Stortinget - Møte mandag den 15. mai 2017

Dato: 15.05.2017
President: Olemic Thommessen
Dokumenter: (Innst. 280 S (2016–2017), jf. Dokument 8:60 S (2016–2017))

Søk

Innhold

Sak nr. 4 [13:57:16]

Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Representantforslag frå stortingsrepresentantane Per Olaf Lundteigen, Marit Arnstad, Janne Sjelmo Nordås og Kjersti Toppe om å opprette ein eigen utdanningsspesialitet i akuttkirurgi (generell kirurgi), og nødvendige tiltak for å styrke rekruttering av kirurgar til lokalsjukehus (Innst. 280 S (2016–2017), jf. Dokument 8:60 S (2016–2017))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Kjersti Toppe (Sp) [] (ordførar for sak nr. 3): Mange helseføretak viser til ein mangel på gastrokirurgar og mangel på generelle kirurgar som eit argument for å sentralisera akuttkirurgien og svekkja lokal beredskap. Det har vi hatt mange eksempel på i den saka som vi nettopp diskuterte.

Kristeleg Folkeparti har føreslått at den første obligatoriske delen av legespesialistordninga, LIS1, som erstattar dagens turnusordning, får ei meir detaljert forskrift med tydelege krav til innhald og måloppnåing for denne delen av spesialistutdanninga. Kristeleg Folkeparti ber òg regjeringa vurdera å endra rutinar for fordeling av turnusplassar, og oppretta fleire LIS1-stillingar.

Turnusordninga vart lagd om i 2013, der ein gjekk bort ifrå det gamle systemet med loddtrekking. Frå 1. mars 2017 gjeld ny forskrift for spesialistutdanning for legar og tannlegar. Forskrifta har vekt oppsikt i dei faglege miljøa. Mange kjenner seg ikkje igjen i henne utifrå det som var utgangsdokumenta. Forslagsstillarane meiner at ei ny forskrift for spesialistutdanning for legar skal innehalda kravspesifikasjonar, læringsmål og læringsaktivitetar, obligatorisk teneste på indremedisinsk avdeling, krav til kirurgisk enkle ferdigheiter som låg i den tidlegare turnuspraksisen, nasjonale obligatoriske læringsaktivitetar, konkrete prosedyrelister og konkrete krav til å ha sett og følgd indremedisinske pasientar med vanlege tilstandar, jf. arbeidsgruppas forslag til konkrete mål.

Dette er òg i tråd med innspel frå bl.a. Yngre legers forening til saka. Dei meiner at prosedyrekrav og obligatoriske kurs må behaldast i tillegg til læringsmål. Legeforeningen og Overlegeforeningen har òg tatt tydeleg til orde for revidering. Det vert reagert på generalisering som ein meiner gir helseføretaka større fleksibilitet som kan gå på kostnad av kvaliteten.

I innstillinga vert det vist til at helse- og omsorgsministeren i sitt brev til komiteen oppgir at Helsedirektoratet har opna for justering og revidering av læringsmål dersom vesentlege aspekt har falle ut etter høyringsrunden. Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet står bak forslag om å sikra forskrift med spesialiserte krav og obligatoriske læringsaktivitetar som beskrive i representantforslaget, pluss ei endring av rutinar for tildeling av turnusplassar. Eg vil fremja dei forslaga som ligg i innstillinga.

Senterpartiet har òg fremja eit forslag om å be regjeringa fremja sak om å innføra ein eigen utdanningsspesialitet i akuttkirurgi/generell kirurgi for å vareta behov i nasjonalt og internasjonalt arbeid og vareta nødvendige økonomiske tiltak for å styrkja rekrutteringa av kirurgar til lokalsjukehus. Her har Helsedirektoratet fått i oppdrag av regjeringa å vedta nye læringsmål i ny spesialistutdanning for legar. Dette forslaget frå direktoratet har òg ført til ein del uro. Mange fryktar at det ikkje vil vareta behovet for generell kirurgisk kompetanse i tenestene i framtida. Den nye spesialistutdanninga inneber at generell kirurgi ikkje lenger vil vera ei fellesutdanning eller spesialitet for norske kirurgar. Da vil svært få av framtidas kirurgar sikrast denne kompetansen, og dermed vil òg svært få ha kompetanse til å kunna gå vakt på små og mellomstore sjukehus og ta imot skadde pasientar og utføra vanlege akuttkirurgiske operasjonar.

Spesialistutdanninga av legar er eit viktig fagpolitisk spørsmål. Senterpartiet meiner at legespesialisering og spesialiststruktur saman med turnusordninga, eller det som før vart kalla turnusordninga, må utviklast både i tråd med den medisinske utviklinga og i tråd med samfunnets behov. Det er eit overordna politisk ansvar å sikra at det skjer. Ny spesialistutdanning for legar må sjølvsagt òg sikra breiddekompetansen som ein treng på lokalsjukehus om vi skal ha desentraliserte helsetenester som vi har i Noreg, og som sikrar lokal beredskap.

Det er bra at det har kome ein fleirtalsmerknad i innstillinga som peikar på behovet for at legespesialistutdanninga må ta vare på behovet for generell kirurgi. Det er eg veldig glad for. I tillegg er eg glad for at Arbeidarpartiet er med på eit fellesforslag om å utgreia både ei modulbasert løysing og ei løysing med framleis eigen spesialitet i akuttkirurgi/generell kirurgi.

Eg tar opp forslaga i sak nr. 3 og forslag nr. 2 i sak nr. 4.

Presidenten: Representanten Kjersti Toppe har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Olaug V. Bollestad (KrF) [] (ordfører for sak nr. 4): Helsedirektoratet har et forslag til nye læringsmål i ny spesialistutdanning, og det er bakgrunnen for dette Dokument 8-forslaget som kommer fra Senterpartiet. Det skal være en spesialutdanning for leger som kan føre til – som dokumentet sier – at en i framtiden kan mangle kirurger med generell kirurgisk kompetanse. En lager veldig mange spesialiteter, og så mister en breddekompetansen. Helsedirektoratet foreslår nemlig at generellkirurgien ikke skal være en egen spesialitet i framtiden, noe som kan gjøre at en faktisk øker risikoen i mindre sykehus fordi en ikke har personell med akkurat denne spisskompetansen som skal være der. Det blir lagt veldig mye ansvar på at de som skal kunne drive med bløtdelkirurgi i akuttmottakene, kun skal være mage-tarm-kirurger. Det betyr at veldig mange pasienter på små og mellomstore sykehus som er skadd, kanskje må flyttes til de store traumesentrene. Men hadde det vært breddekompetanse ved sykehuset, kunne en ha løst det på lavere nivå.

Akuttkirurgisk kompetanse bør finnes på alle akuttsykehus. Gode leger, gode turnusleger, betyr alt. Breddekompetanse er viktig selv om vi går inn i en helsetjeneste med flere og flere spesialister. Det har også Kristelig Folkeparti forståelse for, men det må likevel ligge en basis i bunn. Alle spesialutdanninger bør legge vekt på at man skal ha akutt- og mottakskompetanse og kunne enkle kirurgiske inngrep – dette fordi det ellers vil ødelegge noe av den beredskapen vi allerede har ved mindre sykehus, og det trenger vi – også fordi vi har et langstrakt land. Det å ikke opprettholde beredskapen ved å pulverisere de veldig spesielle utdanningene, gjør at vi ødelegger noe av porteføljen som er viktig for et sykehus.

Dette henger sammen med noe av det jeg sa i forrige sak, det at det er en indre sammenheng mellom generell kirurgi, spesialistkirurgi, anestesi, radiologi, indremedisin og laboratorietjenester. Men den dagen du står i et traume eller du får en skade, er det det generelle du trenger akkurat der og da, til spesialisten på det kirurgiske planet kommer. Det er nettopp denne helheten som gjør at vi har en helhet for pasientene våre, og som Senterpartiet her foreslår, er vi opptatt av å sikre at det finnes utdanninger som tar med seg bredden inn i sykehusene. Dette fordi vi har en beredskap i landet vårt hvor vi ofte må sortere ytterst i legevakter og i akuttmottak hvor pasientene skal hen, og hva de skal møte. Da er det viktig å ha en kompetanse som også er desentralisert og tilgjengelig landet over. Derfor har Senterpartiet et godt forslag som ber om at vi ser på det som er sendt ut fra Helsedirektoratet, om det går an å gjøre det annerledes for å sikre nettopp breddekompetansen.

Det er også bakgrunnen for forslaget Kristelig Folkeparti har om turnustjenesten, for hvis spesialistutdanningen begynner allerede mens en er i turnus, har en på en måte ikke et grunnlag for heller å gå inn i en spesialistutdanning. Det blir veldig smalt hvis en heller ikke der har læringsmål som gjør at en faktisk får med seg en bredde i turnustjenesten, som gjør at en kan gå inn i ulike spesialist utdanninger etter hvert, men har en basis i bunn. Det vil sikre både god førstehjelp i Distrikts-Norge og også en bredde hos den nyutdannede legen som skal velge en annen spesialisering etter hvert.

Jeg tar opp forslag nr. 1 i sak nr. 4.

Presidenten: Representanten Olaug V. Bollestad har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Ruth Grung (A) []: Arbeiderpartiet mener at et godt utdanningssystem, som ivaretar breddekompetanse, rekruttering til både primær- og spesialisthelsetjenesten og rekruttering i hele landet, er nødvendig for å sikre et likeverdig og kvalitativt godt helsetilbud til hele befolkningen.

Arbeiderpartiet har registrert at Yngre legers forening, Medisinstudentforeningen, Overlegeforeningen og Legeforeningen er kritisk til prosessen med å utvikle spesialist utdanning. De frykter at de foreslåtte læringsmålene vil bidra til en dårligere spesialistutdanning, og at det er lagt mer vekt på sykehusenes behov for fleksibilitet, på bekostning av nettopp kvalitet.

Arbeiderpartiet mener at det ikke er Stortingets oppgave å vedta læringsmål, men oppfordrer regjeringen til snarest å ta grep for å forankre arbeidet bedre, slik at kvaliteten på spesialistutdanningen samsvarer med målene som er satt for utvikling av helsetjenestene.

Arbeiderpartiet mener at den medisinske utviklingen, sammen med geografiske utfordringer, tilsier en mer fleksibel og framtidsrettet løsning for utdanning av legespesialister. Vi mener en modulbasert spesialistutdanning vil gi nødvendig fleksibilitet og hindre at rigide skillelinjer mellom ulike spesialister er til hinder for gode løsninger. Den nye spesialiststrukturen, som er under utforming, er først og fremst tilpasset store sykehus, med tilgang på mange ulike spesialister. Leger som blir spesialister på et smalt område, vil ikke ha tilstrekkelig kompetanse til å gå vakter på mindre sykehus. Vi trenger fortsatt generalister, både innen kirurgi og innen indremedisin. I stedet for å etablere stadig nye smale spesialiteter vil man med modulbasert spesialistutdanning kunne ha ulike veier inn i en spesialistmodul, og lokalsykehus med ulik profil vil kunne ha nok kirurger til vaktberedskap. I merknadene er det heldigvis flertall for å utvikle modulbasert spesialistutdanning. Det er vi glad for, det tror vi er særdeles klokt.

I tillegg til flertallsmerknadene står Arbeiderpartiet sammen med Kristelig Folkeparti og Senterpartiet om et tilsvarende forslag, der vi ber regjeringen utrede en modul som gir leger med ulike kirurgiske hovedspesialiteter en tilleggsspesialitet innen generell- og akuttkirurgi, og/eller videreføre justert spesialitet i generell kirurgi.

Direktør Lars Vorland i Helse Nord sier det meget presist: Vi trenger ikke flere medisinske spesialiteter, men en spesialistutdanning som gir trygghet for vaktordninger i mindre sykehus, uten at det trengs mange flere leger.

Arbeiderpartiet er positive til at turnuskandidater må søke på stillingene. Vi mener det gir økt mulighet for nyutdannede til å velge framtidig karrierevei, og sykehusene kan utvikle en rekrutteringspolitikk tilpasset lokale prioriteringer og profiler. Dersom det er åpenbare forbedringer, bør de iverksettes før evalueringen i 2018. Et innspill vi har fått, er å involvere kommunene i de lokale tilsettingene, slik at primærhelsefeltet blir bedre synliggjort for turnuskandidatene. I dag er det kun sykehusene som gjennomfører rekrutteringsprosessen.

Kristin Ørmen Johnsen (H) []: Strukturen i legers spesialistutdanning har nærmest vært uendret i mange år, til tross for at spesialisthelsetjenesten har gjennomgått store endringer. Spesialistutdanningen legges nå om og moderniseres. Omleggingen skal bidra til at utdanningen er mer i samsvar med pasientenes og helsetjenestens behov, og sikre at vi fortsatt har høy spesialistkompetanse.

Økende kunnskapsmengde og krav til spesifikke prosedyreferdigheter har ført til oppdeling i nye spesialiteter og grenspesialiteter. Dagens spesialistutdanning reflekterer behovene i den tradisjonelle tredelingen av aktiviteten i sykehus, med avdelinger for indremedisin, kirurgi og røntgen.

Det har skjedd en rivende utvikling. Da jeg selv jobbet på sykehus, og man fjernet et bryst ved brystkirurgi, lå man inne i tre uker – i dag er dette faktisk flere steder dagkirurgi. Så utviklingen er rivende, og det handler om nye og forbedrede operasjonsmetoder.

Forslagstillerne i dette Dokument 8-forslaget frykter at nye læringsmål i spesialistutdanningen fører til at Norge kan mangle generelle kirurger, og de viser til at det ikke er godt nok samsvar mellom legespesialistutdanningen og behovene i spesialisthelsetjenesten.

Den nye ordningen for utdanningen legger opp til en modulbasert spesialistutdanning i tre deler. Den første delen er dagens turnustjeneste. Del to er felles for grupper av indremedisinske og kirurgiske spesialiteter – altså det generelle. Del tre er spesialisering som er unik for den enkelte spesialitet. Forslag til læringsmål for de kirurgiske spesialitetenes del to og tre, altså det generelle og det spesielle, har vært på høring i regi av Helsedirektoratet, og forslagene er utarbeidet av Legeforeningens spesialitetskomiteer.

Utgangspunktet er at generell kirurgi utgår som egen spesialitet. Del to i kirurgi er ment å gi den nødvendige breddekompetansen for vanlige kirurgiske tilstander for de fleste kirurgiske spesialiteter. Læringsmålene i spesialiteten i gastrokirurgi skal gjøre spesialistene kompetente til å gå en selvstendig bakvakt ved en generell kirurgisk avdeling med traumemottak.

Komiteen viser til at behandlingen i Nasjonal helse- og sykehusplan viste at demografi fører til endring i sykdomsmønsteret, og at det er viktig med spesialister som har bred kompetanse i front, både i spesialist- og kommunehelsetjenesten. Vi skal ha en desentralisert sykehusstruktur i Norge, noe som har vært understreket flere ganger her i dag. Vi skal ha både store og små sykehus som skal sikre likeverdige tjenester i landet, selv om utformingen av tilbudet vil være noe forskjellig. Omleggingen må derfor ta hensyn til dette, og de ulike legespesialitetene må understøtte dette målet.

Legene skal kunne forholde seg til pasienter med sammensatte problemstillinger og ha kompetanse til å forstå og behandle helheten. Dette innebærer at spesialistutdanningen må inneholde avveininger mellom både spiss- og breddekompetanse, og den må være lett å endre i tråd med medisinskfaglig og annen utvikling.

Dette er begrunnelsen for at Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre ber departementet om å vurdere hvorvidt den nye spesialistutdanningen ivaretar behovet for generalistkompetanse innenfor kirurgi og indremedisin på en tilstrekkelig måte. Høyre mener at departementet må vurdere, og ikke pålegges av Stortinget, å opprette ulike moduler innen spesialistutdanningen. Nå snakker vi om generell kirurgi, en annen gang kan det være noe annet. Utviklingen av de medisinske spesialiteter er en dynamisk prosess. Den må i skje i dialog mellom fagmiljøene og Helsedirektoratet, som har beslutningsmyndigheten. Det blir helt merkelig at Stortinget skal gå inn og definere læringsmål.

Morten Wold (FrP) []: I hendene på legestanden er vi prisgitt at den behandlende lege er kompetent, godt utdannet, årvåken og uthvilt. Således er både utdanningsløpet, spesialiteter og turnustjeneste viktige elementer for at man skal være sikker på at man er i de beste hender når man en eller flere ganger i livet får behov for kvalitativ god legehjelp.

Vi har da også to representantforslag til behandling her i dag, som tar for seg både en egen utdanningsspesialitet i akuttkirurgi, tiltak for å styrke rekruttering av kirurger til lokalsykehusene og turnusordningen for leger.

Fremskrittspartiet mener legenes spesialistutdanning må være dynamisk og tilpasset endringer i sykdomsbildet, pasientenes behov og den medisinsk-teknologiske utviklingen.

Faktisk moderniseres nå legenes spesialistutdanning, med fokus på læringsmål i samsvar med pasientenes og tjenestenes behov med mål om fortsatt solid spesialistkompetanse i helsetjenesten. I den nye ordningen for spesialistutdanning omfatter første del praktisk tjeneste i tolv måneder i spesialisthelsetjenesten og deretter seks måneder i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Utdanningens andre del omfatter praktisk tjeneste og andre læringsaktiviteter for grupper av spesialiteter, mens utdanningens tredje del omfatter praktisk tjeneste og andre læringsaktiviteter for den enkelte spesialitet.

Den medisinske utviklingen, sammen med geografiske utfordringer, gjør at vi må ha en fleksibel og fremtidsrettet løsning for utdanning av legespesialister her til lands. En modulbasert spesialistutdanning vil ha nødvendig fleksibilitet, i tillegg til å hindre at skillelinjer mellom ulike spesialiteter står i veien for gode løsninger.

Forskriften setter klare og gode rammer rundt den nye ordningen. Det er ikke aktuelt å skape usikkerhet ved å reversere utdanningen tilbake til gammel ordning.

Det er en politisk viktig oppgave at man gjennom utdanningen av helsepersonell sikrer god breddekompetanse. Derfor må utdanningssystemet og turnustjenesten sikre befolkningen et likeverdig tilbud om spesialisthelsetjenester. Og derfor må både kvaliteten i utdanningene og hensynet til rekruttering i hele landet ivaretas, noe som er avgjørende for fremtidig pasientsikkerhet, pasienttilbud og beredskap.

Ketil Kjenseth (V) []: Denne saken henger på en måte godt sammen med debatten vi har hatt tidligere i dag, om struktur i sykehusene og arbeidsfordeling mellom store og små sykehus. Men når det kommer til hvor detaljert Stortinget skal være med på å bestemme spesialistutdanninger i sykehussektoren, er nok Venstre litt skeptisk til hvor langt ned i det vi her i Stortinget skal gå, for, som flere representanter har vært inne på, det skjer en utvikling her – både medisinsk-teknologisk og kompetansemessig – som gjør at vi må ha en viss fleksibilitet. Men, som det også er påpekt i debatten tidligere i dag, det er behov for å holde de store og små sammen, og det er noe av den strukturen vi også diskuterer her. Hva er det behov for ved et mindre sykehus, og hva trenger de store sykehusene av volum, kapasitet og kompetanse?

For Venstres del støtter vi opp om at vi går videre med en modulbasert opplæring, og at det må gjelde litt uavhengig av hvilken tidsalder vi står i.

Men når det kommer til rekrutteringen, er det en viktig diskusjon. I dag er sju av ti søkere til medisinstudiet kvinner. Antallet vil antagelig bli åtte av ti framover. Vi ser trenden også ellers i helsesektoren. Det kan føre til noen praktiske utfordringer i hele utdanningsløpet, som nå er i ferd med å spenne over et tidsrom på opp mot 15 år for enkelte, fra de starter på medisinstudiet til de er ferdig utdannet spesialist. Når en innimellom dette skal stifte familie og ha ansvaret for barneoppdragelse, kan en støte på noen utfordringer.

Vi har vedtatt at det skal innføres faste stillinger for yngre leger under spesialisering. Ansettelsesforhold er altså da en del av denne debatten som vi er nødt til å følge nøye med på, og noe som vi ikke kan overlate til den enkelte å skulle navigere seg fram i, i et litt tilfeldig og uforutsigbart spill om hvem som får hvilke plasser, og hvilken anledning til spesialisering man får.

Når helseforetakene i tillegg ønsker seg en fleksibilitet å spille på, er det ikke sikkert at summen av dette blir til det beste for befolkningen og en samlet beredskap. Så vi må følge nøye med på at helseforetakene gir de faste stillingene og den forutsigbarheten som de yngre legene trenger for å ta den nødvendige spesialistutdanningen. Det er overordnet sett det aller viktigste. Da trenger vi også kapasitet for turnusplasser, og den diskusjonen vi har hatt tidligere i dag, om antallet sykehus og hvilket innhold det skal være i de sykehusene, er også en del av det. For de som trenger mengdetrening, kan det være at et lite sykehus gir både bredde og mengde like mye som et stort og spesialisert sykehus, der en sjeldnere er i vakt.

Dette er et eksempel på at mye henger sammen med ganske mye, men hvor Stortinget skal være varsomme med å detaljregulere.

Dette henger også sammen med en debatt om i hvilken komité og i hvilket fagdepartement dette skal forankres. Vi diskuterer mye av det som er innenfor utdanningskomiteen, når det gjelder opplæring, og vi bringer også inn allmennhelsen og det kommunale ansvaret for å tilby plasser. Så dette er litt grenseoverskridende, og det er viktig at vi holder tråden, men det er også viktig at vi i stadig større grad diskuterer kompetanse og kapasitet knyttet til helse innenfor helse- og omsorgskomiteen og i Helse- og omsorgsdepartementet, slik at dette henger sammen og ikke blir for fragmentert i forvaltningen.

Statsråd Bent Høie []: Etter lang tids forberedelse moderniseres nå legenes spesialistutdanning. Utdanningen skal være i samsvar med pasienten og tjenestebehovet og sikre fortsatt høy spesialistkompetanse i norsk helsetjeneste. Framover blir det lagt mer vekt på læringsmål, på hva legene skal kunne og på veiledning og supervisjon. Utdanningsaktiviteten skal ivaretas på en systematisk og kvalitetssikret måte innenfor tjenestens daglige virksomhet.

På bakgrunn av et tidligere anmodningsvedtak i Stortinget har departementet fulgt opp saken. Helsedirektoratet ble bedt om å utrede saken og utarbeide flere rapporter, som har vært på høring. Hovedelementene i direktoratets utredning fikk stor oppslutning. Saken er også lagt fram for Stortinget ved flere anledninger.

Ny forskrift var på bred høring høsten 2016 og trådte i kraft 1. mars i år. Ansettelser i stilling i den nye utdanningens del 1 er nå i gang. Sykehusene forbereder for at leger skal tas imot i den nye ordningen på en god måte i høst. Forskriften setter klare og gode rammer rundt den nye ordningen, og det er ikke aktuelt å skape usikkerhet ved å reversere utdanningen tilbake til gammel ordning.

Omlegging av spesialistutdanning er et omfattende arbeid som vil pågå i flere år. Mye skal gå seg til i den nye ordningen. Det kan være aktuelt å gjøre noen justeringer og endringer på sikt, men ikke å gå tilbake til det gamle. Helsedirektoratets vurdering er at de forskriftsfestede læringsmålene for del 1 dekker krav til nødvendig breddekunnskap og hvilke prosedyrer legen skal kunne. Direktoratet har vært åpen for noe justering av læringsmålene dersom vesentlige aspekter har falt ut etter høringsrunden. Forslag om større endringer må sendes på høring. Ved senere gjennomgang vil det også være mulighet til å benytte erfaringer fra første fase med del 1.

Når det gjelder forslaget om å endre rutinene for fordeling av turnusplasser, viser det seg at omleggingen i sin tid ble utredet i bredt samråd med de berørte aktørene. Vurderingen da var at utlysningen som nå gjelder, var mest hensiktsmessig.

Det er også bestemt at ny turnusordning skal evalueres i 2018. I den forbindelse vil tilsettingsprosedyrer, herunder utlysning av stillinger, også bli vurdert. Når det gjelder antall stillinger i del 1, må disse svare til de behovene vi har i tjenesten.

Når det gjelder det andre representantforslaget knyttet til de kirurgiske spesialitetene, er det sånn at de nye ordningene legger opp til en modulbasert spesialistutdanning i tre deler, der del 1 tilsvarer dagens turnustjeneste. Del 2 er felles for grupper av indremedisinske og kirurgiske spesialiteter. I del 3 skjer spesialiseringen som er unik for den enkelte spesialist.

Forslaget til læringsmål for de kirurgiske spesialitetene, del 2 og 3, har vært på høring i regi av Helsedirektoratet. Forslagene utarbeides av Legeforeningens spesialistkomiteer. Utgangspunktet er at generell kirurgi utgår som egen spesialitet. Del 2 i kirurgi er ment å skulle gi nødvendig breddekompetanse for vanlige kirurgiske tilstander for flere kirurgiske spesialiteter. Læringsmålene i spesialitetene i gastrokirurgi skal gjøre spesialistene kompetente til å gå selvstendig bakvakt ved generell kirurgisk avdeling med traumemottak.

Det pågår en diskusjon i det kirurgiske fagmiljøet rundt spesialiststrukturen i kirurgifaget. Diskusjonen omhandler hvordan man kan ivareta nødvendig generell akuttkirurgisk kompetanse for å dekke opp døgnvakten på små og mellomstore sykehus. Ulike forslag har vært lansert. Legeforeningen har bedt Helsedirektoratet om å utrede om man skal beholde en egen spesialitet i generell kirurgi profilert mot akuttkirurgi i tillegg til spesialiteten i gastrokirurgi.

Representanter fra Senterpartiet har i innstillingen endret sitt opprinnelige forslag om å opprette en spesialitet i akuttkirurgi. De foreslår nå sammen med Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti å be regjeringen om å starte utredning av en modul som sikrer at leger med ulike kirurgiske hovedspesialiteter kan få tilleggsspesialitet innen generell og akutt kirurgi. Alternativt foreslår disse representantene en videreføring av spesialiteten i generell kirurgi med justert innhold mot generell kirurgi og akutt kirurgi, i tråd med forslaget fra Legeforeningen.

Jeg støtter fullt ut målet om at spesialiststrukturen for kirurger skal understøtte behovet for de små akuttsykehusene, men på generelt grunnlag mener jeg at opprettelse av flere kirurgiske spesialiteter oftest ikke reduserer utfordringene, men tvert imot skaper behov for nye vaktlag. Utviklingen av medisinske spesialiteter er en dynamisk prosess som må skje i dialog mellom fagmiljøene og Helsedirektoratet, der det er Helsedirektoratet som har beslutningsmyndighet. Direktoratet har informert meg om at de vil gjennomgå spesialiststrukturen i kirurgi som ledd i arbeidet med læringsmål for del 2 og del 3 av spesialistutdanningen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kjersti Toppe (Sp) []: Det er ein felles komitémerknad i innstillinga der komiteen ber regjeringa vurdera om den nye spesialistutdanninga varetar behovet for generalistkompetanse innan kirurgi og indremedisin på ein tilstrekkeleg måte.

Mitt spørsmål er korleis statsråden vil følgja opp den merknaden, og om han meiner at det som er føreslått frå Helsedirektoratet, varetar det som vi etterspør.

Statsråd Bent Høie []: Jeg mener at den merknaden i veldig stor grad understreker det som også er oppdraget i arbeidet med utviklingen av den nye spesialiststrukturen, som jo er en forutsetning for at dette skal fungere. Men når det gjelder det konkrete innholdet og avgrensningen i forhold til modulene, mener jeg at det først og fremst er faglige spørsmål som best løses i et samarbeid mellom de berørte partene og Helsedirektoratet. Jeg vil også advare mot at en bidrar til å dele dette opp så mye at det i realiteten innebærer enda flere spesialiteter, flere vakter på sykehusene og større utfordringer med å sikre beredskapen på de mindre sykehusene.

Kjersti Toppe (Sp) []: Eg går ut frå at statsråden kan vera einig i at det er litt spesielt med ein ny spesialitet i akuttkirurgi, generell kirurgi, for vi har jo hatt det før. Det ville føra til færre vaktlag og behov for færre vaktlag, så dette forslaget er jo litt i ei særstilling.

Eg vil spørja statsråden: Eg forstår det slik at han er tvilande til å gå inn og dirigera dette meir tydeleg, men korleis kan han seia det, når regjeringa har i regjeringsplattforma si at det skal innførast ein ny spesialitet i akutt- og mottaksmedisin? Det vart innført reint politisk, utan at det var eit krav frå fagmiljøet. Når det er eit ganske sterkt signal frå Stortinget her, vil eg anta at regjeringa kan gjera den same jobben når det gjeld denne saka.

Statsråd Bent Høie []: Jeg tror ikke jeg kjenner meg helt igjen i å ha sagt at det ikke var et krav fra fagmiljøet om å få etablert en egen spesialitet i akutt- og mottaksmedisin. Det kravet tror jeg også representanten har både møtt og hørt. En har nettopp i et samarbeid mellom direktoratet og de ulike fagmiljøene funnet en løsning på dette.

Dette er spørsmål som alltid skaper diskusjon, og det er flere modeller som nå diskuteres. Jeg tror det er klokt, det som flertallet legger til grunn, at dette er spørsmål som best løses i samarbeid mellom direktoratet som fagmyndighet, fagorganisasjonene under Legeforeningen og de andre aktørene som har interesse i disse ordningene.

At dette skal bidra til å opprettholde en struktur med både større og mindre sykehus i Norge med gode akuttmedisinske tilbud, er det ingen tvil om, det er en del av oppdraget.

Olaug V. Bollestad (KrF) []: Statsråden sa at han var opptatt av å beholde strukturen med små og store sykehus. Så hørte vi tidligere i debatten i dag at skulle vi ha beredskap på et nivå som i Tyskland, måtte vi hatt syv sykehus til, hvis vi snakker om de avstandene osv.

Så mitt spørsmål til statsråden er: Nå spesialiserer en mye, og i dag sliter virkelig norske sykehus med å få tak i mage-/tarmkirurger, vi støvsuger nesten Europa for å få tak i dem. Hvis det er kun de som skal ta ansvaret for den akuttkirurgiske beredskapen, hvordan tenker statsråden da at han skal klare å opprettholde den desentraliserte sykehusstrukturen og samtidig kunne opprettholde akuttkirurgi på det nivået som har vært debattert før i dag?

Statsråd Bent Høie []: Nå stiller representanten spørsmål som egentlig går langt inn i de vurderingene som jeg mener er veldig faglige. Men det er en kjensgjerning at de som skal drive vaktberedskapen, også må ha aktivitet på sykehuset ut over det som de gjør i vakt. Det må være et grunnlag for rekrutteringen og utviklingen.

Den vurderingen som lå til grunn for det forslaget – som opprinnelig kom fra spesialistkomiteen i Legeforeningen, og som Helsedirektoratet har jobbet videre med – var at det var gastrokirurgien som var den vaktbærende kirurgiske kompetansen, nettopp fordi det er det som er de store kirurgiske områdene på dagens sykehus. Det er også viktig for rekrutteringen til det vaktbærende faget, mens en ser utfordringer ved å kunne rekruttere til en generell kirurgisk kompetanse framover. Men dette er veldig faglige spørsmål som jeg mener best egner seg til å løses i et samarbeid mellom Helsedirektoratet og de faglige organisasjonene.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Den innkalte vararepresentant for Aust-Agder fylke, Lene Langemyr, tar nå sete.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Kjersti Toppe (Sp) []: Eg har behov for å koma med nokre presiseringar til det som har vorte sagt.

Fleire har tatt opp dette med modulbasert spesialistutdanning. Eg tenkjer det er rett å skilja mellom det som er den nye spesialistutdanninga, som er modulbasert i delene 1, 2 og 3, og den er det vel ingen som har sagt at dei ikkje er for, men no er det spørsmål om vi skal sikra generell kirurgi ved å laga ein tilleggsmodul, og då er spørsmålet om det skal gjerast ved å laga ein tilleggsmodul eller om ein skal fortsetja å ha ein eigen spesialitet i generell kirurgi opp mot akuttkirurgi.

Det var det som var Senterpartiets opphavlege forslag. Vi fremja det fordi det var eit uttrykt ønske frå bl.a. Yngre legers forening og Norsk kirurgisk forening. Også Legeforeininga har bede om at det vert greia ut ei vidareføring av spesialisering i generell kirurgi med eit justert innhald mot generell kirurgi og akuttkirurgi.

Det var vårt forslag. For å få eit breiare mindretal i komiteen om dette har vi gått inn på eit fellesforslag med Arbeidarpartiet, der ein både skal greia ut ei modulordning og ein eigen spesialitet. Poenget vårt er at dette er det greitt at vi ikkje bestemmer i Stortinget, men vi skal vera tydelege på at spesialisering av legar må vareta den generelle kirurgiske kompetansen. Om det er ei modulordning eller ein eigen spesialitet, eller begge delar, er for så vidt uinteressant for oss. Vi merker oss at desse ulike foreiningane har vore meir ivrige på ein eigen spesialitet, men dei seier òg at her må det greiast ut vidare.

Så reagerer eg på at ein del gir inntrykk av at dette er noko som vi ikkje bør vedta i Stortinget. Eg tok det opp i replikken at det er på ein måte litt tilfeldig kva tid vi skal meine noko om legespesialisering og ikkje. I regjeringsplattforma står det som sagt at ein skal oppretta ein eigen spesialitet i akutt- og mottaksmedisin. Kor ønskt den var kan kanskje diskuterast. Den har iallfall fått ein del kritikk etterpå, men no har det kanskje landa på ein god måte. Men poenget mitt er at dette vert sett opp som eit punkt i ei regjeringsplattform. Vel har Stortinget meint noko om dette før – den raud-grøne regjeringa fremja jo i rusmeldinga i 2012 nyheita om at det skulle koma ein eigen spesialitet i rus- og mottaksmedisin. Det vart veldig godt mottatt i heile Stortinget, og ingen sa noko om at Stortinget ikkje kan meine noko om dette. Og så har ein jo ved ei forskrift sagt at dette skal Helsedirektoratet få lov til å bestemma sjølv.

Men eg er iallfall glad for det som har kome ut av presiseringa i denne saka.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 3 og 4.

Forrige kapittel
Neste kapittel