Åse Michaelsen (FrP) [12:09:53 ] (ordfører for saken): Det
er en samlet komité som er enig om at en helhetlig luftfartsstrategi
må komme. Noe komiteen også viser til i merknadene sine, er at statsråden
allerede er i gang med forarbeidet til en helhetlig luftfartsstrategi.
Videre har man også merket seg at dette arbeidet er en oppfølging
av det notatet som ble laget om globalisering og økt konkurranse
i sivil luftfart.
Det som vil skje, er at det blir
satt ned et representativt utvalg som skal bistå departementet i
utformingen av denne strategien, og uten tvil er et sentralt tema
der betydningen av å ha en norsk luftfartsnæring. Det vil bli tatt
opp problemstillinger som flyselskapenes forretningsmodell, ansattes
vilkår samt sikkerhet og miljø. Dette er helt i tråd med det en
enstemmig komité er opptatt av.
Det som skiller komiteen derimot,
er kanskje tidsaspektet for når man kan få en slik strategi på plass.
Dette er en strategi som man ikke bare kan lage på det norske kammerset,
for å si det sånn. Vi er fullstendig avhengig av at Norge er i dialog
med Europa om internasjonale avtaler, og at dette er mulig å bake
inn i en slik strategi, for å få kvaliteten opp å stå. Hadde det
bare vært opp til Norge, departementet og det politiske lederskapet
her, er jeg helt overbevist om at denne strategien allerede hadde
vært behandlet her hos oss. Men igjen: Vi vet at ting tar tid. Ikke minst
tar ting enda lenger tid i utlandet, og vi er altså veldig avhengig
av at dette henger på greip, for Norge er ikke en øy uti havet.
Vi er avhengig av andre land for at dette skal fungere.
Kjell-Idar Juvik (A) [12:12:03 ] : Det er ingen tvil om at
luftfarten er i stor endring, og det skjer mye, ikke minst når det
gjelder arbeidsforhold og den biten der. Derfor mener vi at det
er overordnet viktig at man får laget en helhetlig luftfartsstrategi.
Ja, vi er klar over at vi ikke kan
gjøre det uten å ta inn over oss at vi er en del av noe større,
som forrige representant sa. Det betyr ikke at vi ikke likevel både
kan ta en ledende rolle og ikke minst se på hva vi likevel kan gjøre. Det
er jo ikke alt som må klareres av andre i forholdet.
Jeg registrerer at man er fornøyd
med at det er i gang en slik prosess, men jeg registrerer også at
man legger opp til å bruke veldig mye tid før man har som mål å
komme tilbake til Stortinget. Det er også vår bekymring. Derfor
vil vi opprettholde det opprinnelige forslaget vårt om at vi vil ha
en slik melding.
Med det tar jeg opp mindretallsforslaget,
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet.
Presidenten: Representanten
Kjell-Idar Juvik har tatt opp det forslaget han refererte til.
Lise Christoffersen (A) [12:13:33 ] : Mye er allerede sagt
her i dag om betydningen av luftfarten i et land som Norge, så jeg
lar akkurat det temaet ligge. Men som medlem av arbeids- og sosialkomiteen
er jeg minst like opptatt av at vi skal ha ryddige forhold i luftfarten,
både når det gjelder sikkerheten for passasjerene, og når det gjelder lønns-
og arbeidsvilkår for de ansatte – i lufta og på bakken. De to forholdene
henger også til en viss grad sammen med hverandre.
I representantforslaget viser Arbeiderpartiet
til at det nå begynner å haste med å iverksette tiltak for å sikre
at vi fortsatt skal ha en luftfartsnæring i Norge og i Europa som kan
konkurrere på like vilkår, basert på de standardene som må gjelde
i et moderne arbeidsliv.
Høyre–Fremskrittsparti-regjeringa
liker stadig å framheve at den i egne øyne er både framoverlent,
handlekraftig og gjennomføringsdyktig. I sitt arbeid med å følge
opp Stoltenberg II-regjeringas handlingsplan nr. 3 mot sosial dumping,
fra 2013, der behovet for skjerpet innsats for å trygge arbeidsvilkårene
i luftfarten ble tatt opp, har samferdselsministeren verken vist
handlekraft eller gjennomføringsevne. Det hjelper lite å være framoverlent
når man ikke samtidig flytter føttene. Det går som regel ganske
dårlig.
I representantforslaget viser vi
til at statsråden for snart et år siden, under Arendalsuka, lovte
at han skulle lage en luftfartsstrategi. Det ble godt mottatt, bl.a.
av fagbevegelsen, men også av arbeidsgiversida, som begge tidligere
på året hadde etterlyst både strategi og stortingsmelding om luftfarten.
Tidlig på høsten sier statsråden at han i løpet av kort tid skal
ta stilling til hva slags form det videre oppfølgingsarbeidet skal
ha, men lite har skjedd, og nå er stortingsperioden snart over.
Jeg tillater meg også å minne statsråden
om at vi allerede i hans første halvår i statsrådsstolen hadde en
interpellasjonsdebatt i Stortinget der Arbeiderpartiet spurte hvilke initiativ
statsråden ville ta nasjonalt og internasjonalt for å sikre ryddige
lønns- og arbeidsforhold og like konkurransevilkår i luftfarten.
Statsråden viste da til et brev han hadde sendt EUs transportkommisær
dagen før. I ukene før hadde vi gjentatte ganger ringt departementet
for å få tak i det varslede brevet, som altså ikke ble sendt før
Arbeiderpartiet presset på ved å ta saken opp i Stortinget. I januar 2014
sa statsråden at han ønsket å videreføre det arbeidet den rød-grønne
regjeringa hadde igangsatt. Det er tre og et halvt år siden. Lite
har skjedd. Det er så en nesten kan lure på om statsråden egentlig
ikke synes at dette er så veldig viktig. Tilgi meg hvis jeg tar
feil, for hvis det er manglende evne det står på, så la meg tipse
statsråden om at SAMAK, fellesorganisasjonen av sosialdemokratiske
partier og fagbevegelsen i Norden, i januar i år la fram en rapport
med både analyse og gode forslag, som statsråden fritt kan få lov
til å benytte seg av.
Statsråd Ketil Solvik-Olsen [12:16:54 ] : Jeg kan jo bare først
si det vi allerede har sagt til komiteen, at denne rapporten skal
vi lage. Vi har sagt vi skal lage en strategi. Vi skal nedsette
et utvalg. Så sånn sett slår en her inn åpne dører.
At Arbeiderpartiet gjentatte ganger
forsøker å gi inntrykk av at ingenting skjer, må i så fall mer reflektere
at en ikke selv følger med, mer enn det reflekterer det som faktisk
skjer i regjeringen.
Når representanten Lise Christoffersen
påpeker at jeg allerede tidlig i min regjeringsperiode sa vi skulle
følge opp det arbeidet Arbeiderpartiet hadde satt i gang, gjaldt det
den såkalte globaliseringsrapporten. Når representanten Christoffersen
nå gir inntrykk av at en fortsatt venter, har representanten fulgt
ekstra dårlig med, for den rapporten er altså framlagt og har vært
diskutert ganske lenge. Hvis man da drar i gang en debatt her hvor
man egentlig bare prøver å svartmale regjeringen, og ikke engang
har fått med seg rapporten som er framlagt, og den påfølgende diskusjonen,
er det faktisk en ganske lite konstruktiv debatt.
Jeg håper egentlig vi slipper å
kjøre den samme runden nå som vi opplevde tidligere i dag, der man
diskuterer bare for å diskutere. For dette utvalget som skal settes
ned, det NOU-arbeidet som skal gjøres, er vi enige om skal skje,
og prosessen er i gang. Så det er det ingen tvil om.
Når Arbeiderpartiet da viser til
at de la fram ikke bare én strategi, ikke bare to, men tre strategier
mot sosial dumping, reflekterer vel det mer at strategiene ikke
hadde særlig mye virkning, når man må legge på gjentatte strategier. Det
at man først rett før man går av, sier at dette er noe man skal
jobbe med, da må man jo virkelig lure: Synes en at alt det vi har
gjort på tre og et halvt år, er for lite, når det eneste man selv
klarte på åtte år, var å få varslet at en skulle legge fram en strategi,
og at man skulle begynne arbeidet med en rapport om globalisering
innenfor den sektoren?
Det tok ikke mange ukene etter at
vi vant valget og inntok regjeringskontorene, før dette temaet ble
satt på dagsordenen, og der vi tok kontakt med EU-systemet, for
det er der vi må jobbe hvis vi skal få til internasjonale endringer i
dette. Vi må snakke gjennom IATA og andre for å sørge for at man
faktisk får noe som ikke bare begrenser norsk luftfart og gjelder
norsk innenriksluftfart, men som går på de internasjonale flygningene.
For det er jo det som skaper utfordringene her: muligheten for et
selskap til å ha fly som flyr fra ett land med personale fra et
annet land ansatt gjennom et bemanningsbyrå fra et tredje land,
og som gjerne har fly registrert i et fjerde land – og som dermed får
mange ulike stoler. Dermed er det viktig å sikre at tilsynsmyndighetene
vet hvilke regler som gjelder, og at vi behandler aktørene mest
mulig likt, for å sikre at konkurransen vinnes av dem som driver
mest mulig effektivt, og ikke av dem som gjennom en internasjonal
bransje klarer å komme seg mellom lover og regler og muligheten
til å organisere seg.
Dette arbeidet har vi satt i gang.
Vi har jobbet mye med det. Utfordringen er at det ikke er alle andre
land som er enig med oss. Da tar det rett og slett lite grann tid.
Det tror jeg Arbeiderpartiet også ville ha innsett, hvis de hadde brukt
tiden sin i åtte år i regjering på å ta opp den tematikken. For
meg virker det nesten som om det ikke ble brukt mye tid på. Vi diskuterer
disse temaene veldig mye med våre naboland, rett og slett fordi
det er viktig for oss å ha sikre og ordnede forhold, både for dem
som driver, og for dem som jobber, i flybransjen. Sikkerheten til
de reisende og til de ansatte er for oss av aller ytterste viktighet,
akkurat som vi også har samme viktighetskala når det gjelder veitrafikk,
når det gjelder jernbane, og når det gjelder skipsfart.
Jeg har ikke lyst til å få en debatt
der man prøver å gi inntrykk av at det ikke er viktig. Men jeg skal
heller ikke bruke det inntrykket mot dem som kritiserer meg, for
jeg tror vi alle er enige om dette. Men det at en selv ikke klarte å
levere på dette i løpet av åtte år, gir ikke et argument for å gi
inntrykk av at andre ikke har prøvd. Vi jobber med det. Vi er altså
i gang med dette i den utredningen Arbeiderpartiet her etterlyser.
Sånn sett burde vi egentlig jublet for at vi alle spiller på samme
lag.
Lise Christoffersen (A) [12:21:15 ] : Jeg skal ikke hale ut
tida unødig. Jeg har i grunnen fått fram poenget mitt – at jeg synes
det går for smått.
Jeg registrerer at statsråden nok
en gang nå helt på slutten av sin statsrådperiode – forhåpentligvis
– fortsatt refererer til åtte år med rød-grønn regjering og ikke
til fire år med egen regjering.
Selvfølgelig har undertegnede fått
med seg globaliseringsrapporten, men det som var Arbeiderpartiets
intensjon med handlingsplanen mot sosial dumping, der vi også løftet
fram luftfarten, var å komme med konkrete forslag til hvordan en
skal bekjempe sosial dumping. Til statsrådens orientering, når han
sier at det at vi kom med en handlingsplan i 2013 for det første
viste at vi ikke hadde handlekraft i spørsmålet om sosial dumping
selv, og at vi ikke i løpet av vår regjeringsperiode hadde greid
å fjerne sosial dumping, faller jo det på sin egen urimelighet.
Vi la fram den første handlingsplanen mot sosial dumping i 2006,
så kom plan nr. 2 i 2008, plan nr. 3 i 2013, plan nr. 4 i 2014 og
plan nr. 5 i 2017. Samtlige planer har det som utgjør flertallet
og regjeringspartiene i dag, vært med på å stemme ned.
Arbeiderpartiet har aldri prøvd
å gi inntrykk av at sosial dumping er noe en kan fjerne med et trylleslag
ved hjelp av en handlingsplan. Nei, det er et arbeid som må pågå kontinuerlig
fordi vi bl.a. snakker om internasjonal organisert kriminalitet
i en del av de sakene, og her finner en alltid nye veier: Når en
greier å tette ett smutthull, finner en nye, så kampen mot sosial
dumping må pågå i de bransjene som er utsatt, kontinuerlig.
Fafo har foretatt en evaluering
av de tre første handlingsplanene våre og konkludert med at handlingsplaner mot
sosial dumping virker der det er skolerte organiserte tillitsvalgte
til stede på arbeidsplassen. Men arbeidet må pågå kontinuerlig,
og når vi forhåpentligvis overtar regjeringsmakta til høsten, kommer
vi til å fortsette det arbeidet. Og vi kommer aldri til å si at
det arbeidet er vi nå ferdig med.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 3