Kristin Ørmen Johnsen (H) [12:04:09] (komiteens leder): Likestillingsministeren har holdt en grundig redegjørelse for oss i Stortinget, som jeg egentlig vil kalle rikets tilstand om likestilling.

I år er det 40 år siden likestillingsloven ble vedtatt av Stortinget – et lite jubileum. Vi har kommet langt i Norge, men vi er ikke i mål. Det går riktig vei. Vi har høy deltakelse blant kvinner i arbeidslivet. Vi får stadig færre deltidsstillinger, flere kvinner tar høyere utdanning, ja, faktisk flere enn menn, og vi har flere kvinner i lederstillinger.

Selv om rettighetene til kvinner er på plass, er det holdninger som må bekjempes. For mange kvinner på 1960-, 1970-, 1980-tallet, ja, faktisk på 1990-tallet, var fremdeles prisgitt og underordnet menn i arbeidslivet og ofte i sine hjem. De som ville kombinere barn og familie med en jobb som ga økonomisk selvstendighet, støtte på mange problemer, ikke minst på grunn av mangel på barnehageplasser.

Mange skaffet seg en god utdanning på 1970-tallet, men kom til en jobb som ga lav lønn, lav status og samtidig hadde man husarbeid å slite med. Inngrodde holdninger som at kvinner bør være hjemme og passe barn, var rådende.

Noen mener, litt humoristisk sett, at det var vaskemaskinen og p-pillen som virkelig satte fart i kvinnefrigjøringen. Det kan kanskje være noe i det.

En liten anekdote: I min lesebok på barneskolen var følgende læresetninger, som jeg skulle pugge: Far leser avisen og røyker pipe. Mor vasker opp. Heldigvis hadde jeg en mor som reagerte på det ved leksehøring. Men vi ser dessverre også slike holdninger i dag, og jeg vil påpeke de utfordringene vi har i enkelte innvandrermiljøer. De må bekjempes.

Likestilling må det fokuseres på gjennom hele livsløpet. Det gjelder i barnehagen, på skolen og i samfunnsinstitusjoner. Det gjelder i religiøse samfunn, det gjelder i helsevesenet, i politiet, i militæret og i politikken. Kvinner i lederstillinger i det offentlige ligger godt an, men vi har et godt stykke igjen i næringslivet.

Holdninger som støtter opp om at kvinner ikke har de samme forutsetninger som menn for å delta i arbeidslivet, må vi slå ned på. I så måte vil jeg rette en liten korreks til min kollega Jon Engen-Helgheim. Jeg refererer til både Facebook-post og tidligere utsagn, som kan forstås som at kvinner i større grad enn menn har en biologisk – skal vi si – beskaffenhet som gjør at man ikke trenger å jobbe i full stilling. Man kan tenke at det kobles sammen med at det er en bedre og mer riktig verdi å arbeide hjemme enn å være ute i arbeidslivet. Nå er det ikke sikkert at utsagnet var slik ment, men det er slike utsagn som setter verdien av det å være hjemme og verdien av det å være i arbeid opp mot hverandre, og som styrker en holdning om at kvinner i full stilling kanskje ikke er så viktig. Den må bekjempes.

Vi ser at i enkelte innvandrermiljøer er det en holdning om et ønske om å styre kvinner – å styre dem til hvem de skal gifte seg med, hva de skal ha på seg, om de skal ta utdanning, hvor de skal jobbe og ikke minst hvor mye de skal jobbe og når de skal slutte å jobbe.

Vold i nære relasjoner er fortsatt en stor likestillingsutfordring. For 40 år siden snakket man ikke åpent om vold. Det var skjult innenfor hjemmets fire vegger. Vi må bekjempe seksualisert vold mot kvinner og menneskehandel.

Kjønnslemlestelse er forbudt, men foregår fortsatt. Tvangsekteskap er forbudt, men foregår fortsatt. Dette mener jeg er en av vår tids største utfordringer, og der vil jeg gi ros til Fremskrittspartiet, som tidlig satte disse ulovlighetene på dagsordenen. Dette må bekjempes med alle midler.

Likestilling handler om mer enn kvinners rettigheter. Vi må bekjempe rasisme, religiøs diskriminering, antisemittisme og sosial kontroll.

Jonas Gahr Støre (A) [12:09:31]: Rundt 1970 var andelen kvinner i Norge som var i lønnet arbeid, blant den laveste i Europa. Mot slutten av 1980-tallet lå vi helt i verdenstoppen. Kanskje er dette den største sosiale forandringen i vårt land i det 20. århundre.

Et samfunn kan møte slike endringer passivt, la marked og makt avgjøre, eller vi kan velge å møte det med politikk. Historien om Norge er at vi valgte det siste – ikke satsing på ett område, men på mange, ikke tilfeldige adhoctiltak, men en bredere tenkning om hva likestilling handler om: solidaritet, rettferdighet, like muligheter og selvråderett, med tiltak og reformer for familien, bygging av barnehager, kvinners rettigheter, tilrettelegging for utdanning og likeverd i arbeidsmarkedet.

Så stor var denne endringen, og så stor er denne endringen, at politikk for å sikre like rettigheter og muligheter for kvinner og menn må vare, være utholdende, fornye seg og holde fast ved viktige satsinger – intet mindre – inn i vårt århundre og i tiårene som kommer, for dette er ikke en innsats som en dag krones med sitt endelige mål.

Norge ble kjent som verdensmester i likestilling. Verdens økonomiske forum måler avstanden mellom kvinners og menns tilgang til ressurser og muligheter innenfor utdanning, økonomi, politikk og helse. Avstanden krympet i Norge – jevnt og trutt. Mange utenfra ville lære om erfaringene med barnehagesatsing, pappaperm, utjevnende skattepolitikk og egen likestillingslov. Så skjedde det noe på denne indeksen. Norge falt tilbake. Gapet mellom kvinner og menn begynte å øke igjen, med 1 prosentpoeng i 2016 og et nytt prosentpoeng i 2017.

Jeg lyttet til likestillingsministerens redegjørelse i forrige uke mot dette bakteppet. I stedet for å sette seg nye mål – komme med nye initiativ – som svar på utfordringene vi står overfor, valgte statsråden i stor grad å se bakover. Der så hun mye god likestillingspolitikk, men vi snakker om summen av tiltak som høyresiden ganske systematisk har kjempet imot. Fortsatt er det sånn at det lille likestillingsministeren har å vise til, er tiltak som Stortinget har kjempet fram – mot regjeringens vilje.

Erfaringen er at den blå regjeringen fører en politikk som svekker likestillingen:

• De øker kontantstøtten.

• De bremser barnehageutbyggingen – og antall barn i barnehage synker.

• De kutter i støtten til alle som jobber for økt likestilling.

• De kuttet fedrekvoten, og antall fedre som tok mer enn ti ukers permisjon, sank som en stein.

Statsråden forteller nå at hun skal feire at likestillingsloven fyller 40 år i år. Det blir en underlig feiring, for den loven har regjeringen faktisk fjernet som egen lov og gjort til en del av en antidiskrimineringslov. I tillegg har de fjernet redegjørelsesplikten for de aller fleste bedrifter i Norge – som betyr at arbeidsgivere ikke lenger trenger å fortelle hva de gjør for å øke likestillingen på arbeidsplassen.

Nesten all politikk har likestillingskonsekvenser. Det finnes mange eksempler på beslutninger som har tatt oss i gal retning:

• som da de svekket arbeidsmiljøloven og la til rette for at det skulle bli vanskeligere å kombinere familieliv og arbeidsliv

• som når de arbeider for søndagsåpne butikker, som vil gjøre at mange flere tusen kvinner blir nødt til å jobbe på søndagene, det rammer familiene

• og som når de gjør at de rikeste og de med mest blant oss – og dermed flest menn – får de største skattelelettelsene

Og det er mer. Det er alvorlig, for det handler ikke bare om en indeks utarbeidet i Genève. Det handler om folk, det handler om oss – om 60-åringen som har jobbet deltid gjennom hele arbeidslivet, tatt lange permisjoner med barna sine og ikke har hatt råd til å skille seg, selv om hun ikke har det bra i ekteskapet, om de mange kvinner som har hatt en jobb som ikke har gitt dem tilleggspensjon fra første krone, om faren som må slåss for å få samvær med barna sine etter et konfliktfylt brudd, om jenta som ikke får gå på fest med de andre i klassen fordi foreldrene ikke vil at hun skal være sammen med gutter, eller om kvinnen som blir seksuelt trakassert av sjefen, men som biter det i seg, i frykt for ikke å få nye oppdrag.

Sannheten er at det er likestillingsutfordringer i alle deler av vårt samfunn, og det vil fortsette å være slik. Det må møtes med nye initiativ og nye mål. Derfor benytter Arbeiderpartiet anledningen i dag til å fremme to forslag for å gjøre noe med to av de største utfordringene på likestillingsfeltet: den urettferdige fordelingen av inntekt og kapital og den høye andelen kvinner som jobber deltid. Vi fikk nå nye tall for sykepleieransettelser så langt i år. Omtrent halvparten av stillingene er heltid, resten er deltid.

Likestilling krever en politisk vilje til å få til endringer. Fellesskapet må ta ansvar for å gi folk like muligheter og selvråderett, uavhengig av bakgrunn, uavhengig av kjønn.

Dermed tar jeg opp de forslag som vi har fremmet.

Morten Wold (FrP) [12:14:30]: Først vil jeg takke statsråden for en god og grundig redegjørelse om status for likestillingsarbeidet i Norge. Det var spesielt interessant å høre statsråden vise til at dagens likestillingsdebatt er en helt annen enn den som gikk forut.

Det er også spennende å høre om det internasjonale arbeidet som Norge gjør for likestilling og kvinners rettigheter i andre land. Slikt internasjonalt arbeid får en egen resonans når vi ser hvordan innvandring gir oss hjemlige utfordringer blant mennesker fra kulturer der likestilling ikke eksisterer.

Likestillingsspørsmålet fører ofte til opphetet debatt i Norge. Det er en av de store debattene som har gått gjennom norsk politikk i generasjoner, i tillegg til f.eks. spørsmål knyttet til språk, alkohol eller distriktspolitikk.

Fremskrittspartiet er et liberalistisk parti som ser ethvert individ som likestilt. For oss har det dreid seg om at ingen skal diskrimineres på grunn av hvem de er. Samtidig er det ikke til å stikke under stol at det også i vårt parti har vært mange representanter med – hva skal jeg si – tradisjonelle synspunkter på forskjellene mellom kvinner og menn. Noen har til og med hatt sterke meninger om hva som passer seg for det ene eller det andre kjønn.

Men – og dette er viktig – det har alltid vært slik at diskriminering ikke har vært akseptabelt. Derfor kan det fortsatt i dag diskuteres hvorfor samfunnet ikke er fullstendig kjønnsbalansert på alle områder. Men likestilling forutsetter jo på ingen måte at alle velger likt. Likestilling forutsetter at alle har full mulighet til å velge slik som de selv vil. Det forutsetter ikke at alle gjør samme valg.

I de senere årene har vi sett at en stadig større del av befolkningen ikke får velge selv. Jeg snakker om innvandrerkvinner, og jeg snakker om andre som kommer i kontakt med innvandrere med dårlige holdninger til andres frihet. Den reelle likestillingskampen i dag er kampen for at alle kvinner kan være frie fra ting vi trodde vi var ferdige med. Vi trodde vi var ferdige med arrangerte ekteskap. Vi trodde vi var ferdige med at far og bror bestemte over mor og datter. Vi trodde vi var ferdige med middelalderske skikker, slik som kjønnslemlestelse, tvangsgifting og såkalt familieære.

At kvinnebevegelsen fortsatt synes å være likegyldig til at alt dette foregår i Norge i dag, er bekymringsfullt. Og at venstresiden ikke ønsker å se at det i mange miljøer fortsatt er kvinner som ikke får leve livet sitt slik de selv ønsker, er noe vi vet. Men det blir ikke mindre trist av den grunn.

De senere årene har vi heldigvis sett flere ta til motmæle mot det som skjer. Vi har hørt modige stemmer, slike som Shurika Hansen, som står opp mot ukultur og kjemper en utrettelig kamp – all ære til henne. Det er viktig at vi heier på disse stemmene. Det er viktig at vi lar alle få leve livet sitt slik de selv vil, helt uavhengig av hva andre mener.

Samtidig vet vi at likestilling er flere ting. Det formelle er jo at vi gjennom lover mot diskriminering sørger for at alle har like juridiske rettigheter i samfunnet. Men likestilling er også holdninger. Det er faktisk slik at vi må lære oss å se personer for hvem de er, og hva de vil, og ikke med forutinntatte meninger og holdninger om hvem vi tror de er.

Holdninger kan vi aldri ta for gitt. Derfor er det gjennom en god og opplyst samtale i samfunnet vi sørger for at kvinnediskriminerende holdninger og handlinger blir avslørt og avskaffet.

Olav Urbø (Sp) [12:18:34]: Alle menneske skal ha like rettar og like moglegheiter til å delta i samfunnet, uavhengig av kjønn, funksjonsevne, etnisitet, språk, religion, livssyn, seksuell orientering, kjønnsidentitet og -utrykk og alder.

Senterpartiet meiner at likestillings- og antidiskrimineringsarbeid dreier seg om eit heilskapleg samfunnssyn. Dei beste rammene for likestilling finst i eit samfunn med små forskjellar mellom folk og trygge lokale fellesskap der alle har ein plass. Nærleik til tenester og kort veg mellom dei valde og folkevalde skaper fellesskap der den friviljuge innsatsen, enkeltpersonar og kommunar samarbeider godt.

Samanlikna med andre land har Noreg kome langt når det gjeld likestilling, men vi må òg innsjå at vi framleis har store utfordringar. Utfordringane vart skildra godt i utgreiinga frå Hofstad Helleland, som ho heldt i førre veke, men tiltaka står ikkje heilt i stil med skildringa av verkelegheita.

Av statsråden fekk vi stort sett skildringar av det som det i all hovudsak er einigheit om eksisterer, og vi er vidare einige om at dette må kjempast mot og takast på største alvor – anten det er negativ sosial kontroll, metoo, diskriminering av minoritetar og innvandrarar, rasisme, kroppspress og dårleg sjølvbilete, som òg vart nemnt av statsråden.

Eg sakna likevel moment i utgreiinga som tok for seg erfaringar frå og statusen for regjeringas likestillingsarbeid. Utgreiinga bar stort sett preg av litt historieforteljing og generelle skildringar av utfordringar vi veit eksisterer. Eg sakna vidare den heilt avgjerande friviljuge innsatsen i arbeidet for likestilling og mot diskriminering, i statsrådens utgreiing.

Eg etterlyser òg meir målretta innsats og fokusering på personar med nedsett funksjonsevne. Rettnok vart denne gruppa nemnd i utgreiinga – i få ordelag. Statsråden snakka om at det skal utarbeidast ein strategi, med mål og prioriteringar for denne gruppa. Det er viktig at dette arbeidet vert prioritert høgt. Dette er ei gruppe som ofte hamnar sist i rekka og i fleire samanhengar vert neglisjert.

Eg er einig med statsråden i at det er viktig at hatefulle ytringar får konsekvensar og vert følgde opp av politiet og rettsvesenet. Eg er difor glad for at Senterpartiets representantforslag tidlegare i år – om ein handlingsplan mot rasisme og diskriminering – leidde til eit stortingsvedtak om ein handlingsplan mot rasisme og etnisk og religiøs diskriminering, for det trengst.

Eg vil òg peike på ansvaret vi som folkevalde og politikarar har for å gå føre som gode eksempel. Måten vår å kommunisere på påverkar kvar grensene går for kva som vert oppfatta som greitt i offentlegheita. Diskriminering i bustad-, arbeidsmarknaden, i utelivet og andre stader kan føre til at barn og ungdom veks opp utan å føle at dei høyrer til. Folkevalde må ta ansvar for meir enn å lage lover. Vi må òg ta ansvar for at måten vi omgåst kvarandre og snakkar om og med kvarandre på, vert prega av respekt. Eg meiner det er ei politisk oppgåve å samle oss og dempe frykta for det som er annleis.

Statsråden nemnde at ho er oppteken av å få fleire innvandrarkvinner ut i arbeid. Ho er bekymra for at berre fire av ti innvandrarkvinner er i jobb. Eg merka meg at det skal leggjast fram ein integreringsstrategi innan utgangen av 2018. Det ser eg fram til. Det er i den samanhengen viktig å ha med seg at når innvandrarkvinner stadig vert eit omdreiingspunkt for oppheita verdidebattar, kan det svekkje moglegheitene deira på arbeidsmarknaden.

Vidare er det ein realitet at vi har ein stadig tøffare arbeidsmarknad for mange yrkesgrupper. Nålauget inn på arbeidsmarknaden vert trongare for mange – anten det gjeld dei tradisjonelle kvinneyrkene, ungdom med lav utdanning, flyktningar eller personar med redusert arbeidsevne. Mange er òg meir utsette for konjunktursvingingar og nedbemanningar sjølv om dei har fått ein fot innanfor.

Eg må rose statsråden for at ho skal ta initiativ til rundebordsamtale med innvandrarmenn for å diskutere likestilling. Det er lurt, innvandrarmennene må i større grad på banen og bidra i likestillingsarbeidet. Eg håper at ho kan fortsetje på det sporet og ha ein målretta innsats retta inn mot denne gruppa.

Når det gjeld dei fem forslaga som er sette fram i saka, varslar Senterpartiet at vi vil stemme for forslaga nr. 2, 4 og 5.

Freddy André Øvstegård (SV) [12:23:04]: Vi står her i dag – takknemlige for den kampen kvinnebevegelsen har ført før oss. Sterke kvinner har gått foran i møte med både latterliggjøring og usynliggjøring og kjempet igjennom viktige seire for feminisme og frihet.

Statsråden listet i sin redegjørelse opp en rekke positive utviklingstrekk som vi kan takke kvinnebevegelsen for. Men – jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Norge er ennå ikke likestilt. Det er fortsatt behov for feminisme, det er fortsatt behov for kamp for skeives rettigheter, og det er fortsatt behov for kvinnekamp. Unge jenter og gutter utsettes i dag for negativ sosial kontroll som begrenser deres frihet til å være den de vil, og til å elske den de vil.

Det mange har visst, at seksuell trakassering er et stort samfunnsproblem som presser kvinner ut av både arbeidsliv og samfunnsliv, har nå, en gang for alle, blitt anerkjent og satt på dagsordenen.

Reklamebransjen og skjønnhetsindustrien tjener penger på ungdoms usikkerhet om egen kropp, som fører til kroppspress og psykisk uhelse. Det hindrer unges frihet til å være seg selv og til å like seg selv.

Alt dette handler om de samme undertrykkende strukturene som gir menn mer makt, muligheter og rikdom enn kvinner – strukturer knyttet til kjønnsrollemønster, strukturer som hindrer spesielt kvinners frihet. Derfor er også kampen for likestilling en frihetskamp. SV mener at alle skal ha frihet til å være seg selv og gjøre det de ønsker, uten å bli begrenset av patriarkalske strukturer.

Denne stortingsvalgperioden har så vidt begynt, men SV har allerede tatt opp kampen gjentatte ganger. Vi foreslo politisk handling mot seksuell trakassering og fikk gjennomslag for det i vinter, vi har levert 21 konkrete tiltak mot negativ sosial kontroll som skal debatteres i denne salen i morgen, og vi har foreslått tiltak mot kroppspress i en innstilling som avgis av familie- og kulturkomiteen i morgen, som å innføre en nasjonal handlingsplan og forby reklame for kosmetiske inngrep. Alt dette gjør vi fordi vi vet at det trengs politiske, strukturelle virkemidler for å endre dette undertrykkende systemet; det trengs en aktiv likestillingspolitikk, med sterke virkemidler.

Her går det et ideologisk skille i politikken. For mens venstresiden mener at vi trenger en aktiv likestillingspolitikk som griper inn i markedet og inn i arbeidslivet, nettopp for å skape mer frihet, er høyresiden ideologisk skeptisk til tiltak som retter opp i urettferdighet gjennom regulering. Derfor har ikke den blå-blå regjeringen noen aktiv likestillingspolitikk. De fleste likestillingstiltakene som er gjennomført eller er på vei, kommer av anmodningsvedtak fra denne salen.

Vi ser den manglende viljen for likestilling på en rekke områder. Da Stortinget etter initiativ fra SV vedtok forlik mot seksuell trakassering, sa alle på denne talerstolen at dette bare er starten. Likevel varslet statsråden ingen nye tiltak mot seksuell trakassering i sin redegjørelse, utover det Stortinget allerede hadde bestemt. Det skuffet meg.

Statsråden brukte også mye tid på å snakke om kroppspress i sin redegjørelse. Det er jeg glad for, for det er viktig, men det er en stor skuffelse for alle dem som rammes av kroppspress, at statsråden ikke varslet noen nye, konkrete tiltak utover å sette ned et utvalg.

Men enda verre enn manglende handling er å ta likestillingen aktivt tilbake

• ved å foreslå å kutte i likestillingssentrene, de som jobber med dette i praksis, hvert eneste år

• ved at bemanningen i Likestillingsombudet har blitt kuttet med mer enn 30 pst. under den borgerlige regjeringen

• ved at regjeringspartiene forenklet vekk redegjørelsesplikten for 90 pst. av bedriftene

– for å nevne noe på den lange lista.

Derfor må vi bare slå fast at et av de aller viktigste likestillingstiltakene, i hvert fall på kort sikt, er å bytte regjering. Det trengs flere feminister inn i regjeringskontorene som vil prioritere likestillingskampen og ha en aktiv likestillingspolitikk med sterke nok virkemidler – som den svenske regjeringen og Vänsterpartiet, som bevilget mange titalls millioner til kamp mot seksuell trakassering i lys av metoo-kampanjen, eller som den islandske regjeringen, som har vedtatt en egen likelønnslov. Det trengs at man tar et oppgjør med reklamebransjen og skjønnhetsindustrien som tjener penger på unges dårlige selvbilde, at man bekjemper negativ sosial kontroll med mer enn strategier, men med tiltak, og ikke minst at man fører en politikk for rettferdig fordeling av makt og rikdom mellom kvinner og menn gjennom å kjempe for likelønn og rett til heltid. For uten økonomisk frihet og selvstendighet blir likestillingen aldri reell.

Så – til slutt: Feminisme handler om frihet. Og ingen er fri før alle er fri.

Jeg tar opp de forslagene SV har i saken.

Grunde Almeland (V) [12:28:25]: Jeg vil gjerne starte med å takke statsråden for den grundige redegjørelsen som vi fikk i forrige uke. Det er et tema som vi må fortsette å løfte fram og holde varmt. Det er gledelig at vi gjennom redegjørelsen ser at andelen kvinner i deltidsjobb aldri har vært mindre, lønnsforskjellene minker – det så vi fra 2015 til 2017 – og det er flere gode, konkrete tiltak. Men selv om det aller meste går i riktig retning, er det klart at vi ennå ikke er i mål.

For Venstre har likestillingskampen vært viktig, og det er faktisk en rød tråd i Venstres historie som strekker seg 134 år tilbake. Den første kvinnesaksforeningen i Norge ble stiftet av Venstre-folk, og det var Venstre som førte an i stortingskampen for stemmerett for kvinner, før det ble enighet om det i 1912. Venstre hadde Norges første kvinnelige partileder, Eva Kolstad, som siden ble verdens første likestillingsombud. Vi satt i regjeringen som innførte kvotering av kvinner til styrer i norske selskaper – det var i 2004 – og vi var også det første politiske partiet som innførte kvotering internt. Så når opposisjonen sier at det ikke er noen regjeringspartier som driver aktiv likestillingspolitikk, har de i hvert fall skulket noen historietimer.

Men likestillingskampen er en seig kamp, for det handler om holdninger og store strukturelle endringer som det viser seg vanskelig å snu over natten. Ikke minst er det utfordringer og situasjoner som hele tiden endrer seg, så de tiltakene som passet for 20 år siden, 10 år siden eller bare 5 år siden, er kanskje ikke de samme tiltakene som passer i dag. Derfor er det også viktig å sørge for når man foreslår nye tiltak, at man tester dem ut og utreder dem for å finne ut om det faktisk er tiltak som vil fungere, og ikke bare innfører tiltak som man en gang hadde en idé om at sannsynligvis ville være bra. Men fortsatt må vi ta nye virkemidler i bruk. Det siste er at regjeringen fra 1. juli innfører en tredelt foreldrepermisjon med det som blir tidenes lengste fedrekvote. Jeg merker meg at opposisjonen hopper over akkurat det punktet. Det kan jo være litt ubeleilig å diskutere de konkrete tiltakene som faktisk initieres av regjeringen.

Den tredelte foreldrepermisjonen er en viktig likestillingskamp for begge kjønn – for kvinnene fordi det bidrar til å lette omsorgsbyrden ytterligere. Økt fedrekvote kommer med en forventning om at barn har to likestilte foreldre, ikke en mor som hovedforsørger og en far på siden, men det er også viktig for å motvirke bl.a. lønnsforskjeller i arbeidslivet. Vi vet at jo lenger en person er utenfor arbeidslivet, jo mer vil hun henge etter når det kommer til lønn og karriereutvikling. Nå legges det opp til at både mor og far tar en betydelig del av permisjonen, og dermed vil det ikke være så mye forskjell i fravær i arbeidslivet. Kanskje har det en effekt på det som gjerne er usynlig kjønnsdiskriminering, når det blir like «risikabelt» – om man kan kalle det det – å ansette menn i fruktbar alder, som å ansette kvinner. Når fraværet fra arbeidslivet på grunn av fødsel er tilnærmet like stort for kvinner og menn, bør det også bety reduserte lønnsforskjeller på sikt.

Men likestillingskampen gjelder også menn, og det er nettopp med den tredelte foreldrepermisjonen – der nybakte fedre får rett til 15 uker alene sammen med barnet sitt – at det er en seier. Å gi menn lik rett og reell mulighet til å være til stede og tilknyttet barna sine helt fra begynnelsen – friheten til å være far – er viktig både for dem og for barna. Nå bygger vi likeverdige rollemodeller for framtiden. Likestilte rollemodeller i hjemmet legger også helt andre forventninger på de barna som skal vokse opp. I Venstre tror vi at likestilling starter i hjemmet. Når barn vokser opp med foreldre som fordeler ansvar og omsorg jevnt mellom seg, vil de nok også forvente at kjønnene likestilles alle andre steder i samfunnet.

Jeg vil til slutt si at likestilling favner så mangt, men til syvende og sist handler det om å gi alle mennesker like muligheter til å delta i samfunnet, og om friheten til å være seg selv.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [12:33:26]: Det høres kanskje opplagt ut, men det er allikevel for viktig til ikke å bli sagt: Kvinner og menn har lik verdi uavhengig av kjønn. Kvinner og menn skal ha like muligheter til å delta i samfunnet og til å påvirke samfunnsutviklingen, både formelt og i praksis. Likestilling er altså et spørsmål om menneskerettigheter og menneskeverd. Det er ikke ok at jenter og gutter opplever ulike muligheter verken i Norge eller i resten av verden.

I Norge har vi kommet langt på veien mot likestilling mellom kvinner og menn, men vi må ikke tro at vi er i mål. Likestillingsutfordringene både i Norge og internasjonalt er store, og vi har som enkeltpersoner og ikke minst som politikere et ansvar for å være bevisst på dette. Det går ikke an å lukke øynene for de store likestillingsutfordringene vi står overfor. Vi vet at kvinner utsettes for vold og overgrep. Vi vet at kvinner og menn diskrimineres i arbeidslivet, at kvinner tjener mindre enn menn og mye sjeldnere har lederstillinger. Vi vet at jenter og gutter behandles forskjellig og får ulike muligheter ut fra hvilket kjønn de har. Vi vet at det i mange land er mye mindre sannsynlig at du i det hele tatt blir født, får utdanning, arbeid og et godt liv dersom du er jente, enn om du er gutt. Det går ikke an å si at dette ordner seg av seg selv. Vi er nødt til å bruke politiske virkemidler for å løse likestillingsutfordringene. Det mener jeg er riktig og helt nødvendig. For likestilling og likeverd handler om at vi, uansett om vi er født som gutter eller som jenter, skal ha de samme rettighetene og de samme mulighetene.

Jeg jobber med familie- og likestillingspolitikk, og det er helt opplagt at god likestillingspolitikk henger sammen med god familiepolitikk. En av de viktigste oppgavene vi har som politikere, er å gjøre det mulig for foreldre å kombinere familieliv og arbeidsliv. Retten til å gå ut i arbeid og slippe å velge mellom familie og arbeid har vært en sentral del av kvinnekampen og er et viktig gode i dagens Norge. Derfor er det så viktig med gode ordninger som fleksibel foreldrepermisjon, økt kontantstøtte, pensjonsopptjening ved ulønnet omsorg, rett til å være hjemme med syke barn, ammefri og gode barnehager av høy kvalitet og med god bemanning.

I sin redegjørelse viet likestillingsministeren mye tid på metoo-kampanjen, og det synes jeg er veldig bra. Mange sier at metoo har vært en øyeåpner for dem, mens andre sier: Velkommen til kvinners virkelighet, dette har vi visst om lenge.

For Kristelig Folkeparti bygger forståelsen av likeverdet mellom menn og kvinner på vårt menneskesyn. Hvert menneske har en ukrenkelig verdi og skal respekteres med sin integritet og individualitet, uavhengig av kjønn, alder eller funksjonsnivå. Kjønnsdiskriminering og trakassering er så alvorlig, for det bryter ned den andres integritet og verdighet som menneske. Når vi tar oss til rette overfor vår neste, gjør vi oss selv til herre over et annet menneske, og det har ingen av oss rett til.

Som politikere og folkevalgte har vi et ansvar for å gjøre det trygt å varsle om slik atferd, og vi har et ansvar for å tilrettelegge for bedre forebygging og økt bevissthet rundt problematikken. Et av metoo-kampanjens premiss er at seksuell trakassering er så utbredt at flertallet av kvinnene – det vil si flertallet av våre kvinnelige kollegaer, våre søstre, våre døtre – har vært utsatt for det. Ingen av oss kan lenger peke på arbeidsplassen der borte eller det andre politiske partiet. Vi må alle ta ansvar og begynne med oss selv.

Som Kristelig Folkepartis talsmann for likestilling vil jeg understreke at vi verdsetter at regjeringen er tydelig i sin plattform på at de vil bidra aktivt i arbeidet mot seksuell trakassering, og det arbeidet må begynne først og fremst i våre egne rekker. Dermed må vi bruke de politiske verktøyene vi har til rådighet, for å sørge for at kvinners og menns likeverd blir en praktisk realitet i hele samfunnet vårt.

Så ble de funksjonshemmede nevnt. Jeg deler litt skuffelsen over at denne gruppen ble så lite omtalt i redegjørelsen. Jeg vet at regjeringen har satt i gang et tverrsektorielt arbeid for å kartlegge, der også de funksjonshemmedes egne organisasjoner skal være med og komme med bidrag. Kristelig Folkeparti fremmet et Dokument 8-forslag der vi ber om at det kommer en melding til Stortinget om dette, for vi mener at også Stortinget bør involveres i arbeidet for å skape større likestilling også for funksjonshemmede.

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [12:38:55]: Takk for gode innlegg og for oppfølgingen av redegjørelsen.

Jeg er glad for å slå fast at vi i Stortinget er nokså enige om de felles utfordringene vi har for å bedre likestillingen. Likestilling er en menneskerett, og vi skal være glad for at vi er et av verdens mest likestilte land. Men det betyr ikke at vi kan slå oss til ro med hvordan situasjonen er i dag. Vi må hele veien jobbe systematisk for å bedre likestillingen – ikke minst gjennom det som kanskje er det aller vanskeligste: å endre holdninger, tanker og idésett og strukturer. Det enkleste er selvfølgelig å gjøre endringer knyttet til loven og foreslå tvang, foreslå kvotering. Det har vi også i stor grad gjort i Norge. Men nå er det viktig å se på de områdene der vi trenger å gjøre noe med holdningene hos folk. Det er der det sitter, hvis vi skal gi alle mennesker like muligheter.

Jeg er glad for at andelen kvinner som jobber deltid, aldri har vært mindre enn i dag. Jeg er glad for at det i Norge ikke er lov med lønnsdiskriminering. Den som har mistanke om lønnsdiskriminering, kan faktisk kreve opplysninger om lønnen til den han eller hun sammenligner seg med. Den viktigste grunnen til lønnsforskjeller mellom kvinner og menn i dag er det kjønnsdelte arbeidsmarkedet, som har vært sånn gjennom mange, mange tiår – etter kvinnenes inntog på arbeidsmarkedet. Det er nettopp her regjeringen ønsker å sette inn ressurser. Det er når det gjelder utdanningsvalgene, hvordan vi påvirker barn og unge tidlig i deres valg og ønsker med hensyn til utdanning, at vi er nødt til å sette inn ressurser. Det handler om å starte allerede i barnehagen og i skolen med hvordan vi påvirker barna til andre yrkesvalg. Derfor har regjeringen igangsatt en rekke tiltak knyttet til prosjekter som Menn i helse og Jenter og teknologi. Vi støtter også prosjektet i Agder – Likestilt arbeidsliv. Og så har vi nettopp satt ned et utvalg der vi skal se på hvordan kjønnsstereotyper påvirker barn og unges utdanningsvalg.

Deltidsansatte får fortrinn til nye stillinger framfor nyansettelser, etter et forslag fra regjeringen. Jeg leste med glede i VG nylig at Unio-lederen uttalte: «Dette er en veldig god nyhet å få på sommerstid. Hauglie leverer.» Det er gledelig at foreningene også er enig med oss og støtter oss.

I tillegg til et likestilt arbeidsliv er regjeringen opptatt av kvinnehelse – forskning, forebygging og diagnostisering. Vi er opptatt av å se på hvordan kvinnene i minoritetsmiljøer har mulighet til utdanning og å komme seg i arbeid. Derfor reformerer vi introduksjonsprogrammet. Vi gjør det mulig for alle å ta grunnskole og videregående opplæring for å styrke mulighetene deres til å komme inn i arbeidslivet. Vi tar nå også tak i en del av utfordringene knyttet til næringslivet.

Nina Sandberg (A) [12:55:02]: Denne regjeringen prater ofte og mye om like muligheter for alle, men er merkelig passiv når det kommer til stykket. Høyrepartiene synes å kvie seg for å føre virksom politikk. Men likestilling kommer ikke av seg selv. Arbeiderpartiet er villig til å bruke politikk for å komme videre, og det trengs på mange felt.

Det er stadig slik at kjønn begrenser menneskenes muligheter. Både enkeltindivider og samfunnet taper på det. Tidlig innlærte kjønnsroller påvirker valg av utdanning, yrke og stillingsprosent. Vi har fortsatt et av Europas mest kjønnsdelte arbeidsmarkeder. Kvinner går fortsatt inn i tradisjonelle kvinneyrker, jobber oftere deltid, tjener mindre enn menn og får mindre som pensjonister.

Også i samfunnslivet deltar kvinner mindre – de har ikke så mange maktposisjoner som menn. Bare 7 av 100 toppledere i allmennaksjeselskapene i Norge er kvinner. Kvinner er i klart mindretall blant professorene og er mindre synlige i media. Kvinneandelen blant politiske ledere har stått nesten stille de siste 20 årene, og bare rundt 28 pst. av ordførerne i Norge er kvinner. Til gjengjeld gjør kvinner mest husarbeid og tar fortsatt mest ansvar for ulønnet omsorg. Disse skjevhetene opprettholdes av kultur, strukturelle forhold og selvsagt også av politikk.

Solberg-regjeringen har dels vært passiv, dels tatt likestillingen bakover, som ved å gå inn for å utvide kontantstøtten, å kutte i fedrekvoten og at fastleger skal kunne reservere seg mot henvisning til abort. Et likestilt Norge krever vilje til endring og kraftfull politikk – debatt, holdningsskapende arbeid, politikk som endrer rammebetingelser og lover og organiserer utdannings-, arbeids- og samfunnsliv. Dette arbeidet må igjen bygge på kunnskap. For å gjøre noe med utviklingen trenger vi fakta og tall. Hvordan fordeler mulighetene seg mellom kvinner og menn? Hva er status i hjemmene, arbeidslivet, medier, kommunene, staten? Denne typen spørsmål fant offentligheten før enkelt svar på via Likestillingsbarometeret og etter hvert LDOs SaLDO. Nå publiseres ikke lenger en samlet, lett tilgjengelig årlig statistikk over likestillingsutviklingen i Norge. Det synes jeg er en alvorlig mangel, som jeg oppfordrer likestillingsministeren til å rette opp, for et helhetlig likestillingsregnskap gjør det vanskeligere å overse skjevhetene i samfunnet.

For Arbeiderpartiet er likestilling en sentral del av frihetskampen. Regjeringen vil helst at like muligheter skal komme av seg selv. Det kommer lite ut av det.

Tage Pettersen (H) [12:58:01]: La meg også få lov til å starte med å takke for en god likestillingspolitisk redegjørelse med et bredt og inkluderende ståsted. Statsråden viser oss at likestillingspilene peker i riktig retning, og samtidig at likestillingsutfordringene stadig favner bredere. Likestillingsloven er 40 år gammel, men den gang handlet likestilling i hovedsak om likestilling mellom kvinner og menn. Det er fortsatt viktig i dag, men mange andre aspekter må også vies betydelig plass.

Opposisjonen forsøker til stadighet å gjenta budskapet om at likestillingen i Norge er satt i revers med Solberg-regjeringen. Feilaktige påstander blir ikke mer korrekt selv om de gjentas til det kjedsommelige, og Norge er et av verdens mest likestilte land.

Statsråden refererte i redegjørelsen til sin kollega Bent Høie, og jeg tillater meg å gjenta litt fra det i dag:

«Med mer kunnskap blir det mindre dumskap. Vi skal skape et samfunn der det å være normal ikke er å være som alle andre, men å være seg selv.»

Og i dagens Norge er det lettere å være seg selv. Norge er f.eks. et av Europas beste land når det gjelder politikk og rettigheter for LHBTIQ-personer. Ikke minst hos min arbeidsgiver gjennom 19 år, Forsvaret, arbeider de godt med kunnskap, bevisstgjøring og holdninger for å beholde denne gruppen i sine styrker.

Det er fortsatt likestillingsområder hvor vi har en vei å gå. Et område er religiøs diskriminering, trosdiskriminering. Her har vi fortsatt ugjort arbeid for å bekjempe rasisme og hatefulle ytringer. Historien om borgertoget i Kristiansand på 17. mai har gjort meg og mange med meg triste. Her ble de som gikk bak fanen til Human-Etisk Forbund, hetset og mobbet underveis i toget. At man skal oppleve slik i Norge i 2018 fordi man tror på noe, eller ikke tror på noe, kan vi ikke akseptere, og jeg har lyst til å trekke fram Emilie Hesselberg, som turte å fortelle om historien i media, og som etter det har opplevd en massiv og fortjent støtte. Skal vi komme holdninger vi ikke aksepterer, til livs, er vi avhengig av at modige mennesker som Emilie tør å benytte sin ytringsfrihet i kampen for frihet.

Mye har skjedd på likestillingsfeltet i løpet av de 46 årene jeg har levd, og de 40 årene likestillingsloven har virket. Utfordringen er alltid at samfunnsutviklingen løper fortere enn det vi som myndigheter ofte klarer å fange opp. Derfor kan det sikkert av og til oppleves som to skritt fram og ett skritt tilbake, men retningen er vi alle sammen enige om. Vår viktigste jobb i denne sammenheng er å kjempe for alle dem som ikke får leve frie og selvstendige liv.

Freddy André Øvstegård (SV) [13:01:11]: Økonomisk selvstendighet er grunnlaget for all annen frihet. Det er ingen reell likestilling mellom kvinner og menn uten en rettferdig fordeling av makt og rikdom, uten et likestilt arbeidsliv. Men arbeidslivet i dag er ikke likestilt når kvinner kun tjener 87 kr for hver hundrelapp en mann tjener, og når én av tre kvinner fortsatt jobber deltid. Derfor trengs det en aktiv likestillingspolitikk for å endre de urettferdige strukturene som holder kvinner tilbake fra arbeidslivet.

Men i statsrådens likestillingspolitiske redegjørelse var det lite konkret handling for et mer likestilt arbeidsliv. Derfor vil jeg på vegne av SV hjelpe regjeringen litt i dag ved å fremme tre forslag som kan bidra til kampen for et mer likestilt arbeidsliv, der kvinner og menn har like gode muligheter.

For det første vil vi be regjeringen komme tilbake med de nødvendige lovendringer for å innføre lovfestet rett til heltidsstilling. Heltid skal være en rettighet, mens deltid skal være en mulighet.

I tillegg mener jeg at vi bør la oss inspirere av det landet som nå under denne regjeringen i Norge har gått forbi oss i å være verdens mest likestilte land, nemlig Island. Der har de med SVs søsterparti i spissen innført en egen likelønnslov. Derfor vil vi be regjeringen utrede å innføre en likelønnslov, inspirert av Islands nye lovvedtak, også her.

Feminisme handler om å gjøre alle fri fra det undertrykkende kjønnsrollemønsteret som begrenser oss i hverdagen. En gruppe som rammes spesielt hardt av disse strukturene, er de som ikke passer inn i båsene i det hele tatt. Derfor har den skeive bevegelsen og SV i en årrekke kjempet for å innføre et tredje juridisk kjønnsalternativ. For kort tid siden mottok jeg på vegne av SV og representanten Grunde Almeland på vegne av Venstre flere tusen underskrifter fra Skeiv Ungdom for å innføre dette. Nå vil jeg følge opp de løftene vi ga, foreslå å be regjeringen utrede innføring av et tredje juridisk kjønnsalternativ og komme tilbake til Stortinget med sak. Det å bli anerkjent som den man er, er helt grunnleggende. I Norge i 2018 bør vi virkelig innse at tiden er inne. Nå kan Stortinget gå foran og endelig gi dem som ikke passer inn i båsene, den anerkjennelsen de fortjener.

Marianne Haukland (H) [13:04:03]: I dag får Stortinget mulighet til å gjøre opp status for likestillingsarbeidet i Norge. Det er 40 år siden likestillingsloven ble vedtatt her på Stortinget, og på det tidspunktet var min mamma 12 år. Da jeg ble født, var likestillingsloven 10 år, og Norge hadde kvinnelig statsminister.

Jeg tror rollemodeller er viktig i likestillingsøyemed. Du skal ha tro på deg selv og dine evner til å ta plass, oppgaver og roller. Da er det avgjørende med rollemodeller. For unge kvinnelige politikere har denne regjeringen nok av kvinnelige rollemodeller med kvinnelig statsminister, utenriksminister og finansminister, og på Stortinget har vi nå også kvinnelig stortingspresident.

Rollemodeller er viktig for et mer likestilt arbeidsliv. I offentlig og statlig sektor har man i dag fått til en god kjønnsfordeling i topplederstillinger. Vi trenger imidlertid flere kvinnelige ledere og rollemodeller i næringslivet.

Stortingsrepresentant fra Høyre Tina Bru problematiserte kvinneandelen i styre og i ledelsen av Equinor. Det nye navnet på Statoil står nesten for «equality in Norway», altså likestilling i Norge. Da er det viktig at det nye energiselskapet ikke bare likestiller alle energikildene, men også sørger for at selskapet representerer mangfoldet i befolkningen.

Også unge menn trenger rollemodeller – gode rollemodeller. Ikke alle unge gutter har en rollemodell i hjemmet. Flere eneforsørgere betyr at behovet for mannlige rollemodeller utenfor hjemmet blir viktigere for barna. Barnehagelærere, lærere, skolehelsetjenesten og trenere er eksempler på kontaktpersoner, rollemodeller, for unge utenfor hjemmet. Derfor er det viktig at vi har et bredt mangfold av søkere og kandidater til sånne stillinger. Det er et paradoks at unge gutter i dag kan ha en hel skolekarriere uten å ha møtt på en mannlig rollemodell. Sånn kan vi ikke ha det. Det er ikke sunt for ungene våre.

Det er problematisk med et segregert arbeidsmarked med tradisjonelle rollemønstre i Norge. Vi skal ha kjønnsnøytrale arbeidstitler i Norge. En mann ville nok vegret seg for å søke på stillingen som skolehelsesøster. Selve stillingstittelen er diskriminerende – skolehelsetjenesten kunne hatt kjempebehov for mannlige rollemodeller, som kunne tatt unge tenåringsgutters utfordringer i skolehverdagen på alvor. Derfor er det viktig at man støtter opp om prosjekter som arbeider for å jevne ut kjønnsrollemønstre i det norske arbeidsmarkedet. Det føler jeg denne regjeringen har tatt på alvor.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [13:07:12]: Jeg merket meg at Arbeiderpartiets parlamentariske leder i sitt innlegg ikke fokuserte på det som jeg oppfatter som en av våre store utfordringer, mange innvandrerkvinners stilling i samfunnet. Det er egentlig bare å se på statistikken. Selv om man ikke har så veldig lyst til å snakke om det, er de lavest representert når det gjelder deltakelse i arbeidslivet og høyest representert når det gjelder deltidsstillinger. Man kan bare se på Fafo-rapportene. Dette gjelder særlig familiegjenforente, mens den nye generasjonen sliter med andre utfordringer og inngrodde holdninger når det gjelder valg av ektemake, klesplagg – for ikke å nevne homofile og lesbiske. Mange i innvandrermiljøer må gå i skjul, som også mange i kristne, konservative miljøer i Norge.

Vi har i alle fall gjort det lettere for noen transpersoner og personer som ønsker å skifte kjønn. I dag kan man faktisk skifte juridisk kjønn uten å gå gjennom store operasjoner.

Den store utfordringen som jeg mener parlamentarisk leder i Arbeiderpartiet ikke tok tak i, var den økende andelen av fattige barn. Det er nettopp det som skjer når en i familien ikke er i arbeid, da har man ikke den økonomiske inntekten som andre har, og man vil ligge etter. Barn får ikke delta i fritidsaktiviteter, noe som denne regjeringen har tatt tak i. Men dette er en utfordring.

Det undrer meg også at ikke den tidligere utenriksministeren var innom utfordringene internasjonalt. Det er store problemer når det gjelder trafficking, overgrep mot kvinner i flyktningleirer, kidnapping av unge jenter av Boko Haram. Her har regjeringen tatt et initiativ i FNs leirer til å sette i gang både lese- og skrivekurs, som er tilrettelagt for kvinner og unge jenter som ellers skulle ha passet barn. – Nei, fokuset var, som forventet, på skattepolitikk, det vil si at det ble pakket inn i økonomisk politikk, og det var også en visitt til søndagsåpne butikker, at det ikke var likestillingsfremmende. Vel, da får man jobbe med å få flere menn inn i den næringen.

Grunde Almeland (V) [13:10:10]: Et moderne likestillingsperspektiv er åpent og inkluderende. Jeg synes redegjørelsen til statsråden og svarene her i dag viser at hun nettopp har det perspektivet.

I regjeringens plattform, Jeløya-plattformen, står det klart og tydelig som en overskrift at man skal bekjempe rasisme, religiøs diskriminering, antisemittisme, negativ sosial kontroll og fordommer basert på kjønn, seksuell identitet og etnisitet. Det er grunnlaget for det regjeringssamarbeidet som Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet har. Flere av de tingene som blir påpekt når det gjelder seksuell identitet eller kjønnsidentitet, er ganske godt tatt tak i i redegjørelsen fra statsråden, men også i det grunnlaget som regjeringen fører sin politikk på. Det er sagt at vi skal sørge for en bedre seksualundervisning. Det ble tidligere fremmet en egen strategi om seksuell helse fra regjeringen, der perspektivene om å modernisere seksualundervisningen ble adressert, men også perspektivet som går på å lære opp foreldre og foresatte så de kan veilede sine barn til å skjønne seksualitet på en god måte. Ikke minst skal vi sikre skeives rettigheter, bidra til åpenhet og aktivt arbeide mot diskriminering.

Når det gjelder en tredje kjønnskategori, er dette noe Venstre har foreslått tidligere – det har blitt nedstemt, så vi vet hvordan flertallet er i denne saken. Det som uansett ligger til grunn, er en anerkjennelse som denne sal har, om at det er et behov for å oppdatere hvordan vi ser på kjønn. Et typisk eksempel er offentlige dokumenter, hvordan man innretter dem. Her er det en stor jobb å gjøre som jeg har god tro på at regjeringen tar tak i.

Så var det veldig gledelig for meg å høre at statsråden har sørget for at IDAHOT kommer til Norge, og at det er Norge som skal være vertsnasjon til neste år. Det er en tydelig internasjonal markering. Norge er et land som er i verdenstoppen når det gjelder skeives rettigheter, og det at vi tar det ansvaret og faktisk organiserer og arrangerer det den uken, selv om det er uken med vår nasjonaldag, viser at vi virkelig har ambisjoner. Det er jeg glad for.

Så er jeg glad for at statsråden på landsmøtet til FRI i helgen også annonserte at hun inviterte FRI til å være med og arrangere denne høynivåkonferansen. Det jeg gleder meg til, er å se at Norge kan vise resten av verden hvordan man går foran. Jeg mener at på dette området viser statsråden tydelig vilje – og at hun har det riktige perspektivet for å gjennomføre de gode tiltakene.

Kari Henriksen (A) [13:13:23]: Det var ingen ambisjoner å spore i høyreregjeringas likestillingspolitikk og statsrådens redegjørelse. Redegjørelsen inneholdt ikke én eneste gang ordet «ambisjon» når det gjaldt likestilling. Det er å ha lave ambisjoner.

Likestillingspilene peker i feil retning med denne regjeringa til rors. Arbeiderpartiet har fremdeles ambisjoner om å ta tilbake ledertrøya. Derfor er vi utålmodige og har levert flere forslag til god likestillingspolitikk sammen med Kristelig Folkeparti. Vi har fått flertall for mange saker, regjeringa har måttet følge oss. Vi legger fram to nye forslag i dag, og flere partier gjør det samme, så vi gir oss ikke.

Vi vil ha en annen politikk. Regjeringa har satt likestillingen i revers – økt barnehage- og SFO-priser, økt kontantstøtte, søndagsåpne butikker, mer midlertidighet, økt normalarbeidstid til ni timer og de vil begrense kvinners selvråderett i abortspørsmålet. Da kommer vi tilbake til 1970-tallet som statsråden skrøt av i sin redegjørelse, da kom kvinnene ut i gatene. Og så har de gravlagt likestillingsloven, som ville ha fylt 40 år i år.

Jeg forstår på innlegget til representanten Ørmen Johnsen at hun ønsker en lengre liste enn det Jonas Gahr Støre ga i sin innledning, over det som ikke gir mer likestilling. Jeg kan legge til et par ting: Regjeringa har stemt ned forslag om likestilte tros- og livssynsorganisasjoner, nå holder Stortinget på med behandling av en sak om sosial kontroll for de gruppene representanten Ørmen Johnsen var opptatt av. Så vi er offensive i likestillingsdebatten.

Den lista over saker som Høyre har, og som motarbeider likestillingen, er lang. Den fører til at færre kvinner kommer ut i arbeid. Den fører også til en utrygg og mer belastende dag for mange kvinner, spesielt uorganiserte kvinner i vare- og servicehandelen. Nå må kvinner i varehandelen som ikke er organisert, jobbe én time lenger før de får betalt overtid. De har ikke særlig høy lønn fra før, og det er klart at dette slår ut. Spesielt rammes enslige mødre med forsørgeransvar. Det er en politikk for økte forskjeller, men det er villet høyrepolitikk og en politikk som skiller høyre- og venstresiden. Det er en politikk som øker forskjellene mellom kvinner og menn.

Norge faller på likestillingsindeksen, og vi går i feil retning. Norge er ikke lenger verdens mest likestilte land. Regjeringas manglende likestillingspolitikk er også dårlig nytt for mange kvinner ute i verden som har lent seg på Norge, som har vist til Norge, og som har sett opp til hvordan Norge har valgt å gå i front og brøyte vei. Ambisjonene til regjeringa er like blodfattige som en utsultet blodigle – ingen næring til likestillingsarbeidet fra denne regjeringa. Det kan slås fast.

Tone Merete Sønsterud (A) [13:16:45]: Først til representanten Morten Wold, som kritiserte venstresida i norsk politikk fordi han – hvis jeg forsto ham rett – mente at vi ikke ville at kvinner skulle leve frie liv. Jeg vet ikke om dette er et parlamentarisk uttrykk, men jeg må få lov til å si at det er tøv. Hele den historiske likestillingskampen handlet om akkurat det, å gi kvinner frie liv, og mange av de vedtakene som ble fattet underveis, ble fattet mot Høyres og Fremskrittspartiets stemmer.

Vi har gang på gang levert forslag i denne salen som ville ha fremmet likestillingen mye mer, og vi ville vært mye lenger framme enn det vi ser i dag, så å komme og påstå at vi ikke er opptatt av at kvinner skal leve frie liv, blir – president, jeg prøver på et annet ord – tullete.

Så til statsråden, som tydeligvis ble engasjert og hadde så lite politisk retorikk igjen i replikkordskiftet at argumentet til slutt ble at Arbeiderpartiet hadde mistet grepet i likestillingssaken – dette fordi statsråden ikke kunne svare på spørsmål fra representanten Henriksen. En kan jo undre seg over hvem som har mistet grepet på likestillingsdebatten, for hvordan er det mulig å mene at likestilling går rett vei når en kutter i fedrekvoten, likestillingsloven er svekket, reservasjonsrett med hensyn til abort ble en stor sak, og likestillingssentrene svekkes, for å nevne noe?

En visitt også til representanten Ørmen Johnsen, som liksom forsøker å framstille det som at Arbeiderpartiet ikke er opptatt av barnefattigdom eller internasjonal kvinnekamp: Selvfølgelig er vi det, men i dag handler det også om det vi gjør i Norge. Jeg bare viser til at Arbeiderpartiet nå har to forslag her, og det er viktig i likestillingskampen når det gjelder økonomiske forskjeller, det er viktig å redusere andelen deltidsarbeidende og styrke heltidskulturen i Norge. Så får vi se hvorvidt disse forslagene får flertall eller ikke.

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [13:19:11]: Jeg er nødt til å ta ordet for å oppklare en del påstander fra Arbeiderpartiet som dessverre viste seg å være usanne, og det er kun Arbeiderpartiet dette gjelder.

For det første viser representanten Henriksen til en indeks som jeg ikke klarer å finne ut hva er, så det må nesten Henriksen forklare – hvilken plass vi ligger på, og hvordan vi har sunket på den indeksen. For det andre hevder representanten Henriksen at vår politikk fører til at færre kvinner kommer ut i arbeid. Jeg vil gjerne at Arbeiderpartiet forklarer hvordan de kan komme med slike påstander. For det tredje påstår Arbeiderpartiet at likestillingen går i revers fordi vi kutter i fedrekvoten. Dessverre, Arbeiderpartiet, var det altså ikke dere som fikk gleden av å legge fram den historiske foreldrepengeordningen som nettopp ble lagt frem. Far har aldri hatt en større fedrekvote enn han har nå etter 1. juli, og det skyldes Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre – ikke Arbeiderpartiet.

Kuttet som ble gjort i Likestillingsombudet, ble gjort fordi vi flyttet nemnda til Bergen. Det var ikke et kutt for å svekke likestillingsarbeidet, selvsagt. Det var fordi man i Stortinget ble enige om at man ønsket å etablere denne nemnda i Bergen. Påstanden om at det ikke lenger finnes en årlig oversikt over likestilling, er heller ikke riktig. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet publiserer statistikk med kunnskap om kjønnslikestilling.

Når Arbeiderpartiet i dag står og hevder at likestillingen i Norge går i feil retning, er det feil. Nå må Arbeiderpartiet begynne å fylle likestillingspolitikken sin med noe annet enn tom retorikk. Nå har de i år etter år stått og hamret løs om at likestillingen går i revers, og så viser resultatene noe helt annet, det faller altså på steingrunn: Færre jobber deltid. Lønnsforskjellene er redusert. Vi gjør mer for å hindre at kvinner utsettes for vold i nære relasjoner. Vi satser mer på at unge skal ta andre utdanningsvalg, for å få et mindre kjønnssegregert arbeidsliv. Vi satser på kvinnehelse. Vi setter inn flere tiltak for at innvandrerkvinner skal få seg en jobb.

Nå må Arbeiderpartiet være med og bidra positivt videre i likestillingsdebatten, være med og se at nå må vi også gjøre noe for å endre holdninger, f.eks. når vi ser på metoo-kampanjen. Ja, der setter regjeringen nå i verk en rekke tiltak. Men dette handler ikke minst om holdninger til at menn og kvinner er like mye verdt.

Kari Henriksen (A) [13:22:32]: Jeg skal gjerne svare på noen av spørsmålene. Jeg fikk ikke med meg alle, men det var i hvert fall et spørsmål om hvilken statistikk jeg viser til, og det er World Economic Forums «Global Gender Gap». Der kan vi lese at forskjellene mellom kvinner og menn under denne regjeringa har gått ned. I 2013 var den på 84,17, i 2014 var den på 83,7, i 2015 gikk den opp til 85, og i 2016 og 2017 går det nedover – når det gjelder forskjellene mellom kvinner og menn.

Og det er jo betegnende at likestillingsministeren er mer opptatt av å kritisere Arbeiderpartiet for ikke å gjøre noe, når vedkommende selv sitter med det fulle og hele ansvaret for å utforme likestillingspolitikk i Norge.

Vi har bl.a. kommet med over 50 likestillingsforslag, 23 eller 24 av dem ble vedtatt med Kristelig Folkepartis stemmer motregjeringas stemmer. Det er ganske underlig å høre en regjering som på område etter område får kritikk fra næringslivets parter og fra arbeidstakerorganisasjonene for ikke å gjøre nok, og så skal det være det ideelle.

Jeg gjentar bare at redegjørelsen statsråden holdt om likestilling, var blodfattig. Det var en opplisting av de tiltakene som er iverksatt, som er foreslått, som er under arbeid. Det var ikke noe nytt. Jo, forresten var det noe som var nytt: Det var enda flere møter, så var det noen middager, og så tror jeg det var noen samtaler rundt et rundt bord, og kanskje en utredning eller to. Det tror jeg var noen av de nye sakene. Ellers var det tynt.

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [13:24:44]: Dette er en veldig underlig opptreden fra Arbeiderpartiet i en årlig likestillingsdebatt i Stortinget. Det tror jeg ikke det bare er jeg som gjør meg mine tanker om. Det representanten Henriksen viste til nå, denne statistikken i indeksen, er feil. Norge har gått fra tredje- til andreplass på denne indeksen.

En redegjørelse handler om å orientere om hva regjeringen gjør – hvilke resultater man oppnår, og hvilket arbeid man er i gang med på likestillingsfeltet. Det skjer mye, og det har det gjort på likestillingsfeltet siden 2013. Vi er i gang med mye, som jeg brukte min redegjørelse til å orientere Stortinget om, så det skal jeg ikke gjenta. Jeg er veldig glad for at tallene og statistikken viser at vi er godt på vei. Vi er et av verdens mest likestilte land. Men vi har fortsatt våre utfordringer, og dem skal vi jobbe sammen om.

Når Arbeiderpartiet tar den tonen – om at regjeringen fører en likestillingspolitikk som går i revers – synes jeg bare det er underlig. Sist det var en rangering av partienes likestillingsinnsats, som bl.a. NRK gjorde 27. februar 2017, var overskriften «Ap på jumboplass i likestilling». Her kom det frem at da NRK så på antall kvinner blant fylkeslederne i alle partiene, fant de ut at Arbeiderpartiet havnet på jumboplass, der 2 av 19 av fylkeslederne i Arbeiderpartiet er kvinner, og 69 av ordførerne er kvinner. Arbeiderpartiet elsker å angripe Fremskrittspartiet fordi de er så dårlige, men ligger til og med under dem.

Jeg sier ikke at Arbeiderpartiet skal komme med nye tiltak, og anklager heller ikke Arbeiderpartiet for ikke å komme med forslag i likestillingsdebatten, som representanten Henriksen viser til her. Men jeg oppfordrer Arbeiderpartiet til å være edruelig i denne debatten og holde seg til fakta. Det tror jeg alle er tjent med.

Så skal regjeringspartiene på egen hånd utmerket godt klare å fremme gode, konstruktive likestillingsforslag, som vil føre likestillingen fremover, slik den har gjort gjennom mange år. Vi skal jobbe systematisk på mange felt. Vi ser det gir resultater. Vi skal forsterke dem videre. Der er statistikken og tallene helt tydelige. De lyver ikke.

Marianne Haukland (H) [13:27:56]: Jeg måtte gå rett inn på World Economic Forum og søke for å finne ut hvilken plassering Norge faktisk hadde. Og det er helt riktig som ministeren sier, at Norge systematisk har ligget på første-, andre- og tredjeplass på rankingen. Akkurat nå er vi 0,002 pst. fra landet som ligger over oss på rankingen. Jeg håper Arbeiderpartiet kan forklare hvordan økt støtte til likestillingssentrene kommer til å slå inn på den rankingen.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [13:28:50]: Dette ble en debatt med litt temperatur på slutten, men jeg synes vel at vi faktisk fortjener å si at vi gjør det bra i Norge, og det skal vi fortsette med. Likestillingsdebatt handler om mer enn ranking. Det sa faktisk Arbeiderpartiets parlamentariske leder. Selv mener jeg at vi i denne debatten har fokusert altfor lite på det som egentlig er utfordringen i Norge, og det er dem som ikke når opp. Så jeg synes at med ord som «revers» og «blodfattig igle» er det slutt på argumentene. Da bør vi heller komme inn på tiltakene til dem som virkelig trenger det, dem som er nederst ved det politiske bordet, og det er faktisk mange innvandrerkvinner.

Kari Henriksen (A) [13:29:55]: Jeg skjønner at temperaturen stiger når en får noen fakta på bordet. Det handler om mer enn ranking – ja, det gjør det. Det handler om tiltak, og det handler om å ha ambisjoner. Jeg har ikke hørt én ambisjon fra regjeringspartiene fra denne talerstolen i denne saken i dag. Det er det det handler om – å komme videre fra der vi er.

Arbeiderpartiet har aldri vært fornøyd med å være der vi er. Vi har foreslått nye ting hele tida, også fra vår rolle som opposisjonsparti. Det vi ser nå, er at det går i gal retning. Når lavtlønte kvinner må jobbe en time ekstra før de får overtid, er det med på å øke de økonomiske forskjellene mellom kvinner og menn. Det er realiteten av denne regjeringas politikk.

Grunde Almeland (V) [13:31:06]: Det er gledelig at vi kan diskutere så friskt om et tema som er såpass viktig.

Men jeg vil bare minne denne salen om at det er flere konkrete tiltak som er iverksatt, og som vi holder på å jobbe med. Det mest konkrete er nettopp det vi skal debattere i Stortinget om veldig kort tid, nemlig tredelingen av foreldrepermisjonen, som er en kjempeambisiøs og god ordning som regjeringen virkelig har løftet fram på en fin måte.

Så vil jeg også si at det er flere konkrete tiltak som ligger i «pipeline», som vi vet vil komme til. Men så er det som jeg sa i mitt første innlegg, at likestillingsutfordringene endrer seg med tiden, og for at vi skal finne gode, treffsikre tiltak må vi også sørge for at vi gjør en grundig jobb med å utrede tiltakene, sånn at vi får på plass ting som vi vet virker, og ikke ting som vi kanskje hadde en forestilling om at virket i et helt annet samfunn, for 40 år siden.

Freddy André Øvstegård (SV) [13:32:23]: Høy temperatur om et viktig tema må vi bare se på som positivt.

Men jeg vil ha en kommentar, for flere av regjeringspartiene har slått seg mye på brystet i det siste med innføringen av tredelt foreldrepermisjon. Det er positivt, men å bruke det som det store eksemplet mot venstresidens argumentasjon er litt rart, når bakgrunnen for innføringen av tredelt foreldrepermisjon nettopp var et anmodningsvedtak som skjedde her i denne salen under trontaledebatten, da opposisjonen altså ba regjeringen om å reversere kuttene i fedrekvoten.

Så jeg er veldig glad for at regjeringen nok en gang følger Stortingets vilje for å skjerpe likestillingspolitikken, men det var altså nok en gang et anmodningsvedtak som lå til grunn for likestillingspolitikken som føres her. Det er det også mange andre eksempler på – aktivitetsplikten kan det være, og det gjelder også tiltak mot seksuell trakassering.