Sonja Mandt (A) [15:06:31]: Barn på flukt er sårbare. Mange har traumer og bagasje med seg som krever oppfølging resten av livet. Særlig er dette viktig i akuttfasen. Alle trenger trygge rammer, stabilitet og omsorg for å komme seg videre og bli en del av det samfunnet vi ønsker de skal leve i.

Fra 2014 til 2015 kom det 2 176 enslige flyktninger. I 2015 kom det 5 297 barn. Den siste statistikken fra UDI viser at 61 av disse er forsvunnet. I løpet av de siste fire årene er det rapportert om 248 unger som er borte.

Hvert år forsvinner mellom to og fem barn under 15 år fra barnevernets omsorg, og resten, det vil si de over 15 år, forsvinner fra UDIs mottak. Det finnes ingen statistikk som viser om ungene blir borte også etter at de er kommet til kommunene, noe som klart bør følges opp.

Dette er barn som skal bosettes, barn som er her på tidsbegrenset opphold, men det er barn som vi skal sørge for får det bedre. Hadde 248 norske barn under statens ansvar forsvunnet uten at noen visste hvor de var, eller at vi ikke hadde hatt tiltak for å sørge for å lete etter dem, hadde det skapt store overskrifter. Det hadde skapt ramaskrik, og det hadde ført til krav om å gjøre noe.

De barna vi snakker om, får nesten ingen oppmerksomhet, og det skylder vi dem. Vi skylder dem å lage gode rammer rundt oppholdet, slik at de ikke stikker av. Det må skapes rutiner for å finne dem som blir borte, og for å få dem tilbake til det omsorgsnivået de skal ha.

En ungdom på 15–16–17 år er for meg et barn, selv om vårt regelverk og UDI definerer dem som voksne og ikke under barnevernets ansvar. I Norge pleier ikke ungdom under 18 år å klare seg selv på gata. I Norge er også ungdom over 15 år barnevernets ansvar fordi de fremdeles er barn. De er ikke regnet som voksne som skal ta vare på seg selv – alene. Hvem som skal ta det ansvaret, er en annen diskusjon enn den jeg tar opp her, men den bør nevnes også i denne saken.

Det er viktig å huske på at de har med seg en ballast som ikke våre unger har. Dermed er de ekstra sårbare. Mange har mye sinne og usikkerhet i seg, de har vært på flukt, og de har fått erfaringer om livet som vi helst ikke vil tenke på at de har. Derfor trenger de mer beskyttelse, mer hjelp og mer omsorg. Spørsmålet er om de får det.

UDI har ansvaret for barn mellom 15 og 18 år, og de skal sørge for oppfølging. Men siden avdelingene på mottak er et frivillig botilbud, kan ikke de ansatte nekte barna å dra. Da må rammene være trygge nok til at de velger å bli. Lager vi gode nok rammer, og gir vi god nok trygghet? Er det stabilt nok? Får de oppfølging nok? Hva gjøres når de blir borte? Er det politiets ansvar så fort de stikker av?

Denne saken ble også drøftet i innstillinga til representantforslaget Dokument 8:13 S for 2015–2016 rett før påske, der det ble foreslått en del tiltak, som å styrke bemanningen i hele asylkjeden og få barnefaglig kompetanse.

Før jul i 2015 var et enstemmig storting enig om å be

«regjeringen sikre at barn som forsvinner fra asylmottak blir ettersøkt og at det settes inn særlige tiltak for å hindre at de blir utsatt for menneskehandel og utnyttet i prostitusjon.»

Nå er vedtaket fattet nok en gang, 15. mars, i vedtak 529.

Vi vet ikke hvor barn som forsvinner, blir av. Det kan være flere årsaker til at de velger å stikke av, som frykt, tilknytningsproblemer, mistrivsel, savn og leting etter andre familiemedlemmer, eller konflikter der de bor. De har fått livet satt på vent, og håpet om et bedre liv ble kanskje ikke innfridd. Frykten for å bli sendt ut er en årsak til at de frivillig forsvinner, men disse barna er sårbare og kan lett bli ofre for mennesker med ulike motiver. Noen velger bare å dra videre for å finne et bedre liv.

Disse ungene har ingen rettigheter eller muligheter til å skaffe seg penger på redelig vis. De må ty til ulovligheter for å skaffe seg inntekter til eget forbruk, og de er lette å misbruke for de rette menneskene. De har et liv uten rettigheter, er papirløse og uten id-papirer. Ikke kan de få jobb, ikke kan de få mobiltelefon, ikke kan de få adresse og ikke har de inntekt. De kan ikke gå til legen, de kan ikke anmelde ting til politiet. Vi vet at de i stor grad lever fra hånd til munn. De er også veldig lette å utnytte på det svarte arbeidsmarkedet fordi de ikke kan si fra. Faren for at de kan utsettes for radikalisering er også til stede, og vi vet at miljøer er på utkikk for å rekruttere.

Min bekymring er de ungene som ingen finner, eller som ingen leter etter. Det er mange organisasjoner som roper varsko, som Røde Kors, Barneombudet, Redd Barna og mange andre. Hva gjøres for å finne ungene? Er det planmessig, er det konkrete tiltak, er politiet opptatt av å finne dem, og hva gjør de? Hva gjøres med de ungene som eventuelt finnes – får de ekstra oppfølging og sikkerhet rundt seg? Får de hjelp til å komme seg ut av gjeld som de kan ha pådratt seg? Får de hjelp til å takle de psykiske problemene som de kanskje har?

Et spørsmål til statsråden er om det er vurdert å ha andre typer mottak for barn mellom 15 og 18 år for å sikre bedre tilbud og forhindre at de stikker av. Hvilke tiltak ser statsråden på som mest effektive for å få barna til å bli – og for å bli funnet? Hvilke tiltak tenker statsråden er de mest effektive for å fange opp disse ungene – de 250 ungene som er borte, som ingen vet hvor er?

Statsråd Sylvi Listhaug [15:13:13]: Jeg vil først benytte muligheten til å gratulere representanten Mandt med dagen. Jeg håper du får en fin feiring!

Jeg er enig med representanten Mandt i at det er viktig å forebygge og oppklare forsvinninger av enslige mindreårige fra mottak. Selv om ankomstene av enslige mindreårige asylsøkere økte kraftig i fjor, viser tall fra Utlendingsdirektoratet at forsvinningen for denne gruppen ikke har økt tilsvarende. Mens det i 2014 var 61 enslige mindreårige som forsvant, og som fortsatt befinner seg på ukjent oppholdssted, var det samme tallet for i fjor 107. Imidlertid var det over fire ganger så mange enslige mindreårige asylsøkere i fjor sammenliknet med året før.

Når vi ser på andelen enslige mindreårige som har forsvunnet, og som fortsatt oppholder seg på ukjent oppholdssted, utgjorde den i fjor 2 pst. av de enslige mindreårige som søkte beskyttelse samme år. Statistikk fra UDI viser at andelen har vært jevnt nedadgående siden 2012, da den var på 8 pst. Det er en positiv utvikling.

Det er viktig å holde forsvinningen på et lavt nivå, både av hensyn til barnas egen situasjon og fordi vi skal vite hvor de som kommer til landet vårt, befinner seg. Uansett er det viktig å ha gode rutiner og oppfølging av saker som omhandler disse sakene.

Ifølge Politidirektoratet skyldes forsvinninger sjelden straffbare forhold. Politiets erfaring er at flere som forlater mottak uten å melde fra til myndighetene, bosetter seg hos slektninger som bor i Norge. Det er også slik at de ofte har gitt signaler om at de ønsker seg videre. Det er viktig å merke seg at saker om mindreårige asylsøkere behandles som øvrige saker om savnede og forsvunne personer. Det er ikke slik at alle som forsvinner fra mottak for enslige mindreårige, havner i kriminelle miljø eller blir utsatt for menneskehandel. I mange tilfeller er det grunn til å tro at de forlater mottakene av eget ønske, og det er også ofte usikkerhet knyttet til alderen til dem som forsvinner.

Utlendingsmyndighetene tar det like fullt alvorlig når mindreårige forsvinner fra mottak uten at ny adresse oppgis. Ansvaret for enslige mindreårige asylsøkere over 15 år som bor i mottak, ligger hos UDI, som representanten Mandt viste til. Den daglige omsorgen for de mindreårige er delegert til mottakene, og UDI har i samarbeid med både politi og barnevern utviklet detaljerte oppfølgingsrutiner i forsvinningssaker. Asylmottaket skal varsle politiet, barnevernet, Fylkesmannen og UDI så snart forsvinningen blir oppdaget og senest innen 24 timer. UDI reviderte i fjor sitt rundskriv, og den oppdaterte versjonen gir en mer presis beskrivelse av ansvaret som mottakene har, og rutinene de skal følge når mindreårige forsvinner fra mottaket. UDI mener at det nå er lettere for en mottaksansatt å finne raskt ut hva man bør gjøre når en beboer har forsvunnet. Disse retningslinjene bidrar til en bedre varsling og oppfølging av forsvinningen.

Når politiet mottar den formelle savnet-meldingen fra mottaket, skal de i henhold til rutinene etterlyse de mindreårige i registrene ELYS II og SIS II. Politiets fagportal inneholder sjekkliste og omfattende opplysninger om etterlysningsrutiner og øvrige aktuelle tiltak. Hvorvidt politiet skal gjøre noe mer, avhenger av den konkrete saken og om det er mistanke om straffbare handlinger. Politiet innhenter opplysninger og vurderer hver enkelt sak i likhet med tilfeller der norske barn forsvinner.

Saker der barn forsvinner fra mottak, skal prioriteres på linje med andre forsvinningssaker. Politiet må snarest innhente så nøyaktige og fullstendige opplysninger som mulig om relevante omstendigheter. Ikke minst gjelder dette den savnedes bakgrunn og personlige forhold.

Forsvinninger fra mottak er særlig utfordrende, spesielt fordi man ofte vet lite om dem som forsvinner. Mange forlater mottaket kort tid etter ankomst, og i slike tilfeller vil politiet ha lite informasjon å bygge en etterforskning på.

Ved mistanke om straffbare forhold ved forsvinningssaker skal politiet etterforske saken. Åpnes det etterforskning, må det tas stilling til hvilke ressurser man vil sette inn. Hvor omfattende en etterforskning skal legges opp, vil variere fra sak til sak. Det er tidvis grunn til å anta at barn av fri vilje og på egen hånd har reist ut av landet, ut fra ting barnet selv har sagt til ansatte eller andre beboere ved mottaket. Dette gir ikke et godt grunnlag for å sette i verk lokale etterforskningstiltak.

Det er likevel grunn til å tro at enkelte mindreårige reiser fra mottak eller omsorgssentre på ordre fra personer som kontrollerer dem. Barna står da i fare for å bli ofre for menneskehandel eller havne i en annen situasjon som representerer en fare for deres utvikling. Dette er noe politiet tar alvorlig. Det er viktig å minne om at barn som forsvinner fra mottak og utnyttes til menneskehandel, vil kunne identifiseres senere av politi, barnevern og andre. Det er derfor ekstremt viktig at politiet alltid er seg bevisst at mindreårige asylsøkere som befinner seg i belastet miljø eller begår straffbare handlinger, kan være i en utnyttingssituasjon.

Politiets kompetanse om menneskehandel er økende. I 2015 ble det bevilget øremerkede midler til spesialgrupper i fem politidistrikt. Nærpolitireformen vil gi mer bærekraftige fagmiljø som vil gjøre det mulig for alle distrikt å øke innsatsen mot menneskehandel.

I det daglige er det asylmottakene som har omsorgsansvaret for enslige mindreårige asylsøkere. Forebygging av forsvinninger inngår som en del av dette. UDI stiller en rekke krav til driftsoperatørene for asylmottak som kan bidra til å forebygge forsvinninger av enslige mindreårige. Dette gjelder bl.a. krav til bemanning og til bred kompetanse blant de ansatte på mottaket. Andre krav som påvirker forholdene for enslige mindreårige i mottak, er bl.a. krav til oppvekstmiljø, beboermedvirkning og aktivitetstilbud.

UDI stiller også krav til individuell kartlegging i mottak for enslige mindreårige, og målet med det er at den enkelte får systematisk oppfølging og det omsorgstilbudet det er behov for. I et forebyggingsperspektiv er det spesielt viktig å kartlegge behovene til dem som har særskilte utfordringer. En tidlig identifisering av personer som er i risiko for å forsvinne, kan også virke forebyggende. Ett tiltak som er gjennomført, er at mindreårige med forsvinningsrisiko kommer inn i UDIs hurtigspor for behandling av asylsaker.

UDI har nylig utviklet et rapporteringssystem for å sikre en oppdatert og helhetlig oversikt over antallet enslige mindreårige som forsvinner fra mottak. Dette skal gi UDI bedre mulighet til å vurdere behov for forbedringstiltak både internt i UDI og i samarbeid med politiet og barnevernet. Arbeidet knyttet til forsvinning av enslige mindreårige asylsøkere på mottak må foregå på tvers av sektorene. Både utlendingsmyndigheter, politi og barnevern har et ansvar.

Justis- og beredskapsdepartementet ser at det trengs mer kunnskap, og har derfor bestilt et forskningsoppdrag om enslige mindreårige asylsøkere som forsvinner fra mottak og omsorgssentre. Sluttrapporten fra prosjektet skal inneholde anbefalinger som kan fungere som innspill til utvikling av regelverk og praksis, og vil bli levert i 2016.

Sonja Mandt (A) [15:21:03]: Takk for hyggelig hilsen. Det er ingen bedre måte å feire bursdagen sin på enn på Stortingets talerstol.

Statsråden peker på flere tiltak, og at det at mange forsvinner frivillig, er en kjent sak. Men min bekymring er alle de barna som ikke forsvinner frivillig. Politiet har avdekket at kjente seksualforbrytere sirkler rundt unge og sårbare mennesker i flyktningmottak. Kripos har mistanker om overgrep. Det gir grunn til bekymring, og her må det gjøres tiltak for å få barna ut av dette.

Det er dokumentert i Fafo-rapporten Ikke våre barn, fra 2015, at barn er utsatt for overgrep, og at barn som søker asyl alene, er ekstremt sårbare. De kan være ekstremt lette å lokke fordi de er så desperat ensomme og trenger kontakt med voksne. Det er min påstand at ingen hadde godtatt dette for norske ungdommer som ikke har foreldre og foresatte til å passe på seg, derfor er det vår oppgave å legge til rette sånn at de blir passet på.

Rapporten peker på utfordringer i samarbeidet mellom politi og barnevern, og på manglende kunnskap og rutiner. Mange av sakene er i grenseland mellom ulike instanser, noe som gjør at barna kan bli kasteballer mellom de ulike tjenestene. Ansatte i både barnevern og politi peker på store behov for kompetanse og retningslinjer for hvordan de skal jobbe med sakene. I forslaget før påske var et av forslagene at det skulle opprettes et team mot menneskehandel. Jeg er også veldig fornøyd med at vi har en intensiv og oppdatert plan om menneskehandel.

Mye av dette miljøet er godt gjemt. Sexmarkeder der barn blir handelsvare, gir stor grunn til bekymring. Kjøp og salg av barn er en kjent sak i hele Europa, og det er ingen grunn til å være naiv og tro at det ikke foregår også her i Norge. Dette er sterke miljøer, som politiet kan rå best med, og det er de som har best oversikt over det. Jeg er glad for og fornøyd med statsrådens gode presiseringer av hva politiets ansvar er i sånne saker, og at de følger opp.

Jeg ser fram til debatten. Mitt hovedspørsmål er: Hva kan vi gjøre for å forhindre at barn stikker av, hva kan vi gjøre for dem som blir borte, og hvordan skal vi få dem tilbake? Det er det som er hovedsaken i denne interpellasjonen: å løfte det for å være deres talsmann i en viktig sak.

Statsråd Sylvi Listhaug [15:23:50]: Jeg mener det er viktig at vi gir et godt tilbud til de enslige mindreårige som kommer, når de skal være på våre mottak, og at det tilbudet har mange ulike aspekter – om man kan si det sånn – når det gjelder det helsemessige, og at man ser det enkelte barns behov på en god måte. Det er sånn at man alltid kan bli bedre, og vi skal jobbe for å bli det.

Det er nok en kjensgjerning at vi – mest sannsynlig – aldri vil kunne komme i den situasjonen at ingen forsvinner. Det er fordi vi ikke har lukkede mottak, og fordi det heller ikke er slik at de er nødt til å bo på disse mottakene. Det vi uansett må, er å gjøre alt vi kan for at barna ikke skal komme inn i kriminelle miljø, at de ikke skal utsettes for kriminelle handlinger. Det er helt klart – som representanten Mandt sier – at man skal ikke være naiv når det gjelder kriminelle nettverks preferanser med tanke på å utnytte også barn til ulike kriminelle handlinger. Derfor må vi jobbe videre med dette, og vi kommer også med en handlingsplan knyttet til det med menneskehandel i løpet av året.

Når det gjelder det med at overgripere sirkler rundt mottak, er det en problemstilling som politiet er kjent med, og som politiet holder oppsyn med rundt omkring i landet. Det er helt klart viktig at den oppmerksomheten er til stede, og at vi følger opp det som skjer knyttet til det.

Så er det sånn at i denne saken, som i mange andre saker, er det flere instanser som skal samarbeide – det er mottakene, det er barnevernet, det er politiet, og der må vi hele tiden jobbe for å få til et så godt samarbeid som mulig, for at vi kan følge opp det enkelte barn på en best mulig måte.

Her er det et forbedringspotensial, og jeg ser veldig fram til å få den rapporten som nå utarbeides, der det også vil komme innspill til om det er regelverksendringer eller andre ting som kan gjøres for ytterligere å styrke dette arbeidet, som jeg tror alle sammen kan være enige om er veldig viktig.

Eirin Sund (A) [15:26:30]: Jeg har først av alt tenkt å gratulere interpellanten med de noen-og-tjue – gratulerer så mye! Det er ikke lenge før også jeg blir noen-og-tjue – mer.

Jeg er utrolig glad for at representanten Sonja Mandt reiser debatten om en så viktig sak, men som dessverre også er en så alvorlig sak. Mange barn forsvinner fra mottakene våre, og jeg mener at ett forsvunnet barn er ett for mye. Og da er ikke et lavt nivå godt nok, som statsråden uttalte fra talerstolen her.

I Dagbladet 16. januar sto det at siden 2013 har 781 barn forsvunnet fra mottak. Det er våre mest sårbare barn som forsvinner, som har opplevd så altfor mye vondt også før de kom til Norge. Jeg er ikke beroliget av svaret som statsråden gir her, for når barna forsvinner fra mottakene, havner de utenfor samfunnet. Det er et alvorlig problem for dem, men det er også et alvorlig problem for oss som samfunn.

Dette er barn som burde hatt tett oppfølging fra dag én, fra de kommer til landet. Dette er barn som er i stor fare for å bli ofre for kriminalitet, menneskehandel og prostitusjon. Det er ikke noe som interpellanten eller andre kommer på av seg selv, dette er ting som har blitt sagt av dem som jobber tett med barn, av dem som kan dette veldig godt, og også av politiet.

Vi vet veldig lite om hva som skjer med de barna som forsvinner. Hvor blir de av? Det er et spørsmål som vi er nødt til å finne svaret på. Et spørsmål til statsråden blir da: Hva slags kunnskap har en, og hvordan innhenter statsråden den kunnskapen en må ha for å vite hva som skjer med disse ungene, og slik vite hvilke tiltak en skal iverksette for å unngå at dette skal skje igjen?

Stortinget behandlet i fjor – som interpellanten var inne på – Prop. 152 S for 2015–2016 med tilleggsbevilgninger knyttet til de økte asylantankomstene. Den gang bevilget flertallet her i salen mer penger til enslige mindreårige asylsøkere mellom 16 og 18 år, men beklageligvis ville ikke flertallet støtte SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiets forslag om at de 48 mill. kr skulle øremerkes til økt bemanning og økt barnefaglig kompetanse i mottakene. Vi mente da – og vi mener fremdeles – at det er behov for å skjerpe kravet til voksentetthet og barnefaglig kompetanse når det gjelder enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år. Vi mente at tilleggsbevilgningen på 48 mill. kr til UDI skulle gå til dette formålet. Vi ba også om at regjeringen skulle fremme forslag om hvordan dette konkret kunne gjøres. Dette fikk vi dessverre heller ikke flertall for.

Dette er like alvorlig i dag som det var den gangen, og det er viktig for oss at vi får på plass tiltak som vil gi disse ungene en bedre og tettere oppfølging. Ikke minst blir det viktig for oss å forebygge at barn forsvinner fra mottak.

Jeg vil også minne om at et enstemmig storting før jul vedtok et forslag fra SV om at barn som forsvinner fra mottak, skal ettersøkes. Det er viktig at også dette blir fulgt opp. Jeg blir heller ikke beroliget av svaret fra statsråden her, for også i integreringsavtalen, som noen av oss var med og vedtok før jul, ble det påpekt at saker om barn som forsvinner, skal prioriteres likt med andre forsvinningssaker, og at en skal iverksette forebyggende tiltak for å unngå at barn havner i kriminelle miljøer eller blir ofre for menneskehandel. Jeg vil spørre statsråden igjen om hva som i den anledning er blitt gjort for å følge dette opp.

Vi er snart i april – tiden går. Organisasjoner som Røde Kors, Redd Barna og Barneombudet og politiet er bekymret over situasjonen. De vi her snakker om, er barn, akkurat som våre barn. Vi er voksne – de har ikke sine voksne her. Vi har muligheten til å gjøre noe, vi styrer faktisk landet. Da mener jeg vi må ta ansvar for dem som ikke har noen mulighet til å la andre ta vare på seg, eller ikke klarer å ta vare på seg selv. Slik kan vi iallfall være med og hindre at disse ungene havner i hendene på voksne som ikke vil dem vel.

Bente Stein Mathisen (H) [15:31:27]: Jeg vil også takke interpellanten for å ha tatt opp et veldig viktig spørsmål. Det er alvorlig at mindreårige asylsøkere forsvinner fra mottak, og at vi ikke vet hvor de er. Barn som kommer alene til et fremmed land, er sårbare og kan lett bli utnyttet av kyniske voksne.

Ifølge UDI og de tallene jeg fant, forsvant 2 207 asylsøkere fra norske mottak i fjor uten å si fra hvor de dro. Av dem var det 301 barn, og 73 var enslige mindreårige asylsøkere. Det er spesielt bekymringsfullt at så mange enslige mindreårige barn forsvinner uten at vi vet hva som skjer med dem. Mange har vært med på en farefull ferd før de kommer hit til landet. Noen har vært utsatt for menneskehandel, vold og overgrep på vei til Europa, og noen står i gjeld til sine hjelpere om å betale tilbake. Hvordan denne tilbakebetalingen foregår, vet vi lite om, men det kan dreie seg om lyssky virksomhet og nye overgrep.

At mindreårige asylsøkere forsvinner fra mottak, er ikke et nytt fenomen. Jeg stilte faktisk spørsmål om det samme temaet i spørretimen til Knut Storberget da han var justisminister i 2010. Hvalstad transittmottak i Asker opplevde i 2009 at 21 barn forsvant fra mottaket uten at de visste hvor de tok veien. Både Redd Barna, kommunen, barnevernstjenesten og politiet var opptatt av å få satt inn tiltak for å forhindre at barn forsvant med fare for å bli utsatt for overlast. Jeg vet at dette mottaket heldigvis ikke opplever dette som et problem i dag. Som statsråden sa, så har statistikken faktisk gått nedover når det gjelder dette problemet. Barna blir fulgt tett opp av helsepersonell og miljøterapeuter, og på mottaket der har de nå ansatt en person med særlig fokus på og ansvar for å avdekke menneskehandel. Det er innført gode prosedyrer som igangsettes ved eventuell mistanke om fare for menneskehandel. Barn som er i faresonen, blir da flyttet til andre mottak lenger unna Oslo og blir fulgt tett opp.

I det nordiske samarbeidet har man nå et spesielt fokus på de felles utfordringer som de nordiske land har med bakgrunn i den store flyktningstrømmen som vi har sett den siste tiden. I Velferdsutvalget i Nordisk råd er vi særlig opptatt av de enslige mindreårige flyktningene, og dette blir tema på de møtene vi skal ha i 2016. Vi ser det som en primæroppgave å sikre at barn som oppholder seg i Norden, har en god og trygg livssituasjon. Det er viktig å utveksle erfaringer på tvers av de nordiske land og lære av hverandre.

Den 18. og 19. april skal Velferdsutvalget i Nordisk råd treffes her på Stortinget. Vi skal da besøke Hvalstad transittmottak for mindreårige flyktninger i Asker og få høre hvordan de jobber og hvilke erfaringer de har gjort, og som de gjør.

I juni møtes Velferdsutvalget i Stockholm. Temaet vil også da være enslige mindreårige flyktninger og hvilke erfaringer Sverige har gjort som mottok så mange som 35 000 mindreårige enslige flyktninger i 2015, mot 7 089 i 2014. Så Sverige har hatt og har en kjempestor utfordring med å håndtere dette.

Samarbeidet i Nordisk råd er verdifullt, vi har en ganske lik kultur og et likt levesett i Norden. Derfor kan vi lære av hverandres erfaringer og lett omsette det som fungerer, i våre egne land og parlamenter. Det er ikke bare Norge som opplever at barn forsvinner fra mottak. Dette er også et stort problem i Sverige, og det er en stor enighet på tvers av de nordiske land at vi må ha et større fokus på dette temaet og gjøre mer for å forhindre at barn forsvinner med fare for å bli utsatt for overgrep og kriminalitet.

Jeg viser til statsrådens svar. Han snakket om at det er innført gode rutiner, og kanskje har det også vært en årsak til at statistikken heldigvis har gått ned når det gjelder forsvinninger.

Jeg er også glad for at det er bestilt et forskningsoppdrag som gjelder mindreårige som forsvinner fra mottak, som da vil gi et større kunnskapsgrunnlag for de tiltak vi må sette inn.

Heidi Greni (Sp) [15:35:44]: Enslige mindreårige asylsøkere er en utsatt gruppe. Det er spesielt fra denne gruppen vi registrerer at barn forsvinner fra mottakene uten man vet hvor de blir av. Barn som er aldeles for seg selv uten familie, er selvsagt ekstra sårbare. Jeg er derfor glad for at representanten Mandt tar opp disse viktige spørsmålene om hva vi kan gjøre for å redusere antall forsvinninger.

19. november inngikk flertallet av partiene på Stortinget en avtale om asylpolitikken og 16. desember en avtale om integreringspolitikken. Situasjonen for barn på flukt er gitt stor oppmerksomhet i begge avtalene. Avtalene er behandlet av Stortinget og med bredt flertall oversendt regjeringen for oppfølging. Jeg forstår det slik at vi kan vente asylmeldingen i april og integreringsmeldingen i mai. Det haster med begge to, så det er viktig at regjeringen ikke bruker mer enn høyst nødvendig tid på å fremme forslag til oppfølging av asyl- og integreringsforlikene som allerede er på plass.

I asylforliket bes det bl.a. om at regjeringen legger spesiell vekt på å bedre forholdene for enslige mindreårige asylsøkere i asylmottak. Det er dessverre all grunn til å stille spørsmål ved om alle enslige mindreårige asylsøkere får den oppfølging som barn på deres alder bør ha. De under 15 år, som kommer inn under barnevernet og deres omsorgssentre, tror jeg har gode tilbud. Det er mer varierende for enslige mindreårige mellom 15 år og 18 år. Vi vet at situasjonen for dem i mottakene er vanskelig, og at det kan være dårlig oppfølging og for liten barnefaglig kompetanse til stede i mottakene for denne gruppen. Lav voksentetthet gir større forsvinningsrisiko. I asylforliket peker vi på flere ordninger som er aktuelle, som ulike ordninger for bofellesskap, fosterhjemsordninger, folkehøgskoletilbud og SOS Barnebyer.

Rett før påske behandlet Stortinget et representantforslag fra Kristelig Folkeparti om tiltak for å forbedre omsorgssituasjonen for enslige mindreårige asylsøkere. To av forslagene som ble fremmet, fikk støtte fra stortingsflertallet og skal derfor følges opp av regjeringen.

Stortinget vedtok å be regjeringen om å vurdere å opprette uavhengige tilsyn i mottakene for enslige mindreårige asylsøkere.

Stortinget vedtok også å be regjeringen opprette team mot menneskehandel som kan oppdage ofre og forhindre at barn blir utsatt for menneskehandel eller rekruttert til kriminelle miljøer fra mottakene.

Begge forslagene er altså nært knyttet opp til problemstillingene og spørsmålene interpellanten tar opp i dag. Jeg var derfor spent på statsrådens svar. Departementet har hatt tid til å vurdere forslagene i asyl- og integreringsavtalen som ble inngått før jul, og også til å vurdere oppfølging av vedtakene. Dessverre ser det ut til at jeg må smøre meg med tålmodighet til meldingene kommer. Det ble ikke varslet noen nye tiltak utover forskningsrapporten som er bestilt. Det er bra at den kommer, men det er ikke nok.

Stortinget gjorde 15. mars – ved behandlingen av forslagene framsatt av Kristelig Folkeparti-representantene Toskedal, Bollestad og Ropstad – vedtak som jeg har stor forståelse for ikke er iverksatt ennå. Det kunne vært interessant om statsråden hadde sagt litt om hvordan man tenker å følge opp disse forslagene – forslaget om team mot menneskehandel og forslaget om uavhengig tilsyn i mottak. Vi har ingen tid å miste når det gjelder å få på plass bedre oppfølgingstiltak for barn i asylmottakene, og spesielt enslige mindreårige.

Vi vet også at det er blitt vanskeligere for kommunene å bosette enslige mindreårige etter at det ble gjort store kutt i refusjonsordningen til barnevernstiltak for disse. I budsjettbehandlingen ga ansvarlig statsråd uttrykk for at det er behov for å se på om dagens ordninger er gode nok. Fra Senterpartiets side forventer vi konkret oppfølging av dette i integreringsmeldingen og i revidert nasjonalbudsjett. Som sagt: Dette haster – vi har ingen tid å miste!

Presidenten: Før vi går videre i debatten vil presidenten opplyse at den innkalte vararepresentant for Hedmark fylke, Hege Jensen, nå har tatt sete.

Karin Andersen (SV) [15:40:44]: «Alle barn som er i Norge, er «våre barn»», slo forrige integreringsminister, Horne, fast etter at Fafo la fram rapporten som viser at barn som kommer hit som asylsøkere, forsvinner, og at vi faktisk behandler dem dårligere enn om det var våre barn. Vi leter ikke etter dem. Det rapporteres og meldes videre, men det blir i veldig liten grad lett etter dem. Derfor fremmet SV forslag og fikk et enstemmig storting med seg før jul om at det må settes inn særlige tiltak for å hindre at barn utsettes for menneskehandel, slik Fafo har dokumentert at gjøres, og utnyttes i prostitusjon, og at man aktivt må lete etter dem når de forsvinner.

Det er et vanskelig tema – det skal jeg absolutt erkjenne. Det er ingen som sier at det er lett. Men det er veldig alvorlig når vi vet dette, når vi vet hvor desperat ensomme disse barna er, når vi vet at Kripos melder om at kjente overgripere kretser rundt mottakene, og når vi vet hvor fantastisk gode på integrering kriminelle miljøer er, særlig overfor ungdom som er rotløse og ikke har noen voksne til å passe på seg, eller noen tilhørighet noe sted i verden.

Da er det veldig alvorlig at regjeringen rett etter at denne Fafo-rapporten kom, la fram forslag om at det faktisk kan være færre voksne til å passe på de barna som har kommet hit alene. Det var jo en del av statsbudsjettet.

Hvis vi sammenligner med norske barn som ikke har foreldre og foresatte, er kravene til barnefaglig kompetanse for dem veldig mye høyere – voksentettheten er veldig mye høyere. Men det er klart at også disse barna trenger noen voksne de kan ty til, som de kan snakke med om alt de er redde for, som kan passe på dem rett og slett, hanke dem inn igjen når det kommer en bil – for det gjør det, en kjører opp og forsøker å ta med seg disse ungdommene og lure dem utpå både det ene og det andre. Det er veldig alvorlig at det er altfor få voksne med barnefaglig kompetanse. Vi har altså krav om at det bare skal være én på disse mottakene. Det er med skam å melde ikke mye.

Jeg er veldig glad for de innleggene som kommer fra Arbeiderpartiet i dag, for det kan jo tyde på at de også nå etter hvert er mer enig med SV i at vi må sørge for at bemanningen her er oppimot det som vi har i det norske barnevernet. Disse ungdommene har andre utfordringer, men de har minst like store utfordringer, og de trenger et voksennettverk kanskje enda mer enn norske ungdommer, nettopp fordi de kommer til et samfunn de ikke kjenner så godt fra før, og at de har svært traumatiske og utrygge opplevelser bak seg.

Jeg har spurt ministeren – i flere spørsmål – om hvordan man nå har fulgt opp disse vedtakene, og hvordan man har disponert de pengene regjeringen faktisk har fått til dette. I svaret jeg fikk fra statsråden i slutten av februar, skriver hun at de har bedt UDI i tertialrapportene om å rapportere for tiltak knyttet til forholdene på mottak for enslige mindreårige asylsøkere over 15 år og status for disse,

«herunder tiltak for å forbedre omsorg og sikkerhet for gruppen og redusere risiko for uønskede hendelser der dette anses nødvendig».

Det er faktisk nødvendig overalt! Det er ikke sånn at dette bare er et storbyfenomen. Det er ikke sånn at det hjelper å flytte ungdommene til et mottak ute på bygda, for å si det sånn. Kriminelle miljøer er mobile – de finner igjen disse ungdommene – og det er mulig å reise både til og fra.

Det ble altså bevilget 48,5 mill. kr ekstra til dette i budsjettet, og da er det viktig at disse pengene nå blir disponert, og at det faktisk blir igangsatt tiltak på dette området. Og så er det et spørsmål som vi egentlig må rette til justisministeren, og det er om politiet nå faktisk leter etter disse ungdommene? Har de ressurser til det? Gjør de det i praksis? Jeg tillater meg dessverre å betvile det inntil det motsatte er bevist.

Dette er et veldig viktig tema. Vi har forpliktet oss gjennom Barnekonvensjonen til å ta like godt vare på disse barna som våre egne barn. Det gjør vi ikke i dag. Det er vi nødt til å gjøre, for ellers havner flere av dem i klørne på menneskehandlere.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [15:45:57]: Takk til interpellanten, som tar opp eit svært viktig tema – og gratulerer med dagen.

Det er alvorleg at mindreårige forsvinn, og sakene er utfordrande, bl.a. fordi vi veit for lite om dei barna som forsvinn. Mindreårige asylsøkjarar under 18 år kjem til Noreg utan foreldre eller andre med foreldreansvar. Mange av desse forsvinn. Mange reiser til andre europeiske land, nokre reiser tilbake til nærområda eller faktisk til heimlandet. Det er klart at ein del vel å gå under jorda og leva som papirlause, anten her i landet eller i andre land. Vi kan heller ikkje sjå bort frå at nokre blir utsette for menneskehandel, vald og overgrep på veg til Noreg, men også etter at dei er komne hit til landet. Dette er alvorleg, og ein bør få gode ordningar slik at ein forhindrar dette.

Asylbarn som forsvinn, men er i Noreg, har ikkje id-papir og kan ikkje få jobb, utdaning, mobiltelefon eller adresse. Ein kan ikkje gå til lege, ei heller melda ting til politiet. Mange av desse lever frå hand til munn og blir dermed lettare offer for den svarte arbeidsmarknaden og andre marknader som vi ikkje vil ha noko av.

Tala rundt mindreårige asylsøkjarar som forsvinn, er usikre. Difor er det viktig med gode rapporteringsrutinar. Omsorgssentra skal jobba til det beste for barnet, og dei arbeider kontinuerleg med å førebyggja rømming og forsvinning. Ved mistanke om rømming eller forsvinning skal omsorgssentra sikra tett oppfølging av barnet i det daglege, bl.a. ved å informera skular og vera i kontakt med nettverket til barnet, dersom dette er tilgjengeleg.

Det er klart at når ein ser barn som er på omsorgssenter, vil dei kanskje ha ein litt betre tryggleik enn dei som er på vanlege mottak, og her er det nok ein god del som må bli gjort litt annleis. Alle omsorgssentra har rutinar for forsvinning og rømming. Dersom omsorgssenteret ikkje finn barnet ved å kontakta vener, nettverk og skule, skal barnet bli meldt sakna til politiet. Vidare skal barnevernsvakta, representant, verje, UDI og advokat bli varsla. Forsvinninga skal bli registrert i BiRK, som er fag- og rapporteringssystemet til Bufetat. I saker der einslege mindreårige asylsøkjarar forsvinn frå mottak, har UDI rutinar for oppfølging som bl.a. inneber at barnevernsrepresentant og andre involverte skal bli varsla.

Politiet må konkret vurdera den enkelte saka når dei får melding, med sikte på kva tiltak som kan vera aktuelle for politiet å setja i verk. Men det er betre å setja i verk noko for mykje enn for lite i slike saker. Ved mistanke om menneskehandel samarbeider omsorgssentra tett med politiet om utveksling av informasjon om mistenkjelege aktivitetar rundt omsorgssenteret og det aktuelle barnet. Tilsette ved omsorgssentra er spesielt lærte opp til å kunna vurdera sikkerheita rundt barna, bl.a. med omsyn til menneskehandel. Men òg dette handlar om at det er nok tilsette, og at dei har nok kunnskap om dette til at dei kan formidla beskjedar vidare.

Politiet har eit hovudansvar, men også det kommunale barnevernet har ei sentral rolle i desse sakene. BLD har utarbeidd eit rundskriv om barnevernstenestas ansvar for einslege mindreårige asylsøkjarar og andre mindreårige personar i mottak, omsorgssenter og kommunar. Rundskrivet tydeleggjer at barnevernsloven gjeld for alle barn i Noreg, uavhengig av asylsøkjarstatus og statsborgarskap.

Tala for forsvinningar er svært usikre. Førebelse tal frå pågåande forsking viser at ein del av barna blir talde meir enn ein gong. Vi må hugsa at dette ikkje er noka einsarta gruppe. Nokre er ikkje tradisjonelle asylsøkjarar, men unge i drift som blir plasserte på mottak når dei blir trefte på f.eks. i rusmiljøet. Enkelte forsvinn ut av landet etter avslag på asylsøknaden, mens andre oppsøkjer slektningar.

Dessverre har vi indikasjonar på at nokre også blir offer for kriminalitet. Det er her vi må setja inn kreftene for å førebyggja at dette skjer. Eg er kjend med at Kripos er bekymra for situasjonen til einslege mindreårige, og at dei fryktar at barna kan bli misbrukte av kriminelle. Dette er ei stor uro som eg deler. Samtidig blir alle forsvinningane melde til politiet, som også har ansvar for å følgja opp desse sakene. UDI etablerte i 2014 eit nytt hurtigspor i handteringa av saker med utvalde grupper einslege mindreårige. Målet er å forhindra forsvinningar før aldersundersøkinga og før saka er tilstrekkeleg opplyst, unngå at overårige blir plasserte i mottak for einslege mindreårige, og å identifisera personar med oppfølgingsbehov på grunn av sårbarheit.

Tematikken har vore gjenstand for fleire arbeidsgrupper og rapportar det siste tiåret. Hausten 2015 la Fafo fram rapporten «Ikke våre barn – Identifisering og oppfølging av mindreårige ofre for menneskehandel i Norge» etter oppdrag frå BLD. Her blir forsvinningar omtalte til ein viss grad. Samtidig ser eg svært fram til den rapporten som no er bestilt, som skal bli publisert i løpet av dette året. Denne rapporten vil vera viktig i arbeidet vidare.

Bengt Morten Wenstøb (H) [15:51:04]: Det er en viktig problemstilling interpellanten reiser, og den handler først og fremst om barn og barndom, og om hvordan vi som voksne kan legge til rette for at barn kan vokse opp i trygge omgivelser.

Vi vet gjennom historien at det først og fremst er kvinner og barn som rammes hardest av krig og konflikter. Denne kunnskapen bør ligge til grunn når vi velger tiltak for å hindre at barn forsvinner fra mottak.

Barndommens historie forteller oss at skal barn få det bedre, må de voksne få det bedre. At barn flykter fra konflikter uten sine foreldre, forteller oss historien om barn i ytterste nød.

Barns rettigheter ligger nedfelt i Barnekonvensjonen og forplikter også Norge. Jeg vil spesielt nevne artikkel 3, som omhandler barnets beste, og artikkel 12, som omhandler barns rett til å bli hørt.

Når barn blir borte fra mottak uten at man vet hvor de har blitt av, er dette ikke til barnets beste. Enda mer alvorlig er det når man ikke vet hvor barna blir av, men er bekymret for om de blir utsatt for menneskehandel eller kriminelle handlinger.

Det alvorlige ligger først og fremst i at det ikke legges et barneperspektiv til grunn, men et voksenperspektiv som konkluderer med at noen barn bare blir borte.

Artikkel 12 i Barnekonvensjonen vektlegger barns rett til å bli hørt. Spørsmålet er om barn i mottak blir tilstrekkelig hørt og om synspunktene deres vektlegges, eller om noen barn blir borte fordi de opplever at ingen lytter til det de har å fortelle.

Barn som blir borte fra mottak, frivillig eller ufrivillig, har få rettigheter selv om Barnekonvensjonen gjelder alle barn, uavhengig av nasjonalitet. Det alvorlige spørsmålet er da: Hvordan klarer de å overleve, og hvilke liv lever de?

Vi har ikke bare som nasjon, men også som mennesker en forpliktelse overfor disse barna. Vi bør vite mer om hvilke liv de lever, og om de utsettes for straffbare handlinger og ikke minst ivareta deres rettigheter nedfelt i Barnekonvensjonen.

Derfor er det viktig, som interpellanten påpeker, at vi bør sørge for at barn ikke forsvinner fra norske mottak, og at vi samtidig forsøker å finne dem som blir borte.

Sonja Mandt (A) [15:53:45]: Takk for en engasjert debatt som viser at det er mange som bryr seg om både de barna som er i mottakene, og de som blir borte.

Ja, det er viktig med et lavt nivå, altså at det er få barn som blir borte. Ett barn som blir borte, er ett barn for mye, som representanten Eirin Sund så riktig sa.

Når noen forsvinner frivillig og bosetter seg hos familie, bør vi ikke også få vite at de er der, bør vi ikke sjekke også det? Det er litt for lettvint at vi bare sier at de trolig blir borte og bor hos familie. Da må vi også vite at de er trygge der.

UDI har bedret regelverket sitt, og det er veldig bra. De følger opp med varsling, og det håper jeg at de både fortsetter med og skjerper ytterligere inn på.

Politiet etterlyser og prøver å finne, sier statsråden. Hva mer? Har de nok ressurser? Har de gode nok rutiner? Kan frivillige organisasjoner som jobber på gata, hjelpe til? Kan de være en samarbeidspartner for politiet? Er de det i dag?

Jeg er ikke helt trygg på at alt som kan gjøres, blir gjort. Hva slags oppfølging skal vi ha på mottaket for å unngå at de blir borte? Det er bra for dem som er under 15 år, men for dem som er over 15 år, er det større risiko.

Hva slags tiltak kan vi ha? Kan vi ha økt barnefaglig kompetanse, flere voksne ansatte? Kan vi ha egne mottak med bedre oversikt? Bør land i Norden lære av hverandre? Som det blir sagt her, skal Velferdsutvalget nå jobbe videre med dette. Bør vi se på hva de gjør i Nordisk råd? Bør vi se på hva Sverige gjør, og hva slags tiltak de setter inn, for å finne ut om de er bedre til å finne barna enn vi er?

Vi er ikke gode nok. Det er fremdeles nok å gjøre. Samarbeid på tvers av sektorene og de ulike fagetater er det minste vi kan forvente skal gjøres for å få det til. Det regner jeg med at statsråden følger opp.

Statsråd Sylvi Listhaug [15:56:10]: Det er flere som i denne diskusjonen har vært inne på at vi vet veldig lite om hva som skjer med disse barna. Det er noe av vårt utgangspunkt: Vi må vite mer før vi kan vite hva vi skal gjøre. Jeg har i hvert fall ikke nå, på stående fot, løsningen på hvordan dette kan gjøres, når vi strengt tatt ikke vet nok om utgangspunktet. Derfor er forskningsprosjektet veldig viktig.

Det er, som representanten Karin Andersen var inne på, bevilget nesten 50 mill. kr mer til økt bemanning og barnefaglig kompetanse på disse asylmottakene, og det vil bidra til at det vil komme flere ansatte på mottakene i løpet av dette året.

Det er også riktig, som representanten Karin Andersen sa, at vi i tildelingsbrevet har sagt at vi ønsker en tertialvis rapportering på igangsatte tiltak knyttet til disse mottakene. Det er nettopp fordi vi mener det er svært viktig å følge tett opp det som skjer for denne aldersgruppen.

Jeg synes det er viktig å understreke at saker hvor barn forsvinner fra mottak, skal behandles på lik linje med andre forsvinningssaker. Det er det utgangspunktet som politiet jobber ut ifra. Så må man erkjenne at det kan være mye vanskeligere å håndtere disse sakene, rett og slett fordi man vet mye mindre om disse barna, i mange tilfeller, enn man gjør om barn som bor hjemme hos sin familie, og hvor man har omfattende informasjon om dem.

Vi vet også at når det gjelder barnets identitet, kan det være forhold rundt det som er uavklart. Derfor er det en utfordring at mange som kommer til Norge, også de enslige mindreårige, kommer uten identitet, og dermed har man en utfordring knyttet til det også.

Jeg var ute med Oslo-politiet tidligere i år for å få litt mer oversikt over hvordan man jobber inn mot kriminelle miljø. Oslo-politiet har god oversikt over både prostitusjonsmiljøet og det som har med narkotikakriminalitet og ulike saker og ting som foregår i byen å gjøre. Og det som i hvert fall de som jeg var ute på patrulje sammen med, sa, var at dersom noen av disse barna skulle dukke opp i disse åpne miljøene, ville de kunne se det ganske raskt. Det trenger ikke bety at det ikke er barn som er i de kriminelle miljøene, men det er det vi trenger å få vite mer om, og det er derfor dette forskningsprosjektet som jeg har vært inne på før, er viktig.

Takk for en god debatt om et viktig tema.

Presidenten: Debatten i sak nr. 4 er avsluttet.