Ruth Grung (A) [12:11:45]: Den nordiske velferdsmodellen som Norge er bygget på, med fellesskapsløsninger som fundamentale demokratiske organer som politi og rettsvesen, et godt utbygd offentlig helsevesen, et offentlig skoletilbud, offentlig finansierte forsknings- og utdanningsmiljøer og velferdsordninger m.m., finansieres av skatter og avgifter. Det er i hvert fall hovedinntektskilden.

Beskatningen må oppfattes som rimelig, rettferdig og effektiv for å opprettholde legitimiteten hos den vanlige borger. Dersom vi skal bevare og utvikle dette systemet i takt med den nye tiden og ta høyde for de nye utfordringene samfunnet møter, må utviklingen av systemet bygge på forskning og høy kompetanse.

I dag er kompetansen innen skatterett i Norge i stor grad samlet hos de store advokatfirmaene. Foruten å føre store prosesser mot skattemyndighetene, og derigjennom legge beslag på store deler av skatteetatens kompetanse og kapasitet, forsterker disse aktørene sin dominans ved å skrive lærebøker og drive annen opplæringsvirksomhet. Det at denne kompetanseutviklingen skjer med et utgangspunkt i private interesser, vil over tid føre til at fellesskapets interesser får et svakere vern.

Skatteetaten har et tungt fagmiljø, men dette miljøet vil i stor grad måtte innta en motpartsrolle i de løpende sakene og prosessene. Vi trenger derfor et faglig tungt kompetansemiljø på skatterettens område, som kan ha en distanse til de ulike særinteressene, og som er løftet ut av partsrollene. Et slikt miljø må ligge ved akademia.

Skatterett ligger nede som fag ved de norske juridiske fakultetene. Ledende fagpersoner har nådd pensjonsalder, og fagmiljøene på universitetene har ikke klart å bygge opp nye fagpersoner som har kunnet fornye og videreføre disse forskningsmiljøene.

Skattesystemet må dessuten bygge på økonomisk kompetanse. En skatterett som ikke bygger på en rett forståelse av grunnleggende økonomiske mekanismer, kan aldri bli effektiv. I Bergen ligger det godt til rette for et faglig samarbeid mellom økonomer og jurister – mellom Det juridiske fakultet ved universitetet og senteret for skatteøkonomi ved Handelshøyskolen. Ved å knytte disse miljøene sammen kan vi utvikle et sterkt fagmiljø som har forutsetninger for å møte de utfordringene faget står overfor. Universitetet i Stavanger har én professor i skatterett. Dessuten har de solid kompetanse innen regnskap og økonomi. Det er i dag en felles strategi for å samarbeide om å utvikle en regional kompetanseakse på Vestlandet innen skatterett. Men miljøet bør være nasjonalt. Det bør etableres et aktivt forskningsnettverk mellom de andre juridiske fakultetene, BI, høyskoler og andre relevante forskningsmiljøer.

Skatteretten har også en viktig side til økonomisk kriminalitet. Skatteunndragelse er kriminalitet. All økonomisk kriminalitet har også en skatterettslig dimensjon. Aktiviteter som har til hensikt å skjule økonomisk kriminalitet – herunder hvitvasking – har klare skatterettslige sider. Det er derfor viktig å knytte vår skatterettslige satsing opp mot det sterkeste strafferettslige miljøet, som vi også har ved Det juridiske fakultet i Bergen.

Å bygge solid vitenskapelig kompetanse tar lang tid. Det er vanlig at det går ti til tolv år fra avlagt master i rettsvitenskap til kandidaten har professorkompetanse. En satsing på et fag som skatterett må derfor ha et langsiktig perspektiv.

Vi vil aldri få et sterkt fagmiljø ved å overlate dette kun til kunnskapsmiljøene selv eller bruke virkemidler som offentlig ph.d., selv om både Skatt vest og kemneren i Bergen kommune har tatt initiativ til nettopp å etablere det ved sine institusjoner. Det er derfor behov for et krafttak som innebærer en styrking av skatterettsmiljøet over flere år. Det må bygges på de talentene som studerer i dag, samt rekrutteres nye som kan bidra til å skape nødvendig bredde.

Det vil også være gunstig å knytte til seg internasjonal kompetanse – beskatningssystemene eksisterer i en internasjonal kontekst, og et norsk fagmiljø er derfor avhengig av å knytte til seg internasjonal ekspertise. Panama Papers-avsløringene synliggjorde hvor viktig skatterett er.

Det må være et nasjonalt ansvar å ta tak i et fagfelt som er av så stor og grunnleggende betydning for samfunnet, på et område som på så mange måter er blitt forsømt.

Sentrale myndigheter har nylig, på en prisverdig måte, vist handlekraft i forbindelse med et prosjekt om forenklet språk i lovgivningen. Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo har inngått en tiårig avtale om å integrere klart språk i undervisningen og forskningen ved Det juridiske fakultet. Det er satt av 3 mill. kr årlig fram til 2026. Målet er klare og forståelige lover, forskrifter og offentlige dokumenter, noe som er viktig for demokratiet og rettssikkerheten.

Tilsvarende satsing bør det være på skatterett for å bygge opp et fagmiljø for å sikre et moderne skattesystem som har stor legitimitet i hele befolkningen, og som er i takt med den nye tiden og tar høyde for de nye utfordringene samfunnet møter.

Jeg valgte i utgangspunktet å adressere utfordringen til finansministeren. Jeg så at det sto Siv Jensen der, men jeg ser jo at det ikke er Siv Jensen som sitter her. For i tillegg til fri grunnforskning må vi sørge for at fellesskapets ressurser, som offentlig finansiert forskning, også har sterke uavhengige forskningsmiljøer innenfor helt sentrale samfunnsområder. Skatt er den viktigste inntektskilden til velferdssamfunnet. Skattepolitikken er et sentralt virkemiddel i fordelingspolitikken for å motvirke ulikhet og for å skape og beholde arbeidsplasser. Når universitetene selv ikke klarer å prioritere viktige samfunnsområder, hviler det et ansvar på den enkelte fagstatsråd, men også på kunnskapsministeren.

Vil statsråden ta initiativ til å satse på å utvikle et sterkt skatterettsmiljø i akademia, som kan bidra med innovative tilpasninger av skattesystemet og tar høyde for de nye utfordringene samfunnet møter?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [12:18:53]: Jeg beklager å måtte skuffe representanten Grung ved å være her. Dette spørsmålet er vel, slik interpellasjoner ofte er, slik at det berører problemstillinger som ligger under både Kunnskapsdepartementet og Finansdepartementet. Jeg skal komme litt tilbake til det senere.

Vi har et prinsipp for forskning i dag som er sektorbasert, altså at fagdepartementene har ansvaret for den langsiktige kunnskapsutviklingen på sine områder. Den delen av forskningen er det Finansdepartementets ansvar å finansiere. Samtidig er det mer overordnede spørsmålet om utdanningssystemet selvfølgelig Kunnskapsdepartementets ansvar.

Interpellasjonen fra representanten Grung gjelder faget skatterett, som er et valgfritt emne i jusstudiene ved de nevnte juridiske fakultetene. Disse valgemnene er populære både blant gradsstudentene og som videreutdanning for ferdige jurister. Skatterett er også et fag som inngår i flere fagstudier, som revisorutdanning og økonomisk-administrative utdanninger, så vel som bachelorstudiene i jus, som tilbys av flere institusjoner. Det finnes derfor fagpersoner i skatterett ved flere høyere utdanningsinstitusjoner enn ved de tre juridiske fakultetene. Både Universitetet i Stavanger og Handelshøyskolen BI har bygd opp miljøer med aktive skatteretts- og skatteøkonomiske forskere. BI opplyser også at de tilbyr et mastergradsstudium i skatte- og avgiftsrett. Som representanten nevner, har dessuten skatteetaten et fagmiljø i skatterett i et utstrakt samarbeid med utdanningsinstitusjonene.

Universiteter og høyskoler i Norge har en stor grad av selvstendighet. Det er nødvendig nettopp for at de skal kunne opptre langsiktig og strategisk i prioritering og utvikling av fremtidsrettede utdanningstilbud og sterke forskningsmiljøer. Finansieringssystemet for høyere utdanning er dermed basert på rammebevilgninger til institusjonene, ikke på fordeling av midler til de enkelte fagområdene. Det ansvaret ligger på institusjonsstyret, som ansvarlig for universitetets eller høyskolens samlede virksomhet og videre utvikling og de som kjenner situasjonen og behovene best. Institusjonene skal legge strategier for faglig utvikling og prioritere spissmiljøer i tråd med egen styrke og behovene i samfunnet. De høyere utdanningsinstitusjonenes samfunnsoppdrag innebærer et ansvar for å bidra til kunnskap om og løsninger på utfordringer knyttet til grunnleggende samfunnsspørsmål. Derfor må samfunnsoppdraget formes, utvikles og utføres i samarbeid med andre institusjoner og i kontakt med relevante samfunnsinstanser.

En fagevaluering som Norges forskningsråd gjennomførte i 2009, pekte på behovet for økt forskning innenfor flere juridiske disipliner, bl.a. som følge av samfunnsmessige endringsprosesser og nye nasjonale og internasjonale utfordringer. På noen av disse områdene har vi i Norge sterke juridiske miljøer som driver med forskning med stor relevans for samfunnet. Andre anses som små og sårbare nasjonalt.

Representanten Grung peker på skattesystemets betydning for velferdsstatens og demokratiets fremtid, og at det er nødvendig å opprettholde sterke skatterettslige miljøer i akademia. Det kan ingen være uenig i. Fjorårets avsløringer av de såkalte Panama-papirene bidrar til å kaste lys over hvilke utfordringer som finnes innenfor skatteretten.

Som kjent, og som nevnt, er sektorprinsippet lagt til grunn for finansieringen av forskning i Norge. Det betyr at det enkelte departement har et ansvar for å vurdere behov og sikre tilstrekkelig kunnskapsoppbygging på sine fagfelt. Vanligvis løser departementene dette i samspill med Norges forskningsråd gjennom å finansiere forskningsprogrammer som etableres på feltet. På noen områder innenfor jusfeltet foreligger det slik finansiering fra departementene, og Forskningsrådet har tiltak som bidrar til kunnskapsoppbyggingen på området.

Jeg har merket meg at det innenfor skatteøkonomisk forskning siden slutten av 1980-tallet har vært satset på å bygge opp et fagmiljø i Norge. Finansdepartementet har støttet skatteøkonomisk forskning i regi av Forskningsrådet, og skatteetaten bidrar i tillegg, sammen med Forskningsrådet, med finansiering av forskningssentre innen offentlig økonomi, bl.a. skatteøkonomi. Skatteetaten deltar i dialog med forskere for å utforme felles prosjekter og bidra med praksisplass og stipendiatmidler til masterstudenter. Videre har skatteetaten tatt i bruk Forskningsrådets ordning med støtte til Offentlig sektor-ph.d.-kandidater for å stimulere til økt forsknings- og innovasjonsaktivitet.

Til sammenligning har det vært lite finansiering fra sektordepartementene til slik kunnskapsoppbygging på det skatterettslige området. Rettsvitenskap er tradisjonelt et utpreget undervisningsfag med sterk yrkesretting. Som forskningsfag har det gjort seg mindre gjeldende. De tre juridiske fakultetene har alle utarbeidet planer og strategier for økt forskningsinnsats, men de peker på små, eksterne forskningsmidler. Fagmiljøene og Forskningsrådet er derfor i gang med å diskutere muligheten for en ny satsing på temaområder hvor rettsvitenskapelig forskning kan gi viktige bidrag til samfunnet og til politikkutformingen. Siktemålet er også å involvere relevante sektordepartementer og andre brukergrupper. Mye kan tyde på at det skatterettslige feltet er et område som bør få større oppmerksomhet, og her kan satsingen jeg nevnte på det skatteøkonomiske området, tjene som et forbilde.

Som nevnt er det mange omfattende utviklings- og endringsprosesser nasjonalt og internasjonalt som stiller økte krav til den rettsvitenskapelige utdanningen og forskningen på mange områder. Jusstudiene har god søkning og er også blitt tildelt nye studieplasser i de senere årene. De norske juridiske fakultetene kan likevel ikke være i front på alle felt, og mange av utfordringene krever tverrfaglig samarbeid. For å kunne lykkes med å utvikle de sterke fagmiljøene vi trenger, bl.a. i skatterett, er det avgjørende at miljøene samarbeider om å ivareta de forventningene som stilles til rettsvitenskapelig utdanning og forskning. Det er derfor nødvendig å understreke hvor viktig det er at miljøene svarer på behovene i samfunnet.

Ruth Grung (A) [12:25:28]: Jeg er litt usikker på konklusjonen. Jeg forsto det sånn at det kanskje skulle være en satsing, men det kan vi komme tilbake til i avslutningen.

Fagene er populære, og det var egentlig det som det også ble pekt på, men de som velger disse fagene, velger privat næringsliv, for der er det godt betalte og attraktive jobber. Utfordringen vår, og det som er adressert i interpellasjonen, er nettopp hvordan klare å skape en motvekt, et miljø i akademia som helt upartisk kan ivareta felleskapets interesser, som er helt avgjørende for forvaltningen av både våre største inntektskilder og fordelingsmekanismene.

Det er helt rett som statsråden påpeker, at det har vært satset mye på skatteøkonomi, men det som er viktig her, er å klare å se skatteøkonomi sammen med skatterett, og det har vært av utfordringene som vi har sett nå i den senere tid. Statsråden nevnte selv Panama og det skatterettslige. Vi har sett det også i rettssaker knyttet opp mot det, hvor vi opplever at Norge kommer bakpå. Vi mister legitimitet i befolkningen ved å bruke så mye ressurser på store rettssaker som faktisk ikke fører fram. Befolkningen lurer på hvilket skattesystem vi har, og hvilken demokratisk kontroll vi har med forvaltningen.

Så er det også en utfordring spesielt knyttet til demokratiet. Vi har økende rettsliggjøring på veldig mange områder i samfunnet samtidig som vi ser at juridisk forskning er underfinansiert. Sektordepartementene, som Justisdepartementet, har veldig lite midler knyttet direkte inn mot det juridiske forskningsfeltet. Idealet om en forskningsbasert undervisning er utfordrende å ivareta. Det vises til at det er veldig mange søkere til jusstudiet, men det er samtidig strenge krav til at undervisningen skal være kunnskapsbasert. Når vi får den ubalansen med hensyn til både store samfunnsutfordringer og utfordringer med å klare å gi nok forskningsmidler til felt som utfordrer samfunnet vårt så mye som det gjør, mener jeg at vi i denne salen – også i samarbeid med dem som sitter med gjennomføringsansvaret – må se på ordninger, slik at vi klarer å styrke dette feltet. For det er vanskelig å sette i gang nye satsingsområder innenfor juridisk forskning, både innenfor basisfagene som er der allerede i dag, og også innenfor nye områder, som jeg har vært inne på tidligere.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [12:28:41]: Det var vel egentlig to hovedkonklusjoner i mitt svar – eller to svar. Det ene er at Forskningsrådet nå arbeider nettopp med rettsvitenskap – det er jo ikke bare skatterett, men forskning innenfor rettsvitenskapen og juridisk forskning – og vil da involvere interessegrupper, akademia etc. i det.

Det andre er: Grunnen til at jeg nevnte skatteøkonomi, var jo at det kunne være til inspirasjon, hvis man vil kalle det det, for der har man bygd opp et fagmiljø og hatt en målrettet satsing som kunne være til inspirasjon også for å bygge opp et miljø eller styrke miljøene rundt skatterett. Det vil da være noe som ligger til sektordepartementet Finansdepartementet og deres finansiering.

Så er det to andre poenger som er verdt å nevne. Regjeringen har som generell politikk at vi ønsker samarbeid og konsentrasjon i høyere utdanning. Konsentrasjon i dette tilfellet er vel ikke det mest interessante, men det er samarbeid, nettopp fordi mange fagmiljøer er svake. Og det er klart uttrykt fra flertallet i Stortinget over flere år at én måte å styrke små, fragmenterte fagmiljøer på også er mer utstrakt samarbeid, nettopp for å kunne ivareta overordnede samfunnsinteresser.

Den siste tingen jeg har lyst til å nevne – jeg var innom det i innlegget mitt, men det er en liten nyansering – er at det er viktig å huske at det ikke bare er de tre juridiske fakultetene våre som har skatterettslig ekspertise. Jeg nevnte Universitetet i Stavanger, men vi har også Handelshøyskolen BI, som i et brev til departementet i anledning denne interpellasjonen har vært så vennlige å opplyse litt om sitt eget skatterettslige miljø. De har et, som de beskriver det, svært sterkt skatterettslig miljø. De har bl.a. i mange år stått for redaksjonen av fagtidsskriftet Skatterett, som er det ledende på området. Jeg nevnte også at institusjonen tilbyr en masterutdanning. Det er åtte–ti fagpersoner som arbeider med skatte- og avgiftsrett på Handelshøyskolen BI. Så hvis man skal supplere bildet av hvordan det står til med fagmiljøene, må selvfølgelig også disse miljøene være med.

Lill Harriet Sandaune (FrP) [12:31:29]: Interpellanten reiser et interessant spørsmål. Vi i Fremskrittspartiet mener et godt, enkelt og rettferdig skattesystem er viktig for å finansiere de offentlige instansene og velferdstilbudene. Det er også et klart behov for sterke fagmiljøer.

For oss i Fremskrittspartiet er det egentlig ingen motsetning mellom private interesser og de offentlige interessene. Det er til fordel for alle at skattesystemet oppfattes som rettferdig, og at ulovlige skatteunndragelser unngås. Derfor bør vi politikere bestrebe oss på å lage et skattesystem som er enkelt og oversiktlig, og som – ikke minst – er forutsigbart. Samtidig er det en fordel for alle parter at det offentlige har sterk faglig kompetanse.

Jeg vil minne om at det offentlige har en egen virksomhet som skal ta seg av nettopp økonomisk kriminalitet, som skatteunndragelser, og det er Økokrim. Økokrim ble opprettet i 1989, og det var da et helt nødvendig grep. Det vanlige politiet hadde lav kompetanse på økonomisk kriminalitet, og det var ikke lett å rekruttere gode jurister, økonomer og revisorer som kunne matche lønnsnivået i næringslivet. Det er mye som tyder på at det fremdeles er et problem. En virksomhet som Økokrim er avhengig av tilgang på tunge fagpersoner.

Dette må vi se i sammenheng med at det skatterettslige akademiske miljøet har slitt med rekrutteringen i mange år. Juristforbundet har lenge advart om at dette vil bli et stort problem, da det er stadig færre unge som velger akademia.

Juristforbundet har pekt på at rekrutteringsproblemene på feltet vil påvirke kvaliteten på undervisningen og derfor virke negativt på framtidig kompetanse innenfor skattefeltet. For å kunne rekruttere nye søkere er akademia avhengig av å finne den fullstendige årsaken til hvorfor næringslivet framstår som mer attraktivt. Mye tyder på at det må gjøres en omfattende analyse av hvorfor kvalifiserte jurister heller velger private advokatfirmaer eller annet næringsliv. Her er det nærliggende å anta at både lønn og status sannsynligvis er viktige faktorer, men det kan også være andre årsaker til det.

Fremskrittspartiet vil advare mot å gripe direkte inn i universitetenes prioriteringer og mot politiske initiativer for å opprette nye, egne kompetansemiljøer. Vi bør heller se på hvilke muligheter som ligger i å styrke de juridiske fagmiljøene ved universitetene.

Det har vært pekt på at departementet og Forskningsrådet gjennom mange år har prioritert internasjonale og tverrfaglige emner, og at sentrale juridiske fag derfor ikke er gitt tilstrekkelig oppmerksomhet. Dette er et problem ved flere av de juridiske fakultetene. Alle lærestedene sliter med rekruttering, noe som er problematisk dersom en skal lykkes i å opprettholde, forbedre og utvikle kompetansemiljøer innen viktige områder, som f.eks. skatterett.

Fremskrittspartiet har også merket seg at regjeringen i den kvalitetsmeldingen som ganske snart blir presentert, foreslår en ordning med praksisprofessor, som kan gjøre det lettere for universitetene å rekruttere partnere til bistillinger. Dette er et godt tiltak. Vi håper at statsråden kan ta flere fornuftige initiativer for å styrke de skatterettslige fagmiljøene, og vil følge arbeidet med interesse videre.

Olaug V. Bollestad (KrF) [12:35:23]: Interpellanten har et poeng når hun skriver og sier at det ikke er gode nok skattemiljøer ved de juridiske fakultetene rundt om i landet. Skatt er grunnlaget for den velferdsstaten og det næringslivet vi har. Derfor er det et viktig fag.

Det er allikevel litt underlig at akkurat Arbeiderpartiet, som i lang tid – spesielt i den lange valgkampen – har vært gode til å reise rundt om på Vestlandet, ikke ser muligheten som ligger litt lenger sør, i et eksisterende miljø ved Universitetet i Stavanger. Det er ikke slik at et skattemiljø ikke eksisterer dersom det ikke finnes ved Det juridiske fakultet i Bergen, i Oslo eller i Tromsø. Universitetet i Stavanger har både professorer, universitetslektorer, førsteamanuenser og stipendiater som jobber med og forsker på skatterett og skatteøkonomi – det har rett og slett god kompetanse. Dersom de juridiske fakultetene ikke velger å opprettholde eller å bygge opp egne skattemiljøer, må det være rom for å samarbeide med de universitetene som ikke har juridiske fakulteter, men som er gode på området. Det vet jeg at Stavanger har vært. Det offentlige kan også hente inn betraktninger – som interpellanten etterspør – gjennom dette miljøet.

Det skal også nevnes at sekretariatet til den nye, landsdekkende skatteklagenemda ble lagt til Stavanger. Regjeringens begrunnelse for å legge det til nettopp Stavanger var at Stavanger bl.a. har en betydelig skatte- og avgiftsfaglig kompetanse, og at en av skatteprofessorene ved Universitetet i Stavanger er nestleder i Skatteklagenemnda.

Så jeg er enig med interpellanten i at det bør være et skattemiljø i akademia, for skatt er grunnleggende for velferdsstaten og for det demokratiet vi kjenner. Men det bør også være slik at akademia holder seg med – eller, som ungdommen sier, «henger med» – de fagmiljøer som deltar i den offentlige debatten, fronter ulike synspunkter og kommer med gode ideer. La oss anerkjenne også de miljøene som jobber med skatte- og avgiftssystemer utenfor de juridiske fakultetene, når universitetene selv ikke prioriterer dette. Jeg tror at vi sammen kan finne og bygge opp noen gode miljøer selv utenfor de juridiske fakultetene som kan være bærende for framtiden.

Ruth Grung (A) [12:38:30]: Jeg tror jeg må gjenta litt av det jeg sa innledningsvis, og det er rettet til både statsråden og representanten Bollestad.

På Vestlandet har vi latt oss inspirere av det skatteøkonomiske miljøet på Handelshøyskolen, og det er inngått et regionalt samarbeid med Det juridiske fakultet, som har satt dette på dagsordenen, som også har involvert Benn Folkvord, som er professor i skatterett. Han er med i det regionale samarbeidet på Vestlandet, og han er professor II ved Det juridiske fakultet, så der er samarbeidet særdeles godt, og også samarbeidet med Skatt vest, kemneren i Bergen.

Men de trenger mer dragkraft, og derfor var det så inspirerende når man kom med et prosjekt om klarspråk, satte seg et mål i demokratiets utvikling. Her er det snakk om det samme, at vi trenger dragkraft, og at vi selvfølgelig skal spille på lag med de ulike miljøene. Vestlandet har startet med det regionale, og det kan være utgangspunktet for et forskningsnettverk hvor man involverer flere. Det er litt spennende, og jeg var også litt overrasket over at jeg etter at jeg meldte inn denne interpellasjonen, fikk henvendelser fra juridiske miljø i Oslo, fra BI osv., så her er det en interesse, og det er en enorm kunnskap.

Når det gjelder det som representanten fra Fremskrittspartiet nevnte, er utfordringen at det er en ubalanse mellom antallet som velger å fortsette innenfor akademia og blir tiltrukket av spennende, utfordrende forskningsoppdrag, og antallet som velger å gå til privat næringsliv. Miljøet selv har sett utfordringene og har forsøkt å få til balanse ved å ta med seg de ulike deler av det totale miljøet.

Da ser jeg bare fram til at Forskningsrådet lar seg inspirere av den debatten som har vært her i dag, og klarer å prioritere dette – og kanskje tenker å gjøre det på samme måte som Kommunaldepartementet og Det juridiske fakultet her i Oslo gjorde det med avtalen om klarspråk.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [12:40:50]: Jeg vil si tusen takk til representanten Grung, som løfter denne interpellasjonen.

Grunnpremisset her er alle enig i, nemlig at det er noen funksjoner, noen oppgaver hvor det offentlige sett under ett, og i hvert fall nasjonen sett under ett, er nødt til å ha sterke kompetansemiljøer på forskningssiden – ikke bare i privat sektor – og også kunne rekruttere inn til offentlige organer.

En generell problemstilling er veldig ofte kampen om talentene mellom offentlig og privat sektor, og det vil nok alltid være slik at privat sektor i de aller fleste tilfellene kan betale bedre. På den annen side vet vi at det også er gode fagmiljøer innenfor det offentlige som, nettopp fordi man får jobbe med spennende og faglig utfordrende saker, kommer inn i fremragende kompetansemiljøer og er attraktive arbeidsplasser. I disse dager er det kanskje grunn til å nevne f.eks. lovavdelingen i Justisdepartementet, som jo er mye i vinden for tiden og definitivt har spennende saker å jobbe med.

Så er ikke jeg som kunnskapsminister i stand til å vurdere overordnet sett hvordan det står til med de skatterettslige miljøene i Norge, men jeg konstaterte jo i mitt svar at vi ikke har hatt en tilsvarende oppbygging som vi har hatt på den skatteøkonomiske siden. Det er også, som det har kommet frem i interpellasjonsdebatten, tegn til at her har fagmiljøene selv tatt ansvar, sammen med relevante og viktige deler av det offentlige.

Jeg har bare lyst til å avslutte med å si at selv om jeg er her for å svare på interpellasjonen, er dette en interpellasjon som selvfølgelig også Finansdepartementet og finansministeren har merket seg, og en problemstilling som også Finansdepartementet er opptatt av.