Stortinget - Møte onsdag den 26. april 2017

Dato: 26.04.2017
President: Olemic Thommessen

Søk

Innhold

Sak nr. 1 [10:14:07]

Muntlig spørretime

Talere

Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at utenriksminister Børge Brende og statsrådene Jan Tore Sanner og Per Sandberg vil møte til muntlig spørretime.

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klar til å starte den muntlige spørretimen.

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Ingrid Heggø.

Ingrid Heggø (A) []: Spørsmålet mitt går til fiskeriministeren.

Høgre–Framstegsparti-regjeringa vil avvikla pliktsystemet som industrieigde torsketrålarar må oppfylla for å kunna driva fiske. Pliktene er avtalar inngått mellom trålar, industri og lokalsamfunn om levering av fisk. Det omhandlar ca. 55 500 tonn torsk, eller 17 pst. av torskekvoten. Sandbergs fiskeripolitikk og skrotinga av pliktene har fått den same massive, negative kritikken som jordbruksmeldinga, som vi diskuterte her i går. Dette vil folket faktisk ikkje ha noko av. Folket vil ha utvikling, dei vil ikkje ha avvikling. Å kutta linjene mellom hav og land er feil, og det bryt òg med prinsippet at trålarane fekk fritak frå kravet om å vera aktive fiskarar. Og dei var for at ein faktisk skulle levera fangsten og råstoffet til industrien for å tryggja arbeidsplassane og verdiskapinga.

Arbeidarpartiet går motsett veg av Framstegspartiet og Høgre. Vi vil satsa framtidsretta på naturressursane, som vi eig i fellesskap. Vi vil ikkje avvikla, vi vil ikkje privatisera eller selja våre felles naturressursar. Fisken høyrer fellesskapet til og skal òg i framtida vera ein berebjelke for verdiskaping og arbeidsplassar i dei lokalsamfunna det gjeld. Kvar i Høgre og Framstegspartiets framlegg finn vi verkemiddel som vil sikra industrien fisk, og heilårsarbeidsplassane?

Statsråd Per Sandberg []: Jeg takker for spørsmålet.

Jeg registrerte at Arbeiderpartiet har mobilisert 100 pst. i nord mot å endre pliktsystemet, og da må jeg tillate meg å ta en liten historiebit her også. Hvis man ønsker utvikling og ikke avvikling, tror jeg Arbeiderpartiet må se seg litt over skulderen. Fra 1970 og fram til 2010, mens Arbeiderpartiet stort sett har regjert dette landet, har man altså gått ifra hundre industrianlegg for fiskeri ned til ti industrianlegg i 2010. Kun halvparten av disse har helårsproduksjon.

Jeg registrerer nå at Arbeiderpartiet også i 2012 sendte ut enkelte forslag om innstramming, modernisering og effektivisering av pliktsystemet. Da fikk Arbeiderpartiet dette svaret tilbake, som var konklusjonen, at man kan ikke gjøre som Arbeiderpartiet, for da får man negativ utvikling og enda mindre lønnsomhet og enda større avvikling.

Så setter jeg ned et ekspertutvalg som kommer til noen konklusjoner med bakgrunn i dagens situasjon og utvikling, og jeg registrerer at Arbeiderpartiet, i den posisjonen man er nå, når man ber om et ekspertutvalg – som da Arbeiderpartiet sto bak – ikke liker svaret. Det registrerer jeg, og det må man respektere. Da er svaret fra Arbeiderpartiet nå å sette ned nye utvalg, vi må ha mer kunnskap. Det betyr at Nord-Norge, mens man venter på Arbeiderpartiets konklusjoner, blir enda mer utarmet.

Regjeringens forslag er nettopp utvikling, å skape lønnsomhet i nord – det å skape den situasjonen i nord at også nord får ta del i utviklingen av lønnsomheten. Jeg har nå gjennom den tiden som jeg har vært fiskeriminister, hatt tre–fire kystopprør der jeg har blitt beskyldt for å rasere Nord-Norge med ulike tiltak og vedtak. Situasjonen er den at aldri har Nord-Norge gått så godt som nå, aldri har det blitt landet så mye fisk i Nord-Norge. Til og med flere fiskere har vi fått i Nord-Norge nå i løpet av de siste årene.

Ingrid Heggø (A) []: Det er ikkje slik som statsråden her prøver å framstilla det, at Arbeidarpartiet sitt forslag er å vidareføra noko som faktisk ikkje fungerer. Men vi justerer pliktene og gjer dei mykje meir treffsikre, for å sikra industrien råstoff og for å tryggja arbeidsplassane og med det verdiskapinga.

Så kan eg roa statsråden med at vi har nok ikkje mobilisert 100 pst. i nord i Arbeidarpartiet, vi er langt frå det, så det skal bli mykje moro framover.

Forslaga til Høgre og Framstegspartiet, derimot, set faktisk både landsdelar og flåtegrupper opp mot kvarandre. Ei overføring til den minste flåten under 15 meter, vil òg medføra at det kjem meir fisk på land i høgsesongen. Det er stikk i strid med intensjonane i pliktene, som skulle sikra fiskeressursar året rundt.

Kvifor har statsråd Sandberg gjeve opp å vareta arbeidsplassane langs kysten?

Statsråd Per Sandberg []: Med all respekt: Det er jo Arbeiderpartiet som i nord setter gruppene opp mot hverandre. Det er jo Arbeiderpartiet – til og med lederen i Arbeiderpartiet – som har vært i nord og sagt at dette forslaget vil føre til at mer fisk havner på utenlandske hender. Det er jo direkte feil. Det er ikke noen endring i deltakerloven her, det er heller ikke noen endring i havressursloven, slik representanten prøver å framstille det som. Vi er alle sammen enige om at dette er fellesskapets eiendom, og det er ikke noe salg av dette fellesskapets eiendom. Hvis det er et ran av kysten, har dette ranet skjedd lenge før denne regjeringens tid, med Arbeiderpartiet ved roret.

Så er det slik at ekspertutvalget peker på og gir et ansvar til en rekke regjeringer og politikere, som har skapt forvirring i nord. Det man ser nå, er at man stadfester det man tidligere har gjort. Men det kan ikke Arbeiderpartiet svare på. Hva er det da man skal modernisere? Hva er det man nå skal justere? Det har man prøvd på før – helt siden 1990 har man prøvd på dette, og det går bare i negativ retning.

Presidenten: Det åpnes for oppfølgingsspørsmål – først Helga Pedersen.

Helga Pedersen (A) []: Statsrådens svar illustrerer at det er lettere å rive ned enn å bygge opp. Jeg hører en statsråd som er mer opptatt av å analysere historien enn å se framover.

Leveringsplikten er ikke et generelt krav til trålerflåten. Det er en forpliktelse som industrien og tilknyttede fartøyer har tatt på seg mot å få dispensasjon fra deltakerloven. Hensikten er å styrke fiskeindustrien og sikre arbeidsplasser. Fremskrittspartiet har programfestet at disse avtalene skal respekteres. Jeg lurer på: Hvordan vil Fremskrittspartiets nestleder si at hans kontrakt med velgerne er oppfylt når regjeringen nå vil overføre fellesskapets evigvarende milliardverdier til et fåtall aktører mot en mindre kompensasjon?

Statsråd Per Sandberg []: Det er jo dette som er håpløst. Arbeiderpartiet blander først og fremst tre plikter. Å si, som representanten her gjør, at vi overfører ressurser til én gruppe, er helt feil. Jeg er den første fiskeriministeren som faktisk tar 20 pst. fra trålerflåten som Arbeiderpartiet tidligere har gitt dem, og gir de 20 pst. til kystfiskerne. Når man peker på Fremskrittspartiets partiprogram, er det lett å svare. I vårt partiprogram står det at hvis disse avtalene skal opphøre, skal det kompenseres. 20 pst. er nettopp en kompensasjon – 8 500 tonn til kystfiskerne er 15 tonn per kystfisker, 100 000 kr per kystfisker. Det tilsvarer nesten 700 mill. kr, som jeg tar fra trålerflåten og flytter over til kystfiskerne. Det er en kompensasjon for den rabatten som Arbeiderpartiet i sin tid ga Røkke da han fikk gjøre disse oppkjøpene.

Presidenten: Line Henriette Hjemdal – til oppfølgingsspørsmål.

Line Henriette Hjemdal (KrF) []: Lofotfisket er nylig avsluttet, og nok en gang er det satt rekorder. I bunnplanken for dette ligger det en bærekraftig god forvaltning, og så har vi gode fiskere som skaper verdier.

Intensjonen med pliktsystemet var å skape verdier på landsiden. Det er en målsetting som Kristelig Folkeparti deler, for fisken tilhører fellesskapet, og fiskerne har et oppdrag for oss.

Reaksjonene i nord på regjeringens forslag til oppheving av pliktsystemet har vært sterke i det politiske miljøet både i Nordland, Troms og Finnmark.

Mitt spørsmål til statsråden er: Hva tenker statsråden om disse politiske reaksjonene fra disse tre fylkene, som litt «har støvlene på»?

Statsråd Per Sandberg []: Jeg tenker veldig mye om det. Jeg tenker så mye om det at jeg faktisk nå har ryddet kalenderen i løpet av kort tid for å holde fire folkemøter i nord: ett i Melby, ett i Hammerfest, ett i Tromsø og ett i Vardø. Det er for å møte folket, lokalpolitikerne, regionalpolitikerne og organisasjonene, snakke til dem og bl.a. da presentere en liste med 15–20 påstander fra Arbeiderpartiet som jeg skal tilbakevise. Når man fremmer påstander overfor folk i Nord-Norge om at kvotene og ressursene forsvinner ut av landsdelen, som Arbeiderpartiet har gjort, så må det tilbakevises. Det er jo ikke det som ligger i denne pliktmeldingen. Regjeringen har foreslått å fjerne pliktene. Vi har ikke gått inn på kvoteinndeling, evigvarende kvoter eller kvotefordeling i det hele tatt. Det ligger i Eidesen-utvalget som er ute på høring nå. Derfor tror jeg det er viktig, og det tilligger alle, tror jeg, et ansvar å fortelle folk, organisasjoner og næringsliv i nord hva som faktisk ligger i dette forslaget, og da tror jeg også vi får en annen debatt i nord.

Presidenten: Geir Pollestad – til oppfølgingsspørsmål.

Geir Pollestad (Sp) []: Regjeringa har føreslått at den såkalla tilbodsplikta skal kunne fjernast mot at næringa innbetaler 100 mill. kr.

Ein ting ville ha vore at Senterpartiet med dette meinte at Sandberg og regjeringa selde pliktene på billegsal, men under høyring i næringskomiteen om saka, skjedde det noko interessant. Tommy Torvanger, konsernsjef i Nergård-konsernet, sa følgjande: Me er villige til å strekkja oss lenger for å verta kvitt tilbodsplikta rett og slett.

Kva er då bakgrunnen for at statsråden held tilbodssal når han skal selja pliktene? Han gjev så mykje rabatt at tråleeigarane kjem til Stortinget og er villige til å betala meir?

Statsråd Per Sandberg []: Det man i og for seg kan si litt i ettertid, er at jeg kanskje skulle skrevet minst 100 mill. kr. Men jeg ber representanten Pollestad se på kva ekspertene uttaler i Ekspertutvalget, som også Senterpartiet ønsket å sette ned. De satte prisen på tilbudsplikten til null. De sier altså at selve plikten ikke er verdt noen ting. Men når man begynner å blande inn kvotepriser, sånn som Senterpartiet og Arbeiderpartiet gjør, da skjønner jeg at folk oppfatter det som en rabatt. Men det er jo ikke det som skjer. Dette er prisen på et anslag av hva plikten alene er verdt. Da sier all ekspertise at den ikke er verdt noen ting.

Så har jeg som statsråd tillatt meg å tale ekspertisen imot, selv om jeg ikke er økonom. Jeg har sagt at 100 mill. kr ser jeg at næringen er villig til å betale inn. Så har jeg også registrert at næringen er villig til å strekke seg lenger enn 100 mill. kr, og det er positivt – det er meget bra. Og nå når næringskomiteen skal sluttbehandle dette i Stortinget, så synes jeg at næringskomiteen og lederen i næringskomiteen faktisk kan legge inn en høyere sats på dette – minst 100 mill. kr. Og hvis det er noen i næringen som ønsker og er villige til å betale mer, er de velkommen til å gjøre det, selvfølgelig.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: Jeg er kjent med at Per Sandberg er fiskeriminister, og det er mange problemstillinger en kunne tatt opp i den forbindelse. Men han er også settestatsråd, og når det er en så dramatisk situasjon for mindreårige asylsøkere på mottak, barna er psykisk nedbrutt og preget av apati, desperasjon og frykt, vil jeg utfordre integreringsministeren Per Sandberg.

Vergene, ansatte på mottak og også fagrådet i UDI ber regjeringa om å ta grep for å bosette barn. Det er gått fra at barna har hatt framtidshåp, til at de har fått framtidsfrykt. I fjor forsvant 182 barn fra mottak. Mange av dem forsvant i desember, og på nyåret forsvant også mange. I verste fall, hørte jeg på et foredrag av politiet i går, blir de seksuelt utnyttet, solgt eller ender opp som slaver. Kristelig Folkeparti og flertallet i dette hus ba i desember regjeringa om å bosette de hardest rammede barna, de som har begrenset opphold på grunn av manglende ID. Regjeringa brukte tid, men før påske kom de og sa at nå skal vi bosette. Det var sent, men det var godt.

Noen av de ungene som har blitt boende på mottak på ubestemt tid fordi de ikke har fått ID-papirer, er de såkalt lengeværende asylbarna. Det er de som fikk oppholdstillatelse fordi Kristelig Folkeparti, Venstre og regjeringa i asylavtalen fra 2014 ble enige om at hensynet til barnas beste skulle veie tyngre. Men å leve i asylmottak er definitivt ikke til barnas beste. De ungene har gjerne bodd der i fire år eller mer. De må få lov å starte livet.

Kanskje mer enn å stille et spørsmål vil jeg be statsråden bekrefte at regjeringas vedtak om å bosette barn med begrenset tillatelse også vil gjelde de såkalt lengeværende asylbarna.

Statsråd Per Sandberg []: Det er ingen tvil om at situasjonen for barn og unge i mottak er vanskelig, og bekymringsmeldingene har ikke vært få. Jeg inviterte derfor til en rundebordskonferanse der alle kunne komme med sine synspunkter og bekymringer. Derfor har regjeringen besluttet å gjøre noe overfor dem som uansett kunne få oppholdstillatelse på et eller annet tidspunkt, altså få umiddelbar bosetting. Så er det signalisert til Stortinget at fram mot revidert nasjonalbudsjett vurderes det mange ulike tiltak fra regjeringens side for å styrke omsorgen i disse mottakene. Det kan gå på kompetanse, som kanskje er litt mer langsiktig, men også når det gjelder mottaksstruktur, kan man gjøre noe, f.eks. ansatte flere. Det kan man kanskje også gjøre gjennom å avvente det å legge ned noen av disse mottakene og dermed få en høyere ansettelsesprosent etter hvor mange som bor i mottak.

Så handler det veldig mye om aktivitet, også for disse unge. Men regjeringen er ikke villig til å vike på at de som ikke har behov for beskyttelse, har midlertidig opphold fram til de er 18 år. Men det å jobbe med innhold og aktivitet i mottak er veldig viktig i denne perioden uansett.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: Jeg er glad for at statsråden er opptatt av tiltak, men han svarte ikke bekreftende på mitt spørsmål om de lengeværende asylbarna. Tanken om at en skal gi et tydelig signal om at det skal iallfall ikke lønne seg ikke å finne pass eller ID-papirer, er en forståelig argumentasjon, men jeg skal vise til en Fafo-rapport fra 2012. Den konkluderer med at det å nekte bosetting og integrering er en dårlig medisin for å få folk til å framskaffe ID-papirer, for de færreste klarer å få tak i dem, og ikke minst går det, som sagt, urimelig hardt ut over ungene. Poenget er jo at disse ungene skal bli i Norge. Mange har bodd i mottak, som sagt, i over fire år, og Stortingets vedtak for desember gjaldt alle unger som hadde begrenset opphold. Derfor vil jeg utfordre statsråden på: Hvorfor vil han holde livet på vent for de ungene? Hvorfor vil han ikke bosette dem når han vet at det er en så alvorlig psykisk belastning og dramatiske tilstander på mottakene, som statsråden selv bekrefter?

Statsråd Per Sandberg []: Jeg tror vi alle sammen er enige om at det å bo i et mottak og leve i denne typen uvisse er en belastning i seg selv. Derfor tror jeg at man i første rekke nå må jobbe med ulike tiltak over et bredt spekter for å prøve å styrke situasjonen for dem som bor i disse mottakene. Det er avgjørende nå å få på plass tiltak veldig raskt opp mot dette. Nå har vi altså en situasjon der ca. 1 500 enslige mindreårige bor i mottak, og 300 av disse er mellom 11 og 18 år, med begrenset tillatelse knyttet til dette med dokumentert identitet. Det er nå mange av disse som regjeringen endrer på med hensyn til å få umiddelbart opphold etter første gangs vedtak, så det tar vi nå ganske raskt. Det så jeg også at Kristelig Folkeparti hadde et forslag om, så da har vi i hvert fall kvittert ut det. Det er en rekke andre tiltak …(Presidenten klubber.)

Presidenten: Da er tiden ute.

Det blir oppfølgingsspørsmål – først Geir Sigbjørn Toskedal.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) []: I Aftenposten i dag er hovedoppslaget om en annen gruppe sårbare barn. En kvinne fra Afghanistan som har vært tvangsgiftet som jentunge, har fått oppholdstillatelse i Norge, men har nå fått avslag på å få sine mindreårige døtre hit på familiegjenforening fordi hun ønsker å gi dem et bedre liv. Begrunnelsen fra UDI og UNE er at faren ifølge sharialover har eiendomsretten til barna. I bistandspolitikken holder vi oss med prinsippet om likestilling mellom kvinner og menn, mens i asylpolitikken er det altså her brukt elementer fra sharialovene.

Nå er dette en enkeltsak, så den kan vi ikke kommentere, men jeg vil spørre statsråden prinsipielt: Er statsråden komfortabel med at hans embetsverk bruker islamsk sharialov, og vil han gjøre noe med det?

Statsråd Per Sandberg []: Nå føler ikke jeg at man bruker sharialov for å treffe en beslutning, men man viser til det. Så kan vi være enige om situasjonen for denne kvinnen, som ønsker samvær og å få sine barn til Norge, og vi har sterk forståelse for det. Det er en enkeltsak, så jeg skal ikke gå inn i den, men på generelt grunnlag er det jo sånn at vi kan sitte i Norge og si at det er et håpløst regime og et håpløst lovverk i Afghanistan, men vi kan ikke legge det lovverket til grunn opp mot å utøve norsk lov for å gi en praksis for opphold. Å kommentere og begynne å vurdere fars situasjon og den situasjonen som er i Afghanistan, opp mot denne stakkars unge dama som har vært utsatt for urett, i forhold til norsk lov, ville selvfølgelig være feil av meg.

Presidenten: Helga Pedersen – til oppfølgingsspørsmål.

Helga Pedersen (A) []: Når det gjelder enslige mindreårige asylsøkere i mottak, har en rekke etater og personer slått alarm over lang tid. Det har gjort at statsråden selv har innkalt til et krisemøte om situasjonen og ved flere anledninger har varslet tiltak.

Nå hører jeg at statsråden sier at det haster med å få i gang tiltak, og da lurer jeg på om statsråden kan si hvilke tiltak det er snakk om, og ikke minst når. For hvis det haster nå etter at man har sittet og observert situasjonen over lang tid, hadde det i hvert fall vært greit å få svar på det. Vil statsråden og regjeringen vurdere klarere definisjoner av hva slags omsorg enslige mindreårige asylsøkere i mottak skal ha, sånn som UDI har foreslått?

Så vil jeg også minne om at regjeringen her ikke begynner på scratch. Stortinget har gjort en rekke vedtak på dette området, bl.a. det å følge opp barn som forsvinner fra mottak. Hva er status på det?

Statsråd Per Sandberg []: Nå er det jo representanten Helga Pedersen som kaller dette møtet «krisemøte». Det er ikke riktig heller. Det som skjedde her, var at organisasjonene ønsket et møte med statsråden, og det sa jeg ja til, ut fra å få en bredere orientering og en situasjonsbeskrivelse og, som jeg sa tidligere i dag, å få inn alle de bekymringene som ligger der ute nå for barn og unge i mottak.

Så har jeg fått masse gode forslag til tiltak fra organisasjonene. Og det er riktig: Stortinget har vedtatt en rekke tiltak, som er i ferd med å virke. Men så er det sånn at mange av tiltakene som ligger på bordet, som kommer fra ulike statsråder, og som samordnes nå, koster noen penger. Revidert er like rundt hjørnet, og det er helt naturlig å fremme disse tiltakene der, da man også må bevilge ekstra penger.

Presidenten: André N. Skjelstad – til oppfølgingsspørsmål.

André N. Skjelstad (V) []: Fjerning av rimelighetsvilkårene for internflukt som stortingsflertallet vedtok i fjor høst, har fått en dramatisk økning når det gjelder antallet med midlertidig opphold. Men mottakene melder om en kraftig økning i selvmordsforsøk. Fortvilelsen er enorm blant dem det gjelder, og rekordmange ungdommer vet ikke om de blir sendt ut nå eller i hvert fall senest når de er 18 år. Mange forsvinner også før det.

Er ikke statsråden redd for at dette er å utsette dem for en unødig belastning, at en nå bidrar til radikalisering, og også til stor fortvilelse og stor grad av frustrasjon? Mange av disse vil være enkle å rekruttere for bl.a. IS og flere av den type organisasjoner.

Statsråd Per Sandberg []: Den bekymringen tror jeg skal ligge i bunnen for alle sammen. Derfor jobber vi nå bredt og hardt for å få på plass tiltak, men det kan ikke være slik at vi justerer norsk lovverk og forskrift. De som ikke har begrunnelse for å få opphold, kan ikke få opphold. Derfor får mange flere midlertidig fram til man er 18 år, fordi man ikke har grunnlag når det gjelder rettspraksis, eller annet grunnlag, for å få opphold. Den praksisen må videreføres. Hvis vi nå i tillegg lemper på disse vilkårene, kommer vi i en situasjon der vi nærmest blir en magnet for at enda flere barn og unge legger ut på en forferdelig reise med overgrep og situasjoner som er helt uholdbare for unge som setter ut på reise på denne måten.

Så tiltakene Norge har iverksatt, har virket når det gjelder det at et lavere antall barn og unge legger ut på, eller presses ut på, denne type farefulle reise.

Presidenten: Da går vi til neste hovedspørsmål.

Heidi Greni (Sp) []: Mitt spørsmål går til statsråd Sanner.

Svært mange kommuner har gitt tilbakemelding om at tidsrammen på et par år som ble gitt for arbeidet med kommunereformen, var for trang. Noen fikk også utsatt frist fordi det var for trange tidsrammer.

Nå er kommunene på Fosen gitt tre uker til å ta stilling til om de vil gå inn i en ny storkommune. Etter at regjeringen presenterte sine konklusjoner i kommunereformen, har Fylkesmannen i Sør-Trøndelag bestilt en konsulentutredning og bevilget 300 000 kr for å utrede én storkommune på Fosen, bestående av sju nåværende kommuner. Rapporten er lagt fram for kommunene, og Fylkesmannen har bedt kommunene konkludere i løpet av tre uker, slik at forslag til sammenslåing kan tas stilling til i Stortinget allerede 8. juni i forbindelse med behandlingen av regjeringens forslag til endringer i kommunestrukturen.

I Prop. 96 S for 2016–2017 foreslår regjeringen tvangssammenslåing av Ørland og Bjugn. Roan og Åfjord og Leksvik og Rissa har vedtatt gjennomføring av frivillig sammenslåing. En ny storkommune på Fosen vil ha avstander på 13 mil mellom ytterpunktene og 8 mil mellom dagens kommunesenter i Leksvik og Brekstad. En ny storkommune vil bestå av 20 større og mindre lokalsamfunn. Avstandene gir ikke grunnlag for at storkommunen vil utgjøre et felles bo- og arbeidsmarkedsområde i regionen.

Alle de berørte kommunene har deltatt i utredningsarbeidet og hatt grundige prosesser på kommunereformen. Noen har konkludert med sammenslåing, og noen har konkludert med å fortsette for seg selv. Rissa og Leksvik har gått på hurtigsporet og er godt i gang med sammenslåingsprosessen.

Mitt spørsmål er: Er Fylkesmannens vedtak om utredning av ny storkommune på Fosen og pålegget om en hurtigbehandling av saken i løpet av tre uker i de berørte kommunene, slik at det kan fattes vedtak 8. juni, iverksatt i forståelse med statsråden?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Svaret på det spørsmålet er ja, og det er i tillegg også i samsvar med kommunenes eget ønske. Jeg hadde et møte med ordførerne på Fosen for å diskutere situasjonen nettopp fordi det på Fosen har vært en diskusjon gjennom mange år om man skal gå sammen to og to eller om man skal bygge ett sterkt Fosen med én sterk kommune, hvor man både kan styrke lokaldemokratiet, kan legge bedre til rette for arbeidsplasser og også gi bedre tilbud til innbyggerne sine.

Med den bakgrunn hadde jeg et møte med ordførerne på Fosen, og på det møtet ble vi enige om at det skulle settes i gang en utredning for å se på fordeler, eventuelt ulemper, med én kommune på Fosen, så dette er et resultat av en god dialog mellom statsråden og ordførerne på Fosen. Vi har ikke tatt stilling til den rapporten, men jeg må få gi uttrykk for at rapporten peker på mange fordeler ved å tenke én kommune på Fosen, bl.a. ved at man kan styrke lokaldemokratiet, ved at man kan flytte mye av det interkommunale samarbeidet tilbake til et kommunestyre, og ved at man kan drive bedre samfunnsutvikling på hele Fosen.

Heidi Greni (Sp) []: Jeg takker for svaret, men jeg må si at jeg er ganske sjokkert over at statsråden mener dette kan være en forsvarlig prosess. Inndelingsloven har jo bestemmelser om at kommunene bør gjennomføre innbyggerundersøkelser i form av folkeavstemning, folkemøter, innbyggerundersøkelser i form av spørreundersøkelser eller på annen måte – og da i forbindelse med behandling av forslag til kommunesammenslåinger involvere innbyggerne. Kommunene har i denne saken ingen mulighet til å involvere innbyggerne. Innbyggerne har ingen mulighet til å si noe om denne saken. Det er den viktigste saken for innbyggerne på Fosen i dette tiåret. Den berører alle innbyggere, den vil gi sentralisering av tjenester, den vil gi helt andre strukturer i tjenestetilbudet osv., og de har, som sagt, ingen mulighet til å uttale seg. Er dette virkelig etter statsrådens vurdering en forsvarlig behandling?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Det er vel få steder i Norge hvor kommunestruktur har vært diskutert så lenge, så mange ganger, og hvor det har vært så mange folkeavstemninger og så mye innbyggerinvolvering som nettopp på Fosen. Min oppgave i dette er å ha god dialog med ordførerne på Fosen, som representerer sine innbyggere. Vi hadde et møte, og vi ble enige om at vi nå også skulle utrede om én kommune på Fosen kunne være et bedre alternativ enn å gå for to: at Rissa og Leksvik går sammen, at Åfjord og Roan går sammen – og Ørland og Bjugn. Regjeringen har lagt frem et forslag for Stortinget, det er det flertall for her i Stortinget. I tillegg var det et ønske fra kommunene selv at vi utredet én Fosen-kommune. Det er nå gjort. Det skal være et møte på Fosen i morgen kveld, der kommer også Kommunal- og moderniseringsdepartementet til å være til stede. Vi kommer til å lytte, og jeg legger til grunn at Stortinget konkluderer før sommeren, enten med det forslaget regjeringen har lagt frem, eller med én Fosen-kommune.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Liv Signe Navarsete.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Arbeidet med kommunereforma har gått frå gale til verre til kaos. Høgre–Framstegsparti-regjeringa med kommunalministeren i spissen og fylkesmenn som lojale våpendragarar opptrer respektlaust overfor folkevalde i kommunane. Ein kan sjå på tidslinja: Fyrst var 1. juli 2016 absolutt, så var det flytta til hausten, så til jul, og no ser me at etter at regjeringa har lagt det fram, fortset ein råkøyret ute i kommunane i godt samspel med fylkesmenn og NIVI Analyse, som òg er ein viktig støttespelar.

Embetsmannsstaten er på veg attende med Høgre i regjering. Fylkesmannen i Sogn og Fjordane har med sine ymse faglege tilrådingar teikna nye kommunekart som spriker i alle retningar, overlappar kvarandre og stemmer dårleg med terrenget. I Bremanger er folket imot samanslåing, kommunestyret er imot samanslåing. Der vart ein hasteinnkalla til eit telefonmøte der ein fekk vite at fylkesmannen vil tilrå samanslåing med Vågsøy og Flora. Mellom dei to sentera er det altså to timar reisetid og ferje. Kva slags funksjonell kommune får ein med dette?

Kvifor pressar statsråden fylkesmannen i Sogn og Fjordane til å overkøyre lokale folkestyre for å skape ein kommune med så dårleg infrastruktur?

Statsråd Jan Tore Sanner []: La meg kort minne om at fylkesmennene opererer med bakgrunn i føringer gitt av Stortinget. Stortinget er landets øverste folkevalgte organ, og fylkesmennene har fått sine føringer av meg med bakgrunn i vedtak som er gjort i Stortinget. Fylkesmennene har god lokalkunnskap, de følger godt opp. Jeg synes vi heller som nasjonale politikere skal gi honnør til alle de lokalpolitikerne fra alle partier som jobber godt med kommunereformen. Det er om lag 20 senterpartiordførere som nå bygger ny kommune, og de gjør ikke det fordi de vil sentralisere. De gjør det fordi de vil skape bedre tjenester til sine innbyggere, de vil styrke lokaldemokratiet. Alternativet til sterkere kommuner er sentralisering, det er statlig overstyring, det er mer statlig detaljstyring.

De som er glad i lokaldemokratiet, bør være for sterke kommuner. Jeg er glad for at det er mange senterpartiordførere som er med på det laget.

Presidenten: Karianne O. Tung – til oppfølgingsspørsmål.

Karianne O. Tung (A) []: Jeg er fra Rissa. Rissa og Leksvik kommuner har fra starten av vært med på statsrådens hurtigspor i kommunereformen og har gjort akkurat det de har fått beskjed om. Det har vært grundige prosesser, det har vært utredninger og folkemøter og folkeavstemninger i begge kommunene, og 23 arbeidsgrupper har vært i sving for å få på plass en ny organisasjonsstruktur i den nye kommunen. Mye ressurser og ikke minst mye tid har blitt brukt på arbeidet som nå resulterer i at Indre Fosen blir en ny kommune fra 1. januar 2018. Statsråden har hele tiden gitt Rissa og Leksvik mye skryt og ros for å gå foran og for rett og slett å gjøre det vedtaket han ønsker seg.

Men etter at tilleggsutredningen nå har kommet om en ny storkommune på Fosen, tyder likevel ganske mye på at sammenslåingen av Rissa og Leksvik kanskje ikke var helt det statsråden hadde ønsket seg aller mest. Så da må jeg spørre: Har statsråden rett og slett holdt en skinnprosess for Rissa og Leksvik?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Representanten vet svaret på det spørsmålet, og svaret er selvsagt nei. Rissa og Leksvik har gjort en god jobb, de har gått foran, og de kommer til å gjennomføre sammenslåingen fra 1. januar 2018. Så har det kommet opp et ønske fra flere Fosen-kommuner, bl.a. fra Arbeiderparti-styrte Åfjord, og også fra Bjugn, om at man også skal se på én Fosen-kommune i stedet for de sammenslåingsforslagene som nå ligger til behandling i Stortinget. Og når det ønsket kommer opp, er det statsrådens oppgave å se om vi kan legge til rette for en prosess som gjør det mulig. Det har vi gjort. Nå skal dette diskuteres på Fosen, og så blir det til syvende og sist opp til Stortinget å konkludere med om man skal gå for én Fosen-kommune eller for det forslaget som er lagt frem for Stortinget, som det er et flertall for.

Presidenten: André N. Skjelstad – til neste oppfølgingsspørsmål.

André N. Skjelstad (V) []: Jeg hører hva de to foregående sier, og jeg har tenkt å følge opp dette litt. For jeg har sett noe av det gjennom noen landsmøter nå på vårparten, ikke minst det siste landsmøtet, til landets største parti, som også nå signaliserer at en vil være med og reversere, og det er kjørt lange prosesser nå i kommunene, og til dels gode prosesser. Hvordan ser statsråden på dette når det nå kommer så ulike signaler fra en del partier? Kan dette stoppe gode prosesser der det har blitt lagt ned veldig mye arbeidstid fra kommunenes side for å få til dette, nettopp fordi en ønsker å få til en ny kommune – ikke minst på Fosen, men også mange andre steder i landet, ikke minst i Sogn og Fjordane, som har hatt veldig mange gode prosesser? Jeg er dypt uenig i at det ikke har vært gode prosesser i det fylket, og fylkesmannen har jo sin oppgave også som leder. Men vil ikke reverseringsforslag nå fra en del politiske partier være med og forhindre en siste innspurt og en skikkelig god avslutning på prosessen som har vært så langt?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Jeg tror jeg skal svare på det spørsmålet ved å sitere Sandøy-ordfører Oddvar Myklebust fra Arbeiderpartiet. Etter Arbeiderpartiets landsmøte sa han følgende til Aftenposten:

«Jeg mener Ap-ledelsen ikke vet hva de snakker om. Jeg tror ikke de aner hvor mye arbeid vi legger ned i en kommunesammenslåing. Hadde de visst det, så hadde de ikke foreslått reversering.»

Dette er en ordfører som har gjort en god jobb med å være med på å bygge en ny, sterk kommune rundt Ålesund. Og når man skal bygge ny kommune, involverer ikke det bare lokalpolitikerne; det involverer også alle de ansatte i kommunene. Derfor mener jeg at det er vår oppgave nå som nasjonale politikere å legge til rette for, bygge opp om og backe opp de mange lokalpolitikere fra alle partier som har gjort en god jobb i å bygge nye, sterke kommuner for fremtiden.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Iselin Nybø (V) []: Menneskerettigheter er noe som er viktig for utenriksministeren. En av de første meldingene han leverte til Stortinget, var på det området. Det er et område vi som nasjon er opptatt av at vi skal være gode på. Vi skal være best i klassen på menneskerettigheter. Det er et område der vi reiser rundt i verden og snakker med land om hvor viktig det er. Vi har en viktig rolle som nasjon innen det med menneskerettigheter. Vi er ingen stormakt, men vår posisjon gjør at vi har stor troverdighet på det området, og vi spiller en viktig rolle i verdenssamfunnet.

På dette området er det mye som går rett vei. Det er mange lyspunkter og mye som er bra, men det er også en del krevende ting som skjer. En av de tingene er det som er oppe i debatten nå, at Saudi-Arabia er valgt inn i FNs kvinnekommisjon, en kommisjon som skal fremme og styrke likestilling. Vi ser i verden nå en internasjonal allianse mellom muslimske land, katolske land, ortodokse og Trump, og de fronter et annet kvinnesyn enn det vi står for. Det handler om alt fra kvinners rett til å bestemme over sin egen kropp til kvinners selvstendighet, kvinners rett til utdannelse, kvinners rolle i familien osv.

Jeg mener det er viktig at vi står sammen med de landene som mener det samme som oss, og kjemper like hardt for det vi tror på, og de sakene som er viktige for kvinner i hele verden. Mitt spørsmål til utenriksministeren er: Synes ministeren, ut fra sitt eget engasjement når det gjelder menneskerettigheter, og statsministerens engasjement rundt kvinners rett til utdanning, f.eks., at det er fornuftig, at det er en god idé, at det er bra for likestillingen at Saudi-Arabia har fått en plass i FNs kvinnekommisjon?

Utenriksminister Børge Brende []: Det er helt riktig at denne regjeringen har tatt offensivt tak i det som dreier seg om menneskerettigheter. Vi fremmet den første stortingsmeldingen om menneskerettigheter på ti år, og jeg tror det var Venstres partileder som var saksordfører for denne meldingen i Stortinget.

Det er også riktig, som representanten understreker, at vi står faktisk overfor en rekke problemer på menneskerettighetsområdet. Jeg hadde håpet jeg kunne sagt at mye var på rett vei, men det er det ikke. Vi opplever faktisk at en god del av de kampene vi trodde vi hadde vunnet, også ganske nært oss selv, er satt under press. En ting er kvinners rettigheter og likestilling. Vi har nå sett at dette med seksuell helse har opplevd tilbakeskritt. Vi ser også at mange av de tingene vi oppnådde i Beijing under kvinnekonferansen på 1990-tallet, settes det nå spørsmålstegn ved. Vi opplever tilbakeslag innenfor ytringsfrihet, pressefrihet og forsamlingsfrihet. Pressefriheten er jeg veldig bekymret for, og jeg har også lansert et eget program på utviklingssiden for å styrke uavhengige journalister og redaktører rundt omkring i verden.

Når det gjelder Saudi-Arabia og for den saks skyld Iran, er det to land som har en helt uakseptabel politikk innenfor dette området med kvinner og likestilling. I Saudi-Arabia er det jo sånn at man til og med må ha samtykke fra en mannlig verge for å kunne gjøre en rekke ting. Dette er spørsmål som vi tar opp med Saudi-Arabia hele tiden. Sverige og Norge er kanskje de to landene som står fremst internasjonalt også i å kritisere både Saudi-Arabia og Iran, og vi ser f.eks. i gjennomganger at i Menneskerettighetsrådet er Norge og Canada de som har tatt opp flest saker med Saudi-Arabia når det er helt uakseptabel kvinneundertrykking.

Iselin Nybø (V) []: Statsråden nevner en rekke områder og en rekke menneskerettigheter som krenkes, og der det ikke går rett vei. Noen av de menneskerettighetene som han ikke nevner, men som nå brytes, er retten til liv og retten til fravær av tortur. Vi ser at i USA, som er en av våre viktigste og nærmeste allierte, ønsker de å henrette en rekke mennesker før utgangen av april på grunn av datostempling – best før-stemplingen. Nødvendige medikamenter i forbindelse med henrettelser går ut på dato i slutten av måneden. Det er vanskelig å finne ord som beskriver en situasjon der et land tar livet av sine egne borgere, men det er makabert, det er grotesk, og det bør ta slutt umiddelbart.

Spørsmålet mitt er: Er ministeren villig til å bruke sin posisjon til å ta dette opp med vår allierte USA og be dem om å avvikle denne praksisen?

Utenriksminister Børge Brende []: Norges syn på bruk av dødsstraff er vel kjent. I tillegg har vi også på dette området tatt internasjonal ledelse. I fjor sommer inviterte jeg til en stor, global, internasjonal konferanse i samarbeid med den franske utenriksministeren, Ayrault, her i Oslo, hvor vi samlet veldig mange land for å både diskutere dødsstraff og vise hvor uakseptabelt dødsstraff er. Vi opplever ikke bare hos våre allierte at dette er et økende problem, men vi opplever faktisk også at dødsstraff brer om seg i det 21. århundre. Jeg mener at dødsstraff er en totalt inhuman og uakseptabel måte å gå frem på, og dette var også et viktig punkt på den dødsstraffkonferansen som Norge initierte som en oppfølging av menneskerettighetsmeldingen.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Ketil Kjenseth.

Ketil Kjenseth (V) []: Fra én stormakt til en annen: Norge har vært seks år i Kinas fryseboks etter Nobelkomiteens fredspris til Liu Xiaobo i 2010. I de årene har det smeltet mye is på verdens tredje pol, Himalaya-platået. Store deler av det ligger i Tibet, hvor det i den siste tida har blusset opp igjen med ildspåsettelser fra tibetanske munker som slett ikke er fornøyd med situasjonen i Tibet. Norsk næringsliv har vært utålmodig etter å få tint opp det norske forholdet til Kina, få tilgang til verdens største marked og få økt vekst.

I går møtte jeg mange tibetanere på Egertorget, som markerte at det er 22 år siden den 6 år gamle Panchen Lama, altså etterfølgeren til Dalai Lama, ble tatt til fange, som verdens yngste politiske fange. For mange i Kina haster det med å gjenoppta dialogen med Kina, også om menneskerettigheter. Når og på hvilket nivå vil denne dialogen komme?

Utenriksminister Børge Brende []: Det er helt riktig som representanten påpeker, at i over seks år var det ingen reell politisk og diplomatisk kontakt mellom Norge og Kina. Det mener jeg var en situasjon som gjorde at norsk diplomati også var svekket, både når det gjaldt klima, i handelspolitikken, og også i mange andre viktige saker hvor Kina sitter mer og mer med en nøkkel til å løse utfordringer, fred og forsoning i FN-sammenheng. Så det at vi nå har fått reetablert fulle diplomatiske og politiske forbindelser med Kina, gir oss mulighet til rett og slett både å diskutere og snakke om et bredt spekter av saker. Vi ble i Beijing enige om nå å reetablere også en plattform og politiske konsultasjoner årlig mellom Kina og Norge, noe som gir oss mulighet til å ta opp også spørsmål hvor vi ser ulikt på ting, deriblant menneskerettigheter.

Presidenten: Anniken Huitfeldt – til oppfølgingsspørsmål.

Anniken Huitfeldt (A) []: Under de åtte rød-grønne årene var det en vedvarende kritikk fra Høyre at menneskerettigheter ikke ble tatt direkte nok opp. Med en utenriksminister som Brende har vi fått en utenrikspolitikk som i stor grad ligger midt i feltet. Det er vel ikke en utenriksminister som har vært den mest offensive i disse sakene.

Saudi-Arabia er et land hvor det ikke er lov for kvinner å kjøre bil, og hvor det ikke er lov til å åpne bankkonto. Mitt spørsmål er egentlig ikke hva Utenriksdepartementet har tatt opp. Mitt spørsmål er hva utenriksministeren selv har snakket med Saudi-Arabia om, for det er jo det som viser om utenriksministeren virkelig har initiativ og mot til å ta opp vanskelige spørsmål med Saudi-Arabia.

Utenriksminister Børge Brende []: Det var noen av disse premissene jeg ikke var helt enig i, men jeg har bare ett minutt til å svare, så derfor må jeg gå rett på det som var spørsmålet.

Jeg har avlagt to besøk til Saudi-Arabia i løpet av disse snart fire årene, og et av hovedelementene i disse besøkene har vært spørsmål om menneskerettigheter. Jeg har aldri møtt saudiarabiske ledere uten at dette spørsmålet har kommet opp. Det kanskje aller viktigste spørsmålet i så måte er kvinners situasjon i Saudi-Arabia, som er helt uakseptabel, som jeg sa. Man kan jo ikke ha en situasjon hvor kvinner ikke engang kan reise utenlands uten å ha tillatelse fra mannen, ikke har arverett, ikke engang kan kjøre bil, som representanten var inne på. Dette ble tatt opp i de møtene jeg hadde nylig i Riyadh, og senest i går var den saudiarabiske ambassadøren i Norge i samtaler i Utenriksdepartementet om disse spørsmålene.

Presidenten: Audun Lysbakken – til oppfølgingsspørsmål.

Audun Lysbakken (SV) []: Det er neppe noe land i verden som har en mer kvinnediskriminerende lovgivning enn Saudi-Arabia. I dette islamistdiktaturet undertrykkes og umyndiggjøres kvinner systematisk, og det er en bisarr beslutning å velge et slikt regime inn i FNs kvinnekommisjon, som altså skal overvåke og fremme kvinners rettigheter og likestilling rundt om i verden.

Så er det jo ikke uvanlig at tvilsomme regimer får posisjoner i FN. Ofte er det ikke mulig å hindre det heller, men denne gangen ble det bedt om votering, og Norge var ett av landene med stemmerett. Og når anledningen bød seg, ville jeg tenke at det ville være naturlig å bidra til det signalet som saudiregimet får, når vestlige land markerer seg mot dem.

Jeg forventer at utenriksministeren nå kan være åpen med Stortinget om et spørsmål som veldig mange lurer på. Det er rett og slett: Stemte Norge for eller imot at Saudi-Arabia skulle bli medlem av Kvinnekommisjonen?

Utenriksminister Børge Brende []: Representanten Lysbakken hørte akkurat hva jeg sa om forholdene i bl.a. Saudi-Arabia og Iran når det gjelder kvinners rettigheter. Men denne regjeringen følger den samme praksis som den regjeringen representanten Lysbakken satt i: Vi offentliggjør ikke hva vi stemmer ved hemmelige valg. Det gjør heller ikke våre naboland, som f.eks. Sverige, som er i samme situasjon.

Men det kunne være interessant, ettersom representanten Lysbakken har valgt å være så høy og mørk i denne saken, å komme med en opplysning knyttet til da Lysbakken var konstitusjonelt ansvarlig for disse spørsmålene, bl.a. Kvinnekommisjonen, sammen med den daværende utenriksministeren. Daværende barne-, likestillings- og inkluderingsminister Lysbakken var ansvarlig da Iran ble innvalgt som medlem av Kvinnekommisjonen i perioden 2011–2015. Stemte Norge imot Irans medlemskap på det tidspunktet, under Lysbakkens ledelse? Jeg respekterer at man ikke går ut med det offentlig, jeg tror ikke det tjener saken, men det bare viser at dette er rett og slett å forsøke å endre norsk FN-politikk i en sammenheng hvor dette dreier seg om Saudi-Arabia. Å offentliggjøre det gjør ikke vi, slik som heller ikke Sverige gjør.

Presidenten: Dette får eventuelt representanten Lysbakken svare på etter spørretimen.

Hans Olav Syversen – til oppfølgingsspørsmål.

Hans Olav Syversen (KrF) []: Det kunne være spennende å prøve å gi et svar på utenriksministerens spørsmål på frihånd, men det får representanten Lysbakken sørge for etterpå.

Men Saudi-Arabia er tema, og det er et populært land i FN. De sitter ikke bare i Kvinnekommisjonen; de sitter også i Menneskerettighetsrådet, og det er jo et råd som har andre interessante land med seg, bl.a. Kongo, Cuba, Etiopia, Kirgisistan og Venezuela. Vi er jo klar over at det ikke kan være slik at det må være én standard for å være medlem i ulike organer i FN. Men Menneskerettighetsrådet har jo noe helt spesielt ved seg. De har nemlig ett land på hver eneste agenda, hvor man da kommer med en eller annen form for bannbulle, og det er Israel. Mener utenriksministeren at den type måte å opptre på, styrker FN?

Utenriksminister Børge Brende []: Det er en gryende debatt om hvorvidt Menneskerettighetsrådet har et fokus på Israel som er større enn det situasjonen skulle tilsi i forhold til andre menneskerettighetsbrudd. Den diskusjonen pågår. Israel står ofte på dagsordenen. Israel har også sitt å svare for, når det gjelder å ikke forholde seg til folkeretten, når det gjelder Vestbredden o.l. Men det må jo være en forholdsmessighet i dette. Situasjonen f.eks. i Saudi-Arabia og Iran når det gjelder kvinners situasjon, likestillingspolitikk, situasjonen for f.eks. seksuelle minoriteter, er nok ikke like ofte oppe. Det er et paradoks, og det er jeg enig med representanten i.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Havressurslova er grunnpilaren for all forvaltning av våre rike havressursar. I lovas § 1 står det:

«Formålet med lova er å sikre ei berekraftig og samfunnsøkonomisk lønsam forvaltning av dei viltlevande marine ressursane og det tilhøyrande genetiske materialet og å medverke til å sikre sysselsetjing og busetjing i kystsamfunna.»

Den siste delen av lovformuleringa er ikkje til å misforstå. Det skal ikkje vere nokre få menneske som skal sitje igjen med inntektene. Dei skal fordelast, og dei skal kome kystsamfunna til gode. Likevel gjer fiskeriministeren alt han kan for å undergrave denne lova. Pliktsystemet for torsketrålkonsesjonane var laga for å sikre at verdiskapinga av det rike nordnorske torskefisket skulle kome nordnorske kystsamfunn til gode. Men systemet har blitt uthola, utvatna og er no ubrukeleg for alle andre enn nokre få store selskap der eigarane har blitt milliardærar med dette systemet. Dette er verdiskaping som eigentleg skulle kome kystsamfunna til gode, men som nokon få har sikra til seg sjølve, stikk i strid med både havressurslova og pliktane til å levere.

Fiskeriministeren føreslår no å avvikle dette systemet. Det er det mykje fornuft i, men det spesielle i hans løysing er at kystsamfunna berre skal sitje igjen med 20 pst. av dette oppgjeret, medan resten – 80 pst. – skal nokon få styrtrike reiarar få.

Tilbake til havressurslovas § 1: Korleis får statsråden det å ta enorme verdiar frå kystsamfunna og gi til nokre få rike reiarar til å vere i samsvar med havressurslovas § 1?

Statsråd Per Sandberg []: Jeg takker for spørsmålet, og så takker jeg for at representanten Fylkesnes i hvert fall har en litt mer konstruktiv tilnærming til utfordringene. Men jeg må igjen få lov til å presisere at disse trålerne har fått 100 pst. på et tidligere tidspunkt, så det er i hvert fall ikke undertegnede som har gitt de «styrtrike», som representanten kaller dem, disse kvotene og disse verdiene. Det er gjort under tidligere regjeringer, og det er gjort faktisk også under representantens eget parti SVs periode i åtte år i regjering uten at de foretok seg noen ting som helst.

Det er jo dette som er noe av utfordringen i debatten, at man blander sammen to saker. Man blander sammen pliktsystemet, som er fremmet nå, og så drar man inn Kvoteutvalget, altså Eidesen-utvalget, som er ute på høring nå fram til 28. april, og som skal behandles på et annet tidspunkt. Der kommer spørsmålet om kvoteeierskap, evigvarende kvoter, fordeling og alt dette. Det skal behandles i neste stortingsperiode sannsynligvis.

Så er det jo ikke riktig at jeg gir noe til de styrtrike. Jeg tar fra de styrtrike, som representanten Fylkesnes peker på. Jeg tar faktisk 20 pst., altså 8 500 tonn, fra deres kvoter og flytter over til kystsamfunnene, altså til kystfiskerne. Og som jeg har svart tidligere i dag, så tilsvarer det altså 8 500 tonn, men i kroner og øre tilsvarer det nærmere 700 mill. kr. Det er da et anslag på hva disse har fått i rabatt for å få disse kvotene tidligere med aktivitetsplikt.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Den opphavlege intensjonen med dette systemet var at det skulle gi verdiskaping i dei nordnorske kystsamfunna. 100 pst. av dette skulle kome kystsamfunna til gode. Når statsråden legg opp til at 80 pst. av dette skal kome nokre få reiarar til gode, er det faktisk å ta frå kystsamfunna og gi til nokre få rike reiarar. Det var det som var bakgrunnen for at Stortinget bad om at nettopp dette systemet blei gjennomgått, at ein skulle gå tilbake til dei opphavlege intensjonane med dette systemet, og så kome med ei løysing på korleis ein kan få heile systemet på rett kjøl, sånn at ein faktisk sørgjer for at intensjonen, at verdiskapinga skal kome dei nordnorske kystsamfunna til gode, blir ein realitet. Da er det ganske utruleg å framstille det som at statsråden gir 20 pst. – skjenker 20 pst. – til kystbefolkninga. Det er 100 pst. som skal vere i kystsamfunnas kontroll. Da er spørsmålet til statsråden: Skjøner statsråden den harmen det har vekt i dei nordnorske kystsamfunna når statsråden berre vil gi 20 pst. til dei og resten til dei rikaste reiarane?

Statsråd Per Sandberg []: Ja, det har jeg også svart på tidligere i dag: Jeg skjønner den harmen som blir når man fremmer en påstand om at disse såkalt styrtrike, eller kvotebaronene, disse som har ranet kysten, får 80 pst. Men det er jo ikke det forslaget innebærer. Forslaget er å fjerne pliktene.

Og så sier jeg til representanten Fylkesnes: Hvis han vil fjerne 100 pst. av kvotene til trål, får han ta det i den saken som Stortinget skal behandle da. Hvis Fylkesnes og SV og Arbeiderpartiet ønsker å legge ned trålflåten, må man si det. Så kan man gjerne forskottere det i forhold til Kvoteutvalget, som skal behandles senere. Men å fjerne trålflåten ville ha fått dramatiske følger. Flere hundre arbeidsplasser ville forsvinne. Det som har skjedd nå, er at bare 1,7 pst. av det råstoffet som ligger under pliktene, leveres. Det er derfor vi må skape en lønnsomhet for å snu den trenden, som har eksistert siden 1990, da det har gått nedover med lønnsomheten, og man har hatt avfolkning. Nå foreslår vi å snu denne trenden – få lønnsomhet, mer råstoff, aktivitet og industri i nord.

Presidenten: Det åpnes for oppfølgingsspørsmål – først Kirsti Bergstø.

Kirsti Bergstø (SV) []: Dette kystopprøret, som alle mener er etablert, føler jeg ikke på i det hele tatt, sa fiskeriministeren til NRK. Det er interessant i en tid der det mobiliseres nettopp til kystopprør, der folk samles på demonstrasjoner, markeringer, folkemøter, og der opprop på nettsamfunn med krav om å stoppe regjeringens politikk og erstatte den med politikk i motsatt retning, øker i antall underskrifter og følgere. For det er tydelig hvem Sandberg har lyttet til i fiskeripolitikken. Han har lyttet til de aller rikeste og mektigste og forsøker stadig å flytte deres posisjoner framover, mens vanlige folk, fiskere og kystsamfunn taper. Folk opplever å bli fratatt det som har tilhørt dem. Det skjer ikke med hvilepuls – opprøret er i gang. Jeg vet ikke om fiskeriministeren har begynt å føle på det opprøret, siden det nå skal være folkemøter rundt omkring i flere kystsamfunn. Men det hadde vært interessant å vite: Når er det kystopprør i fiskeriminister Sandbergs verden?

Statsråd Per Sandberg []: Jeg har svart på det tidligere. Gjennom min korte tid som fiskeriminister har vi hatt fire kystopprør. Alle disse kystopprørene er styrt av politikere fra Arbeiderpartiet, SV osv. Men det at folk i nord blir bekymret, har jeg all respekt for, og jeg forstår det meget godt. Når representanter fra SV og Arbeiderpartiet hele tiden snakker om at kysten ranes, og at jeg som fiskeriminister gir verdier til de rike, som er feil – det er feil! Disse rike, som SV trakasserer hele tiden, gir utrolig mange arbeidsplasser i nord og gir sysselsetting, som SV nå ønsker å legge ned – det snakker man ikke om. Men jeg tar altså verdier fra disse såkalte trålbaronene, som SV kaller dem. Jeg tar 20 pst., jeg tar nesten 700 mill. kr fra dem, og så gir jeg dem til kyst. Det har aldri skjedd før. Ikke engang da SV satt åtte år i regjering, skjedde det.

Presidenten: Ingrid Heggø – til oppfølgingsspørsmål.

Ingrid Heggø (A) []: Det er på høyring no ei mellombels rederiordning, og det er òg på høyring moglegheit med auka kvotetak. Auka kvotetak vil faktisk føra til at ressursane vert samla på stadig færre hender. Det trur eg vi kan vera einige om. Når det gjeld forslaget med pliktavviklinga som er kome frå regjeringa, skal trålarane få behalda 80 pst. utan å vera forplikta til å levera til landindustrien. Det trur eg òg vi kan vera samde om. Industrien og lokalsamfunna treng fisk, dei treng ikkje vekslepengar. Dei treng heller ikkje meir fisk på land i høgsesongen. Kva er det i Sandberg sitt forslag som vil føra til at fisken kjem på land utanom høgsesongen, og at ein dermed sikrar arbeidsplassane, sikrar verdiskapinga og sikrar at verdiane vert i Nord-Noreg og kjem det nordnorske folk til gode?

Statsråd Per Sandberg []: Jeg vil kvittere ut det første først. Jeg har altså sendt ut på høring en midlertidig driftsordning for en gruppe, for at man kan strukturere seg annerledes, men jeg er klar og tydelig i høringsuttalelsen på at dette er midlertidig og vil reverseres når Arbeiderpartiet og SV og Stortinget har behandlet Eidesen-utvalget, og ferdigstiller det som da vil være et forutsigbart kvotesystem i framtiden. Det er jeg klar på. Jeg trodde faktisk Arbeiderpartiet var enig i at man ville ha en vurdering av en driftsordning innenfor dette, men nå registrerer jeg det motsatte.

Ja, 80 pst. av det som Arbeiderpartiet har akseptert, videreføres. Så sier jeg igjen: Da må Arbeiderpartiet ta disse 80 pst. når de behandler Eidesen-utvalget, men det er jo ikke det vi behandler nå. Hvis Arbeiderpartiet ønsker å ta hele kvotegrunnlaget fra trål, ja, så står de fritt til å gjøre det i neste periode, altså legge ned trålflåten og flere hundre arbeidsplasser. Da må man bare gjøre det, men ikke nå, for nå behandler vi pliktsystemet.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Anniken Huitfeldt (A) []: Mitt spørsmål går til utenriksministeren.

Regjeringa presenterte sist fredag en ny nordområdesatsing. Denne satsingen innebærer på en rekke områder en videreføring av Stoltenberg II-regjeringas stortingsmelding om nordområdene fra november 2011 – og det er jo vel og bra. Samtidig beit jeg meg merke i noe statsråd Bakke-Jensen sa under framleggelsen. Ifølge NRK Nordland sa han at det ikke var regjeringas hovedoppgave å stake ut kursen, men å heie fram den som ville noe.

Jeg mener at denne uttalelsen vitner om total passivitet. Skal vi mene alvor med nordområdesatsingen, som etter min mening er vårt viktigste strategiske satsingsområde, trenger vi en regjering som viser lederskap. Regjeringa må være en pådriver nasjonalt og internasjonalt, og resultatene kommer ikke med et politisk lederskap som sier at de ikke skal stake ut kursen. Det vi trenger å gjøre, er å tenke langsiktig og ikke bare stå på sidelinjen og heie.

Det konkrete som den forrige regjeringa gjorde, var å gjøre noe med det ulovlige, uregulerte fisket og delelinjen. Tromsø, Bodø og Alta ble styrket som kunnskapsbyer. Arktisk råd fikk sitt sekretariat i Tromsø, og BarentsWatch ble etablert.

Derfor lurer jeg på om utenriksministeren kan avklare om det er regjeringas oppgave i nordområdepolitikken primært å være heiagjeng og hvilke konkrete, nye tiltak, ideer og satsinger som egentlig ligger i den nye strategien.

Utenriksminister Børge Brende []: Takk for et viktig spørsmål.

Det er også i nordområdepolitikken, når det gjelder Arktis, resultatene som teller. Resultatene etter fire år må man jo si er gode. Vi er ikke fornøyd med det, så vi vil mer. Derfor har vi nå fremlagt en oppdatert nordområdestrategi. Men veksten i nord er nå høyere enn i resten av landet. Arbeidsledigheten i nord, etter fire år med denne regjeringen, er lavere enn i resten av landet. Vi har økt nordområdesatsingen til 3,4 mrd. kr i år. Det er en kraftig økning sammenlignet med det som var satsingen under de rød-grønne. Vi har økt nordområdesatsingen med mer enn 25 pst.

Vi har også tilrettelagt for en ny oppgradering av flyplassen i Bodø. Som også representanten Huitfeldt fikk med seg, har det vært stor glede i Mo i Rana gjennom at de skal få en oppgradert flyplass.

Vi opplever også at det er mange nye bedrifter i nord. Bare i 2015 kom det til over 4 000 nye bedrifter og selskaper i nord. Det har vært 25 pst. økning i sjømateksporten og -produksjonen. Polarkoden, som skal sikre trygge seilingsleder i nord, har kommet på plass gjennom International Maritime Organization, hvor Norge har vært en pådriver.

Vi har økt satsingen på Barentssekretariatet og folk til folk-samarbeidet, som er viktig. Vi tok initiativ til det nye FRAM-bygget, som er helt avgjørende for polarforskning og arktisk forskning. Vi har også tilrettelagt for et kompetansesenter for oljevernberedskap og marin forsøpling i Vesterålen og Lofoten.

Listen er lang, og resultatene er gode. Jeg hadde ønsket at også Arbeiderpartiet i hvert fall hadde kunnet innrømme at det går godt i nord, og hadde vist en viss form for optimisme.

Anniken Huitfeldt (A) []: Det som var talende ved utenriksministerens svar, var at han ikke snakket noe om nordområdene som et strategisk satsingsområde. Da den nåværende regjeringa gikk på, hadde man et slagord for nordområdene: Fra dialog til handling.

Når det gjelder «fra dialog», har man lyktes ganske godt. Det har blitt mindre dialog. Men de nye handlingene er det vanskelig å få øye på. Alle de satsingene som utenriksministeren nå presenterer, handler ikke om satsinger på Utenriksdepartementets budsjett eller deres initiativer. Det handler om resten av nordområdesatsingen, som var initiativer som Arbeiderpartiet satte i gang.

Så mitt spørsmål er: Er dette resirkulering av gamle ting, og hva er det nye som Utenriksdepartementet har satt i gang, i en spent utenrikspolitisk situasjon, med sikte på å styrke nordområdene som et strategisk satsingsområde?

Utenriksminister Børge Brende []: Situasjonen i nord er håndtert på en god og forutsigbar måte i disse fire årene. Vi må ikke glemme at oljeprisen er halvert, noe som har gjort at ting så noe annerledes ut i nord. For eksempel ble Stockman-utbyggingen droppet fra russisk side. Vi har hatt en situasjon hvor Russland for første gang siden den annen verdenskrig har brutt folkeretten i Ukraina. Så vi har hatt en håndtering av lavere oljepris og et strategisk bilde med Russland som har vært mer krevende.

Men selv i en slik situasjon opplever vi, gjennom målrettede tiltak, vekst i fiskerisektoren, vekst i mineralnæringen og ikke minst vekst i reiselivsnæringen, som opplever en renessanse i nord. Så vi opplever at veksten er god, arbeidsledigheten er lav, og Norge har fortsatt en strategisk ledelse i det arktiske globale samarbeidet. Vi har til og med fått på plass en havmelding og en havstrategi, som til og med adresserer det havrommet som Arbeiderpartiet er så opptatt av.

Presidenten: Det åpnes for oppfølgingsspørsmål – først Martin Henriksen.

Martin Henriksen (A) []: Nordområdepolitikken har vært en nasjonal og internasjonal satsing på toppen av den vanlige politikken. Nå frykter jeg at med denne nordområdestrategien gjør regjeringa nordområdepolitikken i større grad til vanlig distrikts- og regionalpolitikk, der tiltak som ellers i landet vil defineres som vanlig politikk, framstilles som nordområdepolitikk – så lenge det skjer i Nord-Norge. En økning til Universitetet i Oslo er vanlig høyere utdanningspolitikk, det er ikke sørområdepolitikk. Samme satsing til Tromsø defineres som nordområdepolitikk. Når man utbedrer en vei eller et sykehus, framstilles det som nordområdepolitikk, i stedet for at det handler om at Nord-Norge får sin rettmessige andel av midlene.

En offensiv nordområdepolitikk er å ta nye initiativ. Det er ikke bare å pakke om vanlig politikk og kalle den nordområdepolitikk. Derfor vil jeg spørre utenriksministeren: Hvor går etter hans syn egentlig skillet mellom nordområdepolitikken og den vanlige regional- og distriktspolitikken?

Utenriksminister Børge Brende []: Kortsvaret på det er at i nord møtes innenriks- og utenrikspolitikken. Derfor har Utenriksdepartementet et strategisk ansvar for vår nordområdepolitikk.

Representanten har sikkert også fått med seg at i de senere årene har det vært noe kritikk i nord, både fra Nordlys og også i Avisa Nordland, om at det har vært for lite søkelys på det som har vært tiltak i Norge. Jeg mener vi har bøtt på det gjennom en storstilt samferdselssatsing, en dobling av riksveibevilgningene som går til nord, gjennom svære universitets- og høyskolesatsinger, satsing på lærerutdanningen, hvor vi nå ser 40 pst. økning i søkningen, og vi ser også at det er økt satsing på reiseliv og de marine næringene. Men i tillegg har Norge beholdt det strategiske globale lederskapet i Arktis. Vi har fått på plass det arktiske sekretariatet for næringsliv i Tromsø, og vi ser først og fremst at det går godt i nord. Det har vi fått til, selv i en situasjon med halvering av oljeprisene og et vanskeligere forhold til vår nabo i øst. Så jeg hadde faktisk forventet at Arbeiderpartiet her hadde vært litt fornøyd.

Presidenten: Den muntlige spørretimen er nå omme.