtak.

Heldigvis går flertallet inn for å etterlyse fakta og etterrettelighet, og Rødt er naturligvis enig i merknaden når det gjelder habilitetsspørsmålet. Det usikre er regjeringens oppfølging av flertallets merknad i praksis. For oss er det viktig å understreke følgende: Vi forventer en ny høringsrunde om forslaget til forskriftsendring. Vi forventer at alle fakta som saken bygger på, blir vurdert på nytt av nøytrale og kompetente aktører. Vi forventer også at regjeringen setter av nok tid til en forsvarlig behandling av saken, av hensyn til de 700 sjøfolkene i Color Line som fortjener en grundig behandling av saken.

Så må jeg si at denne saken setter Siv Jensens forsøk på å si at Fremskrittspartiet er arbeidsfolks parti, i et underlig lys. Den er heller ikke unik. I revidert budsjett rammer Fremskrittspartiet norske arbeidstakere ved å gi en konkurransefordel til utenlandske arbeidstakere, en skattesubsidiering av dem som reiser til Norge på kortvarig oppdrag for bemanningsbyråer, i en situasjon hvor 100 000 arbeidsvillige og arbeidsføre står uten jobb i Norge. Det er på toppen av en hodeløs økning i sukkeravgiften som gir jubelrop på andre siden av svenskegrensen, men som rammer norske arbeidsplasser og norsk næringsmiddelindustri, pluss at de støtter EØS-avtalens uregulerte flyt av arbeidskraft, som gir priskonkurranse på lønns- og arbeidsvilkår. Hvis dette er å stå på arbeidsfolks side, så er i så fall jeg dronningen av England.

Nå havner Color Line-saken i finanskomiteen. Rødt vil følge saken tett der. Vi har ikke gitt opp kampen for å bevare arbeidsplassene på Color Line, og vi vil – til forskjell fra Fremskrittspartiet – støtte sjøfolk, ikke bare i ord, men også i handling.

Bjørnar Moxnes (R) [17:26:51]: Det er ikke galt å være selskapshund.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [17:26:56]: La meg starte med konklusjonen i denne saken: Forslaget fra Arbeiderpartiet har ikke flertall. Det er heller ikke noen andre forslag som har flertall.

En flertallsmerknad har en del synspunkter på prosess. Jeg skal gå litt inn på noe av det senere. Merknader har jo en annen status enn forslag. Forslag er pålegg til regjeringen, merknader er politiske signaler. Men vi, og jeg som statsråd, leser selvfølgelig flertallsmerknadene. Vi er også en mindretallsregjering. Jeg kan ikke nå i detalj konkludere med hvordan vi skal følge det opp, men jeg har i hvert fall merket meg flertallets merknader.

Så litt om forhistorien til denne saken – regjeringen har i denne saken sagt det samme over flere år. Det er ikke fordi det har vært en enkel sak, det er ikke fordi det er enkle vurderinger. Dette handler om arbeidsplasser. Det handler om på den ene siden 700 ansatte som kanskje kan miste jobben, på den andre siden er det argumentert med at det er opp mot 2 300 eller 2 500 arbeidsplasser som kan bli borte.

Regjeringen har tatt denne diskusjonen. Det startet ikke som en diskusjon om Color Line, det startet som en diskusjon om rammevilkårene for hele den maritime næringen i Norge, men særlig om rammevilkårene for norske sjøfolk. Det var derfor Fartsområdeutvalget ble satt ned og leverte sin innstilling i 2014.

Representanten Knag Fylkesnes sa at dette kunne være starten på en større omlegging. Til det vil jeg si: Nei, det er det på ingen måte, for den store omleggingen kom i kjølvannet av Fartsområdeutvalget. Den kom med denne regjeringen. Man fulgte anbefalingene som ble lagt frem i regjeringens maritime strategi i 2015, hvor det var en rekke forslag om hvordan vi skulle styrke ikke bare maritim næring, men også vilkårene for norske sjøfolk. Det er det som har gjort at nettolønnsordningen, som jeg nå får beskjed om fra departementet å kalle «tilskuddsordningen for sysselsetting av sjøfolk», er så kraftig styrket. Det er det som gjør at den har blitt utvidet til nye områder, f.eks. også til NIS-skip.

Det er viktig å understreke, kanskje særlig når det gjelder det som blir påstått nå, så vidt jeg har sett, før jeg leste det i stortingsmerknadene, at dette først og fremst kom fra en kampanje orkestrert av et konkurrerende rederi, noe som også har vært nevnt tidligere. Men så er det viktig å huske at Fartsområdeutvalget var partssammensatt. For veldig mange pleier det å være gullstandarden for utvalg som settes ned i Norge. Der satt rederiene og arbeidstakerne, der satt de ansatte og fagforeningene. De hadde flere innfallsvinkler. En av dem var at de skulle styrke ordningene for sjøfolk. Det kom de frem til. Så skulle de vurdere forskjellige typer oppmykning i fartsområdet, altså hvor skip kan seile, og under hvilke betingelser. Det er bl.a. derfor vi skiller mellom to skipsregistre – ett utenlands og ett innenlands. Det er fordi alle parter i utvalget innså at dette er en utrolig konkurranseutsatt næring som lett kan flagge ut. Faktisk er det bare ett rederi igjen i dag som har passasjertrafikk mellom Norge og havner i Norden som er registrert og har sine arbeidsplasser fullt og helt her – i hvert fall som er registrert i Norge.

Da problemstillingen med Color Line kom opp, var det to ting utvalget måtte ta hensyn til. For det første var det resonnementene til Color Line, som sa at på lengre sikt er de avhengige av gode konkurransebetingelser for at de ikke skal stå i fare for å flagge ut. Det andre var en begrensning som alle offentlige utvalg har, nemlig at i sum kan ikke offentlige utvalg bare foreslå ting som koster, for vi i denne salen skal også prioritere skoleelever, helse, eldre, samferdsel, fattigdomsbekjempelse og psykiatri. Med andre ord er det en begrensning for ethvert utvalg at noen av løsningene må gjøre at summen alt i alt går opp.

Fasiten på summen her er det ikke noen tvil om. Vi bruker mye mer penger på norske sjøfolk under denne regjeringen enn vi gjorde tidligere. Vi bruker penger fordi norske sjøfolk er en helt avgjørende del av den maritime klyngen. Det er derfor vi bruker 2 mrd. kr i året på norske sjøfolk. Det er store summer.

Da kom også vurderingen at basert på et omforent tallgrunnlag – man var altså enig om både tallgrunnlaget som ble lagt frem av bl.a. Color Line, og det som ble bestilt fra Menon, for øvrig en prosess som fulgte alle anbudsregler, og hvor det var det partssammensatte utvalget selv som bestemte seg for leverandør – var man enig om at man sto overfor et dilemma, nemlig: Skulle man tillate omflagging, utflagging, av to skip, fra NOR til NIS som var det man kom frem til til slutt, eller ville man kanskje stå i en situasjon hvor man risikerte at alle funksjonene, opp mot 2 300 arbeidsplasser, sto i fare? Og dette er ikke teoretisk; mange skip er blitt flagget ut, og rederier har flagget ut.

Man kan være ærlig uenig om enhver politisk sak, men det er altså utgangspunktet. Og utgangspunktet til regjeringen i 2014 og i 2015, i den maritime meldingen som ble lagt frem for Stortinget, var at dette måtte ses i sammenheng. Det var ikke bare gode nyheter, men først og fremst hadde den maritime meldingen en rekke gode nyheter, bl.a. for å styrke ordningene for norske sjøfolk, som vi også har sett har effekt. Så skulle dette gjennomføres i tråd med hva et flertall – ikke enstemmig, men et flertall – av Fartsområdeutvalget mente vi skulle gjøre. Grunnen til at disse tingene ikke er sett i sammenheng, at vi ikke debatterer det samtidig, er at det også må notifiseres i ESA, og det har vært en lengre prosess. Derfor kommer den dårlige nyheten, kan man si, etter den gode nyheten.

Det er to spørsmål som kommer opp. Det ene er: Vil dette ha store følger for resten av Norden? Svaret fra departementet er for det første at endringen som er gjort – endringen fra 175 til 300 nautiske mil – som for øvrig har skapt nye motkrefter igjen, gjør at det blir mye, mye mindre sannsynlig. Det andre er at vi ikke mener en type utredning vil gi ny informasjon om det.

Det er i mindretallets komitémerknader også tatt opp en rekke problemstillinger som i og for seg ble nevnt av enkeltaktører i 2015, men som Stortinget meg bekjent ikke har hengt seg opp i tidligere. Blant annet mener man at det er habilitetsutfordringer knyttet til det. Der er det igjen bare å understreke at Fartsområdeutvalget, hvor partene satt representert, bestemte hvem som skulle ha utredningen. Det var flere som var inne på anbud, og man valgte til slutt én aktør. Alt ble gjort i henhold til norske lover og regler.

Det andre er at man sier at rammebetingelsene har endret seg – og det er klart at noen rammebetingelser endrer seg alltid. Kronekursen går opp og ned. Oljeprisen går ned, nå vil den kanskje gå opp. Mitt utgangspunkt i denne debatten er at vi kan ikke lage en langsiktig maritim politikk bare basert på det. Vi er også nødt til å tenke på hva som på lengre sikt gir flest mulig arbeidsplasser i Norge.

Så har jeg hele tiden understreket at verken Fartsområdeutvalget eller departementet går inn og gjør analyser av enkeltselskapers disposisjoner eller regnskaper ned i minste detalj, enn si ber om innsikt i alle strategiske beslutninger som styrene diskuterer. Det vi kan forholde oss til, er det grundige arbeidet som utvalget har gjort, men også det Color Line, det omtalte rederiet, skrev da vi varslet at vår intensjon fortsatt var den samme som i 2015, nemlig å gjennomføre denne forskriftsendringen: at da blir alle planer om utflagging lagt i en skuff – fritt sitert.

Det er ikke presisjonsvitenskap, men med dette bakteppet er det regjeringen har sagt det samme i 2015, i 2016, i 2017 og i dag, i 2018.

Jeg merker meg at det er flertallsmerknader som mener at man har behov for ytterligere informasjon. Jeg går ikke mer i detalj på det nå, men vil bare minne om det som hele tiden har vært regjeringspartienes hovedpoeng, nemlig at dette uansett er en diskusjon om arbeidsplasser. Derfor er det også vanskelig. Det er ikke noen grunn til å ta lett på 700 mennesker med huslån og familie, som nå bekymrer seg for om de skal miste jobben. Vår vurdering har vært at sett opp mot det som selvfølgelig er et verst tenkelig scenario, at vi skal sette 2 300 arbeidsplasser i fare, har det vært konklusjonen vi har dratt.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [17:48:56]: Dette er alvor. Det er 700 norske sjøfolk som, sammen med sine familier, kjenner på stor usikkerhet nå. Det er et bredt engasjement over hele landet for at vi skal sørge for at disse 700 familiene fortsatt kan kjenne på trygghet de neste årene. Spørsmålet er om fagarbeidere i Norge skal byttes ut med lavtlønnet arbeidskraft. Spørsmålet er om vi skal prioritere å sørge for god fordeling, eller om de rikeste skal bli enda rikere.

Forskjellene i Norge øker, og dette er et helt bevisst valg fra Høyres side, de ønsker å ta fra 700 norske sjøfolk jobbene deres og erstatte dem med lavtlønnet arbeidskraft. Dette spørsmålet er derfor langt viktigere enn at man skal tillate seg å stå her og bruke teknikaliteter og politikerspråk. Det er som Francis Sejersted skriver i boka om Høyres historie: «Høyre har alltid fungert som et interesseparti for de bedrestilte i samfunnet.»

Høyre sørger nå for å overkjøre dem i regjeringen som eventuelt kjemper for sjøfolka, slik at disse 700 sjøfolka kanskje kommer til å miste sin jobb og sin trygghet. Kim Mathisen er en av de 700. Han er alenefar til to, og han sier til Dagsavisen at han er veldig usikker på hvordan han kommer til å takle eventuelt å miste jobben. Jobben er familiens trygghet.

Man kan godt komme opp hit og dra både det ene og det andre resonnementet om at utviklingen kan bli annerledes hvis man ikke gjør det. Men det viser noe enda mer alvorlig. Det viser at Høyre lar Color Line diktere hvordan politikken skal være i Norge. Med andre ord: De er et interesseparti for de bedrestilte. Tydeligere kan det ikke sies. Og når man innrømmer det selv fra denne talerstolen, ja, da er historien komplett.

Det er ikke bare sjøfolka som blir fattigere hvis dette skulle få flertall. Samfunnet blir fattigere. For den ærlige jobben som sjøfolka legger ned, handler ikke bare om deres familier. Nei, det handler om opplevelser, det handler om trygghet, det handler om service om bord. En av passasjerene som er trofast mot Color Line i dag, Bjørg Vestvik, sier det klart: «Det er helt forferdelig at disse arbeidsplassene settes på spill.» Hun forteller til Dagsavisen at hun gleder seg til å dra med Color Line nettopp på grunn av den servicen som dyktige fagarbeidere gir henne.

Denne saken handler derfor om samfunnssyn. Skal arbeidstakere bli fattigere? Skal samfunnet bli fattigere? Eller skal vi si at det er noe som er viktigere? Det handler om at vi bor i et land der forskjellene mellom folk skal være små. Folk skal ha arbeid, og det skal være en bedre framtid for unger som vokser opp i dag. Derfor vil jeg gi statsråden, næringsministeren, rett i én ting i dag: Det er politikerspråk som har vært brukt.

Det finnes én måte å rette opp i dette på. Det er å sørge for at de 700 ansatte ved Color Line fortsatt kan utøve sitt fag, gi folk opplevelser, trygghet og service, og ikke minst at ungene deres skal kunne se en trygg framtid i møte. Jeg håper inderlig sterkt at vi i Stortinget kan klare å skape den bedre framtiden.

Geir Pollestad (Sp) [17:53:39]: Fyrst til statsråden: Dette handlar ikkje om å gå inn i dei vurderingane som selskapet skal gjera; det handlar om å ha eit oversyn over kva rammevilkår som er best – dei norske eller dei danske. Det må me kunne forventa at ein statsråd har.

Denne debatten har òg handla mykje om Framstegspartiets historieforteljing, den kreative historieforteljinga som tok oss heilt tilbake til 1987, men jammen hadde ikkje representanten Ørsal Johansen feil òg der, for sjøfarts- og fiskerikomiteen behandla i samanheng med Innst. S nr. 37 for 1986–1987 eit forslag frå Carl I. Hagen om å innføra NIS-registeret. Så òg i den saka var Framstegspartiet ein pådrivar. Den historia som Ørsal Johansen ynskjer å fortelja, er feil. Eg meiner at det var ei fornuftig avgjerd. Eg tok ho med for å illustrera dobbeltspelet som Framstegspartiet driv med i denne saka.

Dei har eit landsmøtevedtak som seier:

«Fremskrittspartiet mener det er uheldig dersom konsekvensene av en regelendring medfører at norske sjøfolk settes på land.»

Til Dagsavisen har fyrste nestleiar, Per Sandberg, sagt:

«(…) Frp er sjømennenes siste skanse.»

Og Sandberg sa vidare:

«Det er utrolig viktig å ha norske sjømenn på norske skip.»

No ser me kva som har skjedd når partiet er i regjering. Eg ser at statsråd Sandberg er i salen, og eg meiner det hadde vore reieleg om Per Sandberg nytta den moglegheita han som statsråd har, til å gå på talarstolen og beklaga overfor sjøfolka at Framstegspartiet har svikta dei på det grovaste i denne saka.

Maria Aasen-Svensrud (A) [17:55:42]: Fremskrittspartiet har seilt under falskt flagg. Lenge har de gitt sjøfolk og oss som er opptatt av norske sjøfolk, et håp om at nettopp Fremskrittspartiet ville bidra til å redde jobbene til 700 norske sjøfolk. Arbeiderpartiet har foreslått å be regjeringen vente med å innføre forskriften som lar rederiene overføre ferjene til NIS. Når komiteen nå har brukt godt med tid på å komme med sin innstilling til Stortinget, ga det håp om at også Fremskrittspartiet – som Arbeiderpartiet – ville være opptatt av at det for framtiden også skal være norske sjøfolk her til lands, men det vil ikke Fremskrittspartiet.

Lærdommen er at Fremskrittspartiet er mer opptatt av å støtte egen regjering enn å sikre arbeidsplasser for norske sjøfolk. Fremskrittspartiet viser med dette at de står nærmere styrtrike skipsredere enn sjøfolk flest. Ved ikke å ta ansvar i denne saken viser Fremskrittspartiet at de er et parti i en regjering som gjør forskjell på folk.

Representanten Dag Terje Andersen og jeg er med på å fremme dette forslaget fra Arbeiderpartiet, og det er det mange gode grunner til. Hver eneste én av våre sjøfolk i Sandefjord og i Vestfold er blant disse gode grunnene. Vi setter pris på sjøfolkene våre, og vi vil gjerne ha dem med inn i framtiden. Det er synd at Fremskrittspartiet og regjeringen ikke står sammen med oss om dette ønsket.

Terje Aasland (A) [17:57:33]: Representanten Pollestad beskrev historien slik den virkelig var i 1987. Det var noe helt annet enn det som kom ut av representanten Ørsal Johansens munn.

For det andre var det i 2005 9 200 sjøfolk i Norge, i 2013 var det 12 100, og nå antas det at det er 11 500. Så det er stort sett vrøvl som kommer ut når man argumenterer på den måten som det ble gjort i sted. Det var i hvert fall ikke sannheten.

Dette er selvfølgelig en verdidebatt. Man har brukt media til å prøve å framstille Fremskrittspartiet som et parti som står opp for norske sjøfolk. Denne debatten viser med all tydelighet at de ikke gjør det.

Det andre som har kommet ganske tydelig fram i debatten, er at det håpet som ligger i en flertallsmerknad, faktisk er mye mer utydelig nå, etter at statsråden har tåkelagt det såpass mye at det bør hefte betydelig usikkerhet ved det.

Det neste, som er ganske vesentlig, er at statsråden og regjeringen ikke har et oppdatert faktagrunnlag for det de nå skal fatte en beslutning om, hvis de velger å gjøre forskriftsendringen. Det er et tankekors at statsråden ikke klarer å svare om f.eks. forholdet mellom NOR og NIS. Det er ganske vesentlig. Det er ganske vesentlig å vite hva som må til i fortsettelsen for NOR dersom vi skal ha norske sjøfolk i framtiden. Men det vet man altså ikke, og flertallet i dag stemmer ned et forslag om å hente inn den kunnskapen. Forstå det den som kan.

Derfor er det all grunn til å vektlegge det som næringsministeren til de grader vedkjente seg i sitt innlegg, at Høyre er redernes parti, og at Fremskrittspartiet dilter etter. Det kunne vært interessant å høre representanten Morten Ørsal Johansen redegjøre for hva han har tenkt å få gjennomslag for i tilknytning til revidert nasjonalbudsjett. Det kunne for så vidt også ha vært interessant å høre hva representanten Steinar Reiten mener om det, og det kunne vært interessant å høre om statsråd Sandberg støttet dem helhjertet i regjering, med tanke på at Fremskrittspartiet skal være «sjømennenes siste skanse».

Regjeringen er jo ikke sjøfolkenes siste skanse. Fremskrittspartiet er i dag ikke sjøfolkenes siste skanse. Det er kanskje på tide å realitetsorientere seg litt med tanke på hva de støtter i Stortinget, og hva de tillater seg å si utenfor Stortinget, i tilknytning til en mikrofon eller til en journalist.

Tom-Christer Nilsen (H) [18:00:58]: Akkurat når det gjelder de halvparlamentariske uttrykkene, har det vært godt med dem under denne debatten, helt fra prinsesse Vil Ikke – unnskyld, dronning Moxnes – til det som nå ble presentert fra talerstolen. Jeg tror at hele debatten og norske sjøfolk fortjener at vi tar det ned et bitte lite hakk. Jeg er fullstendig enig med representanten Sandtrøen i at det er alvorlig, men samtidig skal en innse at verken den ene eller den andre siden av denne salen har noe annet enn en reell og skikkelig omsorg for dem som jobber om bord på norske skip.

Til dem som beskriver Høyre som redernes parti: Sjøfolk trenger skip, skip må ha redere. Er det ingen av dem, verken skip eller redere, er det heller ikke sjøfolk. Slik henger dette sammen. Alle disse er avhengig av hverandre, og gjør man forholdene bra for totaliteten i den norske maritime klyngen, kommer alle bedre ut av det.

Vi har to forskjellige risikovurderinger i denne salen i dag. Jeg ønsker å sikre flest mulig norske sjøfolk på norske skip gjennom å sikre meg og oss mot at utflaggingsmuligheten blir for stor, at utflaggingssannsynligheten blir for stor. Andre i denne sal deler ikke den vurderingen, men det er ingen tvil om at man også tar en relativt høy risiko hvis man velger å sette i fare 2 300 jobber fordi man mener at det redder 700. Det skal vi ha med oss i dette.

Jeg vil si at det er ingen i denne salen som ikke har omsorg for sjøfolkene om bord – alle har vi det – men vi har forskjellige risikovurderinger av hvordan det skal skje. Det er klart at dersom dette selskapet skulle flagge ut – dersom det skulle flagge ut – kan alle gange med 3 det de har sagt her i dag om faren for de 700 familiene. Den oppfatningen deler vi. Og det ansvaret deler vi: å sørge for at dette på lang sikt blir trygge arbeidsplasser, med skikkelige arbeidsforhold for norske sjøfolk. Så får vi være enige om at vi har litt forskjellige vurderinger av hvordan vi best gjør det, men det tjener ikke saken at vi bruker harde ord om hverandres intensjoner i disse sakene. Tvert imot har vi alle – alle – de beste intensjoner om å gjøre det beste forsøket vi kan for å sikre flest mulig de best mulige forholdene.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [18:03:49]: I spørretimen fikk statsminister Erna Solberg mulighet til å si hva hun hadde lyst til å formidle til de 700 ansatte på Color Line – hvis hun torde å se dem i øynene. Dessverre kom det politikerspråk. Det kom politikerspråk, som næringsministeren påpekte at vi må forsøke å unngå. Jeg synes det var veldig godt, det som en av de veldig engasjerte for de norske sjøfolkene skrev. Hun syntes det var urovekkende at vi kunne ha en statsminister som skalter og valter med andre menneskers liv på denne måten. Det er jo hele grunnen til at det er temperatur i saken. Selvfølgelig er det temperatur i en sak som handler om framtiden til 700 sjøfolk, deres unger og familier – det skulle bare mangle.

Dette er en grunnleggende verdidebatt. Derfor er det først svakt av statsministeren ikke å gi et ordentlig svar på det konkrete spørsmålet. Deretter er det svakt at hun heller ikke er med her, nå når saken diskuteres. Hun kunne ha tatt del i det og forklart hvorfor Color Line skal diktere politikken. Jeg fikk en melding under debatten som var ganske illustrerende: Hvor har Fremskrittspartiet blitt av på denne talerstolen? Vi har hørt bare bitte lite grann. Statsråd Sandberg har fått en oppfordring om å komme opp hit – han har ennå ikke dukket opp på talerstolen.

Det er noen saker som fortjener ekstra oppmerksomhet, både fordi det i denne salen avgjøres hvordan livet til folk i Norge vil bli, og fordi en sier at politikk er alvor. Derfor hadde det vært rett at flere kom opp hit og fortalte hvorfor det er riktig at Color Line skal diktere den norske politikken.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [18:06:20]: Det var to ting som gjorde at jeg tegnet meg helt på tampen. Det ene er at representanten Pollestad stilte meg spørsmål om hvor det var best for Color Line å være registrert, i DIS eller NIS. Representanten Aasland forsøkte så å gjøre et poeng av at departementet ikke hadde noen vurdering av DIS eller NIS i det hele tatt. Det er selvfølgelig ikke riktig. Det vet representanten Aasland godt, for dette har komiteen stilt spørsmål om. Komiteen har stilt mange spørsmål om det har vært riktig. Noen av dem har de til og med fått svar på innen samme dag fordi det er en viktig sak.

Grunnen til at departementet mener at DIS og NIS er sammenliknbare, er at de begge er internasjonale skipsregistre, men også fordi man tillater ansettelse av utenlandske sjøfolk på hjemlandets lønns- og arbeidsvilkår for å være konkurransedyktig globalt.

Jeg har utfyllende svart på hvorfor regjeringen har gjort de vurderingene den har gjort, som er lik det et flertall i Fartsområdeutvalget har gjort. Det som det selvfølgelig ikke går an for en statsråd å svare på til enhver tid, er – gitt de økonomiske konsekvensene – hvor det akkurat nå, med 100 pst. sikkerhet, er best å være registrert. Det vi kan si helt sikkert, er at rederiet vi her snakker om, gjentatte ganger til Stortinget, offentlig, har understreket at en slik endring vil gjøre at alle planer om å flagge ut, legges i skuffen.

Det andre er påstanden om at dette vil bety en slags rasering for norske sjøfolk. Sannheten, som jeg også understreket i mitt innlegg, er at politikken som har vært ført, betyr det motsatte. Siden 2012 til i dag har vi økt utbetalingene, nettolønnsordningen til norske sjøfolk, med 400 mill. kr. Vi har utvidet nettolønnsordningen til nye områder, bl.a. NIS-skip, nettopp fordi vi er opptatt av å ha maritim kompetanse, norske sjøfolk, en full norsk klynge.

Det er helt riktig som representanten Aasland sier, at vi også har veldig gunstige skattevilkår for rederiene – med nettopp samme begrunnelse. Derfor er en blå-grønn regjering for offentlig støtte til norske sjøfolk, mens Arbeiderpartiet nå – jeg er ikke sikker på om det historisk er riktig – sier de er for en skattesubsidie til rederiene, og dermed også rederne. Det er for å opprettholde den maritime klyngen.

Til slutt: Det er ingen som later som denne saken er enkel, men det er ikke vanskeligst for oss. Det er selvfølgelig vanskeligst for dem som nå lurer på om de har en jobb videre. Det er en tøff beslutning å ta, men min jobb som statsråd er også å ta vanskelige beslutninger. Jeg gjør det fordi jeg mener at i avveiningen er det viktig at vi har stabile rammevilkår, men at vi ikke setter ytterligere 2 000 arbeidsplasser – eller litt mindre – i fare.

Terje Aasland (A) [18:09:40]: La meg først starte med å si at jeg beklager at jeg brukte ordet «vrøvl». Med det mente jeg å si at når noen sier noe og gjør det stikk motsatte, er det både uærlig, uredelig og ikke minst uanstendig – og da har jeg holdt meg innenfor god parlamentarisk ordbruk. Det er ganske provoserende. Det er ikke minst provoserende for dem som opplever den urettferdigheten som et flertall nå påfører mange norske sjøfolk. Det er uverdig. Og det er uverdig at stortingsrepresentanter gjør det.

Vi hadde en mulighet – og vi har fremdeles en mulighet når vi skal votere i kveld – til å trygge at Stortinget får tilstrekkelig kunnskap før regjeringen fatter en eventuell beslutning om å gjennomføre forskriftsendringen. Hvis ikke det skjer, synes jeg det er verdt å understreke på tampen av denne debatten at statsråden ikke kan bekrefte veldig mange av de opplysningene Stortinget etterspør. Vi kommer til å følge opp flertallsmerknaden i innstillingen til punkt og prikke og se hva statsråden gjør. Hvis ikke han følger opp, blir det andre forslag vi må behandle i Stortinget.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [18:11:04]: Det som er trist i denne saka, er at det eigentleg er fleirtal på Stortinget for å stoppe gjennomføring av denne forskrifta. Det er eigentleg fleirtal. Framstegspartiet har verkeleg vist sitt sanne ansikt. Eg ser at nestleiaren i Framstegspartiet, som også er i regjeringa, sit her. Han sa at Framstegspartiet var sjøfolka sin siste skanse. Ja, det var litt av ein skanse å stole på. Her kunne ein verkeleg stole på Framstegspartiet. Da det verkeleg blei tøft, forlét dei skansen.

Det store spørsmålet her er: Alle som sit i Stortinget, kan stemme akkurat det dei ønskjer – også folk i Framstegspartiet. Dei kan stemme etter eiga overtyding – som f.eks. Per-Willy Amundsen gjorde for berre nokre møter sidan når det gjaldt snøscooter. Han stemte mot det regjeringa og hans eige parti hadde bestemt at ein skulle stemme, og stemte etter eiga overtyding. Representanten Bjørnstad frå Framstegspartiet gjorde det i saka om surrogati. Han stemte etter eiga overtyding. Gisle Meininger Saudland frå Framstegspartiet gjorde det i saka om startlån i Husbanken. Solveig Horne, tidlegare minister, stemte saman med SV om tiltak for å motverke miljøskadelege bymiljø. Og Ørsal Johansen gjorde det sjølv i saka om norsk ruspolitikk då han stemte etter eiga overtyding.

Vi får sjå kva denne skansen er verd. Kor mange er det i Framstegspartiet som vil bryte med det fleirtalet dei er ein del av, og stemme etter eiga overtyding? Kor mykje har det vore verdt, alle dei utsegnene dei har hatt i avisa, knallharde taler på landsmøta osv. Kor mykje er det verdt? Det får vi vite, for det trengst ikkje så mange frå Framstegspartiet for å få ein ny situasjon i denne salen. Om ikkje veit vi kva det partiet er verdt, og kven dei er på lag med.

Geir Pollestad (Sp) [18:13:31]: Eg vil òg gje statsråden eit signal på tampen av debatten om at Senterpartiet vil følgja den fleirtalsmerknaden som ligg, tett, og me har ei tydeleg forventing om at det skal rapporterast tilbake til Stortinget på eigna måte, og at partia på Stortinget vert likebehandla når informasjonen vert gjeven.

Ein kort kommentar om Per Sandbergs skanse: Det verkar vera ein skanse bygd av papir, som vert ganske lett øydelagd av sjøvatn. Eg synest det er snedig at Framstegspartiets nestleiar, som er til stades i salen, ikkje vel å ta ordet, men overlèt til Høgre å ta denne debatten. Det er ingen tvil om at Framstegspartiet i denne saka har svikta norske sjøfolk på det grovaste. Seinast den 2. mai hadde dei tydelege utsegner etter landsmøtet. No har ein hoppa av og svikta. Det fortener ei orsaking.