Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [15:28:05] (ordfører for saken): La meg først få takke komiteen for et godt samarbeid. Selv om komiteen er delt i noen spørsmål, har vi jobbet godt med disse to sakene. Jeg vil også takke komiteen for at de har vært såpass rause at de har gitt saksordføreren litt mer taletid enn det som er normalt. Det er ikke sikkert jeg kommer til å bruke 15 minutter.

Vi behandler altså to proposisjoner som går på likestillings- og diskrimineringsområdet. I Prop. 80 L for 2016–2017 legger Barne- og likestillingsdepartementet fram forslag til ny diskrimineringsombudslov. Loven erstatter lov av 10. juni 2005 nr. 40 om Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda, diskrimineringsombudsloven.

Departementet oppgir flere forhold ved dagens håndhevingsapparat som ligger til grunn for forslaget om ny organisering:

1. Sammenblanding av ombudets pådriverrolle og håndheverrolle kan være prinsipielt uheldig fordi en slik dobbeltrolle kan svekke tilliten til ombudet i lovhåndhevelsesspørsmålene.

2. Saksbehandlingstiden i dagens håndhevingsapparat er svært lang. Dette er belastende både for den som er anklaget for diskriminering, og for den som har anlagt en sak om diskriminering. Lang saksbehandlingstid svekker også effektiviteten og gjennomføringen av diskrimineringsregelverket.

3. Håndhevingsapparatet har i dag ikke myndighet til å tilkjenne oppreisning eller erstatning. Både reelle og allmennpreventive hensyn tilsier at overtredelser av diskrimineringsregelverket bør ha konsekvenser.

Videre fremmer departementet ønske om at ombudet i større grad skal kunne være en uavhengig, klar og samfunnskritisk røst i pådriverarbeidet på diskrimineringsområdet, og foreslår derfor å skille ut lovhåndhevelsesoppgavene fra ombudet. Dette vil ifølge departementet tydeliggjøre og styrke pådriverrollen og også bidra til å sikre ombudets legitimitet overfor myndigheter, brukere og interessenter. Ombudet vil med dette bli et rendyrket uavhengig pådriverorgan som skal følge utviklingen i samfunnet med sikte på å avdekke og påpeke forhold som motvirker likestilling og likebehandling.

Om forslaget om å opprette en ny nemnd sier departementet følgende:

«Håndheveroppgavene skal overføres til et nytt og styrket håndhevingsapparat som skal behandle sakene i én instans. Lederne i den nye nemnda skal som hovedregel ha dommererfaring, og nemnda skal gis myndighet til å fastsette oppreisning i saker innenfor arbeidslivet og erstatning i enkle saksforhold. En styrket nemnd med effektive sanksjonsmuligheter vil bidra til en effektiv gjennomføring av diskrimineringsvernet.»

Høringsinstansene har vært delt i spørsmålet om hvorvidt lovhåndheveroppgavene skal skilles ut fra ombudet og overføres til et nytt håndhevingsapparat. De har også vært delt i synet på hvorvidt et nytt håndhevingsapparat skal bygges opp som en ren éninstansmodell. Flere høringsinstanser mener det er unødvendig å stille krav om dommererfaring for nemndas ledere, og flere høringsinstanser mener en ny nemnd bør gis myndighet til også å håndheve saker om seksuell trakassering.

For Kristelig Folkeparti er det avgjørende at diskrimineringsvernet ikke svekkes, men styrkes gjennom denne prosessen. Dette har vi gitt tydelig uttrykk for i merknader. Slik vi ser det, kan ikke den foreslåtte delingen av ombud og ny nemnd realiseres innenfor gjeldende budsjettrammer uten at det vil gå på bekostning av kvaliteten på fagmiljøene så vel som gjennomføringsevnen til de to nyopprettede separate instansene, noe som igjen i realiteten vil svekke diskrimineringsvernet for den enkelte.

I særskilt grad er vi opptatt av at ombudets viktige pådriverrolle og veiledningsfunksjon kommer styrket ut av endringen. Derfor har vi fremmet et forslag som er en helt avgjørende forutsetning for at vi vil støtte regjeringens proposisjon. Vi vil nemlig at regjeringen skal utrede hva opprettingen og eventuelt flytting av en ny nemnd vil kreve av ressurser, forutsatt at både nemnd og ombud skal ivaretas som sterke faglige miljøer, og dernest styrke ombudets budsjett for 2018 i henhold til beregningene.

Siden regjeringen selv påpeker i proposisjonen at de ønsker at ombudets pådriverrolle skal tydeliggjøres og styrkes gjennom det foreslåtte grepet, forventer vi at de tar oppfordringen om å gi ombudet de nødvendige ressursene for å kunne gjøre nettopp dette.

Når det gjelder Prop. 81 L for 2016–2017, legger Barne- og likestillingsdepartementet fram forslag til en ny likestillings- og diskrimineringslov som innebærer at de fire gjeldende likestillings- og diskrimineringslovene erstattes av en ny, samlet lov. Departementet ønsker med dette å gjøre lovverket mer tilgjengelig for dem som har rettigheter og plikter etter loven. Lovforslaget er i hovedsak en videreføring av gjeldende rett, men departementet trekker fram noen endringer som de mener styrker diskrimineringsvernet. Plikten til universell utforming av IKT skal utvides til også å omfatte utdannings- og opplæringssektoren. Forbudet mot aldersdiskriminering utvides til å gjelde på alle samfunnsområder. Det skal gis utvidet adgang til positiv særbehandling av menn, og det skal presiseres at det er et særlig strengt forbud mot direkte diskriminering i arbeidsforhold og ved graviditet. Departementet foreslår også at loven skal gi et uttrykkelig forbud mot sammensatt diskriminering.

Andre endringsforslag som fikk en del oppmerksomhet i høringen, var endring av formålsparagrafen, at redegjørelsesplikten for arbeidsgivere ikke videreføres, og at loven ikke skal gjelde i familielivet og andre rent personlige forhold.

Jeg vet at det i proposisjonen gjøres et poeng av at Kristelig Folkeparti i forrige periode støttet tanken om å slå sammen likestillingsloven og de tre diskrimineringslovene. Kristelig Folkeparti har snudd, i likhet med andre høringsinstanser som også har snudd. Jeg vet at det på høringene var delte meninger om dette, men at vi ikke ønsker å slå sammen disse lovene, ga vi ganske klart uttrykk for da vi behandlet likestillingsmeldingen for ett år siden. Statsråden er i hvert fall kjent med at Kristelig Folkeparti tenker annerledes nå enn det vi gjorde for fire år siden. Det vil si – vi tenker ikke annerledes, for det var mange som mente at dette kunne være riktig. Men det er sterk bekymring for hva som vil skje med likestillingsarbeidet og likestillingspolitikken. Min bekymring er at oppmerksomheten rundt likestilling og det viktige arbeidet som må gjøres der, vil bli svekket.

Vi har kommet langt i Norge hva gjelder likestilling, men vi er overhodet ikke i mål, ei heller i arbeidslivet. Vi vet at kvinner blir diskriminert, vi vet at kvinner blir diskriminert når det gjelder graviditet, så vi ønsker ikke å slå sammen disse lovene, men beholde de fire lovene separat, slik det er nå. Kristelig Folkeparti mener at sammenslåingen svekker diskrimineringsvernet på flere konkrete punkter, men den overordnede vurderingen er at de fire lovene gir de forskjellige gruppene et tydeligere diskrimineringsvern enn en samlet lov vil gjøre.

Likestillingsloven har f.eks. fortsatt en svært viktig funksjon. Kvinner er ingen minoritet, likevel opplever kvinner fortsatt å bli diskriminert i både arbeids- og samfunnsliv. Blant de 100 største norske selskapene sitter det kun 15 pst. kvinner i ledende stillinger i det private. Selv om det ser noe bedre ut i statseide selskaper, 33 pst., forteller dette oss at vi fortsatt har en lang vei å gå. Kristelig Folkeparti mener derfor det er svært viktig at arbeidsgivere fortsatt skal ansvarliggjøres når det gjelder aktivt å fremme likestilling i sine bedrifter.

Regjeringens forslag om å fjerne den såkalte redegjørelsesplikten, som nettopp handler om at bedriftene bevisstgjøres på dette ansvaret, er å reversere viktig likestillingspolitikk, etter Kristelig Folkepartis syn. Dersom det er slik som NHO-sjefen uttalte i forrige uke, at rapporteringsplikten i sin nåværende form kun fører til noen linjer i en årsrapport som ikke gjør susen, mener Kristelig Folkeparti at løsningen slett ikke er å fjerne hele plikten, men i stedet å presisere hva den innebærer, og målrette den tydeligere.

Hege Haukeland Liadal (A) [15:38:08]: For oss i Arbeiderpartiet er det viktig fortsatt å kjempe for økt likestilling. Det er fremdeles en viktig del av vår frihetskamp. Det sosialdemokratiske prosjektet handler nettopp om at vi som fellesskap tar ansvar for å skape mer frihet for flere. Dette preger vårt partis historie. Ingen skulle stå med lua i hånda. Folk skulle ha frihet til å leve det livet de ville, og alle skulle ha de samme mulighetene, uavhengig av bakgrunn, uavhengig av hvilken familie en er født inn i, og uavhengig av kjønn.

Klassekamp og likestillingskamp har alltid vært to sider av samme sak for oss. Det er derfor ingen av oss som ser på likestillingskampen som et overskuddsprosjekt, krydderet i hverdagen eller pynten på kaken. Dette handler om grunnmuren i vårt samfunn. Arbeiderpartiets kvinner og menn er ikke festtalefeminister. Arbeiderbevegelsens menn og kvinner skal være feminister hver eneste dag. Dette er vår ideologiske grunnmur.

For oss er likestilling en helt grunnleggende verdi, i et rettferdig, anstendig samfunn. Vi har tatt kampen, vi har kjempet fram kvinners rettigheter, skritt for skritt, vi har bygd lovverk og rettigheter mot å bli diskriminert. Men det å jobbe mot diskriminering har aldri vært nok for oss, for til forskjell fra den politiske høyresiden i Norge har vi alltid skjønt at det er forskjell på det å jobbe mot diskriminering og det å jobbe for økt likestilling. Lovene alene skaper ikke et mer likestilt Norge; det er det politikken som gjør. Dette handler om at vi i perioder må forskjellsbehandle for å oppnå likhet. De etablerte mønstrene i samfunnet har så dype røtter at det krever aktiv politikk over tid for å endre. Slik fikk vi f.eks. kvotering, slik at alle, både kvinner og menn, kunne få likere muligheter til arbeid og innflytelse.

Vi har bygd velferdsordninger som har gjort at kvinner og menn skal kunne kombinere arbeid med det å ha unger. Foreldrepermisjon, barnehager, pappakvote, ammefri – er alle gode eksempler. Det fikk kvinnene ut i lønnet arbeidsliv, noe som igjen gjorde at vi kunne ha råd til mer velferd.

Likestillingspolitikken er av den grunn et av bena i den norske modellen, som har gjort oss til et av verdens rikeste land. Norske kvinners yrkesdeltakelse er verdt mer enn oljen vår. Det kom ikke av seg selv. Det kom av det sosialdemokratiske likestillingsprosjektet, en aktiv likestillingspolitikk. For vi har skjønt at likestilling ikke bare lønner seg for den enkelte i form av økt frihet – likestilling lønner seg for samfunnet i sin helhet, for økonomien, for bedriftene og for virksomhetene. Mangfold og likestilling gir bedre beslutninger, bedre ideer, mer innovasjon, bedre omstillingsevne. Det lønner seg, rett og slett.

Likestillingspolitikken gjorde oss til et av verdens rikeste land og et av verdens mest likestilte land. Det sosialdemokratiske prosjektet til arbeiderbevegelsen har lyktes. Men vi er ikke i mål. Høyresiden kan tidvis innrømme at vi gjennom våre forslag til løsninger har klart å skape et mer likestilt samfunn, historisk sett. Men innsikten stopper der, for Høyre og Fremskrittspartiet mener at vi er i mål, at vi er ferdige. De vil ikke fremme ny politikk for å komme videre. Der tar Høyre og Fremskrittspartiet fundamentalt feil.

Menn opplever å ikke kunne ta ut den pappapermisjonen de ønsker, fordi noen forventer at far skal forsørge og mor skal ta seg av omsorgen hjemme – forventninger fra både arbeidsgivere og partnere. Gravide jenter opplever å miste jobben eller ikke å bli innkalt til intervju. Innvandrerjenter og -gutter opplever å ikke få delta på fellesskapsarenaer sammen med andre, fordi noen mener at det ikke sømmer seg.

40 pst. av alle kvinner jobber deltid og blir pensjonstapere eller stanger i glasstaket på vei oppover karrierestigen. Menn går sjeldnere til lege. Gutter velger mannsyrker og jenter kvinneyrker. Åtte av ti ordførere er menn. Ingen av de største børsnoterte selskapene ledes av en kvinne. Tusenvis av kvinner lever i skjul på grunn av vold i nære relasjoner. Dette er eksempler på de likestillingsutfordringene vi har i Norge i 2017. Disse utfordringene trenger politiske løsninger, og der skiller vi og høyresiden lag. Der vi har ment at likestilling ikke er noe en skal måtte skaffe seg selv – i forhandlinger med mor over kjøkkenbordet eller med sjefen i lønnsforhandlinger – men tvert imot at fellesskapet skal stille opp og gjennom å bygge trygge rammer rundt livet til folk gi rammer som gir like muligheter, så folk kan føle trygghet til å velge fritt, mener høyresiden at likestilling er et privat ansvar, at politikken ikke trenger å stille opp, at lovene skal begrenses, ja til og med skrotes. De tar feil. De tok også feil da de en gang var imot kvinnelig stemmerett. De tok feil da de var imot foreldrepermisjon og pappakvote. Og de tar fortsatt feil i dag, når likestillingsministeren fra Fremskrittspartiet foreslår å avvikle likestillingsloven. Den moderne høyresiden framfører fortsatt gammeldagse argumenter og fører en bakstreversk politikk.

Vi ble avbrutt i vår likestillingskamp i 2013. Vi hadde akkurat lagt fram en stortingsmelding som het Likestilling kommer ikke av seg selv, som inneholdt analyser av på hvilke områder Norge har likestillingsutfordringer. Men viktigst av alt: Den kom med løsninger og politikk som skulle gjøre noe med disse utfordringene. Meldingen bygde på to NOU-er fra Skjeie-utvalget. Noe av det viktigste Skjeie-utvalget konkluderte med, som vår melding bygde på, var – og er – at det nettopp er for langt mellom de lover vi politikere har laget, og de mål, visjoner og planer vi har vedtatt for likestilling, og det folk opplever av reelle muligheter i sitt liv. Derfor trenger vi å fortsette å bygge strukturer for likestilling. Derfor trenger vi mer, ikke mindre, aktiv politikk, og vi trenger et sterkere gjennomføringsverktøy for likestillingen.

Det første statsråd Horne gjorde da de blå-blå overtok, var å trekke meldingen som lå til behandling i Stortinget. Høye og mørke slaktet de vår melding, kalte den tynn og byråkratisk, og jammen skulle de lage sin egen helhetlige likestillingsmelding, med mer kraftfulle virkemidler og løsninger for å ta Likestillings-Norge videre. Det tok to år. I to år ventet vi på at regjeringen skulle vise oss sin helhetlige likestillingspolitikk. Imens klarte de å legge lokk på debatten – meldingen kommer snart! I mellomtiden har de hver eneste dag vist hva som er deres reelle likestillingspolitikk. Det begynte med angrep på abortrettigheter gjennom reservasjonsretten, kutt i pappakvoten, økt kontantstøtte, skatteklasse 2, dyrere barnehager og lengre køer, en arbeidsmiljølov som gjør det vanskeligere for mange å kombinere arbeidsliv med familieliv, kutt i tiltak mot deltid, kutt til dem som ute der folk bor, i regioner og kommuner, gjør jobben med å sørge for mer likestilling, de som gjør pådriverjobben og håndhever folks rettigheter. Likestillingsombudet, likestillingssentrene og de frivillige organisasjonene opplevde kutt.

I dag foreslås det å slå sammen diskrimineringslovene og likestillingsloven. Det høres helt greit ut å samle lovverket, at flere skal få bedre diskrimineringsvern. Men det er ikke det en felles lov vil føre til – tvert imot svekkes vernet mot kjønnsdiskriminering. En ønsker å fjerne likestillingsloven, som har vært merkevaren for oss, slik rasediskrimineringsloven har vært for USA. Dette vil Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen. I tillegg foreslås det å fjerne et av redskapene vi har hatt for å skape økt likestilling i arbeidslivet og dermed i samfunnet: redegjørelsesplikten. Fordi den ikke har fungert optimalt, velger regjeringen å fjerne den – i kjent bakstreversk høyrestil, som da de foreslo å legge ned ungdomsgarantien fordi den ikke fungerte optimalt. Der skiller vi også lag. Der de avvikler, utvikler vi.

Hver eneste dag siden de gikk inn i regjering, er likestillingen mellom kvinner og menn satt i revers. Arbeiderpartiet vil videre, med kraftfulle politiske løsninger som kan gjøre noe med likestillingsutfordringene, med fellesskapsløsninger som skal bidra til at færre folk må oppleve å måtte kjempe de store og små kampene alene, og kan få frihet til å leve som de vil, uavhengig av hvem de er. Mange av dem fremmet vi da likestillingsmeldingen ble behandlet i Stortinget. Og sammen med resten av opposisjonen fikk vi flertall for mye, f.eks. ekstrapoeng på kjønnsdelte utdanninger, gode tiltak for å få flere kvinner inn i toppjobbene, et nytt trepartssamarbeid for økt likestilling, osv.

Arbeiderpartiet vet at samfunnsendringer skapes best innenfor rammene av trepartssamarbeidet. Også der skiller vi lag med regjeringen. Der regjeringen systematisk har undervurdert, hoppet bukk over og oversett trepartssamarbeidet de siste årene, vil vi gi familiene styrke og mer makt. Jeg er sikker på at skal vi komme videre i arbeidet for likelønn, ja, så finnes løsningene nettopp her: i trepartssamarbeidet.

Når vi igjen kommer tilbake til makten, skal vi selvsagt gjøre mer. Vi skal gjenopprette arbeidsmiljøloven som en trygg og god vernelov, som skal gjøre det enklest mulig å kombinere arbeidsliv med familieliv. Vi vil selvsagt ikke bare beholde, men styrke redegjørelsesplikten, slik at det blir et mer kraftfullt verktøy for mer likestilte bedrifter. Vi vil opprette et nytt program der systematisk likestillingsarbeid og arbeid for økt heltidskultur er målet, og vi vil gjeninnføre heltidspotten i statsbudsjettet, som over tre år førte til små og store prosjekter over hele landet, prosjekter der en lyktes med å gjøre noe med deltiden i arbeidslivet, men som regjeringen fjernet. Den skal på plass igjen.

I tiden fram mot valget vil vi sette likestilling på dagsordenen. Høyresiden kommer igjen til å mene at vi har kommet langt nok, at tiden for de store politiske grepene for økt likestilling er forbi, at det er overstyring, og at folk skal få velge fritt. Vi har hørt det før. Gammeldags høyrepolitikk kommer ofte i moderne dameklær. Men vi skal ut. Vi ser folks utfordringer. Vi ønsker å gjøre noe med dem. Likestillingen har aldri kommet av seg selv, den er ikke gitt en gang for alle.

Jeg tar med dette opp det forslaget som Arbeiderpartiet er alene om i den ene innstillingen, og de forslagene som vi har sammen med Kristelig Folkeparti i den andre innstillingen.

Jeg kommer til å komme litt tilbake til noen endringer underveis, etter som debatten går.

Svein Harberg (H) [15:50:31] (komiteens leder): I et lovarbeid som dette er det vel på sin plass å lene seg litt tilbake og tenke litt ekstra igjennom hvorfor disse lovene må skrives, hva vi ønsker å oppnå, og ikke minst hvordan vi best kan oppnå målene. Noen av svarene på disse spørsmålene er enkle, noen er mer innviklede.

Hvorfor må disse lovene skrives? Å ha en lov om at det ikke skal diskrimineres, burde være unødvendig. Dette handler om noe så grunnleggende som å behandle hverandre med respekt, slik jeg er, og slik du er. Det er alle her enige om, men vi opplever likevel på flere områder at samfunnet rundt oss glipper, som system og ikke minst ved enkeltpersoner. Derfor er det viktig og avgjørende at vi har et lovverk som både veileder, legger til rette for og klargjør konsekvensene av ikke å ivareta denne respekten for hverandre på en ordentlig måte.

Hva skal så målene for lovverket være? For Høyre dreier det seg om å ha på plass et lovverk som gir vern til sårbare grupper i samfunnet. Da må jussen være klar og tilgjengelig. Hittil har vi hatt fire lovverk på dette området. Å samle disse til én felles lov øker oversikten og den allmenne tilgjengeligheten til innholdet. Vi har tilbakemeldinger på at det har vært vanskelig å orientere seg i fire ulike lovverk. Et klart flertall av høringsinstansene uttalte seg også positivt til at dagens lover foreslås samlet. Samtidig er det viktig å presisere at lovforslaget regjeringen nå har fremmet, i hovedsak er en videreføring av gjeldende rett. Det presiseres at lovens formål skal være å fremme likestilling og hindre diskriminering.

Når denne loven nå er til behandling, følger vi også opp et løfte i Sundvolden-plattformen, hvor vi erklærte at vi skulle styrke likestillingen og skape et bedre diskrimineringsvern for alle gjennom å fremme forslag om en universell likestillings- og antidiskrimineringslov. Høyres initiativ til dette er for øvrig gammelt. Allerede i 2006 foreslo Høyre dette i et representantforslag. Nå ligger endelig lovforslaget her.

Da har jeg vært igjennom de enkle svarene. Nå går jeg over til den delen det er vanskeligst å svare skråsikkert på: Hvordan kan vi best oppnå målene våre? Jeg skal være ærlig og si at det åpenbart er flere måter å oppnå målene på, og at det er en avveining og en sammenstilling av virkemidler som er viktig. Diskriminering og forskjellsbehandling skjer fortsatt og i altfor stor grad. Da må vi se hvordan vi kan målrette tiltakene og ressursene for å få enda bedre resultater enn det vi har oppnådd så langt. Derfor har vi foreslått å endre ressursbruk og oppmerksomhet.

Det foreslås å videreføre og forsterke arbeidet rundt aktivitetsplikten. Alle arbeidsgivere skal ha en generell aktivitetsplikt, og alle offentlige og private arbeidsgivere som jevnlig sysselsetter mer enn 50 ansatte, skal underlegges en konkret aktivitetsplikt. Redegjørelsesplikten foreslås ikke videreført. Det er aktivitet som bedrer situasjonen, ikke redegjørelser.

Forslaget er ærlig og godt ment som et tiltak for å øke innsatsen rettet mot aktivitet. Når det nå ser ut til at et stortingsflertall mener redegjørelsesplikten skal opprettholdes, er ikke det et stort og tyngende nederlag og på ingen måte avgjørende for intensjonen i loven. Vår intensjon var økt innsats på aktivitet – vi får håpe virksomhetene fortsatt tar med seg det signalet.

For Høyre har det også vært et viktig prinsipp at det er grenser for politikk. Å gjøre dette lovverket gjeldende også innenfor privatlivets indre rammer rører ved dette prinsippet for oss. Ja, det er selvsagt lover og regler som også gjelder der, men for oss blir det feil på dette området. Det står vi for, og så får Stortinget bestemme den avgrensingen ved voteringen her i dag.

Likestillings- og diskrimineringsloven sammenfatter nå forbud mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, loven om likestilling mellom kjønnene, forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion og livssyn og forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne.

Regjeringen foreslår å styrke diskrimineringsvernet gjennom enkelte nye bestemmelser som ikke følger av dagens diskrimineringslovgivning. Blant annet foreslår departementet at plikten til universell utforming av IKT skal utvides til også å gjelde utdannings- og opplæringssektoren, noe som f.eks. vil ha stor betydning for både elever med funksjonsnedsettelser og deres foresatte.

Regjeringen foreslår også en ny bestemmelse om at læremidler og undervisning i barnehager, skoler og andre utdanningsinstitusjoner skal bygge på likestillings- og diskrimineringslovens formål.

Det foreslås også at forbudet mot aldersdiskriminering utvides til å gjelde på alle samfunnsområder, og det foreslås en utvidet adgang til positiv særbehandling av menn.

Alt dette er viktige presiseringer og en tydeliggjøring av tiltak som kan bidra til høyere måloppnåelse og en bedre hverdag for gruppene det gjelder.

Prop. 80 L for 2016–2017 omhandler håndhevingen av lovverket. Det er viktig for tilliten hos de berørte at det er ryddige og klare grenseoppganger mellom aktørene på feltet. Den juridiske omleggingen har følger for håndhevingsapparatet. Det er flere forhold ved dagens håndhevingsapparat som ligger til grunn for forslaget om ny organisering.

For det første kan en sammenblanding av ombudets pådriverrolle og håndheverrolle være prinsipielt uheldig, fordi en slik dobbeltrolle kan være egnet til å svekke tilliten til ombudet i lovhåndheverspørsmålene.

For det andre er saksbehandlingstiden i dagens håndhevingsapparat svært lang. Det foreslås at lovhåndheverrollen skilles ut fra ombudets oppgaveportefølje og overføres til et nytt håndhevingsapparat. Ombudet skal fortsatt gi rettighetsveiledning om diskrimineringslovgivningen, herunder veiledning om aktivitetsplikten overfor arbeidsgivere.

Ombudet skal videre føre tilsyn med nasjonal gjennomføring av FNs kvinnediskrimineringskonvensjon, FNs rasediskrimineringskonvensjon og FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Et nytt håndhevingsapparat bygges opp rundt en nemnd der alle saker behandles i én instans. Muligheten for å bringe saken inn for domstolene til full overprøving på ethvert stadium i forvaltningsbehandlingen vil imidlertid bestå. Ombudet vil med den foreslåtte endringen styrkes som pådriverorgan med ansvar for å bidra til økt likestilling i samfunnet gjennom bevisstgjøring og holdningsendringer, informasjonsarbeid, formidling av kunnskap om likestilling og overvåkning av hva slags diskriminering som skjer.

Å skille ut lovhåndheveroppgavene fra Likestillings- og diskrimineringsombudet vil gi ombudet en friere stilling i pådriverfunksjonen, slik at de ikke må balansere mellom hensynet til nøytralitet i lovhåndheverrollen og nødvendigheten av å være en klar og samfunnskritisk røst i pådriverarbeidet. Nytt håndhevingsapparat vil også gi en rask og effektiv saksbehandling fordi en bare må forholde seg til én instans mot to i dag. En endring som her skissert vil kunne gi en total tidsbesparelse på så mye som opptil ett år per sak.

Til slutt vil jeg vise til at Høyre og Fremskrittspartiet i innstillingen ikke er med på forslag nr. 2, fra Kristelig Folkeparti, men at vi likevel vil stemme for dette i dag. Vi har vært betenkt på at forslaget synes å forhåndskonkludere, men mener det selvsagt er viktig å se på hvilke ressurser som kreves for å følge opp vedtaket og sørge for oppfølging av dette.

Regjeringen har arbeidet godt med det nye lovforslaget og hatt gode høringsrunder, og det er en helhetlig og god løsning vi inviteres til å vedta i dag.

Jeg vil også ta med en stemmeavklaring – utover det som jeg nå varslet, om at Høyre og Fremskrittspartiet vil støtte forslag nr. 2, fra Kristelig Folkeparti, i innstillingen til Prop. 80 L for 2016–2017. Vi vil også støtte de utredningene som Venstre foreslår i forslagene nr. 5 og 6, så vi vil også stemme for de forslagene.

Når det gjelder Prop. 81 L for 2016–2017, ser vi ikke noen grunn til å stå utenfor forslag nr. 5, fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, som får flertall i salen i dag. Vi ønsket en mer presis beskrivelse, men skjønner intensjonen med det som nå gjøres, og vil derfor også støtte det.

Ib Thomsen (FrP) [16:01:30]: Vår oppgave i denne sal er å vedta lover som et virkemiddel for å regulere samfunnet vi lever i. Det handler om å fastsette rettigheter og plikter på en slik måte at det skaper en fornuftig balanse mellom ulike hensyn. Videre, president, har vi ansvar for å sikre at de lovene vi vedtar, blir overholdt, og at brudd på disse får konsekvenser, men dette er presidenten sikkert kjent med fra før.

Jeg er glad for at vi i dag vedtar et håndhevingsapparat på likestillings- og diskrimineringsområdet som gir reelle konsekvenser når man forskjellsbehandler og diskriminerer. Gjennom å gi Likestillings- og diskrimineringsnemnda kompetanse til å ilegge oppreisning i saker innenfor arbeidslivet og erstatning i enkle saksforhold, sender man et klart signal om at også diskriminering skal få en reell konsekvens, og at de som bryter loven, vil bli straffet. Dette vil være et positivt bidrag både gjennom at arbeidsgiver får større incentiver for å sikre at det ikke foregår diskriminering på arbeidsplassen, og gjennom å være preventivt slik at færre vil oppleve diskriminering.

Et annet positivt tilskudd med den behandlingen vi gjør her i dag, er å sikre et forbud mot aldersdiskriminering, noe som blir mer og mer aktuelt for flere av oss, også utenfor arbeidslivet.

For Fremskrittspartiet er et viktig prinsipp at mennesker er likeverdige. Det gjelder også uavhengig av alder. Det bør nemlig ikke være slik at bare folk blir gamle nok, er det greit å forskjellsbehandle. Verdighet omfatter også det å kunne få den samme behandlingen som alle andre. Det er derfor gledelig når vi i dag vil vedta å styrke forbudet mot nettopp aldersdiskriminering.

Loven skal være brukervennlig og så forutsigbar som mulig. Den skal ikke gi folk forventninger om rettigheter de ikke har. Regjeringen ønsker å slå ned på usaklig forskjellsbehandling på grunn av nettopp alder. Loven skal ikke stå i veien for aldersgrenser som har en saklig begrunnelse.

Regjeringen er opptatt av at loven skal være brukervennlig, som jeg sa, og så forutsigbar som mulig. Selv om det er et mål at en felles lov skal gi like god beskyttelse til alle, må loven ta høyde for visse forskjeller. Regjeringen mener et forbud mot aldersdiskriminering har stor verdi, også med unntakene som er foreslått. Det blir f.eks. som utgangspunkt forbudt å ha øvre aldersgrense for å kjøpe leilighet eller å nekte noen en vare eller tjeneste på grunn av alder og uten en saklig grunn.

Det blir også et tydelig forbud mot trakassering på grunn av alder utenfor arbeidsforhold, og regjeringen mener også at et forbud kan være med på å endre holdninger i samfunnet.

For noen av oss som har kommet litt opp i alder, ser dette veldig positivt ut.

Kjersti Toppe (Sp) [16:05:33]: Senterpartiet støttar ikkje regjeringa sitt forslag om å slå saman dei fire gjeldande likestillings- og diskrimineringslovene til éi samla lov, slik det er føreslått i Prop. 81 L. Eit fleirtal av høyringsinstansane er rett nok positive til å samla lovene, men dei uttaler at dei ikkje kan støtta departementet sitt forslag fordi dei meiner at forslaget svekkjer vernet. Det gjeld at plikta for arbeidsgivarar til å gjera greie for likestillingstiltak vert teken vekk, og at ei felles lov ikkje skal gjelda familielivet eller andre reint personlege forhold. Ein tredjedel av høyringsinstansane er uansett imot at lovene skal samlast, og grunngir det med at dei er imot oppheving av likestillingslova, og at separate lover er det beste verktøyet for likestilling og mot diskriminering.

Senterpartiet er einig med dei mange i høyringa som meiner at kjønn er i ei særstilling samanlikna med dei andre diskrimineringsgrunnlaga, og vi meiner at den proposisjonen som vert fremja i dag, ikkje vil styrkja verken diskrimineringsvernet eller likestillingsarbeidet. Vi fryktar, som mange høyringsinstansar, at det motsette vil skje dersom forslaget vert vedtatt.

Samanslåing av lover er ikkje eit mål i seg sjølv. Målet må vera å gjera lovverket betre, og det er ikkje tilfellet her, etter vår vurdering. Vi meiner det er viktig å behalda likestillingslova som ei eiga lov med tilhøyrande føremålsparagraf, som i dag. I Noreg har vi framleis ikkje kjønnslikestilling. Vi har både individuell og strukturell diskriminering av kvinner. Vi er einige i det som både Arbeidarpartiet og Kristeleg Folkeparti skriv i innstillinga om at likestillingslova har ein viktig symboleffekt og er eit norsk varemerke. Sterke juridiske miljø og interessegrupper har òg åtvara mot å slå saman lovene, at det vil svekkja diskrimineringsvernet. Norges Handikapforbund er t.d. imot forslaget.

Vi støttar forslaga frå Kristeleg Folkeparti og Arbeidarpartiet om å baka inn det som er positivt med regjeringa sine forslag, i eksisterande lover – som plikta til universell utforming av IKT, om at dei skal omfatta utdannings- og opplæringssektoren, at læremiddel og undervisning skal byggja på føremålet med lova, at forbodet mot aldersdiskriminering skal utvidast til å gjelda alle samfunnsområde, at ein skal kunna gi positiv særbehandling av kvinner og menn, og at diskrimineringsvernet av gravide vert forsterka. Vi sluttar oss òg til forslaget frå Arbeidarpartiet og Kristeleg Folkeparti i innstillinga om å bevara og styrkja aktivitetsplikta og plikta til å gjera greie for likestillingstiltak, at verkeområdet for diskrimineringslova skal inkludera den private sfæren, og at ein skal utvida beskrivinga av diskrimineringsforhold i lova.

Så til Prop. 80 L om ei ny diskrimineringsombodslov, der det er føreslått ei ny organisering av verksemda til handhevingsapparatet, som i dag skjer ved Likestillings- og diskrimineringsombodet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Senterpartiet støttar ikkje forslaget frå regjeringa om ei ny organisering her. Vi meiner at ombodet framleis må ha både ei pådrivarrolle og ei handhevarrolle, og vi fryktar at forslaget vil svekkja ombodet si rolle. Vi har fremja eit eige forslag til denne saka. Det er nesten likt forslaget frå Arbeidarpartiet. Forskjellen er at vi har tatt vekk orda «lokalisering» og «statsbudsjett». Vi bind oss altså ikkje til auka budsjett. Det er ikkje fordi vi meiner at ombodet ikkje treng auka budsjett, men vi meiner det er ei vurdering som høyrer heime i ein budsjettprosess og ikkje i ei lov som dette. Men vi vil altså styrkja ombodet si rolle. Det er viktig for oss. Slik sett stemmer vi heller ikkje for det alternative forslaget frå Venstre, som vil gi myndigheit til nemnda, men vi kan støtta forslaga nr. 5 og 6, som Venstre har fremja i forslag til Prop. 80 L.

Da tar eg opp forslaget frå Senterpartiet i saka.

Sveinung Rotevatn (V) [16:10:29]: Ei felles likestillings- og diskrimineringslov vil vere eit løft for ei rekkje grupper som i dag opplever at ein ikkje har tilstrekkeleg vern mot diskriminering. Det handlar om at alle skal ha like moglegheiter til å utnytte sine evner, leve sitt liv og delta aktivt i samfunnet.

Venstres intensjon med ei felles lov er eit sterkare og breiare vern mot diskriminering. Eit sterkare og breiare vern mot diskriminering skal ikkje gå ut over arbeidet mot kjønnsdiskriminering og diskriminering av minoritetspersonar. Lova tek særleg sikte på å betre stillinga til kvinner og minoritetar.

I den nye lova blir plikta til universell utforming av IKT utvida, slik at ho også omfattar utdanings- og opplæringssektoren. Det blir gjeve lik tilgang til positiv særbehandling av kvinner og menn, utviding av lista over sjølvstendige diskrimineringsgrunnlag ved graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjons- og omsorgsoppgåver, samansett diskriminering blir eksplisitt forbode, og alder blir inkludert som diskrimineringsgrunnlag, med fornuftige avgrensingar. Dette støttar Venstre.

På nokre viktige område er det likevel behov for endringar. Venstre meiner det er viktig at lova tek høgd for at det kan vere andre forhold enn dei som er lista opp, som kan føre til diskriminering av menneske. Tidlegare har vi hatt for dårleg beskyttelse av grupper som ingen såg føre seg ville oppleve diskriminering. For eksempel fell personar med hiv og heterofile transpersonar mellom kategoriane lova av i dag beskyttar. Difor støttar Venstre forslag nr. 5 i innstillinga til sak nr. 6, der det går fram at opplisting av diskrimineringsgrunnlag i likestillings- og diskrimineringslova § 1 første ledd skal inkludere andre vesentlege forhold ved ein person.

Venstre ønskjer også å behalde aktivitets- og utgreiingsplikta. Førebyggjande arbeid er avgjerande for å forhindre diskriminering. Berre gjennom bevisstgjering og målretta tiltak vil vi klare å kjempe mot diskriminering i arbeidslivet. Det handlar ofte om å endre haldningar, og det må gjerast gjennom systematisk arbeid over tid. Difor er aktivitetsplikta viktig.

For bedrifter som jobbar aktivt for likestilling og mot diskriminering, gjev utgreiingsplikta ei moglegheit til å vise fram kva ein gjer, og kva resultat det gjev. Venstre støttar difor forslag nr. 3 i innstillinga til sak nr. 6, om å bevare aktivitets- og utgreiingsplikta og å styrkje ho ved å følgje opp Skjeie-utvalets tilrådingar til endringar.

For Venstre er det viktig at vernet mot diskriminering gjeld på alle samfunnsområde, sjølv om det ikkje i like stor grad kan handhevast på alle område. Lova er normdannande, og signaleffekt er viktig. Det overordna signalet er at vi ikkje aksepterer diskriminering. Vi vil difor støtte forslag nr. 4 i innstillinga til sak nr. 6, om at lova skal gjelde på alle samfunnsområde, og dermed støttar vi ei anna formulering av § 2 første ledd i lova enn det som følgjer av tilrådinga.

Regjeringa har føreslått ei endring i oppgåvefordelinga mellom Likestillings- og diskrimineringsombodet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Venstre har kome til at vi ikkje støttar denne endringa. Med felles lov og inkludering av fleire grunnlag i lova fryktar vi at ei overføring av oppgåver og ressursar frå ombodet til nemnda vil kunne medføre ei svekking av diskrimineringsvernet.

Vi er vidare opptekne av å sikre lågterskeltilbodet hos ombodet og fryktar at ei eininstansbehandling med krav om skriftlegheit vil høgje terskelen for å melde inn saker. Dersom terskelen blir for høg, er ikkje vernet reelt. Vi føreslår difor å behalde oppgåvefordelinga av i dag, men at nemnda av i dag blir gjeven kompetanse til å gje pålegg om oppreisning i arbeidsforhold og erstatning i enkle saker. Vi har levert eit eige forslag om dette, som hermed er teke opp.

Ei profesjonalisering av nemnda, slik regjeringa skisserer, vil krevje meir ressursar av begge partar. Vi meiner difor at ei eventuell løysing som det gjer det nødvendig på ny å vurdere behovet for å innvilge fri rettshjelp med behovsprøving på dette området. Forslaget vårt om det er dermed teke opp.

Vidare meiner vi at ein også må vurdere eit lågterskeltilbod for handheving av forbodet mot seksuell trakassering. Det treng ikkje vere ombodet, det kan også bli handtert av Arbeidstilsynet. Seksuell trakassering i arbeidslivet er ei stor utfordring for mange, og i nokre sektorar er ein meir utsett enn i andre. Ifølgje dei årlege levekårsundersøkingane frå SSB er talet på personar som kjenner seg seksuelt trakassert på norske arbeidsplassar, aukande. Forbodet mot seksuell trakassering blir handheva via domstolane i dag, men svært få saker blir bringa inn. Difor ønskjer Venstre å greie ut eit lågterskeltilbod, og forslaget om det er hermed teke opp.

Kampen for likestilling er ein viktig del av historia til Venstre. Likestillingskampen står i ei særstilling, og Noreg har kome langt i arbeidet med å fremje likestilling mellom kjønna. Likevel må vi erkjenne at vi ikkje har vore like flinke til å løfte fram andre grupper. Difor er det viktig at vi no inkluderer andre grunnlag for diskriminering enn kjønn i den nye lova. Likestillingslova har ei viktig symbolkraft som vil bidra til å gje heile feltet eit løft.

Snorre Serigstad Valen (SV) [16:15:39]: I dag diskuterer vi en av landets og kvinnebevegelsens stolte seire, nemlig likestillingsloven, ved inngangen til lovens 40-årsjubileum. Det er en lov som fremdeles er i en særstilling globalt. Den var kontroversiell i sin unnfangelse og historisk ved sin fødsel, og den er dessverre veldig aktuell den dag i dag – og høyst nødvendig.

Derfor skulle en håpe at når Stortinget gjør betydelige endringer i lovverket, var det utvetydige styrkinger man gjennomførte, men sånn ble det ikke. Det er særlig tre problemer vi i SV ser med endringene i loven.

Det å gjøre loven generell gjør den for det første dårligere. Et hovedproblem er at lovene som ble lansert som en styrkelse av vernet for minoritetene til kvinnevernets nivå, som det heter, i stedet svekker vernet av kvinner uten å styrke minoritetsvernet. Denne vesentlige endringen av likestillingsloven skulle både fremme likhet og være holdningsdannende. Loven har tjent oss godt. Derfor burde regjeringen lyttet til kritikken som ble framført under høringen av kvinneorganisasjoner og andre organisasjoner og forbund, om at lovendringen ville svekke det å fremme likestillingen mellom kjønnene og ikke styrke forbud mot diskriminering av alle andre.

Det er ulike grunnlag for og årsaker til ulike former for diskriminering. Dette må tydeliggjøres heller enn å blandes sammen. Kvinnediskriminering er et samfunnsproblem som krever samfunnsmessig endring. Det er ikke kun et individuelt ansvar. Det er ikke tilfeldig når kvinner opplever diskriminering i privatlivet, i arbeidslivet eller på samfunnsnivå. Det handler om maktforhold. En kunne kanskje forvente at selv om Fremskrittspartiet i mesteparten av sin eksistens har avvist disse grunnleggende forskjellene i makt mellom kvinner og menn, hadde resten av regjeringskollegiet kunnet påpeke det for dem.

Det andre er at loven også må gjelde private forhold. Det er alvorlig at kvinnevernet ikke lenger skal gjelde i familien og i private forhold. Å fjerne at loven dreier seg om private forhold, er en spesiell endring som vi har problemer med å forstå årsaken til. Loven har en normativ virkning. Den er forebyggende og holdningsskapende og burde også – selvfølgelig – kunne omhandle hvordan folk lever sitt liv og motvirke den forskjellsbehandlingen noen kvinner utsettes for, i hjemmet og i familien. Vi kan ikke se at det finnes gode eksempler på at dette er en endring som er nødvendig eller påkalt av hvordan loven til nå har vært praktisert.

For det tredje må vi ta på alvor at det er store likestillingsutfordringer i arbeidslivet. Derfor bør alle arbeidsgivere fortsatt ha ansvar for å fremme likestilling, forebygge diskriminering og rapportere om dette. Det har vært et svært nyttig verktøy i arbeidet for likestilling i Norge. Rapportering om forholdene i norsk arbeidsliv har bidratt til Likestillings- og diskrimineringsombudets kunnskapsgrunnlag. Det burde styrkes i stedet for å fjernes. Høyres argument om at redegjørelse fra arbeidsgiver er byråkratisk, er fullkomment absurd. Denne rapporteringen er i seg selv bevisstgjørende og holdningsskapende og har sannsynligvis i seg selv ført til mer likestilling i arbeidslivet enn det som ellers ville vært tilfellet.

SV går også imot oppdeling av likestillingsfunksjonene.

Vi er ikke ennå på det punktet at vi kan lene oss tilbake og si at vi er fornøyd. Man snakker fra en posisjon av betydelig privilegium når man er privilegert politiker og på vegne av alle andre i samfunnet sier at nå tåler vi litt mindre vern av kvinner i lovverket. Det er for så vidt ikke overraskende at det kommer fra Fremskrittspartiet. For ti år siden skrev nåværende kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen en glimrende kronikk i Samtiden der det het:

«Jeg er fristet til å si at Høyre og FrP alene vil bringe ut det verste i hverandre.»

Mon ikke tanken på å gi Fremskrittspartiet ansvar for likestillingspolitikken i Norge var et av de tilfellene Røe Isaksen den gang hadde i tankene. Jeg er i hvert fall overrasket over at Høyre er med på statsrådens løp på dette feltet. Det tjener ikke norsk likestillingskamp til ære, og det tjener strengt tatt ikke Høyre til ære heller.

Statsråd Solveig Horne [16:20:35]: Først vil jeg takke for debatten så langt.

Regjeringen har lagt fram et forslag om en helhetlig likestillings- og diskrimineringslov og forslag om endringer i håndhevingsapparatet. La meg understreke at her er det ingen likestillingslov som blir skrotet eller er død. Den skifter altså navn til en felles likestillings- og diskrimineringslov.

Med disse endringene vil vi få et sterkere og mer tydelig vern mot diskriminering og mer effektive sanksjoner. Det er en historisk milepel at nemnda nå vil få myndighet til å ilegge oppreisning og erstatning.

Diskriminering er et alvorlig problem både for dem som rammes, og for samfunnet. Det er viktig at vi har et slagkraftig og godt lovverk som forbyr diskriminering, og som legger til rette for godt likestillingsarbeid.

I dag har vi fire nesten helt like diskrimineringslover og en mengde forarbeider som sier noe om hvordan lovene skal forstås. Lovverket er uoversiktlig og lite brukervennlig. Selv om det var en del motstand da lovforslaget var på høring, ønsker et stort flertall av høringsinstansene en samlet lov.

Dagens lover har også blitt kritisert for å rangere diskrimineringsgrunnlagene. For dem som diskrimineres, spiller det liten rolle om forskjellsbehandlingen skyldes etnisitet, kjønn, seksuell orientering eller funksjonsevne. Regjeringen foreslår et mer likestilt vern for de ulike diskrimineringsgrunnlagene, samtidig som nyanser i dagens lovverk videreføres. Formålet med loven er å fremme likestilling og hindre diskriminering.

Regjeringen har lyttet til høringsinstansene, og vi foreslår å understreke at loven særlig skal ta sikte på å bedre kvinners og minoriteters stilling og bidra til å bygge ned samfunnsskapte funksjonshemmende barrierer.

Regjeringen foreslår også å styrke diskrimineringsvernet på viktige punkter. For første gang får vi et vern mot diskriminering på grunn av alder, også utenfor arbeidslivet. Adgang til positiv særbehandling av menn utvides for å gi kvinner og menn samme rettsvern mot diskriminering.

Vi foreslår en plikt til universell utforming av IKT i skoler og opplæringsinstitusjoner. Det vil gjøre det enklere for elever med funksjonsnedsettelser å delta i undervisningen og for foreldre med funksjonsnedsettelser å følge opp barnas skolegang.

Vi foreslår å styrke og konkretisere arbeidsgivers aktivitetsplikt. Absolutt alle arbeidsgivere, uansett sektor og størrelse, skal ha plikt til å jobbe aktivt for likestilling og mot diskriminering på alle diskrimineringsgrunnlagene. Regjeringen forventer at alle bedrifter følger lovpålagte plikter og jobber aktivt for likestilling, selv om de ikke må redegjøre for dette. Regjeringen har mer tro på gode, aktive plikter enn på byråkratisk og ressurskrevende papirarbeid.

I dag er det vanskelig å forstå hva diskrimineringslovene gir rett og plikt til. Regjeringen foreslår derfor å gjøre reglene tydeligere. Vi tydeliggjør det strenge vernet mot diskriminering i arbeidslivet og det strenge vernet mot diskriminering på grunn av graviditet. Vi foreslår også et tydeligere forbud mot sammensatt diskriminering.

Det holder ikke bare med et godt lovverk. Det må få konsekvenser å diskriminere. Et godt håndhevingsapparat krever tydelige roller og effektive sanksjoner. Ombudet har i dag både en lovhåndheverrolle og en pådriverrolle. Dette er prinsipielt uheldig fordi pådriverrollen kan påvirke rollen som objektiv håndhever. Det er viktig å ha et håndhevingsapparat som nyter tillit hos begge parter.

Ombudet har og vil fortsatt ha en sentral rolle for å sikre likestilling og motarbeide diskriminering. Ombudet vil hvis forslaget blir vedtatt, bli et rent pådriverorgan på lik linje med Barneombudet. Ombudet vil også få en friere rolle som vaktbikkje og en kritisk røst. Ombudets veiledningsfunksjon skal videreføres uforandret, og veiledningssakene vil også gi et godt erfaringsgrunnlag for ombudets viktige pådriverarbeid.

For personer som diskrimineres, har det stor betydning å få behandlet saken sin raskt innenfor rettssikre rammer, og at lovbruddet faktisk får konsekvenser. Vi foreslår derfor en enklere saksbehandling og mer effektive virkemidler.

Saksbehandlingstida i dagens håndhevingsapparat er for lang. Det kan ta opptil to år fra saken leveres inn til ombudet, til endelig vedtak i nemnda foreligger. Vi foreslår derfor at en ny diskrimineringsnemnd skal behandle alle saker i én instans. Saksbehandlingen i den nye nemnda vil være raskere og mer forsvarlig. For å sikre forsvarlig saksbehandling og riktige vedtak skal det også stilles krav om dommererfaring for nemndas ledere.

Nemnda har i dag ingen myndighet til å ilegge oppreisning og erstatning. De som har vært utsatt for diskriminering, må selv reise sak for domstolene. Rettspraksis viser imidlertid at svært få slike saker blir brakt inn for domstolene. Effektive sanksjoner forutsetter at lovbrudd blir håndhevet. Vi foreslår derfor at diskrimineringsnemnda skal gis myndighet til å ilegge oppreisning i saker innenfor arbeidslivet og erstatning i mer enkle forhold. Dette er en milepæl og en nyvinning.

Jeg merker meg at komiteens mindretall ønsker å beholde likestillingsloven. Men jeg registrerer også at de skriver i merknaden at det bør bare skje dersom det vil gjøre lovverket bedre. Det er innholdet i loven, og ikke antall lover, som betyr noe. De aller fleste av likestillingslovens bestemmelser videreføres, også formålsbestemmelsen.

Vi foreslår dessuten flere nye regler som vil gi et bedre vern mot kjønnsdiskriminering, bl.a. nye regler om graviditetsdiskriminering og diskriminering pga. omsorgsoppgaver. Med andre ord blir lovverket både tydeligere og bedre.

Komiteens mindretall vil også videreføre arbeidsgivers redegjørelsesplikt og likestillingslovens virkeområde i familie- og privatliv. Selv om likestillingsloven i dag gjelder på dette området, står det helt klart i loven og i forarbeidene at den ikke skal håndheves i familie- og privatlivet, hverken av håndhevingsapparatet eller av domstolene. Jeg regner med at de fleste er enig i at heller ikke denne loven skal håndheves i familie- og privatliv. Dette må også presiseres både i denne loven og i den nye diskrimineringsombudsloven. Slik mindretallsforslaget er formulert, gjøres det ikke noe unntak for håndhevingen.

Jeg ønsker å gi loven større autoritet ved å fjerne symbolbestemmelser og plikter uten effekt. Det er aktivitetsplikten som er viktig for likestillingsarbeidet, og derfor foreslår vi å styrke denne.

Jeg har også merket meg mindretallsforslaget fra Arbeiderpartiet, der man ønsker å gi diskrimineringsombudet myndighet til å ilegge oppreisning i saker innenfor arbeidslivet og erstatning i enkelte saksforhold. Jeg finner grunn til å advare mot en slik løsning, for ombudet fatter ikke vedtak i dag. Ombudet gir bare uttalelser som ikke er bindende. Dersom ombudet skal gis myndighet til å ilegge oppreisning og erstatning, må det først gis vedtaksmyndighet. Å gi ombudet vedtakskompetanse vil innebære en dramatisk endring og endret ramme for håndhevingssystemet. Jeg mener dette er uheldig, og minner også om at ved opprettelsen av Likestillingsombudet i 2006 ble det vurdert om ombudet skulle gis vedtakskompetanse. Men det ble vist til at det ville gi ombudet en uheldig dobbeltrolle som kunne være egnet til å svekke tilliten til arbeidet. Jeg mener at det samme hensynet gjør seg gjeldende i dag. Den relativt høye omgjøringsprosenten i nemnda underbygger etter min oppfatning dette – nemnda kom i 2016 til et annet resultat enn ombudet i 35 pst. av klagesakene. Heller ikke Skjeie-utvalget foreslo i sin utredning i 2011 å gi ombudet oppreisnings- og erstatningsmyndighet. Det er helt avgjørende med en rettssikker behandling av saker om oppreisning og erstatning. Vi foreslår derfor at det skal stilles krav om dommererfaring for lederne i den nye diskrimineringsnemnda. I tillegg til dette skal partene gis en ubetinget rett til muntlig behandling i saker om oppreisning. Det skal sikre en rettssikker behandling og legge til rette for en kontradiksjon for parts- og vitneavhørene.

Forslagene som ligger til behandling, og som regjeringen har fremmet i dag, mener vi gir en helhetlig, sterk og tydelig likestillings- og diskrimineringslov og en lov som vil sikre bedre håndheving av diskrimineringssaker, og er et solid fundament for arbeidet for likestilling og mot diskriminering.

Arild Grande (A) [16:40:10]: Hvis presidenten la merke til et rop fra galleriet under statsrådens svar på den første replikken, var det fra min datter på litt over ett år. Om det var i protest mot statsrådens svar eller i glede over å se igjen faren sin, kan vi la henge i luften.

Likestilling er kanskje blant Norges fremste merkevarer internasjonalt. Det får hele verden til å se mot Norge. Vi får ofte, også til dette hus, delegasjoner fra utlandet som ønsker å lære av den norske historien.

De fleste nordmenn lever i dag i en virkelighet med stor personlig frihet. Hvordan kom vi hit? Skjedde det av seg selv? Nei, det er selvsagt resultatet av politikk – av sosialdemokratisk politikk. Gradvis og gjennom mange år har man styrket rettigheter, lovverk, håndhevingsapparat, utvidet pappatid, for å nevne noe. Hvorfor har vi gjort det? Jo, det er fordi vi ønsker et samfunn hvor alle er med, og hvor man ikke blir overlatt til seg selv om man støter på problemer. For oss er ikke likestilling bare festtaler; det er et møysommelig arbeid mot et større mål. For oss gir de strålende framskrittene Norge har hatt, inspirasjon til å fortsette å styrke likestillingsarbeidet.

Så har vi Høyre, Fremskrittspartiet og Solveig Horne. Gjennom fire år har de, skritt for skritt, satt likestillingen i revers. Vi lå og cruiset i sjette gir under den rød-grønne regjeringen, i stor fart mot det likestilte samfunnet. Så kuttet regjeringen i pappatiden og giret ned til femte. Så økte de kontantstøtten og giret ned til fjerde. Så økte de barnehagekøene og barnehageprisene og giret ned til tredje. Så innførte de politikk for økt midlertidighet i arbeidslivet og giret ned til andre. Deretter reduserte de arbeidet mot ufrivillig deltid og giret ned til første. Nå skal de altså svekke både lov og håndhevingsapparat. Det er å sette likestillingsarbeidet helt i revers.

Men så opplever Horne – til tross for iherdige forsøk i sitt innlegg forleden – på enkelte områder å bli parkert, igjen og igjen. Det var massiv kritikk mot likestillingsmeldingen som ble lagt fram, og Stortinget påla regjeringen en rekke vedtak for å styrke likestillingen. Nå opplever statsråden nederlag også når det gjelder redegjørelsesplikten og det at loven ikke skal gjelde i den private sfære. Det er jeg glad for.

Men i dag, som i mange andre saker vi diskuterer i denne salen, veksler Kristelig Folkeparti og Venstre på å sikre regjeringen gjennomslag for noen av de viktigste prioriteringene deres. Det er trist, og det vil i sum svekke likestillingsarbeidet i Norge.

Så hører jeg at det er gitt løfter om penger en gang i framtiden. Ja, slike løfter har regjeringen kommet med tidligere, f.eks. da de svekket LHBT-senteret. Da skulle det komme en styrking til hele feltet. Men det har vi ikke sett noen verdens ting til, og jeg frykter det samme vil skje også med disse løftene.

Men uavhengig av det handler grepet om noe mer. Det handler om å røske opp deler av fagekspertisen i ombudet med roten, og det gir en total svekkelse av håndhevingsapparatet at man flytter ut fagmiljøer. Man må jo spørre seg: Når man hadde anledning både i likestillingsmeldingen og i dette arbeidet, særlig når man har de mange vedtakene som Stortinget har fattet når det gjelder likestilling, hvorfor er det sånn at ikke regjeringen noen gang kommer med tiltak som vil styrke likestillingen i Norge? Det er for meg en gåte.

Arbeiderpartiet vil beholde særlovene og styrke dem. Vi vil styrke håndhevingsapparatet gjennom både ombud og en styrket nemnd. Og vi vil styrke likestillingsarbeidet i arbeidslivet.

Det er behov for et helt nytt gir når det gjelder likestillingsarbeidet. Vi må framover. Vi skal nå stadig nye mål. Men det er helt åpenbart for alle at skal vi komme dit, trenger Norge et nytt flertall ved valget til høsten.

Thore Vestby (H) [16:45:23]: For Høyre er muligheter for alle mer enn bare et slagord. Muligheter for alle går som en blå tråd gjennom all vår politikk. Vårt mål er at alle skal kunne jobbe for å nå drømmene sine, uten å bli utsatt for diskriminering.

Dagens diskrimineringsvern er spredt på fire ulike lover. Dette gjør reglene lite tilgjengelige for den som opplever diskriminering. Det er liten vits i å ha et vern som få kjenner eller finner ut av. Derfor samler vi nå de fire lovene i én lov.

Vårt mål er et sterkt, enhetlig og tydelig lovverk som sikrer effektiv beskyttelse mot diskriminering. Det skal være lett å se hvilket vern man har mot diskriminering, og det skal være lett å se hvilke plikter man har til ikke å diskriminere. Lovverket i dag oppfyller ikke dette, derfor er vi i Høyre utålmodige etter å få vedtatt en sterk, enhetlig og tydelig lov.

I debatten om ny lov har Arbeiderpartiet forsøkt å skape et inntrykk av at vi fjerner likestillingsloven. Det er feil. Likestillingsloven har vært banebrytende og viktig, og verken innhold eller historie går tapt ved at denne nå innlemmes i en felles lov. Ordet «likestilling» beholdes i lovens tittel, og det er foreslått at det fortsatt skal stå i formålsbestemmelsen at loven særlig skal ta sikte på å bedre kvinners stilling.

Mange jenter og kvinner med minoritetsbakgrunn opplever diskriminering både fordi de er kvinner, og fordi de har minoritetsbakgrunn. Sammensatt diskriminering er et problem. Forbud mot sammensatt diskriminering presiseres nå i lovteksten, og en felles lov vil i seg selv gjøre det enklere å se diskrimineringsgrunnlagene i sammenheng og skape en større bevissthet rundt dette.

For mange mammaer og pappaer opplever å bli forskjellsbehandlet når de planlegger å få barn, har barn i magen eller går hjemme med barn. Dette er en sårbar periode, da kreftene skal brukes på barnet, ikke på å slåss mot fordommer. Høyre synes derfor det er viktig at loven tydeliggjør det strenge vernet mot graviditetsdiskriminering, og at det foreslås en egen bestemmelse som presiserer at manglende tilrettelegging for gravide på arbeidsplassen og i utdanning er diskriminering. Den nye loven gir også kvinner og menn et vern mot diskriminering på grunn av omsorgsoppgaver.

I dag finnes det gode løsninger slik at alle kan benytte seg av IKT når de går på skolen. Men det hjelper ikke dersom skolen man går på, ikke har valgt de universelt utformede IKT-løsningene. Alle skal ha likeverdig tilgang til utdanning, men da må læremidlene kunne brukes av alle. Den nye loven utvider plikten til universell utforming av IKT til også å gjelde opplærings- og utdanningssektoren. Dette vil ha stor betydning for både elever og foreldre med funksjonsnedsettelse. Det hjelper ikke bare å ha rett; det er også viktig å kunne få rett.

I dag har Likestillings- og diskrimineringsombudet en todelt rolle, som pådriver og som lovhåndhever. Det er en sammenblanding av roller som er prinsipielt uheldig. Lovhåndheveroppgavene blir nå flyttet fra Likestillings- og diskrimineringsombudet til en ny og styrket likestillings- og diskrimineringsnemnd. Ombudet vil med dette få en organisasjonsmodell som tilsvarer den Barneombudet har i dag.

I tillegg skal den nye nemnda gis mulighet til å ilegge oppreisning i diskrimineringssaker innenfor arbeidslivet og en begrenset adgang til å tilkjenne økonomiske tap i enkelte saksforhold innenfor og utenfor arbeidslivet.

La meg også nevne at en av lovens hovedintensjoner er å få ned saksbehandlingstiden. Den er i dag på over to år, og det er belastende både for den som er anklaget, og for klageren selv. Behandlingstiden vil gå ned fordi nemnda får rendyrket sin rolle. Samtidig får ombudet større mulighet til å utføre sitt pådriverarbeid.

Det å få leve uten diskriminering bør være en selvfølge. Derfor er Høyre stolt og glad for at vi endelig får vedtatt en sterk, enhetlig og tydelig lov, og at vi nå gir mennesker som blir diskriminert, en mulighet til å få rettighetene sine oppfylt, sjekket og rettferdiggjort på en trygg, effektiv og god måte.

Sonja Mandt (A) [16:50:55]: Når Torbjørn Røe Isaksen slår fast i et intervju til ANB at problemet for sykepleieryrket er at det er et typisk kvinneyrke, og at utviklingen ikke er sunn, bekrefter og underbygger han at vi ikke har kommet langt nok når det gjelder likestilling, og at vi derfor trenger et godt lovverk. Spørsmålet jeg stiller meg, er om dette tas nok på alvor av den regjeringa som nå sitter, og om de virkelig vil gjøre noe med det.

Det er ønskelig med flere menn i et yrke som er faglig krevende og utfordrende, med en spennende og innholdsrik yrkeshverdag, og flere menn i barnehager og skoler, hvor flertallet i dag er kvinner.

Innenfor helse er deltid spesielt utbredt – ønsket eller uønsket. Det er rundt 40 pst. av hjelpepleierne og rundt 60 pst. av sykepleierne som har heltidsstilling. Da er det ikke så rart at yrket ikke tiltaler menn. Menn vil tradisjonelt ha hele stillinger og godtar ikke å «shoppe» vakter for å fylle opp til hel stilling. Det bør heller ikke kvinner måtte gjøre. Deltid er uforutsigbart. Det er vanskelig å planlegge økonomien og fritida. Mange må ta vakter som det ellers er vanskelig å dekke. Vikarer må jobbe helger og helligdager for å sikre seg en inntekt å leve av.

Under behandlingen av likestillingsmeldinga fikk Arbeiderpartiet flertall for å øke innsatsen mot kvinners deltidsjobbing og for å stille krav til alle offentlige virksomheter om redusert bruk av deltidsstillinger. Det er i det offentlige de fleste jobber, derfor må kommune og stat gå foran med et godt eksempel.

Vi ønsket også å gjeninnføre den årlige heltidspotten til tiltak for å skape heltidskultur og spesifisere krav om redusert bruk av deltid i helseforetakene. Det fikk vi ikke flertall for. Vi er enig i at vi trenger flere menn i omsorgsyrker, derfor må vi innføre flere tiltak for å få mer likestilling og for å gjøre yrket attraktivt.

Under Stoltenberg-regjeringa laget vi f.eks. et program mot ufrivillig deltid som stilte konkrete krav om å redusere deltidsbruken i sykehusene med 20 pst. Det er et eksempel på systematisk arbeid som har gitt resultater, og bruken av deltid ble redusert i tråd med kravet.

Det ble også opprettet en heltidspott til lokale tiltak som kunne brukes til forsøk som kommunene kunne søke på for å øke stillingsprosenten. Kommunene har behov for å finne gode løsninger for flere heltidsstillinger, og de trenger hjelp til det. Fafo har følgeevaluert dette, og det viser seg at det har vært positive tiltak.

Det må settes i verk tiltak for å få flere menn inn i de yrkene vi ønsker, men det må være mer enn en hyllingstale og et avisintervju. Det må satses, slik Stoltenberg-regjeringa gjorde, og slik som den neste regjeringa fra Arbeiderpartiet kommer til å gjøre. Dersom en vil noe med likestilling, må de midlene en har, og et sterkt lovverk tas i bruk, sammen med gode rollemodeller. Det er flott å snakke om likestilling i festtaler og å stå i utlandet og fortelle hvor langt vi har kommet i Norge, men når det lyser gult i lampa vår, er vi på vei mot et mindre likestilt samfunn, som er det regjeringa får nå, hvis de fortsetter å ture fram som de gjør.

Fremskrittspartiet har dessverre fått gjennomslag for å sette hele likestillingen i revers, og jeg synes det er synd at Høyre er med på det. Jeg trodde Høyre var mer framtidsrettet. At Kristelig Folkeparti og Venstre sørger for et flertall for endringene, er også beklagelig. De burde støttet et mer likestilt samfunn.

Lasse Juliussen (A) [16:54:53]: Likestillings- og diskrimineringsombudet gjør i dag et helt uvurderlig arbeid, både som pådriver og som håndhever, for å øke likestillingen og hindre diskriminering. Det er i underkant av ti år siden ombudet ble det det er i dag. Organisasjonen har fått satt seg, den fungerer bra, og en har store fordeler av et etablert, tverrfaglig og samlet kompetansemiljø. Nå foreslås det organisatoriske endringer som truer store deler av det som er bygget opp over flere år.

Vi er ikke nødvendigvis imot organisatoriske endringer på likestillings- og diskrimineringsområdet – tvert imot. Det bør gjennomføres dersom det kan føre til styrket arbeid mot diskriminering og for økt likestilling. Problemet er at vi ikke kan se at den foreliggende Prop. 80 L for 2016–2017 vil gjøre det. Tvert imot er det grunn til å frykte at likestillings- og antidiskrimineringsarbeidet vil bli betydelig svekket dersom forslaget blir gjennomført. En oppsplitting av fagmiljøet kan få svært negative konsekvenser. Det ble også grundig belyst i høringen som komiteen hadde.

En stor fordel med å ha håndheveransvaret og pådriveransvaret samlet er nettopp at arbeidet med enkeltsaker på håndheversiden belyser strukturelle diskriminerende forhold og dermed gir viktig innsikt for pådriverarbeidet.

Det er også en misforståelse at vi ikke vil gi oppreisingskompetanse innenfor dagens struktur. Det vil vi, og det har vi også foreslått her i dag.

Vi er selvsagt i utgangspunktet positive til å etablere statlige arbeidsplasser utenfor Oslo, men vi vet av erfaring fra andre statlige flyttinger at få, om noen, medarbeidere blir med når arbeidsplassen flyttes. Vi frykter – med god grunn – at en utflytting av nemndsoppgavene vil føre til at håndheverapparatet vil være svekket i mange år. Da begynner det å bli vanskelig å se de gode grunnene til å splitte opp og flytte ut. Dersom vi gjennom erfaring hadde sett uheldige virkninger av en dobbeltrolle hos ombudet eller manglende uavhengighet, ville det selvsagt vært et godt argument, men slik er det ikke. Vi kan bruke Skjeie-utvalget som grunnlag for den konklusjonen. De kunne ikke finne at de to hovedfunksjonene ble skjevt vektet, heller ikke at pådriverarbeidet hadde svekket lovhåndhevingen eller gitt ombudet redusert legitimitet som lovhåndhever. Vi mener helt klart at dagens organisering gjør at ombudet i sitt pådriverarbeid drar lærdom av lovhåndhevingsjobben og kan foreslå politikk som forebygger tilsvarende saker. Vi mener at det styrker ombudet som kompetansemiljø.

Et ønske om å bygge opp likestillingskompetanse og sikre sterke fagmiljøer flere plasser i landet kan vi også stille oss bak, men det hadde jo stortingsflertallet mulighet til å gjøre i fjor høst. Vi foreslo i vårt alternative statsbudsjett 20 mill. kr ekstra til å styrke de eksisterende likestillingssentrene som finnes, og å etablere to nye. Det ville vært en mye bedre løsning for å sikre bredere likestillingskompetanse flere plasser i landet enn å gjøre som regjeringen nå foreslår, å flytte ut kompetanse på bekostning av det mest sentrale likestillingsmiljøet vi har.

Vi er kjent med at det er et forslag her i dag som skal sikre at det følger med penger som gjør at en kan bygge opp et nytt håndhevingsmiljø uten å svekke totaliteten. Det er mye å si om det.

For det første er det lite betryggende å vedta en oppsplitting her i dag og så vente til statsbudsjettet med å følge opp med penger. Alle som har vært igjennom en budsjettprosess, vet hvor usikkert det kan være. Om regjeringen hadde vært opptatt av å styrke ombudet, hadde vi ikke sett det grepet her nå. Så enkelt tror jeg det er. Og det hjelper lite med løfter om penger i framtidige budsjetter.

For det andre: Uansett om det hadde fulgt med penger, ville det medført en svekkelse, for vi vet som sagt av erfaring at det er vanskelig å flytte kompetanse sammen med arbeidsplassen. Det vil ta tid å bygge opp et nytt kompetansemiljø, og det vil bety tapte år for likestillingsarbeidet.

For det tredje: Uansett om det skulle komme nok penger, uansett om det om noen år er bygget opp et kompetansemiljø på høyde med dagens, er det fortsatt et feil strukturelt grep å ta, for splittingen av fagmiljø og arbeidsoppgaver i seg selv fjerner muligheten for synergier og fordeler knyttet til å se pådriverrollen og håndheverrollen under ett.

Vi er, uavhengig av økte rammer eller ikke, imot selve grunntanken bak å splitte miljøet. Vi mener det vil bety et mindre effektivt likestillings- og antidiskrimineringsarbeid. Derfor sier vi som vi gjør, foreslår som vi gjør, og stemmer som vi gjør, i dag.

Svein Harberg (H) [16:59:46]: Det er åpenbart at standpunktene er avklart i denne saken. Vi har derfor ikke behov for en lang debatt, bare noen kommentarer, og mye av det går nok på denne historiefortellingen. Siste taler var oppe og snakket om disse flyttingene, der det høres ut som om kompetansen forsvant over natten. Jeg har, ikke minst som ordfører i en region som fikk tilflyttet statlige arbeidsplasser, fulgt slike prosesser. Det går utmerket. Noen av dem som flyttet ut, har til og med sagt at det var enklere å få den kompetansen de trengte, der de kom, i vårt tilfelle på Sørlandet, for der var det mange som ville arbeide hos dem, og som hadde tatt den utdannelsen. Vi opplevde at folk flyttet hjem igjen til den delen av landet for å ta disse spennende arbeidsplassene i bruk. Vi har ikke på noen måte opplevd tap av kompetanse – heller styrket kompetanse. Det har jeg flere eksempler på, men det kan vi jo ta en prat om etterpå, slik at representanten blir beroliget.

Så må jeg innrømme at den enorme, rørende kjærligheten til redegjørelse overrasker meg litt. De av oss som har vært i mange bedriftsstyrer og mange bedriftsforsamlinger, og holdt tråden i mange årsoppgjør, vet hvordan disse tingene håndteres. Det som virkelig betyr noe, er det som statsråden har påpekt, at aktivitetsplikten følges opp. Aktiviteten endres ikke av at revisor legger inn en setning i årsregnskapet. Nei, den endres ved at det er oppfølging, aktiv oppfølging, av det som skjer der ute, og det er nettopp det regjeringen har tatt initiativ til.

Vi skal fortsatt kjempe for likestilling. En lov alene skaper ikke likestilling – jeg er helt enig med representanten fra Arbeiderpartiet som sa det. Vi er helt på linje, og det er bra. Vi er også på linje når det gjelder at likestillingsloven i Norge har hatt signaleffekt i andre land. Jeg er veldig glad for at vi nå har en likestillings- og diskrimineringslov, som jeg håper gir samme signaleffekt i andre land, nemlig at de andre gruppene også tas med, for det trenger de også å lære i mange andre land. Vi løfter opp de andre gruppene, og vi har fått klare tilbakemeldinger om at det føles. Det er viktig.

Så er det fortsatt utfordringer, det er vi enige om i denne salen. Nå er det gjort noen grep, og så skal vi sørge for alle sammen at det at det er en likestillings- og diskrimineringslov, løfter alle disse gruppene, slik at de tydeligere får hjelp i sin situasjon. Derfor sliter nok jeg med å være med på å si at kjønnslikestilling har en særstilling. Nei, for hver og en av dem som blir diskriminert og ikke likebehandlet, er det så alvorlig at jeg vil ikke sette den ene gruppen foran den andre. Alle de som blir forskjellsbehandlet på den måten, må ha akkurat samme vern, akkurat samme oppfølging, akkurat samme oppmerksomhet fra vår side. Så er det forskjellige mengder, forskjellig volum, på de forskjellige områdene, men hvert enkelt menneske som opplever det, skal være trygg på at de får oppfølging fra oss.

Jeg er kanskje mest bekymret for at denne debatten handler om hva virksomhetene skal gjøre, hva staten skal gjøre, mens vi kanskje har den største utfordringen i hverdagen hos den enkelte rundt oss. Det er bare å ta en runde av og til inn på sosiale medier og se kommentarene, så ser man at det er ikke alltid at de er preget av likebehandling og respekt for at andre mennesker er annerledes. Det er skremmende av og til. Vi har en jobb å gjøre, hver og en av oss, når det gjelder å snakke om dette som noe viktig.

Det viktige i dag er at vi i denne salen lander på at vi vedtar en likestillings- og diskrimineringslov, som skal ha et godt håndhevingsapparat. Det blir mer ryddig med den løsningen som vi får nå. Vi får et aktivt ombud, som kan være påvirker og følge opp og se at alt gjøres etter de regler og de konvensjoner som gjelder, og så får vi et ryddig håndhevingsapparat. Det er bra.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [17:04:44]: La meg bare først få lov til å gi en liten kommentar til komitélederens innlegg. Jeg er enig i at all diskriminering må bekjempes, men jeg er dypt uenig i at det ikke fortsatt skal være et spesielt fokus på likestilling, for likestilling og de utfordringene vi ser der, har veldig dype, strukturelle årsaker, som gjør at vi også i framtiden er nødt til å ha et stort fokus på det som har med likestillingspolitikk å gjøre. Derfor er jeg uenig i at man nå skal slå dette sammen.

Så er jeg uenig med Arbeiderpartiet når de ramser opp alt dette som regjeringen da har satt i revers, og nevner kontantstøtten. Jeg og Kristelig Folkeparti mener at det går fint an å kombinere god familiepolitikk med god likestillingspolitikk. Og hva gjelder kontantstøtten: Det gledelige er jo at de siste ti årene har antall fedre som velger å være hjemme med kontantstøtte, økt. Jeg er dypt uenig med Arbeiderpartiet. Det går fint an å kombinere familiepolitikk og likestillingspolitikk. Det er der Kristelig Folkeparti plasserer seg.

Så får vi kritikk for å gi regjeringen støtte i å splitte nemnd og ombud. Jeg mener helt prinsipielt at dersom ombudet nå også skulle vært gitt myndighet til å kunne ilegge bøter, er jeg redd for at det ville gått ut over ombudets legitimitet og tillit. Derfor støtter Kristelig Folkeparti regjeringen i dette grepet, forutsatt at det blir finansiert, og forutsatt at ombudets rolle ikke svekkes. Det har vi nå fått tydelig beskjed om at vi får flertall for. Og når man snakker om framtidig budsjett: Vi snakker om budsjettet for 2018. Allerede når budsjettet legges fram i oktober, kommer vi til å lete med lykt og lupe for å finne de pengene som må til for å styrke ombudets rolle. Men vi er mest opptatt av at man ikke gjør noen grep som svekker tilliten til ombudet og ombudets legitimitet.

Jeg tar opp Kristelig Folkepartis forslag i sak nr. 5, og så vil jeg signalisere at jeg vil anbefale Kristelig Folkepartis stortingsgruppe å støtte Venstres forslag nr. 5 og 6 i samme sak.

Statsråd Solveig Horne [17:07:39]: Jeg skal ikke forlenge debatten, men det er helt tydelig at Arbeiderpartiet har kommet i valgkampmodus, for maken til svartmaling av denne regjeringens likestillingspolitikk skal man lete lenge etter. Det er kanskje fordi de har behov for å legge vekt på at det ikke har gått så godt, men det har faktisk gått godt, for aldri har så få kvinner jobbet deltid og så mange heltid. Da vi tok over, jobbet 40 pst. av kvinner deltid, i 2016 var tallet 37 pst. Tilsvarende når det gjelder heltid, har andelen økt fra 60 til 63 pst. i samme periode. Forskjellen mellom kvinners og menns gjennomsnittslønn har minket fra 2015 til 2016, og ifølge arbeidsmarkedsstatistikken er det 22 000 flere kvinnelige ledere i 2016 enn da vi tok over i 2013. Flere barn går i barnehage, færre bruker kontantstøtte, og de aller fleste kvinner med barn jobber heltid. Dette viser at gode velferdsordninger for barnefamilier gir resultater og er viktige for å kunne kombinere familieliv og arbeidsliv.

Vi bygger videre på å styrke dagens likestillingsstruktur, og hver enkelt sektor har også ansvar for å fremme likestilling på egne områder. Barne- og ungdomsdirektoratet er gitt en sentral rolle som fagorgan. Slik kunne jeg fortsatt – og hvis dette er likestilling i revers, så vet ikke jeg.

Så har jeg lyst til å understreke det som også representanten Mandt var inne på, nemlig hvor viktig det er å få flere menn inn i helse- og omsorgsfagene. Da er jeg veldig glad for at vi i dag vedtar at det er mulighet for positiv særbehandling av menn, for vi trenger flere menn inn i helse- og omsorgsyrkene. I dag har ikke kommunene anledning til å gå aktivt inn og oppfordre menn til å søke slike stillinger. Med dagens lovendring er det altså mulig. Det at vi anerkjenner at menn har likestillingsutfordringer i 2017, er også noe som har vært viktig for denne regjeringen i likestillingsarbeidet.

Så er det flere som nevner at vi svekker håndhevingsapparatet med nå å få på plass en styrket nemnd. Det er helt feil, for med dette vedtaket vil vi få et tydelig ombud som har en pådriverrolle, og ikke en dobbeltrolle, som fremdeles skal ha en veilederfunksjon, og som også kan være en skikkelig vaktbikkje for oss politikere. Vi styrker altså Likestillingsnemnda. Det blir raskere behandling, og det blir nå mulighet til å kunne gi oppreisning. Når Arbeiderpartiet står her og framhever at de vil gi oppreisningen til et ombud, som altså ikke har vedtakskompetanse i dag, vil jeg bare si at selv om vi ikke er enig med Venstre, har i hvert fall Venstre gjort et bedre arbeid enn det Arbeiderpartiet har gjort i denne saken.

Hege Haukeland Liadal (A) [17:10:50]: Det foreligger ingen konkrete holdepunkter for at det svekker ombudets legitimitet at pådriver- og håndheverrollen er lagt til samme organ, så hva som ligger bak påstanden til statsråden om det, krever en forklaring. Forhåpentligvis redegjør statsråden for det.

Når det gjelder at aktivitetsplikten fortsetter, er vi glad for det. Men at redegjørelsesplikten avvikles i stedet for å utvikles, synes vi er underlig. Det ville vært naturlig at statsråden hadde forklart seg noe annerledes på spørsmål fra representanten Bekkevold. Det kan sammenlignes med at barn får lekser i skolen, men læreren sjekker dem ikke.

I dag skrotes likestillingsloven på Høyre og Fremskrittspartiets vakt. Det er ikke noe annet å si om det.

For øvrig kommer Arbeiderpartiet til å støtte forslagene nr. 5 og 6, fra Venstre.

Arild Grande (A) [17:12:22]: Jeg registrerer at representanten Svein Harberg ikke skjønner dette med redegjørelsesplikten. Det får så være, men det kom klart fram på høringen blant organisasjoner som har erfaring på feltet, at det er et svært nyttig og viktig verktøy – ledelsen og tillitsvalgte kan sette seg ned sammen. Det er ikke sånn at det bare er en revisor som legger inn en liten fotnote, det er faktisk en anledning til å gå inn og se på hvordan situasjonen er på arbeidsplassen, og hvis den ikke er tilfredsstillende, kan man se hva man kan gjøre i fellesskap. Det er jo dette som er den norske arbeidslivsmodellen, der man i samarbeid utvikler bedriftene til felles beste. Det har vært med og bidratt til at vi har et arbeidsliv som i stor grad fungerer svært godt i dag. Når en fjerner redegjørelsesplikten og bare skal ha en aktivitetsplikt, skjønner jo alle at det er et spill for galleriet. Å ha en rekke aktiviteter uten å sjekke om det faktisk fungerer, om det faktisk bidrar til bedre likestillingsarbeid på hver enkelt bedrift, vil ikke fungere slik Høyre skisserer det.

Statsråden gjør et poeng av dette med ombudet og oppreisningskompetanse. Her kan man kanskje skylde litt på formuleringen i vårt forslag, som kan bidra til uklarheten, men vi ønsker at styrkingen skal skje innenfor dagens struktur, og mener i og for seg at vi godt kan signalisere herfra at oppreisningskompetansen kan legges til nemnda. Det uenigheten dreier seg om her, er at vi mener at ved å splitte opp fagmiljøene, ved å ta det grepet som regjeringen foreslår, vil håndhevingsapparatet på likestillingsområdet svekkes betydelig. Jeg hører at Svein Harberg prøver å glatte over dette med at det løser seg alltids. Nei, vi frykter – og det er flere partier i denne salen som ser utfordringene knyttet til at man splitter opp eksisterende fagmiljøer – at det i alle fall ikke vil være noe som styrker likestillingsarbeidet. Derfor ønsker vi å signalisere at vi kommer til å stemme subsidiært for Venstres forslag, og vi håper at det, hvis vårt forslag faller, i så fall blir flertall i denne sal for det Venstre har fremmet.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [17:14:58]: Hvis det var slik at vi bare opprettholdt Likestillingsombudet og Likestillingsnemnda som i dag, ville det sannsynligvis ikke vært så mange prinsipielle innvendinger mot det. Utfordringen er at da vi behandlet likestilingsmeldingen, var vi samtidig veldig opptatt av at vi måtte få sterkere virkemidler, det måtte sterkere virkemidler til for å få bukt med den likestillingsutfordringen, som vi bl.a. ser innenfor arbeidslivet. Jeg mener at f.eks. Venstres forslag om å gi Likestillingsnemnda myndighet til å kunne ilegge oppreisning i saker innenfor arbeidsliv og erstatning i enkle saksforhold blir problematisk hvis man ikke gjør et klart skille. For det er ikke all right å vedta noe der man blir sittende på begge sider av bordet. For å bevare legitimiteten til ombudets pådriverrolle og den helt nødvendige tilliten ombudet skal ha, mener jeg det er prinsipielt riktig å ha dette skillet. Derfor støtter vi regjeringen i dette – forutsatt at det i budsjettet for 2018 kommer tydelig fram at pådriverrollen ikke skal være skadelidende fordi man gjør et slikt skille, snarere tvert imot skal ombudet styrkes.

Kjersti Toppe (Sp) [17:16:52]: Ein liten kommentar og ei stemmeforklaring: Statsråden sa at ho ønskjer seg fleire menn inn i helse- og omsorgssektoren, og at det låg til rette for dette. Eg er einig i det, men ein må óg ta vare på dei kvinnene ein har. Ei sak som ikkje har vorte nemnd her, er dette med rettane til dei gravide. Det har vorte nemnt, men det er ei stygg sak i helsevesenet no. Gravide får ikkje lenger den retten eg hadde då eg jobba i helsevesenet og var gravid. Då hadde vi rett til vaktfritak i siste trimester. Vi snakkar om at vi har kome lenger – nei, på enkelte område går vi i revers. Eg har ikkje gode følelsar for at dei unge som går inn i legeyrket, må klara å arbeida under regimet som er i dag.

Så til komitéleiaren, som meinte vi ikkje berre måtte snakka om kva staten skal gjera, og kva verksemdene må gjera. Eg er einig i det, men vi må sjølvsagt snakka om det, for det er der vi kan gjera noko. Vi kan ikkje bestemma kva folk skal snakka om i heimen sin, men vi kan gjera noko med kva staten legg til rette for på sine arbeidsplassar. Når jentene mine kjem heim og fortel at når dei studerer til ingeniør, har dei framtidsutsikter til at dei vil tena 100 000 kr mindre enn gutane som går på same studiet, for det viser statistikken, kva fortel ein dei då? Vi må kjempa for å klara å gjera noko med dette, og så skal vi òg gjera noko med det vi snakkar med kvarandre om. Men det er eit politisk ansvar på likestillingsfeltet.

Så til stemmeforklaringa: Vi kjem til å gjera som Arbeidarpartiet og stemma subsidiært for forslag nr. 4, frå Venstre, i sak nr. 5 – subsidiært til vårt forslag.

Svein Harberg (H) [17:19:15]: Først en oppklaring: Min bekymring for at vi kanskje ikke når fram til den enkelte, var ikke kritikk av de andre partiene, det var bare en generell bekymring.

Jeg er vant til å bli erklært som den som ikke forstår noe som helst av representanten Arild Grande, men jeg forstår i hvert fall én ting, og det er at hvis det er redegjørelsesplikten som må til for at et styre og de tillitsvalgte skal jobbe med likestilling og tiltak for det i virksomheten, har man en langt større utfordring enn redegjørelsesplikten. Det må være en selvfølge at de tillitsvalgte og ledelsen i en virksomhet jobber med det, uavhengig av redegjørelsesplikt. Det forsterker kanskje det jeg sier om at det er enkeltmenneskene som er i posisjonene, vi må jobbe med – ikke presse det gjennom på en slik måte.

Karin Andersen (SV) [17:20:20]: Jeg har i ganske mange år vært kjent med ønsket om å lage en samlet lov. Det er noen argumenter for det, men det er veldig gode og sterke argumenter mot å gjøre det.

Jeg skal ta opp noe som jeg har hørt få snakke om her i dag. Jeg tar forbehold om at jeg har klart å følge med på alt. Det gjelder lov mot diskriminering av mennesker med funksjonsnedsettelser og tilgjengelighetsloven. Den ble vedtatt for noen år siden. Det er et veldig forsømt område i samfunnet. SV har også fremmet et dokumentforslag om universell utforming og tilrettelegging, som dessverre ikke fikk flertall på de fleste punktene, som er helt nødvendig.

Én av grunnene til at vi også mener at man ikke bør slå dette sammen, er at dette er et lovgrunnlag som er ganske nytt. Det har ikke satt seg, og det er annerledes enn de voldsomt strukturelle diskrimineringsgrunnlagene som gjelder særlig for kjønnslikestilling, og også en del andre grunnlag. Her handler det om tilgjengelighet, og det handler om at man skyver en likestillings- og diskrimineringssak over i sosial- og velferdspolitikken. Det har SV vært en sterk talsperson mot, for det har vært nødvendig å anerkjenne dette som reell diskriminering og mangel på likestilling. Derfor mener vi at denne loven burde vært beholdt lenger, slik at dette setter seg, også med kompetanse på området, i hele forvaltningen og i apparatet som skal håndtere likestillings- og diskrimineringssaker.

Jeg føler meg veldig ubekvem med at man nå legger dette inn i et felles lovverk. Jeg frykter ikke så mye at likestillingsarbeidet når det gjelder på kjønnsdiskriminering forsvinner, for der har vi sterke organisasjoner og skal nok vite å stå på for det, men jeg frykter for den jobben som er gjort for å ha likestilling for mennesker med funksjonsnedsettelser i samfunnet, og ikke-diskrimineringsbestemmelser som faktisk virker. Denne gruppen utsettes for alt fra manglende tilgjengelighet til ganske alvorlig hatkriminalitet, og manglende tilgjengelighet i samfunnet som ingen av oss som sitter her, ett sekund ville funnet oss i.

Det er en av hovedgrunnene til at jeg og SV stemmer imot denne loven i dag.

Statsråd Solveig Horne [17:23:36]: Til representanten Toppe, som tar opp det med graviditetsdiskriminering – der er jeg helt enig. Slik dagens lovverk er, er det et for svakt diskrimineringsvern i arbeidslivet for dem som er gravide. Når vi vet at det er der de blir mest diskriminert, har det vært viktig for regjeringen å tydeliggjøre dette i lovverket.

Angående forrige periode vil jeg si at det diskrimineringsvernet som da ble vedtatt, nesten var en svekkelse sammenlignet med likestillingsloven av 1978. Vi ønsker et tydeligere og strengere vern mot graviditetsdiskriminering i en egen lovbestemmelse, og vernet som nå blir vedtatt, vil altså framgå klarere av loven enn av dagens likestillingslov og av likestillingsloven av 1978. Vi foreslår også å presisere i loven at manglende tilrettelegging for gravide arbeidstakere er diskriminering. Med dagens vedtak vil man få et tydeligere vern.

Representanten Haukeland Liadal tok opp det med ombudet. Helt siden ombudets opprettelse i 2006 har dobbeltrollen vært debattert og problematisert. Det er et problem når et ombud skal være både en håndhever og en pådriver. Da kommer man i en konflikt og får ikke utøvd pådriverarbeidet skikkelig. Derfor har det vært viktig for regjeringen å ha et tydelig ombud og en styrket nemnd som kan behandle sakene raskere, og ikke minst nå å få på plass en oppreisning.

Jeg er veldig tydelig på det som Kristelig Folkeparti tar opp, at de foreslåtte endringene ikke skal gå på bekostning av verken kvaliteten på fagmiljøene eller gjennomføringsevnen til de to separate instansene. Forslaget innebærer ingen svekkelse av ombudet, for ombudet blir også litt redusert fordi noen oppgaver blir skilt ut. Jeg kan forsikre Kristelig Folkeparti om at vi vil følge økonomien og kompetansemiljøene nøye under denne omorganiseringen, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte hvis det er nødvendig når vi følger med på dette.