Kristin Ørmen Johnsen (H) [14:22:42] (komiteens leder og ordfører for saken): Vi diskuterer i dag representantforslaget fra Kristelig Folkepartis representant Geir Jørgen Bekkevold om språkopplæring for kontantstøttemottakere og fjerning av botidskravet på fem år som er knyttet til kontantstøtten. Jeg vil takke komiteen for arbeidet. Det er noe uenighet i komiteen, og jeg skal komme tilbake til det.

Innføringen av botidskravet på fem år for å få kontantstøtte er en innstramming som gjelder generelt, ut fra en vurdering om at nyankomne innvandrere bør stimuleres til arbeid og utdanning. Ett moment ved innføringen av botidskravet er at barn av nyankomne innvandrere bør gå i barnehage for å bli godt integrert i det norske samfunnet.

Botidskravet som er knyttet til kontantstøtten, har vært behandlet i Stortinget ved flere anledninger, senest ved behandlingen av et representantforslag fra Kristelig Folkeparti høsten 2017. Kristelig Folkeparti argumenterer for hvorfor botidskravet må fjernes. De sier ganske klart at velferdsgoder som styrker familienes valgfrihet, bør opprettholdes, og samfunnet må igangsette målrettede tiltak som er knyttet til kvinnenes kompetanse og kulturelle barrierer. De er opptatt av å gjøre noe med den svake tilknytningen innvandrerkvinner har til arbeidslivet.

Det er stor enighet om at svake språkferdigheter og lavt utdanningsnivå er blant de største utfordringene som hindrer innvandrerkvinner i å komme inn i arbeidslivet. Men kjønnsrollemønster og familieforståelse er også en del av den kulturen som gjør at mange innvandrerkvinner tar hovedansvaret for barneomsorgen. Et svakt likestillingsperspektiv vil likeledes bidra til å holde kvinner borte fra arbeidslivet.

Regjeringspartiene, med støtte fra andre partier, mener at fjerning av botidskravet vil styrke forventningen hos nyankomne innvandrerkvinner og de miljøene som de er en del av, om å være hjemme og passe barn. Vi vet at sosial kontroll er et middel for å oppnå at kvinner retter seg etter de normene som kulturen de tilhører, har, og sanksjonene ved å motstå press kan være ganske store og i verste fall føre til brudd med familien. Det er bekymringsfullt at kun fire av ti innvandrerkvinner er i jobb. Det er derfor viktig med tiltak som minsker det sosiale presset, og som fører til en forventning fra storsamfunnet om at kvinner – som menn – er i jobb.

I Jeløya-plattformen har regjeringen satt seg som mål å arbeide for å fornye og forbedre norskopplæringen, slik at vi skal få et godt grunnlag for læring og deltakelse i arbeidslivet. Det innebærer bl.a. styrking av norskopplæringen. Vi har forventninger til det nedsatte sysselsettingsutvalget, som skal foreslå tiltak som kan bidra til at flere av både innvandrerne og minoritetsbefolkningen for øvrig kommer seg i jobb.

Regjeringen vil også innen utgangen av 2018 legge fram en integreringsstrategi. Målet er at innvandrere og deres barn, herunder også flyktninger, arbeidsinnvandrere og familiegjenforente, skal komme i arbeid og ikke minst være en del av samfunnet. Strategien skal gi en retning for integreringsarbeidet. Det starter med barna.

En god integreringsprosess i et velfungerende samfunn forutsetter en felles forståelse av norsk samfunn og kultur. Dette krever en særlig innsats fra den enkelte. Det å lære seg et nytt språk er ingen kvikkfiks. Deltakelse i arbeidslivet eller å starte på en utdanning er nødvendig for å bli godt integrert. For mange innvandrerkvinner lever i dag isolert uten språkkunnskaper og uten å delta i samfunnet.

Vi ønsker kontantstøtten velkommen, men mener at kontantstøtte til innvandrerkvinner lett kan føre til utenforskap, særlig for dem som er nyankomne, og derfor støtter vi ikke Kristelig Folkepartis forslag.

Trond Giske (A) [14:28:08]: Når det gjelder denne saken og innstillingen, kan jeg bare slutte meg til saksordførerens innlegg – det redegjorde godt for flertallets syn. Men det som er interessant, er at saksordførerens innlegg er et godt innlegg ikke bare mot dette forslaget, men mot kontantstøttens hovedprinsipper generelt. Alle de argumentene som brukes her mot å oppheve fem års botidskrav, kan jo brukes om hvordan ordningen slår ut generelt. Vi har beveget oss en veldig lang vei fra da kontantstøtten først ble lansert og skulle være en prinsipiell ordning for alle barn som valgte ikke å bruke barnehage, til nå å bli en forholdsvis begrenset ordning for de aller yngste barna. Jeg tror vi er på vei mot et sted hvor det går an å få en bred enighet om dette, hvor det kan ses som en del av en slags utvidet fødselspermisjon, hvor man finner gode og fornuftige løsninger. Men da må vi ta på alvor de utfordringene som ordningen fører til, særlig for deltakelse i arbeidslivet for kvinner og for språktilknytning både for barna og for mødrene. Det er jo dette vi driver med hele tiden – vi har en ordning som i sin grunnatur skaper noen problemer, og så prøver vi hele tiden å løse disse problemene, men istedenfor å avskaffe ordningen og lage en ordning som ikke skaper disse problemene, leter vi etter tiltak for å «løse symptomene».

Språkopplæring – veldig bra: Arbeiderpartiet har jo vært kritisk til de kuttene som har vært i språkopplæring for innvandrere gjennom de siste årene. Dette er det viktigste tiltaket for å sørge for tilknytning til samfunnet, når det gjelder både arbeidsliv og samfunnsliv generelt. Vi ser også nå at barnehagesektoren er en opplæringsarena. Det er ikke uten grunn at barnehagesektoren og skolesektoren nå ses mer og mer i sammenheng, at man ønsker å styrke pedagogtettheten, og at man ser at tidlig innsats er helt avgjørende. Det er en renters-rente-avkastning, sier forskerne, på tidlig innsats for barn, og den begynner lenge før skolestart. Det er disse første årenes opplæring i både språk, sosial trening og alle disse tingene, som gjør at barn lykkes. Derfor håper jeg at det flertallet vi ser nå, også tar inn over seg at det er selve grunnideen bak kontantstøtten – at en skal få betalt for ikke å bruke en velferdstjeneste – det egentlig må stilles spørsmål ved. Men når det gjelder denne innstillingen, er vi stort sett enig i det saksordføreren framførte.

Olav Urbø (Sp) [14:31:16]: Kontantstøtteordninga er ein gjengangar på Stortinget. Våren 2017 fekk ein fleirtal for å innføre butidskrav, og Dokument 8-forslaget frå Kristeleg Folkeparti om å endre butidskravet vart debattert seinast 1. februar.

For Senterpartiet er kontantstønad valfridom for dei aller minste barna, det vil seie barn mellom eitt og to år. Det er ikkje noko mål for Senterpartiet at alle eitt- og toåringar skal gå i barnehage. For dei aller minste er det viktig med valfridom tilpassa familiesituasjonen til den einskilde og barnets beste. Det er verdt å minne om at det i hovudsak er barnet som er hovudpersonen i ordninga. Difor vert det urimeleg at ei gruppe foreldre ikkje skal kunne ha denne valfridomen, i tillegg til dei utilsikta konsekvensane som er omtala i fellesmerknadene frå Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti.

Det vert stadig argumentert med at kontantstønaden er eit hinder for integrering også for dei minste barna. Dette er etter Senterpartiet sitt syn ikkje dokumentert, og ein manglar faktisk djupnekunnskap om mottakarane av kontantstønaden. Alle er samde om at god og rask integrering av innvandrarar er viktig. Eg er viss på at alle er samde i at språkopplæring er avgjerande i så måte. Det må difor vere mykje betre i integreringssamanheng å knyte kontantstønaden opp mot språkopplæringskrav. Då må eksempelvis ei innvandrarkvinne som ynskjer å nytte seg av kontantstønaden, òg forplikte seg til språkopplæring. Dette fremjar integrering.

Senterpartiet stør difor representantforslaget frå Kristeleg Folkeparti om å knyte kontantstønaden opp mot språkopplæringskrav. Slik vil ein behalde valfridomen til foreldra, og med integrering som mål stiller ein krav om språkopplæring for å ta imot kontantstønad.

Eg vil då ta opp forslaget frå Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti.

Freddy André Øvstegård (SV) [14:33:21]: Noe av det viktigste for likestilling mellom kvinner og menn er kvinners deltakelse i arbeidslivet og økonomisk uavhengighet. Det fikk vi redegjort godt for tidligere i dag under likestillingsministerens likestillingsredegjørelse. Det at kvinner er i arbeid, er viktig både for hver enkelt som blir økonomisk fri og får større muligheter, og ikke minst for samfunnet, fordi kvinners bidrag til verdiskaping er vår største nasjonale formue.

En av de viktigste forutsetningene for at kvinner skal ha like gode muligheter som menn til å komme seg i jobb, er en familiepolitikk for likestilling: at vi legger til rette for at også far er hjemme med ungene, og at vi sørger for et godt barnehagetilbud. Derfor gikk SV i bresjen og fikk gjennom pappakvoten i foreldrepermisjonen, barnehageforliket og full barnehagedekning. Dette er viktige virkemidler som sørger for at det blir enklere for kvinner å komme seg i jobb.

Men dessverre legger samfunnet også aktivt opp til at kvinner ikke skal arbeide og ikke sende ungene sine i barnehagen, gjennom å bruke milliarder av kroner på å subsidiere folk for å være hjemme. Jeg har respekt for at noen vil være hjemme med barna, men dette dreier seg om hva vi som fellesskap skal bruke våre sterke ressurser på å støtte opp under.

SV vil ikke bygge barrierer mot arbeidslivet for kvinner og barrierer mot å gå i barnehagen for barn. Derfor vil vi avskaffe kontantstøtten og heller innføre en ventestønad for barnehageplass, sånn at man kan være hjemme med barna fram til ungene har fått den plassen. Hele seks offentlige utvalg har den siste tiden konkludert med det samme.

Forslaget vi behandler i dag, handler om å utrede og erstatte botidskrav for å motta kontantstøtte med krav om språkopplæring. SV var imot botidskravet da det ble behandlet i fjor, og det er vi fortsatt. Når ulikheten i makt og rikdom øker betydelig, er det å innføre enhver form for dobbeltstandarder i velferden vår ikke en særlig god idé hvis man mener at forskjellene bør ned og ikke opp. Botidskrav for kontantstøtten rammer særlig barnefamilier med dårlig råd hardt når folk med innvandrerbakgrunn er overrepresentert i fattigdomsstatistikken. Derfor støtter SV forslaget vi behandler i dag, om å utrede å erstatte botidskrav med språkopplæring.

I tillegg mener vi at hvis man først skal stille krav om språkopplæring, må vi også stille krav om at tilbudet om språkopplæring skal være godt, og at det må styrkes. Språk er porten inn i samfunnet og inn i arbeidslivet for mange, men tilbudet er for dårlig og har vært gjenstand for flere kutt den siste tiden. Derfor foreslår SV i tillegg i dag å styrke språkopplæringstilbudet og har et eget forslag om det. Med det tar jeg opp SVs forslag.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [14:36:46]: Jeg har lyst til å begynne med å si – og det har jeg sagt fra denne talerstolen før – at Kristelig Folkeparti ikke er allergisk mot kontantstøttekritikk. For dersom det er slik at kontantstøtten virker hemmende f.eks. på integrering, er vi mer enn villig til å gjøre noe med det. Derfor fremmer vi dette forslaget – nemlig å veksle ut dette fem års botidskravet med språkopplæring dersom man skal motta kontantstøtte. Det var det samme vi gjorde sist gang vi fremmet forslag. Da sa vi at de med mindre enn tre års botid, må ta språkopplæring for å kunne motta kontantstøtte. Vi viser med den holdningen at vi ikke er allergisk mot kritikk, men vi ønsker å gjøre noe med det.

Det som forundrer meg, er at regjeringspartiene og Arbeiderpartiet ikke vil gjøre noen endringer som faktisk ville ha vært positivt når det gjelder integrering. De bare opprettholder fem års botidskrav, men gjør altså ingenting mer.

Det som også er forunderlig, er at man ikke ser at dette slår feil ut for grupper som man ikke trenger å innføre noen integreringstiltak overfor. For vi ser nå at dette slår utilsiktet ut. Hvis en norsk statsborger som har vært medlem av folketrygden i hele sitt liv, som har vært i arbeid og betalt skatt, finner kjærligheten utenfor EØS-området og gifter seg, mister man altså muligheten til å motta kontantstøtte – som alle andre foreldre har muligheten til – fordi de fant kjærligheten utenfor EØS. Dette kan være misjonærer som kommer hjem. Dette kan være norske statsborgere som jobber i norske bedrifter i utlandet, utenfor EØS-området. Dette kan være norske statsborgere som har jobbet internasjonalt. Her rammer man altså en gruppe mennesker, og så strekker man armene i været og sier: Nei, dette kan vi ikke gjøre noe med. Man ser at det har noen utilsiktede konsekvenser, men argumentet er at når man innfører slike ordninger, må man nærmest finne seg i at det slår uheldig ut for noen. Vi mener at det er for passivt. Man kan mistenke i hvert fall noen partier for å tenke at bare man gjør kontantstøtten mest mulig urettferdig, går den nærmest over av seg selv. Men så enkelt er det ikke.

Det er heldigvis unntak her. Jeg er veldig glad for at Sosialistisk Venstreparti, som i utgangspunktet er imot kontantstøtten, allikevel ikke støtter regjeringspartiene når de bare innfører et botidskrav. SV støtter faktisk Kristelig Folkepartis forslag her fordi de ikke ønsker doble standarder, og det står det respekt av, all den tid SV egentlig er imot kontantstøtten.

Jeg vil også takke Senterpartiet, som har stått last og brast med Kristelig Folkeparti i vår kamp for fortsatt å kunne ha denne valgfriheten for foreldre – for det er jo det kontantstøtten handler om. Det handler om at noen foreldre skal få lov til å ha muligheten til å være litt lenger hjemme sammen med ettåringen sin, uten å bli straffet.

Det blir sagt at man ikke kan betale foreldre for å si nei til et offentlig velferdsgode. Ja, barnehagene er kjempeviktige. Vi hørte i likestillingsministerens redegjørelse hvor mange barn vi egentlig snakker om – 91 pst. av alle barn går i barnehage. Så er det noen foreldre som ønsker at vi også skal opprettholde et annet velferdsgode, nemlig det å kunne være hjemme litt til sammen med ettåringen sin. Dette mener vi bør gjelde for alle.

Men vi tar kritikken på alvor. Derfor fremmer vi forslag om språkopplæring knyttet til kontantstøtten. Vi strekker i hvert fall ikke armene i været og sier: Beklager, dette slår feil ut for noen grupper, men det må vi faktisk leve med. Hvis det er slik at det slår feil ut for noen grupper, gjør vi det vi kan for å rette det opp. Og jeg har nevnt hvilke grupper det er snakk om her. Det er veldig mange som nå er skuffet over at flertallet ikke er villig til å gjøre noe som helst med de utilsiktede konsekvensene dette har.

Jeg er veldig glad for det svaret jeg fikk av barne- og likestillingsministeren i en spørretime for to–tre uker siden, hvor hun innså at det har noen utilsiktede konsekvenser, og at denne ordningen bør evalueres. Og hun gikk ganske langt i å si at vi kanskje bør ta til orde for noen unntaksbestemmelser.

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [14:42:02]: Jeg vil starte med å si at regjeringen, i likhet med Kristelig Folkeparti, er grunnleggende opptatt av barnefamilienes mulighet til å bestemme over eget liv. Det er først og fremst ut fra hensynet til barnet. Vi vet at barn er veldig forskjellige og har ulike behov, og det må være opp til de enkelte foreldre å vurdere hva som er best for ettåringen sin.

Derfor er det viktig å ta utgangspunkt i at kontantstøtten først og fremst skal handle om omsorgen for barnet. Samtidig må jeg si at jeg er veldig glad for å høre Kristelig Folkeparti si at man ikke er allergisk mot kontantstøttekritikk, og at man er åpen for å se på hva man kan gjøre for å styrke integreringen. Det synes jeg er en veldig prisverdig tilnærming. Det bidrar også til at vi kan tenke litt nytt om hvordan vi skal sikre familien valgfrihet og barnet god omsorg det første leveåret, samtidig som vi klarer å motivere foreldre til å gå ut i jobb – motivere kvinner, og særlig innvandrermammaene, til å gå ut i jobb.

Jeg støtter meg til det som er sagt av saksordføreren og flere representanter fra denne talerstolen. Jeg har også lyst til å understreke og støtte opp under det representanten Bekkevold sa, nemlig at vi følger nøye med på utviklingen, og at vi i den varslede evalueringen vil vurdere hvordan denne ordningen virker, og eventuelt se nærmere på de uheldige utslagene ordningen kan ha, men det vil vi altså komme tilbake til.