Jan Bøhler (A) [12:38:03]: Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål til justis- og beredskapsministeren: «I 2010 ble straffeloven § 139 endret slik at det ble straffbart å ikke melde fra når man har kunnskap om vold og overgrep mot barn. Senere har vi hatt en rekke alvorlige saker, bl.a. på Mortensrud i Oslo, Vanvikan i Trøndelag og nå sist i Tromsø, hvor det kan være spørsmål om meldeplikten er kjent og praktisert. Aftenposten skrev for en tid tilbake at ingen er dømt for brudd på meldeplikten i Norge. Fagfolk har ment at lovhjemlene er for kompliserte.

Hva vil statsråden gjøre for å sikre bedre oppfølging av meldeplikten?»

Statsråd Anders Anundsen [12:38:46]: La meg takke representanten for spørsmålet.

Plikten til å søke å avverge overgrep mot barn har med rette fått stor oppmerksomhet, og det er selvfølgelig et prioritert område for regjeringen. Endringen i straffeloven § 139 er et uttrykk for at avvergingsplikten er utvidet. Det skal mindre til av kunnskap og innsikt i et faktisk saksforhold om vold eller overgrep nå, enn det det gjorde før, for at plikten er forsømt. Dessuten er det nå klart at avvergingsplikten opphever eventuell taushetsplikt, uansett hva taushetspliktens grunnlag er.

Politiet og den øvrige justissektoren har sine særskilte roller i arbeidet mot vold og overgrep mot barn i sitt arbeidsfelt. Etatene må imidlertid samarbeide tett med kommunale instanser, skole, barnehage, barnevern og hjelpeapparat, og det er således viktig at også andre samfunnssektorer enn politiet sørger for god og riktig opplæring og informasjon til dem som arbeider med og for barn.

Særlig viktig vil det være å gi veiledning om forholdet til de ulike taushetspliktreglene som gjelder på de forskjellige områdene, og hvilke rammer en skal forholde seg til. Erfaringsvis gjør det seg dessverre gjeldende en viss frykt i mange sektorer for å bryte taushetsplikten. Representanten og jeg har hatt diskusjoner om dette tidligere, og har de samme intensjonene om viktigheten av at taushetsplikten ikke skal være til hinder for å avdekke slik kriminalitet. Det må etableres – og det må formuleres og formidles – en helt entydig forståelse av forholdet mellom taushetsplikten og opplysningsplikten. Det er en krevende arbeidsoppgave.

Så er jeg tilfreds med at Riksadvokaten i sitt mål- og prioriteringsskriv for 2015 om etterforskning av familievoldssaker varsler at det i politiet og hos påtalemyndigheten nå i større grad må fokuseres på å håndheve avvergingsplikten i straffeloven § 139. Det er politiets og påtalesporets entydige ansvar.

Politidirektøren opplyser at det nå foregår mye arbeid i politidistriktene hva gjelder samarbeidet med andre aktører, også særlig kommunale myndigheter, når det gjelder avdekking og forebygging av vold og overgrep mot barn. Blant annet gjennom et prøveprosjekt i Oslo skal man gjennom samlokalisering av tjenester forbedre samarbeidet mellom politiet og det øvrige tjenesteapparatet innen omsorg for barn. Fra min side vil jeg, i tillegg til å følge opp det politi- og påtalesporet som jeg nevnte hvilken måte var gjort på, også samrå meg med de statsrådene som er ansvarlig for de øvrige sektorene. Vi må i fellesskap vurdere om det bør tas spesielle skritt i form av kompetanseheving som skal sørge for at avvergingsplikten etterleves i større grad.

Jan Bøhler (A) [12:41:33]: Jeg vil takke statsråden for et godt svar. Det er avgjørende at vi blir bedre til å beskytte de svakeste, at vi greier å mobilisere flere til å være med og avverge. Hvis man ser på statistikken, er det særlig helsetjenestene, skolene, sykehusene – altså innenfor helsetjenestene fastleger osv. – som i liten grad sender bekymringsmeldinger. Jeg har f.eks. sett på en sak i Vanvikan i Trøndelag, hvor det kom opp under rettssaken at psykolog, fastlege og helsestasjon har hatt opplysninger. Men det får heller ikke noen konsekvenser – ingen straffes, det er ingen oppfølging når det gjelder meldeplikten. Så jeg vil spørre statsråden: Trengs det også bedre utdanning i politiet, egne etterforskere, mer spesialisering på det området som gjelder meldeplikten – for vi hører hver gang, f.eks. i Mortensrud-saken nå, at det er for komplisert å komme noen vei når de skal gå inn i om noen kan straffeforfølges?

Statsråd Anders Anundsen [12:42:47]: Kanskje er det et behov for det, men samtidig tror jeg vi må erkjenne at dette er fryktelig vanskelige saker. Både i helsevesenet og i skolevesenet er på en måte taushetsplikten veldig mentalt innebygget som skranke for å dele opplysninger. Det å få til både nødvendig kunnskap og også holdningsendringer hos dem som faktisk gjør denne jobben, som er i kontakt med barna, som har denne meldeplikten, tror jeg er det aller viktigste arbeidet vi kan gjøre.

Man vil i noen av disse veldig alvorlige sakene også naturligvis måtte bruke straffesporet. Det tror jeg i seg selv vil ha en forebyggende effekt, for det vil føre til at en blir mer oppmerksom på hva slags plikt som nå påhviler en. Det å få omtale rundt den typen saker er viktig.

Så kan det stilles spørsmål, som representanten gjør, ved om kompetansen i politiet er god nok. Jeg har ikke noen grunn til å tro at den ikke er det, men det er altså vanskelige spørsmål når det gjelder dem som skal vurdere og melde. Men også bevismessig kan det være kompliserte spørsmål.

Jan Bøhler (A) [12:43:50]: Jeg takker også for et godt tilleggssvar.

Når det kommer fram i rettssaker, som i det tilfellet jeg nevnte her, at man faktisk har hatt opplysninger som burde kunne tilsagt nærmere undersøkelser, også strafferettslig, er det viktig å prøve å lære av det. I Finland er det en rettssak som settes opp nå til høsten, hvor det er elleve offentlig ansatte som er tiltalt for å bryte meldeplikten der, og den bør vi følge med på med hensyn til å lære her.

Jeg vil spørre statsråden om dagens paragraf som gjelder meldeplikten. Den er formulert sånn at det den omtaler, er mytteri, krigsforræderi, spionasje osv., og så kommer det en lang oppramsing av paragrafer under. Det er ganske vanskelig når man leser den, å komme fram til at det gjelder overgrep mot barn, for da skal man langt ned i paragrafene. Det er også detaljer der om hva som omfattes og ikke omfattes, og det brukes formuleringer som at det skal være sikkert eller mest sannsynlig at det er begått overgrep.

Vil statsråden vurdere om den paragrafen er god nok? Aftenposten oppfordret til at vi burde se på å lage en egen paragraf som gjelder overgrep mot barn på dette punktet.

Statsråd Anders Anundsen [12:45:02]: Jeg er ikke uvillig til å se på om en lovteknisk kan løse dette på en annen måte. Det kan være ulike måter å gjøre det på, men jeg tror nok det aller viktigste er at en får informasjonen om rammene for meldeplikten ut til dem som faktisk er pålagt denne meldeplikten – at de håndhever det innenfor de rammene som gjelder. Det er gjort ganske mye arbeid for å forsøke å få frem dette budskapet. Likevel får vi dessverre eksempler på at dette har sviktet. Det er krevende.

Nå er ikke jeg overbevist om at man løser det problemet ved å tydeliggjøre lovhjemmelen, for utgangspunktet i lovhjemmelen og den informasjonen som blir delt, er at dette er ganske tydelig, selv om det kanskje ikke fremstår som helt enkelt i den lovtekniske formuleringen i loven. Men det er heller ikke det som vanligvis er kilden til den informasjonen som gis til dem som skal jobbe med dette.

Jeg er altså ikke uvillig til å se på om en lovteknisk kan gjøre dette annerledes, men samtidig tror jeg også det er et viktig bidrag i det vi nå ser, at både politiet og Riksadvokaten prioriterer dette i tiden fremover. Det tror jeg også vil ha effekt.