Ingrid Heggø (A) [15:54:35]: Aller først: Ein stor takk til både presidentskapet og ministeren, som heiv seg rundt så vi fekk opp denne saka medan ho fortsatt er høgaktuell.

Stortinget har med breitt fleirtal sett eit mål om at Noreg skal vera verdas fremste sjømatnasjon, og eit klart mål om å auka verdiskapinga i sjømatnæringa.

Eg ønskjer i denne interpellasjonen å setja søkelyset på kva som skal til for at vi skal nå dette målet innanfor berekraftige, miljømessige rammer og samstundes sikra god fiskevelferd.

Det har i den seinare tida vore sett søkelys på både om dei miljømessige avtrykka er for store, og om det er god nok fiskevelferd.

Veksten i verdas befolkning fører med seg eit aukande globalt behov for mat. Helsemyndigheitene verda over anbefaler auka inntak av sjømat for å betra folkehelsa. Verdas jordbruksareal er under press. Klimaendringane forsterkar dette presset på matjorda. Mykje av auken i matproduksjonen må difor skje gjennom auka produksjon av sjømat.

Rundt 70 pst. av jordas overflate er hav. Hausting av villfisk må skje innanfor berekraftige rammer, og det er viktig med betre forvalting av viktige fiskebestander, auka utnytting av råstoff frå både villfisk og havbruk og utnytting av nye artar, også dei såkalla LUR-artane – dei lite utnytta ressursane. Det er nok eit faktum at det kan vera mange uutnytta ressursar i havrommet som vi enno ikkje veit noko om. Satsing på forsking og innhenting av kunnskap er difor avgjerande viktig.

Eg vil også nytta høvet til å påpeika det helsemessige ved å eta meir sjømat.

Det er nok brei semje om at veksten innanfor sjømat først og fremst må koma innanfor havbruk. Denne hausten har vi sett gruelege bilde av fisk der lus har ete seg gjennom skinnet og ned på kraniet til fisken. Forklaringane kan vera mange, men det finst uansett inga unnskyldning for å la det gå så langt som vi har sett her. Korleis kunne dette skje? Har vi reglar som er for mykje advokatmat? Er ankemoglegheitene for romslige? Spørsmåla er mange, og eg er ikkje i tvil om at fiskeriministeren er like forferda som eg, av desse bilda.

Difor er spørsmålet: Korleis skal vi saman finna løysingar som tek i vare både god fiskevelferd og produksjonsvekst?

Eg vil slett ikkje bagatellisera, men likevel understreka at det er unntaka og ikkje regelen vi har sett bilde av. Det kan vera greitt å minna oss sjølve om at vi faktisk haustar 1,3 millionar tonn laks årleg frå norske oppdrettsanlegg, i 2015-tal. I tillegg kjem andre fisk og skaldyr, på om lag 800 millionar tonn. For å kunna byggja vidare på denne suksessen må vi sikra at vi har dei rette verktøya i verktøykassa, og at satsinga skjer innanfor berekraftige rammer og med god fiskevelferd.

Ei av utfordringane vi ser, er korleis vi kan motverka negative miljøeffektar frå behandling mot lakselus. Spesielt gjeld dette tømming av vatn med bademiddel frå brønnbåt og bruk av flubenzuronar, kitinsyntesehemmarar og legemiddel i ulike kombinasjonar. Dette har vore ute på høyring, og eg ser fram til ministeren si oppfølging av høyringsinnspela. Det er mange innspel om problem for skaldyr, spesielt for reker og hummar, som vi får til Stortinget i desse dagar.

Eg meiner det er altfor lite kunnskap på dette området og på konsekvensane av tømming av vatn med bademiddel i sjøen. Er ministeren samd i det?

Eit breitt fleirtal på Stortinget har vedteke produksjonsområde og at den totale miljøbelastninga i området skal vera avgjerande for om ein får vidare vekst. Dette meiner eg var ei klok avgjersle. Lus er kriteriet i første omgang, men Stortinget var òg klar på at det skulle startast eit arbeid med ein indikator for utslepp og ein alternativ utsleppsmodell der den tillatne miljøbelastninga er definert for kvar enkelt aktør.

Det kan verka som dette arbeidet har stoppa opp. Eg forventar at ministeren seier meir om det.

Noreg har internasjonale forpliktingar knytte til den atlantiske villaksen. Det er brei einigheit om at vi skal ha både villaks og oppdrettslaks òg i framtida. Eg meiner òg at innsatsen for at fleire smolt frå villaksen skal overleva, må intensiverast, og då kan ein ikkje berre fokusera på lus. Det er eit uomstridd faktum at lakselus tek livet av 1 pst. av den tilbakevende laksen. Eg vil visa til tiltak som Norsk Villaksforvaltning føreslår, der rett forvaltning av lakseelvane gjev gode resultat.

Rømming har Stortinget òg fokusert på, og Stortinget står samla om ein nullvisjon. Vi har òg bedt regjeringa utarbeida ein strategi mot rømming. Kvar ligg han i løypa?

Alt i alt har Stortinget samla seg om mange og viktige vedtak som skal sikra berekraft og fiskevelferd, og eg ser fram til å høyra ministeren sitt syn på dette. Er verktøya våre gode nok til at vi kan verta verdas fremste sjømatnasjon med god fiskevelferd i høgsetet – og det innanfor miljømessige, berekraftige rammer? Eg ser fram til debatten.

Statsråd Per Sandberg [16:01:06]: Jeg vil først takke interpellanten, som fremmer en meget viktig interpellasjon. Det er en viktig debatt, og det er riktig som interpellanten peker på, at her skjer det veldig mye. Som interpellanten også er inne på, er vi fortsatt ikke i mål når det gjelder den kunnskapen som er nødvendig for å komme i mål. Derfor er det mange prosesser på gang.

Vi har denne høsten, som interpellanten påpeker, vært vitne til helt uakseptable tilstander ved noen anlegg ved Frøya i Sør-Trøndelag. Jeg tror vi alle er 100 pst. enig i at sånn skal det ikke være.

Jeg håper at Stortinget har respekt for at jeg ikke kan kommentere konkrete saker som er under etterforskning, men likevel vil jeg i likhet med interpellanten presisere at de tilfellene vi har sett her, ikke er representative for næringen som helhet. Det tror jeg er viktig å presisere. Vi vet at negativ oppmerksomhet rettet mot enkeltaktører kan gi et negativt inntrykk av næringen, og det blir helt feil. Mange oppdrettere – de aller fleste – klarer å håndtere problemene med lakselus på en forsvarlig måte, og det blir bedre og bedre.

Tilfellene vi har sett ved Frøya, kan på en måte sammenlignes med dyretragedier som vi enkelte ganger har sett innenfor landbruket. Da er vi alle sammen enige om at dette er enkelttilfeller, og noe vi tar fullstendig avstand fra. Det er dyreeiers ansvar å ivareta – i dette tilfellet – fiskevelferden, herunder avlive fisken, om nødvendig.

God fiskevelferd har en egenverdi og er en viktig forutsetning for god fiskehelse, god kvalitet, godt omdømme og god lønnsomhet. Dette er derfor noe som næringen ikke har råd til å gå på akkord med. Når det gjelder lakselus, må vi vurdere helse og velferd for både oppdrettsfisken og villfisken. Lavt lusenivå er viktig for å ta vare på villfisken, men samtidig er det viktig å påse at behandlingen av oppdrettsfisken ikke går ut over fiskevelferden.

Mattilsynet har forvaltningsansvaret for dyrevelferd, både for landdyr og for fisk. Dette er et arbeid som Mattilsynet legger stor vekt på. Jeg har tillit til at de skjøtter dette på en god måte for alle dyr. Jeg vil også legge til at Mattilsynet håndterte saken i Sør-Trøndelag på en meget god måte.

Mattilsynet følger opp oppdrettsnæringen gjennom de rapportene som næringen er pålagt å levere, og avlegger tilsynsbesøk på stikkprøvebasis og ved bekymringsmeldinger. Det var også en rutinekontroll ved slakteriet som medførte at Mattilsynet fikk avdekket problemene ved Frøya.

Mattilsynet har en rekke virkemidler som benyttes i denne typen saker. De kan fatte vedtak for å avverge videre lidelse, bl.a. gjennom tvangsmulkt eller utslaktingsvedtak. Ved uopprettelig skade kan de bruke overtredelsesgebyr, politianmeldelse og tilbaketrekking av biomasse. Vi har i høst sett at Mattilsynet ikke er redd for å bruke disse virkemidlene når det er behov for det.

Negative historier om lakselus og lusemidler som påvirker oppdrettslaks og villfisk, svekker tilliten til havbruksnæringen i Norge. Det har vi ikke råd til. Dette er en omdømmeutfordring som krever at næringen tar grep i fellesskap. På samme måte som laksen finner veien til nye markeder rundt omkring i verden, finner også bilder og medieoppslag om lakselus og rømming veien til internasjonale konsumenter. Arbeidet med å sikre tilliten til havbruksnæringen ute i verden starter her hjemme.

Offentlighetsloven regulerer rett til innsyn i dokumenter i offentlig virksomhet. Jeg tror at vi kan være enige om at denne loven sikrer en åpenhet i et samfunn som vi alle er tjent med. Med tanke på at oppdrettsnæringen drifter i allmenningen, må de også tåle å bli kikket i kortene. Sånn jeg ser det, er deling av informasjon gjennom sider som BarentsWatch med på å skape en åpenhet som faktisk gagner næringen. Da sitter vi alle på den samme informasjonen, noe som gir en mye mer konstruktiv, ærlig og nyansert debatt om hvordan tilstanden er, og som gir åpenhet med tanke på tilstand, de utfordringene vi står overfor, og hvilke løsninger vi skal søke.

Maten skal ikke bare være trygg, den skal også være sunn og bærekraftig. Rent hav, frisk fisk, lite medisinbruk, sunn og trygg mat fra havet – alt dette henger sammen.

«Lakseeventyret» på NRK Brennpunkt minte oss på at opplevelsen av sunn og trygg sjømat kan vanskelig – eller umulig – skilles fra spørsmålet om produksjonsmetoder og miljøbelastning.

Hva er vel viktigere enn at vi serverer trygg mat? Få ting skaper mer støy og bråk enn når folk mener de spiser mat som ikke er trygg. Oppfatninger om uønskede stoffer, manglende bærekraft eller lidelse hos dyr kan gjøre at noen styrer unna nettopp sjømat. Da kan virkeligheten lett bli formet av det folk tror er virkeligheten.

Jeg vil at alle i Norge – og alle eksportmarkedene våre – skal være trygge på at den norske fisken de spiser, faktisk er trygg og frisk, og at den har hatt god helse og god velferd. Det vet jeg at oppdretterne våre jobber med hver eneste dag på merdkanten. Mattilsynet sørger for at dette følges tett opp av myndighetene. For å la det være helt klart: Fiskens velferd skal ivaretas, på linje med alle andre dyr.

Vi ser at havbruksnæringen trenger å bli holdt litt i ørene. Det er jeg som statsråd ikke redd for å si. I høst har det vært flere triste episoder, flere enn det jeg og mange andre setter pris på – det må jeg si. Myndighetene må bruke de verktøyene vi har for å ta ut dem som driver dårlig, sånn at de som driver godt, kan oppnå vekst og forutsigbarhet. Derfor tror jeg, og jeg er glad for at interpellanten også sier det, at vi i fellesskap skal ha ambisjoner om at havbruksnæringen skal bli sterkere, at havbruksforvaltningen skal bli sterkere, at regelverket skal bli bedre, mer treffsikkert og rettferdig, og – ikke minst – at vi skal framskynde ny teknologi som hjelper oss i kampen mot lus.

Innenfor både forvaltning, teknologiutvikling og forskning på nye fôrråvarer og arter er vi inne i en veldig spennende tid.

Vi ser at grepet med bl.a. utviklingskonsesjoner virker. Havbruksnæringen bruker nå enorme ressurser på ny teknologi og utvikling. Mange gode ideer har kommet inn for å bringe oss over i neste generasjons havbruksnæring, som også møter de utfordringene vi er vitne til. Nye produksjonsmetoder, ulike former for lukkede anlegg, anlegg som flyttes lenger ut i havet, og oppdrett på land kommer raskere enn vi tror. Tiltakene viser at næringen tar grep for å finne løsninger på de utfordringene som i dag skaper tvil om næringens bærekraft, og som følger opp det som Stortinget har sagt, at vi deler landet i produksjonsområder, der den samlede belastningen innenfor disse produksjonsområdene skal være førende i dette.

Så er det, som også interpellanten peker på, en rekke tiltak som nå både er ute på høring, og som jeg jobber parallelt med, som gjelder produksjonsområdene, luseforskriften og andre områder, som gjør at vi kommer i mål med et regelverk og en forvaltning som bidrar til å hjelpe næringen framover, med ny utvikling innenfor bærekraftige målsettinger, men som også gjør at vi kan nå de målsettingene sammen. Da må samspillet mellom forskning, forvaltning og næring spisses i enda større grad enn det som faktisk gjøres i dag.

Ingrid Heggø (A) [16:11:26]: Eg har sjølvsagt respekt for at enkelttilfelle ikkje kan kommenterast, og det gjorde heller ikkje eg i mitt innlegg.

Eg er veldig einig i det som vart sagt, at god fiskevelferd har ein eigen verdi i seg sjølv. Det kan vi gjerne vera flinkare til å seia frå Stortingets talarstol, og oftare. Men eg saknar framleis svar på forslag, altså konkrete tiltak om korleis vi skal unngå at dette kan henda igjen i framtida. Ministeren sa òg at verktøya skal verta meir treffsikre. Kunne det verta utdjupa litt meir kva ein ser for seg når ein seier at dei skal verta meir treffsikre?

Så ville det vore veldig fint å få svar på når vi kan forventa dei ulike strategiane som Stortinget bad om i samband med Sjømatindustriutvalet. Havbruk er ei veldig viktig næring, og det er viktige arbeidsplassar i distrikta og over heile landet. Men det handlar òg om, som ministeren sa, at forbrukaren skal vera trygg på at norsk oppdrettslaks er både trygg og sunn å eta, og at han er produsert under tilfredsstillande forhold. Både vi som politikarar og næringa sjølv ynskjer produksjonsvekst, og det vert brukt enorme ressursar for å koma lusa til livs. Det er lagt til rette for vekst når næringa får kontroll på denne luseproblematikken.

Som eg allereie har vore inne på, er det viktig at vi også utvidar indikatorane på andre kriterium enn berre lus. Her er vi kanskje ikkje heilt samde i at framdrifta er perfekt. Eg må berre vedgå at der er eg utolmodig etter å få på plass ein miljøindikator, noko eg trur ville vore til svært stor hjelp for næringa. Eg vil òg påpeika at Arbeidarpartiet i alle sine alternative budsjett har styrkt Mattilsynet utover regjeringa sine forslag, og at styrkt mattilsyn hadde vore ein god hjelp i dagens situasjon. Eg håpar på meir utdjuping, som sagt, om konkrete tiltak. Og dersom det er riktig at luseveksten på dei melde anlegga starta i vår, slik det er vist til i media, kan vi ikkje vera nøgde med at det tok såpass lang tid før det kom til utslakting, som ministeren no påpeika. Så spørsmålet er eigentleg, litt meir konkret: Er vi fornøgde med at dette vart oppdaga ved ein rutinekontroll? Så skal vi sjølvsagt ikkje døma utifrå media si beskriving, men eg må tilstå at det var eit svært ubehageleg syn, og det gjer noko med omdømet til ei heil næring som vi kunne vore forutan.

Statsråd Per Sandberg [16:14:43]: La meg bare først få gjenta det som jeg sa i mitt første innlegg: Jeg har veldig tro på teknologiutvikling, og der ser jeg en rivende utvikling. Når det gjelder utviklingskonsesjonene, er det nå 43 ulike selskaper som har søkt om tillatelse. Nå sier ikke jeg at alle disse får et positivt vedtak, men hvis alle skulle ha fått et positivt vedtak, snakker vi om investeringer på mellom 15 og 20 mrd. kr i kampen for å få til en framtidsrettet og bærekraftig oppdrettsnæring. Men mange får positive tilbakemeldinger, og det skjer utrolig mye der ute.

Så er det riktig, og jeg skjønner interpellanten veldig godt, at man skal være utålmodig, for vi har store ambisjoner alle sammen. Derfor er det sånn som jeg sa, at når det gjelder de andre kriteriene, dette med utslippsmodell og rømningsmodell, som også Stortinget har sagt at skal legges inn som kriterium, jobbes det nå parallelt med å få på plass disse produksjonsområdene på en eller annen måte i 2017, sånn at vi kan begynne å måle resultatene av de modellene som skal iverksettes, og da blir 2017 et spennende år. Vi mangler noe kompetanse på å måle hvordan smittepresset i norsk oppdrettsnæring blir når det gjelder villaksen, og det er viktig. Det er ikke slik at villaksen skal styre havbruksnæringen, men det er viktig for å ivareta villaksen at vi får kriterier for oppdrettsnæringen som ivaretar dette, og det jobbes det med. Men det tar litt tid, for vi mangler noe kompetanse på det. Det samme med rømningsmodell, det jobbes det også med, parallelt. Samlet belastning innenfor produksjonsområdene skal måles gjennom modeller i 2017. Og så skal jeg komme til Stortinget på egnet måte, sånn som Stortinget har sagt, med den modellen som velges.

Så er det sånn at regjeringen og samarbeidspartnerne også i budsjettet for 2017 mener – der var vi i hvert fall ikke uenige, for å si det sånn – at forskning, forvaltning og tilsyn knyttet til disse utfordringene skal øke betraktelig. Det kom også 10 mill. kr ekstra til Havforskningsinstituttet, nesten øremerket luseproblematikken, for å få mer kunnskap rundt dette. Så er det også dette med luseforskriften, som Mattilsynet nå jobber med, et mattilsyn som for øvrig har fått styrket sine budsjetter vesentlig.

Man er sannsynligvis ikke i mål, men Mattilsynet driver mer omfattende kontroll og tilsyn nå enn man tidligere har gjort. Man har kjørt en omfattende kampanje fra Mattilsynets side i 2016, og det vil det også bli i 2017, rett og slett for å ha bedre kontroll. Da er det også riktig som interpellanten sier, at næringen selv har et vesentlig ansvar lagt på sine skuldre for både å telle, å rapportere og å iverksette tiltak når man ser at det går i feil retning.

Frank Bakke-Jensen (H) [16:18:16]: Jeg vil åpne med å takke interpellanten for muligheten til å diskutere et viktig tema, men det er en betinget takk, for det er et veldig skjørt tema vi behandler nå. Når interpellanten spør hvordan vi kan legge til rette for at vi skal slippe å se lignende tilfeller i framtiden, mener jeg at vi i utgangspunktet kanskje skal tenke oss om når det gjelder den formuleringen. Vi vil se lignende tilfeller i framtiden, nettopp fordi vi har et godt tilsyn i Norge, og vi skal ha så stor åpenhet rundt denne typen drift at en del av prosessene er at offentligheten får vite om det som foregår.

Så har vi vedtatt i Stortinget en mal for kunnskapsinnhenting rundt havbruksnæringen som vil gi oss mange gode verktøy i dette arbeidet. Den trafikklysmodellen vi har vedtatt, er en modell for å hente inn kunnskap, for å forvalte kunnskap og for å legge rammer rundt drift som gjør at vi vil få færre av disse tilfellene i framtiden, forhåpentligvis. Men det er også sånn at vi som politikere må holde hodet kaldt av og til, være tydelig på rollefordeling og rolleforståelse, slik at vi ikke trår ut i det og forhåndsprosederer vanskelige saker, som ikke bare treffer selskap, men faktisk også treffer ansatte helt nede på merdkanten.

Jeg synes denne saken har vært litt vanskelig, sånn sett. Jeg mener vi har godt av å rette ryggen og av og til tenke på maktfordelingsprinsippet. Det er altså sånn at en sak skal etterforskes, og så skal det dømmes, ikke av oss før noen er dømt, men av domstolene. Jeg mener at vi ser eksempler på i media, som i saken fra Trøndelag, at det ikke hele tida har vært ivaretatt. Jeg mener det er forskjell på å legge ting ut på BarentsWatch for å opplyse offentligheten, og det å bruke tipstelefonen til Adresseavisen når det gjelder en sak. IntraFish intervjuet den 23. november Ivar Eiken, sjef for Mattilsynets avdeling i Trondheim og omegn. Han sier at det er vanlig at de lager meldinger, av hensyn til børsen. Nå er det vel sånn at det er selskapene selv som skal vurdere hva som er børssensitivt for driften deres, så de meldingene skal selskapene legge ut – det er ikke primært Mattilsynets oppgave. Men man varslet altså selskapet om at det ville komme et vedtak, og så sier han at det som kanskje er uvanlig, er at de også hadde varslet Adresseavisen en time før om at det kanskje ville komme en melding om en sak de kunne ha interesse av. Vi sa ingenting om innholdet, sier den gode Ivar Eiken.

Her er litt av det jeg mener er problematisk. Et tilsynsorgan som finner det opportunt å tipse avisen om at de har gjort et arbeidsslag i dag også, skaper usikkerhet rundt de prosessene. Og det skaper usikkerhet rundt rettssikkerheten når folk fra forvaltningen og tilsynet finner det opportunt å varsle avisen en time før man varsler selskapet det gjelder, og før man legger ut pressemeldingen selv. Akkurat forståelsen av hvilken hatt man har på seg, også når man er tilsyn, er det viktig at vi er litt obs på og debatterer, for vi skal ha så rene og rettssikre prosesser som mulig. Da løfter vi tilsynet, da løfter vi næringen, og da kan vi stå med rak rygg, uansett hvilken sal vi er i, og si at her har vi lagt politiske rammer som gjør at vi kan få dyrevelferd i internasjonal toppklasse, vi har matproduksjon i internasjonal toppklasse, og vi kan slå oss på brystet og si at vi har lagt til rette for å bli verdens fremste sjømatnasjon.

Oskar J. Grimstad (FrP) [16:22:18]: Interpellanten skriv at Arbeidarpartiet har som mål at Noreg skal bli verdas fremste sjømatnasjon, og ønskjer å auke verdiskapinga i sjømatnæringa, noko Framstegspartiet også kan slutte seg til. Vidare skriv representanten at det må sikrast berekraftig forvalting, og at brot på regelverket må fangast tidleg opp. Ja, det er eg einig i, og i og med dei ekstramidlane som no bl.a. går til lusenedkjemping og ekstra tilsyn av Mattilsynet, bør dette i større grad bli varetatt. Men dei som driv med oppdrett, har ansvar for – og det kviler ei særskilt plikt på dei – å følgje gjeldande lover og forskrifter.

Så stiller interpellanten vidare det viktige spørsmålet:

«Korleis kan me saman leggje til rette for at vi ikkje ser liknande negative saker i framtida?»

La meg først understreke at det er bra at eksempel ingen ønskjer skal vere ein del av kvardagen, blir avslørte, og at det blir politimeldt. Vi skal rett og slett ikkje ha det slik, og med eit bakteppe av stadig nye eksportrekordar veit vi at eit øydelagt omdøme vil ramme næringa svært hardt.

Havbruksnæringa står overfor ei av dei største endringane innan forvaltning på svært mange år. Stortingsmeldinga som skal ende ut i eit nytt regelverk, kjem til å setje premissane for vekst og framtidig organisering i heile næringa, og stortingsmeldinga om vekst i havbruket føreset – m.a. gjennom trafikklyssystemet – at vi ikkje får oppleve slike tilstandar.

Næringa sjølv støttar også hovudinnretninga, at lus skal vere miljøindikatoren for produksjonsregulering, og det er svært viktig.

Ambisjonane om vekst i denne bransjen er svært store. Skal vi nå det målet, kan vi ikkje la det bli ein del av kvardagen det som vi såg nyleg, som også statsråden var inne på at ein slett ikkje ønskjer å sjå.

Oppdrett av fisk til mat er genialt. Det er en berekraftig måte å produsere mat på; klimagassutsleppa er låge, avfall kan bli tatt vare på, fosfor kan bli resirkulert, fisken er sunn, arbeidsplassane er desentraliserte, og det er god økonomi i denne aktiviteten. Det er – som mange beskriv det som – rett og slett eit eventyr.

Så er det også slik at det ikkje er nokon menneskeleg aktivitet som ikkje set spor etter seg når det gjeld dei nemnde indikatorane. Men skal ein nå målsetjinga om ei fire–femdobling av dagens produksjon, er det avgjerande at alle aktørane innanfor denne næringa forstår kor viktig det er med seriøs og god forvaltning.

Lusebehandling med kjemikaliar er ei utfordring, det viser forskinga som vi har sett. Men vi produserer 35–36 millionar måltid dagleg, og med ei auka befolkning, frå 7 til 9 milliardar menneske, ser vi at havrommet er den plassen der vi er nøydde til å ta ein større del av maten frå. I dag tar vi 2–3 pst. av maten vår frå havrommet, så det bør og kan aukast. Men det skjer ei rivande utvikling, som også statsråden var inne på.

Vi gir no 10 mill. kr ekstra bl.a. til lusenedkjemping. Mattilsynet vil ha ekstra kontrollar, og vi har moglegheiter til å nå målet om å bli verdas beste og største sjømatnasjon.

Heilt til slutt: Eg er glad for at representanten Bakke-Jensen også kom med nokre litt korrigerande ord med omsyn til Mattilsynet, for vi opplever av og til at Mattilsynet prosederer saker i media, og det er ikkje bra for tillita til Mattilsynet. Når ein konstaterer brot og set i verk tiltak, er det slik det skal vere, men når ein i tillegg begynner å prosedere i media, er det slett ikkje heldig, og det bør ein tenkje nøye gjennom. Vi har mattilsyn langs heile kysten vår og fleire kontor som varetar dei oppgåvene som Mattilsynet har. Da kan det ikkje vere slik at eitt mattilsyn har denne forma for aktivitet, mens andre opererer på ein heilt annan måte. Der må ein prøve å samordne seg i større grad, slik at det står fram som truverdig og godt.

Geir Pollestad (Sp) [16:27:03]: Eg vil starta med å takka interpellanten for å ta opp eit viktig tema og vil knyta nokre kommentarar til den debatten som har vore så langt.

Det er ingen tvil om at det er eit konfliktnivå mellom myndigheiter og næring. Det har det vore ei rekkje oppslag om. Me har òg sett – i alle fall periodevis – at statsråden har svinga seg i den debatten.

Den første utfordringa vil vera å få eit betre samarbeid mellom myndigheiter og næring, der ein ikkje styrer berre under tilsyn og med vedtak, men der det òg er dialog for å styra næringa. På sikt trur eg det er ein langt meir effektiv måte å styra næringa på, enn med vedtak og eventuelt etterfølgjande rettsleg prosess. Det er ei problemstilling som eg håpar statsråden kan omtala litt, med omsyn til kva som er hans tankar for å løysa det.

Så er det slik at ein kjem fort opp i dilemma når ein skal laga ulike modellar og rammevilkår for næringane. Ein av dei tinga eg beit meg merke i, som statsråden sa i sitt innlegg, illustrerer akkurat det dilemmaet. Statsråden sa at ein skal ta ut dei som driv dårleg, slik at det kan verta vekst for dei som driv bra. Ja, det er det veldig enkelt å vera einig i. Samtidig framhevar ein modellen med produksjonsområde, som inneber at ein vurderer å forvalta fleire av dei som driv med oppdrett, under eitt – ei slags kollektiv forvalting. Der er det fort gjort å gå i spagaten. Eg skal ikkje leggja skulda på statsråden for det, men det er ingen tvil om at den modellen som Stortinget har vedteke, gjev utfordringar, og me må sørgja for at forvaltinga byggjer på at den som driv med oppdrett, kan påverka sin eigen vekst direkte gjennom å driva bra.

Eit anna element som er viktig for å sikra legitimiteten til oppdrettsnæringa, er at dei lokalsamfunna som stiller areal til rådigheit, får sin del av det. Senterpartiets prinsipielle haldning har vore at me ønskjer ei arealavgift. Så har me valt i Stortinget heller å gå inn for modellen med eit havbruksfond, for å få eit breiast mogleg politisk fleirtal for det. Dei første innbetalingane kjem i 2016. Slår veksten som er spådd, til, vil havbruksfondet vera ei gullgruve for oppdrettskommunane.

Men eg vil utfordra statsråden på om han har oppdaterte forventingar utover det som er beskrive i statsbudsjettet, og utover det som er beskrive i salderingsproposisjonen for 2016, om korleis utviklinga og innbetalinga til havbruksfondet vil verta framover. Det er eit betydeleg utolmod i lokalsamfunn langs kysten etter å få dei pengane som dei meiner å ha rettmessig krav på.

Ambisjonen om Noreg som verdas fremste sjømatnasjon deler òg Senterpartiet, og me er òg opptekne av at når dette skal verta verkelegheit, og når ein skal ha vekst, må dette skje med eit mangfaldig aktørbilete: store aktørar og mellomstore aktørar, men òg rom for små aktørar. Det gjeld innanfor både fiskeri og oppdrett. Det vil svekkja legitimiteten til næringa dersom det er slik at all laks er på børs. Me treng det lokale eigarskapet, me treng ei moglegheit til å kunna etablera seg som ny, både innanfor fiskeri og innanfor oppdrett.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [16:31:40]: Først til Pollestad: Eg er veldig einig i mange av vurderingane han har gjort knytt til havbruksfond osv., men eg hadde ikkje tenkt å ta det opp i denne debatten, dette er jo ein annan type debatt. Eg synest det var to veldig gode innlegg frå interpellanten og statsråden, det vil eg seie, og gir ros for gode perspektiv. Det var interessant å lytte til, rett og slett.

Eg trur det er i allmenn interesse for det første at fisken er frisk og sunn, og for det andre at oppdrett ikkje øydelegg for anna liv i sjøen eller andre næringar. Eg trur at viss ein skal bli verdas fremste sjømatnasjon, må det omhandle dette også. Det er i allmenn interesse, både næringsaktørane, kystsamfunn og annan fisk og anna liv i havet.

Så er vi ikkje der heilt enno, langt på veg. Eg beit meg merke i ei setning statsråden sa på slutten av innlegget sitt. Han tok tak i sterkare forvaltning osv., men peikte også på at løysinga kjem. Eg trur at viss det er ein stad der det kan vere politisk ueinigheit her, som det openbert er, ligg det langs to aksar. Den eine er: Kva skal omsynet til miljø og andre næringar vere? Kor tungtvegande skal det vere? Og ikkje minst: I kor stor grad skal forandring kome av seg sjølv gjennom næringa, altså kva er graden av offentleg engasjement i desse sakene? SV vil for det første setje omsyn til hav og andre næringar veldig høgt, og vi trur at endringar ikkje skjer utan eit betydeleg, betydeleg offentleg engasjement i desse sakene.

Jo fleire fiskar som lever i eit lite område, i ein merd, jo fleire fiskar ein har oppi der, jo større risiko blir det for sjukdom og smitte, og ein aukar risikoen for at det blir skadar, at dyrevelferda blir øydelagd, osv. Men dette kan motverkast med legemiddel, men desse legemidla kan ha negative konsekvensar for anna liv. Ein er da i ein situasjon der vi har kampen mot lakselus, eit stort luseproblem og politisk press for å kjempe mot det, og så blir dette i stor grad kjempa mot med bruk av legemiddel. Tømminga frå brønnbåtane veit vi at kan ha store konsekvensar for anna liv. Dessutan ser vi tilløp til ei ny resistensutvikling i laksen, som også fører til at ein må ta i bruk sterkare dosar legemiddel, og ein får det som på engelsk er kalla «race to the bottom», der ein ikkje aner kva fortsetjinga vil vere om du berre fortset å auke doseringar på doseringar.

HI og Universitetet i Bergen påpeikte i forsking for berre litt over eit år sidan at ein cocktail, altså legemiddel brukte i kombinasjon, får ein veldig mykje større og negativ effekt enn legemidla kvar for seg. Det får alvorlege toksiske konsekvensar, som dei omtaler det som, og kan ta livet av rekebestandar fleire kilometer unna utsleppsstaden. Eg stilte difor eit spørsmål til fiskeriministeren om kvifor Fiskeridepartementet droppa forslag om forbod mot bruk av denne typen påviseleg negative cocktails, kvifor han stoppa det i høyringsutkastet som ligg ute til høyring no. Dette bidreg til den negative spiralen vi må gjennom for å forme næringa.

Kva tiltak er det eigentleg vi har til rådigheit for å møte denne utfordringa? Kampen mot lusa står på ein måte sentralt, både fordi ein tar i bruk legemiddel som har konsekvensar langt utanfor merdane, og fordi lusa i seg sjølv har negative konsekvensar for fisken og for villaksen. Forsking er openbert ein veg ut av dette. Det er veldig spennande genforsking som føregår. CRISPR-teknologien, som er ein veldig skummel teknologi, kan skape fisk som iallfall ifølgje teorien er både lusevaksinert i utgangspunktet, impotent og heimekjær. Han vil ikkje rømme, meiner forskarane. Dette er ny teknologi som gjer at ein isolerer problema i mykje større grad, at ein ikkje får utslepp til omgivnadene rundt i stor grad, men held seg innanfor.

Så er det sjølvsagt tiltak vi sjeldan diskuterer her, men som eg meiner vi openbert også må ta i bruk. Det er førebyggjande tiltak, altså å redusere MTB – maksimalt tillaten biomasse. For det er klart at jo meir ein stappar på eit lite område, jo større er risikoen for skadar.

Rasmus Hansson (MDG) [16:36:53]: Takk til interpellanten, som tar opp et veldig viktig tema og har gitt mange, inklusive statsråden, anledning til å komme med gode og konstruktive innlegg i en debatt. Det er lovende. Men jeg tror vi må ha som utgangspunkt for denne debatten å ta inn over oss hva som er oppdrettsnæringens situasjon. Det ene er: Jeg har vært involvert i oppdrettsdebatten siden rundt 2000, og jeg har for lengst mistet tellingen på antall statsråder, antall representanter for næringen og antall næringspolitikere som har insistert på at nå fikser vi luseproblemet. Og vi har ikke fikset luseproblemet. Det har bare eskalert, i den forstand at totalvolumet er minst like stort som før, og problemene som følger arbeidet for å løse det, de til dels øker. Det må vi holde opp mot det som skjedde da forurensningslovene ble innført og anvendt på norsk industri på 1970-tallet, 1980-tallet og utover på 1990-tallet. Det var ganske hardhendte greier. Det var ganske strenge krav til at utslipp skulle vekk, det ville komme sanksjoner hvis de ikke forsvant, og det var eksponering i media. Det virket fantastisk fint! Det finnes ikke en sjel i norsk industri i dag som beklager den hestekuren industrien var igjennom, og som har ført til at utslippene fra norsk industri er nede i en tiendedel – eller enda mindre – av hva de var bare for noen tiår siden. Det funker å gjøre næringen ansvarlig. Næringen vokser på det, blir mer effektiv.

Det andre vi må ta inn over oss, er hva norsk oppdrettsnæring grunnleggende sett går ut på. Det er et gigantisk eksperiment som forsøker å holde evolusjonen unna, og det kommer til å mislykkes. Når man setter et astronomisk antall vertsdyr ut i et naturlig miljø hvor det finnes en parasitt som har – som alle parasitter – et kolossalt reproduksjonspotensial, skjer tre ting: For det første: Parasittbestanden eksploderer, og det blir en enorm tilgang på parasitter over alt – hele tiden. For det andre: Næringen pøser på med stadig nye og stadig mer desperate virkemidler for å bekjempe parasitten. Og for det tredje: Evolusjonen og parasitten jobber sammen med å utvikle parasitter som blir stadig mer motstandsdyktige mot stadig flere virkemidler, som dermed blir stadig kraftigere og brukes på en måte som både reduserer laksens velferd og fører til stadig større problemer for miljøet som er rundt.

Det finnes bare én langsiktig løsning på det problemet, og det er å skille vertsdyret – laksen – og parasitten – lusen – fysisk fra hverandre, enten i lukkede anlegg eller ved å drive oppdrett på steder hvor det ikke er lakselus. Vi er på vei i denne retningen, men det går forbløffende langsomt når man ser på hvordan denne næringen har fått utvikle seg, og det går forbløffende langsomt når man ser på hvilken økonomi som faktisk finnes i den næringen. Dette er jo en industri med bunnsolide økonomiske muskler og veldig stor kapasitet til å ta ansvar for sine egne miljøproblemer.

Jeg er fullstendig enig med både statsråden og alle andre som har minnet om at det er svært bekymringsfullt at norsk oppdrettsnæring stadig blir eksponert i norske og internasjonale media, med negativ påvirkning på sitt eget opprinnelsesdyr, laksen, og på sjøørreten, og nå med dyrevelferdsproblemer, som er den dårligste reklamen norsk sjømat kan tenke seg. En næring som ikke på egen hånd umiddelbart tar ansvaret for å løse det problemet, trenger hjelp, og den trenger hjelp fra myndigheter som har som oppgave å sette de kravene som næringen selv år ut og år inn har lovet å etterleve, men ikke etterlever. Da er det interessant med den prinsipielle debatten om hvorvidt Mattilsynet skal eksponere oppdrettere. Jeg minner om hva Mattilsynet gjør med restauranter. De henger geipefjes på restauranter som ikke har god nok hygiene. Det er et steinhardt virkemiddel og snakker direkte til kundene. Det virker som bare det. Noe sånt trenger oppdrettsnæringen.

Ove Bernt Trellevik (H) [16:42:20]: Dette er ei spennande og viktig næring. 50 000 arbeidstakarar rundt om langs kysten vår arbeider anten direkte i denne næringa eller indirekte – i andre næringar som er heilt avhengige av havbruksnæringa. Det er sunn mat, og verda treng meir mat. Og me treng arbeidsplassar.

Det er no slik at alle næringar set fotavtrykk. Men eg er for så vidt einig med førre talar, Rasmus Hansson, som meiner at me må løysa dei utfordringane denne næringa har. Det vert det jobba aktivt og intensivt med gjennom utviklingskonsesjonane. Når ein ser på søknadsmengda der, har eg god tru på at me skal løysa mange av dei utfordringane denne næringa har, for å kunna imøtekoma samfunnets forventningar til vekst og utvikling i denne næringa.

Me kan alle vera einige om at dei bilda som interpellanten viste til, ikkje er gode. Det er stygge bilde. Då er det veldig kjekt å høyra både frå fiskeriministeren og interpellanten at dei meiner at dette ikkje er representativt for bransjen. Det er også andre som har teke til orde for det i salen. Eg vil presisera at dette heller ikkje er representativt for dei selskapa som er involverte. Det trur eg òg er grådig viktig å ta med seg. Det er heller ikkje representativt for dei lokalitetane som er involverte. No er det slik at nokre av desse lokalitetane har kanskje ei større utfordring med omsyn til miljøet enn kva andre lokalitetar har, og det trur eg òg er viktig å ta med seg når ein skal vurdera konsekvensen av dei brota som har skjedd her.

Eg trur det er viktig at me skil mellom kjensler og fakta i ei sak som dette. Det er lett å hiva seg på slike bilde i media og beskrivingar frå journalistar om kor ille verda er, og å haussa opp stemninga ved å verta med på noko slikt. Eg trur det er viktig, som representanten Bakke-Jensen sa, at tilsynsmyndigheitene faktisk enno ikkje har konkludert i enkelte av desse sakene. Så me må vera litt forsiktige med å vera dømmande før me kjenner det eigentlege resultatet og konklusjonane til domsapparatet og tilsynsapparatet – før dei fattar sitt endelege vedtak.

Me må vera klare over at dette er biologisk produksjon, så slike bilde som dette vil me kunna sjå i framtida òg. Det handlar om at enkelte fiskar uansett vil vera såkalla sturarar, altså dei vil vera sjuke, dei har kome til denne verda som dårleg fisk, og dei vil nødvendigvis verta lettare angripne av lus, lettare angripne av sjukdommar. Slike bilde vil me nok alltid kunna ha i framtida uansett korleis ein klarer å løysa lusproblema i merdane våre. Det handlar om ein heilt annan genetisk fisk om ein skal unngå at fisken er forskjellig i desse merdane.

Ingrid Heggø seier at det finst ikkje noka unnskyldning for det som har skjedd. Det kan godt vera at det ikkje er det. Men det finst ei forklaring på kvifor det har skjedd. Eg tenkjer ein bør setja seg inn i desse selskapa sine tilsvar før ein konkluderer med at her er det noko som er hakkande gale. Det hadde det kanskje vore tenleg at ein framståande ansvarleg havbrukspolitikar frå Arbeidarpartiet hadde gjort. Då hadde ho kanskje hatt kunnskap om nettopp forklaringane på kvifor og korleis dette kunne skje.

Eg vil òg retta eit kritisk søkjelys mot handteringa til Mattilsynet. Eg er ikkje heilt einig med fiskeriministeren, som hevdar at dei har handtert dette på ein utsøkt måte – reint fagleg kanskje, men ikkje i media. Eg synest det er trist at det offentlege går så hardt til verks og arbeider på den måten som representanten Bakke-Jensen viste til, før selskapa sjølve har gjeve forklaringa si på korleis ting kunne skje. Eg meiner det er svært uheldig at eit tilsynsapparat opptrer på den måten – utan at det kanskje er skilleg grunn til å koma med slike påstandar som det faktisk er vorte gjort. Eg tenkjer at Mattilsynet skal utvisa forsiktigheit når det gjeld å offentleggjera det dei har avdekt på eit tilsyn, før dei har fatta endeleg vedtak i dei sakene dei jobbar med.

Ingrid Heggø (A) [16:47:11]: Takk til alle som har delteke i interpellasjonsdebatten. Det har vore ein mangfaldig og god debatt. Takk òg for svaret frå fiskeriministeren om når vi kan forventa utsleppsmodell og rømmingsmodell, og om kva som ligg i løypa.

Eg synest det var ei viktig presisering som kom frå ministeren om at vi har mangla kunnskap om smitte, villaks og oppdrett, som han fokuserte på i stad. Det er eg heilt einig i.

Dersom det er det minste tvil om utviklingskonsesjonar, meiner nok ingen i denne salen at alle skal få alt dei har søkt om. Det trur eg vi hadde hatt for lite hav til.

Det har som sagt vore ein mangfaldig debatt. Eg meiner at openheita som vi har i Noreg, er veldig viktig å behalde. Eg vil rosa representanten Bakke-Jensen for presiseringa rundt Mattilsynet – kven som skal tipsa, og kven sin jobb det faktisk er. Eg er heilt einig i dei betraktningane som vart gjorde der.

Det kom òg ei viktig presisering frå representanten Trellevik om at dette sannsynlegvis ikkje er representativt for dei selskapa som er omtalte, men eg og Arbeidarpartiet har korkje dømt eller konkludert i dei politimelde sakene. Tvert om sa eg klart ifrå om, i det andre innlegget mitt, at vi har respekt for at vi ikkje kan diskutera enkeltselskap – og skal heller ikkje gjera det i denne saka.

Det vi ikkje har diskutert så mykje her i dag, er om produksjonsområda bør innførast i så stor skala – altså heile landet med ein gong slik som er meininga – eller om vi hadde stått oss på å innføra område litt om litt, slik at vi hadde hatt kunnskapen på plass. Det er for å sikra oss mot dei store kunnskapshola vi faktisk har, og for å sikra oss at politikken vår er bygd på kunnskap.

Vi har heller ikkje diskutert kva ein bør gjera med dei som ikkje følgjer opp god fiskevelferd. Det hadde òg vore veldig greitt å få ministeren sitt syn på.

Eg trur det er veldig stor einigheit om at vi skal vera i front innan forsking og utvikling – og òg med å innhenta kunnskap. Det meiner eg eg har høyrt frå alle innlegga i saken i dag, og eg støttar sjølvsagt opp om det sjølv.

Målet etter denne debatten er nok framleis at Noreg skal vera verdas fremste sjømatnasjon, med verdas beste fiskevelferd, og at dette skal skje innanfor berekraftige rammer med omsyn til miljøet.

Statsråd Per Sandberg [16:50:26]: Jeg vil også takke for en god debatt, og jeg er helt sikker på at det ikke er den siste debatten vi vil ha rundt disse utfordringene, med de ambisjonene som ligger til grunn. La meg bare kort få kommentere noen få ting.

Når det gjelder Mattilsynet, har også jeg fått noen bekymringsmeldinger om at det er forskjellsbehandling rundt omkring, men vær klar over at Mattilsynet driver i stor utstrekning. Majoriteten av jobben til Mattilsynet er å drive dialog og veiledning – Mattilsynet fatter vedtak kun der det er nødvendig – majoriteten av jobben er der, og den mener jeg foregår på en meget god måte, som også i stor grad er til bistand for næringen. Det er det viktig å presisere.

Jeg tror at det er veldig bra og riktig å konkludere med at helsestatusen i norsk oppdrettsnæring er god, og at Norge er fri for de aller fleste internasjonalt listeførte sykdommene. Dette er en ung næring i Norge. Vi har fortrinn, og vi kan dette. Men det er mer å gå på.

Det er også å bemerke at oppdrettslaksen nå er det mest kontrollerte matproduktet man har i Norge. Det er 12 000–13 000 enkeltindivid som kontrolleres hvert eneste år, og så langt har man ikke funnet utslag i noen av disse kontrollene som går utover de grenseverdiene som er satt for mat – og det er det viktig å presisere. Men det er klart at når man får slike situasjoner, har vi selvfølgelig noen utfordringer.

Interpellanten spør også om hvilke verktøy vi har. Det har jeg kvalitetssjekket. Oppdrettsnæringen og oppdrett av fisk ligger selvfølgelig under alle de andre lovene vi har, matloven, dyrevelferdsloven osv., og Fremskrittspartiet og regjeringen har i tillegg fått på plass et dyrepoliti. Så kontrollmekanismene og sanksjonsmulighetene foreligger på samme måte overfor havbruk som overfor andre typer dyr.

Når det gjelder de andre kriteriene som interpellanten er opptatt av, og som Stortinget har vedtatt, vet jeg i hvert fall at det som har kommet lengst, er kriteriene for rømming, med en strategi. Det vet jeg foreligger. Det kommer på mitt bord forhåpentligvis før jul, så jeg får kvittert ut også den.

Men når det gjelder utslippsmodell, må jeg nok innrømme at der må man ha litt mer tålmodighet, for det er komplisert. Det er uhyggelig komplisert.

Som jeg sa innledningsvis, har jeg flere saker på høring nå. Jeg driver og samler sammen høringene, bl.a. dette med «dropsoner» for badevannet.

Jeg ser også på medisinbruken. Når representanten Knag Fylkesnes stilte spørsmål om hvorfor jeg ikke legger ned et forbud, er det fordi jeg er åpen for at det plutselig dukker opp medisiner som kanskje kan hjelpe oss alle sammen, og da kan vi ikke nedlegge et forbud.

Presidenten: Debatten i sak nr. 6 er avsluttet.