Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide [11:23:59 ] : La meg
først få takke for muligheten til igjen å redegjøre for Norges engasjement
i kampen mot ISIL og for vår bredere sivile innsats i Irak og Syria.
Regjeringa har konsultert regelmessig
og grundig med Stortingets organer om våre bidrag i kampen mot ISIL.
Dette har vært viktig for regjeringas vurderinger og håndtering.
Innledningsvis vil jeg også få takke
alle dem som på ulike måter har bidratt og som fortsatt bidrar til
bekjempelsen av ISIL og humanitær og stabiliserende innsats. Det
redder liv, det lindrer nød og er viktig for regional stabilitet
og for norsk sikkerhet. Det verdsettes høyt av regjeringa.
ISIL har vokst fram i en region
destabilisert av sviktende styresett, politisk undertrykking og
sekteriske spenninger. Konfliktene i Syria og Irak har også bidratt til
å skape den største flyktning- og migrasjonsstrømmen i regionen
og til Europa i nyere tid.
Fra 2014 ble flere av de viktigste
byene i Irak og Syria raskt underlagt ISILs terrorvelde. Historiene
vi senere kjenner fra byer som Mosul og Raqqa, vitner om en terrororganisasjon
mer brutal enn noe vi har sett de siste tiårene.
ISIL utgjorde en betydelig trussel
ikke bare i regionen, men også i Vesten og Europa. I terrorgruppens
selverklærte hovedsete Raqqa planla ISIL en rekke terrorangrep mot
Vesten. Mange av disse ble gjennomført i europeiske byer. Verken
irakiske eller syriske myndigheter var i stand til å bekjempe terrorgruppas
raske framvekst.
FNs sikkerhetsråd gjorde det klart:
Det internasjonale samfunnet måtte benytte alle nødvendige virkemidler
for å stanse ISILs ødeleggelser. Dette var bakgrunnen for at Norge
sluttet seg til den internasjonale koalisjonen for å bekjempe ISIL.
I dag står vi på terskelen til en
ny fase i kampen mot ISIL. Koalisjonen og lokale aktører har frigjort
det meste av områdene ISIL tidligere kontrollerte. Men selv om ISIL
er betydelig svekket, kontrollerer de fremdeles enkelte lommer i
Syria, og de er fortsatt til stede i Irak. En militær innsats er
derfor fortsatt nødvendig.
Vi må forvente at gruppa også framover
vil forsøke å destabilisere sårbare stater og områder.
Det er bekymring for at ISIL styrker
seg andre steder, som i Afghanistan, Nord-Afrika og Sahel. Dette
er en utvikling som uroer berørte land, og som koalisjonen og internasjonale
organisasjoner følger tett.
I tillegg utgjør ISIL stadig en
alvorlig trussel mot Europa. Selv om en rekke terrorangrep mot Europa
er avverget, har ISIL fortsatt evne til å radikalisere, rekruttere
og inspirere til angrep utenfor Syria og Irak. Terrorgruppas såkalte
virtuelle kalifat på internett består. Fremmedkrigere og deres retur
er også fremdeles et betydelig problem både i Europa og i Syria
og Irak.
Hvordan ulike land håndterer fremmedkrigere
og deres familier de kommende årene, vil påvirke trusselbildet nasjonalt
og regionalt. Kampen mot ISIL og annen voldelig ekstremisme må også
tas her hjemme.
Av de rundt 100 norsktilknyttede
fremmedkrigerne som har reist til Syria og Irak, er rundt 30 drept.
Mellom 30 og 40 befinner seg fortsatt i ISILs gjenværende områder,
og om lag 40 har returnert til Norge. Vi kan forvente at også kvinner
med tilknytning til fremmedkrigere, og barn av disse, vil ønske
å returnere. Regjeringas handlingsplan mot radikalisering og voldelig
ekstremisme har tiltak rettet også mot denne gruppa.
Vi må jobbe langsiktig og forebyggende
for å forhindre rekruttering til voldelig ekstremisme.
Det er viktig med en helhetlig FN-innsats
i møte med globale sikkerhetstrusler som terrorisme og voldelig
ekstremisme. I 2017 etablerte Norge sammen med Jordan en permanent
vennegruppe for FNs arbeid med forebygging av dette.
Norge har også tatt flere internasjonale
initiativ for å inkludere ungdom, kvinner og sivilt samfunn i forebyggingsarbeidet.
Regjeringa har tidligere understreket
at kampen mot ISIL ikke vil være over når gruppa er territorielt
slått. En militær framgang er lite verdt dersom den ikke konsolideres
gjennom politiske, sivile og økonomiske tiltak som kan legge grunnlaget
for en fredelig utvikling over tid.
Den internasjonale koalisjonen mot
ISIL består nå av 75 stater og organisasjoner og er et sterkt uttrykk
for den globale viljen til å stå samlet i kampen mot internasjonal
terrorisme. Koalisjonen har helt siden opprettelsen hatt en bred
strategi, hvor ISIL bekjempes med både sivile og militære virkemidler.
Norge har siden 2014 vært aktiv
på alle fem områder av koalisjonens innsats.
For det første: Vi stiller med militære
styrkebidrag. Forsvarsministeren vil redegjøre nærmere for dette.
Vi har vært åpne om våre folkerettslige vurderinger knyttet til
styrkebidragene og offentliggjort to notater om det folkerettslige
grunnlaget for våre militære bidrag. Så vidt vi vet, er det første
gang at sånne folkerettslige vurderinger har blitt offentliggjort
i Norge.
For det andre: Vi bidrar med stabiliseringsmidler
i Irak og i Syria.
For det tredje: Vi bidrar til å
hindre rekruttering av fremmedkrigere og til å kartlegge fremmedkrigere
som forsøker å returnere.
For det fjerde: Våre nasjonale eksperter
har deltatt i et arbeid for å analysere ISILs finansieringsgrunnlag,
spesielt fra olje- og energisektoren. Dette har bidratt til å redusere
ISILs tilgang til noen av deres viktigste finansieringskilder.
For det femte: Vi bidrar med kompetanse
og ressurser til kampen mot ISILs propaganda- og rekrutteringsapparat.
I samarbeid med koalisjonen har viktige internettaktører blokkert
tilgang til store mengder ekstremistisk propaganda.
I tillegg er Norge en betydelig
humanitær giver til Syria og Irak.
Irak er fortsatt i en økonomisk,
sosialt og sikkerhetsmessig krevende situasjon. ISIL har mistet
sitt territorielle kalifat, men så lenge flere av årsakene til at
ISIL vokste fram, fremdeles er til stede, vil gruppa også fortsette
å eksistere. Vi ser at ISIL fortsetter å utføre angrep, særlig i sjiadominerte
områder i Irak. På den måten bidrar de til ytterligere sekteriske
splittelser. På sikt kan det igjen destabilisere landet og øke faren
for en ny voldsspiral.
Den humanitære situasjonen i Irak
er krevende. Selv om over halvparten av de internt fordrevne har
returnert til sine hjem, er fortsatt 2,3 millioner irakere flyktninger
i eget land. Ikke alle har hjem å vende tilbake til. Det er et betydelig
behov for minerydding i store deler av landet. Mange har også opplevd
seksuell og kjønnsbasert vold – især under ISILs styre, men også
etter frigjøringen.
En forutsetning for å hindre at
ISIL eller andre terrorgrupper får fotfeste, er at grunnleggende
behov som sikkerhet, arbeidsplasser, mat, helse og skolegang ivaretas av
myndighetene.
Umiddelbare stabiliseringstiltak
er derfor en hovedprioritering for koalisjonen framover. Norge er
en betydelig bidragsyter til dette.
Regjeringa øker i år støtten til
Irak til 350 mill. kr, inkludert nysalderingen fra desember 2017.
Det er en økning på 20 pst. Av dette går 260 mill. kr til stabiliserende og
sårbarhetsreduserende tiltak. Det inkluderer støtte til kampen mot
seksuell og kjønnsbasert vold og til å ta vare på dem som har blitt
utsatt for den type vold.
Vi kan vise til gode resultater
av den norske innsatsen så langt. Befolkningen i frigjorte områder
opplever en stadig forbedring av grunnleggende samfunnstjenester.
Bare i Mosul har FNs fond for rask
stabilisering bidratt til at mer enn 375 000 barn har gjenopptatt
skolegangen sin. Tallet øker stadig.
Gjenoppbygging tar tid. Irak er
avhengig av langsiktig bistand fra det internasjonale samfunnet.
Eksempelvis har FN anslått at det vil kunne ta mellom 40 og 50 år
å rydde Irak for miner og eksplosiver. Humanitær minerydding er
derfor høyt prioritert som en del av den norske støtten. I tillegg
bidrar Norge langsiktig gjennom bl.a. Olje for utvikling-programmet.
Det er imidlertid irakiske myndigheter
som har hovedansvaret for stabiliseringen og gjenoppbyggingen. Som
et mellominntektsland bidrar Irak selv med anslagsvis 80 pst. av
den totale humanitære responsen, men landet har fortsatt behov for
ekstern støtte.
Irakiske myndigheter har også et
spesielt ansvar for det pågående rettsoppgjøret etter konfliktene,
og for at det gjennomføres sånn at rettssikkerhetsgarantier ivaretas.
Dette har vi også tatt opp med irakiske myndigheter. Rettssystemet
er sterkt overbelastet på grunn av det høye antallet mistenkte ISIL-krigere
og -støttespillere. Men kampen mot ISIL må føres med respekt for
menneskerettighetene og internasjonal humanitær rett. Uten rettferdig
rettergang risikerer Irak på ny å nøre oppunder motsetningene i
befolkningen. Det har vært viktig å understreke i koalisjonens arbeid
overfor irakiske myndigheter.
Om en drøy uke går irakerne til
valg. Dersom det blir en mer politisk inkluderende regjering, vil
Irak lettere kunne ta et oppgjør med ISIL og andre former for voldelig
ekstremisme. Et politisk inkluderende styresett, reformer og forsoning
må til for å skape langvarig stabilitet i landet.
Valget blir også avgjørende for
landets forhold til omverdenen. Vi er avhengig av myndigheter som
fortsatt ønsker å samarbeide om utfordringene som ISIL og annen
terror utgjør for Irak, regionen og resten av verden.
La meg gå over til situasjonen i
Syria. Konfliktene i Syria har skapt enorme ødeleggelser og lidelse.
Millioner har flyktet til nabolandene. Mange har også flyktet til Europa.
ISIL kontrollerer fortsatt noen
lommer øst i landet. Kampene i Nord-Syria har imidlertid ført til
at de kurdiske gruppene som har bekjempet ISIL, nå i stedet fokuserer
på å forsvare seg mot de tyrkiske styrkene. Det har igjen redusert
det militære presset mot ISIL i de gjenværende områdene terrorgruppa
kontrollerer. Det er viktig at presset på ISIL i disse lommene gjenopptas. ISIL
må ikke få beholde områder under sin kontroll.
Det er også viktig å innrette innsatsen
vår sånn at vi sikrer at ISIL ikke kan komme tilbake til allerede
frigjorte områder. Befolkningen må oppleve at sikkerhetssituasjonen
bedres, og at de kan komme tilbake til hjemmene sine.
Stabiliseringsinnsats i frigjorte
områder i Syria er imidlertid mer utfordrende enn i Irak. Det er
fordi det er utelukket å samarbeide med myndighetene på tilsvarende
måte som i Irak. Men på noen områder og via enkelte kanaler er det
mulig. I 2018 har vi satt av 200 mill. kr til stabilisering og humanitære
tiltak for å redusere sårbarhet i Syria – såkalt early recovery.
Dette inkluderer rehabilitering innenfor de humanitære kjerneområdene.
Eksempler er medisinsk utstyr, nødvendig vedlikehold av skoler og
helseklinikker, lokalt landbruk og matproduksjon og reparasjon av
vann- og avløpssystemer. Vi støtter ikke bygging av nye sykehus
eller større infrastrukturprosjekter. Minerydding og utdanning er
to områder vi ønsker å prioritere enda høyere framover.
Det er fortsatt ingen politisk løsning
på konflikten mellom det syriske regimet og opposisjonen og de ulike partenes
støttespillere. President Assad får militær støtte fra Russland
og Iran og mener å kunne vinne konflikten militært. Han synes å
ha liten vilje til å forhandle.
Men det er bare en politisk løsning
som vil kunne gi den syriske befolkningen langvarig stabilitet og
en fredelig utvikling. Det er igjen viktig for å unngå at terrororganisasjoner
som ISIL får vokse fram.
Norge har lenge understreket at
Assad ikke kan være en del av den langsiktige politiske løsningen.
FN har hittil avholdt ni forhandlingsrunder
i Genève som del av denne politiske prosessen, men partene har ikke
noen gang forhandlet direkte med hverandre.
Norge støtter FNs fredsmeklingsinnsats,
både politisk og økonomisk. Løsningene for Syria og andre land i konflikt
blir mer bærekraftige dersom også kvinner og sivilt samfunn involveres
i fredsprosessene. Derfor er Norge bl.a. pådriver for at syriske
kvinner og sivilsamfunnsrepresentanter skal bidra i Genève-prosessene.
Grusomme krigsforbrytelser er begått
i løpet av den over sju år lange krigen i Syria. Det er viktig at
de ansvarlige for slike forbrytelser stilles til ansvar for sine gjerninger.
Norge bidrar derfor til prosjekter som innhenter bevis for brudd
på internasjonal humanitærrett og internasjonale menneskerettigheter
i Syria.
Norge og vestlige land er enige
om ikke å bidra til gjenoppbygging i Syria før en troverdig og inkluderende politisk
overgangsprosess er i gang. Vi ønsker ikke at bistandsmidler utnyttes
av det syriske regimet for å støtte opp under egen legitimitet.
Selv om forholdene i Syria i dag
ikke ligger til rette for den type langsiktig utviklingsinnsats,
er behovene for umiddelbare humanitære tiltak og stabiliseringstiltak enorme.
Over 13 millioner mennesker trenger humanitær hjelp i Syria, og
over 5 millioner av dem er barn.
Vår humanitære bistand skal redde
liv, lindre nød og beskytte sivile og er forankret i prinsippene
om humanitet, nøytralitet, upartiskhet og uavhengighet. Norge yter
denne bistanden basert på humanitære behov, og derfor yter vi den
i både regime- og opprørskontrollerte områder. Den humanitære bistanden
inngår ikke som en del av kampen mot ISIL, men vi vet samtidig at
konflikter og humanitære lidelser kan skape grunnlag for at terrororganisasjoner
som ISIL vokser fram.
Norge har siden begynnelsen av konflikten
mellom regimet og opposisjonen vært en av de største humanitære
bidragsyterne til Syria. I 2016 ga Norge et løfte om 10 mrd. kr
for å hjelpe mennesker i Syria og nabolandene i perioden 2016–2019.
Ved utgangen av dette året vil vi ha gitt til sammen minst 7,5 mrd. kr
siden det tidspunktet, og vi oppfyller løftet som planlagt innen
2019. For i år er den norske støtten til Syria og nabolandene på 2,25 mrd. kr.
Norske bidrag til å avhjelpe krisen
i Syria og nabolandene har så langt ført til flere resultater. To
eksempler:
Rundt
én million mennesker i Syria har fått tilgang til vann- og sanitærfasiliteter.
1,2
millioner syriske flyktninger i Jordan og Libanon har mottatt støtte
til mat gjennom kontantkort eller kuponger via Verdens matvareprogram,
WFP.
Barn og ungdom er krigens største
tapere. Mange har mistet alt: familie, venner og skolegang. Det
er samtidig disse barna som kan sikre Syria en framtid den dagen krigen
er over. 15 pst. av det norske Syria-løftet går til utdanning. Norge
er et av veldig få land som øremerker så store summer til dette
formålet. Med støtte fra bl.a. Norge har mer enn 1,2 millioner barn
i Syria og nabolandene fått utdanning gjennom FNs barnefond, UNICEF. Nesten
halvparten av disse er jenter. Da jeg deltok under Brussel II-konferansen
i forrige uke, gjentok flere sentrale FN-organisasjoner og andre
humanitære organisasjoner det store behovet for å prioritere støtte
til utdanning. Det er svært viktig for framtida, men det er også viktig
for å gi barn og unge en flik av normalitet i en ellers unormal
og dramatisk situasjon.
Under de to siste Syria-konferansene,
der Norge var medarrangør, fikk vi også etablert overordnede avtaler med
nabolandene om utdanning og sysselsetting. Dette innebærer at nabolandene
tilrettelegger for grunnutdanning for syriske barn, i tillegg til
yrkesutdanning og sysselsetting for syriske flyktninger. Utdanning
er viktig for å bygge samfunn og ikke minst for å unngå at unge rekrutteres
til ekstremistiske organisasjoner.
La meg si noe om politiske utfordringer
vi både har stått overfor og vil stå overfor i tida framover.
I Irak er det en risiko for at latente
sekteriske og etniske spenninger blusser opp igjen nå som ISIL på
det nærmeste er territorielt bekjempet. Denne risikoen forsterkes
av at irakiske myndigheter av kapasitetshensyn har måttet benytte
flere militser, inkludert sjiamilitser med sterk tilknytning til
Iran, for å ta tilbake områder fra ISIL og trygge disse områdene.
Militsenes nærvær har en destabiliserende
effekt i sunnidominerte områder og blant sårbare minoriteter som
kristne og jesidier. Militsenes politiske arm ligger an til å gjøre
det godt i neste ukes parlamentsvalg. Det kan få negative følger
for det videre stabiliseringsarbeidet i Irak og for mulighetene
til å dempe de sekteriske spenningene som var en medvirkende årsak
til ISILs framvekst og rekruttering.
ISIL var og er en ekstremt brutal
fiende. ISIL brukte systematisk sivilbefolkningen som levende skjold.
Det gjorde frigjøringen av Mosul og Raqqa svært krevende. Koalisjonen
og irakiske sikkerhetsstyrker la stor vekt på å unngå sivile tap.
Det har vært viktig for irakiske myndigheter at sikkerhetsstyrkene
kunne vinne befolkningens tillit.
Menneskerettighetsorganisasjoner
har imidlertid anklaget koalisjonen og flere av dens samarbeidspartnere
for tilfeller av brudd på folkeretten. Dette er noe koalisjonen
tar alvorlig, og etterforsker. Koalisjonen legger stor vekt på at
kampen mot ISIL føres i tråd med humanitærretten. Brudd på humanitærrettens
regler er uakseptabelt, uansett hvem som måtte begå dem.
Det vil alltid være risiko forbundet
med bistand til land i konflikt.
Afghanistan-utvalgets rapport peker
på hvor krevende det er for utenforstående å bidra til at lokale
styresmakter styrker egen legitimitet i befolkningen. Dersom giverne
ikke har kjennskap til lokale maktallianser og andre forhold, er
det vanskelig å vinne tillit på vegne av en sentralregjering.
Stabiliseringsarbeidet i Irak foregår
i tett dialog med både føderale og lokale myndigheter. Områdene
som prioriteres, er der behovene er størst, uavhengig av sekterisk
og etnisk tilknytning. Norges stabiliseringsinnsats i Irak kanaliseres
dessuten gjennom partnere som kjenner de lokale forholdene, og som
har gode antikorrupsjonsrutiner.
I Syria kan uavhengige og upartiske
humanitære aktører bli stemplet som samarbeidspartnere med enten regimet
eller opprørsgrupper. En sånn politisering av humanitær bistand
tar vi avstand fra. Hjelpen må nå fram til nødlidende uansett hvilket
område de befinner seg i, eller hvilken side av konflikten de har
stått eller står på. Dette er et grunnleggende prinsipp i det humanitære arbeidet.
De interne spenningene i Syria og
Irak forsterkes ved at regionale aktører øver innflytelse med et
bredt spekter av virkemidler. Både i Syria og i Irak ser vi en internasjonalisering
av interne konflikter. Særlig synlig er Irans maktutøvelse, men
også Tyrkia og andre aktører spiller viktige roller. Maktforholdene
er i stadig endring. Russland er et eksempel. Landet har de siste
årene fylt et maktvakuum i regionen og økt sin innflytelse ytterligere ved
å støtte Assad-regimet militært.
Det regionale maktspillet er krevende
å forholde seg til, og det er viktig i det landskapet å bevege seg
forsiktig og med stor fleksibilitet. Det gjelder ikke bare militære bidrag,
men også det sivile engasjementet. Her, som i andre komplekse konfliktområder,
vil faren for utilsiktet å involveres i lokale og regionale konflikter
alltid være til stede. Våre lokale og internasjonale samarbeidspartnere
kjenner regionen godt, og vi holder også selv jevnlig kontakt med
lokale myndigheter.
La meg også avslutningsvis understreke
at Norges militære innsats har vært og skal være begrenset til kampen
mot ISIL. Norsk innsats skal bidra til å stabilisere frigjorte områder
for å hindre at ISIL igjen får fotfeste. Det er krevende, men det
er ikke umulig. Vi holder tett kontakt med allierte, partnere og
lokale myndigheter vi samarbeider med på bakken, for så langt som
mulig å sikre at våre midler bidrar til dette målet.
Vi må sikre at det vi har oppnådd
i kampen mot ISIL, ikke går tapt. Vi skal også fortsette å ta vår
del av ansvaret.
Statsråd Frank Bakke-Jensen [11:45:20 ] : La meg aller først
få slutte meg til utenriksministerens takk for anledningen til å
gjøre rede for Norges militære bidrag i kampen for å bekjempe ISIL.
Beslutning om bruk av militærmakt er blant regjeringens aller mest
alvorlige oppgaver. Nær kontakt med Stortinget er derfor viktig
i slike saker.
Dette er særlig viktig ved innsats
som skjer under så krevende og skiftende forhold som innsatsen mot
ISIL, hvor vi hele tida må vurdere og tilpasse innsatsen slik at den
når sine målsettinger.
2018 tegner til å bli et overgangsår
for kampen mot ISIL i Irak. De irakiske myndighetenes behov vil
justeres i tråd med endringene i utfordringsbildet.
Planen nå er en gradvis reduksjon
og justering av innretningen av den internasjonale innsatsen i takt
med at Iraks sikkerhetsstyrker settes i stand til å håndtere den resterende
trusselen fra ISIL.
På samme tid må vi være beredt på
at situasjonen kan endre seg. Den internasjonale koalisjonen som
støtter Irak, må tilpasse planen til situasjonen på bakken, i nær kontakt
med irakiske myndigheter.
Min redegjørelse vil legge særlig
vekt på fire forhold:
innretningen
av våre militære bidrag
det
rettslige grunnlaget for den norske militære innsatsen
resultater
vi har oppnådd, erfaringer vi har gjort oss, og planer vi har for
Norges videre engasjement
forhold
som krever særlig oppmerksomhet
Innretningen av våre militære bidrag
bygger på grunnprinsippet i operasjon Inherent Resolve, som er at ISIL
skal bekjempes av irakiske styrker og av lokale partnere i Syria.
Koalisjonsstyrkene skal støtte dem gjennom å tilby relevant trening
og øving. Enkelte avdelinger skal også yte rådgivning og operativ
støtte til operasjoner der det er behov. Dette ligger også til grunn for
Norges støtte.
Norge høster anerkjennelse for våre
militære bidrag. For det første holder våre bidrag høy kvalitet
og bemannes av personell med lang erfaring. For det andre har Norge
vist evne til kontinuerlig å justere innretning og innsats i takt
med at kampen mot ISIL utvikler seg og koalisjonens behov endres.
Som ett eksempel: Norge flyttet
det konvensjonelle styrkebidraget fra Nord-Irak på riktig tidspunkt,
slik at vi kunne spille en sentral rolle i frigjøringen av de siste ISIL-okkuperte
områdene i Anbar-provinsen i Irak.
I 2018 består Forsvarets bidrag
til kampen mot ISIL av to hovedkomponenter på til sammen 110 personell.
Hæren stiller et konvensjonelt styrkebidrag
som skal trene og rådgi ledelsen i irakiske hærstyrker, primært
på divisjons- og brigadenivå. Bidraget er forlagt ved Al Asad-basen
i Anbar-provinsen, hvor både Irak og koalisjonen har styrker.
Virksomheten skjer nå primært på
basen og i de irakiske hovedkvarterene. Norsk personell må imidlertid også
kunne følge irakiske styrker på operasjoner i felt, i tråd med koalisjonens
planer. Det er nødvendig for å sikre at trening og rådgivning er
relevant og realistisk. Det er også viktig for å bygge respekt hos
våre irakiske partnere, slik at de vil lytte til våre råd og lære
av våre holdninger. Forsvarets spesialstyrker stiller et styrkebidrag
som skal trene, rådgi og støtte irakiske sikkerhetsstyrker når de
forbereder og gjennomfører operasjoner i Irak.
Det har de siste ukene vært oppslag
i media om det norske spesialstyrkebidraget som tidligere opererte
i Syria. De opererte i 2016–2017 sammen med lokale partnere i Syria
for å bekjempe ISIL-grupper som truet Irak. Innsatsen ble avsluttet
i oktober 2017, da de operative behovene endret seg.
Jeg vil presisere at lokale partnere
ble grundig undersøkt av koalisjonen før Forsvaret innledet samarbeid. Koalisjonens
støtte har hele tida forutsatt at partnerne kun skulle kjempe mot
ISIL. I løpet av samarbeidet fulgte vårt personell disse avdelingene
tett, og forvisset seg om at de ikke kjempet mot andre enn ISIL.
I 2018 stiller Forsvaret i tillegg
en kirurgisk enhet i seks måneder for å dekke koalisjonens behov
for sanitetsstøtte. Denne enheten består av om lag 20 personell. Den
deployerte i begynnelsen av april til Anbar-provinsen, hvor den
vil stå i seks måneder.
I tillegg til disse har Forsvaret
en logistikkbase i Jordan for å understøtte den norske innsatsen
i Irak, samt stabsoffiserer i koalisjonens hovedkvarter i Bagdad
og Kuwait.
Det folkerettslige grunnlaget for
vår innsats i Irak er den irakiske regjeringens anmodning om internasjonal støtte
for å bekjempe ISIL. Norske styrker i Irak er altså til stede etter
invitasjon og samtykke fra irakiske myndigheter.
Den internasjonale støtten koordineres
gjennom den amerikanskledede operasjonen Inherent Resolve.
Det nasjonale rettsgrunnlaget for
de norske styrkebidragene framgår av flere kongelige resolusjoner.
Disse er justert og fornyet i tråd med framgangen i kampen mot ISIL
og endringene på bakken. Det er en grunnleggende forutsetning at
innsatsen skal ha som formål å støtte irakiske sikkerhetsstyrker
underlagt sentrale myndigheters kontroll i deres kamp mot ISIL.
Koalisjonen skal yte trening, rådgivning og støtte.
Formelt sett er de norske styrkene
kommandomessig overført til koalisjonen, slik det er vanlig i slike
flernasjonale operasjoner. Det er likevel et krav om at bidragene alltid
opptrer i samsvar med Norges folkerettslige forpliktelser, norsk
lov og de begrensninger som er fastsatt i resolusjonene.
Engasjementsreglene, altså reglene
om når de norske styrkene kan bruke makt, er fastsatt nasjonalt
av forsvarsministeren i tråd med vanlig praksis. De norske styrkebidragene
kan bruke væpnet makt når de blir angrepet eller utsatt for betydelig
fare.
Siden det først og fremst er irakiske
styrker som skal bekjempe ISIL, vil de norske styrkene primært ha
behov for å anvende makt for selvforsvar eller styrkebeskyttelseshandlinger.
Når norske styrker følger irakiske avdelinger i felt under operasjoner,
må styrken kunne forsvare seg selv, koalisjonen og sin irakiske
partnerstyrke dersom disse blir angrepet.
Spesialstyrkebidraget har også rett
til maktbruk i sin støtte til irakiske sikkerhetsstyrkers operasjoner
mot ISIL. Av hensyn til våre styrkers sikkerhet kan jeg ikke gi
videre detaljer om engasjementsreglene i denne åpne sesjonen.
Det er viktig for regjeringen at
våre soldater har full rett til å forsvare seg selv og sine partnere
når vi sender dem ut på farefulle oppdrag.
Imponerende resultater er oppnådd
i kampen mot ISIL. ISIL har mistet nesten alt territorium de holdt
i Irak, og det meste av det de holdt i Syria.
De irakiske styrkene har utviklet
seg til å bli en kompetent og robust organisasjon. Det er de som
har stått i front mot ISIL, det er de som har tatt tap for å slå
ISIL tilbake, og det er de som har vunnet landet sitt tilbake fra terroristene.
Dette sikrer at Irak kan gjennomføre parlamentsvalg senere denne
måneden, og har bidratt til at landet er mer stabilt og styringsdyktig
enn det har vært på mange år.
Den internasjonale støtten har også
vært imponerende, og har vært avgjørende for de irakiske styrkenes framgang.
Gjennom et nøye tilpasset, og ikke for stort, nærvær på bakken har
koalisjonen unngått å frata vertslandet eierskapet i kampen mot
opprørerne, og unngått gnisninger med Iraks innbyggere.
På samme tid ser vi at ISIL ennå
ikke er nedkjempet. Særlig på syrisk side er organisasjonen i ferd
med å styrke seg igjen. Dette er en trussel mot dem som bor i disse områdene.
Det kan også utvikle seg til en trussel som på ny kan true deler
av Irak.
Ved at ISIL på det nærmeste er territorielt
bekjempet, går Irak nå inn i en ny fase. Den internasjonale støtten
til Irak vil speile dette. Koalisjonen vil gjøre to tilpasninger:
For det første vil man dreie støtten
fra offensive operasjoner i retning stabiliseringsoperasjoner. Det
vil legges mer vekt på å opprettholde lov og orden ved hjelp av politi
og med støtte fra militære avdelinger, samtidig som man må bistå
Irak i fortsatt å gjennomføre offensive operasjoner mot gjenværende
ISIL-krigere og være i stand til å møte en vedvarende terrortrussel.
For det andre vil det internasjonale
engasjementet vektlegge sivil innsats for gjenoppbygging og for
å fremme Iraks demokratiske institusjoner. Det vil imidlertid trolig
være behov for internasjonalt militært nærvær i Irak i lang tid
framover.
Landets fortid er så ustabil og
voldelig at det ville være naivt å tro at Irak kan bygge en stabil
framtid uten fortsatt internasjonal militær støtte som kan hindre
ISILs tilbakekomst. Vi må imidlertid løpende vurdere hvordan denne
støtten kan gjøres så liten som mulig, uten å true de resultatene
som er oppnådd de siste årene.
NATO vurderer en viss utvidelse
av sitt nåværende engasjement i Irak. Regjeringens posisjon er at
NATO skal avgrense seg til å supplere koalisjonens kapasitetsbygging
av irakiske sikkerhetsstyrker. NATO skal ikke ha noen operativ rolle,
og engasjementet skal ha begrenset størrelse. En viktig betingelse
er at koalisjonen videreføres og støtter NATO med styrkebeskyttelse
og logistikk. Regjeringen vil vurdere mulige norske bidrag etter
hvert som NATOs planer konkretiseres.
Som sagt, beslutning om bruk av
militærmakt vil alltid være blant en regjerings mest alvorlige handlinger. Bruk
av militærmakt for å stanse eller begrense voldelige konflikter
i andre land stiller oss overfor forhold som krever særskilt oppmerksomhet
og krevende vurderinger.
For det første må vi vite at vi
har rettslig grunnlag både i folkeretten og etter norsk rett til
å gripe inn.
For det andre må vi kunne stå for
at vi sender våre beste unge menn og kvinner i krevende oppdrag
utenfor Norge, innsats som kan innebære livsfare. Vi må kunne stå
inne for at det Norge søker å oppnå, står i forhold til risikoen
vi pålegger våre soldater.
En stor risiko ved bruk av militærmakt
ute er at vi skaper eller opprettholder større problemer enn vi
løser. For å sikre at vårt militære engasjement demper konflikt og
minsker menneskelig lidelse, må vi ha en klar strategi for hvordan
vi skal unngå dette. Godt utdannet og trent personell er nødvendig
for å klare dette, sammen med klare kommandolinjer og klare engasjementsregler. Dette
er imidlertid ikke tilstrekkelig.
Det viktigste er å ha en god plan
for hvordan vår militærmakt skal stanse heller enn fortsette en
voldelig konflikt.
Jeg vil hevde at regjeringen har
en god plan for innsatsen i Irak. Målet er å bidra til å bekjempe
ISIL og hindre at organisasjonen på ny truer Irak. Planen er godt fundert
i norsk lov og i folkeretten. Situasjonen i regionen er imidlertid
uoversiktlig og uforutsigbar. Vi kan ikke si at ISIL er varig nedkjempet
verken i Irak eller i Syria.
Vi har heller ikke virkemidler for
å kontrollere eller begrense hvordan lokale partnere opptrer etter
at vi har avsluttet samarbeidet. Men som statsministeren sa i sin redegjørelse
om Norges bidrag i kampen mot ISIL i november 2016: Dette er ikke
en kamp vi velger, det er en kamp vi må ta. For alternativet – ikke
å gjøre noe – vil være så mye verre.
Norges bidrag er godt integrert
i den internasjonale innsatsen for å bekjempe ISIL i Irak og Syria.
Også dette er en plan som så langt er gjennomført på en god måte. Som
utenriksministeren har vist, består den av et bredt sett politiske,
sivile og økonomiske tiltak, i tillegg til militære virkemidler.
Videre vil jeg hevde at innsatsen viser evne til å tilpasse seg
utviklingen i landet og regionen.
Norge yter tellende bidrag, gjennom
de militære avdelingene vi sender, og gjennom regjeringens og Forsvarets
løpende innsats for å tilpasse våre bidrag de gjeldende behov.
Som redegjørelsen viser, har innsatsen
mot ISIL hittil vært vellykket. Regjeringen er seg imidlertid bevisst
at konfliktene i Irak og Syria har sammensatte årsaksforhold. Konfliktene
skifter raskt karakter. Ved å håndtere et problem stilles vi raskt
overfor nye utfordringer. Vi kommer til å oppleve tilbakeslag.
Jeg vil imidlertid hevde at trusselen
fra ISIL krevde en kraftfull internasjonal reaksjon. Det var ikke
aktuelt for regjeringen at Norge ikke skulle bære sin del av ansvaret.
Til slutt vil jeg takke norske menn
og kvinner i uniform som utgjør vår militære innsats i Irak. De
aksepterer farer og forsakelser for å sette Norge i stand til å
bidra til fred i Irak. Familiene deres hjemme må tåle usikkerhet
og forsakelse. For dette takker jeg norsk militært personell i Irak,
og jeg takker familiene rundt dem som er her hjemme. Jeg takker
på vegne av regjeringen, og jeg takker på vegne av meg selv.