Jan Bøhler (A) [17:29:04]: Bakteppet for denne debatten er en veldig alvorlig situasjon. Det er en rekke personer fra Norge som er blitt rekruttert til å reise til land som Syria, Somalia, Kenya og Jemen for å være med på terrorhandlinger, være med i terrornettverk. Vi har sett at PST har kommet med et svært alvorlig trusselbilde når det gjelder situasjonen her i landet, som de også opprettholder, og jeg tror mange av oss husker den setningen: Det er mer sannsynlig at det skjer enn at det ikke skjer en terrorhandling i Norge i det kommende året. Det er vel det de har sagt.

Min bekymring er mer om vi tar det alvorlig nok, eller om vi begynner å bli litt «vant til» den situasjonen. Vi fikk senest en påminnelse i Dagbladet i dag, om at det har vært forsøk på å sende folk fra IS og fra Al-Nusra-fronten til Norge under dekke av å komme inn som flyktninger i flyktningkvotene. Dette er heldigvis avdekket, men vi vet ikke om det kan være andre, som PST sier.

Vi har en situasjon som ikke tillater oss å sove i timen i det hele tatt. Jeg synes det er laget veldig mye bra rammeverk, mange bra planer, gode veiledere, det har vært holdt gode konferanser og det har vært laget fine dialogmøter landet rundt der hvor det er aktuelt, i dette arbeidet. Jeg mener likevel det er viktig for oss å ha en diskusjon også her på Stortinget, om vi virkelig når helt ut til dem det gjelder, for det er klart at de som er på disse konferansene og dialogmøtene etc., er personer som er motiverte, og som ofte er i en annen sfære enn dem som virkelig er i faresonen for rekruttering. Jeg er bare opptatt av å drøfte hvordan vi kan forbedre tiltakene, hvordan vi kan bli enda tryggere på at vi når godt ut.

Det første spørsmålet er hva vi vet om omfanget, om antallet personer som er rekruttert, antallet personer som er reist. PST har pekt på at det kan være 70–80 personer som de er sikre på, tidligere var det mer toppen av anslaget; nå er vel dette mer nedre del av anslaget, men det kan være mulig at det er 150, og til og med flere enn det. Norge er relativt overrepresentert i forhold til folketallet når vi sammenligner oss med land det er naturlig å sammenligne seg med.

Jeg har stilt meg selv spørsmålet om de stedene vi har hørt om at de fleste har reist fra, er mindre steder, som Lisleby i Fredrikstad – hvor det vel har vært offentliggjort at sju stykker har reist fra – ett område i Bærum, Levanger osv., mens jeg har tenkt: Hvor mange er det fra Oslo og fra mine områder, fra Groruddalen osv.? Det er vanskeligere å få noe svar på det. Man kan ta den lettvinte varianten og si at da er det overraskende få, men jeg tror det er riktigere og tryggere og mer forsvarlig å ta den varianten at det er vanskeligere å vite i mer uoversiktlige miljøer, i større miljøer og miljøer hvor det er vanskeligere for alle som jobber med dette å ha godt nok innsyn, god nok oversikt og god nok kjennskap til hva som skjer.

Bare for å peke på noen faktorer: Det er vanskelig å ha oversikt over dem som oppholder seg her ulovlig. Det har vel vært opp og ned og forskjellige anslag, men det har til tider ligget på rundt 15 000, og noen har sagt at det er opptil 30 000 som oppholder seg i Norge ulovlig, og en stor del av dem i Oslo. Det er klart at da er det uoversiktlige miljøer – å vite hvem som kan bli rekruttert, hvem som kan reise, hvem som kjører av gårde. Det er det bare er å gjøre, stort sett, når det er åpne grenser i Europa og ikke vanskelig å komme seg inn i Tyrkia og videre.

Ulovlig opphold er én ting, men så har en rekruttering på nett, altså soloterrorisme, eller de som blir radikalisert på nettet, som det ser ut til at det er svært vanskelig å få en oversikt over og følge med på. Vi har store grupper som er «dropouts» fra videregående skole som kan være i faresonen fordi de kan føle seg som tapere, kan føle seg utstøtt, kan føle at de ikke får noen sjanse, og som kan være lettere ofre for Profetens Ummah og andre grupper som jobber aktivt med å rekruttere folk til nettverk som sympatiserer med terror. Vi har også sett i Dagbladet i dag at det kan være noen blant flyktninger og asylsøkere som kan skjule seg under den statusen.

Jeg mener det er viktig å tenke på å ha mer spesifikke tiltak overfor de forskjellige gruppene. Politiets ansvar er å forebygge, stanse og etterforske straffbare handlinger, og i hvert fall når jeg snakker med dem som jobber med dette i politiet, understreker de alt det de ikke kan gjøre. Det krever veldig mye av oss andre i samfunnet hvis en skal gjøre dette arbeidet på en god måte.

Politiet har nå radikaliseringskontakter, som positivt er bygd opp i sju politidistrikter hvor det er mest aktuelt: Det er fire ved stasjoner i Oslo og én ved Oslo politidistrikt sentralt, som også har noen ressurspersoner rundt seg. Jeg mener at det arbeidet er kommet brukbart i gang. Vi må huske på at politiet også får vite om dem som ikke anses som farlige; de som anses som de farlige, er det PST som skal følge. Det er vanskelig for oss her, i åpen sal, å stille spørsmålet om PST har ressurser nok til å følge de farlige på en god måte, men det er klart at det er en bekymring i nærmiljøene når man ikke vet hvem de er, og ikke vet om de blir fulgt opp.

Når det gjelder politiets arbeidsredskaper, slik som de er nå, er det taushetsplikten mellom etater jeg har mottatt mest bekymring om. Jeg har tidligere spurt justisministeren om dette i en spørretime, og jeg fikk positivt svar, om å se på og utarbeide veiledere. Det er mulig å tolke taushetsplikten på en måte som man kan kalle «offensiv», altså at man kan samarbeide, ha kontakt om personer og ikke skulle anonymisere, noe som gjør at det blir et veldig vanskelig samarbeid. Selv når personer som anses som ikke farlige, kommer tilbake, f.eks. fra Syria, og henvises til bydelsoverlege, til terapi som drives i regi av regionale sentre mot traumatisk stress, kan det være vanskelig for politiet å ha nødvendig kontakt og få fulgt opp tilstrekkelig på grunn av taushetsplikten. Så det er jeg litt spent på om statsråden har jobbet videre med og tenkt videre på.

Det er også et viktig problem at dette spørsmålet om lagringstid for IP-adresser ennå ligger der, altså i forhold til vedtaket for flere år siden i Stortinget om datalagringsdirektivet, som av forskjellige grunner ikke er kommet videre. Men det var ingen i den debatten i Stortinget som mente at lagringstiden skulle være så kort som tre uker, som den nå er. Det er et spørsmål om man kan gjøre noe med det uten at man skal ta opp hele problematikken rundt datalagringsdirektivet, for jeg tror det vil være bred enighet om det – når man hører hvordan politiet beskriver problemene rundt bl.a. å forebygge terrornettverk når man har så kort lagringstid, i forhold til jobben med soloterrorisme på nett osv.

Jeg vil også nevne to ting til. Det ene er at PST ikke har egne folk til stede ved Oslo politidistrikt. I de andre politidistriktene er de representert direkte, mens de i Oslo har sin nasjonale enhet, og de samarbeider godt med politiet. Men det er et spørsmål om de ville fått et enda nærere samarbeid om de i tillegg var til stede ved politidistriktet og vegg-i-vegg med dem som jobber med dette, og hadde den daglige kontakten. Det vil jeg oppfordre statsråden til å se nøyere på.

Det samme gjelder et spørsmål jeg har tatt opp tidligere, om lovhjemler for bekymringssamtaler, både for dem under 18 år som egentlig er inne for andre ting enn bekymringssamtaler – som er blitt aktuelt i nyere tid – og også lovhjemler med tanke på dem over 18 år. Jeg er klar over at det bør være basert på frivillighet, men noen ganger er man i grenseland.

Så over til det vi sivile bør gjøre, som jeg også må komme mer tilbake til utover i debatten: Det er grunnleggende at vi må skape en god integrering og inkludere alle. For å lykkes med dette må også vi ta debatten mye mer aktivt, vi som er i det sivile samfunn og bor og jobber og lever i disse områdene hvor det er mest aktuelt – i forhold til dem som ikke ønsker integrering, altså de som agiterer mot integrering, som sier at man lever i de vantros samfunn, som vil ha sharialover i Norge, som agiterer for at kvinner ikke skal se på menn, ikke delta i samfunnet, gå med heldekkende plagg osv. Vi må ta diskusjonene om – og hvordan – vi kan isolere dem som har den type meninger, som kan avgrense seg fra terror, men som likevel får nesten samme samfunnssyn som disse i Profetens Ummah, som da går et skritt videre. Så debatten om de miljøene – hvordan oppsøke dem, delta i den, flest mulig av oss – den vil jeg gjerne gå videre med også utover i debatten.

Statsråd Anders Anundsen [17:39:19]: La meg først få takke interpellanten Bøhler for å ta opp en problemstilling som jeg vet han har et ektefølt engasjement for. Han har tatt opp dette med meg som statsråd også flere ganger tidligere. Jeg tror vi er skjønt enige om at dette er et viktig tema, hvor vi på tvers av alle politiske partier – på tvers av posisjon og opposisjon – er positive og konstruktive for å finne flest mulig løsninger på utfordringer som vi møter. Jeg synes det er veldig bra.

Jeg skal først svare på det som er hovedspørsmålet i interpellasjonen, hvordan jeg vurderer status i arbeidet med handlingsplanen og behovet for å gjøre forbedringer og sette inn nye tiltak fremover – og så komme tilbake til noen av de andre problemstillingene mot slutten.

Regjeringen la som kjent frem sin handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme for nesten et år siden – 10. juni er ettårsdagen. Utgangspunktet var regjeringens ønske om å styrke det forebyggende arbeidet, dvs. fange opp personer i risikosonen så tidlig som mulig og møte dem med tiltak som virker. Dette er en handlingsplan som er meget konkret, og som har helt tydelige ansvarsdelinger mellom de ulike departementene. I tillegg til Statsministerens kontor er det hele ni departementer som er involvert i dette arbeidet.

Status er slik at vi flere ganger gjennom det året som nesten er gått, har hatt statusoppdateringer for arbeidet. Dette er statusoppdateringer som koordineres fra Justis- og beredskapsdepartementets side, basert på innspill fra de ansvarlige departementene for de ulike tiltakene. Det vil være en ny slik statusoppdatering på ettårsdagen, 10. juni. Den blir også publisert på regjeringens nettside for dette arbeidet, radikalisering.no. Der har en også den siste statusoppdateringen, hvor alle tiltakene er gjennomgått. Denne vil da bli oppdatert den 10. juni.

Generelt mener jeg at statusen – med de 30 tiltakene – er ganske god. Noen tiltak har det dessverre tatt noe lengre tid å sette i kraft enn opprinnelig planlagt, men de aller fleste er godt i rute, og en del er allerede gjennomført.

Jeg vil trekke frem bl.a. tiltak 6, om den nasjonale veilederen for forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme, som ble lansert 17. april i år. Målgruppen er primært personer som gjennom sitt virke og arbeid i førstelinjen kommer i kontakt med utsatte individer. Veilederen gir bl.a. råd om hvordan man skal gå frem når man er bekymret for om en person er i ferd med å bli radikalisert, om samtalemetodikk og om ulike samarbeidsmodeller på lokalt plan. Den omhandler forholdet til taushetsplikt – som representanten Bøhler tok opp både i sin interpellasjon, i sitt innlegg her, og som han også har tatt opp tidligere – hvor en går igjennom en del av regelverket, men også henviser til relevant regelverk, for å vise hva slags handlingsrom som rent faktisk er der.

Så langt har vi fått veldig positive tilbakemeldinger fra brukerne av veilederen. Men også her er det viktig at vi klarer å få distribuert denne veilederen på en skikkelig måte, slik at de som har bruk for den, også bruker den. Vi kan være flinke til å lage veiledere og gode verktøy, men disse har liten verdi hvis de rent faktisk ikke blir brukt. Det er et ansvar som vi alle for så vidt har, men særlig vi, selvfølgelig.

Representanten Bøhler spør også om hvordan jeg vurderer behovet for å gjøre forbedringer og sette inn nye tiltak fremover. Et spesielt punkt til i denne handlingsplanen er at vi bevisst har gjort den dynamisk, at det er nødvendig å justere og forbedre eksisterende tiltak fra tid til annen – at dette skal være et levende dokument mer enn et statisk dokument. Derfor er vi også åpne for at vi kan gå bort fra eksisterende tiltak om de ikke har den effekten som en skulle ønske og det vil være behov for å sette inn nye tiltak.

Noen av de nye tiltakene som vil komme – som da vil supplere de 30 som allerede er der – er bl.a. at vi vil utlyse to nye forskningsprosjekter, henholdsvis om forebygging av hatefulle ytringer og hatkriminalitet på Internett og om utviklingstrekk og forebyggingsstrategier knyttet til høyreekstremisme og konspirasjonsteorier. Dette er to temaer som vi mangler oppdatert kunnskap om. Jeg er glad for at vi kan sette i gang disse prosjektene, som ledd i å tette disse identifiserte kunnskapshullene.

Den norske handlingsplanen har, som sagt, blitt svært godt mottatt, både nasjonalt og internasjonalt. Tidligere justisminister i USA var svært begeistret og tok med seg til USA den engelske versjonen. Men vi har også fått noen tilbakemeldinger fra bl.a. KS og enkelte ordførere, som har signalisert at de gjerne ønsker å følge opp med spesielle prosjekter, men at det har vært få midler tilgjengelig.

Lokalt forebyggingsarbeid er svært viktig for å gjennomføre en del av disse lokale tiltakene. Derfor har regjeringen foreslått at en i revidert nasjonalbudsjett for 2015 innfører en tilskuddsordning på 10 mill. kr til slike prosjekter – som jeg tidligere i dag hørte at det var oppnådd enighet om mellom regjeringspartiene og samarbeidspartiene. Det lokale apparatet har svært god erfaring med å jobbe med disse problemstillingene. Her er det også viktig og riktig å se veldig på tvers. Disse midlene – som vi da har foreslått – skal gå til konkrete prosjekter innen forebygging eller til bekjempelse av radikalisering og voldelig ekstremisme. Prosjektene som mottar tilskudd, skal evalueres. Erfaringen kan således deles og komme andre kommuner til gode.

Vi vet at sivilsamfunnets og ungdommens rolle i forebyggingsarbeidet er veldig viktig. Derfor har vi også foreslått å bevilge 7,5 mill. kr til en tilskuddsordning under Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, der kommuner kan søke om økonomisk støtte til lokal forebygging, i samarbeid med frivillige aktører.

Handlingsplanen er, som jeg nevnte, dynamisk. Vi må justere eksisterende tiltak og utarbeide nye, i takt med utviklingen på feltet og endringer i trusselbildet. Ingen vil kunne hevde at vi nå har funnet alle løsningene på dette problemkomplekset, men vi jobber systematisk og strategisk for å identifisere de gode tiltakene og virkemidlene. I dette bildet er også debatter som dette – som interpellanten nå har tatt initiativet til – en viktig arena for at også Stortinget skal kunne komme på banen og komme med innspill til tiltak som en mener bør vurderes som en del av oppfølgingen av planen, slik at en kan ta med seg de innspillene inn i videreforedlingen av handlingsplanen.

God kunnskap og riktig informasjon er en forutsetning for å kunne utvikle målrettet innsats og effektive, forebyggende tiltak. Kunnskap og kompetanse er derfor et av de fem hovedkategoriene i tiltaksplanen. I henhold til tiltak 1 er det Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet som er ansvarlig for å koordinere arbeidet med å utvikle forskningsstrategier på feltet. Som et ledd i dette arbeidet fikk BLD i april overlevert en kunnskapsoppsummering utført av Konsortium for forskning om terrorisme og internasjonal kriminalitet ved Politihøgskolen i Oslo. Kunnskapsoppsummeringen systematiserer og analyserer dokumentasjon og forskning på feltet og på ulike områder, temaer og problemstillinger.

Videre vurderes status for kunnskapen opp mot hva det kan, bør og vil være nødvendig å vite mer om, for å kunne utforme effektive tiltak og forebygge rekruttering til ekstremistiske grupper. Dette vil være et viktig dokument i arbeidet med å utvikle vår nasjonale forskningsstrategi på feltet fremover.

Jeg vil også nevne forskning på lokalt forebyggingsarbeid, som er tiltak 2 i planen. I samarbeid med KS har Justis- og beredskapsdepartementet igangsatt et kartleggingsarbeid for å forske på forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme i utvalgte kommuner. Det er valgt ut fem kommuner: Fredrikstad, Larvik, Kristiansand, Oslo og Sarpsborg. I tillegg er ytterligere 25 kommuner innlemmet i prosjektet gjennom deltakelse i workshops underveis i perioden. Hensikten er å spre kunnskap blant kommunene, slik at de allerede nå kan dra nytte av den erfaringen som en del av disse kommunene har, i sitt arbeid på dette området. Dette prosjektet bidrar til at 30 norske kommuner kan dele viktige erfaringer på dette området og styrke arbeidet sitt på dette feltet.

En sentral del av oppfølgingsarbeidet vil også være å følge utviklingen internasjonalt og ikke minst delta i erfaringsutveksling med andre land. Jeg har selv deltatt i et slikt initiativ på nordisk nivå, hvor de nordiske ministrene har blitt enige om en samarbeidserklæring, som er viktig for å hjelpe hverandre i det forebyggingsarbeidet som vi står sammen om også i Norden.

Den norske forebyggingsmodellen er slik laget at den får anerkjennelse internasjonalt. Jeg tror jeg skal nevne at vi 4. og 5. juni i år arrangerer en konferanse, som oppfølging av president Obamas toppmøte om forebygging av voldelig ekstremisme i Washington i februar i år. Dette skjer altså 4. og 5. juni.

Så tror jeg vi skal erkjenne at det ikke er noen «quick fix»-løsninger i arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Men vi vet – som også interpellanten viser til – at arbeidet bl.a. må ta utgangspunkt i hva som virker i den lokale og konkrete innsatsen. Vi jobber strategisk for å tilegne oss oppdatert kunnskap – gjennom både pågående og kommende forskningsprosjekter. På basis av dette vil vi også innhente – nasjonalt og internasjonalt – erfaringer, som gjør at vi utvikler stadig bedre tiltak i det viktige arbeidet for å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme.

Jan Bøhler (A) [17:49:45]: Jeg vil takke statsråden for et godt og informativt innlegg. Som sagt, når vi prøver å jobbe med de redskapene vi har, i nærmiljøene, opplever vi også en del utfordringer, hvis vi tar utgangspunkt i tiltakene i handlingsplanen.

Jeg har sett at i de senere årene i Groruddalen, i moskémiljøene der osv., er det langt flere som aktivt ønsker å jobbe mot radikalisering, og som ønsker å ta til motmæle, og det er mye lettere å snakke direkte om det i moskémiljøene osv. enn tidligere. De setter også i gang tiltak. For eksempel har Muslimsk Senter Furuset samlet inn penger, startet egen ungdomsgruppe og engasjert en person som driver oppsøkende virksomhet overfor personer som kan være i faresonen. Der har vi nok noen av dem som er de nærmeste til å vite hvem vi bør snakke med, og som driver et aktivt arbeid for å forebygge rekruttering, fordi de virkelig forstår hvor viktig dette er, og hvor skjebnesvangert det kan være både for samfunnet, for de personene som blir utsatt for dette, og for de familiene. Det er også familier som har opplevd dyp sorg i forbindelse med rekruttering og at personer har reist og blitt drept i Syria, osv. Dette kjenner disse miljøene til, så de engasjerer seg kraftig.

Jeg vil vise til punkt 14 i handlingsplanen, som sier at man vil støtte «frivillige aktører som arbeider med å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme». Det er viktig at man tenker bredt og prøver å engasjere de frivillige aktørene som er mest relevante, og som kan gjennomføre den typen tiltak som man her selv har samlet inn penger til.

Jeg vil også si at punkt 19 i handlingsplanen, om veiledning til foreldre og foresatte, er et veldig godt tiltak. Det gjelder bare å få prøvd det ut, sånn at det kan gjelde disse familiene jeg snakker om, og som vi kjenner til, som trenger en type veiledning som er litt annerledes enn pedagogiske verktøy i det norske samfunnet, og som vi i hvert fall trenger å få brakt ut på en annen måte enn at de bare sendes ut til offentlige organer osv.

Hvis jeg skulle foreslå tre tiltak til som jeg oppfordrer statsråden til å tenke på å ta inn i handlingsplanen, er det hvordan vi kan få imamene og også styremedlemmer, styrene i moskéene, til å lære seg godt norsk, så de kan delta i den norske samfunnsdebatten, være forbilder, få vite mer om hva som skal til for å forebygge radikalisering og kunne gjøre en mer aktiv innsats.

Det andre jeg vil si, er at vi trenger flere tiltak for å finne ut mer om hvordan vi skal hindre at hatpredikanter kommer til Norge, deltar på arrangementer og bringer ut et budskap om sharialover osv., som er helt på grensen. De oppfordrer ikke til terror, men de er helt på grensen med hensyn til hva slags samfunn de vil ha.

Jeg mener også at meldeplikten, avvergingsplikten, gjelder på dette området, og bør gjøres bedre kjent.

Statsråd Anders Anundsen [17:53:06]: Det siste tiltaksforslaget fra representanten Bøhler ble også omtalt i den veilederen som jeg nevnte i hovedinnlegget mitt, hvor meldeplikten faktisk blir presisert for å gjøre dette enda mer tilgjengelig for dem som arbeider i førstelinjen, og jeg er for så vidt også enig i at de øvrige forslagene til nye tiltak er gode å ha med seg videre i den prosessen som vi er i.

Når det gjelder tiltak 19, jobber – akkurat nå, hadde jeg nær sagt – BLD med utarbeidelsen av denne informasjonen og veiledningen. Det arbeidet er kommet godt i gang, men det er viktig at det også spres. Jeg tror vi er nødt til, som engasjerte borgere i dette spørsmålet, å bidra til at den type informasjon som ligger, og som vil komme til å ligge, lett tilgjengelig elektronisk på Internett, spres. En må gjøre det en kan for å spre informasjonen og spre informasjon om hvor man kan hente mer informasjon om dette. Der er også regjeringens webside et godt bidrag.

Det var et par ting som interpellanten var inne på i det første innlegget, som jeg ikke fikk kommentert i mitt hovedinnlegg. Jeg tenkte bare jeg skulle nevne det. Oppfølgingen etter at datalagringsdirektivet falt i EU, ligger i Samferdselsdepartementet, og det er de som har oppfølgingsansvaret for hva som eventuelt skal komme som konsekvens av det.

Når det gjelder organiseringen av PST og de lokale enhetene, er det riktig som representanten Bøhler sier, at i Oslo har man den sentrale enheten. Man har ikke et lokalt PST-ledd i tillegg. Det henger litt sammen med at organiseringen av de lokale PST-leddene er ment å være en del av en lokal struktur, som kjenner lokalsamfunnet mer på pulsen, fordi den sentrale enheten ikke er til stede der. Mens i hovedstaden og i Oslo politidistrikt er den sentrale enheten til stede og kan bruke de virkemidlene som de lokale enhetene av PST bruker ute. Det er nok årsaken til at det er tenkt slik. Nå vil vi etter gjennomføringen av politireformen også få erfaringer med hvordan de lokale PST-enhetene fungerer. Kanskje vil det også bidra til noen flere erfaringer som vi kan ha med oss inn i det viktige arbeidet som skal gjøres. Jeg tror nok at mange politidistrikt vil misunne Oslo for den styrken PST faktisk har i Oslo, men det er samtidig avgjørende for at dette skal fungere, at dialogen mellom politiet og Politiets sikkerhetstjeneste er minst like god som det den er i politidistriktene for øvrig.

Jeg synes også representanten er inne på noe svært viktig når han snakker om viktigheten av at moskémiljøene tar et ansvar. Det er en trend vi nå ser kommer. Jeg håper den blir forsterket, for det er helt avgjørende, og de spiller en viktig rolle.

Hårek Elvenes (H) [17:56:31]: At enkeltpersoner og grupperinger får det for seg at de har rett og nærmest plikt til å bruke vold, bestialsk vold som når høyder som menneskeheten kanskje ikke har sett tidligere, for å nå sine politiske mål, er fullstendig uakseptabelt. Kampen mot ekstremisme er kampen for å beskytte det åpne, frie demokratiske samfunnet.

Kampen må føres langs to spor – straffesporet og forebyggingssporet. Dette er ikke en jobb bare for PST alene. Idet personer dukker opp på PSTs radar, er det ofte for sent.

Regjeringens handlingsplan ble godt mottatt. 30 konkrete tiltak med entydig plassert, definert ansvar til forskjellige departement har vist seg å virke. Den er fulgt opp med veiledere, den er fulgt opp med kurs, og den er fulgt opp med det viktigste – man har kommet i kontakt med ungdomsmiljøer som ligger i randsonen, som man ønsker å hanke inn, slik at de ikke rekrutterer til denne type virksomhet.

Revidert nasjonalbudsjett inneholder også konkrete bevilgninger til dette arbeidet – 10 mill. kr til forebyggingsarbeid i kommunene, som de kan søke på til konkrete prosjekt, og penger satt av til forskning på ekstremisme, både høyreekstremisme og venstreekstremisme.

IS viser en enorm profesjonalitet i både sitt mediearbeid, sin opplæring, sin gjennomføring av militære operasjoner og ikke minst sin rekruttering. Som representanten Bøhler var inne på, i forhold til folketallet og til den muslimske andelen av den norske befolkningen, rekrutteres det her uforholdsmessig mange som fremmedkrigere til Syria. Når unge personer endrer væremåte, endrer talemåte, begynner å forfekte totalitære ideer, endrer klesvei, endrer måten å ordlegge seg på og isolerer seg, er det grunn til å være på vakt. Dette er ikke en type forebyggende og avdekkende virksomhet som bare kan gjennomføres av det offentlige. Nærmiljøet må være på vakt – barnevern, skole, frivillige organisasjoner og moskeer, som her var nevnt.

Tidligere har dette vært et Oslo-fenomen, eller et fenomen i det sentrale østlandsområdet. Det er det ikke lenger. I fjor sommer fikk vi nyheten om en familiefar som hadde tatt med seg sin familie fra Senja og reist til Syria og meldt seg som fremmedkriger. Denne kampen må føres langs flere akser skal vi vinne. Vi har ikke råd til å tape, og vi har ikke råd til å miste flere unge mennesker som ledes inn på denne forferdelige veien.

Geir Inge Lien (Sp) [17:59:55]: Eg vil starte med å takke interpellanten for å reise ei viktig problemstilling. Temaet er meir aktuelt enn nokon gong, og det er ei problemstilling vi må ha kontinuerleg politisk trykk og merksemd mot.

Verkemidla for å nå målet kan vere mange, men vi må vurdere kva som fungerer best, og ikkje gjere meir av ting som gjev liten effekt. Eit godt planverk og handlingsplanar er nødvendig, men det er ikkje løysinga aleine. Det trengst òg ressursar, og det trengst eit målretta arbeid over tid for at ein skal lukkast. Faktum er at ein må ha to tankar i hovudet samtidig – for å avverje dei akutte tilfella, men òg for det som verkar over tid.

Det er eit ganske framandt bilete vi er vitne til. Norske borgarar vel å dra ut av landet for å delta i straffbare handlingar i utlandet. Dette skjer òg i andre land, så det er viktig at vi trekkjer lærdom av det. Det er ikkje berre Oslo eller andre store byar som har personar som reiser for å delta i denne typen handlingar. Det gjer at innsatsen ikkje kan konsentrerast, men må gjelde over heile landet.

Kven som er i risikogruppa, er ikkje alltid like lett å avdekkje. Endringar av åtferd og tenkjemåte skjer raskt. Alle som jobbar med barn og unge, har eit ansvar for å vere påpasselege. Det er nødvendig at dei som oppdagar endra åtferd hos enkeltpersonar som kan ha vorte radikaliserte, melder frå, og at dei veit kor dei skal melde frå.

Som politikarar må vi sørgje for at vi legg til rette for eit samfunn kor alle føler at dei høyrer til, eit samfunn kor ingen føler seg sette på sidelinja, og vi må sørgje for ei god integrering av folk som kjem til landet. Det er med andre ord mange område kor tiltaka må setjast inn.

Tidleg innsats for å førebyggje at personar reiser for å delta i denne typen handlingar, er ein føresetnad. Då trengst god informasjonsflyt mellom aktørar for å fange opp risikogruppa. Kommunar, politi, helsevesen og frivilligheita har då nøkkelfunksjonar.

Det er utarbeidd gode rettleiarar som må verte gjord kjende for relevante grupper. Dei er detaljerte og lettfattelege, og det er positivt. Kva ein skal gjere når ein er bekymra, korleis ein går fram i samtalar, og kva som er relevante tiltak, er tema ein finn materiale om.

Til sist vil eg peike på viktigheita av eksempelets makt. Det at personar som har delteke i slike handlingar, vert etterforska og eventuelt domfelte, vil kunne ha ein preventiv effekt. Det norske samfunnet skal ikkje godta at personar deltek i slike handlingar. Vi må ikkje gløyme at det òg trengst økonomiske midlar for å kunne gjere ein god jobb. Då må vi ikkje gløyme dei årlege budsjettbehandlingane.

Karin Andersen (SV) [18:03:42]: Jeg vil takke interpellanten for å ta opp en veldig viktig og vanskelig sak. Den handler om veldig mange ting, men noe av det aller viktigste vi må ha som utgangspunkt, er å inkludere flest mulig – helst alle – i nærmiljø og lokalsamfunn, slik at alle føler at de er en del av et «vi», og at ikke splittelsen mellom dem og oss øker. Dette gjelder ikke bare folk med en annen religion enn den som Stortinget nettopp har vedtatt at vi fortsatt skal ha som førende i dette landet, eller folk som har sin opprinnelse i Norge i generasjoner. Jeg må minne om at det store terrorangrepet i Norge ble utført av en som var norsk, men som forfektet radikale verdier som går helt på tvers av dem som vi ønsker å bygge samfunnet på: demokrati, likestilling og anerkjennelse av ulike mennesker, og at de kan bo i lag.

Det har vært vist til handlingsplanene som er lagt fram, og det er veldig mye som er bra i dem. Jeg har lyst å støtte dem som nå har sagt at det er mange her som nå må inn og ta et ansvar og følge opp dette, og jeg er veldig glad for at statsråden også peker på at man her kan lage mange veiledere, handlingsplaner osv., men det hjelper ikke stort hvis de ikke blir tatt i bruk og ikke følges opp. Derfor skal jeg nå bruke tida mi mest til å snakke om exit-arbeid, for jeg mener at det er en veldig viktig bit av dette.

Dette arbeidet har vært drevet i Norge med veldig godt resultat. Det har gjeldt ulike typer kriminelle miljøer, og det er sikkert ulikheter mellom de ekstreme miljøene på politisk og religiøs side og de kriminelle miljøene, men noen mekanismer er nok ganske like – spesielt det at det er veldig vanskelig å trekke seg ut når man først har blitt rotet inn i det. Det er nok mange som ønsker seg ut, men som ikke tør. Da er det veldig viktig at vi hjelper unge mennesker som står i fare for å bli radikalisert – enten det er kriminelle, religiøse eller politiske miljøer som driver dem inn i dette – og da må vi ta vare på den kompetansen vi bygger opp, og som vi har bygget opp. Og ett av problemene er jo at det har vært bygget opp kompetansemiljøer på dette, så driver man et prosjekt, så er prosjektperioden over, og så brytes kompetansemiljøet opp. Det må vi nå unngå ved å jobbe med både forebyggingsstrategier og exit-strategier. Det kommer til å være en permanent oppgave i overskuelig framtid i kommunene og i ulike sektorer av samfunnet. Derfor vil jeg spørre justisministeren spesielt om han er enig i den betraktningen, og at man derfor må gå vekk fra finansiering på prosjekt til varige finansieringsordninger som gjør at vi bygger opp og beholder den kompetansen vi bygger opp på denne typen ting – og spesielt på exit-arbeidet.

Mange av disse prosjektene lever nå litt fra hånd til munn, fordi de må søke om penger. Kanskje kommer det penger, kanskje kommer det ikke penger, og da kan veldig mye god kompetanse gå tapt. Så dette er ikke ad hoc-løsninger som vi kan bygge opp og bygge ned.

Jeg er veldig glad for det statsråden nå sier om at man også skal legge inn penger til forskning på dette. Noe av kritikken mot exit-arbeidet før har vært at den følgeforskningen som skulle være med, var altfor dårlig, og at det på en måte renner ut i sanden når prosjektene blir nedlagt. Det er det ingen grunn til at det skal gjøre, for dette vil være ordninger som man – som sagt – i overskuelig framtid er nødt til å bygge opp.

Det som har vært sagt om at her må man også rekruttere folk som har hatt skoene på – eller som har det som kalles «street cred», tror jeg – inn i disse programmene, er viktig.

Til slutt: Det er også en del kvinner som rekrutteres inn i disse ekstreme miljøene, men også av dem som reiser, og jeg tror det kanskje trengs særlige tiltak for dem for å kunne bryte ut, for jeg tror at de er utsatt for enda sterkere mekanismer.

Thore Vestby (H) [18:09:04]: Jeg har bare lyst til kort å uttrykke en støtte til mange gode innlegg her, der man har sagt at her må det jobbes i flere spor, langs flere akser. Penger er nevnt, men det er ikke kun penger det dreier seg om her, for vi har i kommunene i dag god overvåking – de følger godt med på våre unge i dag. Det kan her gjøres ved å definere de aktuelle kandidatene. De er enten ute etter å få revansje, de er ute etter å søke en identitet, de kan ha ideologiske motiver, eller det er rett og slett noen som drar dit ned av eventyrlyst. Dette klarer apparatet som Kommune-Norge har i dag, å følge med på. Så det man kanskje egentlig bør styrke, er en bevisstgjøring rundt de forholdene og de tegn man kan se etter, for å oppdage dem som går inn i disse grupperingene.

Det var min korte kommentar.

Jan Bøhler (A) [18:11:04]: Tusen takk igjen. Jeg vil takke for mange gode innlegg, som viser at det er bred enighet på Stortinget om innsatsen mot rekrutteringen til terrornettverk.

Hårek Elvenes holdt et godt innlegg, hvor han fikk fram alvoret i dette. Jeg tror vi må understreke at vi også har en ny type terror med lavterskelangrep – på gateplan med kniv og enkle våpen – hvor formålet er annerledes enn ved tidligere terrorhandlinger, og hvor det først og fremst er snakk om å spre en voldsom frykt, redsel og å skape splittelse. Det er klart at et av svarene er det som Karin Andersen var inne på, at vi også må stå sammen med det store flertallet av moderate muslimer – vanlige muslimer – som er mot dette. Det er samtidig viktig at vi ikke overlater debatten bare til de modige muslimene som står opp og tar den offentlige debatten, og som utsettes for ganske store belastninger. Vi må ta den alle vi andre i det norske samfunnet også.

Det er viktig at ingen gis opp. Oslo politidistrikt forteller at 90 pst. av de personene de jobber med, ikke havner i sånne nettverk. Så de forebygger og greier å oppnå resultater for veldig mange.

Jeg vet selv om eksempler lokalt på at personer som har vært fotografert med maskingevær osv. og stått fram på nettet med det, senere har kommet inn på andre tanker og andre veier. Vi må være klar over at det er mulig å nå fram. Det er viktig ikke å gi opp personer, selv om det virker som de har gått veldig langt i den retningen.

Det er to punkter jeg bare vil ta en liten runde til på av det som statsråden var inne på – det gjelder PSTs representasjon i ulike politidistrikt. Det er sånn i andre distrikter der PST er representert, at det ikke er de personene som skal følge eventuelt farlige personer, som sitter på kammeret. Det er de personene som sørger for tett kontakt, dialog og samarbeid og utveksling av informasjon. Det er en sånn person jeg tror det kunne vært viktig å tenke på å ha også inne på huset i Oslo politidistrikt. De ressursene som følger personene, er et annet spørsmål – de har vi i Oslo. Det er riktig som statsråden sier, at vi er i en god situasjon der vi har PST når det gjelder å ha ressurser for hånden på det operative området. Men nå tenker jeg på den daglige kontakten i distriktet.

Jeg er glad for at statsråden og jeg, tror jeg, har samme intensjon når det gjelder taushetsplikt. Jeg har lest det som står i den nasjonale veilederen, og det som står i SaLTo-veilederen i Oslo. Jeg tror at hvis statsråden skulle jobbet med dette lokalt og hadde lest disse henvisningene om hvordan man skal holde seg til reglene sånn og sånn, og så skal man slå opp for å finne unntak – det er ikke så veldig … Jeg tror man trenger å gå gjennom dette en gang til (presidenten klubber) for at det skal bli oversiktlig.

Presidenten: Det må bli en annen gang, for nå er taletiden er ute.

Statsråd Anders Anundsen [18:14:25]: Det er én fordel ved de veilederne som representanten Bøhler viste til, og det er at de også finnes i elektronisk form. Man kan bare klikke, så kommer man til de ulike delene som man er ute etter. Sånn sett er det et poeng. Men det er også viktig at vi jobber videre med å få tydeliggjort og klargjort grensene og for så vidt rammene for taushetsplikt og varslingsplikt. Alle som har vært her oppe, tror jeg har sagt at dette er komplisert, og det understreker jo hvor komplisert dette faktisk er.

Jeg har lyst til å si at det også er en del positive ting. Da regjeringen for et års tid siden lanserte denne handlingsplanen, karakteriserte PST det som et kvantesprang for forebyggingsarbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Det er gode karakteristikker, og jeg tror nok at når man ser oppfølgingen av dette, er vi i hvert fall godt i rute. Men vi har motkrefter der ute. Propagandamaskineriet til IS har vært nevnt av flere her. Det er en enorm innsats fra IS’ side for å forherlige denne formen for radikalisering og den reisevirksomheten som dessverre for mange lar seg lokke ut i. Og det gjør det hele enda mer komplisert når vi vet at det er mange forskjellige grunner til at man blir radikalisert, eller at man reiser til Syria som fremmedkriger. Det kan være ideologi – det er de som er ideologisk overbevist om at dette er riktig. Det kan være de som har vært utenfor, som plutselig finner en misjon, en tilhørighet. Det kan være kriminelle som reiser for å begå kriminalitet. Det gjør at dette bildet blir veldig komplisert.

Representanten Vestby var i sine betraktninger inne på viktigheten av å ha en oversikt over hva vi skal se etter for å vurdere hvilke personer som er i faresonen. Det er en opplisting bak i handlingsplanen som viser en del av de radikaliseringstegnene man skal være oppmerksom på når man er i førstelinjen.

Så skal vi ikke glemme – det var Elvenes som var inne på det – at dette handler om to ting. Det handler om forebygging, men det handler også om straffesporet. Det er også viktig å benytte straffesporet når det er grunnlag for det og man ser at det faktisk har konsekvenser når man trår over disse grensene.

Representanten Andersen var bl.a. inne på at det er mange ulike måter å forebygge på. Hun kommenterte spesielt exit-programmene. Det er alltid en utfordring med prosjekter at de ofte har en begrenset varighet. Formålet med prosjektene er jo at man skal finne frem til hva som fungerer best – hva som er de beste prosjektene. Og så er det de som på en måte skal normaliseres og leve videre. Men det er et innspill som det er viktig å ha med seg, for det er viktig at man ikke mister den kompetansen som blir opparbeidet i mange av disse veldig gode og viktige prosjektene som gjennomføres lokalt.

Jeg er veldig glad for det engasjementet denne debatten viser. Jeg er veldig glad for den brede politiske enigheten det er om hva som er utfordringen, at det ikke er noen som løper og tror at det er noen «quick-fix», og at Stortinget står sammen om å løse denne store utfordringen fremover.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 9 over.

Dagens kart er ferdigbehandlet, og det blir ringt til votering.