Presidenten: Etter
ønske frå justiskomiteen vil presidenten føreslå at taletida vert
avgrensa til 5 minutt til kvar partigruppe og 5 minutt til medlemer
av regjeringa.
Vidare vil presidenten føreslå at
det – innanfor den fordelte taletida – vert gjeve høve til fem replikkar
med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og at dei som
måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får
ei taletid på inntil 3 minutt.
– Det er vedteke.
Solveig Horne (FrP) [12:37:19 ] : Stortinget har i dag til
behandling sak om å endre tidspunktet som ligger til grunn ved vurdering
av voldsoffererstatning, og om å gi regelendringene tilbakevirkende
kraft. Det finnes en rekke prinsipielle spørsmål som er knyttet
til muligheten for å få voldsoffererstatning for eldre forhold.
Vi vet også at lovverket er revidert flere ganger de siste årene, men
det er gjort uten at lovendringene har fått tilbakevirkende kraft.
Dette spørsmålet blir ofte knyttet
opp mot Kristin-saken. Kristin Juel Johannessens foreldre ble tilkjent
erstatning i lagmannsretten, men erstatningen fra Kontoret for voldsoffererstatning
ble langt lavere enn tilfellet hadde vært hvis det hadde vært etter
nåværende lovverk. Dette er en problemstilling som komiteen tar
på alvor. Kristin-saken kan en vel si er et eksempel på at dagens
ordning for voldsoffererstatning kan slå urimelig ut for eldre saker.
La det ikke være tvil om at dette
er en sak som Fremskrittspartiet har et stort engasjement i. Det
er gode grunner til at de berørte i Kristin-saken bør få muligheten
til erstatning på bakgrunn av det nye regelverket. Imidlertid er
det slik at representantforslaget som Arbeiderpartiet her har fremmet,
om voldsoffererstatning i eldre saker, berører kun en liten gruppe.
Når det gjelder denne lille gruppen med tidligere voldsofre, tror
jeg at det underliggende problemet er langt større. Det burde omfatte
alle som ble utsatt for overgrep før 2011, og som har rett på voldsoffererstatning.
Det kan fort oppfattes minst like urimelig om man innfører regler
om tilbakevirkende kraft som kun gjelder for enkelte.
Fremskrittspartiet har helt siden
2012 jobbet for å få tilbakevirkende kraft for alle voldsofre som
har fått gjenopptatt sakene sine. Det er viktig å vite at det i
dag er store forskjeller i hvor mye voldsoffererstatning som utbetales.
Det avhenger av når et overgrep har funnet sted. Fremskrittspartiet
har vært pådriver for at størrelsen på erstatningsrammen skal være
lik for alle voldsofre. Rammen for hvor mye voldsoffererstatning
som er mulig å få, har – som jeg var inne på – blitt hevet flere
ganger. Konsekvensene av å få erstatning etter ny eller gammel lov
er stor for ofrene. Erstatningsrammen kan variere fra 200 000 kr
etter det eldste lovverket til 5,6 mill. kr etter dagens lovverk.
For å være helt tydelig: Fremskrittspartiet fremmet i 2013 følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen umiddelbart
fremme lovforslag til endring av voldsoffererstatningsloven. Endringen
bør gi alle voldsofre krav på inntil 60 G i erstatning, uavhengig
av når forbrytelsen fant sted.»
Heldigvis er komiteen samlet med
hensyn til tilbakevirkende kraft. Fremskrittspartiet er ikke uenig
i representantforslaget, men mener det er viktig at når en skal gjøre
endringer, må man se bredere enn det forslaget tilsier. Det er mange
ulike grupper av tidligere voldsofre som står i samme situasjon,
og dermed må vi få til at det blir et mest mulig rettferdig og forutsigbart
lovverk.
Vi er kjent med at departementet
for tiden behandler NOU 2016: 9, Rettferdig og forutsigbar – voldsskadeerstatning.
Dette utvalget anbefaler at dagens øvre grense på 60 G skal bestå,
men gis tilbakevirkende kraft for alle som ønsker å søke om voldsoffererstatning
etter at ny lov trer i kraft. Vi mener at departementet i denne
sammenheng også bør vurdere om saker som allerede har blitt avgjort
etter gammelt regelverk, kan få en ny vurdering etter dagens erstatningsrammer.
Jeg ser fram til arbeidet med oppfølgingen
av utredningen, at det skjer raskt, og at en kommer tilbake til Stortinget.
Jeg vil oppfordre regjeringen til å se på de ulike voldsoffergruppene
i sammenheng for å få et mest mulig rettferdig og forutsigbart regelverk.
Stort klarere kan jeg nesten ikke gi henstillingen til regjeringen
om å følge opp dette utvalget. På bakgrunn av det tar jeg opp forslaget
fra Høyre og Fremskrittspartiet. Jeg varsler også om at vi støtter
Kristelig Folkepartis forslag.
Presidenten: Representanten
Solveig Horne har teke opp forslaget ho viste til.
Lene Vågslid (A) [12:42:12 ] (leiar i komiteen): Dette er
ei viktig sak med eit veldig alvorleg bakteppe. Representantforslaget
frå Arbeidarpartiet handlar om å rette opp eit openbert hol i dagens
regelverk. Det er ein familie i Noreg som har opplevd at ei gjenopptakingssak
har enda med ein dom til ugunst for tiltalte etter 17 års kamp,
dei er tilkjende valdsoffererstatning av lagmannsretten, men på
grunn av lovverket vårt, som ikkje tek høgde for at slikt kan skje,
får dei ikkje dei pengane som retten faktisk har tilkjent dei.
Stortinget behandlar ikkje einskildsaker,
men Stortinget og me som stortingsrepresentantar og folkevalde bør
evne å endre system som openbert er urimelege, som ingen har meint
at skal vere slik som dei er. Dette er ei sak der me bør setje folk
føre system, og me har difor ei prinsipiell tilnærming til saka.
Eg synest at ein i denne debatten ikkje bør setje valdsoffer opp
mot kvarandre.
Eg vil seie som Oslo Høgres vararepresentant,
John Christian Elden, har uttrykt i sosiale medium i forkant av
dagen då me eigentleg skulle debattere denne saka, at ingen av oss
i justiskomiteen er kjende for å ville oppretthalde urettferd. Om
representantforslaget vårt blei vedteke i dag, ville det ikkje danne
nokon negativ presedens, og det er heller ingen andre saker i Noreg
som er gjenopna etter ein uriktig frifinnande dom så mange år etter,
der belastinga og tapet har oppstått heilt fram til den nye domfellinga.
John Christian Elden, som i tillegg
til å vere vara til Stortinget, òg er advokat, uttala på Facebook
for nokre veker sidan at han hugsa godt då Per-Kristian Foss og
Ine Marie Eriksen tok eit skikkeleg tak i rettssikkerheita, som
han sa, då dei rydda opp i skattekrava mot Tore Sandberg etter at
han reinvaska Per Liland. Då viste Elden til desse to som sa at
ja, det avveik frå vanleg praksis, men skulle det kome tilsvarande,
like saker i framtida, der nokon avdekkjer eit dobbelt justismord,
er det heilt i orden.
Det er noko av kjernen i denne saka
òg. Regjeringspartia, og òg Solveig Horne her i stad, viste til
eldre saker i sin argumentasjon. Men forslaget vårt handlar ikkje om
eldre saker som såleis. Dette er ei særeiga sak, ei gjenopptakingssak.
Det er eitt tilfelle i Noreg med ei gjenopptakingssak med dom til
ugunst for tiltalte. Nei, me kan ikkje vite om det blir fleire.
Me må jo håpe at det ikkje gjer det, men om det gjer det, vil me
vel òg at dei skal ha lik rett.
Eg ser heller ingen motstrid mellom
Arbeidarpartiets forslag i dag og det å følgje opp NOU-en Rettferdig
og forutsigbar – voldsskadeerstatning på ein god måte. Det hadde
det vore fullt mogleg å gjere, ved å stemme for forslaget vårt i
dag og samtidig gjere den viktige jobben som Solveig Horne viste
godt til.
Eg registrerer at bl.a. Høgre har
uttala i VG at dei er einige i politikken i saka, slik eg les det,
men ønskjer å sjå på det i ein større samanheng. Eg vil seie at
det er positivt at me er einige i sak, at me er einige om at dette
er urimeleg, og at det er noko Stortinget ikkje ønskjer. Etter ein
del vekers arbeid med denne saka innser eg no at Arbeidarpartiets
forslag i dag ikkje kjem til å få fleirtal. Då er det viktig for
meg å understreke at det er veldig bra at det lause forslaget som
Kristeleg Folkeparti fremjar i dag, ser ut til å få fleirtal. Me
meiner det ikkje er godt nok, men det viser iallfall ei retning
der ein i større grad forpliktar seg til å sjå på gjenopptakingssaker
i denne samanhengen i oppfølginga av den NOU-en. Eg vil seie at det
er slik me forstår det forslaget. Eg synest det er viktig at viss
me no gjer eit slikt vedtak, sender me nokre signal, og då er det
viktig at me kan stå for dei.
Peter Frølich (H) [12:46:48 ] : Voldsoffererstatning representerer
noe vi kan være stolte av som justispolitikere i Norge. Når vi er
ute og reiser og snakker med våre kolleger i andre land, er dette
en av ordningene vi virkelig kan skryte av og formidle til resten
av verden. Ordningen har vært oppe til diskusjon flere ganger politisk, og
den har vært endret flere ganger politisk. Jeg tror det er bred
enighet mellom alle partiene i Stortinget om at man i fremtiden
ønsker å opprettholde denne ordningen på et høyt nivå og kanskje
også utvide anvendelsen til å gjelde ikke bare saker som kommer
i fremtiden, men også saker som burde vært omfattet bakover i tid.
Forslaget vi behandler i dag, vil
få betydning for én enkelt sak. Jeg har lyst til å understreke veldig
tydelig at regjeringspartiene overhodet ikke avviser verken rimeligheten
i eller nødvendigheten av å gjøre noe med denne konkrete saken.
Samtidig er det viktig å understreke at vi i Stortinget ikke behandler
enkeltsaker. Det er ikke vår jobb å gjøre det. Stortinget kan ikke
og bør ikke garantere f.eks. at en enkeltsøknad som foreligger i
forvaltningen, skal innvilges i en bestemt retning. Vår jobb er
å se på systemet, rimeligheten i lovverket, og sørge for at det
er rettferdig og treffer riktig.
Hvis man skulle gått inn her og
endret små deler av et større regelverk, risikerer man noe på veien.
Man risikerer å lage usammenheng, fragmenterte regler som kanskje
gir uheldige utslag i neste omgang. Derfor er vår løsning å ha litt
is i magen, løfte blikket, se regelverket i en større helhet og
se om vi kan lage et bedre regelverk – ikke bare for denne konkrete
saken, men kanskje også for andre grupper som har behov for det.
Det synes jeg vi skal ta oss tid til. Nå foreligger det som nevnt
en utredning fra Justis- og beredskapsdepartementet. Timingen er
veldig god for å benytte denne anledningen til å se på regelverket
i en større sammenheng.
Så har jeg lyst til å si, helt på
tampen, at den siste tiden har det vært en del saker i Stortinget
som har sitt utspring og sitt utgangspunkt i enkeltsaker som gjerne
har vært omtalt i media. Det er viktig at når disse sakene diskuteres
og avgjøres i Stortinget, ikke fort spinnes ut i usannheter eller
vinklinger som forleder folk. Vi har hatt diskusjoner f.eks. om
å innføre et forbud mot barneekteskap i Norge. Det var en dag da
hele Stortinget sa seg enig i at dette bør forbys totalt i Norge.
Vinklingen ble dessverre at Stortinget stemte nei til å forby barneekteskap,
og dermed satt mange hundretusen nordmenn igjen med et inntrykk
av at vi hadde stemt det ned. Vi hadde en diskusjon om nakenbilder
og hvordan det skal slås ned på, gjennom lovgivningen. Hele Stortinget
var enig om at vi skal få nye regler for dette. Men vinklingen ble
nok en gang at vi stemte nei til et forslag som ville gjort det
straffbart å dele nakenbilder – et veldig uheldig resultat når sannheten
er at vi er enige, på kryss og tvers av politiske partier.
Jeg håper derfor at man i denne
saken sitter igjen med et inntrykk av at Stortinget faktisk tar
problemstillingen på alvor. Stortinget stemmer ikke nei til voldsoffererstatning
i den konkrete saken vi snakker om, Kristin Jensens etterlatte,
men man ønsker å gjøre dette på en korrekt måte, med en fornuftig
fremgangsmåte som gir oss tid til å tenke. Jeg tror vi kommer til
å ende opp med et regelverk som er fornuftig, som er rimelig, og som
kanskje kan hjelpe enda flere enn bare de etterlatte i Kristin-saken.
Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [12:51:35 ] : Saken vi behandler
i dag, er viktig – og særdeles viktig for dem det gjelder. Jeg vil
derfor starte med å takke forslagsstillerne for at de har fremmet
representantforslaget. Kristelig Folkeparti er i utgangspunktet
helt enig med forslagsstillerne i sak. Når vi oppdager at systemet
gir urettferdige konsekvenser, må vi endre systemet. Det er en av våre
fremste oppgaver som lovgivere.
Samtidig som vi må rette opp utilsiktede
konsekvenser, må vi sikre at vi ser utfordringene i sammenheng. Det
er viktig for å sikre at tilfeller ikke blir utelatt når vi endrer
regelverket. Kristelig Folkeparti mener loven må endres, slik at
tidspunktet for når en har rett på voldsoffererstatning, endres
fra handlingstidspunkt til domstidspunkt, men vi mener også at regjeringa
må vurdere om andre tilfeller bør innlemmes i ordningen. Derfor har
Kristelig Folkeparti fremmet et løst forslag i saken i dag der vi
ber regjeringa i forbindelse med oppfølgingen av NOU 2016: 9 sikre
at voldsoffererstatningsordningen omfatter voldsofre fra eldre saker
og gjenopptakelsessaker. Kristelig Folkeparti er ikke imot representantforslaget
fra forslagsstillerne – men vi er for å ta det i en større sammenheng.
Jeg er glad for at en samlet komité
har sagt følgende – jeg vil sitere fra innstillinga:
«At en dom etter behandling i Gjenopptakelseskommisjonen
er avgjort til tiltaltes ugunst, har etter hva komiteen kjenner
til, bare skjedd i ett tilfelle. I Kristin-saken ble Kristin Juel
Johannessens foreldre tilkjent erstatning i lagmannsretten, men
erstatningen fra Kontoret for voldsoffererstatning ble langt lavere
enn hva tilfellet ville vært etter nåværende lovverk. Dette er en
viktig problemstilling komiteen tar på alvor.»
Dette er vi i Kristelig Folkeparti
enig i – i tillegg til at vi mener at det må vurderes om flere tilfeller
skal inn i ordningen.
Forslagene vi stemmer for i dag,
utelukker ikke innholdet i representantforslaget fra Arbeiderpartiet,
men det innebærer at flere skal innlemmes – også de berørte i Kristin-saken.
Det er viktig for oss å presisere. Kristelig Folkeparti kommer derfor
til å stemme for sitt eget løse forslag, som er omdelt i dag, og
forslag nr. 1 i innstillinga i saken for å sikre at både berørte
i Kristin-saken og andre skal få rett til voldsoffererstatning.
Presidenten: Representanten
Kjell Ingolf Ropstad har teke opp det forslaget han refererte til.
Statsråd Tor Mikkel Vara [12:54:11 ] : Jeg konstaterer at komiteens
flertall innstiller på at det skal være domstidspunktet som skal
legges til grunn ved vurderingen av voldsoffererstatning i straffesaker
som blir gjenopptatt, og at endringen skal gis tilbakevirkende kraft.
Det er grunn til å reflektere over det.
For det første vil jeg understreke
at det ikke er et krav at det foreligger dom i en sak for at fornærmede
eller etterlatte skal få voldsoffererstatning fra staten. I svært mange
av sakene som Kontoret for voldsoffererstatning behandler, foreligger
det ingen dom. Det som er viktig, er at fornærmede og etterlatte
etter straffbare handlinger som har en ukjent gjerningsmann, har
krav på voldsoffererstatning på lik linje med fornærmede og etterlatte
i saker der gjerningsmannen blir dømt for forholdet.
Når gjerningspersonen blir dømt
til å betale erstatning til offeret, vil Kontoret for voldsoffererstatning
ta utgangspunkt i de beregninger av erstatninger som domstolen har
gjort. I de tilfeller der det ikke foreligger dom, beregner Kontoret
for voldsoffererstatning selv erstatningsbeløpet og legger den samme
vurderingen av kravet til grunn som domstolene ville ha gjort. Erstatningsbeløpet
skal med andre ord bli tilnærmet det samme uavhengig av om det er
domstolen eller Kontoret for voldsoffererstatning som behandler
saken. I begge tilfeller vil erstatningsutbetalingen bli avkortet
dersom den er høyere enn hva man kan få utbetalt i voldsoffererstatning.
Den øvre grensen for hvor mye som
kan bli utbetalt, har som kjent blitt endret en rekke ganger. Den
øvre grensen har tidligere vært både 100 000 kr, 150 000 kr, 200 000 kr,
20 ganger grunnbeløpet i folketrygden og 40 ganger grunnbeløpet.
For handlinger som skjedde mellom 1984 og juli 2001, er maksimumsbeløpet 200 000 kr.
I denne perioden, da taket var på mellom 100 000 kr og 200 000 kr,
var det naturlig nok mange som fikk avkortet erstatningen sin fordi
de nådde maksimalbeløpet.
Alle lover og endringer i loven
må ha et skjæringstidspunkt. I voldsoffererstatningssakene er det
handlingstidspunktet som legges til grunn og avgjør hvor mye staten
utbetaler. Det vil naturligvis kunne gi konkrete utslag som kan
virke urimelige. Jeg vil i den forbindelse utdype mitt syn på at
selv om det tilsynelatende virker rimelig å la domstidspunktet være
avgjørende i gjenopptakelsessaker, kan det likevel skape urettferdighet
opp mot andre.
Dessverre omtaler departementets
svarbrev til komiteen ikke bare et konstruert eksempel. De siste
20 årene har flere barn blitt drept i Norge, og kjernen er den samme:
Tilbake sitter etterlatte som har mistet det umistelige, sitt eget
barn.
Komiteen omtaler saken til de etterlatte
etter Kristin Juel Johannessen, som ble drept i 1999, bare tolv
år gammel. Gjerningspersonen ble frifunnet av Agder lagmannsrett
i 2003, men ble dømt for drapet da saken ble gjenopptatt i 2016
på bakgrunn av nye bevis og teknologisk utvikling. Borgarting lagmannsrett
dømte da gjerningsmannen til å betale over 4,5 mill. kr i erstatning
til de etterlatte.
I år 2000 ble to små jenter drept
i Baneheia i Kristiansand. To personer ble dømt for drapene, hvorav
den ene tidligere har forsøkt å få gjenopptatt sin sak. I 1988 forsvant
et barn sporløst fra Fjell i Drammen, bare ni år gammel. Thomas
Quick tilsto, og ble dømt i Sverige for drapet på denne unge jenta,
men han trakk senere tilståelsen og er nå frikjent. Saken er fortsatt
ikke oppklart.
Ser vi på disse og andre lignende,
grusomme historier, er min klare oppfatning at det skal svært gode
grunner til for at de etterlatte skal behandles ulikt. Det kan ikke
være utslagsgivende for hva de etterlatte kan få i voldsoffererstatning,
når en dom faller, hvis saken i det hele tatt ender med dom. Det
er dette som etter min mening gjør en endring i tråd med representantforslaget urimelig.
Vi kan ikke ha et system der de etterlatte i drapssaker som blir
oppklart, får mer i voldsoffererstatning enn de etterlatte i saker
som ikke blir oppklart. Jeg kan bare anta at det å miste et barn
må være det mest grusomme som kan skje et menneske. Aldri å få svar
på hvem og hvordan vil for mange gjøre belastningen enda større.
Skal de etterlatte som sitter igjen uten svar, også sitte igjen
med mindre erstatning – hva er rettferdigheten i det?
Som det er gitt uttrykk for i brevet
til komiteen, mener vi at en endring om å gi den øvre grensen tilbakevirkende
kraft må gjelde for alle saker om voldsoffererstatning. Men også
dette er et prinsipielt spørsmål, og det vil, som representantene
fra Høyre og Fremskrittspartiet påpeker, representere et ikke ubetydelig
kostnadsspørsmål, noe som tilsier at forslaget iallfall må undergis en
grundig utredning.
Jeg vil derfor fraråde at loven
endres i tråd med komiteens tilråding. Jeg mener det mest hensiktsmessige
er å se dette i sammenheng med oppfølgingen av NOU 2016: 9, Rettferdig
og forutsigbar – voldsskadeerstatning, og det ønsker regjeringen
å gjøre.
Presidenten: Det
vert replikkordskifte.
Lene Vågslid (A) [12:59:36 ] : Det var eit innlegg som skilde
seg ut frå dei innlegga som var her i stad. Det statsråden her seier,
er i grunnen det same som den førre statsråden for så vidt sa i
svarbrev til komiteen. Men den bevegelsen som har vore i saka, og
det som kjem fram her i dag – at Høgre og Framstegspartiet i Stortinget
kjem til å stemme for det forslaget frå Kristeleg Folkeparti som
tydeleg forpliktar – står i sterk kontrast til det statsråden nettopp
sa.
Så då må eg spørje statsråden: Meiner
statsråden at det me kjem til å få fleirtal for i dag, er feil?
Eller meiner statsråden noko anna? Det treng me klarleik i, for
det ser ut til at Stortinget iallfall i dag kjem til å vedta det
forslaget frå Kristeleg Folkeparti som forpliktar til å fylgje opp denne
saka i samband med denne NOU-en. Det må me ha eit klart svar på.
Statsråd Tor Mikkel Vara [13:00:31 ] : Det jeg advarer mot,
er å ta stilling til det tidspunktet nå. Forslaget som ser ut til
å få flertall, er et ønske om å se lenger tilbake i tid. Det er
et forslag – og gjerne også et pålegg – som vi selvsagt vil følge
opp. Men det viktige her er at vi ser dette i sammenheng, og at
vi tar med alle de tilfellene. Det viktige er at ting ikke blir
behandlet ulikt, men det er også viktig at ting ikke blir utelatt.
Så det å vedta at vi skal se lenger tilbake i tid, når vi uansett
skal vurdere NOU 2016: 9, synes jeg er et forslag som gir et klart
signal. Det signalet må vi ta med oss, og det skal vi følge opp.
Det jeg mer vil advare mot, er at
vi nå fastsetter et tidspunkt som gjelder dommen i stedet for behandlingen.
Nils T. Bjørke hadde her
teke over presidentplassen.
Lene Vågslid (A) [13:01:27 ] : Det er ikkje eit svar som gjev
tryggleik, for å seie det forsiktig. Men me har hatt denne saka
i prosess ei stund no, og Framstegspartiets representantar har i
møte med dei denne saka vedkjem, både sagt og lova at dette skal
bli ordna opp i, og at lova skal endrast. Slike signal og slike
ord betyr veldig mykje.
Då er mitt spørsmål til statsråden:
Meiner ikkje statsråden det? Er statsråden ueinig, eller kan ein
vere trygg på at dette blir fylgt opp i samband med NOU-en – der det
er heilt sentralt, det som ligg i forslaget vårt, når det gjeld
domstidspunkt? Det blei òg understreka av Kristeleg Folkeparti i
stad.
Statsråd Tor Mikkel Vara [13:02:11 ] : Som jeg sa i mitt innlegg,
mener jeg at det er viktig at dersom man vil ha en endring om å
gi den øvre grensen tilbakevirkende kraft, bør det gjelde alle saker
om voldsoffererstatning – ikke avgrenset til dem som har et annet domstidspunkt.
Så er det slik – representanten
spør, og jeg vil selvfølgelig si det – at hvis Stortinget vedtar
noe, vil jeg selvfølgelig følge det opp.
Lene Vågslid (A) [13:02:40 ] : Eg føler at heile denne saka
blir misforstått frå departementet og statsråden si side, og eigentleg
har blitt det heile vegen. Me snakkar om saker som blir tekne opp
att, der ein har fått ein dom som ikkje er til gunst for tiltalte.
Det finst berre éi slik sak i Noreg. Kjenner statsråden til andre
slike saker?
Statsråd Tor Mikkel Vara [13:03:03 ] : Som jeg sa i mitt innlegg,
kjenner jeg ikke til slike saker. Men det finnes tilsvarende paralleller
hvor det er viktig å skille mellom domstidspunkt og handlingstidspunkt,
også fordi domstidspunkt stiller et krav som vi normalt ikke legger
til grunn, nemlig at det alltid må være dom. Det finnes altså muligheter
til å utbetale voldsoffererstatning, og det skjer også i saker hvor
det ikke foreligger dom.
Det viktige her nå er at vi ser
helheten i dette. Vi skal behandle NOU-en, den ligger til behandling
i departementet. Da skal vi se på hvem som skal få voldsoffererstatning,
vi skal se på den geografiske utbredelsen av det, vi skal se på
organiseringen, vi skal se på beløpene, men vi skal også se på virkningstidspunkter
for beløpsgrensene. Det viktige her er at vi lager et system hvor
vi ikke behandler det som burde være like tilfeller, ulikt.
Presidenten: Replikkordskiftet
er avslutta.
Dei talarane som no får ordet, har
ei taletid på inntil 3 minutt.
Guro Angell Gimse (H) [13:04:11 ] : Voldsoffererstatning er
en viktig og nødvendig ordning som vi tilbyr ofre for alvorlig kriminalitet
og deres pårørende. Ordningen har tverrpolitisk oppslutning, og
vi ønsker alle denne muligheten for dem som har sår som ikke gror.
Forslaget vi behandler i dag, kommer
på et godt tidspunkt. Som det er redegjort for tidligere her, er
det på gang en utredning i departementet. Nå har vi mulighet til
å påvirke den.
Likevel mener vi i regjeringspartiene
at forslaget fra Arbeiderpartiet er litt for konkret. Vi ønsker
absolutt at regjeringen skal se på dagens lovverk, men vi ønsker
en helhetlig gjennomgang, der alle saker blir vurdert generelt,
ikke bare på bakgrunn av én enkeltsak. Dette mener vi er den mest
ryddige måten å ta tak i saken på, for Stortinget skal ikke behandle
enkeltsaker. Vår jobb er å sørge for et godt og rettferdig regelverk,
og det er den bestillingen vi ønsker å sende til regjeringen i dag.
Hvis vi kun går inn for én enkeltsak, risikerer vi å skape nye urettferdigheter.
Det er bra at Arbeiderpartiet har
satt søkelys på erstatningsordningen. Nå blir det opp til regjeringen
å se på helheten, slik at vi får sikret et godt og rettferdig regelverk
for absolutt alle.
Lene Vågslid (A) [13:06:02 ] : Dette er ei viktig sak for oss,
og eg veit at dette er ei viktig sak for heile komiteen. Då er det
viktig at me gjer det me kan for å få det beste resultatet.
Kristeleg Folkeparti har fremja
eit laust forslag, som Høgre og Framstegspartiet har varsla at dei
kjem til å stemme for. Arbeidarpartiet kjem òg til å stemme for det.
Det betyr at heile Stortinget kjem til å stemme for det forslaget,
som forpliktar i oppfølginga av NOU-en. Det er eg glad for, for
eg blei opprørt då eg høyrde innlegget frå justisministeren. For
nokre få dagar sidan både håpa og trudde eg at den nye justisministeren
ville sjå på denne saka med nye auge. Det ser ikkje slik ut. Men
det er no eingong slik at det er Stortinget som bestemmer, og justisministeren
har rett: Han og regjeringa må følgje opp dei vedtaka me gjer.
Så vil eg kommentere innlegget frå
Peter Frølich. For det er klart at når ein blir veldig oppteken
av heilskapen – og det er det mange av oss som ofte er – og av at
det blir usamanheng i systema, bør me kanskje spørje oss sjølve kva
for usamanheng det får for dei som systema vedkjem. Er me villige
til å sjå på at det er dei som me alle er einige om opplever at
systemet er urimeleg, som skal vente på at systema blir einige med
seg sjølve, eller at politikarane alltid skal sjå alt under eitt?
Det er ikkje alltid me skal det. Det er òg difor eg i merknadene
skriv noko som eg føler eg nesten sjeldan gjer, der eg meiner at
ein har vanskar med å forstå saka. Me blandar gjenopptakingssaka
– eit heilt særeige, unikt tilfelle i Noreg – med alle andre saker.
Det hadde ikkje vore nødvendig. Men eg held meg til at det er slik
det er. Og eg er veldig glad for at me er samla om det forslaget
som Kristeleg Folkeparti fremjar i dag, slik at me i det minste
frå Stortinget – og det er nødvendig, verkar det som – kan gje ein
klar beskjed.
Eg vil ikkje bruke så mykje tid
på at Frølich og regjeringspartia er misfornøgde med opposisjonen.
Det er deira fulle rett å vere det. Men viss ein synest det er plagsamt
at for mange forslag blir stemte ned i Stortinget, er det ein måte
å gjere noko med det på, og det er å vurdere å begynne å stemme
for litt fleire.
Eg håpar oppfølginga av saka blir
god. Eg håpar og forventar at Høgres og Framstegspartiets representantar
i justiskomiteen følgjer saka tett når ho no skal følgjast opp,
for eg må seie eg er overraska over innlegget frå statsråden i dag,
som samanliknar denne saka med andre gruvsame saker i Noreg, som
eg meiner heller ikkje kan samanliknast. Eg oppmodar gjerne til
å lese forslaget ein gong til, viss det er tid til det. Men vedtaket blir
uansett betre enn det såg ut til å bli. Det er eg glad for.
Peter Frølich (H) [13:09:08 ] : Jeg oppfatter saken egentlig
som veldig godt belyst og grundig og godt debattert i salen nå,
så jeg skal ikke si så veldig mye mer om den.
Jeg ønsker derimot å komme med en
beklagelse. Jeg sto på talerstolen her i sted og omtalte Kristin
Juel Johannessen som Kristin Jensen. Det var ikke meningen, det
er slikt som skjer i et engasjert øyeblikk fra talerstolen. Jeg
ønsker likevel å rette det opp og beklage inderlig at den feilen
skjedde.
Presidenten: Fleire
har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.