Else-May Botten (A) [11:58:12] (ordfører for sakene nr. 7–9): Som saksordfører legger jeg fram energi- og miljøkomiteens innstilling til denne stortingsmeldingen om avfall som ressurs – avfallspolitikk og sirkulærøkonomi, samt de to andre Dokument 8-forslagene som presidenten viste til.

Dette er politikk som har skapt engasjement rundt omkring i landet, og det er diskusjoner som har vært løftet i ganske vidt spenn. En ting er kildesortering, som man har på hjemmebane og på jobben, en ting er trygghet for om leker, kosmetikk og klær inneholder miljøgifter – nytt kjøp kontra reparasjoner, plast i havet og hvordan dette påvirker livet i havet, farlig avfall og håndtering av dette inn i framtiden, nye arbeidsplasser og hvilke rammebetingelser de må ha for å sette fart på den sirkulære økonomien. Det handler om hva du og jeg gjør, men det handler også om hva regjeringen, EU og FN velger å gjøre med hensyn til de utfordringene vi står i.

Arbeidet med meldingen har vært en reise i både kjente og ukjente farvann for oss alle sammen, tror jeg, og jeg tror jeg kan si på vegne av hele komiteen at vi har lært masse og bidratt med en rekke politiske forslag ut over det regjeringen la fram i juni. Det var ikke minst på grunn av at det kom en rekke forslag under høringen, og vi jobbet sammen for å finne formuleringer og vedtak der vi har kunnet samlet oss. I tillegg er det selvfølgelig forslag fra enkeltparti som ikke har fått flertall, men det har vært massevis av engasjement rundt dette.

Det var riktig og et riktig tidspunkt å komme med en stortingsmelding nå. Det å fokusere på avfall som ressurs framfor noe som bare skal brennes eller deponeres, er utrolig viktig. Arbeiderpartiet mener at regjeringen har kommet med en rekke gode tiltak rundt avfall, men vi er skuffet over at man ikke har greid å løfte sirkulærøkonomi uten bare å ha en situasjonsbeskrivelse eller ha en henvisning til EU. Denne muligheten skulle man virkelig ha grepet tak i, for næringslivet etterlyser jo tiltak, etterlyser politikk, rammebetingelser og virkemidler som er tilpasset en sirkulærøkonomi, ikke bare en lineær tilpasning, sånn som man gjerne har i næringspolitisk sammenheng ellers.

Det er synd at regjeringen ikke hadde politikk for det de egentlig kom til Stortinget med. Det har nå gått trekvart år siden denne stortingsmeldingen ble lagt fram, så vi har store forventninger til at ting vil skje raskt etter at vi har behandlet denne saken i dag.

Vi har allerede i dag en del støtteordninger i virkemiddelapparatet, bl.a. miljøteknologiordningen. Hvordan kan den tilpasses de utfordringene og mulighetene man har i sirkulærøkonomien? Hvordan kan Enovas krav være med og bidra til at man kan få tilskuddsordninger til dette? Hvordan skal skattene og avgiftene reguleres med hensyn til dette? Skal man ha avskriving eller nedskriving i regnskapsføringen, slik at dette er tilpasset de utfordringene man står oppi?

Det som er spennende med dette, er at hvis vi klarer å oppnå en god politikk når det gjelder sirkulærøkonomi, vil vi være med og bidra til å skape nye arbeidsplasser rundt omkring i hele landet, samtidig som vi vil være med på å bygge verdiskaping, som er viktig.

Forbrukerperspektivet har vært løftet gjennom behandlingen av meldingen. Forbrukerrådet hadde klare og tydelige forventninger om en rekke framtidsrettede løsninger under høringen, og mange av disse forslagene har nå fått flertall. Vi ser at det vil bli behov for flere fagarbeidere i skomaker-, møbeltapetserer-, urmaker- og skredderfaget om utviklingen går mot gjenbruk og reparasjoner i større grad enn hva vi har i dag. Da må utdanningstilbudene være tilrettelagt for det. Vi ønsker å øke reklamasjonsretten til seks år. Vi øker selgers bevisbyrde til to år og tilpasser regelverket slik at varer skal kunne repareres av alle profesjonelle reparatører uten at det går ut over garantien.

Avfallshierarkiets ressursbruk bør starte med å produsere minst mulig avfall. Derfor etterlyser vi tiltak når det gjelder den overordnede målsettingen om å redusere avfallsmengden. Norsk avfallspolitikk handler i dag i stor grad om det nederste trinnet på avfallspyramiden, som er deponi, og det går dessverre i feil retning. Det er et nasjonalt mål at veksten i den totale avfallsmengden skal være vesentlig lavere enn den økonomiske veksten, men vi ser at BNP i perioden 2012–2015 økte med i overkant av 7 pst., mens avfallsveksten har vært på 8 pst. i samme periode. Gjennom å bevege oss oppover i avfallspyramiden vil vi både kunne redusere klimaavtrykket og øke jobb- og verdiskapingen, understøttet av et næringsliv med styrket grønn konkurransekraft og nye forretningsmodeller. Under høringen var det en rekke aktører som tok opp nettopp dette.

Når en går i butikken og kjøper klær, barneklær, dukke, sjampo eller hva som helst, tror en at dette er trygge produkt. Sannheten er at det fremdeles gjøres nye funn av miljøgifter i disse varene. De inneholder kjemikalier som regnes å utgjøre en alvorlig trussel mot helse og miljø. Enkelte slike produkt inneholder miljøgiften PFAS, som er blant de minst nedbrytbare stoffene vi kjenner til. I Arbeiderpartiet mener vi at miljøgiftene må tas ut av kretsløpet, og det er et behov for forbud mot varer som inneholder PFAS. Det skal være trygt å kjøpe barneklær, det skal være trygt å kjøpe leker.

Når det gjelder farlig avfall, er det så vidt nevnt i denne meldingen, det er kanskje to–tre linjer. Det er et nasjonalt ansvar å ha deponi for farlig avfall, ikke minst å bidra til mål og tiltak som får ned behovet for deponi. Dette er en viktig sak å ta tak i. Regjeringen holder nå på å finne en ny løsning fra 2022, når Langøya er full. Det er regjeringens ansvar å legge til rette for den beste løsningen, men i denne meldingen er det også naturlig at vi fra Stortinget legger noen overordnede føringer for å trygge det nasjonale ansvaret på en skikkelig måte. Det må stilles strengere krav rundt sirkulærøkonomi også på det feltet – bedre løsninger for miljøet rundt deponi og bruk av ny teknologi og kompetanseutvikling. Det totale bildet rundt deponiet som skal overta fra 2022, må ha trygge løsninger for både framtidige naboer og miljøet. Regjeringens ambisjoner så langt er utydelige og vage, så her håper vi at statsråden vil kunne jobbe aktivt og konstruktivt for å finne gode løsninger for framtiden, og gjerne i samarbeid med Stortinget.

En nasjonal avfallspolitikk må ses i sammenheng med både industri- og klimapolitikken med tanke på økt ressursutnyttelse av avfall, biprodukt innenfor bærekraftige samfunnsøkonomiske rammer. Skal Norge nå målet om 70 pst. materialgjenvinning innen 2020 og målet om at 65 pst. av husholdningsavfallet skal resirkuleres innen 2035, er det viktig at kompetanse, statistikk, forskning og utvikling og innovasjon innrettes for å nå dette målet.

Kommunene har en nøkkelrolle i arbeidet med omstilling til lavutslippssamfunnet og en sirkulærøkonomi. De har et stort potensial for å bruke avfall som drivkraft for innovasjon, sysselsetting og energi, og for at Norge skal nå de miljøpolitiske målsettingene vi har satt oss.

Arbeiderpartiet vil også ta opp det som går på plast og marin forsøpling, for vi mener det er behov for en helhetlig strategi mot marin forsøpling, hvor en tar for seg hele verdikjeden fra produksjon av plast til opprydding av søppel. Skal vi nå den globale nullvisjonen for marin forsøpling, må vi i større grad kartlegge kildene til forsøpling, jobbe i alle ledd med å stanse forsøplingen, finne alternativ til plast der det er nødvendig, styrke forebyggingsarbeidet og inkludere avfallsplaner med miljømessig tilfredsstillende avfallshåndteringsanlegg i alle havner.

Her står komiteen samlet på mange områder, men det som er viktig for oss å nevne spesifikt, er at vi må ta på alvor at det årlig havner åtte millioner tonn plast i havet. Om dette fortsetter, vil det være mer plast enn fisk i havet i 2050, og det kan vi ikke være med på. Her trengs det sterkere lut.

Vi har sagt at det dessverre ligger en del offshoreskip i opplag langs kysten. Vi har ikke sagt at alle de skal brukes til å samle plast – det er 130 båter, det tror jeg hadde blitt enorme summer – men vi er opptatt av at vi skal ta en lederrolle internasjonalt for å se på hvordan vi kan kartlegge hvor i havet det finnes mest plast, hva vi kan bidra med av teknologiske løsninger, og om det er muligheter for at noen av skipene kanskje kan bygges om, slik at vi kan være med og ta et stort ansvar også på internasjonale hav. Vi er en skipsnasjon, vi er en kompetansenasjon når det gjelder det.

Så til slutt: I dag har vi forslag om å innføre et mål om å fase ut og forby produkter og bruk av enkelte engangsartikler i plast innen 2020. Begrene vi har her på Stortinget, fikk komiteen refs for x antall ganger under høringen, så det er en liten beskjed fra komiteen til presidentskapet, at vi må kanskje kvitte oss med disse.

Jeg tar opp forslagene Arbeiderpartiet er med på.

Lene Westgaard-Halle (H) [12:15:05]: For alle oss som er litt over gjennomsnittet opptatt av politikk, er det å følge debattene i Stortinget litt som å følge med på OL – det er kanskje å ta litt hardt i, men det er i hvert fall like spennende som Dagsnytt atten. Og så kan man jo legge hva man vil i det, for så vidt.

En ting jeg la merke til da jeg «nerdet meg» igjennom disse debattene før jeg selv ble valgt inn her, var at da komiteene behandlet litt større saker, som f.eks. en stortingsmelding – som vi har til behandling i dag – takket alltid flere av representantene komiteen og komiteens medlemmer for godt arbeid, noen ganger til og med også for godt samarbeid. Utenfra syntes jeg det var litt rart, og det kan virke litt påtatt, som om det er noe man må gjøre for å være høflig. Men så er dagen her da jeg har opplevd samarbeidet i komiteen og hvordan vi har jobbet med denne meldingen, og helt uten påtatt høflighet kan jeg si at jeg virkelig vil takke komiteen. Det har vært spennende og gode diskusjoner underveis, alle partiene har både gitt og tatt, noe som har ført til at vi har kommet fram til mange gode forslag sammen. Rause og løsningsorienterte partier er veldig bra for miljøet vårt, og det er nettopp miljøet som blir vinneren her i dag. Det er vel kanskje litt som å banne i kirken å si at det tross alt er viktigere enn partipolitisk seire, men det er det, og jeg er egentlig overbevist om at de fleste i komiteen vår mener det samme.

Avfall er kanskje ikke det mest attråverdige politikkområdet å jobbe med i utgangspunktet, men når vi går litt i dybden av hva det faktisk er vi behandler her i dag, er det ganske spennende likevel. For oss som var unge på 1980-tallet, midt i jappetiden, var ikke bruk og kast nødvendigvis assosiert med noe negativt. Slik er det ikke i dag. Som konservativ vil jeg si takk og lov for det. Er det noe som representerer et samfunn på feil spor, er det sløsing med ressurser, for avfall har blitt en ressurs – det er vi alle enige om – og selv de gamle 1980-talls-jappene har innsett at de må endre atferd. Så varierer det litt hva som motiverer denne atferdsendringen – for noen er det miljø, for andre er det erkjennelsen av at det faktisk ligger penger i sirkulærøkonomi. Det er da ting skjer. Det er da vi får til noe, når disse kapitalistene står sammen med miljøhippiene, uavhengig av motivene. Det er ikke slik at motivene alltid må være edle og altruistiske. Det er veldig fint om de er det, men når sirkulærøkonomi nå blir en naturlig del av hverdagen både offentlig og privat, er det ikke realiserbart uten økonomiske incentiver, og det er her vi i denne salen kommer inn i bildet.

Meldingen i seg selv inneholder en rekke konkrete forslag som jeg er veldig glad for, spesielt trykket på å forskriftsfeste produsentansvaret for emballasjeavfall, kravet om utsortering og materialgjenvinning i større grad og styrking av markedet for sekundære råvarer. Det ligger liksom litt til grunn for at vi skal få til det vi ønsker her.

Så har vi kysten vår. Jeg skal ikke stå her og si at jeg er glad for at man fant plast i magen på en hval, for de bildene var ganske brutale, men jeg er glad for reaksjonene og engasjementet som fulgte av de bildene vi så av denne hvalen. Jeg tror det var et viktig øyeblikk for ganske mange som ikke har fulgt så mye med på hvor stort problemet med plastforurensning faktisk er. Og så er jeg Vidar Helgesen evig takknemlig for den innsatsen han har gjort på dette feltet, og for at Norge nå går foran og leder an i arbeidet internasjonalt for å bekjempe marin forsøpling.

For oss nordmenn betyr sjøen mye. Den er en del av historien vår, den er en del av sjelen vår, og den er en viktig del av inntekten vår. Vi har alle opplevd – i hvert fall vi som bor langs kysten, og det er jo veldig mange av oss i Norge – å rusle en tur langs en vakker kyststi for så å møte en tilgriset vik full av søppel. Mye av dette er internasjonale utfordringer som vi er nødt til å løse globalt, men det betyr ikke at vi ikke kan og skal bidra i Norge. Det gjør vi, og det skal vi fortsette med – og vi skal gjøre mer. Vi bør gjøre det gratis for fiskere og andre å levere marint avfall basert på de gode erfaringene fra «Fishing for Litter»-prosjektet. Vi bør, i samarbeid med næringslivet, utvide produsentansvaret for emballasje, slik at det også omfatter et medansvar for forsøpling. Plastposebruken må reduseres, kommuner bør kunne få mulighet til å innføre gebyr for forsøpling, og arbeidet mot mikroplast må styrkes. Derfor er det viktig at den strategien vi allerede har på dette området, revideres i takt med teknologiutviklingen på feltet. Vi ber i saken i dag om at dette gjøres allerede om to år, for vi kan alltid gå lenger. Det regner jeg med at debatten i dag kommer til å dreie seg mye om. Vi vil gjøre ting hardere, fortere, mer, bruke mer penger, men uansett hvor utålmodige vi er, er det viktig at vi gjør gode, offensive og realistiske vedtak. Jeg føler at vi leverer i denne saken i dag. Kunnskapsgrunnlaget og avfallsstatistikken skal bedres, og det er det behov for. Noen ganger er det jo litt fristende som politiker å innføre tiltak basert på det vi kaller superenkel forskning, eller selvsyn, men politikken treffer som regel bedre med et godt kunnskapsgrunnlag i bunnen for vedtakene. Det er for øvrig noe alle partier bør huske når vi i de sene nattetimer sitter og behandler budsjett, f.eks.

For oss i Vestfold, som bor midt mellom dagens anlegg for håndtering av farlig avfall – både det som er, og det som muligens blir – er det spesielt viktig at regjeringen nå bes utarbeide en plan for begrensningen av nettopp farlig avfall, for det er en del av dette farlige avfallet som vi ikke ønsker inn i sirkulærøkonomien, nettopp fordi det er farlig avfall. Vi ber i dag også regjeringen utrede virkemidler og tiltak for å legge til rette for fosforgjenvinning i Norge. Det skal jobbes for et forbud mot varer som inneholder giftstoffene PFAS, det skal utredes påbud om rensing av flyveaske, gummigranulat fra kunstgressbaner skal samles opp, og det skal utarbeides en nasjonal strategi for en sirkulærøkonomi – dette bare for å nevne noe. Det er jo mange spennende forslag i denne saken som kommer til å få flertall.

I OL heier vi idrettsheltene våre fram. Jeg tror at vi i større grad må heie fram utviklingen av aktørene på avfallsfeltet også. Hvis vi skal lykkes med det grønne skiftet, må næringsliv, vi politikere og innbyggere trekke sammen. Det samspillet bygges aller best gjennom at vi husker at gulrot er veldig mye mer motiverende enn pisk – ikke til forkleinelse for politikere som ønsker å ta i bruk begge virkemidler, for det gjør vi i dag. Men det viktigste vi også gjør, er faktisk ikke å vise handlekraft, som vi jo ofte sier som politikere i denne sal; det viktigste vi gjør, er å ta gullmedaljen hjem på vegne av miljøet – som et lag der både næringsliv, politikere og innbyggere står sammen.

Jeg tar opp de forslagene Høyre sammen med andre partier står bak i saken.

Terje Halleland (FrP) [12:27:07]: Det er åpenbart for enhver at essensen i en god økonomi er å utnytte ressursene mest mulig effektivt. Det er nettopp dette som er kjernen i Meld. St. 45, omhandlende avfallspolitikk og sirkulær økonomi. Spørsmålet er hvordan vi som nasjon skal klare å utnytte ressursene våre på en smartere måte, både av hensyn til økonomi og næringslivets grønne konkurransekraft og også av hensyn til miljøet.

Det har lenge vært en nær sammenheng mellom vekst i avfallsmengden og vekst i økonomien. Dette er en sammenheng som alle har en interesse av å bryte. Vi skal produsere mindre avfall og utnytte det avfallet vi får, på en bedre måte, samtidig som vi skal fortsette å legge til rette for vekst i norsk økonomi. Vi skal med andre ord løfte blikket, se mulighetene og tenke nytt. For som den kjente fysiker og nobelprisvinner Albert Einstein en gang så fint sa det: Den verden vi har skapt, er et resultat av vår tenkning, den kan vi ikke endre uten at vi endrer vår tenkning.

Og akkurat det er vi i gang med. Vi ser stadig flere eksempler på bedrifter som ser nye muligheter for å utnytte avfallet på en bedre måte, enten det er til materialgjenvinning eller til produksjon av energi. Et eksempel å trekke fram er arbeidet Yara og VEAS gjør med å gjenvinne nitrogen til mineralgjødsel fra avløpsvann. VEAS har en ambisjon om å bli verdensledende på å utnytte avløpsvann som en ressurs til gode for både miljø, samfunn og bunnlinjen. Dette er et eksempel på at det kan lønne seg å tenke nytt og tenke sirkulært.

Jeg vil også gjerne vie litt tid til det som kanskje er vår største felles miljøutfordring, nemlig plastforurensning i verdenshavene. Norge er verdensledende i kampen mot marin forsøpling, og det er en posisjon som vi skal fortsette å inneha. Det er av den grunn også gledelig at vi gjennom dagens behandling får på plass en strategi mot marin plastforsøpling og spredning av mikroplast.

For Fremskrittspartiet er bekjempelse av marin forsøpling en sak som står høyt på dagsordenen. Det betyr at en styrker innsatsen for å fjerne plast både på strender og under vann, men også tiltak for å redusere tilførsel av det. I henhold til beregninger fra World Economic Forum tilføres verdenshavene 15 tonn plast i minuttet døgnet rundt 365 dager i året. I tillegg er det, basert på en studie fra Helmholtz Centre for Environmental Research, estimert at 90 pst. av all plasten i havet transporteres dit via ti elver. Det betyr at den største innsatsen Norge kan gjøre i kampen mot marin forsøpling, på mange måter er utenfor våre egne grenser. Vi må med andre ord løfte blikket og se hvordan vi på en resultatorientert og kostnadseffektiv måte kan løfte tiltak også andre steder i verden. Satt på spissen: I det store bildet hjelper det lite å plukke søppel på norske strender hvis vi samtidig ikke klarer å få ned den globale tilførselen av plast i havet.

Det er mange utfordringer som venter, og det er ikke gjort over natta å sikre bedre ressursutnyttelse og lønnsomhet og ta Norge over i en sirkulær økonomi. For å se det litt i perspektiv kan vi nå finne måter å tjene penger på avfall, avfall som vi i mange tilfeller tidligere valgte å grave ned i bakken i håp om aldri å se det igjen. Verden har forandret seg, og i dette tilfellet til det bedre.

Det finnes heller ingen enkel løsning som fjerner plasten i havet over natta. Dessverre er dette et arbeid som krever mye av både tid, penger, innsats og nye, gode ideer. Likevel er jeg optimist. Jeg har tro på at dette er noe vi kan løse. Og for igjen å sitere Albert Einstein: Vi må lære av i går, leve for i dag og håpe for i morgen.

Sandra Borch (Sp) [12:36:29]: Jeg vil også takke komiteen for et godt samarbeid om denne stortingsmeldingen.

Senterpartiet viser til at man i en sirkulær økonomi skal bort fra ideen om bruk og kast, og at formålet er at ressursene forblir i økonomien selv om produktet de inngår i, ikke lenger brukes til sitt opprinnelige formål. Senterpartiet mener at sirkulær økonomi i tillegg til avfallshåndtering og sirkulering handler om økt kapasitetbruk, strengere krav til materialbruk og smarte løsninger som gir nye måter å drive næring, offentlig sektor og privathusholdning på. Jeg vil understreke at det er viktig at myndighetene setter gjennomførbare mål og fornuftige rapporteringskrav som ikke gjør det unødvendig tidkrevende eller byråkratisk for den enkelte bedrift eller sektor å etterkomme kravene. Det er viktig at virkemidlene utformes slik at de fremmer, ikke hemmer, aktivitet i næringer som skal produsere mer av de løsningene som må til for å oppfylle Parisavtalens klimaforpliktelser. Lovverket og skatte- og avgiftssystemet må reelt legge til rette for overgang til en sirkulær økonomi.

Det var bred oppslutning blant dem som møtte på høring, om at avfallets rolle i den sirkulære økonomien har fått for stor plass i regjeringens melding, og at det mangler både helhetlige og konkrete tiltak for å gå fra en lineær til en sirkulær økonomi. Senterpartiet har en målsetting om særlig norsk satsing på kretsløpsøkonomi og ønsker ambisiøse målsettinger for gjenvinning og gjenbruk. Vi må ha en helhetlig tankegang rundt den sirkulære økonomien og avfallets plass i denne.

Det er flere sektorer som kunne vært trukket fram. Jeg vil trekke fram transportsektoren, som har et stort potensial innenfor biogass. Det gjøres veldig mye bra på området, men vi ser at potensialet er veldig mye større. I dag er det om lag 40 biogassanlegg i Norge, bare sju av dem bruker husdyrgjødsel som råstoff. Derfor er det nå bare om lag 1 pst. av husdyrgjødselen som går til biogassproduksjon. Stortinget vedtok i 2009 at det skulle tilrettelegges for å bruke 30 pst. av husdyrgjødselen til biogassproduksjon innen 2020. Vi er mildt sagt ganske langt unna det målet. En overgang til biogass som energibærer må innebære en kraftigere satsing på konkrete og tidfestede mål. Jeg vil understreke at biodrivstoffproduksjon ikke må gå på bekostning av matproduksjon, verken nasjonalt eller internasjonalt, og mener det derfor i større grad må legges til rette for utnyttelse av avfallsressurser som organisk avfall og husdyrgjødsel til dette bruk. Biogass som drivstoff for tungtransport er avgjørende for å redusere klimagassutslippene fra transportsektoren, derfor må vi nå legge til rette for økt satsing på biogass gjennom rammebetingelsene. Det vil bidra til å nå målene for en sirkulær økonomi, samtidig som vi innfrir våre forpliktelser om vesentlig reduserte utslipp i ikke-kvotepliktig sektor innen 2030.

Senterpartiet mener at for å nå målet må det stimuleres og gjøres en helhetlig vurdering av virkemidlene for å sikre at minst 10 pst. av husdyrgjødselen går til biogassproduksjon innen 2020. Senterpartiet viser også til at det er viktig at tilskuddssatsene for bruk av husdyrgjødsel opprettholdes. Det er viktig for å sikre økonomi i produksjonen. Det er fortsatt behov for forskning og utvikling, særlig med tanke på å utvikle driftssikre løsninger for produksjon på gårdsnivå. Det offentlige har et særlig ansvar for å være med og skape et marked for lavutslippsløsninger og bør gå foran og velge slike løsninger.

Våtorganisk avfall er et viktig råstoff i produksjon av biogass. Produksjon basert på husdyrgjødsel er et kostnadseffektivt og viktig bidrag til å redusere klimagassutslippene, samtidig som det gir god utnyttelse av både matavfall og husdyrgjødsel. Det er behov for å stimulere til at målet om 30 pst. av husdyrgjødsel og matavfall nå går til biogassproduksjon, og at det legges til rette for at biogassanleggene skal kunne ta inn husdyrgjødsel i produksjonen. Senterpartiet er derfor veldig glade og fornøyde med at man fra hele komiteens side nå går inn for at det ved nye industrielle anlegg for produksjon av biogass basert på matavfall skal gjøres en utredning av om det er hensiktsmessig å ta inn husdyrgjødsel i produksjonen.

Jeg fremmer med dette forslag nr. 31, fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Miljøpartiet De Grønne, og forslag nr. 34, fra Senterpartiet. Vi varsler også at vi vil støtte forslag nr. 12 subsidiært, og at vi ikke kommer til å støtte forslag nr. 32, som vi nå står inne i.

Lars Haltbrekken (SV) [12:47:36]: Vi vedtar i dag flere punkt som får stor betydning i arbeidet mot den alvorlige forsøplingen som vi ser av vårt felles livsgrunnlag. For lenge har store deler av vårt søppelberg blitt behandlet som søppel og ikke som en ressurs. Mat- og plastavfall er viktige ressurser som altfor ofte kastes inn i forbrenningsovnene. Matavfallet er en ressurs som kan bidra til å kutte utslipp i transportsektoren gjennom produksjon av f.eks. biogass, og innsamlet plast kan bli ny plast og dermed redusere behovet for å ta ut ny olje.

Derfor er jeg glad for at vi får et samlet storting til å be regjeringen pålegge alle norske kommuner og næringsaktører å sortere ut materiale og gjenvinne plast- og matavfallet. Det er på høy tid.

Stortinget samler seg også om et forslag om å sikre oppsamling av gummigranulat fra eksisterende og nye kunstgressbaner. Miljødirektoratet har i en rapport nylig konkludert med at gummigranulat fra kunstgressbaner kan være den nest største kilden til mikroplastforurensning fra den norske landjorda, og fra 1. januar 2019 skal vi ha på plass et regelverk som sikrer oppsamling rundt banene. Det er et viktig vedtak. SV skulle gjerne sett at Stortinget ble med på et forbud mot gummigranulat fra 2023. Et slikt varslet forbud ville ha lagt press på næringslivet til å utvikle miljøvennlige alternativer.

SV skulle også gjerne sett et storting som tok ansvar for folks helse gjennom å bekjempe den kjemiske cocktailen vi utsettes for hver eneste dag. I 2013 gjorde Forbrukerrådet en test av noen politikeres barnerom. Det de fant, var alarmerende. Hos tidligere miljøpolitisk talsperson i Høyre, Nikolai Astrup, og hos tidligere parlamentarisk leder i Arbeiderpartiet, Helga Pedersen, fant man – som man helt sikkert også ville ha funnet på mine barns rom – både kreftfremkallende stoffer og hormonhermende stoffer i lufta.

Ingen av oss utsetter våre barn for dette med vitende og vilje. Problemet er at leker og produkter vi omgir oss med, inneholder miljøgifter. Hver dag utsettes vi for en kjemisk cocktail som i sum blir alvorlig. Derfor er det bred enighet om å fase ut noen av de verste miljøgiftene. Problemet i dag er at EU hindrer Norge i å gå foran. Vi kan ikke forby disse stoffene på egen kjøl. Men det vi kunne ha gjort i dag, var å innføre en avgift – på f.eks. produkter som inneholder PFAS og slik ha stimulert næringslivet til å fase ut bruken. I tillegg kunne vi ha sikret gode innholdsdeklarasjoner som opplyste norske forbrukere om innholdet av miljøgifter i produkter som har dette i seg. Da kunne vi ha valgt disse produktene aktivt bort.

Jeg må si jeg er skuffet over at det ikke blir flertall for å gi forbrukerne denne viktige informasjonen, og jeg skjønner ikke hvorfor vi skal måtte vente på at hele EUs befolkning får denne informasjonen før vi selv gir den til vår befolkning. Det burde være et mål for Stortinget å sørge for at folk fikk svært viktig informasjon om innholdet av miljøgifter i en del av produktene vi omgir oss med.

For det er ekstremt lett å kjøpe feil. På kontoret mitt her på Stortinget har jeg en impregneringsspray merket med «eco friendly». Svært lite tilsier at den inneholder miljøgifter, men det har laboratorietester – gjort av Framtiden i våre hender – vist at den gjør. En barnesmekke, som titt og ofte havner i barnets munn, gjør det samme. Men heller ikke denne barnesmekken er noe sted merket med at den inneholder miljøgifter.

Jeg har derfor en siste oppfordring til Stortinget: Stem i alle fall for å gi folk informasjon om innholdet av miljøgifter senere i dag!

Og med det tar jeg opp SVs forslag – de som ikke allerede er tatt opp.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Ketil Kjenseth (V) [12:57:18] (komiteens leder): Jeg er så freidig at jeg starter med min egen hjemkommune, Gjøvik. Alle i 9. klasse ved alle skolene i Gjøvik kommune er i gang med jakten på mikroplasten. Og det angår ikke bare disse 9.-klassingene, disse elevene, det angår også mange andre i familien, for de opplever at vaskemaskinen er ganske godt stappet med gummigranulat fra f.eks. kunstgressbaner. Så dette er et folkelig engasjement som mange familier har når det gjelder den mikroplasten som er ganske nær oss, men som også har blitt visualisert gjennom at vi de siste årene har sett bilder i media av hvor mye plast som kan befinne seg i dyrearter i havet.

Dette er en stor utfordring og noe av det store bildet vi snakker om, for å løse verdens miljøutfordringer. Noen vil sikkert si at den oljen vi henter opp fra havbunnen, finner tilbake til havet gjennom den plasten som legger seg – anslagsvis 15 tonn per minutt – i havene rundt om i verden.

Venstre har vært en pådriver i å få fram fokusering på både virkemidler og tiltak for å heie på folk og heie på å samle inn denne plasten. Vi har hatt strandryddedager og andre tiltak, og vi ser at folk har blitt med ut og ryddet, hvem det enn er som har organisert disse tiltakene. Så vi nærmer oss jo en kapasitetsgrense for hvor mange som er villig til å bidra til å samle inn. Det sier noe om den store utfordringen vi står i.

Norsk avfallspolitikk skal legge til rette for høy utnyttelse av ressursene i avfallet og trygg håndtering av farlig avfall. Det overordnede nasjonale målet er at avfall skal gjøre minst mulig skade på mennesker og naturmiljø. Det er også et mål at veksten i mengden avfall skal være vesentlig lavere enn den økonomiske veksten. 80 pst. av avfallet skal sikres en god ressursutnyttelse gjennom materialgjenvinning og energiutnyttelse. Norge har langt på vei nådd målene om å resirkulere, å materialgjenvinne og å bruke til energi.

Men så har vi også den utfordringen at EU er i ferd med å vedta mål som går lenger. De setter seg som mål at husholdningsavfallet skal materialgjenvinnes opp til 55 pst. i 2025 og 60 pst. i 2030. Også for Norge, som ligger lengst framme i løypa, vil det bli en stor utfordring å nå det målet. Derfor må vi tenke struktur og organisering for å skape den kapasiteten som må til for å nå disse offensive målsettingene, som også vi har.

Husholdningsavfallet er i dag organisert av kommunene. Derfor er debatten om kommuner, kommunestruktur og hvilke oppgaver kommunene skal ha, ganske viktig for den debatten vi står i her i dag. Det er da det blir et paradoks at vi bygde en rekke biogassanlegg på 1990-tallet i regi av mange kommuner, og at det har skjedd lite deretter. Det er ulike grunner til det, men det er også viktige politiske grunner til at det ikke har blitt realisert. Det har også noe å gjøre med hvordan vi organiserer virkemiddelapparatet, og hvordan vi sørger for at det skjer innovasjon i avfallssektoren, som nå er blitt en ganske teknisk sektor, og der det må større og større avfallsmengder til for å få ut de målsettingene som vi stadig vekk maser om her fra Stortinget og fra nasjonalt hold for øvrig.

I Gjøvik, i min kommune, har vi seks avfallsdunker, mens i en del andre kommuner er det nede på to–tre dunker. Hvorfor har vi sånne ulikheter? Det er noe av det vi er nødt til å diskutere framover for å nå de offensive målene som vi har satt oss. Det er her vi har de fleste innbyggerne med på laget. Men i Oppland skjer mye av byutviklingen nå faktisk i hytteområdene rundt Hafjell, Kvitfjell og Beitostølen. Der er det lavere gebyrer for hyttebefolkningen enn det er for innbyggerne for øvrig. Det betyr at disse kommunene skal gjøre mer til en lavere pris. Så vi står overfor noen utfordringer her.

I overgangen til det sirkulære må dette på plass for at vi skal kunne oppfylle de sirkulære ambisjonene som vi har. Uten det klarer vi ikke å få til de strømmene som må til.

Tore Storehaug (KrF) [13:07:06]: Komitéleiaren starta på Gjøvik, og eg vil gjerne òg starte heime, i Sogn og Fjordane. Der har mange av lokalavisene i det siste henta fram gamle reportasjar som fortel om korleis ein i gamle dagar køyrde bussar og bilar rett på sjøen. Borte frå auge, borte frå sinn, blei det til og med sagt i ein av desse reportasjane. I dag ligg gamle bilar og bussar på djupet, både i Hornindalsvatnet og i Førdefjorden. Etter kvart slutta ein med denne dumpinga, ironisk nok ikkje berre fordi synet på avfall endra seg, men på grunn av ulykker knytte til sjølve dumpinga.

Samfunnet vårt gjennomgår ei endring. Avfall er ein ressurs, avfall er noko vi kan tene på, og det er ein ressurs som skal forvaltast til beste for fleire. Etter det eg kjenner til, er dette den første stortingsmeldinga vi debatterer som tek inn omgrepet «sirkulær økonomi», endå vi i Stortinget eigentleg berre bestilte ei avfallsmelding. Sjølv om vi har mykje å lære av nabolanda våre når det handlar om sirkulær økonomi – at dette handlar om eit breiare perspektiv, om jobbskaping og om verdiskaping – er det eit steg i rett retning, som eg er glad for at vi tek.

Utfordringa er at vår auka materielle levestandard har ført til at det er lettare for fleire av ressursane vi har, å bli til avfall. Ein ting skal dei ha, dei som dreiv og dumpa bussane i vatnet: Dei levde i ei tid med nøysemd når det handla om korleis ein behandla mat, at sko kunne reparerast hos ein skomakar, og at klede kunne bli sydde om. Det er kanskje noko vi i vår tid også må tørre å stille oss nokre kritiske spørsmål om. Kall det nøysemd, eller kall det sirkulær økonomi: Poenget er at bruk-og-kast-filosofien vil ein riste på hovudet av når folk seinare ser til vår samtid.

Gjennom denne stortingsmeldinga tek vi fleire steg i rett retning. Noko av det eg er mest fornøgd med, er gjennomslaget for at vi no slår fast at vi treng ei matkastelov. Regjeringa har meint at det er nok med ein bransjeavtale. Eg er glad for at stortingsfleirtalet i dag seier at ein bransjeavtale er fint, men ikkje nok. Eit lovverk skal ikkje erstatte ein bransjeavtale og dei gode, frivillige tiltaka, men sikre eit riktig og godt rammeverk rundt dette. Vi har moglegheit til å redistribuere meir, vi treng meir openheit om kven som er pådrivarane, og kven som er sinkene i arbeidet mot matsvinn, og ei matkastelov gjev oss høve til å sjå nærmare på desse tinga.

I fjor fekk Kristeleg Folkeparti ein ny medlem, Juma frå India. Ho driv hjelpearbeid blant ungar som lever i ytste fattigdom der. Ho hadde fått med seg at Kristeleg Folkeparti for eit år sidan kjempa for å få slutt på matkasting, mat som kunne etast. Ho ville gjerne vere med på laget. Kvar veke samlar ho inn mat til trengande barn og fortel ei historie som set vår eiga overflod i eit tankevekkjande lys. Denne unge kvinna – og dei fleire titals ungane som kan takke engasjementet hennar for at dei lever – gjer det endå klarare: Vi treng fleire gode tiltak for å senke matsvinnet. Velferdsaktivisten, som ho kallar seg sjølv, treng vi fleire av.

Eg er òg glad for at vi, både posisjon og opposisjon, har samla oss om fleire gode tiltak og framsteg. Dette handlar om den plastfylte gåsenebbkvalen på stranda i Sotra, og om at vi no går mange steg i riktig retning av å få på plass både internasjonalt og nasjonalt arbeid for å fase ut dei store plasthava som vi har. Dette handlar om at ein når det kjem til «Fishing For Litter», eit prøveprosjekt som blei sett i gang i 2016, kan bruke erfaringane derifrå på ein måte der ein kan få på plass ei breiare ordning, som kan gje ein god veg framover for nettopp å sørgje for at dei gode erfaringane derifrå blir tekne vidare.

Gummigranulat frå kunstgrasbaner er den største kjelda til spreiing av mikroplast på land i Noreg. Eg er glad for at komiteen har klart å jobbe godt i lag og har kome fram til offensive tiltak som vi kan stå samla om.

Vekslande fleirtal har òg samla seg om at verkemiddelapparatet skal plasserast, at framtidas økonomi er sirkulær, og at regjeringa skal utarbeide ein strategi for dette. Vi fekk ikkje fleirtal denne gongen for å be regjeringa om å greie ut om redusert moms på reparasjonar kan vere eit nødvendig og godt tiltak for hindre unødvendig avfallsaggregering. Det same gjaldt for å løyse ein del av problematikken som gjenbruksbutikkar eller loppemarknader har, ved at dei ikkje vederlagsfritt kan levere ikkje-omsetjelege varer. Men det er nok ikkje siste gongen vi diskuterer avfallspolitikk i denne salen, så vi har mange høve til å kome tilbake til saker.

Eg ser fram til det og har lyst til å ta opp det forslaget som Kristeleg Folkeparti åleine står bak.

Per Espen Stoknes (MDG) [13:17:58]: Det har nå blitt en klisjé å si at avfall er ressurser på avveier. Alle sier det. Det tror jeg også er viktig. Det tyder på at vi er på vei mot et økonomisk paradigmeskifte, fra 200 år med lineær bruk-og-kast-økonomi til en sirkulær gjenbruksøkonomi. Jeg har jobbet med dette tema som forsker, som gründer og nå som politiker, og jeg er imponert over den solide innsatsen som er lagt ned i denne komitébehandlingens forsøk på å løfte en ellers ganske slapp melding. Jeg vil takke spesielt saksordføreren, Else-May Botten fra Arbeiderpartiet, for et godt arbeid her.

De foregående innleggene illustrerer at den sirkulære tankegangen er i ferd med å feste grepet om norske politikere, i hvert fall i talen. Alle i denne salen skjønner nå at jordas ressurser ikke er uendelige. Alle anerkjenner nå at vi må gjenbruke ressursene for å overlevere et noenlunde intakt livsgrunnlag til barnebarna våre, og de fleste ser at sirkulære løsninger skaper arbeidsplasser og gir miljøgevinst og lokal verdiskaping. Spørsmålet er bare om flertallet erkjenner hva vi faktisk må gjøre for å utnytte det potensialet som er der.

Utgangspunktet for denne behandlingen var – med respekt å melde – en dypt bedrøvelig melding. Stortingsmeldingen anerkjenner riktignok at sirkulær økonomi er bra, men primært handler det om avfall, og listen over konkrete tiltak var kort. Derfor er det bra at Stortinget har tatt en del grep. Å utvikle en sirkulær økonomi handler dypest sett om å lære oss å leve på én klode. Da må vi beskytte naturkapitalen og ansvarliggjøre folk og bedrifter, slik at ressursene sendes videre til ny verdiskaping for hver gang de brukes. Da må hele verktøykassen tas i bruk – økt produktansvar, grønne innkjøp, avgiftsfritak, smarte og innovasjonsdrivende reguleringer, mer aktiv bruk av forurenser betaler-prinsippet.

Det er gledelig å se at det har blitt flertall for flere slike gode tiltak i løpet av stortingsbehandlingen. Det er f.eks. forslag til vedtak om utredning av hvordan metallene fra husholdningsavfall og flygeaske kan resirkuleres i stedet for å hente ut nye metaller fra naturen. Det er forslag til vedtak om strengere krav til behandling av kloakkslam. Det kan bidra til å knytte sammen kretsløpet av næringsstoffer i landbruket. Det er forslag til vedtak om utsortering av plast- og matavfall i husholdningene som kan redusere sløsingen med viktige ressurser. Vi i MDG er svært glad for at vi har fått gjennomslag for vårt representantforslag i akkurat denne saken. Det gjelder forslag til vedtak om tiltak mot gummigranulat, som beskytter naturkapitalen mot plastforurensning og gjør det mulig å resirkulere tonnevis. Det er forslag til vedtak om en matkastelov som reduserer avfallsmengdene og øker kostnadene ved sløsing av mat, og det er forslag til vedtak om at regjeringen skal arbeide for et forbud mot varer som inneholder miljøgiftene PFAS, et forbud som kan beskytte mennesker og natur.

Men på mange områder går det likevel altfor sakte. Jeg vil trekke fram tre alvorlige svakheter ved dagens innstilling. Det første er at forslaget fra Miljøpartiet De Grønne, Arbeiderpartiet og SV om å etablere en avgift på uttak av jomfruelige naturressurser antakelig blir nedstemt. Forslaget går rett til sløserisamfunnets rot, nemlig fravær av en pris på å ødelegge naturen. Det er forbausende at regjeringen ikke engang er villig til å utrede en slik avgift.

Det andre er at forslaget fra MDG om å lage en strategi for bruk av alternative teknologier før beslutning om nytt deponi for farlig avfall tas, antakelig blir nedstemt. Vi risikerer dermed å binde bransjen til gammeldagse løsninger i lang tid.

Den tredje svakheten er at regjeringen skriver i meldingen at veksten i avfallsmengden skal være mindre enn veksten i økonomien, men denne formuleringen legger i praksis opp til økte mengder med avfall og fortsatt mer sløsing. Dette er en blå-grå – ikke grønn – vekst. Dette er uttrykk for enten en glipp eller for håpløst lave ambisjoner. Dessverre er det kun MDG og SV som i innstillingen retter kritikk mot denne målsettingen, som skal gjelde i årene framover.

Til slutt tar jeg opp forslagene fra Miljøpartiet De Grønne.

Bjørnar Moxnes (R) [13:23:05]: Regjeringen har kommet med en avfallsmelding der organiseringen av avfallsbransjen i liten grad er berørt. Vi må diskutere hva slags type avfall vi produserer, og hvordan vi gjenvinner det, men vi må også vurdere hvordan bransjen som håndterer avfallet, er organisert.

På tross av store skandaler i avfallsbransjen de siste årene, med Veireno i Oslo og RenoNorden i 140 kommuner, er dette faktisk ikke nevnt i meldingen. Det er en avgjørende svakhet ved avfallsmeldingen, mener vi.

Fagforbundet har foreslått en utredning av hvordan bransjen er organisert. Rødt tar det forslaget med videre inn i stortingsbehandlingen. Vi trenger en utredning som ser hele verdikjeden i sammenheng, fra innsamling til gjenvinning, og hvordan bransjen kan organiseres på en måte som gir de beste løsningene for både samfunnsøkonomi og miljø. Det er helt tydelig at bransjen ikke er organisert optimalt i dag. Tall fra SSB viser at nesten halvparten av avfallet fra de såkalt tjenesteytende næringene fortsatt leveres som usortert restavfall. Det er ikke den beste miljøløsningen. Det er bra at Stortinget nå går inn for at det skal stilles krav til utsortering og materialgjenvinning av plast og matavfall fra husholdninger og liknende avfall fra næringslivet, men i sum blir alle enkeltforslagene en oppdelt tilnærming til hele sektoren. Det trengs etter vårt syn en ordentlig gjennomgang.

I tillegg ser vi gjentatte eksempler på at særlig på innsamlingssiden i bransjen er det useriøse aktører som er mer opptatt av å hente ut profitt fra virksomheten enn av å utvikle gode tjenester. Dette gir dårlig kompetanseutvikling og dårlig kompetanseutnyttelse, og dessuten svekkes de ansattes lønns- og arbeidsvilkår. Et eksempel på dette er Veireno-saken fra Oslo kommune. Eieren av selskapet, Jonny Enger, vant anbudsrunden for avfallshåndtering i Oslo 2016 og tok ut 25 mill. kr i utbytte fra selskapet samtidig som det ble slått konkurs. Det var verken Oslo kommune, innbyggerne eller ansatte i avfallsbransjen som tjente på at Veireno tok over avfallshåndteringen. Dette kan umulig være god samfunnsøkonomisk organisering av bransjen – heller ikke når 140 kommuner over natten står uten innsamling av søppel fordi et annet selskap gikk konkurs.

Innen de kommende 50 årene vil vi være 7–8 millioner nordmenn. Derfor må vi planlegge kapasiteten for å håndtere avfall for flere tiår fram i tid. Private håndterer 80 pst. av avfallsmengdene, men få eller ingen private er villige til å foreta investeringer i infrastruktur for behandling av avfall. På sikt kan resultatet bli at nasjonal kapasitet og beredskap blir svekket. Dette trenger vi mer kunnskap om. Derfor fremmer jeg et forslag om en utredning av organiseringen av avfallsbransjen.

Avfall er ressurser på avveier. En form for ressurssløsing er at alle må eie ting som vi bruker veldig sjelden. En drill brukes i snitt 13 minutter av dens totale levetid, og hver og en av oss har ting hjemme som fyller opp bod eller kjeller, og som vi veldig sjelden bruker. Når hver og en av oss eier hver enkelt ting, blir avfallsmengden unødvendig stor når disse tingene skal byttes ut.

Når det gjelder bøker, har vi skjønt at vi må ikke eie hver eneste bok vi skal lese. Vi kan også låne bøker vi ønsker å lese. Noe liknende tenkte vi bør kunne være mulig med verktøy, leker til barn, friluftsutstyr osv. På Tøyen i Oslo kan man i dag gjøre dette. Man kan låne en drill når man skal bruke den til å henge opp et bilde hjemme hos seg. I Bergen kan man låne musikkinstrumenter når man vil spille gitar, eller noe annet. Derfor foreslår vi at vi skal ha en prøveordning med utlån av verktøy, musikkinstrumenter, leker eller andre ting på offentlige biblioteker. En prøveordning vil systematisere erfaringene med de ulike ordningene som finnes noen steder i dag, og legge til rette for at flere biblioteker kan prøve å teste ut en slik utlånsordning, og ikke minst gi flere folk muligheten til å slippe å kjøpe en drill som de bare skal bruke 13 minutter i drillens levetid.

Jeg tar med dette opp Rødts forslag.

Statsråd Ola Elvestuen [13:32:40]: Jeg vil begynne med å takke komiteen for et omfattende og grundig arbeid. Det er mange forslag, og jeg tror meldingen ble bedre gjennom den prosessen og jobben som komiteen har gjort. Jeg tror også at vi etter komiteens behandling kan slå fast at selv om det er mange forslag, er det likevel bred enighet om hovedlinjene i norsk avfallspolitikk. Det er jeg glad for.

Vi har en moderne og velutviklet avfallspolitikk i Norge. Avfall engasjerer bredt, det viser også denne behandlingen. Avfallsbransjen er en betydelig og viktig del av norsk næringsliv, og det er mange, noen ganger kryssende, interesser knyttet til avfallet. Det skyldes at avfall – jeg må si endelig – ses på som en ressurs og ikke et problem. Mange ser muligheter i å skape nye verdier av avfall, og det er en positiv utvikling vi skal fortsette med i retning av en mer sirkulær økonomi, noe mange allerede har vært inne på.

Det som har skapt mest engasjement i behandlingen av meldingen, er til dels ting som meldingen ikke befatter seg med, eller som det ønskes mer av. Det er en utfordring jeg som statsråd tar.

Komiteens innstilling tar opp en rekke temaer, men noen peker bredere og lenger fram enn andre. Komiteen er opptatt av sirkulær økonomi, og det er regjeringen også. I regjeringsplattformen fra Jeløya har vi satt som mål at Norge skal bli et foregangsland innen sirkulær økonomi. Sirkulær økonomi handler i dag mye om avfall – å hindre at avfall oppstår, ta ut ressurser i avfallet og sikre god håndtering av avfallet. Norsk avfallspolitikk følger opp EUs sirkulærøkonomipakker fra både 2015 og 2018, men sirkulær økonomi er mye mer enn avfall. Den utfordringen sprenger grensene for miljøpolitikken og utfordrer også næringspolitikken. Den omfatter ressursutnyttelse i ulike næringer og kaller på et nasjonalt løft. Så sirkulær økonomi er definitivt noe vi må jobbe nøye med i årene framover, og vi må utvikle et sett virkemidler for å bli det foregangslandet vi ønsker, og som jeg opplever at også Stortinget ønsker, med et bredt flertall.

Norge har tatt en lederrolle internasjonalt for vedtak i FN om å forebygge marin forsøpling fra plast og spredning av mikroplast. I FNs miljøforsamling fikk min forgjenger, Vidar Helgesen, rett før jul igjennom at vi skal ha en nullvisjon for tilfang av plast i havene. Dette må følges opp med konkret handling internasjonalt. Jeg vil understreke at vi også må jobbe regionalt – gjennom OSPAR, gjennom Arktisk råd, og det er også andre steder der vi må ha en aktiv rolle. Jeg vil fortsette å ha en høy profil i dette arbeidet, og regjeringen er bevisst på at vi må gå foran med en ambisiøs nasjonal politikk.

Vi vurderer nå produsentansvar for utstyr fra fiskeri- og oppdrettsnæringen, også for emballasje, noe som betyr at produsentene får ansvar for produktene hele veien, også når produktene blir til avfall.

Vi har også i denne saken en oppfølging av det Stortinget tidligere har bedt om: en handlingsplan mot mikroplast. Vi skal nå utarbeide en forskrift som skal redusere utslippet av mikroplast fra kunstgressbaner og småbåthavner. Dette er et oppdrag som Miljødirektoratet har fått, og da med håp om å følge opp det som er Stortingets vedtak i dag, om at vi skal ha en forskrift på plass innen 1. januar neste år.

Vi har gjort mye for å starte jobben med å bekjempe marin forsøpling i Norge. Vi har i år 65 mill. kr, men med en mulig tildeling opp mot 80 mill. kr til opprydding langsmed kysten. Som det ble påpekt tidligere, var det vel i fjor 49 000 frivillige som deltok i strandrydding. Det er nesten slik nå at man ikke klarer å mobilisere flere, og man trenger nok å profesjonalisere arbeidet omkring opprydding mer i årene framover.

Vi har hatt «Fishing for litter» som et prøveprosjekt. Det avløses nå av en mer permanent løsning. Og som sagt har vi nå en handlingsplan også mot mikroplast, som må følges opp i årene framover.

Når det gjelder farlig avfall, er det viktigste at det blir samlet inn og håndtert forsvarlig. Økt gjenvinning av farlig avfall har ikke vært tema i denne meldingen. Regjeringen er likevel positiv til økt materialgjenvinning eller ressursutnyttelse av farlig avfall som kan skje uten videre spredning av miljøskadelige stoffer. Og i Jeløya-plattformen har vi sagt at vi skal utarbeide en plan for å begrense mengden farlig avfall.

Plast er sentralt når vi snakker om marin forsøpling, ikke minst fordi plast brytes ned langsomt, og det brytes ned til mikroplast. Plast er også sentralt i en sirkulær økonomi, både fordi det er så mye plast, og fordi en stor del av klimagassutslippene fra plast skjer ved første gangs produksjon. Derfor har EU laget en egen plaststrategi som bl.a. skal få fram sekundære plastmaterialer av stabil mengde og god kvalitet og redusere marin forsøpling og spredning av mikroplast.

En viktig start er at plast sorteres ut fra annet avfall og materialgjenvinnes. Vi har derfor allerede bedt Miljødirektoratet foreslå hvordan det kan stilles krav om utsortering og materialgjenvinning av plast og matavfall, og også vurdere om lignende krav bør stilles til andre deler av avfallet vårt.

Forebygging av avfall gir enda bedre ressursutnyttelse. Vi er nå i startfasen med å forebygge avfall fra tekstiler, og det er allerede gjort et stort nybrottsarbeid for å redusere matsvinn. En samlet matbransje har sammen med fem statsråder i sommer underskrevet en frivillig og forpliktende avtale om å halvere matsvinnet innen 2030, i tråd med FNs bærekraftsmål. Avtalen inkluderer alle ledd, ikke kun næringsmiddelindustrien og dagligvarebransjen.

Matsvinnet er på vei ned i Norge. Bedriftene har forpliktet seg til å kartlegge og rapportere om matsvinn og til å donere overskuddsmat til matsentraler og veldedige organisasjoner. Bransjeavtalen er vurdert som et svært vellykket grep for å få til varige endringer på dette alvorlige problemet. Regjeringen har tidligere utredet en matkastelov. Jeg mener avtalen med bransjen bør få lov til å virke en stund før det vurderes nye virkemidler.

Flere har tatt opp miljøgifter i ulike produkter. Jeg har da lyst til å nevne at EUs kjemikalieregelverk, REACH, er verdens fremste. Og jeg mener virkelig at det mest effektive vi kan gjøre, er å være aktive for å få til forbud innenfor EU-systemet og REACH. I Jeløya-plattformen har vi likevel enighet om å forsterke arbeidet med å utfase prioriterte miljøgifter, og vi har ønske om å lage en handlingsplan for en giftfri hverdag. Så dette arbeidet må videreføres. Jeg vil legge til at det i dette også er viktig å gi folk muligheter til å finne de miljøvennlige alternativene. Det er viktig å styrke miljømerkeordningene, som f.eks. Svanen, som vi jo gjør i år, og også vel gjorde i fjor. Det har vært en ganske stor prosentvis økning, og selv om dette er små summer i det store statsbudsjettet, mener jeg det er viktig å gjøre også i årene framover.

Flere har også vært innom biogass. Biogass har vært et satsingsområde i budsjettenighetene de siste årene. Vi har en støtteordning på 20 mill. kr som organiseres av Innovasjon Norge. De sliter riktignok med å ha flere prosjekter, men det viktigste som er gjort, er å lage et større marked for biogass gjennom å gjøre biogass konkurransedyktig i forhold til naturgass ved å få på plass en veibruksavgift på naturgass. Og den satsingen og støtten som vi har rettet inn mot kollektivtransporten, bl.a. i Trondheim, gjør at man har fått på plass et marked, som det må bygges opp under for å få på plass tiltak, i tillegg til støtteordningene vi jo har, både miljøteknologiordningen og Enova.

Jeg vil avslutte med å si at jeg synes det har vært en god debatt. Det er imponerende hvordan komiteen har jobbet med meldingen.

Espen Barth Eide (A) [13:54:04]: Energiutnyttelse av restavfall erstatter bruk av olje, gass og elektrisitet til oppvarming og gjør samtidig at helse- og miljøskadelige stoffer tas ut av kretsløpet. Ved å legge til rette for økt bruk av biogass vil vi kunne bidra til å nå målet om å se på avfall som en ressurs, samtidig som vi kan nå våre forpliktelser om vesentlig å redusere utslippene i ikke-kvotepliktig sektor innen 2030.

Våtorganisk avfall er et viktig råstoff basert på husdyrgjødsel. Det er et kostnadseffektivt og viktig bidrag for å redusere klimagassutslippene og gir god utnyttelse av både matavfall og husdyrgjødsel. Og som det har vært sagt flere ganger i diskusjonen nå, er det viktig å legge til rette for dette gjennom utbygging av infrastruktur og ulike former for stimuli til bruk av dette, f.eks. i tungindustrien og for landbruksmaskiner.

Avfallsforbrenning til energiforsyning er imidlertid også en utslippskilde, og i 2016 ble det sluppet ut 0,9 mill. tonn CO2 fra forbrenning, og avfallsdeponier sto for 1 mill. tonn CO2-ekvivalenter. Utslippene fra avfallsdeponier utgjorde i 2016 2 pst. av de nasjonale klimagassutslippene. De største klimagassutslippene fra avfall er metan fra avfallsdeponier og CO2 fra forbrenning av avfall.

I regjeringens klimastrategi ble det varslet at regjeringen vil innføre prising av utslipp av klimagasser også fra avfallsforbrenningsanlegg, og at det vil bli vurdert å innføre CO2-avgift for det generelle nivået for utslipp av klimagasser fra forbrenning av avfall. Videre foreslår regjeringen å vurdere å inkludere utslipp fra avfallsforbrenning i det europeiske kvotesystemet på bedriftsnivå og å arbeide videre med innlemmelse av avfallsforbrenningsanlegg i EUs kvotesystem eller innføring av CO2-avgift.

Både avgift og kvoteplikt vil sette en pris på utslipp av CO2 fra avfallsforbrenning. Denne prisingen er viktig og riktig for å reflektere klimakostnaden ved å forbrenne avfall som inneholder fossilt karbon. Dermed blir det lønnsomt å begrense avfallsmengden og å håndtere avfallet på en annen måte, bl.a. gjennom økt materialgjenvinning, som er et sentralt element nettopp i den sirkulære økonomien.

Det pågår et arbeid med å fange CO2 også innenfor avfallsforbrenning – ikke minst på det sentrale anlegget på Klemetsrud i Oslo. Testanlegget for CO2-fangst på energigjenvinningsanlegget på Klemetsrud startet i 2016, og dette er første gang CO2 fanges fra et energigjenvinningsanlegg for avfall. Anlegget er en av Østlandets største landbaserte industribedrifter og et stort punktutslipp av CO2 med årlig utslipp på 400 000 tonn CO2 i 2017. Karbonfangst, og senere karbonfangst og -lagring, vil være et viktig tiltak som kan redusere utslippene fra avfallssektoren betraktelig. Derfor er det viktig at man følger opp det som er sagt i regjeringserklæringen fra Jeløya, om at regjeringen vil legge fram en helhetlig vurdering av fullskala CO2-håndtering for Stortinget senest i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2018. Komiteen har i flertallsmerknad understreket at det i forbindelse med den helhetlige vurderingen bør fremmes en egen sak for Stortinget framfor som en orientering i revidert nasjonalbudsjett. Derfor ber komiteens flertall regjeringen om å «legge fram det varslede forslaget til finansieringsmodell for karbonfangst og -lagring som en egen sak til Stortinget, slik at det kan behandles i Stortinget i løpet av vårsesjonen 2018.» Dette er også viktig i denne sammenhengen, i arbeidet for å redusere klimagassutslipp.

Jeg har lyst til å bruke mine siste sekunder til en liten refleksjon om utvekslingen mellom representantene Heggelund og Moxnes – eller, som det nå heter, mellom kamerat Moxnes og kamerat Heggelund – som diskuterte avfallsskandalen vi har sett i Oslo. Da er det betimelig å minne om at det var det avgående byrådet som etterlot seg en avskjedsgave til det nåværende rød-grønne byrådet med utsetting til det private og saken vi fikk rundt Veireno. Det er derfor relativt freidig å si at håndteringen som fulgte av det, var et produkt av det sittende byrådets innsats. Det var altså en arv fra et byråd som bl.a. Heggelunds parti var en del av.

Åsmund Aukrust (A) [13:59:07]: På Arbeiderpartiets landsmøte i 2015 ble Thorbjørn Berntsen utnevnt til æresmedlem i Arbeiderpartiet – mannen som ble født i fattigsamfunnet, som engasjerte seg i fagforeningen på Akers mek., og som ble en av våre mest ruvende politiske skikkelser. Han er arbeidsmiljølovens far og Norges lengstsittende miljøvernminister. Da han i sin kraftfulle tale til Arbeiderpartiets landsmøte skulle snakke om det han var mest stolt av, kom han til avfallspolitikken. Så kraftfull var hans tale om avfallspolitikkens betydning for klimaet og utnyttingen av jordens ressurser at talerstolen bokstavelig talt ble slått i stykker. Arbeidet han la ned på 1990-tallet, og hans avfallsmelding, som til da var den eneste, la grunnlaget for politikken vi har ført de siste 20 årene.

Nå må vi være like klartenkte for å få en politikk for framtiden. Vi må klare å ta de politiske grepene som er nødvendige. Derfor var det store forventninger til stortingsmeldingen som vi i dag behandler. Den skulle være en melding om sirkulær økonomi, hvor alt som tas ut av ressurser, skal tas tilbake. Det skulle ikke bare handle om avfall, men om hele måten vi lever på. Meldingen svarer dessverre ikke til forventningene. Det er en fin beskrivelse av systemet, men den viser få nye, nødvendige politiske grep, og det er bare å konstatere: Dette er ikke en melding om sirkulær økonomi, men om avfall. Når regjeringens talspersoner her i debatten blir utfordret på hva de kan peke på av sirkulær økonomi i meldingen, viser de til at det skal komme en ny strategi. Det er bra med en strategi, men det var altså hva vi ba om da vi ba om denne stortingsmeldingen, som vi nå behandler.

Men noen grep tar stortingsflertallet i dag. Et av områdene vi vet vi må jobbe med, er at vi må bruke dagens ressurser på en stadig økende befolkning. Et av de mest åpenbare grepene er at vi ikke kan kaste mat. I dag kastes det over 360 000 tonn spiselig mat – mat som kunne mettet nesten en million mennesker. Å hindre matsvinn må møtes på mange fronter. Det er bra at bransjen selv tar grep. Alle grep som tas, er det all grunn til å heie på. Likevel mener vi det er grunn til å ta nye steg, og vi er glad for at det i dag blir flertall for en matkastelov, som sikrer at all overskuddsmat fra næringsmiddelindustrien, altså dagligvarehandelen, ikke skal kastes, men spises eller brukes som dyrefôr. Dette er et vedtak som Stortinget alt har fattet, som Kristelig Folkeparti i forrige periode fikk gjennomslag for, men som bare ble lagt i en skuff av regjeringen. Derfor gjør vi det på nytt i dag.

Vi hører alle motforestillingene, og vi er enig i at det er enkelte dilemmaer, men det er ikke en ferdig lov vi i dag behandler – nei, den jobben begynner nå. Men fordi Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre ikke har vist vilje, blir klimaministeren og regjeringen i dag overkjørt – instruert av stortingsflertallet til å legge fram forslag til en matkastelov for Stortinget.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [14:02:22]: Det gleder meg å diskutere avfallsmeldingen, dette fordi Stortinget og opposisjonen på enda et felt tar grep og et steg i rett retning for et mer sirkulært samfunn. Både reduksjon, gjenvinning og ombruk av avfall er omtalt.

Det er videre interessant å lese at regjeringen fokuserer på kunnskapsbehovet, men da kun rundt marin forsøpling. Utfordringene er langt større om vi skal evne å være sirkulære. Skal ressursene vi har tilgjengelig, komme til nytte, selv om deres opprinnelige bruksområde er utgått, må vi gjøre flere endringer og innhente mer kunnskap.

I Norge har kommunene ansvaret for innsamlingen og behandlingen av husholdningsavfallet. Flere gode sorteringsanlegg er på plass, men hva med gjenvinningsanleggene? Materialet blir transportert land og strand rundt for å bli resirkulert, omdisponert og brukt på ny. Mer av dette må vi kunne få til her til lands. Dette vil gi norske arbeidsplasser, utvikling av teknologi – alt forsynt fra våre fornybare energikilder. Dette er et felt der vi kan være med på å drive utviklingen i verden framover i et raskere tempo.

Vi er forpliktet til å oppnå 50 pst. materialgjenvinning av husholdningsavfall og lignende næringsavfall innen 2020. Avfallet må da bli sett på som en innsatsfaktor og ressurs. Flere avfallstyper har høy grad av materialgjenvinning og etablerte markeder for gjenvunnet råvare, f.eks. metaller. For andre avfallstyper, som plast, er det behov for større innsats fra myndighetene. Miljødirektoratet sier at drøyt 20 pst. av plasten fra husholdningene, og i underkant av 40 pst. fra næringslivet, blir gjenvunnet. Beregninger viser at materialgjenvinningsnivået kan bli økt til nærmere 65 pst. i 2030. Det aller viktigste tiltaket da er å øke gjenvinningen ved å sørge for at plasten blir sortert ut, og at vi har et marked for gjenvinning og forbruk av gjenvunnet plast. Vi må forebygge avfallet, men også ta et ansvar når avfallet har oppstått.

Opposisjonen tar utfordringene med ressursbruken vi har, på alvor. Vi er glad for ansvaret til kommunene, investeringstilskudd til Enova, og at vi kan se videre på krav om bruk av resirkulerte materialer i offentlige byggeprosjekter – og for ikke å glemme internasjonalt arbeid for utvikling av infrastruktur og avfallshåndtering og mot nettopp plastforurensning. På sikt kan dette bli en månelanding – et lite steg for mennesket, et stort steg for menneskeheten.

Hege Haukeland Liadal (A) [14:05:26]: Det er en allmenn nasjonal og internasjonal bekymring at havet fylles opp av plast og søppel. Dette er samtaletema blant alle havstatene som møtes til samtale og debatt, bl.a. i FN. Når Norge nå søker plass i Sikkerhetsrådet, vil vårt internasjonale – og nasjonale – engasjement for hav være avgjørende for vårt kandidatur. Derfor er det viktig at vi tar på oss ansvaret for de utfordringer som eventuelt finnes. Plast i hav er definitivt en av de store bekymringene. Vi må gå i front for enda mer kunnskapsutvikling om plastforurensingens effekt på livet i havet. Men det viktigste nå i dagens debatt blir å se på de virkemidler og muligheter en har på kort og lang sikt.

I dagens innstilling viser komiteens medlemmer fra SV, MDG og Arbeiderpartiet til at en stor andel av søppelet i nordlige farvann er avfall kastet fra skip. Her skiller vi oss ut fra resten av verden. Det normale er at storparten av avfall kommer fra land – blåst på sjøen. Derfor ber de samme medlemmene om at skip i nordlige farvann skal rapportere sitt avfall og sikre at det leveres i land, og sist men ikke minst at det kontrolleres.

Det finnes allerede et rapporteringssystem i dag, gjennom EMSA, men havnekontrollen i Norge bruker dette lite. Sjøfartsdirektoratet bør – og kan – pålegges å sikre at rapporteringen skjer, og eventuelt sjekke ved skipskontroll.

Videre vil jeg vise til et annet forslag som ligger i innstillingen, fra Senterpartiet, MDG og Arbeiderpartiet, der vi ber regjeringen utrede en mulighet for at tilgjengelige ressurser fra offshoresektoren skal kunne kartlegge – eventuelt utvikle – teknologi for å rydde opp plast/søppel fra havbunnen på en biologisk forsvarlig måte. Dette er å ta i bruk de virkemidlene vi har, og noe som kunne blitt en vinn-vinn-situasjon også for offshorerederiene. Dette er å bruke de politiske mulighetene vi har.

Så vil jeg bruke de siste 20 sekundene på å imøtegå påstanden fra representanten – kameraten – Halleland. Han sier at det er uviktig å rydde ved norske strender. Jeg vil minne om at 5. mai er neste nasjonale strandryddedag, og strandryddeuka fra 30. april til 6. mai får jeg komme tilbake til i et senere innlegg i dagens debatt.

Ole André Myhrvold (Sp) [14:08:38]: Vekst er ikke å forbruke mer, men å forvalte bedre – et godt, gammelt motto når vi snakker om sirkulærøkonomi. Det er ingen tvil om at vi altfor lenge har lagt en bruk-og-kast-mentalitet til grunn for samfunnet vårt og, ikke minst, for våre respektive liv. Dessverre mangler meldingen etter mitt syn det perspektivet. Den leverer godt på selve avfallshåndteringen, men ikke på hvordan selve avfallsberget oppstår.

«Nøkternhet» og «nøysomhet» er honnørord, som dessverre brukes stadig sjeldnere. De burde kanskje vært brukt i meldingen og ikke bare her i huset, men også som virkemidler for å redusere avfallet, for i disse ordene ligger det et tydelig signal om verdien av det å ta vare på, det å reparere og det å bruke opp før vi kaster og skaffer oss nytt. Det å bruke avfallet som en ressurs er vi alle enige om er god økonomi for både enkeltpersoner, næring og samfunn. Derimot trenger vi klare mål og tiltak for å klare å gå fra et bruk-og-kast-samfunn til et mer sirkulært kretsløp. Til syvende og sist handler det om vår egen holdning, det personlige ansvaret, som etter Senterpartiets syn er underkommunisert i meldingen.

Lovregulering, rapportering og byråkrati viser ofte politisk handling, men det viktige er faktisk det å endre den enkeltes forbruksmønster. Den sirkulære økonomien handler derfor om langt mer enn at vi sorterer husholdningsavfallet vårt. Den handler om hvordan vi produserer produkter, hvilke produkter vi kjøper, og hvilke verdier vi vektlegger. Hvordan tilrettelegger vi for en hvit og lovlig delingsøkonomi i framtiden? Hvordan stiller vi kvalitetskrav til flatskjermen som kjøpes? Og, ikke minst, hvordan øker vi levetiden til f.eks. smarttelefonen? Jeg hørte en gang at hver iPhone vi kjøper, genererer 7 kilo avfall, et produkt med en snittlevetid på – skulle jeg tippe – to–tre år, og der reparasjoner er både dyrt og vanskelig.

Jeg er derfor glad for at flertallet ber regjeringen «gjennomgå virkemiddelapparatet og tilpasse dette også for den sirkulære økonomien». Jeg tror løsningen for en bedre forvaltning ligger her, men da må det også følges opp med en privat holdningsendring, der hver enkelt av oss ser fordelen av reparasjon, av det å bruke opp og ta vare på, framfor å kjøpe og kaste.

Denne meldingen fører oss noen skritt på veien, men tar ikke tak i det fundamentale, nemlig filosofien vårt vekstsamfunn er bygd på.

Siv Henriette Jacobsen (A) [14:11:24]: For oss som er framtidsoptimister, og som har en ukuelig tro på at verden går framover og ikke bakover, er det ikke så sjelden å få seg en sånn «litt midt i ansiktet» og bli skuffet.

I forrige uke ble jeg nok en gang skuffet og realitetsorientert med hensyn til plast. Da kom det en rapport fra Østfoldforskning som viser at nedbrytbar plast og bioplast ikke er veien å gå. Såkalt nedbrytbar plast består av olje og ender opp i naturen som mikroplast. Men heller ikke bioplast er løsningen på plastproblematikken. Det er dårlige merkeordninger for bioplast, og det vi kjenner som bioplast i dag, består også av 30 pst.–70 pst. olje.

Konklusjonen på det hele er at det som er avgjørende, er å forhindre plast fra å komme ut i naturen. Det er den eneste måten vi kan forhindre at fire av fem blåskjell langs kysten inneholder plast på, at drikkevannet vårt inneholder plast, og at det snart er mer plast enn fisk i havet. Vi må forhindre plast fra å komme ut i naturen. Derfor er det ekstra trist at det ikke blir flertall her i dag for å be regjeringen om å «innføre et mål om å fase ut og forby produksjon og bruk av enkelte engangsartikler av plast i Norge innen 2022». Det er spesielt trist fordi Kristelig Folkeparti ikke kan være med på å forhindre plast fra å komme ut i skaperverket, som vi bør favne om.

Så er det også veldig spesielt at det står i innstillingen på side 24 at et enstemmig storting har vedtatt et forbud mot mikroplast i kosmetikk. Det er direkte feil. Et enstemmig storting ba i mai 2016 regjeringen om å komme med en sak om dette. Regjeringen har to ganger i svar til meg på skriftlig spørsmål sagt – først tidligere statsråd Helgesen og så statsråd Elvestuen – at de ikke skal gjøre dette. Så det eksisterer ikke noe forbud mot mikroplast i dag. Og det nytter ikke bare å jobbe internasjonalt på dette området. Når Stortinget har bedt om et forbud mot mikroplast, er det regjeringens plikt å svare på dette. Og det er i hvert fall særdeles ufint at det står i innstillingen at det er vedtatt et forbud, når det ikke er det. Vi venter fremdeles på at Stortinget skal få sin sak om et forbud mot mikroplast, som Stortinget vedtok enstemmig i mai 2016.

Per Espen Stoknes (MDG) [14:14:42]: I tillegg til avfallsmeldingen og innstillingen til den behandler vi i dag et forslag fra MDG om å gjøre sirkulær økonomi til en hovedløsning for håndtering av farlig avfall i Norge. I denne saken har vi fått et gledelig gjennomslag for å utrede påbud om rensing av flyveaske, men vi har ikke fått noe gjennomslag for å få på plass kunnskap om alternativer til deponi før beslutning om lokalisering fattes.

Men i dag fikk vi også – litt overraskende – et løst forslag fra Arbeiderpartiet, som går på denne saken, og at man vil utrede videre. Jeg sitter igjen med et spørsmål etter at vi har behandlet representantforslaget vårt i mange måneder: Hva vil egentlig Arbeiderpartiet nå gjøre med at vi risikerer å binde opp denne bransjen til gammeldags deponiteknologi for mange tiår framover?

Ketil Kjenseth (V) [14:16:00]: Representanten Stoknes fra Miljøpartiet De Grønne omtaler regjeringa Solberg II konsekvent som en blå-grå regjering. Det skal Venstre gjøre til skamme. Vi har tida på oss til det. Men Jeløya-erklæringen viser at Venstre allerede har fått mange grønne gjennomslag.

Så handler dette litt om praksis også, for nå har det vært en gjennomgang av nordmenns matvaner. MDGs parole gjennom noen valgkamper har jo vært å innføre kjøttfri mandag på kommunale institusjoner og også i de norske hjem. Nå viser gjennomgangen at det norske folk faktisk er ganske sirkulære, for mandagen er restedagen. Så tommelen opp for det norske folk – de handler mer bærekraftig enn som så! Jeg er ikke redd for at vi ikke skal greie å få satt et grønt preg på regjeringa. Det er også hyggelig at det er tirsdagen som er fiskedagen. Så det er to gode dager i grønn miljøpolitikk også på veien til det sirkulære.

Jeg tok egentlig ordet fordi representanten Espen Barth Eide dro noen nye dimensjoner i debatten, særlig om CO2-fangst og strategi. Da er vi også over på å diskutere: Hvem er det som skal gjøre jobben? Når husholdningsavfallet er så kommunalt som det er i dag, kommer vi ikke utenom at vi er nødt til å diskutere struktur og organisering av den delen av avfallssektoren.

Så er det lite omtalt at komiteen gjør et ganske viktig grep ved å gå inn for å pålegge en fosforgjenvinning i et av forslagene som det blir flertall for i dag. I Norge har vi 2 650 avløpsrenseanlegg, og de fleste av dem er i kommunal regi, mens vi har bare 50 biogassanlegg, og ikke alle av dem er heller basert på avløpsvannet. Her ligger det en stor mulighet til å ta i bruk det som allerede er organisert og samlet inn, og bygge større anlegg. Oslo burde tatt en debatt om en skulle bygge ut på Bekkelaget heller enn å bygge ut VEAS, men nok om det. Kanskje hadde det vært mer effektivt å bygge noen rørledninger heller enn å bygge et helt nytt anlegg. Det er også rørledningene vi er nødt til å diskutere: Hvor skal de? Da må vi også stille spørsmålet om husdyrgjødsla passer inn i alle disse anleggene, eller om Nærgass og andre nå er i ferd med å utvikle teknologi som gjør at vi kan bygge små gårdsanlegg i containere som gjør den samme jobben uten at vi er nødt til å transportere husdyrgjødsla i så stor grad. Fosforet er viktig å gjenvinne, og noen norske virksomheter er i ferd med å ta det teknologiskiftet. De har også tidligere utviklet, med kommunal kapital, verdensledende anlegg for biogass. Men kommunene er utfordringen her – de har ikke så mye kapital.

Hege Haukeland Liadal (A) [14:19:16]: Som sagt i et tidligere innlegg var det representanten Halleland som inspirerte meg til å ta ordet – nok en gang. Han brukte i sitt innlegg ordet ubetydelig om det å plukke søppel og plast på strender. Jeg har ikke de nyeste tallene, som statsråden helt sikkert har, men jeg har 2013-tallene: 300 km strender ryddes, 116 tonn maritimt avfall fjernes fra strendene, og 16 000 frivillige timer legges ned. 10 000 frivillige var 2013-tallene. Mange av dem er barn og ungdom som engasjerer seg i å rydde strendene våre, som engasjerer seg i hvordan livet i havet er. Da synes jeg med respekt å melde at representanten Halleland bør forklare om han virkelig mener at den dugnadsinnsatsen som norske barn og ungdommer og enkelte voksne bedriver, er ubetydelig.

Terje Halleland (FrP) [14:20:43]: Av og til er det godt at vi har skriftlige innlegg, slik at vi ser hva munnen sier.

Om representanten har et stort ønske om å misforstå, skal hun selvfølgelig få lov til det, men jeg vil gjerne oppklare lite grann. Bare for å gjenta det som ble sagt herfra: Jeg tror jeg var veldig tydelig på at plastforurensning er en av de største utfordringene vi står overfor. Min bekymring, i mitt innlegg, gikk på at skal vi klare å komme forurensningen til livs, må vi konsentrere oss om kilden, sette inn støtet og bruke ressursene på å hindre at vi får den plastforurensningen som vi får i dag. Så opplever vi at vi får et Arbeiderparti som ønsker å bruke offshoreflåten, ledige offshoreskip, og et ukjent antall millioner på å lete etter og plukke opp plast i verdens hav. Det er da Fremskrittspartiet tar til orde for å bruke minst like mange millioner, men vi ønsker å bruke de ressursene på land, der vi ser og vet at utslippskildene er. Fremskrittspartiet både støtter og berømmer dem som går langs strendene og rydder. Det har ikke vært ytret én gang herfra at vi ikke støtter det arbeidet. Jeg håper virkelig at Arbeiderpartiet nå vil være med på å ta utslippskildene, og ikke være så opptatt av å rydde at de glemmer helt hvor rotet kommer fra.

Terje Aasland (A) [14:22:38]: Jeg har med interesse lest innstillingen og synes den i utgangspunktet er veldig god. Den tar for seg viktige temaer innenfor næring og verdiskaping og det å ta vare på ressursene og sørge for at de beholdes i verdikjedene. Det er viktig framtidspolitikk.

Men enkelte deler av avfallspolitikken vekker følelser, diskusjoner og ikke minst engasjement. Et av de temaene er farlig avfall. Et av de temaene som er en problemstilling her, og som regjeringen kanskje ikke svarte godt nok på i stortingsmeldingen, er nettopp problemstillingen knyttet til farlig avfall. Som det ser ut nå, er det to steder som peker seg ut som mulige deponiområder. Det ene er i Møre og Romsdal, det andre i Telemark, henholdsvis Nesset og Brevik. Begge er omdiskutert – en kjempeproblemstilling. Det som bekymrer meg, er at regjeringen ikke med større alvor har tatt tak i den problemstillingen – for det har de faktisk ikke gjort. De svarer ikke i stortingsmeldingen på hvordan de tenker seg dette, og de har heller ikke noen opplagte planer for hvordan de vil håndtere det. Det bekymrer meg.

Så ser jeg i innstillingen spesielt ett godt forslag. I innstillingens XII ber det som er komiteens flertall, men som ikke er flertall i Stortinget, om en helhetlig strategi for håndtering av farlig avfall i Norge, hvor det framkommer hvordan målene kan nås, hvilke krav man kan stille til trygge løsninger, og kriterier for økt gjenvinning av det farlige avfallet. Så stemmer altså Kristelig Folkeparti – kan det se ut som – imot, og regjeringspartiene imot. Forstå det den som kan. Ville det ikke vært riktig å få på plass en strategi? Ville det ikke vært på sin plass å få fram trygge løsninger på hvordan en kan håndtere det, og ikke minst kriterier for å øke gjenvinningen av det farlige avfallet?

Det ville vært interessant å høre klima- og miljøministeren svare på hvordan han tenker om det forslaget, hvordan han ser for seg en minimering av farlig avfall og en reduksjon i behovet for deponi i tiden framover. Det er et ganske vesentlig spørsmål, som ikke er besvart. Det bør statsråden svare på.

Det andre er forslaget som er fremmet som et løst forslag fra Arbeiderpartiet i dag, forslag nr. 46, om hvordan en kan få utnyttet mulighetene på Langøya maksimalt. Er det mulig å bruke deponiet på Langøya noe lenger? Jeg vet ikke hvilken holdning regjeringen har til det, men jeg vil i hvert fall utfordre på det. Man burde jo kunne forvente at tidligere stortingsrepresentant Elvestuen var veldig positiv til de forslagene, men som klima- og miljøminister er det kanskje noe vanskeligere å være positiv til det. Jeg vil likevel be om at statsråden reflekterer litt rundt spesielt de to forslagene og betydningen av dem når det gjelder å håndtere farlig avfall, som kanskje er et av de mest følelsesladede temaene i denne saken, og som i utgangspunktet ikke er omtalt fra regjeringens side i stortingsmeldingen.

Statsråd Ola Elvestuen [14:25:47]: Selv om vi klarer å redusere mengden farlig avfall, kommer det til å være behov for å ha deponi for farlig avfall også i framtiden, og det er en egen prosess om hvordan det skal håndteres framover. Ellers forholder jeg meg til både det som ligger i Jeløya-plattformen, og det som også ligger som forslag her, om at man må ha en plan for å redusere mengden farlig avfall i årene framover. Så vi skal se på hvordan vi skal redusere mengden farlig avfall.

Så tok jeg ordet fordi representanten Aukrust, var det vel, snakket om at flertallet nå kjører over Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre når det gjelder matkastelov. Da må jeg si at det ikke er noe jeg kjenner meg overkjørt på. Her er det jo nettopp en regjering som er offensiv for å redusere mengden matsvinn. Vi skal definitivt nå det bærekraftsmålet om å redusere matsvinn med 50 pst. fram mot 2030. Det er allerede sånn at det fra 2010 til 2015 ble redusert i Norge med 12 pst. Det har blitt redusert med ytterligere 4 pst. året etterpå, og med en bransjeavtale kommer vi til å nå målet om å redusere med 50 pst. fram mot 2030. Da handler det ikke om å være mot en matkastelov og hensikten med den, det handler om at det egentlig bare kompliserer arbeidet når vi må bruke ressurser også på det, i stedet for å konsentrere oss om det som er formålet, som er å redusere matkasting i Norge og nå bærekraftsmålet. Her mener jeg faktisk at det er regjeringen som er mer offensiv enn flertallet på Stortinget.

Det var også nevnt forbud mot mikroplast i kroppspleieprodukter. Det er et representantforslag som jeg i sin tid la fram selv, og det er riktig at det ble enstemmig vedtatt. Min holdning er definitivt at vi skal ha vekk mikroplast fra kroppspleieprodukter, men der også handler det om hva som er den riktige veien å gå. Nå er det en prosess innenfor EU og EUs kjemikaliedirektiv REACH, hvor det jobbes nettopp med dette også for å se om man kan ha begrensninger på mikroplast i kroppspleieprodukter, og da vil jeg se på hva det innebærer før vi kommer tilbake til Stortinget på egnet måte. Det gjelder også tiltak for å redusere bruk av engangsartikler. Der ser også EU-kommisjonen på å innføre tiltak for å redusere bruk av engangsartikler i plast. Gjør de det, vil vi bli omfattet av det. Jeg synes det er riktig å vente og se på det, men det betyr ikke at vi ikke kan ha egne initiativ i tillegg for å redusere bruken.

Tore Storehaug (KrF) [14:29:11]: Det kom ei direkte utfordring til Kristeleg Folkeparti der vi blei utfordra på enkeltartiklar av plast. Det er representantar som legg fram eit resonnement om at beviset på eit miljøengasjement skal vere at ein kjem med sterkare pålegg om meir detaljerte forslag i Stortinget. Men dersom det er beviset, kvifor skal ein då berre seie «enkelte plastartikler» i det forslaget som Arbeidarpartiet står i? Kvifor skal ein då berre seie 2022? Den problemstillinga kan ein jo stille rett tilbake.

Det forslaget som Kristeleg Folkeparti har valt å stå i, er at vi tek inn over oss at vi no held på å lage felles reglar med nabolanda rundt oss, og det å starte ein parallell prosess i Noreg om kva slags artiklar ein då skal forby, er eit dobbeltarbeid. Det vi heller må gjere, er å sjå på andre tiltak i tillegg til det, som kan fylle ut det forbodet, anten det er ein bransjeavtale eller ein brukar avgiftssystemet vårt. Men det handlar om å ta inn over seg at ein står i dei prosessane. Og så trur eg nok at dei som har følgt med på debatten i Stortinget no, veit at dersom Kristeleg Folkeparti ikkje er fornøgd med dei tiltaka som då kjem, kan vi gjere som vi har gjort med både matkastelov og klimalov. Men det er noko med at ein skal tore å stå i dei prosessane som er, og ta ting i rett rekkjefølgje. Det handlar òg om farleg avfall, der Arbeidarpartiet i dag fremjar eit forslag, kl. 8.20, som kjem over bordet, etter at vi har forhandla og gått lange prosessar i komiteen om desse forslaga. Eg ønskjer meg ein debatt der vi klarar å stå i dei prosessane som er, og der vi alle saman tek mål av oss til å vere ansvarlege styringsparti. Det håpar iallfall eg at eg kan bidra til.

Lene Westgaard-Halle (H) [14:31:12]: Jeg er veldig glad for at vi i komiteen er enige om mye i denne saken, og det synes jeg for så vidt debatten bærer litt preg av. Det er flott. Men når Arbeiderpartiets representant fra Telemark går på talerstolen og først snakker om reduksjon av farlig avfall, som alle i denne salen er for, for så å foreslå å ville oversvømme Vestfold med farlig avfall, kan jeg ikke dy meg helt. Jeg forsøkte i replikkvekslingen å få et svar fra Arbeiderpartiet, men fikk ikke det.

Farlig avfall og deponi er en svært vanskelig sak, spesielt for oss som bor i Vestfold og Telemark, som også snart blir én region. Regjeringen har vært i tett dialog med flere aktører i saken. Det kjenner vi som er fra dette området, godt til, og det har vært på en grundig høring, så jeg synes det blir litt spesielt da å si at regjeringen ikke forholder seg til det, for det gjør den i aller høyeste grad.

Men Arbeiderpartiet vingler altså videre i saken. Fagforeningene er for Brevik, Jonas Gahr Støre har vært i en konflikt knyttet til nettopp denne saken, og vi får fortsatt ikke noe svar på spørsmålet. Det er skapt ganske stor usikkerhet om hva Arbeiderpartiet egentlig mener, så jeg prøver meg på nytt. Arbeiderpartiet foreslår i et løst forslag i dag å overfylle deponiet i Holmestrand, som allerede er fullt. Spørsmålet er da: Hvordan ser Arbeiderpartiet for seg at vi som er fra Vestfold, skal forholde oss til at de ønsker å overfylle deponiet i Holmestrand, og hvor ønsker de å lokalisere nytt deponi? Foreløpig har jeg ikke fått noe svar på det.

Terje Aasland (A) [14:33:11]: Bare til siste taler: Jeg blir mildt sagt overrasket over inngangen. Å overfylle Langøya er det ingen som snakker om. En snakker om mulighetene for å sette i verk tiltak nå som gjør at man kan utnytte Langøya i et lengre tidsperspektiv enn det som er anslått i saken, til 2022. Det er ikke å overfylle Vestfold med farlig avfall. Problemstillingen er at det er krevende å få etablert et nytt deponi, og det er kanskje også krevende å få gjort det innenfor den tidshorisonten som ligger der. Da vil det være fornuftig fra Stortingets side allerede nå å si at en ønsker å se på mulighetene for å minimere behovet for deponi fram til en eventuelt må finne et nytt sted for deponi, og samtidig også basere et nytt deponi på begrenset behov for farlig avfall og deponering.

Det er bakgrunnen. Det er ikke veldig komplisert, og det er egentlig litt unaturlig at Stortinget ikke faktisk samstemt slutter opp om det. Det er overhodet ikke å vingle, det er faktisk å kunne utnytte den kapasiteten som allerede er der i dag, og som etter det jeg forstår, også fortsatt skal være der – hvis det er NOAH som skal drive dette videre – med bl.a. prosesseringsanlegg for farlig avfall på Langøya. Så det er ganske naturlig å få vurdert det.

Det som er overraskende, er at ikke statsråden vil vurdere det – at han ikke allerede nå er i gang med å se på og vurdere tiltak nettopp for å utvide tidshorisonten for Langøya noe. Det er overraskende. Det avviser han egentlig, for han bagatelliserer og sier at det er behov for et deponi uansett. Ja, selvfølgelig er det det, men det er ikke det som er spørsmålet. Spørsmålet er om regjeringen, med statsråden i spissen, er villig til å se på mulighetene for å strekke virketiden på Langøya noe, nettopp for å få en bedre prosess knyttet til et nytt deponi. Det har han ikke svart på, og det håper jeg statsråden kan svare på. For det er betimelig å stille det spørsmålet, i og med at ganske mange har observert tidligere stortingsrepresentant Elvestuen – jeg skal ikke legge altfor mye i det – nettopp stå under banneret med nei til giftdeponi og markere det veldig tydelig. Da ville jeg forvente at det også var en tydelig inngang til hvordan en skal håndtere et så følsomt spørsmål som dette med farlig avfall.

Så jeg spør igjen og håper jeg kan få et svar: Mener statsråden at det er riktig allerede nå å se på muligheter for å iverksette tiltak, slik at en eventuelt kan forlenge fristen for deponiet på Langøya noe? Eller vil det være unaturlig, slik regjeringen vurderer det?

Else-May Botten (A) [14:36:18]: Det var litt kaldt da vi kom inn i salen i dag, men vi har begynt å få opp temperaturen, både politisk og – skulle jeg til å si – fysisk.

Det som er interessant, er jo at det er sirkulærøkonomi og farlig avfall som tydeligvis skaper mest aktivitet i denne debatten. Nå har vi holdt på lenge, og vi går mot slutten, men jeg synes det er viktig å si at vi har jobbet godt i lag hele komiteen med dette, og jeg mener at vi har løftet meldingen i lag, etter at den kom i juni, men vi har en jobb å gjøre for å få regjeringen til faktisk å levere på de forslagene vi nå får vedtatt når vi er ferdige i dag.

Det som er viktig å si om farlig avfall, er at vi i Arbeiderpartiet ønsker å få en helhetlig strategi for dette, der vi kan legge inn strengere krav, der vi kan vise til at vi vil ha mer sirkulærøkonomi i det systemet, der vi kan vise til at vi har bedre løsninger framover som gjør at naboer, folk og natur ikke trenger å lide under de systemene som slik det er i dag, kanskje er noe gammeldagse.

Statsråden har en utfordring med at Langøya er full i 2022, slik vi har fått svar på i brev fra statsråden. Og det er jo det som bekymringen vår, at ting kanskje ikke er på plass til 2022. Hvordan kan vi da eventuelt hindre at vi kommer i en vanskelig situasjon? Det er statsrådens ansvar, men Stortinget vil være med og pushe på og hjelpe til, slik at man finner en god løsning.

Jeg tror det er det som må være signalet herfra, og da er det føre-var-prinsippet som gjelder, for når det er fullt der, og hvis industrien fortsatt skal ha en plass å gjøre av dette avfallet, må vi ha en løsning, og den er utfordrende. Det er stor aktivitet rundt omkring på de områdene, de to plassene, som fortsatt er aktuelle. Det er stor bekymring og mye redsel. Samtidig mener jeg det er veldig ambisiøse industriaktører som ønsker å finne løsninger, som ønsker å lage et deponi som skal være trygt, og som samtidig ønsker å bygge opp kompetanse, forske på nye løsninger, og som har troen på at de skal klare det.

Så her er det egentlig å være tydelig på krav og finne løsninger, sånn at folk kan bli beroliget over at det ikke er så farlig å ha det avfallet, og kanskje er det heller ikke farlig avfall lenger når det ligger i deponiet i 2022. Vi må få fart på den utviklingen som er mulig å få til her.

Og så vil jeg bare si til Terje Halleland – kamerat Halleland, er vel det han går under nå – at avfallshåndtering på land absolutt er det viktigste, å hindre tilsig i sjøen av plast og avfall er viktig, men vi må også rydde etter oss når vi har rotet det skikkelig til.

Ole André Myhrvold (Sp) [14:39:28]: Tross høy faneføring på utsiden av Stortinget i dag, velger jeg ikke å bruke kameratbegrepet, men jeg kunne ikke dy meg da jeg hørte statsråd Elvestuen om matsvinn. Det er helt klart en viktig del av avfallsproblematikken, det er samfunnsøkonomisk svært lønnsomt å redusere matsvinn, og jeg tror vi er helt enige om det målet.

Når det nå ligger an til et flertall for en matkastelov, er vel det en konsekvens av at man ser at den såkalte bransjeavtalen ikke følges opp fra den ene part. Jeg er veldig for bransjeavtaler, men det var faktisk sånn at knapt før blekket var tørt, kuttet altså Landbruks- og matdepartementet støtten til både Matvett og Matsentralen, til tross for at man i avtalen forplikter seg til å bidra til å tilrettelegge for donasjon av mat i samarbeid med matbransjen. Kuttene ble riktignok rettet opp i høst, som vi husker, men signalet fra regjeringen var klart. Det er tydeligvis ikke meningen at staten skal være annet enn en honorær avtaledeltager, mens det er matbransjen selv som skal ta hele regningen for å nå målene.

Matminister Dale har eksplisitt uttalt i brevs form til Kristelig Folkeparti for noen år siden at han er mot statlig finansiering av f.eks. matsentral. Da lurer jeg på hvor signaleffekten liksom er, hvis vi skal få til et samarbeid mellom bransje og stat på andre områder i framtiden, hvis det er sånn at staten kun er en honorær part og ikke tar ansvar selv. Jeg vet at matbransjen gikk inn i avtalen med entusiasme, den viser resultater, men jeg vet også at man nå stiller seg avventende til at staten ikke tar sin del av ansvaret. Så jeg er bekymret for signaleffekten ved at regjeringen bejubler bransjeavtaler, men ikke stiller med harde cash og virkemidler på bordet.

Statsråd Ola Elvestuen [14:41:39]: Til det siste først: Selvfølgelig skal staten være en partner i en bransjeavtale, og matsentraler er det jo nå utover hele landet. I Oslo, Bergen, Tromsø, Bodø og Trondheim og i Rogaland, på Sørlandet, i Telemark, Vestfold og Østfold er det – eller er det i ferd med å komme – matsentraler. Hvis svaret er at staten ikke er en god nok partner, er da svaret overfor bransjen at her må vi komme med en lov? Jeg tror ikke det. Jeg tror ikke det blir noen tilleggseffekt ut av den loven utover det vi uansett skal oppnå.

Det er klart at vi skal nå bærekraftsmålet, vi skal redusere matsvinnet i Norge – ikke bare fordi det er ressurssløsende, men også fordi det er et viktig klimatiltak – med 50 pst. fram mot 2030. Jeg mener at da må alle parter legge kreftene inn i den bransjeavtalen og det samarbeidet for å få det til, og det er mer hensiktsmessig enn å sette i gang med en lovtekst. Hvis Stortinget vedtar det, skal vi selvfølgelig følge opp det. Men det er ikke den som kommer til å bli avgjørende for å nå målet. Den klarer vi med de tiltakene som vi er i gang med.

Det jeg sa, og det som er regjeringens enighet, er at vi skal utarbeide en plan for å begrense mengden farlig avfall. Så må vi se hva konsekvensen av det er. Det har ikke jeg svar på i dag.

Når det gjelder selve deponiet, er det en egen prosess, og selvfølgelig skal deponier med farlig avfall i Norge være trygge. Det det handler om her, er at en har en ulik prosess med kommunen når det gjelder Raudsand, og der kommunen er sterkt imot i Brevik. Nå er det prosesser begge steder, men det er ikke tatt noen beslutning om hvordan man skal gå videre.