Presidenten: Presidenten
vil foreslå at taletiden blir begrenset til 3 minutter til hver
partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.
Videre vil presidenten foreslå at
det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til replikkordskifte på
inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte
taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
– Dette anses vedtatt.
Helge André Njåstad (FrP) [09:03:35 ] (leiar for komiteen):
Saksordførar Keshvari er på veg i trafikken, har eg fått beskjed
om, så eg skal seia nokre ord på vegner av han.
Me er glade for at alle dei fire
samarbeidspartia er einige om ein gjennomgang av prinsipp og retningslinjer for
samarbeid mellom staten og private aktørar, med siktemål å redusera
offentleg aktivitet i velfungerande private, kommersielle marknader.
Gjennomgangen bør vera klar allereie til neste år.
Representantforslaget frå Venstre
som me no tek stilling til, dannar grunnlaget for dette vedtaket
og er med på å illustrera ei viktig og underkommunisert problemstilling.
Ei av årsakene til den veksten me ser i offentleg sektor, er at
staten i stort omfang tek på seg oppgåver der det eksisterer ein
velfungerande marknad og sterke, etablerte fagmiljø utanfor staten.
Statleggjering av oppgåveløysing skjer gjennom nye program og prosjekt
og delvis «insourcing» av oppgåver der marknaden tidlegare har løyst
oppgåva. Kvar for seg kan desse oppgåvene verka tilforlatelege,
men summen utgjer etter komitéfleirtalet sitt syn eit aukande problem.
Eg er glad for at me har ei regjering,
støtta av Kristeleg Folkeparti og Venstre, som i denne perioden
i stor grad har fokusert på forenkling, effektivisering og avbyråkratisering.
Arbeidet med å forenkla byråkratiet for privat næringsliv vil fortsetja.
Vedtaket i dag vil vera eit viktig bidrag i den samanhengen. Privat
næringsliv skal i størst mogleg grad fokusera på produktivitet og
i minst mogleg grad på myndigheitsrapportering.
Det er viktig at dei tenestene ein
yter til innbyggjarane, held ein høg kvalitet, same kven det er
som driftar tenestene. Konkurranse i marknaden er betre eigna til
å fremja kvalitet, innovasjon og effektiv drift enn offentlege monopol.
Slike monopol bør kunna etablerast med grunngjeving i spesielle
samfunnsmessige forhold. For å unngå uønskte monopolliknande bransjar
er det difor nødvendig å ha like rammevilkår for offentlege og private
aktørar.
I inneverande stortingsperiode er
det innført nøytral meirverdiavgift i staten, det er utgjeve ein
rettleiar for auka brukarval i kommunal sektor og etablert ein nasjonal
strategi for bruk av skytenester, og det offentlege anskaffingsregelverket
er betydeleg forenkla. Fleirtalet i komiteen vil pressa på for nye
reformer i same retning.
Dessverre er det no fleire stader
der den utviklinga vert motarbeidd lokalt gjennom andre fleirtal
i lokale kommunestyre og bystyre. For eksempel i byen me er i no,
hovudstaden i landet, har fleirtalet vedteke å gå i motsett retning
ved å la dei som driv private sjukeheimar, mista kontraktar. Det
same gjeld innanfor barnehagesektoren. Den haldninga som ligg bak
her – både haldning og retorikk – er negativ for utviklinga i landet.
Vidare vil ein i innstillinga frå
komiteen sjå at her deler komiteen seg gjennom den tradisjonelle
høgre–venstre-aksen, der fleirtalet – regjeringspartia og Kristeleg Folkeparti
og Venstre – står saman. Dei andre vil nok gjera greie for sitt
syn.
Eirin Sund (A) [09:06:56 ] : Offentlig sektor er grunnpilaren
i den norske modellen. Offentlig sektor og den grunnpilaren som
den er, gjør at Norge er kåret til et av verdens beste land å bo
i.
Vi i Arbeiderpartiet mener at offentlige
oppgaver som finansieres gjennom skatter og avgifter eller brukerbetaling,
som hovedregel bør drives i regi av det offentlige. Dette sikrer
demokratisk styring og utvikling av viktige samfunnsområder.
Vi mener at det finnes lite belegg
for representantenes påstand om at staten – det offentlige – i fravær
av konkurranse ikke evner å drive innovasjon innenfor sine virksomhetsområder.
Tvert imot er staten i kraft av sin størrelse, kunnskapsbase og
innkjøpsmakt en tilrettelegger for innovasjon i både nye og eksisterende
næringer og en aktiv fornyer av felleskapets tjenester.
Mange større offentlige anskaffelser
er knyttet til utvikling og drift av IT-systemer. Dersom det offentlige også
i framtiden skal ha reell kontroll over egne systemer, er det avgjørende
at man ikke knytter seg ensidig til større leverandører, og at man
foretar en vurdering av hvilke systemer som bør driftes i egen regi.
Vi viser i merknadene også til at
på enkelte områder konkurrerer staten med det private næringslivet
om å tiltrekke seg kompetent arbeidskraft, særlig innenfor IT-området.
Da er det avgjørende at arbeidsbetingelsene i statlig sektor er
tilstrekkelig gode til at staten kan beholde en stabil bemanning.
Vi mener også at det tilligger politiske
myndigheter å bestemme hvilke samfunnsområder som skal være underlagt
offentlig styring og myndighet. Den praktiske gjennomføringen av
forslaget vil føre til en betydelig merutgift til konsulenter, i
tillegg til et betydelig tap av driftseffektivitet i forbindelse
med bestilling av oppdrag og påfølgende vurderinger.
Vi mener at forslaget bærer preg
av å ønske å privatisere offentlig sektor ut fra en ideologisk overbevisning.
Vi viser i merknadene også til at
statens engasjement i næringsdrift historisk har vært begrunnet
i flere forskjellige hensyn. Næringspolitikk, sektorpolitikk, regionalpolitikk
og sysselsettingspolitikk har vært viktige faktorer. I tillegg har
fordelingshensyn ofte vært avgjørende. Dette er hensyn som i forskjellig
grad og på forskjellige områder vil gjøre seg gjeldende framover.
Jeg tror at dette er siste gangen
jeg står på denne talerstolen. Jeg har fått lov til å være i dette
fantastiske huset i tolv år. Jeg har lyst til å si tusen takk til
dem som har gjort livet lettere. Det er alle de som passer på, de
som gjør at planter blir grønne av seg selv, de som bare fikser EDB-en,
de som vasker gulvene, de som ordner flybilletter, de som tilbyr
fantastisk mat, og jeg kan til og med kjøpe strømpebukser her. Jeg
vil takke gode kolleger og komitésekretærer, som gjør livet lettere
– og referenter, som skriver bedre enn jeg klarer å si det selv.
Tusen, tusen takk for tolv år her
på Stortinget!
Presidenten: Og
takk til deg!
Frode Helgerud (H) [09:10:17 ] : Er det noen som tviler på
at restauranttilbudet i vårt land ville vært mindre spennende om
alle spisesteder hadde vært eid av staten og drevet av statsansatte,
eller som ikke ønsker å opprettholde et fritt valg av konkurrerende
tannleger og fastleger?
Uansett hvem som finansierer kjøp
av produkter og tjenester, er det viktige argumenter for at det
offentliges aktivitet i velfungerende kommersielle markeder bør begrenses,
ikke minst i samfunn med en stor og voksende offentlig sektor, som
i Skandinavia. La meg nevne noen poenger:
Kvalitet:
Tjenester blir bedre når leverandørene daglig må møte kundene i
et marked og de vet at mangel på kvalitet vil medføre tap av arbeidsplasser og
redusert fortjeneste.
Innovasjon:
Det er liten grunn for gründere og sosiale entreprenører til å bruke
tid og penger på nyskaping dersom de vet at de stoppes av offentlige
vedtak om ikke å bruke kommersielle leverandører uansett. Oslo under
rød-grønt styre kan bli et eksempel på hvordan befolkningens skaperkraft ikke
utnyttes fullt ut.
Kontroll:
Ingen er gode kontrollører av seg selv. Ved offentlige innkjøp er
det knapt nok diskuterbart at det er lettere å kvitte seg med private
leverandører enn med egne organisasjoner som ikke leverer godt nok.
Økonomi:
Alle monopoler vil før eller senere levere dyrere og dårligere enn
i en konkurransesituasjon. Det vil svekke Norges konkurranseevne
over tid og dermed muligheten til å videreutvikle vårt velferdstilbud.
Det offentlige bør styrke konkurransen gjennom gode rammebetingelser,
ikke svekke den ved selv å bli leverandør på områder der det ikke
er nødvendig. At Virke mener Kommune-Norge kan spare 4 mrd. kr på
å la private levere flere hjemmetjenester, og at en undersøkelse
gjort av Agenda Kaupang tilsier at det offentlige har spart drøyt 2 mrd. kr
i året på å benytte private barnehager, er interessante indikasjoner.
I tillegg er det grunn til å løfte
en advarende finger når det gjelder demokratiets utvikling i et
samfunn hvor en stor majoritet er avhengig av månedlige utbetalinger
fra staten. I dag er godt over halvparten av landets innbyggere
helt eller delvis avhengig av månedlige utbetalinger fra offentlig
sektor.
Mindre aktivitet i fungerende markeder
vil også gi det offentlige bedre tid til å drive egen kjernevirksomhet.
La meg få understreke at dette er
systemargumenter. Det er ingen grunn til å tro eller hevde at det
i utgangspunktet er forskjell i kvalitet eller innsats, enten man jobber
i privat eller i offentlig sektor.
Har så ikke det offentlige noen
rolle i å påvirke velfungerende kommersielle markeder? Jo, så absolutt
– gjennom rammebetingelser, gjennom innkjøp og ikke minst som finansiør
av særdeles viktige velferdstjenester.
Dette er et spørsmål hvor de ikke-sosialistiske
partiene tenker fundamentalt annerledes enn de sosialistiske. Derfor
trenger vi heller ingen krystallkule for å vite at forslaget som
i dag blir vedtatt av de fire ikke-sosialistiske partiene, vil bli
lagt i reverseringsskuffen ved et regjeringsskifte. Det fortjener
ikke Norge.
Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [09:13:36 ] : Mitt parti er antagelig
velsignet med en prinsipielt sett avslappet holdning i dette spørsmålet,
for vi har ikke en dogmatisk holdning om at mest mulig skal løses
av staten og det offentlige apparatet. Ei heller har vi en dogmatisk tilnærming
om at så mye som mulig skal løses av det private. Likevel går vi
inn for forslaget, for vi ser at en debatt og en praktisk og ideologisk
grenseoppgang mellom det som skal løses av staten, og det som skal
løses av det private, er viktig. I balansen mellom systemtenkning,
ideologi og det frie markedet mener vi at det må finnes en løsning
mellom disse.
For Kristelig Folkeparti er det
imidlertid veldig viktig å understreke – og her har vi en klar prinsipiell
holdning – at private ideelle tjenesteleverandører ikke må komme
i skvis mellom de kommersielle og det offentlige.
Vi deler statsrådens vurdering av
at det kan være nyttig å avvente arbeidsgruppen som allerede er
i gang med å se på dette, før vi nedsetter et tungt og ressurskrevende offentlig
utvalg. Derfor er vi tilfreds med den omformuleringen som komiteens
flertall har gjort av det opprinnelige forslaget fra Venstre, og
vi støtter komiteens innstilling.
Heidi Greni (Sp) [09:15:21 ] : Venstres representanter ønsker
å redusere offentlig aktivitet i det de kaller «velfungerende kommersielle
markeder». Jeg kan være enig med forslagsstillerne i at det ikke
er et mål i seg selv at alle offentlige tjenester skal leveres av
offentlig drevne virksomheter – slik er det heller ikke i dag, uavhengig av
hvem som styrer. Senterpartiet er ikke dogmatiske når det gjelder
samarbeid med private leverandører på en rekke områder innenfor
offentlig tjenesteproduksjon, men vi ser ikke konkurranseutsetting
av velferdstjenester som et mål. Tvert om mener vi at skole, helse og
omsorgstjenester som finansieres gjennom skatter og avgifter, som
hovedregel bør drives i regi av stat og kommunene – gjerne supplert
av ideelle aktører.
Forslagsstillerne og komitéflertallet
har etter min mening en altfor dogmatisk og ideologisk tilnærming
til dette gjennom sine merknader. Det er tydeligvis et mål i seg
selv å redusere offentlig aktivitet. Det heter at en har en grunnleggende
tro på at konkurranse og markedsorganisering gir bedre tjenester.
Jeg kan ikke se at de erfaringene vi har med konkurranseutsetting,
gir et slikt svar. Tvert imot blir det ofte dårligere og dyrere.
Ett av problemene med konkurranseutsetting
er at det fører ekstra kostnader med seg. Det koster å bygge opp
anbudskompetanse og å kontrollere at leveransene som gis, er i overensstemmelse
med avtalene som er inngått. Privatisering av offentlig finansierte
oppgaver betyr også at det offentlige skal betale det overskuddet som
leverandørene henter ut av sin virksomhet. Gevinstene ved privatisering
er det ikke så lett å finne igjen i regnskapene, verken de som måler
økonomi, eller de som måler kvalitet og brukertilfredshet. Vi ser
jo at også de fleste Høyre-styrte kommunene i stor grad holder seg til
offentlig drevne velferdstjenester.
La meg til slutt få vise til våre
merknader – som vi står sammen med Arbeiderpartiet og SV om – om
det offentlige som innkjøper. Offentlig sektor er en stor byggherre. På
dette området er det stort sett private leverandører som produserer.
Som oppdragsgiver er det statens og kommunenes ansvar å legge føringer.
Vi har en vei å gå før vi blir gode nok som oppdragsgivere til å
stille krav som ivaretar miljøvennlige løsninger og hensyn til faglig utvikling
av arbeidskraft gjennom bruk av lærlinger.
Et av de virkelig store byggeprosjektene
det nærmeste tiåret er regjeringskvartalet. Her har vi fremmet forslag
om at anbudskriteriene og kontraktene utformes slik at norsk næringsliv
kan delta på en konkurransedyktig måte.
Det er viktig at vi utvikler offentlig
sektor, både stat og kommuner, til å bli dyktigere leverandører
og bestillere av tjenester. Vi skal stille krav til effektivitet,
kvalitet og miljøhensyn. Da bør ressursene brukes på noe annet enn
å sette i gang nok et offentlig utvalg for å redusere det offentliges
aktivitet. Det utvalget har vi ikke bruk for.
André N. Skjelstad (V) [09:18:45 ] : Regjeringen og Venstre
har blitt enige om et felles forslag om å gjøre en gjennomgang av
statens rolle i forskjellige private markeder. Målet med den gjennomgangen
er å se om det finnes oppgaver staten heller bør overlate til private
aktører. Ikke uventet får ikke forslaget støtte fra venstrepartiene
Arbeiderpartiet, SV eller Senterpartiet – dette til tross for at
seks av ti aktører spurt i Abelias undersøkelse «Konkurranse på
like vilkår» mener at staten opptrer direkte i konkurranse med deres
egen virksomhet.
Mye av det vi gjør i offentlig virksomhet,
spesielt i kommunal sektor, er innenfor skole og utdanning. Det må
være mulig å få flere private aktører på banen, og staten kan, og
bør, i flere tilfeller trekke seg ut av flere av oppgavefeltene.
Vi vet at private aktører ofte opplever staten som en tøff konkurrent.
Seks av ti medlemmer i Abelia mener at statens rolle har ført til
tap av private kontrakter.
I Norge bør vi heie fram private
aktører som ønsker å bekjempe sosiale utfordringer, og ikke utkonkurrere dem
med statlige virkemidler. Derfor mener de borgerlige at det er viktig
med en gjennomgang av statens rolle i markedene der det finnes private
aktører som kan levere samme produkt. Venstresiden i norsk politikk
er ikke enig i denne reformtanken. Arbeiderpartiet, Senterpartiet
og SV skriver i innstillingen at staten i kraft av sin størrelse,
kunnskapsbase og innkjøpsmakt er en tilrettelegger for innovasjon.
Her finnes det en skillelinje mellom
de borgerlige og venstresiden. Vi støtter innovasjon i privat sektor,
fra dem som tør å stå for egne ideer, som skaper egne og andres
arbeidsplasser gjennom tro på egne produkter. Staten har en viktig
rolle å spille, men innovasjon kommer fra privat sektor og ikke
fra offentlig sektor.
Venstresiden virker ellers ikke
bekymret for at en fortsatt økning i offentlige oppgaver ikke vil
være bærekraftig i årene som kommer. Her finnes det igjen en skillelinje
mellom samarbeidspartiene og venstresiden. Vi mener vi har et ansvar
for å skape en bærekraft i statsbudsjettet som ikke setter våre
barn og barnebarn i en økonomisk uforsvarlig situasjon i framtida.
De borgerlige partiene går alle
til valg på en reformagenda som går ut på å redusere offentlige
utgifter gjennom digitalisering og gjennom å overlate oppgaver til private
aktører der de har like gode, om ikke bedre, forutsetninger for
å gjennomføre disse oppgavene. Et felles verdisyn om at samfunnet
bygges nedenfra og opp og ikke ovenfra og ned, ligger til grunn
for det.
Karin Andersen (SV) [09:21:34 ] : Hvis forslagsstillerne og
flertallet hadde skilt mellom det som er velferds-, omsorgs- og
opplæringsoppgaver, og det som er forretningsdrift, tror jeg vi
kunne ha diskutert denne saken på en mye mer konstruktiv måte. For
det er jo ikke sånn, som representanten Skjelstad sier, at en konsulent
som koster tregangen, er mer bærekraftig enn en ansatt økonom, jurist
eller ingeniør i offentlig sektor. Sånn er det ikke. Det er ikke
sånn at et privat drevet sykehjem er verdiskaping, mens et offentlig
drevet sykehjem bare er utgifter. Dette er jo et samspill. Men for
SV er det en prinsipiell sak at vi mener at de pengene vi bevilger
f.eks. til offentlig velferd, skal gå til det.
Så er det viktig at det offentlige
er en god innkjøper, og da må man ha høy kompetanse. Man kan ikke
være de glade amatørers møte med profesjonelle. Og – president –
vi har vel et eksempel i vår nærhet som viser det, at det går forferdelig
galt. Så det offentlige må ha kompetanse sjøl når de f.eks. skal
kjøpe byggeoppdrag. Slik er det også når det offentlige skal utvikle
IKT. Og det eksempelet vi har hatt i helsesektoren nå, som viser
at man ikke har nok kompetanse sjøl, men setter dette ut, bidrar
til at man ikke utvikler norsk næringsliv og IKT-bransjen, og det
setter også pasientinformasjon og sensitive opplysninger i fare.
Et annet eksempel kan være regjeringsbygget – i forrige uke fikk
jeg svar fra statsråd Sanner, som er i salen, om at man ikke har
sørget for å be om at man bruker tre i bygget og bygningskonstruksjonen.
Det kunne jo vært sånn som Innovasjon Norge sier i sine egne dokumenter,
at det kunne vært et av de viktigste utviklingsprosjektene for norsk
treindustri. Man kan ikke bestemme det, men man kan bestemme at man
ønsker det. Da bidrar offentlig sektor med sin store innkjøpsmakt
til å utvikle norsk næringsliv. Og det bør vi gjøre, innen IKT,
i byggebransjen og i andre bransjer der det er naturlig at man samarbeider
tett med privat sektor.
Når det gjelder de områdene der
høyresiden har et slags ideologisk «hang up» på at de private gjør
det bedre enn det offentlige, mener SV at verken de eldre eller barna
i barnevernet fortjener at de pengene vi bevilger til disse formålene,
skal gå til fortjeneste i private bedrifter. Tvert imot – de skal
gå til å opprettholde et godt tilbud til disse gruppene.
Statsråd Jan Tore Sanner [09:24:59 ] : Jeg er glad for at flertallet
har samlet seg om et felles forslag som kan legge et godt grunnlag
for effektiv bruk av våre felles ressurser. Det er det dette spørsmålet
handler om. Det handler om hvordan vi som politikere bruker fellesskapets
ressurser, og jeg er glad for at samarbeidspartiene har samlet seg
om et forslag som kan legge til rette for mer effektiv bruk av midlene.
Det vil kunne frigjøre midler som kan brukes på viktige velferdssatsinger, fremfor
å bruke monopolmakten til mindre effektiv bruk av de offentlige
ressursene.
Jeg er også glad for at vi nå har
fått på plass verktøy som gjør at vi i større grad kan bruke den
offentlige innkjøpsmakten til å fremme innovasjon i privat sektor, ved
at vi nå har fått på plass både innovative innkjøp og innovasjonspartnerskap.
Staten gjør innkjøp for flere hundre milliarder hvert år. Det er
viktig at vi også bruker disse midlene til i større grad å fremme
innovasjon i privat sektor. For å ta et ganske enkelt eksempel:
Når staten skal kjøpe lys, trenger man ikke å kjøpe lyspærer og
lysstoffrør når man kan bestille lys, og da fremmer man innovasjon
i privat sektor.
Vi har også fått på plass nøytral
moms, som gjør at man har fjernet en av barrierene for en effektiv
konkurranse, og vi legger til rette for mer åpne datakilder, som også
åpner for viderebruk, innovasjon og arbeidsplasser i privat sektor.
Jeg registrerer at noen forsøker
å gjøre dette til en ideologisk kamp. Det samarbeidspartiene her
gjør, er å legge til rette for lik konkurranse. Det er å ha en pragmatisk tilnærming
hvor man fjerner hindre for konkurranse og legger til rette for
at private og det offentlige kan konkurrere på like vilkår, mens
venstresiden holder dogmatisk på at mest mulig skal gjøres innenfor
offentlig sektor.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Eirin Sund (A) [09:27:19 ] : Vi har tidligere i uken som har
vært, hørt og sett mange eksempler på at Høyre stiller seg bak den
norske modellen når Norge blir kåret til verdens beste land å bo
i, mens de når de kommer til Stortinget, vil ha en annen retning
med mer markedsstyring på bekostning av folkevalgt makt.
En aktiv stat og en stor offentlig
sektor er grunnpilaren i den norske modellen, som jeg sa i mitt
innlegg. Da kan jeg jo spørre statsråden om hvordan han tror at norsk
leverandørindustri, Stavanger som oljeby, norsk oppdrettsnæring
osv. hadde sett ut hvis ikke det offentlige hadde blandet seg inn,
stilt krav og stilt opp med kapital og penger til utvikling i viktige
faser.
Statsråd Jan Tore Sanner [09:28:15 ] : Jeg kan ikke se at det
er noen motsetning eller uenighet på dette punkt. Vi har en god
balanse mellom offentlig og privat sektor. Det denne debatten handler
om, og det forslaget vi diskuterer i dag, er om man skal fremme
offentlig monopolmakt, eller om man skal legge til rette for konkurranse
i velfungerende kommersielle markeder. Det vil fremme innovasjon,
det vil bidra til flere lønnsomme private arbeidsplasser – det er
bra for Stavanger, det er bra for Rogaland, det er bra for Vestlandet.
Heidi Greni (Sp) [09:28:55 ] : Komiteens flertall sier i en
merknad at de vil understreke betydningen av å fullføre pensjonsreformen.
Jeg forstår at det menes med det at det offentlige pensjonssystemet
skal tilpasses det som er gjennomført for privat sektor. Det vil
i så fall bety en svekkelse av pensjonsrettighetene for offentlig ansatte.
Hva slags arbeid pågår fra regjeringens side for å endre dagens
pensjonssystem for offentlig ansatte? Og er målet at de reglene
som er innført på privat side, også skal gjelde for offentlig ansatte?
Statsråd Jan Tore Sanner [09:29:39 ] : Vi har et godt pensjonssystem
i Norge, og regjeringen bygger videre på pensjonsreformen og den
brede enigheten som har vært, og som er, mellom partiene på Stortinget.
Når det gjelder videre oppfølging
av pensjonssystemet, er det et ansvar som ligger under arbeids-
og sosialministeren.
Karin Andersen (SV) [09:30:12 ] : Hvordan vi som myndigheter
stiller krav, er åpenbart med på å utvikle framtidsrettede løsninger
som norsk næringsliv kan ha nytte av. På IKT-feltet har det vært
store utfordringer i vinter knyttet til helseforetakenes innkjøp
av slike tjenester.
Bransjen har advart mot det man
har gjort, nemlig ved at man ikke har nok kompetanse i offentlig
sektor til å håndtere denne typen innkjøp på en måte der man er sikker
på at man ikke setter pasientopplysninger i fare, og at man ved
ikke å ha et mer velutviklet samarbeid med det norske IKT-miljøet
heller ikke sikrer å bygge opp den kompetansen i de norske bedriftene.
Kan statsråden med ansvar for IKT
si hvordan man har tenkt å oppnå disse to tingene – både nok kompetanse
på kjøpersiden og samarbeid med næringslivet når det gjelder IKT?
Statsråd Jan Tore Sanner [09:31:24 ] : Når det gjelder informasjonssikkerhet
og personvern, mener jeg at der finnes det ingen kompromissmuligheter.
Der skal vi være kompromissløse, vi skal ivareta informasjonssikkerhet,
vi skal ivareta personvern. Så vet vi at det er blitt begått feil,
det må rettes opp. Der mener jeg det er viktig at vi er veldig tydelige.
Men ellers er IKT-området et område som ligger godt til rette for
samarbeid med privat sektor, hvor vi må sørge for at staten bruker
privat sektor der det ikke er spesielle grunner til at det offentlige
skal gjøre det selv. Jeg vil nevne et eksempel på det: Når det gjelder
ny plattform for digital byggesøknad, har man prekvalifisert flere
private firmaer som er med på konkurransen om dette. Det mener jeg
er en riktig vei å gå. Istedenfor at det offentlige skal utvikle
alle tjenestene selv, må vi bruke markedet der markedet fungerer
godt.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
De talere som heretter får ordet,
har også en taletid på inntil 3 minutter.
Heidi Nordby Lunde (H) [09:32:37 ] : Takk til forslagsstillerne,
som med rette viser til at en viktig årsak til veksten i offentlig
sektor er at staten tiltar seg oppgaver hvor det allerede eksisterer
gode løsninger og et velfungerende marked.
Ved å konkurrere mot privat næringsliv
med skattebetalerfinansierte løsninger står staten i fare for å
kvele innovasjon og svekke norsk konkurranseevne. Ikke bare kanaliseres
ressurser og penger vekk fra det offentliges kjerneoppgaver, hvilket
kan bidra til å svekke disse, men budsjettene eser også ut i takt
med flere prosjekter og flere oppgaver. Dette er en av mange grunner
til at jeg er for skattelette, fordi det kan bidra til bedre prioriteringer
og fokus på statens hovedoppgaver. Når staten går i direkte konkurranse
med private, svekkes konkurransen i markedet, samtidig som vi går
glipp av arbeidsplasser som bidrar til statsbudsjettet. Når offentlig
virksomhet med skattebetalernes penger utvikler tjenester som allerede
er eller kunne blitt løst av private, fortrenges mulighetene for
ideell og kommersiell tjenesteutvikling. Dette gjelder alt fra pappaperm-apper
til offentlige sykehus som leverer bedriftshelsetjenester med skattebetalernes
penger.
Private aktører kan aldri konkurrere
med skattebetalerfinansierte budsjetter. Velferdsprofitører må jo
være de offentlige virksomhetene som kan underby private aktører
på pris, fordi skattebetalerne betaler for husleie og administrative
kostnader.
Gründere og entreprenører er avhengige
av å få folk til frivillig å bruke produktene og tjenestene sine.
Det gjør også at de har mye fokus på brukerorienteringene i løsningene.
I tillegg betales gjerne produkter og tjenester i privat sektor
av flere kunder, noe som fører til lavere driftskostnader per kunde
fordi flere deler på regningen. Samtidig gir flere inntekter for
samme produkt mer mulighet for innovasjon og videreutvikling, som
kommer både nye og gamle kunder til gode.
I offentlig sektor har all utvikling
en utgift, en utgift som ikke begrenses av brukernes betalingsvilje,
da skattebetalerne ikke har noe valg. Derfor er jeg veldig glad for
at regjeringen har satt ned et utvalg som skal se på dette og utarbeide
retningslinjer for offentlige virksomheter.
Jeg begynte med å si at forslagsstillerne
har helt rett i at en årsak til veksten i offentlig sektor er at
staten tiltar seg oppgaver hvor det allerede eksisterer gode løsninger.
Men jeg har litt lyst til å minne dem om at en annen viktig og underkommunisert
årsak til veksten er manglende omstilling og organisering. Så neste
gang det foreslås å redusere 288 kommunale skattekontorer til de 27
regionskontorene skatteetaten mener kan gjøre samme jobben, regner
jeg med full støtte. Sammen kan vi gjøre Norge til et land der konkurransedyktig
privat sektor finansierer en effektiv og organisert offentlig sektor gjennom
moderate skatter og avgifter.
Mazyar Keshvari (FrP) [09:35:30 ] (ordfører for saken): Det
er litt underlig å høre på representanter fra Senterpartiet og SV,
som har et helt utdatert syn på private aktører. For hvis vi ser
på realiteten, spesielt i de kommunene der man har brukt konkurranseutsetting, og
der det er rom for private aktører, er resultatene veldig klare.
Oslo kommune har landets beste kollektivløsninger, man har klart
å møte mesteparten av befolkningsveksten med kollektivløsninger.
Og hvordan har man klart det? Jo, det er gjennom å profesjonalisere
og konkurranseutsette. Konkurranseutsetting av busser alene gir
en besparelse på mellom 80 og 100 mill. kr hvert eneste år, som
går tilbake til bedre kollektivtjenester for innbyggerne. Ruter
anslår at en konkurranseutsetting av T-banedriften ville gitt besparelser
opp mot en halv milliard kroner årlig.
Hva skjer når det røde byrådet tar
over og ønsker å reversere og ta fra private muligheten til å drive
sykehjem som er veldrevet? Kostnadene går opp med 50–60 mill. kr.
Og det verste er ikke at det blir dyrere for skattebetalerne å drive
disse tjenestene. Det verste er at de tjenestene som legges ned,
er nøyaktig de tjenestene som har de mest fornøyde brukerne. Det
er et aspekt som aldri er en del av debatten når man debatterer
med folk på venstresiden. Skattebetalerne og brukerne og hvordan
de oppfatter tilbudet, bør jo være det viktigste. Gjennom aktiv
bruk av konkurranseutsetting får man ikke bare billigere tjenester,
man får også riktige tjenester, og man har mulighet til å endre
og fase ut leverandører som ikke leverer i henhold til det som er
bestilt.
Man kan ikke argumentere som om
de erfaringene ikke eksisterer. Man kan ikke se bort fra at de mest
populære barnehagene, de som brukerne er mest fornøyd med, faktisk
er drevet av private aktører, og det koster ikke skattebetalerne
noe mer. Det sier alt om offentlig drift av tjenester når private
er i stand til å levere bedre tjenester til langt rimeligere pris,
og på toppen av det hele tar ut utbytte. Det sier noe om hvor effektivt
de er i stand til å levere løsninger. Derfor bør vi legge til rette for
at flere private kan komme inn på markedet og levere tjenester som
innbyggerne har krav på og behov for, til en rimeligere penge, samtidig
som de skaper verdier i det norske samfunnet.
Karin Andersen (SV) [09:38:36 ] : Nå hørte vi igjen et innlegg
som var fullt av myter om brukerundersøkelser, kvalitet osv. som
ikke stemmer. Det var til og med en representant som ikke vet at
alle fylkene i landet har konkurranseutsatt kollektivtrafikken.
Sånn er det.
Det er jo veldig rart med et parti
som er for nedsettelse av skatter og avgifter, å være for at folk
skal betale skatt, slik at noen få skal tjene seg steinrike på å
tappe ut penger fra barnevern og eldreomsorg, f.eks. Det er SV imot.
Da mener vi at vi heller skal styrke tilbudet og kvaliteten, og
at de som jobber der, skal ha en pensjon det går an å leve av når
de blir gamle. Jeg bare registrerer at Fremskrittspartiet ikke bryr
seg om det.
Denne saken handler jo også om en
grenseflate mellom der det offentlige og det private samarbeider
godt, og har gjort det lenge – det er SV opptatt av, og vi mener tvert
imot at det bør styrkes – der vi stiller krav som gjør at næringslivet
utvikler seg, f.eks. når det gjelder energi, klima og miljø og universell
utforming. Det er kjempeviktig at vi stiller de kravene og følger
dem opp, for da utvikler næringslivet seg.
Men skal man stille de kravene,
må man ha kompetanse sjøl, og det har jeg ikke hørt noen fra den
borgerlige siden ta opp i dag. Det er utrolig viktig at hvis man f.eks.
skal kjøpe et bygg, må man ha kompetanse til å kjøpe et bygg. Hvis
man skal kjøpe IKT-tjenester, må man ha kompetanse til å kjøpe IKT-tjenester.
Hvis man driver offentlig sektor, har man veldig mange juridiske forpliktelser,
og man må ha juridisk kompetanse.
Det å betale tregangen for konsulenter
og si at det er greit og lønnsomt, mens det å ansette mennesker
i offentlig sektor, bygge opp og eie den kompetansen på vegne av
befolkningen og fellesskapet, liksom er en utgift – sånn kan det
ikke være, for da skjærer det seg. Det vet man jo fra utallige eksempler
der det offentlige har kjøpt katta i sekken, eller der man ikke
har sørget for at det blir den kvaliteten som man må forvente at
man skal ha, og som man har stilt krav om i utgangspunktet. Det betyr
at man ikke kan omtale det å bygge opp kompetanse i offentlig sektor
på disse områdene som noe som er helt unødvendig, for det er helt
nødvendig hvis man skal få til det gode samspillet med en profesjonalisert privat
sektor om innkjøp av tjenester og varer.
Det er bra med samarbeid på disse
områdene. SV har fremmet flere forslag om det, bl.a. når det gjelder
regjeringskvartalet. Det er synd at vi ikke nå bruker denne muligheten
til å utvikle norsk treindustri og vise fram at Norge er et treland,
og at det er produkter som hadde trengt et slikt stort prosjekt
for å kunne komme seg videre.
Mazyar Keshvari (FrP) [09:41:56 ] : Det er en interessant seanse
å være vitne til at en representant fra SV snakker om mytetilnærmede
holdninger i politikken, for er det noen som har spredd myter og
forsøkt å skremme befolkningen og ikke helt har skjønt hva konkurranseutsetting
er, så er det jo SV. De startet med å si at konkurranseutsettingen
bidrar til at det er de med tykkest lommebok som får de beste tjenestene,
noe som beviselig er feil. Tjenestene skal leveres til borgerne
gjennom skattefinansiering. Det er bare et spørsmål om hvordan man
organiserer det, ansvaret er fortsatt hos politikerne. Sykehjem
som drives av private og ideelle, og barnehager som drives av private
og ideelle, koster ikke brukerne noe mer.
Når det gjelder kunnskap om at alle
fylker gjør det, har jeg ikke sagt at det er unikt for Oslo. Jeg
viste til et konkret eksempel på hvor mange titalls millioner kroner
man sparer på det, kroner som går tilbake igjen til tjenesten.
Når det gjelder dette med undersøkelser,
la meg få lov til å lese opp fra den siste:
«Utdanningsdirektoratet har spurt
foreldre i hele landet om hvor fornøyde de er med sine barnehager, og
86.000 har svart på undersøkelsen.
Resultatene viser at foreldre i
private barnehager er noe mer fornøyd enn foreldre i kommunale barnehager.»
Og så står representanten Andersen
og sier at jeg viser til brukerundersøkelser og andre ting som er
mytebasert!
Vi har tilsvarende undersøkelser
også for sykehjem, og bildet er det samme der. Private sykehjem
er noe mer innovative. Ansatte er fornøyd, sykefraværet er lavere,
og de som benytter seg av tjenesten, er mer fornøyd – dette helt
uten at det koster brukerne noe som helst mer. Og de som leverer
disse tjenestene, gjør det rimeligere for samfunnet, de gjør det
bedre for brukerne, og på toppen av det hele kan de ta ut et overskudd
som går tilbake til annen verdiskaping. Derfor er det sunt og nødvendig med
konkurranseutsetting, først og fremst av hensyn til brukerne, skattebetalerne
og også verdiskapingen i samfunnet.
Tove Karoline Knutsen (A) [09:44:33 ] : Dette er en debatt
som vi av og til tar, men altfor sjelden.
Nei, Arbeiderpartiet har ikke noen
tvangsideologi på dette. Det synes jeg regjeringa har, for i regjeringserklæringen
mener man at det ikke er forskjell på å produsere sårbare velferdstjenester
og å produsere sko. Etter min mening er det veldig stor forskjell
på det.
Jeg har lyst til å gå til den sektoren
der vi har de mest sårbare brukerne og pasientene – innenfor eldreomsorg.
Hva vet vi der? Vi har internasjonal forskning på det. Når jeg sier
internasjonal, mener jeg også nordisk. Der ser man følgende: Der
store kommersielle konsern overtar eldreomsorgen – og det er som
regel det som skjer – går kvaliteten ned over tid. Og det blir ikke
billigere. Man har målt helt ned på antall liggesår, helt inn til
beinet på «basic»-en for kvalitet. Store undersøkelser – vi hadde
en stor konferanse i Oslo i 2012 – viser nettopp dette.
Så er spørsmålet: Hvordan er det
med pasientene – er de mest fornøyd med de kommersielle eller de
private? Det er veldig mange mennesker som jobber i private sykehjem,
f.eks., som gjør en storartet jobb, og det er for mange pasienter
all grunn til å være fornøyd med det. Men de brukerundersøkelsene
man f.eks. har gjort i Oslo – og også i Sverige – har en svarprosent
på 12–13–14 pst., 12 pst! Dette er veldig sårbare brukere, som det er
vanskelig å få i tale i disse brukerundersøkelsene. Men der de har
brukerundersøkelser, der man måler veldig mange ting – pårørende,
de som mottar tjenestene – ligger ideelle, offentlige og private
tidvis omtrent likt, tidvis med litt forskjell.
Men brukerundersøkelser der man
spør de aller mest sårbare, er vanskelig, for svarprosenten er så
lav. Dette kan også forskerne fortelle oss. Derfor tenker jeg at
man må gå inn og spørre: Har de mest sårbare tjenestene markedets
kjennetegn? I eldreomsorgen er det 80–85 pst. som går til lønn og
pensjon, og vi vet at lønn og pensjon kommer til å bli avgjørende
i framtida, for vi kommer til å få knapphet på folk. Jeg har lyst
til å se de helsefagarbeiderne som synes det er veldig stas å miste
flere hundre tusen i pensjon fordi virksomheten deres blir privatisert.
Dette er lavtlønte kvinner, og jeg synes at vi må tenke lite grann
på bærekraften i eldreomsorgen framover. Gjør vi det, må vi tenke
på anstendige lønns- og pensjonsforhold, slik at vi får unge til
å gå inn i disse yrkene.
Presidenten: Representanten
Karin Andersen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til
en kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Karin Andersen (SV) [09:47:52 ] : Da dette forslaget kom på
bordet, trodde jeg at Venstre mente at vi nå skulle se på de områdene
hvor det er naturlig at offentlig sektor samarbeider med de private,
hvor det er mer en forretningsmessig drift som gjelder. Jeg skjønner
nå, som følge av debatten, at det ikke er det. Det er et flertall
som ønsker å privatisere eller konkurranseutsette offentlig velferd.
Det ønsker ikke SV, men vi ønsker et godt samarbeid mellom offentlig
sektor og private i utviklingen av de områder hvor det er naturlig
med private markeder.
Jeg har fremdeles til gode å høre
noen her problematisere litt at det offentlige faktisk må ha kompetanse
til å gjøre disse innkjøpene. Det er heller ingen som problematiserer
at de skattepengene vi betaler, ikke skal brukes til tjenester,
bedre eldreomsorg og bedre barnevern, f.eks. Men vi skal fortsette
å betale, slik at noen av disse store, internasjonale investorene
skal bli enda rikere. Det synes ikke jeg og (presidenten klubber)
SV er god bruk av penger.
Presidenten: Da
er tiden ute.
André N. Skjelstad (V) [09:49:18 ] : En dreier debatten dit
en ønsker det, og det er tydelig at det nå gjøres igjen av venstresiden
i norsk politikk. Det har fra Venstres side aldri vært ment som
en storstilt privatisering av velferdstjenester. Men la meg problematisere
litt det som ikke minst representanten Tove Karoline Knutsen tok
opp her: Det er overraskende hvis Arbeiderpartiet nå har begynt
å skjønne at det er mangel på kompetanse innenfor primæromsorgen,
og at det nå, etter at vi har vedtatt kommunereformen, plutselig
dukker opp. Arbeiderpartiet var ikke blant dem som var mest for den.
Det er ingen tvil om at vi sliter ganske mye innenfor det en kan
kalle særomsorgen, spesielt i primærkommunene og ikke minst i de
små kommunene. Det er også i størst grad de små kommunene som outsourcer
mye av sin særomsorg. Det er da litt overraskende at en kommer etter
og har funnet ut at vi er nødt til å ha et kompetanseløft også innenfor
det.
Venstre er godt fornøyd med at vi
fikk gjennomslag hos både Kristelig Folkeparti og regjeringspartiene
for at vi kunne gi et kompetanseløft til de sammenslåtte kommunene
til å begynne med. Men det er litt overraskende at en ikke ser sammenhengen,
for i mange av de minste kommunene er det i dag en storstilt bruk
av vikarbyråer for å dekke behovene innenfor omsorgen, fordi en
mangler kompetanse. Jeg skal ikke dvele for mye ved det, men jeg
synes det var en nødvendighet da dette ble spilt inn. Vår inngang
til dette har vært å se på andre sektorer enn omsorgssektoren og
skolen. I mitt virke – også som kommunepolitiker og i de vervene
jeg har hatt av sådan karakter – har det hele tiden vært slik at
en annen type tjenester innenfor omsorgssektoren i så fall ville
være et supplement. Men det ingen tvil om at når det gjelder kompetanse
innenfor innkjøp og det som hører med til det, er det mye å hente
på å slippe til andre aktører også innenfor offentlig sektor, spesielt
innenfor kommunal sektor.
Men dette forslaget er definitivt
ikke ment å være det som representantene Tove Karoline Knutsen og
Karin Andersen prøver å gjøre det til. Det er ikke et forslag om storstilt
privatisering av omsorgssektoren.
Tove Karoline Knutsen (A) [09:52:12 ] : Det var godt å høre
representanten Skjelstad nå. Jeg oppfattet heller ikke at dette
forslaget primært handlet om de sårbare velferdsområdene, men det
var representanten Keshvari som fikk meg til å ta ordet, og som
begynte å snakke om dette, og fordi regjeringa har dette i sin regjeringsplattform,
syntes jeg det var betimelig å ta ordet.
Jeg er helt enig med representanten
Skjelstad i at dette på veldig mange områder er en svært interessant
debatt, som vi absolutt må ta, og der han har mange viktige poeng.
Men jeg har også lyst å gi ham et lite svar på det med kompetanse.
Det som skjedde under den rød-grønne regjeringa, var at vi fikk
over 22 000 flere årsverk i pleie- og omsorgssektoren i kommunene,
hvorav over 80 pst. hadde relevant utdanning. Det står fast, og
det er viktig. Ifølge departementet og SSB-tall er den årlige årsverksveksten
i pleie og omsorg halvert under denne regjeringa. Det er departementet
sjøl som kommer med de tallene.
Til representanten Skjelstad vil
jeg si: Arbeiderpartiet er ikke imot at kommuner slår seg sammen
– på ingen måte! Min lille kommune, på yttersida av Senja, som har 900
innbyggere, bestemte seg for ikke å slå seg sammen. Jeg ga dem råd
om å slå seg sammen med de andre kommunene. Jeg mente det var riktig.
Men jeg vil også si at det å få nok kompetanse på yttersida av Senja
også vil være en utfordring når de nå slår seg sammen med Lenvik.
Det er ingen tvil om det. Det vil det være i de små distriktskommunene
som nå blir en del av en større kommune. Så vi må ikke gå rundt
og tro at bare man slår sammen kommuner, vil det med én gang ordne
seg med alt. Men jeg er faktisk veldig enig i at det er mange små kommuner
som kommer til å tjene på å slå seg sammen. Det mener også Arbeiderpartiet,
og jeg har gitt det rådet til de minste kommunene når jeg har reist
rundt i mitt fylke.
Utfordringen med å ha tilstrekkelig
med folk i velferdsyrkene vil være der uansett. Jeg skjønner på
representanten Skjelstad at det ikke var hovedtemaet her, men jeg
var nødt til å ta ordet, i og med at representanten Keshvari var
så påståelig og kom med så mange rare påstander.
Heidi Nordby Lunde (H) [09:55:03 ] : Jeg har lyst til å gi
SV litt rett i at det er forskjell på konkurranseutsetting av tjenester
som det offentlige har hele ansvaret for, og det at det offentlige
faktisk tar til seg oppgaver. Jeg synes forslagsstillerne har flere
eksempler på det siste i det Dokument 8-forslaget som vi diskuterer
nå.
Representanten Knutsen viser til
nordisk forskning som viser at kvaliteten går ned, og en konferanse
i 2012. Jeg sitter selv i Nordisk råd, og jeg mener det har kommet
nyere forskning siden det, som bl.a. tar for seg forskjellen mellom
ideell sektor og privat sektor, og som nok en gang viser, noe vi
også får bekreftet fra undersøkelser i Norge, at det ikke er store
forskjeller i kvaliteten på tjenestene fra det offentlige, de private
og de ideelle. Tvert imot bidrar de ofte til å løfte hverandre opp.
Ofte kommer velferdsinnovatørene inn og overtar det som har vært
offentlig tjenesteyting, og organiserer den på en annen måte, slik
at det offentlige kommer etter, og man lærer av hverandre. Begge
blir bedre.
Der de private kan ta ut profitt,
er når de har organisert virksomheten litt annerledes. Det mange
av dem forteller oss, er at det bl.a. er på lavere sykefravær enn
i offentlig sektor de tar den store inntjeningen. Lavt sykefravær
er for meg et tegn på at de ansatte trives, ikke at de mistrives
og blir drevet rovdrift på. Men så er spørsmålet om SV mener at
offentlig sektor skal bruke skattebetalernes penger til å konkurrere
ut private tjenester, slik som sykehuset i Østfold gjorde da de
kunne underby private legekontorer i å tilby bedriftshelsetjenester.
Det mener jeg de ikke bør.
Når det nevnes kompetanse på å kjøpe
IKT-tjenester, er det helt riktig: Man må ha kompetanse på å kjøpe IKT-tjenester,
ikke nødvendigvis på å utvikle tjenesten selv. Her tror jeg det
hadde vært nyttig å skille litt i de ulike debattene, da hadde vi
alle kommet bedre ut.
Men tilbake til det jeg sa tidligere:
Neste gang vi skal ha en stor debatt om hvordan staten vokser, foreslår
jeg at vi tar den store debatten om organisering av det offentlige
på en mer framtidsrettet og smartere måte.
Frank J. Jenssen (H) [09:57:32 ] : Man kan av enkelte innlegg
få mistanke om at man i Høyre og i andre borgerlige partier ikke
vet forskjellen på asfaltlegging, innkjøp av IKT-tjenester og barnehagedrift.
Selvfølgelig er det forskjell på disse tingene, også grunnleggende
sett.
Det som forundrer meg når det gjelder
den mer prinsipielle tilnærmingen fra deler av venstresiden, er
påstanden om at enhver privat aktør som leverer velferdstjenester
som innbyggerne nyter godt av, og som også tar ut overskudd, på
en måte har tappet offentlig sektor for muligheten til å yte flere
velferdstjenester.
Den logikken må jo kunne overføres
til andre områder enn de rent velferdsmessige tjenestene. Det må
jo være sånn at hvis man mener at det at en privat barnehageaktør
leverer en tjeneste det offentlige har bedt om og tar ut overskudd,
gir færre barnehagetjenester, må man jo mene det samme om f.eks.
private kollektivselskaper som leverer tjenester til det offentlige
og tar ut overskudd. Da må logikken være at man mener at konsekvensen
av at de private leverandørene innen kollektivtrafikken tar ut overskudd,
er at det offentlige får mindre kollektivtransport for pengene,
og at det hadde vært bedre at staten eller kommunen overtok alt
sammen. Eller det er private fastleger og legesentre som også tar
ut overskudd – logikken må da være at siden de tar ut overskudd,
får man færre helsetjenester enn man ville fått om alle var ansatt
i kommunen. Selvfølgelig er det ikke sånn. Eller snøbrøyting, for
den del – det er mange private bedrifter som leverer snøbrøyting
på oppdrag fra det offentlige, og som går med overskudd. Hvis man
følger logikken som framføres fra denne talerstolen, skulle man
mene at om bare staten eller kommunen hadde overtatt all snøbrøyting,
hadde man fått mer snøbrøyting for pengene, fordi ingen ville ha
tatt ut overskudd.
Det er jo ingen som argumenterer
sånn, det er selvfølgelig ingen som vil legge en sånn argumentasjon
til grunn – men det er jo det man må. Det må jo være konsekvensen,
i hvert fall hvis man forventer å ha en viss konsistens i argumentasjonen
– men det kravet stiller man åpenbart ikke alltid til seg selv.
Det viser seg at dette nok er mest
retorikk, og det viser også at retorikken blir gal når man velger
ikke å være konsekvent om hva man faktisk mener, og hvordan man
argumenterer.
Presidenten: Tove
Karoline Knutsen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet
til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Tove Karoline Knutsen (A) [10:00:07 ] : Siste taler viser hvor
galt det kan være. Problemet er jo at man ikke analyserer hva som
passer for markedsutsetting – hva som passer for markedet. Det er
veldig mange felt hvor markedet passer, men det er forskjell på
snøbrøyting og eldreomsorg. Det er til og med forskjell på kneoperasjoner
og eldreomsorg. Det ene har et sterkt rasjonaliseringspotensial,
hvis man blir flink og har god teknikk i å operere kne, mens eldreomsorgen
er så mye mer komplisert. Og, ikke minst, man bruker 80–85 pst.
på lønn, pensjon og bemanning, som er definisjonen på kvalitet. Skal
man ta ut utbytte, må man presse der, for de andre 15 pst. er faste
utgifter. Det er så logisk at det nesten ikke er til å holde ut,
mens brøytebiler, og til og med kneoperasjoner, handler om noe helt
annet.
Det er dette høyresiden ikke gjør:
Man analyserer ikke hvor markedet er suverent og flott, og hvor
det ikke er det.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.