Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg av medlemmer fra regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Anders B. Werp (H) [10:24:34]: (ordfører for saken): Proposisjonen gjelder endringer i straffeloven som tar sikte på å motvirke at privatpersoner deltar i stridshandlinger i en væpnet konflikt.

Framveksten av radikaliserte enkeltpersoner, miljøer og fremmedkrigere gir grunn til bekymring. Denne utviklingen er tydelig beskrevet i de siste års trusselvurderinger fra PST og Etterretningstjenesten. Flere terroraksjoner i Europa og i verden for øvrig bekrefter alvoret i og det store voldspotensialet som følge av denne utviklingen.

Regjeringens handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme har høstet bred og internasjonal anerkjennelse. Denne handlingsplanen skal forebygge framvekst av radikaliserte enkeltpersoner og miljøer som har ønske om eller intensjon om å begå voldelige aksjoner. Den foreliggende proposisjonen er oppfølging av denne handlingsplanen, eksakt tiltak nummer 20.

Proposisjonen er i all hovedsak tredelt.

For det første foreslås det å kriminalisere angrep begått av norske borgere eller personer bosatt i Norge, mot norske militære styrker. Også angrep på styrker fra andre land som deltar i en internasjonal operasjon sammen med norske styrker, vil rammes. Inngåelse av forbund knyttet til slike angrep skal også rammes som en straffbar form for forberedelse.

For det andre foreslås det å kriminalisere militær deltakelse i væpnet konflikt i utlandet, med mindre den stridende kan anses for å ha privilegier etter humanitærretten, eller deltakelsen skjer på vegne av en statlig styrke. Ulike typer forberedelser til slik deltakelse, herunder utreise til konfliktområder, vil kunne være straffbart som følge av at forsøksansvaret utvides. Forbudet er ment å være rettet mot norske borgere og personer bosatt i Norge.

For det tredje foreslås det å kriminalisere rekruttering til ulovlig militær deltakelse i væpnet konflikt.

Proposisjonen understreker viktigheten av ikke å gå utenfor de skranker som legalitetsprinsippet setter. Dette er en viktig rettssikkerhetsgaranti, som er hjemlet både i Grunnloven og folkeretten. Komiteen stiller seg bak dette og legger til grunn at lovforslagene i proposisjonen tydeliggjør og klargjør lovgivers intensjon om å strafferegulere privatpersoners deltakelse i væpnet konflikt.

Jeg vil knytte noen særskilte merknader til enkelte av forslagene. Lovbestemmelsen om å kriminalisere angrep av norske borgere eller personer bosatt i Norge, mot norske militære styrker, er en viktig grensedragning. Den er et tydelig uttrykk for norske borgeres lojalitetsplikt til sitt eget land og egne soldater – også om soldatene tjenestegjør i utlandet.

Lojalitetsplikten er en naturlig følge av de omfattende demokratiske rettigheter norske borgere nyter godt av, og at norske styrkers deltakelse i utenlandske operasjoner er et resultat av demokratiske beslutningsprosesser forankret i Grunnloven og folkeretten. Komiteen understreker at det skal reageres strengt fra myndighetenes side i slike situasjoner, og at det om nødvendig bør vurderes om slike angrep skal likestilles med grovt landssvik.

Lovbestemmelsen om å kriminalisere militær deltakelse i væpnet konflikt i utlandet innebærer viktige og vanskelige avgrensningsspørsmål. Komiteen understreker at påtale av handlinger som er begått i utlandet, bare kan skje når allmenne hensyn taler for det. Dette innebærer at hvorvidt deltakelse i væpnet konflikt i utlandet skal forfølges strafferettslig, må vurderes særskilt av påtalemyndigheten. Komiteen slutter seg til proposisjonens anvisninger av hvilke vurderingskriterier påtalemyndigheten skal vektlegge.

Bakteppet for denne proposisjonen er svært alvorlig. Komiteens understrekning av lovforslagenes forebyggende effekt er viktig. Det er en samlet komité som står bak proposisjonen.

Jorodd Asphjell (A) [10:29:24]: Først vil jeg takke saksordføreren for godt samarbeid i denne saken. Som saksordføreren sa, medfører framveksten av radikaliserte enkeltpersoner, miljøer og fremmedkrigere grunn til bekymring i vårt samfunn.

PST og Etterretningstjenesten har gjennom de siste årenes trusselvurdering beskrevet en utvikling som er svært alvorlig både her hjemme og – ikke minst – ute i Europa. Når en ser det voldspotensialet som ligger i denne framveksten, er det viktig at regjeringen følger situasjonen nøye og fremmer nødvendige tiltak for å bekjempe denne utviklingen i vårt samfunn.

I forkant av denne proposisjonen la regjeringen fram en handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme, en handlingsplan som bygget videre på arbeidet til Stoltenberg II-regjeringen, som la fram den første handlingsplanen mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Denne handlingsplanen har som målsetting å forebygge framvekst av radikaliserte enkeltpersoner og miljøer som har ønske eller intensjon om å begå voldelige aksjoner i inn- og utland.

Det viktigste arbeidet må og skal gjøres ute i kommunene, og det er derfor av avgjørende betydning at kommunene og politiet tilføres nødvendige ressurser, slik at god forebygging kan effektueres. Jeg har merket meg at regjeringen gjennom kommuneproposisjonen, som ble lagt fram i går, ikke gir kommunene vesentlig mer midler på dette området. Kommunene er det viktigste forebyggende leddet for all kriminalitet, og det er derfor skuffende at de ikke settes bedre i stand til å prioritere dette arbeidet enda høyere i tiden framover.

Et av tiltakene som Stortinget sluttet seg til da en behandlet handlingsplanen, var tiltak nr. 20, som var å sende på høring forslag om å strafferegulere privatpersoners deltakelse i væpnet konflikt. Det er en samlet komité som støtter regjeringens forslag til endringer i straffeloven som omhandler militær virksomhet i bl.a. væpnet konflikt. Komiteen er i likhet med regjeringen opptatt av å innføre endringer i straffeloven som vil ha preventiv virkning, slik at privatpersoner avstår fra å delta i framtidige stridshandlinger i væpnet konflikt.

Formålet med bl.a. å utvide forbudet mot rekruttering til militær virksomhet for en fremmed stats styrker til også å omfatte rekruttering til en ikke-statlig styrke eller gruppe er å hindre at enkeltpersoner drar ut som fremmedkrigere og kommer tilbake som voldelige radikaliserte og som en mulig trussel mot sikkerheten her hjemme. Forbudet vil gi klart uttrykk for at samfunnet ikke aksepterer at nordmenn reiser til utlandet for å delta i grove voldshandlinger i en væpnet konflikt. Samtidig understrekes det at et forbud mot deltakelse i væpnet konflikt må utformes etter mest mulig objektive kriterier.

Når det gjelder de straffeprosessuelle tilpasningene, er det viktig å understreke at romavlytting etter straffeprosessloven kun kan benyttes ved mistanke om overtredelse av særskilte straffebud.

Når det er en samlet komité som står bak innstillingen, er det med bakgrunn i at alle er opptatt av å bidra til forebygging av radikalisering og trusler mot Norge, slik at en kan forhindre drap, tortur og skader på enkeltmennesker og bidra til internasjonal stabilitet.

Det er også viktig at statsråden følger opp dette arbeidet, slik at det er terrorister som faktisk er målet, og ikke eventuelle frihetsforkjempere som kjemper for menneskerettigheter og demokrati rundt omkring i verden.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [10:33:32]: La meg først takke saksordføreren for en grundig og god gjennomgang av saken. Og så tillater jeg meg også å gi uttrykk for en nyanse i forhold til forrige talers påpekning av hva som er viktigst. Jeg oppfatter at representanten Jorodd Asphjell fra Arbeiderpartiet påpeker at kommunene er det viktigste. Jeg tror med respekt å melde at det er enkeltmennesket som er det viktigste. Det er holdningen til den enkelte som avgjør hva du gjør, og hva du ikke gjør. Og så kan man selvfølgelig si at enkeltmennesket styres av kommunen. Jeg hadde håpet at det var omvendt – fra mitt ståsted i hvert fall. Men nok om det.

Denne loven er det ikke tvil om at det også er behov for. På samme måte som i den forrige saken vi hadde, er dette en nødvendighet, rett og slett fordi man ønsker å gi et klart signal fra lovgiver og fra samfunnets side om hva som er akseptabelt, og hva som ikke er akseptabelt. Jeg tror kanskje at det beste/verste eksemplet er det som skjedde i London. Da folk som bodde i London, fant ut at det var deres egne andre og tredje generasjon som angrep dem, tror jeg det gjorde noe med dem. Jeg vet ikke om loven som sådan vil forhindre dette, men hvis loven kan forhindre én rekruttering eller ett angrep her, har loven vært en suksess etter mitt skjønn.

Det er også ambisjonen i dag, sånn som jeg forstår det, å gi et klart signal til alle som vurderer å reise ut og bidra i konflikter som ikke er aktverdige, for å bruke det begrepet, om at loven vil gjøre jobben sin. Og jobben vår, som representanter for den lovgivende forsamlingen, er å sørge for å bidra til at man har et lovverk som ivaretar og beskytter samfunnet i alle ledd. I så måte er dette et skritt i riktig retning, samtidig som man også har tatt høyde for at de som har et aktverdig formål, fortsatt kan støtte opp om sin kamp for å bekjempe urettmessighet.

Iselin Nybø (V) [10:35:40]: Først vil jeg takke saksordføreren for en god framstilling av helheten i saken. Det som ble sagt, kan jeg i stor grad slutte meg til.

Nye bestemmelser mot fremmedkrigere vil forenkle straffeforfølgingen betydelig. Etter dagens lovverk er riktignok mange av de handlingene som blir begått, straffbare, men det er i praksis umulig å ta ut tiltale fordi det er vanskelig å bevise at handlingene faktisk har funnet sted. Å gjøre det lettere å ta ut tiltale vil også være viktig i forebyggende øyemed, derfor er det viktig det som blir vedtatt i dag.

Det er derimot noen svakheter ved forslaget, slik vi ser det, nemlig at det også kriminaliserer deltakelse i såkalt aktverdige konflikter. Det vil altså være like kriminelt å kjempe mot IS som det er å kjempe for IS. Så har man en slags sikkerhetsventil ved at statsadvokaten kan bestemme hvorvidt det skal straffeforfølges eller ikke. Det er også som Arbeiderpartiets representant sa, at formålet ikke er at man skal straffe de aktverdige handlingene. Er man frihetsforkjemper, skal man fortsatt kunne være det uten å risikere straff i ettertid. Men det kan man ikke vite i forkant, for det vil være opp til statsadvokaten om det skal tas ut tiltale eller ikke.

Det er også på denne bakgrunn at Riksadvokaten har fremmet noen prinsipielle betenkeligheter mot forslaget i sitt høringssvar. Riksadvokaten skisserer en løsning der det skal være ulovlig å delta i konflikter som har blitt kategorisert som forbudt av Kongen i statsråd, altså at det er landets politiske ledelse som må ta stilling til hvilke konflikter som er aktverdige, og hvilke konflikter som ikke er det. Den store forskjellen mellom det forslaget som ligger fra komiteen nå, og det som Riksadvokaten ønsker seg, er hvorvidt det er den politiske ledelsen i landet som skal bestemme hva som er aktverdige konflikter, eller om det er statsadvokaten som skal bestemme det.

Fordelen med det som ligger på bordet nå, er at det er ganske enkelt å forholde seg til. Utgangspunktet er at det er straffbart – og ferdig med det. Riksantikvarens modell – nei, jeg tror vi skal holde Riksantikvaren ganske langt unna dette (munterhet i salen) – Riksadvokatens modell vil gjøre det litt mer komplisert, for man vil på en måte måtte sjekke hvorvidt den konflikten man ønsker å delta i, står på listen som regjeringen har utarbeidet. Da vil man til gjengjeld også vite at man ikke blir straffeforfulgt når man kommer hjem.

Nå er det sånn, tenker jeg – selv om det ikke er aktuelt for mitt vedkommende – at er man villig til å dø i en krig, er det det som betyr mest, ikke om man risikerer tiltale når man kommer hjem igjen. Men det er noe med at lovene vi vedtar, skal være enkle å forstå, og de skal være ryddige for dem som eventuelt risikerer tiltale etter å ha begått visse handlinger.

I vår gruppe har vi diskutert denne saken ganske grundig, for vi synes det har vært en vanskelig sak. Det er viktig å gjøre det enkelt, det er viktig å gjøre det mulig å ta ut tiltale. Samtidig mener vi at det må være stor forutberegnelighet. Rettssikkerheten til dem vi snakker om, må ivaretas på best mulig måte. Og vi har konkludert med at vi ønsker å stemme for det forslaget som SV har fremmet, nettopp fordi vi da flytter myndigheten til å bestemme hva som er aktverdige konflikter, fra statsadvokaten over til regjeringen. Jeg tror vi alle har de samme intensjonene, men vi mener det blir mest ryddig at det er regjeringen som skal ta stilling til hvilke konflikter som skal være straffrie å delta i.

Kirsti Bergstø (SV) [10:39:59]: SV deler intensjonen i forslaget om å kriminalisere fremmedkrigere, og vi ser, i likhet med både regjeringen og komiteen, behovet for en ny lovgivning på dette området. Samtidig vil jeg presisere, i likhet med Arbeiderpartiet, at vi er opptatt av å lage et lovverk som retter seg mot terrorister, ikke frihetsforkjempere.

Som representanten fra Venstre påpekte nylig, har vi allerede et omfattende lovverk gjennom straffeloven, som dekker de fleste stridshandlinger i væpnet konflikt i utlandet. Samtidig er også deltagelse og rekruttering til terror ulovlig, men som representanten Nybø påpekte, har det vist seg vanskelig for påtalemyndighetene å framlegge bevis i denne typen saker, og det kan være vanskelig å straffeforfølge og domfelle de tilfellene. Vi ser derfor en mangel i dagens regelverk, tilfeller hvor det er ønskelig å straffeforfølge personer som har vært fremmedkrigere, men som ikke har deltatt i en terrorgruppe. Det vil lovforslaget som foreligger her, rette på, og det vil bli enklere å straffeforfølge fremmedkrigere – uavhengig av hvem de har kjempet for.

Ved enhver nykriminalisering er det etablert et prinsipp i Stortinget om å gå fram med varsomhet. Våre bekymringer knyttet til forslaget vi i dag behandler, er at det favner svært bredt og gir for lite retning til påtalemyndighetene, og at det legges opp til stor grad av skjønn hos påtalemyndighetene. Vi ønsker at det skal gjøres politiske vurderinger, at det er der skjønnet skal utvises og ligge, ikke hos påtalemyndighetene, og det mener vi er avgjørende i denne typen saker, også for å få en mest mulig entydig lovgivning. Derfor har vi foreslått en alternativ tekst. Vi foreslår i dag Riksadvokatens forslag til formulering, som komiteen er kjent med fra tidligere behandling, altså foreslår vi å endre § 145 Deltakelse i militær virksomhet i væpnet konflikt, som lyder: «Den som på rettstridig måte deltar i militær virksomhet i en væpnet konflikt i utlandet, straffes med fengsel inntil 6 år, med mindre vedkommende deltar på vegne av en statlig styrke.» Vi ønsker at § 145 skal lyde – og nå refererer jeg SVs forslag, som jeg tar opp her i dag:

«Norsk statsborger eller annen person hjemmehørende i riket, som i utlandet slutter seg til en gruppe som tar aktivt del i væpnet konflikt, straffes med fengsel i 6 år. Forbudet retter seg mot de konflikter som Kongen i statsråd har fastsatt at skal omfattes av første punkt.

Den som har forsett om å fullbyrde et lovbrudd som nevnt i første ledd, og påbegynner sin reise til området eller foretar andre handlinger som legger til rette for og peker mot gjennomføringen, straffes for forsøk. Forsøket straffes mildere enn fullbyrdet overtredelse. § 16 annet ledd gjelder tilsvarende.»

Så vil jeg takke både saksordføreren for et godt framlegg og komiteen for et godt arbeid, og jeg håper at flere vil slutte seg til det forslaget vi i dag legger fram. Vi mener at det er veldig godt belyst av Riksadvokaten, og vi mener også at komiteen viser til det samme dilemmaet som SV trekker opp, og som vi ønsker å klargjøre ved å fremme forslaget vi i dag har lagt på bordet.

Presidenten: Representanten Kirsti Bergstø har tatt opp det forslaget hun refererte.

Statsråd Anders Anundsen [10:44:21]: La meg også først få takke for godt samarbeid med komiteen og et godt innlegg og god gjennomgang fra saksordførerens side. Jeg slutter meg til saksordførerens innlegg.

Det har blitt et formidabelt problem at personer reiser ut som fremmedkrigere i konflikter for å delta i militær aktivitet som skaper betydelige sikkerhetsutfordringer, ikke bare der den militære aktiviteten skjer, men også ved retur til hjemlandet. I Norge regner vi med at ca. 90 personer har reist for å delta i fremmedkrigsaktivitet i Irak/Syria-konflikten. Det viser at det har et omfang som er ganske stort.

Så er selvfølgelig utfordringen at en ved den typen stridsdeltakelse som er aktuell f.eks. i konflikten i Syria, vil tilegne seg kunnskap, innsikt og evne til å gjennomføre voldshandlinger også hjemme. Ikke minst kan en bidra til å radikalisere og rekruttere andre til fremmedkrig. Vi har sett eksempler på terrorangrep i Europa i nyere tid hvor personer som har den typen stridserfaring, står bak eller deltar i terroraksjoner på europeisk territorium. I Norge har PST og politiet prioritert kampen mot denne kriminaliteten svært høyt, og vi har nå fått flere dommer i disse sakene. Flere saker er under etterforskning, og det er viktig at vi hele tiden har et lovverk som er oppdatert og legger til rette for at politiet kan styrke denne innsatsen ytterligere.

Dette lovforslaget er egentlig et direkte svar på dette. For som flere av talerne har vært inne på, er jo handlingene som utøves av fremmedkrigere, altså drap, terror og vold, allerede straffbare. Men det å bevise eller føre bevis i en norsk rettssal for denne typen handlinger begått i utlandet, er, som flere har vært inne på, ekstremt vanskelig – nær opptil umulig. Det å gjennomføre de endringene vi nå foreslår, og som Stortinget slutter seg til, vil gi oss et godt virkemiddel i kampen mot fremmedkrigeraktivitet.

Så har flere, både representantene Ellingsen, Nybø og siste taler, vært inne på dilemmaene dette også medfører. Det mener jeg også komiteen adresserer godt i innstillingen. Vi mener veldig tydelig at den modellen som nå er valgt, er riktig, både fordi en her er tydelig på hva som er forbudt – det er objektive vilkår for forbudet – og fordi en har en la meg kalle det en fornuftighetsklausul gjennom at det er påtale bare i de tilfellene hvor det er alminnelige hensyn som krever slik påtale. Jeg tror den modellen som SV nå foreslår, som vi også har vurdert ganske grundig underveis i dette lovarbeidet, vil skape mye større usikkerhet og uklarhet. Det vil også skape en del store utenrikspolitiske utfordringer som jeg ikke tror vi skal undervurdere konsekvensene av. Da vil en altså ha en regjering som på nasjonens vegne måtte ta konkret stilling i alle typer konflikter hvor dette kan være relevant. Det vil være en helt ny praksis, det vil sette oss i en helt ny situasjon, og jeg tror det er nødvendig å ta inn over seg hvilke konsekvenser det eventuelt vil kunne få. Jeg tror derfor det er viktig at vi lander på den løsningen som har denne, kall det godhetsklausulen som ivaretar interessen for å sikre muligheten for fortsatt legitim frihetskamp. For det er det den i praksis vil gjøre.

Så ville det selvfølgelig vært veldig enkelt hvis vi kunne laget lovverk som sa at de som er snille, ikke skal bli straffet, og at de som er slemme, skal vi straffe. Det er nok i praksis svært vanskelig, men jeg tror vi har funnet den løsningen som ligger nærmest opp til det idealet, med regjeringens forslag.

Jeg har også lyst til – kort – å være tydelig på en del av de unntakene som ligger i dette straffebudet. Det som er lov å foreta seg i væpnet konflikt i dag, skal ikke rammes av dette forslaget. Det vil f.eks. være statlige styrker, de som yter humanitær hjelp eller sanitetsbistand, eller de som kan påberope seg nødrett. Det er også et viktig poeng som justiskomiteen og saksordføreren har vært veldig tydelig på, og som jeg har vært inne på tidligere, at det bare er påtale i de sakene hvor allmenne hensyn tilsier påtale. Dette er nyskapende regelverk. Vi ligger helt i forkant i Europa, og jeg er helt overbevist om at det er flere europeiske land som kommer til å se til Norge i fremtiden, bl.a. basert på dette.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Sveinung Rotevatn (V) [10:49:46]: Det er ingen tvil om at det er ulike sider på pluss- og minussida ved dei ulike forslaga som har vore i denne saka og i denne diskusjonen her, og dette er ikkje så enkelt.

Eg har likevel eit spørsmål til statsråden kva gjeld den løysinga som er vald, både av regjeringa og av Stortinget. For Arbeidarpartiets representant Jorodd Asphjell var oppe i stad og sa at det var viktig at statsråden sørgjer for at det ein no vedtek, skal ramme terroristar og ikkje fridomskjemparar, og det er eit ønske det er greitt å slutte seg til. Men all den tid ein no overlèt den vurderinga til påtalemakta – og ikkje til statsråden – lurer eg på korleis statsråden har tenkt å oppfylle ønsket frå representanten Asphjell.

Statsråd Anders Anundsen [10:50:36]: Som representanten Rotevatn vet, er påtalemyndigheten uavhengig i enkeltsaker, og derfor vil det være påtalemyndigheten som vil vurdere hvorvidt allmenne hensyn foreligger eller ikke. Og så har jeg stor tillit til at påtalemyndigheten er koblet på den virkelige verden, og derfor er godt i stand til å foreta en sånn type vurdering.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Sveinung Rotevatn (V) [10:51:10]: Eg vil også knyte nokre kommentarar til det som dei fleste har diskutert, og som var mitt poeng i replikkskiftet no nettopp, og det er den generelle kriminaliseringa av deltaking i militær, væpna konflikt, som komiteen no går inn for. Det er klart at den løysinga har ein del fordelar, bl.a. at no er det objektivt sett forbode å vere både fridomskjempar og terrorist. Det er jo greitt å halde seg til, og så kan det tenkjast at påtalemyndigheita finn på å gjere unntak i enkelttilfelle. Men nettopp det er også problematisk.

Berre aller først må eg seie at det vi no diskuterer, er eit stykke på veg ei litt teoretisk øving, all den tid det uansett er straffbart å slutte seg til terrororganisasjonar og – ikkje minst – utføre dei handlingane som ein vil utføre i krig og konflikt. Så det ein her diskuterer, er slik eg oppfattar det hovudsakeleg ein måte å effektivisere straffeforfølginga på, og kanskje forenkle bevistemaet på, og det er ein heilt grei diskusjon. Men det er greitt å ha med seg det i mente – som også representanten Nybø var inne på – at å få sjå ein allmennpreventiv effekt her mot enkeltpersonar som set liv så til dei grader i fare ved å reise ut og utsetje seg for risiko, det skal ein nok – dessverre – ikkje har for store forhåpningar til.

Men det som er det vanskelege spørsmålet, er dette med førehandsvurdering for norske borgarar idet dei då tek den avgjerda dei eventuelt gjer om å reise ut og delta i ein væpna konflikt. Då vil ein altså ikkje vite om det er lovleg eller ikkje før i etterkant. Så kan ein jo seie at vi har full tillit til påtalemakta, og at dei tek kloke vurderingar, som statsråd Anundsen sa i sitt svar til meg nettopp, der han avviser at han kan gjere den typen vurderingar som Arbeidarpartiet bad han gjere.

Det er altså også slik at påtalemakta ved Riksadvokaten ikkje ønskjer det ansvaret og i si høyring har sagt at det er prinsipielt tvilsamt og bede om ei anna løysing. Det er den løysinga som SV har foreslått i dag, og som Venstre kjem til å stemme for. Det kjem nok av at det vi her snakkar om – i tillegg til at det er eit spørsmål om førehandsvurdering – er eit ganske grunnleggjande politisk spørsmål, altså kva type konfliktar vi synest det bør vere straffbart å delta i eller ikkje, og om den politiske vurderinga skal liggje hos påtalemyndigheita, som er uavhengig, eller hos folkevalde politikarar. Eg synest ikkje det er gjeve at den løysinga komiteen har valt, er den beste, for å seie det sånn, iallfall ikkje når den same påtalemyndigheita ikkje ønskjer det ansvaret.

Så vil nok sannsynlegvis det forslaget som SV har kome med, bli stemt ned i dag, og då får eg vel leggje til for ordens skyld at Venstre kjem subsidiært til å stemme for komitéinnstillinga.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.