Presidenten: Etter
ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at
taletiden blir begrenset til 3 minutter til hver partigruppe og
3 minutter til medlemmer av regjeringen.
Videre vil presidenten foreslå at
det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til tre
replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og
at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid,
får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Marianne Haukland (H) [15:01:02 ] : (ordfører for saken): Vi
skal nå behandle forslaget fra Kristelig Folkeparti om gjennomgang
av grenseoppgangen mellom «mindre» og «større» tiltak i kulturminneloven
§§ 9 og 10. Problemstillingen forslagsstillerne løfter fram, er spesielt
utfordringen jordbruksnæringen står overfor, der kulturminneloven
gir forbud om å gjøre inngrep i automatisk fredede kulturminner.
En gårdbruker vil ha meldeplikt til kulturminneforvaltningen ved
igangsetting av tiltak som kan virke inn på et automatisk fredet kulturminne.
Forslagsstillerne viser videre til
at loven pålegger tiltakshaver undersøkelsesplikt etter kulturminneloven § 9
ved planlegging av større private tiltak samt ved reguleringsplan.
Undersøkelser kan konkludere med
at tiltaket ikke kan gjennomføres før det er foretatt arkeologisk
registrering og eventuell utgraving. For offentlige og større private
tiltak skal kostnadene ved slike undersøkelser belastes tiltakshaver
etter § 10. Forslagsstillerne viser til at ved mindre, private tiltak
vil kostnadene normalt bli dekket av det offentlige. Det blir påstått
fra forslagsstillerne at tiltak etter undersøkelsesplikten ved større
private tiltak i liten grad blir dekket av det offentlige.
Der er to forslag i saken, forslag
nr. 1, fra Arbeiderpartiet og SV, og forslag nr. 2, fra Kristelig
Folkeparti og Senterpartiet. Forslagene er i noen grad like, men
begge forslagene sier at man skal se på innlemmelse av mindre tiltak
– jeg har ikke tenkt å gå inn på forslagene. Det blir etterlatt
et inntrykk av at bare mindre, private tiltak utløser mer støtte
fra staten, og at formuleringen utvides til også å gjelde tiltak
som i dag faller inn under større private tiltak.
Jeg ønsker å vise til at også større
private tiltak etter særlige forhold kan få støtte fra Riksantikvaren.
I merknadene og i svarbrevene fra departementet vises det til at
søknader om ganske høye summer innvilges fra denne potten.
Jeg vil også påpeke at regjeringspartiene
i Jeløya-erklæringen har uttrykt at man ønsker å styrke Kulturminnefondet,
sånn at flere private eiere kan få tilskudd til å sette i stand
verneverdige eiendommer.
Kristian Torve (A) [15:04:00 ] : Kulturminnelovens formål sier
at det er et nasjonalt ansvar å ivareta spor etter menneskelig virksomhet
som grunnlag for vår forståelse og opplevelse av historien som har
vært før oss. Men av og til, som Dokument 8-forslaget fra Kristelig Folkeparti
påpeker, står loven litt i veien for at nybygging og utvikling kan
skje når det er riktig. Å ivareta våre kulturminner er en viktig
oppgave, og det er behov for – som forslagsstillerne også skriver
– å få en gjennomgang av hva som er større og mindre kulturminner.
Vi i Arbeiderpartiet anerkjenner at det må gjøres noe på feltet.
Derfor fremmer vi sammen med SV et forslag om å gå gjennom dekningsplikten
for gårdbrukere som pålegges undersøkelser etter kulturminneloven, og
vurdere å innlemme «utvidelser og nybygg av driftsbygninger» i bestemmelsen
for «mindre, private tiltak».
Komiteen har tidligere vedtatt at
regjeringen skal legge fram en stortingsmelding om kulturminner.
Arbeiderpartiet mener i hvert fall at det er naturlig at denne problemstillingen
må tas med i den meldingen, og at vårt forslag dermed tas opp der.
Presidenten: Da
har representanten Kristian Torve tatt opp forslaget han refererte
til.
Olav Urbø (Sp) [15:05:31 ] : Å ta vare på viktige kulturminne
er eit viktig samfunnsansvar og viktig for å dokumentere historia
vår. Dei aller fleste av dagens nærare 5 850 freda kulturminne etter
kulturminnelova er i privat eige – eit stort ansvar for den enkelte
og ein stor kostnad. Det viktigaste suksesskriterium for eit vellykka
vern er engasjement og økonomisk innsats frå eigar. Å greie det
åleine er for mange ikkje mogleg, og det er difor avgjerande at
samfunnet stiller opp med økonomiske ressursar.
Dette forslaget handlar om å avklare
korleis ein skal definere utvidingar og nybygg av driftsbygningar
på alminnelege gardsbruk i høve til dekningsplikt dei vert pålagde
etter kulturminnelova §§ 9 og 10. I dag vert det definert som større
private tiltak. Dette er tiltak som normalt sett ikkje vert dekte
av tiltakshavar, i motsetnad til mindre, private tiltak, der kostnader
normalt sett vert dekte av det offentlege.
Å drive gardsdrift er arealkrevjande,
og realiteten er at ein kan verte påført store ekstrautgifter ved
utvidingar og nybygg, slik som ordninga vert praktisert i dag. Dette
er etter Senterpartiet sitt syn ei urimeleg økonomisk byrde i ei
næring der lønsemda for mange er under sterkt press. Senterpartiet
stør difor representantforslaget, der ein ber regjeringa føreta
ein gjennomgang med føremål om at utvidingar og nybygg av driftsbygningar fell
inn under mindre, private tiltak – altså forslag nr. 2. Forslaget
vert difor fremja.
Senterpartiet varslar òg subsidiær
støtte til forslaget frå Arbeidarpartiet og SV, altså forslag nr.
1.
Presidenten: Representanten
Olav Urbø har tatt opp det forslaget han refererte til.
Freddy André Øvstegård (SV) [15:07:25 ] : I dette Dokument
8-forslaget kommer det fram noen ganske gode argumenter for en gjennomgang
av grenseoppgangen mellom såkalte mindre og større tiltak i kulturminneloven
§§ 9 og 10. Men i forslaget fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti
er det også konkludert slik – og jeg siterer fra forslaget:
«sørge for at utvidelser og nybygg
av driftsbygninger på alminnelige gårdsbruk faller inn under bestemmelser
for «mindre, private tiltak».»
SV mener at vi først må ha på plass
en gjennomgang og en vurdering før vi eventuelt tar det grepet.
Derfor er vi med på å fremme et alternativt forslag, som også representanten
fra Arbeiderpartiet har nevnt:
«Stortinget ber regjeringen i forbindelse
med stortingsmeldingen om kulturminnefeltet foreta en gjennomgang
av dekningsplikten når gårdbrukere blir pålagt undersøkelser etter
kulturminneloven §§ 9 og 10, og vurdere å innlemme «utvidelser og
nybygg av driftsbygninger på alminnelige gårdsbruk» i bestemmelsen
for «mindre, private tiltak».»
Med det oppfordrer jeg SVs representanter
til å stemme for forslag nr. 1.
Grunde Almeland (V) [15:08:44 ] : Livet kan bare forstås baklengs,
men det må leves forlengs, sa Søren Kierkegaard en gang. Kulturminner
er bokstavelig talt grunnsteiner for å forstå norsk kulturarv og
historie. Det er viktig å ta vare på disse, fordi det sørger for
et mangfold og gir både oss og framtidige generasjoner en forståelse
av hvordan nordmenn har levd før oss.
For Venstre har det vært viktig
å kjempe for bevaring av kulturminner, og hvert år har vi gjort
en innsats for å øke kulturminnebudsjettet. Dette har resultert
i at bl.a. Fortidsminneforeningen kåret Venstres program til det beste
før valget i 2017. Venstre vil utvikle ordninger som motiverer til
bevaring av kulturminner og ivaretaking av nye funn. Det kan vi
også se igjen i Venstres satsinger i tidligere budsjetter, og vi
kan se det i satsingen vi gjør nå i regjering.
Som statsråden har sagt og varslet,
skal regjeringen legge fram en ny stortingsmelding som omhandler
kulturminner. Det er naturlig at dersom man skal se nærmere på dette
forslaget som vi diskuterer her i dag, må det eventuelt tas med
inn i det arbeidet. Men det finnes noen utfordringer med det forslaget
som foreligger, og det er bl.a. det som går på mindre, private tiltak
som i hovedsak retter seg mot private anliggender som omfatter få
personer. Landbruket er i så måte næringsdrivende på lik linje med
andre næringer, og det kan oppfattes som svært uheldig å favorisere
én gruppe næringsdrivende foran andre.
Så er det dette som går på alminnelige
gårdsbruk og, generelt, innføring av nye definisjoner og terskler
i loven. For hvor går egentlig grensen for hva man skal vurdere
som alminnelig? Det tror jeg man kan finne godt ut av, og det er
fornuftig at man setter disse tersklene og disse definisjonene gjennom
en eventuell melding som kommer.
Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [15:11:07 ] : For jordbrukere kan
det å komme i befatning med kulturminner på gården innebære en stor
økonomisk belastning. Av retningslinjene går det fram at bygging
av driftsbygning på gårdsbruk ikke faller inn under definisjonen
av et mindre, privat tiltak. Gårdbrukerne i de områder av landet
som er rike på faste kulturminner, kan derfor etter dagens praktisering
risikere store ekstrautgifter til store arkeologiske utgravinger
ved utvidelse eller bygging av ny driftsbygning.
Dagens grenseoppgang mellom «mindre»
og «større» tiltak kan vanskelig sies å være prinsipielt holdbar
og svekker respekten for loven og dens legitimitet. Det er derfor
nødvendig med klarere signaler fra lovgiver, og dette har Kristelig
Folkeparti tatt opp gjennom dette forslaget.
Det er skuffende at ikke flere partier
ser at denne situasjonen er uholdbar, og at det setter enkelte jordbrukere
i en uakseptabel økonomisk situasjon. Dette er ikke snakk om en
lovendring, men bare en presisering av regelverket, som blir gjort
gjennom rundskriv. Det er derfor vanskelig å se at dette er noe
som må utsettes til en stortingsmelding om kulturminnefeltet. For
bønder som i dag kommer i en vanskelig økonomisk situasjon på grunn
av et kulturminne, er det en mager trøst at problemstillingene skal
bli vurdert en eller annen gang i framtiden. Jordbruket har i dag
om lag 40 000 aktive bedrifter, og hvert år foretar 10–15 pst. av
disse investeringer i driftsbygninger. Som forventet i områder med mange
faste kulturminner, dukker det årlig opp saker der gårdbrukere blir
pålagt økologiske undersøkelser før igangsetting av bygging. I mange
tilfeller vil utgifter til en økologisk utgraving være så tyngende
for gårdbrukeren at økonomien i utbyggingen faller sammen. Dette er
ikke et ønskelig utslag av kulturminnelovgivningen og kan virke
undergravende på samarbeidet mellom det offentlige og landbruket
i kulturminneforvaltningen.
Vi har fremmet et forslag i denne
salen. Jeg vil presisere at dersom vårt forslag faller, vil vi subsidiært
stemme for forslag nr. 1 i saken.
Statsråd Ola Elvestuen [15:13:38 ] : I kulturminneforvaltningen
som i miljøforvaltningen ellers, gjelder prinsippet om at forurenser
– eller i dette tilfellet forbruker – betaler. En som forbruker
et felles miljøgode, må altså betale for dette. For kulturminneforvaltningen
gjelder det å sikre det vitenskapelige kunnskapsmaterialet gjennom
å betale for en arkeologisk undersøkelse, slik at kunnskapen kan
tilfalle oss alle.
Ifølge Riksantikvarens rapportering
for 2017 ble det fattet vedtak om statlig kostnadsdekning for arkeologiske
undersøkelser i 40 saker. Dette er om lag en fjerdedel av alle vedtak
der det ble stilt krav om gjennomføring av arkeologiske undersøkelser.
Riksantikvaren ga i 2017 tilsagn om statlig kostnadsdekning i 33
saker som gjaldt mindre, private tiltak. Videre ble det gitt tilsagn
om statlig kostnadsdekning i sju saker ut fra særlige grunner. Til sammen
ble det i 2017 gitt tilsagn om statlig kostnadsdekning i forbindelse
med arkeologiske undersøkelser for over 45 mill. kr. 15 av de 40
sakene med statlig kostnadsdekning gjaldt ulike typer tiltak i landbruket.
Dagens praktisering av kulturminneloven
§ 10 baserer seg på rundskriv utarbeidet av departementet i 2007. Rundskrivet
er avgrenset til såkalte mindre, private tiltak. Det er ikke utarbeidet
tilsvarende regelverk for særlige grunner, men det er i rundskrivet
vist til grenseoppgangen mot offentlige og større private tiltak
som faller utenfor dette rundskrivets ordning, og skal fanges opp av
ordlyden «særlige grunner» i kulturminneloven § 10.
Jeg mener at det disse tallene viser,
er at i det store og hele virker dagens ordning, slik at mange fanges
opp av kulturminneforvaltningens saksbehandling og får dekket sine
utgifter i henhold til dagens regelverk.
Representantforslaget viser til
behovet for en klar grenseoppgang mellom såkalt større og mindre
private tiltak i kulturminneloven. Dette er først og fremst gjort
i dag ved en utarbeidelse av rundskrivet i 2007 samt med beslutning
på grunnlag av forvaltningspraksis i saker på området. Grenseoppgangen
mellom større og mindre private tiltak er viktig fordi det bidrar
til økt forutsigbarhet og rettssikkerhet ved at like saker blir
behandlet likt. Det slutter jeg meg fullstendig til og mener at
dagens ordning legger vekt på nettopp det.
Likevel, regjeringen skal legge
fram en ny stortingsmelding om kulturminnefeltet. Jeg ser det som
naturlig at dette temaet behandles der, og at det legges fram for Stortinget
til behandling. Det er gått over 11 år siden rundskrivet trådte
i kraft, og det har blitt opparbeidet betydelig erfaring med ordningen.
Det er naturlig at disse erfaringene evalueres ytterligere, og at
det vurderes om det er slik at praktiseringen av regelverket er
for snever. På den måten vil jeg på et bredere grunnlag kunne foreta
eventuelle justeringer i dagens ordning.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Steinar Reiten (KrF) [15:16:54 ] : Noe av grunnen til at vi
i Kristelig Folkeparti fremmet et representantforslag, var en konkret
sak i Rogaland der et ungt ektepar skulle bygge en ny driftsbygning.
De hadde fått tilsagn om tilskudd i BU-midler på rundt 700 000 kr,
og så får de en regning for arkeologiske utgravninger på omtrent akkurat
det samme. Dette er en næring som i realiteten baserer all verdiskaping
på jordbearbeiding, og det er på grunn av det en betydelig sjanse
for at en kommer borti problematikken. Ser statsråden det åpenbart
urimelige i at landbruket som baserer seg på jordbearbeiding, skal
bli utsatt for den typen behandling av det offentlige, som her har
funnet sted?
Statsråd Ola Elvestuen [15:17:41 ] : Jeg kan ikke gå inn på
den enkelte saken, for klagebehandlingen ligger i departementet
og vil få en snarlig avgjørelse.
Når det gjelder selve problemstillingen,
er det med det regelverket slik som det er i dag, og som jeg viste
til med tallene fra Riksantikvaren, muligheter for å gi statlig
støtte, og det gjøres også av særlige grunner. Det jeg imidlertid
er enig i, er at akkurat denne avgrensningen kan være vanskelig,
og jeg mener det vil være riktig å se på den, om det skal gjøres
justeringer når det er behov for det, når vi skal legge fram kulturminnemeldingen som
er planlagt, i 2020.
Presidenten: Replikkordskiftet
er dermed omme.
Geir Pollestad (Sp) [15:18:43 ] : Representanten Urbø har gjort
greie for Senterpartiets syn i saka, men eg ønskjer òg å knyta nokre
kommentarar til det, basert på debatten som har vore.
Det er rett at kulturminne er viktige,
og at kunnskap om dei som levde før oss, er viktig. Men omsynet
til folk som lever i dag, og som prøver å skapa seg ein god kvardag
i dag, må heller ikkje verta gløymd. Eg reagerer når eg høyrer representanten
frå Venstre i debatten snakka om forskjellsbehandling av ulike næringar.
Klart det skal vera forskjellsbehandling av ulike næringar, for
desse næringane er veldig forskjellige. Det er stor forskjell på
å etablera ein bensinstasjon og å driva eit gardsbruk og bruka jordressursen
til å produsera mat.
Eg møter mange bønder som er frustrerte
over dette – den konkrete saka som ligg før dette representantforslaget.
Eg møter bønder som får beskjed om at dei kan få lov til å leggja
driftsbygningen på den dyrka jorda, men der det er uproduktivt areal
å byggja på, kan det vera ei kokegrop, og difor vert det innvendingar
mot det. Eg har møtt ein bonde som stilte eit ganske godt spørsmål,
og det var: Her har nokon rydda stein før meg og lagt steinen i
ein haug, ei såkalla rydningsrøys. Kvifor skal det at folk har rydda
stein her før meg, hindra meg i å rydda stein og utvikla eigedomen
min i dag?
Eg trur ei statleg finansiering
for det fyrste vil redusera den økonomiske byrda for den enkelte.
Det er definitivt i storsamfunnets interesse å ta vare på kulturminna, og
då er det feil at det er enkeltpersonar som må bera byrda. Ikkje
minst vil ei strengare statleg finansiering gjera at ein må prioritera
noko meir enn ein gjer i dag. Ein må skilja mellom kva det er viktig
å bevara, og kva det er mindre viktig å bevara, på eit tidlegare
stadium enn i dag. Og i dei situasjonane der det er den som prioriterer,
som òg betaler, eller motsett – at den som betaler, er den som må
prioritera – då er viljen til å prioritera ofte større.
Så går det fram av innstillinga
at næringskomiteens medlem frå Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet
har gjeve ein kommentar i innstillinga for å understreka næringsperspektivet
i dette. Og i alle saker som går mellom vern og bruk, er det viktig
at brukens stemme òg vert høyrt.
Marianne Haukland (H) [15:21:58 ] : Regjeringspartiene forstår
utfordringen knyttet til statens dekningsgrad etter kravene som
er fastsatt i kulturminneloven § 9. Men vi synes løsningen nok ikke
er å definere gårdsbruk som noe annet enn det det er. Jeg ønsker også
å minne om det statsråden gjorde rede for i sted, om Riksantikvarens
dekning av også større private tiltak, av særlige grunner, og at
15 av 40 saker har gått til jordbrukstiltak. Samtidig ser også vi
at det av hensyn til folks eiendomsrett og rettssikkerhet knyttet
til brukseiendom er behov for en gjennomgang av grenseoppgangen
i den nye kulturminnemeldingen. Derfor ønsker jeg å gi en stemmeforklaring
her nå til presidenten: at regjeringspartiene kan stemme for forslag
nr. 1, fra Arbeiderpartiet og SV.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.