Stortinget - Møte onsdag den 7. desember 2016

Dato: 07.12.2016
President: Olemic Thommessen

Søk

Innhold

Sak nr. 3 [12:59:00]

Redegjørelse av helse- og omsorgsministeren om bruk av tvang i psykisk helsevern (Det vil bli foreslått debatt umiddelbart etter redegjørelsen)

Talere

Statsråd Bent Høie []: Jeg setter pris på at det raskt lot seg gjøre å gi Stortinget en redegjørelse for bruk av tvang i psykisk helsevern. Jeg vil i det følgende redegjøre for hvordan vi følger opp dette området, og hvilke nye grep vi tar for å forsterke oppfølgingen.

Dokumentasjonen av tvangsbruk som er avdekket i mediene, er alvorlig. Ifølge VG forekom det 4 000 tilfeller av beltelegging i 2015, fordelt på 1 200 personer. Avisen finner at i rundt 650 av sakene er tvangsbruken omstridt eller ulovlig – dette etter at journalistene hadde forelagt materialet for forskere og jurister med kompetanse på tvang. Beltene har blitt brukt mot uro, for å forebygge utagering eller etter ønske fra pasienten selv, og ofte i lange tidsrom etter at behovet har opphørt. Antall registrerte klager var rundt 60. Av disse ble 15 vedtak omgjort av kontrollkommisjonene. Videre har VG avdekket at tvangsbruken øker på kvelder, netter og i ferier når de faste behandlerne ikke er på jobb. Det er funnet problematisk beltelegging ved samtlige sykehus.

Mest alvorlig er dette for hver enkelt pasient som får sin frihet og integritet krenket, og i tillegg risikerer skade. Tvang skal bare være en nødløsning når alt annet er prøvd og det ikke finnes andre alternativer for å komme ut av en kritisk situasjon. Men jeg er også sikker på at det bildet som her tegnes, oppleves problematisk for alle de dyktige medarbeiderne i psykisk helsevern, som står på for sine pasienter, som er stolte av jobben sin, og som noen ganger opplever svært krevende og skremmende situasjoner. De har grunn til å være stolte av jobben de gjør, samtidig håper jeg at alle gode krefter også vil bidra til å løse de utfordringene vi har med bruk av tvang.

La det være helt klart: Tvang som resultat av mangel på kvalifisert personell på ulike tider gjennom døgnet, gjennom uken og gjennom året, er i strid med loven. Tvang med henvisning til husordensregler eller som disiplinerende og sanksjonerende tiltak er ulovlig. Tvang som forebyggende tiltak ved uro, utagering, høylytt og blamerende oppførsel, plagsomme handlinger og andre ting som kan gå inn under de betegnelsene, er heller ikke lov.

Helseregionene er i for liten grad fulgt opp når det gjelder resultatene for pasientene. I min tid som helseminister har jeg lagt stor vekt på å følge opp utviklingen i kvalitet og pasientsikkerhet i sykehus, men det er behov for enda tettere oppfølging når det gjelder bruk av tvang i psykisk helsevern. Det er også behov for å følge tettere opp kontrollkommisjonene med utgangspunkt i hvordan de ivaretar sitt mandat i det daglige.

Som jeg har sagt i andre sammenhenger: Uten sterke politiske føringer om å prioritere psykisk helse og rus vil disse områdene komme dårligere ut i de interne prioriteringene i sykehusene. Å stille tydelige krav til ledelse og pasientrettede resultater anser jeg som et sentralt virkemiddel på dette området, nettopp for å skape de nødvendige endringene.

Det er helseforetakenes ansvar å sørge for en tvangsbruk som er innenfor regelverk og lovverk. Ledelsen for sykehusene, ved de distriktpsykiatriske sentrene og avdelingene må iverksette både strakstiltak og langsiktige tiltak for å korrigere den tvangsbruken som ikke er forenlig med god faglig praksis og med lovverket.

Som en del av mitt ansvar som helse- og omsorgsminister har jeg i 2016 tatt flere grep for oppfølging av regelverket. I juni fremmet vi forslag til lovendringer som vil øke rettssikkerheten og medbestemmelsen for pasienter i psykisk helsevern, og vi har oppnevnt et lovutvalg som skal gå igjennom tvangsreglene i hele helse- og omsorgssektoren. Jeg har også tatt grep for bedre datarapportering fra helseforetakene, som ledd i å styrke rettssikkerheten for pasienter og få ned tvangsbruken. Jeg har også hatt tett oppfølging av kravet om å etablere medikamentfrie behandlingstilbud. I tillegg har jeg – etter de nye opplysningene fra VG om omfanget av tvang – allerede varslet ytterligere tiltak for å endre praksis ved de stedene der det er nødvendig.

Sist mandag tok jeg opp tvangsbruk i psykiatrien i møtet med styrelederne og direktørene for de regionale helseforetakene. Jeg understreket lederansvaret og informerte om at helseregionene i oppdragsdokumentet for 2017 vil bli pålagt å gjennomføre lederforankrede dialogmøter med pasienter og brukerorganisasjoner om deres erfaringer med tvang i alle enheter hvor tvang utøves. I går hadde jeg møte med Helsedirektoratet for å drøfte hvordan kontrollkommisjonenes arbeid kan styrkes. Dette varslet jeg også i mitt innlegg under kontrollkommisjonenes årskonferanse 24. november i år. Jeg påpekte kommisjonenes sentrale rolle i arbeidet med å ivareta pasientenes rettssikkerhet og slå ned på feil bruk av tvang. Jeg var tydelig på at jeg trenger kommisjonenes hjelp til å gjennomføre nødvendige endringer. Videre orienterte jeg om at Helsedirektoratet har gjort viktige presiseringer i saksbehandlingsrundskrivet til kommisjonene.

Som jeg har vært inne på, har krav og tiltak om redusert og riktig bruk av tvang i for liten grad funnet veien ned til avdelingene og postene hvor tvangen finner sted. Ledere på ulike nivåer i helseforetakene har i for liten grad tatt ansvar for praksisen. Dermed har vurderinger og beslutninger om tvang blitt overlatt til den enkelte fagperson og den enkelte ansatte.

Det er helseforetakenes ansvar å sørge for at det i hver enhet hvor tvang utøves, er riktig bemanning, nødvendig kompetanse og en arbeidskultur som oppfyller lovkrav og kriterier for god faglig praksis i pasientbehandlingen. Det vil med andre ord si: for mest mulig frivillig behandling. Ledelsen regionalt og lokalt har følgelig ansvar for å gjennomføre nødvendige tiltak for å holde driften innenfor de rammene som lov og fag setter. Temaet tvang er så alvorlig at det krever høy prioritet i oppfølging og rask korrigering av avvik fra ledelsens side.

I utgangspunktet er det helseregionene som må vurdere hva som er hensiktsmessige grep for å løse de utfordringene de har. Det vil likevel være behov for at lederne i alle helseforetakene går igjennom bemanning, kompetanse og kultur, da dette er faktorer som har stor betydning for tvangsbruk i egen virksomhet. Dette arbeidet bør starte med at man skaffer full oversikt over tvangsbruken. På grunnlag av denne oversikten bør det kartlegges om og eventuelt hvor det er avvik. Avvikene bør analyseres, og man bør se etter årsakssammenhengene. Etter at årsakene er identifisert, bør det legges en plan for det enkelte helseforetak for oppfølging av avvikene, herunder konkrete tiltak.

Når jeg er så tydelig på lederansvar, er det fordi ledelse er en hovednøkkel til å kunne realisere endringer i en organisasjon. Det gjelder alt fra å tilrettelegge for kunnskapsutvikling og forskning til riktig bemanning med riktig kompetanse og til utvikling av lærende og selvreflekterende arbeidskulturer. At ledelsen er involvert, vil være spesielt viktig i de delene av virksomheten som i mindre grad har en transparent drift og målbar praksis fra før. God ledelse vil være avgjørende i arbeidet med å styrke kompetanse, skape endring i arbeidsmåter og fremme en restriktiv holdning til bruk av tvang.

Ledelse som endringsverktøy bør være tett på den daglige kliniske praksisen og støtte og motivere ansatte i krevende situasjoner. Ledelsen bør sørge for å binde sammen de ulike delene av organisasjonen som jobber innenfor psykisk helse, for på den måten å utnytte den samlede kompetansen i virksomheten på best mulig måte. Like viktig er det at ledelsen lokalt holder seg oppdatert på gode resultater som oppnås andre steder – både i samme helseregion og i andre deler av landet – og sørger for at relevante erfaringer og ny kunnskap brukes til læring og endring i eget fagmiljø og egen behandlingskultur.

Vi har høyt kompetente og dedikerte ansatte innen psykisk helsevern. Dette er medarbeidere som vil pasientene det aller beste, og som yter maksimalt for å støtte, hjelpe og bidra til å løse vanskelige situasjoner. De fleste pasientene får god hjelp til å komme seg gjennom kriser og vanskelige perioder, noe som ikke får den samme oppmerksomheten. Det er mange som takker psykisk helsevern for at de klarte å komme seg igjennom noen av de mørkeste periodene i sitt liv. Men vi vet også at det forekommer variasjoner i tjenestetilbudet – variasjoner som ikke utelukkende kan begrunnes faglig. Dermed er det kanskje heller ikke så rart at det jobbes på ulike måter – også når det gjelder tvang og kompliserte lidelser – i denne delen av helsetjenesten. Dersom personalet noen steder opererer med en lavere terskel for å bruke tvangsmidler enn det som er nødvendig for å håndtere krevende pasientsituasjoner, vil det få alvorlige konsekvenser.

Som en del av ledelsesforankringen av tvangsområdet framover kan det være behov for at helseforetakene ser nærmere på hvilke faglige forutsetninger personalet har for å kunne holde tvangsbruken på et minimum og for å utføre eventuell tvang på en riktig måte. En viktig lederoppgave i så måte er å tilrettelegge for framvekst av gode fagmiljøer og en endringsvillig arbeidskultur. Inntaksposten ved psykiatrisk akuttavdeling ved Lovisenberg Diakonale Sykehus har lyktes med å redusere generell bruk av tvangsmidler. Prosjektet ble påbegynt i 2013 og er forankret i leder- og personalgruppen. Utviklingen ved posten omfatter miljøterapeutiske intervensjoner, intervjuskjemaer som de har utviklet ved avdelingen, veiledning i aggresjonsforebygging, prosedyrer for konflikthåndtering m.m. Prosjektet har lagt hovedvekten på alternative løsninger til mekaniske tvangsmidler for håndtering av aggressiv og selvskadende atferd. I prosjektperioden er denne typen tvangsbruk redusert med 85 pst.

Personalet oppgir at det er spennende og samtidig mer faglig krevende å jobbe på denne måten. Når man vurderer alternativer til tvangsbruk, må det stilles høye krav til ledelsen om å sikre og ta ansvar for de ansattes sikkerhet i ulike situasjoner.

Det blir også framhevet som viktig å «lukke døra bak seg», dvs. jobbe bevisst med å videreføre og videreutvikle den nye metodikken og ikke falle tilbake på tidligere tiders praksis.

Et godt og tydelig regelverk er et viktig verktøy for behandlere i deres daglige arbeid med pasienter med psykiske helseutfordringer. I juni fremmet vi forslag til lovendringer som vil øke rettssikkerheten og medbestemmelsen for pasienter i psykisk helsevern. Pasientene får klarere rett til å uttale seg før det treffes vedtak om bruk av tvang. Det skal legges særlig vekt på pasientens uttalelser om tidligere erfaringer med bruk av tvang. Bruk av nærmere angitte tvangstiltak, f.eks. beltelegging, isolering, skjerming og tvangsmedisinering, skal alltid evalueres i etterkant, og det skal skje sammen med pasienten. Pasienten skal få tilbud om minst én samtale om hvordan han eller hun opplevde tvangsbruken.

Et sentralt forslag i proposisjonen er at pasienter som har samtykkekompetanse, får rett til å avslutte behandling eller nekte å ta imot tilbud om behandling. Det er foreslått unntak ved alvorlig selvmordsfare eller når det er alvorlig fare for andres liv eller helse.

Vi oppnevnte et lovutvalg før sommeren som skal gå igjennom tvangsreglene i hele helse- og omsorgssektoren. Utvalget skal foreslå nødvendige lovendringer for å møte behovet i dagens og framtidens helse- og omsorgstjeneste. Det nye regelverket skal støtte opp under regjeringens mål om å skape pasientenes og brukernes helse- og omsorgstjeneste. Målet er mindre bruk av tvang og bedre rettssikkerhet og medbestemmelse for pasientene. Det inngår i utvalgets mandat å vurdere om det er behov for endringer i reglene for kontrollkommisjonene for å bedre kontrollen av tvangsbruken. Utvalget skal levere sin utredning i september 2018. I mellomtiden har jeg nå bedt Helsedirektoratet og kontrollkommisjonene om å gå igjennom hvordan kontrollkommisjonene jobber med å føre kontroll med bruken av tvang og ivaretakelse av pasientenes rettssikkerhet. I den anledning innkalte jeg, som tidligere nevnt, Helsedirektoratet til et møte om problemstillingen i går, 6. desember. Flere forslag til styrking av kommisjonenes arbeid ble der lagt fram og drøftet.

Helsedirektoratet vil umiddelbart iverksette tiltak for å styrke kvaliteten i kontrollkommisjonenes arbeid med å sikre pasientenes rettssikkerhet og medbestemmelse. Et tiltak jeg særlig vil nevne, er et arbeid for å styrke brukerperspektivet i forbindelse med velferdskontrollene. Dette forbedringstiltaket vil skje i et samarbeid med brukere, tjenester og et utvalg av kontrollkommisjonsmedlemmer. Øvrige tiltak som ble diskutert, vil vi komme tilbake til når disse er nærmere vurdert.

For øvrig har Helsedirektoratet gjort viktige presiseringer i det som kalles saksbehandlingsrundskrivet til kommisjonene. Innholdet i kontrollkommisjonenes velferdskontroll er presisert i rundskrivet – dette for å sikre reell kontroll med restriktive tiltak som bl.a. bruk av belter. Det er presisert at kontrollkommisjonene, i tillegg til å gå igjennom tvangsprotokollene, skal gå igjennom begrunnelsene for vedtakene. Ved gjennomgang av vedtakene skal kommisjonen kontrollere at alle vilkår er vurdert, og at vedtaket framstår som tilstrekkelig begrunnet. Dersom vedtakene er mangelfulle, skal kontrollkommisjonen ta dette opp med institusjonen. Ved alvorlige forhold skal kontrollkommisjonen varsle Fylkesmannen.

VGs avsløringer er viktige. De har vist at det er et stort omfang av tvangsmiddelbruk, men også at det har foregått en betydelig underrapportering av tvangsbruken. Et gjennomgående problem for oppfølgingen av tvangsområdet har vært mangelen på korrekte og komplette vedtaksdata fra helseforetakene til Norsk pasientregister. Jeg har stilt krav til sykehusene om fullstendig og korrekt rapportering av bruk av tvangsmidler og at det etableres systemer for å sikre pålitelig registrering av data. En samlet oversikt over tvangsmiddelbruk for 2015 er ventet i februar/mars 2017. Fra og med 2017 vil vi følge utviklingen i bruk av både tvangsmidler – altså remmer/belteseng, fastholding, kortvarig anbringelse bak låst dør og beroligende legemidler – og tvangsinnleggelser gjennom kvalitetsindikatorer og tertialvis publisering av data på www.helsenorge.no. Dette vil være en stor forbedring fra tidligere, da dataene ble publisert bare én gang årlig – og nesten ett år etter registreringsårets utløp.

Ifølge VGs opplysninger blir tvang praktisert på disse måtene i Norge. En del politikere og jurister har krevd gransking av tvangsbruken i psykisk helsevern. Det har jeg forståelse for, men jeg oppfatter likevel ikke at noen har satt spørsmålstegn ved de faktiske forholdene som er kommet fram i VGs avdekking, og som bekreftes av og faller sammen med Sivilombudsmannens undersøkelser og annet arbeid som er gjort på dette området. Jeg mener at behovet for gransking ikke kan handle om å fastslå om dette har skjedd, men det kan finnes andre begrunnelser for gransking, og dem lytter jeg gjerne til. Jeg vil selvfølgelig vurdere behovet dersom Stortinget ønsker det.

Jeg minner om at vi nå har oppnevnt et lovutvalg som gjennomgår alle tvangsregelverkene, og som naturligvis også må forholde seg til nye opplysninger om tvangsbruken slik det framkommer i media. Jeg viser ellers til at Fylkesmannen i Oslo og Akershus har opprettet tilsynssak på bakgrunn av en av sakene ved Oslo universitetssykehus som ble omtalt av VG. Jeg opplever også at styrene i helseforetakene tar denne saken på alvor. Styret i Helse Møre og Romsdal behandler oppfølgingen av dekningen av deres tvangsbruk på styremøte i dag, med en særskilt rapportering og vurdering av konkrete tiltak.

Jeg har vært tydelig på at det er for mye og feil bruk av tvang i den psykiske helsetjenesten. Som jeg har redegjort for, har vi nå igangsatt arbeidet med målrettet å forbedre lederskap, kultur, rapportering og lovverk. Så vil jeg selvsagt underveis i oppfølgingen fortløpende også vurdere effekten av tiltakene og vurdere behovet for nye tiltak.

Samtidig med denne oppfølgingen er det også grunn til å gi oppmerksomhet til dem som jobber innen psykisk helsevern, og som hver dag sørger for at de aller fleste pasientene mottar et psykisk helsetilbud av høy kvalitet. Det psykiske helsevernet hadde stoppet opp uten engasjerte medarbeidere. Derfor gjør vi også klokt i å være bevisste på hvilke signaler vi sender til dem som sørger for å ta vare på oss eller noen av våre nærmeste, når vi blir syke og har behov for hjelp. Det betyr ikke at det skal være en høy terskel for å varsle eller ta opp kritikkverdige forhold. Tvert imot – det er vi alle avhengige av, og det har vi også en plikt til å gjøre. Det handler mest om å ta ansvar for hva vi snakker om, hvordan vi snakker om det, og i hvilke sammenhenger. Vi må unngå generaliseringer, merkelapper og uthenging av grupper.

På samme måte som vi jobber med å avskaffe stigmaet knyttet til det å ha en psykisk helseutfordring, må vi ikke falle i den motsatte grøften og snakke nedsettende om dem som hjelper oss når vi har psykiske helseutfordringer. Vi må sørge for å opptre slik at vi får med oss alle de gode kreftene og menneskene i psykisk helsevern i en felles innsats for å rette opp feil og unødvendig bruk av tvang i spesialisthelsetjenesten.

Jeg har møtt og snakket med mange pasienter som har opplevd feil bruk av tvang i helsetjenesten. Jeg opplever også disse pasientene som noen av de viktigste endringsagentene som vi har for å bidra nettopp til å endre tjenesten. Veldig mange, og flere av dem, snakker også fint om tjenesten, og jeg er takknemlig for den hjelpen som en har fått, og det er viktig at vi i den videre oppfølgingen og diskusjonen tar med oss disse perspektivene. Samtidig må vi også ta på alvor den bekymring som en del ansatte i denne delen av helsetjenesten har for sin egen sikkerhet, men det er fullt mulig. Som erfaringen har vist oss fra Lovisenberg, fra Nord-Trøndelag, fra Østfold, fra Nordfjord og mange andre deler av tjenesten der en har lyktes med å redusere bruken av tvang, har en klart det uten at det går ut over sikkerheten til de ansatte, og at de ansatte kan gå på jobb hver dag i trygghet for at også deres forhold blir godt ivaretatt.

Olemic Thommessen hadde har overtatt presidentplassen.

Presidenten: I henhold til forretningsordenens § 45 annet ledd vil presidenten foreslå at det nå åpnes for en kort kommentarrunde med et innlegg på inntil 5 minutter fra hver partigruppe og et avsluttende innlegg fra statsråden.

– Det anses vedtatt.

Torgeir Micaelsen (A) []: Jeg vil takke helseministeren, som på oppfordring fra flere av oss i Stortinget kom og ga en god og grundig redegjørelse nå nettopp. Det å bli utsatt for tvangsbehandling oppleves ofte – helt med rette – som svært invaderende. Arbeiderpartiet ønsker derfor å legge til rette for at bruken av tvang blir begrenset til det som er absolutt nødvendig for å beskytte pasienten og omgivelsene i en akutt situasjon.

For å kunne etterleve en slik ambisjon er det helt åpenbart at det er langt mer som må gjøres enn det som har vært gjort til nå. Det som er slående i denne redegjørelsen, er at referansen til VG, et medlem av pressen, går igjen gang på gang i helseministerens redegjørelse. Dette burde med all respekt vært tall og opplysninger som hadde kommet via de mer ordinære rapporteringssystemene vi har i helsetjenesten, men slik er det altså ikke i stor nok grad.

Jeg mener derfor at det er viktig at man gjør flere ting samtidig nå, for det første det som kan gjøres på kort sikt. Helseministeren nevnte at vi må få bedre rapporteringsverktøy og elektroniske innrapporteringsverktøy for de ulike protokollene der tvang blir iverksatt. Vi er kjent med at det nå jobbes med å etablere dette, bl.a. gjennom et pilotprosjekt i Helse Vest, og jeg mener at det bør være fullt trykk på å få gjennomført dette for alle sykehus i løpet av neste år.

For det andre er det erfaringer fra de sykehusene som har lykkes best med å få ned unødvendig bruk av tvang. Helseministeren nevnte flere av dem her: Lovisenberg, Helse Nord-Trøndelag og Nordfjord. Der peker man på at ledelse er veldig, veldig viktig, men de avdelingene som har gode rutiner, beskriver også at bemanning med kompetent og robust personale er en nøkkelfaktor for å lykkes. Det kreves nemlig svært god kompetanse og lang erfaring for ofte å håndtere vanskelige – og jeg vil si til dels truende – situasjoner.

Vi vet at det er akuttavdelinger og sikkerhetsavdelinger som har flest pasienter hvor bruk av tvang vurderes. Derfor mener vi at det må være mulig å målrette innsatsen mer for å sikre nok erfarent personell på slike avdelinger. Det kan innebære at man må akseptere en noe høyere bemanningsfaktor ved slike avdelinger. Dette koster også penger. Samtidig handler dette som sagt – jeg er helt enig med helseministeren – om ledelse, holdninger og systemer for kvalitetsmessig å være i stand til å håndtere de ulike situasjonene.

For det tredje må man lære av dem som får det til. Jeg nevnte i stad at de sykehusene som har fått til betydelig reduksjon i bruk av tvang, også rapporterer at de har gjennomført faglig krevende, men relativt enkle forbedringstiltak som har ført til at tvangsbruken går ned. Dessverre er ofte situasjonen at vi ser at kortvarige prosjekter av denne typen viser at det har en viss effekt i starten, og når prosjektperioden er ute, går man tilbake til samme mønster som før. Derfor mener jeg at det må etableres et mer systematisk forbedringsarbeid der man f.eks. tar i bruk de erfaringene man har fra såkalt kollegabasert veiledning, hvor de sykehusene som har lykkes med å forbedre sin egen faglige praksis, kan videreføre denne måten å jobbe på til andre som vil evaluere sin praksis – systematisk, gjennomgående arbeid av den typen.

For det fjerde: I påvente av eventuelle andre ordninger som er bedre enn dagens kontrollkommisjoner, er jeg enig med helseministeren i at arbeidet til disse kommisjonene må følges mye tettere. Derfor er jeg glad for å høre at det nå iverksettes flere tiltak for nettopp å gjøre det.

Avslutningsvis vil jeg si at jeg er i sterk tvil om denne måten å sanksjonere tvang overfor enkeltpasienter på har framtiden foran seg. Helseministeren antyder bl.a. i et intervju i VG i dag at det pågående Østenstad-utvalget, som ble nedsatt rett før sommeren, også skal evaluere bruken av disse kontrollkommisjonene. Det er bra. Jeg mener imidlertid at disse opplysningene som Stortinget nå har fått seg forelagt gjennom pressen, er såpass alvorlige at helseministeren burde se på muligheten for om dette utvalgsarbeidet fortløpende kan foreslå forbedringer gjennom delinnstillinger eller andre typer forslag, og underveis i prosessen også komme med konkrete forslag til hvordan kontrollkommisjonene kan erstattes med et bedre system.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) []: Artiklene og historiene om menneskene i VGs artikkelserie om tvang har berørt oss alle. Møtene med mennesker som har opplevd tvang, og som har følt seg krenket, berører meg veldig.

Som statsråden sa i sin redegjørelse, er det uakseptabelt og lovstridig å bruke tvang for å kompensere for mangel på kvalifisert personale eller som disiplinerende tiltak eller for å forebygge uro og plagsomme handlinger i avdelingen. Det er ulovlig. I Høyre er vi glad for at statsråden så raskt kom til Stortinget for å redegjøre for hvordan han følger opp dette området, og hvilke grep som tas for å forsterke oppfølgingen.

VG avslørte at 650 av 4 000 beltelegginger i psykisk helsevern er omstridt eller ulovlig. Det er et altfor høyt tall. Når allikevel bare 60 klager er registrert, kan det også gjøre oss urolige fordi altfor mange utsettes for ulovlig eller urimelig tvang uten at det blir registrert, fordi man rett og slett ikke har krefter til å klage. Det er ikke vanskelig å tenke seg hvor krenkende det oppleves når en er syk og sårbar.

Vi er tilfreds med at helseministeren allerede har tatt flere grep for å følge opp regelverket, bl.a. gjennom lovforslaget som skal øke rettssikkerheten og medbestemmelsen for pasienter i psykisk helsevern, og helseministeren har også tatt initiativ til å oppnevne et lovutvalg som går gjennom tvangsreglene i hele helse- og omsorgssektoren. Det er særlig viktig.

Det er også særlig viktig at rapporteringen bedres, slik helseministeren var innom i sitt innlegg, og at man får mye raskere oversikt gjennom kvalitetsindikatorene, som vil være offentlig på helsenorge.no. Høyre er, som helseministeren, svært opptatt av at helseforetakene møter kravet om medisinfrie tilbud.

Kontrollkommisjonene skal gjøre et viktig arbeid for å ivareta rettssikkerheten til pasientene i psykisk helsevern. Regjeringspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet, og samarbeidspartiene, Venstre og Kristelig Folkeparti, mener på bakgrunn av det som er kommet frem om ulovlig og omstridt tvang, at det er behov for å styrke kontrollkommisjonenes arbeid for å ivareta pasientenes rettigheter bedre. Vi er derfor enige om allerede nå i budsjettet for 2017 å styrke posten med 500 mill. kr for nettopp å styrke kompetanse, rekruttering, opplæring og oppfølging av kontrollkommisjonene.

Vi ønsker å takke helseministeren for en grundig redegjørelse i en særlig viktig sak.

Til VG og til statsministeren fortalte Eline Skår for et par uker siden om sine opplevelser med beltelegging. Hun opplevde det å bli stroppet fast som skambelagt og nedverdigende. Hun trodde belter tilhørte 1800-tallet, men møtte en annen realitet. Jeg deler helseministerens rosende omtale av de dyktige ansatte som gir dem med psykisk krevende sykdommer, helsehjelp av høy kvalitet. Elines historie er allikevel viktig – for helsepersonell og alle oss andre. Samtidig som hun omtaler behandlerne som omsorgsfulle og med god vilje, gir hun verdifulle, kritiske vitnesbyrd om tvangsbruk som hun opplever som krevende, som kunne vært redusert, som kan være ulovlig. Til alle der ute, til alle pasienter og helsepersonell tenker jeg vi skal avslutte med å si det Eline sa.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [] (komiteens leder): Jeg har lyst til å begynne med å takke VG som har løftet denne viktige saken – ikke nødvendigvis bare fordi det har kommet frem noen tall, men fordi vi får en offentlig debatt.

Og det har blitt en stor offentlig debatt der ute. Det vi ser, er at det er stor mangel på kunnskap. Jeg opplever i sosiale medier at noen tror at tvang handler om at vi skal unngå at noen dreper noen andre. Jeg tenker at vi trenger å snakke om hva tvang egentlig er, hvordan det oppleves, og hva det gjør med mennesker – at det ikke handler om å unngå at noen blir drapsmenn. Det betyr at når vi har snakket mange ganger om at stigma rundt psykisk helse har blitt mye bedre, synes jeg også det viser at vi har en vei å gå.

I forbindelse med det lovforslaget som vi jobber med i komiteen nå, hadde vi høring. Dit kom det en ung jente fra Forandringsfabrikken som fortalte om hvordan hun var blitt lagt i remmer, og hvordan det opplevdes å være et barn og møte mennesker som hun trodde skulle være hjelpen hennes, hva det gjorde med henne, og hvordan det fulgte henne hele tiden. Jeg tror at den debatten trenger vi å ha for å synliggjøre at dette handler om å gi mennesker medisiner de ikke vil ha, binde dem fast eller låse dem inne, og at det i veldig mange tilfeller er unødvendig – eller som en av de andre jentene i Forandringsfabrikken sa: Jeg vet at tvangen har reddet livet mitt, men det er måten de gjorde det på.

Det er også en viktig debatt. Det er faktisk noen som blir utsatt for tvang, som i ettertid ser at det var riktig, men det var måten det ble gjort på. Jeg håper det lovforslaget som vi jobber med nå, vil gjøre dette bedre.

Stortinget har gjennom veldig mange år vært kjent med tvangsbruken. Vi har diskutert dette i årevis. Det er tverrpolitisk enighet om at tvangsbruken skal ned. En rapport fra en del år tilbake viste at det var enormt store forskjeller rundt om i landet, og de forskjellene er der ennå. Det som kanskje er det verste med dette, er at da vi satt med en rapport som viste oss de store forskjellene, ble ikke den brukt til å lære av det – for vi ser at noen får det til, og de får det til veldig, veldig bra, til beste for pasienten.

Regjeringen har tatt mange grep. Helseministeren var innom alle de grepene vi har tatt, og alt det som er underveis nå, så jeg har ikke noe behov for å gjenta det. Men jeg har lyst til å minne om at vi i denne sal for en tid siden også debatterte saken om «glassjenta», som Kjersti Toppe reiste, hvor man så på tvangen som var brukt mot den jenta, som var godkjent da den ble gjennomført, men som man i ettertid stiller spørsmål ved hvordan man kunne godkjenne, og at loven ble brutt.

Derfor er det viktig at kontrollkommisjonene nå blir styrket, løftet opp, får mer kompetanse. Vi må ha en gjennomgang av hvordan de jobber. Jeg er derfor glad for den enigheten vi har mellom de fire samarbeidspartiene om å tilføre det arbeidet 5 mill. kr, slik at de kan komme i gang veldig kjapt med å øke kompetansen og se på at de faktisk jobber forskjellig rundt om i landet, gjør forskjellige vedtak.

Det handler veldig mye om holdninger og ledelse, det er det ingen tvil om. Mange ansatte gjør en veldig viktig og god jobb. Jeg har et veldig behov for at dette ikke skal handle om dårlige ansatte, men at det også handler om holdninger og ledelse, det å klare å tenke nytt og det å ta litt mer hensyn til å se enkeltmennesket og la dem få være med på den behandlingen som skal utføres. Det tror jeg er helt nødvendig for at vi skal gjøre dette på en bedre måte i fremtiden.

Olaug V. Bollestad (KrF) []: I NRK for et par uker siden var det en journalist som overnattet og var tett på pasienter på en avdeling hvor de hadde utfordringer med spisevegring. Denne journalisten satte seg på sengen til en av pasientene, og pasienten reagerte momentant og sa: Ikke sitt for nærme, det minner meg om da jeg ble tvangsbehandlet. Det ble en trussel.

Tvangsbruk og feil bruk av tvang kan oppleves som et nytt overgrep og kan sette spor for resten av livet. Derfor er det utrolig viktig å fokusere på tvang og tvangsbruk. At opplysningene kommer via media, er viktig, selv om Kristelig Folkeparti skulle ønske at disse opplysningene hadde kommet via de ordinære systemene, og at tilliten til å melde avvik hadde vært så stor at vi kunne ha kommet i inngrep med disse utfordringene på et tidligere tidspunkt.

Likevel synes jeg det er godt at statsråden er så tydelig og sier at det er uakseptabelt å bruke tvang. Hvis det er kveldsvakter, nattevakter, helgevakter og ferieavvikling som er grunnen til at en har mindre bemanning, er ikke det lovmessig rett bruk av tvang, og vedtakene blir på feil grunnlag. Helseforetakene har et ansvar for å sørge for å følge opp denne pasientgruppen og se på egen praksis, og ikke minst lytte til dem som er på kveldsvakt, nattevakt og i ferier og spørre: Hva er det som gjør at denne bruken øker på de tidene av døgnet og på de tidene av året? Er ferieavviklingen en utfordring med tanke på at vi faktisk gir dem med høyest kompetanse ferie samtidig? Å endre praksis trengs, mest av alt for pasientenes skyld. Jeg synes det er godt at oppdragsdokumentene til helseforetakene blir tydeliggjort, at det blir gjort lovendringer, at det er satt ned et lovutvalg, og at vi ser på systemene for rapportering. Jeg tenker at vi må få en fullstendig oversikt over hvor det svikter i rapporteringssystemet, for dette skulle normalt ha kommet fram andre steder.

Med god ledelse skal vi klare å endre holdning og praksis i avdelingene hvor vi har de sykeste av de syke. Det betyr også at lederne tar med seg de ansatte og de ansattes organisasjoner og spør hvordan en sammen kan gjøre tiltak som gjør at vi faktisk når målet som er politisk villet, men som jeg også tror er faglig villet: å få ned tvangsbruken.

Kristelig Folkeparti ønsker også at vi ser på kontrollkommisjonenes mandat og system, og at vi ser på hvilket grunnlag fylkesmannen har vurdert ting. Når vi ser tilbake på «glassjenta», og man en gang har sagt at det var bra: Hva har endret seg i mellomtiden så man i etterkant sier det var feil? Vi må tørre å kikke i kortene, ikke for å ta noen, men for faktisk å gjøre dette bedre, for jeg tror at vi må ville en endring, og vi må aldri slå oss til ro med at vi har alt på g hos oss selv. Vi må alltid ha et mål å strekke oss etter og bli bedre. Det betyr ikke at alt er galt, men det betyr at denne saken må i fokus.

Kjersti Toppe (Sp) []: Det er påvist omfattande, alvorleg og ulovleg tvangsbruk i norsk psykiatri. Difor kom statsråden til høyring i Stortinget, og det var nødvendig.

Det vert sagt at VG har avslørt denne tvangsbruken. Eg vil seia at dei har ikkje avslørt det, dette burde vi visst om, men dei har kartlagt og offentleggjort det. Dei har gått inn i tvangsprotokollane til 14 institusjonar og laga ein statistikk. Dette kunne departementet ha gjort – dei gjorde det ikkje. Dette kunne direktoratet ha gjort – dei gjorde det ikkje. VG har fått fram at i 2015 var det 640 belteleggingar som var lovstridige eller problematiske, 170 pasientar som hadde belte etter dei hadde sovna, og 220 protokollar som mangla informasjon om tvangsbruken, når den eventuelt vart avslutta. Det kjem fram at kontrollkommisjonen ikkje verna pasientane si rettssikkerheit, og dei går ikkje inn og kontrollerer på ein forsvarleg måte når tvang skjer, dei stiller ikkje spørsmål ved tvangsbruken. Dette er veldig alvorleg. I tillegg vert det påvist ein sesongvariasjon i tvangsbruk. Men det som er det verste, er at til og med Helsedirektoratet ikkje visste om dette. Det er geografiske forskjellar i bruk av tvang, og det er nokon som gjer det betre enn andre. Eg meiner denne saka her er den mest alvorlege som har vore oppe i denne stortingsperioden på helse- og omsorgsfeltet.

Når eg høyrer på statsråd Høies utgreiing, er ingen ueinige i det som vert sagt. Det er klart at ein kan visa til helseføretaka, ein kan visa til eit samarbeid med Helsedirektoratet, ein kan visa til lovutvalet som er sett ned, ein kan seia at det er behov for full oversikt over tvangsbruk, og at helseføretaka må laga ein plan, dei må analysera avvika sine, og sjølvsagt at dette er eit leiaransvar. Men det er jo sånn at den øvste leiaren for norsk psykiatri sit her i denne salen. Statsråd Høie er i denne saka skulda i media for å snakka nedsettande om dei som arbeider i psykiatrien. Difor var det bra, det som vart understreka her, at det jobbar veldig mange dedikerte folk i norsk psykiatri, men systemet er ikkje godt nok, det er umodent, og det går ut over pasientane. Vi kunne òg ha snakka om sjukehusøkonomi og den gylne regelen. Eg er heilt einig i at dette handlar om kompetanse, bemanning og leiarskap.

Eg har bite meg merke i at Stortinget fekk eit brev frå statsråd Høie i juni i år angåande eit representantforslag frå Venstre. Der skriv statsråden:

«Mens vi jevnlig får pålitelige statistikker over ventetider, forløpstider, fristbrudd og andre aktivitetsdata fra spesialisthelsetjenesten, vet vi ikke hvor mange mennesker som til enhver tid behandles mot sin vilje og som dermed får sin integritet og autonomi krenket på ulike måter i det psykiske helsevernet.»

Dette vart skrive i juni. I same brevet står det:

«Departementet har ellers gått igjennom problemstillingen med de regionale helseforetakene og utfordret dem på å synliggjøre egne tvangstall. Alle foretakene gir prioritet til arbeidet og har igangsatt tiltak for å styrke rapporteringen.»

Og vidare:

«Før jeg kan ta stilling til hva som bør gjøres med selve systemet for registrering og rapportering av tvangsdata ber jeg om forståelse for at departementet i samråd med Helsedirektoratet må vurdere i hvilken grad de grepene som nå tas i regionale helseforetak kan bidra til å løse identifiserte hindringer og innenfor hvilken tidshorisont.»

Til slutt vert det nemnt eit møte som skal vera den 6. juni med fag-, brukar- og pårørandemiljøa.

Min kritikk går på at det er gjort for lite, det er for svakt, og det er det same som vert sagt no som i juni. Vi har levert inn eit forslag om gransking, og eg ønskjer at statsråden lyttar til våre innvendingar, og at vi iallfall kan få ei gransking sånn at det er det offentlege som kjem med informasjonen, og at ikkje vi må venta på nye avsløringar i media.

Ketil Kjenseth (V) []: Ja, det er i forbindelse med bl.a. Venstres representantforslag om å nedsette et bredt faglig utvalg vi står i her i dag. Det er selvfølgelig VGs mange oppslag den siste tida om psykiatrien som er den dagsaktuelle situasjonen knyttet til at vi står her i dag. Jeg takker statsråden for at han kommer til Stortinget med denne redegjørelsen, og for et veldig grundig svar. Jeg må presisere at jeg her har full tillit til statsråden, som jeg mener leder an i en viktig utvikling av norsk psykiatri. En stor takk også til VG. Det er dessverre VG som har satt gule lapper og mangler i norsk psykiatri i system for oss politikere. Som representanten Toppe og andre har vært inne på, er det noen andre som skulle gjort denne jobben. Vi har både departement og direktorat, vi har Helsetilsynet og fylkesmennene, vi har kontrollkommisjoner. Det er mange aktører som kunne gitt oss den fullstendige oversikten.

Men statsråden var inne på en lang rekke forslag han både har fremmet for Stortinget og har på trappene. I tillegg har flertallspartiene lagt på bordet 5 mill. kr for å styrke kontrollkommisjonenes arbeid for 2017. Det er viktig førstehjelp mot tvang i psykiatrien, men det er bare ett av flere helt nødvendige tiltak.

Flere har vært inne på lederskap. Her handler det også om politisk lederskap, og det må vi i denne salen ta. Derfor er vi nødt til å holde oppe diskusjonen om hemmelighold eller åpenhet i norsk helsesektor, og det er nettopp her vi ser viktigheten av å finne nøklene, åpne dørene og få debatten ut i det åpne rom, og at ikke et fåtall personer blir sittende og fordele ansvar og heller ikke vil ta skyld.

Kontrollkommisjonene har sin opprinnelse fra midt på 1800-tallet. Hvorfor det er 45 når vi har 20 sykehusforetak, eller 18 fylker, det er jo noe vi også kan diskutere, og hvordan oppnevningen skjer. Ikke minst må vi diskutere hvordan brukermedvirkningen og brukeropplæringen i norsk helsesektor skjer. Den er for dårlig, enten det er psykiatri eller det er somatikk. Vi må skolere i takt med at vi stiller større krav til brukermedvirkning, og de må også forstå det store bildet og ikke bare sin egen situasjon.

Regjeringen og flertallspartiene har gjeninnført den gylne regel, fritt behandlingsvalg, har rus og psykiatri først, vi har fått Forandringsfabrikken inn på statsbudsjettet, vi har fått PsykiskhelseProffene og BarnevernsProffene som viktige stemmer. Barn som greier å snakke om tvang til oss politikere, har vært utrolig viktig i denne debatten. Vi må fortsette å treffe strukturelle tiltak for å styrke psykiatrien. Jeg savner at vi tør å diskutere og gi et av sykehusforetakene et tydelig mandat: Bli gode på psykiatri. Det er somatikken som dominerer, det er kniv på hjernen som får vinne fram. Vi er nødt til å gi noen en anledning til å vise fram beste praksis. Vi er nødt til å satse mer systematisk på forskning og utvikling innenfor psykiatrien. Vi er for lite utadvendt mot resten av verden, vi er for sene med å implementere, og som vi har hørt flere har vært inne på i dag, er det for store geografiske variasjoner her. Det er også tilfeldig praksis. Sånn kan vi ikke ha det.

Vi er da nødt til å diskutere et mandat til kontrollkommisjonene eller til Helsetilsynet. Hvor lenge skal man få somle? Hvor lenge skal man få drive med ens egen litt tilfeldige praksis, og kanskje litt tilfeldig entreprenørskap? Hvis vi på et tidspunkt er enige om at det skal være sånn, må noen få mandatet til å si at nå gjør vi sånn. Det kan innbefatte at noen skal få et mandat til å bøtelegge foretak eller virksomheter som ikke følger opp.

Jeg savner også en større satsing på digital støtte og på telemedisin. Det vil være med på å standardisere for behandlerne, men det gir også brukerne større anledning til å delta i sin egen behandling. Åpne senger gjør at de kan skrive seg inn selv – for mange av dem vet når det er fare på ferde, og når det er behov for alvorlig behandling. Så vi har en vei å gå.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Dette er ei gruvsamt alvorleg sak Stortinget og regjeringa må følgje nøye med på. Det er viktig å justere politikken framover, sjølvsagt, men nesten like viktig er det å ha på plass ei skikkeleg gransking, slik at dei som har vore offer, blir fullt ut høyrde. Det er noko så enkelt som at vi må lære av feila våre for at vi skal kunne forhindre at dei skjer i framtida.

Det er riktig som helseministeren seier, at det er veldig viktig å få til endringar på dette framover. Men det er også viktig at dei som har blitt utsette for urettmessig og lovstridig tvang, blir lytta til. Læking av gamle synder og overgrep skjer ikkje berre gjennom å unngå nye overgrep, ein må gjere opp for dei gamle også, så godt det er mogleg.

Dette heng saman med eit av forslaga SV fremja i vår, og handlar om nettopp kontrollkommisjonens arbeid, der vi foreslo:

«Stortinget ber regjeringen, i forbindelse med den helhetlige gjennomgangen av tvangsregelverket, evaluere og gjennomgå kontrollkommisjonens arbeid for å sikre at dette er faglig sterkt, har tilstrekkelige ressurser og innsyn til å gjøre en fullverdig jobb.»

Det var SV, Senterpartiet, Venstre og Miljøpartiet Dei Grøne som stemte for forslaget. Det vil overraske meg ganske mykje om dette ikkje ville fått fleirtal i dag.

Men vidare må vi få avdekt om den faglege styringa av feltet er i tråd med det eksisterande lovverket. Myndigheitene må få avdekt om den behandlinga folk får, følgjer loven. Samtidig meiner eg dette er ein del av eit mykje større bilete. Det er eit politisk ansvar at det ikkje er nok lågterskel- eller akuttilbod, at viktige behandlingsplassar for alvorleg sjuke blir lagde ned, og at regjeringas lovnad om betre forhold i psykiatrien ikkje blir følgd opp. Regjeringa har ansvar for å leggje fram forslag som sikrar oss mot overgrep i framtida, men Stortinget har det overordna ansvaret, og da bør det vurderast om Stortinget bør setje saman ein granskingskommisjon som skal undersøkje det som allereie har skjedd – ei gransking som både tar for seg dei konkrete tilfella og også ser på om det blir sett av nok pengar, om det er nok bemanning med riktig kompetanse. Det blir for enkelt berre å rette søkjelyset mot dei tilsette som nokre gonger ikkje har noko val fordi det elles blir farleg. Heile systemet må undersøkjast.

Statsråd Bent Høie []: Takk for en god diskusjon etter min redegjørelse. Jeg skal ta med meg synspunktene og innspillene som er kommet fram. Jeg opplever at det er bred politisk støtte til de tiltakene som er igangsatt, og til dem som er varslet igangsatt framover etter denne diskusjonen.

Når det gjelder den framtidige rollen eller ansvaret til kontrollkommisjonene, er det allerede en del av mandatet til det lovutvalget som er nedsatt. Det var bakgrunnen for at SVs forslag ikke ble vedtatt, rett og slett fordi det er en oppgave som allerede er gitt til et offentlig utvalg. Jeg skal ha møte med lederen av utvalget i neste uke og gå gjennom mandatet for å sikre at dette er et oppdrag som vi har en felles oppfatning av at blir godt fulgt opp.

Jeg er også veldig glad for å høre at regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre er blitt enige om å prioritere mer ressurser til oppfølging av kontrollkommisjonene til neste år. Det er nødvendig for å sikre både god nok kompetanse, rekruttering og oppfølging av kontrollkommisjonen. Det er penger som kommer til å bli vel anvendt.

Når det gjelder spørsmålet knyttet til rapportering, som flere har vært inne på, er jeg helt enig i at det er grunn til å rose og takke VG for at de har satt av ressurser til å gjøre dette. Det er mange også i helsetjenesten – på alle nivåer fra Helsedirektoratet til helseregionene – som sier det som mange har sagt på talerstolen her, at dette burde andre ha gjort før. Men når Kjersti Toppe prøver å framstille det som om mitt svar i juni på en måte bare var en tilbakemelding, og at etter det har det ikke skjedd noe, og så kommer vi med nye tiltak nå, er det feil. Det er nettopp en rekke av de tiltakene som jeg redegjorde for i mitt innlegg, som ble igangsatt som oppfølging av det arbeidet vi iverksatte i juni.

Jeg vil minne om at vi har stilt krav til sykehusene. Dette var før den siste runden i VG om fullstendig og korrekt rapportering om bruk av tvangsmidler. Etter det er det etablert noen systemer som sikrer pålitelig registrering av data. Vi vil derfor få en samlet oversikt over tvangsmiddelbruken i 2015 i februar/mars 2017. Det er et konkret resultat av det jeg omtalte i brevet. Samtidig vil vi fra og med 2017 følge utviklingen i bruk av tvangsmidler – remmer, belteseng, fastholding, kortere anbringelse bak låst dør og beroligende legemidler – og tvangsinnleggelser gjennom kvalitetsindikatorer og tertialvis publisering av data. Det vil være en betydelig forbedring i muligheten både for oss og for samfunnet rundt til å følge med på hva som er utviklingen i tjenesten.

Jeg er enig i at dette er en av de mest alvorlige sakene som vi hatt til diskusjon på helseområdet i Stortinget denne perioden. Der mener jeg representanten Toppe har helt rett, rett og slett fordi dette handler om de grunnleggende menneskerettighetene. Vi har gitt politiet og helsetjenesten helt unike muligheter til å gripe inn fra den enkeltes side. Det er ikke andre deler av samfunnet som har den muligheten. Rundt det har vi bygd noe som vi har trodd har handlet om et godt system for å ivareta rettssikkerheten for den enkelte. Den troen slår nå sprekker. Det er utrolig viktig at vi jobber systematisk for å rette opp dette og forbedre det. Dette handler om rettssikkerheten og menneskerettighetene for hver enkelt av oss. Vi har alle sammen en psykisk helse. Mange av oss vil ha behov for denne typen helsehjelp gjennom livet. Da må vi også være trygge på at helsehjelpen gis på en slik måte at vårt grunnleggende menneskeverd og rettssikkerhet blir ivaretatt på en god måtte.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

Presidenten vil foreslå at helse- og omsorgsministerens redegjørelse om bruk av tvang i psykisk helsevern vedlegges protokollen. – Det anses vedtatt.