Ingjerd Schou (H) [10:08:38] (ordfører for saken): I dag skal vi behandle Årsmeldingane til Datatilsynet og Personvernnemnda for 2015. Komiteen har i sin behandling understreket at personvern handler om retten til privatliv, retten til å bestemme over egne personopplysninger. Dette er retten til privatlivets fred.

Alle mennesker har en ukrenkelig egenverdi. Enkeltmennesket har rett til en privat sfære som man selv kontrollerer, og hvor den enkelte kan handle fritt uten tvang eller innblanding fra staten eller fra andre mennesker. Dette prinsipp er forankret i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, artikkel 8, hvor det heter at «enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse».

Komiteen har i sin behandling minnet om at Stortinget den 13. mai 2014 vedtok å styrke vernet om den personlige integritet ved å ta bestemmelsen om personvern inn i Grunnloven. Hva Datatilsynet angår, har komiteen vist til at tilsynet skal medvirke til at den enkelte ikke skal bli krenket gjennom bruk av opplysninger som kan knyttes til ham eller henne.

Datatilsynet ble opprettet 1. januar 1980 og er et uavhengig forvaltningsorgan, administrativt underlagt Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Etaten er både tilsyn og ombud i personvernsaker. Datatilsynets og Personvernnemndas årsmeldinger gir en god oversikt over virksomheten som var i 2015, og over de prioriteringer og problemstillinger som har preget arbeidet. I tillegg til de lovpålagte oppgaver som konsesjoner, kontroll og tilsyn skal Datatilsynet drive en utstrakt informasjons- og veiledningsvirksomhet.

I vår behandling ser vi at Datatilsynet i tillegg har valgt å arbeide mer inngående med noen temaer som stiller samfunnet overfor noen særskilte utfordringer, og som går utover meldingsperioden. Her nevner meldingen personvernutfordringer i helsesektoren, i skole og utdanning, i justissektoren og i digitalisering av den offentlige sektor. Det er positivt at det arbeides langsiktig med disse områdene.

I 2015 har det vært en aktiv diskusjon om personvernspørsmål både i Norge og internasjonalt. Norge har aktivt tatt del i EUs diskusjoner om utviklingen av et nytt personvernregelverk. Det blir stadig viktigere med samarbeid om personvern mellom europeiske land, både fordi vi står sterkere med felles lov og regelverk, og fordi de europeiske datatilsynene får større gjennomslag når de utveksler erfaringer og koordinerer sitt arbeid.

Vi er tilfreds med at Datatilsynet i 2015, i tillegg til sine ordinære informasjonsoppgaver, konsesjonsbehandling, tilsyn og kontroller, har gått i dybden på noen utvalgte temaer som er særlig viktige personvernområder. I fjor prioriterte Datatilsynet bl.a. kompetanseheving i barnehager og skoler for å sikre behandling av personopplysninger, og de har sett på personvernutfordringer ved digitalisering av offentlig sektor og på håndteringen av personopplysninger i helse- og omsorgssektoren. I vårt arbeid har komiteen særlig villet peke på det viktige arbeidet som gjøres for å øke kunnskapen om personvern i barnehager og skoler. Dette handler om å sikre gode rutiner for hvordan personopplysninger skal behandles, men også om å øke kunnskapen om nettverk og personvern blant barn og unge som tilbringer mye tid i sosiale medier.

Videre har komiteen merket seg at Datatilsynet også har utarbeidet en rapport om hvordan kommersielle selskapers bruk og omsetning av personopplysninger utfordrer personvernet, bl.a. ved at brukere av ulike tjenester ikke alltid er klar over hva opplysninger brukes til, eller i hvilken grad man kan reservere seg mot egne personopplysninger, og at de deles med andre. Her er det viktig å bidra til en større bevissthet om de problemstillingene på veldig mange samfunnsområder. Vi har også merket oss at regjeringen har fulgt opp dette og gitt nødvendige personvernspørsmål en bred omtale i Meld. St. 27 for 2015–2016, Digital agenda for Norge – IKT for en enklere hverdag og økt produktivitet, som ble lagt fram av regjeringen i april 2016.

Det er mye godt å si om årsmeldingene for året som gikk, for Datatilsynet og Personvernnemnda. Jeg regner også med at det mindretallsforslaget som er fremmet i saken, blir redegjort for av forslagsstillerne.

Stein Erik Lauvås (A) [10:13:46]: Jeg takker saksordføreren for et godt og ryddig framlegg.

Datatilsynet og Personvernnemnda er viktige aktører i vårt samfunn. Vern om eget privatliv og egne personopplysninger blir utfordret i stadig større grad i et digitalisert samfunn. Ikke bare gjelder det alle opplysninger som blir samlet i offentlige registre og helsejournaler, men også det som kan oppleves som et press på den enkelte innbygger om å inngå avtaler om bruk av personopplysninger på ulike sosiale medier og andre nettsteder som driver med f.eks. kjøps- og salgstjenester. Mange av de avtalene som inngås for å bruke disse sosiale mediene, kjøps- og salgstjenester osv., oppleves som delvis kompliserte og vanskelig tilgjengelig også språkmessig, og de kan også framstå som uklare på hva den enkelte bruker faktisk gir tjenesteleverandørene muligheter til å gjøre når det gjelder bruk av personlige opplysninger – for hvilket formål, for hvor lenge og om man faktisk kan være sikker på at man blir slettet når man ber om det. At innbyggerne skal føle trygghet og være sikre på at personopplysninger som blir samlet inn, ikke misbrukes eller kommer på avveier, er grunnleggende viktig dersom vi skal kunne få et digitalisert samfunn med trygghet for den enkelte.

Så peker Datatilsynet spesielt på at digitaliseringen av offentlig sektor blir tilrettelagt slik at en får god informasjonsflyt mellom virksomhetene, at det er vesentlig å sikre et godt personvern ved slik utveksling av informasjon, og at sikkerheten for personvernet er fullt ut til stede også når offentlige og private aktører utveksler informasjon om den enkelte innbygger gjennom disse digitale registrene. Det er også vesentlig at den enkelte innbygger får god informasjon om hvilke instanser som utveksler og behandler informasjonen, og hva som er formålet med dette, slik at hver enkelt av oss kan være i stand til å følge med, sikre og trygge vårt eget personvern.

Det skjer nå store endringer i helse- og omsorgssektoren, hvor stadig flere personopplysninger blir digitalisert, blir endret inn i det digitale som en del av en effektivisering og forenkling i offentlig sektor. Det er vi selvfølgelig ikke imot, det er bare viktig å huske på at her må personvernet stå langt fremme når man holder på med dette.

Det er, som sagt, en utvikling som er nødvendig og riktig og kan bidra til at man kan få raskere hjelp, svar og avklaring fra helse- og omsorgstjenesten. Det er dog en tydelig utfordring at det er mange aktører og ulike organiseringer i dette, som gjør at ansvarsforholdene kan bli utydelige, og da er det viktig at vi sørger for at vi har god nasjonal kontroll og styring med disse registrene.

Så vil jeg også påpeke viktigheten av at Datatilsynet og Personvernnemnda er i stand til å gjennomføre nødvendige tilsyn og kontroller og følge opp de klagesakene som kommer inn. Dette er tatt opp i meldingen.

Så tar jeg opp det forslaget som ligger her fra Arbeiderpartiet, om at Stortinget ber regjeringen komme tilbake med en redegjørelse for hvordan Norge ytterligere kan sikre innbyggere og næringsliv mot at sensitive opplysninger kan bli tappet fra datasystemer og nå også telefoner.

Heidi Greni (Sp) [10:18:23]: Nyhetsoppslag i forrige uke om hackerangrep på nettsidene til Miljøpartiet De Grønne og SV gir perspektiv til dagens debatt. Både Miljøpartiet De Grønne og SV har anmeldt hackerangrepene til Datatilsynet, men fikk likevel hver sin bot fordi de ikke har gjort nok for å sikre sine medlemmer mot datainnbrudd. Boten ville blitt større om de ikke selv hadde anmeldt forholdene, sier Datatilsynet. Jeg er redd svært mange organisasjoner kunne ha kommet i samme situasjon som disse to partiene. Sakene belyser de store utfordringene vi står overfor med å sikre personvernet.

2015 er «året da personvern ble internasjonal politikk», sier Datatilsynets direktør, Bjørn Erik Thon, i forordet til årsmeldingen. Han viser til avsløringene fra Edward Snowden og til at EU-domstolen konkluderte med at avsløringene viste at USA ikke er et trygt land når det gjelder å behandle data om europeiske borgere. Dette har ført til at avtalene om dataoverføringer mellom EU og USA nå blir erstattet av nye avtaler, men Datatilsynets direktør sier at det kan settes store spørsmålstegn ved om disse er gode nok. Dette er tatt opp av Venstre i komitéinnstillingen.

Personvernets stilling er utfordret av den teknologiske utviklingen og den digitale hverdagen, som vi alle er en del av. Stortinget vedtok i 2014 å styrke vernet om den personlige integritet ved å ta bestemmelsen om personvern inn i Grunnloven. Datatilsynet og Personvernnemnda har viktige roller i å passe på at personvernet ivaretas i praksis i det norske samfunnet.

Jeg merker meg at Datatilsynet påpeker at en del offentlige virksomheter ikke etterlever personvernlovgivningen på en tilfredsstillende måte. Det vises til at tilsynet har avdekket at det er store mangler i både informasjonstryggheten og internkontrollsystemene i norske kommuner, og at Datatilsynet har innledet et samarbeid med KS for å styrke kunnskapen og kompetansen om arbeidet med informasjonstrygghet i kommunene. Det er bra.

Datatilsynet sier at de dessuten har avdekket mangler ved rutinene for å sikre personvernet til barna i barnehager og skoler og peker også på vesentlige utfordringer i helsevesenet.

Datatilsynet viser til at det er utfordringer knyttet til digitaliseringen i offentlig sektor. Digitalisering skal effektivisere og forbedre tjenesteproduksjonen, men skaper utfordringer når løsningene som brukes, ikke har innebygde systemer for personvern. I denne sammenheng vises det til personvernombudsordningen. Dette er en frivillig ordning som flere virksomheter bør ta del i. Jeg merker meg at departementet støtter dette.

Kampen om datalagringsdirektivet var en stor debatt i Norge. Vi fikk hjelp utenfra for å forhindre de alvorlige inngrep i personvernet som innføring av EUs datadirektiv ville representert. Direktivet ble først vedtatt inntatt i norsk lov, men EU-domstolen konstaterte at store deler var i strid med EU-retten. Senterpartiet vil understreke at etter at datalagringsdirektivet er kjent ugyldig, er det viktig å vurdere nøye de forslag som fremmes for å erstatte direktivet.

EUs nye utkast til generell personvernforordning og direktiv om behandling av personopplysninger vil ifølge meldingen innebære at det må gjøres store endringer i norsk rett. Dersom det forutsettes endringer som svekker våre personvernbestemmelser, eller endringene kommer i konflikt med norsk rettsoppfatning, må vi også i denne runden ta forbehold om Norge vil godta at nye bestemmelser skal legges inn i lovverket vårt.

Til slutt vil jeg gjøre det klart at Senterpartiet vil støtte Arbeiderpartiets forslag.

André N. Skjelstad (V) [10:22:54]: Jeg vil først og fremst gratulere Datatilsynet og Personvernnemnda med en god innsats for personvern og datasikkerhet i Norge. Dette har Venstre vært opptatt av svært lenge.

2015 og 2016 står i personvernets tegn. Safe Harbour-avgjørelsen har fått stor betydning også for norsk personverndebatt. Jeg setter stor pris på at Datatilsynet har brukt 2015 på å styrke personvernet, spesielt innenfor helsesektoren og i skolen – viktige arenaer med sensitiv informasjon, som må hegnes om.

Safe Harbour-avtalen har blitt avløst av Privacy Shield, en ny avtale for overføring av data fra Europa til USA, og implikasjoner av den avtalen for personvernet er ennå ikke skrevet i stein. Norge er tjent med en avtale som gjør dataoverføring mulig på en måte som samtidig holder norske personvernstandarder. Avtalen er også viktig for transatlantisk handel og som sådan for norske arbeidsplasser. Samtidig må vi erkjenne at avtalen kom i stand på kort varsel som følge av hasteforhandlinger mellom EU og USA. Derfor blir Datatilsynet og Personvernnemnda oppfordret til å følge utviklingen rundt den nye avtalen med argusøyne.

Så vil jeg komme med noen korte betraktninger knyttet til Arbeiderpartiets merknad og forslag. Ved en inkurie har vi falt ut av den merknaden. Vi kommer også til å støtte Arbeiderpartiets forslag i denne saken. Vi mener at det er svært viktig å følge opp nå. Spesielt innenfor helse er vi nødt til å se på de dataene som ikke kommer «på flyt». Vi ser fram til at vi kan få framlagt en sak om dette.

Karin Andersen (SV) [10:25:00]: Den inkurien gjelder også SV, som også skulle stått inne både på merknader og forslag fra Arbeiderpartiet, og på merknaden fra Senterpartiet og Venstre.

Saksordføreren redegjorde veldig godt for sjølve saken, men det som ble nevnt av representanten fra Arbeiderpartiet, var noen av de problemene som enkeltpersoner opplever når de bruker ulike typer datatjenester i dag, der man blir bedt om å svare på side opp og side ned med krav og vilkår og betingelser. Jeg tror de fleste av oss klikker på «godkjent» uten å ha lest alle de 36 sidene på engelsk.

Et av problemene nå er at vi gir fra oss personopplysninger til redskaper vi bruker til daglig, men som likevel er styrt av kommersielle interesser som kan bruke det til noe helt annet enn det man hadde tenkt, og at opplysningene om oss fyker verden rundt uten at vi helt vet hva de kan brukes til. Dette er et stort dilemma og kan by på utfordringer. Datasikkerhet og personvern handler om kompetanse. Det er veldig krevende for den enkelte. Vi må sjølsagt ta ansvar, men det er et veldig stort myndighetsansvar at vi har regelverk der personvernet står sterkt, nettopp fordi det er mange kommersielle aktører som har helt andre interesser av å bruke disse dataene. Det er også kriminelle, sjølsagt, som kan misbruke data – våre personlige, men også andre data.

Derfor mener SV at vi må ha en nasjonal strategi for kritiske samfunnsfunksjoner, livsviktig infrastruktur innen IKT som inneholder noen av de mest sensitive personopplysningene vi har, f.eks. i helsevesenet og annen offentlig virksomhet. Dette er det nødvendig å ta opp, fordi man hele tida blir bedt om – for å si det sånn – å «outsource» sine behov på IKT-området til private kommersielle interesser, enten de er i Norge eller i utlandet. Det betyr at det ikke er vi sjøl som eier den kompetansen som skal ivareta den myndighetskontrollen som er helt nødvendig. Jeg mener vi er nødt til å begynne å diskutere dette på større alvor enn det vi har gjort til nå. Vi som offentlig sektor må sikre at den kompetansen som trengs, er til stede i de organisasjonene som skal ivareta dette også, og at man ikke hele tida er avhengig av noen som kommer utenfra og kan bidra med denne kompetansen.

Det er viktig at man begrenser utflaggingen av funksjoner og data. Det handler om at visse tjenester og nødvendig kompetanse alltid må være plassert i Norge – ikke bare IKT-systemene, men også driftspersonellet – nettopp fordi de må være underlagt norske tilsyn og norsk lovverk. Det er faktisk helt nødvendig hvis vi skal sikre at dette blir i tråd med den høye standarden som vi ønsker, og som vi ser er helt nødvendig for å ivareta personvernet.

Representanten fra Venstre var oppe og snakket om de internasjonale avtalene som nå er under utvikling. Det er klart at dette i sin natur er internasjonale nettverk. Webben er «world wide», som det heter. Det gjør at det blir så uhyre viktig at disse avtalene både sikrer systemene når de krysser landegrensene, og tillater et høyt nivå på person- og datasikkerheten i det enkelte land, slik at det blir mulig for Datatilsynet og Personvernnemnda å ivareta de hensyn som norske myndigheter mener personvernet skal underlegges. Det er høye krav til personvern. Det er helt nødvendig hvis man skal være en rettsstat, at personvernet står minst så høyt som det gjør i Norge i dag.

Statsråd Jan Tore Sanner [10:30:18]: Vi lever i en tid med en rivende teknologisk utvikling. Denne utviklingen gir oss mulighet til å løse mange utfordringer. Digitalisering er et viktig verktøy for å skape en enklere hverdag for folk flest, viktig for å utvikle smarte og miljøvennlige byer og viktig for å trygge og skape arbeidsplasser.

Samtidig utfordres personvernet på nye måter. Privatlivet vårt settes under press. Årsmeldingene til Datatilsynet og Personvernnemnda viser dette med stor tydelighet.

Jeg er glad for det store engasjementet i Stortinget, og ikke minst i komiteen, som viser at dette er en utfordring som tas på største alvor, og at det er bred enighet om både å trygge personvernet og at vi har god informasjonssikkerhet rundt datasystemene.

Personvernet blir i økende grad utfordret fra kommersielt hold. Personopplysninger er en raskt voksende handelsvare og et betalingsmiddel. Kommersielle aktører samler inn stadig flere opplysninger om oss. Det er en utfordring at forbrukere får uforståelig og mangelfull informasjon om hvilke opplysninger som innhentes om dem, og hvordan disse opplysningene brukes.

Regjeringen jobber aktivt med å styrke personvernet til forbrukere som benytter digitale tjenester. Målet er at den enkelte skal kunne si nei til deling av personopplysninger og likevel få tilgang til tjenester. Vi samarbeider med forbrukermyndighetene på dette området. Det er også viktig at bransjen bidrar til utvikling av gode løsninger.

Kommersiell bruk av personopplysninger er også omtalt i stortingsmeldingen om digital agenda, som skal behandles senere i dag. Meldingen tydeliggjør at teknologi og personvern ikke trenger å være motsetninger. Dersom vi bygger personvernvennlige løsninger inn i teknologien fra starten av, kan de to spille på lag. Innebygd personvern er et mål i alle sektorer og førende i det pågående arbeidet med å fornye, forenkle og forbedre offentlig sektor.

Jeg er opptatt av at barn og unge blir sikret et godt personvern. Barn og unge er storforbrukere av ny teknologi og nye kommunikasjonsformer. Det kan være en fordel for læring og utvikling, men det gjør også at de unge er mer utsatt for personvernkrenkelser. Det er derfor viktig at kompetansen om personvern er best mulig, både hos de unge selv og hos dem som har ansvaret for unge mennesker.

Datatilsynet har over en treårsperiode sett nærmere på behandlingen av personopplysninger om barn og unge i opplæringssektoren. Tilsynet har avdekket at rutinene i barnehager og skoler for å sikre unges personvern er mangelfulle. Jeg ser at det er behov for et kunnskapsløft om personvern i opplæringssektoren. Jeg er derfor positiv til at Datatilsynets arbeid for å øke bevisstheten om personvern i barnehager og skoler fortsetter.

De siste årene har det blitt arbeidet med utvikling og modernisering av personvernregelverk i mange internasjonale fora. Norge deltar aktivt i dette arbeidet. Særlig viktig er revisjonen av EUs personvernregelverk. Etter flere års forhandlinger vedtok EU i april i år en generell forordning om behandling av personopplysninger. Denne erstatter det gjeldende personverndirektivet og gjelder i EU fra 25. mai 2018.

Forordningen innebærer i betydelig grad en videreføring av gjeldende norsk regelverk og praksis. Det betyr at vi kan opprettholde et sterkt personvern i Norge også i årene som kommer. Det er viktig for regjeringen, og jeg er glad for at Stortinget også understreker det.

Forordningen skal bidra til et mer harmonisert personvernregelverk i EU/EØS-området. Den kan hindre uoversiktlig og ulik gjennomføring av personvernreglene og på den måten styrke norske innbyggeres rettigheter i møte med utenlandske aktører. For næringslivet vil det bli enklere å operere internasjonalt, fordi aktørene bare vil ha ett felles europeisk regelsett å forholde seg til.

Regjeringen legger betydelig innsats i å tilpasse det norske personvernregelverket til de nye europeiske reglene. Vi må sørge for et regelverk som skaper tillit til at innbyggernes personvern ivaretas.

Datatilsynet er en viktig aktør i dette arbeidet. Datatilsynet gjør et godt og viktig arbeid. Det er helt nødvendig at tilsynet er godt rustet til det omfattende arbeidet som skal gjøres med gjennomføringen av nytt personvernregelverk. Jeg har derfor bidratt til å styrke Datatilsynets budsjett for 2016, og vi har foreslått en videreføring på et høyt nivå i 2017.

Karin Andersen (SV) [10:42:47] (ordfører for saken): Først vil jeg ta opp de forslagene i innstillingen der SV er medforslagsstiller. Så vil jeg takke for at dette representantforslaget kom inn, for det er helt nødvendig at vi nå ser på norsk boligpolitikk.

Å ha et hjem er ikke for mye forlangt, og markedet løser for veldig mange ikke det problemet. De siste ti årene har boligprisene doblet seg, noen steder i landet enda mer enn det. Samtidig ser vi at de som er lavest lønte, nesten ikke har hatt lønnsvekst de siste årene. Samfunnet trenger veldig mange av de yrkene der det ikke er spesielt høy lønn, og et hjem må man ha.

Den sosiale boligpolitikken er svekket gjennom de siste årene. Færre får bostøtte. Regjeringens svar på dette har vært kutting i Husbank-rammen, nei til å se på endringer i skattesystemet, der subsidiene i dag går til dem som har høy boligformue, har råd til å låne og kan låne til boliger for å leie ut, mens det er for lite subsidier og ingen skattesubsidier til dem som mangler bolig. I tillegg kommer ulike kutt i kvalitetskrav når det gjelder tilgjengelighet, støy osv., og også kutt i tilskudd til heis, som gjør at kvalitetskravene til norske boliger reduseres.

For dem som har mye penger og gode lånemuligheter, er det i dag svært lønnsomt å kjøpe boliger og leie dem ut, eventuelt selge dem senere. I den andre enden finner vi mennesker som er bostedsløse. Det antallet har ligget ganske fast i mange år, så det er ikke ordnet. Og det er mange mennesker som ikke får lån, selv om de er i arbeid, selv om de kan betjene de lånene de ville trenge for å skaffe seg en bolig, fordi de mangler egenkapital. Det betyr at de blir sittende fast i et leiemarked der de betaler like mye, har ikke mulighet til å spare og blir sittende fast i et varig leieforhold.

Derfor er det behov for å forsterke den sosiale boligpolitikken. Det må til omlegging av skatt, og det er en rekke andre virkemidler som må på plass, som dette representantforslaget tar opp mange av.

Under høringen var det massiv støtte til nesten alle forslagene som ble fremmet. Det går på større ansvar for stat og kommune, både med hensyn til virkemidler og, ikke minst, med hensyn til å kunne planlegge nødvendige boliger. Et forslag om at det f.eks. skal være boligplaner i alle kommuner, er nødvendig. Det er støtte til at Husbanken må ha økt låneramme, mer i tilskudd både til bygging og til etablering av boliger og flere og bedre ordninger for leie-til-eie. Det er også forslag om en annen rentepolitikk i Husbanken. Det var også forslag her om at man må gjøre det mindre lønnsomt å investere i næringsbygg enn i utleiebygg. Det er slik i Norge i dag at hvis man har penger og investerer i et næringsbygg, får man et mildere skatteregime enn hvis man investerer i nødvendige utleieboliger. Noen av de kommersielle, seriøse aktørene bør styrkes, for vi trenger flere av dem.

Det må lages planer slik at vi sikrer at det blir nok boliger som folk har råd til å bo i.

Jeg har ikke tid til å gå igjennom alle forslagene, men det er ett forslag til vedtak i innstillingen som jeg håper det kunne bli støtte til. Det er romertallsforslaget om heis. Det er litt pussig at det flertallet – bl.a. regjeringspartiene – som har kuttet i tilskuddet til heis, og som har fremmet forslag om endringer i TEK17 som vil gjøre at færre av de nye boligene blir tilgjengelige boliger, ønsker at kommunene skal analysere behovet for boliger og «se nærmere på behovet for tilskudd til tilpasning og tilskudd til heis». Jeg tolker dette slik at de angrer på det de har gjort, og håper derfor at vi kan rette det opp ved neste korsveg.

Stine Renate Håheim (A) [10:48:16]: Takk til saksordfører Karin Andersen for et godt innlegg, men også for å ha loset saken igjennom i komiteen.

La meg begynne med å si at utgangspunktet vårt er at norsk boligpolitikk i all hovedsak har vært veldig vellykket. De aller fleste i landet vårt bor i egen bolig, vi har gode bomiljø og en av verdens beste boligstandarder, så mye er bra. Men et høyt prisnivå har gjort terskelen for å komme seg inn på boligmarkedet veldig høy for veldig mange. Det skapes et klasseskille mellom dem som har mulighet til å spare egenkapital eller få hjelp av foreldrene, og dem som ikke har de samme mulighetene. Forskjellene går i arv.

For Arbeiderpartiet er bolig, sammen med arbeid, utdanning og helse, en av de fire grunnpilarene i velferdsstaten. I en tid med rekordhøy prisvekst i deler av landet mener vi det er behov for en mer aktiv boligpolitikk. Prisene i store deler av landet skyter i været, og vi mener det er behov for å styrke den statlige boligpolitikken, ikke svekke den.

Det er ingen tvil om at løsningene på de utfordringene vi ser i boligmarkedet i dag, handler om at vi er nødt til å bygge mer. Der har selvfølgelig kommunene et stort ansvar. Jeg tror nok at det av og til kan være krevende å forholde seg til en mangehodet stat. Vi er derfor med på et forslag om at forsøket med koordinering av alle statlige innsigelser nå må gjøres til en nasjonal ordning. I pressområdene er vi nødt til å bygge mer rundt kollektivknutepunktene. Arbeiderpartiet er mer offensive enn regjeringen, og vi sier at staten bør finansiere opptil 70 pst. av store kollektivsatsinger dersom kommunene forplikter seg til å bygge nok boliger. Det er i dag heldigvis mange kommuner som driver en aktiv boligpolitikk. Sandnes, Randaberg og Hamarøy er gode eksempler på det.

Så sier vi i dag at vi er villige til å stille krav om at kommunene må lage egne boligplaner, men da er det helt avgjørende at vi også tar vare på Husbanken. Jeg må gi uttrykk for en urolighet når det gjelder regjeringens stadige angrep på Husbanken. Lånerammene er redusert med 7 mrd. kr, det er kuttet i boligsosialt kompetansetilskudd, vi hørte om kuttene til heistilskuddet, det er en mer markedsbasert rentemodell som kan gi konsekvenser den dagen renten begynner å stige, og enda færre enn før får startlån. I vårt alternative budsjett foreslår vi derfor en kraftig styrking av Husbanken, og i dag er vi bl.a. med på å fremme et forslag om å utrede et differensiert rentesystem som kan bidra til høyere måloppnåelse i boligpolitikken.

Vi er også med på å fremme et forslag om at ungdom med lav egenkapital, men med god inntekt, igjen kan få muligheten til å få startlån. Boligsparing for ungdom er vel og bra, men all statistikk viser oss at det er dem som har mest fra før, som nyttiggjør seg den ordningen. Startlånet kan man derimot målrette mot dem som virkelig trenger hjelp for å komme seg inn på boligmarkedet, og vi mener det er særlig viktig, all den tid høyresiden bryter entydige valgløfter og strammer inn på egenkapitalkravet.

Samtidig mener vi at vi må legge til rette for dem som i perioder må leie bolig. Vi har i flere år foreslått flere utleieboliger, og i år foreslår vi også 800 flere studentboliger enn regjeringen gjør. Vi mener at regjeringen må vurdere endringer som legger til rette for å få enda flere leie-til-eie-prosjekter, og vi er også med på å foreslå at regjeringen utreder nye avskrivningsregler for profesjonelle utleieaktører, sånn at flere leietakere kan få flere stabile og gode bomiljøer.

Boligmarkedet trenger mer politikk, ikke mindre. Flere må få muligheten til å eie sitt eget hjem. Derfor foreslår Arbeiderpartiet i dag, sammen med andre partier, kraftige tiltak for å få fart i boligbyggingen i pressområdene.

Så har jeg lyst til å rose det nye byrådet i Oslo, som har tatt over et enormt boligunderskudd etter 18 år med høyrestyre. Så langt i år er det heldigvis igangsatt nesten 1 000 flere boliger enn under høyrestyret, og det reguleres nå flere boliger i Oslo. Det er veldig bra.

Samtidig som vi trenger en politikk for pressområdene og de store byene, trenger vi en boligpolitikk for hele landet. Da er vi nødt til å styrke Husbanken, ikke svekke den.

Jeg synes det er trist at vi ikke får flertall for flere forslag i dag, og at flertallet i denne sal stemmer ned de aller fleste forslagene som – som saksordføreren også opplyste om – fikk massiv støtte under høringen. Det er først og fremst trist for alle dem som nå ikke greier å komme seg inn på boligmarkedet.

Avslutningsvis vil jeg varsle at Arbeiderpartiet kommer til å stemme for forslag til vedtak I.

Mudassar Kapur (H) [10:53:37]: Arbeiderpartiet har fremmet ti boligpolitiske forslag, og hadde det ikke vært for at det meste slår inn åpne dører, hadde det vært mye interessant der. Men regjeringen er i gang med veldig mange av disse forslagene, og det er derfor de ikke får flertall i salen. Men når det gjelder andre forslag som ikke får flertall i salen, handler det først og fremst om at Arbeiderpartiet fremmer forslag som går ganske langt i statlig overstyring, f.eks. at man skal overstyre kommunenes arealplanlegging, det skal være lovpålagt boligbygging for kommunene, osv.

Men la oss løfte blikket: Jeg hørte at de to talerne som var før meg, snakket om sosial boligpolitikk, og jeg synes vi skal ta tak i det. Markedet i Norge i dag er veldig differensiert. Man har en enorm prisvekst i pressområdene, mens det andre steder ikke er det samme bildet. Det er store forskjeller mellom byene. Oslo har hatt kjempestor prisvekst, mens det i Stavanger har vært nedgang.

Det viktigste vi må gjøre, er å få opp byggetakten og få ned byggekostnadene – vi må gjøre noe med tilbudssiden. Og vi må gjøre det enda enklere for kommunene å unngå innsigelsesrunder som utsetter store utbygginger. Og for første gang på mange år ser vi at igangsettingen av bygging av nye boliger er på vei oppover. Regjeringens forenklingspolitikk fungerer, og det er det vi må ha mer av. Ski kommune er ett eksempel på hvordan regjeringen jobber. De fikk mulighet til å anlegge en ny bydel med plass til 10 000 nye innbyggere. Dette er tiltak som hjelper mot prisveksten, og dette er også et godt eksempel på hvordan regjeringen allerede er i gang med å fortette langs kollektivsatsinger.

Det er en offentlig oppgave å føre en sosial boligpolitikk, og jeg synes det aspektet ofte drukner i den generelle debatten om bolig. Derfor har jeg lyst å trekke fram noen eksempler på det arbeidet regjeringen gjør, både for å adressere noen av forslagene som Arbeiderpartiet her har tatt opp, og for å se litt på hva som har vært gjort fra regjeringens side.

En viktig ting vi har gjort, er at vi har rettet opp feil fra Arbeiderpartiet og den rød-grønne regjeringen i bostøtteordningen. Fra 2009 har satsene for beregning av bostøtte ikke fulgt prisveksten og økningen i boutgifter. Mottakere av bostøtte har dermed falt ut av ordningen, selv om de har hatt samme støttebehov. Regjeringen retter nå opp Arbeiderpartiets feil og har foreslått i statsbudsjettet at satsene justeres i takt med prisstigningen fra og med 2017. Dermed tetter vi et hull i det sosiale sikkerhetsnettet, slik at færre faller utenfor.

De rød-grønne gjorde også en annen stor feil med bostøtteordningen, ved at den ble beregnet ut fra ett til to år gamle inntektstall. Det retter vi også opp nå.

Vi sørger også for at vi får dobbelt så mange utleieboliger som under den rød-grønne regjeringen. Vi har satset på tilskudd til flere utleieboliger for vanskeligstilte på boligmarkedet. Vi ønsker å bistå kommunene som skal bosette flyktninger og andre vanskeligstilte, og regjeringen økte rammene tre ganger i 2015. I 2016 fortsatte vi satsingen, og i år tilsvarer rammen hele 2 000 boliger. Det er dobbelt så mange som de rød-grønne fikk til i regjering. Dette er snakk om reelle løsninger.

Vi målretter startlånene også, der hvor den rød-grønne regjeringen ikke turte å prioritere. Det er mange som har snakket om startlån i dag. Å eie sin egen bolig gir forutsigbarhet og trygghet, som de fleste innbyggere ønsker seg. De som ikke får lån til å kjøpe bolig i en vanlig bank, kan søke om startlån fra kommunen. Men med Arbeiderpartiets linje begynte Husbanken å bli en konkurrent til de private bankene, og de som trengte ordningen mest, fikk for dårlig oppfølging fra kommunene. Det rettet regjeringen opp i 2014, altså kort tid etter at vi kom inn, da startlånet ble mer målrettet mot vanskeligstilte i boligmarkedet. Endringen har ført til at flere lån gis til dem som har dårlig økonomi, og at hver mottaker får mer i lån enn de gjorde før. Vi sørger også for å ha en ramme som Husbanken selv er fornøyd med når det gjelder både nivå og innretning.

Til slutt vil jeg minne min kollega fra Arbeiderpartiet om at man må gjerne komme her og presentere en retorikk om at det ikke ble bygd nok i Oslo før, men da må man se på sine egne voteringer i Oslo bystyre, hvor man ifølge OBOS var med på å stemme for færre boliger enn det byrådet la opp til, og man ligger langt etter de store lovnadene man ga Oslos innbyggere om å doble boligbyggingen. Det som har skjedd i Oslo, er at Arbeiderpartiet har innført en eiendomsskatt, og det er blitt dyrere å bo, men man har ikke fått fart på boligbyggingen, slik man lovet i valgkampen.

Helge André Njåstad (FrP) [10:58:49] (leiar i komiteen): Takk til saksordføraren for ein god gjennomgang av saka, og takk til forslagsstillarane, som gjev oss anledning til å diskutera eit viktig tema, bustadpolitikk, som angår langt fleire komitear enn vår. Det angår eit breitt spekter av fagkomitear på Stortinget, så det er nyttig at ein får ein slik debatt. Eg vil òg takka representanten Kapur for å visa til kva denne regjeringa gjer, for ein kunne i dei to første innlegga få inntrykk av at ein har gjort lite. Derfor er det veldig bra at representanten Kapur fortel at regjeringa er offensiv òg når det gjeld bustadpolitikk.

Som innleiing: Eg synest det er litt ironisk at både forslagsstillarar og saksordføraren har den tilnærminga at ein må ha ein tydelegare bustadpolitikk frå staten si side gjennom å svekkja det lokale sjølvstyret på fleire punkt. All den tid ein veit at staten i dag blir styrt av ei regjering med Framstegspartiet og Høgre, med støtte frå Kristeleg Folkeparti og Venstre, og at norske kommunar i all hovudsak blir styrte av dei raud-grøne partia, er det litt rart at ein har så liten tillit til lokalt sjølvstyre at ein meiner at Høgre-Framstegsparti-regjeringa er betre i stand til å styra bustadpolitikken enn alle lokalpolitikarane i Noreg – som for eit år sidan fekk tillit for å spela hovudrolla når det gjeld arealplanlegging.

Framstegspartiet er oppteke av at om ein er ung eller gamal, fattig eller rik – om ein vil bu i byen eller på bygda, skal ein ha moglegheit til å kjøpa og eiga sin eigen bustad. Det er viktig for oss som menneske, det er òg viktig for samfunnet at me organiserer oss på den måten. Målet trur eg me alle er einige om, spørsmålet er om verkemidla. Me har ikkje tru på at løysinga når det gjeld bustadpolitikk, er at me skal ha høgare skattar, fleire skattar, endå fleire avgifter og meir byråkrati. Vår jobb som politikarar er å leggja til rette for menneske, då blir det enkelt ikkje å gå inn for fleire avgifter. Me må heller tenkja nytt og gjera ein innsats for å løysa dei utfordringane me har i bustadmarknaden, enn å setja inn endå fleire sanksjonar.

Det aller viktigaste for å løysa dei utfordringane me har, er å byggja fleire bustader. Det aller viktigaste for å kunna byggja fleire bustader, er at me legg til rette for at kommunane kan vera ja-kommunar – at dei kan regulera og planleggja nok bustader, og at det blir interessant for utbyggjarar å byggja ut. Då handlar det om at me må forenkla forskrifter for å gjera det billegare å byggja bustader. Me må forenkla plan- og bygningsloven for å gjera det lettare og raskare å planleggja. Difor er det aller viktigaste dokumentet som Stortinget skal ta stilling til dei neste månadene, Prop. 149 L for 2015–2016. Det er regjeringa sine offensive forslag for å forenkla planprosessane og moglegheitene for dispensasjon i plan- og bygningslova. Det vil vera verktyet som lokalpolitikarane i Noreg treng for å kunna utvikla seg endå meir til ja-kommunar og vera positive aktørar for å få fart på bustadbygginga.

Eg har registrert lite engasjement rundt denne proposisjonen, eg er spesielt oppteken av kva Arbeidarpartiet meiner om den. Eg har høyrt lite om kva dei seier. Dei får anledning til å avklara synet sitt når Stortinget skal behandla proposisjonen etter jul, men eg trur mange lokalpolitikarar, òg Arbeidarpartiet sine eigne, kunne tenkt seg litt meir tydeleg svar på om ein støttar hovudlinjene i Prop. 149 L. I dagens debatt vil eg gjerne utfordra Arbeidarpartiet på om dei kan seia litt om kvar ein vil landa når det gjeld den proposisjonen. Vil ein gje lokalpolitikarane, sine eigne 200 ordførarar, større moglegheit til å gjennomføra raskare planprosessar og kunna gje dispensasjonar som er fornuftige å gje for samfunnsutviklinga si skuld, eller ønskjer ein at det framleis skal vera vanskeleg å få planlagt – med ein fylkesmann som skal fremja motsegner, slik ein hugsar det frå dei raud-grøne åra? Då var eg lokalpolitikar og opplevde å få mange motsegner. No opplever lokalpolitikarane ein meir positiv haldning frå fylkesmennene og meir ein ja-haldning frå staten.

Så eg håpar at Arbeidarpartiet kan avklara synet sitt på Prop. 149 L, og at dei ikkje står på den linja ein kan få inntrykk av. Gjennom merknaden som ligg føre i dag, seier me at me

«er opptatt av å føre en boligpolitikk som forenkler planprosessene, styrker kommunenes frihet i plan- og byggesaker og begrenser unødvendig lange innsigelsesrunder».

Eg skulle håpt at det var fleire enn fire parti som stod bak ein slik merknad.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [11:04:05]: Jeg vil starte med å takke forslagsstillerne for å ha fremmet en viktig sak om å få på plass en mer aktiv boligpolitikk, og jeg takker saksordføreren, som har loset dette igjennom så langt.

I dette landet har vi en sterk tradisjon for at folk eier sine egne boliger, i alle fall store deler av livet. Det er lurt, og det må være et hovedmål å legge til rette for at dette er det vanlige for flest mulig.

Arbeiderpartiet har med sine forslag levert en pose assortert drops av boligpolitiske forslag. Her er mye bra som det er viktig å tenke grundig gjennom. Samtidig er vi vel vitende om at det går mot en valgkamp, og det er kjekt å kunne vise tilbake til: Vi foreslo dette i Stortinget så sent som i fjor osv.

Kristelig Folkeparti ser flere forslag vi velger å støtte, for selv om det stunder mot valg, har substansen i politikken forkjørsrett, og her er forslag som vi mener ivaretar det som er god boligpolitikk for å bygge flere og bedre boliger.

Vel – tilbake til dropsposen. I noen av forslagene har vi gått sammen med andre partier. Som et sentrumsparti har vi fordelen av at vi kan støtte lure og fleksible løsninger på begge sider i politikken – med fokus på løsninger og ikke ideologier og systemtenkning, som vi kan ha sett kanten av i denne saken.

Husbanken er et viktig verktøy i norsk boligpolitikk og har vært det i mange tiår. Banken har gode ordninger for tilskudd til opprusting av boliger, men vi ser at det kan være behov for tilskudd til tilpasning og tilskudd til heis, som er et bidrag bl.a. til at eldre kan bli boende hjemme lenger. Det er godt i tråd med det de fleste eldre ønsker, og er god forvaltning av ressursene til eldreomsorg i kommunene. Boligpolitikken må være sosial, men samtidig samvirke med andre politikkområder for at vi skal kunne gjøre det gode samfunn enda bedre.

Det er også viktig å understreke sammenhengen mellom boligpolitikk og klimapolitikk. De boligpolitiske virkemidlene må samspille med Enovas ordninger for mer energieffektive oppgraderinger og egenprodusert energi. Kristelig Folkeparti er særlig opptatt av at terskelen for å komme inn på boligmarkedet ikke er uoverstigelig for førstegangsetablerere, og støtter derfor forslaget som går på dette.

Leie-til-eie eller leie-før-eie, som det tidligere het, bygger på gode erfaringer i flere kommuner. Målet er å gi mennesker med særlige utfordringer mulighet til å komme seg inn på boligmarkedet. Det kan være alt fra flyktninger, som har kommet med to tomme hender og en koffert, til sosialt vanskeligstilte og rusmisbrukere. Vi synes det er en god idé å vurdere om denne modellen kan stimuleres gjennom Husbanken, slik at den blir aktuell flere steder.

Jeg har allerede nevnt sammenhengen mellom boligpolitikk og klimapolitikk. Kristelig Folkeparti har to ganger de siste årene fremmet egne representantforlag som har hatt fortetting med boliger rundt trafikk-knutepunkt som et hovedpoeng. Flere flytter til byene. Det er et fenomen som er kjent fra store deler av verden. Det gir en del utfordringer, men det gir også klimapolitiske fordeler som det er viktig at vi drar nytte av med god samfunnsplanlegging. Vi støtter derfor dette forslaget og understreker viktigheten av at det ene gode formålet ikke må svekke det andre.

Til slutt: Det er viktig at matjord ikke blir bygd ned, og at hensynet til dyrket mark må tas med i disse sammenhengene når vi diskuterer boligpolitikk.

Med dette fremmer jeg de forslag Kristelig Folkeparti og Senterpartiet står sammen om.

Heidi Greni (Sp) [11:08:30]: Senterpartiet deler forslagsstillernes ønske om en mer aktiv boligpolitikk, slik at flere, særlig unge, får mulighet til å skaffe sin egen bolig. Statlige og kommunale myndigheter må legge til rette for økt tilgang på boliger til en pris som vanlige lønnsmottakere har mulighet til å betale.

Senterpartiet støtter mange av de framsatte forslagene i representantforslaget, men har motforestillinger mot noen av dem. Jeg skal kort redegjøre for våre vurderinger.

Husbanken er det viktigste verktøyet i den statlige boligpolitikken. Den sittende regjeringen har svekket Husbankens rolle gjennom å redusere utlånsrammene. I innstillingen viser vi til at mens utlånsrammene under den rød-grønne regjeringen ble løftet fra 13,5 mrd. kr til 25 mrd. kr, har den sittende regjeringen kuttet i rammene. I Senterpartiets alternative budsjett foreslår vi en økning av rammene fra 18 til 25 mrd. kr. Det er et nødvendig løft, noe som bl.a. framkom fra både byggebransjen og boligsamvirket under komitéhøringen om dette representantforslaget.

Senterpartiet har fremmet et eget forslag om endringer av Husbankens startlånforskrift. Vi er enig i at unge uten tilstrekkelig egenkapital skal inn igjen i ordningen. Men det bør skje ved at det etableres to ordninger, slik at vi ikke risikerer at varig vanskeligstilte på boligmarkedet som i dag dekkes av ordningen, får svekket sin posisjon i køen for startlån. Som representanten Kapur påpekte, dette var argumentet for å endre den tidligere ordningen, at de kom for langt bak i køen. Vårt forslag ivaretar både varig vanskeligstilte og unge førstegangsetablerere uten tilstrekkelig egenkapital. Jeg håper flere partier kan støtte vårt forslag, og at det kan få flertall her i salen i dag.

Senterpartiet støtter ikke forslaget om innføring av lovpålagte boligplaner for kommunene. Dette begrunner vi med at kommunene gjennom kommuneplanens arealdel skal legge til rette for boligbygging gjennom å sette av tilstrekkelige arealer til det. For mange kommuner vil det i tillegg være ønskelig å utvikle egne boligplaner, men dette bør ikke være et lovpålagt ansvar uavhengig av lokalt behov.

Vi er også skeptisk til forslaget der en ber regjeringen utarbeide en ny offentlig modell for beregning av behovet for boligbygging. Det er et kommunalt ansvar å sikre at det er en tilgang på tomter som står i forhold til behovet. Et nytt statlig engasjement på dette området vil antagelig være av begrenset nytte i kommunenes arbeid med å løse den oppgaven.

Det er bred politisk enighet om å legge til rette for økt boligbygging rundt kollektivknutepunktene. Fra Senterpartiets side er vi imidlertid bekymret over hvordan de rikspolitiske retningslinjene for bolig-, areal- og transportplanlegging blir praktisert. I retningslinjene heter det:

«Det er nødvendig å ta vare på god matjord, men jordvernet må balanseres mot storsamfunnets behov.»

I praksis blir denne bestemmelsen i retningslinjene brukt til å omdisponere tusenvis av mål med vår beste matjord. Det er ikke holdbart. Senterpartiet, sammen med Kristelig Folkeparti, fremmer derfor et eget forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge til rette for økt boligbygging rundt kollektivknutepunktene. Det er en forutsetning at matjord skjermes mot nedbygging.»

Senterpartiet og Kristelig Folkeparti står også sammen om et annet forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge til grunn at i områder med lavt folketall der boligbygging er viktig for å opprettholde folketallet, kan det gis rom for mer spredt boligbygging forutsatt et strengt jordvern.»

Etter min mening er dette et viktig forslag som er i tråd med forslagsstillernes intensjoner om en mer aktiv boligpolitikk. Vi må ikke gjøre det vanskeligere enn nødvendig for folk som helst vil bo utenfor sentrum, og som slik kan bidra til målet som et enstemmig storting har satt, nemlig å opprettholde bosettingsmønsteret i Norge.

Til slutt vil jeg ta opp det forslaget som Senterpartiet har fremmet alene.

Statsråd Jan Tore Sanner [11:13:24]: Det å ha en trygg bolig å bo i er viktig for oss alle. Det skaper en trygg ramme rundt barn og familiens liv, og det er viktig for dem som står utenfor boligmarkedet, at de får hjelp på veien mot en trygg bolig. Det å ha et sted å bo er ofte den plattformen man trenger for å komme videre i livet, om det er med studier eller arbeid, og derfor er det viktig med en aktiv boligsosial politikk. Det har regjeringen. La meg bare trekke frem noen konkrete tiltak.

For det første jobber vi nå målrettet med strategien for boligsosialt arbeid, hvor vi gjennom å etablere digitale verktøy nå har etablert én dør inn. Det vil få fart i kommunenes boligsosiale arbeid. Vi har økt tilskuddet til utleieboliger, slik at det nå kan etableres dobbelt så mange som før regjeringsskiftet. Vi har rettet opp svakheter i bostøtteordningen. Og vi har målrettet startlånsordningen.

Startlånsordningen var slik at i 2013 hadde 43 pst. av mottakerne under 400 000 kr i inntekt. Etter at vi målrettet ordningen mot dem som har langvarige finansieringsproblemer og vanskelig for å skaffe seg egen bolig, er det i dag 93 pst. som har under 400 000 kr i inntekt. Når noen partier nå ønsker å reversere den målrettingen av startlånsordningen, vil det bidra til å gjøre det vanskeligere for dem som har vanskeligheter på boligmarkedet.

Jeg registrerer at enkelte partier mener at det å øke rammene til Husbanken er svaret på utfordringene i boligmarkedet. Det er det ikke. Det er ikke mangel på kapital i boligmarkedet. Det er ikke mangel på billig kapital i boligmarkedet. Og ser vi på Husbanken, ligger de an til et mindre forbruk på 1 mrd. kr i år med en ramme på 18 mrd. kr. Husbanken har en viktig rolle å spille i boligpolitikken, men svaret i dag er ikke å øke Husbankens rammer.

Det regjeringen har tatt tak i, er å bedre tilbudssiden i boligmarkedet. Den politikken virker. I 2016 er det igangsatt 29 600 boliger. Det er opp 15 pst. fra tilsvarende periode i 2015. Og i 2016, altså i inneværende år, ligger vi an til å få det høyeste igangsettingstallet siden 1982. Jeg er enig med Stine Renate Råheim i at det over tid har vært bygget for lite. Derfor har regjeringen bidratt til å fornye og forenkle hele plan- og bygningsloven og de tekniske forskriftene, og vi har en regjering som sier ja når kommuner har forsvarlige utbyggingsplaner som det måtte være innsigelser til – slik som Oslo, som nå får mulighet til å fortette i byen og kan bygge opp mot 120 000 boliger, slik som Ski, som nå har fått ja til å bygge en ny bydel ikke langt fra nye Ski stasjon, hvor det kan bygges 6 000 nye boliger og 10 000 kan få et sted å bo.

Det er store regionale forskjeller, men vi ser at særlig i byområdene er det reelle utfordringer. Derfor må vi kombinere en politikk hvor vi forenkler plan- og bygningsloven, gjør det raskere, enklere og billigere å bygge nye boliger, samtidig som vi bygger mer rundt kollektivknutepunktene. Jeg er glad for at det er bred enighet i Stortinget om at når staten går inn ved store investeringer i kollektivtransporten, må vi også forvente at det kan bygges mer rundt kollektivknutepunktene. Det var den viktigste grunnen til at jeg sa ja til planen om 6 000 nye boliger i Ski. Det er også grunnen til at regjeringen nå har fått på plass ikke bare bymiljøavtaler, men også byutviklingsavtaler, hvor vi ser transport og arealutnyttelse i sammenheng. Det kan bidra til at de målene vi setter for både transportpolitikken og klima- og miljøpolitikken, kan oppfylles.

Mazyar Keshvari (FrP) [11:25:07]: Det er helt utrolig å være vitne til den virkelighetsbeskrivelsen som Arbeiderpartiet og SV driver med i denne salen.

For det første er det veldig positivt at Arbeiderpartiet nå ønsker kollektivsatsing og er for kollektivknutepunkt i pressområder som landets hovedstad. De vil ha en finansiering «opptil 70 pst.». Det er viktig å legge merke til ordene opptil 70 pst., for det kan innebære 0 pst., slik realiteten var for landets hovedstad i sju av åtte år under den rød-grønne regjeringen, da Oslo ikke fikk en krone fra belønningsordningen.

Dernest er det også hyggelig å se at de har begynt å satse på bygging av studentboliger. All den tid de ikke fikk det til i regjering, er det jo fint at de har tenkt å overby regjeringen, som bygger rekordmange studentboliger nå.

Men for å gå til selve kjernen av utfordringene ved boligpolitikken synes jeg det er viktig å se på hva som skjer lokalt. For å finne ut hvilke partier som er mest positive til boligbygging og bidrar mest til boligbygging i landets hovedstad, som er et av de største pressområdene, hadde OBOS en gjennomgang av reguleringssaker i Oslo bystyre i perioden 2007–2011. Gjennomgangen viste at Fremskrittspartiet var det partiet som hadde bidratt og mest stemt for boligbygging i hovedstaden, dernest var det Høyre. Nedover på listen sto Arbeiderpartiet, og i bunnen sto Sosialistisk Venstreparti, som er veldig opptatt av subsidier, statlig regulering, femårsplaner og andre virkemidler. Partiet som ikke stemmer for boligbygging i landets hovedstad, der utfordringene er størst, er det partiet som gang på gang reiser problemstillingen om mangel på boliger.

Et annet viktig aspekt ved det som skjer på boligmarkedet – spesielt i pressområder som hovedstaden og andre storbyer – som ingen er innom, er situasjonen vi har med den store innvandringen som har funnet sted. Man kan ikke forstå boligproblematikken i hovedstaden uten å se på hvem som flytter inn i byen, og hvem som faktisk flytter ut av byen. Også der har Fremskrittspartiet en rekke ganger fremmet forslag om at folk er nødt til å bo der de blir bosatt, inntil de er i stand til selv å framskaffe bolig og få seg arbeid.

Arbeiderpartiet, som har fremmet disse forslagene, og SV, som har ivret for disse forslagene, er de som er hovedgrunnen til boligmangel, spesielt i pressområdene, all den tid de stemmer imot boligbygging når de har mulighet til det. Og så fremmer de en rekke forslag som de forsøker å sukre med virkemidler, noe som gir dem null troverdighet.

Karin Andersen (SV) [11:28:17]: Ja, det siste innlegget faller vel på sin egen urimelighet når man ser at det i dag bygges mer i Oslo enn noen gang. Det er klart at noen av tilskuddene som regjeringen har økt, er viktige – det skal de ha – men når det er mange færre som får bostøtte nå enn det var for noen år siden, er jo det et alvorlig sosialt problem.

Men jeg må tilbake til denne startlånsordningen: Det jeg spurte statsråden om i stad, var hvorfor han ikke ser at det er nødvendig med noen ordninger for dem som ikke klarer å få lån i det private markedet, men kan betjene et lån – rett og slett fordi de mangler denne egenkapitalen – og om ikke de skulle omfattes av denne startlånsordningen. Det betyr å utvide ordningen, altså ikke å begrense den for de vanskeligstilte, men å utvide ordningen slik at flere kunne få den. Det er det SV ønsker.

SV ønsker også gode bomiljø, og derfor har vi ønsket å ta vare på det som handler om grøntområder og god kvalitet i byggingen, som støyskjerming og muligheter til å ha energieffektive hus, og at man skal ha tilrettelagte boliger, slik at alle skal kunne bo i dem, også i et helt livsløp, og at man ikke må flytte hvis man blir gammel eller man skulle være uheldig å få en skade som gjør at man f.eks. må ha rullestol. Så dette handler om bokvalitet, og det har SV vært opptatt av hele vegen.

Jeg hadde kanskje ønsket at statsråden hadde sagt noe om den skattediskrimineringen som i dag foregår på boligmarkedet. Den er ganske sterk. Det ene er at de som er avhengig av å bo i leieboliger, ikke får noe. De som kan eie, får ganske store skattefradrag på alt de låner, og hvis de kjøper mer, får de jammen skattefradrag på det også. Hvis jeg låner penger og kjøper meg en hytte, får jeg jammen statlige subsidier over skatteseddelen til det også. Slik er det også for dem som bygger. Hvis man bygger næringsbygg, får man et bedre skatteregime enn hvis man er en profesjonell utleier. Og det trengs flere utleieboliger; det tror jeg også statsråden er enig i, ellers hadde han vel ikke sørget for at det ble bevilget litt mer penger til det.

Da er spørsmålet: Hvorfor skal det være sånn at det er mer lønnsomt – når man er en investor – å plassere pengene sine i næringsbygg i forhold til å plassere pengene i utleieboliger, der man trenger en større, seriøs sektor? Det trenger man fordi ikke alle kan eie bolig i alle livets faser, og fordi dette er et nødvendig tilskudd til et velfungerende arbeidsmarked.

Stine Renate Håheim (A) [11:31:33]: La meg begynne med representanten Njåstad, som etterlyste Arbeiderpartiets holdning til Prop. 149 L for 2015–2016. Til det kan jeg opplyse om at den skal på høring her i Stortinget den 15. desember, og innstilling skal ikke avgis før i februar neste år. Men det er spenstig av posisjonen her i denne salen å være utålmodig på vegne av opposisjonen, all den tid landet ennå ikke har et flertall for statsbudsjettet. Men vi kan love representanten Njåstad at vi jobber med saken, og at de skal få vite hva vi mener.

Jeg har også behov for å kommentere bostøtteordningen, for det legges opp til at færre mennesker skal få bostøtte neste år. Det har vært en stor nedgang. Men jeg har lyst å si at det er veldig bra at man nå regulerer egenandeler og den typen ting i bostøtteordningen. Det har vi etterlyst alle årene denne regjeringen har sittet, og det var også noe vi gjorde – tror jeg – i sju av de åtte årene vi satt i regjering. Men det blir altså færre mottakere til neste år, og det vi får klare tilbakemeldinger om, er at det særlig er unge uføre som blir rammet, på grunn av uførereformen og fordi regjeringen ennå ikke har kommet med en permanent ordning som skjermer uføre i bostøtteordningen. Det er snakk om unge uføre som kanskje har bodd hjemme, og som nå endelig skal få lov til å flytte inn i et eget hjem, men de kan ikke gjøre det, for de får ikke bostøtte. Så å si at man har ryddet opp i bostøtteordningen, synes jeg er veldig trist å høre, hvis det er et endelig punktum, for der har man en lang vei å gå før den hjelper alle dem som den skal hjelpe.

Jeg har også lyst til å påpeke at det flertallet som i denne salen i dag nekter å bli med oss på å gjøre noe med startlånet, slik at flere unge kan få startlån, er det samme flertallet som gikk til valg på å fjerne eller redusere egenkapitalkravet for å gjøre det lettere for unge å få kjøpe bolig. Alle de fire borgerlige partiene sto utenfor denne salen og ga et løfte til unge mennesker, som de har brutt gang på gang på gang, og da samtidig å si at man ikke har lyst til å gjøre noe med startlånsordningen, synes jeg er urettferdig når man har lurt unge mennesker til å stemme på seg.

Jeg er enig i at startlånet ikke skal være en konkurrent til lån i kommersielle banker, men det er forskjell på å barbere seg og å skjære av seg haken, som er det denne regjeringen har gjort ved å kutte ut unge som målgruppe. Jeg synes det er dumt at vi ikke kunne sett på den startlånsordningen og i det minste gitt kommunene fleksibilitet til å prioritere ungdom. Det er også verdt å merke seg at det er partier i denne sal som ville styrket Husbanken og gitt den større lånerammer, slik at vi ikke hadde trengt å nedprioritere noen i startlånsordningen, men heller kunne prioritert noen inn.

Helt til slutt, når det gjelder investeringer i bymiljøavtalene: Jeg legger merke til at noen harselerer med «opp mot 70 pst.», men Arbeiderpartiet la inn mer enn 1 mrd. kr mer enn regjeringen gjorde i år og 700 mill. kr mer neste år i den ordningen, så vi har vitterlig prioritert det høyere enn regjeringen.

Stein Erik Lauvås (A) [11:34:54]: Vi hører her, gjentatte ganger, at regjeringen har gjort mye. Ja, det gjør den. Det er det vel stort sett ingen uenighet om. Men det er et faktum at man kutter i Husbankens rammer, og man gjør det vanskeligere å få startlån – ganske enkelt. Men man øker muligheten for dem som har størst mulighet fra før, gjennom BSU-ordningen. Det er ikke en selvfølge at det å bruke BSU-ordningen fullt ut er en mulighet for alle, selv om statsråden i sin verden later til å tro det. Slik er det ikke der ute.

Jeg var heldig og fikk være ordfører i noen år, og da var det mulig å se i praksis at ordningen med startlån var veldig god for veldig mange. Den fungerte veldig bra ved at den sørget for at spesielt ungdom fikk mulighet til å få et eget tak over hodet, som var hele meningen. Det fungerte bra. Dette var arbeidsom og vanlig ungdom som bare behøvde å få litt hjelp til å komme seg over kneika, få finansieringen i orden og skaffe seg sin egen bolig. Det fungerte – jeg har sett det i praksis.

Høyre og Fremskrittspartiet skyver nå konkurranse foran seg ved ikke å være med på å reversere startlånsordningen. De menneskene som dette gjelder, er det ikke noe særlig konkurranse om. Det var nettopp derfor vi hadde en startlånsordning som fungerte. Det er disse menneskene som trenger Husbanken, og som trengte Husbanken – og det virket bra, som sagt. Nå er det bare – for dem det gjelder, og for oss – å ta til etterretning at regjeringen, Høyre og Fremskrittspartiet, ikke ønsker en slik ordning for disse menneskene.

Heidi Greni (Sp) [11:37:24]: Slik jeg tolker debatten, er det ingen uenighet om at startlånsordningen først og fremst skal ivareta varig vanskeligstilte. Det var også årsaken til at Senterpartiets statsråd i departementet sendte ut høringsutkastet og forslaget til endring.

Samtidig oppfatter jeg også at det er stor enighet her i salen om at det er veldig utfordrende for førstegangsetablerere som ikke har tilstrekkelig egenkapital, å komme inn på boligmarkedet. Jeg regner med at også de borgerlige partiene som gikk til valg på å fjerne egenkapitalkravet, ser at det er noen som faller utenfor de ordningene som er i dag. Senterpartiet er tilhenger av boligsparing for ungdom, men det er ikke alle som har mulighet til å utnytte de mulighetene som ligger der. Det er noen som har utsikter til gode framtidige inntekter, men de har null i egenkapital, og husleieprisene er slik at de ikke har mulighet til å spare opp deler av lønna, de har ikke mulighet til å spare til framtidig egenkapital.

Derfor håper jeg at statsråden kan gjøre noen vurderinger av vårt forslag om å ha en todelt startlånsordning, altså en pott som ivaretar varig vanskeligstilte, men også en pott som kan ivareta dem som ikke har mulighet til å skaffe seg egenkapital, som ikke har mulighet til å spare i BSU, og som heller ikke har rike foreldre som kan gå inn med egenkapital eller kausjonere for egenkapitalen. Så jeg håper at både statsråden og andre partier kan gjøre noen vurderinger når det gjelder vårt forslag, som i grunnen ivaretar begge de problemstillingene – varig vanskeligstilte vil ikke bli skadelidende, og vi vil klare å ivareta dem som ikke har rike foreldre, som ikke kan komme inn på boligmarkedet, og som blir sittende og betale på en leid bolig altfor lenge.

Jan Bøhler (A) [11:39:56]: Det er en side ved boligmarkedet som ikke har vært mye oppe i debatten, og det gjelder oppkjøp av boliger som man ikke skal bo i selv. I Oslo i dag er det slik at i hvert fall 40 pst. av boligene som kjøpes, kjøpes av personer som ikke skal bo der, men som skal drive forskjellige typer utleie. Blant annet er det økende utleie innenfor det systemet som kalles Airbnb, særlig i indre by i Oslo, og en veldig stor andel av boligene f.eks. på Sørenga, i den nye fjordbyen, kjøpes opp til det formålet.

Det er to ting, som vi har diskutert på Stortinget, som vi kan gjøre foreløpig når det gjelder den andelen boliger som kjøpes opp og brukes til videre utleie, hvor man altså ikke skal bruke boligene selv. Det ene er det vi har diskutert tidligere når det gjelder eierseksjonsloven, og som statsråden skal fremme en proposisjon om senere, og som var meldt skulle komme i høst. Det får vi komme tilbake til. Det andre er det forslaget som er oppe i innstillingen her, om hva vi kan gjøre for å fremme seriøs, profesjonell utleie i større omfang, som kan spille en større rolle i markedet, slik at det blir mindre rom for det som foregår på annen måte, som jeg var inne på innledningsvis.

Jeg har litt vanskelig for å forstå motforestillingene mot det forslaget som ligger her. Jeg hadde håpet at flere partier hadde støttet det. Forslaget er en viktig sak for dem som vil bygge store, seriøse utleieprosjekter, og går ut på å sidestille avskrivningsreglene for bygg som skal brukes til profesjonell utleie, altså næringsvirksomhet, med avskrivningsreglene for kontorbygg og andre typer næringsbygg. Å sidestille de avskrivningsreglene vil ikke regjeringspartiene gå inn på og be om en nærmere analyse av, og viser bare til noe fra 2014 som kalles ellers Aarbakke-utvalget. En som var medlem av Aarbakke-utvalget, som heter Ernst Ravnaas, som jobber med disse spørsmålene, sier at det spørsmålet ikke ble nærmere vurdert i utvalget, det var ikke noe grunnlag for en saklig vurdering av om det faktisk er verdifall i utleieboliger som brukes til næring, på linje med utleieboliger som brukes til næringsbygg.

Det er egentlig litt mot normalt dette, for det er ofte de borgerlige partiene ønsker å bruke skatteregler til å oppnå utvikling av næringslivet osv., at man ikke vil se på og sidestille disse avskrivningsreglene og gå nærmere inn i det. Jeg synes det er mange argumenter for det. Det er viktig for boligmarkedet å få i gang flere seriøse aktører, og Stortinget bør være med og stimulere til det, så jeg håper at flere vil støtte forslaget fra Arbeiderpartiet.

Statsråd Jan Tore Sanner [11:43:20]: Bostøtten er det viktigste boligsosiale tiltaket, og derfor er jeg glad for at regjeringen har fått til klare forbedringer og rettet opp tidligere svakheter i denne. Underreguleringen startet under den rød-grønne regjeringen, i 2009. Nå har vi rettet det opp. Vi har gått fra ligningsinntekt til faktisk inntekt. Det innebærer også mer målretting og forbedring av bostøtten. Vi har sørget for at de som bor i bokollektiv, også kan motta bostøtte, og vi har forlenget overgangsordningen. Det mener jeg er bra.

Jeg er enig i innleggene til representantene Stine Renate Håheim og Karin Andersen, om at det fortsatt er rom for forbedringer av bostøtten. Vi må fortsatt diskutere hvordan vi kan målrette, hvordan vi kan sørge for at de som har reelle behov, får mulighet til å få bostøtte. Men det vi har fått på plass nå, mener jeg er viktig og riktig.

Når det gjelder Husbanken, er jeg fortsatt overrasket over at det gjøres til et så viktig poeng at den rammen skal økes, når rammen i år er på 18 mrd. kr og det er et underforbruk på 1 mrd. kr. Da er ikke svaret at det skal økes til 25 mrd. kr. Situasjonen på boligmarkedet, særlig i Oslo og pressområdene, er ikke at det er for lite billig kapital. Det er ikke for lite billig kapital. Det er også en problemstilling for unge som skal inn på boligmarkedet. Når unge skal inn på boligmarkedet, er ikke problemet at det er for lite billig kapital. Hvis man nå svarer med mer billig kapital inn på boligmarkedet, vil det skape enda større press og skape en enda mer utfordrende situasjon for unge på boligmarkedet hvis vi skulle oppleve et sterkt fall i boligprisene.

Derfor kan vi være enig i analysen at det er vanskelig å komme inn på boligmarkedet, men vi må se på hva som er årsaken til at det er vanskelig, og hva vi kan gjøre med det. Noe av det viktigste vi kan gjøre med situasjonen, er å sørge for at det kan bygges mer, og at det kan bygges rimeligere. Det gjør vi ved å si ja til Oslo, at de kan realisere et boligpotensial opp mot 120 000 boliger. Det gjør vi ved å forenkle, ved at halvparten av de små leilighetene kan bygges uten krav til universell utforming, noe som bidrar til 200 000–300 000 kr i lavere kostnader. Det gjør vi gjennom forenklinger av plan- og bygningsloven og tekniske forskrifter. I går varslet vi at vi nå ser på forenkling av de tekniske forskriftene for rehabilitering, som også vil være viktige tiltak for at det kan rehabiliteres mer i Oslo og andre byer.

Helga Pedersen (A) [11:46:33]: Boligpolitikken handler grunnleggende sett om vår vilje og ikke minst vår evne til å bygge landet. Befolkningen øker, men det er også sånn at befolkningssammensetningen endres. Det er stort press på byene, ikke minst Oslo, som mange har vært inne på, men samtidig fordeler befolkningsveksten i Norge seg veldig ujevnt. Man har betydelige utfordringer med boligbygging også i distriktene, i hvert fall i deler av distriktene, der det er såpass stor risiko ved å bygge nytt at mangel på bolig- og risikokapital er et hinder for vekst, utvikling og bosetting.

Ikke minst har vi en aldrende befolkning, og det stiller veldig høye krav til kvalitet og utforming av boligmassen. Da kan vi ikke sitte stille i båten, sånn som regjeringen gjør. Det vil føre til økte sosiale forskjeller, der det blir enda større forskjell på dem som er innenfor, og dem som er utenfor, og det er et hinder for god samfunnsutvikling både i by og i bygd. Markedet kan løse mye, men dette er åpenbart et felt der markedet trenger hjelp. Vi trenger et løft for boligbyggingen. Det handler først og fremst om å bygge flere boliger nå, men også om å ivareta krav til kvalitet og klima. Norge har et fantastisk godt utgangspunkt, ikke bare for å bygge, men også for å bygge på en langsiktig og framtidsrettet måte, og med dagens situasjon, med over 130 000 ledige, burde vi ha brukt den muligheten bedre enn det regjeringen gjør.

Vi har lagt fram ti forslag som innebærer forpliktelser for både stat og kommune. I kjent stil dytter Høyre og Fremskrittspartiet lokaldemokratiet foran seg når det er ting de ikke vil ha gjort. Jeg kan ikke se at det å lage boligplaner i hver enkelt kommune skal være noen trussel mot lokaldemokratiet, tvert imot må det være en stor styrke for lokaldemokratiet å involvere befolkningen i hvordan det skal bygges.

Regjeringen gikk til valg på henholdsvis å fjerne eller å redusere egenkapitalkravet. Det var vel kanskje det aller første valgløftet de sprang ifra. De har kuttet i Husbanken, men foreslår få nye grep. For ungdom er det trist at man i tillegg til brutte valgløfter har strammet inn på startlånsordningen og generelt har en motstand mot å bygge studentboliger i det omfanget som behøves.

Det er få politikkområder som berører folks hverdag og framtid i så stor grad som boligpolitikken, og derfor er det skuffende at regjeringen er så uinteressert i dette feltet. Men når man ser at regjeringen ikke greier å få fram et statsbudsjett, er kanskje det en årsak til at man ikke vil ta ansvar på dette feltet heller.

Karin Andersen (SV) [11:49:58]: Det første gjelder bostøtten. Det er riktig at det nå er gjort noen endringer i bostøtten som kan virke positivt på sikt, men problemet, slik det står i Husbankens årsrapport for 2015, er:

«Statistikken viser at boutgiftene øker betydelig mer enn økningen av bostøtten, samtidig som gjennomsnittlig inntekt også går ned.»

Det kan være riktig at man beregner inntekten fra et riktigere tidspunkt nå, men problemet er at dette gapet er stort, og regjeringens egne tall viser altså at færre får bostøtte i en situasjon der boligprisene har eksplodert. Lønningene og inntektene til dem som har minst, har gått ned, og det er altså færre som får bostøtte. Da er det ingen styrking, da er det en svekking, og da har ikke regjeringen oppfylt løftet sitt på det området.

Når det gjelder egenkapitalkravet, så er det «skrikende». Der regjeringen sa at de skulle fjerne det, er det økt – også for unge som kunne fått hjelp av startlånsordningen – nettopp for de ungdommene som jeg trodde regjeringspartiene skjønte noe av problemet til, da de sa at de ville fjerne egenkapitalkravet. Men det er helt tydelig at det bare var et tomt løfte.

Det siste er at man nå snakker om eldrebølgen, og man snakker om velferdsteknologi, men man har sluttet å snakke om livsløpsboliger. Det skjønner jeg når jeg ser på TEK17 og på budsjettet, for der er det altså kutt i heis, slik at færre eldre som i dag bor i lavblokker, skal kunne bo i leiligheten sin framover, for det blir ikke mulig å komme ut og inn av leiligheten. Og så fremmer man altså en ny TEK; det skal bli trangere og mindre boliger, sånn at hvis vi får behov for rullator og rullestol, skal det bli nesten umulig å bo der, særlig fordi man kutter innvendig bod. Da kan man ikke bo der hvis man har slike behov. Og man senker til og med kravet knyttet til støy, og så prøver man å si at dette kommer til å senke prisene. Men nei, boligprisene settes i markedet – boligprisene, der boligprisene er høye, settes i markedet, altså akkurat der regjeringen sier at disse små, trange, ikke-livsløpsboligene skal bygges. Det er midt i det markedet som representanten Bøhler snakket om, nemlig at alle de som kjøper boliger nå, ikke har tenkt å bo der, men har tenkt å leie dem ut, enten på lengre basis eller gjennom Airbnb, og de folkene subsidierer vi altså gjennom skattesystemet og på andre områder. Og så prøver man å skyve funksjonshemmede og gamle folk foran seg og skylder på at det er de som gjør at boligprisene øker. Dette har bare medført … (presidenten klubber).

Mudassar Kapur (H) [11:53:20]: Jeg har lyttet til både Arbeiderpartiet og SV i denne saken, og selv om man står her og har veldig mye spennende retorikk og til dels nesten sinne mot dagens situasjon, så er det bare retorikk. Jeg etterlyser politikken.

La oss nå se på forskjellen mellom retorikk og politikk i hva Arbeiderpartiet og SV sier. Hvis vi ser på hva som er sagt her i dag, de siste årene og historisk, mener Arbeiderpartiet og SV at det ikke bygges nok, at det ikke er igangsatt nok boliger, samtidig som vi ser helt tydelig at for første gang på mange år er igangsettelsen av nye boliger på vei opp, i motsetning til det Arbeiderpartiet og SV etterlot seg. Arbeiderpartiet og SV sier at de er opptatt av at boligprisene må ned, samtidig er det nettopp disse partiene som er med på å sende byggeprisene opp – senest før sommeren, da man sørget for et vedtak som ifølge Boligprodusentenes Forening ville gjøre det 100 000 kr dyrere å bygge en liten leilighet på 60 m2.

Arbeiderpartiet og SV vil at det skal bygges flere boliger for unge. Denne regjeringen bygger flere studentboliger. Vi gjør det billigere å bygge studentboliger, og vi gjør det billigere å bygge små boliger, samtidig som Arbeiderpartiet og SV i Oslo ikke vil fjerne den rigide normen som åpner opp for å bygge flere små boliger der det trengs flest av dem. Arbeiderpartiet og SV sier at de er opptatt av at det er dyrt å bo, men hva er lærdommen fra Oslo? Her har nettopp Arbeiderpartiet og SV innført en eiendomsskatt, hvor flere som bor i Obos-boliger, som jeg ikke vil kalle for bolighaier, må betale den eiendomsskatten. Boligprisene er på vei opp, og bokostnadene er på vei opp. Det er resultatet av den politikken. Og hva har SV lært av det? Jo, de synes dette er så bra at de vil ha en nasjonal eiendomsskatt, slik at folk som bor på landet, må betale en nasjonal eiendomsskatt for å stagge prisveksten i pressområder. Dette er jo ikke akkurat noen god bolig- eller distriktspolitikk.

Så hører vi veldig ofte at både Arbeiderpartiet og SV er for lokaldemokrati, at kommunene må få flere muskler til å bygge. Så ser vi her to forslag som er en fullstendig overstyring av lokaldemokratiet, staten skal bestemme at kommunene må lage de og de kommuneplanene. Staten kan lovpålegge kommunene å bygge boliger. Da har jeg et spørsmål til min kjære kollega fra Oslo, Jan Bøhler: Har du sjekket om din kollega i Arbeiderpartiet i Oslo, Raymond Johansen, vil at du skal lovpålegge ham hvor mange boliger han skal bygge i Oslo?

Stine Renate Håheim (A) [11:56:37]: Jeg legger merke til at høyresiden er på defensiven. Hvordan merker vi det? Jo, det er fordi de nå er mer opptatt av å drive revisjon av tidligere regjeringer og av byrådet i Oslo, enn av å se framover og fronte egen politikk. Når man ikke lenger kan snakke om åtte rød-grønne år, har man nå begynt å si at Arbeiderpartiet og andre partier i denne sal ikke er opptatt av politikk, men bare snakker om retorikk. Med respekt å melde: Her i denne sal er det partier som har fremmet over ti konkrete forslag for å få økt boligbygging, få liv i boligbyggingen, økt takt, og så svarer man på det på en – jeg er litt usikker på om det er et parlamentarisk uttrykk – barnslig måte. Man svarer ikke, man bare sier at dette er retorikk og ikke politikk.

Politikken ligger her, men sannheten er at flertallet i denne sal kommer til å stemme den ned i dag. Det synes jeg er trist. Det er politiske uenigheter, og det er fair, men det er alt annet enn retorikk, for dette handler om virkeligheten og hverdagen til vanlige mennesker.

Karin Andersen (SV) [11:57:48]: Her er det mange konkrete forslag som ville gjort at vi hadde fått bygd flere boliger. Det registrerer jeg at flertallet ikke vil være med på, og at de snakker om retorikk – de partiene som gikk til valg på å fjerne egenkapitalkravet, og som har gjort endringer i startlånforskriften slik at nettopp de ungdommene som kunne hatt bruk for det, ikke får lån der heller, og egenkapitalkravet øker, og regjeringen har ikke tenkt å fjerne det. Dét er retorikk, og det er total mangel på oppfølging av egne løfter.

Den andre retorikken går på boligprisene. Ja, byggeprisene går ned hvis man senker kravene til kvalitet og tilgjengelighet – selvfølgelig helt på tvers av det regjeringen har lovt, at vi skal ha et mer universelt utformet samfunn. Og da skal vel folk kunne få lov til å bo og kanskje kunne gå på besøk og gå på do der de vil? Vi trenger ikke flere utilgjengelige boliger i dette boligmarkedet vårt. Det er jo tilgjengelige boliger vi trenger.

Så sier man at dette kommer til å senke prisene. Nei, det gjør ikke det; det kommer til å øke fortjenesten for dem som bygger. For det er jo disse små boligene som skal bygges på de områdene der det i dag i stor grad er andre som kjøper opp leilighetene og leier dem ut til et annet formål – og demenneskene skattesubsidierer vi, i bøtter og spann, på mange områder.

Det er helt riktig at SV ønsker at vi skal se på skattesystemet for bolig, fordi alle som nå tar opp lån til flere boliger for å leie ut, får skattesubsidier. Og kan noen forklare meg hva slags fornuftig formål det er når vi har for lite subsidier inn i boligmarkedet til dem som ikke har bolig og ikke har råd til å bo? Det er det SV vil: Vi ønsker å bruke pengene til dem som trenger hjelp til å få en trygg bolig, og at de som har mer enn nok, og som kan ha en og to og tre og fire boliger å leie ut, som de har lån til, får fradrag på skatten, f.eks.

Og så får man se på skattleggingen av sekundærboliger og andre ting. Dette kan gjøres gjennom en nasjonal eiendomsskatt, som er utredet, ut og bort, og som alle økonomer sier er riktig, for i dag subsidierer vi dem som har bolig, og altfor lite dem som trenger det.

Så problemet nå er at boligprisene øker så voldsomt, og at mange flere sliter på boligmarkedet nå enn de gjorde før. Det er jo ikke bare at de ikke kommer inn, men mange får også en gjeld som de ikke klarer å leve med, særlig hvis renten skulle øke bitte litt, og da er vi nødt til å ha flere tiltak enn det som regjeringen kommer med.

Statsråd Jan Tore Sanner [12:01:02]: Jeg er glad for det store engasjementet rundt boligpolitikken, og det går langs flere dimensjoner, bl.a. den boligsosiale politikken, hvor regjeringen har iverksatt mange tiltak, hvor vi fortsatt mener at en målretting av startlånsordningen er riktig, og hvor vi har bidratt til å styrke bostøtteordningen. Det er også bra at det er et stort engasjement i hvordan vi kan bidra til at det kan bygges mer rundt kollektivknutepunktene. Der har regjeringen nå fått frem verktøy som kan bidra til det, og det at vi har en ja-regjering, som også sier ja til utbygging rundt kollektivknutepunktene, bidrar også til at det vil bli bygget mer.

Så registrerer jeg at flere påpeker behovet for å bygge enda mer. La meg da bare vise til at så langt i 2016 er igangsettingen av antall boliger gått opp 15 pst. fra i fjor. I 2016 ligger vi an til å få det høyeste igangsettingstallet siden 1982, med andre ord det høyeste igangsettingstallet på flere tiår. Det viser at politikken virker. Samtidig må vi erkjenne at den store tilførselen av billig kapital på boligmarkedet bidrar til ubalanse og til å presse opp boligprisene. Det gjør at regjeringen også ser på kapitalspørsmålet med bakgrunn i forslag fra Finanstilsynet og Norges Bank. Her er det nødvendig å tenke langs flere akser. Vi vil fortsette forenklingsarbeidet. Det er nødvendig for å få opp tempoet, sørge for at det blir færre omkamper, og sørge for at vi får bygget mer av det som etterspørres i boligmarkedet.

Mudassar Kapur (H) [12:03:08]: Jeg skal ikke gjøre noe stort forsøk på å oppsummere hele debatten, til det har vi diskutert litt for mange emner, og det er jo ti punkter som står i forslaget. La meg likevel oppsummere det viktigste vi har pekt på, at vi har gjort det enklere for kommunene å regulere boligtomter, det er færre statlige innsigelser. Det gjør at det tilrettelegges mer for boligbygging, og vi ser det i form av igangsetting av flere boliger.

Vi har hatt en rekordsatsing på kollektivutbyggingen. Det gjør at vi kan si ja til prosjekter som 10 000 flere boliger i Ski, som er med på å dempe presset mot de store byene. Vi har forenklet regelverket slik at det blir rimeligere og enklere å igangsette nye bygginger. Det er billigere å bygge, og det får byggetakten opp. Så er det sånn at det er sammenhengen, totaliteten, som får dette opp å stå, ikke økte skatter og statlig overstyring, som mine kolleger i Arbeiderpartiet og SV vil.

Torill Eidsheim (H) [12:05:19] (ordførar for saka): Først vil eg få lov til å takke medlemene i komiteen for samarbeidet i behandlinga av Meld. St. 27 for 2015–2016 «Digital agenda for Norge». Eg ønskjer òg å få rette ein takk til alle aktørar som har gjeve meldinga stor merksemd, både på høyring og seminar og med konstruktive innspel.

Meldinga har som føremål å presentere regjeringa sin overordna politikk for korleis vi i Noreg kan få utnytta IKT til samfunnet sitt beste. Dei tre hovudbolkane i meldinga er ei brukarretta og effektiv offentleg forvaltning, verdiskaping og deltaking for alle og elektronisk kommunikasjonsplan.

Noreg er i dag eit av dei mest digitaliserte landa i verda, utviklinga her har gått raskt, og vi vil kome til å forvente stadig meir digitalisering av både offentlege og private tenester. Samtidig har digitalpolitikken faktisk hange etter. Ei utfordring er at digitalpolitikken er voven inn i det aller meste og i dei aller fleste politikkområda. Det har nok gjort det til tider krevjande å einast om både retning og prioriteringar. I denne stortingsmeldinga gjev regjeringa god oversikt over mange av dei digitale utfordringane vi står overfor, men når den digitale politikken skal gjerast konkret, er det ikkje alltid like lett og like opplagt å finne ut kva som er det viktigaste. Er det sikkerheit, er det rettar, er det kompetanse, er det utdanning, er det delingsøkonomi, er det plattformer, er det kringkasting, eller er det faktisk telekom?

Komiteen har vist seg i stor grad einige om at «Digital agenda» svarar godt på status og på kva hovudutfordringar ein ser for seg at Noreg må løyse innan digitalpolitikken, men som nemnt går utviklinga på dette området svært raskt, og det nærmar seg allereie eit halvt år sidan meldinga blei lagd fram, og den digitale og teknologiske verda, ja ho har faktisk endra seg på den tida. Ta berre autonome køyretøy, som er eit tydeleg eksempel på akkurat det.

Den viktigaste oppgåva knytt til vidare utvikling av vårt digitale samfunn er å sikre at alle aktørar, alle ledd, er rigga for ei kontinuerleg politikkutvikling som samtidig skal vareta både fleksibilitet og føreseielegheit. I merknadene har komiteen m.a. især trekt fram to viktige område som meldinga òg peikar på. Det er tilpassa regelverk for anskaffingar i offentleg sektor, og det er òg i større grad å sleppe private aktørar til som leverandørar. Dette samsvarar med dei tilbakemeldingane komiteen har fått i høyring og på seminar, der det kom tydeleg fram at det bør stimulerast til betre samspel mellom det offentlege og det private for at ønskt utvikling skal kunne skje.

Då «Digital agenda» blei lagd fram for Stortinget, var det transport- og kommunikasjonskomiteen som fekk ho til behandling. Det er eit riktig signal etter mi meining, òg med tanke på at det grunnleggjande elementet for eit godt digitalisert samfunn faktisk er eit velfungerande ekomnett.

I 2013 fanst det ikkje eit klart definert mål for arbeidet med digital infrastruktur. Det har regjeringa og samarbeidspartia gjeve eit godt grunnlag for det vidare arbeidet med. Arbeidet med å finne dei beste incentiva for rask og effektiv utbygging og òg utnytting av dette nettet slik at vi kan få eit heilskapleg transportnett for digital kommunikasjon, må intensiverast.

Avslutningsvis ønskjer eg nok ein gong å få lov til å takke kollegaer både i eigen komité og i dei andre komiteane for eit godt samarbeid i behandlinga av «Digital agenda». Viktigskapen av eit tverrsektorielt engasjement knytt til det digitale er òg noko komiteen har trekt fram som svært viktig for å sikre at vi ligg i forkant med ei heilskapleg politikkutvikling – ein digitalpolitikk som kan gjere Noreg til det smarte samfunnet vi ønskjer oss. Med det vil eg anbefale innstillinga.

Eirik Sivertsen (A) [12:10:35]: La meg få starte der også saksordføreren startet, og takke for et godt arbeid fra komiteen og ikke minst saksordføreren, det har vært et relativt omfattende arbeid å forsøke å opplyse seg om et komplisert og omfattende tema.

Norge og resten av verden står foran et fundamentalt skifte. Ofte blir det formulert som den fjerde industrielle revolusjon. Digitaliseringen slår nå inn over alle sektorer og endrer måten vi samhandler på. Det skaper nye måter å skape verdier på, og det skaper mange muligheter, men det skaper også mange samfunnsmessige utfordringer.

Norge er relativt godt rustet til å møte endringene. Vi har en høyt utdannet befolkning og en relativt sett godt utbygd infrastruktur, og vi tar tidlig i bruk ny teknologi. Min store bekymring er likevel at vi undervurderer betydningen av konsekvensene av omveltningen. Forutsetningen for å få til en vellykket omstilling er at vi klarer å ligge i forkant, at vi forbereder oss på hva som kommer, og at vi klarer å ta kontroll over de samfunnsmessige konsekvensene av utviklingen og ikke bare får dem i fanget etter hvert som de oppstår.

Denne stortingsmeldingen er et forsøk på å svare på disse utfordringene. Det skal regjeringen ha ros for. Det er likevel flere svakheter ved meldingen. Det er ubesvarte spørsmål knyttet til fordeling og regulering som meldingen ikke tar opp. En av de potensielle konsekvensene av digitaliseringen er en konsentrasjon av makt, av både kunnskapsmakt, politisk makt og økonomisk makt. Det vil igjen medføre større forskjeller. Det er dermed en utfordring for en av bærebjelkene i det stabile norske samfunnet, nemlig de små forskjellene mellom folk. Det burde vært en grundigere drøfting i meldingen av disse endringene og hvordan de vil påvirke norsk nærings-, arbeids- og samfunnsliv – og hvordan vi sikrer oss at vi unngår de uønskede effektene.

Hvis framtiden skal være digital, må den være digital for alle, og første forutsetning for det er en tilfredsstillende infrastruktur over hele landet, sånn at alle innbyggere og hele næringslivet har likeverdige muligheter til å ta del i det digitale samfunnet. Der det ikke er grunnlag for kommersiell utbygging, må vi ha andre virkemidler. Jeg mener derfor at vi også må formulere en overordnet ambisjon og plan for hvordan vi skal sikre en landsdekkende infrastruktur. Jeg mener den digitale motorveien bør være en del av den nasjonale transportplanen regjeringen legger fram til våren.

Til tross for at vi som nasjon har et godt utgangspunkt for å møte den digitale framtiden, har vi større potensial. I World Economic Forums Global Information Technology Reportfra 2015 ligger Norge helt nede på 24. plass på myndighetenes bruk av teknologi og på 30. plass på innkjøp av ny avansert teknologi. I lys av at offentlig sektor utgjør en betydelig del av verdiskapingen, mener jeg vi bør ha ambisjoner om å ligge lenger oppe på den rangeringen.

Offentlig sektor bruker ca. 460 mrd. kr hvert år på innkjøp, og ifølge Kommunal- og moderniseringsdepartementet blir ca. 16,6 mrd. av dem brukt på IKT-innkjøp. Spørsmålet er om det er mulig å bruke disse ressursene på en bedre måte, ikke bare til å kjøpe tjenester og varer, men også til å legge til rette for utvikling av en norsk digitalindustri. Vi trenger en tydelig strategi for hvordan offentlige innkjøp generelt og IKT-innkjøp spesielt kan bidra til utviklingen av et konkurransedyktig næringsliv og bærekraftige arbeidsplasser som også kan overleve etter den fjerde industrielle revolusjonen.

Samfunnet blir mer og mer komplisert, og en grunnleggende forutsetning for at vi skal kunne møte det digitale skiftet, er at innbyggerne har tilstrekkelig kompetanse. Vi trenger kompetanse til å håndtere en digital verden fra barnsben av. Et konkurransedyktig næringsliv trenger kompetente medarbeidere som kan omstille seg. Arbeiderpartiet mener tiltak som koding som obligatorisk fag i skolen, 1 000 flere studieplasser innen IKT og en kompetansereform i arbeidslivet er eksempler på den type tiltak vi bør iverksette. Uten en ekstraordinær innsats for å bygge nødvendig kompetanse i hele bredden av befolkningen er risikoen stor for at endringene skyver hele yrkesgrupper ut av arbeidslivet, og at både ledighet og lønnsforskjeller øker. Trepartssamarbeidet må mobiliseres for å få til dette, og staten må som en aktiv part i det samarbeidet selvfølgelig ta sin del av ansvaret.

I det digitale samfunnet vet vi mer om hverandre enn noen gang før. Den kunnskapen kan brukes og misbrukes og er blitt en viktig handelsvare. De aller færreste vet hvordan de elektroniske sporene vi etterlater oss, blir brukt, bevart og videreformidlet. Samtidig blir vi mer og mer avhengig av robust infrastruktur og er sårbare for driftsavbrudd.

Denne stortingsmeldingen gir ikke tilfredsstillende svar på verken hvordan vi skal ivareta sikkerheten for infrastrukturen, eller hvordan vi skal beskytte den enkelte innbygger. Det må det arbeides mer med, og det haster.

Åse Michaelsen (FrP) [12:15:47]: Saksordfører Eidsheim redegjorde grundig og bra for sakens kompleksitet. Jeg velger derfor å tilnærme meg dette området på en litt annen måte, hvor det usikre står i sentrum.

For det er nå sånn at ingen helt vet hva framtiden bringer. Vi husker alle filmene «Tilbake til fremtiden», hvor man så for seg små piller som ble til store pizzaer i mikroen, men bruken av telefonkiosk ble opprettholdt. Mobiltelefon? «No way». Så hva er det vi ikke ser i dag som blir framtidens lykke, eller også framtidens ulykke? Hvordan skal vi være forberedt på å møte noe vi ikke vet hva er? Det er utfordringen.

Når vi i dag behandler stortingsmeldingen om «Digital agenda», vil jeg gjerne benytte muligheten til å skryte av regjeringen, som har jobbet hardt for å få til en felles samhandling spesielt innen justis- og forsvarssektoren om digital sikkerhet. Derfor vil jeg vie innlegget mitt området rundt sikkerhet og sårbarhet.

De siste ukene har det vært mye prat om «Det mørke nettet». Vi har alle blitt berørt av «Dark Room».

Vi vet at IKT-kriminalitet koster samfunnet 19 mrd. kr hvert år. Framtidens kriger og terrorangrep vil ikke foregå på bakken, de vil foregå i cyberspace. Vi lever i en tid da det ikke kommer an på våpenstyrken, men på teknologiutvikling, ferdighetene til en datamaskin, kunnskapen til våre operatører og cyberkrigere og ikke minst vår evne til å se helheten.

Denne høsten har NRK avslørt at IT-konsulenter i India har hatt mastertilgang til alle Statoils anlegg og plattformer uten selskapets viten. Dette skremmer meg, for i verst tenkelige fall kunne deres tilgang ha utløst en terrorhandling som hadde ført til en nasjonal katastrofe vi ikke har vært vitne til før. Men jeg ser også at statsråd Hauglie i disse dager varsler en ny stortingsmelding om sikkerhet på norsk sokkel. Det er bra.

Vi ser også et overordnet ansvar hvor helheten mellom sektorene ikke blir godt nok ivaretatt. Forsvar og politi har i dag et felles ansvar for vår sikkerhet, og det er deres ansvar å avverge potensielle terrorangrep og andre hendelser som påvirker vår sikkerhet, det være seg finans, energi, helse eller infrastruktur – ja, bare fantasien setter grenser.

Arbeidet med den digitale sikkerheten har tidvis vært preget av fragmentering og silotenkning, ansvarsfordelingen likeså. Det er ingens skyld – en kan ikke si at den tidligere regjeringen og regjeringer før det ikke har gjort jobben. Det ligger i sakens natur at vi ikke klarer helt å forutsi hva som kommer rundt neste sving. Det er kanskje ikke så rart, nettopp fordi det er svært krevende å se helheten på dette området.

Utviklingen går ekstremt fort. Det vi tilrettela for bare noen måneder siden, er skrotet i dag. Endringene i lovverket slik vi kjenner prosessene i dag, vil aldri kunne klare å være oppdatert på behovet. Det betyr også at vi må forenkle og effektivisere evnen til å snu oss raskere.

Norge må klare å få på plass et rammeverk som gjør det mulig å møte disse utfordringene så godt det lar seg gjøre med nåtidens kunnskap. Grunnen er ganske enkel: Vi nordmenn ligger på topp i verden i teknologibruk, men dessverre er vi også de mest blåøyde når det kommer til datasikkerhet. Vi stoler rett og slett for mye på at systemene funker, og har tillit til at staten har full kontroll. Har den det?

Antall hackerangrep er økende. Industrispionasje og tap av teknologi undergraver næringslivet vårt. Vi har forsvarshemmeligheter som blir tappet, og vi har et trusselbilde der ute som få kjenner rekkevidden av. En profilert cyberkriger sa på direkten at vedkommende ikke sov godt om natten og er pessimistisk med tanke på framtiden. Dette skremmer iallfall meg. Man kan ta livet av mennesker ved å koble seg på pacemakeren deres.

Denne høsten har vi brukt tid på å diskutere autonome biler og skip. Jeg tør ikke tenke på at noen kobler seg inn i framtidens førerløse biler, førerløse tog eller via pc-en i flyets cockpit, som vi vet blir brukt i dag, og styrer fartøyet hvor det nå måtte være.

Regjeringen jobber mye med å få på plass denne helhetstenkningen rundt cyber. Et tettere samarbeid mellom private, næringslivet og det offentlige og en bevisstgjøring ute blant folk flest må det i langt større grad satses på. «Digital agenda» er et stort skritt i riktig retning.

Derfor ber jeg også om at vi må begynne å tenke høyt om hvordan vi skal løse framtidens utfordringer på datasikkerhet. Det viktigste fokuset vi må ha nå, er hvordan vi skal heve Norges evne til å håndtere digitale kriser i framtiden. Framtiden har startet nå, og vi står midt oppe i den.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [12:20:49]: Tilgang til et elektronisk kommunikasjonsnett med god kapasitet er en viktig forutsetning for å få til en mer brukerrettet og effektiv offentlig forvaltning. Sammen med en plan for å utnytte digitaliseringens muligheter danner kommunikasjonsnettet grunnlaget for økt verdiskaping og en bedre samhandling mellom de ulike sektorene for å skape en enklere hverdag for den enkelte innbygger.

Saksordføreren har gitt en god presentasjon av komiteens og flertallets synspunkter, og jeg vil fokusere spesielt på tre forhold.

Med ulik kompetanse og forskjellige behov og ressurser har et av de store og viktige spørsmålene vært hvordan en realiserer gevinstene i offentlig sektor som digitaliseringen skaper mulighet for. I offentlig sektor har man i altfor stor grad valgt å sitte på hver sin tue og ikke maktet å se utover egen virksomhet og de muligheter en har for å benytte fellesløsninger eller gjenbruk. Dette blir ofte svært kostbart og fører i tillegg til mye prøving og feiling.

Det er derfor et sterkt behov på dette feltet for å få til en sterkere styring og samordning, hvor oppgaveutførelsen involverer flere virksomheter. Kommunene har ventet på en tydeligere stat om hvordan man skal få til en bedre og mer velfungerende identifisering av utfordringene på tvers av sektorene, men ikke minst løsningene som gjør at en kan kommunisere på tvers av forvaltningsnivåene.

I dag er dette et hovedproblem fordi det er for svak styring på statlig nivå. De ulike virksomhetene velger sine egne løsninger uten i tilstrekkelig grad å være klar over hvordan valgte løsninger fungerer i forhold til dem man skal kommunisere med. I Helse-Norge har vi sett eksempler på hvordan valg av digitale løsninger og plattformer har hindret den ene helseregionen fra å kunne dele pasientinformasjon elektronisk med de andre. Det er derfor nødvendig at staten tar et sterkere grep.

Det er bra at vi har fått en enhet på e-helse som skal være premissleverandør for ivaretakelse av nasjonal IKT-utvikling i helsesektoren. Målsettingen én innbygger – én journal er en løsning som vi tror skaper økt effektivitet og bedre informasjonsflyt. På andre felt kan gjerne KMD, som foreslått, få ansvaret for å være koordinator for digitalisering av offentlig sektor, med Difi som regjeringens fagorgan. Men det bør da få et tydelig og sterkt mandat på området, som bl.a. kan lette arbeidet ute i kommunene med tanke på å finne de gode digitale løsningene som kommuniserer så vel med innbyggerne som på tvers av forvaltningsnivåene.

Digitaliseringen gir muligheter for økt verdiskaping, men også for økte forskjeller – det er mitt andre punkt. Selv om mange i Norge har høy bruk av IKT, er det fortsatt mange som av ulike årsaker ikke får tatt del i den digitale utviklingen. Det er en utfordring. Universell utforming av IKT bygger på tanken om at digitale tjenester skal være tilgjengelige for alle, uavhengig av alder, funksjonsevne og utdanningsnivå. Det er nødvendig å øke kompetansen hos den oppvoksende generasjon i skolen – det tror jeg vi alle er enige om. Men minst like viktig for ikke å skape økte forskjeller vil det være også å satse på økt kompetanse for dem som er i arbeidslivet.

Det er ikke tvil om at Norge har mange gode forutsetninger for å kunne bli et attraktivt land for etablering av datasentre i årene framover – det er mitt tredje punkt. Stor tilgang på fornybar energi, stabil geologi, stabilt politisk styre og en konkurransedyktig elavgift er alle vesentlige faktorer for å kunne trekke til seg denne type virksomhet i de neste årene. Flaskehalsen i dag for å kunne gjøre Norge til en attraktiv nasjon for denne type virksomhet framover er mangelen på fiber mellom Norge og utlandet, dvs. til sentrale deler av Europa. Tilstrekkelig fiberkapasitet handler ikke bare om nødvendig kapasitet for å frakte datainformasjon, det dreier seg også om å etablere en kapasitet som gir nødvendig sikkerhet til enhver tid.

Vi har en situasjon ikke minst på Sørlandet og Vestlandet nå hvor det skjer en kraftig nedbygging av arbeidsplasser innenfor olje og gass. Tusenvis rammes av permitteringer og oppsigelser. Det er derfor av stor betydning at vi nå gjør det vi kan for å legge til rette for at næringer kan se dagens lys. På samme måte som staten har ansvar for vei, jernbaneskinner og flyplasstruktur, bør det være naturlig å legge et hovedansvar på staten også for å bygge fiber til utlandet. De statlige bidragene kan fungere som en forskottering eller en garanti for at utenlandsfibrene blir bygd så raskt som mulig. Det er derfor en klar forventing fra Kristelig Folkepartis side at regjeringen raskt legger fram en sak om hvordan fiberkabler til utlandet kan bygges, og lager en strategi for etablering av grønne datasentre i Norge hvor staten bidrar.

Janne Sjelmo Nordås (Sp) [12:26:18]: Først har jeg lyst til å rette en stor takk til saksordføreren, som la opp til en veldig fin gjennomgang i starten før vi begynte å behandle meldingen, med både høring og en seminarrekke som var veldig nyttig for alle tre temabolker. Det takker jeg for, for det var opplysende og fint i behandlingen av en så stor melding.

Så er det sånn at det er en revolusjon som har skjedd over ganske få år. Jeg husker veldig godt at Odd Roger Enoksen som kommunalminister snakket om bredbånd til alle. Det er ikke så fryktelig lenge siden, og det var ganske mange litt vittige kommentarer knyttet til at man skulle bruke nettet så mye mer. Det er ikke lenge siden. Det er kun 15–16 år siden, og i dag tar vi det alle for gitt. Vi bruker det mer og mer til daglig i alle sammenhenger – i jobb, privat – og man skaper nye arbeidsplasser. Det er en stor verdiskaping knyttet til at man har digitale løsninger, men det skaper også noen utfordringer.

Digitalisering av tjenester kan skape forenkling, mer verdiskaping og innovasjon. Men da er det viktig at man har både det rammeverket som skal være rundt bruken av det, og at man har et godt digitalt nett, sånn at man kan bruke det. Ellers skaper man et større digitalt klasseskille enn det har vært og er i dag. Digital tilgang må være viktig for alle, og det er mange ulike ting som må på plass.

Ett av de store grepene vi må se på, er rydding av regelverk. Der er det fortsatt en jobb å gjøre. Det er fortsatt en jobb å gjøre knyttet til personvern – det må ivaretas enda bedre enn i dag. Jeg tror ikke så mange tenker over hvor mange dataspor de legger igjen i løpet av en dag, og at disse datasporene kan brukes av andre i ikke bare redelig hensikt. Det er viktig at vi tenker godt og grundig igjennom hvordan vi skal sikre at folks personvern blir godt ivaretatt.

Det har også blitt en stor industri innen outsourcing og lagring av ulike data. Det tenker jeg også det er viktig at vi har et bevisst forhold til. Personlig er jeg veldig kritisk til at vi skal bruke andre lands lagringskapasitet til å lagre sensitive helseopplysninger. Jeg tror det er viktig at vi også ser den typen problemstillinger knyttet til både personvern, samfunnssikkerhet og beredskap. Det er sårbar og sensitiv informasjon.

Skal vi få en digital allemannsrett, må vi fortsatt bygge ut fiber og høyhastighetsbredbånd rundt omkring i landet. Det er mange plasser som fortsatt ikke har tilstrekkelig kapasitet. Og det er ikke bare en distriktsutfordring, selv om utfordringen kanskje er størst der. Det gjelder å få knyttet nett sammen. Det gjelder å få sikret at man faktisk har mulighet til å ha den kapasiteten man trenger for opplasting av f.eks. rapportering, noe som bøndene og oppdrettsnæringen har tatt til orde for. Man trenger høy kapasitet både ned og opp for å kunne utnytte den godt nok.

Vi i Senterpartiet er opptatt av at både næringslivet og privatpersoner i hele landet skal sikres et fullverdig høyhastighetsbredbånd. Det svarer ikke meldingen fullt ut på hvordan vi skal løse. Derfor må vi ta et løft også for å sikre det framover der markedet ikke er villig til å bruke penger på utbygging.

Ikke alle bare bruker en PC, men også både nettbrett og mobil. Derfor må vi også sikre at vi får bygd ut mobildekningen, f.eks. langs vei- og togstrekninger. Komiteen reiste til Finnmark og opplevde at Hurtigruten ikke hadde tilstrekkelig nettkapasitet – den svingte inn og ut da vi brukte nettet på Hurtigruten. Sånne ting er også viktig.

Og det er kjempenødvendig med kompetansebygging i hele kjeden av tiltak, også i offentlig sektor. Det er viktig at man bruker instrumenter med kompetanse når det gjelder digitalisering i skolen, og at man har utdanning knyttet til det.

Til sist er det som sagt utrolig viktig å rydde i regelverk og sikre lovverk. Vi ser at teknologien kommer fort. Vi får løsninger som Uber, Haxi, Airbnb, autonome kjøretøy og «det mørke nettet», der vi ikke har godt nok regelverk knyttet til oppfølging. Det må vi få på plass.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [12:31:25]: Det begynner å bli eit stadig større gap mellom folk sin teknologibruk og teknologibruken i det offentlege. Det er eit paradoks at vi er av dei mest teknologisk avanserte befolkningane i verda og kanskje har den aller mest avanserte eldre befolkninga i verda. Det betyr at vi har store moglegheiter til å ta i bruk ny digital teknologi for å skape betre og meir effektive tenester. Ved å vere blant dei som har flest smarttelefonar i verda, er vi kopla på overalt, heile tida. Vi har kraftige datamaskinar med auge og øyre. Vi skaper enorme mengder data som det blir billigare og enklare å analysere, og våre små datamaskinar blir stadig meir intelligente, dei lærer undervegs og føreser kva som vil skje. Det gir moglegheiter til å skreddarsy, gjere tilgjengeleg og skape offentlege tenester som alltid er på, i den livssituasjonen folk er i.

Så er spørsmålet: Møter stortingsmeldinga frå regjeringa dette gapet? Møter ein desse moglegheitene? Det enkle svaret på det er nei. Eg vil våge den påstanden at eg trur denne meldinga kunne ha vore skriven for fire år sidan.

Dersom vi skal begynne med det mest positive: Den mest reelle, positive endringa eg kan sjå at regjeringa gjer, er at ein varslar at staten skal ta eit større ansvar for IKT-løysingar i heile landet, dvs. at ein også vil samordne kommunane. Det er positivt og på høg tid. Men regjeringa seier ingenting om korleis ein skal samordne kommunane. Ein kunne ha peika ut nokre samfunnsområde der ein starta arbeidet, f.eks. helse og utdanning, men det blir med dei overordna intensjonane.

Statleg sektor har på si side også eit stort behov for å samordne seg sjølv. Ulike statlege etatar insisterer framleis på ulike ID-løysingar, og innbyggjarane må framleis logge seg inn fleire gonger på ulike stader i møte med det offentlege. Det er på tide at Stortinget skjer igjennom og avsluttar denne stae statlege striden, og difor føreslår SV i forslag nr. 1 at det skal vere éin inngangsport og éin inngangsnøkkel til offentlege digitale tenester. Det er ikkje noko nytt forslag; det er eit gammalt forslag vi kjem med her.

Stortingsmeldinga har dessutan også ein tendens til å unngå vanskelege utfordringar, f.eks. blir det peika på dei store moglegheitene som ligg i stordata for å skape betre offentlege tenester på både system- og individnivå. Men avslutninga på det temaet er at det er store personvernutfordringar knytte til stordata, og slik blir desse moglegheitene lagde døde.

Kvifor går ikkje regjeringa inn i desse spørsmåla og forsøkjer å løyse flokar med stordata og personvern? Difor føreslår SV i forslag nr. 2 at dette oppdraget blir gitt til regjeringa. Moglegheitene er så store at vi før eller sidan må finne løysingar på desse problema.

Ein del av løysinga kan dessutan vere det som ligg i SVs forslag nr. 5, der vi ber om at prinsippet om at «alt det offentlige vet om en person skal personen også selv vite», og at det skal greiast ut nærmare. Det vil styrkje kontrollen folk har over bruken av eigne data.

Vidare overraskar det meg at regjeringa ikkje er meir oppteken av grenseflata til næringslivet i denne saka. Utviklinga av offentleg sektor kan gå hand i hanske med å byggje ein sterk norsk IKT-industri, men da må grensegangen offentleg/privat trekkjast. Slik det er i dag, er det heilt ulik praksis, avhengig av kvar i det offentlege ein er. Dessutan er det ei utfordring at staten ikkje går i betamodus, dvs. testmodus. Det vanlege er at ein startar gigantiske IT-prosjekt der det førehandsvedtatte målet er total implementering. Slik blir det skapt IKT-katastrofar og gigantoverskridingar. Kvifor kan vi ikkje gjere meir som i Storbritannia, går i betamodus, der ein prøver ut mange ulike løysingar på mindre grupper brukarar, haustar erfaringar og går vidare dersom det er interessant? Det føreslår SV i forslag nr. 3.

Til slutt vil eg seie at eg høyrer til dei som meiner digitaliseringa gjer oss som samfunn langt meir sårbare enn det vi faktisk tar inn over oss.

Tar vi konklusjonane til Sårbarhetsutvalget skikkeleg inn over oss, bør vi stressteste datasystema våre langt meir enn vi gjer i dag. SV føreslår difor i forslag nr. 4 eit system, inspirert av bl.a. Google og Facebook, med ansvarleg hacking. Der blir det gitt finnarlønn dersom ein finn svikt i systema, i staden for at viktig informasjon hamnar i den grå marknaden og gjer oss meir sårbare.

Til slutt vil eg skryte av komiteen og spesielt saksordførar Torill Eidsheim. Eg vil seie at innstillinga er langt betre enn meldinga, og har veldig mange klare og – vil eg seie – konkrete merknader som ein kan gå vidare med, og som omtaler fleire av dei forholda eg har vore inne på her. Men nokre av dei formuleringane er også runde og dermed mindre forpliktande, så eg håpar at Stortinget kan gå vidare med nokre av dei forslaga som eg har kome med i dag.

Eg tar med dette opp SVs forslag.

Statsråd Jan Tore Sanner [12:36:45]: La meg starte med å takke komiteen for bred støtte til regjeringens digitale agenda. Vi har nå fått et godt grunnlag for å øke tempoet og gjennomføringskraften i digitaliseringen av Norge – og også til å iverksette tiltak der vi ser utfordringer i årene som kommer.

Utviklingen går – som flere har vært inne på – fortere enn de aller fleste hadde forutsett. Jeg gikk tilbake og så på den digitale agendaen som Heidi Grande Røys la frem for ti år siden, og der sto det:

«Den teknologiske utviklinga vil halde fram i raskt tempo, i minst 10 år til.»

I dag, ti år etterpå, diskuterer vi kunstig intelligens, roboter og digitalt førstevalg.

Utviklingen innebærer også mer omfattende endringer enn man trodde for bare noen få år siden. Hvem hadde trodd at en teknologiplattform skulle utfordre taxinæringen eller hotellnæringen også i Norge? Vi ser at den teknologiske utviklingen innebærer at vi vil være bedre i stand til å kunne møte en del utfordringer.

Norge er et høykostland. Vi må ta i bruk ny teknologi for å trygge norske arbeidsplasser. Vi ser at norske bedrifter flytter produksjonen hjem til Norge. Vi ser at den teknologiske utviklingen innebærer at vi kan skape nye arbeidsplasser. Vi ser at den teknologiske utviklingen er et av verktøyene for å skape smarte og mer bærekraftige byer, et av verktøyene for å skape bedre velferdstjenester, både gjennom velferdsteknologi for eldre og også gjennom den lille roboten, som kan gjøre at en gutt eller en jente som er langtidssyk, kan være deltaker i klasserommet, på bursdagsfest eller ute i skolegården. Vi ser at den digitale utviklingen innebærer at vi kan få mer brukerorienterte offentlige tjenester – raskere og enklere hverdag for folk flest – men vi ser også at den digitale utviklingen innebærer at digital kompetanse og digital inkludering blir viktigere enn noen gang.

Derfor iverksetter vi tiltak for å løfte dem som gjerne vil, men som trenger litt ekstra hjelp. Derfor må vi iverksette flere tiltak, slik at vi øker den digitale kompetansen også i arbeidslivet.

Norge har et godt utgangspunkt. I de fleste internasjonale sammenligningene ligger Norge blant verdens beste land. I den siste undersøkelsen fra EU ligger Norge rett bak Danmark, på nivå med Sverige og Nederland, men i motsetning til våre naboland karakteriseres Norge nå som et land i skalaen «running ahead». Vi har speedet opp prosessen. Det gjør at vi kan løse flere av de utfordringene vi står overfor.

Når vi har et godt utgangspunkt, er det fordi det i Norge er kort vei fra de gode ideene til smarte beslutninger. Vi har en flat struktur i arbeidslivet vårt. Det er en styrke i den digitale utviklingen. Vi har en teknologisk kompetent befolkning. Vi har et høyt utdanningsnivå. Vi har en oljesektor som ikke bare har gitt oss penger på bok, men som også har gitt oss verdens beste teknologer og kompetanse, som kan brukes på andre områder enn i oljesektoren. Vi holder orden i eget hus og har avklarte prinsipper.

Det betyr ikke at vi har noen grunn til å hvile på laurbærene, for dette er et globalt kappløp, hvor vi må sørge for at vi hele tiden er blant de beste.

Gjennom Digital agenda har vi fått på plass en del viktige prinsipper. For meg er det viktig at Digital agenda skal være et dokument som skal kunne brukes i flere år fremover, ved at brukeren er i sentrum. Det er ikke statens utfordringer som skal løses, det er brukernes, innbyggernes, næringslivets og de frivillige organisasjoners. Digitaliseringen skal bidra til at vi kan effektivisere offentlig sektor, og – som flere har vært inne på – til at vi finner et bedre skille mellom hva staten skal gjøre selv, og hva som skal løses i markedet.

Til slutt: Vi har fått på plass et mye tettere samarbeid mellom stat og kommune. Innbyggere forholder seg ikke til forvaltningsnivåer, men til tjenester. Derfor utvikler vi nå digitale løsninger som kan brukes både i stat og i kommune når det gjelder bostøtte, startlån, byggesøknad, tinglysning, Offentlig elektronisk postjournal og digital postkasse, bare for å nevne noe. Vi er enige med KS og kommunal sektor om at bibliotekene skal være et sted hvor innbyggerne kan få digital hjelp til å komme på de digitale plattformene.

Kjell-Idar Juvik (A) [12:54:35]: Digitalisering er uten tvil framtida. Framtidas samfunn vil være avhengig av at vi har gode digitale løsninger og tjenester. Skal vi i framtida ha nok hender til velferdstjenester, ikke minst innenfor omsorg og pleie, må vi løse mange av dagens oppgaver med digitale løsninger. Derfor er det bra at vi fokuserer på dette, men skal disse digitale løsningene være operative, må infrastrukturen på plass. Der er vi ikke i dag, og jeg mener storsamfunnet må stille sterkere opp for å unngå et enda større digitalt skille, som vi er på full fart mot.

Da regjeringa la fram denne meldinga, var også statsråd Solvik-Olsen til stede. Han sa at infrastrukturen måtte markedet ta seg av, og vi måtte ikke inn med forstyrrende støtte fra staten. Denne holdningen har vi sett i hele denne regjeringsperioden. Vi har sett en regjering som ensidig har pekt på markedet, men det er ikke tilstrekkelig. Vi har i dag flere fylker der dekningen dessverre ligger langt etter.

Jeg mener det er et samfunnsansvar å gi alle samme tilgang til det digitale samfunnet. Markedet bygger ikke ut bredbånd der det ikke er lønnsomt. Derfor må staten være med og ta et større ansvar.

Vi ser, som sagt, et betydelig digitalt skille i og utenfor tettbygde strøk. Ifølge tall fra Samferdselsdepartementet har 96 pst. av husstandene i tettbygde strøk tilbud om høyhastighetsbredbånd eller fiberbredbånd, mens bare 37 pst. av husstandene utenfor tettbygde strøk har samme tilbud. Dette skaper et skille – både mellom by og land og faktisk også i utkanten av store byer.

Dette kan ikke aksepteres. Dette må regjeringa ta på alvor for ikke å skape et ytterligere økt digitalt skille. Næringsliv, skole og folk i distriktene må få høyhastighetsbredbånd for å kunne ta del i det digitale skiftet. Jeg etterlyser regjeringas handlekraft for å sikre hele landet bredbånd. Regjeringa kutter på nytt i potten for tilskudd til bredbånd i sitt budsjett for 2017 og foreslår kun 93,7 mill. kr. Dette har vært gjennomgående i hele denne regjeringsperioden. I 2015 foreslo de kun 50 mill. kr, og i 2016 foreslo de, med prisjustering, 51,5 mill. kr. Arbeiderpartiet har i sine budsjett de samme tre årene faktisk foreslått 500 mill. kr til dette, altså 300 mill. kr mer enn regjeringa. Heldigvis har forlik på Stortinget løftet denne tilskuddsposten. Så får vi se om de gjør det når vi kanskje en gang får et budsjett for 2017 i havn.

Statsråd Ketil Solvik-Olsen [12:57:37]: Dette er en viktig debatt fordi man diskuterer hvordan staten kan bli en bedre bruker av og tilrettelegger for digital kommunikasjon med sine innbyggere. Det gir mer makt og innflytelse til innbyggerne når de har tilgang til informasjon. Og det er en melding som er viktig fordi den diskuterer hvordan man skal utvikle infrastrukturen for dette. Den diskuterer altså både brukeraspektet og det bakenforliggende aspektet. Det mener jeg er viktig.

Jeg mener det er viktig fordi vi skal unngå det som en del på venstresiden i denne sal gir inntrykk av at vi holder på å få – et digitalt klasseskille. Det er derfor vi har lagt fram en melding, nettopp for å sikre at alle får tilgang – både at de forstår hvordan de kan bruke den digitale teknologien, og at de faktisk har tilgang via bredbånd, fiber, 4G-dekning på mobil o.l. Dette er faktisk en melding for å motvirke det som her blir kritisert. Jeg synes det er litt rart at man legger opp til den form for debatt.

Når vi i Samferdselsdepartementet sitter og ser på transportsektoren framover, er nettopp digitalisering en viktig del. Derfor legger vi vekt på at vi skal bygge ut infrastruktur over hele landet. Det er ikke riktig, som representanten Juvik gir inntrykk av, at dagens regjering peker på markedet og kun markedet. Den form for svartmaling og unyansert debatt skaper egentlig bare usikkerhet i store deler av landet, og det er ikke det vi ønsker.

Vi ønsker å sikre at næringslivet tør å investere alle steder i landet fordi de vet at de har en regjering som er opptatt av å legge til rette for infrastruktur over hele landet. Og det skjer. Men det er riktig at både dagens regjering og tidligere regjering har sagt at markedsaktørene er den viktigste drivkraften når det gjelder investering. Det var faktisk den rød-grønne regjeringens politikk. At det plutselig nå blir et skjellsord, vitner om dårlig hukommelse hos den som framfører det.

I stedet for å diskutere 50 mill. kr eller 100 mill. kr fra eller til på statlige budsjett er det viktig å se hvordan vi klarer å legge til rette for de totale investeringsnivåene. Det er ingen tvil om at de totale investeringene er kraftig økt under dagens regjering. Det ene er at markedet investerer 1,6 mrd. kr. Det er 1,7 mrd. kr – mer enn i 2013. Jeg vil heller ha en situasjon der en har 1,7 mrd. kr mer totalt sett fordi markedet vil investere mer på grunn av gode rammebetingelser, enn at markedet holder sine investeringer lave og venter på at staten skal komme med 50 mill. kr eller 100 mill. kr mer i subsidier. Totalresultatet blir jo mye bedre hvis man får markedet og myndighetene til å spille på lag. Og det er mye av det vi har jobbet med, å sørge for at markedet vil investere mer fordi de ser at det er mulig å tjene penger på det. Staten er en god og ivrig kjøper i dette. Staten investerer altså 16,6 mrd. kr i IKT-kjøp hvert år, og staten er da en stor drivkraft – langt utover de 50 mill. kr som Arbeiderpartiet nevner. (Presidenten klubber.)

Tiden er ute. Ja, det var mye mer å nevne, men nå har jeg tatt litt.

Kjell-Idar Juvik (A) [13:02:00] (ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteen for et godt samarbeid om denne postmeldingen. Det store engasjementet viser at det er viktig at Stortinget gis muligheten til å ha eiermelding fra Posten Norge til behandling.

Denne meldingen ble lagt fram for sent i vårsesjonen for å få den behandlet på en forsvarlig måte før ferien. Som saksordfører har jeg stor forståelse for at Posten Norge gjerne skulle hatt de politiske avklaringene tidligere. Men her må regjeringen ta hovedansvaret for at de brukte så lang tid på å få lagt denne fram for Stortinget at det ikke var mulig å få den behandlet før sommeren.

I meldingen beskrives de endringene og tilpasningene Samferdselsdepartementet vil gjøre i tilbudet av leveringspliktige posttjenester. I meldingen beskrives også utviklingen i Postens hovedvirksomhet i perioden fra forrige eiermelding ble lagt fram for Stortinget og til i dag – 2012–2015. Herunder omtales også konsernets økonomiske utvikling, oppfølging av hovedstrategier og arbeidet med samfunnsansvar. Jeg vil også spesielt framheve at Posten tar ansvar for å redusere klimagassutslippene, både gjennom utvikling og bruk av grønne transportløsninger og gjennom konsernets miljøpolicy. Posten har i dag mer en 1 100 elektriske kjøretøy og 450 kjøretøy som benytter biogass og biodiesel.

Posten har over flere år gjennomført omfattende effektiviseringstiltak innenfor både post- og logistikksegmentet og har gjennomført omlegging av ekspedisjonsnettet. Posten har tilpasset seg utviklingen i samfunnet og gjennomført omfattende og vellykkede omstillinger helt fra årtusenskiftet. En av suksessfaktorene til at de har lyktes med denne omstillingen, er at de har blitt gitt god tid til omstillingen. Det er derfor vesentlig at de også blir gitt god tid i den omfattende omstillingen de skal igjennom nå.

En samlet komité er opptatt av at Posten oppfyller sitt samfunnsoppdrag ved å sikre et landsdekkende formidlingstilbud av postsendinger til rimelig pris og til god kvalitet for folk og næringsliv i hele landet. Når Posten nå foreslår å kutte fra to brevstrømmer til én, er det et resultat av innføringen av det tredje postdirektivet, som i realiteten betydde fri konkurranse innen post. Men det har også skjedd store endringer i postmarkedet på grunn av endringer i bruksmønsteret og overgang fra fysisk post til elektronisk kommunikasjon. Fallet i brevmengden er betydelig, med en halvering fra år 2000 til i dag. De seneste fire årene har volumet falt hele 25 pst., og i årene framover er det ventet at nedgangen vil fortsette. Komiteen viser også til at da Stortinget vedtok ny lov om posttjenester i juni 2015, ble utleveringsfrekvensen redusert fra seks til fem dager i uken. Den største utfordringen med denne reduserte frekvensen var å finne en akseptabel løsning for avisombæring på lørdagene. Det har ikke regjeringen lyktes med å få på plass, og etter denne endringen er det i dag over 40 000 som ikke får lørdagsavisen sin. En samlet komité forventer at det blir etablert en løsning som sikrer papiraviser på lørdager i hele landet.

Den største endringen i denne meldingen er å slå sammen A- og B-poststrømmene til én felles strøm, med krav om to dagers framsendingstid for minst 85 pst. av sendingene. Men før dette iverksettes, setter en samlet komité krav om at Stortinget ber regjeringen finne gode alternative løsninger for sending av biologiske preparater, medisiner, aviser og forhåndsstemmer.

Departementet legger også opp til å avvikle vedtektsbestemmelsen om målbruk. Dette går et flertall i komiteen imot. Det foreslås videre at det åpnes for visse unntak fra kravene til omdelingshyppighet når brevmengden faller ytterligere. Postloven åpner for at man kan gjøre unntak fra leveringsplikten på fem dager i uka. Departementet tolker dette til å kunne gjelde for inntil 10 pst. av befolkningen og at det kan skje uten lovendringer, selv om det ikke åpnes for dette tiltaket nå. Dette vil kunne berøre inntil 230 000 husstander, og det er heller ikke i tråd med EU-direktivet. Flertallet i komiteen mener dette er en altfor vidtrekkende lovtolkning, og har foreslått at regjeringen må fremme egen sak for Stortinget dersom det vurderes færre enn fem utleveringsdager.

Departementet legger også opp til å avvikle Postens foreleggelsesplikt for Stortinget, og som en følge av dette, eiermeldinger om Postens virksomhet. Det vil i realiteten si at beslutningen flyttes til styrerommet i Posten og da kun med en begrenset eierstyringsmulighet via statsråden. Mindretallet i komiteen, bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, er uenig i dette og mener at Postens virksomhet er et strategisk viktig område som inkluderer sentral infrastruktur. De store endringene som skjer på dette området, viser at det er viktig at Stortinget gjennom en eiermelding involveres.

Jeg tar opp det forslaget som Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet har fremmet i innstillingen.

Helge Orten (H) [13:07:16]: Først av alt vil jeg få lov til å takke saksordføreren og de øvrige partiene for en god og ryddig behandling av stortingsmeldinga.

Mengden av brev som sendes med Posten, er mer enn halvert siden år 2000, og utviklingen skjer raskere enn først antatt. De siste årene er volumet redusert med 25 pst. Det er en konsekvens av en ønsket digitalisering, en utvikling som vi ser i mange deler av samfunnet, og som gir oss stadig bedre og mer oppdaterte tjenester. Der vi tidligere måtte vente til dagen etter med å få nyheter, kan vi nå få det umiddelbart. Vi behøver ikke å gå i butikken for å bestille varer, men kan bruke internett og få dem tilsendt – av Posten eller andre aktører. Vi sender nesten ikke brev i papirform lenger, men bruker e-post og digital postkasse. Dette er bare begynnelsen av en utvikling som vil gå stadig raskere. Det er i dette perspektivet vi må se utviklingen i postmarkedet og de foreslåtte endringer for å tilpasse postsektoren til en ny framtid.

Ny postlov ble behandlet i Stortinget i 2015. Det innebar at hele postmarkedet, også brev under 50 gram, ble åpnet for konkurranse. Samtidig ble antall ombæringsdager redusert fra seks til fem, ved at lørdagsomdelingen av post er avviklet. I den forbindelse var Stortinget tydelig på at lørdagsomdeling av aviser måtte videreføres, og at det måtte etableres en ordning i de områdene der Posten var enedistributør. Det har departementet fulgt opp, og det er inngått avtale med selskapet Kvikkas for distribusjon av lørdagsaviser i disse områdene. Jeg registrerer at det har vært innkjøringsproblemer, noe som er beklagelig, men jeg registrerer også stor vilje til å løse problemer, og at leveringssikkerheten har bedret seg betydelig i løpet av de første lørdagene.

I Meld. St. 31 for 2015–2016 Postsektoren i endring foreslår regjeringa flere tiltak for å møte utviklingen med økt digitalisering og fallende brevmengde, for det første en overgang fra A- og B-post til én poststrøm. Én felles brevstrøm vil ha krav til normal framsendingstid på to dager for 85 pst. av sendingene. Denne endringen vil føre til kostnadsbesparelser på i overkant av 200 mill. kr. Posten har så langt ikke blitt kompensert for å opprettholde to brevstrømmer, og det er ikke budsjettert med det i statsbudsjettet for 2017.

I et marked der det er konkurranse, og der folk sender stadig færre brev, er det urimelig å pålegge Posten å opprettholde to poststrømmer. Det er heller ikke ønskelig å dekke merkostnadene ved å opprettholde en slik distribusjon. Det er penger som kan anvendes bedre på andre samfunnsområder.

Omleggingen betyr også at kunder som sender biologisk materiale eller medisiner, må finne andre distribusjonsløsninger for sendinger som er tidskritiske. Det skjer allerede til en viss grad i dag og ble aktualisert ved avvikling av lørdagsposten. Vi støtter forslaget om at departementet må bidra til å finne alternative løsninger for både biologisk materiale, medisiner, forhåndsstemmer og aviser.

Landposttjenesten er viktig for mange som bor og arbeider i distriktene, og den skal videreføres. Det legges opp til en harmonisering av praksis, slik at det er postmottakere som bor mer enn 4 km fra nærmeste ekspedisjonssted, som skal få tilbud om en landposttjeneste.

Det kan bli aktuelt å unnta enkelte områder fra hovedregelen om fem dagers omdeling om fallet i brevmengden fortsetter i samme takt som nå eller forsterkes. Statsråden har bekreftet at det ikke foreligger slike planer nå, men om brevvolumet fortsetter å falle i samme tempo, kan dette bli aktuelt. Det vil ikke bli gjort endringer uten at Stortinget er involvert.

En naturlig konsekvens av endringene i postmarkedet vil være å behandle Posten som andre aktører i markedet og at sektorpolitiske mål blir fulgt opp på en annen måte enn gjennom en eierskapsmelding. Det er mer naturlig at Stortinget vil bli orientert om utviklingen i postsektoren gjennom egne stortingsmeldinger.

Med samme begrunnelse er det heller ikke naturlig å fortsette å ha en egen paragraf i vedtektene om målform. Posten vil fortsatt lage frimerker og andre symbolprodukter på begge målformer, og vi er tydelige på at Posten som et stort og ansvarlig selskap bør bruke den målformen som er naturlig i de områdene de opererer i.

De endringene vi nå gjør ved å avvikle lørdagsposten og gå fra A- og B-post til én brevtype, gir innsparinger på nærmere en halv milliard kroner. Dette er sparte kostnader for samfunnet som vil komme til nytte på andre viktige områder.

Posten har i mange år vist stor omstillingsevne. De siste 15 årene har selskapet tilpasset seg digitaliseringen i samfunnet og har måttet redusere bemanningen betydelig, rett og slett fordi folk sluttet å sende brev. Når vi i dag behandler denne stortingsmeldinga, vil jeg avslutte med å gi Posten og de ansatte honnør for å ha gjennomført en krevende og vanskelig omstilling på en ryddig måte. Dette er et selskap som er godt rustet til å møte en ny framtid.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [13:12:24]: Postsektoren har gjennomgått store endringer de siste årene, i et samfunn der stadig mer av vår kommunikasjon skjer digitalt. Utviklingen med stadig fallende brevmengde, som flere har gjort oppmerksom på allerede, handler om å tilpasse postloven til en ny tid, som vi oppfatter som helt nødvendig. En halvering av adressert brevpost de siste 15 årene har ført til en nødvendig endring av postdistribusjonen, fra seks til fem dager i uken. Dette er etter Kristelig Folkepartis syn en helt nødvendig omlegging for å unngå at offentlig kjøp av ulønnsomme posttjenester skal øke i årene framover. En ytterligere reduksjon i postvolumet er forventet også de neste årene.

Sakens ordfører har redegjort for viktige sider ved de endringene som meldingen legger opp til, og jeg vil derfor bare konsentrere meg om noen forhold som Kristelig Folkeparti er spesielt opptatt av.

Kristelig Folkeparti støtter omleggingen fra to til én poststrøm, og begrunnelsen er åpenbar: de reduserte volumene, som regjeringen har gjort rede for i meldingen. For Kristelig Folkeparti er det viktig at endringen i postombæringen ikke skal gå ut over det viktige prinsippet om et likeverdig posttilbud for alle, uansett hvor man bor i landet. For Kristelig Folkeparti er det av avgjørende betydning at befolkning og næringsaktører i distriktskommuner skal komme like godt ut som aktører i de mer sentrale strøk. Postens virksomhet er strategisk viktig og en del av den sentrale infrastrukturen i samfunnet.

De store endringene som skjer på dette området også framover, er derfor – etter vår mening – av så stor viktighet at Stortinget gjennom en egen eiermelding skal informeres når nye endringer skal gjennomføres.

For Kristelig Folkeparti har omleggingen fra seks til fem dager betydd at aviser som blir produsert på lørdager, fortsatt skal leveres som ferskvare på lørdagene. Derfor var det av avgjørende betydning at Stortinget la til grunn at det skulle etableres en ordning som innebar fast lørdagsdistribusjon av papiraviser over hele landet, da postloven ble vedtatt for halvannet år siden. En stor del av avisvolumet blir i dag distribuert av andre enn Posten Norge, men i de områder av landet hvor dette har skjedd ved hjelp av Posten Norge, skulle det lages løsninger hvor avisene ble distribuert til abonnentene på lørdager. Dette handler om ordninger som bidrar til å opprettholde viktige meningsbærere i vårt samfunn, lokalt og nasjonalt. Papiravisene står meget sterkt i Norge. 51 pst. av den norske befolkning over 12 år leser papiraviser på daglig basis. Derfor er dette også sentralt i tjenestetilbudet og bidrar til viktig folkeopplysning. I tillegg står papiravisene for rundt 80 pst. av inntektene til mediehusene i Norge, og disse inntektene er også helt nødvendige for å finansiere de digitale produktene.

Lørdagsombæringen skal også gjelde når det er nødvendig distribusjon av medisin, biologiske preparater og forhåndsstemmer ved valg. Omlegging av lørdagsombæringen av aviser har for mange avisabonnenter ikke fungert til nå – noe som også har skapt stor frustrasjon for avishusene. Aviser har uteblitt lørdag etter lørdag. Stortingets forutsetninger er ikke innfridd, og Kristelig Folkeparti forventer at statsråden er like utålmodig som oss og tar nødvendige grep for å ordne opp. Dette er ikke akseptabelt.

Departementet har i sin tolkning av postloven åpnet for at man kan gjøre unntak fra leveringsplikten på fem dager i uken for inntil 10 pst. av befolkningen, og at dette kan skje uten lovendringer. Dette er etter Kristelig Folkepartis syn helt klart en for vidtrekkende unntaksbestemmelse siden det kan berøre inntil en halv million mennesker. En slik endring må forankres i Stortinget på en bedre måte enn det som har blitt foreslått i meldingen. Praktiseringen av en så omfattende unntaksbestemmelse bryter med prinsippet om et likeverdig posttilbud i vårt land.

I meldingen legges det opp til å avvikle vedtektsbestemmelsen om målbruk. Posten, som er 100 pst. eid av den norske stat, har etter Kristelig Folkepartis syn et særskilt ansvar for å hegne om og ta vare på begge målformene – bokmål og nynorsk. Derfor er Kristelig Folkeparti glad for at et flertall i komiteen understreker at dagens vedtektsbestemmelse om målbruk fortsatt skal gjelde for Posten.

Til slutt: Det er av stor viktighet at Posten gis tilstrekkelig med tid til omstilling og gjennomføring av endringene. Derfor forutsetter Kristelig Folkeparti at Posten gis den tid de trenger.

Janne Sjelmo Nordås (Sp) [13:17:35]: For Senterpartiet er det viktig at vi har likeverdige tilbud i hele landet, selv om samfunnet er i endring. I forrige sak diskuterte vi Digital agenda og hvor viktig det er at alle har mulighet til å bruke de digitale løsningene – og det er fortsatt folk som ikke har den tilgangen. Da er Posten viktig i mange sammenhenger, for folk ønsker å bruke Posten til både å sende ting og å motta ting, og man ønsker ikke minst å få lørdagsavisen sin – det har vi sett de siste dagene, med tanke på hvordan folk reagerer når de ikke får den.

Jeg takker saksordføreren for et grundig arbeid i komiteen og en fin redegjørelse i salen, så jeg har tenkt å begrense meg til å kommentere bare noen tema. Det første jeg har lyst å kommentere, er det som handler om biologisk materiale, riksaviser og forhåndsstemmer.

Det er veldig viktig at man finner en god løsning på dette før man slår A- og B-posten sammen. Hvis vi ser situasjonen som har blitt skapt med tanke på lørdagsavisen nå, og tenker at den situasjonen oppstår når man slår sammen brevstrømmene, gjør vi noe som er veldig galt. Biologisk materiale er f.eks. blodprøver som folk tar hos fastlegen sin, og som skal sendes til et laboratorium en annen plass. Hvis man ikke kan bruke Posten, må man ha et annet system på plass. Det blir henvist til at man har funnet løsninger andre steder, bl.a. på Østlandet. Ja, det stemmer delvis, men de har store utfordringer med å klare å levere i tide, for en sånn prøve har en begrenset levetid. Det samme gjelder for veterinærtjenester, der det også er tidskritisk med tanke på å få levert i tide.

Riksaviser er viktig for folk. Det er viktig at man har tilgang til de ulike typene meningsbærere som finnes. Når det gjelder forhåndsstemmer, er det viktig at man har gode og sikre løsninger på plass før neste valg. Det er ikke lenge til.

Vi er opptatt av at det er et krav at gode løsninger er på plass før de to brevstrømmene slås sammen.

Det er heller ikke – etter vårt syn – akseptabelt at opp mot 500 000 kan få post færre dager enn fem dager. Da har man ikke lenger et likeverdig tilbud.

Det er fortsatt viktig at man har ekspedisjonssteder som er godt utbygd, at de ligger nærme der hvor folk er, og at man har en landpostbudtjeneste, som folk er opptatt av å ha. Det er ikke alle som er like mobile, det er ikke alle som pendler og kan hente posten sin i en eller annen postkasse langt unna hjemmet sitt. Derfor må vi sikre at landpostbudtjenesten fortsatt er god og riktig.

Jeg er glad for at komiteen har klart å samle seg om en del av forslagene som er fremmet i saken. Jeg er glad for at det er flertall for å sikre nynorsken framover. Det er viktig for mange, og det har vi fått på plass.

Men jeg er mer skuffet over at man ikke klarte å bli enige om at man burde ha en eiermelding, for når vi ser på de forholdene som er tatt opp i saken, og når vi ser på den situasjonen som er skapt ved at lørdagsposten fortsatt ikke er på plass, viser det med all tydelighet at Stortinget bør være involvert i slike endringsprosesser. Det synes jeg er beklagelig, som sagt.

Saksordføreren har tatt opp forslag nr. 1 i saken. Jeg bare gjentar at det er flere partier som står bak dette. I tillegg har jeg i dag fremmet et forslag nr. 3, som lyder:

«Stortinget ber regjeringen snarest sikre at alle får levert lørdagsaviser i tråd med Stortingets intensjoner.»

Det er nettopp fordi folk er opptatt av å få avisen sin i postkassen på lørdager, og fordi de første ukene ikke har vært betryggende, for å si det slik.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [13:22:11]: Denne meldingen er en konsekvens av to forskjellige utviklingstrekk. Det ene utviklingstrekket er digitaliseringen. Det er noe vi kan bejuble, for digitaliseringen gjør at det er mindre behov for posttjenester fordi folk velger å gjøre det som gjør at posten kommer fram, ikke over natten, men i løpet av den tiden det tar å knipse på Stortingets talerstol, nemlig gjennom e-post. Det er bra, og det gjør at samfunnet kan utnytte den produktivitetsveksten som ligger i digitaliseringen, og spare penger på en god måte. Det er vi for, og det er ingen tvil om at det er en av de tingene som driver den store nedgangen i brevposten som nå skjer.

Det andre utviklingstrekket er det vi har sett over en del år, der høyresiden – og til dels Arbeiderpartiet – har drevet igjennom forordninger som har lagt ut for åpen konkurranse en stadig større andel av det som Posten har drevet med, gjennom opphevingen av postmonopolet. Bit for bit, etter EU-pålegg og lojal oppfølging av EU-pålegg, har man åpnet for at pakker, større brev og nå etter hvert mindre brev ikke lenger skal omdeles bare av Posten, men skal omdeles av alle og legges ut for fri konkurranse. Det er et utviklingstrekk vi har vært imot, fordi den utviklingen vi ser, er akkurat det vi fra SVs side har argumentert mot og advart mot i hele den prosessen.

Min gamle parlamentariske leder, Inge Ryan fra Nord-Trøndelag, pleide å si følgende, og jeg syntes alltid det låt så vakkert: Posten skal ikke gå med overskudd, Posten skal gå med posten. Det syntes jeg var treffende sagt. For det som skjer når man åpner for fri konkurranse innenfor alle posttjenestene, og privatiserer posttjenestene, er at man fjerner Postens tjenester som allmenne tjenester, der alle folk over hele landet har hatt like muligheter, lik kostnad og lik pris. Begrunnelsen er veldig enkel. Mens det tidligere har vært sånn at vi som bor her i Oslo – jeg representerer Oslo, men har vært stolt og er stolt av den ordningen vi har hatt – har betalt mer for posttjenester enn den prisen markedet har satt, har til gjengjeld folk i distriktene betalt mindre enn det de hadde måttet gjøre dersom det hadde vært fri konkurranse på området. Etter hvert som det åpnes for konkurranse på området, ser man også utviklingen av ulike priser for posttjenester over hele landet, og det er den utviklingen vi vil se i det øyeblikk de siste bitene av postmonopolet fjernes.

Da ender vi opp i den situasjonen som vi hadde første gang statsråden la fram sin nye postpolitikk, med en diskusjon om staten skal være nødt til å betale for de ulønnsomme tjenestene. Nå sier staten at nei, det har vi ikke noen tradisjon for å gjøre. Nei, selvsagt har vi ikke hatt noen tradisjon for å gjøre det, og det er fordi vi har hatt kryssubsidiering innad i Posten som har sikret at det ikke har vært nødvendig for staten å gjøre dette over statsbudsjettet. Nå har vi altså havnet i den situasjonen, og da står vi der vi står i dag. Men kom ikke her og si at dette ikke har vært en villet politikk fra høyresiden! Det vi har gjort, er å privatisere overskuddet der det har vært mulig, og så har det blitt høyere utgifter på det som har vært allmenne tjenester.

Fra SVs side – vi sitter som kjent ikke i denne komiteen – støtter vi innstillingen, slik som den foreligger nå. Vi støtter også forslagene, slik de er fremmet av Senterpartiet, av en gruppe partier og av Venstre.

Jeg vil understreke to ting som har vært oppe i debatten. Det ene gjelder diskusjonen om lørdagsomdeling av aviser. Man skal ha ganske kort hukommelse for ikke å huske at hele opposisjonen advarte statsråden mot akkurat den situasjonen vi er oppe i nå. Jeg ser at statsråden skylder på de folkene han har satt ut anbudet til, men det var altså statsråden som drev igjennom den politikken som sikret at vi nå har fått et dårligere tilbud for lørdagsomdeling av aviser. Da bør han ta ansvar i stedet for å peke på de andre og si at det ikke er hans feil, det er de andres feil. Det andre er at det er nødvendig å sikre tilstrekkelig omstillingstid for å sørge for at staten, gjennom sitt eierskap i Posten, behandler de ansatte på en skikkelig måte og gir dem tilstrekkelig tid til omstilling for den nedbemanningen som nå skal skje.

Statsråd Ketil Solvik-Olsen [13:27:33]: Det å sikre god kommunikasjon i samfunnet er viktig. Posten har spilt og spiller en viktig rolle i så måte. Det å kunne skrive brev til hverandre, holde kontakten med nye og gamle venner, det å sørge for at kontrakter mellom næringsaktører og innbyggere kommer fram, det å sørge for at kommunikasjonen mellom den offentlige og den private siden av samfunnet fungerer – alt det har vært en viktig del av Postens rolle. Det å sørge for at fysiske ting kan bli sendt fra by til land, land til by – det har også vært Postens viktige rolle.

Det er ingenting i det vi foreslår, som vil endre på det. Posten vil være nasjonal. Vi skal sørge for at vi har én felles porto i hele landet som sikrer den likebehandlingen som en ønsker. Samtidig har en over mange år sett en utvikling der volumene med brev går ned, naturlig nok, fordi folk har fått andre alternativ. En har fått digitale løsninger som for mange er enda raskere og mye billigere enn slik en kommuniserte før. Det bidrar til at samfunnet fungerer enda bedre enn det det har gjort tidligere. Da har det vært naturlig for Posten å se på denne utviklingen, at brevvolumene går ned, men pakkevolumene går opp, slik at en må rigge selskapet annerledes. Det er altså ikke sånn at det først er dagens regjering som har sett at dette endrer seg. Her har Posten selv sagt at endringer bør være på plass.

De endringene som har kommet på plass, gjør at Posten stiller som et mer robust selskap for framtiden. Jeg synes vi skal gi honnør til Postens ledelse og Postens ansatte og fagorganisasjoner, som har sørget for at Posten har gjennomgått kontinuerlige endringer, ikke bare det siste året, men gjennom 15–20 år, ja, gjerne lenger enn det, uten store konflikter. En har funnet gode løsninger for alle som jobber der, og sørget for at det skjer på en så god og smidig måte som mulig når markedet rundt endrer seg.

Når en snakker om den situasjonen som er nå, får en fra enkelte i opposisjonen inntrykk av at det er oppheving av postmonopolet som gjør at volumene går ned, og så er det nærmest en digresjon når en sier at e-posten også har hatt en betydning. Nei, det er ikke sånn at folk har begynt å sende 20 grams brev med andre tilbydere. Det er sånn at folk har begynt å sende de brevene digitalt. Det syntes en i forrige debatt var veldig positivt, og da er denne debatten faktisk en konsekvens av det en syntes var positivt. Så handler det om å sørge for at Posten blir et så robust selskap som mulig, og at vi klarer å sørge for at samfunnets behov når en skal sende fysiske gjenstander, er ivaretatt på en så effektiv måte som mulig.

Vi vil derfor sørge for, i tråd med det også komiteen ønsker, at det legges fram en sektormelding med jevne mellomrom for å diskutere postsektoren som helhet. Vi skal sørge for at ekspedisjonsnettet som Posten har, når det skal endres, endres sammen med lokale myndigheter for å ivareta lokalbefolkningen. Men også her har det skjedd en endring over lang tid. Allerede før denne regjeringen tiltrådte, var de fleste postkontor forsvunnet og erstattet med Post i Butikk. Det handler om at en faktisk har gitt et bedre tilbud til innbyggerne, ikke et dårligere tilbud. Vi skal sørge for at de omstillingsprosesser som skjer, skjer i samarbeid med dem som er berørt. Vi ivaretar fortsatt målbruk ved at en skal ha nynorsk, som videreføres i tråd med vedtektene.

Så har avisomdeling på lørdager blitt tatt opp til debatt. Den debatten hadde vi da det ble vedtatt, naturlig nok. Vi lovte da at en skulle sørge for at det var lørdagsomdeling av aviser i de områdene der bransjen selv ikke allerede hadde bud. Det har vi ivaretatt i det anbudet som gikk ut. Det har ikke fungert veldig godt en del steder, men vi har sett en kraftig forbedring i løpet av nå fire lørdager. Der en hadde en suksessrate på nærmere 80 pst. den første lørdagen, er det nå en treffrate på 97 pst. i snitt på de avisene Kvikkas får til omdeling. Vi vet at i enkelte områder er det fortsatt uavklart mellom avis og Kvikkas hvem som egentlig skal ha området. Det synes jeg er uheldig, fordi vi nettopp hadde høringer om dette, i 2015, for å få vite fra avisene hvor de selv har ansvar, og hvor de trenger hjelp. Vi har åpenbart ikke fått gode nok svar, og det er noe av det vi må løse. Vi må sørge for at tilgangen til postbokser fungerer alle steder. Vi er ikke i mål selv om jeg er fornøyd, men vi har sett en vesentlig forbedring de siste lørdagene. Så når Stortinget debatterer dette videre, synes jeg vi skal ta inn over oss hvordan situasjonen er i dag, ikke bare hvordan den var den første lørdagen.

Arild Grande (A) [13:45:54]: Jeg merker meg at statsråden er svært vag i sitt svar på min replikk, om man kan garantere at det finnes en løsning for distribusjon av aviser som sikrer at avisene kommer ut på den faktiske utgivelsesdagen. Det viser oss med all tydelighet at det er særdeles viktig at vi i dag får fattet et vedtak som pålegger statsråden å sørge for at det finnes slike løsninger, før man slår sammen til én felles poststrøm.

Stortinget var også svært opptatt av avisenes situasjon da saken om lørdagsaviser ble behandlet forrige gang man hadde en runde om postloven. Men til tross for at Stortinget uttrykte en klar forventning om å sikre lørdagsombæring av avisene, og til tross for at statsråden har hatt svært god tid på seg, opplever mange nå store problemer. Det vitner om en statsråd som ikke har gjort jobben sin for å oppfylle Stortingets vilje.

Et annet problem er at det finnes for dårlige systemer for å rapportere avvik og sikre forbedringer. Jeg hører at statsråden nå sier at vi har sett en kraftig forbedring de siste ukene. Det kan man undre seg på om er riktig. Vi hører nå, flere uker etter omleggingen, at det fortsatt er store avvik mellom hvordan dette oppleves der ute, hva Kvikkas selv rapporterer til departementet, og hva avisene rapporterer. Et eksempel er Kvikkas’ rapport for Finnmark til departementet den 25. november, hvor man skriver at avisene har ankommet innen fristen, og at de mottatte avisene er distribuert. Amedia kundesenters rapport fra samme dato beskriver det slik: Finnmarken melder om store problemer i Øst-Finnmark, gjentatte klagehenvendelser blir heller ikke løst.

Avisen Hallingdølen karakteriserer situasjonen for sine abonnenter som «katastrofal», og på mitt eget hjemsted, Ytterøy i Nord-Trøndelag, har f.eks. min egen bestemor ennå ikke sett noe til lørdagsavisen. Mens andre fikk avisen for første gang lørdag for litt over en uke siden, opplevde de nå sist lørdag at avisen igjen uteble. I Flatanger får ikke abonnenter som har postboks, avisene sine før på mandag.

Dette vitner om en statsråd som verken har sikret kvaliteten i anbudene eller en god nok rapportering, og abonnentene og avisene blir skadelidende. Vi hører at mange hundre abonnementer er oppsagt bare på en uke. Derfor er vi så opptatt av at man, før man gjør ytterligere endringer, må ha på plass gode ordninger som sikrer distribusjon på den dagen det er aktuelt, og det må statsråden garantere for. Hvis ikke er vi redd for at det vi ser med lørdagsavisene, bare er ouverturen for hva som vil komme.

Abid Q. Raja (V) [13:49:09]: Postsektoren er i stor endring grunnet våre forbrukervaner, hvor post som digitale postløsninger i stor grad har tatt over for brevforsendelser, og hvor netthandelen har økt omfanget av pakkeforsendinger både nasjonalt og internasjonalt. Venstre ser derfor at det er nødvendig med en modernisering av Posten og støtter overgangen fra to brevstrømmer til én.

Samtidig bekymrer vi oss for konsekvensene dette kan ha for distribusjon av biologisk materiale og aviser. Vi har derfor stilt oss bak forslagene om at regjeringen må finne alternative løsninger for sending av biologiske preparater, medisiner, aviser og forhåndsstemmer før én brevstrøm blir iverksatt. Samtidig ser vi at det har vært problemer med framsending av aviser på lørdager etter at vedtaket om å avvikle lørdagsdistribusjonen av posttjenester trådte i kraft. Derfor fremmer vi i dag et forslag om utredning av konsekvensene endringene i poststrømmen får for avisomdeling.

Venstre er opptatt av at Posten skal følge opp sitt samfunnsoppdrag og sikre et landsdekkende formidlingstilbud av posttjenester. Vi mener at departementet og statsråden tolker postloven for vidt når de legger opp til at man kan gjøre unntak fra leveringsplikten på fem dager i uken, for inntil 10 pst. av befolkningen. For Venstre er det helt uakseptabelt å åpne for at 500 000 mennesker ikke skal ha de samme rettigheter til postlevering som resten av befolkningen.

Karianne O. Tung (A) [13:51:07]: Vi nærmer oss jul og julefeiring. Selv gleder jeg meg aller mest til å se ansiktet til toåringen når hun skal åpne pakkene som hun har fått tilsendt fra fjern og nær.

«Posten skal fram», «Vi lever for å levere» og «Oss mennesker imellom» er slagord som virkelig har hatt betydning i praksis i folks liv i generasjoner – enten det er snakk om Amerika-brev, julegaver eller medisiner.

Postverket ble opprettet i 1647 og ble statens ansvar i 1719. Siden har Posten vært en del av alle de viktige infrastrukturene i landet vårt. Posten var med da man etablerte den første jernbanestrekningen, Posten var med da Hurtigruten ble etablert til Nord-Norge, og Posten var med da Norges første offisielle flyrute ble åpnet. I 350 år har Posten vært en av bærebjelkene for å få samfunnet vårt til å gå rundt, til å binde landet sammen – bygd og by, Norge og verden.

Men de siste 20 årene har omgivelsene endret seg. Vi sender langt mer e-post enn A- og B-post: tøffe omstillinger, lojale og dyktige ansatte i en krevende tid. Derfor støtter også Arbeiderpartiet flere av forslagene i stortingsmeldingen.

Likevel vil Posten spille en samfunnsviktig rolle framover. Flere samfunnskritiske funksjoner vil fortsatt ha et behov for rask leveranse, som medisiner, biologiske preparater og forhåndsstemmer ved valg. Derfor er også Arbeiderpartiet opptatt av det statlige eierskapet av Posten, fordi vi mener det er viktig å sikre offentlig eierskap av viktig infrastruktur. Derfor sier vi nei til regjeringens forslag om å gjøre unntak fra leveringsplikten på fem dager i uken for inntil 10 pst. av befolkningen. En slik endring må forankres i Stortinget.

Arbeiderpartiet sier også nei til å frata Stortinget muligheten til å behandle framtidige eierskapsmeldinger for Posten. Begge forslagene fra regjeringen vitner om liten vilje til å utøve et aktivt offentlig eierskap av Posten, hvis de i det hele tatt vil ha et offentlig eierskap.

I forslaget til partiprogram fra Fremskrittspartiet står det at Fremskrittspartiet vil redusere det statlige eierskapet, og at det er en målsetting i deres økonomiske politikk «å bygge ned det offentlige eierskapet i selskaper som drives i direkte konkurranse med private aktører».

Å avvikle statlig eierskap og selge det norske fellesskapets ressurser og eierinteresser ut til private hender er jeg sterkt uenig i. Det gjelder også for Posten.

Arbeiderpartiet vil støtte forslag nr. 3, fra Senterpartiet.

Ingvild Kjerkol (A) [13:54:13]: Fortsatt løser Posten viktige logistikkbehov for kritiske funksjoner i samfunnet, selv om mengden av ordinære brev går kraftig ned.

Vår felles helsetjeneste er en slik kritisk funksjon for folk flest. Fastleger som tar kontakt med oss som er helsepolitikere, forteller at manglende postlevering på lørdager allerede har ført til at de ikke kan ta blodprøver eller andre biologiske prøver etter kl. 13 på torsdager. For en rekke fastleger er ytterligere kutt verste scenario, for det vil si at forsendelser bruker to dager og ikke én. Dette – kombinert med ingen postlevering på lørdager fra før – betyr for dette fastlegekontoret at de ikke kan ta blodprøve eller andre biologiske prøver etter kl. 13 på onsdager! I praksis blir effektiviteten på vårt legekontor halvert, sier de til oss. I tillegg må pasientene møte opp to ganger, første gang til konsultasjon og andre gang til prøvetaking, noe som medfører økte kostnader for pasientene i form av egenandeler, økte kostnader for samfunnet fordi man må møte opp to ganger – med fravær, transportkostnader og alt som det fører med seg. Dette kan gi forsinkelser i diagnostisering av alvorlige tilstander, og i verste fall, hvis pasienten ikke orker å møte opp én gang til, kan det føre til at viktige diagnoser ikke blir stilt.

Personlig synes jeg det er hårreisende at viktige strukturer for samfunnets mest kritiske logistikk skal fjernes fordi lønnsomheten går ned. Det er som å fjerne badevakten i en svømmehall fordi han mesteparten av tiden ikke har noe å gjøre – og dette fra en statsråd som sier han skal gjøre livet enklere for folk flest.

Dette er ikke først og fremst en utfordring for noen skarve fastlegekontorer i distriktene, slik statsråden fremstiller det som. Laboratoriemedisinsk klinikk ved St. Olavs Hospital i Trondheim og flere andre store klinikker har meldt sin bekymring, for disse klinikkene mottar et betydelig antall pasientprøver. Gjennomsnittet per uke i desember i fjor var på 585 prøver bare for St. Olavs Hospital. Så helsetjenesten i by og land roper et varsku, men regjeringen lytter ikke. Heldigvis finnes det et annet flertall i denne saken.

Lise Wiik (A) [13:57:12]: Postsektoren er i endring. Vi sender færre brev, og det får noen konsekvenser. Likevel er det slik at Posten fortsatt har en nøkkelrolle i dette samfunnet. «Posten skal fram», het et gammelt slagord, og posten skulle fram til alle steder i dette landet, uansett hvor vi hadde valgt å bosette oss – et klart samfunnsoppdrag.

Arbeiderpartiet er med på å vurdere nødvendige endringer, men det er noen premisser, og jeg vil gjerne komme med et eksempel. Da Stortingets flertall den 15. juni 2015 vedtok ny lov om posttjenester, der utleveringsfrekvensen ble redusert fra seks til fem dager i uka, var det en klar forutsetning at regjeringen skulle finne en løsning på ombringelse av lørdagsavisene. Det har statsråden forsøkt å løse med å gi oppdraget til et privat firma. Det har gått dårlig. For fjerde lørdag på rad er det fortsatt mange av oss i Telemark som savner lørdagsavisene våre, dem vi har abonnert på. Da lurer jeg på: Har statsråden valgt et firma som ikke har nødvendig kompetanse til å løse denne oppgaven, eller er det slik at noen allmenne oppgaver i dette samfunnet best blir ivaretatt av det offentlige?

Magne Rommetveit (A) [13:58:42]: Eg er svært glad for at Arbeidarpartiet, Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, som altså utgjer komiteen sitt fleirtal, her har fremja forslaget:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at vedtektsbestemmelsen om nynorsk videreføres for Posten Norge AS.»

Det vart understreka frå Noregs Mållag under komiteen si høyring at staten har eit ansvar for å ta vare på og hegna om dei to norske skriftspråka, og Posten Norge si leiing gav også under høyringa tydeleg uttrykk for at dei ikkje såg på det som noko heft å ha denne vedtektsfestinga. Det er då flott at komitéfleirtalet er einig i dette og altså slår fast at Posten Norge også i framtida skal bruka begge målformene.

Det som er temmeleg spesielt oppi dette, er at statsråden, etter at saka er send frå departementet til oss her i Stortinget, finn det rett å senda det han kallar innspel til Meld. St. 31 for 2015–2016, der statsråden argumenterer med at vedtektsfjerninga må erstattast med det han kallar «regulatoriske virkemidler».

Dette er ei melding som har fått nokså mykje merksemd i det offentlege ordskiftet, men debatten og engasjementet her i salen tyder også på at ei stortingsmelding om Posten er noko som nasjonalforsamlinga gjerne vil ha. Og då er det skuffande at dette ser ut til å verta siste gongen Stortinget får høve til å debattera eigarmelding om Posten Norge AS.

Arbeidarpartiet, Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet meiner at Posten si verksemd er eit strategisk viktig område som inkluderer sentral infrastruktur i samfunnet, og at dei store endringane som skjer på dette området, viser at det er viktig at Stortinget vert involvert gjennom at ein får eigarmelding til handsaming.

Regjeringspartia og Venstre, som altså utgjer fleirtalet både i komiteen og i stortingssalen, meiner at det for framtida ikkje vil vera rett å ha eigarmelding om Posten Norge AS som ein av fleire aktørar i denne marknaden.

Stortinget handsamar også med jamne mellomrom stortingsmelding om verksemda i Avinor. Innan luftfartssektoren er det også andre aktørar enn det statseigde Avinor, og dersom me no også kan venta oss at regjeringspartia og Venstre kuttar ut eigarmelding om Avinor, ja då kan me som nasjonalforsamling nærast abdisera som eigar av viktige infrastrukturselskap.

Statsråd Ketil Solvik-Olsen [14:01:53]: La meg prøve å gi noen perspektiver på noe av den misnøyen som er kommet til uttrykk.

For det første: Det legges med jevne mellomrom fram en eierskapsmelding fra regjeringen. Der vil en kunne gi meldinger om alle bedrifter som staten eier. Stortinget står fritt til å supplere med sine synspunkter i både debatten og innstillingen. Stortinget mister altså ikke – når alt kommer til alt – sin synspunktrett, styring, når det gjelder Posten, men det skjer gjennom en annen melding.

Så er det noen som ikke tror at Kvikkas evner å levere bedre lørdagsavisomdeling enn det de gjorde første dagen. Den troen må en gjerne ha, men da bør en dokumentere det med tall. Det at en kommer med superenkel forskning, er vel og bra, men skal vi klare å løse de utfordringene som åpenbart eksisterer en del steder, trenger vi faktisk å få konkret beskjed fra abonnentene: Hvor er det avisene ikke er blitt omdelt? Først da vil vi kunne gå inn og se: Er dette et område som Kvikkas har ansvaret for, eller er det et av de områdene som avisene selv har ansvaret for? For de har tross alt ansvar for 92 pst. av abonnentene på lørdager. Det er ikke slik at staten har overtatt ansvaret for 100 pst., men de 8 pst. som vi har ansvar for, forventer jeg får avisene. Det er det vi betaler for, det er det vi bruker skattebetalernes penger til. Det er derfor vi har fulgt opp veldig nøye det som skjer, nettopp fordi vi ikke er fornøyd. Det er derfor vi også har planlagt nye møter, og vi skal sørge for at mediebransjen og Kvikkas sitter i samme rom når vi diskuterer dette, slik at de, når de har påstander, også skal kunne svare på hverandres påstander.

Det ble nevnt i debatten tidligere at 45 000 abonnenter ikke får avisene sine. Hvis en går inn i det tallmaterialet, ser en at rundt 6 000 av dem tilhører Kvikkas. 18 000 av dem tilhører avisenes eget distribusjonsnett. Rundt 14 000 av avisene kom ikke fram fordi en ikke hadde tilgang til postbokser. Alt dette jobber vi med å løse, så tallene nå er mye lavere enn det de var. Å legge all skyld på Kvikkas blir feil framstilling av fakta i saken. Her må vi se at dette er mer komplisert enn som så. Det er en del aviser som aldri har kommet fram på lørdager. En del av de avisene Kvikkas tar med seg, er fredagsaviser. Så det er også en nyanse som burde kommet fram i den debatten.

Vi gjør ikke mediebransjen en tjeneste – og vi gjør i hvert fall ikke avisleserne en tjeneste – ved å drive med den svartmalingen som en gjør her, der en gir inntrykk av at dette kommer til å være et evigvarende problem som ingen kan løse. Dette har vi klart å løse veldig mange steder. Noen steder er det fortsatt en utfordring. Vi vet også at noen av dem som ikke fikk avisene sine i helgen som var, rett og slett ikke fikk dem fordi det hadde gått ras, som gjorde at postframbringingen ikke skjedde. Avisene ble delt ut søndag i stedet – ikke i tråd med vårt krav om kl. 17 lørdag, men allikevel gjorde de en jobb.

Helge Orten (H) [14:05:11]: Jeg skal ikke fortsette lørdagsavisdiskusjonen, jeg synes statsråden egentlig redegjorde for det ganske greit. Vi har klare forventninger om at det som ligger i anbudet, blir oppfylt, og at vi får de leveransene vi skal i de områdene der Posten tidligere var enedistributør.

Det som jeg synes er litt bemerkelsesverdig med denne debatten, med alle de bekymringene som kommer fra Arbeiderpartiet, er at vi oppfører oss som om denne omstillingsprosessen startet i går – men det gjorde den jo ikke. Dette er en omstillingsprosess som Posten har vært igjennom fra årtusenskiftet og fram til nå, fordi samfunnet digitaliseres, og fordi vi sluttet å sende brev. Det er ikke noe som vi har påført samfunnet, men noe som folk selv endret vaner for, fordi vi bruker elektronisk kommunikasjon. Vi har nettopp behandlet stortingsmeldingen om Digital agenda, og det er iallfall min oppfatning at det er en ønsket utvikling. Vi ønsker at vi skal bruke digitale tjenester mer, fordi det gir oss bedre tjenester. Da må vi også akseptere konsekvensen av det, og konsekvensen er at det blir færre brev å sende. Det tenker jeg at vi må ta inn over oss, og så må vi ikke oppføre oss som om dette er en omstillingsprosess som startet i går – den har pågått over lang tid.

Posten og Postens ansatte har håndtert denne omstillingsprosessen på en helt forbilledlig måte. Fra årtusenskiftet og fram til i dag har 11 000 ansatte i Posten blitt overflødige. Det har Posten klart å løse sammen med sine ansatte – jeg vet ikke om jeg skal kalle det «på en god måte», men de har gjort det på en veldig ryddig og skikkelig måte.

Jeg registrerer at det er litt diskusjon omkring dette med eierskapsmelding/sektormelding. Postmarkedet er åpnet for konkurranse, og det skjedde heller ikke i 2015, da åpnet vi for konkurranse om det som er under 50 gram. Konkurranse i pakkemarkedet og om større brevsendinger har vært der lenge, i mange år – selv under den rød-grønne regjeringa var det konkurranse i postmarkedet.

Men når det er slik at vi har flere aktører i dette markedet, er det også naturlig at vi går fra eierskapsmelding til sektormelding, nettopp for å fange opp alle sider i dette markedet. En sektormelding vil gi Stortinget en bedre oversikt og et bedre grunnlag for å diskutere disse problemstillingene i framtiden enn en eierskapsmelding vil gjøre.

Så registrerer jeg også at i all sin bekymring har Arbeiderpartiet heller ikke satt av mer penger til støttekjøp i sitt alternative budsjett. Bekymringen strekker seg altså ikke lenger enn til at kronene og ørene begynner å telle.

Kjell-Idar Juvik (A) [14:08:07]: Jeg synes kanskje Høyre heller burde bruke ressursene på å bekymre seg for sitt eget budsjett, som det ser ut til at de sliter med å få i havn, i stedet for å bekymre seg for Arbeiderpartiets budsjett. Det skal vi nok ta oss av på en fortreffelig måte.

Ja, det er greit å prøve å skylde på alle andre når det gjelder å ta et ansvar. Derfor er det utrolig viktig at de vedtakene vi gjør i dag, er tydelige og greie, for det er tydelig at de ikke var tydelige nok da vi vedtok postloven, og da tenker jeg på konsekvensene for avisene. Det er nettopp derfor vi fremmer et forslag, som har fått flertall – vi har faktisk fått med oss alle partiene – og da skal budskapet til regjeringen og statsråden være rimelig tydelig. Det hører vi jo i dag at budskapet ikke var da vi vedtok postloven, selv om vi også da hadde garantier om at alle skulle få lørdagsavisene. Nå hører vi at det kun er noen som skal få lørdagsavisene. Man tar ikke ansvar for de andre; det skal man løse på andre måter, og det er for lettvint. Det er ikke sånn at alle som fikk levert avisene av Posten i fjor, får dem levert av Kvikkas i dag – man har basert det på andre opplysninger.

Det er fortsatt – iallfall i de siste tallene jeg har fått, som gjelder siste lørdag – nesten 40 000 som ikke får sin lørdagsavis nå, som fikk den tidligere. Da vi endret postloven, var det jo det som var grunnen til at det ble et forverret tilbud, og da burde man strekke seg langt for å finne en løsning.

Man kan gjerne skylde på ras og rassikring. Da har man også en mulighet når man kommer til budsjettet, til å øke den potten, for der har man heller ikke klart å levere i den transportplanen som foreligger.

Så til forslaget som foreligger, om å kutte i leveringsplikten de fem dagene og tolkningen av det: Jeg vil bare minne statsråden på at det var de som ivret etter å innføre det tredje postdirektivet. Det var verken Arbeiderpartiet eller Senterpartiet, vi stemte imot. Men da må en jaggu også forholde seg til det – må jeg få lov til å si – for i det tredje postdirektivet står det ganske tydelig at man skal ha postombæring på alle hverdager og minimum fem dager i uka. At man da klarer å tolke det til at man kan åpne for unntak for inntil 10 pst. av befolkningen – ja, det sier jo alt om hvor viktig det er at man sier ting tydelig fra denne salen, når man har en regjering som velger å tolke til og med et EU-direktiv på den måten.

Så til eiermeldingen: Ja, det er stor forskjell på de to typene eiermelding til Stortinget. Det man gjør, er å ta bort foreleggelsesplikten. Det er ikke bare en eiermelding. Det er faktisk det at man må forholde seg til noen før man tar avgjørelser. Nå flytter man det ansvaret til styrerommet, og eierstyringen man har, er bare på lik linje med helt andre typer selskap enn dem som driver med sånne store samfunnsoppgaver. Det er viktig å presisere det.

Nikolai Astrup (H) [14:11:24] (komiteens leder): Når jeg nå tar ordet, er det fordi det har vært mange innlegg om eiermelding.

Jeg må si at jeg synes det er spesielt at opposisjonen har hengt seg opp i dette punktet, med henvisning til at Posten driver med kritisk infrastruktur. Det er altså slik at staten eier ca. 70 selskaper gjennom ti ulike departement, og Stortinget har rikelig anledning til å behandle det eierskapet gjennom statens årlige eierberetning. Det er ingen av de selskapene – f.eks. Telenor, Statkraft, Statnett, Statoil, Petoro, Gassco, NSB – som har egne eiermeldinger til Stortinget. Dette er et prinsipp som Arbeiderpartiet i aller høyeste grad har sluttet seg til, faktisk enstemmig her i salen, om at vi skal behandle de statlig eide selskapene på denne måten, og da ikke minst et selskap som nå er et nordisk logistikkonsern i konkurranse med en rekke andre aktører både i Norge og i Skandinavia. Da mener i hvert fall jeg at det ikke er riktig å ha en egen eiermelding, men at vi bør ha en sektormelding, som kan se hele sektoren under ett og se på hvordan sektoren løser det viktige samfunnsoppdraget som sektoren har.

Er det nå slik at Arbeiderpartiet går tilbake på hvordan eierstyringen av ulike statlige selskaper skal være? Det kan virke slik på de innleggene som er holdt i denne salen, og det er i så fall ganske oppsiktsvekkende. Det er i hvert fall ingen prinsipiell sammenheng mellom de argumentene som fremføres her i dag, og de argumentene som Arbeiderpartiet vanligvis fremfører i Stortinget når det gjelder eierstyring.

Arild Grande (A) [14:13:27]: Det siste innlegget var et enestående uttrykk for hva som egentlig er skillelinjene i denne salen når det gjelder synet på hva Posten er og skal være for folk i framtiden. Der vi på sentrum–venstre-aksen ser på Posten som essensiell infrastruktur, sammenlikner Høyres representanter Posten med en handelsvare som utelukkende skal operere i et marked. Det er veldig avklarende å få fram disse skillelinjene.

Så vil jeg si til Helge Orten, som hadde ordet for litt siden: Det er ikke bakgrunnen for at endringene må komme, vi diskuterer i dag. Det vi diskuterer, er hvordan man skal sikre at folk har et likeverdig tilbud over hele landet også i framtiden. Vi diskuterer statsrådens ansvar for å sikre at Stortingets vilje faktisk blir gjennomført. Her har Stortinget vært svært tydelig i spørsmålet om lørdagsaviser, men statsråden har ikke tatt det ansvaret statsråden har. Da er det vår plikt å ta det opp og forsikre oss om at man sørger for at saken blir løst og abonnenter får lørdagsavisen. Derfor må vi forsikre oss om at vi fatter et enda tydeligere vedtak denne gangen – som sikrer løsninger før man gjør ytterligere endringer i levering.

Derfor er det også skuffende når statsråden velger å møte vår bekymring – de tallene vi får presentert fra bransjen selv – med karakteristikker som svartmaling, med å tilbakevise alle påstandene og bare skyve hele ansvaret over på bransjen. Det er ikke en statsråd verdig, når man ser hvor mange problem det er i dag for abonnenter og for aviser som er redd for framtiden.

Tallene som blir presentert av bransjen, tilbakevises, og Solvik-Olsen karakteriserer det som superenkel forskning. Problemet er at Solvik-Olsen og regjeringspartiene snakker slik om saken: Bare slapp av, folkens, det er i ferd med å løse seg over alt, det er en kraftig forbedring de siste ukene. De tallene vi får fra bransjen, viser det motsatte. Det er store problemer, og det er vanskelig å se for seg at det kommer en løsning på kort sikt. Det er åpenbart at Solvik-Olsen selv bruker tall som ikke stemmer med virkeligheten der ute. Derfor er vi opptatt av at statsråden må sørge for løsninger før en felles poststrøm blir gjennomført.

Jeg vil spørre: Vil statsråden – når det gjelder tall – være villig til å lytte til andre aktører enn bare Kvikkas, f.eks. avisbransjen, slik at vi får rene fakta på bordet og kan få en statsråd som tar det ansvaret han har?

Åse Michaelsen (FrP) [14:16:45]: Nå har vi sett hele gullrekken i gang, og jeg er helt overbevist om at vi skal klare å få det til, slik at bestemor til representanten Grande får sin lørdagsavis.

Dette har dreiet seg veldig mye om hvilke krav som var satt, spesielt til Kvikkas eller andre anbydere. Jeg er ikke i tvil om at representantene i salen i dag er klar over at omstillingen krever en viss tid. Det går ikke an å få til noe fra en mandag til en tirsdag, det må gå seg til. Viljen og ønsket fra både statsråden og flertallet, både i opposisjon og i posisjon, er at en skal betjene avismarkedet så godt en kan – det er det ikke tvil om, her er det ingen vond vilje.

Meld. St. 31 for 2015–2016 heter Postsektoren i endring, og Posten er jo – hvis jeg skal velge dette ordet – i fremadstormende utvikling. Da er det viktig at det ikke bare er, som vi har sett her, lørdagsavisen som er tema – det har vært nesten bare den. Det dreier seg faktisk om så veldig mye mer. Vi er i en omstilling. Vi har nettopp diskutert Digital agenda, og ser vi på utviklingen, er det klart at dette vil påvirke postsektoren – som alle andre sektorer. Framtidens fysiske post vil ikke komme som i dag. Den vil komme fra en 3D-printer. Når pakkene til representanten Tung skal komme til toåringen, som da kanskje er et par år eldre, vil det være en 3D-printer som printer dem ut. Da er vi inne på det å tenke det umulige, tenke på det som vil komme.

Det er en postsektor i endring. Utviklingen kan vi ikke stoppe, og det skal vi heller ikke. Jeg er trygg på at utfordringene som vi nå har diskutert, blir godt ivaretatt av regjeringen.

Det ble nå sagt av representanten Grande at abonnentene er redde for framtiden. Jeg føler meg litt satt tilbake til den debatten vi hadde før denne postdebatten, altså om Digital agenda. Det at man skal føle seg redd for framtiden når man ikke får lørdagsavisen – jeg er klar over at jeg setter det litt på spissen, men jeg tenker at flere enn et par her bør løfte blikket og se hva dette egentlig dreier seg om.

Nikolai Astrup (H) [14:19:43]: Jeg kunne ikke dy meg etter representanten Grandes innlegg. Han snakket om «essensiell infrastruktur», at Posten var slik essensiell infrastruktur og derfor krever en egen eiermelding. Men det han da sier, er at f.eks. Statnett ikke representerer essensiell infrastruktur i Norge. Statnett har ingen egen eiermelding. Den behandles på lik linje med alle de andre om lag 70 selskapene som staten har eierinteresser i. Jeg vil mene at Statnett representerer essensiell infrastruktur kanskje i enda større grad enn et selskap som Posten, som er et nordisk logistikkonsern som konkurrerer i en rekke sektorer rundt omkring i Norden.

En mer interessant parallell er kanskje Telenor, som jo heller ikke har en egen eiermelding, men som også har det man kan kalle essensiell infrastruktur, og som behandles på lik linje med de andre selskapene staten eier, og som vi jo akkurat i forrige sak behandlet en sektormelding om, nemlig Digital agenda. Jeg hørte ikke Arbeiderpartiet da ta til orde for at vi skulle ta et selskap i den sektoren som representerer den digitale sfæren, og ha en egen eiermelding om det istedenfor å diskutere sektorens utfordringer og muligheter og hva vi kan gjøre for å legge til rette for en digital fremtid. Det vi gjør, er ikke, som representanten Grande har sagt, å ta Posten ut av denne sal. Vi flytter sektoren inn i denne sal. Det er bra, når virkeligheten er slik – noe som for øvrig startet under den rød-grønne regjeringen – at Posten ikke er enerådende i Norge, men en av mange aktører som konkurrerer i et postmarked som er i en stor omstilling, ikke på grunn av vedtak i denne sal, men på grunn av endring i folks adferd. Vi kan ikke vedta oss ut av den endringen, men vi kan legge til rette for at endringen blir så formålstjenlig som mulig for hele samfunnet

Så jeg vil fastholde at det er ingen sammenheng mellom det Arbeiderpartiet snakker om i denne saken, der de ber om en egen eiermelding, og den eierskapspolitikken Arbeiderpartiet står for i alle andre selskaper som staten forvalter, ikke minst i selskaper som også forvalter essensiell infrastruktur, som Statnett, som Telenor, som en rekke andre.

Statsråd Ketil Solvik-Olsen [14:22:39]: I denne debatten har det i hvert fall kommet tydelig fram at Arbeiderpartiet er misfornøyd. Men de har hatt veldig få forslag til hvordan ting bør være annerledes. I statsbudsjettet fra Arbeiderpartiet var det ikke en krone ekstra til å gjøre noen endringer i Postens system, ikke en krone til å fortsette omdeling av post på lørdager og ikke en krone til å ville signalisere omkamp om kontrakten for lørdagsomdeling av aviser. Ergo blir dette veldig mye klaging.

Når jeg snakket om «superenkel forskning», var ikke det basert på mediebransjens tall, så igjen skaper en en debatt som ikke er riktig. Det jeg påpekte, var at representanten Grande brukte sine egne opplevelser til å allmenngjøre sin misnøye til å gjelde alle, og jeg påpekte at det er ikke riktig. Deretter brøt jeg ned tallene som mediebransjen har brukt, og viste til: Hvilke av disse problemene er det som eksisterer innenfor området der Kvikkas har vunnet et anbud, og der de ikke klarer å gjøre jobben, og hvilke av disse områdene er det som hører til der mediebransjen selv har sine avisbud?

Hvis Arbeiderpartiet mener at staten skal ta ansvar for all lørdagsomdeling av aviser, er det en helt annen debatt enn det vi har hatt så langt. Jeg har ikke oppfattet at det har vært et krav i Norge å ha et statlig avisbudselskap, men vi har sørget for at det skal være omdeling av aviser der bransjen selv, de kommersielle kreftene, ikke har hatt distribusjonsapparatet på plass. Det er derfor vi bruker 100 mill. kr av skattebetalernes penger for å gjøre nettopp det. At Arbeiderpartiet klarer å få 100 mill. kr i satsing til å bety at en ikke bryr seg om distriktene, sier mer om en debatteknikk enn det sier om realitetene i innholdet, for vi har jo nettopp ved å gjøre de vedtakene vi har gjort, sagt at det er viktig for oss å distribuere papiravisene.

Erfaringene så langt viser altså at de problemene som eksisterte til å begynne med, har blitt – gradvis – løst, men vi er ikke i mål. Arbeiderpartiet mener jeg ikke har gjort nok. Det er godt mulig at jeg kunne gjort ting på en bedre måte, og jeg er alltid mottagelig for forslag til hva jeg burde gjort istedenfor eller i tillegg til. Jeg har ikke hørt et eneste forslag. Men vi har hatt ukentlige møter med aktørene, vi har møtt mediebransjen, vi har møtt Kvikkas. Vi prøver å få en oversikt over hvor ting går galt. Kvikkas rapporterer til oss. Det er mulig at representanten Grande mener at vi ikke kan stole på tallene fra Kvikkas, og jeg tar gjerne imot alternative tall fra representanten Grande, men Kvikkas melder om at de i den helgen som var nå, fikk innlevert 74 079 aviser. Leveringskvaliteten i Nord-Norge for de avisene de mottok, var i underkant av 100 pst. Leveringskvaliteten i Sør-Norge var i overkant av 96 pst. Posten har heller aldri levert 100 pst. av alt de har fått til enhver tid. Det er åpenbart at 96 pst. er ikke godt nok, men det er et annet bilde enn å gi inntrykk av at hele landet nå ikke får lørdagsavisene sine.

Mye har blitt løst. Vi er ikke i mål. Vi skal løse dette videre. Det ansvaret tar jeg, selv om Arbeiderpartiet nekter å høre det.

Janne Sjelmo Nordås (Sp) [14:25:43]: Det ble en veldig interessant vinkling på debatten til slutt, må jeg si. Det man framfører om digital framsending i framtiden, sågar en 3D-printer, er jo interessant, men det hjelper i hvert fall ikke for biologiske prøver, som vi fra Senterpartiet m.fl. har vært opptatt av at skal sikres i framtida. Det må i så fall være rimelig langt fram i tid. Når man lar et så viktig tema nesten forsvinne i diskusjonen om eiermelding eller ikke, blir jeg oppriktig bekymret, for hvis det vi nå har sett med tanke på lørdagsavisene, skal gjenspeile en framtidig ordning for en så viktig del av helsetjenesten, av veterinærtjenesten og en rekke andre områder, kan vi få et rimelig stort kaos når dette skal tre i kraft.

Det er fortsatt sånn at lørdagsaviser mangler svært mange steder, og det er selvfølgelig sånn at der flesteparten av dem mangler, er der det ikke er bredbånd i dag, og dermed kan man heller ikke lese dem digitalt. Da skapes det svært store forskjeller i tilbudet til folk rundt omkring. Det må sikres likeverdige tjenester også i postsektoren i årene som kommer, og derfor mener jeg at det er gode grunner til at mange av partiene her ønsker at vi fortsatt skal ha en eiermelding, nettopp for å få korrigert sånne typer utslag som vi har sett i det siste.

Kjell-Idar Juvik (A) [14:29:01]: Da ser det til at debatten går til endes, og jeg vil takke alle for deltakelsen i debatten og innspillene som har kommet.

Et par mindre avklaringer om ting som er sagt i debatten: Det er stilt spørsmål om det var behov for egen melding her sammenliknet med andre selskap. Nå er det en gang sånn at Posten er en kritisk infrastruktur. Det viser denne meldingen i dag, og ikke minst viser det behovet for at Stortinget har muligheten til å gå inn og si sitt i forbindelse med den meldingen. Hadde vi ikke hatt denne meldingen i dag, hadde vi ikke hatt denne muligheten til å legge føringer, kunne vi ha risikert at Posten hadde sittet der i morgen med fullmakt til å kutte 10 pst. på antallet femdagersombæringer. Det sier Stortinget nei til. Stortinget sier at skal det skje, skal Stortinget ha det til behandling. Det er et eksempel på hvor viktig den saken er.

Jeg må nå bare føle meg trygg på at statsråden tar tak i vedtakene og gjør det han kan for at vi ikke skal stå her også neste år og være misfornøyd med konsekvensene som det har hatt, for både laboratorieprøver, medisiner, aviser og andre ting, på bakgrunn av den endringen som vi gjør i dag. Det er ikke sånn at vi mener det er Posten og staten som skal bære ut alle aviser, men som regjeringens statsråd, som har utøvende makt, må man prøve å legge til rette og sørge for at man får til en best mulig løsning for disse avisene. Da bør det ikke bestandig være avhengig av kroner og øre. Det kan være andre tiltak for å få disse tingene på plass. Jeg synes det er litt for lettvint at man for letthets skyld skylder på andre. Det burde vi holde oss for gode til.

Til slutt: Jeg fikk ikke noe svar på det – og nå blir det et klart vedtak fra Stortinget – men fortsatt henger det et spørsmål i lufta her om hvordan man kunne klare å tolke muligheten i postdirektivet om kutting av fem postdager, der det vitterlig står klart at det skal være minimum fem ombæringsdager. Den får henge der, men med vedtaket som blir gjort i dag, bør Stortinget i alle fall ikke være bekymret for den tolkingen. Den er rimelig klar. Da er det fullmakten som gjelder i dag, man må forholde seg til. Så må man tilbake hit med en sak – og ikke bare med en melding – hvis man skal gjøre en endring på det.

Helge Orten (H) [14:31:57]: Jeg skal ikke bidra til å dra debatten ut lenger, men jeg merket meg det som saksordføreren nevnte til slutt, som gjelder den meldinga vi behandler. Det er en melding som har tittelen Postsektoren i endring. Det er altså en sektormelding vi behandler, en melding som tar opp hele problemfeltet eller – det var kanskje et feil ord – hele utfordringsbildet i postsektoren. Det er nettopp det som er hele poenget i diskusjonen om hvorvidt vi skal ha en eiermelding, eller om vi skal ha en sektormelding, nemlig at en kan få en situasjon der det er flere aktører som konkurrerer i samme markedet. Det ville blitt en for snever tilnærming å ha en ren eiermelding knyttet til Posten, når vi egentlig ønsker å behandle hele sektoren under ett og bringe det til debatt i Stortinget, nettopp for å få en mest mulig helhetlig tilnærming. Jeg skjønner rett og slett ikke den tilnærmingen fra Arbeiderpartiets side til akkurat det med eiermelding.

Magne Rommetveit (A) [14:33:40] (ordførar for saka): God maritim infrastruktur er viktig for effektiv sjøtransport og for verdiskaping og busetjing langs heile kysten. Sjøvegen spelar ei viktig rolle for framtidige arbeidsplassar, og Noreg skal også i framtida vera ein viktig sjøfartsnasjon.

Ansvaret for tryggleik til sjøs og beredskap mot akutt forureining er delt mellom fleire departement og etatar. Denne stortingsmeldinga fokuserer på tiltak innanfor Samferdselsdepartementet, og spørsmål knytte til fritidsbåtar er ikkje omtala nærare i denne meldinga.

Skipstrafikken i norske farvatn har auka sidan 2005. I dag er trafikken dominert av passasjerskip, stykkgodsskip og fiskefartøy. Målt i utsegla distanse har Vestlandet den mest omfattande trafikken. Prognosen for utvikling i skipstrafikken fram mot 2040 tilseier ein samla auke i utsegla distanse på 41 pst.

Sjølv om dei fleste sjøulukkene får avgrensa konsekvensar, resulterer enkelte ulukker i dødsfall eller akutt forureining, men talet på ulukker med akutt forureining internasjonalt har heldigvis gått ned sidan 1970-talet.

Stortinget vedtok tidlegare i år eit mål om at 30 pst. av det som vert frakta på veg på distansar over 300 km, skal overførast til jernbane og sjø innan 2030, og at dette talet skal vera 50 pst. innan 2050. Dette er eit mål som aukar ambisjonsnivået, og som inneber at prognosane for sjøtransport kan verta endå høgare etter kvart som ein når målet.

Den venta auken i skipstrafikken fram mot 2040 kan innebera auka miljørisiko og vil kunna føra til fleire ulukker, dersom det ikkje vert sett i verk nye, førebyggjande tiltak, eller at eksisterande tiltak vert utvida. Blant anna kan teknologiutvikling og endra krav til skipsfarten påverka kor sannsynleg det vil vera at det oppstår ulukker.

Analysen av årsaka til ulukker viser at menneskelege feil ofte er den direkte årsaka. Bildet av dei årsakene som ligg bak, er komplekst. Det er fleire faktorar som påverkar navigasjonsprosessen negativt, som mangelfull samhandling og koordinering på fartøya, for lite bruk av tilgjengeleg personell og mangelfulle rutinar og prosedyrar. I tillegg vert situasjonen ofte forverra av vanskelege ytre forhold som dårleg vêr og sikt eller sterk straum.

Komiteen deler i sine merknader målet med nullvisjonen, som seier at det ikkje skal skje ulukker med drepne eller hardt skadde i transportsektoren, og at det også innan sjøtryggleiken vert lagt til grunn eit hovudmål om at talet på transportulukker skal reduserast, i tråd med nullvisjonen.

Hovudmålet for den statlege beredskapen er å hindra og avgrensa miljøskade ved akutt forureining eller fare for akutt forureining, og ansvaret til staten for beredskap mot akutt forureining inneber også å følgja opp skipsvrak som utgjer ein risiko for akutt forureining. Regelverk for internasjonal skipsfart vert utarbeidd i FNs sjøfartsorganisasjon, IMO. Vidare legg EU føringar for drift av norske hamner og trygg og framkomeleg ferdsel i norske farvatn. Arktisk råd er også viktig for Noregs arbeid med førebyggjande sjøtryggleik og beredskap mot akutt forureining.

Ei god risikoforståing er avgjerande for at me skal lukkast med sjøtryggleiksarbeidet, og komiteen understreker i sine merknader at det er viktig innanfor både Samferdselsdepartementet og Kystverket, men også at forståing for mål og risiko er delt av dei andre departementa og etatane og i frivillige og ideelle organisasjonar.

Dette er på mange måtar ei viktig og god melding, men ho omhandlar i hovudsak det som ligg under Samferdselsdepartementets ansvarsområde, då med hovudvekt på infrastruktur og transportsystem. Eg er difor glad for at komiteen gjennom god samhandling, og ikkje minst som følgje av gode innspel gjennom høyringa, no ber om at det som ei oppfølging av denne meldinga vert utarbeidd ei ny melding. Det ein samla komité no altså føreslår, er:

«Stortinget ber regjeringa om å utarbeida ei stortingsmelding om betre samhandling mellom alle aktørane når det gjeld førebyggande sjøtryggleik og kystberedskap.»

Og sist, men slett ikkje minst, ligg det i komiteen sitt forslag:

«Meldinga skal også omhandla ulukker knytt til bruk av fritidsbåt.»

Helge Orten (H) [14:38:36]: La meg først få rette en takk til saksordføreren og komiteen for en ryddig og konstruktiv behandling av denne stortingsmeldinga.

Som det framgår av stortingsmeldinga, er ansvaret for sjøsikkerhet og beredskap mot akutt forurensning delt mellom flere departement og involverer flere aktører. Meld. St. 35 for 2015–2016, På rett kurs, er en oppfølging av en tilsvarende melding som ble lagt fram av Bondevik II-regjeringen i 2005, og tar for seg tiltak innenfor Samferdselsdepartementets ansvarsområde.

Sjøtransport er både en miljøvennlig og en sikker transportform. Derfor er det et mål å overføre mer av godstransporten fra vei til sjø. Vi vet at godsmengden vil øke betydelig, og at mye av denne veksten må tas sjøveien. Prognosene for utvikling i skipstrafikken tilsier en vekst i utseilt distanse på over 40 pst. fram mot 2040. I tillegg til en effektiv og trygg godstransport bidrar sjøtransporten til å avlaste veinettet og gi økt trafikksikkerhet også på veiene våre.

Forebyggende sjøsikkerhet handler ofte om å motvirke de faktorene som kan føre til menneskelige feil. Vi har en ambisiøs nullvisjon også til sjøs, og selv om den kan være vanskelig å nå, er den viktig å strekke seg etter. Derfor både må og skal vi opprettholde og styrke det høye sikkerhetsnivået i sjøtransporten og fortsette å bygge en god beredskap mot akutt forurensning.

Regjeringa peker på flere tiltak innenfor forebyggende sjøsikkerhet som vil bli prioritert i årene som kommer:

Regjeringa vil utvide tjenesteområdene til sjøtrafikksentralene. Det er fornuftig og betyr at større områder kan dekkes.

Det skal bygges ut landbaserte AIS-basestasjoner på Svalbard for å styrke den maritime trafikkovervåkningen. Det vil gi oss mer relevant informasjon og god oversikt over havområdene våre.

Vi skal fortsette å videreutvikle og modernisere eksisterende infrastruktur. Dette er tiltak som vil bli prioritert i Nasjonal transportplan, som vi skal behandle til våren.

Et område som blir stadig viktigere, er å legge til rette for utvikling og implementering av intelligente transportsystem, også i sjøfarten. Den teknologiske utviklingen skjer stadig raskere og vil bidra til mer effektive og sikre løsninger. Det er kanskje ikke lenge før autonome fartøy blir et normalt syn i norske farvann. Regjeringa foreslår også økt forskningsaktivitet på dette området.

Beredskap mot akutt forurensning skjer i et samspill mellom private aktører, stat og kommune. Det grunnleggende prinsippet er at den som driver virksomhet som kan medføre akutt forurensning, skal sørge for nødvendig beredskap. Kommunen har subsidiær tiltaksplikt, og Kystverket ivaretar statens beredskap og har personell og materiell tilgjengelig.

Med utgangspunkt i den forrige stortingsmeldinga, fra 2004–2005, har beredskapen blitt betydelig oppgradert de siste ti årene, i form av både utstyr og øvelser. For å videreutvikle og styrke beredskapen mot akutt forurensning er det aktuelt å gjennomføre nye tiltak: For det første er det viktig å ha et oppdatert og relevant kunnskapsgrunnlag om miljørisikoen langs kysten. Med stadig økende skipstrafikk og økt satsing på havrommet er dette mer relevant enn noen gang.

Regjeringa signaliserer også at de vil vurdere å etablere en statlig dispergeringsberedskap, dvs. bruk av kjemiske midler for å løse opp olje. Videre vil det bli vurdert tiltak for å bedre beredskapen mot akutt forurensning i arktiske områder.

Det kan også være aktuelt å samle oljevernutstyret i færre og mer mobile depotløsninger. Mobile løsninger kan i mange tilfeller være mer fleksible. Et tett og godt samarbeid mellom offentlige og private aktører vil gi en styrket beredskap, og det kan være aktuelt å sette ut lagring, drift og transport av det statlige oljevernmateriellet der det gir mer effektive løsninger og bedre anvendelse av offentlige ressurser.

Stortingsmeldinga gir en god beskrivelse av situasjonen og tiltak innenfor Samferdselsdepartementets område, det tror jeg vi kan være enige om, og viser at departementet gjør et godt arbeid for å styrke den forebyggende sjøsikkerheten og øke beredskapen mot akutt forurensning.

Forebyggende sjøsikkerhet og tiltak mot akutt forurensning involverer mange departement, andre offentlige aktører og flere ideelle og frivillige organisasjoner. I høringen til meldinga ble det etterspurt en mer helhetlig tilnærming til sjøsikkerhet og beredskap, der samhandling er et viktig stikkord, og der ulykker i fritidsbåt blir inkludert. Av den grunn er det naturlig for oss å støtte opp om komiteens felles forslag om å lage en tilleggsmelding som tar for seg nettopp disse problemstillingene, og vi håper at det kan bidra til å gi utfyllende kunnskap, som et supplement til en ellers god stortingsmelding.

Morten Stordalen (FrP) [14:43:33]: Jeg vil også starte med å takke saksordføreren for en god og konstruktiv jobb i komiteen.

Gjennom flere århundrer har Norge tronet svært høyt som en anerkjent og respektert sjøfartsnasjon. Landet vårt er i stor grad skapt av verdier fra og igjennom havet. Denne historien skal vi ta vare på og ikke minst videreføre med stolthet.

Dette krever at vi legger gode rammebetingelser til grunn for denne sektoren, og sikrer at de som jobber innenfor dette feltet, har en trygg jobb å gå til.

Regjeringen har framlagt stortingsmeldingen På rett kurs, som omhandler nettopp dette. Det er over ti år siden sist Stortinget fikk en slik melding til behandling, og jeg er glad for at denne tematikken nå på nytt løftes fram.

Meldingen beskriver status innen sikkerhet og beredskap langs kysten vår og tar videre opp de tiltak regjeringen vil jobbe videre med for å forsterke dette arbeidet. De som jobber med dette, eller som bor i lokalsamfunn som risikerer å bli berørt dersom alvorlige ulykker skjer, fortjener å vite at vi har en beredskap som skal være der dersom det står om liv, eller det er alvorlig akutt forurensing som kan være til større skade for miljøet vårt.

Fremskrittspartiet er tilhenger av målsettingen om at mere gods skal fraktes på sjø. Sjøtransporten har utviklet seg til å bli en svært effektiv og miljøvennlig transport, som kan utnyttes enda bedre.

Da denne regjeringen overtok, ble det overlevert en kystinfrastruktur i klart forfall – dette i likhet med vei- og banesektoren. Jeg er veldig tilfreds med at denne regjeringen har økt bevilgningene til kystinfrastruktur med over 30 pst. Det er en tverrpolitisk målsetting at vi skal ha mere gods over på sjø, men det krever politisk prioritering. Samferdselsbudsjettene har økt med 20 mrd. kr siden 2014, og det gir utslag. Skal vi få fraktet mere gods på sjø, må vi sikre at infrastrukturen inn og ut av havner er tilstrekkelig og effektiv.

Reduksjon av vedlikeholdsetterslep, flere og gode logistikknutepunkter kombinert med et veinett som bygges helhetlig med tanke på de ulike transportstrømmene, er viktig. Jeg er derfor glad for at vi har en regjering som har en målsetting om mer helhetlig samferdselsutvikling enn det vi har sett tidligere.

Det er mange ulike organisasjoner, selskaper og etater som er bidragsytere for å skape en sikker hverdag på sjøen. Sjøtrafikksentralene sikrer at logistikk og trafikk på sjøen går trygt og effektivt. Kystverket gjennomfører mange ulike tiltak innenfor havnestruktur, oppmerking av skjær og farlige grunner og vedlikeholder viktige farleder.

I forbindelse med denne debatten ønsker jeg å rette noen ekstra ord til Redningsselskapet, som også har en stor rolle i arbeidet med sjøsikkerhet. Redningsselskapets arbeid utføres i stor grad av frivillige, som bruker av egen fritid til å holde skipsfart, men også oss med fritidsbåter trygg på sjøen. Selskapet har skøyter plassert langs hele norskekysten, som står i beredskap dersom en ulykke skulle inntreffe. Det er derfor viktig at vi anerkjenner og følger opp det viktige arbeidet selskapet legger ned.

Denne regjeringen har nærmest doblet tilskuddene til selskapet, i motsetning til forrige periode. Dette er et svært viktig signal. Fremskrittspartiet vil sikre stabile rammebetingelser for selskapet. I revidert statsbudsjett for 2016 fikk selskapet en ekstrabevilgning på 10 mill. kr, etter at ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift ble opphevet. Denne saken ligger nå til behandling hos ESA, og her vil regjeringen komme tilbake dersom vedtaket blir endelig.

I høringsuttalelsene til meldingen kommer det tydelig fram at en del organisasjoner var noe skuffet over at fritidsbåter ikke var omtalt i større grad. En samlet komité har lyttet til disse innspillene og ber derfor regjeringen komme tilbake med en samlet melding om dette på et senere tidspunkt.

Det er imidlertid viktig for meg å presisere at meldingen som helhet for øvrig er god og ambisiøs innenfor området sjøsikkerhet. Sist en lignende melding ble presentert, var heller ikke småbåt innlemmet i omtalen.

Jeg er fornøyd med at regjeringen foreslår en offensiv satsing på mere teknologiutvikling innenfor sjøtransporten. Trondheim havn har bl.a. blitt en testhavn for autonome skip, og flere andre havner har begynt å ta i bruk moderne teknologi som sikrer en effektiv og sikker adkomst og logistikk.

Regjeringen vil med denne meldingen videreutvikle og modernisere navigasjonsinfrastruktur og ta i bruk nye, intelligente transportsystemer for sjøtransporten. Teknologien ligger foran oss, og det er avgjørende at vi som myndigheter følger opp dette, og sikrer at vi internasjonalt fortsatt er ledende innenfor sjøtransport.

Det er gjort en rekke grep for å sikre at sjøtransporten skal være konkurransedyktig, og avgiftsnivået for næringen er også kraftig redusert i denne perioden. Totaliteten viser at vi har en regjering som er på en tydelig rett kurs innenfor feltet, og det er jeg fornøyd med.

Statsråd Ketil Solvik-Olsen [14:48:42]: Norge har lange og stolte tradisjoner innenfor maritim industri. «Den norske sjømann» er et begrep. Norske skip og norske flagg har seilt på de sju hav. Det har skapt store formuer langs kysten, og det har skapt næring, arbeidsplasser og velferd i vårt langstrakte land.

I dag er skipsfarten fortsatt en av de mest komplette klyngene vi har på næringssiden, en klynge som jeg både håper og tror vi skal ha med oss i mange generasjoner. Derfor er det viktig at vi legger til rette for de generelle rammebetingelsene som gjør at man utvikler næringen i Norge, ser potensialet som klyngen har, og sørger for at «den norske sjømann» forblir er et begrep i framtiden.

I den sammenheng er sikkerhet og beredskap langs kysten svært viktig, for selv om mange av våre skip seiler på de sju hav, har vi også mange norske skip og utenlandske skip langs vår kyst. Man skal føle det trygt å ferdes på havet. Man skal føle at man blir ivaretatt hvis man bor ved havet.

Sjøtransport er en miljøvennlig og sikker transportform, og vi ønsker at mer av transporten skal skje til sjøs. Derfor har vi satset mye penger på å bygge opp kystinfrastrukturen, som forfalt under den forrige regjeringen, på samme måte som vei og jernbane, men som nå vedlikeholdes for å redusere forfallet. Vi har økt bevilgningene kraftig til den infrastrukturen som trengs, selv om vi ikke er i mål.

Vi må i denne sammenhengen også se på hva vi ytterligere kan gjøre. Hvordan kan vi sikre at beredskapen, hvis noe skjer, er bedre enn det den har vært? Det er mange grep vi kan ta, og derfor la vi fram den meldingen som vi nå diskuterer – den første på ti år, forrige gang under Bondevik-regjeringen. Det er mye som har skjedd siden da. Mye har kommet på plass, men det er også mye som ytterligere må skje. Grunnen til at det er spesielt viktig nå, er de prognosene vi har for videre skipsfartsaktivitet langs kysten vår. Man ser for seg en vekst på kanskje over 40 pst. de neste ti årene. Hvis vi ikke gjør noe annet enn å si at vi er fornøyd med dagens tilstand, vil det bety mange flere ulykker. Det kan bety store miljøødeleggelser, men ikke minst kan menneskeliv stå på spill.

Noen av de tiltakene vi foreslår i meldingen, handler om å utvide tjenesteområdet til sjøtrafikksentralene – rett og slett fordi noen av de utfordringene vi har, er menneskelige feil som blir gjort. Hvis vi kan gi mer bistand til dem som er om bord på skipene, vil man også kunne være med på å hindre at feil oppstår. Vi vil videreutvikle og modernisere navigasjonsinfrastrukturen. Vi vil satse på intelligent transportsystem for sjøtransport, og vi vil bygge ut AIS-basestasjoner på Svalbard.

Med grunnlag i kunnskap om miljørisiko vil vi i tillegg sørge for at vi har god beredskap mot akutt forurensning. Det innebærer bl.a. at vi ser på tiltak for å styrke beredskapen på Svalbard og Jan Mayen. Vi vil vurdere å etablere statlig dispergeringsberedskap, og vi vil vurdere alternativ til dagens lokalisering og organisering av statens oljeverndepoter – rett og slett fordi man ut fra en faglig begrunnelse skal kunne ha depotene der de gir størst nytte, der det er kortest vei til potensielle ulykkessteder, og der man kan drifte dem på en mest mulig effektiv måte.

Vi er videre opptatt av å ha god samordning og samhandling mellom den statlige, den kommunale og den private beredskapen mot akutt forurensning, slik at vi bruker de samlede beredskapsressursene i samfunnet på en best mulig måte. I det ligger det også at man må ha felles øvelser og utveksling av informasjon om planverk, ledelsesprinsipp og ressurser.

Jeg brukte mye av min sommer på å reise langs kysten. Jeg opplevde Kystverket, rederier, sjøfolk, havner – ja mange sider av den norske skipsfarten. Vi ser hvor man har investert mye penger, hvordan man hele veien er opptatt av samordning. Samtidig er det veldig mange aktører som opererer. Det betyr at man hele veien trenger å ha en kunnskapsdeling for å gjøre folk mest mulig bevisst på utfordringer, og på hvordan man løser problemer som oppstår. Derfor er det viktig at vi har denne meldingen, som synliggjør hvor staten står nå, hva man har gjort fram til nå, men ikke minst den veien vi skal gå videre. Det skal også i framtiden være trygt og godt å vite at norsk maritim næring og vår lange, vakre kyst er godt ivaretatt fordi man har gode offentlige instanser og gode private aktører som ivaretar sikkerheten og beredskapen til sjøs.

Abid Q. Raja (V) [15:03:41]: Jeg skal fatte meg i korthet.

God maritim infrastruktur er viktig for effektiv verdiskaping og bosetting langs hele kysten. Norge har i generasjoner vært blant de største skipsfartsnasjonene i verden – en posisjon som har skapt og fremdeles skaper store verdier for Norge. Mye godt arbeid er gjort siden den forrige stortingsmeldingen om sjøsikkerhet og oljevernberedskap ble lagt fram, men med økende trafikk og endring i bruken av ulike drivstofftyper må vi fortsette å jobbe med sikkerheten for både arbeidstakerne og miljøet.

Venstre er opptatt av forebyggende sjøsikkerhet og beredskap mot akutt forurensing langs hele kysten. Med den økende kysttrafikken vil risikoen for ulykker øke, og det er viktig at vi opprettholder en god dialog med bl.a. EU og FNs sjøfartsorganisasjon, IMO.

Sjøsikkerhetsmeldingen omhandler hovedsakelig ansvarsområdene som ligger under Samferdselsdepartementet. Disse temaene er det viktig å ta opp, men Venstre savner fokus på to ting: Vi savner bedre samhandling mellom de ulike aktørene innen sjøfarten, og vi savner også et fokus på fritidsbåter, siden de står for en betydelig trafikk langs kysten. Bruken av fritidsbåter er dessuten sterkt økende.

Vi stiller oss derfor bak forslaget fra komiteen om at regjeringen må legge fram en stortingsmelding der det fokuseres på disse to områdene.

Eirik Sivertsen (A) [15:05:14]: Norge er en maritim nasjon – et folk av havet. Vi har verdens nest lengste kyststripe. Vi har en stor andel av verdensflåtens skip, og havområdene vi rår over, er seks ganger så store som landarealet nasjonen har. Store deler av verdiskapingen vår har kommet, kommer og vil fortsatt komme fra havet.

Det meste av dette havet ligger i nord. Det er en betydelig økning i maritim aktivitet i området. I dag foregår 85 pst. av den maritime aktiviteten i Arktis i norsk sektor og med en stadig større utbredelse og aktivitet. For eksempel rapporterer Kystvakten nå om fiskerier nord for Svalbard.

I regjeringens politiske plattform sies det at nordområdene er Norges viktigste utenrikspolitiske interesseområde, og at områdene er av svært stor betydning for Norge, både sikkerhetspolitisk og økonomisk. Ifølge regjeringen er miljø- og klimautfordringene spesielt synlige i nord. Smelting av polisen åpner muligheten for en nordlig sjørute mellom Europa og Asia. Økt skipstrafikk samt petroleumsaktivitet gjør behovet for søk- og redningstjeneste og miljøberedskap større. Hvis uhellet skulle være ute, er det viktig å ha gjennomarbeidete planer som sikrer en rask og effektiv mobilisering av riktige og tilstrekkelige ressurser, på grunn av de store avstandene, kulde, mørke og klimamessige utfordringer.

Flytende enheter og den lasten de fører i disse farvannene, representerer store økonomiske verdier. En større sjøulykke i områdene vil også kunne representere en betydelig forurensningsfare og være svært krevende for redningspersonell, samtidig som det vil kunne ta lang tid å mobilisere relevant redningsutstyr. Da er denne meldingen oppsiktsvekkende svak i drøftingen av nordområdene.

Prosjektet SARiNOR, som handler om redning av personell ved større ulykker i nordområdene, er nettopp avsluttet. Prosjektet ble 50 pst. finansiert av Utenriksdepartementet, med 9 mill. kr, og det har en lang rekke anbefalinger for styrket beredskap. Prosjektet er ikke nevnt i denne meldingen. Dessverre har ansvarlig departement eller underliggende etater heller ikke begynt å implementere kunnskapene og anbefalingene som er framkommet gjennom prosjektet. Det finnes ingen samordning mellom aktørene her. Det er slik denne regjeringen jobber med saken – uten samordning, ikke med samordning.

Nå har man satt i gang prosjektet SARiNOR 2, og det er en videreføring som fokuserer på nettopp berging av materielle verdier og å hindre miljøforurensing, altså helt i kjernen av det denne stortingsmeldingen omhandler. Prosjektet er finansiert med 8 mill. kr av UD og 9 mill. kr av private aktører. Heller ikke det er nevnt med ett ord i meldingen.

Jeg er veldig glad for at det er en samstemt komité som ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en stortingsmelding om bedre samhandling mellom aktørene når det gjelder sjøsikkerhet og kystberedskap.

Når det gjelder statsrådens disposisjon, vil jeg understreke at nordområdene, hvor det meste av havet ligger, med sine særlige utfordringer må vies stor oppmerksomhet i den meldingen. Jeg forutsetter også at man benytter seg av den kunnskapen som faktisk foreligger, og legger den til grunn for de strategiene og tiltakene man vil anbefale.

Lisbeth Berg-Hansen (A) [15:08:40]: Det var replikkordvekslingen mellom representanten Eidsvoll Holmås og statsråden om U-864 som fikk meg til å ta ordet, for jeg må oppklare en helt åpenbar misforståelse som statsråden ga inntrykk av her i stad.

Den rød-grønne regjeringen fremmet nemlig et forslag om ikke å gå videre med det planlagte hevingsprosjektet, som da var utredet, nettopp med bakgrunn i best tilgjengelig kunnskap. Den saken ble behandlet og votert over en sen nattetime i denne sal. Da stemte både Høyre og Fremskrittspartiet imot, at vi da ikke skulle gå videre med det prosjektet – det er uvisst hvilken kunnskap de satt på som ikke den rød-grønne regjeringen satt på. Faktisk hadde vi i noen timer et flertall – om det var voteringsfeil eller hva det var, vet jeg ikke, men det var i alle fall et flertall i denne salen for å inngå kontrakt med et nederlandsk firma. Vi fikk heldigvis tatt voteringen på nytt neste dag, slik at vi ikke satte i gang et prosjekt som var frarådet på alle bauger og kanter. Så jeg er veldig glad for at statsråden nå tilkjennegir at også Fremskrittspartiet og Høyre er opptatt av å bruke best tilgjengelig kunnskap. Det fortjener kysten og ikke minst sjømatnæringen, som har denne U-864 liggende.

Jeg må si at det har egentlig overrasket meg hvor stille det har vært rundt denne U-864 etter regjeringsskiftet. Som kystminister var jeg her stort sett en gang i måneden og svarte på spørsmål, særlig fra Fremskrittspartiet, men også fra Høyre, men så ble det fullstendig stille.

Jeg er veldig glad for det som blir sagt fra statsrådens side, at det skal gjøres noe med det – han har hatt tre og et halvt år på seg – det er bra. Jeg regner også med at den kunnskapen han legger til grunn for det som skal gjøres, er det som før i tiden ble kalt utredninger – det var ikke måte på alle navnene som ble brukt. Men det å få best tilgjengelig kunnskap er jo en del av en prosess som er viktig. Og igjen: Jeg er veldig glad for at også Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen nå har kommet til fornuft og lyttet til den best tilgjengelige kunnskapen.

Statsråd Ketil Solvik-Olsen [15:11:35]: Jeg synes den siste debatten blir litt spesiell. Her har vi nå sett at både Arbeiderpartiet og SV gleder seg veldig over at en ikke fikk hevet ubåtvraket. Men en gjorde heller ikke noe annet, og det er det som er litt oppsiktsvekkende her. For hvis Arbeiderpartiet og SV kunne vist til at de i løpet av sine åtte år faktisk hadde gjort andre grep som håndterte kvikksølvet, skulle de fått honnør fra meg. Men å stå her og glede seg over at Fremskrittspartiet og Høyre ikke fikk flertall da vi satt i opposisjon, samtidig som Arbeiderpartiet ikke gjorde noe annet for å håndtere det, det synes jeg er veldig skuffende.

Da kan vi i hvert fall vise til at vi har kjempet denne kampen så langt vi kan. Vi har ennå ikke tatt en konklusjon på hvordan en håndterer dette, men vi har faktisk satt i gang tiltak for å håndtere det – vi har bygd opp en støttefylling. Det klarte jo ikke engang Arbeiderpartiet å gjøre – for hvordan en skulle håndtere dette videre. Litt av utfordringen med dette vraket er at hvis vi begynner å gjøre veldig mye i områdene rundt, kan det begynne å rase, for vi vet at det ligger på en skrent. Men nå er vi i hvert fall begynt å bli klare til å gjøre noe med det, og det viser jo en forskjell i handlekraften til dem som styrte før, som utredet, og dem som styrer nå, som faktisk vedtar, og så iverksetter.

På samme måte er det litt rart å høre Arbeiderpartiet ha bekymring for situasjonen i Nord-Norge. For selv om Arbeiderpartiet misliker veldig sterkt å bli minnet om at en har sittet i regjering, er det likevel verdt å minne om at vi i løpet av våre tre år har fremmet denne meldingen, og nå behandles den. Det klarte også Bondevik-regjeringen å gjøre. De klarte også å fremme en melding og behandle den, men så gikk det åtte år uten at Stortinget fikk en melding om dette temaet. Men så er det plutselig veldig viktig at hver minste øvelse som skjer i nordområdene, skal være omtalt i en melding, som Arbeiderpartiet ikke syntes var viktig å fremme da de selv styrte.

Det gir et feil bilde når en gir inntrykk av at ting ikke funker i nord, når en gir inntrykk av at det er en glemt landsdel. For det første ser vi f.eks. på samferdselssiden at Nord-Norge har fått nesten en tredobling i bevilgninger til bygging av vei. Det bygges mye innen sjøsikkerhet også langs kysten. Fagfolk vurderer at beredskapen langs kysten i nord aldri har vært bedre enn den er nå.

Det blir altså et ganske rart bilde representanten Sivertsen tegner når han gir inntrykk av at det knapt er koordinering, og at lite har skjedd. Overvåkningen av skipstrafikken langs norskekysten er betydelig styrket, det er opprettet et trafikkseparasjonssystem, og anbefalte seilingsruter er flyttet lenger ut fra land enn før. Det reduserer risikoen. Vi har hatt statlig slepebåtberedskap, det er innført statlig lostjeneste, og det er losplikt på Svalbard. Dette er noen av grepene som er gjort, nettopp fordi vi skal ivareta nordområdene spesielt, fordi det er potensielt mer sårbart enkelte steder hvis uhell skjer. Og det viktigste vi kan gjøre da, er å hindre uhell.

Eirik Sivertsen (A) [15:14:46]: Jeg får henfalle til statsrådens retorikk og si at det er spesielt å ha en statsråd som har en slik forakt for kunnskap, som synes det er problematisk at man samler inn kunnskap før man skal fatte beslutninger i vanskelige saker. Hvis det er slik at dette med ubåten burde vært ordnet opp i for så mange år siden, hvorfor er det da ikke gjort i løpet av de tre og et halvt årene som statsråden faktisk har sittet og hatt makten?

Så tror jeg faktisk ikke jeg nevnte Nord-Norge i mitt innlegg. Jeg snakket om nordområdene. Jeg snakket om at regjeringen var opptatt av at dette var et område av stor økonomisk interesse for nasjonen, og at det er økende aktivitet der, med de mulighetene det faktisk byr på, men at regjeringen også peker på at dette er særlig sårbare områder, med vanskelige operasjonelle forhold, og at hvis ulykken først skulle være ute, ville det kunne ha veldig alvorlige konsekvenser. Jeg er enig i alle disse vurderingene. Det er tydeligvis bare statsråden som ikke er opptatt av dette, og at det kan være slik at det faktisk er forhold her som ikke er godt nok ivaretatt i dag. Jeg vil holde fast ved kritikken, at det er oppsiktsvekkende at regjeringen bruker nesten 20 mill. kr på å iverksette – det er vel å merke ikke statsrådens departement, men en kollegas – kartleggingen av hva det er som skal til for å få dette opp på et tilfredsstillende nivå, for det er åpenbart for alle andre at dette ikke er godt nok. Og så blir det ikke engang nevnt når vi diskuterer det her. Det er spesielt, når vi snakker om noe som er så viktig som det statsråden beskrev i sitt første innlegg.

Når det gjelder opplysninger om tiltak, som statsråden kommer med her, om alt som er gjort – ja, det er bra. Ting går framover, men aktiviteten er økende. Konsekvensene kan bli større nettopp fordi det er større last, større aktivitet. Men de fleste av disse tiltakene er ikke noe som ble funnet på av regjeringen Solberg. Det er tiltak som har vært initiert, utredet og iverksatt under den forrige regjeringen. Det er bra. Det er bra at denne regjeringen har fulgt det opp, men det betyr ikke at det er godt nok. Én ting er å ta sine politiske seire, men hvis man skal være belærende, må man feie for sin egen dør først. Det synes jeg ikke denne statsråden gjør.

Så jeg gjentar oppfordringen til disposisjon til neste stortingsmelding, som jeg er glad for at statsråden har sagt at han vil komme med: Nordområdene må ha betydelig større omfang og beskrivelse. Man må ta opp i seg den kunnskapen som faktisk ligger der, ta den kunnskapen som denne regjeringen har betalt for å få, delvis i bruk. Og jeg håper at man klarer å samordne bedre enn man har gjort i denne meldingen, med de angjeldende ansvarlige departement og underliggende etater. Det oppfattet jeg at statsråden var villig til, men han klarte det ikke denne gangen. Jeg håper det går bedre ved neste anledning.

Statsråd Ketil Solvik-Olsen [15:17:55]: Vi ser en trend i hvordan Arbeiderpartiet debatterer saker. Her ser vi altså at Arbeiderpartiet sier at jo, regjeringen har igangsatt et kartleggingsarbeid, de har bevilget penger, de sørger for at det skjer. Ofte pleier kritikken å være at ting ikke skjer, at ting gjerne planlegges, men ikke gjennomføres. Her får vi altså ros for at jo da, det skjer faktisk.

Det er allikevel iboende for Arbeiderpartiet å kritisere at ikke alt blir omtalt i alle meldinger. Men nettopp det at regjeringen gjennomfører, er jo et tegn på at vi har diskutert det, sett behov for det og så vedtar å sette i gang. Så det er en ganske rar kritikk. Det blir litt som kritikken jeg har møtt fra andre arbeiderpartirepresentanter fra Nord-Norge. Til tross for at regjeringen altså bevilger nesten 1 mrd. kr til å bygge ut E6 i Helgeland, får den kritikk for at Helgeland er glemt, til tross for at det sannsynligvis er en sum som er større enn det Helgeland Arbeiderparti-lagene klarte å få fram gjennom åtte år da Arbeiderpartiet selv satt i regjering.

Istedenfor å glede seg over at vi gjør mange ting, ting som forrige regjering ikke gjorde, skal en prøve å vri det til noe negativt. Det synes jeg sender et ganske dårlig signal til dem som ønsker å utvikle næringslivet i den regionen, i den landsdelen, som er viktig nettopp fordi det er så mange naturressurser, som jeg nå konstaterer at Arbeiderpartiet i stadig større grad sier at de ikke ønsker å bruke. Jeg synes de vedtakene som en del fylkeslag holder på å gjøre, er uheldige, men det blir en annen debatt.

Når jeg snakket om Nord-Norge, var det fordi det ligger i nordområdene. Så det er en sammenheng i retorikken som blir brukt her, selv om representanten Sivertsen nå prøvde å vri det til noe negativt.

Eirik Sivertsen (A) [15:19:56]: Jeg har begrenset taletid, men la meg få lov til å starte med å påpeke at her gjør statsråden det klassiske og helt systematiske grepet: flytte fokuset bort fra å diskutere saken til å ha debatt om debatten. Det er viktigere for statsråden å karakterisere sine motstandere enn å svare på den kritikken som blir fremmet.

Hvor statsråden har det fra at jeg har snakket ned landsdelen og svartmaler situasjonen, er helt uklart for meg. Jeg har nettopp påpekt de økonomiske mulighetene som ligger i nordområdene, som vil gi vekst og velstand for landet også i framtiden. Det er her framtiden ligger.

Hva E6 Helgeland har med sjøsikkerheten å gjøre, er litt uklart for meg. Men siden temaet kom opp i debatten, la meg bare minne om at den sammenhengende utbyggingen av E6 i nord ligger i den nasjonale transportplanen som ble fremmet under regjeringen Stoltenberg II, som var et samferdselsløft for den delen av landet, som denne regjeringen forsøker å følge opp.

Lisbeth Berg-Hansen (A) [15:21:17]: Det er nesten så jeg må klype meg i armen når jeg hører statsråden i dag. Jeg har ikke deltatt i mange debatter med ham, og det tror jeg er like bra, rett og slett fordi jeg kjenner at dette har jeg ikke kropp til å takle. En statsråd som står her og sier at nå skjer det noe etter at det ikke har skjedd noen ting med U-864 – det er nesten ikke til å tro. Jeg sto på denne talerstolen gjentatte ganger i debatter med Høyre- og Fremskrittsparti-representanter som hamret løs om at U-864 skulle opp uansett. Det skal sies at med det klima, den opphaussingen og opphissingen som stortingsrepresentantene fra Høyre og Fremskrittspartiet bidro til på Vestlandet, var det jammen ikke enkelt for den statsråden som skulle stå og si at alt av faglige råd tilsa at ubåtvraket skulle tildekkes. Hva skjer? Jo, nå skjer det noe fordi man bygger en støttefylling. Det var kontroller, det var undersøkelser hele veien i de årene jeg satt som kystminister.

Til slutt: Statsråden kom inn på E6 på Helgeland – jeg er helgelending, som noen kanskje vil høre – og påsto at nå blir det brukt mer penger enn Arbeiderparti-lagene på Helgeland fikk til gjennom åtte år. Nei, det var nettopp Arbeiderparti-lagene på Helgeland som i åtte år jobbet i lag med den rød-grønne regjeringen for å få til Nasjonal transportplan, som dagens regjering styrer etter. Det er nesten ikke til å tro at det er mulig å bli så – nå skal jeg være forsiktig, som nordlending – «høg på seg sjøl». Jeg vet ikke om det er utenfor, og i tilfelle ber jeg om unnskyldning, men det var det eneste jeg kom på.

Morten Stordalen (FrP) [15:23:35]: I mitt innlegg tidligere i debatten startet jeg med å rose saksordføreren for en god og konstruktiv jobb med meldingen På rett kurs, som er den første på ti år. Nå skjønner jeg egentlig hvorfor det ikke skjedde noe under den rød-grønne regjeringen.

Jeg synes det er trist for det vi nå snakker om. Vi snakker om en melding om sjøsikkerhet og beredskap langs hele kysten – den viktige sjøfartsnasjonen med alt det viktige arbeidet som gjøres, som tenker sikkerhet og beredskap, den stolte nasjonen. Jeg er ikke så sikker på om aktørene som eventuelt måtte følge denne debatten, er så stolt av Stortinget her i dag.

Jeg skulle ønske vi kunne ha mer fokus på det det handler om: respekt for alle dem som utfører jobben der ute, en respekt vi prøver å vise i dag. Vi prøver å legge fram en melding. Det er en samlet komité som har sagt at vi ønsker en bedre samhandling mellom alle aktører langs kysten. Det står vi samlet om, men når Sivertsen og Arbeiderpartiet begynner å dra opp til debatt om enkeltområder – og egentlig ikke nevner sjøsikkerhet generelt og ikke er opptatt av det – skjønner jeg hvorfor det ikke skjedde noe. Nok en gang: Jeg er glad for at vi har en regjering som tar sjøsikkerhet og beredskap på alvor, at vi har en statsråd som har sagt at han skal følge opp med en ny melding som tar for seg samhandling mellom alle aktørene. Det er jeg glad for, og jeg er kanskje mindre stolt av noen medrepresentanter som ikke viser mer respekt for den sjøfartsnasjonen vi er, har vært og skal være i framtiden.

Eirik Sivertsen (A) [15:25:49] (ordfører for saken): Det er en samlet komité som står bak innstillingen, så jeg har ikke tatt ordet til saken som sådan, men i forbindelse med proposisjonen ble det oppdaget to feil i lovteksten etter forrige gang Stortinget behandlet dette. Det er foreslått rettet opp i denne saken av komiteen, men som saksordfører gjorde jeg en sondering med presidentskapet om framgangsmåten for dette. Så jeg har behov for å knytte noen merknader til dette, fordi det er slik, som presidenten nok er klar over, at Stortingets forretningsorden sier at komiteene ikke kan behandle andre saker enn det som er oversendt komiteen.

Det kan forstås på en slik måte at forslag som fremmes i en sak, må ligge innenfor sakens ramme, f.eks. at man ikke tar inn og retter opp lovbestemmelser i én lov i en annen lov. I denne saken dreier det seg om rettelser i samme lov som ligger til behandling, altså anskaffelsesloven. Det er likevel slik at det er en tydelig avgrensning her i hva saken handler om. Jeg oppfatter likevel at dette ligger innenfor rammen for hva som kunne være tillatt, men ba om ordet for å gjøre oppmerksom på dette, slik at komiteen ved framtidige inkurier, i den grad de måtte oppstå, kanskje sørger for å gjøre dette på en forbilledlig, formell måte.

Eirik Sivertsen (A) [15:32:39]: Dagen i dag tror jeg er en dag i 1-tallets og 0-ets navn, eller i det binære tallsystemets og det digitale skiftets navn. Tidligere i dag har vi debattert digital agenda, som bl.a. berører dette forslaget. Vi står foran en digital omveltning, en omveltning som jeg fortsatt tror at vi ikke helt har tatt inn over oss hva faktisk betyr. Det har preget mange av innleggene som har vært holdt i salen i dag knyttet til ulike sider av de digitale endringer, at det hefter en betydelig usikkerhet her. Vi står foran en omveltning som på mange måter fundamentalt kan endre hvordan samfunnet vårt er – noen sammenligner det med da vi kvittet oss med hesten og fikk bilen. Det finnes andre, tilsvarende sammenligninger.

Saken handler jo ikke om transport og autonome kjøretøy som sådanne, selv om det er bra at vi har fått et testområde for autonome skip i Trondheimsfjorden. Det synes jeg er kjempebra – også at Andøya Test Center har hatt testområder for droner i Andfjorden i flere år. Jeg synes det er bra at statsråden i sitt forslag til statsbudsjett har funnet å kunne legge inn penger til å samarbeide med Finland om å utvikle E8 som en intelligent vei. Men del 1 av forslaget her handler om industrielle muligheter. Norge har en lang rekke miljøer som ligger langt foran på automatisering, sensorer, informasjonsbehandling og innsamling, og ikke minst systemene knyttet til dette. Dette gjør vi veldig effektivt. Noen eksempler på dette er knyttet til Kongsberg og deres undervannsdroner, Hugin, eller til Norut, som opererer med flyvende droner, som er lokalisert både i Tromsø og Bodø, eller til AMOS-senteret ved NTNU i Trondheim, som ligger langt foran på autonome skip. Og ikke minst finnes det i dag flere små, private selskap som har kommet langt – noen av dem er sågar verdensledende.

Det dette forslaget handler om, er: Hvordan legge til rette for dette? For dette er også en del av det skiftet vi skal stå overfor. Det er ikke bare et grønt skifte, men det er også en omstilling fra et analogt samfunn til et digitalt samfunn og de mulighetene som følger av det for et høyteknologisk land som Norge er, med høy kompetanse i befolkningen hos arbeidstakerne. Det ønsker vi en strategi for, og jeg er skuffet over at vi ikke kunne få med oss et flertall på det. Jeg synes det er overraskende.

Den andre delen av forslaget handler om konsekvensene – spesielt på transportsektoren – av at vi vil få større grad av digitalisering, herunder også autonome kjøretøy. Da handler det om hvordan vi møter og ligger i forkant, og ikke blir fanget av begivenhetenes gang, men ligger i forkant, så vi kan ta styring over utviklingen. Det er forhold som regelverksendringer, ansvarsforhold og personvern. Det er forhold som går på hvordan samspillet mellom kjøretøy, skip og infrastruktur er. Hvordan vil det påvirke samfunnets investeringsbehov i vei og godsterminaler mv., og hvordan kan myndighetene styre den utviklingen? Å bygge infrastruktur i dette landet er ekstremt kostbart. Vi har store behov som vi fortsatt ikke har løst, og hvis digitaliseringen kan bidra til å ta ned de investeringsbehovene, slik at vi kan gjøre ting på en smartere måte, synes jeg vi skulle se nøyere på det.

Samtidig er det utfordringer og muligheter her for transportsektoren. Jeg har i noen kaffeselskap sagt at jeg ikke vil anbefale mine barn å utdanne seg verken som lokførere eller taxisjåfører – ikke fordi jeg har noe imot de yrkene, men jeg tror det er yrker som det ikke vil være veldig stor etterspørsel etter arbeidstakere i i ganske nær framtid.

Så merker jeg meg at et flertall er opptatt av at dette skal svares ut i Nasjonal transportplan. Det håper jeg at man gjør, men jeg er tvilende til at man klarer det. Det vi har bedt om, er en NOU, som er en bredere tilnærming, en mer omfattende analyse, et beslutningsgrunnlag. Nettopp fordi så mange representanter fra alle partier har etterlyst kunnskap og er usikker på hvordan framtiden er, mener jeg at dette er et godt forslag, som det burde vært flertall for i Stortinget. Regjeringspartiene og deres støttepartier legger lista ganske høyt for hva som skal stå i Nasjonal transportplan.

Eirik Sivertsen (A) [15:37:43]: Selvfølgelig vil jeg ta opp de forslagene.

Torill Eidsheim (H) [15:38:05]: Dette er eit tema som vi faktisk har hatt oppe tidlegare, frå både SV og regjeringspartia – den første gongen med litt heva augebryn frå enkelte hald fordi omgrepet autonome bilar høyrdest ut som noko som høyrde framtida til. Det var for så vidt riktig, men det som den gongen var framtid, er i dag notid, berre eit halvt år etter. No står vi midt i diskusjonane om korleis vi best kan løyse viktige utfordringar knytte til bruken av teknologiske nyvinningar.

Transport og samferdsle er grunnlaget for utvikling i Noreg, og transportsektoren må aktivt adressere dei negative ringverknadene som denne sektoren gjev, både fordi han står for ein høg del av dei globale klimagassutsleppa, men òg fordi han er kjelde til lokale miljøutfordringar. Innovative løysingar og bruk av teknologi innan denne sektoren vil kunne gje oss både ein betre og enklare kvardag, det vil gje auka konkurranseevne for industrien, samtidig som sikkerheit og miljø òg vil kunne bli vareteke.

Autonome køyretøy og skip kan gje stor samfunnsnytte i form av betre utnytting av infrastrukturen med jamnare og tettare trafikkflyt, som m.a. er rekna til å kunne frigjere potensielt heile 70 pst. av vegflata. I tillegg vil det kunne bidra til nye moglegheiter for kollektivløysingar, og det vil kunne innfri forventingar om større grad av individuelt tilpassa behov.

Eg er glad for å sjå at regjeringa allereie har sett Noreg i førarsetet når det gjeld tilrettelegging for autonome køyretøy og skip. Eit viktig grep har vore at ein har fått på plass eit rammeverk for ein ITS-lov, og at det er varsla at det kjem lovgrunnlag for bruk av autonome køyretøy. Det vil setje Noreg heilt fremst i verda når det gjeld å ha lovverk som faktisk er tilpassa denne nye teknologien.

Med eit raskt tempo innan teknologiutvikling er det faktisk ei veldig krevjande oppgåve å sjå til at verken regelverk eller velmeinte politiske tiltak vil kome til å stå i vegen for moglegheitene. Vi må ta høgd for ein transportsektor der både mobilar, appar og det digitale blir ein integrert del – det er faktisk allereie blitt ein integrert del – av transportløysingane våre. Den kvardagen er her, her og no, og då er ikkje ei NOU-utgreiing den riktige løysinga, etter vår meining.

Det er godt for Noreg at vi har eit politisk fleirtal som viser engasjement, og som ønskjer at Noreg skal liggje i forkant av utviklinga. Eg ser fram til at regjeringa skal leggje fram dei utgreiingane som dei allereie er godt i gang med, og dei lovframlegga som er varsla vil kome. Eg er sikker på at det vil bidra til at Noreg vil kunne liggje i forkant vidare framover og vil fortsetje å vere verdsleiande på dette området.

Morten Stordalen (FrP) [15:42:32]: Når vi i dag behandler et representantforslag om å legge til rette for autonome kjøretøy og skip, sier det ganske mye om hvor langt og raskt de teknologiske løsningene har kommet. Helt selvkjørende kjøretøy på vei og sjø ble for bare noen ganske få år siden framstilt som noe som vi kanskje en gang i framtiden, langt fram i tid, ville kunne få oppleve. Men nå er vi altså der at det er mulig fordi teknologien har tatt oss dit. Flere steder gjøres det tester og demonstrasjoner med autonome kjøretøy, som f.eks. busser. I tillegg har Kystverket og Sjøfartsdirektoratet utpekt Trondheimsfjorden som pilotfjord for autonome skip. Vi ser stadig flere bilprodusenter som produserer nesten helt selvkjørende biler. Det eneste enkelte av disse bilene krever, er at det sitter en sjåfør bak rattet som har det overordnete ansvaret.

Dette betyr at denne bransjen i løpet av kort tid vil tilby oss kunder helt selvkjørende biler. Dette setter oss naturligvis på en prøve, men gir oss også positive muligheter innenfor samferdsel som vi tidligere ikke har tenkt på. Derfor er det viktig at vi er klare til å tilpasse oss den nye virkeligheten med helt ny teknologi som vi kan dra nytte av for å nå våre transportpolitiske mål.

Jeg er derfor glad for at vi har en regjering og en samferdselsminister som er framoverlent, og som i sitt svar til komiteen har varslet at regjeringen tar sikte på å legge fram et lovforslag for Stortinget, nettopp for å kunne gi hjemmel til en prøveordning med autonome kjøretøy.

I tillegg har statsråden gitt tilbakemelding om at det vil komme en samlet oversikt over regjeringens tiltak for å understøtte pilotering av ny teknologi i Nasjonal transportplan 2018–2029, som legges fram våren 2017.

I tillegg har regjeringen satt ned et utvalg som skal utrede hvordan delingsøkonomien kan gi mer effektiv ressursbruk. Utvalget skal levere sin rapport innen 1. februar 2017. Denne vil kunne gi svar på noe av det som etterspørres i forslaget som vi behandler her i dag.

La det ikke være tvil: Autonome kjøretøy utfordrer oss og setter oss på en del prøver, men det vil også gi oss enorme muligheter. Derfor er det viktig at vi samarbeider godt med andre land i Europa, f.eks. Sverige, som har satt i gang en bredt anlagt utredning for å se nærmere på de ulike problemstillingene knyttet til helt eller delvis autonome kjøretøy.

Når vi ser hvilket høyt tempo denne utviklingen har gått i og nå går i, blir det noe merkelig å skulle sette alt på vent i påvente av en NOU. Dersom man skal følge Arbeiderpartiet og Senterpartiets forslag om en NOU, er jeg redd vi blir stående igjen på perrongen og kaien, der selvkjørende busser og skip kjører fra oss fordi teknologien går mye hurtigere enn en NOU vil gjøre. Dette er kostbar tid og vil kunne være til hinder for å kunne ta del i de muligheter som ligger foran oss. Dem vil Fremskrittspartiet gjerne delta i.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [15:45:34]: La meg begynne med å takke Arbeiderpartiet for å reise denne problemstillingen. Vi har også hatt debatt om dette tidligere, slik representanten fra Høyre fortalte, og vi hadde vel interpellasjon fra både Fremskrittspartiet og SV før sommeren om akkurat disse spørsmålene. Det er som det blir sagt: Den går rivende fort, denne utviklingen. Jeg var selv i San Francisco og så på Teslas produksjon der borte. Samferdselskomiteen har kanskje vært på europeiske bilfabrikker og gjort det samme. Det er en rivende utvikling som skjer innenfor det som handler om intelligent logistikkstyring, som også er noe jeg tidligere har rost samferdselsministeren for å være genuint opptatt av.

La meg konkretisere og konkludere med å si at jeg synes forslagene fra Arbeiderpartiet er gode, og jeg synes det er en tabbe at det ikke nå blir flertall for en offentlig utredning av akkurat dette. Jeg skal begrunne hvorfor.

Det høres tilforlatelig ut, det som statsråden og representantene har nevnt både i svarbrev og ellers, at en NOU kan være til hinder for at vi får en rask nok framgang på dette området. Mon det. Jeg har ikke hørt noen her i salen si til statsråden eller til regjeringen: Stopp med å gjennomføre alt dere skal gjøre med utredninger av autonome biler, stans med å ta hensyn til tilrettelegging for digital infrastruktur i samferdselspolitikken, og stopp prosjektene deres med autonome båter. Det har jeg ikke hørt noen som har sagt.

Men det jeg tror vi må ta inn over oss, og som jeg i hvert fall tar inn over meg etter å ha lest fagetatenes innstilling til Nasjonal transportplan, er at fagetatene i realiteten innrømmer at

1. de aner ikke hvordan utviklingen kommer til å gå, og

2. de har ikke noe av det modellverktøyet som trengs for å klare å få til en helhetlig samfunnsplanlegging rundt dette.

Det er da jeg mener at vi som ansvarlige politikere på Stortinget er nødt til å sette oss ned og si at vet du hva, jeg tror faktisk ikke at departementet og statsråden ut av sitt eget hode klarer å få fram alle de verktøyene vi trenger, fram til det skal legges fram en nasjonal transportplan. Jeg tror at vi er nødt til å legge ned et langsiktig arbeid for å sørge for at vi i den neste NTP-prosessen har tatt inn over oss hvilke typer verktøy vi trenger, fått utviklet og satt i gang forskningsprosjekter for å utvikle de formene for modellverktøy vi trenger, og tatt inn over oss det som bl.a. representanten Eidsheim sa hun var opptatt av, nemlig at vi kanskje vil få en kapasitetsutvidelse på 70 pst. av eksisterende veier. Vi får enormt mye mer ut av eksisterende infrastruktur enn det som ligger her.

Her ligger det et kjernepunkt fra min side. Jeg tror nemlig at statsråden ikke har noe ønske om å utrede dette tilstrekkelig, på grunn av at det vil være en brems for den samferdselspolitikken han fører. Statsråden er den fremste pådriveren for å dytte fram motorveier rundt de største byene – mot de største byenes ønske og mot de tydelige faglige anbefalingene som kommer fra bl.a. New Climate Economy og IPCC, som frykter at man skal investere i en infrastruktur som er basert på en gammeldags fossil tenkning, og som vil binde oss opp i ineffektiv transport og ineffektive klimagassutslipp.

Så vil statsråden si at i framtiden skal jo alle biler kjøre på el. Men til det er det bare å si at vi må jo dra regjeringen til hvert eneste vedtak som innebærer at man skal legge føringer for nullutslippsbiler og hydrogensatsing. Det er helt tydelig for alle oss som har jobbet med dette over tid. Men i tillegg er det sånn at det viktigste vi ifølge Det internasjonale energibyrået skal gjøre for å redusere klimagassutslippene og klare å nå de klimaambisjonene som regjeringen og Stortinget har sluttet seg til, er energieffektivisering. Det er grenseløst ineffektivt at hver enkelt kjører sin bil i stedet for å kjøre sammen, utnytte kapasiteten og satse på mer kollektive løsninger.

Spørsmålet er da: Det at vi får mer bildeling, og at vi får digitalisering, kommer det til å føre til at folk kjører mer med bildeling? Ja, sannsynligvis, på grunn av at det er billigere. Men kommer de til å kjøre mer med bildeling og mindre med personbil? Ja, sannsynligvis, på grunn av at det er like greit. Hele poenget her er at hvis vi ikke får en ordentlig gjennomgang av alle disse tingene, i bredt monn – og det har jeg ingen tro på at regjeringen klarer å få fram, fram til Nasjonal transportplan – taler det for at denne regjeringen og dette stortingsflertallet burde sørget for at det neste stortinget og det neste stortingsflertallet har det best mulige grunnlaget til å gå inn i den digitaliserte framtiden.

Statsråd Ketil Solvik-Olsen [15:50:41]: Vi står foran fantastisk spennende tider i transportsektoren. Den utviklingen vi ser pågår nå, er det vel få som egentlig trodde vi ville være vitne til for bare få år siden. Ja, det er mange som har drømt om det. Allerede på 1950-tallet kunne man se reklamefilmer fra General Motors med en bil som kjørte selv, der folk satt rundt et bord inni og hadde en samtale mens bilen kjørte. Dette er ikke noe som plutselig har oppstått, men likevel er det mange som har tenkt at dette fortsatt er noe for neste generasjon.

Nå ser vi at utviklingen går veldig raskt, fordi det er veldig mange utviklingstrekk som sammenfaller. Materialteknologi o.l. gjør at ting blir billigere, lettere og enklere å forme. Batteriteknologi går kraftig ned i pris – det er lettere å lage mye strøm. Produksjon av fornybar energi går kraftig ned i pris. Det er kanskje ikke revolusjonerende for Norge, som har flommet over av vannkraft, men det er viktig for de globale markedene der tilgang på ren og billig strøm vil være vesentlig om man skal ta i bruk elbiler. Kommunikasjonsteknologi – vi snakker nå mer og mer om 5G, og 4G har fått stor dekning allerede. 5G gjør ingen særlig forskjell for hvor raskt vi laster ned aviser på mobiltelefonen, men betyr mye for hvordan duppeditter kan kommunisere med hverandre på en bedre måte enn i dag.

Når man får fornybar energi, batterilagring, kommunikasjonsteknologi, materialteknologi og stadig billigere og bedre sensorer, kameraer og radarer, skjer det noe med hvordan vi kan tenke samferdsel og transport.

Jeg mener det er viktig at Norge er ledende, for vi har mange teknologimiljøer med slik kompetanse, som lett kan gå inn i dette markedet, være med store internasjonale aktører, små internasjonale aktører, videreutvikle, tjene penger og skape arbeidsplasser. Da handler det om at vi må være med på den utviklingen som skjer. Det er derfor regjeringen allerede har satt i gang en rekke tiltak og sørget for å gjøre det mulig å være med.

Når Kystverket kommer til oss og sier at de må ha et testområde for autonome skip, er det et tegn på at etatene har tatt poenget. Når vi sørger for at det innenfor dagens lovgivning er mulig å teste ut selvkjørende små busser, er det både for at befolkningen skal bli vant med det, for at politikerne skal se potensialet, og for at kollektivselskapene kan være med og se på det som en del av framtidens transportløsninger. Når Avinor jobber med fjernstyrte tårn, selvkjørende brøytebiler, og når vi skal oppgradere infrastrukturen langs jernbanen, er det et tegn på at alle de offentlige etatene som driver med transport, allerede har begynt å komme inn i den tiden. Vi har et ITS-råd, som vi holder på å få enda mer fart i, som skal være med og koordinere dette. Vi jobber godt med ITS Norge. Det er et toppindustrisenter under utvikling. Det skjer mye med aktørene.

Ideen om en NOU er for så vidt god, men den kommer altfor sent, for vi er allerede i gang med mye av det som en NOU vil se på. Jeg tror det er mye bedre at vi fortsetter med og gjerne speeder opp ytterligere det arbeidet vi har holdt på med, og sørger for at man får miljøer og klynger som snakker sammen naturlig, framfor å ha noen som setter seg ned, kikker litt på utsiden og vurderer ulike tiltak. De utviklingstrekkene som nå er i denne bransjen, er helt annerledes enn dem man har sett noen gang før. Tempoet, farten og den praktiske erfaringen vil være det som er drivende for om man er ledende eller ikke – ikke at man har en utredning i bunn. Det å faktisk sørge for at de små Acando-bussene som i dag kjører rundt en del steder i Norge, testes ut enda mer konsekvent, er noe av det vi jobber med i forbindelse med Nasjonal transportplan.

Det er erfaringen som vil gjøre at vi blir ledende, ikke at vi har et notat i bunn. Det er nettopp erfaringen med å teste ut autonome skip i Trondheimsfjorden og gjerne andre steder, som vil være med på å gi oss den praktiske erfaringen som gjør at folk kommer til Norge. Det ser vi f.eks. nå på dronesiden, der miljøer kommer fra USA fordi Norge har fått et regelverk på plass. Vi har en geografi og et fagmiljø som gjør at det er interessant å teste det ut her på en annen måte enn det de får lov til hjemme. Da kan man også få arbeidsplasser. Da får man sett på hvordan Jernbaneverket kan ta i bruk droner i sitt daglige virke. Og det er norske selskaper som vinner dette. Det kommer ikke som en følge av en NOU. Det kommer som en følge av at man har aktører som får et regelverk, som har kunder som etterspør det, og som utvikler teknologien. Når man er i brytningspunktet, som man er nå, er det helt andre drivkrefter som tar det videre. De drivkreftene må få lov til å slippe til og få lov til å forme seg, for her er det en enorm dynamikk som gjør at det ikke nytter å lage fem- og tiårsplaner. Man må sørge for at myndighetene, næringslivet og staten som innkjøper spiller på lag hele veien underveis.

Det mener jeg vi i regjeringen har klart å få til, og det har også vært noe av det vi har samarbeidet godt med Kristelig Folkeparti og Venstre om. Da blir en NOU, som stortingsflertallet her avviser, et lite sidespor. Det ville ikke vært noen pådriver, men heller en brems.

Karianne O. Tung (A) 16:09:30: Rett rundt hjørnet står et av de største transportmessige trendskiftene i historien og venter på oss. På samme måte som motoren erstattet hesten, ser vi nå at teknologien vil erstatte føreren. Smarttelefoner har gitt nye forretningsmuligheter, og «Low Assets»-bedrifter som ikke eier produktene, men selger tjenester som AirBnB og Uber, vokser fram. Plutselig kan det bli billigere å abonnere på en selvkjørende bil framfor å eie den selv.

Selvkjørende biler kommer til å revolusjonere byene våre med færre biler, kanskje 10–20 pst. av dagens kjøretøypark og færre parkeringsplasser på gaten. Selvkjørende kjøretøy har tilsynelatende alle svar på det vi som transportpolitikere stiller spørsmål om når vi skal behandle Nasjonal transportplan til våren. Hadde det bare vært så enkelt!

Med muligheter kommer også nye utfordringer. Transport blir billigere og mer tilgjengelig, og forbruk av transporttjenester vil øke. Flere reisende, flere kjøretøykilometer på gatene og mer kø er en mulig utvikling. Det er spørsmål vi bør diskutere og tenke igjennom.

Regjeringen har satt i gang et lovarbeid for å tillate en prøveordning, og det er bra. Men jeg skulle ønske de evnet å ha flere tanker i hodet samtidig. Å legge til rette for autonome kjøretøy handler ikke bare om å utarbeide et lovverk for en prøveordning. Det handler om så mye, mye mer; det handler om hvordan trendbruddet vil påvirke samfunnet og transportsystemet vårt. Jeg tror ikke politikere er best egnet til å reflektere over hvordan vi gjør samfunnet best mulig rustet for nye oppgaver. Å tro at en lovregulering isolert sett gjør samfunnet vårt klart til å ta imot denne teknologien, er naivt og korttenkt.

Hva skjer når vi skal over fra prøveordning til implementering? Hva gjør vi når ingen testorganisasjon lenger står ansvarlig? Hva med eiendomsretten til data som samles inn? Hvordan takler vi blandingstransporten, og hvordan ser kollektivtrafikken ut i dette bildet? Hvordan kan vi spille på Norges fortrinn i denne saken? I framveksten av autonome kjøretøy kan det være betydelige muligheter for de høyteknologiske miljøene i Norge, både for å være med på å utvikle nye løsninger og for å produsere deler til den framtidige bilindustrien. Toget går fra perrongen mens Høyre og Fremskrittspartiets passive næringspolitikk står igjen.

Tidligere i dag, for nøyaktig en time siden, sa statsråden på denne talerstolen at vi fra opposisjonen ikke måtte komme med superenkel forskning. Statsråden har her mulighet til bred kunnskapsinnhenting på feltet. Vil statsråden være med? Nei. Akkurat det beviser at statsråden kanskje er mest opptatt av retorikk og ikke av faktisk kunnskap og politikk.

Jeg mener fremdeles det er behov for å tenke bredere om dette temaet. Jeg synes bare det er så synd regjeringspartiene mener de allerede vet nok.

Ruth Grung (A) [16:13:30](ordfører for saken): Likeverdig og rettferdig fordeling av helseressurser er en av de viktigste sakene vi behandler innen helse. Det er derfor gledelig at vi tverrpolitisk støtter opp under prioriteringskriteriene og de prinsippene som ligger til grunn for de tre kriteriene nytte, ressurs og alvorlighet. Det vil alltid være et gap mellom hva et samfunn har ressurser til å gjennomføre, og hva som er medisinsk mulig, og forventninger. Helse er et sårbart tema både når det rammer deg selv og dine nærmeste. Derfor er det viktig, og har vært viktig, at vi har hatt brede drøftinger og fått til en god forankring.

Det er vårt ansvar å vedta prinsippene for prioritering og de totale ressursrammene for helsetjenestene. Det betyr at Stortinget må være seg sitt ansvar bevisst og gi beslutningstakerne ryggdekning for de beslutninger de tar, basert på de vedtak vi gjør.

Så vil jeg også takke komiteen for godt samarbeid og de gode innspillene som vi fikk under høringen. Norge var tidlig ute med å vedta prioriteringer, og de justeringer vi vedtar i dag, er en videreføring av Lønning-utvalgenes arbeid. Komiteen slutter seg til Norheim-utvalgets mål om flest mulig gode leveår for alle, rettferdig fordelt, samt prinsippet om å dele inn på samfunnsnivå og klinisk nivå, og at det skal være rom for faglig skjønn.

Komiteen mener at et sterkt offentlig helsevesen er en forutsetning for å lykkes med prioritering. Under høringen etterlyste helseforetakene tydelige prioriteringskriterier som vil gi dem legitimitet til å prioritere de sykeste. Med et så gjennomarbeidet grunnlag og bred enighet som vi har tverrpolitisk i denne sak, forplikter det at vi som politikere har prioriteringskriteriene i bunnen når vi uttaler oss i enkeltsaker. Så håper jeg at vi klarer å balansere det vi vedtar her i dag, med ombudsrollen og ansvaret for konstruktiv kritikk som vi også har ansvar for som folkevalgte.

Det er, og har vært, et uttalt mål å få felles prioriteringskriterier for hele tjenesten. I dag gjelder de for spesialisthelsetjenesten, legemidler finansiert av folketrygden og for fastlegens samhandling med spesialisthelsetjenesten.

Komiteen støtter forslaget om å nedsette et utvalg for prioritering i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Komiteen mener det også er behov for mer kunnskap om effekten av forebygging og hvordan finansiering påvirker prioritering. Komiteen erkjenner at det fortsatt vil være behov for politiske grep for å løfte svake pasientgrupper som kronikere, de med habiliterings- og rehabiliteringsbehov, samt psykisk helse og rus, men vi presiserer at prioriteringskriteriene skal legges til grunn uansett pasientgruppe.

Skal vi lykkes med å oppnå en mer rettferdig fordeling av helseressursene, må prioriteringsarbeidet forankres bedre. Det må bli en del av helseutdanningene, det må innarbeides i de faglige veilederne og være tema for faglige drøftinger og ledelse. Åpenhet er viktig for legitimiteten. Individuell refusjon har fungert som et viktig sikkerhetsnett. Flertallet støttet endringene med at nye legemidler som hovedregel skal metodevurderes med dokumentasjon på effekt og mulighet til å forhandle pris. Det er viktig å presisere at vi har fått forsikringer om at pasienter som ikke har nytte av annen behandling, skal ivaretas i det oppfølgende forskriftsarbeidet, slik at sikkerhetsnettet blir opprettholdt for dem det var ment for.

Arbeiderpartiet velger å ikke fremme egne forslag eller støtte andre, for for oss er det strategisk viktig og klokt at vi på denne måten viser at vi står samlet om kriteriene og prinsippene for prioritering i helse. Der vi er uenige, kommer det fram i merknadene.

Vi hadde bl.a. forventning om en tydeligere problematisering og drøfting av hvordan det private helsemarkedet påvirker prioriteringer. Regjeringen mente at finansieringsordningen var irrelevant for prioritering, men det kom klart fram under høringen at det er en sammenheng mellom hvordan vi priser de ulike aktivitetene, og hvordan det påvirker aktiviteten og prioritering av ulike pasientgrupper. Vi ser også at helseforetakene sliter med å møte forventningen om en beslutning som anbefaler å ta i bruk nye legemidler eller behandling som innebærer store økonomiske løft og dyre medisiner. Det kommer jeg tilbake til i senere innlegg.

Sveinung Stensland (H) [16:18:45]: Først vil jeg rette en stor takk til saksordføreren for et godt samarbeid og en ryddig prosess rundt saken. Komiteen er stort sett enig når vi nå skal vedta prioriteringsmeldingen. Vi er enige om at det viktigste, som er kriteriene og prinsippene bak dem, skal bli stående slik det kommer frem i meldingen fra regjeringen. Det lover godt for en ryddig prioriteringsdebatt også i fremtiden.

Komiteen har ikke falt for den fristelsen å vedta særordninger for enkeltgrupper eller -diagnoser. Denne innstillingen befinner seg stort sett på et overordnet nivå, og i denne sammenheng er det også der vi skal være.

Det prioriteres hver dag innen helsetjenesten, men det er fagfolk som må og skal ha siste ord i prioriteringsbeslutningene. Det er det vi stiller oss bak i dag. Vi skal gi ryggdekning for beslutninger som tas, samtidig som vi skal være tydelige på kriteriene som legges til grunn, og det er vi her og nå. Samtidig skal det være rom for oss politikere til å trekke frem enkeltdiagnoser og gjerne pasienthistorier, det henger sammen med ombudsrollen vår. Men det kan ikke være sånn at enkelthistoriene og anekdotiske bevis avgjør hvordan vi politikere disponerer våre felles helseressurser.

Det finnes nok av gode formål i helsetjenesten, vi kan ikke prioritere alle. Prioritering handler om både å prioritere opp, prioritere ned og prioritere bort. De fleste politikerne liker det første best, men dette er en del av hverdagen for norsk helsepersonell, og det er også en viktig del av helseforetakenes oppgave, nemlig å prioritere hvem som skal ha behandling, og hvem som ikke skal ha behandling.

Denne meldingen tydeliggjør hvilke prinsipper som gjelder for prioritering i helsetjenesten. Vi har brukt lang tid for å komme frem til disse, spesielt har helsetapskriteriet blitt diskutert og forlatt. Det mener vi er rett. Det kan fort bære galt av sted om man legger for stor vekt på verdien av behandling for den enkelte pasient. Dette handler dypest sett om menneskeverd. Mennesket må aldri bli et middel og alltid være et mål. Derfor er vi også kritiske til at en persons arbeidsevne skal spille en rolle i beregningen – aksepterer vi at en arbeidsfør person går foran en ufør når det er snakk om samme operasjon? Nei, vi gjør ikke det. Vi mener at hvordan kapasiteten i helsetjenesten fordeles, skal avgjøres av nytte, ressurser og alvorlighet. Hvilke pasientgrupper som får behandling, skal avgjøres av hvor mye nytte pasientene har av behandlingen, hvor mye behandlingen koster, og hvor alvorlig sykdommen er. Å prioritere er alltid vanskelig, spesielt når det er snakk om å prioritere ned. Man må ha respekt for at det er helsepersonell som står i dette hver dag. Dette respekterer vi best ved å være tydelige, sånn som vi er i denne innstillingen. Det må vi også være i den videre prioriteringsdebatten.

Denne saken handler ikke om hvor store ressurser vi skal bruke på helse i Norge, den handler om hvordan de ressursene vi faktisk avsetter, blir brukt. Om målet er best mulig helse i Norge, er ikke midlet å bruke mest mulig på helse. De viktigste arenaene for å bedre helsetilstanden i Norge ligger utenfor helsetjenesten: En god skole, et inkluderende arbeidsliv, et sunt kosthold og aktiv fritid med tilgang på naturopplevelser er viktige ingredienser for å oppnå en sunn befolkning.

Men uansett hvor mye vi forebygger, kan vi forvente at antall brukere av helsetjenester vil øke. Ser vi på befolkningsutviklingen og alderssammensetningen, er det grunn til å anta at prioriteringene vil bli enda hardere fremover. Ressurstilgangen vil være begrenset med hensyn til både personell og penger. Hvis vi ikke lykkes med prioriteringsarbeidet, vil det undergrave helsetjenestens legitimitet i befolkningen.

Vi skal skape pasientens helsetjeneste. Da må den også ha tillit blant innbyggerne. Om man ikke er trygg på å få behandling når man trenger det, og man samtidig ser at det prioriteres skjevt, vil det over tid undergrave oppslutningen om en offentlig finansiert helsetjeneste. Men klarer vi å leve opp til det vi vedtar i dag, er det et godt grunnlag for en sikker og trygg helsetjeneste også i fremtiden.

Morten Wold (FrP) [16:23:20]: Det å velge er ikke alltid lett, men gjennom hele livet gjør vi egne valg – og noen ganger velger andre for oss. Valgmuligheter er godt å ha: friheten til å velge, til å tenke selv, til å velge det som føles rett for en selv – spesielt når det dreier seg om det aller viktigste i livet, nemlig helsen. Det selv å kunne velge lege, behandling, rehabilitering og hvor man ønsker behandlingen utført, er viktige elementer i pasientens helsetjeneste, som denne regjeringen bygger stein for stein.

Noen ganger, når helsen ikke er slik den skal, kan alt plutselig bli veldig alvorlig. Når mennesker opplever alvorlig sykdom, blir livet satt på vent. Få vet hvordan det oppleves å få beskjed om at en har sykdom med sannsynlighet for snarlig dødelig utgang. Det er vanskelig å sette seg inn i noens sted i en sånn setting. Det må nok oppleves for at man skal kunne vite hva man snakker om.

Tilbakemeldinger jeg har fått, viser at de fleste etter en slik beskjed klamrer seg til håpet om en vidunderkur som kan bedre prognosen og forlenge livet. Det er forståelig. Når så legemiddelfirmaene forsker frem nye, men kostbare livsforlengende eller helbredende medikamenter eller behandling, er det også forståelig at pasienter ønsker tilgang til disse, men hvem skal bestemme hvem som får hvilken behandling, og på hvilket grunnlag?

Prioriteringsutfordringene har antakelig aldri vært større enn nå. Vi blir flere, vi blir eldre, og behandlingsmulighetene øker. Det er bra, men det gjør også at gapet mellom mulighetene og ressursene øker.

Daglig står helsepersonell midt i disse tøffe beslutningsutfordringene om hvem som settes inn først i køen for organtransplantasjon, hvem som skal bli med i et forskningsprogram, eller hvem som hjelpes først i alvorlige og omfattende akuttsituasjoner. Jeg må si at jeg beundrer dem, de ansatte i vårt helsevesen.

Vi kan ikke velge om det skal prioriteres – prioriteringene skjer uansett. Men vi kan velge prinsippene som skal ligge til grunn for disse beslutningene. Det er det vi gjør i dag. I dag tar Stortinget stilling til prinsippene som skal ligge til grunn for prioriteringsbeslutninger i helsetjenesten, som er i tråd med verdigrunnlaget for helsepolitikken, som sikrer økonomisk og politisk bærekraft, og som gir helsepersonell ryggdekning og legitimitet for vanskelige beslutninger.

Uten felles prinsipper for prioritering vil målene om likeverdig tilgang og rettferdighet være vanskelig å nå. Derfor ønsker regjeringen at tiltak i helsetjenesten skal vurderes ut fra tre prioriteringskriterier: et nytte-, et ressurs- og et alvorlighetskriterium. Disse må vurderes samlet, og det foreslås at beslutninger skal fattes på klinisk nivå, på gruppenivå, på administrativt nivå og på politisk nivå.

Jeg er, som Fremskrittsparti-politikere flest, svært opptatt av at hvert menneske er unikt. Jeg er derfor glad for at meldingen legger opp til at det også må være rom for individuelle prioriteringshensyn. Det foreslås en unntaksordning for særskilt små pasientgrupper med svært alvorlig tilstand der det ofte ikke finnes god dokumentasjon av behandling. Jeg er glad for at vi evner å være lydhøre, omtenksomme og fleksible slik at vi ikke plasserer alle mennesker i egne diagnosebokser.

Det som også gleder meg, er at prinsippene for prioritering skal gjelde i hele helsetjenesten, ikke bare i spesialisthelsetjenesten. Regjeringen foreslår å sette ned et utvalg som skal se på prioriteringsspørsmål i den kommunale helsetjenesten og vurdere hvilke prinsipper for prioritering som kan være relevante.

Alvorlige spørsmål som helse- og omsorgstjenesten jevnlig står i, er f.eks. forsøk på livsforlengende behandling av eldre døende på sykehjem. Å ta riktige beslutninger når sykehjemsbeboeres liv går mot slutten – beslutninger som tar hensyn til deres selvbestemmelse – er svært komplekst og krevende.

Avslutningsvis: Regjeringen foreslår økt fullmakt for Legemiddelverket til å vurdere finansiering av legemidler i tråd med prinsippene for prioritering. Det er en gladnyhet som innebærer at legemidler som store pasientgrupper har nytte av, raskere vil kunne tas i bruk enn i dag.

Prioritering i helsetjenesten handler om å fordele ressurser til noen områder og tiltak fremfor andre. For å gjøre riktige prioriteringer trengs det et sett av virkemidler, f.eks. beslutningssystemer, regelverk, normerende faglige retningslinjer og veiledere. Derfor er det gledelig at denne meldingen er blitt godt mottatt av høringsinstanser og har bred støtte i et samlet politisk landskap.

Olaug V. Bollestad (KrF) [16:28:01]: Hvem skal få hjelp først i et akuttmottak når køen er lang og det kommer inn noen med magesmerter, og en ung jente kommer inn med selvskading, og ropet om hjelp er større enn rispet i armen? Disse kan ofte bli glemt i blålysseansen. Eller når en skal prioritere morgendagens operasjonsprogram: Hvem skal få lov til å stå på det programmet, og hvem må reise hjem og komme tilbake igjen om en stund?

Helsepersonell prioriterer hver eneste dag i norske sykehus. Viktige avgjørelser skal tas både ofte og raskt. Da er erfaring og kompetanse viktig. Det samme er den individuelle vurderingen. Enhver pasient er unik. Gode prioriteringsverktøy vil hjelpe den enkelte helsearbeider. Gode prioriteringer er grunnlaget for en bærekraftig helsetjeneste som sikrer likeverdighet og trygghet for landets innbyggere.

Derfor er Kristelig Folkeparti glad for at Stortinget stiller seg bak hovedlinjene og hovedkriteriene i prioriteringsmeldingen, Verdier i pasientens helsetjeneste. Gode prioriteringsverktøy gir helsepersonell ryggdekning i den viktige jobben de gjør. Riktig prioritering handler også om likeverd i pasientbehandling. Det skal ikke være sånn at man som pasient må ha en stor og mektig pasientorganisasjon i ryggen for å kunne få den retten og den hjelpen man trenger.

Tydelige prioriteringer bidrar til å hindre at egne ressurser, makt og tilfeldigheter fører til urettferdig behandling. Personer med kroniske sykdommer skal ikke overses. Skrøpelige eldre skal ivaretas. Personer med sjeldne lidelser og sykdommer må få hjelp når de trenger det. Jeg vil også spesielt trekke fram noen av våre minste, som ofte taper i kampen om prioritering – til tross for at det er politiske styringssignaler som sier noe annet – nemlig barn og unge som sliter med psykiske utfordringer. Der går ikke ventelistene ned, og prioriteringene kan en spørre om.

Finansieringsordningen som ligger til grunn for dagens sykehus, legger et viktig premiss for utviklingen av spesialisthelsetjenesten. Innsatsstyrt finansiering var ment som et system for tildeling av økonomiske midler, og ikke som et prioriteringsverktøy. I rapport om innsatsstyrt finansiering fra Helsedirektoratet i 2007 framkommer det at det er bekymring for at fokus på økonomi helt ned på avdelingsnivå på sykehusene er styrende for prioritering og kvalitet i helsetjenesten. Nettopp dette er det prioriteringsmeldingen skal være med og jobbe imot. Hva sykehuset tjener på, skal ikke være styrende for den helsehjelpen som gis pasientene.

Derfor ber et mindretall bestående av Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre regjeringen om å foreta en helhetlig gjennomgang av dagens finansieringssystem for sykehusene. Økonomien skal ikke styre helsehjelpen som gis norske pasienter. Derfor er pasientene tjent med en gjennomgang av dagens finansieringsordning. Vi må sikre likeverdige tjenester, og at det er pasientens behov som står i fokus.

Prioriteringsmeldingen har fått navnet «Verdier i pasientens helsetjeneste». Både prioriteringsverktøyene som vi jobber fram, og organiseringen av tjenestene må gjenspeile gode og solide verdier som setter hensynet til den enkelte pasient i sentrum.

Olaug V. Bollestad (KrF) [16:32:24]: Det skal jeg. Jeg tar opp det forslaget som Kristelig Folkeparti står bak sammen med Senterpartiet og Venstre.

Kjersti Toppe (Sp) [16:32:36]: Senterpartiet sluttar seg til dei tre føreslegne prioriteringskriteria og prinsippa som ligg til grunn i denne meldinga. Noreg har i mange år vore langt framme når det gjeld helseprioritering. Likevel er det nødvendig med enda meir bevisste prioriteringar i norsk helsevesen.

Trass i Lønning I og II vert ikkje pasientar i Noreg priorterte berre ut frå behov. Folk i distrikta med lang veg til legevakt får sjeldnare hjelp òg ved akutt sjukdom. Kvinner med høgare utdanning vert lettare viste til spesialisthjelp enn kvinner med lågare utdanning. Pasientar med ruslidingar og psykiske lidingar har ei kortare forventa levetid enn andre pasientar og har til no fått mindre hjelp og omsorg frå helsetenesta enn pasientar med somatiske sjukdomar.

Prioriteringsmeldinga omhandlar berre prioriteringar i sjukehus. Det er den største svakheita ved meldinga. Den største skeivprioriteringa i dagens Helse-Noreg er nedprioritering av folkehelse og primærhelseteneste. Norheim-utvalet løftar spesielt fram tre område som ein bør satsa meir på når det gjeld førebygging. Det er inaktivitet, fallførebygging hos eldre og depresjon hos ungdom. Senterpartiet meiner at førebygging generelt, og desse områda spesielt, må løftast i åra framover.

Det største knappheitsgodet i helsetenesta er ofte ikkje pengar, men tilgang på kompetanse og fagfolk, og særleg spesialistmangel. Korleis rekruttering av legespesialistar vert fordelt, er difor bestemmande for prioritering av pasientgrupper. Når det er svært få geriatarar i norsk helsevesen i forhold til behovet, vert det òg vanskeleg å få rett prioritering av denne pasientgruppa. God prioritering i norsk helsevesen får vi ikkje utan eit sterkt offentleg helsevesen. Difor er regjeringas privatiseringslinje – med fleire anbod og fritt behandlingsval – på sikt ein trussel mot rettferdig prioritering. Å opna opp for høgare betaling for høgare standard er starten på slutten av eit rettferdig offentleg helsevesen for alle, uansett bakgrunn.

God prioritering i helsevesenet er basert på openheit. Difor må det verta slutt på hemmeleghald av kostnaden av behandlingar. Når stortingsfleirtalet rokkar ved dette, vil rettferdig prioritering aldri kunna skje. Prioritering i helsevesenet må baserast på aksept og forståing i befolkninga. Det handlar om tillit. Når helseføretak opererer med hemmelege prisar og hemmelege rabattar, vert denne tilliten svekka. Hemmelege prisar på legemiddel undergrev demokratiske prinsipp og prinsipp for transparens, og dimed heile det etiske verdigrunnlaget for den norske helsetenesta.

Både Beslutningsforum og Legemiddelverket får no auka ansvar for helseprioriteringane. Senterpartiet meiner det må vurderast om Beslutningsforum vert tatt vekk frå helseføretaka og lagt inn under forvaltninga, og ber regjeringa fremja sak om innretninga på dette. For vi ser at det no skjer skjulte prioriteringar i helseføretak som konsekvens av prioriteringar Beslutningsforum gjer. Da er ein på ein måte like langt.

Senterpartiet meiner at ein òg treng ei brei evaluering av korleis dagens finansiering av sjukehustenester og den auka ISF-delen som regjeringa har innført, påverkar prioriteringar i behandlingstilbodet, som representanten Bollestad var inne på.

Vi meiner òg at bruken av graderte eigendelar kan vera eit tiltak, eit supplement, som kan underbyggja prioritering. Tunge rusavhengige burde f.eks. fått fritak for eigendelar i helsevesenet. Vi er skeptiske til å fjerna den generelle bidragsordninga når legemiddel ikkje kan skrivast på blå resept, og meiner òg at ordningar med individuell refusjon må vidareførast. Begge desse ordningane er eit sikkerheitsnett for ein del pasientar med kronisk sjukdom.

Vi ber òg om grundigare vurdering av nivået på alternativkostnad, som i meldinga – nokså tilfeldig, etter Senterpartiet sitt syn – er sett til 275 000 kr per gode leveår. Vi ber regjeringa setja i gang eit slikt vurderingsarbeid.

Denne meldinga sikrar ikkje rett prioritering i helsevesenet. Det er det implementering av denne meldinga og kriteria i helsevesenet som sikrar, og berre slik kan ein få ei open og rettferdig prioritering i norsk helseteneste. Det kan ikkje understrekast nok at det er eit leiingsansvar å sikra dette, og det øvste ansvaret ligg hos helse- og omsorgsministeren.

Eg vil avslutningsvis ønskja han lykke til med det arbeidet, og med det fremjar eg Senterpartiet sine forslag i saka.

Ketil Kjenseth (V) [16:37:59]: Venstre slutter seg også til de kriteriene og prioriteringene som er lagt til grunn i denne meldinga.

Norge har etablert en god tradisjon når det gjelder prioritering i helsesektoren. Lønning-utvalgene I og II har vært viktige og står seg også internasjonalt i en debatt om prioriteringer. Vi kan bare se til våre nordiske naboland, som ikke er kommet på nivå med den norske prioriteringsdebatten. Norheim-utvalget følger opp dette, og jeg vil ved denne anledningen si at utvalget utfordrer både oss politikere og innbyggerne knyttet til debatten om helsegevinst og helsetap. Det er en debatt som trengs, for det vi diskuterer her om prioriteringer i helsesektoren, handler jo mye om den demokratiske forankringen og hvordan vi disponerer midlene, og det trenger en debatt ut over stortingssalen. Den trengs for at befolkningen skal være med på å forstå de prioriteringene som må gjøres. Selvfølgelig ligger det penger til grunn, men det handler også om å forankre de verdiene vi baserer prioriteringene på.

For Venstres del snakker vi mye og ofte om folkehelse, forebygging og den tidlige innsatsen, men det blir jo litt underordnet i en prioriteringsdebatt som handler så mye om den spesialiserte helsesektoren. Vi bruker over 140 mrd. kr på sykehussektoren i Norge per år nå, og det handler veldig mye om å reparere, mens vi for sjelden tar diskusjonen om hvordan vi kunne ha unngått så mye reparering, og om fordelene ved å sette inn innsatsen tidlig.

Jeg er derfor glad for at det blir en oppfølging av denne prioriteringsmeldinga, som altså retter seg mot primæromsorgen og kommunehelsetjenestens ansvar for prioriteringer. I forslaget til statsbudsjett for neste år ser vi at dette er en utfordring også for oss nasjonalt. Når regjeringa foreslår inndekninger i egenandeler i kommunene, er jo det en form for øremerking fra Stortinget, noe som en ønsker at kommunene skal prioritere. Det er vi nødt til å ha en løpende debatt om, både om forholdet mellom Stortinget og kommunene – hvor ansvaret ligger – og om hvordan pengene skal brukes mellom de ulike aktørene.

En del av de prioriteringene – som jo fagfolkene skal gjøre for oss, for storsamfunnet og for politikerne – krever at det er gode systemer. Det gjelder opplæringssystemer, og det gjelder IKT-systemer, for systemene skal jo også stå seg i møte med den enkelte ansatte som skal foreta prioriteringene. Den opplæringen er derfor viktig. Det er også viktig å ha respekt for prioriteringer og akseptere at en har basert de prioriteringene på noen verdier, men også at økonomien av og til vil ha en innvirkning på det.

Flere representanter har vært inne på åpenhet. Det er også en viktig del av denne debatten, særlig hvis vi nå går i en retning hvor vi hemmeligholder mer og mer rundt stadig dyrere legemidler. Da blir det krevende for pasientgruppene å forholde seg til hvem det er som får tilgang på de dyreste legemidlene foran andre – kanskje først? – og hva grunnen er til at de får det. En annen del av det er at det blir stadig vanskeligere for den enkelte lege å begrunne f.eks. hvorfor en pasient skal skifte medisiner, når pris tas ut av argumentasjonen. Vi må holde åpenhetsfanen høyt av mange grunner, ikke bare økonomiske, men også faglige. Også av demokratiske grunner er det viktig at vi sørger for størst mulig grad av innsikt, og det gjelder også for ulike pasientgrupper.

En av diskusjonene som Norheim-utvalget ikke tok, er forholdet til egenbetalinger. Vi har i dag egenandelstak 1 og 2 i helsesektoren, men vi har også individuelle refusjoner: Vi har hatt skattefradragsordninger, andre særfradrag og inntektsordninger for dem med store sykdomsutgifter. Det er også en del av den rettferdighetsdebatten som vi er nødt til å ta, som vi ikke er ferdig med som en følge av den meldinga vi diskuterer her i dag, og som vi må ta tak i igjen og diskutere løpende. Jeg ser fram til den debatten.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [16:43:07]: Nei, vi er vel ikkje i sentrum av universet akkurat no.

Det går ikkje ei direkte linje mellom prioriteringsdebattar i Stortinget og ressursbruken i helsetenestene. Ressursbruken i helsetenestene er minst like mykje påverka av finansieringsordningane, den teknologisk-medisinske utviklinga, VG-oppslag og profesjonspolitiske endringar som av offentlege utgreiingar og stortingsbehandlingar. Dessutan er den stadig aukande privatiseringa av helsetenestene i direkte konflikt med debattar som dette. Det trekkjer teppet unna det demokratiske grunnlaget for ein prioriteringsdebatt. Likevel er det fundamentalt, ettersom vi framleis har ei stor offentleg helseteneste der målet er likeverdige helsetenester for alle, at prioriteringane i helsetenesta er demokratisk forankra.

Dersom ein ikkje har nokon overordna prioriteringar, vil prioriteringane skje av seg sjølve, der dei sterkaste og mest taleføre gruppene får dei beste helsetenestene og ikkje nødvendigvis dei som treng det mest. Det er framleis slik at svake pasientgrupper som kronikarar, dei som treng habilitering eller rehabilitering, pasientar med psykiske sjukdomar, dei med misbruksproblem eller dei gamle ikkje får tilfredsstillande helsehjelp. Det er framleis slik at tiltak innanfor førebygging og helsefremming, som har desidert størst effekt på «flest mulig gode leveår for alle», er det som blir nedprioritert.

Difor vil vi i SV fortsetje vår utrøyttelege kamp for gode barnehagar med nok kompetanse til å møte utviklings- og helsebehova til dei minste, for betre skular der både god mat og tilstrekkeleg fysisk aktivitet blir prioritert, for gode oppvekstmiljø der det er trygt å gå og sykle til skule og jobb, og for gode velferdsordningar for alle. Alle desse tiltaka har høgst sannsynleg større effekt på folkehelsa enn mange helsetenester.

Men som sagt er det ikkje gitt at prioriteringane som blir vedtatt i denne salen, får direkte påverknad i klinikken. Kritikarane av tidlegare prioriteringsprosessar har ofte peika på at kriteria har vore vanskelege å omsetje til klinisk praksis. Ein må oppleve kriteria eller prinsippa som verdifulle og hjelpsame i kvardagen, dei må knyte seg til verdiar klinikarar kjenner seg igjen i, anten det er sentrale norske velferdsverdiar eller dei etiske prinsippa i profesjonane. Dessutan må ein ta tydelege overordna politiske val. At noko er uklart, er ikkje til hjelp når store helseressursar skal fordelast. Og til slutt: prioriteringsmeldinga og prioriteringsdebatten har ingen verdi dersom ikkje verdiane og kriteria får betydning i reformer for leiing, organisering og finansiering. I ei ideell verd skal jo helsetenestene styrast direkte av overordna verdiar, men slik er det ikkje i dag. Ein kan kanskje beskrive det som ei form for verdimosaikk, der det kan vere store sprang mellom verdiar uttrykte i prioriteringsmeldingar og profesjonsetikk på den eine sida og i finansieringssystem og organisering på den andre.

SV støttar difor forslaget frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre. Vi finn det litt underleg at ikkje fleire parti gjer det same, for dei økonomiske perspektiva i dette, viss det er det ein fryktar, er jo baka inn i kriteria der dei skal høyre heime. Vi kjem også til å støtte fleire av dei andre forslaga.

Statsråd Bent Høie [16:47:01]: Det er gledelig at komiteen har sluttet seg til de foreslåtte prioriteringskriteriene og prinsippene som ligger til grunn for meldingen som ble lagt fram for Stortinget den 3. juni. Jeg vil benytte anledningen til å takke saksordføreren og de skyggeordførerne som har vært i komiteen, for et veldig godt arbeid, som jeg tror har vært en forutsetning for å få en så bred tilslutning til meldingen.

Meldingen fikk navnet «Verdier i pasientens helsetjeneste». Det er et veldig godt navn, og det er ikke tilfeldig valgt. Regjeringens mål er nettopp å skape pasientens helsetjeneste. I meldingen fremmer regjeringen forslag til prinsipper for prioritering som vil bidra til en rettferdig og likeverdig tilgang til helsetjenester og gi legitimitet til vanskelige beslutninger som helsepersonell tar hver eneste dag.

Prioriteringskriteriene som ble foreslått av Lønning II-utvalget, fikk bred tilslutning. Likevel er det ofte uklart hva disse kriteriene konkret innebærer.

Jeg skal nevne to eksempler. Den første uklarheten handler om hva kriteriene innebærer ved vurdering av innføring av nye legemidler og metoder i helsetjenesten. Hvor mye er en villig til å betale for en metode? Hvilken rolle skal alvorlighet spille – helt konkret? Hva med alder og sjeldenhet?

En annen uklarhet er hvem som har ansvar for hvilke prioriteringsbeslutninger. Hva er tjenestens ansvar, og hva er Stortingets og regjeringens ansvar?

Spørsmålene er mange, og vi har ikke alltid hatt klare svar. Vi mener derfor at vi må klargjøre prinsippene, rollene og ansvaret og forankre en slik klargjøring demokratisk i Stortinget.

En av de største utfordringene i helsetjenestene er at mulighetene og ønskene alltid overstiger ressursene vi har til rådighet. I praksis betyr det at vi ikke kan velge om vi skal prioritere, men det vi kan velge, er hvilke prinsipper som skal ligge til grunn for disse beslutningene. Uten slike prinsipper vil prioriteringene bli mer tilfeldige.

Prinsippene for prioritering må bygge på og være i tråd med verdigrunnlaget for helsetjenesten. Verdier som likhet, rettferdighet og menneskeverd står sentralt. I meldingen beskrives forholdet mellom verdigrunnlaget i helsetjenesten, prinsippene og virkemidlene for prioritering.

Regjeringen foreslår tre prioriteringskriterier: nytte, ressurs og alvorlighet. I tillegg drøftes andre foreslåtte kriterier, systemer for veiing av kriteriene og kostnadsgrenser. I sum utgjør disse forslagene prinsipper for prioritering som gjelder i helsetjenesten.

For å si noe om hvordan vi skal prioritere, må vi vite hvem som skal beslutte hva. Prioriteringsbeslutninger tas overalt, bl.a. i fastlegens møte med pasienten, gjennom Helsedepartementets styringssignaler til helseregionene i de årlige oppdragsdokumentene, når Stortinget fastsetter hvor mye av samfunnets ressurser som skal tildeles helse- og omsorgstjenesten i de årlige statsbudsjettene, og ikke minst tas det løpende prioriteringsbeslutninger av ledere og styrer på administrativt nivå i helse- og omsorgstjenesten.

Noen mener at stortingsmeldingen i for stor grad dreier seg om legemidler og ny teknologi. Jeg vil derfor understreke at et viktig budskap i meldingen er nettopp at prinsippene for prioritering i større grad enn i dag skal inngå i grunnlaget for beslutninger som fattes på administrativt nivå. Ledere i helsetjenesten har et betydelig ansvar for at pasientene får rettferdig og likeverdig tilgang til helsetjenester. Det foreslås at helseregionene skal legge til rette for at ledere gjennom lederopplæring får en klar forståelse av at de har ansvar for at virksomheten drives i tråd med prinsippene for prioritering.

Meldingen drøfter også systemene vi har for finansiering og vurdering av legemidler i helsetjenesten. Det er enkelte svakheter ved dagens system som kan hindre at legemiddelpolitiske mål nås, og at prinsippene for prioritering følges.

Jeg er opptatt av å sikre pasienten rask tilgang til effektive legemidler. Løsningen er å lage et rettferdig system som jobber raskest mulig. Forslagene i prioriteringsmeldingen handler nettopp om det. I sum innebærer forslagene økt måloppnåelse innenfor legemiddelområdet med likeverdig og raskere tilgang til effektive legemidler av god kvalitet og lavere pris.

Så til kommunene: Det er ikke gjennomført noen egen utredning for å vurdere prinsipper for prioritering i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Vi foreslår derfor å sette ned et offentlig utvalg for å se nærmere på prioriteringsspørsmålene i helse- og omsorgstjenestene i kommunene.

Gjennom forslagene i denne meldingen inviterer regjeringen Stortinget til å vedta et system for prioritering i helsetjenesten som er økonomisk og politisk bærekraftig og i tråd med verdigrunnlaget i helsetjenesten.

Torgeir Micaelsen (A) [17:03:10]: Som det framgår av innstillingen, og som saksordføreren fra Arbeiderpartiet har redegjort for, stiller vi oss fullt og helt bak de prinsipper og vedtak som nå foreslås. Vi synes det er veldig bra at det på nytt blir nedfelt i Stortinget at det er dette som nå gjelder. Man hører kanskje også på tonen i dag at dette er det ganske bred enighet om. Det har det også egentlig alltid vært på papiret, men det har ikke alltid blitt praktisert på den måten vi har bestemt i Stortinget, så la meg gi noen korte kommentarer til det.

Det ene er at mange der ute, f.eks. i helsetjenesten, beskylder oss politikere for å snakke om at man nærmest kan prioritere seg ut av alle problemer i livet. Det er ikke riktig. Disse prinsippene kan i teorien gjelde innenfor alle typer økonomiske rammer, men det er ikke noen tvil om at hvis befolkningen – slik enkelte her er inne på – opplever at det f.eks. utvikler seg en veldig streng prioriteringstankegang i den offentlige helsetjenesten på grunn av økonomiske rammer eller annet, mens man får tilbud om helt andre typer behandlinger og tilbud i det private – som mange etter hvert, av ulike grunner, har valgt å forsikre seg for nettopp å ha mulighet til – vil det utfordre prinsippene som vi vedtar her i Stortinget. I ytterste konsekvens kan vi komme i en situasjon hvor vi vedtar at det skal gjelde noen prinsipper, men at de ikke betyr noe, fordi en stor andel av helsetjenestene ikke er omfattet av de samme prinsippene, slik vi har sett i andre land. Der er det markedskreftene som rår.

Så jeg er enig i at det er bra at vi får strammet opp noen av de tingene som – etter statsrådens syn – var uklart etter Lønning II-utvalget. Men da kommer jeg til mitt avsluttende poeng: Når man ser hvilken slående forskjell det er på denne debatten nå og den som var for 4–5 år siden, da rollene var litt snudd i denne salen, tror jeg ikke det var mangel på klarhet om hvem som skulle beslutte hva, eller hva slags ulik vekt man skulle gi til ulike kriterier etter Lønning II-utvalget, som var det springende punktet da representanter fra både dagens to regjeringspartier og andre, til dels høylytt og daglig brukte stortingssalen til å fremme syn som overhodet ikke kan sies å være i tråd med de prinsippene vi nå vedtar.

Så min oppfordring til slutt i denne debatten er: Nå har vi sammen blitt enige om at det er disse prinsippene som skal gjelde. Dette må nå forplikte alle partiene, også de partiene som tidligere har valgt å gjøre dette på andre måter, bl.a. de som nå sitter i regjering. Jeg tar nå for gitt at etter at disse vedtakene er gjort, blir vi – uavhengig av hva som skjer med budsjettkrise, regjeringskrise eller ved neste valg – enige om at disse prinsippene skal praktiseres også av oss politikere, ikke bare av fagfolkene ute i tjenesten.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [17:07:37]: Representantforslaget fra representantene Berg-Hansen, Aasen, Asphjell og Grung, som vi diskuterer i dag, omhandler et tema som berører mange unge og deres familier. Heldigvis er det slik at de fleste som smittes av kyssesyke – jeg bruker det uttrykket istedenfor mononukleose, for det er betydelig enklere – ikke får langvarige plager av symptomene.

Omtrent halvparten av de smittede har kyssesyke uten selv å vite det og uten å være plaget. Men for dem som rammes hardt, de ca. 5 pst. som får betydelige helseplager etter utbruddet av kyssesyken, er sykdommen alvorlig.

I innstillingen fra komiteen fremmer Arbeiderpartiet et forslag de er alene om. Det vil helt sikkert Arbeiderpartiet selv redegjøre for. I forslaget ber man regjeringen

«iverksette tiltak som målrettet øker kunnskapen om sykdommen mononukleose/kyssesyke og om hva som kan gjøres for å forebygge langvarig sykdomsutbrudd og svekket helse for ungdom som blir rammet av sykdommen».

I Høyre mener vi det ikke er realistisk at omfattende målrettet informasjon om sykdommen vil få avgjørende betydning for hvor mange som blir smittet med mononukleose. Vi mener derimot at informasjon om sykdommens forløp og risiko for utvikling av komplikasjoner til dem som får påvist kyssesyke, er det aller viktigste tiltaket for å forebygge alvorlig sykdom. Denne oppgaven ivaretas, slik vi ser det, godt i primærhelsetjenesten i dag, og vi ønsker at dette fortsatt skal gjøres slik.

I tillegg mener en samlet komité at skolehelsetjenesten har en viktig rolle i arbeidet med å informere unge om smittefare og hvordan en kan unngå å bli smittet. Skolehelsetjenesten er betydelig styrket de siste årene, og det er en gledelig vekst i antall helsesøstre der ute som kan gjøre dette viktige informasjonsarbeidet.

Det finnes ingen medikamentell behandling av kyssesyke. Det behandles ved at den som er syk, får tydelig informasjon om å redusere aktivitetsnivået og unngå alkohol og medisiner som brytes ned i leveren. Det aller viktigste tiltaket for å unngå alvorlig sykdom, som skader på milten, er derfor informasjon, tett oppfølging og tydelig veiledning til dem som er blitt syke.

Da komiteen var på besøk på Akershus universitetssykehus i oktober i år, fikk vi presentert et viktig forskningsprosjekt ledet av Vegard Bruun Wyller på sammenhengen mellom kyssesyke og ME. Der har de nå en omfattende og systematisk innsamling av data, som kan være et godt utgangspunkt for videre forskning på kyssesyke, og som også kan gi viktige innspill til hvordan ME-utbrudd etter kyssesyke bør behandles.

Kyssesyke smitter nesten utelukkende blant ungdom, og de aller fleste av disse diagnostiseres og behandles hos fastlegen. Det tas mange tusen tester hvert år, og vi opplever at fastlegene er svært oppmerksomme og opptatt av å sjekke om de unge faktisk har mononukleoseviruset når de oppsøker legen.

For Høyre er det i denne saken viktigst at de som rammes og får plager og symptomer, får god oppfølging og informasjon i primærhelsetjenesten, og selvfølgelig også i spesialisthelsetjenesten dersom dette er nødvendig. Vi mener det er redegjort godt i svar til komiteen fra statsråden om helsetjenestens viktige funksjon i denne saken.

Ruth Grung (A) [17:11:36]: Vi har nettopp behandlet prioriteringsmeldingen. Det er naturlig å stille spørsmål om hvorfor vi ikke har klart å prioritere kyssesyken høyere, for den rammer usedvanlig mange. Selv om de fleste blir friske i løpet av to til fire uker, opplever 10–20 pst. at de blir satt ut i flere måneder. For noen blir sykdommen både alvorlig og langvarig.

Det rammer først og fremst ungdom som er midt i livets vår, og som opplever å bli satt ut på en måte der de mister kontrollen over livet sitt. De får langvarig fravær fra skole i en tid da de vet at det å prestere og komme videre med sine utdanningsvalg er helt avgjørende. Ofte er de aktive ungdommer, som også må ta en lang pause fra idrett eller kultur. Mange mister også den gode og sosiale kontakten med venner og andre.

Arbeiderpartiet mener vi kan gjøre langt mer enn i dag for å hindre at så mange ungdommer blir alvorlig syke over så lang tid. Så må vi minne oss om, selv om vi i er helsekomiteen, at ikke alle ungdommer og ikke alle foreldre oppsøker fastlegen ut fra de symptomene som man har ved kyssesykdom i begynnelsen. Kyssesyken er en smittsom virussykdom som vi ikke har noen vaksine mot i dag. Derfor er det viktig å nå ut med informasjon til ungdommen selv om hva slags symptomer sykdommen har, og at de umiddelbart bør oppsøke lege for å ta en blodprøve. Det er viktig å oppsøke lege ved mistanke, for man kan påvise sykdommen med en enkel blodprøve. Er man syk, må det tas forholdsregler. Jo raskere diagnose, dess fortere kan de tilpasse livsstilen sin til sykdommen – ta det helt med ro, ingen fysisk aktivitet og ikke alkohol.

Foreldre, skole, idrettslag samt arenaer der ungdommer må ferdes, må også kjenne godt til symptomene på kyssesyke. De bør vite hva som bør gjøres. Mang en ungdom er aktiv innen idrett, og det må stoppes umiddelbart. Ungdom er generelt mye sammen i grupper, både på skolen og i sosiale lag, så smitte kan spre seg raskt uten forebygging.

Alkohol og sykdom er en dårlig kombinasjon i alle aldre, men det er ikke alle som vet at alkoholinntak også kan svekke immunforsvaret, gjøre oss mer mottakelig for sykdom og forverre sykdom. Vi tror at bedre og hyppig informasjon vil bidra til at ungdommen tar bedre valg når det angår det å beskytte seg selv.

I tillegg til bedre og effektivt forebyggende tiltak må vi intensivere forskningen på bedre medisinsk oppfølging. Som saksordføreren var inne på, var det gledelig å registrere at akkurat Ahus har satset på dette forskningsområdet og har samlet inn data fra 200 ungdommer i målgruppen. Dette må være et ypperlig utgangspunkt for videre forskning knyttet opp mot kyssesyke.

Dessuten må Norge engasjere seg i det viktige arbeidet med å utvikle trygge vaksiner, som kanskje er den eneste metoden for å få stoppet sykdommen nå. Arbeiderpartiet mener det er påfallende at kyssesyke får så lite oppmerksomhet, når den forvolder så mye sykdom. Det er på tide at vi gjør det vi kan for å redusere antallet ungdommer som blir så alvorlig syke.

Jeg fremmer vårt forslag.

Olaug V. Bollestad (KrF) [17:15:26]: 90 pst. av alle ungdommer som blir 20 år, har hatt denne sykdommen i en eller annen form. Mellom 5 pst. og 10 pst. får alvorlige komplikasjoner etter sykdommen. Det er en sykdom som vi vet at det verken finnes vaksine mot eller behandling for. Men det som også er spesielt, er at 50 pst. av alle som blir syke, vet egentlig ikke at de har hatt sykdommen før de ved en senere anledning får påvist ved blodprøver hos legen at de faktisk har antistoffer knyttet til denne.

Kristelig Folkeparti tenker at de som sitter i det ytterste leddet og ofte har den største kontaktflaten og den beste informasjonen inn til disse ungdommene, er våre folk som jobber i skolehelsetjenesten. Det er en forutsetning for at de kan møte ungdommene, nemlig at de er på jobb og har timer nok til å være på jobb og møte ungdommene i en aktiv skoledag. Da kan en informere ungdommene selv om hvilke forholdsregler som må tas, hvilke symptomer som finnes, og hva en bør passe på når dette bryter ut i den gjengen en selv er en del av. Kristelig Folkeparti tror også at en kan bruke skolehelsetjenesten bevisst i foreldremøter og klassemøter for å sikre at ny kunnskap og ny informasjon kommer til dem som trenger det aller mest. Det er en av grunnene til at Kristelig Folkeparti har vært opptatt av å øremerke midler nettopp til skolehelsetjenesten. De har den bredeste kontaktflaten. Fastlegene går ungdommene sjelden til. Helsesøster og skolehelsetjenesten vil de gjerne møte hvis de har åpent. En bevisst bruk av skolehelsetjenesten tror jeg vil være med og løfte denne pasientgruppen. Lærerne kan også bruke denne tjenesten når de snakker om gym og aktiviteter som veldig mange av disse ungdommene må holde seg vekk fra i lang tid.

Kristelig Folkeparti tenker også at skolehelsetjenesten faktisk kan være med – og der er jeg enig med Arbeiderpartiet – og fokusere på kunnskap og delta i forskningsprosjekter. Det er flott at Ahus og andre sykehus tar del i forskning, men jeg tror at skal vi nå helt ut, må vi også være med og delta i forskningsprosjekter der symptomene finnes, og der kan skolehelsetjenesten bidra. Skolehelsetjenesten kan også tenke nytt og jobbe internasjonalt sammen med spesialisthelsetjenesten, slik at vi kan finne gode grep når det gjelder denne sykdommen. Allikevel støtter ikke Kristelig Folkeparti Arbeiderpartiets forslag, for vi tror på det å bruke og fokusere på det som allerede finnes, kontaktflater som finnes, bruke skolehelsetjenesten mye mer bevisst, prioritere skolehelsetjenesten med øremerkede midler, be fastlegene være obs på ungdommen og ikke minst la sykehusene tenke både forebygging og behandling på en mye mer utstrakt måte enn det som blir gjort i dag. Husk at det er bare et fåtall av de som blir syke, som kommer inn i spesialisthelsetjenesten. De fleste er hjemme, og en oppdager ikke at en har fått sykdommen før en ser komplikasjonene etterpå. Derfor tror Kristelig Folkeparti at det ytterste leddet, nemlig skolehelsetjenesten, er det viktigste av alt.

Statsråd Bent Høie [17:20:00]: Mononukleose er en vanlig virussykdom som så å si alle blir smittet av i ung alder. De siste fem årene har mikrobiologiske laboratorier stilt diagnosen mellom 1 700 og 3 500 ganger hvert år. Dette utgjør bare en liten andel av faktisk forekomst siden mange ikke får kliniske symptomer og mange ikke blir testet. Pasientene behandles som oftest i primærhelsetjenesten, hvor diagnosen «mononukleose» er satt mellom 20 000 og 25 000 ganger per år de siste fem årene. Kyssesyke diagnostiseres ved kliniske symptomer og/eller ved hjelp av blodprøver eller prøver tatt fra halsen. I primærhelsetjenesten brukes det gjerne hurtigtester.

Mononukleose smitter hovedsakelig via spytt, enten via direkte kontakt med smittet person eller via leker og gjenstander. En smittet person er smittsom i flere måneder, og langvarig virusutskillelse forekommer.

Det tar fra fire til seks uker fra man er smittet, til man får symptomer. Hos barn forløper virusinfeksjonen vanligvis uten symptomer, og derfor blir den sjelden erkjent. Når infeksjonen opptrer i ungdomsårene, fører den til mononukleose hos hver tredje pasient. De vanligste symptomene er feber, halssmerter og slapphet. For de aller fleste går symptomene over etter noen uker, men rundt halvparten får mer alvorlige problemer. Noen av disse vil oppleve en lengre periode med slapphet og lavere energinivå. Mononukleose har derfor, i likhet med mange andre infeksjoner, blitt forbundet med ME, uten at det er avgjørende holdepunkter for en slik sammenheng.

Det finnes verken vaksiner eller legemidler mot mononukleose. Det arbeides med å utvikle en vaksine, men det vil ta lang tid før en slik vaksine kan tas i bruk.

Det er ikke mulig å forutsi hvem som vil utvikle symptomer, og hvem av disse som vil få langvarige problemer med tretthet. De viktigste tiltakene er å unngå alkohol og legemidler som nedbrytes i leveren, og at aktivitetsnivået tilpasses den enkelte pasient.

Grunnleggende smitteverntiltak som god hygiene og å unngå overføring av spytt fra syk til frisk person er de viktigste tiltakene for å hindre smitte. Men siden halvparten ikke har symptomer, vil disse tiltakene bare ha begrenset effekt. En annen grunn til at det er vanskelig å stanse smitteoverføring, er at virus ofte skilles ut over lang tid. Derfor er det også vanskelig å drive omfattende målrettet informasjon til befolkningen. Men ungdom er en viktig målgruppe, og det finnes informasjon på nettet som er tilpasset ungdom, og de fleste apotekene har også brosjyrer om sykdommen.

Fastlegen har en viktig rolle i å informere pasienter som får diagnosen kyssesyke, om forløp og risiko for komplikasjoner slik at man kan forebygge alvorlig sykdom.

Kyssesyke er utbredt i Norge, og sykdommen er velkjent blant fastlegene. Diagnostikk er tilgjengelig, både ved mikrobiologiske laboratorier og som hurtigtester i primærhelsetjenesten. I møtet med pasientene har fastleger og legevaktleger god kunnskap om symptomer, diagnostikk og forebyggende tiltak for å hindre videre smitte og mulige komplikasjoner.

Eventuell sykmelding eller redusert aktivitet i skolen vil måtte tilpasses den enkelte elev, slik det må gjøres uansett medisinsk årsak. Spesifikke tiltak mot kyssesyke i skolen og arbeidslivet anses som lite relevant, utover å redusere aktivitetsnivået i den akutte fasen av sykdommen.

Som på andre områder i medisinen pågår det forskning som kan bidra til ny kunnskap også om mononukleose, og dermed til bedre forebygging, diagnostikk og behandling.

Marianne Aasen (A) [17:28:41]: Noen sykdommer gjør seg mer gjeldende i visse deler av livet enn andre. Kyssesyke rammer ungdom. Som tenåringsmor får man derfor høre lite hyggelige sykdomshistorier, og de er langt flere enn man tror. Det typiske er en aktiv jente eller gutt som plutselig har måttet legge skole og idrettsambisjoner til side i en ganske lang periode og ta det helt med ro. Har de latt sykdommen utvikle seg, ikke oppsøkt lege når de begynte å få symptomer, og fortsatt det hektiske livet sitt, medfører det ofte langvarig sykdom.

Dette er uventet for mange og viser at informasjonsbehovet er større enn det mange synes å tro. Problemet med sykdommen er at vi vet for lite om den, og at det gjøres for lite for å forebygge den, og jeg skulle ønske at stortingsflertallet også hadde sett det.

Alle her vil hjelpe de som er syke, og helsevesenet gjør så godt de kan med en sykdom som knapt kan lindres, og som ikke kan medisineres. Men årsaken til at vi, som forslagsstillere, har foreslått å gjøre noe med dette, er at mange i risikogruppen vet lite om sykdommen før de blir rammet. Det skjer først etterpå, at de får informasjon, og da kan det være for sent, for da har mange kjørt et høyt aktivitetsnivå mens de var syke, og så blir de enda sykere, og så varer det enda lenger. Noen kan være syke i opptil flere år.

Særlig skolefraværet er krevende i denne alderen, for det legger føringer for hele utdanningsløpet. Hadde dette rammet 40-åringer, ville nok overskriftene vært ganske mye større, men dette slår jo ikke ut på noe sykefravær, det registreres ikke på den måten. Og når man sjekker med skolene, så finnes det lite statistikk. Kunnskapsministeren har fått spørsmål om dette i spørretimen. Han har blitt oppmerksom på temaet og viser stor interesse for det, men det finnes lite informasjon på skolene i Norge over hvor mange som faktisk blir rammet, og hvor store konsekvensene er.

Men alle ungdommer, og de som har noe med ungdommer å gjøre, burde vært langt mer informert, f.eks. alle fotballtrenere, håndballtrenere, de som daglig har med ungdom å gjøre. Symptomene er som lettere forkjølelse, man bare tar seg sammen og fortsetter livet, og dette er ungdommer som har fullt kjør på skolen fra morgen til kveld, og i tillegg trener de. Det er helt feil medisin, for å si det forsiktig, det er det som ofte gjør at de blir syke.

Så mitt anliggende er å ha litt mindre medisinsk fokus i denne debatten, som jeg kanskje opplever at komiteen og statsråden har hatt, og mer fokus på «de gode råd», som statsråd Bent Høie nevnte, men på en måte som gjør at vi får systematisk informasjon før ungdommene våre blir syke.

Lisbeth Berg-Hansen (A) [17:31:36]: Ofte blir politisk engasjement utløst av personlig engasjement, og jeg legger ikke skjul på at dette er svært personlig for meg. Vi har en niese som har vært syk i seks år etter at hun fikk et alvorlig utbrudd av mononukleose, og vi har nå levd de to siste årene med en datter som vi først fryktet at vi mistet, og som har vært svært syk, og som fortsatt – over to år etter at hun ble syk – strever tungt.

Så er det sånn at når man først blir rammet, kommer man også i kontakt med mange andre som har opplevd det samme. Derfor må jeg innrømme at jeg er skuffet over at flertallet i denne salen på en måte bare lener seg tilbake og mener at alt stort sett er såre vel. Det er det nemlig ikke. Har dere møtt en ungdom som ser livet passere, som ikke greier å henge med vennene sine, eller har dere hørt historier der ungdom blir beskyldt for å være late og giddeløse? Jeg kjenner enda en jente, som opplevde at all energien forlot kroppen hennes mens hun gikk på ungdomsskolen. Hun var aktiv i håndball, og hun fikk til svar fra treneren sin da hun ba om å bli byttet ut: Her er det jeg som bestemmer hvem som skal byttes ut. Hadde treneren da hatt den kunnskapen om kyssesyken, ville det nok kanskje ha ringt en bjelle. I stedet ble jenta i verste fall utsatt for livsfare.

Derfor er det ubegripelig for meg at ikke flertallet vil være med på å skaffe mer kunnskap, eller i det minste å få ut den kunnskapen vi tross alt har – til ungdomsskoler, videregående skoler, idrettslag og andre arenaer der ungdom oppholder seg. Ungdommen må ikke være avhengig av å ha en løvemamma.

Da vår datter, Johanne, ble innlagt på sykehuset, sa overlegen til meg: Det folk flest hører om kyssesyken, er når toppidrettsutøvere får det ett år og blir verdensmestere neste år.

Folk hører ikke om alle dem som ligger i mørke rom år ut og år inn. Jeg mener at vi skylder både dem og alle andre som blir syke av mononukleose, å gjøre alt vi kan for å lette hverdagen deres.

Ove Trellevik (H) [17:35:02] (ordførar for saka): Det er ein samla komité som støttar forslaget om ein ny norsk romstrategi. Komiteen viser til at Stortinget vedtok allereie i Innst. 8 S for 2015–2016 at regjeringa skulle starta arbeidet med ein ny, brei og godt forankra nasjonal romstrategi. Og me får no tilbakemelding i budsjettet, i Prop. 1 S for 2016–2017, om at dette arbeidet er starta.

Det er ein samla komité som støttar regjeringa sitt syn om at romverksemd er eit tema som har stor og aukande betyding for Noreg. Noreg er storforbrukar av romrelaterte tenester, både til formål som navigasjon, sjøredning, kommunikasjon og havovervaking.

Og me er konkurransedyktige: Noreg har ei rekkje bedrifter som leverer varer og tenester til ESA, men også til andre romfartsmiljø. ESA er viktig. ESA er på mange måtar «heimemarknaden» til norsk romindustri. Dersom ikkje dei norske bedriftene får leveransar til vår eigen heimemarknad, som er ESA, når dei heller ikkje opp i konkurransen i andre marknader. Og erfaringane er gode. Fleire av dei norske bedriftene har gjennom sine leveransar til ESA etablert marknadsdelar i den internasjonale frie og opne marknaden for romrelaterte varer og tenester.

Så registrerer me at EU no skal leggja fram sin romstrategi, og at ESA også skal fornya sin strategi. Det er ein samla komité som ser det som formålstenleg at den komande norske romstrategien vert utarbeidd slik at han kan sjåast i samanheng med ESAs strategi. Høgre meiner at ein slik strategi bør omtala industriens behov for tiltak som kan synleggjera vekst for norsk romindustri. Det er jo økonomisk vekst og nye arbeidsplassar me vil ha.

Så er det slik at komiteen har registrert at regjeringa i Prop. 1 S for 2016–2017 føreslår reduksjon i deltaking i ESAs frivillige program frå 2018. Det unormale her er at dette vert teke ut av budsjettarbeidet og inn i dette Dokument 8-forslaget. Å kopla budsjettsaka inn i dette Dokument 8-forslaget verkar noko uryddig og ganske uvanleg, men eg ser poenget, sidan budsjettforhandlingane har drege ut i tid – og ministermøtet i ESA allereie er 1.–2. desember.

Høgre støttar at regjeringa på ministermøtet i ESA 1.–2. desember 2016 inngår forpliktingar i ESAs frivillige program med 150 mill. euro for neste periode. Me ønskte å få dette inn som ein merknad i komitébehandlinga i avgjevingsmøtet – at me støttar dette i budsjettsamanhengen, men ikkje i sjølve Dokument 8-forslaget – men det fekk me altså ikkje til.

No når dette Dokument 8-forslaget om ein ny norsk romstrategi vert fremma med eit budsjettema inkludert – før budsjettet skal behandlast – vert det naturleg for Høgre å støtta intensjonen i forslaga, der fleirtalet ønskjer å oppretthalda ESA-støtta, samt at me skal ha ein ny norsk romstrategi. Men det er nokre nyansar i ordlyden i vedtaket som me skulle ønskt kunne ha vorte justert lite grann:

Når det gjeld forslag til vedtak I: Her ønskjer me å føya til at det er 150 mill. euro i nye forpliktingar.

Når det gjeld forslag til vedtak II: Me synest vel eigenleg at det å gå inn i detaljar på kva kapittel som skal utgreiast i dette arbeidet i regjeringa, vert for detaljert. Ein må ha litt fridom i regjeringa til å utarbeida ein strategi i tråd med næringa og i tråd med interessentane her. Så viss ikkje dette er altfor bitterleg, så er det veldig greitt å få det avklart i denne debatten.

Når det gjeld forslag til vedtak III: Under punkt 2 står det at me skal «etablere et Space leadership council». Viss ein kan endra den ordlyden til «å vurdera» om me skal etablera dette, er det også føremålstenleg og ein mykje betre ordlyd. Like eins under punkt 4: Her står det at me skal «Arbeide frem en ny og bedre organisering av Norsk Romsenter». Det tenkjer eg òg er ei sak som bør koma fram som eit resultat av dette strategiarbeidet, og ikkje som eit pålegg herifrå. Eg håpar òg at debatten kan klargjera akkurat det, at me ikkje skal tolka dette så bokstaveleg som det står her under punkt 4.

Så viss me hadde fått til dette og debatten her i dag kan bekrefta at me er på rett linje når det gjeld korleis me skal tolka akkurat dette, kan me vera med på dei endringane som eg oppfatta at forslagsstillarane, forhåpentlegvis, er villige til å vera med på.

Odd Omland (A) [17:40:26]: Representantforslaget fra Arbeiderpartiet og SV som i dag blir behandlet, om å utarbeide en norsk romfartsstrategi, ble framlagt i juni. Etter dette har regjeringen gjennom Prop. 1 S for 2016–2017 varslet at de vil utarbeide en romstrategi. Det er bra. I den sammenheng er jeg glad for at et flertall i komiteen var med på å legge klare føringer for regjeringens arbeid. Forslagsstillerne mener at et bredt og målrettet samarbeid om en norsk romstrategi kan ta norsk romindustri fra en nisjeindustri til en bred, høyteknologisk industri, som kan skape mange nye arbeidsplasser i en tid der omstilling til nye næringer er viktig.

En norsk romstrategi må ha som overordnet mål å doble omsetningen i norsk romindustri innen 2025. Denne industrien er i sterk internasjonal vekst, som av mange beskrives som en ny høyteknologisk utviklingsfase. I næringspolitikken er det viktig med et godt samarbeid mellom offentlige og private aktører. Når det gjelder romfart, er det ekstra viktig. Bransjen opererer i et marked som er sterkt politisk styrt, og er avhengig av offentlig politikk. Det er derfor ekstra viktig at offentlige og private aktører arbeider mot samme mål i og utenfor Norge. En strategi vil sikre dette.

Samtidig som et flertall i Stortinget ønsket å fortsette satsingen på norsk romvirksomhet, kom regjeringen med et statsbudsjett som ville bygge denne ned. I forslaget til statsbudsjett la regjeringen opp til et kutt i Norges bidrag til Den europeiske romfartsorganisasjonens frivillige programmer med 70–75 pst. fra 2018.

«Konsekvensen, hvis denne politikken gjennomføres, er at norsk romvirksomhet trolig vil avvikles over tid»,

uttalte Eline Oftedal, leder i Norsk Industriforum for Romvirksomhet – NIFRO.

Situasjonen var veldig spesiell, særlig når statsråden kom til Stortinget og fortalte at man mente at romfartssatsing var viktig, og at romfartsindustrien hadde generelle landsdekkende ordninger de kunne søke på. For det første viser det, etter min mening, manglende forståelse for romindustrien. ESA er å anse som norsk romindustris «hjemmemarked», og reduksjonen som regjeringen la opp til, ville hatt direkte negativ effekt på norsk romindustri. For det andre er det næringspolitisk uforståelig og veldig spesielt at regjeringen legger opp til en sånn endring gjennom budsjettet uten å ha varslet noen endring i norsk romfartspolitikk. Ja, selv regjeringspartiene i komiteen er med på en merknad om at dette ikke er en hensiktsmessig behandling.

Næringslivet skal foreta investeringer med lange tidshorisonter. Dette gjelder spesielt i en kunnskaps- og teknologitung sektor som romindustrien, og da kreves forutsigbare rammebetingelser.

For det tredje: At regjeringen som snakker så mye om omstilling og forskning, ønsker å undergrave høyteknologiske arbeidsplasser med stor overføringsverdi mellom sektorer, er svært spesielt.

Når regjeringen i tillegg ikke klarte å komme fram til en budsjettenighet i forkant av ESA-møtet, var vi i ferd med å få en mindretallsregjering som de facto avviklet norsk romindustri uten at Stortinget hadde sagt sitt. Regjeringens svar i media har heller ikke vært oppløftende etter komitébehandlingen. Det framstår etter mitt syn som en litt arrogant uttalelse når de uttrykker at de forholder seg til budsjettbehandlingen og ikke til komiteens flertall i innstillingen.

Når det nå i ettertid framkommer at regjeringspartiene ønsker å komme flertallet i komiteen i møte, er det bra. Med det som bakgrunn har jeg derfor den glede å fremme et fellesforslag på vegne av alle partiene i komiteen. Det er identisk med flertallsinnstillingen, men med følgende tilføyelse i I:

«dvs. 150 mill. euro i nye forpliktelser».

Så i III, punkt 2, skal ordet «etablere» ut og erstattes med «vurdere».

Når det gjelder det som representanten Ove Trellevik etterlyste om evaluering av Norsk Romsenter, føler jeg det ligger implisitt i vårt forslag, og at det er naturlig med en sånn evaluering. Vedrørende hovedstrategien vil det også være naturlig at regjeringen kan komme med andre innspill underveis.

Med dette venter jeg at vi får en klar tilbakemelding fra ministeren om at man bærer fram dette synet i Luzern.

Sivert Bjørnstad (FrP) [17:45:53]: Først av alt vil jeg takke forslagsstillerne for å fremme et godt og næringsrettet forslag. Det vi skal behandle i dag, vil være med på å legge føringer for norsk rompolitikk i tiden som kommer. Som det kommer fram i forslaget og av innstillingen, opererer denne bransjen i et marked som er sterkt politisk styrt, og avhengig av offentlig politikk. Det er få næringer som er så sterkt knyttet til hva som skjer i denne salen, som romnæringen.

En høstdag for over 50 år siden, på Rice University i Texas, USA, sto en amerikansk president og nærmest garanterte at innen tiåret var omme, skulle amerikanerne ha sendt en mann trygt til månen og trygt tilbake igjen. Alle vi som er politikere, vet hvor vanskelig det er å utstede garantier, også om små nasjonale saker i Norge. Enhver garanti blekner likevel mot Kennedys garanti på starten av 1960-tallet. De skulle ikke gjøre det fordi det var enkelt, men fordi det var vanskelig. De skulle gjøre det for å samle et helt folk i den kalde krigen mot tyranniet i øst. De vant, og drømmen ble nådd.

Jeg er glad for at en samlet komité vil satse på norsk romvirksomhet. Næringen har stor og økende betydning for Norge, og romvirksomheten skal være et verktøy for norske interesser. Teknologi som nyttiggjør bruk av verdensrommet, har stor betydning også innenfor et økende antall samfunnsområder. Flere norske næringer, som offshore-sektoren, maritim næring og fiskeriene, er noen av de sektorene som er avhengige av velfungerende satellittsystemer. Disse er også viktige for bruksområder innen jordobservasjon, navigasjon og kommunikasjon i våre store land- og havområder. Romvirksomheten er også en viktig forskningsarena der vi kan samle vitenskapelige data fra den øvre del av atmosfæren og fra rommet rundt jorden. Denne næringen er viktig for å skape lønnsomme bedrifter, vekst og sysselsetting og er med på å dekke viktige samfunns- og brukerbehov. I tillegg tilfredsstiller den sciencefictionbehovet til et stort antall stortingsrepresentanter, i alle fall mitt.

Norge deltar i europeisk romsamarbeid gjennom European Space Agency, ESA, og andre jordobservasjonsprogrammer. Deltakelsen sikrer god norsk markedstilgang, adgang til teknologi og tidlig innsikt i rombaserte infrastruktursystemer. Disse adgangene er viktige, og det er gledelig at en rekke norske bedrifter har hevdet seg godt internasjonalt innen nisjer av romrelatert teknologi, og etablert gode markedsandeler i det internasjonale markedet. Oppnåelse av målene for norsk romvirksomhet krever effektiv utnyttelse av det internasjonale samarbeidet Norge deltar i, og vår evne til å skaffe egne infrastrukturløsninger som av ulike grunner ikke kan skaffes i samarbeid på tvers av landegrensene.

I regjeringens hovedprioritering for satsing på romvirksomhet i 2017 er noe av det viktigste å utnytte de mulighetene Norges deltakelse i internasjonalt samarbeid om romvirksomhet åpner for norsk næringsliv og norske brukergrupper. En viktig prioritering er også å legge til rette for at norsk satsing på romvirksomhet utløser verdiskaping i norsk næringsliv, og at det skaper ringvirkninger og synergier i nærliggende næringer.

Det er gode vedtak som vil bli fattet i denne saken i dag. Selv om prosessen fram til disse vedtakene kanskje har vært litt rotete, er jeg glad for at det ender som det gjør, mest sannsynlig med enstemmige vedtak. Det er godt å se at vi fortsatt har den evnen til å finne sammen. Det burde kanskje vært et eksempel til etterfølgelse også på andre områder. Norsk romindustri, norsk romforskning og europeisk samarbeid på dette området fortjener forutsigbarhet og framtidsoptimisme, for romindustrien er noe av det vi skal leve av, sammen med oljen, i framtiden.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [17:50:26]: Først vil jeg si takk til forslagsstillerne som har levert dette representantforslaget. Jeg har også lyst til å si takk til komiteen og regjeringspartienes medlemmer for en konstruktiv jobbing etter at innstillingen har blitt avgitt i komiteen, og fram til vi er her i salen nå.

Norsk romindustri omsetter for mer enn 7 mrd. kr årlig, og det viser at den langsiktige og målrettede satsingen på høyteknologisk spisskompetanse har vært en god investering for Norge. Romnæringen er en stor og voksende internasjonal næring, og det norske medlemskapet i ESA har vært avgjørende for norsk næringslivs mulighet til å delta her, spesielt satsingen i de frivillige programmene. Vi vet at disse programmene er næringsrettede, og at Norges deltagelse der har gitt en samfunnsøkonomisk avkastning på over 40 pst. Det forteller Menon-rapporten som Nærings- og fiskeridepartementet har fått utarbeidet.

Det er også bred enighet på Stortinget om at vi som land skal satse på romvirksomhet for å sikre viktige nasjonale behov, for å videreutvikle en sterk eksportnæring og for å skape arbeidsplasser. Under behandlingen av budsjettet for inneværende år – budsjettinnstillingen for 2016 – vedtok vi enstemmig å be regjeringen starte nettopp arbeidet med en strategi som skal ha bred forankring i næringen. Derfor vil jeg si at det også er veldig gledelig med den jobben som har skjedd etter at komiteen avga sin innstilling på torsdag og fram til debatten i salen i dag – for det første at vi kunne gå i salen i dag og få de viktige vedtakene før ministermøtet på torsdag og fredag, men også at vi kan ha en enstemmighet for denne viktige næringen og for hele landet, for dette er en teknologi som er mange steder, og som er viktig i distriktene våre, men som også er viktig i våre høyteknologiske bedrifter, hvor vi har viktige klynger.

Geir Pollestad (Sp) [17:52:57] (leiar i komiteen): Lat meg starta med å takka presidenten for at me fekk flytta fram behandlinga av denne saka. Lat meg òg takka komiteen for at me i dag kjem til å gjera eit samrøystes vedtak i denne saka. Og eg vil takka saksordføraren for jobben som er gjord. Eg sluttar meg i all hovudsak til innlegget som saksordføraren heldt, og eg sluttar meg òg til representanten Omland sitt innlegg.

Bakgrunnen for denne saka viste at regjeringa ønskte å gjera eit kraftig kutt i Noregs bidrag til ESA. Det grunngav næringsministeren i Stortinget med at kjem av at ein trong pengar til tiltakspakke for Vestlandet. Eg finn det litt underleg at ein trong pengar for å finansiera ein tiltakspakke, som jo ikkje gjekk opp i budsjettet, og at ein finansierte det med pengar som skulle vera gjeldande for 2018 og vidare.

Så er det òg sånn at det er ei rekkje bedrifter på Sør- og Vestlandet som no driv på med det som vert kalla for «omstilling». Mange av dei er høgteknologiske bedrifter som ser moglegheiter innanfor romfart.

Statssekretæren i Næringsdepartementet uttalte på vegner av statsråden at nivået under førre regjering var for høgt. Der låg regjeringas vilje. Så har det om prosessen i innlegga tidlegare i dag vore brukt omgrep som at prosessen har vore uryddig og uvanleg, eller at prosessen har vore rotete. For å koma med ei mild anbefaling vil eg tilrå representantane frå fleirtalspartia å vera litt varsame med den typen ord i den politiske situasjonen som landet no er i. For me har ei mindretalsregjering i Noreg, og eg må seia at eg vert provosert når næringskomiteen hadde avgjeve ei fleirtalsinnstilling som angav ei klar retning om kva ein ønskte skulle vera Noregs stemmegiving, og statssekretæren er ute og seier at nei, me ventar, og viste til budsjettprosessen, ein budsjettprosess som denne statssekretæren på vegner av statsråden var fullt klar over ikkje ville vera avslutta før ministerrådsmøtet var ferdig. Difor er det så viktig at me får gjort eit vedtak i dag, og når dette vedtaket vert gjort i dag, er det ikkje tvil om kva som skal vera Noregs rolle, og kva som skal vera Noregs posisjon på ministerrådsmøtet.

Når det gjeld sjølve romstrategien, som jo denne saka har sitt utspring i, meiner eg at vårt utgangspunkt skal vera at dette er ein bransje som me som land ønskjer å satsa på, som me har gode føresetnader for å lykkast med. Det at me i dag har ei samla innstilling for å leggja nokre føringar for ein slik strategi, meiner eg er eit strålande utgangspunkt som det er all grunn til å vera fornøgd med.

Pål Farstad (V) [17:56:43]: Jeg velger å ta utgangspunkt i at romindustrien er en næring med et betydelig utviklingspotensial. Næringer som har utviklingspotensial, bør framelskes, ikke marginaliseres. Næringslivet skal foreta investeringer med lange tidsperspektiver. Ikke minst gjelder det for kunnskaps- og teknologitunge sektorer som romindustrien. Forutsigbarhet er viktig på dette området, som i næringslivet for øvrig.

Derfor er det vanskelig å forstå det kuttet regjeringen har lagt opp til. Enda mer uforståelig har dette vært når regjeringen sier at romvirksomhet er et tema som har stor og økende betydning for Norge. Da må det stimuleres, ikke kuttes. Venstre og jeg har spurt ikke mindre enn to statsråder om denne saken tidligere i høst, uten at vi ble spesielt beroliget noen av gangene. Derfor er jeg glad for at det ser ut som om vi kan få et enstemmig vedtak i dag, slik representanten Odd Omland presenterte det.

Jeg legger vekt på at romforskningen er en innovativ og internasjonal næringsaktivitet som også bidrar til at Norge kan løse viktige nasjonale oppgaver knyttet til suverenitetsutøvelse, havovervåkning og kommunikasjon i nordområdene. Jeg antar også at denne internasjonale forskningen har gitt Norge tilgang på mye kompetanse utenfor Norges grenser. Dette er ressurskrevende forskning, og jo flere land som bidrar, jo større er muligheten for å lykkes med gode prosjekt.

Jeg viser til flertallsmerknaden som understreker at tiden er moden for å utarbeide en ny norsk romstrategi, en strategi som må sikre at offentlige myndigheter, industri og akademia trekker sammen for å løfte kunnskap, teknologiutvikling og økonomisk vekst for romvirksomheten i Norge. Bransjen opererer i et marked som er sterkt politisk styrt og avhengig av offentlig politikk, og det er derfor ekstra viktig at offentlige og private aktører arbeider mot samme mål, i og utenfor Norge.

Det er dette regjeringen nå må ha oppmerksomhet på.

Snorre Serigstad Valen (SV) [17:59:34]: Naturen slutter ikke ved toppen av eksosfæren, men vi opptrer som regel sånn på vår lille planet. Men hvorfor skal kunnskapen vår om verden rundt oss begrenses til jordoverflaten? På samme måte som vi søker å finne svar på naturens gåter på havets bunn og dypt under bakken, må vi se utover.

Romfart gjør oss klokere på jorda. Ingen bilder synliggjør bedre hva slags verden vi lever i, og hvor verdifull den er, enn fotografier av planeten vår tatt fra rommet. Inntil de første bildene av jorda ble tatt av besetningen på Apollo 8, var bildet vårt av jorda noe abstrakt. Vitenskapen og teknologien ga oss muligheten til å se jorda rent utenfra og fortelle oss noe om hvem vi som mennesker er.

Som en av forslagsstillerne må jeg innrømme at jeg er veldig glad for at Stortinget i dag vedtar forslag om en norsk satsing på romfart, og jeg har lyst til å takke næringskomiteen for veldig konstruktivt og godt arbeid.

Dette er en gledens dag. Det er det ikke minst for den norske romfartsindustrien. Den er stor, men den er altfor lite synlig. Vi har noen av verdens fremste satellittmiljøer i Tromsø. Vi har forskning i Trondheim. Vi har en ambisiøs industriklynge i Stavanger. Vi har Andøya, ikke minst. Vi har Svalbard med sine muligheter. Vi har romindustrien på Kongsberg og mye mer. Denne industrien har et voldsomt potensial, men den krever en veldig aktiv næringspolitikk. Den krever politikere med vilje til strategisk overblikk og vilje til å ta risiko for å kunne leve opp til sitt potensial.

Romforskning gir oss uvurderlig kunnskap om miljøet. Oppdagelsen av problemene knyttet til ozonlaget skyldes mye romforskere som jobbet med kartlegging av atmosfæren på Venus. Det er ikke tilfeldig at en av verdens fremste klimaforskere, James Hansen, kom fra NASA. Copernicus, som vi har diskutert i Stortinget før, gir utrolige muligheter for miljøovervåkning av nordområdene, og Brasils kanskje viktigste verktøy for å overvåke avskoging av Amazonas er geostasjonære satellitter. Få former for forskning gir oss like mye viktig informasjon, som kan ligge til grunn for handlingene våre på jorda.

Oljeindustrien gir jobb til titusenvis av mennesker i Norge og enda flere i industriene som leverer teknologi til olje og gass. Spørsmålet «Hva skal vi leve av etter oljen?» har blitt en klisjé, men det må stilles på en så konstruktiv måte som mulig. Romteknologi er en del av svaret, men en veldig viktig del av det svaret. Bedrifter som SAPTEC i Stavanger viser hvor mye vi kan hente fra vårt teknologiske oljeeventyr til nye arbeidsplasser og ny kunnskap – og nye eventyr. Dette er i Norges interesse. Satellitter, f.eks., vil gjøre oss tryggere ved å gi værdata som hjelper skipstrafikken, hindrer oljeutslipp, på sikt bidrar til en mer bærekraftig oppdrettsnæring, med merder lenger fra kysten, overvåking av luftforurensning osv.

Dessuten ligger det et stort ansvar i å forvalte så store havområder som Norge gjør. All teknologi som kan bidra til dette, er av det gode, også sikkerhetspolitisk. Men først og fremst er romfarten sivil, den er fredelig, og den er en kraft for fred.

I slutten av november i forfjor, i 2014, akkurat idet russerne begikk grove folkerettsbrudd mot Ukraina, satt en håndfull astronauter på med et russisk Sojuz-fartøy opp til ISS. Smilende forskere fra Russland, Europa og USA lot seg avbilde på stasjonen, der de samarbeider om å finne nye former for fredelig bruk av verdensrommet. I dag er romfart og romforskning symboler på hvordan selv supermaktene kan legge fra seg rå egeninteresse og samarbeide, til beste for alle.

Det er én siste grunn til å satse på romfart som kanskje ikke nevnes så ofte, men som er den aller viktigste – som John Kennedy sa, og han har det blitt referert til tidligere i debatten – fordi vi kan. Få samfunn har noen gang vært så rike som Norge er i vår tid. Vi har teknologi, vi har industri, og vi har råd til å satse. Fra romfarten har vi fått et vell av framskritt innen tekstiler, digitale løsninger og bedre helseteknologi, som har kommet hele menneskeheten til gode. Men det krever samfunn som er villig til å utforske og prøve. Vi har den muligheten som land, og med den muligheten følger en plikt. Vi kan aldri mestre verdensrommet, men vi plikter å forstå det – plikter å søke å forstå så mye som mulig av hele naturen rundt oss.

Jeg vil gratulere Stortinget med vedtaket.

Statsråd Monica Mæland [18:04:44]: Romvirksomhet er uten tvil viktig for Norge. Norges geografi, topografi og næringsstruktur gjør oss til storforbrukere av romrelaterte tjenester til formål som navigasjon, kommunikasjon, havovervåking og sjøredning. Satelitteknologi er en viktig tilrettelegger for sentrale norske næringer som fiskeri, offshore og transport. I tillegg har vi en internasjonal, konkurransedyktig romindustri, som bidrar med inntekter og høyteknologiske arbeidsplasser i store deler av landet.

Meld. St. 32 for 2012–2013 fastsatte prinsippet om at norsk romvirksomhet skal være et verktøy for norske interesser. Dette har vært førende for regjeringens oppfølging av sektoren. Vi har bl.a. spisset Norsk Romsenters mandat, og vi har bygget opp Space Norway AS, som er et sektorpolitisk selskap for nasjonal kontroll over rominfrastruktur av nasjonal betydning.

Som påpekt i representantforslaget er global romvirksomhet i sterk utvikling. Stadig flere land har aktiviteter i verdensrommet, og private aktører er i ferd med å rykke inn. Nedstrøms utnyttelse av rominfrastruktur har vokst fram som et nytt og spennende forretningsområde i kraftig vekst. Samfunnets økende avhengighet av rombaserte tjenester har gjort satellitter til kritisk viktig infrastruktur med stor sikkerhetsmessig betydning.

Regjeringen varslet Stortinget i forbindelse med statsbudsjettet for 2017 om at vi er i gang med å utarbeide en romstrategi. Dette arbeidet pågår, og jeg tar sikte på å legge fram en strategi et stykke ut i 2017. Jeg presiserer at det er en strategi – ikke en ny stortingsmelding – vi har varslet å legge fram. Når det er sagt, er jeg selvsagt veldig glad for Stortingets engasjement i saken.

Strategien vil legge føringer for norsk romvirksomhet framover i tid. Det er viktig at disse føringene har solid faglig grunnlag, og ikke minst at de er bredt forankret hos sentrale brukergrupper. Vi skal derfor gjennomføre innspillsmøter med viktige aktører og kunnskapsmiljøer rundt om i landet, og vi får også gjennomført en ekstern samfunnsøkonomisk analyse av den offentlige satsingen på norsk romvirksomhet.

I tillegg til å ta stilling til representantforslaget tar næringskomiteen til orde for å øke nivået på Norges nye forpliktelser i forbindelse med ESAs frivillige programmer, utover det som foreslås i regjeringens budsjettforslag for 2017.

Siden regjeringen fremmet budsjettforslaget, har den europeiske romorganisasjonen ESA arbeidet videre med sitt budsjett. En rekke av ESAs programmer, som var planlagt startet opp i 2017, er forsinket. Som følge av det endres også de forventede innbetalingene fra Norges side. Og for å være tydelig på det, fordi det har vært framme i debatten tidligere: Hvis vi, da vi la fram budsjettet, skulle lagt oss på det nivået som da var, ville det krevd 80 mill. kr i tillegg til de 49,5 mill. euro som regjeringen faktisk foreslo.

I ESA er det slik at landene inngår flerårige programforpliktelser, som ESA så kaller opp i takt med framdriften i programmene. Vi har likevel god oversikt over hvilke årlige innbetalinger vi kan regne med ved ulike nivåer for nye forpliktelser. Vi vet at hvis vi inngår forpliktelser for 150 mill. euro ved ministerrådsmøtet den 1. desember, vil det gjøre at innbetalingene i 2018 og 2019 vil ligge på omtrent samme nivå som det som er lagt til grunn i regjeringens forslag til budsjett for 2017, dvs. ca. 380 mill. kr per år.

Slik ESAs budsjettforslag ser ut nå, kan Norge gå inn med en høyere forpliktelse i ESA enn det vi la til grunn i regjeringens budsjettforslag, uten at dette har budsjettvirkning for 2017. Jeg oppfatter at det er det som er komiteens forslag, og dette vil selvsagt bli fulgt opp på ministermøtet den 1. desember fra regjeringens side.

Tore Hagebakken (A) [18:16:34]: Sist torsdag sa dr. C.J. «Onno» Verberne ved Space and Offshore-avdelingen ved Nammo Raufoss at om regjeringa ikke snur og sier ja til ESA 2. desember, er det over og ut for romavdelingen ved Nammo. Da så han dette i et femårsperspektiv. På landsbasis ville halvparten av dagens 1 200 årsverk innen denne høyteknologiske industrien forsvinne, uttalte romeksperten på Toten til Oppland Arbeiderblad.

Uka før hadde Nammos romavdeling besøk av stortingspresident Olemic Thommessen. Da ble han presentert for kompetansen som befinner seg der, og for de katastrofale følger regjeringens statsbudsjettforslag på dette området ville få når de kutter bidrag som går til utviklingsmidler til nye prosjekter. Stortingspresidenten lovet å ta saken opp med næringsministeren, uten at noe skjer, men flertallet i næringskomiteen og her i Stortinget rydder opp. Heldigvis var vi fem representanter fra Arbeiderpartiet og SV som i vår hadde lagt inn et representantforslag, som vi nå behandler, om en ny norsk romstrategi. Det ga anledning til å gi næringsministeren krystallklar instruks fra dette hus, før hun straks skal representere Norge i ESAs møte. I tillegg har vi fått tilslutning til forslagene og tiltakene vi skisserer i representantforslaget.

Redningen kom altså i grevens tid, i en tid med budsjettforhandlinger på borgerlig side som tydeligvis aldri kommer i havn. Det rammer mye at vi har en regjering som er så i utakt med stortingsflertallet, og som endog er så lite framtidsrettet at en ikke engang ser potensialet i norsk romindustri. Da er det bra at det finnes mer positive krefter også i den leiren her i Stortinget, for nå registrerer jeg at også regjeringspartiene melder seg på, og til slutt ser nødvendigheten av å instruere eller – kanskje jeg skal bruke et mer positivt ladet uttrykk – motivere statsråden til romsatsing.

Jeg har brukt Raufoss som eksempel. Der kan 35 truede årsverk bli til 75 trygge og spennende inntektsbringende arbeidsplasser i løpet av et par år. Det er mange aktører i Norge, og potensialet er stort for teknologisk framgang og nye arbeidsplasser, vel og merke med det vedtaket som fattes i dag, og som jeg vil understreke at sjølsagt er gledelig at endelig ender enstemmig. Vedtaket er offensivt og framsynt, med fire strategiske hovedområder: klima og miljø, teknologioverføring, samfunnssikkerhet og forskning og utdanning.

Til alle som har bidratt til maksimal uttelling for forslaget vårt, vil jeg rette en stor takk. Dette var egentlig mer enn vi turte å håpe på, men først og fremst er det svært viktig for norsk romindustri.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [18:19:44]: Det har vore litt av ein berg- og dalbane for norsk romindustri dei siste to åra. Det har vore litt «space» å jobbe med space. Etter mange år med solid vekst i romindustrien, der Noreg som nasjon stadig yppar i vektklassar langt over kva vekta vår skulle tilseie, kom plutseleg sjokkmeldinga i fjor: Regjeringa føreslo å trekkje Noreg ut av Copernicus-prosjektet. Å trekkje seg ut av dette viktige romovervakingsprogrammet, som til og med er eit EU-program, ville fått negative konsekvensar for norsk ressurs- og miljøovervaking, næringsliv, forsking, kunnskapsinnhenting og teknologiutvikling. Noreg er blitt verdsleiande på arktisk romovervaking, og ifølgje ein skare av kritikarar frå NHO til LO ville dette ha trekt teppet vekk under heile denne satsinga. Heldigvis redda Venstre og Kristeleg Folkeparti regjeringa frå nok ei uklok avgjerd. Dei har på mange måtar vore klokskapen sin ventil for regjeringa i tronge tider.

Så, i oktober i år, kom eit nytt sjokk. Denne gongen gjaldt det ein heilt annan heilag gral i det norske romeventyret: Dei frivillige programma i ESA skulle kuttast med over 70 pst. Nok ein gong måtte opposisjonen gjere seg godt kjend med romindustrien sine ulike prosjekt i dei frivillige programma. Vi har rett og slett fått eit høgare kunnskapsnivå om romindustrien i desse to åra. Aldri før har det vel vore snakka så mykje om romindustri og space i Stortinget som no – det er aldri så gale at det ikkje er godt for noko. Det er til desse programma vi skreddarsyr den norske romsatsinga på dei felta der Noreg har best føresetnader for å lykkast. Det betyr at jo meir vi legg inn i ESAs frivillige program, desto høgare avkastning sit Noreg igjen med. Som representanten Hjemdal var inne på, konkluderte Menon med at nesten all innsatsen er svært positiv, med ei årleg, gjennomsnittleg avkastning på nær 40 pst. Det er ikkje på så mange område Noreg kan investere og få så høg avkastning, ikkje eingong det berømte oljefondet klarer på sine beste dagar å nærme seg dette. Omsetninga i norsk romindustri er på meir enn 7 mrd. kr, og kvar offentleg krone investert i ESA gir godt over 5 kr i omsetning. Det siste er bekrefta i OECD-rapportar og i ei evaluering gjord av PWC i 2012.

Vidare ville kutta også hatt direkte negative konsekvensar for Copernicus-prosjektet, og da er på ein måte sirkelen slutta frå året før for noko som etter kvart alle var einige om var ein stor tabbe, og som ikkje minst ville kunne føre til 300 færre høgteknologiske arbeidsplassar i industrien, ifølgje anslag frå Norsk Romsenter. Men i dag står vi her, rikare på kunnskap og med eit godt forslag, som ikkje berre er ei redningspakke, men som også er ei satsing på ein strategi som ikkje skal nedjusterast, men løftast.

Og for meg som nordlending er dette ein stor dag. Hovudtyngdepunktet i den himmelske aksen ligg frå Stavanger, Trondheim, Kongsberg, Narvik, Andøya, Tromsø og Svalbard.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [18:22:50]: Og Toten, president!

Ove Trellevik (H) [18:23:03] (ordførar for saka): Når representanten og forslagsstillaren Odd Omland bekrefta ein del av korleis me skulle fortolka punkt 4 under forslag til vedtak II, nemleg at det må ein prosess i regjeringa og ein del arbeid til før me kan konkludera med at det skal gjerast organisasjonsendringar i norsk romindustri og Norsk Romsenter, er det naturleg for oss å vera med og stemma for det fleirtalsvedtaket som me frå Høgre og Framstegspartiet har vore med på å laga. Då lurer eg på om det er naturleg for meg som saksordførar å trekkja tilrådinga frå komiteen, slik at me berre har eitt forslag å votera over når me kjem til voteringa i dag. Det er berre eit tilbod.

Eirik Sivertsen (A) [18:24:22]: Jeg har tidligere karakterisert denne dagen i Stortinget som den digitale dagen. Vi har behandlet en lang rekke saker som har tilknytning til den fjerde industrielle revolusjon, som følger av den teknologiske utviklingen, og som følger av en del andre skifter som skjer. Vi har diskutert lenge og vel i forskjellige sammenhenger hva slags betydning det vil få for samfunnet.

Romfart er en veldig viktig del av det. Det er ikke lenger sånn at avstanden til rommet er veldig stor. Rommet er en del av den kloden vi holder til på, og de mulighetene teknologien har gitt oss, gjør at livene på jorden blir bedre, og vi får muligheter til å løse en del av de store utfordringene vi står overfor.

Men det er også sånn at romfartsindustrien er en viktig distriktsindustri. Vi har noen naturgitte fortrinn i Norge for å være god på romfart og romvirksomhet. Vi er et av de landene som har godt utbygd infrastruktur nært opp mot polpunktet. Det er en fordel. Det gjør at vi f.eks. kan bygge en romobservasjonsantenne i Ny-Ålesund, der vi investerer mange hundre millioner kroner nå, som er et viktig bidrag til det internasjonale samfunnet. Andøya spiller en viktig rolle i norsk romvirksomhet, med oppskytingsfeltet og andre virksomheter knyttet til dette. SvalSat i Longyearbyen gir oss mange muligheter som ikke finnes andre steder. Vi har utviklet stor næringsvirksomhet i Tromsø knyttet til Kongsberg Satellite Services, og ikke minst har vi viktige studieplasser i Narvik.

Romindustrien er en framtidsbransje som krever høy kompetanse, men også gir veldig høy verdiskapning, som flere tidligere talere har vært inne på. Derfor er det viktig å legge til rette for den.

Likevel stusser jeg over den holdningen statsråden legger for dagen når vi diskuterer dette. Når statsråden framstiller det som om dette var noe regjeringen egentlig ville, er ikke det i samsvar med den virkelighetsoppfatningen jeg har hatt. Jeg tror jeg, i likhet med representanten Hjemdal, skal takke regjeringspartiene for den konstruktive innsatsen de har gjort i Stortinget etter at innstillingen var lagt fram. Det har brakt oss fram til en viktig samstemmighet om hvor romindustrien skal gå, og jeg tror kanskje at innerst inne er også representantene for Høyre og Fremskrittspartiet takknemlige for den innsatsen som Venstre og Kristelig Folkeparti la for dagen for å få til et flertall. Jeg slutter meg til dem som har gratulert med dagen. Det er det virkelig grunn til å gjøre.

Torstein Tvedt Solberg (A) [18:27:24]: Som en av forslagsstillerne vil jeg også takke et enstemmig storting i denne saken. Det føltes litt som galskap da vi fremmet dette forslaget før sommeren. Jeg gjorde det fordi jeg har tro på denne næringen. Jeg har tro på at dette kan være med på å skape nye arbeidsplasser, og at det kan være en del av den omstillingen vi trenger så sårt på Vestlandet.

Samtidig synes jeg det er spesielt å sitte i salen i dag og høre representantene fra Høyre og Fremskrittspartiet som kritiserer prosessen, som kritiserer forslaget, men også vil være med på vinnerlaget. Det er også spesielt å høre en statsråd som i dag later som om denne saken ikke har hatt noen betydning. Jeg vil minne om at det senest i februar, i et innlegg under Space Dinner, var en lite ambisiøs statssekretær som representerte regjeringen, og skulle snakke om en romstrategi uten innhold, uten ambisjoner. Nå er lyden heldigvis en helt annen.

Når det gjelder ESA-midlene, lurer jeg på hva som hadde skjedd, om denne saken ikke hadde kommet til Stortinget, om det ikke var i dag vi fikk denne voteringen. Senest sist uke uttalte regjeringa at Stortingets behandling ikke skulle få noen effekt. Heldigvis fikk en endret avstemmingen. Heldigvis har regjeringas kurs blitt endret, og Stortinget redder i dag det som kunne blitt et mageplask for regjeringa, og som kunne fått alvorlige konsekvenser for romindustrien. Jeg hadde ønsket meg en litt større ydmykhet fra regjeringa i denne sal i dag. Det tror jeg hadde lønnet seg, både i denne saken og ikke minst i disse tider.