Christian Tynning Bjørnø (A) [15:55:18 ] : Jeg ser deg, president,
og du ser meg. Vi ser denne flotte salen, og vi ser de vakre detaljene
i den store lysekronen foran oss. Vi ser også Slottet langt der
borte. Men alle gjør ikke det. Om lag 180 000 nordmenn har så svekket
syn at de regnes som synshemmede, og mer enn 1 000 nordmenn er helt
blinde. Men synet er langt fra alt. Vi trenger verken å se lysekronen
eller Slottet for å kunne gjøre en god jobb her inne. Men hadde
jeg vært synshemmet eller blind, hadde jeg vært avhengig av tilrettelegging
for å kunne gjøre jobben som folkevalgt – naturligvis. Blinde og
synshemmede trenger god tilrettelegging sånn at de kan delta på
alle områder i samfunnet. Ledelinjer, briller, punktskriftbøker,
hunder, pc, ledsagere – ja, tiltakene er mange. I avisen for en
stund siden kunne vi lese om app-en som ser for de blinde. Hjelpemidlene
er mange, og teknologien er i utvikling.
Vi skal gjøre vårt ytterste for
at alle med ulike funksjonsnedsettelser skal kunne delta på alle
områder i samfunnet. En av de aller, aller viktigste arenaene for
deltagelse er skolen, vår felles skole der elever møtes ut fra ulike kulturer
med ulike forutsetninger og ulike bakgrunner, en skole som skal
utjevne forskjeller og bidra til å skape forståelse, respekt og
ikke minst bidra til at alle får like muligheter til å utnytte sitt
potensial til å leve forskjellige liv og bidra i samfunnet. Det
er en formidabel oppgave som krever mye av samfunnet, av skolen
og også av oss politikere.
Faller man ut på skolen, er sjansen
for å falle ut av arbeidslivet stor. Faller man ut av jevnalderfellesskapet,
er det stor sjanse for at man føler seg på sidelinjen og utenfor. Selv
om vi har gode tanker og visjoner om skolen vår og mye fungerer
nettopp etter de visjonene, vet vi at det er enkelte områder som
vi må vie ekstra oppmerksomhet. Et av disse områdene er opplæringssituasjonen
for blinde og svaksynte i skolen. Blinde og svaksynte har krav på
en fullgod opplæring i vår felles skole. Det krever tilrettelegging,
det krever kompetanse, det krever ressurser, og det krever hjelpemidler.
Det siste først: hjelpemidler. En
undersøkelse gjennomført for et par år siden av MMI for Norges Blindeforbund, viste
at åtte av ti elever som er avhengig av lærebøker med punktskrift,
får bøkene for sent. Jeg tok opp denne saken i spørretimen, og jeg
brukte et eksempel fra statsrådens og mitt hjemfylke, Telemark.
Remi, som da var ni år og gikk på skole i Kviteseid i Telemark,
hadde ventet over åtte måneder på å få skolebøker med punktskrift
– åtte måneder der man ikke får følge det samme opplegget som de
andre i klassen, åtte måneder der man står i fare for å havne både utenfor
og på sidelinjen. Tenk deg selv, president, at du og jeg hadde gått
på samme skole, i samme klasse, og jeg hadde alle lærebøkene fra
skolestart, men du fikk dem først rundt påsketider. Det er ikke
rettferdig. Det er ikke akseptabelt. Men heldigvis har jeg inntrykk
av at dette har bedret seg etter at situasjonen med Remi ble tatt
opp. Det er bra. Vi må bare sørge for at det ikke skjer igjen.
For et drøyt år siden fikk vi presentert
en undersøkelse fra Blindeforbundet der 65 pst. av synshemmede barn
og unge oppgir at de blir mobbet. Nesten samtlige oppgir at mobbingen
har foregått i skolegården. Samtidig sier nesten halvparten at skolen
ikke har gjort nok for å løse situasjonen. I disse dager behandler
Stortinget en ny lov som skal sørge for at skolene skal gjøre mer
for å avdekke og bekjempe mobbing. Jeg håper resultatet av den behandlingen
blir en forsterket lov som sørger for at elevenes rettssikkerhet
blir godt ivaretatt, samtidig som det ageres raskt når mobbing oppleves.
Men paragrafer er ikke nok for å
inkludere og sørge for at elever har det trygt på skolen eller opplever
seg som en del av et fellesskap. Det hjelper ikke med aktivitetsplikt dersom
man ikke er en naturlig del av jevnalderfellesskapet eller er inkludert
i det daglige læringsmiljøet og det sosiale fellesskapet i klassen.
Undersøkelser viser at 40 pst. av
blinde og svaksynte elever har fått fritak i ett eller flere fag.
Norsk sidemål, matte, gym, engelsk og norsk hovedmål er de vanligste
fagene å få fritak i. Jeg stiller meg selv spørsmålet: Er fritak den
beste måten å sikre en best mulig opplæring på? I enkelte tilfeller
kanskje, men hele 40 pst., det syns jeg virker mye. Det samme har
blitt problematisert når det gjelder nasjonale prøver. Vi må passe
på at vi ikke bruker lettvinte løsninger. Kan vi få denne prosenten
ned ved at alle strekker seg litt lenger, tilpasser undervisningen
litt mer, tilbyr litt mer tilrettelegging, ja, da tror jeg alle
vil være tjent med at vi gjør nettopp det, strekker oss litt lenger.
Jeg har også lyst til å trekke fram
historien som blinde Isabel Engan delte i et intervju for en tid
tilbake. Hun husker mange fine dager fra barne- og ungdomsskolen,
men hun husker også mange vanskelige. Hun forteller om hvordan det
føles når alle rundt henne plutselig bryter ut i latter, og at hun
vet at det er henne de ler av, selv om hun ikke kan se det. Hun
sier:
«Jeg husker at folk syntes det var
gøy å ta bort stolen min for eksempel. Det var sikkert humoristisk
ment, men jeg følte meg jo tråkka på, og mobba».
Og videre:
«Det var vanskelig å finne folk
i friminuttene fordi jeg ikke kunne delta på ballspill, og det var
ikke like enkelt å løpe sisten. Veldig mange bare løp ut i friminuttene,
og så var jeg igjen med læreren.»
Isabel er en sterk jente og valgte
å studere spesialpedagogikk. For en kapasitet innenfor det fagfeltet!
Hun avslutter intervjuet med å peke på en løsning. Hun tror veien
ut av problemet ikke er å tenke på funksjonshemmede elever som annerledes,
men som en naturlig del av klassen. Det tror jeg også. Jeg er helt
enig med henne. Men da må vi gjøre nettopp det, sørge for at alle
elever med ulike funksjonshemninger får en fullgod opplæring, med
god tilpassing og tilrettelegging sånn at man i størst mulig grad
kan være en del av klassen og fellesskapet.
Derfor avslutter jeg interpellasjonen
med å stille følgende spørsmål til statsråden: Hva vil statsråden
gjøre for å sikre at blinde og svaksynte får nødvendig tilrettelegging og
opplever en fullgod opplæring og et mer inkluderende skolemiljø?
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [16:03:03 ] : Tusen takk til
representanten Tynning Bjørnø for å ta opp en viktig interpellasjon,
og jeg synes også det er bra at inntrykket er at når det gjelder
tilgjengeligheten av læremidler for blinde og svaksynte elever,
har situasjonen blitt bedre. Men jeg tror vi kan være enig om at
den, for å si det veldig enkelt, ikke er god nok før det er reell
likestilling for alle elever. Det betyr at man har de lærebøkene man
skal ha, til riktig tid. Men det viser også at når saker tas opp
på Stortinget, får det faktisk en effekt, og dette har nå Statped
grepet fatt i.
Før jeg begynner med å svare på
spørsmål og sier noe om hva jeg mener vi skal gjøre og litt om hva vi
gjør, har jeg også lyst til å si at dette er et område hvor jeg
mener vi som politikere og jeg som statsråd også må være systemkritiske.
Det er veldig lett at vi som politikere, særlig når vi sitter i
posisjon, går inn og er så opptatt av alt det positive som skjer,
at vi glemmer også å være selvkritiske på vegne av systemet vi forvalter,
og dette er et område hvor vi også må være selvkritiske. Det gjelder
også meg som statsråd. For selv om det er mye bra som gjøres, og
selv om det er mange suksesshistorier der ute, er det også altfor mange
som ikke får den oppfølgingen de trenger. Jeg skal i innlegget mitt
også snakke litt om spesialundervisning. Mobbing er selvfølgelig
en viktig sak som Stortinget akkurat nå jobber med. På alle disse
områdene er det slik at vi rett og slett ikke har gjort nok, og
det er for mange elever som opplever at de blir sviktet.
Den 21. mars inviterte jeg til en
konferanse om inkludering og spesialpedagogikk. Det var ikke bare
for elever som var blinde eller svaksynte, men for forskjellige
typer elever med forskjellige tilretteleggingsbehov, og en viktig del
av det var rett og slett å la elever og foreldre selv fortelle om
hvordan de opplevde skolehverdagen. En av ungdommene som var på
talerstolen, sa noe veldig klokt, nemlig: Vi må lære folk at forskjeller
er fryktelig normalt. Det er noe av kjernen i utfordringen, det
at alle – som representanten Tynning Bjørnø også beskriver – skal
føle seg som og være en del av et fellesskap. Samtidig forstår vi
at for at alle skal få like muligheter innenfor fellesskapet, må man
også i positiv forstand behandle folk litt forskjellig. Folk trenger
litt forskjellig behandling og litt forskjellig oppfølging for å
være likeverdige deler av fellesskapet.
I skolens formålsparagraf og verdidokumenter
er dette helt sentralt. Skolen skal møte alle elever med tillit,
respekt og krav – ikke minst «krav» understreker jeg her – gi dem
utfordringer som fremmer dannelse og læringslyst, og selvfølgelig
motarbeide diskriminering. Med andre ord: Verdidokumentet i skolen
– og dette gjelder også ny generell del og overordnet del av læreplanen,
som nå er ute på høring – sier ikke bare at skolen skal motvirke
diskriminering, den sier også at alle elever, uavhengig av deres
utgangspunkt, har rett til å få tillit, respekt og krav. I denne sammenhengen
er det også viktig å understreke at nettopp forventninger og krav
er noe av det mange elever med tilretteleggingsbehov merker ekstra
sterkt at de ikke får. Det å ikke bli møtt med forventninger – det
å bli behandlet som det noen elever forteller: Jeg følte meg behandlet
som om jeg var dum – er altså ikke å gjøre disse elevene en tjeneste,
det er å gjøre dem en stor bjørnetjeneste, og de merker det så innmari
godt når skolen ikke møter dem med tillit til at de også kan lære,
og forventning om at de skal lære.
Når det gjelder interpellantens
mer konkrete spørsmål, først om mobbing: Det er ingen tvil om at
blant noen grupper barn og unge er det flere som blir mobbet enn
blant andre – for eksempel knyttet til nedsatt funksjonsevne, som svaksynthet
eller at man helt mangler syn. Dette er dokumentert gjennom flere
undersøkelser, og det er også særlig omtalt av Djupedal-utvalget.
Nå behandler jo Stortinget i disse dager viktige saker og viktige
lovsaker rundt mobbing, men regjeringens mobbepolitikk dreier seg
om tre ting som alle sammen er like viktige. For det første: kompetanseheving
i skoler, barnehager og kommuner, for det andre: bedre støtte og
veiledning til mobbeofre og deres familier, og for det tredje: et
enklere regelverk som skal sikre både rettssikkerheten for elevene
og raskere og bedre oppfølging enn i dag.
Men så handler det også – ved siden
av dette – om holdninger og verdier i skolen. Det handler rett og
slett om at de fine ordene vi har satt ned i generell del – eller
nå overordnet del – faktisk blir fulgt i hverdagen. Interpellanten peker
på et veldig viktig tema, som jeg også er veldig opptatt av, nemlig
at mange elever med synshemming blir tatt ut av klasserommet og
får fritak i fag. Når det gjelder skolens plikt til å tilpasse opplæring,
er det både et mål og en kontinuerlig prosess. Tilpasset opplæring
skal skje gjennom variasjon og tilpasning til mangfoldet i elevgruppen innenfor
fellesskapet. Skolen skal ivareta elevenes faglige og sosiale utvikling
innenfor rammen av ordinær opplæring, men samtidig kan det i noen
tilfeller være nødvendig med spesialundervisning og andre særskilte
tiltak.
Alle i denne sal er enig om at spesialundervisning
og fritak fra fag og aktiviteter kan være viktige virkemidler for
å sikre en likeverdig opplæring for den enkelte elev. Men: Det vi
får rapporter om, er at spesialundervisning og fritak av og til
kan fungere som det motsatte. I verste fall kan spesialundervisningen
fungere segregerende og gi elevene et dårligere tilbud enn de ellers
ville fått hvis de var i klasserommet og fikk tilpasset opplæring
der, eller at fritak fra fag ikke er fornuftig – nå har vi f.eks.
gitt fritak for andre fremmedspråk for elever med dysleksi, det
har vært nødvendig og riktig å gjøre – men at det snarere blir et
signal om at systemet har gitt opp, og at man har lave forventninger.
Vi vet ikke nøyaktig hvor prosenten fritak skal ligge, men jeg er
enig med representanten Tynning Bjørnø i at 40 pst. er et høyt tall,
og at det, sammen med mye av det andre vi vet om spesialundervisning
og fritak, kan tyde på at disse ordningene ikke fungerer godt nok
for å gi elevene en bedre undervisning eller tilrettelagt undervisning,
men snarere fungerer segregerende.
Vi har satt ned en ekspertgruppe
under ledelse av Thomas Nordahl, som skal bidra nettopp til at vi
kan få enda bedre både beslutningsgrunnlag og politikk for elever
med behov for tilrettelagt pedagogisk tilbud. De har fått i oppdrag
å se kritisk gjennom ikke bare lovverket, men også praksis ute i
kommunene. For én ting er hva vi vedtar her i lovverket, noe ganske
annet er, dessverre av og til, hvordan det faktisk følges opp. Selv
om dette skal være en hurtigarbeidende ekspertgruppe, har vi ikke
tid eller råd til å vente på deres anbefalinger alene, vi er også
nødt til kontinuerlig å jobbe med dette ute i kommunene.
La meg bare nevne noen av de andre
tiltakene regjeringen også i det siste har lansert, f.eks. i Meld. St. 21
for 2016–2017, Lærelyst – tidlig innsats og kvalitet i skolen, hvor
vi varslet at vi vurderer å innføre krav om at skolene på barnetrinnet
skal ha ansatte med faglig fordypning i spesialpedagogikk, samtidig
som vi vurderer å opprette et videreutdanningstilbud i spesialpedagogikk.
Begrunnelsen for det er nettopp elever med spesielle tilretteleggingsbehov,
f.eks. elever som er svaksynte eller blinde.
Når det gjelder tilrettelagte læremidler,
har Utdanningsdirektoratet en tilskuddsordning som gir støtte til
utvikling av læremidler som er særskilt tilrettelagt. I tillegg tilbyr
Statped tilpassede utgaver av eksisterende læreverk, og jeg er enig
i at når det kommer tilbakemeldinger, som fra Remi i Kviteseid i
Telemark, om at det har tatt åtte måneder før man får læremidler,
så er ikke det en holdbar situasjon. Statped har hatt ekstratiltak
og særskilte tiltak også for skoleåret 2016–2017, som de også har
hentet viktige erfaringer fra, hvor målet selvfølgelig er at elevene skal
få læremidlene på tiden. Men så er det også viktig å si at de fleste
kommuner jo vet tidlig hvilke elever de får. Hvis kommunene eller
skolene er sene med å gi tilbakemeldinger eller melde inn til Statped
hvilke behov de har for læremidler, kan det også føre til forsinkelser.
Med andre ord er det viktig også her at kommunene gjør jobben sin.
Vi har også sendt et forslag fra
regjeringen til ny felles likestillings- og diskrimineringslov,
og i denne loven ønsker vi at plikten til universell utforming av
IKT også skal gjelde for opplærings- og utdanningssektoren. Det
betyr at i fremtiden vil skolens nettsider, læringsplattformer og
digitale læremidler være universelt utformet, slik at mange flere
elever og studenter kan få nytte av dem enn i dag. Det vil selvfølgelig
også være til hjelp for synshemmede elever.
For å oppsummere veldig kort mener
jeg det er mye godt arbeid på gang, men dette er ikke et område
hvor jeg har tenkt å hvile, det er ikke et område hvor jeg har tenkt simpelt
hen å klappe meg selv på skulderen og si at her gjør vi mye bra.
Dette er et område hvor vi fortsatt har masse arbeid som gjenstår,
og vi kommer til å fortsette å jobbe videre med det med full styrke.
Christian Tynning Bjørnø (A) [16:13:16 ] : Jeg takker statsråden
for svaret. Det gjennomgående temaet i interpellasjonen og i det
forrige innlegget mitt handlet dypest sett om ulike former for inkludering,
på skolen, i fag, i jevnalderfellesskapet, i det sosiale miljøet,
i nærmiljøet osv. Folk er forskjellig heldigvis, men det er ikke
bra hvis forskjellene mellom folk blir for store. Det samme gjelder tilfeldigheter,
og jeg er opptatt av at vi skal minimere tilfeldigheter som at det
f.eks. kommer an på hvor du bor, hvilke kompetanser du kan benytte
deg av, ressurser du kan bruke, og tilretteleggingen du får. Jeg
er glad for at statsråden understreker viktigheten av å være selvkritisk og
systemkritisk i saker som disse.
Jeg snakket ingenting om Statped
i mitt forrige innlegg, men statsråden snakket litt om det. Statped
er en viktig institusjon for blinde og svaksynte elever. De besitter
en svært viktig spisskompetanse på fagområdene, og de bistår kommuner,
skoler, barnehager, PP-tjenester osv. med ulike former for tjenester,
både rettet mot enkeltelever og også på systemnivå, sånn som statsråden
snakket om. Det er på mange måter Statped som skal fasilitere og
bidra til at ressursene og kompetansen fordeles der ute etter beste evne.
Som vi alle vet, har Statped vært
gjennom en omfattende omorganisering de siste årene, og omorganiseringen blir
nå evaluert. Jeg vil understreke at det er viktig at man da justerer
kursen og er systemkritisk etter funnene i den evalueringen, og
det er også viktig at brukerne blir tatt med på råd. Blindeforbundet
har bl.a. etterlyst en sterkere kobling mellom Statped og kommunene,
og statsråden var også inne på dette. De viser til at det tar for
lang tid før Statped og kommunene får kontakt. De vil derfor at
det skal være et krav om at hver gang en skole i en kommune har
en synshemmet elev, skal Statped kobles på. De vil også at foreldre
og foresatte selv skal kunne søke Statped om hjelp, og det ropes
varsku om at fagmiljøene i Statped reduseres, særlig i Trondheim,
men også i Oslo. Hva tenker statsråden om disse tingene?
Og så er jeg veldig glad for at
statsråden tar så på alvor dette som handler om fritak fra fag,
for det er umåtelig viktig at dette håndteres på en bedre måte,
både for å sikre en skole der alle er med, der man er inkludert,
og for å – så langt som overhodet mulig – sørge for å gi alle like
muligheter f.eks. til videre høyere utdanning.
Jeg ser at mange har tegnet seg,
og det er jeg glad for. Det er ikke så ofte at denne gruppen blir
diskutert i denne sal, og jeg kommer tilbake mot slutten av debatten.
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [16:16:32 ] : Den store reformen
av Statped, som ble vedtatt og igangsatt under forrige regjering,
skal evalueres, og jeg er helt enig i at det er viktig også der
å være systemkritisk.
Tanken bak denne endringen var at
Statped skulle – og dette gjelder alle brukergruppene – bruke færre
av ressursene sine på tilbud, som f.eks. de gamle statlige skolene
for hørselshemmede elever eller den type ting, og være mer ute i
kommunene, jobbe systemrettet og støtte kommunene. Det er en veldig
god tanke, og det er også grunnen til at vi har videreført dette
arbeidet. Jeg har til og med brutt min egen regjeringserklæring
når det gjelder skoler for de hørselshemmede, fordi jeg mener at
dette har vært en riktig måte å tenke på.
Men så er det helt avgjørende at
hvis det betyr at Statped blir fjernere fra kommunen og kommunen
ikke har kontakt med Statped, har vi et problem. Derfor er en av
de tingene som er viktige, at Statped har såkalte samarbeidsavtaler
– så vidt jeg husker, heter det det – med forskjellige kommuner,
som nettopp er avtaler hvor man går inn i hva som er kommunens behov,
hvordan forholdet mellom oss og Statped skal fungere. I et raskt
økende tempo har Statped fått flere og flere slike samarbeidsavtaler,
og det er nettopp grunnlaget for at Statped skal kunne gå inn og hjelpe
kommunene med den type systemrettet arbeid.
Det er to viktige saker – som Tynning
Bjørnø tar opp – der det er størst problemer i dag. Den ene gjelder
mobbing, inkludering i skolemiljøet. Den andre gjelder hele problemkomplekset
knyttet til spesialundervisning, fritak, hvilke forventninger vi
har til elever med en eller annen form for tilretteleggingsbehov,
det være seg synshemming eller noe annet. Det er god grunn til å
tro at dagens system – med spesialundervisning og alt som det fører
med seg – ikke fungerer for veldig mange elever. Det er god grunn
til å tro at for veldig mange elever fungerer det ikke bare segregerende,
ved at man dessverre fortsatt i for stor grad tar dem ut av vanlige
klasserom og gir dem undervisning, men at kvaliteten på det tilbudet
som gis, for en del elever rett og slett er dårligere enn den de
kunne fått hvis ressursene hadde blitt brukt på en annen måte.
Svaret er ikke å avskaffe retten
til spesialundervisning – det tror jeg er helt utopisk og en dårlig
idé, som gir litt mindre sikkerhet for disse elevene – men å foreta
en ganske tøff, kritisk og ærlig gjennomgang av om vi har bygd opp
et system som gir oss god samvittighet, men som ikke hjelper de
elevene som trenger det aller mest. Og det er det jeg har gitt Thomas
Nordahl og dette ekspertutvalget i oppdrag å gjøre.
Marianne Aasen (A) [16:19:46 ] : Jeg er politiker og tror på
en politikk som vil at vi skal gi alle like muligheter. Da er det
kanskje ikke så rart at jeg er med i Arbeiderpartiet, hvor vi har
«alle skal med» som slagord. Det finnes et annet slagord også, som
jeg har lyst til å nevne, og det er at alle er annerledes. Det synes
jeg også er en fin visjon for norsk skole, som ville hjulpet mange
flere enn bare blinde elever, som er temaet i dag. Men da må vi
i tilfelle spørre arrangøren av den store turbandagen, som var utenfor
her for noen dager siden, for de hadde det som sin visjon, at vi
alle er annerledes. Jeg opplever at interpellanten Tynning Bjørnø
og statsråd Røe Isaksen kan skrive under på at dette er en visjon
vi kunne hatt i norsk skole, nemlig at vi skal ta vare på alle,
og at det er svært viktig at alle barn finner seg til rette og opplever
skolen som et godt sted å være og et godt sted å lære. Det er et
veldig godt utgangspunkt for debatten.
Flere ting har blitt løftet fram,
bl.a. dette med fritak når det gjelder spesialundervisning. I mitt
innlegg har jeg lyst til å snakke litt om det statsråden sa i sitt
siste innlegg på tre minutter, nemlig om hvordan vi skal knytte
eleven som er blind, opp mot spesialistene i Statped og deres kompetanse,
som kan mye om hvordan man skal lære og trives som blind, som kan
noe om det å være blind.
Jeg var med og behandlet Midtlyng-utvalgets
rapport og den stortingsmeldingen som kom etter det, og er veldig gjerne
med på en selvkritisk gjennomgang, for jeg er usikker på om vi oppnådde
det målet vi nemlig hadde. Hensikten var jo at man skulle ha en
statlig etat som skulle være en ressurs for kommunene, men når det
gjelder en god del av disse elevene med spesielle behov, er det
så få av dem – noen ganger kanskje bare en håndfull, kanskje fem–ti elever
i hele Norge som har et spesielt syndrom eller noe sånt – og det
er heller ikke veldig mange blinde elever i Norge. Det er helt riktig,
som det allerede er sagt, at man vet jo at disse barna skal begynne
på skolen, og man vet når de begynner på skolen. Da er det helt
ufattelig at ikke det er mulig å være forberedt på det den første
skoledagen, som jo er forberedt for alle andre barn som kommer.
Spørsmålet er da: Gjorde vi det
rette da vi omorganiserte Statped? Er vi fornøyd med den modellen
i det store og hele? Har tilbudet til denne gruppen blitt noe bedre?
Jeg hører litt begge deler, for å si det sånn. Jeg synes det er ganske
så fortvilende å møte barn og ungdommer som opplever det som veldig
vanskelig å være på skolen, som ikke får den hjelpen de trenger,
som opplever mobbing, og hvor foreldrene er fortvilet fordi de ikke
har noe sted å gå hvor de får hjelp, fordi de blir henvist til Statped
i en kommune som da oppleves å være langt unna. Da er det sånn at
vi ved våre vedtak har fjernet elevene fra den hjelpen de burde
ha. Dette er svært viktig å få svar på fordi det har veldig store
konsekvenser for de enkeltpersonene som er helt prisgitt den kompetansen
som disse fagmiljøene har.
Jeg synes det er svært prisverdig
av statsråden at han tar dette på alvor. Det opplever jeg virkelig
at han gjør, men spørsmålet er hva som skjer. Det sitter sikkert
elever og foreldre og hører på oss i denne debatten nå, og hva er
det vi konkret kan levere som betyr en endring for den seksåringen
som er blind, og som skal begynne på skolen i august? Vet vi at
det barnet får den hjelpen vedkommende skal ha, uansett hvor i landet
vedkommende bor? Da har vi ikke mye tid på oss. Vi har ikke tid
til å vente.
Jeg er veldig glad for at representanten
Christian Tynning Bjørnø tok opp denne viktige diskusjonen, for
det er noe av kjernen i vår skolepolitikk. Vi vil gi et godt tilbud til
absolutt alle elever, og da er vi nødt til å anstrenge oss til det
ytterste sånn at alle rett og slett får det.
Henrik Asheim (H) [16:24:43 ] : Jeg vil, i likhet med både
statsråden og representanten Aasen, rose interpellanten for å ta
opp dette viktige spørsmålet, og for at vi får en grundig diskusjon
også i stortingssalen om hvilke tiltak vi nå kan sette inn raskt
og på lengre sikt for blinde og svaksynte elever i norsk skole.
Representanten Aasen begynte innlegget
sitt med å si at hun var opptatt av dette fordi hun var med i Arbeiderpartiet,
som har slagordet «Alle skal med». Jeg er også opptatt av dette.
Jeg er ikke medlem av Arbeiderpartiet, men av Høyre, som har slagordet
«Muligheter for alle». SV hadde i lang tid slagordet «Ulike mennesker,
like muligheter». Fremskrittspartiet har «For folk flest», og det
kan representanten Sandaune redegjøre for etterpå, hvordan det passer
inn i bildet. Mitt poeng er egentlig dette: Det er ingen partipolitisk
eller blokkpolitisk diskusjon om hvorvidt skolen, som vår viktigste
felles arena, skal være inkluderende og gi alle elever like muligheter.
Blindeforbundet, som er en god organisasjon,
har gitt mye informasjon til alle oss som sitter i kirke-, utdannings- og
forskningskomiteen om hvilke utfordringer disse elevene møter til
daglig. Og for de av oss som ikke har blinde eller svaksynte i nær
familie, er det nedslående å få informasjon om at veldig mange elever
opplever å bli segregert eller behandlet annerledes, eller at de
føler seg mer ensomme enn andre elever på grunn av måten norsk skole behandler
dem på.
Så er det, som statsråden var inne
på, mye som blir gjort. Mye er også blitt gjort, og jeg tror mange
blinde og svaksynte også opplever – det er det viktig å si – et
godt tilbud i norsk skole, og at de får den oppfølgingen de har krav
på. Men så lenge noen faller utenfor, er det ikke godt nok.
En av tingene som vi akkurat nå
holder på med, er en tydeliggjøring av lovverket rundt mobbing i
skolen. At alle elever skal trives på skolen, være trygge på skolen,
og at ingen skal holdes utenfor, er generelt et veldig viktig mål for
norsk skole, noe jeg opplever at Stortinget i stor grad er enig
om. Her får vi også et tydeligere lovverk som også vil ivareta de
elevene som har noen spesielle behov og sørge for at de føler seg
inkludert.
Noe av det som kanskje er det mest
urovekkende rundt spesialundervisning, er de store lokale forskjellene.
En del elever er prisgitt det tilbudet de får, der mor og far tilfeldigvis
bosetter seg. En av de tingene jeg mener er mest prisverdig med
det som denne regjeringen nå har lagt frem, er nettopp tydeligere
krav fra nasjonale myndigheter som gjelder i alle kommuner – uavhengig
av hvem som styrer, hvor stor kommunen er eller hvor i landet den
ligger. På den måten sørger vi for at selv om vi har kommuner som
skoleeiere, som skal ha sine lokale tilpasninger og sin måte å se
det på, skal det også være slik at alle elever, uansett hvor de
bor, skal tas vare på og få oppfølging ut fra de behovene de faktisk
har.
Det handler også om kompetanse ute
i skolen og det faktum at vi trenger spesialpedagoger ute på alle
skoler, at vi har kompetanse som gjør at man vet hvordan man skal tilrettelegge
på en best mulig måte for de elevene som har spesielle behov, uten
at det oppleves som å bli forskjellsbehandlet eller på annen måte
holdt utenfor.
Man får historier og eksempler på
at elever ikke har fått sitt læremateriell når de skal begynne på
skolen. Det mener jeg er helt uholdbart. Det er faktisk ganske sjokkerende at
vi år etter år får denne typen tilbakemeldinger – alle den tid vi
har Statped, all den tid kommunene har et ansvar for å gi tilrettelagt
undervisning for alle. I forlengelsen av det, blir nå digitale læringsplattformer
brukt mer og mer. Det er en mulighet til bedre å tilrettelegge,
men det er også svært viktig, når vi nå skal legge til rette for
at slikt materiell skal brukes mer i skolen, at det også er universelt
tilpasset alle elever, uavhengig av hvilke utfordringer de måtte
ha med tanke på læring.
Til slutt var statsråden inne på
dette med å være systemkritisk. Noen ganger lager man regler som
sikkert er logiske på en pult i et direktorat, men som kan få veldig
uheldige utslag. Et av de eksemplene som Blindeforbundet har informert
oss om, er f.eks. at veldig mange svaksynte og blinde får taxi til
og fra skolen. Men det er ikke lov til å ha med seg en venn hjem
fra skolen i den taxien. Dette er noe som er veldig enkelt å løse,
en veldig liten regulering, men som selvfølgelig betyr veldig mye
for den eleven som har lyst til å ha med seg en venn hjem, sånn
som de andre kan.
Så her er det all grunn til å rose
interpellanten, og jeg ser frem til oppfølgingen både fra regjeringen
og Stortinget.
Lill Harriet Sandaune (FrP) [16:29:48 ] : Det er nok dessverre
liten tvil om at blinde og svaksyntes rettigheter etter opplæringsloven
er blitt forsømt gjennom mange år. Problemene som tas opp i denne
interpellasjonen, er viktige.
Fremskrittspartiet ønsker et inkluderende
samfunn der alle kan delta på lik linje. Det skal ikke være slik
at synshemmede elever får tilpassede læremidler lenge etter de andre
elevene i klassen. Fremskrittspartiet er glad for at regjeringen
nå tar tak i problematikken. I ny likestillings- og diskrimineringslov
har regjeringen fremmet forslag om å innføre krav om universell
utforming av IKT i utdanningen. Dersom Stortinget vedtar forslaget,
vil digitale læremidler i skolen bli tilgjengelig for alle skoleelever
og studenter, uavhengig av funksjonsevne. At universell utforming
av IKT blir et krav i opplærings- og utdanningssektoren, betyr at
nettsider, læringsplattformer og digitale læremidler vil kunne brukes
av langt flere elever og studenter. Kravet om universell utforming
kan hjelpe flere gjennom skole og utdanning og ut i arbeidslivet.
Alle har rett til utdanning. De
nye kravene til design gir skolebarn og studenter lik tilgang til
læringsinnhold. Det betyr også at foreldre med funksjonsnedsettelser
lettere kan følge opp barnas skolehverdag. På skolemiljøområdet jobbes
det konkret for å ta tak i problemene, og det er vi i Fremskrittspartiet
glad for. Vi har gjennom flere år fått presentert undersøkelser
som viser høye mobbetall blant barn og unge, enten det handler om
funksjonshemning, hudfarge, religion eller seksuell legning, at
de opplever betydelig mer mobbing enn andre elever. Dette er ikke
akseptabelt, og det er viktig at det slås ned på.
Alle barn har rett til et trygt
og godt skolemiljø. Til tross for mange tiltak og kampanjer de siste
20 årene er tallet på elever som sier at de blir mobbet, fremdeles
høyt. Fremskrittspartiet mener dette viser at det er nødvendig med sterkere
lut for å få bukt med problemet.
Vi er glad for at regjeringen vil
tydeliggjøre lovverk for å bekjempe mobbing i skolen og ansvarliggjøre
voksne som arbeider i skolen. Det foreslås å innføre en aktivitetsplikt
for skolene til å umiddelbart slå ned på mobbing, og veiledning
og støtte til elever og foreldre skal forbedres. Mobbeofrene og
deres familier skal få bedre oppfølging og tydelige rettigheter.
Kompetansen til de voksne i skolen, barnehagen og kommunen skal
styrkes, noe som vil være til fordel for alle elevene.
Regjeringen har nedsatt en ekspertgruppe
for barn og unge med behov for særskilt tilrettelegging, som skal
levere sin rapport om ett års tid. Gruppen består av skandinaviske
fagpersoner og forskere innen barnehage og skole og ledes av professor
Thomas Nordahl. Det overordnede målet med ekspertgruppens arbeid
er å bidra til at barn og unge som har behov for tilrettelagte tiltak,
herunder spesialundervisning, får et spesialpedagogisk tilbud av
høy kvalitet og opplever økt inkludering i barnehage og skole. Ekspertgruppens
arbeid skal gi nasjonale og lokale myndigheter og aktører et grunnlag
for å velge de best egnede og mest inkluderende virkemidlene og
tiltakene, og Fremskrittspartiet ser fram til resultatene her og
at man kan sette i gang videre konkrete tiltak.
I undersøkelsen som Blindeforbundet
har fått utført, vises det til at 40 pst. av synshemmede elever
har fått fritak i ett eller flere fag, men slik skal det jo ikke
være. Etter Fremskrittspartiets syn innfrir ikke dette vårt ønske
om inkludering i skolen. I dialog med Blindeforbundet blir det vist
til at flere skoler ikke har tilstrekkelig tilretteleggingskompetanse
og manglende krav til undervisningskompetanse, og at dette kan være
årsaken til at skolene gir elevene fritak.
Blindeforbundet melder også om at
kommunene ofte ikke vet hva slags kompetanse de har, eller trenger.
I dag er det opp til den enkelte kommune å koble inn Statped, for så
å innhente kompetansen. Dette gjør at det tar lang tid før elever
får tilrettelagt undervisning for synshemmede elever. Fremskrittspartiet
forventer at denne ekspertgruppen grundig vurderer om det er behov
for at Statped, f.eks. i opplæringsloven, må få et tydeligere mandat
til å bistå kommuner med tilrettelegging for synshemmede elever
i skolen.
Line Henriette Hjemdal hadde
her overtatt presidentplassen.
Anders Tyvand (KrF) [16:34:36 ] : Representanten Asheim ga
oss en gjennomgang av de ulike partienes slagord. Han nevnte ikke
Kristelig Folkeparti. Vårt slagord er «Menneskeverd i sentrum»,
og det passer også ganske godt inn i denne debatten. Fremskrittspartiet
har, som Asheim sa, «For folk flest». Vi vurderte en stund om vi skulle
bruke slagordet «Ikke bare for folk flest», som også ville passet
godt inn i denne debatten, men vi står altså på «Menneskeverd i
sentrum». Uansett er det ikke slagordene det kommer an på i denne
saken. Det er de konkrete tiltakene og de konkrete løsningene. Jeg
tviler ikke på at også Fremskrittspartiets representanter har et
ekte engasjement i denne saken.
Det er viktig at vi klarer å skape
en skole som er inkluderende for alle. Det er viktig at alle får
den tilpassede opplæringen de har behov for, og som de har krav
på, og det er viktig at alle inkluderes i det sosiale miljøet på
skolen. Som det er blitt nevnt flere ganger i denne debatten: Når 65 pst.
av de synshemmede elevene opplever å bli mobbet, og når 40 pst.
har fritak i ett eller flere fag, har vi ikke lyktes godt nok med
dette.
Det er viktig at undervisningsmateriellet
blir tilrettelagt for synshemmede elever. Digitaliseringen gir oss
enorme muligheter, det var også statsråden inne på i sitt innlegg, og
det er viktig at vi tar i bruk disse mulighetene og legger til rette
for det. Men det gjelder ikke bare i undervisningssituasjonen, det
gjelder også i prøvesituasjoner. Vi har fått innspill fra Norges
Blindeforbund om at kartleggingsprøvene kanskje ikke er godt nok
tilrettelagt. Det er et signal jeg håper statsråden tar med seg
videre. Jeg har tidligere tatt opp med statsråden, i form av et
skriftlig spørsmål, de nasjonale prøvene. De nasjonale prøvene i
norsk og matematikk er tilrettelagt for synshemmede elever, men
ikke de nasjonale prøvene i engelsk. Statsråden ga meg et svar som
i og for seg var positivt nok, og pekte på at her ser man for seg
én kortsiktig løsning og én langsiktig løsning. Den kortsiktige
løsningen går ut på at man får en PDF-versjon av den digitale prøven
som det skal være mulig for en lærer å gi veiledning til underveis,
mens den langsiktige planen er å gå over til nye prøveformer som
gjør at alle kan inkluderes og gjennomføre den samme prøven. Jeg
håper statsråden vil sette i gang arbeidet med å få på plass den langsiktige
løsningen så snart som mulig.
Så har jeg lyst til å ta opp en
ting til, og det gjelder retten til kompenserende ferdigheter, det
som kalles ADL. Det gjelder det å få opplæring i praktiske ting
for å kunne klare seg i hverdagen – alt fra det å klare å sette
sammen klær i en god kombinasjon til det å kunne spise med kniv
og gaffel og det å kunne vaske opp – ting som er en selvfølgelighet
for veldig mange av oss, men som mennesker med en funksjonsnedsettelse
som f.eks. det å være svaksynt, vil trenge opplæring i. Før var
dette inne i lovteksten. Det er det ikke lenger, og derfor er det
heller ikke blitt utarbeidet en veileder til disse paragrafene,
er det vi har fått høre fra Norges Blindeforbund.
Før var det også slik at man fikk
denne opplæringen i tillegg til den ordinære opplæringen i skolen.
Nå ser man ofte at dette kommer i stedet for ordinær opplæring i
skolen – elevene blir tatt ut i ordinære timer og får dette i stedet.
Det er uheldig, for da går man glipp av undervisning som man har
krav på, og det gir et veldig uheldig signal om at det ikke er så
viktig at blinde og svaksynte elever får opplæring i norsk, engelsk
og matte. Samarbeidspartiene på Stortinget – Høyre, Kristelig Folkeparti,
Venstre og Fremskrittspartiet – har bedt regjeringen om å gjennomføre
en utredning av hvordan dette kan tilbys på en god måte uten at
det går ut over den ordinære undervisningen. Jeg har ikke registrert
at det har blitt fulgt opp, og jeg håper at vi kan få en slik utredning
på plass før denne stortingsperioden er over.
Anne Tingelstad Wøien (Sp) [16:39:46 ] : Først en takk til
representanten Tynning Bjørnø for å ha løftet situasjonen for blinde
og svaksynte i denne interpellasjonen. Så må jeg også uttrykke at
nå er i grunnen mye sagt. Det som ikke har vært nevnt, er Senterpartiets
slagord: «Ta hele Norge i bruk» og «Nær folk»! Men jeg tror alle
partier har vært opptatt av inkludering, og det er det vi ønsker å
få fram i dag.
Den undersøkelsen som det ble vist
til i interpellasjonen, viser at denne gruppa elever ikke har fått
den oppmerksomheten som de fortjener. Ikke nok med at de har et handikap
i utgangspunktet, men vi har ikke klart å tilrettelegge for elevene
sånn at de kan delta mest mulig jevnbyrdig. Vi er alle opptatt av
mobbing og elevers psykiske helse. Å være inkludert er viktig for
alle, om du har et handikap eller ei. For Senterpartiet er det derfor
viktig at vi minsker opplevelsen av utenforskap gjennom å tilrettelegge for
at alle kan delta mest mulig på lik linje med andre elever.
Som flere har vært inne på, kan
det ofte være sånn at det som kan virke som den enkleste utvegen,
det mest skånsomme, eller anses som det mest hensynsfulle overfor
den synshemmede, kanskje ikke er det. Både skole, PPT og foreldre
kan gjerne argumentere for aleneundervisning, fritak i fag osv.
Men på sikt kan det være en veldig dårlig løsning, ikke minst hvis
eleven sliter faglig eller sosialt. Segregerende løsninger blir
fort et svar, men er kanskje feil svar i mange tilfeller. Denne
undersøkelsen viser at det er mange blinde og svaksynte som nettopp
tas ut av klassen for aleneundervisning. Prøver og digitale læremidler gjøres
ikke tilgjengelig for elevene, og en mangler kompetanse i kommunene
for å tilrettelegge på en god måte. Vi har tidligere vært kritiske
til at den skolefaglige kompetansen i kommunen har blitt bygd ned.
Vi ser at dette har vært veldig uheldig for utviklingen i skolen
generelt, men denne undersøkelsen tyder også på at det kan ha vært
uheldig for elever som har behov for mer tilrettelegging.
Kommunene bruker i stor grad for
lang tid til å koble inn Statped. En må derfor gjennomgå hva slags
plikt kommunene skal ha til å kontakte Statped for tilrettelegging når
kommunene har elever med et handikap. Statped og foreldre kan ikke
gjøre det på egen hånd i dag, sånn jeg har forstått det. Det er
noen som har vært inne på spørsmålet om Statped i forbindelse med
behandlingen vår av den tidligere rapporten. Da må vi diskutere:
Er det Statped som skal være proaktiv ut mot kommunene, eller er
det kommunene omvendt som skal etterspørre hjelp fra Statped? Det
må vi ha en diskusjon om framover.
Behovet for å kunne være en del
av den ordinære elevgruppa, må vi sørge for at blir bedre ivaretatt.
Det var som representanten Asheim nevnte, at hvis det er sånn i
dag at det ikke er lov til å ta med seg klassekamerater hjem via drosjeordningen,
er vi nødt til å ordne det. Hvis vi er lite fleksible, bidrar vi
med våre lover og regler til å sette elever ut på sidelinja. Det
er ikke bra, og det er heller ikke nødvendig.
På den andre sida er det viktig
at vi ikke tilrettelegger mer enn vi skal. Misforstå meg rett. Jeg
har pratet med en bekjent av meg som er synshemmet. Han sa at det
er veldig viktig at blinde og svaksynte også lærer seg å håndtere
utfordringer som livet byr på, og ikke lærer unnvikelse som strategi.
Derfor er det veldig viktig med tilrettelagt hjelp, men ikke misforstått
hjelp, i den forstand at de som har handikapet, skånes for prøver
og oppgaver og får fritak i fag fordi de ikke kan se eller er synshemmede.
Det vil på sikt kunne føre til hjelpeløshet, som en tar med seg
videre inn i arbeidslivet, i samfunnslivet, i familien osv. Noen synshemmede
vil sjølsagt trenge segregerte løsninger, men det bør ikke være
hovedløsningen, sånn som disse tallene indikerer. Derfor er det
viktig at vi fjerner lover og regler som segregerer og stenger blinde
og synshemmede ute fra deltakelse i det ordinære skolelivet, men
det er også viktig at foreldrene ser viktigheten av ikke å skjerme
sine unger for utfordringer de vil møte i skolen, men bistår og backer
dem opp til å klare de utfordringene de møter. Det gir elevene ballast
til å kunne klare seg bedre på egen hånd senere i livet. Med mangelfulle
vitnemål blir det vanskeligere, og da stiller elevene bak andre
til videre studier og arbeid, og det ønsker vi ikke.
Iselin Nybø (V) [16:45:08 ] : Jeg får vel begynne med Venstres
slagord, så det også er tatt med i debatten. Det er altså: «Folk
først». Det skulle sånn sett passe godt inn i det vi snakker om
nå, nemlig det å sette mennesker foran systemer.
Jeg synes statsråden sa det veldig
bra da han sa at vi skal ikke ha lavere forventninger til folk som
er blinde eller svaksynte. De er blinde eller svaksynte, de har
ikke nedsatt intelligens eller er dumme. Vi skal møte dem med de
samme forventningene i skolen som vi har til andre unger.
Men hvis man er født med noen ekstra
eller annerledes utfordringer enn folk flest, er det noe med det
byråkratiet man møter, noe med det ekstra man hele veien må gjøre
for å få det man har krav på, som oppleves som frustrerende. Når
man er på skolen, når man har en unge som krever noe av en, burde
man få bruke tiden sin på den ungen istedenfor å bruke tiden sin
på å kjempe mot et system. Da er jeg helt enig med representanten
Tingelstad Wøien, som sier at hvis det er sånn at man ikke kan ta
med seg en venn i taxien hjem fordi det er en eller annen forskrift
som sier at det ikke går, må vi ordne det, for det sier seg selv
at det er ikke sånn vi vil ha det. Det er uhensiktsmessig, og det
er ikke å sette folk først.
Når det gjelder Statped, får vi
litt ulike tilbakemeldinger. Det er klart at de som jobber i Statped,
har en spisskompetanse, de har god kompetanse, og de er i stand
til å yte bistand til dem som trenger det. Samtidig får vi litt
ulike tilbakemeldinger på hvor godt det fungerer, og om det fungerer
etter intensjonen. Derfor er jeg glad for at statsråden er villig
til å se på det, om det er sånn at vi oppnår det vi vil, om det
er sånn at den omorganiseringen faktisk har medført at ting har
blitt bedre. For vi må hele veien være villige til å se på det systemet
som vi selv forvalter, om det er til det beste for dem som trenger
den hjelpen som det skal tilby.
Når det gjelder det med at ting
må fungere, tror jeg vi alle kan kjenne oss igjen i at det i hverdagen
er ting som ikke fungerer sånn som det skal. Det er nesten ingenting som
er så irriterende som det. Og når man har noen ekstra utfordringer,
har man ekstra mye man må håndtere av systemer og det offentlige.
Derfor mener jeg at det offentlige har et ansvar for å være litt
på tilbudssiden og å være der når folk trenger den hjelpen. Det
var derfor Venstre var så imot det da regjeringen foreslo kutt til
studieforbundene. Når Blindeforbundet kommer til oss og sier at
det kuttet kan medføre at blinde tenåringsjenter ikke får hjelp
til å lære å sminke seg, kan en tenke: Er det en offentlig oppgave
å lære tenåringsjenter å sminke seg? Ja, det er faktisk det. Det
er en offentlig oppgave å legge til rette for dem som trenger litt
ekstra hjelp. Dette mener jeg virkelig: Det er folk først, og det
er folk foran systemer.
Mange har også snakket om spesialundervisning.
Barneombudet har hatt en runde der de har sett på litt ulik spesialundervisning
som gis i ulike kommuner. Det som er deres konklusjon, er at spesialundervisning
fungerer når det er god spesialundervisning. Det er altså med spesialundervisning
som det er med annen undervisning – den må være god for at den skal
oppfylle intensjonen sin. Og det er sånn for alle unger at man må
ha lærere som kan det de holder på med. Man må ha noen som kan hjelpe
med den utfordringen man har. Spesialundervisning skal ikke være et
tilbud som handler om å ta noen ut av et klasserom. Spesialundervisning
skal være et tilbud som handler om å hjelpe noen med en utfordring
som de har. Så vi har et stykke å gå også når det gjelder spesialundervisningen,
på generelt grunnlag. Jeg vil tro at det samme vil gjelde for dem som
har utfordringer med tanke på syn.
Til slutt vil jeg takke interpellanten
for å ha løftet denne problemstillingen, for mange ganger er det
sånn at vi får diskutere disse problemstillingene når det er en
konkret sak det gjelder, når det er noe som har skjedd, når det
er et eller annet konkret. Men nå fikk vi anledning til å drøfte det
på et litt mer generelt grunnlag, på et litt bredere grunnlag. Jeg
synes det er bra at Stortinget kan ta seg tid til å drøfte en så
viktig problemstilling, som selv om den ikke gjelder veldig mange,
er desto viktigere for dem det gjelder.
Jeg mener vi alltid har et ansvar
for å se på om det tilbudet vi gir, er godt nok og fungerer etter
hensikten. Her tror jeg vi alle sammen kan gå litt i oss selv. Hvis
alle sammen kan strekke seg litt lenger, får de lærebøkene når de
trenger dem, de får ha med seg vennen hjem i taxi, og de får sminkekurs
når de blir tenåringer.
Audun Lysbakken (SV) [16:50:36 ] : Representanten Henrik Asheim
var imponerende kunnskapsrik når det gjelder katalogen av slagord
i norsk politikk. Jeg kan da legge til at SV har byttet ut «Ulike
mennesker, like muligheter», selv om jeg fortsatt synes det er et
fint slagord om å ta kampen for et varmt samfunn, som er like relevant
i denne debatten. Det viser vel at det ikke først og fremst er verken
slagordene eller de gode hensiktene som skiller de politiske partiene,
men heller virkemidlene. Så får vi diskutere hvordan vi kan følge
opp denne viktige debatten og den gode interpellasjonen med noe
som kan gjøre virkelighet av det vi nå har nevnt, knyttet til f.eks.
taxi, som jeg heller ikke var kjent med. Det er bra at representanten Tynning
Bjørnø har gitt oss anledning til det, og også gitt Blindeforbundet
anledning til å komme med en del verdifulle innspill til oss i Stortinget.
Dette handler om hvordan vi skal
skape en inkluderende fellesskole, en skole hvor alle kan lære,
lykkes og trives, en skole som ikke gir opp ett eneste barn. Realiteten er
at vi i dag er altfor langt unna et mål om reell likeverdig opplæring
i norsk skole, og at vi har langt å gå for flere elevgrupper når
det gjelder å skape en skolehverdag og gi undervisning som er tilstrekkelig
tilpasset det enkelte barn og den enkelte elevs behov.
Noe av dette kan løses gjennom de
mer generelle endringene vi trenger i skolen. I SV mener vi f.eks.
at flere lærere, mer tid og oppmerksomhet til hver enkelt elev ikke minst
er viktig for de elevene som har spesielle behov. I tillegg har
vi nylig fremmet et representantforslag om spesialundervisning,
og om behovet for økt spesialpedagogisk kompetanse, som jeg også
tenker vil gi komiteen og Stortinget en mulighet til å gjøre alvor
av en del av det vi har snakket om i denne debatten.
Det er klart at hvilke tiltak som
best kan støtte opp under en elev, må bestemme hvilke tiltak som
velges – ikke f.eks. et kvantitativt mål om å redusere antall timer
spesialundervisning. Likevel mener jeg at vi klart har en utfordring
når det gjelder å tilrettelegge undervisningen slik at elever som
i dag ikke får et tilfredsstillende utbytte, kan få opplæring innenfor
rammen av fellesskapet. Økt lærertetthet i kombinasjon med spesialpedagogisk
kompetanse er en del av svaret på dette. I representantforslaget
fra SV ligger det nå et konkret forslag til behandling i Stortinget
om nettopp noe av det som har blitt påpekt overfor komiteen i forbindelse
med denne debatten – behovet for å lovfeste rett til Statpeds tjenester.
Det mener jeg det er viktig at vi diskuterer videre, at vi i forbindelse
med behandlingen av det forslaget ser om det kan være mulig for
Stortinget å gå fortere fram når det gjelder f.eks. å sørge for
at det er en sammenheng mellom den enkelte elev og families behov ute
i landet og muligheten for å koble dem til de tilbudene Statped
kan gi – også i de tilfellene der man ikke får den lokale oppfølgingen
som man burde hatt, og dermed går glipp av dette statlige tilbudet.
Ellers synes jeg det med deltidsopplæring
og å tilby fellessamlinger for blinde og svaksynte i regi av Statped
er et annet viktig forslag, som komiteen også kan vurdere å ta opp
til behandling i forbindelse med det samme representantforslaget.
Igjen takk til interpellanten og
takk for en god debatt. La oss sørge for at det vi har snakket om
her, blir fulgt opp av handling når det er så bred enighet om behovet
for å gjøre noe.
Christian Tynning Bjørnø (A) [16:55:34 ] : Jeg vil takke alle
for at de har deltatt i debatten. Ikke minst er jeg glad for at
alle partier i komiteen har deltatt. Det viser et engasjement for
en gruppe som ikke så ofte får tid i denne salen. Det viser også
at vi har uløste oppgaver for å sikre blinde og svaksynte fullgod
opplæring.
Det handler egentlig mest av alt
om å sikre at alle barn og unge i Norge skal ha lik rett til utdanning,
og at det må ligge til grunn for hvordan vi tilrettelegger for alle
elever, men særlig elever med ulike funksjonshemninger. Man lærer
best når man føler seg som en del av et fellesskap, og når man er
inkludert.
Jeg har notert meg noen hovedpunkter
fra debatten. For det første: Alle elever skal få utnyttet sitt
potensial. Fritak skal kun gis i fag når det er helt nødvendig for
å gi elevene god opplæring, men kun da. Den samme problematikken gjelder
også når det kommer til nasjonale prøver.
Så har jeg notert meg at det trengs
og etterlyses konkrete tiltak for å bekjempe mobbing, kanskje spesielt
den som retter seg mot de utsatte gruppene, at nødvendig tilrettelegging
og nødvendige hjelpemidler elevene trenger, kommer raskt på plass,
at vi gjør det vi kan for at vi ikke får flere situasjoner og eksempler
som det vi hadde fra Telemark og med Remi fra Kviteseid, at Statped
kan ivareta sine oppgaver på en god måte til beste for elevene,
og at fagmiljøene for syn i Statped er tilstrekkelige og sterke
nok til å hjelpe både skoler og elever. Jeg savner svar fra statsråden om
ressurssituasjonen og bemanningssituasjonen, som jeg utfordret ham
på i innlegget mitt.
Jeg er glad for at Kristelig Folkeparti
nevnte dette med ADL også. Her må vi sørge for at vi får på plass
en bedre løsning. Så la oss nå komme noen skritt videre, siden vi alle
er tilsynelatende enig. La oss la partislagordene ligge. La oss
være systemkritiske der vi må, for eksempel når det gjelder dette
eksempelet med taxi, og foreslå konkrete forslag til nødvendige
endringer der det er nødvendig.
Jeg takker for debatten og ser fram
til den konkrete oppfølgingen.
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [16:58:36 ] : Jeg vil også si
tusen takk for debatten. Jeg er enig i at det ikke er så ofte vi
helt konkret diskuterer blinde og svaksynte, men jeg synes også
det er verdt å minne om at veldig mye av det vi diskuterer i Stortinget,
ofte også er begrunnet med nettopp hensynet til elever med tilretteleggingsbehov.
Så når Stortinget nå f.eks. diskuterer ny mobbepolitikk, er det
ikke bare generell mobbepolitikk, det er fordi vi vet at elever
med tilretteleggingsbehov, f.eks. blinde og svaksynte, eller elever
med andre funksjonshemninger, er ekstra utsatt for mobbing. Når
vi diskuterer tidlig innsats, er ikke det bare generell tidlig innsats,
det er nettopp fordi vi vet at for en del elever er det å sette
inn innsatsen tidlig, særlig hvis de trenger særskilt tilrettelegging,
utrolig viktig.
Jeg er enig, som jeg sa, i at når
vi vurderer hvordan omorganiseringen av Statped har fungert, må
vi selvfølgelig gjøre det med utgangspunkt i hva som var ambisjonene med
endringen. Men jeg vil også understreke at det ikke er slik at det
nye systemet er slik at Statped skal sitte og vente på en henvendelse.
Snarere er hele poenget at Statped skal jobbe og forventes å jobbe
mer aktivt, være på tilbudssiden, ha god oversikt over f.eks. denne
gruppen elever, som ikke nødvendigvis er en veldig stor gruppe elever,
så det går an å ha oversikt over dem.
Når det gjelder de nasjonale prøvene,
har jeg allerede svart på det i Stortinget. Den kortsiktige løsningen
er en PDF, men også skisser til et opplegg som gjør at elever som
er svaksynte, kan delta i de nasjonale prøvene i engelsk. På sikt
skal vi jo ha, som jeg nevnte i mitt innlegg, universell tilrettelegging,
slik at det også er mulig å ta de prøvene på vanlig måte.
Når det gjelder spørsmålet om taxi,
har jeg ikke på stående fot klart å finne ut om dette er en nasjonal
regel, eller om det er noe som ofte blir resultat av kommunenes
regler, men det er selvfølgelig også noe jeg kan finne et formelt svar
på hvis Stortinget ønsker det.
Når det gjelder ADL, altså ekstra
kompenserende ferdigheter, var det der en endring i revideringen,
veilederen ble revidert i 2013 – jeg vet ikke når i 2013 det ble gjort,
det var Utdanningsdirektoratet som gjorde det – hvor det ble presisert
at ADL skulle være i samsvar med det som da hadde vært og var regelverket.
Det har altså ikke vært noen regelverksendringer. Så er jeg klar
over at Blindeforbundet oppfatter det som om man har mistet en rettighet,
men det var ikke en rettighet som ble tatt bort, det var ingen endringer
av regelverket, men hvordan regelverket var, ble presisert. Bare
så det er til orientering.
Presidenten: Debatten
i sak nr. 5 er avsluttet.