Stortinget - Møte onsdag den 7. desember 2016

Dato: 07.12.2016
President: Olemic Thommessen

Søk

Innhold

Sak nr. 4 [14:01:57]

Interpellasjon fra representanten Ketil Kjenseth til helse- og omsorgsministeren: «I 2016 har det så langt vært mangel på 164 ulike legemidler i Norge, 25 flere enn året før og 53 flere enn i 2014. Størst mangel er det i allmennhelsetjenesten, som har vært uten 102 ulike medisiner hittil i år. Produksjonsvansker, redusert kvalitet, for sen levering samt økt salg og manglende forsyning er typiske årsaker til mangelen. Vi kjøper det meste av medisinen vår fra utenlandske produsenter. Vi kan redusere sårbarheten ved å sørge for mer produksjon i Norge, slik både legemiddelmeldingen og oppfølging av HelseOmsorg21-strategien legger opp til. For øvrig har Nordisk råd i sin sesjon i København nylig vedtatt at en vil ha et mer forpliktende felles nordisk innkjøpssamarbeid for legemidler. Hva vil statsråden gjøre, nasjonalt og internasjonalt, for å sikre oss mot framtidig legemiddelmangel i Norge - både i en normal- og krisesituasjon»?

Talere

Ketil Kjenseth (V) []: Legemiddelmangel kan være alvorlig, men det kan også være en mulighet. Jeg ønsker gjennom denne debatten å drøfte både utfordringene og mulighetene. I beste fall kan økt norsk legemiddelproduksjon både være et bidrag til å styrke norsk helsevesen og beredskap og et bidrag til et grønt skifte. I en verden som er på vei fra 7 milliarder til 9 milliarder innbyggere de neste tiårene, vil det være stort behov for både legemidler og – ikke minst – kunnskap om forebygging, helse og beredskap. Vi kan bygge en norsk kunnskapsindustri basert på helse, som kan nå langt utenfor Norges grenser. Norges bidrag til å utvikle ebolavaksinen viste hva vi har på lager her i Norge.

Ser vi til nabolandene våre, ser vi en sterk legemiddelindustri, særlig i Danmark, og en helsesektor og kunnskapsindustri som er nokså lik vår. Vi er også godt på vei til å utvikle et felles nordisk marked for velferdsteknologi, med felles standarder og industrielle aktører. I sum kan dette være en nordisk helseklynge med et stort potensial som en global aktør. Men det krever at vi samarbeider, både mer og smartere i Norden.

Men aller først vil jeg snakke om legemiddelmangel i Norge. Mangel på legemidler er et alvorlig og økende problem både i Norge og i resten av Europa. Den klart viktigste grunnen til legemiddelmangel er problemer med produksjon og leveringer fra legemiddelindustrien. Leverandørene av legemidler er pålagt å rapportere forventede mangler til Legemiddelverket, som fører liste over legemiddelmangler. Det er kjent at det forekommer legemiddelmangel som ikke er rapportert til Legemiddelverket. De fleste mangler på Legemiddelverkets liste over legemiddelmangel i henholdsvis 2014 og 2015 er legemidler som faktisk ikke har manglet i apotek i de periodene de har stått på Legemiddelverkets mangelliste, ifølge Apotekforeningen. Det er for så vidt betryggende. Det som er en større bekymring, er at de innrapporterte reelle manglene i apotek økte sterkt fra 2014 til 2015. Jeg håper det er en utvikling som ikke får fortsette. Noen få av manglene har vært særlig viktige legemidler – det er alvorlig. I tillegg har det vært en tendens at de som reelt har manglet i apotek, utgjør en mangel over lengre tid.

Jeg har som politiker og ombud behov for en overordnet status, og å være trygg på at vi kan håndtere ulike mangler, men også kriser og større hendelser. Legemiddelmangel får en del oppmerksomhet i media. Da er det viktig å kunne vurdere alvorlighet: om dette er tilfeldigheter eller strukturelle utfordringer. Vi har i det siste erfart at når en legemiddelfabrikk i Kina eksploderer, påvirker det leveranser til Norge. Vi hører også om produksjonsvilkår rundt om i verden med store miljøutfordringer som vi også bør reflektere over etikken i. I tillegg er oljefondet investor i mye legemiddelindustri. Det er også en del av en litt større debatt. For å gi oss politikere og innbyggere en mer helhetlig rapportering om legemiddelstatus vil jeg ønske meg en årlig rapportering eller redegjørelse til Stortinget. Jeg håper dette er noe statsråden vil vurdere å innføre for å gi oss stortingspolitikere en bedre makroforståelse av hva legemiddelmangel er i vår tid. Det er vanskelig å sitte og vurdere enkeltoppslag i media om økende legemiddelmangel.

Jeg viser også til Apotekforeningens rapport om legemiddelmangel fra oktober i år, hvor de foreslår innføring av en ny kategorisering av legemiddelmangel, primært for å gi bedre informasjon om det reelle omfanget av mangler, hvor en særlig kan si noe om alvorlighet og varighet samt eventuelt peke på mulige tiltak for å redusere risiko. Jeg håper disse to tiltakene er noe statsråden vil vurdere.

Så til mulighetene. Et mulig grønt skifte og økt legemiddelproduksjon i Norge, hvilken betydning kan det ha? Det trenger ikke nødvendigvis å gjøre noe med mangelsituasjoner, men det kan gjøre det. I tillegg kan det gi styrket beredskap eller rett og slett gi oss en industri med flere kunnskapsarbeidsplasser. Særlig i distriktene kan dette ha potensial. Det siste tilskuddet til den industrielle familien her i Norge er Curida i Elverum, som produserer på avtale fra andre legemiddelprodusenter. Vi har også legemiddelindustri i Halden, i Lindesnes og i Kragerø i tillegg til Oslo, Asker, Kjeller og Ås.

Jeg har registrert at statsråden har overbrakt Folkehelseinstituttets produksjonsutstyr til den norske legemiddelindustrien. Det er bra, og det er et viktig bidrag til å styrke det norske legemiddelprodusentmiljøet. Det er en industri som for så vidt har tilgang på virkemiddelapparatet som annen industri, men det er også en industri som har behov for krevende interiør, sterile produksjonslokaler, pakke- og logistikksystemer, og derfor bør vi se litt på virkemiddelinnretningen for en sånn type produksjon i Norge.

Jeg har også behov for å bringe Forsvaret og hvilken rolle det har, på banen. Anskaffelser og anbudskriterier er en viktig del av legemiddelsituasjonen. Her har også andre aktører, kommunene gjennom andre myndighetsorganer, også Forsvaret, en rolle å spille. Gjennom Stortingets utredningsseksjon har jeg fått innblikk i Forsvarets anskaffelser når det gjelder vaksiner og legemidler. De behøver ikke nødvendigvis å sitte på store lagre i Forsvaret, men i en krisesituasjon er det selvfølgelig viktig at vi sikrer Forsvarets behov.

En annen måte å tenke beredskap på er at Forsvaret kan ha ansvar for å bidra til at vi har et produksjonsapparat i Norge som kan produsere ved behov eller ved kriser. Så jeg håper at statsråden tar dette med seg og ser på de betingelsene som norsk legemiddelindustri har for produksjonsapparat i dag. Vi har også en viktig infrastruktur å sikre. At den er på et minimum, er i alles interesse.

Så til den nordiske dimensjonen av dette. Jeg fikk gleden av å delta på Nordisk råds sesjon i København tidligere i høst, nettopp den sesjonen hvor rådet vedtok et mer forpliktende felles nordisk innkjøpssamarbeid for legemidler. Jeg har tidligere ikke deltatt i Nordisk råd, så jeg må si at jeg ble litt overrasket over hvor offensivt Nordisk råd var på dette. Meg bekjent har vi en nokså ulik praksis i Norge. Vi har en ulik prioriteringspraksis. Vi har også ulik innkjøpspraksis. Så jeg tror – eller frykter – at vi har en vei å gå for å kunne få til et nordisk samarbeid her. Men vi bør absolutt samarbeide mer.

I Danmark er det ikke et eget register for legemiddelmangel. I nordisk sammenheng har vi ikke en felles definisjon for legemiddelmangel. Vi har mange muligheter til å starte det samarbeidet på ulike vis. Jeg tror at gjennom forskning og utvikling og innovasjon sammen med noen av de sterke industrimiljøene vi har, men også den store forskningen bl.a. vi i Norge gjør, kan vi i fellesskap være en viktig aktør i global sammenheng.

Jeg vil også rette oppmerksomheten mot fond og den måten å samarbeide på. Vi har av og til diskusjoner om fond i Norge. Jeg har flere ganger sagt at jeg ikke ønsker fond for å toppfinansiere kreftlegemidler eller andre legemidler, men jeg ønsker at vi skal se på om fond er en måte å samarbeide på i Norden, fordi det kan være en hensiktsmessig måte å organisere det på. Det kan gi ulike bidrag inn, og vi vil selv kunne bestemme tempoet og utviklingen av fondet. Gjennom oljefondet har vi erfart innenfor miljørelaterte investeringer at fondsmodellen også kan drive utviklingsarbeid lokalt.

Tilbake til ebola-casen. Det viste at Norge har en stor kompetansebase å spille på, også internasjonalt. Vi ser utfordringer med antibiotikaresistens og også mangel på utvikling av nye antibiotika og vaksiner. Der har Norge noe å bidra med. Her har vi et fortrinn som vi kan utvikle videre. Jeg håper at vi kan bruke den plattformen vi nå står på, til å ta sats.

Statsråd Bent Høie []: Tallet på pasienter som ikke får de medisinene de skal ha, øker over hele verden. Regjeringen har satt i verk en rekke tiltak for å beskytte norske pasienter mot en økende global trend med legemiddelmangel. Økt overvåking og rapportering, tettere nordisk samarbeid og egne samarbeidsorgan mellom leger, legemiddelmyndighetene, apotek, grossister og industrien er viktige tiltak for å sikre norske pasienter forsvarlig hjelp.

Norge deltar også aktivt i EUs arbeid for å finne nye tiltak for å styrke legemiddelberedskapen. Regjeringen inviterte Stortinget til debatt om saken gjennom legemiddelmeldingen i fjor, og jeg er glad for igjen å få anledning til å orientere Stortinget om utviklingen i arbeidet med legemiddelberedskap.

Det er riktig at politikken i både legemiddelmeldingen og HelseOmsorg21-strategien legger til rette for at det skal kunne utvikles nye legemidler og en legemiddelindustri i Norge. Per i dag har Norge noen gode forskningsmiljøer, og vi har en viss industriell produksjon av legemidler. Men utvikling av legemidler og industri i Norge vil imidlertid bare i liten grad kunne avhjelpe en situasjon med legemiddelmangel.

Legemiddelmarkedet er i praksis globalt. I dag er det i overkant av 1 500 ulike virkestoffer på det norske markedet. Selv om Norge skulle lykkes i å videreutvikle egen produksjon, vil vi aldri kunne dekke en stor andel av virkestoffene, og dermed vil egenproduksjon bare i beskjeden grad avhjelpe en mangelsituasjon. Produksjon i Norge vil heller ikke hjelpe hvis det er global mangel på råstoff.

Befolkningen må sikres god og forsvarlig tilgang til viktige legemidler, og de siste årene har regjeringen satt i verk en rekke tiltak for å styrke legemiddelberedskapen. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap har nylig gjennomført tilsyn med samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet i Helse- og omsorgsdepartementet. Konklusjonen i tilsynsrapporten er at legemiddelberedskapen i hovedsak er god i Norge, selv om det de siste årene har vært et økende antall tilfeller av mangelsituasjoner. DSB peker på en rekke tiltak basert på risiko- og sårbarhetsanalyse som er satt i verk de siste årene, for å møte mangelsituasjoner i Norge. De vanligste årsakene til mangelsituasjoner er produksjonsproblemer, at legemidler blir trukket fra markedet, eller at etterspørselen etter legemidler øker så mye at det ikke kan leveres nok. Disse utfordringene er godt beskrevet i legemiddelmeldingen. Mangelsituasjoner kan forsterkes ved at norske grossister eksporterer legemidler. Norge kan, etter EØS-avtalen, ikke generelt forby slik eksport, men Legemiddelverket fører tilsyn med at dette ikke skal gå på bekostning av legemiddelberedskapen i Norge.

De aller fleste tilfeller av mangelsituasjoner blir håndtert ved at det tas i bruk pakninger beregnet for andre land, eller ved bruk av alternative legemidler med tilsvarende terapeutisk effekt. For helsetjenesten er det ressurskrevende å måtte endre behandling i en mangelsituasjon, men for pasientene er som regel ikke dette noe medisinsk problem.

Tilsynsrapporten beskriver hvordan departementet har bedt Helsedirektoratet om råd for å styrke legemiddelberedskapen, og hvordan regjeringen har fulgt opp de faglige rådene basert på risiko- og sårbarhetsanalyse.

Helsedirektoratet foreslo å gi helseforetakene ansvaret for beredskapssikring av egne legemidler – en desentralisert modell. Det ble foreslått å sikre beredskap av legemidler som forskrives i primærhelsetjenesten, via lagerhold hos legemiddelgrossist – grossistmodellen.

De faglige rådene ble fulgt opp med en forskriftsendring for grossistvirksomhet med legemidler fra l. januar i år. Endringen innebærer at legemiddelgrossister som distribuerer legemidler til apotek, har plikt til å beredskapssikre et ekstra lager av legemidler til bruk i primærhelsetjenesten, tilsvarende to måneders omsetning. Foreløpige undersøkelser fra Statens legemiddelverk har vist at dette kravet har gitt økte lagerbeholdninger av de aktuelle legemidlene i Norge.

Ansvaret for legemidler til bruk i spesialisthelsetjenesten ble fra og med 2015 overført til de regionale helseforetakene. Samtidig overtok helseregionene Helsedirektoratets beredskapslager, og de har fulgt opp med flere tiltak for å styrke beredskapen. Det er opprettet et eget senter for legemiddelmangel ved Oslo universitetssykehus. Senteret overvåker legemiddelmangel i spesialisthelsetjenesten og skal støtte de regionale og lokale helseforetakene i arbeidet med legemiddelberedskap. Senteret for legemiddelmangel samarbeider tett med Statens legemiddelverk. Alle helseforetak skal ha en egen legemiddelkoordinator som også fungerer som mangelkontakt. Leveringssikkerhet skal inngå som kriterium i innkjøpsavtaler.

Sykehusapotekene kan lage bruksferdige legemidler dersom de har råvarer tilgjengelig, f.eks. produksjon av morfin til injeksjon. I beredskapssammenheng vil imidlertid spesialisthelsetjenestens serviceproduksjon ha begrenset betydning. I de fleste tilfeller vil ikke dette være en tilstrekkelig strategi for å møte de utfordringene som helsetjenesten står overfor med tanke på legemiddelmangel, fordi virkestoffene fortsatt må skaffes fra et fåtall globale produsenter. Under det norske formannskapet i Nordisk ministerråd neste år vil muligheten for tettere samarbeid om framstilling av bruksferdige legemidler i sykehusapotek bli tatt opp.

Legemiddelberedskapen hviler på grunnleggende beredskapsprinsipper om ansvar, nærhet, likhet og samvirke. Prinsippene innebærer at ansvaret for beredskapsforberedelser og håndtering av ekstraordinære hendelser skal være mest mulig lik måten tjenestene er organisert på i en normalsituasjon. Det er mange aktører med oppgaver og interesser innenfor legemiddelberedskapen. Helsedirektoratet etablerte derfor en legemiddelberedskapskomité i 2014 for å bidra til økt samarbeid og bedre dialog mellom de ulike aktørene.

Vi har gode systemer for å overvåke og følge med på forsyninger av legemidler i Norge. Her har Statens legemiddelverk en viktig rolle i å overvåke og føre tilsyn. Legemiddelverket setter også i gang tiltak når legemiddelmangel oppstår, bl.a. informasjon til leger, pasienter og apotek med råd om alternativ behandling, tillatelse til salg av utenlandske pakninger uten søknad om spesielt godkjenningsfritak og refusjon for utenlandske pakninger. Tidlig varsling om legemiddelmangel er meget viktig, slik at det er tid til å finne gode løsninger. Departementet vurderer nå om det bør innføres tiltak for å innskjerpe oppfølgingen av plikten til å varsle mangler.

Legemiddelmangel er et globalt problem, og det er derfor nødvendig med et internasjonalt samarbeid. Det europeiske legemiddelbyrået, EMA, har tatt initiativ for å redusere problemet. Initiativet omfatter tiltak for både forebygging og bedre håndtering av oppståtte sviktsituasjoner.

Under Slovakias formannskap er det nylig avholdt et uformelt EU-helseministermøte, hvor legemiddelmangel i Europa var et viktig tema. Det var bred tilslutning til at legemiddelmangel rammer flere land og hyppigere enn før. Samtidig har landene ulike utfordringer og tilnærminger til tematikken. I midten av november deltok departementet og Legemiddelverket på en EU-konferanse om legemiddelmangel, der tiltak for å styrke legemiddelberedskapen ble diskutert. Temaer som drøftes i EU, er bl.a. behovet for en felles europeisk definisjon av en mangelsituasjon, et mer effektivt og felles varslingssystem og om det bør stilles krav om produksjon i Europa. Norge deltar aktivt, bl.a. gjennom møter i Det europeiske legemiddelbyrået, EMA, og nettverket av europeiske legemiddeldirektører. Dette nettverket har nylig opprettet en egen arbeidsgruppe rundt spørsmål om legemiddelmangel.

Et viktig tiltak for å redusere leveringssvikt knyttet til produksjons- og kvalitetsutfordringer er at produsentene i større grad utarbeider risikobaserte kontinuitetsplaner for sikker forsyning. Legemiddelmyndighetene skal bidra i dette arbeidet ved å utarbeide veiledning til hvordan slike planer skal utarbeides og følges opp. For å forbedre håndteringen av oppståtte situasjoner skal det etableres bedre informasjonsflyt og koordinering mellom de europeiske legemiddelmyndighetene, og helsepersonell- og pasientgrupper skal trekkes sterkere inn i arbeidet med å utforme og vurdere tiltak ved forsyningssvikt.

Nordisk ministerråd har også løftet muligheten for bedre nordisk samarbeid når det gjelder forsyningssikkerhet. I 2014 la Bo Könberg fram en rapport utarbeidet for Nordisk ministerråd, hvor han anbefalte tolv satsingsområder for det framtidige samarbeidet på helseområdet. Et av disse satsingsområdene var et utbygd nordisk samarbeid for høyere kostnadseffektivitet og bedre sikkerhet. Høsten 2015 ble ministrene enige om å etablere en arbeidsgruppe som skulle se på mulighetene for samarbeid på legemiddelområdet, særlig knyttet til utfordringer med nye dyre legemidler, men spørsmål om beredskap er også på dagsordenen. Planen er at arbeidsgruppen skal foreslå en struktur for et mulig samarbeid for ministrene våren 2017.

Samtidig er det opprettet et uformelt nordisk legemiddelforum i regi av innkjøpsorganisasjoner og etater. Forumet har etablert flere arbeidsgrupper, hvor leveringssikkerhet er hovedtema for en av arbeidsgruppene. Denne arbeidsgruppen har bl.a. sett på handelsbarrierer mellom landene og muligheter for å løse mangelsituasjoner innenfor det nordiske markedet.

Ketil Kjenseth (V) []: Jeg takker statsråden for et grundig svar. Som statsråden er inne på, handler dette mye om marked, handel og regulering, og jeg har tillit til at dette i all hovedsak er et marked som fungerer. For Norge, som et lite land, er det viktig at et slikt stort globalt marked fungerer. Som statsråden sier, har vi lite produksjon i Norge og er helt avhengig av andre aktører.

Den lille bekymringen er knyttet til de få som av og til mangler, som er alvorlige, at noen av dem mangler over noe tid, at vi får handelsmekanismene til å fungere, og at vi vet det er noen som stiller opp for oss når vi er i mangelsituasjoner. I og med at vi er et lite land, er det ikke alltid at det er vi som nødvendigvis blir vinneren. Vi er heldig stilt som har mye penger, men dette innebærer også å ha gode avtaler for å sikre seg at en blir prioritert.

Når en ser på anbudskriteriene, varierer lagerholdet noe. Noe er satt til to måneder, noe er fire måneder og noe er seks måneder. Forsvaret kan for sin del operere med litt andre kriterier for dette. Både for industrien og for beredskapen er dette noe vi kan se på, og som kan være vinn-vinn. Er det noe vi kan gjøre bedre? Men også produksjonsvilkårene og betingelsene i Norge synes jeg det er verdt å se på. Statsråden nevnte et legemiddelberedskapsråd som nylig er oppnevnt. Det er bra. Men vi har også et helseberedskapsråd, som ser på sivilt–militært samarbeid og hvilken rolle det kan spille.

Den europeiske situasjonen er viktig, for de fleste legemidlene godkjennes jo av EU. Så det samarbeidet er viktig. Men til det nordiske samarbeidet: I og med at Norge har formannskapet i Nordisk ministerråd i 2017, håper jeg at statsråden bruker det til å skape noen muligheter fra den plattformen vi har i Norge, til å bidra på ulike vis, enten det er innenfor forskning, produksjon eller om det er med det kompetansemiljøet vi er i ferd med å bygge opp i Norge knyttet til det globale aspektet, og å bidra med andre aktører. Det synes jeg er et lovende arbeid som Norge gjør.

Når det gjelder fond: Vi ser Gates Foundation og andre som vil ta et ansvar, men jeg synes også det er viktig at vi bidrar politisk og fra det offentlige Norge, og ikke tenker at fordi de tar ansvar, skal ikke vi bidra. Ta med slike betraktninger fra Norge.

Statsråd Bent Høie []: Jeg vil takke representanten Kjenseth for å ha reist denne diskusjonen, som også ga meg en god anledning til å redegjøre for alle de ulike initiativene som er tatt, og de endringene som er gjort på dette området – og som en oppfølging av behandlingen av legemiddelmeldingen, da Stortinget også var opptatt av dette tema.

Det er et globalt problem, det er derfor også mye islett av internasjonalt arbeid på dette området, noe jeg også trakk fram i mitt svar.

Som representanten er inne på, har Norge formannskapet i Nordisk ministerråd neste år og vil da ta opp behovet for en mer formalisert nordisk «mangelgruppe» der alle de nordiske legemiddelmyndighetene vil være representert. Det vil være ett av flere initiativ som vi mener er nødvendig på dette området.

Når det gjelder den årlige redegjørelsen til Stortinget om dette tema, er det nå et forslag som jeg skal ta med meg og vurdere videre. Vi har bl.a. en årlig stortingsmelding om pasientsikkerhet og kvalitet der dette kanskje kunne vært et naturlig tema.

Ruth Grung (A) []: Takk til Ketil Kjenseth, som har tatt opp et viktig tema om mangelen på legemidler som et økende globalt problem. Denne komiteen har hatt en legemiddelmelding til behandling der dette ble godt drøftet, og jeg mener også at denne komiteen har hatt en veldig god diskusjon rundt å løfte helsenæringen, så her er det to temaer som følges opp videre.

Jeg mener at statsråden ga en god redegjørelse for oppfølgingen av det arbeidet som har vært, og jeg er rimelig trygg på at han fortsatt skal følge det opp. Men det er utfordringer som ligger der hele tiden, ikke minst det han pekte på om at mangler burde varsles tidligere, og at vi har sårbare systemer. Vi har et system for helseforetak og et system for primærhelse – hvordan fungerer disse to systemene, og kunne vi sett på om det burde være tettere samhandling mellom de to systemene? Og når det gjelder sykehusapotekene – jeg tror det er satt ned et utvalg som skal se på deres rolle også – i hvilken grad vil de med utvikling av nye persontilpassede medisiner få en økt rolle i tilførsel av medisiner? Så her er det flere faktorer som hele tiden er i utvikling. Jeg er rimelig trygg på at Norge har bygd opp et godt system som er framoverlent når det gjelder risikovurderinger rundt innkjøp. Men det er alltid en risiko, og det må vi ta høyde for.

Så til det med Nordisk råd. Det er litt artig, for det er med bakgrunn i de drøftingene vi har hatt i komiteen om helsenæringen – altså som medlemmer av det som den gang het næringskomiteen, for å si det på norsk – at vi har løftet opp denne problemstillingen, som egentlig var parkert. Vi mente at det burde være muligheter for å få en samhandling på dette området. Men så ble jeg også utfordret på at det har vært vanskelig å få våre egne helseforetak til å samhandle om innkjøp, og når en skal gjøre det over landegrenser, er det kanskje ikke enklere. Selv om både Sverige og Danmark har sterke industrielle lokomotiv på dette området, er de ikke så veldig interessert i å samhandle med oss. Så vi har en jobb å gjøre, men vi har samtidig et samarbeid i forhold til sjeldne sykdommer. Kanskje vi kan se på hvilke strukturer som er bygd opp der, for gjennom det å se om det er mulig.

Men det er ett tema som går igjen, og det er antibiotikaresistens. Det er et tema som står høyt i Norge – det står høyt i Skandinavia og de nordiske landene – så der hadde det kanskje vært mulig å peke ut et område hvor vi kunne sett på modeller for å utvikle nye antibiotika. Også under den høringen vi hadde sist, kom det innspill fra Legemiddelindustrien, LMI, om vi kunne pilotere nye forretningsmodeller knyttet opp mot det området. Så det kunne kanskje være en idé til hvordan vi kunne løfte det opp på nytt, på et bestemt område, og se om vi fikk direkte resultater knyttet til det.

Så til det med årlig rapportering. Da har jeg notert meg to stikkord. Det ene er kvalitetsmeldingen, som også statsråden var inne på, men også når vi får statsbudsjettet, og der har vi i år fått en viss beskrivelse av situasjonen. Så det er to områder hvor vi kunne få beskrevet de utfordringene som er på dette området.

Da tror jeg jeg har fått redegjort for i hvert fall de punktene som Arbeiderpartiet var opptatt av i denne runden. Men jeg vil avslutte med å si at dette er et område som engasjerer oss sterkt, og vi er glad for at det er flere partier som er opptatt av dette feltet. Det er et veldig konstruktivt samarbeid på dette området.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Sveinung Stensland (H) []: En stor takk til interpellanten, som tar opp dette viktige temaet. Jeg hadde selv en interpellasjon om dette i april 2014, men jeg setter stor pris på muligheten til å diskutere denne saken igjen. Dette er noe som skaper problemer for pasienter og helsepersonell i Norge hver dag, og derfor er det et vesentlig tema å diskutere også i Stortinget.

Risikobildet for legemiddelberedskap er endret. Den dominerende faktoren i legemiddelberedskapen inntil 1990-tallet var fare for krig eller andre akutte kriser. Forsvarets betydning for sivil og militær legemiddelberedskap i Norge er minimalisert. Trusselbildet har endret seg. Samtidig har legemidler blitt mer og mer avanserte. Stadig flere nordmenn overlever og lever betinget av jevn og god legemiddelbehandling, altså jevnt løpende legemiddelforsyning.

Internasjonaliseringen øker innen alle felt, men spesielt innen legemiddelsektoren ser vi dette. Det gjør at beredskapen ikke bare kan sikres nasjonalt, men også krever internasjonalt samarbeid.

Jeg har tidligere kritisert legemiddelindustrien for ikke å ta stort nok ansvar for forsyningen. Det er en kritikk jeg vil gjenta her. Industrien synes mer opptatt av å markedsføre nye legemidler enn å sørge for at de som er i markedet, faktisk er å få tak i. «Just in time»-logistikk er rådende i hele forsyningskjeden for legemidler. Det fungerer bra nasjonalt, men er ikke godt nok når det gjelder den globale forsyningskjeden.

Legemiddelmangelen kan være et utslag av at produsentene tenker for mye på profitt og for lite på risiko. En kan stille spørsmål ved om produsentene har gått for langt i iveren etter profittmaksimering og i for liten grad tenker på forsyningsrisiko. En må kanskje tenke mer på produksjon og forsyningssikkerhet enn på markedsadgang og markedsføring.

Det har pågått en konsolidering i legemiddelbransjen i flere år, der det nå er færre og færre produksjonssteder. Det ser vi spesielt innen generikamarkedet. Mye farmasøytisk produksjon har blitt flyttet ut av Norge, og landets kompetanse på området har således blitt svekket. Vi har fortsatt flere solide bedrifter igjen, og de trenger gode rammebetingelser. En politikk som stimulerer til norsk eierskap og gode kår for klinisk og annen forskning, vil bidra positivt, og her har regjeringen en offensiv politikk. Et eksempel på dette er at vi ser nye selskap. Curida har blitt nevnt. De får ta i bruk eksisterende anlegg og utvikle dem. Senest sist uke fikk de som kjent utstyr til vaksineproduksjon fra Folkehelseinstituttet. Det er en beslutning regjeringen skal ha honnør for. Personlig hadde jeg helst sett at Folkehelseinstituttet fortsatte med vaksinelaben, men at det skulle slutte, er en beslutning som er tatt for mange år siden.

Å sikre norsk produksjonskompetanse er avgjørende. For en generasjon siden var ethvert apotek i stand til og pålagt å kunne produsere enkle legemidler. Nå er det de færreste apotek som er i stand til dette. Apotekforeningen har tatt ansvar gjennom sitt selskap Serviceproduksjon, og sammen med sykehusapotekene er de viktige for vår beredskap. Det er vesentlig at disse små, men viktige produksjonsmiljøene blir opprettholdt.

Vi kan gjøre oss mindre utsatt ved å tilpasse oss situasjonen. I dag er det sånn at det stilles nasjonale krav til enkelte pakninger når det gjelder merking. Vi burde tillate flere internasjonale eller skandinaviske pakninger, noe som ville gi større volum for varene som selges i Norge.

Norsk legemiddelpolitikk er fortsatt preget av målet om lavest mulig pris – så lave priser at det i noen tilfeller kan være fare for at Norge ikke blir prioritert i en mangelsituasjon.

Legemiddelindustrien påstår at parallelleksport av legemidler er et problem for norsk forsyning. Jeg vil påstå at kvoteringen av varer til det norske markedet som industrien driver med, er et større problem. Ikke sjelden går grossistene tomme fordi de ikke får nok varer fra produsentene til å dekke innenlands behov. Går en gjennom produktene med forsyningssvikt i fjor – og det har jeg gjort – er det kun et fåtall, hvis noen, som hadde parallelleksport. Argumentet om parallelleksport er hult i denne sammenheng. Hadde en hatt en sunn forsyningssituasjon globalt, ville dette uansett ikke vært et problem. Varene hadde tilflytt der det var behov. Så jeg vil be om at vi slutter å snakke om parallelleksport som et problem, og heller peker på det som er utfordringen: Industrien leverer ikke nok varer, de er mest opptatt av å få nye varer markedsført.

Det er behov for tydeligere linjer og klare ansvarsforhold når det gjelder norsk legemiddelberedskap. Vi trenger en helsepolitisk koordinering av fremtidig sikker forsyning av legemidler til sykehus og pasienter. Jeg synes helseministeren hadde en god redegjørelse, som viser at vi er på et godt spor her. Vi har en sunn konkurranse i det norske apotek- og legemiddelmarkedet. Det er et politisk ansvar å sørge for at beredskap og leveringssikkerhet ivaretas over tid. Da må vi samle kompetanse og krefter og, som i andre spørsmål om samfunnssikkerhet, ha tydelige ansvarsforhold.

Matvaresikkerhet og matproduksjon er et viktig tema under stadig debatt, men vi må ta inn over oss at stadig flere nordmenn i tillegg til mat også er avhengig av stabil legemiddelforsyning for å overleve.

Kjersti Toppe (Sp) []: Takk til interpellanten, som har tatt opp eit veldig viktig tema. Det er ei kjensgjerning at sikker tilgang til legemiddel er eit viktig helsepolitisk ansvar, og det har med beredskapen å gjera.

Vi har for ikkje så lenge sidan behandla ei legemiddelmelding. I den legemiddelmeldinga var det veldig tydelege målsetjingar for legemiddelpolitikken, nettopp om at vi skal ha stabil og sikker legemiddelforsyning i Noreg, både i normalsituasjonar og når vi tar omsyn til at vi òg skal ha beredskap for legemiddel dersom landet kjem ut for ulykker, katastrofar, osv. Vi har i all hovudsak god forsyningssikkerheit, men eg er bekymra for alle tilbakemeldingane om at vi i aukande grad opplever leveringssvikt på viktige legemiddel. Da tenkjer eg at dette er i fredstid, og kva skjer dersom det verkeleg skjer eit eller anna i Noreg? Det er lite som skal til før det kan setja eit heilt land ut. Har vi mangel på anestesimedisin, og får vi ikkje antibiotika, er det ikkje så mykje som skal til før legemiddelmangel kan verta eit viktig våpen.

Det som er min frustrasjon, er at når vi har behandla nettopp ei legemiddelmelding, opplever eg at dette med legemiddelberedskap ikkje var godt nok drøfta i den meldinga. Det tok Senterpartiet opp i merknadene, der vi sa at vi er bekymra for den nasjonale og globale situasjonen med legemiddelmangel, og vi viste til erfaringane dei siste ti åra med manglar på viktige legemiddel – anestesilegemiddel, generiske kreftlegemiddel, antibiotika. Korleis legemiddeltilgangen i ein krisesituasjon vil vera, er eit spørsmål som legemiddelmeldinga ikkje gir eit godt svar på. Det skreiv vi òg i innstillinga. Vi meinte at Stortinget burde bli informert om kva utfordringar og strategiar for nasjonal legemiddelberedskap som i dag er i helsevesenet.

Det kom òg opp i høyringar i samband med legemiddelmeldinga, da Norges Farmaceutiske Forening foreslo at vi måtte ha ei uavhengig utgreiing av legemiddelmangelsituasjonen – at det var nødvendig – og dei var spesielt opptatte av konkrete tiltak som måtte setjast i verk for at legemiddel og råvarer skulle vera tilgjengelege, også på den norske marknaden, og at det måtte utarbeidast ein konkret plan for korleis ein skal halda oppe produksjonskompetanse og produksjonsstader i Noreg.

Senterpartiet fremja eit forslag under behandlinga av legemiddelmeldinga som var sånn:

«Stortinget ber regjeringen gjennomføre en uavhengig utredning av legemiddelmangelsituasjonen og komme tilbake til Stortinget med en konkret tiltaksplan for å sikre beredskap for legemiddelmangel i Norge.»

Dette veldig gode forslaget fekk berre Senterpartiets stemmer, men eg er glad for at Venstre no er veldig opptatt av denne problemstillinga – for all del, det vert sagt mykje frå talarstolen. Eg saknar at Stortinget får behandla dette på ordentleg vis, at vi på ein eller annan måte får ei sak vi kan lesa og gå gjennom, kanskje ha ei høyring, og få visse om at vi gjer det vi kan for å sikra beredskapen av legemiddel i Noreg. Eg er ikkje trygg på det, så det håpar eg iallfall at statsråden tar med seg frå denne interpellasjonsdebatten og kan vurdera.

Ketil Kjenseth (V) []: Jeg tar opp tråden litt fra representanten Toppes nylige innlegg.

Politikere kommer og går – jeg for min del har vært medlem av helse- og omsorgskomiteen i drøyt tre år, Toppe meg bekjent i to perioder, altså snart sju år. Vi føler litt av det samme behovet med tanke på at her er tilflyten av informasjon kanskje ikke tilstrekkelig systematisert. Det er ikke sikkert det er nå det er tidspunktet for å ha den saken Toppe etterlyser, men det kan også være nå. Men den årlige redegjørelsen kunne jeg i hvert fall tenke meg at vi setter mer i system. Statsråden har nevnt stortingsmeldingen om kvalitet og pasientsikkerhet, som jeg synes er det beste av to alternativer som er nevnt i salen. Statsbudsjettet er selvfølgelig også en anledning, men som vi alle kjenner til, det er mye informasjon, og det er mange forhandlinger. Det tar kanskje oppmerksomheten litt bort.

Så til representanten Sveinung Stensland, som har tydelige meninger om dette – det er jeg glad for – som også er en fagperson, og det at risikobildet har endret seg. Det er ikke nødvendigvis krig nå, men vi ser at etter Berlinmurens fall, falt også litt av folkehelsearbeidet i en del land i tidligere Sovjetunionen. Det kan til tider være et press mot vår norske folkehelse. Tuberkulosesituasjonen i nabolaget vårt – for å si det sånn – er noe vi skal følge med på, og det kan vi løse på flere måter. Det er ikke et akutt press på Norge nå, men vi kan bruke vår kompetanse – samarbeide på den måten – overføre kompetanse. Vi kan også bidra når det gjelder vaksiner og medisiner. Det er et arbeid jeg håper at statsråden tar med inn i Nordisk ministerråd. Situasjonen på helsesektoren i – for å kalle det det – nordområdene er noe vi bør ha et blikk på. Det kan av og til være en likeså stor trussel som andre trusler vi snakker om fra øst.

Når det gjelder det nordiske samarbeidet, var representanten Ruth Grung inne på noe av det. Danmark har regioner som styrer sykehusene, dvs. fylker i Norge, Sverige bruker lenene. I Norge har vi foretak. Jeg tror vi har blitt litt for innadvendte med foretaksmodellen – vi finner ikke helt samarbeidsmønsteret i Norden og utover i Europa med den modellen. Særlig for oss politikere er noen organer borte. Det er litt vanskelig å komme fra Stortinget og skulle møte en regionrepresentant fra Danmark, det er på en måte ikke alltid de føler at det helt passer. Det er tid for å utvikle også det samhandlingsmønsteret.

Statsråd Bent Høie []: Takk for en god debatt, som også var en god anledning til å melde tilbake til Stortinget en del av de initiativene som nå er tatt, og det arbeidet som pågår på dette området, og som en oppfølging av Stortingets behandling av legemiddelmeldingen. Jeg mener at dette er et tema som er godt beskrevet i meldingen, og som også ble forsterket gjennom komiteens arbeid, og som følges opp.

Som jeg redegjorde for i mitt hovedinnlegg, er det en rekke grupper med høy kompetanse på dette området som nå jobber med både tiltak og oppfølging for å få en oversikt på dette området. Jeg er også sikker på at det i det arbeidet vil komme fram nye initiativ som vil kunne gjennomføres for å bedre dette området.

Vi har nå laget en nasjonal struktur og ansvarsfordeling på dette området, som skal håndtere denne type spørsmål, noe jeg også redegjorde for i mitt innlegg.

Så skal jeg også som sagt vurdere om det er anledning til å melde mer jevnlig tilbake til Stortinget om dette arbeidet, men jeg vil understreke at det er mye som skjer på dette området uten at Stortinget nødvendigvis må behandle det, fordi Stortinget rett og slett har satt opp noen prinsipper, etablert – jeg skulle til å si – en struktur, som skal håndtere denne situasjonen, og da må vi også ha tillit til at de ulike delene av vår forvaltning faktisk håndterer den oppgaven på en god måte.

Presidenten: Da er sak nr. 4 ferdigbehandlet.