Presidenten: Etter
ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at
taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og
5 minutter til medlemmer av regjeringen.
Videre vil presidenten foreslå at
det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil
fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid,
får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:09:20 ] (ordfører for saken):
Det som vi nå skal behandle, er ikke allemannslesning, men det bør
det bli. Det gjelder håndheving av utsendingsdirektivet, utsending
av arbeidsfolk fra Øst-Europa til Norge. Vi er i en situasjon som
under dagens forhold ikke gir gode resultater. Det gir stadig større utrygghet
i norsk arbeidsliv, slik en opptrer, og det vil også føre til at
vi ikke har rettferdig konkurranse mellom de næringsdrivende.
Det er en meget komplisert sak.
Det er stor uenighet i komiteen. Representanter fra regjeringsalliansen
og Arbeiderpartiet vil sjøl legge fram hvorfor de støtter direktivene.
Jeg som saksordfører og vi i Senterpartiet går imot at vi skal legge
direktivet til grunn i norsk lov. Det er meget krevende og uoversiktlig.
Det er også bekreftet i Arbeidstilsynets høringssvar om gjennomføring
av håndhevingsdirektiver i norsk rett, i det brevet de sendte 18. april 2016,
hvor det kom opp svært mange ubesvarte spørsmål.
Håndhevingsdirektivet må ses sammen
med utsendingsdirektivet fra 1996, altså håndheving av hvordan utsendingsdirektivet
skal praktiseres. Utsendingsdirektivet er til revisjon i EU-parlamentet
og Rådet, hvor alle 28 land er representert. Det gjelder utstasjonerte
arbeidstakere eller tjenesteytere fra f.eks. Litauen i et annet
EU/EØS-land, eksempelvis Norge. Der en er en utsendt, er vertslandet, eksempelvis
Norge. Der selskapet er etablert, er etableringslandet, eksempelvis
Litauen.
Det er stor uenighet mellom EU-landene
om innholdet i utsendingsdirektivet, og derfor også stor uenighet
om innholdet i nytt utsendingsdirektiv. Det er i stor grad en konflikt
mellom østeuropeiske land og vesteuropeiske land. Sakens kjerne
er at dersom utstasjonerte arbeidstakere eller tjenesteytere koster
like mye i vertslandet, eksempelvis Norge, som vertslandets, Norges,
egne arbeidsfolk, mister etableringslandet, eksempelvis Litauen,
konkurransefortrinn. Dette viser hvilke underliggende konflikter
disse to direktivene skal håndtere, og dermed også hvor komplisert
dagens regelverk er, fordi regelverket skal vise tilsynelatende
enighet, samtidig som det reelt er grunnleggende uenighet.
Håndhevingsdirektivet skal bygge
en bru over denne konflikten. Og det må bli uklart, det må bli uklare
setninger, det må bli uklare begreper, som derved overlater hele makta
til domstolene – til EU-domstolen og til EFTA-domstolen. Derved
tas de politiske realitetene helt ut av de folkevalgtes fora og
over i rettsapparatet.
Når Senterpartiet går imot å innlemme
håndhevingsdirektivet i norsk rett, er det fordi vi mister folkevalgt
kontroll, og fordi vi ikke har forutgående mulighet til å vite hva
som vil bli resultatet av anvendelsen av direktivet. Et godt eksempel
er regler for innkreving av mulkt og gebyrer for overtredelse av
arbeidsmiljøloven. Dersom innkreving i Norge ikke gir resultat,
må Statens innkrevingssentral benytte innkrevingsmyndighetene i
etableringslandet. Dette betyr at innkrevingslandets namsmyndigheter
beholder de innkrevde mulkter og gebyrer. Dette vil lett medføre
at det ikke blir lagt særlig stor vekt på å fremme saker fra Norge
som gjelder andre land. Videre er det en risiko for at etableringslandene
er tilbakeholdne med å innkreve penger, da dette svekker deres virksomheters konkurranseevne.
Derved mister en lett de strenge virkemidlene og sitter igjen med
de svake virkemidlene, som forbedret informasjon til aktører om
lovverket i Norge og eventuelle endringer av norsk lovverk.
På denne bakgrunn er direktivet
ikke egnet til å oppfylle de målsettinger som Riksrevisjonen har
påpekt som vesentlige i sine tre rapporter – Dokument 3:11, Dokument 3:14
og Dokument 3:15, alle for 2015–2016 – for å rydde opp i arbeidsmarkedskriminalitet,
manglende innbetalt skatt og avgift samt sosial dumping ved offentlige
kontrakter hvor det er allmenngjorte tariffavtaler.
Til slutt til registreringsplikt
for utenlandske tjenesteytere i Norge: Etter Senterpartiets vurdering
tillater direktivet at det finnes en plikt for utenlandske tjenesteytere
til å gi melding til myndigheter i vertslandet senest når tjenesteytingen
starter, altså en registreringsplikt. Jeg vil derfor ta opp forslaget
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti
på det punkt – og legge til grunn at Senterpartiet stemmer mot å
ta håndhevingsdirektivet inn i norsk rett.
Presidenten: Representanten
Per Olaf Lundteigen har tatt opp det forslaget han refererte til.
Dag Terje Andersen (A) [10:14:35 ] : Som saksordføreren sa,
skal vi nå diskutere implementering av håndhevingsdirektivet – eller
innføringen av det. For min del vil jeg gi uttrykk for at jeg synes
det er positivt at vi nå får til behandling en sak som gjør det
lettere å håndheve norske lønns- og arbeidsvilkår for norske arbeidstakere.
Jeg må få lov til å si at det synes jeg kommer altfor sjelden fra
regjeringa. Også denne gangen kommer initiativet ikke fra regjeringa
selv, men altså som en konsekvens av EØS-avtalen.
Det er utfordringer med de frie
bevegelsene av arbeidskraft, men for Norges del har det også vært
en berikelse i en situasjon med god vekst – som vi hadde i forrige
periode, med høy sysselsetting – at utenlandsk arbeidskraft har kunnet
bidra til at vi får løst de oppgavene vi skal gjøre her i landet.
Problemet er når den utenlandske arbeidskrafta ikke får norske lønns-
og arbeidsvilkår. Det gir dette direktivet mulighet til å styrke.
Jeg er enig med representanten Lundteigen i at det ikke går langt
nok, men det betyr ikke at det ikke er en fordel at det går noen
kanskje for små skritt i riktig retning. Det at vi gjennom forskrift,
med hjemmel i § 1-7 i loven, kan følge tettere med på at arbeidsvilkår
for utsendte følges opp, og også kan etterleve dem – det at vi får
påleggskompetanse – gjør at vi faktisk får flere verktøy til å håndheve
det flertallet sier er målet, altså bedre tiltak mot sosial dumping.
Jeg vil også framheve forslaget
om registrering av tjenesteyter. Jeg er glad for at Arbeiderpartiet
har fått med seg noen flere på det, men registrerer at det ikke
blir flertall, i hvert fall ved debattens start. Vi får håpe det
kommer senere, for det er jo slått fast at for de land innenfor
EU-systemet som har den typen registreringsplikt, viser bl.a. rapporten
finansiert av Nordisk ministerråd som kom i 2016, til at det eksemplet
som Danmark utgjør, som har den typen register, er et godt verktøy
for bedre å kunne følge med de selskaper som kommer til Norge for
å yte tjenester. Vi synes det er skuffende at regjeringspartiene
og regjeringas støttepartier ikke vil være med og fatte et sånt vedtak.
Jeg registrerte, da det ble kjent at vi ville fremme et sånt forslag,
at det blant dem som uttalte seg, både fra arbeidsgiver- og fra
arbeidstakersiden, var en samlet positiv reaksjon fra dem som ønsker
å bidra i et trepartssamarbeid til et seriøst arbeidsliv i Norge.
Jeg håper selvfølgelig at det blir
vedtatt, men jeg håper, hvis det ikke blir vedtatt, at det skjer,
som i en del andre saker som vi har hatt i denne salen, at kanskje
regjeringa etter hvert ser at den må gi seg for et politisk press
fra opposisjonen i Stortinget og et samlet ønske fra begge parter i
arbeidslivet.
Så synes jeg det er trist, som saksordføreren
har gjort rede for, at Senterpartiet og kanskje særlig SV stemmer imot.
Her er det faktisk sånn at vi får noen verktøy til å bedre situasjonen
for det seriøse arbeidslivet. Det er verktøy som noen med rette
sier er utilstrekkelige, men de går i riktig retning. I de høringer
som har vært før forslaget kom til Stortinget, og de høringer vi
har hatt i Stortinget, har det vært bred enighet om at dette kan
være verktøy som bidrar til et mer seriøst arbeidsliv i Norge. Jeg
tror representanten Lundteigen er kjent med begrepet «slå på skjækene
og mene merra» – altså at det egentlig er selve EØS-avtalen, det
går fram av innstillinga og merknadene der, som skal angripes.
EØS-avtalen har vært, er og kommer
til å være utrolig viktig for norsk næringsliv framover. Vi er helt
avhengig av de eksportmuligheter som den gir oss, men vi skal stå på
det vi kan for denne saken, og ikke minst skal vi jobbe internasjonalt
og på europeisk plan når det gjelder utstasjoneringsdirektivets
framtid, og sørge for retten til å forsvare norske lønns- og arbeidsvilkår.
Bengt Morten Wenstøb (H) [10:19:56 ] : En forutsetning for
vår velferd er en felles forståelse om at vi sammen må bidra for
å utvikle og forbedre våre velferdsordninger, så også dagens unge
kan nyte godt av et velfungerende sosialt fellesskap i framtiden.
Skal vi få det til, er vi avhengig av at flest mulig kan bidra ved
å arbeide. Arbeid og skaperkraft er fundamentet i vårt velferdssamfunn.
Trepartssamarbeidet i norsk arbeidsliv
er ofte referert til som en viktig forutsetning for å ha ordnede
arbeidsforhold i norsk arbeidsliv. Jeg er enig i det. Men framtidens arbeidsliv
vil kreve mer. Før snakket man om det norske arbeidslivet, og i
dag snakker man om det nordiske. I framtiden vil man snakke om det
globale. Der vår foreldregenerasjon arbeidet og bodde på samme sted,
er det grunn til å tro at framtidens unge vil være en del av et
globalt arbeidsmarked. Derfor er det så viktig med internasjonalt samarbeid
fordi norsk arbeidsliv opererer i et internasjonalt marked. Derfor
er kanskje Nordisk råd enda viktigere i dag enn før fordi det nordiske
velferdssamfunnet samlet skal legge premissene for framtidens arbeidsmarked
for å bevare våre felles verdier. Men det alene er ikke nok, vi
må også ha et europeisk samarbeid. For oss reguleres dette gjennom
EØS-avtalen. Som et lite land i Europa er vi avhengig av europeiske
løsninger på norske utfordringer fordi mye av vår handel foregår
mellom de europeiske landene.
Håndhevingsdirektivet skal sikre
at utsendte arbeidstakere får den beskyttelsen de har krav på i
henhold til utsendingsdirektivet. Håndhevingsdirektivets kapittel
VI artikkel 13–19 regulerer anmodning om bistand til innkreving av
administrative sanksjoner på tvers av landegrensene og bistand til
underretning om slike avgjørelser. Hvilke nasjonale regler som berøres,
vil være avhengig av om det er norske myndigheter som mottar en
anmodning om å bistå myndigheter i andre EØS-stater, eller om det
er norske myndigheter som ber om bistand. Håndhevingsdirektivet åpner
for at nasjonale myndigheter, i Norge med Arbeidstilsynet og Statens
innkrevingssentral, kan be om bistand fra andre EØS-stater til å
underrette om eller kreve inn vedtak om tvangsmulkt og overtredelsesgebyr.
Derfor gir håndhevingsdirektivet Arbeidstilsynet bedre muligheter
til å følge opp økonomiske sanksjoner utenfor landets grenser, i
tillegg til å føre sterkere tilsyn med bedrifter når det gjelder
allmenngjøringsforskriften.
De fire friheter i det europeiske
samarbeidet har tjent Norges økonomiske interesser i gode tider
hvor vi har hatt stor etterspørsel etter arbeidskraft til å utføre
jobber her. Norsk arbeidsliv er i dag preget av seriøsitet og trygghet. Regjeringen
møter kriminalitet i arbeidslivet med målrettede tiltak. Derfor
er det viktig å støtte regjeringens strategi, som har blitt utarbeidet
i samarbeid med partene i arbeidslivet, mot kriminalitet i arbeidslivet.
Regjeringen arbeider med å utrede
om det bør innføres en registreringsplikt for utenlandske tjenesteytere.
Dette er også omtalt i regjeringen Solbergs strategi mot arbeidslivskriminalitet.
Det ble også etterspurt på høringen på Stortinget. Det borgerlige
flertallet i komiteen mener man bør avvente til utredning fra departementet
er ferdigstilt, før man tar stilling til om registreringsplikt bør
innføres.
Det er utfordringer i et europeisk
forpliktende samarbeid som skal ha ansvaret for å utvikle regler
for et velfungerende arbeidsliv. Men det er vanskelig å se alternativet. Samtidig
må vi balansere nasjonale interesser mot europeiske løsninger. Vi
kan ikke velge bort Europa, men vi kan påvirke Europa til å velge
våre løsninger.
Harald T. Nesvik (FrP) [10:23:55 ] : Saken som vi har til behandling
nå, er en veldig viktig sak. Det er en viktig sak fordi det ikke
lenger er slik at en som arbeidstaker forholder seg til ett land
– det landet en bor i. Det er faktisk slik at vi beveger oss over
grensene.
Hvis vi ser framover, på hvordan
vi organiserer oss, kommer det ikke til å være slik at det blir
mindre reising og færre passeringer over landegrensene. Det kommer
til å bli mer. Vi kommer til å bruke digitale virkemidler mye mer.
Når vi skal ha noe ut på anbud, når vi skal jobbe med ting, skjer
det via internett – som f.eks. innenfor delingsøkonomien – og vi
kommer til å få stadig flere nye arenaer som utfordrer det norske
lovverket. I tillegg kommer vi til å se et arbeidsliv der en rekke
tilbydere kommer til å misbruke disse mulighetene. Da er spørsmålet:
Hvordan angriper vi det?
Den beste måten å angripe dette
på er med samarbeid – internasjonalt samarbeid, samarbeid mellom
partene i arbeidslivet osv. – nettopp for å forebygge arbeidslivskriminalitet
som er grenseoverskridende. Dette er viktig, for hvis vi skal ha
sikkerhet for at det jobbes innenfor like konkurransevilkår, må
vi ha et system som fanger opp dem som ikke forholder seg til regelverket.
Det er også viktig for hvordan vi skal kunne drive inn tvangsmulkter,
og andre tiltak overfor dem som begår arbeidslivskriminalitet og
ikke følger opp det regelverket vi har. Da må man ha et avtaleverk
i bunn. Det er klart at i tiden framover er vi helt nødt til å være
føre var. Vi er nødt til å sørge for at regelverket ligger i bunn
etter hvert som disse nye plattformene blir utviklet.
For Fremskrittspartiet og regjeringen
er det svært viktig at vi har et samarbeid i Europa. Over 70 pst.
av alle varer Norge selger, selger vi til et EU-land. Er det da
rart at vi også ønsker å være med på et regelverk som styrer samarbeidet
på en slik måte at hvis noen har forlatt Norge og dratt til et annet
land, kan man faktisk få bistand av det landet som bedriften er
organisert i, til å sørge for at man får på plass det innkrevingssystemet
man ønsker?
Jeg la merke til at representanten
Lundteigen var veldig bekymret for at man nå overlater mer til domstolene.
Dette huset er faktisk en del av maktfordelingsprinsippet. Vi er med
på å lage og vedta lover og regler. Det gjør vi gjennom det dokumentet
vi har til behandling nå. Så er det domstolene og andre instanser
som skal sørge for at dette kommer på plass og blir iverksatt. Det
er nettopp derfor vi har denne behandlingen her i dag. Det er selvsagt
slik at vi kan lage en stor EØS-debatt av det meste, for det er
mange tusen direktiv som denne salen har vært med på å vedta, og det
er ingen andre partier i denne sal som har sittet ved roret og innført
så mange direktiv som partiet til Lundteigen. Da er det litt rart
at når det kommer en sak som omhandler et verktøy mot arbeidslivskriminalitet,
går man på denne talerstolen og forteller hvor galt det er. Det
hadde vært ønskelig om representanten Lundteigen hadde sett på en
del av de andre direktivene som er vedtatt i egen periode, da Senterpartiet
satt i regjering.
Jeg er helt enig i at det er mye
man kanskje har latt skli litt for fort igjennom i salen når det
gjelder EØS, men dette dokumentet er et viktig dokument for å dra
oss videre inn i framtiden, samarbeide med andre land med standardiserte
løsninger. Det er ikke slik at Norge mister sine verktøy. Nei, vi
får bare enda et verktøy til å sørge for å få på plass lik konkurranseevne
og lik mulighet til å kunne håndheve dette på en skikkelig måte.
Det er det saken dreier seg om. Dette er ikke den store EØS-debattsaken.
Det er et meget godt tiltak fra regjeringen.
Sveinung Rotevatn (V) [10:28:44 ] : Dagens tekst er fri bevegelse
av arbeidskraft i Europa. Det er av stor viktigheit for Europa,
og det er av stor viktigheit for Noreg. Vi har vore gjennom ein
høgkonjunktur i Noreg, der vi har hatt svært stor tilstrømming av
arbeidarar frå andre land. Det har vore viktig for norsk økonomi,
det har vore viktig for norske petroleumsbaserte verksemder, det
har vore viktig for norsk offentleg sektor – det har vore viktig for
alle dei plassane der dyktige europearar av ulik nasjonalitet går
på jobb kvar einaste dag og gjer ein viktig jobb.
Når ein skal ha fri bevegelse av
arbeidskraft, medfører det også nokre utfordringar. Det medfører
utfordringar som handlar om å sørgje for at ein har gode og trygge
rettar, uavhengig av kor ein arbeider. Difor har vi utsendingsdirektivet,
og difor får vi no handhevingsdirektivet, som sørgjer for at rettar
som ein har som arbeidstakar som er utstasjonert, blir tekne vare
på.
Det vi vedtek i dag, vil gjere det
enklare for Arbeidstilsynet å følgje opp økonomiske sanksjonar i
andre land. Det vil gje sterkare moglegheit til å føre tilsyn når
det gjeld allmenngjeringsforskrifter og fleire andre grep som styrkjer
arbeidstakarrettar. Difor må eg seie at det er ganske oppsiktsvekkjande
å høyre saksordføraren – og lese merknadene frå hans parti og frå
Sosialistisk Venstreparti – som altså går imot at ein skal få sterkare
moglegheiter til å handheve arbeidstakarrettar. Det er vanskeleg
å forstå. Men når eg høyrer på innlegget til saksordføraren, forstår eg
litt meir likevel. Der handlar det ikkje om handhevingsdirektivet
eller utsendingsdirektivet; det handlar om at Senterpartiet vil
seie opp EØS-avtalen, at dei er imot at arbeidstakarar skal kunne
bevege seg på tvers av landegrenser i Europa. Det er det det handlar
om.
Eg må også seie at eg er overraska
over Arbeidarpartiet, som heldigvis røystar for dette, men som likevel
har tæl nok til å gå på talarstolen og angripe dei borgarlege partia, som
saman med Arbeidarpartiet sikrar fleirtal for dette, som vi er heilt
einige om er viktig. Kvifor gjer dei det, mens Arbeidarpartiets
tidlegare og moglegvis framtidige regjeringspartnarar røystar imot,
og seier at dei brukar reservasjonsretten? Det å bruke reservasjonsretten
er ei moglegheit som ein har, men det er også noko som får konsekvensar.
Kva konsekvensar det vil få for norsk økonomi, norske arbeidsplassar
og norske arbeidstakarar om Noreg her skulle bruke reservasjonsretten
sin i EØS, er eit svært ope spørsmål.
Korleis vil dette bli dersom ein
skulle få ei ny raud-grøn regjering? Er det slik at då er det Arbeidarpartiet
som bestemmer, og at det Senterpartiet og SV i dag markerer, berre
er markeringar? Eller er det slik at ein vil få ei genuin usikkerheit
igjen om viktige reglar for Noreg og vårt viktige forhold til våre
nærmaste naboar og allierte? Eg synest ikkje det er eit lite spørsmål.
Den saka vi skal vedta her i dag,
er ei viktig sak. Det er godt at eit trygt og stort stortingsfleirtal
røystar for. Eg synest det er urovekkjande at to av partia her røystar
imot. Eg synest ikkje dei forklarer det på ein god måte, og eg synest heller
ikkje det er ansvarleg verken på vegner av norsk arbeidsliv eller
på vegner av norske interesser.
Kirsti Bergstø (SV) [10:32:34 ] : I denne saken er det viktig
at vi ser på bakgrunnen, og at vi har en felles forståelse av bakgrunnen.
Bakgrunnen er utstasjoneringsdirektivet, vedtatt i 1996 etter mange
år med dragkamper innad i EU. Dette direktivet var ment som en garanti
for at utsendte arbeidstakere skulle få lønns- og arbeidsvilkår
som gjaldt i vertslandet. Men hva skjedde? Jo, i 2007/2008 snudde
EU-domstolen fullstendig opp ned på hvordan utsendingsdirektivet
skulle forstås, da man fastslo at utsendte arbeidsinnvandrere ikke
skulle sikres lønn som gikk utover den minstelønnen som fulgte av
lover og tariffavtaler. Det som hadde vært et gulv for hva vertslandet kunne
kreve av lønns- og arbeidsvilkår for utsendte arbeidsinnvandrere,
ble gjort til et tak for hva som kunne kreves, og dermed var direktivet
endret fra et direktiv som skulle hindre de aller groveste formene
for lønnsdumping, til et direktiv som innebar en systematisk drivkraft
for lønnsdumping. Vi så at disse dommene splittet EU-landene – mellom
land som hadde arbeidsinnvandring, og land med utvandring – og skapte
uholdbare situasjoner i arbeidslivet.
Vi vet at det er nesten to millioner
utsendte arbeidstakere i EU, og veldig mange av dem har lønn og
arbeidsvilkår som ligger langt under standardene i de landene de
er sendt til. Det sørger EUs utstasjoneringsdirektiv for. Det er
en utvikling som er et direkte resultat av dommer som er falt i
EU. Den nye tolkningen av utsendingsdirektivet er et provoserende
klart eksempel på at EU-domstolen fra en dag til den neste kunne
skyve til side norske tariffavtaler og norsk lovgivning for arbeidslivet.
Og da er det klart at disse dommene utløste kraftige protester fra
fagbevegelsen i mange EU-land. Dette er bakgrunnen. Bakgrunnen er en
logikk som er fullstendig snudd opp ned, fra å være en beskyttelse
til å være en drivkraft for en ødeleggelse av utviklingen av arbeidslivet.
Det er det vi mener er erfaringen, når forhold som burde vært styrt
politisk, avgjøres av EU-domstolene.
Så vet vi at EU-kommisjonen la fram
et forslag til håndhevingsdirektiv for å roe ned situasjonen og
en gang for alle avklare hvordan utsendingsdirektivet var å forstå. Men
direktivet er preget av mange uavklarte forhold og vil nødvendigvis
ikke gjøre situasjonen bedre. Også der har det kommet kraftige reaksjoner.
Det ble sagt i sted at det er uansvarlig
ikke å ønske å implementere dette direktivet i Norge. Jeg vil si
at uansvarligheten ligger i det å ikke vite hva man faktisk gjør.
Idet man ønsker en direktivtekst som er så full av uklarheter, godkjenner
jo Stortinget at det er ESA, EU-kommisjonen og EU-domstolene som
skal avgjøre hvordan utsendingsdirektivet skal håndteres og håndheves
her. Det går vi imot. Vi går imot med åpne øyne å underlegge oss
styring fra Brussel – vi går imot med åpne øyne å frasi oss ansvar og
utvikling for arbeidslivet og for de grep vi kan ta for å bekjempe
sosial dumping. Det mener vi er en ansvarlig politikk, og det skulle
vi ønske at flere partier kunne støtte oss i, fordi det er så soleklare
og entydige erfaringer vi har. Når utviklingen i arbeidslivet avgjøres
av domstolene, er det arbeidsfolk som taper, og markedskreftene
som vinner.
Statsråd Anniken Hauglie [10:37:28 ] : Regjeringen arbeider
for et godt og seriøst arbeidsliv. Arbeidslivets spilleregler skal
følges. Samtidig erfarer vi at useriøse og kriminelle aktører utgjør
en stadig økende utfordring mot det seriøse arbeidslivet. Disse
utfordringene må vi møte og bekjempe. Regjeringen la tidligere i
uken fram sin reviderte strategi mot arbeidslivskriminalitet. Den
er utarbeidet i dialog med partene. Strategien viderefører og forsterker
innsatsen mot useriøse aktører og arbeidslivskriminalitet.
Arbeidslivskriminaliteten er ofte
knyttet til flere land, og utenlandske arbeidstakere er i mange
tilfeller ekstra utsatt. Å gjennomføre håndhevingsdirektivet er
nettopp et av flere viktige tiltak for å møte utfordringer knyttet
til slik grenseoverskridende arbeidslivskriminalitet.
Formålet med håndhevingsdirektivet
er å bedre etterlevelsen av reglene om lønns- og arbeidsvilkår for
arbeidstakerne. Direktivet gir oss flere verktøy til dette arbeidet: mer
og bedre informasjon om lønns- og arbeidsvilkår, mer samarbeid mellom
myndigheter på tvers av landegrensene og handlingsrom til å innføre
nye kontrolltiltak for å hindre omgåelser og brudd på norske regler
om lønns- og arbeidsvilkår.
Jeg mener det er viktig med myndighetssamarbeid
på tvers av landegrensene. Et styrket og mer effektivt samarbeid
mellom Arbeidstilsynet og tilsynsmyndighetene i andre EØS-stater
vil gjøre det lettere å oppdage useriøse aktører. Forslaget gir
Arbeidstilsynet adgang til å innhente informasjon om utenlandske
virksomheter på kortvarige tjenesteoppdrag i Norge, herunder om
denne er lovlig etablert, og hvilke arbeidstakere som er ansatt
i virksomheten.
Jeg er opptatt av at vi skal kunne
avdekke og sanksjonere brudd på norske regler om lønns- og arbeidsvilkår
på en rask og effektiv måte. Vi skal ikke lenger måtte sitte stille
og se på at useriøse aktører unndrar seg ansvar ved bare å forlate
Norge. Forslaget om å gjennomføre direktivets regler om samarbeid
om innkreving på tvers av landegrensene vil gi norske myndigheter
et mer effektivt virkemiddel til å kreve inn bøter, det være seg
overtredelsesgebyrer eller tvangsmulkt som er ilagt utenlandske
tjenesteytere på kortvarige tjenesteoppdrag i Norge.
Jeg vil også understreke at håndhevingsdirektivet
gir oss handlingsrom til å innføre nye kontrolltiltak og virkemidler
for å sikre at norske lønns- og arbeidsvilkår etterleves. Direktivet
nevner bl.a. at det er adgang til å innføre en registreringsplikt
for utenlandske tjenesteytere. En slik registreringsplikt er også
tatt inn i regjeringens reviderte strategi mot arbeidslivskriminalitet.
Departementet er i gang med å utrede om det bør innføres en slik
registreringsplikt.
Jeg vil også peke på at direktivet
ikke bare gir oss adgang til å innføre nye kontrolltiltak og virkemidler
for at norske lønns- og arbeidsvilkår etterleves, det er viktig
at vi også kan beholde de tiltakene vi allerede har, slik som godkjenningsordningen
i renhold, HMS-kort og solidaransvaret i allmenngjøringsloven.
Regjeringens forslag til gjennomføring
av håndhevingsdirektivet vil gi oss en felles europeisk plattform
for å kunne bekjempe arbeidslivskriminalitet. At vi kan forene ressurser
og tilsynsmyndigheter på tvers av landegrensene, gjør oss bedre
i stand til å sikre et godt og seriøst arbeidsliv i Norge.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Dag Terje Andersen (A) [10:41:23 ] : Jeg vil bare presisere
– for så vidt i tilknytning til Rotevatns innlegg – at der jeg var
uenig med regjeringspartiene, var når de stemmer mot vårt forslag
om å innføre registreringsplikt. Derfor er dette mitt spørsmål til
statsråden, som nå sier – etter en lang prosess med dette direktivet,
der innspillene om registreringsplikt har kommet i høringsrunden
– at det skal startes utredning om registreringsplikt: Hva er grunnen
til at regjeringa ikke kan – som f.eks. Danmark og andre land har
gjort – innføre denne registreringsplikten, som særlig transportbransjen,
men også andre deler av både arbeidsgiver- og arbeidstakersiden
er opptatt av å få gjennomført?
Statsråd Anniken Hauglie [10:42:03 ] : Det er riktig som representanten
sier, at det er særlig transportnæringen som har kommet med den
type innspill. Jeg tror det kan være fornuftig å ha den type registreringsplikt
også, slik at vi får en bedre oversikt.
Det regjeringen har sagt, er at
vi ønsker å utrede nærmere hvordan det skal gjøres, eller om man
kan innføre denne registreringsplikten, og derfor er det også løftet
inn i vår strategi for bekjempelse av arbeidslivskriminalitet. Jeg
kan love representanten at vi skal jobbe raskt og effektivt med
den utredningen, slik at vi kan komme raskt tilbake med hvordan
vi eventuelt kan gjøre dette. Jeg er glad for at det åpnes opp for
en mulighet i direktivet, og vi skal komme fort tilbake for å se
på hvordan det kan gjennomføres.
Dag Terje Andersen (A) [10:42:43 ] : Takk for svaret. Slik
jeg velger å tolke det statsråden sier, er det noe i retning av
at den registreringsplikten skal gjennomføres. Betyr det da at Høyres
og Fremskrittspartiets representanter i salen like godt kan stemme
for vårt forslag?
Statsråd Anniken Hauglie [10:43:00 ] : Det betyr det ikke.
Når jeg sier at vi skal utrede, betyr det at vi først må se på hvordan
man skal gjøre det. Det er regjeringens ikke bare rett, men også
plikt å utrede på en god måte hvordan man skal gjennomføre nye ordninger.
Jeg tror det kan være mulig å gjennomføre det også, men før vi gjør
det, vil vi utrede det grundig, slik at vi ser hvordan det eventuelt
kan gjøres, og så vil vi komme tilbake med hvordan vi kan gjennomføre
det.
Dag Terje Andersen (A) [10:43:24 ] : Grunnen til at vi har
denne debatten, er egentlig utstasjoneringsdirektivet. Det foregår
nå diskusjoner i EU om bl.a.et punkt som er veldig viktig for oss,
at utstasjonerte arbeidstakere skal ha samme lønns- og arbeidsvilkår
som på det stedet de er utplassert. Det har vært norsk posisjon,
og jeg vil si at særlig vårt naboland, med statsminister Stefan
Löfven, men også en del andre sosialdemokratiske ledere, er pådrivere for
å få mer plass til sosiale hensyn i regelverket, ikke minst på dette
området.
Da er spørsmålet mitt: Hva gjør
statsråden for å følge opp det som i hvert fall har vært en felles
norsk-svensk posisjon, og som jeg også tror etter hvert er den danske
posisjonen?
Statsråd Anniken Hauglie [10:44:10 ] : Det pågår nå mange viktige
debatter i Europa om sosiale forhold og om hvordan man skal skape
et mer seriøst og ryddig arbeidsliv. Et av de punktene som nå diskuteres
mye, er nettopp det som representanten er inne på, lik lønn for
likt arbeid på samme sted. Det er en del av de nye forslagene i
EU-kommisjonens forslag til nytt utsendingsdirektiv.
Norges posisjon i den debatten har
vært den samme som i Sverige og Danmark – i Danmark etter at de
fikk tenkt seg litt om i fjor sommer – hvor det har vært en viktig inngang
for oss, og det kommer til å være vår posisjon også framover. Det
har jeg signalisert overfor mine europeiske kollegaer når jeg har
deltatt i europeiske samlinger for europeiske sosialministre.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:45:04 ] : Først vil jeg gi statsråden
honnør for en viktig ting. Statsråden sier at regjeringa arbeider
for et seriøst arbeidsliv, samtidig som det blir stadig større utfordringer
med å gjennomføre det. Det er ærlig sagt. Det trenger vi mer av
fra statsråder på Stortingets talerstol.
Så sies det at en arbeider med en
ny strategi. Strategier har vi mange av nå. Enhver demokratisk strategi
bygger på en felles forståelse av virkeligheten. Det er veldig få
som snakker om virkeligheten i denne sammenheng. Det som det er
konflikt om internt i EU, er innholdet i utsendingsdirektivet og
dermed også praktisering av det – og dermed også innholdet i håndhevingsdirektivet,
som vi nå diskuterer. Når det er uenighet internt i EU om utsendingsdirektivet,
må det jo bli uklart. Er ikke det rimelig?
Statsråd Anniken Hauglie [10:46:12 ] : EU er en organisasjon
med 28 medlemmer. Det er åpenbart at det pågår store diskusjoner
innad i en politisk organisasjon med medlemmer fra så mange land
til stede. Det er diskusjoner som går mellom land, det er diskusjoner
som går mellom de politiske blokkene i Europa. Men det er jo det
som er så fantastisk med EU: Det er en politisk organisasjon hvor man
har arenaer for å diskutere grenseoverskridende problemstillinger,
som det er i landenes felles interesse å løse sammen. Jeg har deltatt
på flere arenaer i Europa. Jeg møter kollegaer i flere land, og
det pågår nå mange diskusjoner nettopp for å løse de felles europeiske
og internasjonale utfordringene vi står overfor. Arbeidslivskriminalitet er
én ting. Dette direktivet gir oss flere verktøy til det. Men det
er også mange andre sosiale utfordringer, som utenforskap, sosial
dumping, arbeidsledighet, som man nå løfter sammen for å løse. Det
mener jeg er bra, ikke negativt.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:47:18 ] : For å ta vekk enhver
tvil: Senterpartiet er sjølsagt for et sterkere internasjonalt samarbeid
for å diskutere grenseoverskridende utfordringer.
Det som her er kjernen, er at det
er direktiver som har innbakt en så stor uenighet – og dermed en
stor uklarhet og en realitet som vi ser i norsk arbeidsliv i dag,
og som vi også vil se framover så lenge dette systemet fungerer
– at det ikke blir satt inn virkemidler, fordi det hele tida kan tolkes
på forskjellig måte. Burde ikke statsråden snart fortelle at disse
uenighetene og de ulike syn fører til at det regelverket som nå
blir norsk lov, blir veldig vanskelig å operasjonalisere fordi det
er sterkt motstridende interesser hos dem som i dette tilfellet
skal praktisere det, enten det er Litauen, eksempelvis, eller Norge?
Statsråd Anniken Hauglie [10:48:21 ] : Representanten sier
at Senterpartiet er for sterkere internasjonalt samarbeid. Jeg kan
nesten ikke se for meg hvilken annen organisasjon som innebærer
nettopp et så sterkt forpliktende samarbeid som det EU faktisk representerer,
på et kontinent hvor vi har store interesser å ivareta. EU er en
viktig handelspartner for oss, og det ville ha store konsekvenser om
vi meldte oss ut av dette.
Jeg er ikke så bekymret over at
det pågår politiske diskusjoner, og at man avdekker uenighet. Det
som er viktig med det direktivet som vi i dag diskuterer, hvis vi
skal holde oss til dagens debatt, er at direktivet gir oss flere
verktøy, flere måter å bekjempe kriminalitet på, ivareta arbeidstakeres
rettigheter på, enn det man hadde før, f.eks. ved innkreving av
gebyr og tvangsmulkt. Før hadde man ikke mulighet til det i det
øyeblikk den kriminelle aktøren forlot landet. Da sto Norge sjakkmatt
igjen. Med dette direktivet får vi nå mulighet, ved samarbeid med
de andre landene, til nettopp å kunne inndrive mulkt og gebyr fra dem
som forlot landet. Det er bra for Norge, det er bra for de andre
europeiske landene, og det er bra for vårt felles arbeidsliv.
Presidenten: Replikkordskiftet
er over.
De talere som heretter får ordet,
har en taletid på inntil 3 minutter.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:49:38 ] : Det spesielle i denne
debatten er at svært få argumenterer ut ifra de faktiske forhold
i arbeidslivet. Gjennom de siste 15 årene har det vært veldig klare
besvergelser om at en skal ha et trygt og seriøst arbeidsliv, og
så erfarer stadig flere at forholdene går i motsatt retning. Dette
er senest dokumentert gjennom de tre riksrevisjonsrapportene om
arbeidskriminalitet, om manglende innbetaling av skatter og avgifter
og om sosial dumping i forbindelse med offentlige kontrakter.
Det at det pågår en diskusjon i
EU, er sjølsagt viktig. Det pågår en diskusjon om innhold i utsendingsdirektivet –
den har pågått lenge – og motsetningene innenfor de ulike EU-land
kommer tydeligere og tydeligere fram. Samtidig skal en praktisere
et utsendingsdirektiv fra 1996 som har så store svakheter at kommisjonæren
for slike spørsmål i EU-kommisjonen sier at hvis det ikke kommer
forbedringer her, innebærer det at det kommer sterke folkelige strømninger
som vil føre til store endringer i det politiske systemet i EU.
Senterpartiets vurdering er at vi
må ha folkevalgt kontroll over de sentrale spørsmålene som angår
norsk arbeidsliv. Det er ingen fordel at vi her skal gi fra oss
muligheten til å kontrollere dette, ved at vi oversender slike saker
til domstoler som står utenfor norsk lov. Det er problemet.
Som SV sa, er det viktig at vi viderefører
den gode tradisjonen som vi har hatt tidligere, og sikrer at vi
kan ha nødvendige virkemidler i Norge som sikrer dette. Senterpartiets
standpunkt i det store er at vi skal erstatte fri bevegelse med
kontrollert bevegelse, og at vi dermed kan sikre at vi får gode
forhold.
Videre: Representanten Wenstøb har
sagt at en har et nordisk arbeidsliv og et globalt arbeidsmarked.
Ja, men det sentrale er at for å sikre et rettferdig arbeidsliv
og en rettferdig konkurranse mellom bedriftene må en ha en nasjonalstat
som gir den svakeste et vern, og det er dette vi snakker om her.
En må ha et vern som er under demokratisk folkevalgt kontroll i
Norge, og det er kjernen i denne sak.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.