Martin Kolberg (A) [14:11:30]: (komiteens leder og ordfører for saken): Det forslaget som Stortinget nå tar fatt på behandlinga av, er i denne omgangen – får vi si – det siste forslaget som knytter seg til Menneskerettighetsutvalgets arbeid. Det gjenstår noe, men allikevel er det i så måte et lite øyeblikk i Stortingets historie, som det kanskje er grunn til å feste seg ved.

Det som denne saken handler om, er behandlinga av en grunnlovsparagraf som har sin bakgrunn i forslag – slik som presidenten presenterte det – fra flere representanter, fra mange partier: Høyre, Senterpartiet, SV og Arbeiderpartiet. Disse forslagene ble – som presidenten er vel kjent med – fremmet i forrige periode, som en del av den store pakken som knytter seg til behandlinga av Menneskerettighetsutvalgets forslag. Men dette forslaget har sin helt spesielle historie, fordi det ble tatt et initiativ fra noen som i hvert fall påkalte min og flere andre representanters oppmerksomhet, nemlig Dommerforeningens menneskerettighetsutvalg, som reiste spørsmålet som dette forslaget omhandler. Det er et spørsmål om å dekke behovet for å ta inn det jeg vil kalle et forbehold i Grunnloven § 97, som er veldig entydig, som vi alle sammen kjenner, og som lyder:

«Ingen lov må gis tilbakevirkende kraft.»

Det som forslaget tar opp, er at forbudet mot tilbakevirkende kraft skal være absolutt på strafferettens område, men at det gjøres et begrenset unntak «for handlinger som på gjerningstidspunktet var forutberegnelig straffbare i overensstemmelse med menneskerettighetene og direkte straffbare etter folkeretten», for å sitere det helt nøyaktig.

Komiteen viser til at § 97 har stått uendret siden 1814. Høyesteretts dom i den såkalte krigsforbrytersaken i 2010 bekrefter at vi ikke har et godt nok lovverk for pådømmelse av internasjonale forbrytelser begått før 2008. Forslaget har som siktemål å endre Grunnloven slik at den blir mer i pakt med EMKs – Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen – artikkel 7.

Menneskerettighetsutvalget behandlet dette spørsmålet og kom fram til at Grunnloven § 97 skulle stå uendret, altså i motsats til det som Dommerforeningens menneskerettighetsutvalg presenterte i sitt forslag, og som en rekke representanter foreslo for Stortinget. Begrunnelsen fra Menneskerettighetsutvalgets side var at en ny bestemmelse kunne sette press mot andre deler av vårt lovverk. Dette kunne svekke vernet og menneskerettighetene. Etter en lang og – jeg vil si – veldig konkret og omstendelig drøfting slutter komiteen seg til denne betraktninga fra Menneskerettighetsutvalget, fordi komiteen også legger vekt på at vedtagelsen av ny straffelov kapittel 16 om folkemord, forbrytelse mot menneskeheten og krigsforbrytelse, som trådte i kraft 7. mars 2008, innebærer at forbrytelser av denne art begått etter 2008, kan pådømmes uten forandringer i Grunnloven § 97, slik som forslaget legger opp til. Et nytt annet ledd vil på denne bakgrunn ha betydning bare av midlertidig art. Det svekker også betydninga av forslaget.

De aller fleste organisasjoner og enkeltpersoner som komiteen har hørt, er sterkt kritisk til forslaget. På dette grunnlaget foreslår en enstemmig komité at forslaget ikke bifalles.

Jeg skylder å gjøre oppmerksom på en feil i saksframlegget. Av hensyn til referatet vil jeg gjøre oppmerksom på at det ved en inkurie i både grunnlovsforslaget og det tekniske sammendraget i innstillinga er et punkt som viser til § 107. Det skulle stått § 97.

Jeg anbefaler komiteens enstemmige tilråding.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [14:16:41]: Det er en enstemmig komitéinnstilling i denne saken og saksordføreren har redegjort på en god måte, så jeg skal ikke trekke ut tiden unødig her. Jeg vil bare knytte noen ganske korte kommentarer til saken.

Grunnloven § 97 uttrykker et av de aller mest sentrale rettsprinsippene vi har i Norge, nemlig at ingen lov må gis tilbakevirkende kraft. Det er en kort og konsis bestemmelse og en av de få i Grunnloven som har stått uendret siden 17. mai 1814. Forslaget om å endre § 97 og forslaget som komiteen nå har brukt god tid på å vurdere, har det i seg at Stortinget, dersom paragrafen hadde blitt endret i tråd med forslagene, kunne vedta nye strafferegler med virkning også for tidligere handlinger, såfremt handlingene var forutberegnelig straffbare i overenstemmelse med menneskerettighetene og direkte straffbare etter folkeretten. Dette kan f.eks. dreie seg om krigsforbrytelser, folkemord og forbrytelser ellers mot menneskeheten.

Som vi vet og som komiteen berører i sin innstilling, er det nylig vedtatt lovregler om straff for krigsforbrytelser, folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. Lovreglene trådte i kraft 7. mars 2008, og reglene er utformet etter statuttene til den internasjonale straffedomstolen og var ment å sikre at bl.a. krigsforbrytere kunne dømmes etter norsk rett i minst samme grad som etter internasjonal rett. Reglene gjelder for alle som oppholder seg i Norge, uavhengig av statsborgerskap og hvor handlingen ble begått. Dessuten vil krigsforbrytelser og folkemord kunne straffes etter mer alminnelige strafferegler. Det er flere eksempler på det, sist i Borgarting lagmannsretts dom 16. januar 2015, der en rwander ble dømt til fengsel i 21 år for medvirkning til drap på minst 2 000 personer under folkemordet i Rwanda i 1994.

Forslaget som Stortinget nå skal stemme over, er først av alt svært uheldig rent prinsipielt. Det er prinsipielt uheldig fordi forslaget bryter med et sentralt prinsipp for den norske rettsstaten. Man skal bare kunne straffedømmes for handlinger som var straffbare etter norsk lov da handlingen ble begått. Det er et viktig prinsipp å holde fast ved.

Forslagene har blitt grundig vurdert – grunnlovsforslag skal alltid vurderes grundig. Det har kommet mange innspill, komiteen har gjort et solid arbeid også i denne saken som i de andre sakene, bl.a. med høringer og seminarer. For Kristelig Folkepartis del er jeg glad for den enstemmighet som ligger i innstillingen, og jeg er glad for konklusjonen som foreligger.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:19:43]: Jeg vil først takke saksordføreren for arbeidet, ikke bare for arbeidet i komiteen, men først og fremst arbeidet utenfor komiteen, deltagelsen i ordskifte om dette temaet blant dem som er mest engasjert − en debatt som er basert på en søken etter å avveie interesser.

Når jeg sier dette, er det fordi jeg også var med på grunnlovsforslaget og fikk gjennom behandlinga i komiteen – og ikke minst behandlinga utenom komiteen – en erkjennelse av at det å endre loven på dette punktet, var ikke rett, sjøl om vi her snakket om straffbare forhold etter folkeretten. Straffbare forhold etter folkeretten har blitt aktualisert gjennom mennesker som har kommet til Norge, og som har en historie før de kommer som det har vist seg nødvendig å ta opp − en historie som er så alvorlig at den er straffbar etter folkeretten. Men når vi gikk gjennom saken og så dette i en totalitet, er jeg veldig glad for det resultatet som vi har kommet fram til. Når en fikk en endring av straffeloven med kapittel 16 om bl.a. folkemord, som trådte i kraft den 7. mars 2008, ville − som det står i innstillinga − en endring av § 97 i Grunnloven bare være midlertidig fungerende, fordi det ville gjelde for forhold som gjaldt før 2008. Så jeg er veldig fornøyd med denne behandlinga. Jeg er veldig fornøyd med saksordførerens inngang i det og deltagelsen hans i det offentlige ordskiftet. Det er noe som det skulle vært mer av.

Bare helt til slutt: Behandlingsmåten av grunnlovsforslag er betryggende. Det som denne saken har vist meg, er at det er et tankekors at vi som stiller oss bak grunnlovsforslagene, finner at vi ikke lenger kan stå bak forslaget her i salen når behandlinga kommer. Det er et tema som gjør at jeg for framtida vil stille mye større krav til meg sjøl, om hvilke forslag jeg er med på når det gjelder endring av Grunnloven. Hvis en ikke gjør det, får vi ikke den nøkterne grundige debatten i forkant av valg, som jo er noe av poenget med hele måten vi behandler grunnlovsforslag på. Det blir ikke det nødvendige alvor fordi det er for mange eksempler på at det som er foreslått av grunnlovsendringer, ikke blir fulgt opp sjøl av dem som står bak forslaget når det fremmes.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.